ANMELDERNE OM BØKENE:

«Forfatteren har en fortellerstemme av Guds nåde […] Vi er svakefor denne sortens gode fortellinger som henter sin inspirasjon fradet forgangne, men som likevel aldri ender opp som historietimer.En oppfølger om skogfinnene i Mostamägg har kommet ut i Norge– håper at Heidruns förlag allerede har satt Joar Tiberg i gang med

å oversette.»Martina Lowden, Dagens Nyheter om Det vokser et tre i

Mostamägg

«Det vokser et tre i Mostamägg er uhyre vakkert fortalt,suggererende og dypmørk i fargen – den lukter jord og barskog.

Det suser granskog om den. Det er tid for at vi begynner å lese ogrette vår oppmerksomhet mot våre nabolands litteratur, i stedet for

å la den ligge bortglemt som menneskene i finnskogene.»Magnus Dahlerus, Upsala Nya Tidning om Det vokser et tre i

Mostamägg

«Med varsomt ordvalg og poetisk språk skriver hun om hardevilkår, lidelser, død og sorg, men også om varme og kjærlighet. [...]

Det er en stor og spennende fortelling i et lite format.»Eva Elmgren, Borås Tidning om Det vokser et tre i Mostamägg

«Britt Karin Larsens prosa er rene lyrikken og hennesinnlevelsesevne stor.»

Bengt Åkeblom, Wermlandia om Det vokser et tre i Mostamägg

«Himmelbjørnens skog følger fint opp Det vokser et tre iMostamägg, som utkom på forsommeren i fjor. Denne leser

er fortsatt like imponert. […] Slik kan Larsen uten å nøleeller blunke ta opp temaer og handlingsgang med usvikelig

sentimentalitetstilknytning, uten noen gang å deise uti det klisseteog det lettrørte.»

Terje Stemland, Aftenposten om Himmelbjørnens skog

«Britt Karin Larsen er en god forteller, med en karakteristisk stil.»Ivar Olstad, Gudbrandsdølen Dagningen om Himmelbjørnens

skog

«Fortellingen om folket fra skogene slipper ikke. Den begynnerpå begynnelsen og slutter med slutten og plutselig er vi et helt liv

rikere.»Olav Egil Aune, Vårt Land om Som steinen skinner

«For Britt Karin Larsen er ein forfattar dedikert til eit prosjektsom skil seg frå det som dei fleste av dagens forfattarar bruker

skaparkrafta si til.»Steinar Lillehaug, Klassekampen om Som steinen skinner

Britt Karin Larsen

Det vokser et tre i MostamäggHimmelbjørnens skogSom steinen skinner

DET VOKSER ET TRE I MOSTAMAGGOpprinnelig utgave:

Copyright © CAPPELEN DAMM AS, 2009

HIMMELBJØRNENS SKOGOpprinnelig utgave:

Copyright © CAPPELEN DAMM AS, 2010

SOM STEINEN SKINNEROpprinnelig utgave:

Copyright © CAPPELEN DAMM AS, 2011

Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-38825-6

1. utgave, 3. opplag 2013

Omslagsdesign: Rune Kårstad-HærnesTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Det vokser et tre i Mostamägg

Et ønsket barn kommer til verden, født under kjær-lighetstreet.

Et annet barn kommer til verden, født under en-somhetstreet, for det var ikke ønsket, det skulle aldrivært født, og når det skriker, må det få noe i mun-nen: En vorte, en finger, en fille dyppet i brennevin,så tier det, så høres på nytt bare suset i trekronene,og moren kan ta det i armene sine og søke dit trærnevokser tettere og skyggene gir bedre skjul. Et sted derbakken er myk graver hun seg et hjem. Et hjem forto menneskekropper, den ene liten ennå, trenger ikkevære stort, og i bygder der hjertevarmen er sparsomhar jordvarmen berget liv.

– Se, her levde hun, i en grop i bakken.– Det er ikke sant. Ingen kan leve slik!En grop inni en skråning på svenskesida av grensa,

nok til å gi ly for vinden og regnet, og skjermet medstokker dekket av torv og granbar: En vegg, og sam-tidig et tak. I dette landet kan ingen hus være utenvegger. Men hvem hjelper henne, hvem skaffer stok-kene? Ingen, det er ingen som hjelper henne, hun fin-ner gammelt tømmer i skogen som hun sleper til stedet,

7

mens barnet som ligger i mosen skriker. Hun drikkerav bekken i dalsøkket og ammer, og går og ser etterfugler i snarene hun har satt, og fisk er det i sjøen. Påframtida tenker hun ikke, for barnet vil kanskje ikkeleve vinteren over, de to første mistet hun jo, så hvor-for skal dette leve?

Et dirrende liv ved brystet, en kortvarig tilstand, likalle andre, dette vil heller ikke vare.

Barnet, en jente, skriker hardere enn det forrige, ogde små nevene fekter når hun ikke er rask nok medå få brystet fram. Jenta må få et navn, et navn utenprest og uten kirkeklokker, men er ikke skogen selvfull av kirker, og er ikke lyden av ospelauvet klokkergode nok?

På neste åsrygg ligger den høye steinen som harvært kirke for flere enn henne, dit bærer hun barnetda det er en måned gammelt. Trollkirker blir de kalt,og unåde faller over dem som rører ved dem, men erhun ikke allerede i unåde? Steinen blir ikke borte slikmenn eller barn blir borte, steinen er trofast og tål-modig. Den har navn på mange språk, givi heter denpå hennes, et ord med en letthet i seg, og tro om ikkedet tunge trenger nettopp det lette ordet? Et ord somkan gi et lys, et løft?

Nå kneler hun i mosen foran den gamle kjempen,og løfter barnet opp.

– Rakas givi, hvisker hun, – gi Annikka av din trygg-het og ro! Gjør henne sterk, om hun får leve, og ikkesvak, som jeg!

Hun løfter barnet over hodet, så både steinen ogberget og himmelen og alle gode krefter kan sedet, hun trenger ikke skjule barnet for skyene eller

8

vinden, det er bare mennesker hun må skjule detfor.

Et sted høyt over det andre skal han finnes, denHerre Jomala, men finnes han for slike som henne?

Som liten lærte hun å be, men Herren ga henne ikkely mot kulda sist hun ba om det. Jorda ga henne det,og lutende steiner hun kunne krype innunder, og sjøengir henne mat, alt Herren nektet henne får hun her iskogen, derfor er det steinene og trærne hun venderseg til, den susende vinden og den klukkende bekken,hvorfor skulle hun vende seg til noe annet?

Hennes gud er nær nok til at hun kan høre hamog kjenne ham hver gang hun legger kinnet til et tre.Han lover henne ingenting, for de som lover glemmerdet i neste øyeblikk. Han likner de mennene hun harfunnet varme hos, de som heller aldri lovet henne noe,for så ville de vært løgnere, slik alle som lover ting føreller siden må bli.

Også det forrige barnet greide hun å skjule, så lengedet levde, men så ble hun fanget mens hun fremde-les hadde melk, den hadde vætet serken hennes foran,og i vitners nærvær ble hun holdt mens en skjelvendegammel prest løsnet klærne hennes og viste det fullebrystet og dråpene som dryppet:

– Her er beviset på at denne kvinnen har latt segbesove, gjort seg skyldig i leiermål og kvittet seg medfrukten av det!

En uro knytter seg til steder hvor en mor har lattbarnet sitt bli liggende, ved Gråtarskjæret kan folk omnatten høre den såre klynkingen.

Selv har hun aldri drept noen, ingen uten fisken ogfuglene hun har fanget, og det er noe annet, om det

9

står om fuglens liv eller hennes, det finnes tilgivelsefor slikt.

Mennene i mørke klær som oppdaget melken frabrystene hennes ville vite hvor hun hadde gjort av un-gen. Den første fikk aldri noen vite om, hun haddesnørt seg så stramt at magen ikke syntes, og ved tjer-net hadde hun gjemt et gammelt klede som hun etterpåfylte med stein og senket der det var dypt sammen medbarnet, som ikke hadde skreket. Så hadde hun gått til-bake til fjøset hos bonden hun hadde post hos, det varnødsår og knapt om arbeid, hun hadde syndet, menaldri drept noen. Det første barnet var uten stemme,uten pust, det var den Herre Jomala som hadde villetdet slik. Det hun fikk siden druknet i en bekk menshun prøvde å skaffe mat, for også det levende barnethadde hun måttet gjemme, slik at den mannen hunfikk varme hos enda en natt ikke skulle komme i van-ære. Hvem ønsker vel vondt over mannen som ga demvarme?

– Barnets far? ville de vite.Da bøyde hun hodet.– Det var så mørkt, hvisket hun. – Så mørkt og

kaldt.– Tjenestefolka på Suomägg sover i fjøset om som-

meren, de sover så tett som silda der, kvinnfolk og ka-rer om hverandre! Du hadde vel nok å velge i, da. Også husker du ikke hvem han var.

Hun så ned, hjertet dunket og hun knep øynenehardt igjen, nå gjorde hun seg løsaktig, men hellergjøre seg løsaktig enn å ødelegge et hjem med tre un-ger, ved å si det som sant var, at det var husbondenselv som tok henne inntil seg i mørket.

10

Han hadde hatt så gode hender, Heikki på Suomägg,og hvor lenge kunne et menneske leve uten hendersberøring? Hvor lenge? Selv hadde han også lenge gåttuten dette, for kona på Suomägg ville ikke ha flerebarn, men snill mot tjenestefolka var hun, de mang-let verken klær eller mat, og hvem ønsker vondt overdem som bare gjør godt?

Lydene fra dyra der i mørket, den lave raslingenfra vidjespenninger. Lydene fra de andre sovende ellervåkne i fjøset, slik at en følte seg enda mer alene. Også: Én som nattevandret mellom stall og fjøs og låve,fordi han var alene, han også.

At ungene som kom av dette ikke fikk leve, var velden Herre Jomalas mening, for Han hadde en meningmed alt, selv om hun skrek da hun fant det druknedebarnet, at hun aldri noen gang ville tilgi Ham dette.Den vesle gutten som nettopp hadde ligget så varmmot brystet hennes og smilt. Hun hadde tenkt at hvisvinteren ble for hard, og hun ikke fikk noe tak å hukeseg innunder, skulle hun båret ham ned til den barn-løse storbonden i bygda, og i ly av natta og godt inn-pakket lagt ham på trappa der. Så ville han vært ber-get, for ville de latt en liten unge dø?

Nå hadde hun født et tredje barn, en sint liten jente,og dette barnet lever ennå, lever hos henne i en grophun har gravd til dem begge. Til potetene hun har tattfra en åker graver hun også en grop, som hun brerjord og mose over, hauta kalte de gamle dette, det erordet for grav. Man graver for å avslutte, skjule, menogså for å bevare, den som ser etter liv må akte påhimmelen, hva den viser, men også lete etter dette somjorda skjuler, ja det som kan likne en grav.

11

Ungen er hennes, navnet til faren skal ingen få truetut av henne, ikke denne gangen heller, om hun blirtatt, selv ikke om hun må skrifte i kirken, i påhør avalle.

Det nærmer seg høsten, hun fryser, men barnet fry-ser ikke, det ligger under fellen hun tok fra den størstegarden på disse kanter, en gard der de knapt vil savneden. Det finnes tilgivelse for det en tar for å berge liv,om en bare tar fra de som har nok, som knapt nokvil merke at noe er borte. Det finnes tilgivelse da, gjørdet ikke?

Om barnet født under ensomhetstreet får leve, erdet vel en mening med det, men da vil det trenge mat,og den maten Vårherre ikke gir må de skaffe selv.

Et langtrukkent skrik når henne under barskjulet,det kan høres som skriket til et menneske, men hunkjenner det, det er reven, og reveskrik varsler noe.

Hun klemmer den varme bylten inntil seg.– Noen skal dø i natt, Annikka, kanskje en gammel

krok som endelig skal få hvile. Men du, du skal leve,du skal ikke dø, ikke ennå!

Når jordkoia hun har gravd ikke duger lenger, måhun finne noe annet. Kanskje hun alt har funnet det,for to dager siden kom hun over en gammel kullbren-nerkoie, nærmest som en gamme å se til, ganske hel,men den lå kronglete til og virket ikke som den varblitt brukt på noen år. Der kunne hun kanskje våge åbli en stund, når kulda tar til.

Reven skriker igjen, og hun skvetter på nytt.Er det noen av hennes folk som skal dø?Men hvem er de som er hennes folk?Noen sa en gang at hun hadde en søster. Andre at

12

det fantes en bror, men kanskje var det bare noe desa fordi hun gråt.

Nå er det lenge siden hun gråt.Nå gjelder det livet.Hun har ingen slekt, ingen å gå til. Vinteren står for

døra, og den som skal berge livet da, uten noen å gåtil, har ikke tid til å gråte.

*

Den første varmen småjenta kjente, kom den fra enmann?

Hun var liten, og hun lå i en seng, og kjente duf-ten fra eineren som var tatt inn i rommet. En mannhadde lekt med henne om dagen, svingt henne rundt iarmene sine og brukt navnet hennes, Hilda. Om nat-ten var det alltid noen som pustet ved siden av henne.Andre ganger var det bevegelser og undertrykte rop,og da fikk hun ikke sove. Da tasset hun over jordgul-vet til pleiemorens seng og klemte seg inntil den magreryggen der under fellen, klemte og klemte helt til dengamle stagget henne:

– Ro deg nå, sov nå!Satt i pleie var hun, og i kirkeboka fantes hun

ikke, ble det sagt, men hun levde, altså var hun blittfødt. Da hun ble seks kom det et annet barn i pleiei samme huset, han var ett år yngre, men kvikk ogsterk, han het Laurits og var døpt og var av skik-kelige folk, visst. Han klatret som et ekorn opp iden høyeste grana, og hun ville klatre etter, men hanropte:

– Nei, ikke her, ta den andre, du!

14

Den høyeste var hans, hadde han bestemt, så damåtte hun ta den andre.

– Men den var min før du kom …– Ja, da, men ikke nå mer!Han ville ha det største fordi han var sterkest, og han

bar bark og hjalp til å plukke store steiner fra åkeren,som hun ikke greide å løfte, enda hun var eldre. Hanvar ikke så høy, men tettvokst, han kunne alt hjelpepleiemoren med tunge tak. Men da han ville hjelpehenne med en gryte med kokende vann fikk han detover seg, alt sammen, og skrikene hans skar gjennomhuset dag og natt helt til det brått ble stille. Da blehan stelt og kledd i den pene skjorta han hadde hattpå seg da han kom, og Hilda listet seg bort til ham:

– Laurits, jeg er ikke sint på deg for dette med granamer, du kan få ha den, grana skal være din for evig,den …

Pleiemoren slo sammen den vesle kista av planker,men den måtte graves ned i skogkanten så lenge fordiverken pleiemoren eller den voksne, barntunge datte-ren hennes maktet å få den til kirkegården. De måttevente til det kom mannfolk i huset igjen, og natta endaen gang ble fylt av sukk og små rop. Når de ropenekom ville neste dag og dagene deretter fylles av et lys,for Kerstins kjæreste reiste aldri dagen etter, han blegjerne resten av sommeren og hjalp dem med jordaog høyonna og ting som trengte å repareres, og hanløftet opp Hilda og svingte henne rundt.

Men da hun gikk mot ham med armene utstraktdenne dagen, hadde han en spade i hånden og annet ågjøre. Hun fulgte etter ham og så hvordan han gjordekorsets tegn før han begynte å grave. En hest han

15

hadde fått låne sto bundet til et tre og et lite slep avto stokker var gjort i stand, så slapp han å bære kistapå ryggen fire mil gjennom skogen, det dunket i denda han løftet den opp.

– Ja, i Guds navn, da! sa han og tørket seg overpanna da den vesle kista var surret fast.

– I Guds navn, Oluf! nikket pleiemoren. – Og duskal ha takk for dette!

Men det var mer å huske på, hesten måtte snusepå kista før den ble spent for slepet, den måtte for-stå at det var en død unge, bare, og ikke djevelen selvden skulle dra etter seg. Brennevin hadde de ikke, ver-ken til å skvette på kista eller styrke ham som skulleav gårde med den, men nå var det bare en unge somskulle i jorda, og pleiemoren hadde gjort så stas påLaurits som hun kunne, med granbar både foran hu-set og ved skigarden, den siste reisen skulle ikke væreuten skjønnhet.

Tre dunk i kistelokket, så kunne ferden begynne.Det siste Hilda så da mannen og hesten gikk var kistapå slepet som gjorde et hopp over en stein på stien.Hun knøt seg litt.

– Du skal ikke synes synd på Laurits, sa pleiemorenda. – Han merker ingenting nå. Han var døpt i Nörrje,han var ikke av vårt folk.

– Hvor hadde han folket sitt?– Nei, det vet ingen, og det vet ikke du heller, stak-

kar, hvor du har dine egne! Men den Herre Jomalahar vel en mening med alt.

Tre dager senere kom Oluf tilbake, uten hesten,men med en melsekk på ryggen, og kaffe og sukkerog bomullstøy til barnet som skulle komme, og som-

16

merdagene som fulgte var lyse, de arbeidet og lo ogspiste seg mette, selv om de hadde mistet pengene defikk for å ha Laurits, og snart skulle få en spedungesom ingen ville få penger for.

– Oluf vil sørge for oss, han! sa Kerstin stolt.– Å, han har vel enda et par unger han helst skulle

sørget for …– Det er ikke sant! De er ikke hans, de ungene, det

kvinnfolket ljuger bare!Kampen om mannen, for overlevelsens skyld, fordi

ingen kunne greie seg helt uten, ikke bestandig. Nåhogg han ved for dem, tok noen graner og skrøt avat der kunne de brenne svedje, der kunne det bli nyåker. Men da han sto med øksa i hånden og tok målav den største grana fløy Hilda på ham:

– Den får du ikke hogge, for det er grana hass Lau-rits, det!

Da lo han og spurte om hun hadde tenkt å drepeham, i så fall var det klart at grana måtte få stå. Gladstrakte hun armene ut mot ham, og han satte øksa fraseg og løftet henne opp og svingte henne rundt. Detluktet varmt av ham, den samme lukten som kom fraham når han sov, hun hadde vent seg til den, det kjen-tes trygt når han var nær, og hun ble glad fordi Kers-tin og pleiemoren også var glade. Flink med hendenevar han, og det var det viktigste, sa pleiemoren, at enmann var flink med hendene. Både neversko og red-skaper kunne han lage, og til Hilda lagde han en litensmørøsje av spon med navnet hennes fint innrisset.

– Den kan du legge i utstyrskista di, sa han, – såkommer du aldri til å mangle smør, skal du se!

Smøret, dette dyrebare som de aldri kunne spise selv,

17

om de greide å kjerne og få til en klatt på en mark ellerto: Selges måtte det, og pengene gjemmes. Bygdefol-ket på begge sider av grensa kunne håne dem og si atalt var smått der i skogen, både hus og redskaper, ogfolk og fe, men de ville gjerne kjøpe smør kinnet avmelka til de droplete små kuene, og alle finnegardenevar ikke så små, på Lauvåsen lå en gard større og mervelberget enn mange bygdegarder, og hva hadde detstartet med der for snart to hundre år siden, om ikkesmøret kjernet av melk fra ei droplete lita ku?

Hilda hvisket til mannen som kom med gaver athun hadde ingen utstyrskiste, ikke ennå, men han loog sa at hun fikk nok det en dag.

Sommeren var full av håp, av muligheter, men dahøsten og snøen kom og Kerstins barn ble født haddeOluf reist, slik som forrige høst. Brevet med pengerhan hadde lovt kom ikke.

Det var en gutt Kerstin fikk, mens en slektning somhet Valkola-Kaisa hjalp til. Først var han blå, så blehan rød, og skrek tynt og skarpt.

Valkola-Kaisa, hun som kunne mer enn fadervåret,linnet ham stramt og bestemt, og så fikk han bryst ogtidde. Det smattet, sukket og klynket. Over det mørkebarnehodet blusset Kerstins ansikt:

– Han tar for seg, slik faren gjorde, det er godt detar for seg, karene, ellers så hadde det ikke blitt noe …

– Å, du snakker som du har vett til! sa pleiemorenlavt. – Det hadde vært bedre om …

Så møtte hun Hildas blikk og utbrøt:– Du har øynene til en gråbein, gud vet hva slags

folk du kommer av!Nå snudde hun seg mot Kaisa og snakket lavt. De to

18

kvinnene snakket ofte lavt om ting Hilda ikke skullehøre. Slik var det med nesten alt i verden, som tentehennes nysgjerrighet: Da ble stemmene senket, hunskulle ikke høre.

Hun gikk ut til hunden, den logret og dyttet snutenmot låret hennes, hunden som pleiemoren hadde sagtat de snart ikke kunne ha mer.

Pleiemoren og Kaisa var gamle kjente, de snakketom ting de hadde opplevd sammen.

Hilda stirret mot åsen bak huset, og åsen bakenforder igjen, mens hun satte seg på huk og trykket seginntil hundens varme pels.

Hun ville også oppleve noe.Og etterpå ville hun le og snakke om det som hadde

skjedd, når bare hun også hadde fått oppleve noe.

*

Det bor en mann alene i Mostamägg, han unngår an-dre og andre unngår også ham, og det vesle skjuletav et hus han holder til i. Ingen vet hvor han kom-mer fra eller hva han lever av, han har ingen dyr ogingen jordvei, men når krøtter eller folk blir sporløstborte i skogen, gløtter folk vestover mot Mostamäggog mumler:

– Han går fri, samme hva som hender, ikke enganglensmannen våger seg dit!

For hundre år siden og mer fantes det røverreir påbegge sider av grensa hvor intetanende reisende kunnebli overfalt og plyndret for det de hadde med seg, og iverste fall også drept. Før øvrigheten nådde dit var li-ket senket i en myr og alle spor av bevis for lengst for-svunnet. Andre, som man hadde bevis mot og kunnefått dømt, greide å skjule seg på rømmen i skogen iårevis, hvor de kjente alle smutthull, eller de ble skjultav andre som heller ikke hadde rent mel i posen, ogdermed ikke våget annet enn å hjelpe.

Det går rykter om mannen i Mostamägg om at hanskulle ha et drap på samvittigheten da han kom vand-rende nordfra og slo seg ned på plassen, og at han hol-

20

der seg unna folk fordi han er redd for sitt eget sinne,redd det skal ta overhånd slik at han kan komme til ådrepe igjen. Bortsett fra to nysgjerrige unggutter somgikk dit med litt brennevin en gang for å skjenke hamog få ham til å snakke, lar folk ham være i fred.

Ungguttene var kommet nokså bleke tilbake, medbrennevinet intakt. Hva som hadde hendt, ville de ikkesi noe om, de var visst glade de hadde livet i behold.

Nå er det oktober, og årets første snøfjoner da-ler gjennom lufta. En langhåret mann leder fem hes-ter gjennom skogen, bundet hode til hale. Tre gamlearr løper parallelt over mannens hode, som om noenskulle ha dradd en stor gaffel over det og løsnet pan-nehuden, slik at det ene øyebrynet henger lavere enndet andre. Ved et bekkeleie blir hestene urolige, leg-ger på ørene og vrinsker, og litt senere viser det seg atden bakerste merra har slitt seg.

– Satana!Ordene kommer som en lav hvesing, mens mannen

binder den forreste dansende hesten og kaster geværetpå ryggen, springer tilbake for å se, men alt som høresnå er lyden av et tungt dyr i skogen og merras skrik,den vesle merra som aldri før har hatt noen rytter påryggen har fått en nå, en raggete skapning har klortseg fast og lett seg fram til nakkevirvelen hennes.

Da han etter en halvtime rekker fram er det for sent,hun ligger urørlig med bjørnen over seg. Den har fåttøye på ham, og han vet at det tar for lang tid å ladenå, at han bare må prøve å berge resten av hestene førde med bjørnelukten i nesene også greier å slite seg.

– Men jeg kommer tilbake, så Satana!Røverreir, det sies at denne mannen hver høst le-

21

der hester fra røverreir i Nörrje til røverreir i Sverige,i hvert fall blir han kvitt dem, og vender tilbake tilMostamägg med et nytt økseblad eller krutt eller flinteller hva han ellers kan ha bruk for i det røyksvartehuset folk går omveier rundt.

Dagen etter snør det også, det er vinteren som kom-mer alt, og lenger øst i skogen samler en bjørnebinnematerialer til hiet sitt, bare leie av gran og lauv medden fineste mose på toppen er bra nok for ungene somskal komme, og bare et hi langt nok fra hannen ertrygt, for hvem kan stole på hannene i verden? Medfavnen full av mose går hun baklengs mot hiåpningen,og med snuta er hun i ferd med å dytte mosen på plass,da hun blir var en lyd som av en fugl, eller er det like-vel ikke fugl? Hun vender seg og værer, men vindenbærer feil vei, hun må finne ut hva dette er, må ta segen runde rundt lyden og se, må gjøre seg lav og åleseg gjennom et dalsøkk og trå forsiktig på myke lab-ber over en furumo. Nå blir lukten av menneske tyde-lig, og hun blir full av uro, men heldigvis er ikke luk-ten på vei mot hiet, for nå blir den svakere igjen, ogda hun nærmer seg hiet på nytt kan hun ikke kjenneden mer.

To kilometer sørover har en kvinne som tok feil avstien for litt siden kommet inn på den igjen, hun bæ-rer en skinnfell og et barn på ryggen, og i niffelen– geiteskinnssekken – har hun matsmulene og det huntrenger for å gjøre opp ild. Oppe på en furumo stanserhun og lytter. Det har vært mildvær helt til nå, og såkom plutselig frosten, kan det være at bjørnen ennåikke er i hi? At den lyden hun hørte for litt siden somkunne likne et raut, kan ha vært lyden fra den brune?

22

Fra ryggen hennes kommer det også en låt, en sut-ring fra et barn som har våknet og er sultent, byltenforlanger å få bytte plass, vil henge ved brystet iste-denfor på ryggen, men det er ikke tid til det nå, enfille dyppet i litt brennevin får duge, så ungen roer seglitt.

– Hyss, Annikka, vi må gå, kanskje kommer denbrune!

Den brune som setter spor som kan likne mennes-kespor, og som etter et gammelt sagn skal ha boddi himmelen, før den ble senket i en gullenke ned tiljorda. Dit går bjørnesjelen tilbake når tiden er inne.Fra gammelt av skal man ta den i labben når den erfelt, som en forsoning, og er det om vinteren skal denikke føres hjem som et slakt, men i verdighet, gjernesittende på en slede. For å lykkes med jakten skulleman helst bære klærne med vrangen ut, skjønt detteer så gammelt at ingen tror på det mer, og kanskje erdet også slutt på at man tar den i labben, slik alt an-net etter hvert tar slutt?

Tre mil har kvinnen med barnet vandret denne da-gen, på vei til et sted på norskesida hvor det skal væremat å få, og hvor Noppi-Mattis fra Noppihå påsto athun har slekt:

– Gå til slekta di i Nörrje, der får du sikkert hjelp!hadde han sagt og spyttet.

– Jaså, har jeg slekt der?Noppi-Mattis i Noppihå er kjent for ikke alltid å

snakke sant.– Skulle jeg ikke kjenne folket ditt, når jeg ser det?

sa han. – Men du har kanskje noe uoppgjort, du gruerdeg kanskje for å møte dine egne, du?

23

Hun trodde ham ikke, selv om hun hadde hørt an-dre si det samme mens hun ennå var barn, at skullehun finne slekt, så måtte hun gå til Nörrje.

Hun stanser på en furumo, i dalsøkket framforhenne kretser en flokk med kråker, det kan bety kjøtt,kanskje så ferskt at det er spiselig. Det er slutt på me-let i posen, og det er lenge siden sist hun fikk noe isnarene sine ved kullbrennerkoia hvor hun har holdttil den siste tida. Men der var det heller ikke trygt, enmorgen hadde hun våknet ved lyden av øksehogg, ogmåtte ta barnet og det hun hadde og rømme. Etter dethar de sovet noen netter i en sprunge i en bergvegg,men der var det så rått og uhyggelig at det ikke nyt-tet å tenke på å bli der.

Hun går. Ungen på ryggen, som er reivet så tett atføttene ikke kan røre seg, sutrer. Hun har tatt av sitteget underskjørt for å reive ungen, for hjulbent skalden ikke bli, nei, da vil hun heller fryse, det er ille nokfor en unge å være både uekte og av finneslekt, omden ikke skal slite med andre skavanker attpå.

Hun går, det har begynt å skumre alt, hun kan ikkevære langt fra grensa. Hun er nærmere kråkene også,som holder et svare leven, og nå har hun fått et reve-spor foran seg på stien, er Mikkel også på vei dit nåhvor det kan vanke et måltid? Nei, Mikkel er forsik-tig, nå forlater sporet stien, reven vil helst kretse enstund før den våger seg borttil maten, og forsiktig børhun også være, vet hun, for der hvor den brune kanvære, bør mennesket være enda mer forsiktig enn re-ven.

Nå, lenge før hun ser det, kjenner hun råteven avdødt dyr, det kommer med et plutselig vinddrag rett i

24

nesen hennes, og hun saktner farten, runder forsiktigen stor stein, hvor hun har utsikt mot et gransnar vedet myrsøkk, det er der fuglene sirkler.

Det ligger noe på bakken, restene av en dyrekropp,og hun rykker til ved synet av det halvt oppspiste hes-tehodet. Men nedenfor, nesten ute i myra, ser hun noeverre, noe som gir henne større frost: Hun ser noe hvitt,en arm, ja, en menneskearm, halvt løftet, avvergende,som om den ber om nåde, men uten bevegelse, er detet lik som har flytt opp av myra, en skjult forbrytelsesom brått er blitt synlig for alle?

– Jomala!Hun legger hånden over sin egen munn og greier å

dempe skriket, for der hvor det er døde kropper, kandet være at den brune ikke er langt unna. Den brune!Enda en gang glir blikket hennes mot den løftede ar-men i mosen ved myrkanten, og forsiktig tar hun noenskritt for å komme nærmere. Nå ser hun resten: Ar-men er festet til en kropp uten hode, nei, en halv kropputen hode, og det hvite som dekker kroppen er ikkehud, men fett, det er en del av en nyflådd bjørn huner kommet over, skutt på et hesteåte, tydeligvis, huntrengte ikke bli så redd, tvert imot, hun må takke sinskaper, her er det jo ferskt kjøtt!

Fort fram med den vesle kniven nå, det er ikke storebiten av kjøttet hun trenger, for å berge livet noen da-ger, munnen blir våt mens hun skjærer og mumler:

– Du brune, du tilgir meg nok, du er jo død like-vel, du er alt oppe hos stjernene nå, gynger der oppei Karlsvogna, kanskje, og merker ikke den sløve kni-ven min, stakkar, nei det gjør du ikke …

Synger hun også, mens hun skjærer? Er hun så gal?

25

Her bør hun jo jobbe stille og raskt, siden de som althar fraktet vekk skinnet og halvparten av kroppen kankomme tilbake når som helst, men gir hun likevel lydfra seg, gledeslyder, er det slik?

Uansett hører hun ikke at det knekker i kvister, ikkefør det alt er for sent, hun har ennå ikke fått løsnetden velse kjøttbiten da hun hører en tydelig lyd bakseg, og bråsnur.

En kortvokst, langhåret mann kommer fram bak ettre, han holder et munnladningsgevær, og under denarrete pannen stirrer to øyne fiendtlig på henne. Førstda han ser at hun er alene senker han geværet, og huninnser at det er for sent å løpe sin vei.

Nå stiger det også et skrik fra ryggen hennes, hvorAnnikka har sovet med brennevinskluten ved nesen.Hun prøver å gjemme den vesle kniven bak ryggen,men mannen har alt sett den. Han stanser, og det gåren skjev liten trekning over det mørke ansiktet.

– Hva er du for et kvinnfolk, tenkte du å ta deg enbjørnestek uten å be om lov?

Hun vil trekke seg bakover, skjelven, men øynenehennes henger ennå ved kjøttet.

– Eller eter du heller hestekjøtt? fortsetter han medet nikk mot åtet lenger borte, og spytter, før blikkethans flytter seg mot lyden som stiger fra klestullen hunhar på ryggen.

Taneli ved Mostamägg, det må være ham, hun harhørt om denne einstøingen, han som skal leve av åstjele hester i Nörrje og selge dem i Sverige, men hunhar aldri sett ham før. En stimann og en villmann,kanskje med drap på samvittigheten, som helst stik-ker seg vekk hver gang noen oppsøker ham. Men nå

26

er det blitt slik med henne at det som før steg somangst i brystet, blir til sinne i stedet, fordi hun har etliv å verge, utenom sitt eget. Og hun kjenner på sølv-mynten hun har i lommen, den mynten hun – måtteden Herre Jomala tilgi henne – nappet ut av et skrini skapet på den rike Lauvåsgarden da hun kom der engang og alle var ute på åkrene. Det var minst tredvesølvmynter der, hun tok bare den ene, før hun fikkbarn trengte hun aldri å ta noe, men nå …

Nå strekker hun hånden med mynten ut mot man-nen som har satt geværet fra seg.

– Jeg ville kjøpt litt mat, sier hun.Det dirrer på ryggen hennes, hun har et brølende

uvær der.– Ungen din er sulten, sier han. – Du kan bli med

og hjelpe til, så kan du få mat etterpå.Den hvite, menneskeliknende kroppen, det grøsser

i henne da han begynner å dele opp det som er igjen.Hvor er klørne blitt av, har en trollkjerring sikret segdem til utstyret sitt? Eller har han alt solgt skinnet tilen som vil ha det med både hode og klør? Mens hunstirrer på børen den vesle mannen, knapt høyere ennhenne selv, greier å lesse på ryggen, blir kråkene somhar kretset over så frekke at hun må heve kniven motdem. Med en mutt mine gir han henne en bog å bære,så setter han kursen videre vestover langs den stien derhun selv var på vei for litt siden, og hun kan knapt seleggene hans under kjøttbøra, likevel går han så fortat det er så vidt hun greier å følge etter.

Rett ved grensen har hun hørt at han skal ha sitttilhold, der er det flere som slår seg ned, det har sinefordeler. Sverige eller Nörrje spiller liten rolle for dem

27

som verken føler seg som nordmenn eller svensker,men som kjenner den minste sti, og hver eneste bekkog bergknaus.

Etter en time er de framme ved et hus ikke stortstørre enn en jordkoie, men med ei steinrøys av enrøykovn. Der er en jordkjeller bortenfor, men ikke noefjøs, ingen ku som rauter, slik at hun kanskje kunnefått den melkeskvetten hun kunne tenkt seg. En mannsom bor alene kan ikke ha dyr, hvem skulle tatt håndom dem når han må ut og tjuvjakte, hogge tømmereller stjele hester?

Huset har en veggfast benk og et bord som inven-tar, gulvet er av hardstampet jord. Litt nedenfor hu-set hører hun en bekk som renner. Vann, så fins detfriskt vann, i det minste! Annikka har sovnet på ryg-gen hennes, utslitt av sin egen gråt. Mannen fjerner totretallerkener fra bordet, og slenger kjøttet oppå. Serpå henne.

– Jeg skal få varme her, sier han. – Er du kvinnfolknok til å greie med kjøttet?

Hun står stille, ser på bjørnekjøttet, i gamle dagervar det bare menn som fikk tilberede det, men nå erkvinner også bra nok. Hun vet ikke hvorfor det bøl-ger hett gjennom henne, om det er sinne eller hva deter.

– Jeg var pige på Suomägg i flere år, sier hun.– Det vet jeg. Noen har hørt det skrike en unge fra

tjernet der borte.Et slag, ordene kommer som et slag som nesten får

henne til å sjangle, men hun står.– Jaså. Hvem hørte skrik der? Jeg hørte aldri noe

når jeg var der, jeg.

28

– Nei, men det var vel dem som så noe den gan-gen …

Han lyver, han må lyve. Han overlever ved å lyve,slik hun også har måttet gjøre nå da hun har et barnå verge.

– Det er mange som tror de ser ting! sier hun stille.– Jeg har også sett mye, men hvorfor skulle jeg bæreting videre, om dem som aldri har gjort meg noe vondt?

Hun står til han møter blikket hennes, for at hanskal se at hun ikke er redd. At hun, om hun haddehatt en øks eller kniv den gangen, kunne drept denmannen som dro fram brystet hennes for å melke detog sette henne i gapestokk.

Det rører seg på ryggen hennes. Gråten fra barneter blitt til jamring. Sakte lener hun seg ned på benkenog begynner å løsne tørkleet barnet er bundet i.

– Jeg må få stelle ungen min først, sier hun. – Såkan jeg hjelpe til med kjøttet.

*