Nr. 4 2013 – 33. årg. Organ for Den lutherske bekjennelseskirke

2

BIBEL OG BEKJENNELSEutgis av Den Lutherske Bekjennelseskirke.ISSN 0806-5365Bladet kommer ut med fire nr. pr. år.Frivillig abonnementsavgift kr 150,– pr. år.Redaksjon:Egil Edvardsen (ansv. red.), Birgitta Erlands-son (red.sekr.), Birgit Johannessen, Kjell Petter Bakken og Tor Jakob Welde.Redaksjonens adresse:Solåsveien 20, 4330 Ålgård. E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.noInternett: www.luthersk-kirke.noBankgiro: 3361 16 43948.Ekspedisjon: Omega trykk, 4016 Stavanger.

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSES-KIRKE (LBK)

• Den Lutherske Bekjennelseskirke er en evangelisk-luthersk kirke som tror at Gud har gitt hele verden det glade budskap om den forsoning som har skjedd i Kristus. Vi tror at Jesus Kristus er sann Gud, at han er blitt menneske for vår skyld, levd et liv uten synd, lidt og dødt i vårt sted og oppstått fra de døde. Vi tar imot denne forsoning gjen-nom troen, får tilgivelse for alle våre synder og har løfte om evig liv sammen med Gud. Hensikten med vår kirkes eksistens er å føre videre dette glade budskap, og samles omkring forkynnelsen, dåpen og nattverden for å vokse i den tro vi har fått av Gud.

• Vår kirkes tro har en eneste grunnvoll, nemlig det Ord som Gud har gitt oss i Det gamle og nye testamentes hellige skrifter. Det er Gud selv som har inspirert de men-neskelige forfatterne av Bibelens 66 bøker, og derfor må disse skrifter ikke betraktes som menneskelige produkt, men som Guds eget ord. Bibelens ord er den eneste normen for sann kristen lære. Vi tror at Bibelen må leses ut fra dens egenart og karakter. Poesi må leses som poesi, historie som historie, og så videre.

• Vi bekjenner oss til de lutherske bekjen-nelsesskriftene som er samlet i Konkordie-boken fra 1580, ettersom vi har funnet at de overensstemmer helt med vår kirkes eneste grunnvoll, Bibelen.

• Vår tro er ikke ny, men har funnes i alle tider, der mennesker har tatt imot Guds ord og rettet seg etter det. Fordi vi vet at vi er store syndere for Gud, behøver vi Guds ords rene og klare undervisning der tilgivelse og oppreisning gis oss i forkynnelsen av Jesu forsoningsverk.

• LBK deler tro og kirkefellesskap med KELK, Den konfesjonelle evangelisk-lutherske kon-feransen, som består av 20 medlems kirker rundt omkring i verden, blant annet Evan-gelisch-Lutherische Freikirche i Tyskland, Evangelical Lutheran Synod og Wisconsin Evangelical Lutheran Synod i USA. I alt er vi omkring en halv million kristne i dette internasjonale fellesskap. Det er vårt håp at flere skal komme med i vårt fellesskap der Frelseren Jesus og syndenes tilgivelse alltid står i sentrum.

3

Julepreken av Tor Jakob Welde

Ved juletider for 99 år siden hadde første verdenskrig pågått i nesten fire måneder. Mange tusen solda-ter lå i gjørmete skyttergraver på Vestfronten i nordlige Frankrike og skjøt på hverandre; tyske trop-per på den ene siden - mot britiske tropper (samt franske og belgiske) på den andre siden. Flere steder var det bare tretti meter som skilte fiendene; området mellom skytter-gravene ble kalt Ingenmannsland, og der lå mange døde fra begge leire.

Den 24. desember 1914 kunne engelskmennene nesten ikke tro sine egne øyne og ører: Over på fiendens side ble det tent lys i mange små juletrær, og så kunne de høre tyskere synge den kjente julesalmen «Stille Nacht, hei-lige Nacht» (= «Glade jul, hellige jul»). Engelskmennene klappet i hendene. Så fint dette var! En tysker ropte «We not shoot, you not shoot!» Etter en del nøling, kom folk forsiktig ruslende fram fra skyttergravene på begge sider; etter hvert sto tusener av solda-ter der ute i ingenmannsland og ønsket hverandre gledelig jul! Et sted sang de julesanger rundt et medbrakt juletre. Mange utveks-let sigarer og små presanger, viste hverandre fotografier av sine kjære familiemedlemmer, og snakket om at denne krigen var tåpelig. De avtalte å møtes igjen neste dag for

å begrave kameratene som lå døde i ingenmannsland. Det ble avholdt sørgestunder med bønn på både tysk og engelsk.

Engelskmennene ville spille fot-ball! En rask landskamp mellom skyttergravene. Noen laget en ball av halm, bundet sammen av tau. Et annet sted brukte de en tom hermetikkboks som ball. En britisk soldat som var frisør av yrke, ga både venner og fiender en juleklipp mot et par sigaretter i betaling. Flere steder stilte soldatene også opp til gruppefotografering.

Da generaler og andre høytstående ledere på begge sider fikk vite om dette som var hendt, ble de sinte; denslags oppførsel var uakseptabel. Krigshandlingene kom snart i gang igjen, og første verdenskrig utviklet seg til å bli mer grufull enn noen hadde kunnet forestille seg på for-hånd.

Men denne episoden fra 1914 er en illustrasjon på den forunder-

lige kraften i julens budskap, som inspirerer oss til å legge bort fiend-skap og heller være vennlige mot hverandre. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned,» heter det jo i sangen. Så hvordan kunne de bare fortsette med å skyte på hverandre, når det var jul?

Julen handler om at et barn er oss født, en sønn er oss gitt, en Fredsfyrste (Jes 9,3.6). Englene jublet og sang for hyrdene på marken, på grunn av den nyfødte frelseren: «Ære være Gud i det høy-este og fred på jorden blant men-nesker som har Guds velbehag.» Som profeten Mika hadde forut-sagt, var han blitt født i Betlehem i Juda, en hersker med «opphav fra gammel tid, fra eldgamle dager ... Han skal være fred» (Mika 5,1.4).

Hva slags fred er det tale om? Vi vet jo at i de siste to tusen år har det vært veldig mye ufred i verden. I nyhetene nå for tiden hører vi en del om den grufulle borgerkrigen som pågår i Syria. Og når norske

Himmelsk fred

4

avisredaktører skriver sin faste le-derspalte ved juletider, inkluderer de gjerne et sukk: «Så ble det ikke fred på jorden i år heller.»

Men var det nå egentlig en slags ytre verdensfred englene sang om på Betlehemsmarkene den natten? Nei, det var jo ikke det. Hva sier Guds ord? Bakgrunnen for julens fredsbudskap er at det hersket fiendskap mellom oss mennesker og Gud, på grunn av synden som bor i oss. Vi hadde vendt ryggen til Herren Gud, ville være vår egen herre og gå våre egne ville veier. Med vårt opprør, vår selviskhet og ondskap i tanker, ord og gjerninger har vi mennesker gjort denne verden til en jam-merdal. Gud er hellig og kan ikke tåle synd, han har grunn til å være svært vred på oss. Av naturen er vi «vredens barn» (Ef 2,3). Syndens lønn er døden (Rom 6,23), det betyr en evig skilsmisse fra Gud, dvs. fortapelse. Dette er den mørke bakgrunnen; så alvorlig er det med synden vår. Det hersket fiendskap og ufred mellom Gud og oss. Vi trenger en frelser!

Men da forkynner Gud julens budskap til gjeterne og til oss: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias (= Kristus), Herren.» Det er Gud selv som har kommet til vår red-ning, han har kommet med det hvite flagget over til oss i fiende-leiren. Han kommer med fred, og ikke for å skremme. Et lite nyfødt barn «som er svøpt og ligger i en krybbe» behøver jo ingen av oss å være redd for.

Jesus var kommet for å leve og dø for oss, for å kjøpe oss fri fra synden, døden og djevelen. Den ekte julefreden grunner seg på vissheten om at alle dine og mine synder er tilgitt, takket være frel-seren vår. Ved ham har vi fått fred med Gud. «Fred på jorden blant

mennesker som har Guds velbe-hag» betyr at Gud elsker oss, ja, i Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Så høyt har Gud elsket verden, alle folkeslag, inkludert nettopp deg og meg, at han ga sin Sønn, den enbårne. Fredsfyrsten vår. Hver den som tror på ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre (Rom 6,23).

For et under han er, barnet som ble født julenatt: Gud evige Sønn var blitt et menneske av kjøtt og blod, et hellig menneske uten synd, unnfanget ved Den Hel-lige Ånd og født av jomfru Maria. Likevel var og er han fremdeles Gud, sann Gud og sant menneske i én person. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg» (Joh 8,58); «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). Apostelen Paulus vitner om at «i Jesu kropp bor hele guddomsfylden» (Kol 2,9). Ja, «i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud for-sone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod, på korset ... Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod» (Kol 1,16-22). Jesus er vår stedfortreder som ble «såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5).

Helbredelse, forsoning og fred er altså, som vi skjønner, noe vi har fått, i og med Jesus. «Han er vår fred» (Ef 2,14). Da forstår vi også at englenes sang om «fred på jorden» ikke handler om en slags forhåpning, bare, en vakker framtidsdrøm om at det kanskje en gang kan bli fred her på jorden. Nei, englene forkynte at nå er Fredsfyrsten her! Han er kommet

for å skape fred ved sitt blod på korset. All vår synd var han kommet for å gjøre opp for. I ham eier vi virkelig fred med Gud. Det er dette fredsbudskapet menneskene i vår verden i dag mest av alt trenger å høre.

Men både Jesu person og hans ord og undervisning møter motstand. Han blir motsagt. Den som vil være hans disippel og bli i hans ord, kan derfor heller ikke

forvente ytre fred og fordragelighet her i verden. Han sa en gang: «Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid» (Luk 12,51). Det kommer til å stå strid om Jesus, i samfunnet der ute, og i hjemmene, mellom familiemedlemmer. Så Jesu fred er åpenbart ikke det samme som en ytre fred. Riket hans er ikke av denne verden. Han gir oss fred med Gud, fred i hjertet, en åndelig fred. Han sier: «Fred etter-later jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14,27). Jesu fred, som overrekkes til oss i evangeliet, gir oss kraft og lyst til å vise kjær-lighet mot vår neste, til ikke å gjen-gjelde ondt med ondt, men ønske det som er godt for alle mennesker. «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere», skriver Paulus ( Rom 12,17-18).

Evangelisten Johannes skriver om «det sanne lys», Guds Sønn, «Ordet» som ble menneske og tok bolig iblant oss: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men

5

verden kjente ham ikke. Han kom til stt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,9-14). «Alle som tok imot ham», står det - og julen handler nettopp om å ta imot det Gud gir oss. Julen handler ikke om å prestere noe, om å prøve å bli god nok for Gud, men bare om dette - å ta imot det Gud har til oss; han er kommet til oss med et budskap om fred, nåde, tilgivelse for all synd, ved frelseren Jesus Kristus.

Så ta da imot fredserklæringen, budskapet om fred som forkynnes for deg. Gled deg over freden som frelseren har vunnet for deg. La oss bøye oss for ham sammen med gjeterne fra Betlehem og undre oss over denne store kjærligheten Gud har vist oss. Vi har fått rett til å være Guds barn, med alt det betyr for tid og evighet.

Så vil også vi være med å føre dette budskapet ut til andre men-nesker. For et fredsbudskap som ikke forkynnes, kan jo heller ikke tas imot, og blir ikke til nytte og glede for noen. En illustrasjon:

Etter den andre verdenskrig tok slutt i 1945, levde en japansk løytnant i jungelen på Filippi-nene. Han kunne ikke tro at det var blitt fred. Det gikk mange år. 1950-årene kom - og gikk. 1960-årene likeså. Han var fortsatt ge-

riljasoldat, hele tiden på vakt, han trodde det fremdeles var krig. Det ble gjort forsøk på å fortelle ham sannheten. Men ikke før i 1974, 29 år etter krigens slutt, overga han seg, da en major som hadde vært hans direkte overordnede kom og ga ordre om å legge ned våpnene. Han kom ut fra jungelen med ge-været sitt og håndgranater, og gråt åpenlyst og høyt da han aksepterte at krigen var over.

Det var hele tiden et faktum at andre verdenskrig var slutt, selv om soldaten i jungelen hverken visste eller følte at det var tilfelle. I mange år hadde han levd og tenkt som om det fortsatt var krig. Noen måtte komme og fortelle ham og overbevise ham om at det faktisk var sant – krigen er over, det er fred i landet ditt, kom hjem! Slik er det også med julens fred: Freds-budskapet fra Gud må forkynnes for stadig nye generasjoner, blant alle folkeslag. «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.» Alle må få høre om at fredsfyrsten Kristus er kommet til jorden og har skapt fred ved sitt blod på korset. Dette er noe som er helt sant og visst. Men hvordan kan mennesker ta imot Guds fredserklæring, tro på den og glede seg over den, dersom den ikke blir forkynt? Så dette skal vi få lov å være med på. Gud vil gjøre oss til redskaper for sin fred.

Kanskje er det denne juletiden noe som gjør deg urolig og eng-stelig, eller du strever med tunge tanker, skuffelse, sorg på grunn

av noe du har opplevd. Vit at den sanne julefreden ikke handler om at vi går rundt med en konstant fredelig følelse og at alt er bare harmoni i livet vårt, men om at uansett livssituasjon så er det sant: Fredsfyrsten Jesus er kommet, og han har skapt fred mellom Gud og oss mennesker. Frykt ikke! I dag er det født deg en frelser. Han er din fred. Gud er nådig mot deg, for Jesu skyld. Stol på ham, enten dagene er onde eller gode.

Det er mye uro og krig i verden denne julen. La oss huske på dem som lider og be om at det snart må bli fred. Befolkningen i Syria gjennomgår de største prøvelser for tiden. Ikke minst er de syriske kristne under hardt press, mange er blitt kidnappet og mishandlet eller drept. Mange kirker i landet er blitt plyndret eller helt ødelagt, brent ned. Lignende ting har fore-gått i Egypt. Er det mulig å feire jul under slike forhold? Ja, vi vet at også midt i ytre ufred og stor nød synges det julesalmer, og takkebønner stiger opp til Gud, på grunn av frelseren som ble født i Betlehem, under vanskelige forhold. Han har skapt fred, og ingenting, ingenting kan ødelegge dette. Den sanne julefreden er den fred Jesus har gitt oss, ikke den fred som verden gir. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned.» Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjer-ter og tanker i Kristus Jesus (Fil 4,7). Amen.

6

Av Egil Edvardsen

I det foregående avsnittet (2,17-29) har Paulus vist at Guds dom er fullstendig upartisk og at verken loven eller omskjærelsen gir jødene noen fordel i dommen. Å tilhøre Abrahams ætt til det ytre og å være omskåret til det ytre gir ikke en automatisk inngangsbillett til him-melen. I dommen kommer det bare an på om en har et «omskåret hjerte», dvs. et hjerte som tror på Jesus og som i dåpen er født på ny til et liv i tjeneste for Herren (se Fil 3,3; Kol 2,11-12).

Men om ikke loven og omskjæ-relsen betyr noen fordel for jødene, «hvilket fortrinn har da jøden, eller hva gagn er det i omskjærelsen?» (3,1). Det er Paulus som stiller spørsmålet, men han gjør det på vegne av jødene. For i de følgende versene (v 1-20) besvarer Paulus tre motforestillinger som jødene ville komme med. Disse tre motforestil-lingene finner vi her i vers 1 og deretter i vers 5 og 9a, og Paulus svarer hver av motforestillingene i vers 2-4, 6-8 og 9b-20.

Omskjærelsen var et tegn på at jødene hadde en særstilling. I 2,25

innrømmer Paulus at omskjærelsen hadde sin nytte, men dette fortrin-net som jødene hadde, blir opphe-vet dersom de ikke blir omskåret på sine hjerter (2,28-29). Derfor er det et naturlig spørsmål å stille for jødene om det i det hele tatt var noe gagn med omskjærelsen.

Til dette svarer Paulus at han ikke benekter jødenes fortrinn. Disse er mange (3,2). Han går ikke i detaljer her, men i 9,4ff regner han opp en hel del av de fortrinn jødene hadde. Her nevner han bare ett fortrinn: «Først og fremst det at Guds ord ble betrodd dem» (3,2). Guds ord sammenfatter egent-lig alle de andre fortrinnene, for Guds ord er det grunnleggende i Israels særstilling blant folkene. Alle mennesker har, som vi har sett tidligere i Romerbrevet, en viss grad av kunnskap om Gud gjen-nom Guds åpenbaring i naturen (se Rom 1,19-20) og den naturlige loven som er skrevet i menneske-nes hjerter (se 1,32 og 2,15-16). Men jødene hadde fått kunnskap om Gud gjennom en helt spesiell åpenbaring, nemlig Guds skrevne ord. Til jødene var det Gud ga loven og profetene, dvs. det gamle

testamentets skrifter. Til jødene var det han talte gjennom sine tjenere profetene, og til dem var det han i de siste dager hadde talt gjennom sin egen Sønn (se Apg 3,25-26; Hebr 1,1).

Det store ved dette fortrinnet er at Gud står fast ved sine løfter (3,3-4). Selv om menneskene er troløse, er ikke Gud det. Han er alltid trofast (2 Tim 2,13). Vi men-nesker bryter ofte våre løfter, men det gjør ikke Gud. Hans ord er alltid sannhet.

I vers 4b siterer Paulus Davids berømte botsalmen Salme 51,6. Når han henter dette sitatet fra denne salmen, vil han samtidig få jødene til å tenke på Davids fall og hvordan Gud åpenbarte sin trofasthet på tross av Davids utro-skap. Gud brøt ikke med David og tok ikke sine løfter fra ham da han syndet, men tilgav ham synden og vendte den til det gode. David måtte ta konsekvensene av sine handlinger. Han måtte innse at han selv hadde handlet troløst, men Gud tok ikke sin nåde fra ham. Davids utroskap opphevet ikke Guds troskap. Likevel betydde ikke dette at ikke Davids synder

Romerbrevet – Kapittel 3

Jødenes mangel på rettferdighet (forts) – Les Rom 3,1-8

7

fikk konsekvenser som han måtte lide her på jorden (2 Sam 2,11-14).

Men da følger den neste motsi-gelsen fra jødene (Rom 3,5). For dersom det er riktig som salmis-ten sier at Gud alltid har rett når han taler og er ren når han feller dom, er menneskenes urettferdig-het bare med på å fremheve Guds rettferdighet. Men er det ikke da egentlig urettferdig av Gud å la sin dom ramme oss, spør Paulus. Tan-kegangen er logisk og høres for-nuftig ut. Paulus sier at han taler «på menneskelig vis» (Norsk Bibel 1988). Ifølge denne menneskelige tankegangen blir Guds rettferdig-het og hellighet så mye finere og renere når den står i kontrast til vår urettferdighet og synd. Og dermed er det egentlig urettferdig av Gud å dømme oss.

«Slett ikke!» svarer Paulus (vers 6). Dette uttrykket er det samme han bruker i vers 4 der noen vil stille spørsmålstegn ved Guds tro-fasthet. Paulus avviser alle forsøk på å så tvil om både Guds trofast-het og rettferdighet. Det går ikke an å tvile på noen av Guds egen-

skaper, for om ikke Gud er full-kommen i alt det han gjør og er, er han ikke lenger den Høyeste, han som er høyt hevet over oss men-nesker. Da er han ingenting annet enn en menneskeskapt avgud, som er like ufullkommen som oss. Han står på samme nivå som oss, og har ingen rett til å dømme oss. Dersom Gud var urettferdig, hvordan skulle han da kunne dømme verden, spør Paulus retorisk (vers 6).

Vers 7 fortsetter med den samme menneskelige logikken, men i til-legg bringes spørsmålet om skyld inn. For «dersom min løgn enda klarere viser at Gud taler sant, og dette blir til hans ære, hvorfor skal jeg da dømmes som en synder?» Dette er menneskelig logikk. Det vil si: Dersom jeg med min synd er med på å fremheve Guds ære enda mer enn om jeg ikke syndet, kan jeg dermed dømmes som skyldig? Dersom jeg med min synd herlig-gjør Gud, skal jeg da dømmes for den?

Og tankegangen føres videre til sin ytterste konsekvens i vers 8: «Skal vi ikke da like godt gjøre det onde så det gode kan komme?»

Dette høres fornuftig ut etter men-neskelig logikk, og det er til og med dem som påstår at det er nett-opp dette Paulus lærer (vers 8).

Hvordan svarer Paulus på en slik tilsynelatende logisk, men fullstendig gudsbespottelig tanke-gang? Faktum er at han ikke svarer på den. Man diskuterer ikke med spottere. Paulus bryter bare av her med de alvorlige ordene om at slike skal få den dom de fortjener. De som beskylder Gud for å være urettferdig når han dømmer, har ikke forstått hvem han er. Det er ikke vår urettferdighet som frem-hever Guds rettferdighet. Guds rettferdighet stadfestes i det at han dømmer all urettferdighet på jorden, og denne dommen er rett, har Paulus tidligere slått fast (Rom 2,2). I det neste avsnittet (vers 9-20) skal Paulus vise at fordi Gud har rett til å dømme all urettferdig-het, har han rett til å dømme alle mennesker, for «det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste» (vers 10).

(forts.)

John A. BrAun

NÆrmEre Jesus

Pris 100,- kr. + porto

Bestilles fra: Forlaget Scriptura, Solåsveien 20, 4330 Ålgård. E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no

Andakter om Frelserens virksomhet i Galilea

8

Av Ola Österbacka

Bibelkritikken snakker vanligvis om «skapelsesberetningene», i fler-tallsform. Da mener man at den andre beretningen be gynner med 1 Mos 2,4: «Dette er historien om himmelen og jorden…» Imidlertid har bibelforskere vist at avsnittet som be gynner med 2,4 er en av ti såkalte fortsettelseshistorier, hvor overskriften til hvert avsnitt viser tilbake på det som omtales i det foregående avsnitt. 1 Mos 1,1- 2,3 får da som overskrift «Himmelen og jorden» og etterfølges av beret-ningen om mennesket («Adam», se 5,1!). Hele Første Mosebok er en enhetlig komposisjon bestående av en innledning og ti fortsettelseshis-torier, der de fem første beskriver urhistorien (kap.1-11) og de fem siste beskriver patriarkhistorien.

Beretningen om skapelsen av mennesket, som begynner med 2,4 og også omfatter fortellingene om syndefallet, Kain og Abel, samt Sets fødsel, skal altså ses som en komplettering av beretningen om

hele jordens skapelse. Nå står men-nesket i sentrum og er på en spesiell måte formål for Guds omsorg. Derfor fins det ingen grunn til å konstruere motsetninger mellom kapittel 1 og 2.

Særlig interessant er beretnin-gen om skapelsen av kvinnen. Den får en teologisk tyngde med Jesu henvisning når han underviser om ekteskapet (Matt 19,4f ) og med fremstillingen Paulus gir om kirken som Kristi brud (Ef 5,31f ).

Ekteskapet er altså innstiftet al-lerede ved ska pelsen. Det tilhører alle mennesker over hele jorden. Dette inderlige fellesskapet, som kan føres tilbake til at kvin nen er blitt kjøtt av mannens kjøtt, og som derfor kjennetegnes ved en naturlig dragning mellom de to kjønn, har Guds velsignelse. Det står over de ting mennesket selv styrer over.

Både her og i forbindelse med velsignelsen i kapittel 1 ser vi hvor-dan seksualdriften hører med til Guds gode skaperverk. Dens hen-sikt er å garantere menneskeslektens

fortsatte eksistens, men også å gjøre den ekteskapelige foreningen til en gjensidig hjelp og glede. Nakenheten er her helt naturlig, ettersom syn-defallet ennå ikke har ødelagt de opprinnelige relasjonene (1 Mos 2,25).

EngleneOgså den usynlige verden hører med til Guds skaperverk, selv om vi ikke vet så mye om den. I Kolos-serbrevet omtales «troner og her-skere, makter og åndskrefter» (Kol 1,16).

Slike ting blir i vår tid ofte lat-terliggjort. Mennesker har en uvilje mot å tro det man ikke kan se. Samtidig er det i vår tid en økende interesse for det okkulte1.

At engler finnes, burde være helt klart for den som leser sin bibel. Det fortelles ikke så mye om hvordan de er og hva de gjør. Vi får vite at de er mange. Juleevan-geliet hos Lukas taler om en stor hærskare (Luk 2,13). Alle må de ha

1 Okkult: overnaturlig, hemmelig.

Skapelsen av mennesketSkapelsen av Adam. Michelangelo Buonarroti (1475–1564). Wikimedia Commons

9

blitt skap t en gang før den sjuende dagen, da Gud hvilte og alt var fullført.

Englene nevnes iblant ved navn. Vi kjenner Mikael og Gabriel. I Det gamle testamente er kjeruber og serafer nevnt som spesielle grup-per av tjenere framfor Guds trone. De kan iblant anta menneskelig skikkelse (1 Mos 3,24, Jes 6,2).

Til englenes oppgaver hører å beskytte menneskene og lovsynge framfor Guds trone (Apg 12,7ff). Hvis vi kunne se inn i den him-melske verden, ville vi se mengder av engler omkring oss (2 Kong 6,16f ).

En del av englene har syndet og blitt kastet ut av himmelen (2 Pet 2,4, Jud 6). Vi vet ikke nøyaktig hvordan det gikk til. Deres leder er djevelen, som kalles Satan. De onde åndene er sterke og forsøker å forderve Guds verk (Åp 12,9ff, Luk 10,17ff). De er driv kraften bak verdens ondskap. De søker å forderve kirken ved villfarelser, ved å sette hindringer i veien for kir-kens tjenere, vende menneskenes sinn bort fra Guds ord og bønnen, og ved forfølgelser. Selv om de er svært sterke og mange, skal de ikke ta makten helt (Matt 16,18). Men vi skal ta dem på alvor og ruste oss til kamp mot dem (Ef 6, 11ff).

3.2Skapelse og utviklingHebr 11,3: I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.

Hvordan stemmer så denne ska-pelsesprosessen som Bibelen vitner om med vitenskapelige fakta? Har ikke vitenskapen en gang for alle slått fast at menneskene har utvi-klet seg fra mer primitive vesener

og at våre nærmeste nålevende slektninger er apene?

Situasjonen er på ingen måte så enkel. Det som iblant kalles for vitenskapelige fakta er ofte rene gjetninger uten virkelige bevis. Evolusjonslæren har slått så kraftig gjennom i løpet av det siste århun-dret at man ofte påstår ting uten i det hele tatt å nevne hvilke forut-setninger som ligger bak.

Ikke minst i skolenes lærebøker behandles spørsmålet ofte ytterst ensidig. Mange kjenner ikke til at det fins et stort antall høyt kvalifi-serte vitenskapsmenn rund t om i verden som arbeider ut fra et helt annet utgangspunkt enn evolusjo-nistene. De har funnet at naturen vitner om en skapelse, ikke om evolusjon. Det fins også mange fakta som stemmer overens med en global syndeflod.

Naturvitenskapens aksiomerSom vi så i avsnittet om bibelfors-kningens forutsetninger, går man i naturvitenskapene ut fra visse grunnforutsetninger, aksiomer. For å kunne bedrive en rasjonell forskning, be høves i det minste følgende aksiomer:

1) Vitenskapen kan ikke forutsette noen virkende Gud, som griper inn på en ukontrollerbar måte i det som skjer. Vi kan for eksempel ikke nøye oss med å forklare en solformørkelse med at det handler om et Guds under; vi vil ha forkla-ringer som bygger på naturlover.

2) Naturlovene virker å være ufor-anderlige til alle tider. Dersom man ikke kan anta at naturproses-sene før i tiden kan forklares ved hjelp av de krefter som vi kan stu-

dere i dag, blir vitenskapen svært begrenset. Derfor er prinsippet om at nuet er nøkkelen til fortiden umistelig.

Disse aksiomene er svært anven-delige når det gjelder å forske på de tingene vi kan observere omkring oss i vår verden i dag. Men går det an å anvende dem på skapelsen?

I så fall må vi utelukke mulig-heten for at Gud har skapt ved en unik inngripen. Hvis han eksiste-rer, må han jo ha handlet som om han ikke skulle ha eksistert! Og alle prosessene han gjorde bruk av i sin skapergjerning må kunne gjentas i dag. Men hvor kan vi i dag gjenta skapelsen?

Vitenskapsmennenes forklaring på verdensaltets tilblivelse bygger i dag overveiende på Big Bang-teorien. Man regner med at det for atskillige milliarder år siden hendte noe enestående: Hele universets materie var samlet i et kompakt uratom, som av en eller an nen grunn eksploderte. Man mener nå å kunne reko nstruere denne eksplosjonen til brøkdeler av et sekund etter smellet.

Men hvordan oppsto dette ura-tomet? Og hva utløste smellet?

Det vet ingen. Man går bare ut fra at det må ha hendt. En eller annen form for forklaring på alle tings begynnelse må man jo ha.

Til disse lærde forskerne sier Bibelen: Dåren sier i sitt hjerte: Det finnes ingen Gud.(Sal 14,1)

Fra Håpets bekjennelse av Ola Österbacka.

I neste nr.: Den naturlige skapelsestroen

10

Evangeliet og pietismen

AvløsningenI høymesseliturgien, etter at vi sammen har bekjent våre synder, sier pastoren: «På vår Herre Jesu Kristi befaling tilgir jeg deg alle dine synder, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Dette er helt sanne og sikre ord, fordi de hviler på den objektive rettfer-diggjørelsen og på Herrens løfte, «dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt» (Joh 20,23). Men i pietistiske kretser har man vanligvis ikke vært særlig begeistret for slike absolusjonsord på Guds vegne. Man tenker at det er både uansvarlig og farlig at pastoren deler ut tilgivelse til en menighet, for tenk hvor mange som kan bli lurt og innbille seg at de er tilgitt, når de egentlig verken har en rett anger eller rett tro? «Hvordan kan det hjelpe meg at pastoren, et vanlig dødelig og syndig men-neske som ikke kan se inn i hjertet mitt, forteller meg: ’Dine synder er tilgitt? Nei, syndene mine er ikke tilgitt før Gud selv forkynner disse ordene i hjertet mitt og lar meg føle kraften av dem,» insisterer pietisten. (C.F.W. Walther, Law and Gospel)

Men det er ikke et menneskes tilgivelse vi får, tilgivelsen er Guds. Hans ord har autoritet og makt og kraft. I Kristus elsker han alle syndere uten unntak, syndene til hver eneste synder er gjort opp for, all gjeld er blitt betalt. Syndstil-givelsen er for alle, alt er klart og skal ikke tilføyes noe ekstra av oss. Dette er alltid objektivt sant,

og det må forkynnes, selv om det selvfølgelig kan tenkes at noen som overrekkes tilgivelsen egentlig er ubotferdige og vantro, slik at de ikke tar imot. Men absolusjonen er i seg selv alltid gyldig. Å tvile på det, er å mistenke Gud for å være en løgner.

Helliggjørelse og fromhet (pietas)Pietistene ønsket å hjelpe folk, vekke mennesker opp av åndelig sløvhet. De ville se mer hellig-gjørelse, gudfryktighet og sterkere tro, og for å oppnå dette måtte de forkynne loven, tenkte de, forkynne hvordan Gud vil vi skal leve. C.F.W. Walther klaget over at det i de pietistiske andaktsbøkene og skriftene han hadde kjennskap til var tusen ganger mer vekt på helliggjørelse enn på rettferdig-gjørelse. Det er nok en fristelse for lutherske pastorer også i dag å begynne å tenke at «rettferdig-gjørelsen er naturligvis svært viktig og grunnleggende, men akkurat den har jo forsamlingen hørt meg snakke om veldig mange ganger, så den trenger jeg vel ikke nevne så mye i dag; derimot trenger de helt sikkert å høre om helliggjørelse og gode gjerninger, for der har jeg lagt merke til at det mangler mye…» Men ved nærmere ettertanke, vet vi vel godt at det aldri kan bli noen sann helliggjørelse uten evangeliets forkynnelse. For det er jo bare det herlige og livgivende ordet om den objektive rettferdiggjørelsen og

frelsen som skaper og styrker troen, slik at den troende får lyst og kraft til å leve et liv i helliggjørelse og gjøre gode gjerninger. Johannes skriver: «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19).

Å presse fram en sann helliggjø-relse ved hjelp av lovforkynnelse er umulig. Det er evangeliet som må få motivere oss. Men i pietistiske kretser begynte man å legge mer vekt på et hellig liv enn på synde-nes tilgivelse. Ikke bare det, man begynte også å blande sammen helliggjørelse og rettferdiggjørelse, så det ble uklart hva som var hva; rekkefølgen og forholdet dem imellom ble veldig uklart, for ek-sempel når noen sa at en person ikke burde få tenke eller høre at han var frelst før han hadde pre-stert en viss grad av helliggjørelse. Dette var et grovt misbruk, en alvorlig sammenblanding av lov og evangelium, en mørklegging av det eneste som kan drive fram noen sann helliggjørelse.

For å bruke en illustrasjon: tenk på en hest og en vogn, det er jo hesten som skal dra vognen, og naturligvis ikke motsatt. Vi må ikke sette vognen foran hesten og forvente at vognen skal dra trekk-dyret. Nei, hesten må gå først, den er sterk og klarer å dra vognen og oss som sitter på den. På samme måte er det rettferdiggjørelsen som må forkynnes først, og så vil helliggjørelsen følge etter, som en frukt av troen på rettferdig-gjørelsen. Helliggjørelsen er som

Tredje og siste del av et foredrag av Tor Jakob Welde(Fortsettelse fra Bibel og Bekjennelse 3/2013)

11

vognen, den følger etter, den dras av evangeliet. Kraften til å få vognhjulene til å gå rundt, kommer fra hesten. Det er også rettferdiggjørel-sen, den fullt ferdige frelsen som rekkes oss helt gratis ved evangeliet i ord og sa-krament, som gir kraften til helliggjørelsen. Ikke motsatt. Men i pietistisk forkynnelse kunne det ofte bli uklart hva som var vognen og hva som var hesten.

Jesus sa om den gråtende kvinnen som vasket og tørket og salvet føttene hans, at hennes mange synder var tilgitt, og derfor hadde hun vist så stor kjærlighet (Luk 7,47). Den som har fått mye ettergitt, fylles med takknemlighet og vil gjerne tjene og gjøre godt.

Men våre gode gjerninger har ingen del i vår rettferdiggjørelse. Gode gjerninger er et resultat av rettferdiggjørelsen, de følger som en frukt av troen. De har ingenting med frelsen å gjøre. Paulus skriver til efeserne: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2,10).

Gud vil at vi skal være fromme. Men hva er sann fromhet (pietas)? Vi trenger ikke å finne på noe eget, noe vi selv synes virker ekstra fromt selv om Gud ikke har sagt noe om det. Han har for eksempel ikke forbudt dans eller drikking av alkohol i moderate mengder. Kong Christian 6. av Danmark-Norge forbød alt som smakte av forlystelse – fra teater og dans til kortspill og tobakk; slikt var faktisk ulovlig å drive med i hans riker i perioden 1735-1746, den såkalte «statspietismens» tid. Som vi vet, ble det også en vanlig oppfatning at det var synd å strikke på sønda-

gen (eller «sabbaten», som man sa). Å plukke litt bær ute i marken var heller ikke greit å gjøre på hvileda-gen, mente en del.

Martin Luther har sagt om fromhet: «En kristen vet ikke hva han skal si når det gjelder hans egen personlige fromhet. For han finner ikke noe godt eller fromt hos seg. Skal han være from, må han se seg om etter en annen eller fremmed fromhet (dvs. Kristi).»1 Sann kristen fromhet består ikke først og fremst i hva vi gjør, men i det å gi akt på hva Gud har gjort for oss, og leve i dette. Jesus sier: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre» (Joh 15,5). Det er han som virker i oss med sin kraft. Derfor er det nådemid-lene, evangeliet i ord og sakrament, som alltid må vektlegges og brukes flittig; det er det som gir oss frelsen og fornyer oss og kirken.

Nå må selvfølgelig ingen tenke at vi bør være litt tilbakeholdne og forsiktige med helliggjørelse og gode gjerninger fordi vi er redde for pietismen. Nei, vi vil gi «full gass» på gode gjerninger, med den kraft som Gud oss gir. Evangeliet fyller oss med takknemlighet mot ham som er så god imot oss, det gir oss stadig ny kraft og lyst til å

1 Tidsskriftet «Biblicum», 1975, nr 1.

tjene Gud og våre medmen-nesker.

La oss huske at vi er sam-tidig hellige og syndere - Gud regner oss som rene og rettferdige, for han ser oss i Kristus, men vi må likevel drasse på vår «gamle Adam» så lenge vi lever her på denne jord. Viljen til å gjøre godt har vi, men å fullføre det gode makter vi ikke (Rom 7,18). Derfor kommer verken vi selv eller våre medkristne til å oppnå noen fullkommen helliggjørelse

her. Vi bør altså ikke ha over-drevne forventninger så vi blir utål-modige og frustrerte når vi merker hvor lite perfekte vi og andre er som kristne. Alle har vi våre ting vi strever med, vi må bære over med hverandre i vår skrøpelighet og hjelpe hverandre fram.

Jeg nevnte tidligere hvordan Luther så klart skilte mellom lov og evangelium; disse to lærene i Skriften må ikke blandes sammen, men deles rett. «Ved loven lærer vi synden å kjenne,» skriver Paulus (Rom 3,20). Loven må forkynnes slik at den enkelte tilhører forstår at akkurat han/hun er en synder som trenger nåde. Men i svært mange pietistiske prekener handlet loven først og fremst om hvor forferdelig ille det sto til i samfunnet: «Huff, så mye umoral det nå for tiden er over alt i landet vårt!» Dette skapte en fariseisk holdning, i stedet for leng-sel etter evangeliet. Og «når man forkynte evangeliet, ble gjerne gaven straks trukket tilbake, idet forkyn-neren tilføyde: «Pass nå på at din tro er en sann og levende tro, at du har en sann anger». Man forkynte evangelium, men krevde deretter «inngangsavgift» (S. Erlandsson, «Biblicum», 1978, nr. 5). Dersom det stilles betingelser til evangeliet, har det skjedd en sammenblanding med loven. Det er alvorlig. Og ho-vedproblemet ved pietismen ligger nettopp her, at man ikke skiller rett mellom lov og evangelium.

«Kjerre». Tegning av Vincent van Gogh. (Wikipaintings)

12

Jeg har nevnt at det fins en hel del positive ting som kan nevnes om pietistene. Men aller mest har jeg her vært nokså streng og negativ, og dette er jo fordi pietismen har elementer som faktisk er direkte ødeleggende for det mest dyrebare vi eier – evangeliet. Og disse ele-mentene må vi derfor ta oss i vare for. I en presentasjon som dette er jeg nødt for å være ganske genera-liserende, peke på generelle klare tendenser. Så jeg vil gjenta at pie-tisme var og er en del ulikt, det har vært forskjellige retninger og beve-gelser opp gjennom årene. Noen pietistledere var mye bedre, mer trofaste mot den lutherske bekjen-nelsen, enn andre. Dr. theol. Inge-mar Furberg har sagt: «Det bør … understrekes at det som i [Sverige] er igjen av evangelisk-luthersk tro og bekjennelse ofte er blitt bevart i et ortodoks-pietistisk miljø. Vi kan her nevne navn som Rosenius, Schartau og Laestadius».2

Carl Olof Rosenius (1816-1868) var redaktør for det kjente tids-skriftet Pietisten. Etter å ha lest og studert svært mye av Luthers pre-kener og andre skrifter, hadde Ro-senius lært den viktige kunsten å

2 Ibid.

dele lov og evangelium på rett vis. Han forkynte rettferdiggjørelsen, helt ufortjent av nåde. Så vi kan gjerne si at Rosenius kun hadde et lett anstrøk av pietisme, i forhold til mange andre. Han ble til stor velsignelse i Skandinavia, med andaktsbøker og annet han utga. Men også hos Rosenius ser vi dess-verre eksempler på likegyldighet når det gjelder den rette lære.3 Det aller viktigste ble det indre livet, at man «har det godt» med Gud. Læren kom i andre rekke. Dette førte til at deler av bekjennelses-kriftenes innhold ble glemt. Blant annet fikk Bibelens prinsipper om rett kirkefellesskap lite oppmerk-somhet. Lite grann falsk lære var ikke så farlig.

Hvor tankevekkende er det vel ikke at nettopp pietistenes berømte universitet i Halle ble et tidlig sentrum for bibelkritikk og rasjo-nalistisk teologi. «Den tyske rasjo-nalismens far», Johann S. Semler (1725-1791) underviste der. Og blant de unge som kom for å studere under ham var Friedrich Schleiermacher (1768-1834), ofte kalt «liberalteologiens far», som la så stor vekt på betydningen av følelsesliv og den indre selvbevisst-het. Dette viser hvor farlig det er for kristne å flytte fokuset bort fra Guds sanne og pålitelige ord i Skriften og i stedet fokusere på seg selv og egne følelser og tanker.

Nå i det 21. århundret er pi-etismen i grunnen fortsatt et svært aktuelt tema, for i vår tid er kristenheten sterkt preget av tanker som i bunn og grunn er pietistiske: Subjektivisme har vi snakket om, synergistisk omven-delsesforkynnelse, og en større vekt på helliggjørelse og aktivitet enn på rettferdiggjørelsen; alt dette finner vi jo mye av i reformert og karismatisk kristendom, som griper om seg og påvirker også lutherske

3 Ibid.

kirker sterkt. Er ikke det viktigste for veldig mange å føle seg frelst, få den herlige følelsen, «ha det godt med Gud»? Mens det å snakke om hva som er den rette bibelske lære er det færre som vil bruke tid på, det betraktes som «tørr og livsfjern teori» og noe som bidrar til å skape mer splittelse mellom kristne, istedenfor å forene, mener mange. Den religiøse opplevelsen og vekten på følelser truer selve evangeliet på alle kanter. Og alle har vi jo en «liten pietist» i oss, som gjerne vil fokusere på seg selv i stedet for å stole på Guds nådemidler, ordet og sakramentene.

Vi mennesker er ikke roboter, vi har følelser, og Guds ord rører ved følelsene våre, mer eller mindre, gjerne litt forskjellig fra person til person. Men frelsesvissheten vår må likevel aldri bygge på følelser, den må være basert på de objek-tive, sanne og sikre løftene i Guds ord. Selv om vi iblant kan være «langt nede» og ikke alltid føler oss elsket av Gud, kan vi likevel alltid stole på Guds nåde og tilgivelse, på grunn av det Han har sagt oss i Bibelens ord. Det er både visst og sant. Amen.

Kilder:Walther, C.F.W. Guds nei og Guds

ja. Chronos forlag, 1977.Walther, C.F.W. The Proper Dis-

tinction Between Law and Gospel. Concordia Publishing House, 1929.

Tidsskriftet «Biblicum» [red. Seth Erlandsson].

Brenner, John M.: «Pietism: Past and Present.» (www.wlsessays.net)

Hovedverker av den kristne litte-ratur: Bind VIII. Fra pietismens tid [red. Olav Hagesæther], Oslo, 1969.

Wendland, E.H., «Present-Day Pietism.» (www.wlessays.net)

13

Hva sorgen lærer ossLærdom 4: Himmelen ser bedre ut enn noen gang.

Av Kurt P. Ebert

Når var sist gang du tenkte alvorlig på himmelen? Jeg mener, virkelig alvorlig? Om du er som folk flest, tipper jeg at det var ganske lenge siden. Det er altfor mye som skjer. Det er så mye du må få med deg, bygge deg opp en karriere, betale regninger, gå på besøk, skrive arti-kler, foreta reiser, handle inn mat, ta deg av syke barn, lese bøker, gå på fotballkamper, osv. Du har jo et liv å leve!

Det er ikke overraskende at vi mennesker er mer opptatt av det som skjer her og nå. Men selv om et travelt liv kan være tilfredsstil-lende på sin måte, har det i det minste en negativ side. For vi slut-ter å tenke på den aller viktigste saken i livet: Hva skjer når alt er over?

Herren bruker våre sorger til å lære oss en dyrebar sannhet om livet vårt: Det er kort! Kanskje lar vi livet vårt bli fylt av for mye travelhet, og vi blir for fokusert på alt som skjer her i livet. Men sorgens kniv som skjærer gjennom sjelen, får oss til å spørre: «Fins det noe annet, noe bedre i framtiden?» Guds kjærlige svar er: «Ja, mitt barn!»

Herren formaner oss i sitt Ord: «Søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd» (Kol 3,1). Tenk på himme-len. Midt i sorgen trøst deg med denne sannhet at Herren vender hjertet ditt mot den endelige sei-eren i Kristus, ditt evige hjem. Sorgen får himmelen til å se bedre ut en noen gang.

«Lett» sorg?Paulus skriver til sine kjære venner og tegner et levende bilde for men-nesker som er rammet av smerte-fulle plager og sorger: «De trengs-lene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer» (2 Kor 4,17).

Jeg er fristet til å protestere litt mot min venn Paulus når jeg leser dette. Er trengslene «lette»? Paulus, hva vet du om mine problemer? Har du noen gang mistet en sønn? Du vet ikke hvilken smerte jeg har måttet gå gjennom i de siste årene. Hvordan kan du si at nøden min er «lett»?

Men da innser jeg at Paulus har rett, og at jeg bare må tie og lytte.

Trengslene våre føles ikke lette, og de ser ikke ut til å vare bare en liten stund. Men Jesus vet hva han snakker om når han taler gjennom sin apostels munn. Det påminner om salmistens ord i Salme 30,6: «Et øyeblikk varer hans vrede, hele livet varer hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morge-nen blir det frydesang.»

«Et øyeblikk» er det rette ordet. Fra Guds perspektiv i himmelen er det det rette ordet for å beskrive våre sorger. For meg føles de uen-delige. Men min nådige Herre forteller meg at sammenlignet med gledene som venter meg, vil tårene mine bare vare de få nattetimene. Så kommer morgenen, ja, en evig-het med himmelens glede.

«Lett» er også det rette ordet. Apostelen vil få oss til å tenke på en sånn gammeldags vekt. Han sier

at de herlighetens glede veier mye mer enn våre nåværende trengs-ler. Han sier at tårene som vi må gråte, smertene som vi må tåle, sorgene som vi må gjennomlide, er som fem kilo med lidelser i den ene vektskålen. Og i det Gud hel-liger og velsigner disse lidelsene – og bruker dem til å styrke i oss troen og tilliten til ham – er det fem tonn med herlighet og glede i andre vektskålen. Våre sorger kan ikke sammenlignes med vår frem-tidige herlighet. De er ingenting i forhold.

Jeg skulle ønske at jeg aldri glemmer dette. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha samme tro som den lille piken som gikk en kveldstur med sin far. I det hun så opp på stjernene på nattehimmelen, utbrøt hun: «Å pappa, om den galne siden av himmelen er så vakker, hva må ikke da den rette siden være!»

Å se det usynligeApostelen tillegger: «Vi har ikke det synlige for øye, men det usyn-lige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (2 Kor 4,18).

Det ville ha vært en tåpelig, ja, til og med umulig oppmuntring om vi ikke hadde hørt det gode budskapet om Jesus og det nådens rike som han kom for å bringe til verden. Men takket være Jesu lære og hans gjerning med å gjenløse oss fra våre synder, har vi lært oss å se ting som mesteparten av verden ikke kan se. Vi har lært at vi kan se det usynlige. Vi har lært å se Gud i ansiktet til hans elskede, enbårne Sønn. Vi har lært å ta imot rettfer-diggjørelsen på tross av synden. Vi

14

har lært å gripe tilgivelsen i stedet for å frykte fordømmelsen. Vi har lært å finne trøst hvor andre men-nesker bare ville finne sorg. Vi har lært å se oppstandelsen hvor det bare er død.

Vi har lært å se himmelen også med de nye troens øyne som Gud har gitt oss. Selv om andre bare ser jordisk herlighet av skog og fjell og daler, planeter og stjerner, har vår nådige Herre åpnet for oss en usynlig herlighet i vårt himmelske hjem. Det synet av himmelen er virkelig herlig!

Tenk for eksempel på det synet Johannes delte med oss i den åpen-baringen han mottok av Jesus: «Og jeg så en ny himmel og ny jord… Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: ’Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo oss dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp 21,1-4).

Av meg selv kan jeg ikke fore-stille meg et slikt sted, særlig ikke når tårene strømmer og sorgen overvelder hjertet mitt. Men jeg

er glad for at Herren har forberedt et sted hvor jeg ikke skal gråte mer. Det er det hjemmet hvor jeg ønsker å være når min reise her nede er slutt.

Den dagen kommer helt sikkert når all sorg bare vil være et fjernt minne for Guds barn. I mellomti-den gråter vi, lider vi, sørger vi. Jeg bekjenner at jeg etter de fem årene som er gått siden jeg opplevde min store sorg, nå har «kommet over det». I stedet har Herren lært meg å leve med sorgen ved at jeg klynger meg til løftene hans. Jeg takker Gud for alle dem som har gått denne veien sammen med meg og pekt på de mange sider ved Guds styrkende nåde. Sammen oppmuntrer vi hverandre med det håpet som er gitt oss i det store budskapet om Jesus Kristus. Der forkynner Gud for oss: «Jeg elsker deg», og han lover oss: «Jeg skal aldri svikte deg». Og det aller beste har vi fortsatt i vente, liv for evig sammen med ham.

(Dette er den fjerde og siste av fire artikler om hva vi kan lære om sorgen. Forfatteren er pastor i Thi-ensville, Wisconsin. Hans egen sønn begikk selvmord. Les i nr 1/2013 av Bibel og Bekjennelse om dette.)

FORLAGET SCRIPTURA

ANDAKTSBØKER:

Gleden i Gud av Theodor ReuterFamilieandaktsbok som bygger på Luthers lille katekisme ..... kr. 75,-

Opp til Jerusalem av John A. BraunAndakter for fastetiden ...... kr. 175,-

I en tid som denneAndakter til trøst ................. kr. 95,-

Nærmere Jesus av John A. BraunAndakter om Frelserens virksomhet i Galilea ........... kr. 100,-

Alt av nåde av Ole BrandalPreikesamling frå nyårsdag til påskedag ........................ kr. 75,-

Da Vinci-koden og Bibelen av Seth ErlandssonEn tilbakevisning av historiefor-falskningen i Dan Browns «Da Vinci-koden» og et oppgjør med bibel kritikken ............... kr. 95,-

Guds menighet er jordens største underForedrag og prekener ved det første kirkemøtet i LBK Norge sommeren 2009 ................. kr. 50,-

Ny skapning i KristusForedrag og prekener ved LBKs kirkemøte sommeren 2011 .. kr. 50,-

Kristen – men hvorfor lutheraner?av John A. BraunEn enkel framstilling av hva lutheranere tror ................... kr. 50,-

Om Jesus av Seth ErlandssonEn kritisk granskning av Jonas Gardells bok om Jesus ........ kr. 70,-

Bøkene bestilles fra:

Forlaget Scriptura, Solåsv. 20, 4330 ÅlgårdE-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no

Porto kommer i tillegg.

LBKs 40 årsjubileum 11-13 juli 2014

Tema: Kristusbrev til verdenSted: Hjälmargården, Läppe i Sverige

Se detaljert program på www.luthersk-kirke.no

Påmelding til Anna Karlsson, annaskuriosa@telia.com tlf. +46-372-19068, +46-70-6693849.

15

F O R B A R N

Av Joslyn Moldstad

«Alle byens skoler holder stengt i dag!» sa de på radionyhetene. Agnes snudde seg rundt i sengen og dyttet hele radioen inn under puten. Ellers når det kom slike nyheter på grunn av snøstorm og stengte veier, pleide hun straks å hoppe ivrig ut av sengen. Men denne morgenen klarte hun ikke å være glad. Julen var over og det de nå hadde i vente var måneder med bitende kulde, is og snø.

Under frokosten merket mamma at Agnes var i uvanlig dårlig humør. «Agnes, jeg har en over-raskelse til deg oppe på loftet,» sa hun. Men da de to var på vei opp den bratte, smale trappen, protesterte Agnes. «Mamma, det er jo julerom-met som er der oppe! Og ingen barn har vel lov til å gå opp dit? Dessuten er julen over. Så hvor-for vil du vise meg et tomt rom?»

Mamma sa ingenting, men blunket lurt med øynene idet hun åpnet døren. Da Agnes kikket inn i rommet, måpte hun av overraskelse. Inn-pakkede presanger, esker og pakker lå stablet fra golv til tak. To mini-julegraner fylte det ene hjørnet. Esker overfylt av glitter, lys, kuler av sølv og gull, og all slags pynt sto rundt omkring på gulvet.

Mamma grep hånden til Agnes og førte henne bort til bibelen som lå oppslått borte ved vinduet. Hun pekte på et vers som var un-derstreket med rødt. «Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem» (Luk 2,20), leste Agnes.

«Da jeg liten, var jeg også veldig lei meg for at julen tok slutt,» sa mamma. «Moren min hadde ikke noe slikt julerom, men hun fortalte meg at det er i hjertene våre den egentlige julen blir tatt vare på. Den vidunderlige kunnskapen og viss-

heten om at Frelseren er kommet for å sette oss fri fra synden, følger oss gjennom alle månedene i året, til og med i de bitreste januarmånedene i livet vårt.»

«De bitreste januarmånedene?» tenkte Agnes. «Mamma snakker nok egentlig ikke om det kalde været, men om de triste skuffelsene i livet; å miste en venn som dør, å ikke ha penger til å betale husleien, å sitte sammen med et sykt barn i et nakent rom på sykehuset.»

Mamma fortsatte: «Selv etter at all julepyn-ten er tatt vekk, kan vi kjenne spenningen og gleden til gjeterne.» Hun la forsiktig en liten eske i hendene på Agnes. Det raslet i silkepapir da hun åpnet den, og en rød rose strålte opp mot henne.

«En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter» (Jes 11,1), siterte mamma.

«Det hev ei rose sprunge,» - Agnes hvisket tittelen på den kjente julesalmen.

«Rosen eller skuddet er Jesus,» sa mamma og nikket. «I motsetning til avkuttede blom-ster som springer ut og dør, så døde Jesus og ble levende igjen! Som en blomst som skyter knopp og vokser opp fra den kalde januarsnøen, dekker hans hellighet over synden vår og vi er blitt fri fra den.»

«Så da trenger ikke hjertet mitt å være tomt og kaldt sånn som jeg trodde at dette rommet var,» sa Agnes smilende mens hun holdt godt fast rundt blomsten sin. «Hjertet mitt bærer inni seg den virkelige julen som var og den som skal komme – den som vi skal feire i himmelen hos Herren!»

Bønn: Å, hjertens kjære Jesus Krist, gjør deg en vugge i mitt bryst! Kom, hvil deg i mitt hjertes skrin, og gi meg del i nåden din! (Luther, NoS 36)

(Fra Lutheran Sentinel)

Er julen virkelig over?

Porto betaltved innleveringen

P.P.Norge/Norvège

RETURADRESSE: Bibel og Bekjennelse, Solåsveien 20, N-4330 Ålgård

LBK på internett

www.luthersk-kirke.noAndakter • prekener • foredrag • program for gudstjenester • m.m.

Noen ganger kan det være vanskelig å finne julepresanger. En god strategi kan være å gå til den rette butikken for å finne passende presan-ger. Kanskje en butikk med herreklær til far, en håndarbeidsbutikk til mor og en lekebutikk til barna. Men hvor skal vi gå for å finne en presang til Gud?

Malaki profeterte for folket i Juda. Det virket som de hadde gått til en bruktbutikk. De ga Herren gamle, utslitte gin som ingen andre ville ha. Gud ble ikke glad. Tidligere i Malakis bok anklaget han dem: «Når dere bærer fram et blindt dyr som offer, er ikke det galt? Når dere kommer med et halt eller sykt dyr, er ikke det galt? … For-bannet er bedrageren som har et hanndyr i buska-pen og lover å gi det til Herren, men ofrer et skadet dyr i stedet. For jeg er en stor konge, sier Herren over hærskarene, og mitt navn er fryktet blant folke-slagene» (Mal 1,8 og 14).

Hvilke gaver er det som behager vår store og kjærlighetsrike Gud? Tenk på den gaven han har gitt oss – evig liv ved sin Sønns død og opp-standelse. Jesus gjorde vår frelse til en fri gave. Dessverre er det mange som tolker denne vidun-

derlige sannheten på feil måte. «Billig nåde» er et uttrykk som av og til blir brukt for å beskrive Guds frie gave. Siden menneskene får denne gaven til spottpris, føler de ikke noe behov for å gjengjelde den med noe dyrt. Ettersom de ikke trenger gjøre noe for å bli frelst, tenker de at det er nok med et halvhjertet takk.

Et par kom til sin pastor med et tilbud. «Vi har kjøpt et nytt piano,» fortalte de gledesstrå-lende, «og vi har bestemt oss for å gi det gamle til kirken!» Pastoren tenkte seg om en stund, og så sa han: «Vi tar det nye.»

Kan vi gi noe til Gud som behager ham? David sier: «Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte» (Salme 51,19). Derfra kommer gaven som be-hager Gud. Men det slutter ikke der. Et knust hjerte som blir leget av Jesus, gjør at hele livet blir forandret så det blir et offer som behager Herren.

Kjære Herre, tilgi oss vår mangel på iver. Tilgi at vi har gitt deg billige gaver. Forny hjertene våre denne julen så vi elsker deg og gir deg det beste. Styr våre skritt så vi går der du vil. Amen.

Den beste gaven«Da skal ofrene fra Juda og Jerusalem være til glede

for Herren» (Mal 3,4).