DIL-posten nr 2 - 2005

DIL-POSTEN Nummer 2 - 2005

Dalen kirke 100 år side 5

Lagpresentasjoner side 8

Dalheim Revyen 2005 side 16

Barnearbeid i Gansdalen side 20

DIL-posten nr. 1-2005

2


3

Året 2005 – Oppsummering fra lederen. Ytterligere et år er avsluttet. Et år som for Dalen IL har føyet seg inn i rekken av år på det jevne. For meg som leder er det med et visst vemod jeg skriver denne artikkel. Når neste årsmøte blir avholdt er min rolle i Dalen IL’s styre over. Valgkomiteen har fått beskjed om dette og er forhåpentligvis godt i gang med å finne min etterfølger som leder av idrettslaget. Å være leder av et idrettslag krever sin mann, og jeg føler at nå må andre krefter overta. Mye har sammenheng med endringer og større belastninger i jobbsammenheng, men det skal heller ikke stikkes under en stol, at det til

tider er tungt å være den som på vegne av styret blir skyteskive for enkelte ting. Man, skal være klar over at det å drive et idrettslag ikke er en enmannsjobb. Idrettslaget har et styre som faktisk er det organ som bestemmer og ikke lederen alene, selv om det noen ganger kan virke slik. I tillegg er det tungt når man hele tiden mangler ressurser i form av menneskelig kapital til å drive idrettslaget på en, for medlemmene og utøverne, best mulig måte. Og her er utfordringen fra meg til alle dere; våre medlemmer. Engasjement – en drivkraft av høyeste betydning. Ta kontakt og tilby deres hjelp.

Uten nok av frivillige til å bekle de funksjoner idrettslaget til enhver tid trenger, blir alt mye vanskeligere. Dessuten slites de som prøver å gjøre sitt beste på en slik måte at de til slutt går tomme for nettopp det engasjement som trengs. Dette kan igjen medføre at de gir seg før de strengt tatt hadde tenkt. For øvrig blir jeg ikke helt borte. Jeg kommer til å bruke 2006 som lagleder for gutter 12 år sammen med Trude Smith, og jeg kommer også til å fortsette som klubbdommer for de aldersbestemte lagene.

På vegne av Dalen IL’s styre vil jeg få ønske alle våre medlemmer og forbindelser:

Med vennlig hilsen

Leif H. Eriksen Leder


4


5

Dalen kapell med garden Auten til høyre. Fotografi fra 1909. Kilde: Bygdehistorie for Fet

Dalen Kirkes historie. Dalen kirke ble bygd i 1905 etter tegninger av arkitekten Gudmund Hoel. 14. november i 1905 sto Dalen kirke klar til å ta imot lokalbefolkningen som var blitt frelst av en predikant fra Høland. Behovet for et samlingssted var stort og både bank, kommune og andre punget ut for kirkebygget. Den gangen hadde kirken status som kapell. Kapellet ble bygd på Auten gardsområdet etter at Westye Egeberg, som da eide hele Auten, hadde forært ei tomt. Tomta lå på det bruket av Auten som ble brukt direkte fra Gan. Før Dalen kapell ble bygd har det aldri vært kirke i Dalen, heller ikke i den katolske tida

i middelalderen, da det var adskillig flere kirker på Romerike enn det var i de første hundreåra av protestantisk tid. Tøllern, Dalens gravområde Dalen Kirke er aldri tatt i bruk som kirkegård. Det er imidlertid et stort gravfelt i Autenhagan, som er matrikulert under Auten. Feltet ligger sør for det gamle vegfaret Kastvegen, og fra gravheugene var det fin utsikt over Dalen da det ikke var skog i lia nedafor gravfeltet. Det er i alt registrert 18 gravhauger. Det er antatt at gravfeltet stammer fra før vikingtida, og basert på funn fra utgravninger antatt at gravene er fra 300-500-tallet.

Dalen kirke, tilbakeført til opprinnelig stil

Etter hundre år var behovet for restaurering stort, og samtidig som kirkebygget nå har blitt utvidet, er det samtidig tilbakeført til sin opprinnelig stil. Utvendig panel er fjernet, bygget er isolert og panelt på nytt, og det er lagt nytt tak i kobberbeslag. Det er gjort et stort dugnadsarbeidet med restaureringen av kirkebygget. Kirkebygget er nå malt i sine opprinnelige farger. Det er gult nederst og rødt øverst. Da kirken ble oppført i 1905 ble det bestemt av godseier Westye Egeberg at fargene skulle være slik og symbolisere gulfargen fra Gan gård, og rødfargen fra Gansbruket.


6


7

Hjemmeside: www.aakrene-mek.no Hovedkontor: Tuenveien 30 – 2000 Lillestrøm Tlf 63 88 19 40, Fax 63 88 09 75 [email protected] Avdeling Dal: Tlf 63 92 25 30, Fax 63 92 25 40

[email protected]


8


9

Gan

Fetveien 1202, 1903 Gan • Telefon: 63 88 38 80 Åpent 9-19 (18)


10


11

Intervju med Arne Østreng, født 8.august 1924. Av Vidar Amundsen – juli 2000

Steffarud Arne Østreng ble født i Aremark 8. august 1924. Faren forpaktet en gard der på denne tiden. 5 - 6 år senere flyttet familien på fire til Steffarud, et småbruk beliggende i nåværende Aurskog-Høland kommune og like ved grensa mot Fet. Under krigen ble yngstemann født der. Nordre Høland kommune hadde i sin tid kjøpt Steffarud av Westye Egeberg. Arnes far søkte om å få forpaktet stedet som bestod av om lag 37 mål innmark og ikke mindre enn 8000 mål skog. Det var i første omgang skogen og mulighetene den ga for arbeide som opptok faren. På småbruket hadde de 3 - 4 kuer, en hest, gris og høner. Faren utførte alt slags skogsarbeid. I 1920/30 årene var det mange som ble anvist nødsarbeid i skogen. Særlig ble de arbeidsledige satt til vedhugst. Arnes far administrerte også disse oppgavene

Lang skolevei

. Arne begynte på folkeskolen 7 år gammel. Der gikk han annen hver dag i sju år. Siden Sand var den skolen som lå nærmest fikk han begynne der, selv om den lå i en annen kommune. Frem og tilbake var skoleveien over en mil. Veien fra Steffarud til Ulverud kunne betegnes som dårlig kjerrevei. Om høsten var det så mørkt gjennom skogen at han måtte bære med seg en parafinlykt. Det ble imidlertid lysere så snart snøen kom. Skiene kunne også benyttes. Han slapp å gå alene. I Trætta bodde det en jevnaldrende gutt, Henry Torp, og på Sludderud bodde Else Lang.

Da Arne startet på skoleveien fra Steffarud gikk han over Granåsen, over Skjellfossbekken, gjennom Libråtan, over Vinland, over åsen nord for Vinland til Kvennhusfossen og fram til Ulverud. Dit var det nokså nøyaktig 4 kilometer. Så var det å ta storveien fatt mot Sand skole. Turen tok en time hver vei. Begynte i tømmerskogen 12 år

gammel

Det året Arne fylte 12 år leide faren en hest i tillegg til den han selv eide, slik at han nå fikk to å kjøre med. Sammen med broren Odd som var tre år eldre, begynte Arne nå i tømmerskogen. Guttene ble utstyrt med stokksag (svans med handtak i hver ende) og sammen felte de trærne som faren så kvistet og kappet. Brødrene arbeidet tre dager i uka. Mens de var på skolen lunnet faren fram det ferdige tømmeret. Ved årsskiftet ble det imidlertid en forandring idet guttene nå måtte gå på skolen hver sin dag. Nå ble det slutt på fellingen for deres vedkommende, men de måtte være med på kjøringen. Da Arne derfor var ferdig på skolen om dagen, gikk han direkte derfra til Ulverud. Her stod han og ventet til faren og broren kom med tømmerlassene. Arne overtok så brorens hest og broren bega seg på heimveien, blant annet for å kunne gjøre lekser. Neste dag var det så broren som stod ved Ulverud og ventet etter skoletid. Tømmeret ble fraktet fra Høland kommuneskoger til Bakåa i Gansdalen. De kjørte med geitdoning og klarte to turer om dagen. Hver tur var på over en mil. Ved Bakåa og Gansbruket lå store mengder tømmer på den tiden. Fet kommune og flere

andre større skogeiere leverte fast der. Noe av tømmeret ble skåret på saga og noe tror Arne ble fløytet videre. Det er rart å tenke på i dag at denne store virksomheten nå er helt borte, og at den heller aldri kommer tilbake. Arne ser ikke tilbake på disse årene med noen særlig lystfølelse. Tvert imot. Arbeider i skogen var forferdelig tungt for en tolvåring. Både fellingen og ikke mist tømmerlessingen la nok grunnlaget for plager som har forfulgt ham mer eller mindre gjennom hele livet. Han husker at han frøs forferdelig mange ganger der han satt på tømmerlasset. Det hendte også at han sovnet på geitdoningen før han kom heim om kvelden. Noen form for betaling for det arbeidet som guttene utførte kom aldri på tale. Slike tanker tror han ingen noen gang gjorde seg. Det var en selvfølge at alle bidro så godt de kunne. Arne har alltid vært glad i hester. Han har også eid hest selv. Men, ….. av en eller annen merkelig grunn har han i alle år nærmest "avskydd" fjordinger. Han setter dette i forbindelse med at det nettopp var en slik hest han begynte å kjøre med første gang han møtte opp i tømmerskogen. Minnene fra den tiden er ikke bare gode…… "Detter er smøret mitt. Du skal

ha margarin"

Etter noen år kjøpte faren sin egen nest nummer to, og Arne ble værende i tømmerskogen som kjører i noen år etter at han var blitt konfirmert. Senere tok han seg gardsarbeid på forskjellige steder. På det første stedet han var tjente han 1 krone dagen. "Nå må du ikke søle bort alt du tjener da", formante moren. Arne vil ikke


12

nevne navn, men på et sted han var sa bonden til ham første gang de satte seg til bords":Dette er smøret mitt. Du skal ha margarin". 18 - 19 år gammel begynte Arne for seg selv i skogen. Til å begynne med leide han en hest, men etter noen år fikk han seg sin egen. Han holdt på med dette arbeidet til 1946. Da begynte han på Foss Slipeskivefabrikk på Råmyra og var der i 9 år. Han flyttet så tilbake til Steffarud og begynte i skogen igjen for Høland kommune. Det var mer enn nok å gjøre for han kjørte også ut blink for andre skogeiere. Under krigen bodde Arne på Steffarud. Han holdt også mye til på Skjellfoss for der hadde han hesten sin.

Flyktninger til Steffarud

Under okkupasjonstiden kom det flere flyktninger innom Steffarud som ba om hjelp til å komme seg videre og over til Sverige. På Steffarud var det ikke innlagt lys, men på grunn av brannoppsynet som forpakteren var pålagt, hadde de innlagt telefon. Hver gang det kom flyktninger innom ringte faren derfor rundt til andre han kunne stole på for å forhøre seg. Han hadde en bror i Høland som han snakket mye med. Da alt var klart gikk de så ut i nattemørket.Det kom aldri på tale å gi seg av garde så lenge det var lyst. Arne var selv aldri med på disse turene. Det var faren og hans eldre bror, Odd, som gikk. Det var særlig de to siste krigsårene flyktningene begynte å komme til Steffarud. Noen ble fulgt dit, andre hadde funnet veien selv. Det kom aldri noen store følger samtidig. Det kunne være fra en og opptil fire til fem samtidig. Menneskene var totalt ukjente. De hadde det de stod og gikk i. Ikke alle var like godt kledd heller. Mat til dem måtte husmora på Steffarud skaffe.

Hans Lunner var ofte innom

Hans Lunner fra Gansdalen var ofte innom med flyktninger. Særlig gjalt dette de to siste krigsårene. Hans fortsatte alltid videre med de folkene han hadde med seg. På tilbakeveien kunne han komme innom for å hvile seg. Han var da mange ganger forferdelig sliten av mangel på søvn etter lange og strabasiøse turer. Arne mener også at den psykiske påkjenningen må ha vært stor.

Nervene slo klikk….

Arne husker godt en episode fra denne tiden. Før helgen hadde det kommet en mann og en kvinne til Steffarud som skulle videre mot Sverige. Begge var svært nervøse. I særlig grad gjalt dette kvinnen. Hun beskyldte helt umotivert de på Steffarud for å være nazister og angivere. Det virket som om grensen var nådd for hva nervene hennes tålte. Søndag kveld skulle broren Odd kjøre dem av garde med hesten. Kvinnen nektet da å bli med ! Hun ga utrykk for at nå ville hun bare sitte å vente til noen kom og skjøt henne. Arne måtte derfor ta kvinnen med makt og bære henne i sleden. Bortsette fra denne episoden tok de øvrige flyktningene det stille og rolig. Forpaktningskontrakt og nazi-

besøk

I henhold til den forpaktningskontrakten som driveren av Steffarud hadde med Høland kommune, var han forpliktet til å ta imot kommunenes folk og gi dem husly når det var behov for det. Under krigen ble dette et stort problem. Under jakten overnattet både nazi-ordfører Eugen Dahl og nazi-lensmann Kvalsund der flere ganger. De andre jegerne som innom var nok heller ikke til å stole på, siden det kun var

nazister som hadde anledning til å bære våpen. Under disse påtvungne besøkene måtte familien passe på at det ikke dukket opp flyktninger uforvarende. Denne jobben fikk Arne. Han pyntet seg derfor om kvelden under påskudd av å skulle gå på fest. I alles påhør fikk han med seg de siste "formaninger" av sin mor. Så var det bare å gå ut i natta og holde huset og veien under oppsikt for å forhindre at noen intetanende gikk rett i løvens gap. Det hadde i så fall blitt en katastrofe for mange.

Tyskerne skal ikke ha mat

En kveld Arne befant seg i stallen kom broren Odd inn til ham bleik som et lik. Han hadde vært ute på gardsplassen og oppdaget at det krydde av tyskere der. Broren var virkelig redd, og Arne har aldri sett ham slik verken før eller siden. Tyskerne spurte etter mat. "Vi er så forferdelig sultne". Arne gikk inn på kjøkkenet og spurte moren om hun hadde noe til dem. Moren svarte: "Tyskerne skal ikke ha mat". Hun var en uredd og sterk kvinne og visste hva hun ville. Arne måtte da minne henne på de to haglene som hang i yttergangen bare skjult bak en frakk. Han og broren hadde nemlig for ikke lenge siden kommet tilbake fra en av sine mange ulovlige jaktturer. De jaktet under hele krigen og skjøt absolutt alt som var spiselig. Arne var så langt fra tyskervennlig, men av redsel for hva som kunne skje dersom soldatene oppdaget haglene, klarte han å overtale moren til å finne fra litt mat til dem i den hensikt å bli kvitt "gjestene" så fort som mulig. De pustet alle lettet ut da "besøket" var over…..

En familie takket for hjelpen

Bortsett fra en familie var det ingen som kom tilbake til


13

Steffarud etter krigen. Familien Glenså avla et besøk etter frigjøringen og takket for den gode hjelpen de hadde fått. Det var Artur Tangen fra Gansdalen som hadde fulgt Glenså og datteren til Steffarud under krigen. Glenså var svigersønn til Tangen. Han drev et reklamebyrå og måtte komme seg unna tyskerne "da de ikke likte tegningene hans". Artur Tangen var for øvrig ansatt som mekaniker på Foss Slipeskivefabrikk. Verken Arnes far eller bror tok seg noen gang betalt for de turene de gjorde sammen med flyktningene. Maten de fikk på Steffarud var også gratis. Etter krigen vanket det verken ros eller hederlig omtale. Nei, tvert imot ! Folk hadde merket seg alle nazistene kom hadde vært innom Steffarud under krigen og trodde vel at de som bodde på stedet var av samme ulla. Hva som hadde foregått der med hensyn til flyktningtrafikken kom aldri fram i dagen. Ingen i familien tenkte heller på å medvirke til at dette ble bedre belyst. Arnes far fikk problemer med nervene etter krigen og var i en periode innlagt i sykehus på grunn av dette."Da flyktningene forsvant meldte problemene seg".De andre klarte seg bra.

Uverdige forhold Arne fortsatte å arbeide i skogen. Her trivdes han godt. Til sammen ble det om lag 20 år. Han holdt hele tiden til i nærheten av bopelen, slik at han kunne komme heim hver kveld. Dette satte han særlig stor pris på da han selv ble vitne til hvordan det var å bo ute i skogen i koie. Koia var som oftest et mindre hus med to rom. Den var oppsatt av tømmer eller doble bordvegger fylt med sagflis. I det ene rommet holdt hoggerne til, i det andre stod hestene. Midt på gulvet stod en ovn hvor matlagingen foregikk. Rundt ovnen lå også det store

mengder med seletøy, og på ståltråder og spiker var arbeidstøyet hengt opp til tørk. Det var ikke noe uvanlig at der rant "talle" fra stallen og inn i rommet der folkene oppholdt seg. Utpå natta frøs dette til is om vinteren. Stanken var ubeskrivelig enkelte ganger. Hoggerne lå i koia hele uka og arbeidet fra mandag til lørdag. Lørdag ettermiddag gikk eller kjørte de heim, blant annet for å proviantere for kommende uke. Kosten kunne være så forskjellig. De som ble utrustet av kona hadde det kanskje best. Verst var det ofte med de som var ansatt på de forskjellige gardene. Arne mener at det enkelte ganger dreide seg om ren sulteforing av folk med tungt kroppsarbeid.

De sa han var lat …..

Han husker spesielt en hugger. Det ble sagt om ham at han var lat. De som framførte dette kunne umulig vite hva mannen hadde å klare seg med i matveien uka igjennom. Arne kjente derimot til vedkommendes "spiseseddel". Middagen på mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag bestod av kun spekesild og poteter. Til alle de andre måltidene spiste han brød, margarin og rabarbrasyltetøy. Dette var neppe kost som ga det største overskuddet. Betalingen var ussel og pengene var ofte vanskelig å få ut. Arne gikk en gang sammen med en kamerat fire mil for å hente oppgjør for hugging og kjøring. De måtte gå igjen med uforrettet sak og fikk beskjed om å komme igjen senere. Kameraten hadde da tatt mot til seg og forlangt renter. Vedkommende som skyldte dem pengene satt bare og så forundret ut. Renter i en slik forbindelse hadde han nok aldri hørt tale om.

Fløyting i sjøer og vassdrag i Gansdalen

Da Arne holdt til i skogen foregikk det mye fløting i sjøer og vassdrag i Gansdalen. Om sommeren kom tømmeret fram til bestemmelsesstedet via fløter-renner. Disse rennene var laget av bord og lå oppe på bakken. Alt dette er borte nå. Det samme har skjedd med demningene. Arne har hørt at Westye Egeberg i sin tid hadde en fast ansatt person som hadde som oppgave å bygge disse rennene. Fløterrenna: Gikk fra Mørsjøen til Vinlandstjernet ved Skjellfoss - fra Vinlandstjernet til Kvernhusdammen - fra Kvernhusdammen til Ulverudåa - derfra til Foss og ned i Bakåa. Demninger: En ved Mørsjøen - Jordsdammen nedenfor Vinland - Kvernhusdemningen - Fossdemningen. Det var rikelig fall hele veien og tømmere hadde stor fart i renna. Enda i dag kan man se groper i terrenget der tømmerstokkene slo ned i bakken under ferden nedover. En av de få kom kan påvise disse gropene nå er Arne Østreng.


14

Allidretten. Vi har i år hatt 24 barn med i allidretten. Vi har hatt et gjennomsnitt på 14 barn pr. trening. Det har dessverre ikke blitt svømming eller skigåing i løpet av dette året. Vi starter opp igjen i midten av september og ønsker alle barn

mellom 5 år og til og med 4 klasse velkommen. Vi har gymsalen mandager fra kl. 1800 til 2000. Beskjed om oppstart til høsten blir delt ut til alle 1 – 4

klassinger på skolen og hengt opp på butikken. Vi ønsker alle en god sommer og ses til høsten. Er det noe du lurer på, ta kontakt med Arne Johansen, tlf. 90 97 57 20.

Hilsen Arne Johansen Eva Beate Eriksen Mette Eriksen Leder/ trener Hjelpetrener Hjelpetrener.

I forbindelse med allidretten er Dalen Idrettslag tilsluttet :


15

Enebakkneset Fetveien 2296, Enebakkneset • Telefon: 63 88 30 67 Åpent 10-18 (9-18)


16

Vi ønsker alle våre kunder et riktig godt nyttår!


17


18

Postboks 21, 4701 Vennesla

Tlf: 38 13 71 00

Faks: 38 13 71 81


19

Vi har et stort utvalg av vintergrønne busker, samt planteskoleartikler.

REMA 1000 Fetsund Gamle Fetvei 13 1900 FETSUND Tlf:63885980 Fax:63885981 Åpningstider: Man-fre:0900-2200 Lørdag: 0900-2000


20

Kjenner dere til Dalen IL’s hjemmeside?

Gå inn på Web-adressen: http:/www.n3sport.no/fotball/dalenil/ og dere finner Dalen Il’s hjemmeside. Her finnes kampoppsett for samtlige av fotballagene våre, samt at det er linker videre til idrettsnyheter fra Akershus Idrettskrets og Norges Idrettsforbund

Det er dessverre ikke så mye annet som er oppdatert. Vi i DIL-postens redaksjonskomitee kommer derfor med en oppfordring. Er det noen av våre lesere som kunne tenke seg å bidra med å vedlikeholde og

utvikle Dalen IL’s hjemmeside? Interesserte kan melde seg til Øyvind Helmersen, tlf. 63 88 38 72.

DIL-postens redaksjon informerer: Det er veldig ønskelig med bidrag til DIL-posten, fra store og små, om idrettsrelatert virksomhet eller ikke. Alle som har noe på hjertet eller saker som de kunne tenke seg å få dekket er velkomne til å gi oss tips. Ta kontakt med DIL-postens

redaksjon ved Øyvind Helmersen, tlf. 63 88 38 72.


21

Dalen IL er et idrettslag for Gansdalen og omegn. Laget ble stiftet i 1921 og pr. januar 2005 hadde vi 306 betalende medlemmer. Dalen IL har tilbud innenfor fotball (M7,M8,M9,M10,J10/11, LG11, J15/16, A-lag Damer og A-lag Herrer) , allidrett og dame/herretrim. Ønsket er å kunne tilby andre typer idretter, slik at vi har noe å tilby for en hver smak! Dette krever at mulige trenere stiller opp og at vi får den økonomiske støtten som er nødvendig. Vi oppfordrer derfor alle om å støtte opp om idrettslaget i bygda og bli medlem eller å tilby sin arbeidsinnsats/kompetanse!!!

Ønsker du ikke å binde deg til et medlemskap kan du gi en enkeltgave over bankgiro 1275.60.33032. Enhver gave, uansett størrelse, blir mottatt med stor takk !.

Medlemskontingenten for 2006 ble bestemt på årsmøte, og er som følger: Enkeltpersoner kr. 200,- Familie-medlemskap kr. 400,- (Skriv på hvilke familiemedlemmer det betales for). Medlemskontigent for resten av 2005 er som følger: Enkeltpersoner kr. 50,- Familie-medlemskap kr. 150,-. Alle aktive innen fotball og allidrett skal være medlem i Dalen IL for å kunne delta på gruppenes tilbud. Dette av forsikringsmessige grunner. Dersom du benytter deg sporadisk av idrettslagets tilbud eller anlegg (Dalheim) bør du være medlem.

DALEN IL Fetveien

1903 GAN 1275.60.33032


22

Documents

DIL-posten nr 2 - 2005