beate grimsrud

En dåre fri

Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2010

ISBN 978-82-02-33600-41. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Ida Gowers GrimsrudOmslagsillustrasjon: © Kris Lewis

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook AB, Falun, 2010

Satt i 10,4/13 pkt Sabon og trykt på Munken Premium Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1.

Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud påhebraisk. Det er både et jentenavn og et gutte-navn.

Jeg kan ikke være i leiligheten. Gulvene bikker motde farlige vinduene ut mot gården. Jeg bor i sjuendeetasje. Vinduene drar meg til seg. Jeg kan kaste megut. Jeg kan hoppe. Jeg er redd. Jeg prater og kan ikkeslutte. Jeg er den som forteller, og den det fortellesom. Den med stemmer i hodet. Den det prates i, i detuendelige. Må forsvare meg mot stemmenes påstan-der. Må svare på deres tilrop. Må gjøre gjentattebevegelser med armene i kjøkkenkroken. Gjenta oggjenta slik de sier at jeg skal. Hva skjer hvis jeg ikkegjør det? Jeg kan sprekke. Jeg går i stykker. Hodetdeler seg. Hele leiligheten kan rase ut av huset somen kommodeskuff.

Jeg er trettini år. Har vært inn og ut av psykiatriskeklinikker de siste atten årene. Nesten like lenge harjeg livnært meg som forfatter, dramatiker og film-skaper. Å være forfatter er ikke et yrke. Det er etliv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer tilå gjøre det i morgen. Vandre i ordene. Føle og nytesetninger og sammenhenger. Hente det i meg selv oggi det fra meg. Gi videre, men likevel beholde det.

7

En gave å vokse sammen med. Å holde meg fast inår jeg er syk. Å holde meg fast i når jeg er frisk.Akkurat nå sitter jeg og venter. Jeg har fått en nykognitiv terapeut. Det er meningen at jeg skal klareå bo hjemme, etter fem år fram og tilbake på avde-lingen.

Jeg er skeptisk til den kognitive terapeuten. Jeghar gått i så mange terapier. Men nå skal jeg prøvenoe nytt, og hvorfor ikke. Han er på min egen alder,lang og hengslete og har hestehale. Han kommerhjem til meg i stedet for at jeg kommer til ham. Deter jo blant annet hjemme hos meg problemene fins.De farlige vinduene. Redselen for at jeg kommer tilå kaste meg ut. Rase ut. Gli ut. Dras ut av lufttryk-ket. Uten å kunne gripe rundt de glatte møblene ogholde meg fast. Han ber meg skrive en liste over detjeg synes er vanskelig. Den blir lang. Han ber megskrive en liste over hva jeg er flink til. Den blir likelang, og det overrasker terapeuten. Et hull i sykdom-men.

«Hvor er det mest farlig?» sier han. «På soverom-met», svarer jeg. Gulvet bikker og jeg dras til detmørke vinduet. «Jeg må holde meg fast i sengen.»Vi går inn på soverommet. Vinduet er helt dekketav en mørk gardin. Bak gardinen står en stor afri-kansk skulptur som beskyttelse. Vinduet åpnes aldri.Gardinen dras aldri fra. «Gulvet bikker», gjentarjeg. Terapeuten plukker opp en liten ball fra lom-men. Han legger den på gulvet. Ballen beveger seglitt i en sirkel, men blir liggende. Den ruller ikkemot vinduet. Vi ser på ballen begge to. Jeg tenker at

8

en felles forståelse av at noe helt feil er riktig, blirstående og regnes som sannhet. Vet ikke hva jeg skaltro, må vi ha sett det samme? Så tar han opp bal-len og stapper den tilbake i lommen. Han sier ingen-ting.

9

Det er jeg som er Eli. Det er både et jentenavn oget guttenavn og betyr min Gud på hebraisk. Huseter stille. Vi har sluttet å skrike. Vi har sluttet å løpei hver vår retning og holde leven. Mamma har forlenge siden gitt opp håpet om å få orden på oss.Blomstene i stua ligger slengt på gulvet. Vi har kas-tet ting rundt oss og ikke visst når det var nok. Jeg erett og et halvt år, broren min, Torvald, ett år og endag eldre enn meg. Vi bindes fast i sprinkelsengenemed seler fra barnevognen. Vi har prøvd å skrike iløpet av natten, men gitt opp. Ingen har kommet tilvår unnsetning.

Jeg føler hvordan selen gnager mot den naknekroppen. Jeg vrir meg som en orm, men kommer ikkeløs. Kroppen er våt av svette og ansiktet vått av tårer.Vi har fått av oss pyjamasen, underbuksene og blei-ene. De ligger på gulvet ved siden av sengen. Vi harslengt ut pute, dyne og laken. Vi har slengt madras-sene ut over kanten av sengen. Vi sitter nakne påplankene i sengen fastbundet i selene da pappa kom-mer inn i rommet om morgenen. «Oi, se så sterke deer», sier han.

10

Jeg går og legger meg tidlig etter å tatt en mengdesovetabletter. Det er natt. Søvnen har vært her, mener plutselig borte. Beinet mitt skjelver. Kaster megfram og tilbake i sengen. Ligger med armene ut frakroppen, tror jeg er bundet fast. Rykker med armeneog sparker med beina. Beltet strammer over magen.Jeg kan ikke åpne det selv. Jeg tror jeg er fastbundetpå hender og føtter også. Noen må ha en nøkkel forå kunne åpne. Det er pleierne som har den. Jeg roperpå hjelp om og om igjen. Når ikke opp for å tennelampen. Det skjer i mørket. Jeg roper igjen.

Jeg er ensom i leiligheten. I byen. I landet. På jor-den. I verden. Melkeveien har krasjet med en sky avgass som har utslettet alle mennesker. Alt mennes-kelig liv er slukket, og bare jeg er igjen. Bare jeg erimmun mot denne gassen, og de andre som akkuratnå ligger i belter rundt på alle verdens mentalsykehus.Uten nøkkel og mulighet til å komme løs. Maten erigjen i kjøleskapet. Bilene står igjen på parkerings-plassen. Pengene fins i banken. Hestene er igjen påengen. Medisinene igjen på sykehusene. Pillene igjeni glassene. Skolene igjen uten elevene. Bøkene igjenuten leserne. Blomstene igjen i blomsterbutikken.Solen igjen på himmelen. Regnet igjen i skyen. Snart

11

ringer vekkerklokker på hele den nordre halvkulen.Det er ingen til å slå dem av.

Jeg kan drive allting videre. Men kommer ikke løs.Det er solide reimer. Jeg har ikke en sjanse. Jeg eravhengig av dem som ikke lenger fins. Jeg er det somblir igjen om alle andre forsvinner. Jeg har språketigjen i munnen. Lyd i strupen. Men ikke tilgang tilnoen ører. Jeg roper igjen. Vet ikke hva annet jegskal gjøre. Jeg har mål i munn, men til ingen nytte.Kommer jeg til å be min siste bønn høyt, eller stilleinni meg?

12

Pappa tuller med oss barn. Han kryper rundt på allefire. Så tuller han ikke lenger. Plutselig glefser hanskremmende. Å bjeffe er å slå med stemmen. Håndenhans er rask som en fluesmekker. Vi skriker. Løperog gjemmer oss. Mamma roper: «Du får ikke lov til åleke hund.» «Jeg er ikke noen hund», glefser pappa.«Jeg er en løve.»

13

«Vilje, vilje, vilje. Kjempe, kjempe, kjempe.» Det erboksetrenerens stemme. Men den må ha vært derhele tiden. Lenge før jeg begynte å bokse. Jeg gjør sit-ups og armhevninger. Står i planke. «Muskelsmerteer positiv smerte. Opp på tærne, å bokse er som åspille musikk med beina!» Slår på sekk. Kraften kom-mer ikke fra armene, men fra hoften. Jeg skal bæresparringspartneren på ryggen over rommet og tilbakeigjen. Jeg har et fighterhjerte. «Glem for all del ikke åpuste», skriver treneren. «Pust, pust, pust.» Jeg ten-ker på min nye kognitive terapeut. Vi skal ikke bærenoe tilbake. Vi skal puste inn øyeblikket og framti-den. Ikke prate så mye om fortiden. Vi skal løfte bortbyrden. Skrelle av og la den bli liggende på veien bitfor bit. Finne veier rundt. Finne rutiner. Finne veienfram. Svette. Skjære tenner om natten. Hva ventermeg nå?

14

Jeg står på en stol på kjøkkenet og deklamerer egnedikt. De rimer. Jeg prater høyt og veiver med armene.Mamma, pappa og søsknene sitter og lytter. Jeg fårenorm applaus, bukker og hopper ned fra stolen.Løper ut i gangen, og applausen fortsetter. Jeg løperinn igjen og bukker flere ganger. Jeg ser på publi-kums ansikter hvor stolte de er. Jeg spør mamma omjeg kan bli det når jeg blir stor, en sånn som finnerpå dikt og har publikum. «Forfatter», sier mamma.«Det kan du bli ved siden av.» Jeg vil bare bli for-fatter, og kanskje snekker ved siden av. «Du er for-fatter», sier pappa. «Bare fortsett, du.»

15

Jeg er seks år. Prater og kan ikke slutte. Gjenfortel-ler, forklarer, spør, finner på, lyver og biter negler.Jeg har langt krøllete gult hår og store mørke øyne.Lange øyevipper og roser i kinnene. Jeg vil klippemeg kort. Kanskje får man bestemme alt når maner sju. Jeg har blek, nesten gjennomsiktig hud. Jegfarer rundt høyt og lavt og ramler og skader meg heletiden. Jeg har uvanlig mange sår og arr til å være enprinsesse. På det ene kneet en lysebrun plasterlapp.Under plasteret et dypt sår. Jeg øver på å sykle utenå holde i styret.

Det er en av de siste dagene på førskolen. Jeg erkledd i en vakker rosa kjole som storesøster Marithar sydd. Klasserommet er slitt. Hele skolen er bareprovisorisk. Den består av brakker som skulle stå etår før de bygde nytt. Nå har de stått i ti. Solen lyserinn gjennom de skitne vinduene, og tegningene våreskjuler sprekkene i tapetet. Det er ikke et standsmes-sig rom for en guddommelig person som meg, menjeg sitter her likevel.

Jeg vet at det fins hemmelige utganger fra det dekaller virkeligheten. Jeg kommer snart til å erfare atdet fins flere. Jeg kommer snart til å få en venn forlivet. En venn og en uvenn. En som vil vel, men som

16

gråten setter seg fast i halsen på til det brister og hanikke kan slutte å gråte. En som senere i livet skalminne meg på at jeg en gang har vært liten.

«Hvem vil spille Espen Askeladd?» spør læreren.Min hånd er lynraskt oppe. Vi skal spille et skuespillfor foreldrene før sommerferien. De fleste vil ikkespille Espen Askeladd. De er for sjenerte til å tørre åta hovedrollen. Jeg vet at den rollen er min. Jeg kanalt replikkene utenat.

«Hvem vil spille prinsessen?» Nesten alle jentenevil spille prinsessen. Læreren peker på meg, med detengleaktige håret og prinsesseklærne. «Eli er prinses-sen», sier han. «Du trenger ikke engang kle deg ut.»

«Jeg vil kle meg ut», sier jeg. Jeg vil ha fillete klærog en liten rutete skyggelue. Jeg vil ha en skulder-veske av slitt lær og plukke opp alt jeg finner på minvei gjennom skogen. Jeg vil være den som målbinderprinsessen med min oppfinnsomhet og fantasi. Gjørehenne stum, trollbundet og min.

Jeg forlater kroppen for en stund. Jeg flyter utblant alle barna. Ser meg selv fra taket. Når jeg for-later meg selv på denne måten, gjør jeg grimaser medmunnen, og de andre hermer og ler. «Hvorfor gjørdu sånn med munnen?» Jeg smiler stivt gjentatte gan-ger med munnen, uten å smile. Jeg kan ikke noe fordet. Pappa gjør akkurat det samme.

Jeg vrir min prinsessekledde kropp på stolen.Hvem har bestemt at jeg skal se mer ut som en prin-sesse enn som den jeg i virkeligheten er? Det er deder hjemme som kler meg opp og stiller meg ut forverden. Alle familier trenger en å stille ut. Jeg bøyer

17

meg fram over pulten. Ser opp og ser at læreren pekerpå meg.

«Eli, du er jo perfekt. Du har alltid en motsatt vilje,akkurat som prinsessen.» Og det har jeg nå også. Jegvil ikke sitte oppe ved kateteret og vente mens EspenAskeladd roper: «Jeg fant, jeg fant!» «Æsj, kast det»,roper brødrene hans. «Det er bare skrot.» «Det fårså være, men jeg må samle», sier Espen og stapperdet i skulderveska. Jeg fant, jeg fant, tenker jeg. Endag kommer jeg til å ha samlet sammen så mye atingenting gjør vondt lenger. En dag kommer jeg til åfå bestemme alt selv.

Men nå blir det som læreren har bestemt. Jeg er prin-sessen og sitter rett i ryggen på en stol ved siden avkateteret i en av mine vakreste kjoler. Jeg har et dia-dem i håret og venter på friere. Foreldrene sitter for-ventningsfulle i klasserommet. De er store kropper påvåre små stoler. De ser på med et smil. Jeg begynnerå lage grimaser med munnen. Blunker. Gjentar smi-let som ikke er noe smil. Venter. Jeg trenger en rollehvor jeg får prate hele tiden og være med i handlin-gen fra begynnelse til slutt.

Espen Askeladd holder på nederst i klasserommet.Han hvisker fram replikkene. Han stapper vesken fullmed tingene han finner, som læreren har lagt på gul-vet. Alt er på liksom. Han som spiller Espen er van-ligvis en tøff gutt. Men ikke når rommet er fullt avforeldre. Det er bare for meg det er på alvor. Guttetter gutt må ligge på magen på kateteret, dra oppskjorta og få tre snille rapp av pekestokken over ryg-

18

gen. De andre barna gjør bare sjenert som de blir for-talt. Det spiller ikke så stor rolle for dem. Det er jobare et eventyr.

Per og Pål kommer fram til meg. De vet ikke hvor-dan man frir, og det blir jeg som får siste ord. Så erdet Espen. Vi har øvd mange ganger. Han drar oppden ene merkelige saken etter den andre fra skulder-veska, og jeg spør hva det er. Han svarer og svarer.Men til forskjell fra da vi øvde, fortsetter jeg å spørrenår han ikke lenger har noe å plukke fram fra veska.Gutten som spiller Espen, blir helt stum slik som jeg,prinsessen, skulle ha blitt. Mens jeg prater i vei. I dager det jo publikum.

Jeg kan ikke stoppe. En helt ny slutt på eventyretvelter ut av munnen min. Hele forestillingen er øde-lagt, og foreldrene, som kan stykket utenat, vet ikkenår de skal begynne å klappe. Eventyret er jo ferdigfor lenge siden. Vi skal gifte oss og leve lykkelig allevåre dager. Det er læreren som setter i gang applau-sen for å overdøve meg.

Da skjer det, vi bytter plass. Jeg flytter på meg.Prinsessen var bare et skall å krype ut av. Jeg kry-per inn under den rutete skyggelua. Ikke inn i guttensom spiller ham. Men i stedet for ham. Jeg er EspenAskeladd.

En stemme inni meg sier: «Du er Espen. Du erikke bare Eli. Du er Espen Askeladd på ordentlig.Og ikke alene i kroppen din.» Da slutter jeg å prate.Jeg blir målløs av en stemme i mitt eget hode. Ensom bestemmer. Som tar over. Legger seg inni meg.Innenfor huden og inne i tanken. Han fins i hodet

19

mitt, og der skal han bli. Han begynner å prate medmeg.

Han sier at jeg er han. Han er seks år som meg,en oppfinnsom gutt, men veldig lei seg. Applausenstilner. Alle vi små skuespillere bukker og løper utgjennom døren og ut i gangen. Venter på ny applausså vi kan løpe inn igjen.

Jeg løper ikke alene. Jeg er blitt to. Jeg ser det heleutenfra. Hvordan diademet faller av, og hvordan vistormer tilbake inn i klasserommet. Jeg er Espen, ogjeg fikk siste ordet. Jeg fant, jeg fant.

20

Espen dukker opp igjen kveld etter kveld når jeg pus-ser tennene. Når vannet renner fra kranen, er han derigjen med sin milde stemme. Vi kan le av hverandre.Det blir et flir på munnen min, og ingen vet hvor detkommer fra.

Jeg er vakker og kvikk i den altfor fine nattkjolen.Espen er skitten rundt munnen og morsom. «Nestegang kan du spille alle rollene selv», sier han. Og jegspytter tannpasta. «Jeg vil være som alle andre», sva-rer jeg. «Du er ikke som de andre. Du har jo meg.»

«Vet ikke om jeg vil ha deg», sier jeg. «Om jeg vilvære alene om å ha deg.» Broren min, Torvald, harsikkert ikke en prinsesse i hodet sitt slik som jeg harEspen Askeladd.

Jeg skrur av vannet, og pappa roper: «Er du fer-dig? Skal vi lese?»

Kan jeg forlate Espen nå? På badet. I vannet. Jegkan ikke velge. Jeg må skru på vannet igjen, og dahører jeg hvordan han gråter.

«Hvorfor er du så lei deg?»«Det er du som er lei deg. Etter eventyret kom-

mer lampen til å slukkes, og du kommer til å tissepå deg i natt igjen. Du kommer å våkne i mørketog skjære tenner. Du kommer til å føle deg redd og

21

utilfreds. Du kommer til å dirre i beina og le i søvneuten glede.»

«Hvorfor det?» Han svarer ikke. Jeg vil være somTorvald. Espen storgråter. Jeg tar håndkleet og prø-ver å tørke tårene. Jeg kan ikke forlate ham nå.

«Kom», roper pappa, «eller så blir det ikke noeeventyr. Broren din ligger allerede i sengen.»

22

Når jeg skrur på vannet for å vaske opp, kommerEspen tilbake. Han er fremdeles seks år, mens jeg harblitt voksen. Han gråter med sølvguttstemmen sin ogsier: «Velkommen til virkeligheten.»

Var det ikke velkommen til galskapen? Det harblitt samme sak. Hverdag. En diktstrofe i hodet:Verklighet störtad / utan verklighet född!

Espen sier: «Jeg ser deg og kommer alltid til å sedeg.» Jeg forstår at det er jeg som burde si det tilham. «Du fins inni meg og kommer alltid til å fins.»Tårene hans møter mine varme hender i vannet.

Han sier: «Hvorfor hilser du ikke?» Men jeg hil-ser. Jeg sier «ja, ja, ja», høyt for meg selv. Det betyrat jeg vet at du er her. Jeg vet at du vil ha min opp-merksomhet, og du får den. «Du må lytte, du måprate med meg», sier Espen. «Ellers!» «Ellers hva?»«Ellers kommer du til å sprekke og gå i stykker. Dugjør ikke som jeg sier, i det hele tatt», fortsetter han.

«Jeg gjør sannelig som du sier. For det meste.» Mennå prøver jeg å la være å bli styrt hele tiden. Prøverå lære meg å slå av og på stemmene. Prøver å læremeg ikke å lyde, ikke å lytte hele tiden. Jeg skyverstemmene fram i pannen. Der får de ligge og ventemens jeg gjør noe annet.

23

Espen kommer og går gjennom årene. Oftest duk-ker han opp i vann. Rent fysisk på huden eller vialyden fra en kran, en dusj, en bekk, en foss, et hav.Jeg kan like ham og tårene hans. Jeg kan hate hamfordi han forstyrrer. Fordi han stjeler tiden min ogstenger meg ute fra livet med andre mennesker.

24

Vi sitter i bilen, pappa, Torvald og jeg. Jeg har tret-tifem kroner i lomma. Er ikke eldre enn at jeg harspart så lenge jeg kan huske. Jeg skal kjøpe en fotballav lær. Pappa stopper plutselig ved en butikk somikke er sportsbutikken. Han går inn og kommer til-bake. Han skal kjøpe en boks maling, men manglerfem kroner. «Eli, kan du låne meg en femmer», sierhan blidt. «Si nei», sier Torvald. «Du får den aldritilbake.» Jeg kikker på pappas bedende ansikt. Menfotballen da? Han får femmeren fra hånden min utenat jeg vet hvordan det går til.

Torvald har for lenge siden tatt et skritt vekk framamma og pappa. Han har løftet blikket mot andrevoksne. Jeg henger der fortsatt, tett inntil dem, fordijeg ikke vet hvor jeg ellers skal være. Vi kjører tilsportsbutikken og pappa snakker hull i hodet på eks-peditøren og pruter til vi har en litt brukt ball av lærtil tretti kroner med oss hjem.

Pappa kan ikke, og jeg kan ikke, men vi kan like-vel.

Det ringer ut, og klasse 1B reiser seg raskt fra pul-tene. Jeg tar opp fotballen som jeg har i et nett festettil skolesekken. Det er min ball. Nå skal vi spille. Vi

25

har samme lag som i forrige frikvarter. Fotballbanener enorm. Målene er store. De fleste bare tupper tilballen når den kommer. Overrumplede og uten plan.Noen dribler og dribler til de støter på for mangemotstanderbein og bare vikler seg inn.

Jeg elsker å spille. Jeg blir alene med ballen foranmotstandernes keeper. Helt fri. Det er bare å setteden inn. Jeg dribler og finter, kommer meg løs, menmisser skuddet totalt. Jeg som er så sikker. Noen ler.Ikke mål på en så soleklar sjanse. Lagkameratene harskuffede rygger.

En stund senere får jeg en sjanse til. Men mis-ser igjen. «Du må spille forsvar», sier en av gut-tene. «Jeg spiller på topp», svarer jeg. Jeg vil scoremål, men det sier jeg ikke. En som er reserve, pirkeri meg: «Du må bytte. Du er ikke noe god. Vi måvinne.»

Jeg er kjempegod. Jeg tror jeg er den beste. Jeggår fram til ballen og plukker den opp med hendene.«Hva gjør du?» sier en jente. «Frispark», roper enannen. «Legg den tilbake», sier en gutt. Jeg klemmerballen mot brystet og svarer: «Det er min ball.»

«Du ødelegger», sier en stemme og en til, og allebarna følger etter meg i en lang hale når jeg går motskolen med ballen hardt trykket til brystet. Det fårikke hjelpe, tenker jeg. Jeg går fortere enn alle andre,og de stanser og roper etter meg. «Din dumming!»Det får ikke hjelpe. Jeg kan ikke gi meg nå.

Jeg går forbi skolen og over gata og inn på kirke-gården. Jeg setter meg ved en grav. Viktor står detpå graven, og ingen har stelt den på lenge. «Viktor,

26

Viktor», sier jeg. Tårene kommer. Jeg er dum. Nårman spiller, er det alles ball. Det vet jeg. Men kanikke gjøre noe med det.

«Eli er ikke her», sier Espen. «Hun bestemmer ikkeher. Det er jeg, Espen. Jeg kommer i tårene, jeg kom-mer i vannet. Du må score mål.»

«Jeg klarer ikke», sier jeg. «Jeg vet at jeg ikke kla-rer det.» «Jeg, jeg, jeg», stammer jeg. Espen. Det erEspen som stammer. Ordene mine renner vanligvissom en foss.

«Jeg må slutte å gråte. Jeg kan ikke gå med gråteni kroppen hele dagen. Jeg gjør det fordi du er her.Det er du som flyter rundt inni meg og tar over. Jegstammer på grunn av deg. Fordi du forandrer retningog plass og larmer og skriker og roper på meg nåringen ser.»

«Gjem deg!» roper Espen. «Vaktmesteren kom-mer. Gjem deg!»

«God dag, lille frøken Eli. Klassens vakreste ogflinkeste fotballspiller. Alltid beredt med ballen.»Han strekker fram foten og berører ballen. «Hvorforsitter du her på kirkegården? Syns nettopp jeg hørteat det ringte inn.»

«Jeg, jeg, jeg …»Vaktmesteren lirker ballen opp på foten og trik-

ser noen ganger før han misser og ballen faller dødned i gresset. Jeg piller fort bort skorpen på et sårpå kneet. Det begynner å blø. «Sitter du og gråter»,sier vaktmesteren når han har sluttet å trikse. Tenkom jeg kunne si noe om Espen. Om en stemme somroper uten at den syns.

27

«Oi, da, har du slått deg, da forstår jeg», sier vakt-mesteren. Jeg liker ham som vet så feil. Som syns jeger best i fotball når jeg ikke er det.

«Jaa», sier jeg. Han strekker fram en hånd. «Kom,skal jeg følge deg tilbake til skolen.»

28

Det ringer på døren. Det er min kognitive terapeut.Det er han som har bedt meg øve på å skru av og påstemmene. Det er han som har bedt meg øve på atde ikke skal være der når jeg er sammen med andre.Vi respekterer dem, men de får vente.

«Si nei», sier terapeuten. Jeg svarer ikke. «Si dethøyt», sier han. Jeg sier nei, og det skjer ingenting.Jeg sprekker ikke.

Terapeuten tar av seg jakka og setter seg. Han haren sportsbag i retrostil som minner om min. Han haren perm med sånt vi prater om. Vi sitter på kjøkke-net. Jeg har også en perm og skriver: Be dem om åvente. De kan vente, og jeg kan styre. Det er jeg sombestemmer.

Jeg forteller om Espen. Om hvordan han dukketopp da jeg var bare seks år. «Espen Askeladd heterDummerjöns på svensk», sier terapeuten. Også Espenhar byttet land. Jeg fant, jeg fant. Men ikke nytt navn.

Først nå ser jeg at terapeuten har klipt seg. Heleden lange hestehalen er borte, og han har fått et nyttutseende. Pannelugg, hår over ørene og kort i nak-ken. Jeg kikker på ham, og han får plutselig et navn.Jonatan heter han. Hvordan skal jeg kunne stole påham?

29

Pappa bøyer seg fram. Jeg hopper fort unna. Jeg vetikke om han skal slå eller klemme meg. Jeg hørerEspen plystre advarende. Det kan komme et slag. Enørefik. En dytt. En knyttneve. Man vet aldri.

Pappa gjør som jeg med munnen. Nervøse grima-ser. Han strekker fram de lange armene sine. Hen-dene gjennom luften. Han vil kile. Jeg ler tilgjort. Jegløper gjennom huset. Pappa løper etter. Er det leke-dag? Jeg vet ikke.

Pappa fanger meg med de farlige og morsommearmene sine. Han klemmer meg tett inntil seg. Han ervarm og myk og lukter skråtobakk og voksen. Menhan er ikke voksen. Han vil kile igjen.

30