Prolog

KVINNEN PÅ STRANDEN

September 2001

Kvinnen ble funnet i sanden omtrent midtveis mellom Skods-borg Badehotell og Bellevue Strandpark, tidlig om morgenenden 11. september 2001.

Det var noen timer før verden ble grunnleggende forand-ret, slik nesten alle mennesker over hele kloden, i vidt for-skjellige land, opplevde det. Dette eiendommelige sammen-fallet fikk avgjørende betydning for den merkelige sakensvidere forløp, og man kan bare oppfatte det som om Skjeb-nen hadde moro av å legge to så usedvanlige hendelser pånøyaktig samme dag.

Den mest ubetydelige av begivenhetene – den danske– gikk i glemmeboken omtrent med det samme, selv omden i de første timene ble betraktet med det største alvor avpolitiet, og ble beskrevet inngående i de første rapportene:

Alarmen gikk kl. 6.32. Den døde kvinnen lå nesten nedeved vannkanten, med ansiktet presset ned i den grå, våte san-den, som om hun hadde forsøkt å fortære københavnernesfavorittstrand i en eneste, grådig jafs. Armene var bøyd bak-over, hendene var åpne, og det var små mønstre av sand ihåndflatene, og det fikk et øyeblikk drapsetterforskerne tilå tenke på et rituelt mord med et sykt motiv som bakgrunn.

11

Men det kunne jo – som en av dem sa – også skyldes atøstavinden hadde virvlet opp litt sand og blåst den over dendøde kroppen før solen hadde steget opp av Sundet.

Det var en hundelufter fra en av de fyrstelige boligene påTårbæk Strandvej i nærheten, som skrekkslagen slo alarm.Politiets etterforskere var slett ikke i tvil om at kvinnen i san-den døde i samme øyeblikk som hun landet på hodet. Detvar et kjegleformet krater i pannen hennes, og hullet fort-satte et godt stykke inn i kraniet og videre inn i hjernen. Her-fra hadde blodet rent ut i håret hennes og fuktet sanden vedbegge tinningene.

Teknikerne fant lyse, grå hår på den skarpe steinen hunhadde truffet, men det meste av blodet var blitt vasket uti Sundet av saltvannet lenge før liket ble funnet. Den dødekvinnen hadde ingen identitetspapirer på seg, men klærne (ogarmbåndsuret) ledet politiet til å anta at hun hadde kommettil landet fra Australia (eller kanskje New Zealand), men daetterforskerne kom frem til den konklusjonen, var det alle-rede for sent, for på det tidspunktet var det ikke lenger noensom brydde seg det minste om den drepte kvinnen.

Man må anta at noen ville gravd dypere i saken hvis ikkealt på kloden hadde gått på tverke akkurat samtidig – og detvar et sammentreff som ingen av de tilstedeværende på detsom kanskje var et åsted, kunne ta høyde for. Samtidig med atteknikerne finkjemmet sanden under og rundt kvinnen etterdet som kunne være avgjørende spor, fløy to kaprede passa-sjerfly inn i luftrommet over New York, og all annen aktivitetpå Guds grønne jord mistet sin betydning. I dagene etterpåvar det bare et eneste bilde som festet seg i nyhetsstrømmenog danskenes bevissthet; bildet av de rykende skyskrapernemot New Yorks skyline og de svarte kroppene som falt ogfalt, nedover og videre nedover mot Ground Zero.

Hvis saken om den døde kvinnen noensinne hadde hatten sjanse til å havne på forsiden av de danske avisene, gikk

12

den tapt der. De fleste mediene omtalte den aldri. To mindreaviser brakte noen få linjer, og bare én gjenga noen ukersenere politiets beslutning om å lukke saken som et «hendeliguhell».

Deretter gikk den døde kvinnen bokstavelig talt i glemme-boken.

Det hadde ikke lyktes dem å fastslå hennes identitet, ogdrapsetterforskerne på Københavns Politigård tenkte i sittstille sinn at det uansett ikke var noen som savnet henne,for de hadde ikke mottatt en eneste henvendelse, verken omkvinnen eller andre forsvunne personer som minte om henne– og gjentatte internasjonale forespørsler ga aldri noe resul-tat. Ingen gjenkjente det makabre bildet av den døde kvin-nens ansikt som ble sendt ut. Ingen reagerte, og Rikspolitiethadde ingen som helst spor å gå etter, ikke en eneste god idéeller bare en noenlunde rimelig teori med en smule substans.Ingen registre eller databaser var til noen hjelp i den fastlåstesituasjonen.

Slik trumfet Skjebnen de dødeliges anstrengelser – bare formoro skyld, kunne man tenke seg – men når sannheten skalfrem, hadde ikke politifolkene noen særlige betenkelighetermed å la saken falle.

Det skjedde tross alt langt viktigere ting i verden.

*

Og likevel.For noen år senere ble kriminaloverbetjenten som hadde

ledet etterforskningen av den perifere saken, intervjuet foren artikkelserie om uoppklarte drapssaker i en av løssalgs-avisene.

Et stykke ut i samtalen nevnte han plutselig saken om kvin-nen på stranden mellom Skodsborg og Bellevue, som nå varfullstendig glemt. Det var noe den morgenen som han alltid

13

hadde lurt på – noen små, men merkverdige detaljer – ogden pensjonsmodne politimannen satte spontant ord på sittubehag:

«Hvis det virkelig var et drap, frykter jeg at det var utførtav en svært syk person,» sa han. «De første dagene fryktetvi faktisk muligheten for at vi sto overfor den første danskeseriemorderen noensinne.» Det ble sagt med en dysterhet istemmen som den aldrende overbetjenten selv mislikte, forhan anså et slikt tonefall for å være uprofesjonelt.

Journalisten som satt overfor ham, spisset ørene; hankunne ikke huske at han noensinne hadde hørt om noe muligdrap ved Bellevue.

På den andre siden av bordet lukket kriminaloverbetjen-ten øynene, som om han i en indre verden sto og så ut overdet populære strandstykket, mens han så for seg de gjenstan-dene som teknikerne hadde markert og fotografert i sanden.Så sa han, stadig med den mørke klangen i stemmen:

«I første omgang syntes vi det var litt underlig at hunskulle falle på den eneste større steinen på hele stranden. Deneneste. Det var et enestående uhell. Men selvfølgelig mulig …og vi kunne jo ikke bevise noe annet.»

Journalisten nikket og tok frem båndopptakeren.Politimannen tok ingen notis av apparatet. «Vi undret oss

selvsagt også over at det ene øyet var så ille tilredt … mensdet andre var lukket og helt uskadd som i fredelig søvn. Detvar så skadet at det hang halvveis ut av øyenhulen, og vikunne ikke riktig forstå hvordan steinen kunne ha forårsa-ket en slik skade – i hvert fall ikke umiddelbart – om hun såhadde falt to ganger etter hverandre. Men igjen … det varselvfølgelig mulig, og hun kunne selvsagt også ha fått ska-den et annet sted, like før … tidligere på natten …» Hanfremsatte hypotesen med et så tvilende blikk at journalistenikke våget annet enn å nikke svakt, av frykt for å avlede denuhyggelige mistankens usynlige fremmarsj.

14

Så kom den aldrende politimannen til de mystiske fun-nene, og stemmen sank enda en etasje dypere i mørket. «Dehadde kanskje ikke noe med selve hendelsen å gjøre,» sa han.«Men på et lite område rundt den døde avmerket vi fire gjen-stander som vi ærlig talt syntes var helt ute av … altså, utennoen som helst logisk forbindelse med soling og avslapningpå en alminnelig dansk strand. Samtidig lå de nærmest i ensirkel rundt kvinnen, og så tett ved henne at det kunne væreen sammenheng, og det gjorde oss virkelig nervøse.»

Journalisten slo på den lille digitale opptakeren for å fåmed hvert eneste av de påfølgende ordene.

«Til høyre for henne – altså mot sør – lå det en liten bok.Bare et par meter unna. Den hadde kanskje ikke noe medhenne å gjøre. På den annen side var det ikke en slik van-lig bok som man forbinder med folk som soler seg ved Sun-det. Det var en bok som var skrevet av en gammel astronomfra forrige århundre … Fred Hoyle … Den svarte tåken fra1958. Det er en eldgammel science fiction-roman, som mannesten må være astrofysiker for å ha noen som helst interesseav. Jeg leste den selv …» Han ristet nærmest unnskyldendepå hodet.

Journalisten hadde aldri hørt om verken mannen ellerboken.

«Men det var enda en ting,» sa den gamle etterforskeren.«Rett vest for liket – et lite stykke inn på stranden – lå deten lindegren. Problemet var bare at det ikke vokste linde-trær noe sted i nærheten. Så hvorfor lå den der?» Han ristetigjen på hodet som for å fornekte et naturhistorisk mirakel,og tok på ny det forbeholdet som en ansvarlig politimannskulle: «Men selvfølgelig … en eller annen fyr kan jo ha tattden med seg og kastet den fra seg … det virket bare så …kunstig.»

Igjen satt han et øyeblikk ubevegelig, fanget i fortiden, førhan fortsatte: «Men det vi undret oss mest over var nok at

15

den var saget over med motorsag – grenen – og så selvføl-gelig …» Den pensjonerte drapsetterforskningslederen tiddenok en gang og lukket øynene mens han studerte det indrelandskapet der liket lå på magen, og teknikerne krøp påhender og knær rundt i sanden. Han hadde gått i stå igjen.

Journalisten dyttet diskré båndopptakeren nærmere ham,men tidde hensynsfullt, som for å vise at han forsto hans ube-hag. Oversagde grener av en slik størrelse blir ikke båret avsted som en kvist i nebbet på en due.

«Den var svært gammel,» sa overbetjenten langt om lenge,og dysterheten i stemmen var tydeligere enn noensinne.«Grenen viste seg å være virkelig gammel da vi undersøkteden.» Han ristet på hodet for tredje gang. «Den grenen varikke funnet på noen skogbunn i nærheten – den hadde liggetinnendørs i mange år – og hvem faen tar en eldgammel grenmed seg ut for å legge den på en strand – og hvorfor skullenoen gjøre det i det hele tatt?»

Journalisten hadde ingen svar på spørsmålene og forholdtseg avventende.

«Og litt lenger øst … ut mot vannet, noen meter fra hodethennes, fant vi en taustump, men det var ikke noen vanligtaustump. Den var formet som en liten renneløkke og varlaget av temmelig tykt tau. Og det gjorde oss virkelig ner-vøse, for slik den var plassert ved den dødes hode, kunne detjo symbolisere et hengningsmotiv …»

Journalisten våget ikke skynde på ham. Igjen ble det stilleen stund.

«Men det aller verste …» Stemmen kom tilbake, men endaen gang tidde politimannen, selv om det var tydelig at hanhadde ventet i flere år på å formulere sin frykt og på et visvirket lettet over det. «Det aller verste var selvsagt fuglen.»

Han uttalte det siste, temmelig alminnelige ordet nestenhviskende.

«Fuglen?»

16

«Ja. Det lå en liten fugl litt borte på stranden – altså rettnord i forhold til liket – bortenfor den venstre hånden hen-nes. Hun lå jo på magen. Den hadde knekket nakken, og denfuglen gjorde oss virkelig redde. Den døde den samme nat-ten. Det var den som fikk oss til å sende en beskrivelse av fun-nene til spesialistene i FBI i Washington … de som jakter påseriemordere … men det gikk jo lang tid før de kunne svare,på grunn av terrorangrepet på tvillingtårnene. De hadde nokå holde på med. Da de endelig sendte resultatene av analy-sen i retur, forsøkte de å berolige oss. De trodde ikke at vihadde en seriemorder gående løs. Men på den annen side …hvis vi hadde det – så var sammenhengen mellom funnene påstranden så sær og så sinnssyk at den unndro seg enhver for-klaring. FBI-folkene hadde aldri sett et mønster som engangminte om det vi muligens fant den morgenen ved Bellevue.Hvis det altså var noe mønster.»

Politimannen tidde igjen.«Så de fortalte dere at det hele antagelig var et sammen-

treff?» Journalisten stilte spørsmålet med en svak klang avergrelse i stemmen.

«Ja … det stemmer. Etter alt å dømme var det bare til-feldigheter … merkelige tilfeldigheter, men uansett. Don’tworry, sa de. Men det gjorde vi likevel. Eller jeg gjorde. Ogdet gjør jeg stadig. Jeg ser alltid for meg den lille fuglen.»

Journalisten la fingeren på stoppknappen på båndoppta-keren og sa: «Men det er vel ikke noe rart med en død fuglpå en strand … en katt kan jo ha bitt strupen over på denog slept den dit, før den ble jaget bort?» Nå var stemmen littutfordrende.

Kriminaloverbetjenten stirret lenge på spørsmålsstilleren.«Ja, selvfølgelig,» sa han. «Det er alt sammen … megetmulig. Men det var altså ikke snakk om noen måkeunge elleren forvillet svarttrost – det var ikke engang snakk om en for-dømt gråspurv …» nå var det et gryende sinne i blikket, «…

17

det var en fugl som aldri av seg selv ville fly av gårde for ådø på en fordømt dansk strand midt på natten, og det varjo det som var hele problemet.»

Den eldre mannen kastet igjen et blikk tilbake til strandenden morgenen og studerte de detaljene han kunne se. Jour-nalisten løftet båndopptakeren høyt fra bordet for å fangeopp hans avsluttende ord.

Senere – i redaksjonen – kunne man høre dem like tydeligsom da de ble uttalt på få centimeters avstand fra båndoppta-kerens innebygde mikrofon, og det var de samme ordene somfikk redaksjonssjefen til å oppgi historien med et irritabeltsnøft og en udiskutabel dom:

«Det er overhodet ikke aktuelt å trykke dette våset!Leserne ville tro vi var sprø.»

«Det var en liten, gyllen kanarifugl,» hadde overbetjentensagt i mikrofonen, og høyttaleren suste en god stund etterden opplysningen. «Forstår du det?»

Journalisten hadde ikke svart.Overbetjenten hadde sittet lenge, fortapt i sin egen und-

ring, før stemmen kom tilbake: «Det var jo det som varproblemet. Hvem har noensinne hørt om en kanarifugl somflyr ut på en strand i bekmørket og lander helt ute ved vann-kanten for deretter å brekke sin egen nakke? Det er faen megumulig.»

Deretter skramlet det i den lille høyttaleren idet kriminal-overbetjenten reiste seg.

«Den kvinnen ble myrdet. Det er jeg overbevist om. Ogdet er den sykeste handlingen jeg noensinne har vært borti.»

Men uttalelsen ble som sagt aldri offentliggjort. Og redak-sjonen glemte, slik redaksjoner gjør, alt om historien manikke fant troverdig nok til å trykke i morgendagens avis.