BLADET TROMSØ OG STENSAAS DOM AV 20€¦ · Web viewTrykkingen av hr. Lindbergs rapport i Bladet Tromsø skjedde etter mannskapets egen appell om at rapporten skulle bli gjort offentlig

COUR EUROPÉENNE DES DROITS DE L’HOMMEEUROPEAN COURT OF HUMAN RIGHTS

Saken Bladet Tromsø og Stensaas mot Norge

(Klage nr. 21980/93)

Dom

STRASBOURG

20. mai 1999

Uoffisiell oversettelse av Steingrim Wolland.Dommens sitater på engelsk fra norske kilder er ikke oversatt tilbake til norsk, men

gjengitt i avskrift fra den originale norske kilden

1

BLADET TROMSØ OG STENSAAS DOM AV 20. MAI 1999

I saken Bladet Tromsø og Stensaas mot Norge, Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol møttes, i overensstemmelse med artikkel 27 i konvensjonen til beskyttelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter (”Konvensjonen”) slik det følger av protokoll nr. 111, og de relevante forordninger i henhold til Reglement for domstolen2, som et stort kammer (Grand Chamber) sammensatt av de følgende dommere:Hr. L. WILDHABER, Pesident,Fr. E. PALM,Hr. A. PASTOR RIDRUEJO,Hr. G. BONELLO,Hr. J. MAKARCZYK,Hr. R. TÜRMENHr. J.-P. COSTA,Fr. F. TULKENS,Fr. V. STRÁZNICKA,Hr. W. FUHRMANN,Hr. M. FISCHBACH,Hr. V. BUTKEVYCH,Hr. J. CASADEVALL,Fr. H.S. GREVE,Hr. A. BAKA,Hr. R. MARUSTEFr. S. BOTOUCHAROVA,og dessuten fr. M. DE BOER BUQUICCHIO, Deputy Registrar, Etter overlegninger i fortrolighet den 27. og 28. januar og den 21. april 1999,avsies følgende dom, som ble vedtatt på den sistnevnte dato:

SAKSBEHANDLING

1. Saken ble overført til domstolen slik det er fastlagt under tidligere artikkel 19 av konvensjonen3 av Den Europeiske Menneskerettighets-kommisjon (”Kommisjonen”) den 24. september 1998 og av regjeringen i Kongerike Norge (”Regjeringen”) den 29. oktober 1998, innenfor den tremåneders periode som er fastlagt av tidligere artikkel 32 § 1 og artikkel 47 av konvensjonen. Saken hadde sitt utspring i en klage (nr. 21980/93) mot Norge inngitt til kommisjonen under den tidligere artikkel 25 av et aksjeselskap i henhold til norsk rett, Bladet Tromsø A/S, som utgir avisen Bladet Tromsø, og dets

1-2 Protokoll nr. 11 og Reglement for domstolen (Rules of Court) trådte i kraft den 1. november 1998.2

3 Etter at protokoll nr. 11 trådte i kraft, som endret artikkel 19, har domstolen fungert på en permanent basis.

2


tidligere redaktør, hr. Pål Stensaas, som er en norsk statsborger, den 10. desember 1992. Kommisjonens anmodning refererte seg til tidligere artikler 44 og 48 og den deklarasjon hvoretter Norge hadde anerkjent domstolens bindende jurisdiksjon (tidligere artikkel 46); regjeringens anmodning refererte seg til tidligere artikler 44 og 48 av konvensjonen. Formålet med anmodningen og klagen, var å oppnå en avgjørelse med hensyn til om sakens faktum avslørte at den innklagede stat hadde brutt med sin forpliktelser i henhold til artikkel 10 i konvensjonen.

2. Som svar på den forespørsel som fremkom i overensstemmelse med R. 35 § 3 (d) i det tidligere reglement for domstol B1, engasjerte klagerne de advokater som skulle representere dem (R. 30). 3. Etter at protokoll nr. 11 trådte i kraft den 1. november 1998 og i overensstemmelse med forordningene i henhold til artikkel 5 § 5 i denne, ble saken overført til Domstolens Grand Chamber. Storkammeret inkluderte ex officio frk. H.S. Greve, den dommer som er valgt på vegne av Norge (artikkel 27 § 2 i konvensjonen og R. 24 §§ 2 og 4)) og hr. L. Wildhaber, domstolens president, fru E. Palm, domstolens visepresident og avdelingspresident, så vel som hr. M. Fischbach og hr. J.P. Costa, begge visepresidenter i avdelinger (artikkel 27 § 3 i konvensjonen og R. 24 §§ 3 og 5(a)). De andre medlemmene utpekt for å komplettere Storkammeret var hr. A. Pastor Ridruejo, hr. G. Bonello, hr. J. Makarczyk, hr. P. Kuris, hr. R. Türmen. fru F. Tulkens, fru V. Stráznická, hr. V. Butkevych, hr. J. Casadevall, hr. A. Baka, hr. R. Maruste og fru S. Botoucharova (R. 24 § 3 og 100 § 4). Etter hvert erstattet hr. W. Fuhrmann hr. Kuris, som ikke kunne delta i de videre overlegninger i saken (R. 24 § 5 (b)).

1 Reglement for domstol B, som trådte i kraft den 2. oktober 1994, gjaldt frem til 31. oktober 1998 for alle saker vedrørende stater bundet av protokoll nr. 9.

3


4. Hr. Wildhaber, som handlet gjennom sekretariatet (the Deputy Registrar), konsulterte regjeringsadvokaten, klagernes advokater og kommisjonens representant med hensyn til fremdriften av den muntlige forhandling. I overensstemmelse med den ordning som fulgte av dette, mottok sekretariatet (the Registrar) klagernes innlegg og regjeringens innlegg den 5. januar 1999. Den 15. januar 1999 meldte kommisjonens sekretær at kommisjonens delegat ville avgi sitt innlegg (observations) under rettsmøtet. På ulike datoer mellom 29. januar og 17. mars 1999 innga regjeringen og klagerne ytterligere prosesskrift i henhold til artikkel 41 i konvensjonen. 5. I overensstemmelse med presidentens avgjørelse, var rettsmøtet offentlig og fant sted i Menneskerettighetsbygningen, Strasbourg, den 27. januar 1999. Domstolen hadde holdt et forberedende møte umiddelbart forut.

Følgende fremsto for domstolen:

(a) for regjeringenHr. F. Elgesem, advokat, regjeringsadvokatens kontor

(Sivile saker) Agent,Hr. T. Stabell, assisterende regjeringsadvokat (sivile saker) Hr. K. Kallerud, første statsadvokat Rådgivere,

(b) for kommisjonenHr. A.S. Arabadjev Delegat,

(c) for klagerneHr. K. Boyle, Barrister-at-LawHr. S. Wolland, advokat Advokat.

Domstolene hørte innlegg fra hr. Arabadjev, hr. Wolland, hr. Boyle, hr. Elgesem og hr. Stabell.

4


SAKENS FAKTUM

I SAKENS NÆRMERE OMSTENDIGHETER

A. Sakens bakgrunn

6. Den første klager er et aksjeselskap, Bladet Tromsø AS, som utgir dagsavisen Bladet Tromsø i byen Tromsø. Den andre klager, hr. Pål Stensaas, var avisens redaktør. Han er født i 1952 og bor på Nesbru, utenfor Oslo. Tromsø er region-hovedstad i den nordlige del av Norge, det er senter for norsk selfangstindustri og har et universitet som bl.a. har et internasjonalt polarforskningssenter. På angjeldende tid hadde Bladet Tromsø et opplag på om lag 9.000. I likhet med andre lokale dagsaviser i Norge, ble avisen jevnlig brukt som kilde av det Norsk Telegrambyrå, (NTB). 7. Hr. Odd F. Lindberg hadde vært om bord i selfangstskuta M/S Harmoni (”Harmoni”) under 1987 sesongen som frilans journalist, forfatter og fotograf. Flere av hans artikler fra den sesongen hadde blitt trykket i Bladet Tromsø. Disse hadde ikke vært negative til selfangst. Den 3. mars 1988 søkte Lindberg Fiskeridepartementet om å bli utnevnt som selfangstinspektør for 1988-sesongen om bord i Harmoni. Etter at han ble utnevnt som inspektør den 9. mars 1988, tjenestegjorde han om bord i Harmoni fra 12. mars til 11. april 1988, da skuta returnerte til havn i Tromsø. Deretter, og til 20. juli 1988, publiserte Bladet Tromsø 26 artikler om hr. Lindbergs inspeksjon. 8. Den 12. april 1988 trykket Bladet Tromsø et intervju med hr. Lindberg hvor han uttalte, bl.a., at enkelte selfangere om bord i Harmoni hadde overtrådt fangstbestemmelsene fra 1972 (forskrifter for utøvelse av selfangst) – med senere endringer i 1980, utstedt av Fiskeridepartementet. Artikkelens overskrift var som følger ( alle sitater nedenfor er oversettelser fra norsk):

”Forsker avslører brutale fangstmetoder i Vestisen

Grove brudd på forskriftene”

Ingressen i artikkelen siterte Lindberg som følger (i større typer):

’’’Hvis selfangsten skal få fortsette må enkelte fangstfolk slutte med å avlive selen som de gjør. I de to vintrene jeg har vært med på Ishavet har jeg avdekket en del som klart strider mot de fangstmetoder som er godtatt. Men la meg understreke – det er bare noen få av fangstfolkene som gjør dette, og disse selfangere gjør

5


næringen en bjørnetjeneste, samtidig som de gir ”Green Peace” gode kort på hånden. Det er virkelig synd, og helt unødvendig!’”

Intervjuet forsetter, bl.a., som følger:

”’Skal selfangsten få fortsette – og det mener jeg at den skal, da må det være en kontrollør på hver eneste skute. En som påser at dyrene avlives riktig og at de ikke påføres unødige lidelser.

… Men la meg understreke, - jeg er for selfangst, men den må drives på en utenomordentlig måte.’

…

Hr. Lindberg forteller at han er blitt truet av fangstfolk til å holde kjeft om det han har sett og opplevd under selfangst i Vestisen. Når det gjelder detaljene om det han har sett og opplevd, så vil han ikke gå i nærmere detalj…

’Det vil komme klart frem i den rapporten jeg skal skrive…’’’

Artikkelen nevnte ingen av selfangerne med navn og ga heller ingen detaljer med hensyn til de angivelige ulovlige fangstmetoder. 9. For å forsvare seg selv mot de beskyldningene som ovennevnte artikkel den 12. april 1988 inneholdt, ga skipperen på Harmoni og tre av mannskapet intervjuer i Bladet Tromsø, og disse ble trykket den 13. april. Ingressen til hovedintervjuet lød (med større typer), bl.a.:

”Mannskapet på … Harmoni er mektig forbannet. Påstandene fra ”forsker” Odd Lindberg om … bestialske avlivningsmetoder blant selfangerne, ble for mye å svelge. ’Lindberg farer med ren løgn. Han utgir seg for å være forsker, men har ingen peiling på det han uttaler seg om’, sier hr. Kvernmo [mannskap]”.

Et separat intervju med hr. Kvernmo hadde tittelen ”De føler seg svertet” og sitert ham (i en ingress trykket i større skrift) som følger:

”’Jeg vet ikke hva Odd Lindberg forsøker å oppnå med sine påstander om bestialsk avlivning av sel. Men vi føler oss svertet og vil ikke ha dette hengende på oss.”’

Senere i intervjuet ble hr. Kvernmo sitert med følgende:

”’Lindberg fremstiller oss som blodtørstige mordere. Men vi følger reglene og er humane. …”’

10. Lindbergs offisielle rapport fra fangsten ble sluttført den 30. juni 1988, to og en halv måned etter ekspedisjonen. Dette var vesentlig senere enn den normale tid avsatt til forberedelsen av slike rapporter og etter at Fiskeridepartementet hadde purret på det. Departementet mottok rapporten den

6

11. juli 1988 og på grunn av ferieavviklingen, ble den ikke gjennomgått omgående.


I rapporten påsto Lindberg en rekke brudd på forskriftene og fremsatte beskyldninger mot fem navngitte medlemmer av mannskapet. Han uttalte, bl.a.:

”Jeg har også observert at [sel] som er blitt skutt på en slik måte at de ser ut til å være døde har ”våknet til” under flåing… Jeg opplevde flere ganger at dyr som ble flått ”levende” viste tegn til at hjernens elektriske aktivitet ikke hadde blitt avsluttet.”

Hr. Lindberg anbefalte at det skulle være en selfangstinspektør på hvert skip og at det skulle innføres obligatorisk trening for alle nye fangstmenn. Deres kunnskap om forskriftene burde også testes. Endelig anbefalte hr. Lindberg en endring av forskriftene med hensyn til å drepe voksen sel i selvforsvar.

B. Beslutningen om ikke å offentliggjøre rapporten

11. Fiskeridepartementet besluttet midlertidig (se avsnitt 14 nedenfor) å unnta hr. Lindbergs rapport fra offentlighet med hjemmel i offentlighetslovens § 6, (lov nr. 69 av 19. juni 1970). I henhold til denne loven hadde departementet myndighet til å unndra rapporten offentlighet fordi den inneholdt beskyldninger om straffbare forhold. En artikkel trykket i Bladet Tromsø den 15. juli 1988 inneholdt følgende bemerkninger til departementets avgjørelse:

” ’Rapporten er av en slik art at vi har unntatt den fra offentligheten’, sier [en rådgiver i departementet]. ’Foreløpig har vi bare så vidt lest igjennom den. Når vi har fått finstudert den, skal den oversendes til Fiskeridirektoratet og til Selfangstrådet. Men før det skal vi vurdere alle forhold som inspektøren trekker frem, ikke minst eventuelle strafferettslige. Alle som er personlig nevnt i saken skal selvsagt få anledning til å forklare og forsvare seg.’ ”

C. De påklagede artikler publisert 15. og 20. juli 1988

12. Etter å ha mottatt en kopi av hr. Lindbergs rapport til Fiskeridepartementet, trykket Bladet Tromsø i forannevnte artikkel den 15. juli 1988 noen av Lindbergs uttalelser vedrørende påståtte brudd på selfangstforskriftene foretatt av mannskapet på Harmoni. Overskriftene på førstesiden lød:

”Sjokk-rapport”

” ’Sel flådd levende’ ”

7


I teksten på førstesiden het det:

”Selfangstinspektør Odd F. Lindberg dundrer løs mot norske selfangere i en sjokk-rapport fra siste … sesong. [Han] forteller om ulovlige avlivningsmetoder, berusede fangstfolk og tyvstart på fangst-feltet. Ikke minst inneholder rapporten en historie om at han selv ble banket opp av rasende fangstfolk, som dessuten truet med å slå hakapiken i skallen på han dersom han ikke holdt kjeft. ’Rapporten er av en slik art at vi har unntatt den fra offentligheten’, sier en talsmann i Fiskeridepartementet.”

13. Den 19. og 20. juli 1988 trykket Bladet Tromsø hele rapporten i to deler. Innledningen til del en lød:

”…Den har i løpet av de siste dagene skap atskillig røre i selfangstmiljøet og blant folk som er tilknyttet næringen. De fleste oppfatter den som et særdeles hardt angrep på en næring som fra før av sliter i motbør, både nasjonalt og internasjonalt. … I flere reaksjoner til ”Tromsø” påstås det i klartekst at Lindberg er agent for Greenpeace.

Det er selfangstinspektør Odd F. Lindberg som har gitt oss tilgang til sine opplysninger fra fangstfeltet. Rapporten er siden blitt hemmeligstemplet i departementet blant annet fordi en rekke personer er navngitte og koplet sammen med det Lindberg mener er brudd på forskriftene. Vi har sladdet navn …

Rapporten …inneholder ikke en ensidig kritikk… Hr. Lindberg gir også ros til en rekke av mannskapet … [Han] skriver dessuten selv at han har sympati for næringen. Men ikke for måten den ble drevet på i Vestisen i år.”

Del 2 av hr. Lindbergs rapport, som ble trykket i Bladet Tromsø den 20. juli 1988, inneholdt følgende utsagn (dog slik at navnet til den enkelte fangstmann var sladdet):

”Kl. 11.45 … slo i hjel en grønlandsselhunn som forsvarte ungen sin.”

”Kl. 14.40… slo i hjel en grønlandsselhunn som forsvarte ungen sin.”

”Kl. 15.00 … slo i hjel en grønlandsselhunn.”

”Samme dag påpekte jeg overfor skipperen at … ikke drepte ungene i tråd med forskriftene (dvs. han … slo med piken og dro ungen etter seg).”

”Kl. 15.00 … slo i hjel en grønlandsselhunn som forsvarte ungen sin”.

”Kl. 19.00 … slo i hjel en grønlandsselhunn som forsvarte ungen sin”.

8


Fangst av grønlandssel hadde vært lovlig i 1987.

D. Andre artikler i Bladet Tromsø i perioden 15. til 20. juli 1988

14. I en kommentarartikkel 15. juli 1988 skrev Bladet Tromsø

”Dårlige arbeidsvilkår?

- Har myndighetene skikkelig kontroll med hvordan selfangsten drives i dag? Har Fiskeridepartementets selinspektører arbeidsforhold som gjør det mulig for dem å inngi uhildede rapporter om selfangsten, eller blir de for avhengige av å ha et godt forhold til fangstfolkene? Med andre ord, - er selinspektørene uhildede nok i sitt kontrollarbeid om bord i fangstskutene?

Dette er spørsmål ”Tromsø” har fått fra personer som kjenner næringen godt, men som av ulike årsaker ikke vil stå frem. Bakgrunnen for spørsmålene er rapporten Odd F. Lindberg har sendt sin oppdragsgiver, Fiskeridepartementet. Lindberg var selfangstinspektør om bord i Tromsø-skuten ”Harmoni” … i løpet av 1988 sesongen. Rapporten er så hard at departementet har stemplet den ”Hemmelig” i første omgang. …, en rådgiver i departementet … innrømmer at han aldri tidligere har mottatt en ”så lite snill rapport” fra noen selinspektør.”

15. Den 18. juli 1988 trykket Bladet Tromsø nok et intervju med et medlem av mannskapet, hr. Kvernmo, med tittelen ”Knallhard kritikk mot selfangst-inspektøren: Påstandene er helt bort i natta”. I billedteksten på første siden het det:

”Blank løgn: Ut fra det som er kommet frem i media om rapporten fra selinspektør Odd Lindberg, vil jeg karakterisere uttalelsene hans som blank løgn, sier 1.skytter på ”Harmoni”, Bjørne Kvernmo (t.h.). Mannskapet på fangstskuten krever at rapporten blir utlevert.

Intervjuet med hr. Kvernmo fortsatte inne i avisen og hadde overskriften ” ’Lindberg lyver’” Avisen trykket i tillegg et leserbrev om samme tema fra hr. Kvernmo. Ifølge hr. Kvernmo hadde ikke hr. Lindberg vært velkommen om bord i Harmoni i 1987. Da han møtte opp før avreise i 1988 sesongen, var dette etter å ha gjort flere mislykkede henvendelser til rederen og mannskapet. Som en siste mulighet hadde han bløffet departementet til å tro at han skulle være med Harmoni til Vestisen uansett og at han på frivillig basis kunne påta seg vervet som inspektør. Uten ytterligere undersøkelser hadde departementet utnevnt han som inspektør siden han hadde tilbudt seg å gjøre jobben gratis.

9


Følgen var at departementet hadde sendt en inspektør hvis kunnskap om selfangst og fangstforskriftene var ekstremt svak, og som var psykisk uskikket for jobben. Han hadde utført sin oppgave på en usedvanlig merkelig og dårlig måte. 16. I en lederartikkel som også ble trykket den 18. juli 1988, skrev avisen:

”Enkelte mener at norsk selfangst igjen vil bli rammet av sterk kritikk fra naturvernhold etter at selfangstinspektøren har avslørt en rekke kritikkverdige forhold i forbindelse med en ekspedisjon. Vi mener at denne rapporten vil bidra til å styrke Norge som seriøs selfangstnasjon, dersom rapportens innhold blir brukt på en konstruktiv måte. I alle yrker og profesjoner finnes det enkelte som vil misbruke samfunnets tillit og leve på kanten av norske lover. Fiskerimyndighetene bør slå hardt ned på alle overtramp. Myndighetene har nå en unik mulighet til å presisere hensikten med norsk selfangst og hvordan den skal foregå innenfor internasjonalt aksepterte former.

…

Det den ferske fangstrapporten avslører må sees på som en enkelt, beklagelig episode som gir oss rimelig grunn til å se nærmere på hvordan norsk selfangst skal foregå i årene fremover. …”

17. Den 19. juli 1988 trykket Bladet Tromsø en artikkel med tittelen:

”Sjømannsforbundet forbannet, stempler rapporten som:

’Et bestillingsverk fra Greenpeace!’”

To representanter for Sjømannsforbundet ble sitert med bl.a.:

”’Vi kjenner våre fangstfolk og vi har et visst kjennskap til Fiskeridepartementets selinspektør Odd F. Lindberg, og ut fra det tør vi si: Vi tror ikke på et ord som står i Lindbergs rapport! Vi er heller ikke et øyeblikk i tvil om at Lindberg var plassert om bord i ”Harmoni” av Greenpeace. Derfor vil vi forlange at Fiskeridepartementet legger alle kort på bordet omkring engasjementet av Lindberg som selinspektør…

... Vi er også storlig forbauset over at avisens lederskribent i mandagsavisen virkelig tør å ta part i saken, uten å ha bedre kjennskap til selfangst. Det vil vi si er skremmende. …’”

18. I samme nummer trykket Bladet Tromsø et intervju med hr. Lindberg som understreket at hans rapport også inneholdt positive uttalelser vedrørende 10 av mannskapet, som han identifiserte. 19. I et intervju som Bladet Tromsø trykket den 20. juli 1988 benektet en representant for Greenpeace at de hadde hatt noe som helst å gjøre med Lindbergs rapport.

10


E. Andre lignende publiseringer, samtidige med eller etterfølgende de påklagede publiseringer

1. Pressemelding fra Fiskeridepartementet 20. I en pressemelding datert 20. juli 1988 skrev Fiskeridepartementet at på grunn av dens besynderlige form og innhold, hadde hr. Lindbergs rapport blitt unntatt fra offentlighet inntil videre. Ifølge veterinæreksperter var det praktisk talt umulig å flå en sel levende, mens det er vanlig med refleksbevegelser i dyrenes muskler under slakting. Med hensyn til utnevnelsen av hr. Lindberg som inspektør, uttalte departementet at han i sin søknad hadde referert til at han hadde deltatt under selfangst i 1987 med henblikk på å studere alle sider ved fangsten og for å utføre forskning for universitetet i Oslo. Han hadde til hensikt å delta tilsvarende i 1988 sesongen. Formålet med hans forskning var å skrive en bok om selfangst og å utføre noe vitenskapelig arbeid. I tillegg hadde han antydet at siden han under enhver omstendighet ville følge med Harmoni under 1988 sesongen, så var han villig til å foreta inspeksjonen uten lønn. Departementet hadde hatt flere telefonsamtaler med hr. Lindberg, og under disse hadde han opplyst at han hadde utdannelse i biologi og at han var tilknyttet flere vitenskapelige organisasjoner, spesielt innenfor polarforskning. På bakgrunn av det faktum at Lindberg var villig til å gjøre jobben gratis og spesielt hans forskerbakgrunn, besluttet departementet å utpeke ham som inspektør. Mens han søkte om å få delta på fangstekspedisjonen, hadde han tilbudt sine tjenester til biologisk institutt ved universitetet i Oslo. Som en følge av dette hadde han under ekspedisjonen innsamlet visse kroppsdeler fra selen for universitetet. Senere undersøkelser hadde avslørt at inspektøren ikke hadde noen formell høyere utdannelse eller kompetanse som forsker, og heller ingen erfaring med hensyn til avlivning av dyr. Hans sterke reaksjoner og kommentarer til avlivning av dyr bar preg av det faktum at han ikke hadde den nødvendige bakgrunn for å være inspektør. Hans rapport kunne ikke betraktes som en seriøs og adekvat inspektør-rapport.

2. Artikler i Bladet Tromsø

21. Den 21. juli 1988 trykket Bladet Tromsø en artikkel med tittelen: ”Fiskeridepartementet: Avviser Lindbergs rapport”, som siterte en ansvarlig person i Fiskeridepartementet som følger:

”Hr. [Lindbergs] rapport kan ikke anses som en seriøs…. inspektør-rapport, og den bærer preg av at han ikke har den faglige bakgrunn som en inspektør bør ha...”

11


22. I en annen artikkel som Bladet Tromsø trykket samme dag, ble hr. Kvernmo gjengitt som følger:

”Vi er virkelig glad over at selinspektør Odd F. Lindbergs påstander om at vi brøt lover og regler under årets selfangst…, er blitt avvist av Fiskeridepartementet. Vi ville aldri godta beskyldninger om at vi blant annet drev flåing av levende dyr. …”

23. En ytterligere artikkel publisert av Bladet Tromsø den 23. juli 1988 hadde følgende tittel:

”Selfangere mobbes – Sjømannsforbundet vil koble inn politiet: ’Etterforsk hele sel-saken’.”

Den samme dag trykket Bladet Tromsø også et intervju med en overordnet tjenestemann i Fiskeridepartementet og gjenga ham slik:

”’Jeg synes at nå har mediaene hetset selfangerne som yrkesgruppen nok. Tenk hvis dere i media ble hetset på samme måte? Jeg kan fortelle det er selfangere som nå ikke får sove, de blir oppringt både dag og natt.’

[Tjenestemannen] var nærmest oppgitt i går, ikke minst etter at [avisen]Aftenposten bragte bilder som tidligere selfangstinspektør Odd F. Lindberg hadde tatt under årets selfangst, og som viser hvordan sel ble avlivet med hakapik. [Tjenestemannen] hadde heller ikke noe til overs for ”Tromsø”: ’Det var dere som åpnet galskapen!’…”

24. Den 25. juli 1988 trykket bladet nok en artikkel hvor to tidligere selfangst-inspektører ble gjengitt med følgende uttalelser:

”’Vi kan ikke påstå at Odd F. Lindberg ikke har sett og opplevd det han skriver om i sin selrapport… Men han har trukket fullstendig gale konklusjoner. Norske ishavsfolk er dyktige og ansvarsbevisste, og har en mye bedre moral i forhold til å avlive dyr, enn den alminnelige norske jegerstand.”’

3. Øvrig mediadekning

25. Den 15. juli 1988 sendte NTB en nyhetsmelding som inneholdt noe av den informasjon som Bladet Tromsø hadde publisert vedrørende Lindbergs beskyldninger (se avsnitt 12 ovenfor). Nyhetsmeldingen hevdet at Fiskeridepartementet var av den oppfatning at brudd på selfangstforskriftene kunne ha funnet sted. Denne nyhetsmelding var distribuert til NTBs om lag 150 abonnenter, og flere aviser trykket artikler basert på denne. 26. I en nyhetsmelding den 18. juli 1988 bekreftet NTB – med Bladet Tromsø som sin kilde – at mannskapet for det første hadde krevet at rapporten omgående skulle bli gjort offentlig tilgjengelig (”straks … offentliggjort”), og

12


for det andre at deres forening hadde krevet at rapporten skulle offentliggjøres. Regjeringen har hevdet at den første uttalelsen var basert på Bladet Tromsøs artikkel den 18. juli 1988 (se avsnitt 15 ovenfor), som for øvrig var misvisende, idet mannskapet bare hadde krevet at rapporten skulle overleveres til dem. I en annen nyhetsmelding av samme dato meldte NTB at departementet hadde uttalt at veterinæreksperter ville undersøke de omtvistede uttalelser i Lindbergs rapport; at departementet ville komme med ytterligere informasjon om dette og muligens også omstendighetene rundt rekrutteringen av Lindberg som inspektør, men at man ellers ikke ville kommentere ytterligere før man hadde innsamlet mer informasjon. Videre fremgikk det at på denne dag, hadde både Fiskebåtredernes Forbund og mannskapet krevet at rapporten skulle gjøres tilgjengelig for allmennheten. Bladet Tromsø mottok NTBs nyhetsmelding samme dag. Ifølge nyhetsbulletinen av 19. juli 1988 hadde Fiskeridepartementet uttalt, at når de utnevnte ham til inspektør, så hadde de stolt på informasjon gitt av hr. Lindberg selv med hensyn til at han utførte forskningsprosjekt. NTB forsto departementet slik at de hadde oppfattet hans forskning og forbindelse til universitetet i Oslo for å være langt mer omfattende enn de i virkeligheten hadde vært. I en ytterligere nyhetsmelding utsendt senere samme dag, skrev NTB at hr. Lindberg hadde avslått å møte med representanter fra Fiskeridepartementet for å diskutere hans rapport. Den 19. juli 1988 skrev Adresseavisen, med referanse til nyhetsmeldingen fra NTB, at selfangerne hadde krevet at hr. Lindbergs rapport skulle gjøres offentlig. 27. Hr. Lindbergs rapport fortsatte å bli gjenstand for omfattende mediedekning i også andre media. Den 29. juli og 3. august 1988 ble omfattende utdrag fra rapporten trykket i Fiskaren, en avis for fiskere som utkommer 2 ganger ukentlig. En av artiklene som ble trykket 29. juli 1988 hadde følgende overskrift:

”Lindberg i selfangst-rapporten:

’Det hender at dyr blir flådd mens øynene beveger seg og gapet glefser etter en’”

I ingressen het det følgende:

”’I siste del av fangstperioden blir dyrene, etter å ha blitt skutt, sjelden undersøkt om de har blitt tilført dødlige skudd ... Dyrene blir deretter vinsjet om bord ofte i levende tilstand. Det skjer derfor ofte at dyr blir flådd mens … og øynene beveger seg og gapet glefser etter en.’

Dette er mellom de opplevelser Mr. Lindberg mener å ha hatt som selfangstinspektør ombord i ”Harmoni”… Det er slike og andre utsagn som gjør at Fiskeridepartementet – sammen med fagfolk – har stemplet Lindbergs rapport som ”useriøs”, og derfor ikke ønsker å offentliggjøre den.

13


I rapporten kommer Odd Freddy Lindberg med meget sterke beskyldninger mot navngitte fangstfolk. I de utdrag Fiskaren publiserer, har vi konsekvent utelatt alle navn.”

28. Utdraget publisert i Fiskaren den 3. august 1988 inneholdt de iakttagelser som Lindberg hadde skrevet i rapporten og som var trykket av Bladet Tromsø den 20. juli 88.

29. I de etterfølgende månedene døde debatten om Lindbergs rapport ut, inntil 9. februar 1989, da han ga en pressekonferanse i Oslo. En film med tittelen ”Seal Mourning” (inneholdende filmopptak gjort av Lindberg fra Harmoni) viste visse brudd på selfangstforskriftene. Klipp fra filmen ble kringskastet av NRK senere samme dag og hele filmen ble kringkastet av Sveriges Television den 11. februar 1989. I løpet av de etterfølgende dager ble scener fra filmen kringkastet av opptil 20 kringkastingsselskaper verden over, inkludert CNN og BBC.

F. Granskningskommisjonen

30. På bakgrunn av de ulike reaksjoner på filmen både i Norge og internasjonalt, ble fiskeriministeren hjemkalt mens han var på offisiell reise utenlands. Selfangsten ble debattert i Stortinget den 14. februar 1989, og den 24. februar 1989 annonserte regjeringen at man ville nedsette en offentlig granskningskommisjon. Regjeringen nedla også et øyeblikkelig forbud mot fangst på nyfødt sel og selunger. 31. Den 5. september 1990 fremla granskningskommisjonen en omfattende rapport basert på forskjellige bevis, inkludert bl.a. Lindbergs inspektør-rapport, samt en bok han hadde skrevet. Til bruk for granskningskommisjonen hadde Lindberg avgitt vitneforklaring for Sarpsborg byrett. Kommisjonen hadde også mottatt forklaring fra flere andre av mannskapet, så vel som andre selfangstinspektører. I sin rapport fant ikke granskningskommisjonen sannhetsbevis for de fleste av Lindbergs beskyldninger knyttet til enkelte navngitte selfangere. Kommisjonen fant ikke grunnlag for påstandene om at sel var blitt flådd levende eller at selunger hadde blitt sparket eller flådd levende (side 8). På den annen side identifiserte kommisjonen flere brudd på fangstforskriftene (side 69), som den bedømte som beviselige på grunnlag av det film-materiale Lindberg hadde fremlagt. Eksempelvis hadde en sel blitt drept med den spisse enden av hakapiken uten at den først var blitt slått med den butte enden. En annen sel var blitt drept med en øks, mens en tredje sel hadde blitt heist om bord på Harmoni mens den fortsatt levde. Kommisjonen publiserte de deler av Lindbergs rapport som omhandlet

14


Harmonis fangstekspedisjon, etter å ha fjernet mannskapsmedlemmenes navn. Kommisjonen anbefalte også ulike endringer av fangstforskriftene, implementeringen av disse og med hensyn til trening av selfangerne. Disse anbefalingene var i overensstemmelse med noen av de forslag Lindberg fremmet i sin rapport, med hensyn til trening av selfangerne i fangstmetoder, å sørge for tilstrekkelig informasjon til selfangerne om gjeldende regler og obligatorisk nærvær av en selfangstinspektør på hver fangstskute.

G. Injuriesaker mot hr. Lindberg

32. I mars 1989 tok mannskapet på Harmoni ut injuriesøksmål mot Lindberg ved Sarpsborg byrett, med grunnlag i uttalelser han hadde kommet med vedrørende fangstsesongene i 1987 og 1988. Ved dom av 25. august 1990 erklærte byretten fem utsagn i inspektør-rapporten død og maktesløs, i medhold av strl. § 253, 1. ledd. To andre uttalelser Lindberg hadde kommet med i en annen sammenheng, ble også mortifisert. Videre forbød byretten Lindberg å vise offentlig ethvert filmopptak i tilknytning til Harmoni og i medhold av skadeerstatningslovens dømte den ham til å betale mannskapet erstatning (NOK 10.000), samt saksomkostninger. Hans anke ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg 16. mai 1991. 33. Etter å ha bosatt seg i Sverige, bestred Lindberg adgangen til å foreta tvangsinndrivelse i Sverige av Sarpsborg byretts dom av 25. august 1990, og begrunnet dette med at den hadde krenket hans rett til frie ytringer i henhold til artikkel 10 konvensjonen. I en avgjørelse av 16. desember 1998, opprettholdt Sveriges Høyesterett (Högsta Domstolen) en avgjørelse i hovrätten av 25. april 1997, som hadde avvist Lindbergs krav. Etter å ha uttalt at det ikke var dens rolle å foreta en full gjennomgang av den norske dommen, fant Högsta Domstolen at den norske dommen ikke medførte noe brudd på Lindbergs rettigheter under artikkel 10. Denne bestemmelse medførte derfor ikke noen hindring for tvangsinndrivelse. Heller ikke det faktum at angjeldende film hadde vært vist i Sverige, innebar at den ville være i strid med svenske ordre public interesser å håndheve den norske domsavgjørelse.

H. Injuriesaken som forårsaket nærværende klage

34. Den 15. mai 1991 uttok mannskapet på Harmoni injuriesøksmål mot også klagerne (Tromsø/Stensaas med krav om oppreisning og mortifikasjon av

15


visse uttalelser i Lindbergs rapport som ble trykket av Bladet Tromsø den 15. og 20. juli. 35. Den 4. mars 1992 etter å ha hørt partene og vitner i en tre dagers hovedforhandling, avsa Nord-Troms herredsrett sin dom som enstemmig fant følgende uttalelser ærekrenkende, jfr. strl. § 247, og erklærte dem død og maktesløs, dvs. mortifisert, jfr. § 253 nr. 1. (Nummereringen i klammeparentesene nedenfor følger herredsrettens domspremisser):

(Uttalelser som fremkom i den delen av Lindbergs rapport som ble trykket av Bladet Tromsø 20. juli 1988)

[1.1] ”Kl. 11.45 slår [en av mannskapet] i hjel en grønlandsselhunn som forsvarte ungen sin.”

[1.2] ”Kl. 14.40 slår [en av mannskapet] i hjel en grønlandsselhunn som forsvarte ungen sin”.

[1.3] ”Kl. 15.00 slår [en av mannskapet] i hjel en grønlandsselhunn”.

[1.6] ”Kl. 19.00 dreper [en av mannskapet] en hunn som forsvarer ungen sin”.

(uttalelser som fremkom i en av artiklene som var trykket i Bladet Tromsø 15. juli 1988)

[2.1] ”Sel levende flådd”.

[2.2.] ”Ikke minst inneholder rapporten en historie om at han selv ble banket opp av rasende fangstfolk som dessuten truet med å slå hakapiken i skallen på han dersom han ikke holdt kjeft”.

På den annen side avviste herredsretten selfangernes krav med hensyn til følgende uttalelser publisert den 20. juli 1998:

[1.4] ”Samme dag påpekte jeg overfor skipperen at … ikke avlivet ”kvitunger” etter forskriftene (d.v.s. han gjorde som … og ”skårungen” – slo ett slag med piken og dro deretter ungen etter seg)”.

[1.5] ”kl. 15.00 slår [en av mannskapet] i hjel en grønlandsselhunn som forsvarte ungen sin”.

Herredsretten ga følgende begrunnelse:

”Når det gjelder de enkelte utsagn, er grunnvilkåret for mortifikasjon at disse er ærekrenkende. Ved denne vurderingen må utsagnene vurderes ut fra hvordan de ble oppfattet av den vanlige avisleser. Videre kan det ikke være riktig å tolke utsagnene isolert. Det avgjørende må være hvordan de ble oppfattet når oppslagene ble lest i sin helhet. I forhold til sannhetsbevis blir imidlertid stillingen noe forskjellig. Retten vil komme tilbake til dette

16


forhold nedenfor. Selv om utsagnene skal vurderes ut fra helheten, må det likevel være riktig å legge vekt på at saken med fete typer ble slått opp på førstesiden. Førsteinntrykket var således at alvorlige forhold hadde forekommet. I liten utstrekning blir dette inntrykket svekket eller endret ved den nærmere omtale inn i avisen. Dette må være av vesentlig betydning.

Retten anser det klart at begge utsagn som gjelder 15. juli 1988, er ærekrenkende. Det ene utsagnet lyder: ”Sel levende flådd”. Utsagnet må forstås slik at fangstfolkene begikk dyremishandling. Det sier seg selv at flåing av levende dyr må medføre store smerter. Lest i sin helhet må utsagnet forstås slik at det ikke bare gjelder en sel, men flere. Inntrykket er at fangstfolkene i ikke liten utstrekning flådde sel som ennå levde.

Det andre utsagn lyder: ”Ikke minst inneholder rapporten en historie om at han selv ble banket opp av rasende fangstfolk, som dessuten truet med å slå hakapiken i skallen på han dersom han ikke holdt kjeft”. Utsagnet må forstås slik at fangstfolkene hadde legemsfornærmet Lindberg, noe som objektivt er straffbart, jfr. strl. § 228. Trusselen om å slå hakapiken i skallen hans dersom han ikke holdt kjeft, fyller det objektive gjerningsinnhold i strl. § 227. Påstanden må derfor forstås slik at fangstfolkene hadde begått to forbrytelser. Et slik uttrykk må klart være ærekrenkende.

Når det gjelder utsagnene vedrørende grønlandsselhunner, er det enighet om at slik fangst ikke var tillatt i 1988. Det vises her til påstandens pkt. 1.1, 1.2, 1.3, 1.5 og 1.6. …

Også pkt. 1.4 gjelder brudd på fangstreglene. Det vises her til fangstforskriftenes pkt. 8b. Etter denne bestemmelse skal selen først slås med hakapikens butte ende og deretter med piken. Begrunnelsen for dette er at dyrene først skal slås i svime før det avlives med piken. Utsagnet må forstås slik at slag med den butte enden ble unnlatt.

Brudd på fangstreglene er straffbart. Overtredelse regnes som forseelser, og straffereaksjonen er bøter. I alminnelighet må også påstander om slike typer overtredelser anses ærekrenkende…

Slik retten ser saken, må utsagnene som gjelder avliving av grønlandsselhunner være ærekrenkende. For 1988 var det overhodet ikke tillatt å jakte på denne seltypen. Utsagnene skiller seg ikke fra påstander om ulovlig jakt i sin alminnelighet og innebærer at mannskapet opptrådte moralsk klanderverdig. Om utsagnene kan anses beviste og således rettmessig, vil retten til stilling til nedenfor.

Retten er imidlertid i tvil når det gjelder utsagnet referert i pkt. 1.4. Det er ikke påstått at selungene ble påført lidelser, men bare at selve fremgangsmåten ved avlivningen ikke var slik

17


som fangstreglene anviser. I og med at selungene ikke er påstått å være påført lidelser, kan utsagnet vanskelig oppfattes slik at det innebar noen sterk moralsk fordømmelse av fangstmannen. … Det avgjørende er at avlivningen skjer forsvarlig. Utsagnet kan ikke oppfattes slik at den var uforsvarlig. Under enhver omstendighet må forholdet, i og med at det ikke er anført at ungene ble påført lidelser, anses bagatellmessig. Under tvil er retten kommet til at utsagnet ikke kan anses ærekrenkende.

Etter dette må utsagnene med unntak av pkt. 1.4 falle inn under to av alternativene i strl. § 247, d.v.s. ”skade en annens navn og rykte” og utsette han for ”tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit”. Det kan ikke være tvilsomt at utsagnene er egnet til å fremkalle slike virkninger. Det er her av de saksøkte vist til at mannskapet under den etterfølgende debatt fikk betydelig med sympati. Lovens kriterium er imidlertid at utsagnene var ”egnet” til å skade. Den etterfølgende debatten viste at det var delte meninger om fangsten.

Særlig internasjonal har det i en rekke år vært betydelig motstand. Selv om mang i Norge, særlig i Nord-Norge, var motstandere av Lindberg, innebar ikke det automatisk en tilsvarende støtte til fangstfolkene. Disse var i media omtalt på grunn av fangstmetodene og det er dette de er blitt husket for. Utover dette inngikk mannskapet i liten grad i debatten om de øvrige forhold ved selfangsten. Retten tenker her særlig på debattens økologiske side. Denne debatten var særlig pågående under de såkalte selinvasjoner på slutten av 1980-tallet.

Det er enighet om at personkretsen som utsagnene omfatter, ikke er så vid at den enkelte ikke rammes. De saksøkte har således ikke anført at sladdingen innebar en tilstrekkelig anonymisering. Selv om navnet på den enkelte fangstmann var sladdet, fremgikk det tydelig at skuta var m/s ”Harmoni”. Samtlige om bord må derfor anses fornærmet. … Faktisk virket sladdingen mot sin hensikt. I rapporten er det bare 4 av mannskapet som er angitt å ha begått overtredelser. Hadde avisen ikke sladdet navnene, ville personkretsen blitt tilsvarende redusert. …

Selv om utsagnene objektivt faller inn under strl. § 247, er det også et vilkår at de er ”rettsstridige”. Det er her av de saksøkte anført flere forhold. For det første gjøres gjeldende at selsaken i Norge kanskje var den aller største nyhetssaken i 1988. Det er anført av pressen i en slik situasjon må ha et vidt armslag dersom alle sider av saken skal kunne bli belyst (”public-interest-synspunktet”)…

Retten er enig i at det i den alminnelige samfunnsdebatten må være en utstrakt ytringsfrihet. Dette er nettopp bærebjelken for grunnlovens § 100 og er meget viktig i et demokratisk samfunn … Til tross for dette, gjelder likevel visse begrensninger. I første rekke tenker retten på at visse personvern og sannhetskrav må gjelde… De påklagede utsagn må

18


alle forstås slik at mannskapet på ”Harmoni” begikk ulovlige handlinger. Dette er en rød tråd i avisens oppslag den 15. og 20. juli 1988.

Retten kan vanskelig se at avisens fremstilling av saken, særlig den 15. juli, i første rekke tok sikte på en seriøs samfunnsdebatt. Presentasjonen fokuserer på straffbare forhold. Den alminnelige debatten for og mot selfangst kommer klart i bakgrunnen. Formen på presentasjonen må også være et moment. Saken er slått stort opp på førstesiden med fete typer. I påfølgende oppslag er for eksempel ord som ”løgn” benyttet i en av overskriftene. Retten sitter klart med det inntrykk at avisens fremste beveggrunn var å være først ute. Særlig førstesideoppslaget har sensasjonspreg. I dette bildet ble personvernet ikke ofret tilstrekkelig interesse. Avisen var videre klar over at stoffet var sensibelt og hadde således særlig foranledning til å opptre aktsomt. Journalist Raste hadde antakelig den 13. juli i telefonsamtale med Fiskeridepartementet fått opplyst at rapporten var unntatt fra offentlighet. På denne bakgrunn kan retten ikke se at sakens nyhetsverdi medfører at presentasjonen anses rettmessig.

Dernest er det anført at gjengivelsen gjelder et offentlig dokument. Ifølge avisen er slike dokumenter pålitelige kilder som man må kunne stole på. Det er her henvist til strl. § 253 nr. 3. Generelt er retten enig i at offentlige dokumenter for pressen normalt må være gode kilder. Hvor gode disse er, må imidlertid bero på omstendighetene. I den foreliggende sak var avisen kjent med at rapporten var unntatt fra offentlighet samt grunnene til dette. Departementet ønsket å undersøke saken nærmere før rapporten eventuelt ble offentliggjort. Journalist Raste var videre klar over at påstanden om flåing av levende sel ”falt på sin egen urimelighet”. Raste drev selv med sauehold og hadde en viss innsikt i avliving av dyr. Til tross for dette ble saken slått opp. Slik saken lå an, burde avisen klart ha undersøkt nærmere før stoffet ble trykket. På grunnlag av bevisførselen må retten legge til grunn at det overhodet ikke ble foretatt noen undersøkelser. Generalsekretær Gunnar Gran i Norsk Presseforbund har i sitt vitneprov forøvrig uttalt at det var presseetisk kritikkverdig å trykke selflåingspåstanden dersom Raste var klar over at den var uriktig.

Referat fra en inspektør-rapport faller klart uten det område som er angitt i strl. § 253 nr. 3. Bestemmelsen er uttømmende. …

[Den europeiske menneskeretts] konvensjon artikkel 10 er særlig påberopt av de saksøkte. I tilknytning til denne er det såkalte ”public-interest-synspunktet” blitt forfektet. Dette kan forklares som læren om uinnskrenket ytringsfrihet om offentlige anliggender. Retten har for så vidt allerede tatt stilling til dette, men finner grunn til å bemerke at den foreliggende sak står i en annen stilling enn ”The Sunday Times case” og Lingens mot Østerrike.

Særlig sistnevnte sak gjaldt politiske meningsytringer. Redaktør Lingens hadde bl.a. brukt karakteristikkene ”ufyselig opportunisme”, ”umoralsk” og ”uverdig” om visse sider ved regjeringssjef Bruno Kreisky. Dette er verdidommer og er ikke knyttet til fakta som de foreliggende utsagn…

19


Sanne ærekrenkelser er ikke rettsstridige, jfr. strl. § 252 nr. 1 og § 249 nr. 1. De saksøkte har her erkjent at det med unntak av en grønlandsselhunn ikke er ført sannhetsbevis. Dog er det argumentert med at Lindberg har vist bilder som viste at flere grønlandsselhunner ble avlivet. Til tross for erkjennelsen, må retten likevel foreta en selvstendig vurdering. Når det gjelder påstandens pkt. 2.1., er det åpenbart at utsagnet verken er bevist eller sannsynliggjort. Tvert imot var Raste av den oppfatning at utsagnet måtte være uriktig. For så vidt gjelder pkt. 2.2., har Lindberg og Kvernmo forskjellige versjoner. Retten har ingen grunn til å feste mer tiltro til Lindberg enn Kvernmo. Retten kan ikke se det foreligger andre forhold som støtter opp om dette utsagnet. Det er således ikke bevismessig dekning for uttalelsen.

For så vidt gjelder avliving av grønlandsselhunner, uttaler selfangstkommisjonen på side 84: ”Vår konklusjon er at vi må anse påstandene om avliving av 5 grønlandsselhunner svært lite sannsynlig”. Det er imidlertid et faktum at ”Harmoni” hadde med seg et grønlandsselhunnskinn tilbake fra Vestisen. [Mannskap S] har her forklart at [mannskap H] hadde avlivet en grønlandsselunge. Mora var ikke å se. Etterpå dukket hun opp og angrep [H]. Han ble redd og skulle kakke henne med hakapiken på nesen. Kakket var imidlertid for hardt slik at hun begynte å blø. På bakgrunn av blodet ble mora drept. Det er dette forhold som er angitt i pkt. 1.5. Retten kan ikke se at utsagnet objektivt gir et uriktig bilde av det som skjedde. Retten vil med dette ikke konstatere at [H] handlet rettsstridig. Handlet han i nødverge, var handlingen ikke uberettiget. Dette trenger retten ikke ta stilling til. På denne bakgrunn blir utsagnet ikke mortifisert.

De øvrige utsagn vedrørende grønlandsselhunner er derimot ikke dokumenterte. Fangstfolkene bestrider at flere enn en grønlandsselhunn ble avlivet. Under sitt vitneprov viste Lindberg til bilder som han mente dokumenterte utsagnene. Han nektet å fremlegge bildene slik at de kunne vurderes av sakkyndige. Dagen etter Lindbergs vitneprov …, var det et oppslag i ”Tromsø” med bilde av grønlandsselhunner. I følge fangstfolkene måtte bildet stamme fra 1987 da slik fangst var tillatt. Retten kan ikke bygge på avisoppslag, men kun det som har passert under hovedforhandlingen. Det må derfor være åpenbart at de øvrige utsagn ikke kan anses bevist. Retten stiller seg for øvrig noe undrende til at Lindberg nektet å fremlegge bildene i retten.

Oppsummeringsvis vil retten bemerke at vilkårene for mortifikasjon av utsagnene referert i påstandens pkt. 1.1, 1.2, 1.3, 1.6, 2.1 og 2.2. er tilstede. Utsagnet referert i pkt. 1.4 anses ikke ærekrenkende, mens utsagnet referert i pkt. 1.5 anses bevist.

For å mortifisere utsagnene, er det ikke nødvendig at vilkårene for straff er tilstede… Retten vil behandle skyldkravet under drøftelsen av erstatningskravene.

20


Vilkårene for å tilkjenne erstatning fremgår av skadeerstatningslovens § 3-6, 1. ledd. 1. punktum gjelder lidd og fremtidig tap, mens 2. punktum gjelder oppreisningserstatning. Det er bare sistnevnte erstatning som er krevd. Konkret anføres at avisen må ha opptrådt uaktsomt og retten må finne det rimelig at slik erstatning tilkjennes. I vurderingen skal det legges vekt på den utviste skyld og forholdene ellers. En rekke momenter er således relevante ved erstatningsfastsettelsen. Slik retten ser saken, har avisen opptrådt uaktsomt. Før stoffet ble trykket ble det ikke foretatt noen nærmere undersøkelser, til tross for at avisen hadde oppfordring til dette. Retten har uttalt seg om dette tidligere. For kravet på erstatning må det likevel drøftes hvilken betydning den foretatte anonymisering skal tillegges. Sladdingen medførte ikke at mannskapet ikke kunne identifiseres. Navnet på skuta, Harmoni, er tydelig opplyst og det var derfor lett å skaffe seg rede på hvem som var mannskap. Naboer, bekjente og familie m.v. visste om den enkelte fangstmann. Avisen måtte være klar over dette. Under enhver omstendighet burde avisen forstått at det var en nærliggende fare for at den enkelte ville bli identifisert.

Retten anser det rimelig at saksøkerne tilkjennes erstatning. Oppslagene medførte slike ubehageligheter og skadet renommé for mannskapet at det er tilstrekkelig grunn til å ta kravet til følge. Under turen til Vestisen ble det tatt i alt 2999 dyr. Selv om det nok forekom enkelte brudd på fangstreglene, gir gjengivelsen av Lindbergs rapport et grovt fortegnet bilde. Hovedinntrykket er at fangstreglene i det alt vesentlige ble fulgt.

For så vidt gjelder redaktøren må § 3-6 kobles med strl. §431. Redaktør Stensaas var på hytta og var ikke helt ut klar over hva som kom på trykk. Likevel samtykket han i at stoffet ble inntatt. Stensaas har ikke påberopt seg unntaksbestemmelsen om ansvarsfrihet. Etter dette må også Stensaas være ansvarlig for avisoppslagene. I neste omgang får dette betydning for erstatningskravene.

…

Momenter som taler for at erstatningen bør være rommelig er for det første uttalelser i lovens forarbeider. Dernest grovheten og spredningen. I den forbindelse bemerkes at Odd F. Lindberg er blitt dømt til å betale hver av saksøkerne kr. 10.000,- i oppreisning [se avsnitt 32 over]. … Ved fastsettelsen av oppreisningserstatningen er det lagt vekt på at utsagnene fikk stor spredning. I og med at det allerede er tatt hensyn til dette forhold, må synspunktet avdempes noe i forhold til ”Tromsø” Hvis ikke, vil mannskapet et stykke på vei få dobbel erstatning.

Avisen var videre klar over at stoffet var sensibelt og at en av påstandene var uriktig. Formen er et annet moment og det ble ikke foretatt noen undersøkelser. Avisen har heller ikke beklaget at stoffet ble trykket.

21


Momenter som taler mot er særlig at mannskapet fikk komme til ordet. Generelt var selsaken en av de store nyhetssaker i 1988. Dette forhold må tillegges vekt selv om det ikke kan frita avisen for ansvar. Ut fra omstendighetene kan retten ikke se det bør legges vekt på at inspektør-rapporter normalt er offentlige dokumenter. Lindbergs rapport var her unntatt. Det kan heller ikke få betydning at rapporten eventuelt også ble gjengitt i ”Fiskaren”. Dette forhold ble kun nevnt, men ikke belyst under hovedforhandlingen. Retten vet ingenting om konteksten, omstendighetene m.v. Bladet ”Tromsø” økonomiske stilling har betydning. Retten legger til grunn at avisen i flere år har hatt noe anstrengt økonomi. Bruttoomsetningen pr. år er dog oppgitt til ca. 30 mill.kr.

På denne bakgrunn fastsettes erstatningen til kr. 11.000,- for hver av saksøkerne. Beløpet fordeles med kr. 10.000,- på avisa og kr. 1.000,- på redaktøren. Avisen hefter i tillegg solidarisk med redaktøren for det beløp han skal betale.

36. Den 18. mars 1992 innga klagerne anke til Høyesterett og anførte at herredsretten hadde begått feil ved lovanvendelsen. Den 18. juli 1992 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg anken fremmet idet den fant det åpenbart at anken ikke kunne føre frem.

I. Injuriesøksmål mot andre medieselskaper

37. Mannskapet på Harmoni reiste også injuriesøksmål mot andre mediabedrifter, inkludert Aftenposten, dens redaktør og journalist, begrunnet i en artikkel offentliggjort den 22. juli 1988 som omhandlet selfangsttemaet. Søksmålet omhandlet ikke en artikkel av 16. juli 1988 hvor Aftenposten hadde gjengitt Lindbergs uttalelser, før trykket av Bladet Tromsø, som innebar påstander om at sel var blitt flådd levende. Ved dom av 1. februar 1993 frifant Oslo byrett Aftenposten. Byretten fant at selv om den påklagede artikkel inneholdt flere beskyldninger om at selfangstforskriftene hadde blitt overtrådt, var den journalistiske dekning ikke rettsstridig. Byretten uttalte bl.a.:

”Avisen Tromsø fikk rapporten overlevert fra Lindberg i juli og hadde stort oppslag 15. juli 1988. Her ble det hevdet at ”Sel levende flådd”. Oppslaget vakte stor interesse i media. NTB sendte ut meldinger om selfangstsaken 15, 18, 19, 20 og 21 juli. Aftenposten fulgte også opp selfangstsaken, men baserte seg for det vesentlige på meldingene fra NTB. Aftenpostens første oppslag er lørdag 16. juli hvor det i ingressen heter: ”Sterk kritikk av selfangere”. I Aftennummeret samme dag slås opp ”Selfangere må forklare seg”.

22


I morgenutgaven 18. juli komme selfangerne til orde. På side 4 slås opp: ”Selfangere: Aldri flådd levende sel.” Til avisen sier Bjørne Kvernmo at ”vi er sjokkert over påstanden fra Odd F. Lindberg om at vi skal ha flådd sel levende….. Han mener at selfangstinspektør Lindberg må ha misoppfattet situasjonen under fangst, og beklager at båtens besetning er svertet i rapporten til Fiskeridepartementet.” Videre heter det: ”Hele påstanden er så grotesk og virkelighetsfjern at en rekke selfangere har reagert meget sterkt på den. Det har aldri foregått flåing av levende sel i hvert fall ikke under de seksti sesongene jeg har vært med, sier ishavsreder Halfdan Jakobsen.” 19. juli slår Aftenposten opp intervju med selfangstinspektør Nilssen under ingressen: ”Uenighet om sel-avlivning. ”20. juli kommer Lindberg til orde under ingressen: ”Har aldri påstått at jeg er forsker.” 21. juli slås opp under ingressen: ”Selfangstrapporten uten dokumenterte påstander”. …

Retten vil etter dette oppsummere selfangstsaken kvelden 21. juli slik:

Lindbergs rapport vakte enorm interesse. Innholdet ble bestridt av selfangerne, ishavsreder, og av Fiskeridepartementet. Samtlige syn hadde kommet frem i Aftenposten. Til tross for selfangernes og Fiskeridepartementets tilbakevisning av rapportens innhold, var innholdet likevel ikke på betryggende og objektiv måte tilbakevist. …

Aftenpostens reportasje 22. juli er en videreføring av den selfangstdebatt som var startet. Det var satt frem angrep på rapporten, og disse vil Lindberg gjennom avisens oppslag – sammenholdt med bildene – tilbakevise. Debatten var i gang, og det var ikke annet enn naturlig at Aftenposten lot Lindberg komme frem med sin versjon av saken. … Slik retten vurderer saken, muliggjorde Aftenpostens oppslag at debatten kom ett godt stykke lenger.

Aftenpostens fremstilling er et nøkternt og balansert innlegg til forsvar for Lindbergs rapport. Reportasjen får frem Lindbergs angivelige bevis for at rapporten er korrekt og er et vesentlig element i den pågående selfangstdebatt. Aftenposten fokuserer på lovligheten av eksisterende fangstmetoder og tar ikke sikte på å henge ut selfangerne ved et ondsinnet oppslag. … Reportasjen kan klarligvis heller ikke sammenlignes med avisen Tromsøs oppslag 15. juli. Videre peker retten på at Aftenposten nærmest konsekvent henholder seg til Lindberg som kilden. Overskriften – sammenholdt med bildene – fremhever at det foregår regelbrudd og dyremishandling, men det er ikke regelbruddene som er spesielt fremhevet. Det som fra avisens side blir fremhevet, er selfangstsaken. Det kan og nevnes at dagen etter fikk selfangerne – på lett synbar plass – adgang til å imøtegå inspektør-rapporten. Dette viser at man var inne i en aktuell samfunnsdebatt hvor de aktuelle parter på god måte fikk anledning å komme til orde. Nettopp gjensidigheten særkjenner Aftenpostens dekning av selfangstsaken. Aftenposten hevdet at journalistisk sett var reportasjen 22. juli forbilledlig. Særlig hensett til den situasjon som forelå forut for presentasjonen 22. juli, er retten enig i avisens karakteristikk.

23


Retten finner ikke grunn til å drøfte om Aftenposten har ført sannhetsbevis. Utredningen om Norsk selfangst 1982-88 … konkluderer med klare regelbrudd. På s 101 sier kommisjonen:

”Vi kan likevel ikke unnlate å bemerke at håndhevelsen av regelverket om fangsten innenfor den periode kommisjonen skal vurdere, har vært preget av flere mangler, som i sum ikke er ubetydelige”. De etterfølgende omstendigheter beviser således at Aftenposten i adskillig grad hadde belegg for påstandene om regelbrudd. Lindbergs rapport var useriøs og led av en rekke mangler, men det viste seg at deler av innholdet var korrekt.

Retten er etter dette kommet til at Aftenpostens reportasje ikke var utilbørlig. Den inneholder ingen rettsstridige ærekrenkelser. …”

Mannskapets anke til Høyesterett ble nektet fremmet. Deres separate krav om oppreisningserstatning ble avvist ved Eidsivating lagmannsretts dom av 6. mars 1995. 38. 4. august 1993 i nok en injuriesak anlagt av mannskapet på Harmoni, mortifiserte Oslo byrett en uttalelse om at sel var blitt flådd levende, som var blitt sendt av NRK den 16. og 18. juli 1998.,

II. RELEVANT NORSK LOV OG RETT

39. I norsk injurierett er det tre mulige reaksjoner på rettsstridige ærekrenkelser, nemlig anvendelsen av straff i henhold til bestemmelsene i straffeloven, en dom som erklærer den ærekrenkende beskyldning død og maktesløs (mortifikasjon) og dom i medhold av skadeserstatningsloven som pålegger å betale erstatning til fornærmede. Bare de to siste var aktuelle i nærværende sak. 40. I henhold til straffelovens § 253 kan en rettsstridig ærekrenkende uttalelse som ikke er bevist å være sann, bli erklært død og maktesløs ved en rettsavgjørelse. Den relevante del av denne bestemmelsen lyder slik:

(På norsk)”1. Når det har vært adgang til å føre bevis for sannheten av en beskyldning og

beviset ikke er ført, kan den fornærmede forlange at beskyldningen blir erklært død og maktesløs (mortifisert) dersom ikke annet følger av lov.

(oversettelse)”1. When evidence of the truth of an allegation is admissible and such evidence

has not been produced, the aggrieved person may damand that the allegation be declared null and void unless otherwise provided by statue.

24


En slik erklæring er bare anvendelig med hensyn til uttalelser av faktisk art, idet sannheten av verdivurderinger ikke er gjenstand for sannhetsbevis. Selv om hjemmelen for å avsi mortifikasjonsdom finnes i straffeloven, anses ikke mortifikasjon for å være en straffereaksjon, men som en rettslig avgjørelse om at saksøkte ikke har klart å føre sannhetsbevis, og blir altså likevel ansett som et sivilrettslig virkemiddel. I de senere år har det foregått en debatt i Norge med hensyn til hvorvidt man burde avskaffe mortifikasjonsinstituttet, som for øvrig har eksistert i norsk rett siden 1500-tallet som også eksisterer i dansk og islandsk rett. Siden det oppfattes som en særskilt mild reaksjonsform, har Norsk Redaktørforening uttrykt et ønske om å opprettholde det. 41. Vilkårene for å holde noen ansvarlig for ærekrenkelsene er regulert i kap. 23 i straffeloven, § 247 hvor det heter:

(Norsk)

”§ 247. Den som i ord eller handling opptrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit, eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er ærekrenkelsen forøvet i trykt skrift eller i kringkastingssending eller ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil2 år anvendes.”

(Oversettelse)

”Article 247. Any person who, by word or deed, behaves in a manner that is likely to harm another person’s good name and reputation or to expose him to hatred, contempt,or less of the confidence necessary for his position or business, or who is accessory thereto, shall be liable to fines or imprisonment for a term not exceeding one year. If the defamation is committed in print or in broadcasting or otherwise under especially aggravating circumstances, imprisonment for a term not exceeding two years may be imposed.”

42. En begrensning i anvendelsen av § 247 følger av kravet om at ytringen også må være rettsstridig. Mens dette er direkte uttrykt i § 246, er rettsstridskravet blitt innfortolket i § 247 gjennom Høyesteretts praksis. I en sivil sak som omhandlet en avis’ omtale av en straffesak før hovedforhandling, frifant Høyesterett avisen begrunnet i rettsstrids-reservasjonen til tross for at den påklagede uttalelse ble ansett for å være ærekrenkende. Høyesterett la til grunn at ved anvendelsen av rettsstridsreservasjonen, måtte det legges særlig vekt på om saken var av offentlig interesse og hensyn tas til sakens art og de involverte parter.

25


Videre måtte det tas hensyn til den sammenheng ytringene var fremkommet i og sakens bakgrunn. Dessuten var det av stor betydning om nyhetsartikkelen hadde presentert saken på en nøktern og balansert måte og hadde rettet søkelyset mot sakens kjerne (Norsk Retstidende 1990, s. 636 til s. 640). 43. Ytterligere begrensninger i anvendelsen av § 247 følger av § 249 som – av relevans for denne sammenheng – bl.a. lyder:

(Norsk)

” 249.

1. Straff efter §§ 246 og 247 kommer ikke til anvendelse dersom det føres bevis for beskyldningens sannhet.

…”

(oversettelse)

”Article 249

1.Punishment may no be imposed under Articles 246 and 247 if evidence proving truth of the accusations is adduced.

…”

44. Med hensyn til kravet til sannhetsbevis etter § 249 nr. 1 så gjelder de samme beviskrav for den som gjengir en ærekrenkende uttalelse, som for opphavsmannen. Det er usikkert i norsk rett om det er det strafferettslige krav til bevis utenfor enhver rimelig tvil, eller om det er den sivilrettslige standard med krav til sannsynlighetsovervekt som kommer til anvendelse. Klagerne har vist til en avgjørelse i Høyesterett hvor Høyesterett aksepterte den standard som var lagt til grunn i en lavere rettsinstans om at i en privat straffesak om ærekrenkelser fremkommet i et TV-program og en avis, om en privatpraktiserende advokat hadde anbefalt sin ektefelle å begå skatteunndragelser i tilknytning til et eiendomssalg. I lys av anklagens alvor ble det funnet i orden at man i denne sak anvendte de samme beviskrav som ville gjelde for påtalemyndigheten i en straffesak om skatteunndragelser. Fremtredende juridiske forfattere er av den oppfatning at for å unngå ansvar for en ærekrenkende beskyldning om tyveri, så må kravet til sannhetsbevis være det samme som det som gjelder for påtalemyndigheten i en tyverisak. Ifølge prof. Mæland ville det være rimelig å øke bevisbyrden i tråd med alvoret i den ærekrenkende beskyldning. Prof. Andenæs og prof. Brattholm har uttrykt den oppfatning at selv om det kan være gode grunner for å anvende en streng bevisbyrde i injuriesaker, så må det i visse sammenhenger være rimelig å anvende noe lempeligere beviskrav enn de som gjelder i straffesaker, for eksempel der hvor fornærmede selv har opptrådt på en

26


særlig kritikkverdig måte. (Se. H.J. Mæland, Ærekrenkelser, Universitetsforlaget, 1986, s. 178-179; og J. Andenæs og A. Brattholm, Spesiell strafferett, Universitetsforlaget, 1983, s. 196).

FORBEREDELSEN FOR KOMMISJONEN

45. Bladet Tromsø AS og hr. Pål Stensaas innga en klage (nr. 21980/93) til kommisjonen 10. desember 1992. De klaget over at herredsrettens dom innebar et urettmessig inngrep i deres rett til ytringsfrihet i henhold til artikkel 10 i konvensjonen, som dermed var blitt overtrådt. 46. Kommisjonen hadde erklært klagen admissible den 26. mai 1997. I sin rapport av 9. juli 1998 (tidligere artikkel 31), uttalte kommisjonen den oppfatning at det hadde funnet sted en krenkelse av artikkel 10 i konvensjonen (24 stemmer mot 7). Den fullstendige tekst i kommisjonens uttalelse og de dissenterende vota som rapporten inneholdt, er gjengitt som et tillegg til denne dom1.

AVSLUTTENDE INNLEGG TIL DOMSTOLEN

47. Under rettsmøtet den 27. januar 1999 anmodet regjeringen domstolen om, slik det følger av regjeringens prosesskrift, å avgjøre at det ikke hadde funnet sted noe brudd på artikkel 10 i konvensjonen. 48. Ved samme anledning gjentok klagerne deres anmodning til domstolen om å avsi dom for at det hadde vært brudd på artikkel 10 og til å tilkjenne klagerne erstatning i henhold til artikkel 41.

1 Registrarens note. Av praktiske grunner vil dette tillegget bare fremgå av den trykte versjonen av dommen (i Reports of Jugdements and Decisions 1999), men en kopi av kommisjonens rapport er tilgjengelig fra seretariatet. (Registry).

27


AD LOVEN

I PÅSTÅTT BRUDD PÅ KONVENSJONENS ARTIKKEL 10

49. Klagerne hevdet at Nord-Troms herredsretts dom av 4. mars 1992 hvoretter Høyesterett hadde nektet å tillate anken fremmet, hadde medført et urettmessig inngrep i deres rettighet til ytringsfrihet i henhold til artikkel 10 i konvensjonen, hvor det heter:

”1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.

2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.”

50. Det var enighet mellom partene som opptrådte for Domstolen at de påklagede tiltak medførte et ”inngrep av offentlig myndighet” som klagernes ytringsfrihet er garantert i henhold til artikkel 10, første avsnitt. Det var heller ikke omtvistet at inngrepet var ”forskrevet ved lov” og hadde et legitimt formål, nemlig ”verne andres omdømme eller rettigheter”, og slik oppfylte to av vilkårene for om inngrepet var tillatelig under avsnitt 2 i denne artikkel. Domstolen er kommet til samme konklusjon på disse spørsmål. Det som er omtvistet i nærværende sak, relaterer seg til det tredje vilkår om hvorvidt inngrepet er ”nødvendig i et demokratisk samfunn”. Klagerne og kommisjonen hevdet at dette vilkåret ikke var blitt oppfylt og at artikkel 10 dersom var overtrådt. Regjeringen imøtegikk denne påstand.

28


A. Argumentasjon fra dem som møtte for Domstolen

1. Klagerne og kommisjonen

51. Kommisjonen anførte, og klagerne tiltrådte dette i det vesentlige, at de påklagede uttalelser i Bladet Tromsø, og som alle var basert på hr. Lindbergs rapport, omhandlet en sak av betydelig offentlig interesse. Det grunnleggende formål med de ulike artiklene hadde ikke vært å ødelegge omdømmet til de som var involvert i selfangstindustrien, men å innlede en debatt om nødvendige tiltak for å sikre dens fortsettelse ved at den ble utført i overensstemmelse med de relevante forskrifter og om nødvendig foreta endringer i disse reglene for å forbedre selfangsten og dens image. Angjeldende beskyldninger hadde med effekt blitt rettet mot bare 7 av 17 medlemmer av Harmonis mannskap, og deres navn hadde blitt sladdet i den rapporten som var blitt trykket. Trykkingen av hr. Lindbergs rapport i Bladet Tromsø skjedde etter mannskapets egen appell om at rapporten skulle bli gjort offentlig tilgjengelig. Gjennom en åpen holdning til dialog, hadde klagerne invitert mannskapsmedlemmene og ulike representanter for regjeringen og selfangstindustrien, til å kommentere hr. Lindbergs uttalelser både før og etter hans rapport ble offentliggjort i Bladet Tromsø. Kommisjonen undersøkte videre at klagerne, som representanter for pressen, hadde rett til å stole på og ikke kunne forventes å måtte verifisere de iakttagelser som hr. Lindberg hadde meddelt dem i egenskap av å være en departementsoppnevnt tjenestemann, når hans uttalelser var direkte relatert til hans oppdrag om bord i Harmoni (se avsnitt 7 ovenfor). I den utstrekning klagerne måtte føre sannhetsbevis for hr. Lindbergs uttalelser (se avsnitt 35 ovenfor,) sto de ovenfor en urimelig eller endog umulig oppgave. De omtvistede tiltak kunne ikke medføre noen nevneverdig ytterligere beskyttelse av selfangernes omdømme og rettigheter siden for det første, at på tidspunktet for herredsrettens dom, hadde Lindbergs rapport allerede vært alminnelig kjent i halvannet år og hadde blitt formidlet (uten å avsløre selfangernes identitet) gjennom en rekke andre publikasjoner, inkludert granskningskommisjonens rapport (se avsnitt 31 ovenfor); for det annet, selfangerne hadde med hell tilbakevist ulike passasjer i Lindbergs rapport i ærekrenkelsessaken mot ham (se avsnitt 32 ovenfor).

29


52. Klagerne fastholdt at herredsrettens avgjørelse var utilstrekkelig, idet den hadde unnlatt å plassere påklagede uttalelser i den større sammenheng av medieoppstyret omkring selfangstekspedisjonen ( se avsnitt 29-30 ovenfor). Heller enn å skade deres omdømme, var virkningen av Lindberg-rapporten at den hadde økt den alminnelige støtte til selfangerne. De påklagede uttalelser angikk ikke private anliggende til private personer. Bevisbyrden for en saksøkt i en mortifikasjonssak er temmelig streng (se avsnitt 44 ovenfor). Ingen av de påklagede utsagn er bevist å være usanne (se avsnitt 35 ovenfor).

2. Regjeringen 53. Regjeringen fremholdt at nærværende sak omhandler en konflikt mellom to menneskerettigheter – på den ene side, enkeltmenneskets rett til beskyttelse mot rettsstridige angrep på hans eller hennes ære eller renommé, det siste for øvrig uttrykkelig garantert under artikkel 17 i 1966-konvensjonen til beskyttelse av sivile og politiske rettigheter. Regjeringen argumenterte hovedsakelig med at Bladet Tromsø hadde iverksatt et alvorlig angrep på ryktet og æren til selfangerne med å være først ute med å omtale rapporten på en sensasjonspreget måte den 15. juli 1988 og ved å gjengi ulike alvorlige beskyldninger om brutal og ulovlig opptreden under fangsten (se avsnitt 12 ovenfor). Uten å bestride at selfangst er et tema av offentlig interesse, pekte regjeringen på at det ville vært mulig for avisen å ta del i den offentlige diskusjonen om temaet uten å angripe mannskapet på Harmoni personlig. Angjeldende beskyldninger hadde blitt rettet mot en liten gruppe personer som med enkelhet kunne identifiseres på grunn av avisens referanse til mannskapet på Harmoni (se avsnitt 12 ovenfor). Disse personer kunne ikke betraktes som offentlige personer (”public figures”). Etter regjeringens oppfatning kunne avisen vanskelig sies å ha opptrådt i god tro. Klagerne var klar over at Lindbergs rapport var unntatt offentlighet og at denne avgjørelsen var tatt midlertidig med det formål å beskytte enkeltpersoner som hadde blitt beskyldt for å ha opptrådt inhumant og ulovlig, for å gi dem en mulighet til å imøtegå beskyldningene. (se avsnitt 11 ovenfor). Dette tiltak må vurderes i lys av den rett den enkelte har, også selfangerne, i henhold til artikkel 6 nr. 2, til å bli ansett uskyldig i relasjon til straffbar lovovertredelse inntil de bevislig er skyldige. Den antydet også at rapporten ikke nødvendigvis representerte regjeringens offisielle oppfatning. Den viste også til, slik herredsretten hadde lagt til grunn, at selv den aktuelle

30


journalist hadde vurdert beskyldningen om at sel hadde blitt flådd levende som for usannsynlig til å være sann (se avsnitt 35 ovenfor). 54. Regjeringen imøtegikk også at nyhetsdekningen hadde vært basert på et nøyaktig faktum. Herredsretten fant det klart, etter å ha vurdert bevisene, at det ikke var ført sannhetsbevis for uttalelsene (se avsnitt 35 ovenfor). Klagerne kunne med rimelighet heller ikke tro at informasjon som fremgikk av Lindbergs rapport var pålitelig siden de var klar over det faktum at det var stilt spørsmål ved hans kvalifikasjoner når den ble publisert (se avsnitt 15, 20 og 26 ovenfor). 55. Det kan heller ikke hevdes at Bladet Tromsø opptrådte i tråd med presseetikken. I henhold til Vær Varsom-plakaten skal en person som er gjenstand for alvorlig kritikk så langt det er mulig, ha en rett til samtidig tilsvar. Journalisten har en plikt til å verifisere sannheten i informasjonen, en oppgave som verken ville vært umulig eller urimelig i nærværende sak. Beskyldningen om at sel hadde blitt flådd levende kunne blitt etterprøvd ved å konsultere en ekspert. Avisen foretok imidlertid ingen undersøkelser (se avsnitt 35 ovenfor). Det var ikke riktig slik kommisjonen hadde lagt til grunn, at publiseringen av rapporten i Bladet Tromsø skjedde etter forutgående anmodning fra mannskapsmedlemmer (se avsnitt 18 ovenfor). Under enhver omstendighet så var deres krav fremsatt etter at den mest skadelige informasjonen var blitt offentliggjort, nemlig den 15. juli 1988 (se avsnitt 12 ovenfor). Heller ikke var det korrekt at klagerne hadde invitert mannskapet til å kommentere Lindbergs rapport før denne ble trykket. 56. Til slutt fremhevet regjeringen at det påklagede inngrep ikke hadde vært av strafferettslig karakter, men bare at den nasjonale domstols avgjørelse innebar et sivilrettslig ansvar for klagerne med hensyn til å betale erstatning og at de ikke hadde klart å føre sannhetsbevis for beskyldningene (se avsnitt 40 ovenfor). 57. I lys av det foranstående var regjeringen av den oppfatning at den nasjonale domstol hadde opptrådt innenfor den nasjonale skjønnsmargin og at det var rimelig proporsjonalitet mellom det legitime formål og det påklagede inngrep.

B. Domstolens vurderinger

(a) Generelle prinsipper

58. Ifølge Domstolens veletablerte rettspraksis krever testen av ”nødvendige i et demokratisk samfunn” at domstolen fastlegger om ”inngrepet” som det klages over, er i overensstemmelse med et ”tungtveiende sosialt behov”,

”Margin of appreciation” ”Pressing social need”

31


om det var proporsjonalt med det legitime formål som inngrepet tok sikte på å oppnå, og om de grunner som de nasjonale myndigheter har gitt for å rettferdiggjøre det, er relevante og tilfredsstillende (se Sunday Times dommen (nr. 1) mot Storbritannia av 26. april 1979, serie A nr. 30, side 38, § 62). Ved avgjørelsen av om et slikt ”behov” eksisterer og hvilke tiltak som skal anvendes for å oppnå dette, har de nasjonale myndigheter et visst rom for skjønnsutøvelse. Denne myndighet til skjønnsutøvelse er likevel ikke ubegrenset, men går hånd i hånd med en europeisk kontroll ved Domstolen, som har til oppgave å gi en avgjørende dom for om restriksjonen er i overensstemmelse med ytringsfriheten slik den beskyttet av artikkel 10. 59. En faktor av særlig viktighet for Domstolens vurdering i nærværende sak, er den grunnleggende funksjon pressen har i et demokratisk samfunn. Selv om pressen ikke må overtre visse grenser, det gjelder særlig med hensyn til andres rykte og rettigheter og behov for beskyttelse mot avsløring av konfidensiell informasjon, er det likevel pressens plikt å meddele – på en måte som er i overensstemmelse med dens forpliktelser og ansvar – informasjon og idéer om alle tema av offentlig interesse (se Jersild mot Danmark, dom av 23. september 1994, serie A nr. 298, side 23, § 31; og De Haes og Gijsels mot Belgia, dom av 24. februar 1997, Reports 1997-I, sidene 234-34, § 37). I tillegg er Domstolen oppmerksom på det faktum at journalistisk frihet også gir mulig dekning for en grad av overdrivelse eller endog provokasjon (se Prager og Oberschlick mot Østerrike, dom av 26. april 1995, serie A nr. 313, side 19, § 38). I saker som den nærværende er marginen for den nasjonale skjønnsutøvelse omsluttet av den demokratiske samfunnsinteresse i å la pressen utøve sin grunnleggende rolle som ”offentlig vaktbikkje” med hensyn til å formidle informasjon av betydelig offentlig interesse (se Goodwin mot Storbritannia, dom av 27. mars 1996, Reports 1996-II, side 500, § 39). 60. I det hele tatt er det ikke Domstolens oppgave ved utføringen av sin kontrollerende funksjon å tre i stedet for nasjonale myndigheter, men snarere under artikkel 10 å vurdere på ny i lys av hele saken, de avgjørelser disse har tatt i henhold til deres myndighet til skjønnsutøvelse (se blant andre kilder Fressoz og Roire mot Frankrike, dom av 21. januar 1998, Report 1999-I, sidene , § 45).

(b) Anvendelsen av disse prinsippene på den nærværende sak

61. I nærværende sak fant Nord-Troms herredsrett at to uttalelser publisert av Bladet Tromsø den 15. juli 1988 og fire uttalelser publisert den 20. juli var ærekrenkende, ”rettsstridig” og ikke beviselig sanne. Et utsagn – ”Sel flådd levende” – ble ansett å innebære at selfangerne hadde begått dyremishandling. Et annet ble oppfattet å innebære at selfangerne hadde begått straffbart overfall og fremsatt trusler mot selfangstinspektøren. De

”Margin of appreciation” Serious public concern

32


gjenværende uttalelser ble ansett å innebære at noen (ikke navngitte) selfangere hadde drept fire grønlandsseler, en selart som det var forbudt å fangste på i 1988. Herredsretten erklærte uttalelsene døde og maktesløse, og ut fra den oppfatning at avisen hadde opptrådt uaktsomt, dømte den klagerne til å betale oppreisning til sytten saksøkere (se avsnitt 35 ovenfor). Domstolen finner at Nord-Troms herredsretts begrunnelse var relevant for det legitime formål å beskytte mannskapets omdømme og rettigheter. 62. Med hensyn til om denne begrunnelsen var tilstrekkelig for formålet i artikkel 10 i konvensjonen, må Domstolen ta i betraktning den fulle sammenheng som de angjeldende uttalelser fremkom i. Likevel, innholdet i de påklagede artikler kan ikke bli vurdert isolert fra den medieoppmerksomhet som selfangsten ble til del på den tiden i Norge og i Tromsø, senter for denne virksomheten i Norge. Det må videre minnes om at artikkel 10 ikke bare er anvendelig på informasjon og idéer som blir mottatt positivt eller oppfattet som harmløse eller likegyldige, men også slike som er støtende, sjokkerer eller forstyrrer Staten eller en del av befolkningen (se Handyside mot Storbritannia, dom av 7. desember 1976, serie A nr. 24, side 23, § 49). Videre er det slik at mens massemedia ikke må overtre de grenser som gjelder med henblikk på å beskytte renommeet til privatpersoner, har pressen en plikt til å meddele informasjon og idéer som omhandler spørsmål av offentlig interesse. Ikke bare har pressen en oppgave med å meddele slik informasjon og idéer: allmennheten har også en rett til å motta dem. Følgen er at for å avgjøre hvorvidt et inngrep er basert på et tilstrekkelig grunnlag som gjorde det ”nødvendig”, må hensyn taes til sakens offentlige interesse. 63. I denne sammenheng har Domstolen merket seg det argumentet som ble lagt til grunn av herredsretten (se avsnitt 35 ovenfor), at Bladet Tromsøs presentasjonsform, i særdeleshet i artikkelen av 15. juli 1988 (se avsnitt 12 ovenfor), antydet at det primære formål – istedenfor å fremme en seriøs debatt – var å fokusere på beskyldningene om straffbare forhold på en sensasjonsaktig måte, og å være den første avis som trykket saken. Imidlertid er det Domstolens oppfatning at formen på de aktuelle reportasjer ikke bare kan vurderes ut fra de omtvistede artikler i Bladet Tromsø den 15. og 20. juli 1988, men også i den bredere kontekst av avisens dekning av selfangstsaken (se avsnittene 8-9, 12-19, 21-24 foran). I perioden fra 15. til 23. juli 1988 trykket Bladet Tromsø, som var en lokalavis med – formodentlig – en relativt stabil leserkrets, nesten daglig forskjellige synspunkter, inkludert avisens egne kommentarer, Fiskeridepartementets, Sjømannsforbundets, Greenpeaces og i særdeleshet selfangernes kommentarer (se avsnittene 12-19, 21-24 ovenfor).

33


Selv om de sistnevnte ikke ble publisert simultant med de omtvistede artikler, så var det stor grad av samtidighet hvoretter helhetsbildet blir en balansert nyhetsformidling. Denne tilnærming var ikke særlig forskjellig fra det som fant sted tre måneder tidligere i den første serie av artikler om Lindbergs innledende beskyldninger og det later ikke til å ha fremkommet noen kritikk mot avisen med hensyn til de artiklene. Som Domstolen uttrykte i en tidligere dom, kan metodene for objektiv og balansert reportasje variere atskillig, avhengig av blant annet det aktuelle medium; det er ikke rettens oppgave, mer enn det er de nasjonale domstolers, å sette sin egen oppfatning i stedet for pressens med hensyn til hvilke reportasjeteknikker som skal anvendes av journalister (se ovennevnte Jersild dom, side 23, § 31). På denne bakgrunn fremstår det som om formålet mellom de påklagede artikler ikke primært var å rette beskyldninger mot enkeltpersoner for å ha begått brudd på selfangstforskriftene eller dyremishandling. Tvert imot, oppfordringen fra avisen den 18. juli 1988 (se avsnitt 16 ovenfor) til fiskerimyndighetene om å gjøre ”konstruktiv bruk” av opplysningene i Lindbergs rapport med henblikk på å forbedre renommeet til selfangsten, kan med rimelighet sees på som et underliggende formål for de ulike artikler som ble publisert om temaet av Bladet Tromsø. De påklagede artikler var en del av en pågående debatt av stor betydning for den lokale, nasjonale og internasjonale opinion, og oppfatninger fra et bredt utvalg av interesserte aktører ble gjengitt. 64. Domstolen må foreta den mest omhyggelige etterprøving, som i nærværende sak, når de tiltak eller sanksjoner som er iverksatt av nasjonale myndigheter kan virke slik at de avskrekker pressen fra å delta i debatt om saker av legitim offentlig interesse (se forannevnte Jersild-dom, sidene 25-26, § 35). 65. Artikkel 10 i konvensjonen garanterer likevel ikke en helt ubegrenset ytringsfrihet, heller ikke med hensyn til pressedekning av saker av alvorlig offentlig interesse. Ifølge vilkårene i avsnitt 2 til artikkelen innebærer utøvelsen av denne frihet ”plikter og ansvar”, som også gjelder for pressen. Disse ”plikter og ansvar” er av særlig betydning når, som i nærværende sak, det er spørsmål om angrep på omdømme til privatpersoner og som kan undergrave ”andres rettigheter”. Som regjeringen påpekte, er selfangernes rett til beskyttelse av deres ære og omdømme i seg selv internasjonalt anerkjent under artikkel 17 av konvensjonen til beskyttelse av sivile og politiske rettigheter. Det er også relevant for den balansering av motstridende interesser som Domstolen må foreta. Under artikkel 6 nr. 2 i konvensjonen hadde selfangerne rett til å bli ansett uskyldig i forhold til enhver straffbar handling, inntil skyld er bevist. Med hensyn til de ”plikter og ansvar” som er innebygget i utøvelsen av ytringsfrihet, så er den beskyttelse som artikkel 10 gir journalister med hensyn til å rapportere om forhold av allmenn interesse

34


undergitt den forutsetning at de opptrer i god tro med hensyn til å formidle nøyaktig og pålitelig informasjon i overensstemmelse med de presseetiske regler (se Goodwin mot Storbritannia, dom av 27. mars 1996, Reports 1996-II, side 500, avsnitt 39; og ovennevnte Fressoz og Roire, dom av 21. januar 1999, side , avsnitt 54). 66. Domstolen bemerker at de aktuelle ytringer besto av fakta-uttalelser og ikke verdidommer (jfr. for eksempel Lingens mot Østerrike, dom av 8. juli 1996, serie A nr. 103, side 28, avsnitt 46). De var ikke frembrakt av avisen selv, men var direkte sitater fra Lindberg-rapporten, og som avisen ikke hadde fått verifisert gjennom uavhengig undersøkelse (se forannevnte Jersild-dom, sidene 23 og 25-26, avsnitt 31 og 35). Det må derfor undersøkes om det var noen særlige omstendigheter i nærværende sak som gir grunn til å unnta avisen fra dens ordinære forpliktelse med hensyn til å verifisere faktiske opplysninger som er ærekrenkende for private personer. Etter Domstolens oppfatning er dette i særlig grad avhengig av karakteren og graden på den aktuelle ærekrenkelse og i hvilket omfang avisen med rimelighet kunne anse Lindbergs rapport som pålitelig med hensyn til de angjeldende beskyldninger. Det siste forhold må avgjøres i lys av slik situasjonen fremsto for Bladet Tromsø på angjeldende tidspunkt (se avsnitt 7 – 19, 25-26 ovenfor), i stedet for hvordan dette fremstår i ettertid på basis av de faktiske opplysninger som fremskaffet av granskningskommisjonen lang tid etterpå (se avsnitt 31 ovenfor). 67. Med hensyn til ærekrenkelsens karakter og grad bemerker Domstolen at fire uttalelser (dvs. 1.1, 1.2, 1.3 og 1.6) som innebar at visse selfangere hadde drept grønlandsselhunner ble ansett ærekrenkende, ikke fordi de innebar at selfangerne hadde begått dyremishandling, men fordi fangst av slik sel ikke var tillatt i 1988, i motsetning til foregående år (se avsnitt 13 og 35 ovenfor). Ifølge herredsretten, ”Utsagnene skiller seg ikke fra påstander om ulovlig jakt i sin alminnelighet” (se avsnitt 35 ovenfor). Selv om disse beskyldningene innebar uakseptabel opptreden, så var det ikke spesielt alvorlig. De to andre beskyldninger – at sel hadde blitt flådd levende og at rasende fangstmenn hadde banket opp hr. Lindberg og truet med å slå ham med en hakapik (uttalelsene pkt. 2.1 og 2.2) – var mer alvorlige, men ble uttrykt med nokså bred penn og kunne av leserne oppfattes som at de hadde blitt presentert med en grad av overdrivelse (se avsnitt 12 ovenfor). Viktigere var det likevel at mens Bladet Tromsø publiserte navnene på de ti mannskapsmedlemmene som Lindberg hadde unntatt fra kritikk, så navnga de ingen av de som var blitt beskyldt for å ha begått kritikkverdige handlinger (se avsnitt 13 og 18 ovenfor). For herredsretten prosederte hver av saksøkerne sin sak på basis av samme faktum og herredsretten har åpenbart vurdert hver av dem til å ha blitt utsatt for den samme grad av ærekrenkelse, hvilket

35


reflekteres i det faktum at det ble utmålt lik erstatning til alle sammen (se avsnitt 35 ovenfor). Likevel, mens noen av beskyldningene var relativt alvorlige, var den potensielt skadelige effekt av de påklagede uttalelser når det gjelder den enkelte selfangers rykte og rettigheter, betydelig svekket som følge av flere faktorer. I særdeleshet var kritikken ikke et angrep på alle mannskapsmedlemmene eller noe enkelt medlem (se Thorgeir Thorgeirson mot Island dom av 25. juni 1992, serie A nr. 239, side 28, avsnitt 66). 68. Med hensyn til det andre temaet, troverdigheten til Lindberg-rapporten, skal det bemerkes at rapporten hadde blitt utformet av Lindberg i en offisiell egenskap som inspektør utnevnt av Fiskeridepartementet for å overvåke den selfangst som ble utøvet av mannskapet på Harmoni under 1988 sesongen (se avsnitt 7 ovenfor). Etter Domstolens oppfatning skal pressen normalt ha rett til, når den bidrar til offentlig debatt om forhold av legitim interesse, å kunne stole på innholdet av offentlige rapporter uten å måtte iverksette uavhengige undersøkelser. I motsatt fall, kan pressens vitale rolle som offentlig vaktbikkje bli undergravet (se mutatis mutandis, den ovennevnte Goodwin-dom, side 500, avsnitt 39). Domstolen legger ikke vekt på mulige forskjeller, som påpekt av regjeringen, mellom rapporten og de artikler Lindberg fikk publisert i Bladet Tromsø foregående år i en helt annen egenskap, nemlig som frilans journalist og forfatter. 70. Avisen var, riktignok, allerede klar over fra reaksjonene på Lindbergs uttalelser i april 1988, at mannskapet bestred hans kompetanse og sannheten av beskyldningene om ”bestialske avlivningsmetoder” (se avsnitt 9 ovenfor). Det må ha vært klart for avisen at Lindbergs rapport sannsynligvis ville bli imøtegått av mannskapet. Dette kan alene ikke anses avgjørende for hvorvidt avisen hadde en plikt til å verifisere sannheten av de kritiske faktiske uttalelser som rapporten inneholdt, før avisen kunne utøve sin ytringsfrihet under artikkel 10 i konvensjonen. Langt viktigere i dette henseende Fiskeridepartementets holdning, som hadde utnevnt hr. Lindberg til å utføre inspeksjon og til å rapportere tilbake (se avsnitt 7 ovenfor). Den 15. juli 1988 var Bladet Tromsø klar over det forhold at departementet hadde besluttet å unnta rapporten fra offentlighet med henvisning til beskyldningenes karakter – straffbare handlinger – og behovet for å gi de navngitte personer i rapporten en mulighet til å kommentere den (se avsnitt 11 ovenfor). Det har ikke blitt antydet at avisen ved å publisere angjeldende informasjon brøt noen lov om hemmelighold. Det fremgår heller ikke at departementet, før den omstridte publiseringen 15. juli 1988, offentlig hadde uttrykt tvil med hensyn til den mulige sannhet av kritikken eller tvil om Lindbergs kompetanse. Det var

36


snarere slik, ifølge den pressemelding av samme dato fra NTB, at departementet hadde uttalt at det var mulig at ulovlig fangst hadde funnet sted (se avsnitt 25 ovenfor). Den 18. juli 1988 meldte NTB at departementet hadde uttalt at veterinæreksperter skulle vurdere den omtvistede Lindberg-rapporten og at departementet skulle bringe informasjon om resultatet og muligens også om omstendighetene for rekrutteringen av Lindberg som inspektør; og ikke minst, departementet ville ikke gi ytterligere kommentarer før det hadde innhentet mer informasjon (se avsnitt 26 ovenfor). Den 19. juli meldte nyhetsbyrået at departementet hadde trodd, på basis av den informasjon Lindberg selv hadde gitt, at hans forskerbakgrunn var langt mer omfattende enn den i virkeligheten var. Det var den 20. juli, samme dato som den siste av de omtvistede publisering, at departementet uttrykte tvil med hensyn til Lindbergs kompetanse og rapportens kvalitet (se avsnitt 20 ovenfor). Etter Domstolens oppfatning, kan den holdning som er uttrykt av departementet før 20. juli 1988 ikke danne grunnlag for å vurdere det som urimelig av avisen å ha ansett som pålitelig den informasjon rapporten inneholdt, inkludert de fire uttalelser som ble publisert den 20. juli, og som innebar at ikke navngitte selfangere hadde avlivet grønlandsselhunner (se avsnitt 13 ovenfor). I virkeligheten fant herredsretten senere en slik beskyldning (nr. 1.5) bevist å være sann (se avsnitt 35 ovenfor). 72. Etter å ha vurdert de ulike faktorer som begrenser de mulige skader på de individuelle selfangernes renommé, og situasjonen slik den fremsto for Bladet Tromsø på den angjeldende tid, mener Domstolen at avisen med rimelighet kunne stole på den offisielle Lindberg-rapporten uten å måtte iverksette sine egne undersøkelser med hensyn til nøyaktigheten i de fakta som ble rapportert. Domstolen ser ingen grunn til å betvile at avisen opptrådte i god tro i dette henseende. 73. Basert på faktum i nærværende sak kan retten ikke se at mannskapsmedlemmenes utvilsomme interesse i å beskytte sitt renommé var tilstrekkelig til å tilsidesette den vitale offentlige interesse i å tilsikre en informert offentlig debatt om et tema av lokal og nasjonal så vel som internasjonal interesse. Kort sagt, de grunner som er anført av den innklagede stat er relevante, men ikke tilstrekkelige til å vise at det påklagede inngrep var ”nødvendige i et demokratisk samfunn”. Til tross for de nasjonale myndigheters margin for skjønnsutøvelse, mener Domstolen at det ikke var noe rimelig forhold av proporsjonalitet mellom de restriksjoner som ble satt på klagernes rett til frie ytringer og det legitime formål som søktes oppnådd. Det følger av dette at Domstolen mener at det har funnet sted et brudd på artikkel 10 i konvensjonen.

37

BLADET TROMSØ OG STENSAAS DOM AV 20. MAI 1999 II. KLAGE I HENHOLD TIL ARTIKKEL 41 I KONVENSJONEN

74. Bladet Tromsø AS og hr. Pål Stensaas har søkt erstatning under artikkel 41 i konvensjonen, som lyder:

”Hvis domstolen finner at det har vært et brudd på konvensjonen eller de tilhørende protokoller, og hvis den interne lov i den angjeldende høye kontraherende part tillater kun delvis kompensasjon, skal domstolen om nødvendig tilkjenne erstatning til den skadelidte part”.

A. Økonomisk skade

75. Under posten økonomisk skade har klagerne krevet kompensasjon for det økonomisk tap som de hadde lidt som er resultat av herredsrettens dom av 4. mars 1992 som påla dem å betale NOK 187.000 i erstatning til saksøkerne og NOK 136.342 for å dekke de sistnevntes saksomkostninger for herredsretten. 76. Forutsett at Domstolen fant brudd på konvensjonen, bestred ikke regjeringen dette kravet. Delegaten fra kommisjonen kommenterte ikke dette. 77. Domstolen legger til grunn at det var årsakssammenheng mellom erstatningskravet og det brudd på konvensjonen som er påvist og tilkjenner den hele sum som er krevet under denne posten.

B. Omkostninger og utlegg

78. Klagerne har videre krevet dekket omkostninger og utlegg med totalt NOK 652.229 fordelt på følgende punkter: (i) NOK 138.887 i sakskostnader for herredsretten (ii) NOK 29.560 i sakskostnader for anken til Høyesterett; (iii) NOK 150.000 i salær (128 timer à NOK 1.000 og 20 timer à NOK 1.100) for hr. Wollands arbeid med saksforberedelsen for Strasbourg institusjonene frem til 28. august 1998; (iv) NOK 79.200 i salær (60 timer à GBP 100) for hr. Boyles arbeid i forannevnte periode; (v) NOK 23.840 for utlegg tilknyttet Strasbourg-behandlingen frem til 28.

august 1998; (vi) NOK 104.500 i salær (95 timer à NOK 1.100) til hr. Wolland for arbeid fra 29. august 1998 frem til og inkludert domstolens rettsmøte den 27. januar 1999;

38


(vii) NOK 26.481 i utlegg (reise, opphold og diverse) for hr. Wolland i forbindelse med ovennevnte;

(viii) NOK 68.330 for arbeid (46 timer à GBP 100 pr. time) for hr. Boyleog utlegg (reise, opphold og diverse) for ham fra 29. august 98 tilog inkludert domstolens rettsmøte den 27. januar 1999;

(ix) NOK 17.551 for reise og oppholdsutgifter i forbindelse med hr. Y. Nielsens (nåværende sjefredaktør i Bladet Tromsø), tilstedeværelse under rettsmøtet;

(x) NOK 13.880 for reise og oppholdsutgifter i forbindelse med hr. Stensaas’ tilstedeværelse under rettsmøte.

79. Regjeringen bestred foranstående krav med å argumentere at antallet timer og timepris var for høye. Delegaten fra kommisjonen overlot også i denne sammenheng saken til Domstolens skjønn. 80. Domstolen skal i overensstemmelse med sin rettspraksis vurdere om de omkostninger og utlegg var faktiske og nødvendig med henblikk på å forebygge eller oppnå oppreisning for det forhold som er funnet å medføre et brudd på konvensjonen, og om disse er rimelige med hensyn til størrelse (se for eksempel saken Tolstoy mot Storbritannia, dom av 13. juli 1995, serie A nr. 316 – B, side 83, avsnitt 77). Domstolen mener at de timesatser som er krevet i tilknytning til Strasbourg-behandlingen er rimelige, men finner at det timeantall som er krevet er for høyt. Ut fra en fastsettelse på en forholdsmessig basis tilkjenner Domstolen klageren NOK 80.000 for arbeid utført av hr. Wolland og NOK 40.000 for arbeid utført av hr. Boyle i tilknytning til behandlingen i Strasbourg. Denne del av kravet om dekning av salær og utlegg skal tilbakebetales i sin helhet.

C. Rentekrav mens saken verserte for nasjonale domstoler og konvensjonens institusjoner

81. Klagerne har i tillegg krevet NOK 515.337 i rente (18% pr. år frem til 1. januar 1994 og deretter 12% pr. år til 1. november 1998) på de beløp som er krevet for økonomisk skade og omkostninger og utlegg inntrådt før 28. august 1998. 82. Regjeringen har uttrykt at det var vanskelig på basis av de angitte tall i klagernes krav å etterprøve nøyaktigheten i renteberegningen. Beregningen var basert på morarenteloven av 17. desember 1976. Den inkluderte et straffeelement og overgikk helt klart det ordinære rentenivået i Norge. Angjeldende lov kunne ifølge deres anførsel, ikke danne grunnlag for fastsettelse av erstatning under artikkel 41 i konvensjonen.

39

BLADET TROMSØ OG STENSAAS DOM AV 20. MAI 1999-06-25

83. Domstolen er kommet til at klagerne må ha hatt noe økonomisk tap som følge av den tid som har gått fra de tidspunkt hvor de ulike kostnader inntrådte og frem til Domstolens dom. (Se for eksempel saken Darby mot Sverige, dom av 23. oktober 1990, serie A nr. 187, side 14 § 38; og Observer og Guardian mot Storbritannia, dom av 26. november 1991, serie A nr. 216, side 38, § 80 (d)). Den anser seg ikke bundet av nasjonal lov med hensyn til renteberegningen og heller ikke forsøker den å foreta en presis kvantifisering av det tap klagerne har lidt i nærværende sak. En avgjørelse basert på forholdsmessighet og med hensyn tatt til inflasjonen i Norge i den relevante periode, tilkjenner den klagerne NOK 65.000 til dekning av deres krav under denne post.

D. Forsinkelsesrente gjeldende for beløp tilkjent av Domstolen

84. Ifølge den informasjon som er tilgjengelig for Domstolen, er den lovbestemte rente som gjelder i Norge på tidspunktet for ikrafttreden av nærværende dom, 12% pro anno. Domstolen anser at dette, i overensstemmelse med dens etablerte rettspraksis, er en passende rente med hensyn til de beløp som er tilkjent i nærværende dom.

MED DENNE BEGRUNNELSE FINNER RETTEN

1. Med tretten stemmer mot fire at det har vært et brudd på artikkel 10 i konvensjonen;2. Enstemmig at innklagede regjering skal betale til klagerne, innen tre måneder, (a) for økonomisk skade 323.342 (trehundreogtjuetretusentrehundre- ogførtito) norske kroner; (b) for omkostninger og utlegg 370.199 (trehundreosyttitusen- etthundreognittini) norske kroner; (c) for tilleggsrenter 65.000 (sekstifemtusen) norske kroner:3. Enstemmig at enkel rente årlig stor 12% skal betales fra utløpet av ovennevnte tre måneder og til beløpet er betalt;4. Avviser enstemmig det overskytende av klagernes krav på erstatning.

40


Utstedt på engelsk og fransk, og avsagt ved et offentlig rettsmøte i Menneskerettighetsbygningen, Strasbourg, den 20. mai 1999.

Signert: Luzius Wildhaber President

Signert: Maud de Boer Buquicchio Deputy Registrar

I overensstemmelse med artikkel 51 § 2 i konvensjonen og regel 74 § 2 i reglement for Domstolen, er følgende dissenterende votum vedlagt denne dom:

(a) felles dissenterende votum av dommerne Palm, Fuhrmann og Baka; (b) dissens fra dommer Greve.

Initialled: L.W.Initialled: M.de.B.B.

41

BLADET TROMSØ OG STENSAAS DOM

FELLES DISSENS FRA DOMMERNE PALM, FUHRMANN OG BAKA

Vi er uenige i flertallets oppfatning om at det har funnet sted en krenkelse av artikkel 10 i konvensjonen basert på faktum i denne sak.

Det er klart fra strukturen i artikkel 10 og fra Domstolens rettspraksis at utøvelsen av ytringsfrihet ”innebærer plikter og ansvar” og at restriksjoner på pressefriheten kan være legitim når det er nødvendig i et demokratisk samfunn for å beskytte andres renommé. Som Domstolen fastslo i sin De Haes og Gijsels mot Belgia dom av 24. februar 1997 ”Selv om [pressen] ikke må overskride visse grenser, i særdeleshet med hensyn til andres renommé og rettigheter, er dens plikt likevel å meddele – på en måte som er i overensstemmelse med dens forpliktelser og ansvar – informasjon og idéer om alle saker av offentlig interesse” (Reports of Judgments and Decisions 1997-I sidene 233-234, § 37).

Det er aspeket retten til beskyttelse av renommé som i nærværende sak er blitt gitt for liten oppmerksomhet i Domstolens dom og som er grunnlaget for denne disens. Den avgjørende vaktbikkjerollen som pressen har i et demokratisk samfunn, har blitt positivt vurdert og forsvart av denne Domstolen i et stort antall saker som omhandler ytringsfrihet hvor det er blitt understreket ikke bare pressens rett til å meddele informasjon, men også allmennhetens rett til å motta denne. Ved å gjøre det har Domstolen spilt en viktig rolle og lagt grunnlaget for prinsipper som styrer en fri presse innenfor konvensjonsstatene og utenfor. Det er likevel første gang Domstolen står overfor spørsmålet om hvordan forene avisenes rolle med å dekke en sak som utvilsomt er av offentlig interesse, med retten til beskyttelse av renommé for en gruppe av identifiserbare private personer i sakens sentrum. Etter vår oppfatning bør ikke det faktum at en sterk offentlig interesse er involvert, ha som konsekvens at avisene fritas fra verken den grunnleggende presseetikk eller injurielovgivning. Som Domstolens store kammer uttalte i Fressos og Roire mot Frankrike, dom av 21. januar 1999 – den første dom til den nye

42

BLADET TROMSØ OG STENSAAS DOM – FELLES DISSENS FRA DOMMERNE PALM, FUHRMANN OG BAKA

Domstol – artikkel 10 ”beskytter journalisters rett til å avsløre informasjon om forhold av allmenn interesse forutsatt at de opptrer i god tro og på et nøyaktig faktisk grunnlag, og formidler ”pålitelig og presis” informasjon i overensstemmelse med presseetikken” (Reports 1999, § 54).

Det er også sentralt for vår vurdering at nærværende sak ikke omhandler en situasjon hvor regjeringen har forsøkt, ved forutgående sensur, å undertrykke en nyhetssak som var pinlig for den eller i særdeleshet en klage av generell karakter uten å involvere spesifikke enkeltpersoner, slik som i Thorgeir Thorgeirsson mot Island saken (dom av 25. juni 1992, serie A nr. 239) til tross for Domstolens tilslørte forsøk på å antyde det motsatte (se avsnitt 67 i dommen). Nærværende sak er anlagt av en gruppe fornærmede privatpersoner som en del av en, i det alt vesentlige, sivil sak. Det er naturligvis slik, som Domstolen ofte har uttrykt – senest i Janowski mot Polen dommen av 21. januar 1999 (Reports 1999. § 33) – at grensene for akseptabel kritikk er videre med hensyn til politikere eller offentlige personer, enn det er for privatpersoner. Det kan uansett ikke være tvil om at selfangerne involvert i disse sakene er privatpersoner par excellence. Det faktum at de er involvert i en så upopulær aktivitet som selfangst, ødelegger ikke deres status som privatpersoner.

I nærværende sak konkluderte herredsretten med, etter en nøye gjennomgang av bevisene, at selfangerne om bord Harmoni som var klart identifiserbare fra de påklagede artikler trykket av Bladet Tromsø, var blitt ærekrenket. Retten hadde avholdt en hovedforhandling som varte tre dager og hadde hørt relevante vitner. Etter hvert avga den en velbegrunnet dom hvor den anvendte norsk injurielov på sakens faktum (se avsnitt 35 i dommen). Avgjørelsen om ærekrenkelse var basert på beskyldningene om at mannskapsmedlemmene hadde drept grønlandsselhunner, hvilket på den tid utgjorde en straffbar handling, at Lindberg hadde blitt overfalt og at sel hadde blitt flådd levende (ibid). Det bør minnes om at forut for denne avgjørelsen var Lindberg blitt holdt ansvarlig for de samme beskyldninger i et søksmål anlagt av mannskapet for Sarpsborg byrett, og at svensk Høyesterett i en sak anlagt av Lindberg for å hindre tvangsinndrivelse av dommen utenlands, ved en avgjørelse av 16. desember 1998 kom til at den norske dom ikke innebar et brudd på artikkel 10 i konvensjonen (se avsnitt 33 i dommen). I tillegg hadde

43


beskyldningene også blitt funnet ubegrunnet av den granskningskommisjon som var oppnevnt for å granske de forholdene (se avsnitt 31).

Etter vår vurdering kan ikke herredsrettens avgjørelse erklæres som feil. Det er blitt uttalt av Den Europeiske Domstol i mange saker, at det i prinsippet ligger til de nasjonale domstoler å fortolke og anvende nasjonal lov og at Den Europeiske Domstols rolle er begrenset til å undersøke hvorvidt avgjørelser av nasjonale myndigheter var vilkårlige og hvorvidt de anvendte standarder som var i overensstemmelse med de prinsipper som er hjemlet i artikkel 10 og baserte seg på en akseptabel vurdering av de relevante fakta i saken (se for eksempel Jersild mot Danmark, dom av 23. september 1994, serie A nr. 298, side 24, § 31). I den nærværende sak kan det ikke på noen måte sies at herredsrettens avgjørelse ikke besto denne prøve, var vilkårlig eller endog urimelig eller at den begrunnelse som er gitt ikke var ”tilfredsstillende” i forhold til formålet i artikkel 10 nr. 2. Det er ikke omtvistet blant sakens parter at artikkelen impliserte identifiserbare medlemmer av mannskapet, og til og med noen av de som ikke hadde deltatt på den aktuelle fangstturen. Videre er herredsrettens avgjørelse støttet av konklusjonene i en uavhengig granskningskommisjon som hadde utført en omfattende granskning av alle beskyldninger forut for rettssaken og kommet til at de var ubegrunnet, og det samme gjelder vurderingene til Sarpsborg byrett i saken mot Lindberg (se avsnittene 31 – 33 i dommen. Det må derfor legges til grunn at selfangerne ble ærekrenket av artiklene trykket av Bladet Tromsø. Vi aksepterer ikke Domstolens vurdering av at ærekrenkelsen var av en mildere karakter fordi ingen enkeltmedlemmer av mannskapet ble navngitt i artiklene (se avsnitt 67 i dommen). Tvert imot, virkningen av uttalelsene var større nettopp fordi de impliserte hele mannskapet av Harmoni uten unntak og uten hensyn til om de virkelig hadde vært om bord i båten på angjeldende tidspunkt.

Heller ikke kan norsk injurielovgivning eller herredsrettens avgjørelse kritiseres fra et pressefrihetslig ståsted, med den begrunnelse at den er overbeskyttende for privatpersoners omdømme eller unnlot å tillegge den offentlige interesse tilstrekkelig vekt. Avgjørelsen om å erklære beskyldningene døde og maktesløse dreier seg kun om å fastslå at klagerne ikke hadde klart å bevise uttalelsenes sannhet. Det innebærer ingen strafferettslig stigmatisering og innebærer ingen straff slik som ordene kan antyde. Kravet til å føre sannhetsbevis for beskyldninger som forsvar i ærekrenkelsessaker er en grunnleggende del av ærekrenkelsessaker i de fleste

44


rettssystemer og kan som sådan ikke kritiseres. Domstolen fant sågar i en sak at mangel på anledning til å forsvare seg ved å føre sannhetsbevis (exceptio veritatis) for en saksøkt, medførte et brudd på artikkel 10 i konvensjonen (se Castells mot Spania dommen av 23. april 1992, serie A nr. 236, sidene 22-24, §§ 44-50).

I norsk ærekrenkelsesrett kreves det dessuten at ærekrenkelsen må være rettsstridig. Utviklingen av denne i norsk rettspraksis – beskrevet i herredsrettens dom som ”bærebjelken i § 100 i den norske grunnlov og er meget viktig i et demokratisk samfunn” (se avsnitt 35 i dommen) – gir retten mulighet til å avveie de respektive interesser og til å finne at den offentlige interesse som er involvert i saken, veier tyngre enn den private i en gitt sak. Norsk rett har derfor utviklet seg i en retning som har tatt hensyn til de prinsipper som følger av rettspraksis fra Strasbourg. Herredsretten benyttet vitterlig denne fremgangsmåte i nærværende sak, men dømte mot klagerne i det vesentlige ut fra den begrunnelse at avisen hadde fokusert oppmerksomheten på sensasjonelle overskrifter og at ”tilstrekkelig oppmerksomhet var ikke viet beskyttelsen av andre personer ved denne avsløring”, og at avisen var vel kjent med at rapporten var blitt unndratt offentlighet nettopp på grunn av beskyldningene om lovbrudd. Ingen av disse faktiske poeng kan seriøst bestrides. Aftenposten-dommen viser at prøven av rettsstridighet er en viktig garanti for pressefriheten i norsk rett, siden det var på nettopp dette grunnlag at retten kom til at den saksøkte avis hadde hatt en balansert dekning, i motsetning til det som var tilfelle for Bladet Tromsø i nærværende sak.

På denne bakgrunn, er det opp til Den Europeiske Domstol å si at herredsrettens overveielse på dette punkt var uriktig? Selv om Strasbourg-domstolen på denne måte skulle sette sin avgjørelse i stedet for den nasjonale domstols, på hvilket grunnlag skulle denne interesseavveining kunne foretas? Vi bemerker at Domstolen tidligere har uttalt at det i første rekke er opp til de nasjonale myndigheter å fastlegge i hvilket omfang enkeltmenneskets interesse i full beskyttelse av hans eller hennes renommé skal vike for samfunnets interesse (med henblikk på etterforskningen av virksomheten til store allmenne selskaper) – a fortiori i tilfeller hvor det gjelder omdømmet til privatpersoner (se Fayed mot Storbritannia, dom av 21. september 1994, serie A nr. 294-B, side 55, § 81). Er ikke dette selve kjernen i marginen for nasjonalt skjønn i en sak som den nærværende?

45


Selve kjernen i Domstolens drøftelse innebærer egentlig en ny test hvoretter aviser kan bli fritatt fra å måtte verifisere fakta i en nyhetssak avhengig av om (1) karakteren og graden av ærekrenkelse, og (2) hvorvidt det etter omstendighetene var rimelig å stole på detaljene i Lindberg-rapporten (se avsnittene 66-74 i dommen). På begge punkter mener vi Domstolens drøftelser er mangelfull.

Flertallet har strevd hardt for å minimalisere omfanget av ærekrenkelsen i nærværende sak, men kom omsider til at ”noen av beskyldningene var alvorlige” (se avsnitt 67). Den kom likevel til den heller vage konklusjon at ”kritikken var ikke et angrep på alle mannskapsmedlemmene eller noe enkelt medlem”. Dette er åpenbart uten støtte i faktum og antyder nærmest at klagen over ærekrenkelse manglet noen virkelig substans. Vi må spørre om det i det hele tatt er passende for Domstolen å forsøke å revurdere omfanget av den skaden som er forårsaket av de ærekrenkende bemerkninger, og i virkeligheten vurdere på nytt forholdene på dette punkt. Domstolen burde klart akseptert at dette er en sak som er best tjent med å overlates til de nasjonale domstolers bedømmelse, som hadde førstehånds kunnskap om og foretok en nøye vurdering av bevisene i lys av de standarder som er i overensstemmelse med artikkel 10? Denne tilnærmingen fra flertallet illustrerer den grunnleggende feil som går igjennom hele dommen, nemlig at Domstolen ikke vektlegger tilstrekkelig omdømmet til selfangerne. Forsøket på å balansere de respektive offentlige og private interesser er derfor defekt fra begynnelsen av.

Drøftelsen er tilsvarende lite overbevisende i sin omgang med spørsmålet om ”rimelighet” ved avisens tillit til Lindberg-rapporten. Hvordan kunne det ha vært ”rimelig” å stole på denne rapporten når avisen var fullt på det rene med at departementet omgående hadde besluttet at rapporten skulle unndras offentlighet fordi den inneholdt mulige injurierende kommentarer mot private enkeltpersoner? Den var derfor midlertidig ikke i det offentlige domene og med rette. Spørsmålet om hvorvidt departementet trodde eller ikke trodde Lindbergs påstander (se avsnitt 71 i dommen) er helt enkelt ikke relevant for dette temaet. Rettens avgjørelse på dette punkt ignorerer også helt herredsrettens tvil med hensyn til avisens journalists (hr. Raste) gode tro. Hvordan kan tillit til detaljene i Lindbergs rapport bli ansett for rimelige når en nasjonal domstol har kommet til at avisen ikke bare henga seg til sensasjonslyst , men også må ha vært klar over at noen av detaljene var helt falske?

Public domain

46


Vi aksepterer at en sak som omhandlet publiseringen av en offisiell rapport som hadde blitt offentliggjort av kompetente myndigheter, så vil en avis i prinsippet ha rett til å publisere den i henhold til artikkel 10 av konvensjonen uten å måtte iverksette noen ytterligere etterforskning med hensyn til nøyaktigheten og presisjonen ved detaljene i rapporten, selv om den var skadelig for omdømmet til privatpersoner. Alt som kan forventes av en avis i en slik situasjon er å sjekke at den publiserte teksten korresponderer med den offisielle offentliggjorte tekst.

Men nærværende sak omhandler ikke en offisiell rapport. Rapporten ble tvert imot ikke straks offentliggjort av departementet nettopp fordi den inneholdt beskyldninger om ulovligheter foretatt av mannskapet og det ble vurdert som fair og skikkelig å gi dem en mulighet til å forsvare seg og til å verifisere informasjon (se avsnitt 11 i dommen). De etterfølgende serier av ærekrenkelsessaker og granskningskommisjonens rapport viste at en slik forsiktig tilnærming var berettiget. Det er dessuten klart at avisen var klar over denne avgjørelsen, men valgte likevel å gå videre og trykke den (se avsnitt 35 i dommen). Den var også klar over at hr. Lindberg tidligere hadde arbeidet med selfangstspørsmål som frilans journalist, de hadde trykket flere av hans artikler, og at han ikke hadde den tradisjonelle bakgrunn for en departementsinspektør.

Vurdert på denne bakgrunn er det vår oppfatning, at avisen visste den risikerte å utsette seg for søksmål, når den publiserte artiklene uten å foreta seg noe som helst med hensyn til å sjekke sannheten av de påstander som fremkom. De søksmål som mannskapet anla kan ikke ha kommet som noen overraskelse, siden avisen måtte ha visst at den skulle ha utvist forsiktighet før den trykket beskyldningene om at privatpersoner hadde begått straffbare handlinger eller andre former for kritikkverdige handlinger. Det faktum at rapporten var skrevet av en person som var offisielt oppnevnt av departementet eller at rapporten var en potensiell offentlig rapport, gir heller ingen støtte til klagerne, like lite som at det kunne rettferdiggjøre offentliggjøringen av hemmeligstemplet materiale som skadet nasjonale interesser, og som var skaffet på samme måte. Nøkkelfaktum her er at innholdet i rapporten ikke var i det offentlige domene eller tilgjengelig for allmennheten (se avsnitt 11 i dommen) og ikke (slik flertallet mener) hvorvidt klagerne brøt noen lov om konfidensialitet. Bladet Tromsø visste dette og begrunnelsen for det.

47


Vi er ikke overbevist, verken av argumentet om at det var urealistisk for avisen å sjekke påstandene og at den hadde rett til å stole på detaljene i rapporten siden disse omhandlet forhold – dvs. drap av grønlandsselhunner under Harmonis fangsttur – som ut fra sin natur var umulig å verifisere. Vi noterer oss, i forbifarten, at avisen generelt kan forventes å utføre sjekking av kontroversielle saker før disse kastes i trykken. Men hva kunne forventes av Bladet Tromsø? Vi aksepterer, ut fra Domstolens tidligere avgjørelse (se for eksempel Fayed mot Storbritannia, dom av 21. september 1994, serie A nr. 294-B, § 81, side 55), at det ville være urimelig å forvente at avisen skulle avvente publiseringen inntil den hadde utført en seriøs etterforskning av saken. Tilsvarende trenger den ikke å måtte bevise at saken er sann før den trykkes. Saken var åpenbart for presserende til å kunne settes i en tidkrevende undersøkelsesprosess. Men som herredsretten kom til, så foretok avisen seg overhodet ingenting for å sjekke saken, til tross for at dens journalister må ha visst fra egen erfaring at beskyldningen om flåing av levende sel må ha vært ”a tall story” (se avsnitt 35 i dommen). Med andre ord trykket avisen saken uten å ta hensyn til hvorvidt beskyldningene var sanne eller usanne, fullstendig beroende på den ”offisielle” karakteren av rapporten, som sitt forsvar. I det aller minste måtte det kunne forventes at de spurte mannskapet om deres versjon av begivenhetene, og deres reaksjon på de ulike beskyldninger fra hr. Lindberg, og ga dem en anledning til å besvare beskyldningene samtidig med at de påklagede artikler ble trykket. De var tross alt også vitner til hva som hadde foregått om bord på Harmoni, og de var de personer som beskyldningene direkte omhandlet. Avisen ville da ha oppdaget – om ikke noe annet – at noen av mannskapsmedlemmene ikke kunne ha vært berørt av påstandene siden de hadde vært på tørt land. At avisen brakte en sak omhandlende reaksjonene til et medlem av mannskapet etter publiseringen av hele rapporten ( se avsnittene 12 – 15) når skaden på omdømmet allerede hadde inntrådt, kan vanskelig bli vurdert som tilstrekkelig. Bladet Tromsø tok en sjanse ved publiseringen av Lindberg-rapporten. De hadde en reell mulighet til å dekke denne viktige saken på en måte som ville gjort det mulig å lufte Lindbergs påstander på en generell måte uten å involvere mannskapet på Harmoni. Faktum er at andre publikasjoner, ikke minst Aftenposten, hadde klart å dekke saken skikkelig, men på en måte som var mer respektfull overfor selfangernes omdømme(se avsnitt 37). Likevel selvsagt, i et lite fiskersamfunn kan selv en generell rapport ha muliggjort at medlemmer av mannskapet ble identifisert av noen, Uansett, dette kan ikke

Sitatet kan ikke gjenfinnes i avsnitt 35

48


unnskylde fraværet av ethvert forsøk på å beskytte selfangernes omdømme. Det må heller ikke glemmes at avisen hadde en sterk leserkrets på 9000. Hvis dette anses for å være lite relevant, idet avisens eneste oppgave var å bringe de nøyaktige detaljer i Lindberg-rapporten, er selfangernes omdømme legitimt beskyttet av ærekrenkelsesloven og avisen, etter å ha vurdert risikoen, er i en dårlig posisjon til å klage over det uunngåelige utfall.

Den nærværende doms konklusjon om at avisen var fritatt å verifisere grunnleggende faktainformasjon, i kraft av graden av ærekrenkelse involvert og den formodede ”offisielle” karakter av Lindberg-rapporten later til å antyde en eksepsjonelt lav terskel for beskyttelsen av andres rett til omdømme, der hvor det er en viktig offentlig interesse involvert, men ingen offentlige personer. En slik hevning av den offentlige interesse i pressefrihetens favør, på bekostning av privatpersoners som er havnet i selfangsthistorien i denne sak, gir utilstrekkelig lite oppmerksomhet til nasjonale ærekrenkelseslover og de balanserte pressefrihetsbevisste dommer i den nasjonale domstol. Det er til overmål klart fra herredsrettens avgjørelse at faktagrunnlaget i saken var unøyaktig og at presseetikken ikke var respektert slik den burde ha vært. Vår Domstol burde ikke mot en slik bakgrunn, komme til en annen konklusjon på disse punkter.

Nærværende dom avviker derfor betydelig fra den ovennevnte varsomme formulering i Fressos og Roire dommen, som klargjør spillerommet for journalisters frihet til å avsløre informasjon om forhold av allmenn interesse. Ved å gjøre dette sender Domstolen et galt signal til pressen i Europa. Få nyhetssaker kan være så viktige i et demokratisk samfunn eller fortjene beskyttelse under artikkel 10 i konvensjonen, at den grunnleggende presseetikk – som bl.a. krever at journalister sjekker sine fakta før de går i trykken med en story under omstendigheter som i den nærværende – kan bli ofret for den kommersielle fornøyelsen av et raskt skup. Vi er ikke overbevist om at Domstolens tilnærming i denne sak, som har fritatt klagende avis fra dens elementære forpliktelser, faktisk vil fremme pressefrihetens sak, siden den undergraver respekten for de etiske prinsipper som media frivillig slutter seg til. Artikkel 10 kan nok beskytte pressens rett til å overdrive og til å provosere, men ikke til å tråkke på omdømmet til private enkeltpersoner.

49

BLADET TROMSØ OG STENSAAS DOM

DISSENS FRA DOMMER GREVE

Sammen med mine kolleger i mindretallet – dommerne Palm, Fuhrmann og Baka – finner jeg ingen overtredelse av artikkel 10 i konvensjonen i nærværende sak, og i det vesentlige deler jeg deres vurderinger. I tillegg legger jeg særlig vekt på de følgende overveielser.

Etter min vurdering er saken som er til behandling i bunn og grunn en vanlig ærekrenkelsessak som omhandler restriksjoner på beskyldninger mot private enkeltpersoner om straffbar adferd, gjengitt i pressen. Det er av vital betydning for fastsettelsen av nødvendigheten av inngrepet i et demokratisk samfunn, at denne vurderingen ikke blir forstyrret av selfangstsakens sensitive karakter.

Jeg er enig med flertallet at Bladet Tromsøs måte å rapportere på ikke bare må vurderes ut fra de omtvistede artikler den 15. og 20. juli 1988, men i den videre kontekst av avisens dekning av selfangstsaken. Bladet Tromsø brakte til sammen 26 artikler om saksforholdet mellom 11. april 1988 – da avisen først brakte saken – og 19. og 20. juli 1988 da den publiserte hr. Lindbergs rapport.

Etter min mening gir ikke flertallet tilstrekkelig vekt til det faktum at i henhold til artikkel 6 § 2 i konvensjonen hadde selfangerne rett til å bli ansett uskyldige i relasjon til enhver straffbar overtredelse, inntil skyld er bevist. Jeg aksepterer til fulle flertallets vurdering av at Bladet Tromsø hadde en funksjon som ”offentlig vaktbikkje” funksjon med hensyn til å formidle informasjon som hadde sitt utspring i Lindberg-rapporten og som gjaldt påståtte irregulære forhold og straffbare handlinger begått under selfangsten – en høyst kontroversiell aktivitet. Uansett, de restriksjoner som er anbrakt på avisens ytringsfrihet med hensyn til de påklagede ytringer, gjaldt utelukkende beskyldninger om straffbare handlinger begått av identifiserbare enkeltpersoner, beskyldninger det ikke er ført sannhetsbevis for. En avis ville normalt i en slik situasjon uttrykke at den ikke gikk god for påstandene, hvilket også ville være til fordel for de alminnelige lesere som har en rett til å motta korrekt og fullstendig informasjon når det er mulig. Siden Bladet Tromsø ikke brakte en slik erklæring*, burde det anerkjennes at selfangerne hadde et legitimt behov for å ty til ærekrenkelsessøksmål for å beskytte sitt omdømme og sine rettigheter.

”Issue a disclaimer” er det benyttede uttrykk

50

BLADET TROMSØ OG STENSAAS DOM – DISSENS FRA DOMMER GREVE

Mens det vanskelig kan hevdes at identifiseringen av de aktuelle personer tilsvarte noen offentlig interesse, ville det vært mulig for Bladet Tromsø å beskytte selfangernes renommé ved helt enkelt å utelate noen referanse til Harmoni. Hvis informasjon som gjorde det mulig for leserne å identifisere de angivelige lovovertredere hadde blitt utelatt fra de angjeldende artikler, så ville dette etter min mening ikke hadde noen særlig betydning for avisens utøvelse av sin ytringsfrihet. Det å pålegge avisen å iverksette slike tiltak under de rådende omstendigheter kunne ikke, etter min mening, anses for å være tiltak som var egnet til å skremme pressen fra å delta i debatt om forhold av legitim allmenn interesse. Det er i denne sammenheng illustrerende at det ikke er fremlagt noe argument som anfører at det var et behov for å identifisere de angivelige lovovertredere. På den annen side ser flertallet ut til å legge stor vekt på den offisielle karakter av Lindbergs rapport når den er kommet til at avisen kunne stole på denne kilde uten å gjøre noe for å få bekreftet riktigheten av de påklagede beskyldninger. Ved å gjøre det tar ikke flertallet, etter min mening, nødvendig hensyn til den spesielle forbindelse som eksisterte mellom hr. Lindberg og Bladet Tromsø.

Som frilans journalist hadde hr. Lindberg dekket Harmonis selfangstekspedisjon for Bladet Tromsø i 1987. Bladet Tromsø må ha vært klar over hans bakgrunn da den kontaktet ham i april 1988 i tilknytning til skuta returnerte til havn i Tromsø. Etter min vurdering kan det ikke anses for akseptabelt at en offentlig utnevnt inspektør lar seg bli kontaktet av media på sitt hjemsted og bli fotografert for siden å gi media førstehånds rapport om de funn han har gjort som inspektør – inkludert beskyldninger mot private enkeltpersoner om kriminalitet – uten en gang å ha gjort en forutgående henvendelse til hans overordnede, Fiskeridepartementet. Slik mangel på profesjonalitet er å sammenligne med for eksempel, en politioffiser som rapporterer straffesaker direkte til media med henblikk på først å oppnå forhåndsdom i pressen. I denne forbindelse er det av betydning at hr. Lindberg straks gjorde seg tilgjengelig for Bladet Tromsø etter retur fra fangsten, mens det gikk nesten tre måneder før han gjorde sin første rapport til departementet som hadde utnevnt ham.

BLADET TROMSØ OG STENSAAS DOM –

criminal charges

51

DISSENS FRA DOMMER GREVE

I lys av det foranstående må Bladet Tromsø på daværende tidspunkt ha vært klar over hr. Lindbergs åpenbare mangel på profesjonalitet, men også interessekonflikten mellom hans offisielle rolle og hans forbindelse med avisen. Bladet Tromsø utnyttet begge disse aspekter.

For Bladet Tromsø var trykkingen av hr. Lindbergs rapport kun én, og en sen fase, av avisens samarbeid med hr. Lindberg. Publiseringen av rapporten hadde ikke som formål å være først med å bringe en nyhetssak. Dette hadde allerede vært gjort i den første av serien av 26 artikler som Bladet Tromsø hadde publisert om temaet. Rapporten ser heller ut til å ha gjort nytte som en slags finale og offisiell godkjenning for Bladet Tromsøs generelle dekning av selfangstsaker, og hvor hr. Lindberg hele tiden hadde vært deres hovedinformant. Under disse omstendigheter finner jeg ikke at avisen i god tro kunne hevde til støtte for seg, at hr. Lindbergs rapport var et offisielt dokument som den hadde rett til å stole på uten ytterligere undersøkelser.

imprimatur

52

Documents

BLADET TROMSØ OG STENSAAS DOM AV 20€¦ · Web viewTrykkingen av hr. Lindbergs rapport i Bladet Tromsø skjedde etter mannskapets egen appell om at rapporten skulle bli gjort offentlig