36Arbeiderhistorie 1996

AUF og Frisinn-ungdommer på vei til AUF-hytta p å Ims. Fra venstre: Ingolf Johannessen, Anker Pedersen, Marthon Horve, Wilhelm Karlsen og Dagfin Rimestad.

Arbeiderhistorie 1996

GUNNAR ROALKVAM

Arbeiderkultur i Stavanger

Sør-vestlandet er ikke det området i landet som vi forbinder m ed en

sterk arbeiderbevegelse. Selv om de politiske og faglige organisasjonene kanskje har stått noe svakere her enn i mer “røde regioner”, betyr ikke det at arbeiderklassen har vært mindre poli­tisk bevisst. De lokale sosiale og kul­turelle forhold har gitt grunnlag for mer praktisk og moderat samfunnseng­asjement. For det første har ikke klas­seforskjellene vært så markerte i Roga­land. For det andre har sterke folkelige bevegelser tuftet på kristendom, av­holdssak, dugnad og samvirkeorgani- sering hatt en klar sosial og kollektivis- tisk forankring. Svært mange sosialister og sosialdemokrater engasjerte seg derfor i praktisk sosialt reformarbeid i sine lokalmiljøer. I mellomkrigstida var Stavanger en av de mest utpregede industribyer i Norge, og alt skulle ligge til rette for en sterk arbeiderorganise- ring. Det fikk vi også, m en altså med en noe annen karakter enn for eksem­pel på Østlandet. Stavangerarbeiderne bygget opp det sterkeste forbrukersam­virket i Norge og engasjerte seg i såkalt lavkirkelig menighetsarbeid og av­holdsforeninger. Men selvsagt bygget de opp faglige og politiske organisasjo­

ner som i perioder markerte forholds­vis radikal profil, også sett i landssam- menheng. Det ble i en viss utstrekning etablert et alternativt kulturliv basert på sosialistiske verdier og idealer. I denne artikkelen vil vi se nærmere på de for­søk på å utvikle en egen arbeiderkultur som fant sted i Stavanger i første halv­del av vårt århundre.

De første tiltak

Den framvoksende arbeiderklassen i Stavanger levde i et kulturelt spen­ningsfelt under påvirkning fra mange og ulike kulturtradisjoner. Fra tiden rundt århundreskiftet kjenner vi de borgerlig inspirerte arbeiderforeninge­ne. De hadde som mål å heve arbei­dernes kulturelle nivå gjennom belæ­rende foredrag, leseværelser og sosialt samvær. Samtidig kunne også disse arbeiderforeningene være et tjenlig middel til kontroll og påvirkning av arbeidernes politiske engasjement. Det venstredominerte Stavanger Arbeider- samfund, som den legendariske Lars Oftedal tok del i, skulle blant annet: “bidrage til sine Medlemmers Oplys- ning, Dannelse og Velvære, samt at skaffe dem nyttig og forædlende

Underholdning og et hyggelig Tilflukts­sted i deres Fritimer”.1 Også den høyre- styrte Stavanger Arbeiderforening var først og fremst en selskaps og fore- dragsforening som samlet arbeidere “som var mer innstilt på å la seg lede enn på å hevde seg selv”.2 Men i kon­kurranse med disse veldedige fore- ningstilbudene, ble det også bygget opp mer sosialistisk fargede alternati­ver. Sentralt i dette arbeidet sto John Tanke Sviland, den store pioneren i den stavangerske arbeiderbevegelse. Han gjorde seg sterkt gjeldene både ved politisk, faglig og kooperativ orga­nisering på et sosialistisk grunnlag. Tanke Sviland kom, som så mange andre innen arbeiderklassen i Stavan­ger, fra et lite bygdesamfunn i Roga­land. I tillegg til den borgerlige kultur­påvirkning, m ed vekt på “de skjønne kunster”, klassisk musikk, litteratur, teater og billedkunst, må vi også ta i betraktning den kulturelle arven fra landsbygda på Sør-vestlandet. De fleste arbeiderfamilier var første eller andre­generasjons byfolk, som nok forsøkte å ta vare på enkelte kulturtradisjoner fra bygdemiljøet. Fellesskapsverdier, dug­nad og kristendom var viktige elemen­ter her. Som travel havneby, hadde Sta­vanger også et stort innslag av sjøfolk i arbeiderbefolkningen. Disse tok med seg hjem kulturimpulser av inntrykk og erfaringer fra nære og fjerne farvann. Dette inkluderte et bredt register fra religiøs påvirkning i engelske og ame­rikanske dissentermenigheter, sang, dans og musikk og nye politiske og vitenskapelige ideer. I tillegg hadde jo Stavanger en betydelig andel av misjo­nærer under fjeme himmelstrøk, og svært mange Stavangerfamilier hadde slektninger som hadde utvandret til USA.

Arbeiderhistorie 1996

Den teknologiske utviklingen, og Stavangers stadig sterkere karakter av industriby, fikk også sin innvirkning på kulturmiljøet i vid forstand i arbeids- plasskultur og livsstil. Nye kulturfeno­m ener som idrett, revyer og film, var ikke forbeholdt de få, m en nådde alle lag av folket.

Arbeiderkultur - hva er det?

Arbeiderklassens holdninger og verdier ble også preget av arbeids- og livsvil­kår. Forutsetningene for arbeiderfamili­enes kulturelle deltakelse og skaper­kraft ble definert av boligforhold, rela­tiv fattigdom og periodevis arbeidsløs­het. Næringslivet som ble dominert av hermetikkindustrien og skipsfart, var preget av sesongarbeid og sårbarhet for internasjonale konjunkturer. Trang- boddhet, lange arbeidsdager og et utbredt alkoholmisbruk i mange arbei­dermiljøer, skapte nok ikke noen god grobunn for skapende kulturell utfol­delse. Hovedinntrykket blir derfor at arbeiderklassens kulturelle engasje­ment vanligvis var kjennetegnet av behovet for adspredelse og underhold­ning.

Men det vokste også fram en sam- værskultur i arbeiderbydelene som adskilte seg fra den borgerlige i omgangsform, innhold og verdigrunn­lag. Arbeiderhjemmene var åpnere og familielivet mindre privatisert. I mange arbeidermiljøer vokste det fram en bevisst kollektivisme.3 Men etter hvert bygget flere og flere arbeiderfamilier egne hus, hovedsakelig tomannsboli­ger, og stavangerarbeiderne ble hus­eiere m ed egne hager, og ikke beboere i store leiegårder som tilfellet var i mange større industribyer. Eksistensen av såkalte “bestastuer”, som nærmest

Arbeiderhistorie 199639

sto på stas i flere arbeiderhjem, avslø­rer også en streben etter en borger­lig,“finere” livsstil.

Det er i dette spenningsfeltet vi må lete etter det vi kan kalle arbeiderkul­tur. Arbeiderkulturen kunne få karakter av en delkultur innenfor en helhetskul- tur dominert av en borgerlig kulturtra­disjon, og hvor perspektivet var å demokratisere denne. Men arbeider­kulturen kunne også bli en motkultur i opposisjon til det etablerte, bygget på alternative ytringer i form og innhold. Vi skal følge disse to kulturelle utvik­lingslinjene slik de kommer til uttrykk i en del interne og utadrettede kulturtil­tak i arbeiderbevegelsen i Stavanger. Spørsmålet blir om arbeiderklassen i Stavanger, til tross for de noe særegne forholdene i byen, maktet å tilføre det eksisterende kulturliv noe kvalitativt nytt, eventuelt som alternativ til den etablerte småborgerlige kulturen, eller om den bare gradvis ble trukket inn i denne.

Arbeiderkultur som delkultur

Det særegne og foredlede i den kultu­ren som utviklet seg i arbeidermiljøe­ne, kommer klarest til uttrykk i arbei­derbevegelsens foreninger og lag. Det er i denne institusjonskulturen vi kan finne tilløp til en bevisst dyrking, utvik­ling og formidling av klassens egne kulturelle verdier. Når dette ble koplet sammen med sosialistiske idealer, resulterte det i flere alternative kultur­ytringer. Men også i arbeiderbevegel­sen sto ønsket om å få ta del i det som borgerskapet hadde aksepten som god kultur, sentralt. Følgende leder i Arbei- derpartiavisa Iste Mai, som ble trykket på avisas navnedag i 1902, illustrerer i konsentrert form dette synet:

“Det er det aandeligt som materielt hung­rende proletariat som på denne dag strøm­mer ud af fabrikker og værksteder og i tusindtal fordrer af samfundet mere frihed fra arbeidets aag. Der ligger alvor i dette krav, thi der er ved dette kravs gjennemfø- relse, at døren til videnskabens og oplys- ningens tempel aabnes lidt ogsaa for den foragtede og tilsidesatte proletar. Det er lidt mindre tid i arbeidets slid der forlanges, for at det ogsaa kan bli muligt for disse kapita­lens trælle at tilegne sig lidt af alle de goder som kunst og videnskab har at by.”4

De fleste fagforeninger og arbeiderlag hadde periodevis enten et sangkor, en dramatisk klubb, en musikkgruppe eller et idrettslag. Men aktivitetsgraden kun­ne være vekslende, og de enkelte tiltak fikk ikke alltid noen varig karakter.

Samvirkende Fag- og Arbeiderforeninger

Den organisasjon som i særlig grad sat­te de inntektsgivende kulturaktiviteter i system, var Samvirkende Fag og Arbei­derforeninger. Bakgrunnen var et ønske om å skape et underholdnings- tilbud spesielt beregnet på arbeider­klassen. Men først og fremst var moti­vet å skaffe penger til driften av Fol­kets Hus, som var i Samvirkendes eie fra 1901. Samvirkendes Markedsuker var arbeiderbevegelsens viktigste bid­rag til den folkelige underholdnings- kulturen i Stavanger. Flere helger på rad hver vår og høst ble Folkets Hus fylt m ed revyer, sang og musikk, opp­lesing, utlodning og bevertning. Både lokale og landskjente kabaret- og sang- artister ble engasjert, og Markedsukene ble en god og sikker inntektskilde for Folkets Hus. De første arrangementene ble satt i gang i 1907, og nokså regel­messig holdt Samvirkende det gående

Arbeiderhistorie 1996

Folket Hus i S tav an g e r .

helt fram til 1940. Men det var i 1930- årene Markedsukene hadde sin glans­periode. Dette hadde sammenheng med at det nybygde Folkets Hus ble tatt i bruk fra 1926. Særlig de første ti årene måtte Samvirkende kjempe hardt for å finansiere huset. Derfor ble det også satset ekstra mye på Markedsuke­ne. På denne tida var arbeidsløsheten ekstra høy i Stavanger, og økonom ien i m ange arbeiderfamilier var anstrengt. Men under slike forhold blir det også skapt et behov for adspredelse og flukt fra den gråe hverdag. På arrangemen­tene i Folkets Hus ble det lokket fram både smil og latter for en billig penge. Forretningsfører Chr. Aunevik var den drivende kraft i dette arbeidet. Helt fra 1911 hadde han ansvaret for Samvir­kendes økonomi. Med seg hadde han Markedsukekomiteer og Samvirkendes Kvinneforening som deltok i planleg­

gingen og organiseringen av under­holdningen. Landskjente artister ble ofte brukt som trekkplaster, m en det lokale innslaget var dominerende. Svært mange kjente Stavangerviser på dialekt, de fleste av Lauritz Thorssen, ble laget til M arkedsukene. De var skrevet som morsomme kommentarer til dagsaktuelle forhold i lokalsamfun­net, gjerne m ed en liten sosialkritisk brodd. Flere av sangene ble mektig populære og er fortsatt på folkemunne. Et interessant trekk ved revyene i Fol­kets Hus, var at de bevisst ble gjen­stand for kontinuerlig forandring i løpet av en periode på fem, seks uker. Det ble skapt et akseptert dialogfor- hold mellom forfattere, musikere, skuespillere og publikum. Folks reak­sjoner, nye ideer og ferske hendinger i nærmiljøet ble retningsgivende for kor­rigering og forbedring av de forskjel­

Arbeiderhistorie 1996

lige innslag. På denne måten kunne standarden på revyen være av en helt annen karakter etter fire-fem helger, enn det som var tilfellet ved starten. Markedsukene trakk store folkemeng­der til Folkets Hus, også folk utenfor arbeiderbevegelsen. Selv om den smu­le sosiale satire som kan registreres i en del av visetekstene markerer en viss motkulturell tendens, var det likevel adspredelse og lettere underholdning som var det primære. Mens folk lo så tårene trillet, strømmet det samtidig inn sårt tiltrengte kroner til finansieringen av Folkets Hus.

Friluftsliv og opplysningsarbeid

I sommerhalvåret tok arbeiderorganisa­sjonene ofte initiativ til utflukter og stevner. Friluftslivet fremmet kamerat­skapet, og for de fleste medlemmene var slike organiserte fellesturer den greieste og rimeligste måten å komme seg “ut på landet”. Lenge var dam p­skipsturer innover i Ryfylkefjordene særlig populære, men senere ble det også arrangert turer med lastebiler “m ed benkearrangem ent”. For den organiserte arbeiderungdommen ble det vanlig å dra på lengre utflukter i påske og pinsehelgen. Pinsestevner ble etter hvert en fast tradisjon i enkelte arbeiderlag. Det var også vanlig at for­eningene leide landsted i byens nære omegn, som medlemmene kunne benytte i sommerhalvåret. Men i 1930- årene bygde flere fagforeninger egne hytter noe lenger borte fra byen.

Opplysningsarbeidet i den lokale arbeiderbevegelsen hadde lenge karak­ter av allmendannende kunnskapsfor­midling. Det ble holdt opplysende foredrag som både omfattet populær­vitenskapelige emner og politiske og

sosiale spørsmål. Bare et fåtall var sær­lig godt politisk skolert og fortrolige med de sosialistiske teoretiske skrifter. Det foregikk imidlertid et møysomme­lig arbeid for å gi medlemmene basis­kunnskaper om fagforeningsvirksom­het, møtedisiplin, og offentlig opptre­den. I de mange diskusjonsklubber ble videre politiske vyer drøftet, og enkelte fagforeninger opprettet egne bibliote­ker. I Folkets Hus og i Arbeider- avholdslaget Frisinns hus ble det innre­det leseværelser, men de ble bare be­nyttet i beskjeden grad. Men etter at 8- timers dagen ble innført i 1919, ble muligheten for å delta på kveldskurs noe bedre.

Etter at Stavanger og Omegn Sam­organisasjon var stiftet i 1924, ble det satt i gang en fagforeningsskole i Fol­kets Hus. Denne ble ledet av samorga­nisasjonens sekretær, Adolf Olsen. Hovedvekten ble lagt på alminnelig fagforeningskunnskap og organisa- sjonsopplæring, men det ble også undervist i sosialpolitikk og sosialistisk ideologi. Det faglige opplysningsarbei­det ble etter hvert organisert gjennom Distriktsstudienemnda for Stavanger og Rogaland og Arbeidernes Opplysnings- komite, som var forløpere til Arbeider­nes Opplysningsforbund, AOF. Mens Adolf Olsen arrangerte kurs og studie­samlinger utover i 1930-årene, ble det også arbeidet for å opprette en folke­høgskole for arbeider- og bondeung- dom i Rogaland. Lover og planer ble vedtatt i 1936, m en denne tanken ble ikke realisert på grunn av vanskelig­heter m ed finansieringen.

Den politiske skoleringen var beskjeden, og i de årene den politiske arbeiderbevegelsen var splittet, lå både skoleringsarbeid og kulturaktiviteter på et lavmål. Et egenartet lite kulturmiljø

Arbeiderhistorie 1996

E gede-N issen familien v a r sterkt e n g a s je r t i S ta v an g e rs teater- o g musikkliv. Fra venstre: A d a m , Stig, A d a m E gede-N issen , Lill, m oren G o g g i , D ag , A d a m ed Gøril p å fan g e t , og O s c a r . Bildet e r tatt i d a g l ig s tu a i Pr insensgate , S ta v a n g e r 1 9 1 5 .

ble utviklet innen Stavanger Kommu­nistiske Parti, m ed Egede-Nissen-fami- lien, m ed sine mange kunstneriske talenter, som det naturlige sentrum. Men kommunistene var få i Stavanger, og selv om Adam Egede-Nissen før splittelsen hadde vært byens ordfører i en periode, nådde ikke dette kultur­arbeidet fram til større grupper innen arbeiderklassen. Det var heller ikke særlig revolusjonære vyer som lå til grunn. Egede-Nissen var sterkt enga­sjert i byens teater og musikkliv, og han ønsket å formidle disse kulturver­diene til arbeiderne. Som formann i lokalavdelingen for Kunst for Folket, som hadde som mål “å fremme interes­se for god kunst, samt å lette folks sto­re m engde adgang til denne”, forsøkte han i noen år å formidle billetter til konserter, teaterforestillinger og kunst­utstillinger. Men foreningen opphørte i 1934 uten at dette arbeidet hadde lyk­tes i noen særlig grad.5

Drømmen om en ny kultur

Når arbeiderkulturen hadde en alterna­tiv verdimessig forankring og gikk ut­over rammene for det borgerlige kul­tursyn, fungerte den som motkultur. 1 stedet for de borgerlige, individualistis­ke idealer, ble arbeiderklassens kollek- tivistiske erfaringer og samvirkeverdier lagt til grunn. Sosialismens solidaritets­tanker ble det verdimessig sentrale både i de holdninger og det innhold som ble formidlet, og i den form og uttrykksmåte kulturen fikk. Målet ble å skape en ny kultur som kunne fungere løsrevet fra den etablerte. Kulturen ble sett på som et middel til å styrke arbei­derklassens totale frigjøringskamp. Ved å utvikle en kulturell overbygning til den daglige kampen, var hensikten å skape en ny forståelse for egne verdier og av klassens samfunnsmessige rolle. At arbeiderklassen selv kunne ha noe viktig å bidra med, hadde arbeider­

Arbeiderhistorie 1996

bevegelsens “grand old m an”, John Tanke Sviland, under en intern konflikt i Stavanger Arbeiderparti i 1909, formu­lert slik:

“Naar vil vore ledere lære at forstaa at arbeiderklassen har sin særskilt utformede karaktertræk og tankerætning, ud fra sit eget livs skolegang, der blir uligt andres i samme forhold som deres tilværelsesformer er ulige andre samfundsklassers. Havde vore stedlige partiledere kun haft en tæft af historisk forstaaelse heraf, saa havde de i lighed m ed hvad andre socialvidenskabe- ligt uddannende partiledere har gjort, - først sat sig ved arbeidernes fødder for at lære dem som klasse at kjende”.6

De motkulturelle institusjonene

Arbeiderpartiavisa Iste Mai og de koo­perative forbruksforeningene framsto fra århundreskiftet som utadrettede motkulturelle institusjoner. Iste Mai begynte å komme ut regelmessig fra 1899,7 og den eldste og sterkeste for­bruksforeningen, Økonom, ble etablert i 1900. På hver sin måte fikk disse tilta­kene betydning for arbeiderbevegelsen i Stavanger.

Iste Mai forsøkte å markere seg som arbeiderklassens talerør i byen, men avisa fikk ingen dominerende stil­ling blant arbeidsfolk. De fleste arbei­derfamiliene leste andre aviser, særlig Stavanger Aftenblad, som hadde en bredere dekning av lokalstoff. Dessu­ten stred Iste Mai m ed gjennomgående dårlig økonomi og hyppige redaktør- skifter. Arbeiderbevegelsens organisa­sjoner måtte med jevne mellomrom bevilge økonomiske bidrag og betale ekstrakontingent for å holde liv i avisa. Selv om Iste Mai for mange gjerne ble et supplem ent til en større avis, la sen­trale tillitsvalgte i arbeiderorganisasjo­

nene stor vekt på å ha en egen lokal­avis som korrektiv til borgerpressen.8 Iste Mai ble da også den viktigste for­midler av radikale sosialistiske ideer i Stavanger. Ofte var innholdet provose­rende, ikke bare på borgerskapet, men også på store deler av arbeiderbefolk­ningen. Dette var særlig merkbart fra 1909, da militærnekteren Einar Li til­trådte som redaktør. I årene fram til 1916 presenterte avisa en rekke utfor­drende artikler mot militærvesenet. Dette innledet en lang tradisjon med et klart antimilitaristisk engasjement i avisa.

Senere, i mellomkrigstida, skulle både redaktørene Børge Olsen-Hagen og Tjøl Oftedal bli politianmeldt for dette. Olsen-Hagen havnet også i feng­sel, noe som vakte stor oppsikt. Mens han satt inne, ble han valgt til Stor­tingsrepresentant, og i triumf ble han båret på gullstol fra Botsfengselet i Oslo og fram til Stortingets åpning i januar 1925.

Einar Li innledet også en annen utfordrende polemikk rettet mot det religiøse Stavanger. Helt fra starten hadde Iste Mai trykket et mangfold av artikler som forsøkte å påvise slekt­skapsforholdet mellom de sosialistiske ideer og den kristne morallære. Denne kristen-sosialistiske markeringen kun­ne nok irritere de borgerlig-kristne, men Li framhevet heller motsetninge­ne, og i en oppsiktsvekkende leder i 1915, opphøyet han i bibelsk språk sosialismen til arbeidernes religion. Dette virket utfordrende, ikke minst på de mange kristne i arbeiderbevegelsen:

«For os er nemlig socialismen ikke bare politikk for dagen. Den er vor religion. Vi tror på socialismen. Vi tror paa dens lære­setninger, som det frelsens og frihetens

Arbeiderhistorie 1996

evangelium, der skal bringe fred og velsig­nelse paa Jorden».9

Men avisas innholdsprofil skiftet fra redaktør til redaktør, mange kom uten­fra, og de fleste av dem var lite fortroli­ge med de lokale forhold. Avisa fikk derfor ikke den tydelige, lokale forank­ring som de andre Stavangeravisene hadde, før ut i 1930-årene. Foruten i Stavanger, var det særlig i Sandnes og på Karmøy at avisa fikk noe særlig utbredelse. Men så sent som i 1939 var likevel ikke opplaget kommet opp i mer enn 5-6000 aviser. Det bør også nevnes at Iste Mai formidlet dikt, noveller og føljetonger, forfattet av sosialistisk inspirerte forfattere som Upton Sinclair, Jack London, Johan Falkberget, Nordahl Grieg og Arnulf Øverland, og avisa ga ofte plass til lokale poeter og arbeiderskribenter.

«Å tjene hverandre, ikke tjene på hverandre»

Forbruksforeningenes motkulturelle funksjon lå først og fremst i den prak­tiske demonstrasjon av en alternativ økonomisk og organisasjonsmessig tenkning. Forbrukersamvirket repre­senterte et radikalt brudd m ed tradisjo­nell kapitalistisk tenkemåte, og den demokratisk styrte forretningsdriften ble koplet sammen m ed en rekke sosi­ale og etiske perspektiver. Forbruks­foreningene, Nordkronen Mølle og Produksjonlaget Samhold m ed egen smørfabrikk, bakeri, kaffebrenneri, pølsefabrikk og fiskematavdeling, ble synlige uttrykk for en alternativ, sosia­listisk preget økonomi. Ved sin utbytte- deling og sine hjelpefond, hjalp for­bruksforeningene mange arbeiderfami­

lier til å få en bedre og mer ordnet økonomi. Med sine store felles innkjøp og ved sin omfattende egenproduk­sjon, greide forbruksforeningene å dri­ve så rasjonelt at det ble betydelige beløp som ble tilbakebetalt til medlem­mene. Samtidig ble det lagt vekt på kvalitet, hederlig forretningsførsel og rene butikker uten omsetning av øl eller andre alkoholholdige drikker. For de mest vanskeligstilte kunne forbruks­foreningene også fungere som egen- hjelp som hindret mange fra å havne på «forsorgen» i arbeidsløshetsperioder, sykdom eller streik. Både Økonom og Bikuben bevilget årlig betydelige beløp til medlemmer i nød.10

I 1940 hadde forbrukersamvirket utviklet seg til å ha over 60% av Stav­angers befolkning som medlemmer.11 Stavanger var blitt selve «samvirkebyen» i Norge, med en produksjon og om set­ning som betydde at Stavangerkoope- rasjonen var et tyngdepunkt i samvir­kebevegelsen. Denne sterke stillingen hadde nok sam m enheng m ed den praktiske nytten av å være kooperatør, m en den hadde også sin bakgrunn i de sentrale kulturverdier i regionen, så som nøysomhet, selvhjelp og sosial likhet.

Innen landbrukssamvirket pågikk det parallelt en betydelig oppbygning av felleskjøp og fellessalg, og Rogaland sto særlig sterkt innenfor dette området også. Men det var forbruksforeningene i byene som ble oppfattet som sosialis­tisk pregede innretninger.

«Avhold, opplysning, menneske­verd»

Bakgrunnen for å opprette egne arbei- deravholdslag lå i den oppfatning at

Arbeiderhistorie 199645

avholdsarbeid også var en kulturkamp i vid forstand for arbeiderklassen. Alkoholmisbruket i mange arbeidermil­jøer var et uttrykk for kulturell fattig­dom, og alkoholen fungerte på sett og vis som et «sosialt bedøvelsesmiddel». Sosialistiske avholdsfolk mente at de borgerlige avholdslagene hadde for snevre perspektiver i sitt arbeid. Det ble lagt for stor vekt på det individuel­le ansvar, forsakelse og moralisme, og det ble gjort for lite for å analysere de samfunnsmessige forhold som fram­brakte alkoholmisbruket. Sosialistisk avholdsarbeid måtte ta opp i seg større oppgaver og visjoner enn det den små­borgerlige avholdsfilosofien omfattet.

I tiden før 1914 eksisterte det to arbeideravholdslag i Stavanger, Losje Svithun og Losje Frisinn. Begge var til­sluttet Stavanger Arbeiderparti og byg­get på en klar totalavholdsfilosoh. Det var Frisinn som utviklet seg til å bli det sterkeste, og etter hvert, også det mest

radikale arbeideravholdslaget.Laget markerte seg allerede fra star­

ten i 1909 med en antimilitaristisk pro­fil. Det førte til at det også ble oppret­tet kontakt m ed kvekermiljøet i byen. Den kjente kvekeren Ole F. Olden holdt gjennom årene flere foredrag i Frisinn om fredssak og ikkevoldsstrate- gi. Olden var en meget allsidig og kunn­skapsrik personlighet, og han drev et langvarig og verdifullt opplysnings­arbeid blant arbeiderungdom, helt fram til andre verdenskrig.

Etter folkeavstemningen i 1919, som innledet en forholdsvis lang perio­de med utstrakt forbud mot import og omsetning av hetvin og brennevin, dabbet virksomheten i arbeiderav- holdslagene av. Splittelsen i den politis­ke arbeiderbevegelsen forsterket pas­siviteten både her og i andre arbeider­lag. Men Frisinn hadde greid å kjøpe eget hus i Brødregata i Stavanger, og dette var nok en m edvirkende årsak til

A vh o ld s lag e t "Frisinn" i 17. mai-toget i S t a v a n g e r i 1 9 4 5 .

Arbeiderhistorie 1996

at en del ildsjeler maktet å holde arbei­det gående. Sosialdemokraten Magnus Karlson, som hadde vært den drivende kraften helt fra starten, innså at m ed­lemsskap i et avholdslag var krevende og at det derfor kanskje «ikke var noe for mengden». Men han trøstet seg med at laget fungerte som et forum for kunnskapshungrige og ressurssterke arbeidere. Disse kunne så i sine respek­tive miljøer virke opinionsdannende.12

Fra 1926 økte imidlertid aktiviteten i Frisinn i betydelig grad. Forbudsav- stemningen dette året virket mobilise- rende. Men det gjorde også samlings­arbeidet i arbeiderbevegelsen. Frisinn, som hadde meldt seg ut av Arbeider­partiet i 1921 for å stå nøytral i striden, ble et sentralt forum for samlingsdisku- sjoner i Stavanger. Samlingen i 1927 styrket også lagsarbeidet. I nært sam­arbeid med arbeiderungdomslagene i byen, viste Frisinn iherdig innsats under forbudsvalgkampen i 1926. Avholdsbevegelsen sto ennå sterkt i Stavanger, og mens det i de fleste andre byer denne gang ble flertall mot forbud, valgte Stavanger fortsatt for­bud. En ny avstemning i 1932 bekreftet dette.

Stor arbeidsløshet, ikke minst blant ungdom, var også en medvirkende årsak til at arbeiderungdom strømmet til m øtene og underholdningsarrange- m entene i Frisinn. Men også innsatsen til legene Sven Oftedal og Eyvin Dahl var avgjørende for at aktiviteten nådde et høydepunkt i 1930-årene. De brakte m ed seg en ny oppfatning av arb^ider- avholdslagenes rolle som alternative sosiale miljøer. Dahls ideer gikk ut på å politisere avholdsarbeidet klarere, mens Oftedals visjoner lå i å utvikle et samfunnsmessig ansvar for en kon­struktiv bruk av fritida.

I 1930 ble Magnus Karlson avløst av Eyvin Dahl som formann i Frisinn. Dette skiftet innebar en endring i mer radikal retning. Den noe eksklusive losjebetegnelsen ble erstattet med arbeideravholdslag, og nye vedtekter betonte klarere medlemmenes ansvar for arbeiderbevegelsens politiske mål­setninger. Avholdsarbeidet ble satt inn i et klart klassekamp-perspektiv. I til­legg til avholdsparagrafene, ble det slått fast at Frisinns formål også var «å samle kvinner og m enn til et målbe­visst arbeid for arbeiderklassens øko­nomiske og kulturelle frigjøring. Det ser løsningen herav i gjennemførelsen av den sosialistiske ide».13

Det må være riktig å hevde at Fri­sinn utviklet seg til å bli det mest res­surssterke laget innen arbeiderbevegel­sen i byen, både m ed hensyn til kultur­elt mangfold og politisk kunnskapsnivå blant medlemmene. Ingen andre fore­ninger kunne framvise maken til bred­de i kulturaktivitetene. Frisinn hadde eget barnelag, sportsklubb m ed mange idrettsgreiner, en anerkjent ballettgrup- pe, dramatisk klubb, leikarring, tram- gjeng, sangkor, attraktive dansearran- gementer og et velutviklet studiearbeid. Arbeideravholdslaget hadde egen hyt- tekoloni, Friheim, rett utenfor Stavan­ger. Her kunne interesserte medlemmer reise sin egen private hytte innenfor et organisert avholdsfellesskap. Sports­klubben bygget hytte i Madlandsheia.

Barnearbeidet

Det første barnelaget vi kjenner til i byens arbeiderbevegelse, er Frisinns barnelag, Stavangers Fremtid fra 1909- Dette ble etter noen få års aktivitet avløst av en sosialistisk søndagsskole. Men bam elagsarbeidet fikk ikke noe

Arbeiderhistorie 1996

stort omfang før Eyvin Dahl engasjerte seg i Stavanger Arbeiderparti og i Fri­sinn. I løpet av noen m åneder i 1926 bygget Dahl opp Frisinns barnelag til et aktivt lag m ed 350 medlemmer, hvorav 200 møtte jevnlig på møtene. Barnelaget hadde egen håndskrevet avis, en aktiv dramatisk klubb, leikar­ring, sangkor og syforening. En rekke av barna skal ha vist «utpregede kunst­neriske tilbøyeligheter». I 1931 manøv­rerte Eyvin Dahl barnelaget over til Sta­vanger Arbeiderparti. Dette ble forklart med at det var behov for de større lokalene i Folkets Hus, men egentlig var det Dahls klare mål å politisere barnearbeidet sterkere. Selv om Arbei­dernes Barnelag fortsatte med stor akti­vitet tre-fire år til, stagnerte virksomhe­ten i siste halvdel av 1930-årene. Mange var skeptiske til politiseringen av barnelagsarbeidet, og særlig flere av

de eldre i arbeiderbevegelsen reagerte på at barnelagets møter ble lagt til søn­dag formiddag i konkurranse m ed de kristne søndagsskolene.14 Da Eyvin Dahl fikk med seg 15 unge til å velge en sosialistisk ungdomsinnvielse i ste­det for kirkens konfirmasjon, var dette vanskelig å svelge for de mange krist­ne i den lokale arbeiderbevegelsen. Innvielsen fant sted i Folkets Hus 1. mai 1933, etter at det var blitt undervist i sosialisme noen uker.15 Dette ble et engangsfenomen, og Dahl måtte bare konstatere at interessen for en organi­sert, sosialistisk barne- og ungdoms- oppdragelse var minimal i Stavanger.

Eyvin Dahl fikk noe større oppslut­ning om sine demonstrasjoner mot den borgerlig-nasjonalistiske 17. mai fei­ringen. Flere år på rad mønstret han et hundretalls arbeiderungdommer som demonstrativt marsjerte ut til Friheim

S ta v a n g e r A rb e id erp a r t i s leikarring 1 9 2 1 - 2 2 .(Etter "S ta v a n g e r mellom sild o g olje", Dreyer 1 9 8 8 )

Arbeiderhistorie 1996

m ed sang og røde flagg. Men også det­te falt bort etter at Johan Nygaardsvold dannet regjering i 1935. Da ble 17. mai dagen også oppfattet som hele folkets dag.

Barnelaget ble allerede i 1934 om dannet til Framfylkingen, som ble sosialistenes svar på den borgerlige speiderbevegelsen. Men det politiske innholdet var betydelig neddem pet og underordnet vanlige fritidsaktiviteter.

Sentrum og Østkanten Arbeider- ungdomslag hadde også sin storhetstid i 1930-årene. Her ble det utviklet et all­sidig kulturmiljø på et klassebevisst grunnlag. Hovedtyngden av medlem­m ene var arbeidsløse. De brukte mye av sin fritid i arbeiderungdomslagene og på Frisinns arrangementer. Selv om vi finner flere radikale sosialister blant de mest aktive, representerte nok arbeiderungdomslagene for de fleste først og fremst et trivelig sosialt miljø. Strategien som ble fulgt ser ut til å ha

vært å la dans og underholdning være trekkplasteret,-”så fikk en efterpå opdra dem i klassekamp”.16

Organisasjonskultur og studie­arbeid

Et av de mest særpregede trekk ved arbeiderbevegelsens kulturtiltak i den­ne perioden var selve den organisa­sjonskultur som vokste fram. Det ble lagt vekt på tillitsmannsopplæring og arbeidet for å utvikle en demokratisk møtekultur, m ed strukturert program, møtedisiplin og medlemsaktivisering. Men ikke alle arbeiderungdom m ene innordnet seg like lett disse forsøkene på å skape et ordnet og funksjonelt foreningsliv.

Et annet tiltak som tok sikte på å lære opp medlemmene, var det etter hvert nokså omfattende studiearbeidet. Denne virksomheten ble forsøkt satt inn i en politisk og klassemessig sam­menheng. Et innlegg i Østkantens A.U.L.s håndskrevne avis, Knyttneven, illustrerer denne verdileggingen:

“Målet med opplysningsarbeidet er først og fremst å dyktiggjøre sig, ikke for sin egen part, men for den klassen du representerer. Vor bevegelse er ikke bare en kamp for bedre livsvilkår, men dens opgave er både å gjennomføre økonomisk fridom og å ska­pe en ny og bedre kultur, det vi forstår med arbeiderkultur.”17

For at dette ikke bare skulle være reto­rikk, ble det forsøkt å demokratisere selve opplæringsprosessen ved å sette i gang studiesirkler. Her skulle deltaker­ne stå i et aktivt dialogforhold til lære­ren, og i fellesskap skulle de arbeide seg fram til økt erkjennelse og høgere kunnskapsnivå. Oppslutningen om stu­

Sven O ftedal .

Arbeiderhistorie 1996

diesirklene var imidlertid nokså varie­rende, ofte med stort frafall underveis. De mange foredrag på lagsmøtene nådde likevel flere.

I Arbeideravholdslaget Frisinn og i arbeiderungdomslagene hadde studie­arbeidet et forholdsvis stort omfang i første halvdel av 1930-årene. De bærende krefter i dette arbeidet var Eyvin Dahl og ingeniør Ole Jensen, som underviste i marxisme, sosialistisk økonomi, kulturhistorie og utviklings­lære. Harriet Jensen drev en rekke språkkurs i tysk og engelsk, og Sven Oftedal drev opplæring i sosialpolitikk, helse og boligspørsmål. Både Dahl, Jensen og Oftedal åpnet sine hjem for vitebegjæ rlige arbeiderungdom m er. Her fikk de spesielt interesserte med­lemmene i arbeiderungdomslagene og i Frisinn stifte bekjentskap med klas­sisk litteratur og musikk i tillegg til de politiske teoriene. Disse akademikerne forenet det vi kan kalle tradisjonelle kulturverdier med et radikalt politisk budskap. Mange av de som senere skulle bli sentrale aktører i arbeider­bevegelsen i Stavanger, fikk sin utdan­nelse av dem i årene før andre ver­denskrig.

Fra motkultur til delkultur

Det motkulturelle innslaget i den sta­vangerske arbeiderbevegelse nådde altså sitt høydepunkt i første halvdel av 1930-årene. Forutsetningene for dette må finnes både i denne tidens omfat­tende arbeidsløshet, sterke politiske polarisering, arbeiderbevegelsens poli­tiske offensiv og i enkeltpersoners engasjement. Etter at Nygaardsvolds regjering var dannet i 1935, ble det skapt et annet politisk klima som dem ­pet ned de mest radikale kulturytringe­

ne. Den utadrettede agitasjonskulturen dabbet av, og den nye politiske innstil­lingen var preget av de forventninger som ble rettet mot “arbeiderregjer­ingen”.

Av arbeiderkultur i Stavanger de siste årene før okkupasjonen, er det eksperimentet med Stavanger Arbei- derteater og Sven Oftedals arbeid i Fri­sinn som utmerker seg med alternative og nye ideer.

Stavanger Arbeiderteater

Rett før jul i 1937 ble Samvirkendes Dramatiske Klubb stiftet. Styret besto av en rekke sosialistiske kulturperson­ligheter med skuespiller Bjarne Ander­sen i spissen. Andersen ble også teater­gjengens kunstneriske leder, og han fungerte både som oversetter, instruk­tør og skuespiller. Målet var å «fremføre sosiale skuspill og komedier til oplys- ning og underholdning for arbeider­klassen i vår by».18

Den første forestillingen fant sted allerede nyttårsaften 1937, og fram til april året etter, ble det satt opp fem svenske folkekomedier og «Kjærlige par» av Torvald Tu. Skuespillerne var amatører, og forestillingene bar nok også preg av det. Replikkene virket kunstige og sceneatferden var noe stiv og tilgjort. Men etter hvert lot Bjarne Andersen skuespillerne bruke sin egen dialekt. Dette hjalp, og aktørene spilte mer troverdig og naturlig. I april 1938 forandret ensemblet navn til Stavanger Arbeiderteater, og markerte dette med å sette opp et stykke som skulle til­fredsstille den første målsetningen til teateret, nemlig å spille opplysende sosiale skuspill. Det var «Spor som skremmer», - et innlegg om abortus provocatus i dramatisk form. Men

Arbeiderhistorie 1996

publikum sviktet, og høstsesongen ble derfor innledet med nok en folke- komedie av Torvald Tu, «Bertels gjen­vordigheter». Selv om besøket ble noe bedre igjen, var Andersen skuffet over den labre interessen for teateret blant arbeidsfolk.

«Tidens politiske og økonomiske opløsning preger også kulturområdet i det borgerlige samfund. Og så arbeiderne, som i høi grad er stengt ute fra kulturgodene, er smittet av denne opløsningens ånd. Den tarveligste og simpleste underholdning samler fulle hus, mens det som har verd, ikke enses.»19

Andersen ble sendt ut til en rekke fag- og arbeiderforeninger for å agitere for en organisert tilslutning til teateret. Bjarne Andersen må regnes som en av de fremste kulturideologer i arbeider­bevegelsen i Stavanger og han viser i sine foredrag at han hadde et vel gjen­nomtenkt kultursyn. Han understreket at idealet for Stavanger Arbeiderparti var å fungere kulturpedagogisk og oppildnende på publikum gjennom sosiale skuespill. Budskapet fra scenen skulle i dramatisk form peke fram mot de sosialistiske fellesskapsideene. Andersen hadde visjoner om å gå ut­over rammene for det tradisjonelle bor­gerlige teater både når det gjaldt form og innhold. Han ønsket å eksperimen­tere m ed å bryte ned skillet mellom sal og scene.

Noen av disse tankene ville han omsette i praksis ved det eneste sku- spillet som ble satt opp våren 1939, nemlig «Joe Dexters merkelige drøm». Dette var et krevende, utradisjonelt stykke som var omsatt fra engelsk av arbeiderteaterpioneren Gunvor Sartz i Oslo. Skuespillet var en «rammende satire over den borgerlige underhold­ningslitteraturen».20 Men stykket var

svært modernistisk med scener som vekslet mellom drøm og virkelighet. Teaterets ensemble måtte konstatere at «stykket lå litt for høyt for endel av til­skuerne».21 Joe Dexters merkelige drøm forble altså noe merkelig for det fåtalli­ge publikummet, og Bjarne Andersen begynte å miste motet. Høsten 1939 ble det bare satt opp farser og revyer i Folkets Hus, og det ble slått fast at arbeiderteateret -»for øyeblikket fører en noe tilbaketrukket tilværelse».22

Imidlertid dukket de fleste av teate­rets skuespillere opp i den svenske far­sen «Funkis Johansen», som ble satt opp våren 1940, med Bjarne Andersen som instruktør. Men nå hadde teateret skiftet navn til Samvirkende Teater. Stykket fikk gode kritikker, og det var fulle hus og høy stemning.

Status i april 1940 var at arbeider­teateret hadde satt opp ni skuespill, hvorav ett for barn. Det var blitt spilt 56 forestillinger, og de to sosiale skue­spillene var de desidert dårligst besøk­te. Det pedagogiske og aktiviserende teatereksperimentet må således betrak­tes som mislykket. Men de farsene som ga adspredelse og en smule virkelig­hetsflukt, vant gehør blant publikum i Folkets Hus.

Samfunnsmessig organisering av fritiden

Fra midten av 1930-årene lanserte Sven Oftedal på flere m øter i Frisinn sine tanker om en «samfunnsmessig organi­sering av fritiden». På bakgrunn av erfaringer med det avholdspolitiske arbeidet i Frisinn, m ente Oftedal å skimte konturene av en ny æra i avholds- og kulturarbeidet, nemlig en konstruktiv utvikling av alternative kul­

Arbeiderhistorie 1996" I 51

turtilbud som skulle være tilgjengelig for alle. Avholdssak måtte være noe mer enn å få folk til å slutte å drikke.

«Fordi alkoholbruken har sine røtter ikke bare dypt i m enneskesinnene, men også vidt forgrenet i hele samfunnslegemet, nytter det ikke bare å drive sjelesorg for de enkelte fortapte. Saken vår tvinger oss inn i et bredt og aktivt byggende samfundsarbeide.»23

Arbeideravholdslagene måtte utarbeide en samlet plan, et kulturprogram for bruk av fritiden. Reiser, friluftsliv og sosiale kulturarrangementer måtte leg­ges bedre til rette fra samfunnets side. For å gjøre slike goder tilgjengelige og rimelige for alle, skulle samfunnet opp­rette en fritidstrygd i likhet med syke­trygden. Oftedal så at framtidens utfor­dring vel så mye lå i å gi menneskene en meningsfull fritid som et menings­fullt arbeid. Tankene hans ble også luf­tet på landsmøtene til Arbeidernes Avholdslandsslag, og på flere andre steder i landet. Som sosialminister etter krigen fikk Oftedal anledning til å utvikle noen av sine ideer til praktisk politikk.

Arbeidernes Lørdagskvelder

I januar 1940 tok Oftedal sammen med Frisinns formann, Halvor Sivertsen, intiativ til Arbeidernes Lørdagskvelder i Folkets Hus. Ideen var å kombinere de forskjellige elementene i arbeiderbeve­gelsens kulturaktiviteter til felles mønstring en lørdagskveld i måneden. Her skulle de inngå i en dialog eller samspill med profesjonelle kulturkref- ter innen litteratur og musikk. Gjen­nom den fruktbare syntese som de håpet ville oppstå, kunne arbeiderkul- turen utvikle et enda høyere kvalitets­nivå. Samtidig kunne slike arrange­

m enter være en mulighet til å dem o­kratisere kunst som lå fjernt fra arbei­derklassen. Frisinn rakk å arrangere fire slike lørdagskvelder før okkupasjo­nen. Tiltaket ble en suksess, og til­strømningen til Folkets Hus var over all forventning. Her møtte de profesjonel­le kunstnere med forfatteren Arnulf Øverland, fiolinisten Gunnar Knudsen, pianisten Einar Thorsen og Stavanger Radioensemble i spissen, amatørene fra Østkanten A.U.L.s musikkgruppe, Frisinnballetten og Framfylkingens Tramgjeng. I tillegg var det politiske foredrag, turnoppvisning, skytebane, dans, leik og allsang. For at småbarns­foreldre skulle kunne delta, laget Sta­vanger Arbeidersanitet i stand barne­stue. Men selv om frammøtet var bra, glimret arbeiderbevegelsens ledere m ed sitt fravær. Selv om det nok var forståelse for at folk som gjennom hele uka sprang på møter i styre og stell, ønsket å være sammen med familien i helgene, var arrangørene skuffet.

«Når vi ikke kan få tilslutning av våre øver­ste tillitsmenn, hvordan kan vi da arbeide fram noe nytt, en ny kultur?»24

Arbeidernes Lørdagskvelder ble det sis­te bevisste forsøk på å utvikle et kul­turtilbud rettet mot arbeiderklassen, som også tok utgangspunkt i arbeider­nes egen skapte kultur og verdigrunn­lag. Men idealet om å høyne arbeider- kulturens nivå, kom nok også her noe i skyggen av det rene underholdnings- aspektet. Tiltaket fikk imidlertid ikke anledning til å utvikle seg, da det fikk en brå slutt ved tyskernes okkupasjon av Norge. Denne fant sted noen få dager etter at Arbeidernes Lørdagskvel­der hadde avholdt Rogalandsmester- skap i skrøner.25

A rbeiderhistorie 1996

Hvor ble det av arbeiderkulturen?

Status i 1940 var at de klareste motkul­turelle trekk i den stavangerske arbei­derbevegelse var borte. De forsøk som var blitt gjort på å etablere en alternativ kultur, bygget på arbeiderbevegelsens verdier og visjoner, hadde, m ed unntak av forbrukersamvirket, bare nådd et lite mindretall i arbeiderklassen. Medlemsskapet i forbruksforeningene var nok for de aller fleste først og fremst økonomisk motivert, ikke ideo­logisk. Den folkelige kulturen, med revyer, dans og lettere underholdning, hadde større appell, og arbeiderbeve­gelsens tiltak på dette området nådde gjennomgående mye lengre.

Den sosialistisk inspirerte arbeider­kulturen fikk således preg av å være en elitekultur innen arbeiderklassen i byen. Dens viktigste funksjon var kan­skje at den skapte et alternativt sosialt miljø for utvikling og nyskaping i kul­tur og politisk tenkning for de aktive i arbeiderbevegelsen. Likevel nådde den, særlig i første halvdel av 1930-åre- ne et betydelig antall arbeidsløse ung­dommer, som i stor grad ble trukket inn i et aktiviserende kulturelt miljø. Etter at antall arbeidsløse var blitt redu­sert, og det politiske klimaet tilsynela­tende ble mindre konfliktfylt, visnet mye av aktivitetsgrunnlaget for det motkulturelle arbeidet bort. Erfaringe­ne under okkupasjonen virket også samlende og konfliktdempende på både politikk og kultur. Arbeiderorga­nisasjonene ble forbudt høsten 1940, og da de igjen skulle ta opp virksom­heten i 1945, ble det bare gjort noen få beskjedne forsøk med å bygge videre på en egen arbeiderkultur.

Likevel kan det være riktig å si at en god del av den kulturfilosofi som

for eksempel kjennetegnet arbeider- avholdslagene, har inspirert og gitt impulser både til det etablerte kulturliv og til seinere kultur og fritidstiltak i offentlig regi. En del av de motkulturel­le innslagene i arbeiderkulturen ble akseptert og tatt opp i helhetskulturen, slik at denne ble ytterligere demokrati­sert. Arbeiderbevegelsens kulturelle strategi gikk m er og mer ut på å over­føre initiativ og ansvar for kultur og fri­tid til det offentlige, og den klassemes- sige forankring og de alternative visjo­ner ble forlatt.

Arbeiderhistorie 1996

Litteratur:

Kultur og Klasse nr. 31. Arbejderkultur, Medusa, København 1977

Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1-1982, Arbeiderkultur, og nr. 1 1979, Arbeiderbevegelsen og offentligheten. Pax, Oslo

Gripsrud, Jostein: La denne vår scene bli flammen. Universitetsforlaget, Oslo 1981

Ousland, Gunnar: Fagorganisasjonen i Norge I-IV Tiden, Oslo 1949

Sunde, Kristian: Vår sak er rettferdig, Dreyer Bok, Stavanger 1981

Arbeidernes leksikon,

Arbeidermagasinets forlag, Oslo 1936

Larsen, Petter: Med A.I.F.-stjerna på brystet, Tiden, Oslo 1979

Roalkvam, Gunnar: Forbrukersamvirke i Stavanger 1866-1940. Hovedoppgave Historisk Institutt, Universitetet i Ber­gen 1981

Roalkvam, Gunnar: Arbeiderklassen og kulturen, i Stavanger mellom sild og olje, Dreyer Bok, Stavanger 1988

Roalkvam, Gunnar: Arbeiderlyrikk fra Stavanger 1899-1927. Arbeidernes His­torielag, Stavanger 1985

Noter:

1 Sunde: s. 2232 Ibid. s. 2193 Raymond Williams definerer arbeider­

kultur som “det totale livsmønster som arbeiderklassen utvikler i bomiljøer og på Arbeidsplasser». (Culture and Socie­ty, London, 1971.)

4 Iste Mai 1. mai 19025 Gripsrud: s. 1816 Sunde: s. 3217 Håndskrevet utgave fra 1894. Dagsavis

fra 1906 Initiativtaker var Johan Gjøstein

8 Under splittelsen i arbeiderbevegelsen ga sosialdemokratene ut Stavanger Socialdemokrat, 1921-1926, og kommu­nistene ga ut Rogaland Arbeiderblad, 1926 -1927.

9 Iste Mai 20. februar 191510 Roalkvam: Forbrukersamvirke: s. 19011 Ibid s. 329, 330.12 Uredd 14. januar 192913 Frisinns lover av 8. august 192714 Stavanger Arbeiderpartis forhandlings­

protokoll 1933-1938. Statsarkivet i Stavanger.

15 Iste Mai 3- mai 193316 Frisinns forhandlingsprotokoll 1927-

1931, 2. februar 1931. Byarkivet i Stavanger

17 Knyttneven 21. januar 193318 Stavanger Arbeiderteater protokoll

1937-1940, Statsarkivet i Stavanger.19 Ibid s. 24.20 Iste Mai 26. april 1939.21 Stavanger Arbeiderteater s. 45.22 Ibid s. 44.23 Arbeidernes Avholdslandslags beret­

ning 1936. Arbeiderbevegelsens Arkiv, Oslo.

24 Frisinns Utklippsbok 1939-1949, kom­mentar til avisannonse.

25 Iste Mai 1. april 1940.