Arnaldur Indriðason

AngerOversatt av Silje Beite Løken

Arnaldur IndriðasonOriginalens tittel: SvörtuloftOversatt av Silje Beite Løken

Copyright © Arnaldur Indriðason, 2009Title of the original Icelandic edition: Svörtuloft

Published by agreement with Forlagið, www.forlagid.is

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

ISBN 978-82-02-34860-1

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: Greg Ceo / Getty Images og Elisabeth Vold Bjone

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Han tok skinnmasken ut av plastposen. Den var ikke akku-rat noe svennestykke, og han var ikke fornøyd med hånd-verket, men den fikk duge.

Han hadde vært mest redd for å støte på politiet påveien, men ingen hadde lagt merke til ham. Det var ikkebare masken som lå i plastposen. Han hadde vært innompolet og kjøpt et par flasker, og hos en byggevarehandelhadde han fått tak i en passe tung hammer og en kraf-tig spiker. Dagen før hadde han kjøpt materialet hos etagentur som importerte skinn og lær. Han hadde barbertseg så godt han kunne, og kledd seg i de fineste klærnehan hadde. Han visste hva han trengte, og hadde ikke fåttproblemer med å kjøpe det, verken skinn, hyssing eller engod lærnål.

Det var ingen fare for at noen ville legge merke til ham.Det var tidlig på morgenen og lite folk i byen. Han så aldrirett på dem han passerte, men kikket ned i bakken og gikkmed lange skritt mot huset i Grettisgata. Han skyndte segned trappene til sokkelleiligheten, åpnet døren, pilte innog lukket den godt igjen.

Han stoppet opp i mørket. Nå var han blitt såpass kjenti leiligheten at han kunne famle seg fram. Den var ikkestor. Badet var på høyre side fra gangen, der var det ingenvinduer. Det var inngang til kjøkkenet fra den samme si-den, og der var det et stort vindu ut mot bakgården. Hanhadde hengt et tjukt teppe over det. Vis-à-vis kjøkkenet låstuen, og ved siden av den var det et soverom. Stuevinduet

5

vendte rett ut mot Grettisgata. Der hadde han trukket foret kraftig gardin. Han hadde kun vært inne på soverommetén eneste gang. Der hadde det vært et lite vindu høyt oppepå veggen. Over det var det festet en svart plastpose.

Han slo ikke på lyset, men fant fram en lysestake, somhan hadde satt på en hylle ute i gangen, tente stearinlysetmed en fyrstikk og gikk videre inn i leiligheten i det flak-kende lysskjæret. Han hørte de dempede ropene som komfra puslingen som satt kneblet og fastbundet til en stol.Han ville ikke se på ham og unngikk særlig blikket hans,men konsentrerte seg heller om å sette posen på bordet ogfinne fram hammeren, masken, spikeren og flaskene. Hanåpnet den ene flasken og tok store slurker av den varmendevæsken. Det var mange herrens år siden den hadde sluttetå brenne i halsen.

Han satte fra seg flasken og fant fram masken. Mate-rialene var av topp kvalitet. Masken var skåret ut av etstykke tjukk grisehud og sydd med voksimpregnert hys-sing i dobbeltsøm. Han hadde skåret et rundt hull i pan-nen til spikeren, som sto rett ut i luften. Den var av gal-vanisert jern. Han hadde dessuten lagd smale åpninger påsidene slik at han kunne feste brede skinnbånd som skulleknyttes godt fast i nakken. Masken hadde i tillegg åpnin-ger for munn og øyne. Den øverste delen av masken gikkopp på issen, og til den var det festet en skinnreim, somkunne bindes til skinnbåndene i nakken. Det burde gjøreinnretningen solid. Han hadde ikke brukt spesielle mål,men lagd den etter eget hode.

Han drakk av brennevinsflasken. Prøvde å ikke la pus-lingens klynking gå innpå seg.

En liknende maske hadde funnes på gården da han varguttunge. Den hadde vært lagd av metall og ble oppbevarti det gamle sauehuset, og han hadde ikke fått røre den.En gang hadde han lurt seg til det. Metallet var preget avrustflekker, og det kjentes kaldt mot huden. Han haddelagt merke til de gamle blodflekkene ved spikeråpningen.Kun én gang hadde han sett masken bli brukt. Bonden

6

drepte en syk kalv den sommeren. Han hadde vært blakkog ikke hatt våpen. Masken gjorde samme nytten. Menden var snau for kalvehodet, den var lagd for sauer, haddebonden fortalt ham. Mannen hadde hevet en stor hammerog slått spikeren inn med ett slag slik at den forsvant inn idyrets hode. Kalven ramlet sammen og ble liggende urør-lig på bakken.

Han hadde likt seg på landet. Der var det ingen somhadde kalt ham pusling og stakkars.

Han husket godt hva bonden hadde kalt tingesten medspikeren, som sto rett ut i luften som en påminnelse omen rask og smertefri død.

Bonden sa at det var en slaktemaske.For et redselsfullt ord.Han ble stående lenge og betrakte spikeren som sto rett

ut av den særegne innretningen. Han regnet med at femcentimeter kom til å trenge inn i hodeskallen, og visste atdet ville være nok.

2

Sigurður Óli sukket tungt. Han hadde sittet i bilen foranblokka i nesten tre timer uten at noe skjedde. Avisen låfremdeles i postkassen. En håndfull personer hadde pas-sert inngangen, men ingen hadde kastet et blikk på avi-sen, som han hadde plassert slik at den stakk halvveis utav postkassen. Da ville det ikke være vanskelig for forbi-passerende å ta den med seg på veien hvis de var av enslik natur. Hvis noen av naboene viste seg å være tyvak-tige eller bare ville irritere den eldre damen i tredje etasje.

Dette var ikke en stor sak. Faktisk var det den minsteog mest uvesentlige saken Sigurður Óli hadde etterforsketi løpet av sin politikarriere. Moren hans hadde ringt ogbedt ham gjøre henne en tjeneste. En av venninnene hen-nes bodde i en blokk ved Kleppsvegur og abonnerte påen av de største avisene, men når hun skulle hente avisenpå søndager, var den som regel borte. Venninnen haddeikke klart å finne ut hvem den skyldige var. Hun haddespurt naboene om de hadde tatt avisen hennes, men allehadde sverget dyrt og hellig på at de ikke hadde rørt den.Noen av dem hadde til og med kritisert avisen og sagt atdet var en uinteressant konservativ blekke som de aldrikunne tenke seg å lese. Hun var i grunnen enig, men haddefortsatt abonnementet av gammel vane, mest for å få lestdødsannonsene og nekrologene, som ofte kunne fylle enfjerdedel av avisen.

Morens venninne hadde pekt ut noen mistenkte i opp-gangen. I etasjen over bodde det for eksempel en kvinne

8

som hun mente var mannegal. Det var et stadig renn avmenn om kveldene og i helgene. Kanskje en av dem varavistyven, eller kvinnen selv. En annen nabo, to etasjerover, hadde ikke jobb, sløvet bare hjemme hele dagen oghevdet at han var musiker.

Sigurður Óli fikk øye på en tenåringsjente som gikk inni blokka. Det så ut til at hun var på vei hjem fra festog fremdeles var brisen. Hun fant fram en liten pung fravesken og styrte fælt med å få tak i nøklene. Hun mistetbalansen, og det var like før jenta deiset i bakken, menhun klarte å holde fast i dørhåndtaket og kom seg på føt-tene igjen. Hun verdiget ikke avisen et blikk. Det blir in-gen glamorøse bilder av henne i Nytt om folk i en av deandre avisene, tenkte Sigurður Óli for seg selv og kikketetter henne, der hun snublet opp trappene.

Selv hanglet han etter en langvarig influensa. Han haddesikkert vært for tidlig ute med å friskmelde seg. Haddeikke giddet å ligge i sengen lenger og se på filmer på dennye 42-tommers flatskjermen. Det var bedre å ha noe ågjøre, selv om han følte seg forferdelig slapp.

Han tenkte på sist lørdagskveld. Klassen fra videre-gående hadde hatt gjenforeningsfest hjemme hos Guffi,som han ble kalt, en snobb som hadde irritert SigurðurÓli grønn fra så å si første gang de møttes. Det var typiskGuffi, advokatsønnen som hadde begynt å gå med sløyfeda han var ungdom. Han åpnet huset sitt hvis det var noeå feire, for så å holde en tale og informere gamle klasse-kamerater om at han var blitt direktør for en eller annenavdeling i en av de store bankene, og at dette var en finanledning til å feire det òg. Sigurður Óli var ikke en avdem som klappet.

Han betraktet de andre og lurte på om han var densom hadde gjort seg minst bemerket siden skoleårene. Lik-nende tanker slo ham alltid de gangene han gadd å stillepå slike gjenforeningsfester. Der var det advokater, somGuffi, sivilingeniører, et par prester, tre leger som haddegått langt i hver sin spesialisering. Til og med en forfatter

9

var det blant dem, én Sigurður Óli aldri hadde lest noeav, men som ble diskutert i intellektuelle kretser på grunnav sin spesielle stilistiske sans og tekster som lå i grense-landet mellom det geniale og det ugjennomtrengelige. DaSigurður Óli sammenliknet seg med klassekameratene ogbegynte å se for seg politijobben og etterforskningsavsnit-tet, kollegene, Erlendur og Elínborg, samt alle de idiotenehan måtte forholde seg til daglig, ble han nedstemt. Mo-ren hadde alltid sagt til ham at han var eslet til noe størreenn det, og refererte til politiyrket. Faren var fornøyd ogmente at han gjorde mer for samfunnet enn mange andre.

«Hvordan går det i politiet?» spurte Patrekur, en av si-vilingeniørene som hadde stått ved siden av ham mensGuffi holdt tale. Han og Sigurður Óli hadde vært vennersiden videregående.

«Greit,» sa Sigurður Óli. «Er det ikke vanvittig travelthos deg i disse dager, med å bygge demninger og alt detder?»

«Vi drukner bokstavelig talt,» sa Patrekur uten å trekkepå smilebåndet. «Jeg lurte forresten på om jeg kunne treffedeg en dag. Det er noe jeg må snakke med deg om.»

«Selvfølgelig. Må jeg arrestere deg?»Patrekur var fremdeles alvorlig.«Jeg ringer deg på mandag, hvis det passer,» sa han og

gikk.«Den er grei,» sa Sigurður Óli og nikket til Patrekurs

kone, Súsanna, som var blitt med på festen selv om detikke var vanlig at man kom med følge. Hun smilte tilbake.Han hadde alltid likt henne og mente at kompisen var enheldig mann.

«Og du holder deg fremdeles i politiets rekker?» sa In-gólfur og kom gående mot ham med et glass øl i hånden.Han var den ene av de to prestene fra klassen. Han haddevært arvelig belastet på både mors- og farssiden og haddealdri tenkt at han skulle gjøre noe annet enn å tjene Gud.Skinnhellig var han ikke, han var glad i en dram og glad idamer, og nå var han gift for andre gang. Av og til kunne

10

han diskutere høylytt med den andre presten, Elmar, somvar av en helt annen type, gudfryktig og asketisk. Elmarvar bokstavtro og imot alle endringer, særlig når det varsnakk om homofiles påvirkning på de kirkelige dogmer.Ingólfur var derimot imøtekommende overfor alle somoppsøkte ham, uansett hvilke lag i samfunnet de kom fra,og han fulgte den ene leveregelen faren hadde lært ham:I Guds øyne er alle mennesker like. Men han tillot seg åerte Elmar. Spurte ham stadig om han ikke skulle starteen sekt: Elmars venner.

«Og du forkynner?» sa Sigurður Óli.«Begge er vi uunnværlige,» sa Ingólfur og smilte.Guffi kom bort til dem og klappet Sigurður Óli kame-

ratslig på skulderen.«Og hva sier onkel politi for godt?» sa han høyt og

bråkjekt, den nyutnevnte avdelingsdirektøren.«Bare godt,» sa Sigurður Óli.«Angrer du aldri på at du hoppet av jusen?» spurte Guffi

og var selvgod som alltid. Han var blitt overvektig medårene. Sløyfen, som en gang hadde kledd ham, var i ferdmed å bli borte i dobbelthaken.

«Jeg gjør ikke det, gitt,» sa Sigurður Óli, som riktignokhadde sine stunder da han vurderte å slutte i politiet ogta opp jusen, eller gjøre noe annet fornuftig. På den andresiden kunne han ikke innrømme det overfor Guffi. Hankunne heller ikke innrømme at Guffi var et slags lysendeeksempel for ham – Sigurður Óli hadde ofte tenkt at hvistullinger som Guffi klarte å tolke paragrafer, burde defleste greie det.

«Jeg så at du vier homofile par,» sa Elmar, som sluttetseg til dem og kikket bedrøvet på Ingólfur.

«På’an igjen,» sa Sigurður Óli og øynet en rømningsveifør den religiøse diskusjonen startet.

Han siktet seg inn på Steinunn, som gikk forbi demmed et glass i hånden. Hun hadde jobbet for skattemyn-dighetene helt til nylig. Sigurður Óli hadde noen gangerringt henne hvis han hadde hatt problemer med selvangi-

11

velsen. Hun hadde alltid gitt ham en hjelpende hånd. Hanvisste at hun hadde skilt seg noen år tidligere, og at hunvar fornøyd med singellivet. Hun var en av grunnene tilat han hadde troppet opp på gjenforeningsfesten hjemmehos Guffi denne kvelden.

«Steinunn,» ropte han. «Har du sluttet hos skattemyn-dighetene?»

«Ja, jeg begynte å jobbe for banken til Guffi,» sa Stein-unn og smilte. «Nå hjelper jeg de rike med å slippe skatt.En gullgruve, sier Guffi.»

«Så du har bedre lønn hos banken,» sa Sigurður Óli.«Det kan du trygt si, den er latterlig høy,» sa Steinunn.De hvite og pene tennene hennes skinte da hun smilte,

og hun strøk håret, som hadde falt over øynene, tilbake.Hun hadde lyst hår som flommet over skuldrene, mensansiktet var litt bredt med vakre mørke øyne og øyenbrynsom var farget svarte. Etter utseendet å dømme var hundet som ungdommen kalte glamourwannabe. Sigurður Ólilurte på om hun kjente til uttrykket. Han var egentlig ikkei tvil, hun hadde alltid fulgt godt med.

«Ja, jeg har skjønt at dere ikke har det fælt,» sa Sigur-ður Óli.

«Hva med deg, har ikke du noen investeringer på gang?»«Investeringer?»«Du har vel kjøpt aksjer,» sa Steinunn. «Du er en sånn

type.»«Så det er sånn jeg er?» stusset Sigurður Óli og smilte.«Ja, går du ikke rundt med en liten gambler i magen?»«Jeg har ikke råd til å ta høy risiko,» sa Sigurður Óli

og smilte. «Jeg har bare investert i svært trygge aksjer.»«Hva er det som er trygt?»«Jeg kjøper bare bankaksjer,» sa Sigurður Óli.Steinunn løftet glasset.«Det blir ikke mye tryggere enn det.»«Er du fremdeles singel?» spurte han.«Ja. Jeg trives godt med det.»«Det er ikke så dumt.»

12

«Hva med deg og Bergþóra?» spurte Steinunn rett ut.«Jeg hørte at det ikke gikk så bra.»

«Nei, det går ikke så bra,» sa Sigurður Óli. «Dessverre.»«Flott jente, Bergþóra,» sa Steinunn, som hadde møtt

henne noen ganger i liknende sammenkomster.«Ja, hun var … er det. Jeg lurte akkurat på om vi to

kunne treffes en dag. Tatt en kaffe eller noe.»«Skal jeg gå ut med deg?»Sigurður Óli nikket.«På en date?»«Nei, date, nei, eller kanskje det. Jo, kanskje noe sånt,

når du sier det, så.»«Siggi,» sa Steinunn og klappet ham på kinnet. «Du er

ikke min type.»Sigurður Óli kikket på henne.«Det vet du, Siggi. Du har aldri vært min type, og det

kommer du heller ikke til å bli.»«Type?!»Sigurður Óli spyttet ut ordene mens han satt i bilen

foran blokka og ventet på avistyven. Type?! Hva var det?Var han en verre type enn noen andre? Og hva var detSteinunn alltid maste om typer for?

En ung mann med en instrumentkasse låste seg inn iblokka og nappet avisen ut av postkassen uten å nøle.Sigurður Óli hoppet ut av bilen, sprang til inngangen ogklarte å stikke en fot mellom døren og terskelen slik at hankom seg inn i gangen. Den unge mannen ble overrump-let av Sigurður Óli, som felte ham i trappene og dro hamnedover, rev avisen ut av hendene hans og slo ham i ho-det med den. Mannen mistet taket på instrumentkassen,som smalt inn i veggen, selv mistet han balansen og falt igulvet.

«Reis deg, idiot!» hveste Sigurður Óli og prøvde å dramannen opp. Han tenkte at det måtte være latsabben sombodde over morens venninne, den fyren som sa at han varmusiker.

«Ikke slå meg!» ropte musikeren.

13

«Jeg slår deg ikke! Kan du slutte å stjele avisen fra Guð-munda i tredje etasje? Vet du hvem hun er? Hva slags duster det som stjeler gamle damers aviser? Synes du det ergøy å plage folk som ikke kan forsvare seg?»

Den unge mannen hadde reist seg opp. Han glodde olmtog spørrende på Sigurður Óli. Deretter treiv han avisentilbake.

«Det er min avis,» sa han. «Jeg aner ikke hva du praterom!»

«Din avis?» kom det raskt fra Sigurður Óli. «Nei, du.Det er Guðmundas avis!»

Han kikket ut i yttergangen, der postkassene hang pårekke og rad, fem i bredden og tre i høyden, og han såGuðmundas avis stikke ut av postkassen, akkurat der hanhadde plassert den.

«Helvete!» hveste han da han hadde satt seg ut i bilenigjen og kjørte bort med halen mellom beina.

3

Denne mandagsmorgenen var han på vei til jobb da hanfikk inn en melding om at det var blitt funnet et lik i enutleieleilighet i þingholt. En ung mann var blitt myrdet,strupen hans var skåret over. Politietterforskere var raskemed å møte opp på åstedet, og dagen gikk med til å av-høre mannens naboer. Han møtte Elínborg der, det varhun som skulle lede etterforskningen – rolig og veloverveidsom alltid, faktisk for rolig og veloverveid etter SigurðurÓlis smak.

Han ble oppringt av Patrekur, som minnet ham på atde skulle treffes. Patrekur hadde hørt om mordet og saat de kunne utsette det, men Sigurður Óli mente det gikkbra, de kunne møtes seinere på dagen, og han foreslo enkafé. Like etterpå ringte mobilen igjen, det var fra poli-tistasjonen. Der hadde de besøk av en mann som nektetå gå før han fikk pratet med Erlendur. Mannen haddefått opplyst at Erlendur hadde ferie og var utenbys, mendet trodde han ikke på. Etter mye om og men haddehan sagt at han ville snakke med Sigurður Óli. Vedkom-mende hadde nektet å oppgi navn eller hva det dreideseg om, og så forlatt stasjonen. Til slutt ringte Bergþóraog ba om å få treffe ham neste kveld, hvis det pas-set.

Resten av dagen gikk med til å jobbe på åstedet, ogi femtiden møtte han Patrekur på en kafé i byen. Patre-kur var allerede kommet og satt der sammen med svo-geren, som Sigurður Óli hadde truffet ved flere anlednin-

15

ger hjemme hos kompisen. Foran Patrekurs svoger sto detbåde en halvliter og et tomt drammeglass.

«Er ikke det litt drøyt på en mandag?» kommenterteSigurður Óli da han satte seg og gløttet bort på mannen.

Mannen smilte pinlig berørt og kikket på Patrekur.«Det trengs,» sa han og tok en slurk øl.Mannen het Hermann, jobbet innenfor en gros og var

gift med søsteren til Súsanna, Patrekurs kone.«Hva, har det skjedd noe?» spurte Sigurður Óli.Han merket at Patrekur ikke var som han pleide, og

han trodde at det var fordi Patrekur syntes at det var ube-hagelig at den tredje personen var blitt med uten at hanhadde fått gitt beskjed til Sigurður Óli. Ellers pleide hanå være tilbakelent, blid og full av morsomme kommenta-rer. De gikk av og til på morgentrening sammen og pra-tet litt over en kopp kaffe, de hadde reist sammen og gikkpå kino sammen. Patrekur var det nærmeste Sigurður Ólikom en fortrolig venn.

«Har du noensinne hørt om swinging?» spurte Patrekur.«Dansing?»Patrekur smilte.«Bare det hadde vært så vel,» sa han og så på Hermann,

som drakk øl. Mannen hadde hatt et slapt og klamt hånd-trykk da Sigurður Óli hilste på ham. Han var en smålem-met kar med tredagersskjegg. Håret var begynt å bli tynt,og ellers var han velkledd i dress og slips.

«Da mener du ikke gamlisdansing?» stusset SigurðurÓli.

«Nei, det er ikke sånne sammenkomster jeg snakkerom,» sa Patrekur matt.

Hermann gjorde seg ferdig med halvliteren og ga et tegntil servitøren om at han ville ha en til.

Sigurður Óli betraktet Patrekur en god stund. På videre-gående hadde de grunnlagt den liberalistiske foreningenMilton sammen, og de hadde utgitt en trykksak ved sammenavn. Der hadde de lovprist private foretak og det frie mar-kedet. De hadde fått kjente talsmenn fra konservativt hold

16

til å holde innlegg på skolen, men det hadde ikke trukketde store massene. Etter det hadde Patrekur snudd tvert oggått mot venstre, noe som hadde forundret Sigurður Ólistort. Han hadde begynt å agitere mot den amerikanskehærens tilstedeværelse på Island og mot islandsk medlem-skap i NATO. Det var på den tiden han hadde møtt dennåværende kona si, og hun hadde trolig påvirket ham i denretningen. Sigurður Óli hadde strevd for å holde Milton igang, men da trykksaken minket fra åtte til fire sider, ogde liberale guttene fra det konservative partiet ikke lengergadd å stille opp til skoledebatter, ble foreningen av na-turlige årsaker lagt død. Sigurður Óli hadde fremdeles alleutgavene av Milton, deriblant den utgaven der han haddebidratt med artikkelen «USA som redningsmann: Usann-hetene som CIAs rolle i Sør-Amerika».

De hadde begynt på universitetet samtidig, og da Sigur-ður Óli hadde hoppet av jusstudiene for å dra til USA ogbegynne på politiskolen, holdt de kontakten. Mens Pa-trekur fremdeles var student, hadde han tatt med seg Sú-sanna, kona si, og det første barnet deres og var kommetpå besøk, og han hadde snakket intenst om bygg og an-legg.

«Hvorfor snakker vi om swing?» sa Sigurður Óli, somikke skjønte hvor vennen ville hen. Han børstet støv avfrakken – en ny, lys sommerfrakk som han brukte selv omdet var blitt høst. Frakken hadde vært på salg, og han varveldig fornøyd med kjøpet.

«Det er ganske vanskelig for meg å snakke med deg omdette, jeg er ikke vant til å be politimenn om tjenester,»sa Patrekur og smilte flau. «Hermann og kona hans harhavnet i en ordentlig knipe på grunn av mennesker somde ikke kjenner.»

«Hva slags knipe?»«Vi snakker om mennesker som inviterte dem til et swin-

gersparty.»«Nå begynner du med de swinggreiene igjen.»«Jeg skal forklare,» sa Hermann. «Vi gjorde det én gang,

17

men har aldri gjort det igjen. Swinging er et annet ordfor …»

Hermann kremtet og var pinlig berørt.«… et annet ord for partnerbytte.»«Partnerbytte?»Patrekur nikket. Sigurður Óli glodde på vennen sin.«Du og Súsanna også?» sa han.Patrekur nølte, som om han ikke forsto spørsmålet.«Du og Súsanna?!» gjentok Sigurður Óli paff.«Nei, nei, absolutt ikke,» sa Patrekur. «Vi har ikke holdt

på med det. Det var Hermann og kona hans, Súsannassøster.»

«Litt uskyldig krydder i hverdagen,» forklarte Hermann.«Uskyldig krydder i hverdagen?»«Har du tenkt å gjenta alt vi sier?» sa Hermann.«Har dere holdt på med det lenge?»«Holdt på med det? Jeg vet ikke om det er det rette or-

det.»«Ja, ikke vet jeg,» sa Sigurður Óli.«Vi har sluttet med det, men holdt litt på med det for

noen år siden.»Sigurður Óli kikket først på kompisen og så på Her-

mann.«Jeg trenger ikke å unnskylde meg overfor deg,» sa Her-

mann og var blitt mektig irritert over politimannen. En nyhalvliter ble plassert foran ham, og Hermann tok en rausslurk. «Dette er kanskje ingen god idé,» la han til og såpå Patrekur.

Patrekur svarte ikke, men sendte Sigurður Óli et alvors-tynget blikk.

«Du har altså ikke vært innblandet?» spurte SigurðurÓli.

«Selvfølgelig ikke,» sa Patrekur. «Jeg forsøker å hjelpedem.»

«Hvor kommer jeg inn i bildet?»«De har fått problemer,» opplyste Patrekur.«Hva slags problemer?»

18

«Det handlet og handler om å ha det moro med folkman ikke kjenner fra før,» sa Hermann, som så ut til åkvikne til av ølet. «Det er egentlig det som er spennin-gen.»

«Jeg skjønner ikke hva du snakker om,» kom det fraSigurður Óli.

Hermann trakk pusten dypt.«Vi ble lurt.»«Av en luremus?»Hermann henvendte seg til Patrekur.«Jeg hadde ikke lyst til å treffe ham,» sa Hermann.«Kan du ikke høre på hva han har å si?» sa Patrekur til

Sigurður Óli. «De har fått store problemer, og jeg tenkteat du kunne hjelpe dem. Kutt ut kommentarene og hør påham.»

Sigurður Óli gjorde som kameraten sa. Det viste seg atHermann og kona hadde drevet med partnerbytte i en pe-riode noen år tidligere: De hadde invitert til «swing» og tattimot slike invitasjoner fra andre. De hadde et åpent for-hold, som det ble kalt, og trivdes godt med den løsningenifølge Hermann. Seksuallivet var spennende, og de holdtseg bare med «diskré» mennesker, som han forklarte det,og før de visste ordet av det, var de blitt med i en klubbsom var startet av folk med de samme interessene.

«Så møtte vi Lína og Ebbi,» sa Hermann.«Hvem er det?» spurte Sigurður Óli.«Noen helvetes drittsekker,» sa Hermann og gjorde seg

ferdig med halvliteren.«Ikke så ’diskré’, med andre ord?» spurte Sigurður Óli.«De tok bilder,» fortalte Hermann.«Av dere?»Hermann nikket.«Mens dere hadde sex?»«Nå truer de med å legge dem ut på nettet hvis vi ikke

blar opp.»«Er ikke Súsannas søster politisk aktiv?» sa Sigurður

Óli til Patrekur.

19

«Tror du at du kan ta en prat med dem?» spurte Her-mann.

«Er hun ikke politisk rådgiver for en eller annen minis-ter?» kom det fra Sigurður Óli.

Patrekur nikket.«Det er det verste som kunne skjedd dem,» sa han. «Her-

mann foreslo at du kunne ta en prat med paret, få tak ibildene, skremme dem litt slik at de ville opptre ærlig oglevere det materialet de sitter på.»

«Hva slags materiale?»«En filmsnutt,» opplyste Hermann.«Av dere mens dere har sex?»Hermann nikket.«Visste dere ikke at de tok bilder av dere? Hvordan kan

dere ha unngått å legge merke til det?»«Dette er jo en god stund siden, og vi la ikke merke til

noe som helst,» sa Hermann. «De sendte oss et bilde, ogdet virker som om de har gjemt et overvåkningskamera ileiligheten, noe vi ikke la merke til. Jeg kan faktisk huskeat jeg så et slikt kamera, et veldig lite et, i bokhylla i stuen,der vi oppholdt oss. Men jeg trodde aldri at det var skruddpå.»

«Det trenger ikke å være avansert teknologi vi snakkerom,» sa Patrekur.

«Var dere hjemme hos dem?»«Ja.»«Hva slags folk er det snakk om?»«Vi kjenner dem ikke og har ikke møtt dem siden. De

har sikkert kjent igjen kona mi ettersom hun dukker oppi media, og så har de bestemt seg for å presse oss.»

«Og det klarer de,» sa Patrekur og kikket på SigurðurÓli.

«Hva vil de ha?»«Penger,» sa Hermann. «Mye mer enn det vi har av li-

kvide midler. Hun tok kontakt med oss. Sa at vi måtte taopp et lån. Hun sa også at vi ikke måtte ta kontakt medpolitiet.»

20

«Har du noe bevis for at dette paret har de bildene dehevder å ha?»

Hermann så bort på Patrekur.«Ja.»«Hva slags?»Hermann så seg om før han rotet i brystlommen på jak-

ken og fant fram et fotografi som han rakte til SigurðurÓli. Fotografiet var uklart, og det var trolig skrevet uthjemme hos noen. Det forestilte folk i seksuelle stillinger,to kvinner, som ikke var lette å gjenkjenne, og Hermann,som pekte seg tydelig ut. I det øyeblikket bildet var tatt,så det ut til at swingingen hadde nådd sitt klimaks.

«Vil du at jeg skal kontakte dette paret?» spurte Sigur-ður Óli og kikket bort på vennen sin.

«Ja, før det blir noe tull,» sa Patrekur. «Du er den enestevi kjenner som kan hamle opp med sånne folk.»

4

Han hadde fulgt med på puslingen i noen måneder før hangikk til handling.

Han hadde stått og spionert på den gamle rønna i Gret-tisgata i all slags vær og til alle døgnets tider. Han pas-set på å stå på trygg avstand og holde lav profil slik athan ikke virket mistenkelig. Han kunne ikke bli ståendelenge i ro på hvert sted, for gata var trafikkert, og bebo-erne kunne legge merke til ham og finne på å ringe poli-tiet. Det hadde han ikke lyst til. Han hadde vært på kantmed loven mer enn én gang.

Husene i dette området av byen var forholdsvis like.Noen steder hadde det dukket opp en ny bygning, tegnetetter sin tids rådende stil, andre passet bedre inn i det opp-rinnelige gatebildet. Nabolaget besto av lave og fattigsligetrehus kledd med bølgeblikk, en til to etasjer og med kjel-ler. Noen av disse var godt vedlikeholdt, andre var for-falne, slik som huset puslingen bodde i. Taket på puslin-gens hus var ikke noe å skryte av. Ut mot gata fantes detikke takrenner, den lyseblå malingen var nesten helt av-skallet, og på alle sidene åpenbarte det seg store rustflek-ker. Det så ikke ut til at noen bodde i etasjen over kjelle-ren. Gardinene der var dratt for, og han hadde aldri settnoen gå inn eller ut derfra.

Puslingens hverdag fulgte faste mønstre. Tidens tannhadde fart ille med ham. Han måtte være over sytti, vardårlig til beins og duknakket, og pistret grått hår stakkfram under luen. Vinterjakken var gammel, og alt rundt

22

ham virket skrøpelig og slitt. Det var lite ved ham somminnet om gamle dager. Grytidlig annenhver dag gikk hani svømmehallen, noen ganger var han så tidlig ute at hanmåtte stå utenfor og vente til det åpnet. Han hadde sikkertvært våken hele natten. Etter svømmehallen dro han retthjem og holdt seg innendørs hele dagen. Utpå kveldingengikk han ut, ruslet til butikken og kjøpte melk, brød ogandre matvarer. En sjelden gang stakk han innom vinmo-nopolet. Mens han var ute og gikk, snakket han aldri mednoen, hilste aldri på noen og brukte bare akkurat den ti-den han trengte for å gjøre unna ærendene sine. Det komaldri noen på besøk til ham. Innimellom fikk han post. Omkvelden holdt han seg hjemme, med unntak av et par tu-rer ned til sjøen ved Sæbraut, ut til Granda og hjem igjenvia Vest-Reykjavík og Þingholt.

Andre gangen puslingen hadde tatt denne turen, haddedet begynt å regne da han var kommet halvveis. Da haddehan søkt ly i mørket i en hage ved et gammelt toetasjessteinhus, og han hadde kikket inn gjennom vinduet påsokkelleiligheten, der det bodde en familie med små barn.I mer enn én time sto han på trygg avstand bak store bus-ker i det kalde regnet og fulgte med på familien som for-beredte seg på leggetid. Lenge etter at alle lysene var sluk-ket, listet puslingen seg fram til vinduet til barneværelsetog sto lenge og glodde inn før han begynte på veien til-bake til Grettisgata.

Hele den natten hadde han stått ute i det høljende reg-net mens han stirret på kjellerinngangen til huset i Gret-tisgata, og det hadde føltes som om han passet på alle deuskyldige barna i hele Reykjavík.