Den første boken om

Elias og Laia

En glo i askenSabaa Tahir

Oversatt av Heidi Sævareid

Til Kashi,

som lærte meg at jeg er sterkere

enn frykten min.

DEL I

RAIDET

Kapittel 1: Laia

Dag 1

Storebroren min kommer hjem like før daggry, mens natten er

på sitt mørkeste og selv gjenferd sover. Han lukter av stål og kull

og smie. Han lukter som fienden.

Den hengslete kroppen åler seg inn gjennom vinduet, lister

seg barbeint over halmdekket på gulvet. En varm ørkenvind føl-

ger med inn og rasler i de slappe gardinene. Skisseboken hans

faller i gulvet, og han puffer den inn under sengebenken med en

rask fotbevegelse, som om den var en slange.

Hvor har du vært, Darin? Inni meg er jeg modig nok til å spørre,

og Darin stoler tilstrekkelig på meg til å svare. Hvorfor forsvinner

du stadig vekk? Hvorfor gjør du det – når bestefar og besta trenger deg?

Når jeg trenger deg?

Hver eneste natt i nesten to år har jeg hatt lyst til å spørre. Men

motet har aldri strukket til. Jeg har ingen andre søsken igjen. Jeg

vil ikke at han skal stenge meg ute, slik han har gjort med alle

andre.

Men i natt er det noe som er annerledes. Jeg vet hva han har i

skisseboken. Jeg vet hva det betyr.

«Burde ikke du sovet nå?» hvisker Darin og rykker meg ut av

9

tankene. Han er årvåken som en katt, på vakt mot feller – det har

han etter mamma. Jeg setter meg opp i sengen, han tenner lam-

pen. Ingen vits i å late som om jeg sover.

«Portforbudet har begynt for lenge siden, og tre patruljer har

allerede gått forbi,» sier jeg. «Jeg var bekymret.»

«Jeg klarer å unngå soldatene, Laia. Har nok av trening.» Han

hviler haken mot sengebenken min, og smiler mammas snille,

skjeve smil. Uttrykket i øynene er velkjent – det er sånn han ser

på meg når jeg våkner av vonde drømmer eller når vi har gått

tomme for korn. Alt ordner seg, betyr det uttrykket.

Han kaster et blikk på boken jeg har i hendene, og leser

tittelen. «Samling om natten. Skumle greier. Hva handler den

om?»

«Jeg har nettopp begynt på den. Den handler om en djinn –»

Jeg avbryter meg selv. Snedig. Veldig snedig. Han er like glad i å

høre historier som jeg er i å fortelle dem. «Glem det. Hvor var

du? Bestefar hadde en haug med pasienter i morges.»

Og jeg tok ditt skift, siden det er grenser for hvor mye han kan gjøre

alene. Dermed ble besta alene om jobben med å fylle handelsmannens

syltetøykrukker. Bare at hun ikke rakk å bli ferdig. Nå nekter handels-

mannen å betale, så vi kommer til å sulte i vinter, og hvorfor i himme-

lens navn bryr du deg ikke om det?

Dette sier jeg inni meg. Smilet har sluknet i ansiktet til Darin.

«Jeg egner meg ikke til legekunst,» sier han. «Det vet bestefar.»

Jeg har lyst til å gi meg, men jeg tenker på de lute skuldrene til

bestefar i dag morges. Jeg tenker på skisseboken.

«Bestefar er avhengig av deg. Besta er avhengig av deg. Du kan

i det minste snakke med dem. Det har gått flere måneder siden

sist.»

Jeg venter meg en haug med svar. Du forstår ikke. La meg være i

fred. Slutt å prøve å kontrollere meg. Men han bare rister på hodet,

10

dumper ned på sengen og lukker øynene som om han ikke gid-

der å svare.

«Jeg så tegningene dine.» Ordene ramler ut av meg, og Darin

reiser seg brått. Ansiktet er kaldt og lukket. «Jeg spionerte ikke,»

sier jeg. «En av sidene må ha løsnet. Jeg fant den da jeg skiftet

halm på gulvet i dag morges.»

«Sa du det til besta og bestefar? Så de den?»

«Nei, men –»

«Laia, hør nå.» Helvete heller, dette vil jeg ikke høre. Jeg vil

ikke høre på unnskyldningene hans. «Det du så er farlig. Du kan

ikke fortelle noen om det. Aldri. Det er ikke bare mitt liv som

står i fare. Dette gjelder også andre –»

«Jobber du for Imperiet, Darin? Jobber du for Militant-

ene?»

Han er taus. Jeg tror jeg ser svaret i øynene hans, og blir kvalm.

Har broren min forrådt sitt eget folk? Har han sluttet seg til

Imperiet?

Hvis han hamstret korn, solgte bøker eller lærte barn å lese,

ville jeg forstått det. Jeg ville vært stolt av ham om han gjorde

ting jeg ikke er modig nok til å gjøre. Imperiet raider, fengsler

og dreper for slike gjerninger, men de gjerningene er ikke onde

– ikke slik folket mitt, de Lærde, ser det. Men dette – dette er sykt.

Dette er forræderi mot folket vårt.

«Imperiet drepte foreldrene våre.» Jeg får knapt ordene frem.

«Søsteren vår.»

Jeg har lyst til å rope til ham, men ordene sitter fast i halsen.

Militantene erobret de Lærdes land for 500 år siden, og siden da

har de ikke gjort annet enn å undertrykke og slavebinde oss. En

gang i tiden var de Lærdes rike sete for de ypperste universiteter

og bibliotek i hele verden. Nå er det nesten ingen som kan lese

engang.

11

«Hvordan kunne du slutte deg til Militantene?» sier jeg.

«Hvordan, Darin?»

«Det er ikke slik som du tror, Laia,» sier Darin. «Jeg skal for-

klare alt, men –»

Han bryter tvert av, hånden farer opp for å få meg til å tie idet

jeg ber om forklaringen han nettopp har lovet. Han nikker mot

vinduet.

Gjennom de tynne veggene hører jeg bestefar som snorker,

besta som skifter stilling i søvne, en sørgedue som kurrer. Kjente

lyder. Hjemlige lyder.

Darin hører noe annet. Blodet forlater ansiktet hans, og fryk-

ten flakker i øynene.

«Laia,» sier han. «Et raid.»

«Men hvis du jobber for Imperiet –» Hvorfor har soldatene da

kommet for å raide oss?

«Jeg jobber ikke for dem.» Han høres rolig ut. Roligere enn jeg

føler meg. «Gjem skisseboken. Det er den de vil ha. Det er der-

for de har kommet.»

Så er han ute av døren, og jeg er alene. De bare beina mine

beveger seg som kald sirup, hendene er som trestykker. Skynd

deg, Laia!

Vanligvis foregår Imperiets raid midt på dagen. Soldatene vil

at de Lærde mødrene og barna skal være vitner. De vil at fedre

og brødre skal se hvordan en annen manns familie blir gjort til

slaver. Men selv om de raidene er ille nok, er natteraidene verre.

Natteraidene finner sted når Imperiet ikke ønsker vitner.

Jeg lurer på om dette virkelig hender. Eller om det er en vond

drøm. Det skjer virkelig, Laia. Få opp farten.

Jeg slenger skisseboken ut av vinduet og inn i en hekk. Det er

ikke særlig til gjemmested, men jeg har ikke tid til annet. Besta

halter inn i rommet. Hendene hennes, som er så stødige når hun

12

rører i syltetøykjelene eller fletter håret mitt, flakser som vett-

skremte fugler i en desperat bønn om at jeg skal skynde meg.

Hun trekker meg ut i gangen. Darin står sammen med beste-

far ved bakdøren. Bestefars hvite hår stritter til alle kanter som en

høystakk, og klærne er skrukkete, men det er ingen søvn å spore

i de dype furene i ansiktet. Han mumler noe til broren min, og

rekker ham bestas største kjøkkenkniv. Jeg skjønner ikke hvorfor

han gidder. Mot det serriske stålet vil kjøkkenkniven bare splin-

tres.

«Du og Darin flykter gjennom bakgården.» Øynene til besta

farer fra det ene vinduet til det andre. «De har ikke omringet

huset ennå.»

Nei. Nei. Nei. «Besta.» Jeg hvisker navnet hennes og snubler

idet hun dytter meg mot bestefar.

«Gjem dere i den østre enden av Kvarteret –» Setningen ender

i en halvkvalt lyd, blikket er festet på vinduet mot gaten. Gjen-

nom de fillete gardinene fanger også jeg opp et glimt av et blankt

sølvansikt. Det knytter seg i magen.

«En Maske,» sier besta. «De har med seg en Maske. Løp, Laia.

Før han kommer inn.»

«Hva med deg? Hva med bestefar?»

«Vi skal oppholde dem.» Bestefar skyver meg varsomt ut av

døren. «Hold på hemmelighetene dine, kjære. Lytt til Darin. Han

skal ta vare på deg. Dra nå.»

Darins slanke skygge faller på meg, og han griper meg i hån-

den idet døren går igjen bak oss. Han huker seg sammen for å

skjule seg i nattemørket, og beveger seg stille over den løse san-

den i bakgården med en selvsikkerhet jeg skulle ønske jeg også

følte. Selv om jeg er sytten år og gammel nok til å få kontroll på

frykten, tviholder jeg i hånden hans, som om den er det eneste

faste punktet i hele verden.

13

Jeg jobber ikke for dem, sa Darin. Så hvem jobber han for da?

På en eller annen måte kom han seg så tett innpå Serras smier at

han kunne lage detaljerte tegninger av tilvirkningsprosessen til

Imperiets mest kostbare ressurs: de ubrytelige krumsablene som

kan skjære igjennom tre menn på likt. Militantene ruger over

stålsmienes hemmeligheter slik en gjerrigknark ruger over gull.

Enhver som befinner seg i nærheten av smiene uten god grunn

– Lærd eller Militant – risikerer dødsstraff.

Hvis Darin ikke jobber for Imperiet, hvordan kom han seg da

i nærheten av smiene? Og hvordan fant Militantene ut av det?

På den andre siden av huset dundrer en knyttneve på ytter-

døren. Det skraper i støvler og klirrer i stål. Jeg ser vilt rundt

meg og venter å få øye på de blå kappene og sølvrustningene

til Imperiets legionærer, men bakgården er øde. Natteluften er

frisk, likevel er jeg silvåt av svette i nakken. I det fjerne hører jeg

den dumpe trommelyden fra Svarttind, Maskenes skole. Lyden

skjerper frykten min og smir den om til en hard spiss som stikker

meg i mellomgulvet. Imperiet sender ikke de monstrøse sølv-

ansiktene ut på et hvilket som helst raid.

Det banker hardt på døren igjen.

«I Imperiets navn,» sier en irritabel stemme. «Jeg forlanger at

dere åpner denne døren.»

Darin og jeg stivner.

«Høres ikke ut som en Maske,» hvisker Darin. Masker snakker

lavt, og de bruker ord som skjærer igjennom en som en krum-

sabel. På den tiden en legionær ville brukt på å banke på døren

og ytre en ordre, ville en Maske allerede ha befunnet seg i huset

og spiddet alle som måtte stå i veien for ham.

Darin møter blikket mitt, og jeg vet at vi tenker det samme.

Hvis Masken ikke er sammen med resten av soldatene, hvor er

han da?

14

«Ikke vær redd, Laia,» sier Darin. «Jeg skal passe på deg.»

Jeg vil så gjerne tro ham, men frykten er en malstrøm som drar

meg i anklene og trekker meg under. Jeg tenker på paret som

bodde ved siden av – raidet, fengslet og solgt som slaver for tre

uker siden. Boksmuglere, sa Militantene. Fem dager etter det ble

en av bestefars eldste pasienter, en nittitre år gammel mann som

nesten var døv og knapt nok kunne gå, henrettet i sitt eget hjem.

Strupen kuttet fra øre til øre. Samarbeidet med Motstandsbevegel-

sen.

Hva kommer soldatene til å gjøre med besta og bestefar? Sette

dem i fengsel? Selge dem som slaver? Drepe dem?

Vi er fremme ved bakporten. Darin står på tærne og hekter av

kroken da en skrapende lyd fra smuget får ham til å bråstanse.

Et lett vindkast stryker forbi og virvler opp en støvsky.

Darin skyver meg bak seg. Knokene hvitner om knivskaftet

han holder, porten åpner seg på knirkende hengsler. Frykten

kryper oppover ryggraden min. Jeg kikker ut i smuget over skul-

deren til broren min.

Der er det ingenting annet enn hviskende sand. Ingenting

annet enn et tilfeldig vindkast. Bak stengte vinduslemmer sover

naboene våre.

Jeg sukker av lettelse og tar et skritt vekk fra tryggheten bak

Darins rygg.

Akkurat da dukker Masken frem fra mørket og beveger seg

gjennom porten.

Kapittel 2: Elias

Dag 1

Desertøren kommer til å være død innen daggry.

Som en skadeskutt hjort har han etterlatt seg spor på kryss og

tvers i Serras støvete katakomber. Tunnelene har tatt knekken på

ham. Her nede er den varme luften tung, eimen av død og for-

råtnelse er altfor kvelende.

Sporene er over en time gamle da jeg får øye på dem. Nå har

vaktene ferten av ham, stakkars jævel. Om han er heldig, dør han

under jakten. Hvis ikke …

Ikke tenk på det. Gjem ryggsekken. Kom deg vekk.

Det knaser i hodeskaller da jeg stapper en sekk full av vann og

mat inn i en krypt i veggen. Helene ville gitt meg inn om hun

hadde sett hvordan jeg behandlet de døde. Men om Helene i det

hele tatt finner ut hvorfor jeg er her nede i utgangspunktet, vil

hun ikke akkurat bry seg om likskjendingen.

Hun kommer ikke til å finne ut av det. Ikke før det er for sent.

Skyldfølelsen stikker, men jeg skyver den unna. Helene er den

sterkeste jeg kjenner. Hun kommer til å klare seg fint uten meg.

Jeg ser meg over skulderen for sikkert hundrede gang. Tun-

nelen er stille. Desertøren har ført soldatene i motsatt retning.

16

Men trygghet er en illusjon. Jeg arbeider raskt, stabler knoklene

på plass igjen foran krypten for å dekke sporene mine. Alle san-

ser er i høygir, fininnstilt på hvert minste tegn på noe uvan-

lig.

Nå er det bare én dag igjen av dette. Bare én dag igjen med

paranoia, gjemsel og løgn. Bare én dag igjen til jeg uteksamine-

res. Så er jeg fri.

Mens jeg sitter der og legger hodeskallene på plass igjen, rører

den varme luften på seg som en bjørn som våkner fra dvalen.

Lukten av gress og snø skjærer igjennom tunnelens stinkende

ånde. Jeg har kun to sekunder på meg til å trekke meg unna kryp-

ten, gå ned på kne og granske bakken som om det kunne tenkes

å være spor her. Så er hun bak meg.

«Elias? Hva gjør du her nede?»

«Har du ikke hørt det? En desertør er på frifot.» Jeg holder

blikket festet på det støvete gulvet. Under sølvmasken som dek-

ker alt fra panne til kjeve, bør ansiktet mitt være uleselig. Men

Helene Arturia og jeg har vært sammen nesten hver dag i de fjor-

ten årene vi har gått på Svarttind Militærakademi, og hun kan

trolig høre tankene mine.

Taust stiller hun seg foran meg, og jeg ser opp på henne.

Blikket er lyseblått som det varme havet som omgir de sørlige

øyene. Masken dekker ansiktet mitt som noe fremmed som ikke

er en del av meg, og den skjuler trekkene mine så vel som følel-

sene. Men Hels maske fester seg til ansiktet hennes som et sølv-

skimrende, ekstra hudlag, og jeg kan se henne rynke pannen

svakt der hun står og ser ned på meg. Slapp av, Elias, sier jeg til

meg selv. Du leter bare etter en desertør.

«Han kom ikke denne veien,» sier Hel. Hun stryker hånden

over håret, det er som vanlig satt opp i en stram, sølvblond flette-

krans. «Dex tok med seg en støttetropp fra det nordlige vakttår-

17

net inn i østre gren av tunnelen,» sier hun. «Tror du de vil få fatt

i ham?»

«Selvsagt får de fatt i ham.» Jeg lykkes dårlig i å skjule den bitre

tonen, og Helene setter øynene i meg. «Det feige avskummet,»

legger jeg til. «Uansett, hvorfor er du våken? Du sto ikke på vakt-

listen denne morgenen.» Det sørget jeg for.

«De jævla trommene.» Helene ser seg om i tunnelen. «Alle

våknet.»

Trommene. Selvfølgelig. Desertør, hadde de tordnet, midt i

nattevakten. Alle aktive enheter til murene. Hun bestemte seg vel

for å bli med på jakten. Dex, løytnanten min, må ha sagt hvil-

ken retning jeg hadde gått i, uten å ha stusset noe videre over

det.

«Jeg tenkte desertøren kunne ha kommet denne veien.» Jeg tar

et skritt bort fra der ryggsekken ligger, og kaster et blikk inn i en

annen tunnel. «Jeg tok visst feil, da. Jeg får ta igjen Dex.»

«Selv om jeg hater å innrømme det, så tar du vanligvis ikke

feil.» Helene legger hodet på skakke og smiler til meg, og skyld-

følelsen er tilbake igjen, som en knyttneve i magen. Hun kom-

mer til å bli rasende når hun oppdager hva jeg har gjort. Hun

kommer aldri til å tilgi meg. Spiller ingen rolle. Du har bestemt deg.

For sent å snu nå.

Hel stryker over støvet på bakken med en elegant, øvet hånd.

«Jeg har ikke engang sett denne tunnelen før.»

En svettedråpe pipler nedover halsen min. Jeg later som

ingenting.

«Den er varm, og den stinker,» sier jeg. «Som alt annet her

nede.» Kom igjen, har jeg lyst til å tilføye. Men det ville være som

å tatovere Jeg holder på med noe muffens i pannen. Jeg tier, legger

armene i kors og lener meg mot veggen i katakomben.

Slagmarken er mitt tempel. Inni meg resiterer jeg et ordtak som

18

bestefar lærte meg. Det kvesser hjernen, hevder han, slik man

ville kvesset et sverd. Sverdspissen er min prest. Dødsdansen er min

bønn. Nådestøtet er min befrielse.

Helene lar blikket dvele ved de halvt utviskede sporene mine,

og greier på et vis å følge dem til krypten der sekken ligger,

bak hodeskallene som er stablet foran åpningen. Hun mistenker

noe, og plutselig blir det anspent mellom oss.

Pokker.

Jeg er nødt til avlede henne. Mens øynene hennes flakker mel-

lom meg og krypten, lar jeg blikket gli dovent nedover kroppen

hennes. Hun er nesten 1,80, cirka femten centimeter lavere enn

meg. Hun er den eneste kvinnelige eleven ved Svarttind, og i den

svarte, tettsittende uniformen som alle elevene går med til dag-

lig, har den sterke, slanke kroppen alltid tiltrukket seg beund-

rende blikk. Bare ikke mitt. Vi har vært venner altfor lenge til

slikt.

Kom igjen, da, legg merke til det. Legg merke til hvordan jeg glaner,

og bli sint.

Idet jeg møter blikket hennes, skamløs som en sjømann på

landlov, åpner hun munnen som om hun skal til å gyve løs på

meg. Så ser hun mot krypten igjen.

Hvis hun får øye på sekken og gjetter hva det er jeg pønsker på,

er jeg ferdig. Hun vil kanskje synes det er fælt, men Imperiets lov

ville kreve at hun angir meg, og Helene har ikke brutt en eneste

lov i hele sitt liv.

«Elias –»

Jeg forbereder løgnen. Ville bare komme meg bort et par dager,

Hel. Trengte litt tid til å tenke. Ville ikke at du skulle bekymre deg.

BOM-BOM-bom-BOM.

Trommene.

Uten å tenke meg om engang, oversetter jeg de ujevne slagene

19

til beskjeden de skal formidle. Desertøren er tatt. Alle elever melder

seg i den sentrale borggården umiddelbart.

Magen føles hul. Jeg har gått med et slags naivt håp om at

desertøren i det minste ville klare å komme seg ut av byen. «Det

tok ikke lang tid,» sier jeg. «Vi må gå.»

Jeg setter kursen mot hovedtunnelen. Hun følger etter, slik jeg

visste hun ville. Helene ville heller spiddet seg selv i øyet enn å

trosse en direkte ordre. Hun er en ekte Militant, mer lojal mot

Imperiet enn mot sin egen mor. Og som en hvilken som helst

god Maske-aspirant lever og ånder hun etter Svarttind-mottoet.

Plikten først, inntil døden.

Jeg lurer på hva hun ville sagt om hun visste hva jeg virkelig

hadde fore i tunnelene.

Jeg lurer på hva hun ville ha følt om hatet mitt mot Imperiet.

Jeg lurer på hva hun ville gjort om hun fant ut at den beste

vennen hennes planlegger å desertere.

LAIA ER SLAVE. ELIAS ER SOLDAT.

INGEN AV DEM ER FRI.

I Militantenes imperium straff es ulydighet med døden. Det som en gang var et blomstrende rike er nå en verden av aske.

Elias er Militærakademiets beste soldat, men i all hemmelighet planlegger han å rømme. Det eneste han ønsker er å bli fri fra

tyranniet han blir trent opp til å opprettholde.

Laias foreldre er døde, og broren sitter i fengsel for landsforræderi. I et desperat forsøk på å redde

broren inngår hun en skjebnesvanger avtale.

Hva skjer når de to ungdommene møtes? Klarer de å oppnå det de ønsker seg mest av alt – frihet?

Forfatter Sabaa Tahir sammenlignes med J.K. Rowling og George R.R. Martin, og debutboken har allerede

blitt et fenomen hyllet av både kritikere og lesere.

Kåret til årets beste bok i 2015 av Amazon.

NY SERIE! En storslått fortelling om kampen for frihet.

En nervepirrende thriller. En romantisk kjærlighetshistorie.

«En glo i asken gløder og brenner, og er dampende het – det

hele er vakkert, strålende og råspennende.» Huffi ngton Post

«En leseverdig roman – og like modig som hovedpersonene

sine.» � e New York Times

 «En kløktig, fullendt debut.» Publishers Weekly, starred review

«En blanding av � e Hunger Games og Game of � rones ... og en dæsj Romeo og Julie.» � e Hollywood Reporter

«Den har alt: farer og vold, hemmeligheter og løgner,

sterke karakterer og forbudt kjærlighet, samt en touch

av det overnaturlige.» � e Atlanta Journal-Constitution

«En glo i asken kan løfte Sabaa Tahir til J.K. Rowling-

ligaen ... Den har den pageturnerske kvaliteten

til � e Hunger Games kombinert med fantasien

i Harry Potter og brutaliteten til Game of � rones.»

Public Radio International

«Denne romanen er en opprivende, uforglemmelig

påminnelse om hva det vil si å være menneske – og

hvordan håp kan bli tent midt i undertrykkelse og frykt.»

� e Washington Post

www.sabaatahir.com

www.anemberintheashesbook.comwww.fontini.no

ISBN: 978-82-93346-52-4

S T vokste opp i Mojaveørkenen i California, på familiens motell. Der brukte hun tiden på å lese fantasybøker, utforske brorens bunker med tegneserier, og spille gitar. Hun liker drønnende indierock og nerdeting av alle slag. Hun bor i San Francisco Bay-området med familien sin.

Foto: © C

hristophe Testi

Cover: ©

Imperiet.dk