Å VÆRE ER VAR

AKSEPT AV HVA DET ER Å LEVE SOM MENNESKE: ET ANNONSEBILAG FOR MARKERING AV VERDENSDAGEN FOR SELVMORDSFOREBYGGING

Å VÆRE

er var

LEVE, ERKJENNE OG AKSEPTERE HVA OG HVEM DU ER. ET UTVALG AV MENNESKER BELYSER HVA DET VIL SI Å VÆRE MENNESKE >>

2 | AKSEPT AV HVA DET ER Å VÆRE MENNESKE

FREDAG 11. SEPTEMBER | ET ANNONSEBILAG FRA LEVE OG STIFTELSEN OLAFS MINNEFOND

ODDVAR (54)

CATHERINE (29)

GEIR (52)

KJÆRSTI (22)

KRISTOFFER (56)

HENNY (59)

ARNE J. VETLESEN

EGIL (88)

NUEN (40)

s. 2

s. 3

s. 4

s. 6

s. 7

s. 8

s. 9

s. 10

s. 11

Folk har begynt å smile til meg på gata

Når du ikke fikser oppgaven å leve

Livets sekund med egne standarder

Livet er ikke alltid like vakkert

Aksept er nøkkelordet

Å være menneske

Selvmord

Å være i verden

Når er man fornøyd?

INNHOLD

Typografi:Gotham, PT Serif, Bodoni 72 Oldstyle

Tekstforfattere:Oddvar, Geir, Kjærsti, Henny, Egil, Nuen og professor i filosofi Arne J. Vetlesen

Intervjuobjekter:Kristoffer og Catherine

Produksjon: LEVEProsjektleder: Terese GrømFotograf : Anita SæløDesign: Tangram Design AS www.tangram.noTrykk: Schibsted Trykk AS

Økonomiske bidragsytere: HelsedirektoratetLEVE Stiftelsen Olafs Minnefond

Dette bilaget er også støttet økonomisk av:

KJETILS MINNEFOND

Et annonsebilag fra samarbeidsgruppen LEVE og Stiftelsen Olafs Minnefond.

I sentrum for dette bilaget står aksept av hva det er å være menneske. Avsender er LEVE –

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord og Stiftelsen Olafs Minnefond. Bilaget er en del av årets nasjonale markering av Verdensdagen for

selvmordsforebygging 10. september.

ODDVAR (54): Folk har begynt å smile til meg på gata. Noe må ha skjedd. Med uttrykket mitt. Jeg er glad. Og blir enda mer glad. Av smilene.

Jeg slo meg i hodet i en alpinulykke. Skrubbsår på hjernen. Tenkte det skulle ta noen uker. Det er gått over 2 år. Jeg husker ingen ting av ulykken. Men kroppen husker. Og er stresset. Jeg har bekymret meg for det meste. Jeg ville ledd overbærende av et menneske som meg. Før ulykken.

Jeg er utenfor. Andre jobber. Jeg går tur. Masse turer. Ofte med en knute i magen. Plutselig kan jeg merke at knuten har løsnet. Jeg beruses av en lykke jeg ikke har kjent før. Står midt i skogen og gråter gledestårer. Livet kan være veldig godt. Jeg er gladere enn jeg var før. Og reddere.

Jeg er redd og går til en prest. Hun ser meg slik jeg ønsker å se meg selv. Hun gir meg verdighet. En god kvinne lærer meg å mestre stresset som sitter i kroppen. Puste. Meditere. Mindfull. Det gjør meg godt. Antagelig synes det utenpå. Tror det er derfor folk smiler til meg.

Jeg slår meg i hodet. Blir helt satt ut. Får vondt i magen. Får lykkefølelser jeg aldri har kjent før. Folk begynner å smile til meg på gata. Så merkelig dette livet er.

AKSEPT AV HVA DET ER Å VÆRE MENNESKE | 3

FR

ED

AG

11. SE

PT

EM

BE

R

|E

T A

NN

ON

SE

BIL

AG

FR

A L

EV

E O

G S

TIF

TE

LS

EN

OL

AF

S M

INN

EF

ON

D

NÅR DU IKKE FIKSER OPPGAVEN Å LEVE

Den eneste som presset meg til å finne alle svarene, og på én gang, var meg selv. Jeg vet også nå at det å be om hjelp ikke er noe å skamme seg over. Flere av løsningene jeg ikke så, var der.

«Det vil ta fra meg kontrollen»

CATHERINE (29) I SAMTALE MED TERESE: Catherine er utdannet innen pleieryrket, danser, har samboer og fly-pendler til og fra Norge. «Sårbarheten og grunntanken om at jeg ikke får det til og er god nok, har alltid vært der.» Det er en tanke vi alle kan kjenne oss igjen i, i løpet av livet. Men hva hvis den tar over et menneske, hva da? I Catherines øyne var det bare hun som ikke fant ut av livet sitt. «Jeg fikk det ikke til sånn som andre fikk det til. Grunnfølelsen av ikke å være god nok ble forsterket av andre faktorer. Alle krefter gikk med til å fremstå velfungerende, normal og sosial blant venner. Det var kvelende. Det at venner godtok den jeg viste meg som, var bare en bekreftelse på at de godtok rollen min og ikke den jeg faktisk var.» Hun følte seg mislykket og skamfull over ikke å finne ut av hva hun skulle gjøre, hvem hun skulle være og hvilke valg hun måtte ta for å få til livet «riktig». Skamfullheten over å bli avslørt som en som ikke fikset livet var ikke til å leve med.

«Jeg grublet mye over liv og død og de store spørsmålene om det å leve. Jeg fant ingen svar, som jeg opplevde at andre gjorde, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle disse spørsmålene. Jeg var livredd for at det alltid skulle være sånn, alltid så vondt. Mørket ble mer og mer overveldende. Det er ikke mulig å trekkes mot døden uten at du er innom de store spørsmålene om livet. Man tenker: Hva er galt med meg? Hvorfor får ikke jeg det til? Og du finner ingen svar. Det ble umulig å leve med»

CATHERINE SKAMMET SEG også over at hun tenkte på å ta livet sitt, en skam hun i dag tenker på som sunn fordi den lenge fungerte som et hinder fra å forsøke. Hun så bildet som ville stå igjen etter henne; hun som gikk fra å klare ting til å bli hun som ikke fikk det til. Familien ville bli «de pårørende». Hun ville for alltid være «hun som tok livet sitt.» Hun var redd for å mislykkes. Ende opp som en grønnsak eller sperret inne på psykiatrisk. Hun var også redd for å svikte feil personer. «Jeg ville ikke dø, jeg ville bare få hvile fra kaos, skam og dårlig samvittighet. Jeg skulle bli det jeg følte meg som – ikke noe. Bli luft. Jeg satt kun med to følelser: vondt og tomt. Jeg levde ikke, jeg bare var der.»

Men selvmordsforsøket gikk ikke som hun hadde tenkt. Og da skulle man kanskje tro noe endret seg? Men det skjedde ikke. Det var utenkelig å fortelle til venner hva hun hadde vært i ferd med å gjøre, og det var umulig å be om hjelp. Likevel oppfattet Catherine at de etter hvert så noe av henne.

De gjorde små ting, som å vise at de ville ha henne i nærheten som venn, og ikke bare en som skapte god sosial stemning. De oppførte seg som venner, ikke terapeuter, og det betydde alt for henne, for hun orket ikke føle at de hadde «avslørt» henne. Skamfølelsen var altfor stor. «En dag jeg var på nett, dukket det opp annonse om tilbud om gratis samtaler. Umiddelbart tenkte jeg, nei, det vil ta fra meg kontrollen, min hemmelighet. Neste dag var jeg på samme nettside igjen og plutselig hadde jeg skrevet en mail og sendt den. Jeg skrev om andre ting enn selvmordstanker, men noe må ha kommet igjennom. Jeg fikk raskt time, og det var forferdelig skummelt. Hva hadde jeg gjort? Nå er hemmeligheten ute, nå er det synlig at jeg ikke får det til.» Men Catherine ble tatt på alvor fra første stund. I begynnelsen tenkte hun at hun kanskje fant det opp, at det var en løgn at hun hadde det vanskelig. Hun fungerte jo, og hadde ingen spesielle ting å knytte vanskeligheter til. Men de trodde henne og etter hvert begynte hun å tenke at hun kanskje fortjente den hjelpen hun fikk.

CATHERINE ER I DAG lite opptatt av at «sånn var livet da, men nå er alt så veldig mye bedre». Det er ikke sånn det fungerer, mener hun. Hun forstår at den sårbarheten hun har er en del av henne som menneske, at det er svingninger i livet og gode og dårlige dager. Fortsatt kan små ting føles uoverkommelige, men det skremmer ikke så mye lenger. Hun vet nå også hvor avslappende det er å være sammen med mennesker som ser på vanskelige sider ved livet som en naturlig ting, uten at de gjør noe spesielt ut av det.

«Det er fortsatt spørsmål, som jeg ikke har, eller vil få, løsningene på. Nå etter å ha pratet med folk, har jeg innsett at jeg ikke er alene om ikke å ha disse svarene. Den eneste som presset meg til å finne alle svarene, var meg selv. Jeg vet også nå at det å be om hjelp ikke er noe å skamme seg over. Flere av løsningene jeg ikke så, var der. Jeg trengte bare litt hjelp til å sortere tankene, så jeg kunne se livet mer nyansert, både de gode og de vonde sidene av livet.» Alene med tankene var det bare de mørke kreftene det handlet om. Nå føler hun at hun får ny kunnskap om det å leve hele tiden. Kunnskap som farger de tankene og følelsene hun sitter med, og som hun ikke har forutsetninger for å vite noe om før de dukker opp. «Det var det jeg da trodde jeg visste, som førte til at jeg stod på stupet mellom livet og døden. Men det er så mye jeg har lært siden. Hadde jeg ikke blitt stanset, hadde jeg gått glipp av å føle igjen, og jeg hadde ikke fått sjansen til å lære å leve livet.»



GEIR (52): Jeg liker å betegne meg selv som en allround-lever, en livsnyter med ikke altfor overdreven angst for å få et NEI. Jeg er ikke spesielt god til noe, men tror og mener jeg kan uttale meg om mye i livet som jeg har prøvd og erfart. Vi har veldig mange arenaer hvor vi bestemmer på forhånd hva mennesker vil svare: Klart ikke Karpe Diem kan spille på setra i høst! Kan jo ikke spørre naboen om de vil lære meg swahili bare fordi de er fra Kenya! Petter Stordalen vil ikke møte meg på en kafé om jeg vil snakke med han om livet i 15 minutter! Er et NEI farligere enn vissheten om at det alltid er hyggelig å bli spurt om tjenester? Ja, så får man ofte en liten, hyggelig anekdote til hyggelige lag. Og er det flaut å få et nei? Kanskje vi heller bør rose oss selv for at vi har tiltaksevne til å spørre? Ofte kan jo et NEI ha en hale som «Nei dessverre, men spør Lars Vaular ... Nei, men tanta mi elsker å lære bort swahili, bare ring ... Nei dessverre, men neste onsdag har jeg hel en time og tar med meg Gunhild om det er greit. Da snakker vi om livet!»

De aller fleste har hørt at de ikke skal være så redde for å drite seg ut. Det er i grunnen banale, men særdeles kloke ord. Særlig nå i 2015, hvor vi mer enn noen gang tilpasser oppførsel, væremåte og utseende – ut fra bevisste og ubevisste krav fra medier og menneskene rundt oss. Jeg ønsker nå å dele noen enkle hverdagsøyeblikk, som gjør at jeg betegner meg som en glad og fornøyd guttunge på 52! For meg er det et hverdagsøyeblikk – eller livets sekund. Jeg er glad i trening, særlig jogging, og jeg har prøvd en trenings-app. Med hånden på hjertet kan jeg si at nå vet jeg hva det er, men trenger jeg den? Nei – morsomt av og til – akkurat som treningen min (også av og til). Noen av øktene min skjer på sykkel, uten at folk skjønner at jeg trener. Iført badeshorts, deLillos-T-skjorte, vanlige joggesko og en billig hybridsykkel, så har en times tur med høy puls ikke bare vært et godt substitutt til sofa m/snacks, men også krydret frihetsfølelsen over ikke å la utstyrstyrannen overta. PS. Ofte blir det sofa m/snacks etterpå.

DET SKAL ALDRI BLI MEDIENES FORSIDER som får meg ut i skogen og opp i trærne. Når det slår imot deg: «Slik skal du trene for å…, Unngå disse så blir du…, Kutt ut… og lev lenger, Livsstilsykdommene dreper deg…» Nei, la oss slå et slag for allrounderen: Slutt å kutte ut, lev allsidig i så vel væremåte som kosthold. Sett dine egne standarder, Geir!! Selvfølgelig er det lurt å bruke sykkelhjem, men du bør ikke kutte ut sykkelturen rundt i byparken med smørpakka bakpå – om du ikke finner den. (At du plystrer, er bare en bonus.) For meg er forsider, over-skrifter og statusoppdateringer roten til indre uro. Oi, så mye riktig og flott folk rundt meg gjør, sier og kjøper – kunne jeg ha tenkt. Særlig om jeg skummer dis-se «viktige» nyhetene en rolig søndag morgen iført slitt bokser, med lørdagsrot på benken og strålende vær ute. Heldigvis er jeg en stor egoist, dvs. veldig glad i meg selv og mine hverdagssysler – så det blir fort en episode med «En moderne familie» sammen med kjæresten og restbollen med popcorn før en nyter nevnte sol på en times skogstur. Og selv om ikke alle får se sola i vannspeilet, selfien ved den enorme maurtua eller vår ultimate lykke på sosiale medier, så er Livets sekund der for meg. Og mine gjenfortellinger ved kafébordet blir jo så bra som jeg vil! For meg er den viktigste fitnessøvelsen (uten personlig trener) «skulder-senk med heving av munnviker». Jeg tror at summen av usunt + roten av sunt x gi-litt-blaffen = Godt liv.

LIVETS SEKUND MED EGNE STANDARDER

Når du skal på besøk hos gode og dårlige venner, må du ha med deg en gave! Eller er ditt uventede pling-plong-besøk eller «tok-med-ei-julekake»-treffet vel så verdifullt? Og skulle det ikke passe med besøk, så har du gledet noen og prøver neste på lista eller vender stolt tilbake til sofaen. Du tok et initiativ, og ingen tok skade av det. Og tenk så glad du selv blir av din egen spontanitet, og når noen er hjemme og fornøyd setter over kaffen (eller automaten, da), ja da fikk du kanskje den hyggelige betroelsespraten som gjorde deg verdifull!

HVA VIL SAMFUNNET MED MEG? Må jeg tjene over en million for å gå bratt i nakken? Bør statusen for yrket mitt analyseres? Jeg liker å definere jobben min som det jeg gjør fra jeg våkner til jeg legger meg. 18 timer jobb og 6 timer med batteri-lading. Da er kanskje 8 timer noe jeg får penger for, men resten er like viktig enten det er familiært engasjement, dugnad i lag/foreninger, boklesning, upolitisk TV-titting, flatfyll, vennebesøk, eller ekstraservice av kjæreste, eller vrien nabo. Noen dager gjør jeg det dårlig på lønnet jobb, og noen dager dårlig på ulønnet jobb – men begge deler er å leve, og ofte synes jeg at jeg gjør det svært så godt både med og uten lønnsslippen. Kanskje bør den ubetalte «jobben» oppgraderes jevnlig?

Jeg liker i grunnen tanken på at jeg har nådd toppen av lønnsstigen i yrket mitt. Da kan jeg jo rendyrke mine egne standarder for mestring og livslykke. Personlig så går jeg på en livslang medisinkur mot misunnelse og kopieringstrang. Når kuren er på sitt mest effektive, koser jeg meg med å se venner lykkes, Jeg unner dem det, og ofte gir jeg dem god feedback, og da blir de glade og jeg fornøyd! Når kuren ikke virker like godt, prøver jeg å sette meg selv inn i et litt større globalperspektiv – og da pleier jeg å nikke tilfreds etter noen tankerunder. Jo da, livet mitt er godt – og det er mitt, med mine standarder, og det er hva jeg får til, som gjelder! (Selvfølgelig er det nyanser her – det hender jo noen skryter om noe på sosiale medier som trigger min egen livslyst og som jeg vil prøve.)

HVOR MANGE TRENGER JEG «TIL Å SE MEG», skryte litt av meg, være fornøyd med meg – ja, rett og slett være litt glad i meg? I ungdomsårene ville jeg ha flest mulig, men jeg er nok mer glad og fortrolig med meg selv i 2015. Ei kone og et par, tre gode venner som liker det jeg gjør, og som veldig troverdig forteller meg det – er nok. Hvis jeg ønsker en stor beundrerskare, så blir jeg fort sårbar når noen faller fra. Når du ikke får «likes» på sosiale medier eller når ikke 100, men bare 20 syntes du var flink … kommer frustrasjonen da? Indre motivasjon er bare avhengig av meg. Hva vil jeg ha, hva må jeg ha, og minst like viktig: Hva gjør meg ekte glad? Jeg tror man skal være en meget dyktig selvanalytiker for å finne et 100 prosent riktig svar på det – men det er verdt å bruke litt tid på et godt forsøk – og gjerne gjenta det med jevne mellomrom. Nå har jeg sagt mitt her. Tror jeg tar sykkelen og sjekker om en halvdårlig kompis er hjemme og byr på en kaffe eller et lite glass. En ting vet jeg med sikkerhet. Jeg hadde lyst til å skrive – og nå har jeg gjort det. Jeg har både fått prøve å skrive ned egne livstanker og kjenne på spenningen med å prøve noe jeg ikke har gjort før. Jeg velger å la dette også bli et livets sekund – nok en liten programvare i den følelseslystne maskinen kalt Geir 52!

Noen dager gjør jeg det dårlig på lønnet jobb, og noen dager dårlig på ulønnet jobb – men begge deler er å leve, og ofte synes jeg at jeg gjør det svært så godt både med og uten lønnsslippen.


FR

ED

AG

11. SE

PT

EM

BE

R

|E

T A

NN

ON

SE

BIL

AG

FR

A L

EV

E O

G S

TIF

TE

LS

EN

OL

AF

S M

INN

EF

ON

D



Når det da plutselig er greit og normalt å leve i et fangenskap i seg selv og man er flere om det, da er det ikke lenger så ensomt, da er det ikke lenger så meningsløst og skammelig.

KJÆRSTI (22): En mann sa en gang til meg, etter at jeg hadde ønsket ham en vakker dag: «Livet er ikke alltid vakkert, livet er ikke alltid frivillig«. Etterlatt til meg selv og mine tanker om livet kom jeg til å forstå, livet er ikke alltid frivillig. Av og til vil jeg jo bare flykte, av og til vil jeg bare rømme fra mitt eget liv. Men jeg skjønner at jeg ikke kan rømme fra livet, ingen smutthull vil noensinne være store nok til å romme alt livet er. Jeg er fanget til å leve.

Å leve som menneske i eget liv og kropp. Det føles ofte som et fangenskap. Mine egne tanker står som fangevoktere og venter på at jeg skal krysse grenser, og med truende stemmer hvisker de i mitt øre at om min fettprosent øker, om jeg skulle kunne ta tak nederst på magen med fingertuppene eller om jeg skulle få litt ekstra hake når jeg smiler eller ler, da forsvinner min betydning som menneske. De hvisker med hvesende og skremmende stemmer at om jeg ikke består eksamen eller får x antall mastergrader, da forsvinner min verdi som menneske i dette livet, og om jeg ikke kan oppnå og mestre de mest avanserte og fancy «figurene« i yoga, dans, fitness og liknende, da kan jeg bare glemme å se på meg selv som verdig i miljøet.

FANGEVOKTERNE FORTELLER med brysk og alvorlig røst hvor ekkel, avskyelig og ubrukelig jeg er. Kortpustet og hikstende hiver jeg meg etter verdiene jeg ser forsvinne ut av mine hender sammen med høynet fettprosent og dobbelthake; sammen med en utsatt eksamen og gjeld ser jeg min verdi fordufte for mine egne øyne, i mitt eget speilbilde. For når livet byr på usynlige utfordringer, slike utfordringer som jeg tror jeg står alene om, slike utfordringer som ligger på innsiden og gnager og som jeg føler jeg må skamme meg over, da blir speilbildet ekkelt og ubrukelig. Min verdi forsvinner sammen med alle kravene og forventningene, med alle målene og med alle reglene for hva som er suksess og verdi som menneske i eget hode, liv og kropp. Fangevokterne står rake i ryggen, og med full tro på sin autoritet følger de ordre gitt gjennom generasjoner. Det går opp for meg at alle fangevokterne står som uskyldige medspillere og handler gjennom meg.

Det er mine egne tanker som står som fangevoktere, tanker som gjennom generasjoner er plantet, tanker som gjennom livserfaringer er kommet som verktøy for overlevelse, tanker som ikke vil gi slipp på sitt hode og fortsetter å leve i kropp og handling. Jeg er omringet av fangevoktere fra fortiden, fangevoktere med stemmen til min far, farfar, og hans far, stemmen til min mor, mormor og hennes mor, røstene og bølgene av arvet skam skriker ned til meg med min egen stemme. Mine egne tanker står som fangevoktere og passer på at jeg ikke flykter fra frykten for å svikte.

LIVET ER IKKE ALLTID LIKE VAKKERT

Jeg kan se meg selv løpe hånd i hånd med panikken og leke sisten med angsten. jeg er ikke lenger verdt noe, og jeg har ikke lenger betydning. Alt i livet av både synlig og usynlig setter seg fast i brystet og gjør det vanskelig å puste, vanskelig å møte sitt eget speilbilde uten tårer og skam. Men jeg står selv til ansvar for stemmene, jeg står selv med ansvar for mine handlinger og tanker om livet og hvem jeg er i det. Ansvaret ligger på meg, hvordan jeg lytter til stemmene og hvordan jeg handler på deres kommando. Det som ikke er mitt ansvar, er å endre fortidens stemmer og hva de har gjort med fortidens mennesker. Det jeg kan endre, er fangevokternes arbeidsoppgaver og hvordan ordrene fra meg selv påvirker meg og mitt liv. Hvordan vi som mennesker handler og lever i livet, er valg vi selv tar ut ifra hva slags voktere vi skaper og hva slags ordre vi gir dem. Om man bare kan huske det like lett når livet ikke er så enkelt.

HELDIGVIS FINNES DET ØYEBLIKK hvor jeg gir mening, heldigvis finnes det øyeblikk hvor selvkjærligheten og troen på min egen indre verdi har en kraftigere stemme enn ekkoet fra fangevokterne. Kjærlighetens stemme kommer oftest i møte med mennesker, hvor jeg betyr noe og kan være noe for dem uavhengig av kroppsfasong og papirer på min kunnskap, eller superevner til å gjøre kule fysiske stunt. Når jeg med mitt smil, mine klemmer eller min evne til å se, føle og være til stede med mennesket nær meg kommer til nytte, om min indre visdom eller egne erfaringer kan være til nytte for noen andre, eller når jeg kan bistå med mitt nærvær på en eller annen måte, kanskje bare en klem, en vennlig og kjærlig berøring med stemme eller hånd. Når jeg kan kjenne en fri flyt av kjærlighet fra meg til mennesket og tilbake, da er det som at selv om livet er vanskelig, så smiler det med ømhet og godhet. Når jeg kan skape og være noen som gjør godt for mer enn hva jeg er. Når jeg forstår at visdom, kreativitet, kjærlighet og magi ikke kan måles på en målestokk eller bevises med tall og ord på papir. Når jeg gir mening for noen kanskje av den enkle grunnen at jeg kan stå i akkurat den samme eller liknende situasjon og slite med samme vanskeligheter eller samme type fangevoktere, da gir jeg plutselig litt mer mening som menneske. Når det da plutselig er greit og «normalt» å leve i et fangenskap i seg selv og man er flere om det, da er det ikke lenger så ensomt, da er det ikke lenger så meningsløst og skammelig. Livet og meg selv i det kan snedig nok også gi mening gjennom et dikt som treffer et annet hjerte eller en annen skjebne som forstår eller trenger akkurat de ordene, eller et fotografi eller en dans på lik linje. Det er som om hvis jeg kan connecte, knytte bånd med mer enn meg selv og kjenne bevegelsen i det, blir jeg i en slags harmoni og fred med meg selv og livet, og det blir en praktfull dans.


FR

ED

AG

11. SE

PT

EM

BE

R

|E

T A

NN

ON

SE

BIL

AG

FR

A L

EV

E O

G S

TIF

TE

LS

EN

OL

AF

S M

INN

EF

ON

D

KRISTOFFER (56) I SAMTALE MED TERESE: «Hvis du hører mange nok ganger at du er annerledes eller unormal, så tror du til slutt på det. Og hvis ikke de nærmeste gir deg den aksepten, hvem skal gi den da?» sier Kristoffer. For 12 år siden var han så skamfull og full av selvforakt over å være den han var, at han satt inne i et skap hjemme i familiens leilighet og gråt. «Skammen var stor over å ha det som jeg hadde det, alt skal liksom være perfekt», sier han.

I dag arbeider Kristoffer som fysioterapeut i Oppegård kommune, og han trives utmerket med den aktiviteten og menneskekontakten jobben medfører. Sånn har det ikke alltid vært. I yngre dager følte han noe manglet i livet hans, der var en indre, vond uro. Han hadde fra tidlig alder ofte fått høre at det måtte være noe galt med ham, han kunne jo ikke sitte stille. I voksen alder ble han diagnostisert med ADHD og ble satt på tabletter, men den indre uroen ble ikke borte. Han følte seg ikke syk, eller var han det, tenkte han. Frustrasjonen av å føle seg ikke akseptert ble en plage. I en periode følte han seg som en konge. Høy på livet. Helt frem til han mistet jobben og så seg selv utenifra og innså hva han slet med. Hans selvforakt og skamfølelse over å være «feil» var så dyptgripende at det var i ferd med å ødelegge ham som menneske.

«JEG MISTET INTERESSEN FOR LIVET. Jeg ble en einstøing, mistet venner og ble mye alene», sier Kristoffer. «Jeg torde ikke snakke om tankene mine med noen andre, fordi jeg var redd for å bli stemplet som syk. Som sagt, hvis du hører mange nok ganger at du ikke er helt normal, så blir du overbevist om det til slutt. Derfor må det bli større aksept i samfunnet av den folk er, spesielt for de unge i dag. Vi må slutte med å sykeliggjøre alt av mentale vanskeligheter. De unge må få muligheten til å snakke om det de bærer på med noen som ser dem og aksepterer dem for den de er! Det er å ta mennesker på alvor», sier Kristoffer. Selv prøvde han å dempe smerten med alkohol. Men til slutt var det ikke lenger til å holde ut. Han bestemte seg for å ta sitt eget liv. «I det øyeblikket jeg bestemte meg, var tanken helt tindrende klar. Jeg innså at den eneste måten å få bort smerten på, var å ta livet mitt. Det var svaret. Så kunne alle rundt meg også bli kvitt meg. Jeg kunne få fri fra alt jeg følte.» Han ble imidlertid funnet og ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Først der fant Kristoffer den aksepten og freden han lengtet så inderlig etter.

«Jeg fikk fantastisk behandling da jeg var innlagt», sier han og fortsetter: «men det aller mest fantastiske var følelsen av å bli fullt ut akseptert for akkurat den jeg var. Det hadde jeg aldri opplevd, derfor ville jeg heller ikke ut.» Men ut måtte han, tilbake til sitt gamle liv. Da kom den virkelig store smellen. Det å oppleve akseptfølelsen og ivaretakelsen på sykehuset gjorde at han kjente så sterkt hva som manglet i livet hans da han kom ut igjen. Alt raknet, og veien til et nytt selvmordsforsøk var ikke lang. Kristoffers historie illustrerer godt hvorfor mennesker som blir utskrevet fra sykehus etter et selvmordsforsøk, er en utsatt gruppe. «Alle mennesker trenger noen som ser deg og tar deg på alvor i samtaler. Ekstra utsatt er du når du slipper ut av en beskyttet sfære, og til ingenting.», sier han - og mener det må legges til rette for en mykere overgang ut til livet igjen. Det blir et for stort gap. «Hjemmet blir et fengsel og du blir gående med overbevisning om at ingen aksepterer deg. Du lever i en boble, der du er den fremmede utenfor, og det skaper alkoholisme. Den boblen må du ut av.»

KRISTOFFER FIKK HJELP til å komme seg ut av den destruktive boblen. Han måtte ut, prøve ting han ikke kunne. Han ville ikke leve dette livet. «Jeg hektet meg på livet igjen og var så heldig å treffe spikeren på hodet når det gjaldt ny utdanning, selv om det var tøft å gå tilbake til skolebenken som voksen.» Hans vei tilbake ble fysioterapiutdanning, og følelsen av verdi og selvaksept vokste etter hvert som han så han kunne bidra med det han liker og evner; samspill og direkte kommunikasjon med andre mennesker. Han elsker jobben sin med å trene opp og behandle eldre på sykehjem, de har det gøy, og det gleder ham stort å se når den enkelte oppnår bedre livskvalitet gjennom behandling. Det er altså lite å spore av den mannen som var så fortvilet at selvmord til slutt ble den eneste utvei. Men han glemmer det aldri. Tvert imot er det viktig å forsone seg med, for å kunne gå videre i livet, mener Kristoffer. «Jeg måtte tørre å akseptere at jeg forsøkte å ta livet mitt. Så var det å begynne med ting jeg ikke kunne. Jeg måtte også akseptere at ikke alle måtte like meg. Det aller viktigste er at du blir akseptert i din egen sfære, der du har livet ditt.», avslutter Kristoffer.

AKSEPT ER NØKKELORDET

Å få aksept for den du er av dine nærmeste, er noe av det viktigste for et menneske.

«Jeg kunne få fri fra alt jeg følte»



HENNY (59): Vi er alle mennesker som lever og gjør det beste ut av tilværelsen, men noen mennesker har det litt tøffere enn andre. Jeg er frivillig i Bergen Røde Kors i en aktivitet som heter Døråpner. Vi er et aktivitetstilbud for mennesker i en sårbar livssituasjon. Mennesker som dessverre har falt litt utenfor «det normale« samfunnet, med bakgrunn fra rus, psykiatri og fengsel. For dem som er isolert og sitter aleine hver dag, har angst og som sliter med de uformelle og uskrevne reglene i samfunnet vårt. Jeg har nok hele mitt liv slitt med dårlig psykisk helse, men utad virker jeg som en dame med mye godt humør og overskudd. Følte alltid at jeg var mindre verd enn mine slanke, skoleflinke søsken. Det har vel vært ett av problemene mine. Har vanskelig for å si nei, sånn at det blir i meste laget for meg, og istedenfor å si fra, gjorde jeg dumme ting. Jeg har flere ganger forsvunnet uten å gi beskjed, tenkte mye på å ta livet mitt, og rotet med penger som å betale regninger og lignende. Dette har gått utover familien og venner. Det betyr at jeg ikke har noe særlig kontakt med søsken.

Vet at dette var vanskelig for min mor som gikk bort for to år siden. Savnet etter henne er veldig stort. Hun var et overskuddsmenneske med mye omsorg for alt og alle. Jeg ble til slutt innlagt på psykiatrisk sykehus etter at jeg ble meldt savnet og etter et selvmordsforsøk. Min vei tilbake har vært lang. Jeg ble isolert og aleine med stor sosial angst. Kunne for eksempel ikke ta bussen. Fikk hjelp av helsevesenet, men brukte nesten et år på dette, og fikk ofte panikk hvis bussen ble for full. I dag må jeg fremdeles vite at jeg kommer meg ut fort hvis angsten kommer. Jeg kunne heller ikke spise med flere mennesker samtidig. Jeg er svært overvektig og følte at alle så på meg. Dette er nok fremdeles et problem, fikk en slankeoperasjon, men den har vært mislykket. Nok et nederlag.

MITT «NYE« LIV begynte da jeg våget meg inn på Røde Kors-huset og møtte menneskene på Døråpner. Fikk vite om Røde Kors-tilbudet da jeg bodde i en overgangsbolig. Jeg brukte tid, og sakte, men sikkert ble hverdagen lettere å håndtere. Jeg fikk tilbake selvtilliten og prøvde meg på kurs i samarbeid med Nav, men dessverre klarte jeg ikke å komme ut i jobb igjen. Dette var nok et nederlag for meg, og i dag er jeg uføretrygdet. Etter som tiden gikk, ble jeg mer aktiv på Døråpner. Jeg ble med på sosiale aktiviteter og trening. Der hadde vi en flink trener som viste meg hvordan øvelser skulle utføres, og jeg ble tryggere på meg selv. Nå er jeg blitt frivillig i Døråpner etter mange år som deltaker. Det har vært en fantastisk utvikling, og her føler jeg at det er bruk for meg, og at mine kunnskaper og mitt selskap er verdsatt. Jeg har fått oppleve mye i Røde Kors. Blant annet har jeg vært hos Kronprinsparet på Gjestebud på Skaugum, reist på forskjellige turer, gått på konserter og hatt mange andre fine opplevelser. Nå har jeg også fått lysten på å veve igjen, som alltid har vært en stor interesse for meg, være med venner, både nye venner og venner fra barndommen, og drive aktiviteter som jeg holdt på med før jeg ble syk.

JEG HÅPER at min historie kan bidra til at andre holder på håpet og troen om at tilværelsen vil blir bedre. At noen i samfunnet vårt ser en som et menneske med verdi. Mennesket bak depresjon, rusproblemer og andre sosiale problemer. Har sett at det nytter å være med på aktiviteter som Døråpner. Mange har kommet seg videre, og dette er en god følelse, selv om ikke alle klarer det med første forsøk, gir vi ikke opp, alle er velkommen til å prøve så mange ganger de vil, døren er jo åpen. Til slutt vil jeg gjerne dele et dikt som en frivillig i Døråpner skrev til en annen frivillig på en av våre kjekke turer:

En blomst trenger vann for å spire og gro. Et seil trenger vind, slik et barn trenger ro. En kunstner må alltid ha inspirasjon for å skape et verk av total presisjon. Du ble mitt vann, min inspirasjon, tro og vind, da du åpnet ditt hjerte og slapp meg inn. Om stormen blir strid og bakken blir bratt, vit at du er elsket og aldri forlatt. Du er verdsatt. Når solen er slukket og natten siger på, er det de fine tingene du skal tenke på, det som gjorde vondt er bare minner nå. Som venn sier jeg det nå, du er verdsatt og en jeg kan stole på.

Å VÆRE MENNESKE

Selv om ikke alle klarer det med første forsøk, gir vi ikke opp, alle er velkommen til å prøve så mange ganger de vil, døren er jo åpen.


FR

ED

AG

11. SE

PT

EM

BE

R

|E

T A

NN

ON

SE

BIL

AG

FR

A L

EV

E O

G S

TIF

TE

LS

EN

OL

AF

S M

INN

EF

ON

D

FILOSOFIPROFESSOR ARNE JOHAN VETLESEN REFLEKTERER: Å ta seg av dage kan oppfattes som å la de andre i stikken. Mens den suicidale handler i lys av selvmordet som mulighet, dømmes de etterlatte til å leve videre i skyggen av selvmordet som realitet. Følelsen av ikke å ha strukket til, eller av at livet ikke har noen mening verdt å leve for, kan ha brakt den frafalne til selvmord, slik fysisk eller oftere psykisk-sjelelig smerte som oppleves som uutholdelig, også kan det. Selvmordet bringer alt dette til opphør – for selvmorderen. For de etterlatte er det annerledes, det er fristende å si motsatt: Selvmordet markerer ikke smertens avslutning, men dens intensivering på ubestemt tid.

At den andres smerte tok slutt, kan oppleves som en lettelse. Men innslaget av lettelse overdøves ofte av sorgen som tapet gir opphav til, og som det fra nå av blir nødvendig å forholde seg til for all fremtid. Dessuten, etter dåden er det de gjenværende som påtar seg og lider under den følelse av skyld, av tilkortkommenhet og avmakt som brakte den tapte andre til beslutningen om å ta sitt eget liv, at døden var blitt å foretrekke fremfor livet. Slik overfører og omfordeler selvmordet en byrde, snarere enn å lette, enn si eliminere den.

SELVMORDEREN LAR DE NÆRMESTE SITTE IGJEN, i fortvilelse og tynget av selvbebreidelse og fånyttes, fortærende tanker om alt det usagte og ugjorte. Hvorfor? Kunne, burde jeg ha gjort noe annerledes, skjønt noe jeg ikke skjønte, sett noe jeg overså? Ville det gjort en avgjørende forskjell? En føler seg med ett mer ansvarlig for den andres død enn en noensinne gjorde for den andres liv. Slik etter-dåden ansvarspåtakelse er like menneskelig som den er maktesløs og etisk uakseptabel. Spørsmålet om individets faktiske evne og mulighet til å ta sitt eget liv også innebærer en moralsk rett til å gjøre det, består. Brodden i spørsmålet skyldes at selvmord angår langt mer enn dette individets forhold til seg selv. Dette – måtte det være utidsmessig eller

SELVMORD

Et skrik som tolkes som et rop om hjelp, et som ikke ble hørt i tide. Både for personen som fullbyrder det og for de etterlatte er selvmordet den ultimate protest mot forestillingen om at vi ikke angår hverandre.

anti-eksistensialistisk – er det overordnede. Å godta en påstand om at selvmordet er den enkeltes sak og hans/hennes alene, er som å opphøye robinsonaden, hver person for seg selv, til menneskelivets naturgitte og uoverkommelige tilstand.

INGEN KOMMER TIL DENNE VERDEN med ønsket om å ta livet av seg; alt levende higer naturlig etter å vedbli i sin eksistens, å blomstre i den. Hemningen mot å påføre andre dødelig skade er trolig instinktiv, iallfall emosjonelt dyptsittende; det samme gjelder mer direktefølt overfor en selv. Å ville ta sitt eget liv forteller at noe er gått alvorlig galt i individets relasjoner til verden, til andre. Ettersom vi ikke er selvtilstrekkelige vesener, men bare blomstrer – eller ikke blomstrer – i våre muligheter, behov og evner i samspill med andre som ser oss, vil oss godt, eller som lar være å gjøre det, eller sågar viser det motsatte, er selvmordet et sosialt fenomen, nettopp ikke et strikt individuelt. I en kultur som fremelsker et individualistisk, selvsentrert syn på ansvar – der alt handler om mitt ansvar for meg selv, ikke for andre – tapes tilværelsens grunnleggende sosiale karakter av syne.

Da er det ikke bare de moralske båndene menneskene imellom, solidariteten og samfunnets lim, som blir skadelidende. Å skulle bære meg selv med alle mine tap, miserer og nederlag, til forskjell fra at andre hjelper meg å utholde dem, og at jeg kan og bør gjøre det samme for andre når de sliter, tryner, faller, bidrar til at selvmordet rykker nærmere; selvmord blir en slags «løsning» på kriser, på tap av selvbilde og selvverd, som jeg selv ikke har krefter til å overvinne. Når det er så vanskelig, for ikke å si umulig, å komme over et selvmord, så er det fordi selvmordet er en sosial hendelse, et skrik som tolkes som et rop om hjelp, et som ikke ble hørt i tide. Både for personen som fullbyrder det og for de etterlatte er selvmordet den ultimate protest mot forestillingen om at vi ikke angår hverandre.



EGIL (88): Det å komme til verden medfører en mektig utfordring for hvert enkelt individ. Fra den første sup til det siste sukk bestreber mennesket seg på å finne seg til rette og oppnå en mest mulig tilfredsstillende tilværelse gjennom livsperioden. Livskampen angår alle. Den kan synes mer eller mindre vellykket avhengig av medfødte egenskaper og de muligheter verden byr på. Ethvert menneske er et særtilfelle som må finne sin vei innenfor de muligheter skjebnen gir og de krav og normer gud og omgivelsene forventer.

Omgivelsene kan oppmuntre, hjelpe, veilede og vise omsorg, men ingen kan leve livet for andre enn seg selv. For alle vil livet i varierende grad svinge mellom glede og sorg, optimisme og pessimisme. En av de store gleder er å lykkes med det man tilstreber – for eksempel score det avgjørende mål i finalen, få en bedre mattekarakter eller ja-ord fra sin elskede. Baksiden av dette – å misse på det avgjørende straffespark, dumpe i matte, bli avvist av sin elskede, vil oppleves tragisk og kan medføre langvarig ulykkefølelse for taperen. Vi hører ofte at en helt vesentlig side av livskunsten er å leve i nuet – mellom fortid og framtid. Befri deg fra negative minner – «kast dem i glemselens hav» som skrevet står, og ta ikke bekymringer på forskudd da det oftest er bortkastet tid. «Det ornær sæ» som i Fredrikstad bare FFK våkner av dvalen og rykker opp i eliteserien.

MIN VENN fra mange år tilbake, «løsgjengeren Nils», hadde gjennom livets harde skole lært dette. Han hadde tilsynelatende hatt uflaks med de fleste valg gjennom livet. Han levde på almisser og offentlige tiltak, blant annet jevnlig opphold på Opstad tvangsarbeidsanstalt med hjemmel i løsgjengerloven av 1907 (opphevet i 2005, men deler av den foreldede loven har i senere tid igjen blitt aktuell politikk). Nils var en harmløs liten, gråsprengt en med glimt i øyet. En dag han kom på besøk, ba han som vanlig om en tier – til mat. Jeg prøvde meg med en moralsk pekefinger om at en tier i dag, så er det like galt i morra. Hvortil han repliserte: «I morra, det er jo en annen da’, det.» Kloke ord. Hver dag har nok med sin egen plage.

Han praktiserte sangeren Lina Sandells trøstende ord «Blott en dag, ett øgonblick i sänder». Som løsgjenger var han «en byrde på samfundets kasse» ifølge loven. Nils var nok sånn sett ingen nyttig samfunnsbygger. Han hadde dårlige forutsetninger for å være et «gagns menneske». Men hva ville et samfunn vært med bare sunne og velfungerende enere? Et kaldere, stivere og mindre humant sted? Det kan være livgivende, irriterende og krevende å forholde seg til annerledes mennesker, men alle må være med for å skape et

pluralistisk, levende og forhåpentlig mer humant samfunn. Nylig sprakk en sak på twitter om et foreldrepar som ble hetset for å ha et funksjonshemmet barn boende hjemme, og som elev ved stedets skole. Reaksjonene på dette var mange og sterke med ros og takk til foreldre som tar støyten og praktiserer at mennesker som fødes med spesielle hemninger, skal ha samme anledning som andre til å utvikle og bruke sine ressurser. Hetsing rammer mange enkeltindivider og grupper i vårt samfunn. Mobbing og diskriminering er «bøyger» som det tilsynelatende er umulig å bekjempe. «Det er bøygen som er død og bøygen som lever.» Ifølge Ibsen i Peer Gynt. Problemet kan være seksuell legning, hudfarge, evneutstyr, utseende med mer.

MOBBE-PROBLEMENE SKYLDES i stor grad negative og avvisende holdninger i den enkeltes miljø: skole, arbeidsplass og så videre. «Avvikeren» forstyrrer «de vellykkedes» livsform. Mobbing på alle plan skyldes blant annet at det gir mobberen anledning til å vise sin overlegenhet og brahet. Selv hakkekyllinger hakker på dem som ligger underst. Mennesker i høy alder med reduserte kognitive ferdigheter og legemlige skavanker er en utsatt gruppe. Som aktiv gammel får man et ganske nært innblikk i eldres situasjon. Det er ikke uvanlig at overgangen fra aktiv til passiv tilværelse medfører tilpasningsproblemer i en ny hverdag. Selv om aldersreduksjon etterhvert merkes, har de fleste pensjonister en god livssituasjon inntil ensomhet og helseproblemer opptar mer av bevisstheten og setter preg på tilværelsen.

Selv med et helse- og omsorgstilbud blant de beste i verden kan tilværelsen føles meningsløs og uutholdelig. Man kan undres over at mennesker skal plages med ulidelige smerter før døden kommer som en befrier. I enkelte tilfeller blir liv kunstig forlenget utover en akseptabel livsform. Det er trist og tragisk når liv avkortes før det er levet ferdig, men det er også ille at en som er ferdig med livet, på kunstig vis blir fratatt retten til en verdig død. I denne sammenheng vil jeg gi en spesiell ros til de sykeavdelinger for terminal pleie som er innrettet på å avhjelpe store smerter i den aller siste delen av livet. De er tiltrodd en viktig humanitær oppgave som de ivaretar på en god måte.

DET Å LEVE ET LIV i verden er en krevende og spennende engangsopplevelse. Når innspurten nærmer seg, er det nærliggende å fundere over om løpet, summa summarum, har vært umaken verdt. Etter min oppfatning vil folk flest svare et klart ja på dette spørsmålet, og kunne si med Halldis Moren Vesaas «… og lar deg få kjenne når alt blir gjort opp, at meir enn du gav, fekk du att». (Å vere i livet)

Å VÆRE I VERDEN

Omgivelsene kan oppmuntre, hjelpe, veilede og vise omsorg, men ingen kan leve livet for andre enn seg selv. For alle vil livet i varierende grad svinge mellom glede og sorg, optimisme og pessimisme.


FR

ED

AG

11. SE

PT

EM

BE

R

|E

T A

NN

ON

SE

BIL

AG

FR

A L

EV

E O

G S

TIF

TE

LS

EN

OL

AF

S M

INN

EF

ON

D

NÅR ER MAN FORNØYD?

NUEN (40): For en som meg har jeg trodd at kjærligheten skal redde meg. Kjærlighet som i homofil kjærlighet. Men hva er egentlig oddsen for å oppleve kjærligheten, selv for vanlige heterofile? Sjansen er stor for at man går gjennom livet uten. Mange velger å gifte seg, bare fordi det er normen. Men er det kjærlighet? Er livet så meningsløst uten? Jeg må finne måter å befri meg selv. Frigjøre meg fra begrensninger som hindrer meg i å leve så fullstendig som mulig. Det finnes da mange andre gleder å fylle livet sitt med. «Kjærligheten» skal ikke hindre meg fra å leve. Livet har gitt meg mange utfordringer, og nye vil komme. Men om jeg dør i morgen, vil jeg kunne si at jeg er fornøyd med det jeg har fått til. Det er dette jeg fikk tid til. Jeg sto imot. Under oppveksten led jeg ingen fysisk nød, men følelsen som satt igjen, var å være uønsket og tilsidesatt.

Hjemme fikk jeg mat og klær, men utover det var det lite ros eller oppmuntring, snarere tvert imot. Kanskje var jeg et vanskelig barn. Likevel hadde jeg et godt selvbilde og en indre styrke. Selvtilliten var det verre med. Åtte eller ni år gammel spurte jeg meg selv filosofisk hvordan det er å være glad i noen? Hvordan føles det? Om noen er glad i meg? Jeg vokste opp til å bli en veldig søkende person.

MIN MOR DØDE mens vi bodde i en flyktningleir i Malaysia. Monsunen tok livet av henne, det kom et jordskred om natta, ned bekken der vi hadde satt opp et skur. Vi var båtflyktninger fra Vietnam, og jeg var 6 år. Ikke så ulikt de bildene vi ser i dagens nyheter av båtflyktninger rundt Middelhavet, flyktet vi også for å finne en bedre fremtid, et bedre liv. Deres umiddelbare livsanskuelse handler om liv og død over havet. Det får mine egne bekymringer til å virke så ubetydelige i forhold. Jeg trenger å sette ting i riktig perspektiv oftere. Til Norge kom jeg og min søster i 1982, gjennom familiegjenforening med min far. Han ble plukket opp av et norsk skip et år tidligere. Litt seinere giftet han seg på nytt og en lillebror ble født. I hele barndommen har jeg ventet til jeg er 18 og fri. Fri til å kunne leve mitt liv. Fri til å finne og gi meg selv kjærlighet.

Jeg har ventet på bedre tider under hele oppveksten, og jeg har holdt ut. Ventende har jeg vært på at livet skal begynne. For å fylle mitt tomrom med gleder. Men all ventingen har gjort meg passiv gjennom årene, handlingslammet. Som om jeg har parkert meg selv i et øde landskap og batteriet er flatt. Og ingen til å starte meg. Hvor skal jeg begynne? Hvor finner jeg omsorg og trøst? Be om at noen skal gi meg kjærlighet? Tigge? Gi av meg selv, selv om jeg er i minus … I nøden spiser fanden fluer. Jeg gjorde det! Alle har en tristhet de bærer med seg. Min var ikke å bli elsket nok. Men min sorg er ikke større enn din sorg. Hvordan kan jeg likestille min oppvekst med millioner av barn som sulter, som blir mishandlet, og som dør i verden? Hvordan takler de sin egen sorg? Hvor lenge kan jeg skylde på mitt eget traume? Hvor lenge skal det fortsette å ødelegge for meg? Jeg vil ikke lenger bære rundt på denne sorgen. Man kan se tristheten i et menneske. Jeg håper mine triste øyne er borte nå. Denne sorgen? Trenger den å være så stor?

UTDANNELSEN HAR VÆRT ET HOLDEPUNKT i livet mitt. Arkitekturstudiet kan man si er et studium i det å bo, i det å leve . Ti år tok det for meg å bli arkitekt. Jeg brukte mer tid og krefter til å bekjempe det vonde inni meg enn tid til studier. Mange år har jeg mistet ved å dvele ved denne sorgen. Men til slutt falt jeg ut av den. Det var en befrielse! En elsker sa til meg en gang: Du kommer ingen vei før du slutter å være et offer. Jeg har blitt et offer for meg selv i tillegg.

I min søken etter en avslutning har jeg brukt rosenterapi, psykologer, fjellklatring, regresjonsterapi, healing, spåkone og hva enn det måtte være, for å forstå min egen sorg. Zenbuddhismen har lært meg: å sammenligne er roten til alt vondt. Smått prøvde jeg å være glad i meg selv. Gi meg ros for det jeg kan mestre og ikke være så hard mot meg selv. Sluttet å forvente at «kjærligheten» skal dekke alle mine behov. Jeg må fylle opp meg selv. Komme i pluss. Bli aktiv! Bli en mann! Bli voksen! Sorgen er ikke fremtredende lenger. Jeg har lært den å kjenne, den er bare en del av livet. For livet er komplisert, motstridende og vakkert. Man må bare glede seg over de små tingene. Fortsatt er det drømmer og mål som skal nåes. Men jeg minner meg selv om at det er veien som er selve målet, og menneskene på den.

Fortsatt er det drømmer og mål som skal nåes. Men jeg minner meg selv om at det er veien som er selve målet.

Det vonde, smerten og sorgen. De kan bli til skjønnhet. Lik et haikudikt kan være: Kom,og la oss leke sammen,vesle spurvenuten mor.

(av Issa Kobayashi (1763-1828)

SÅNN ER

livet

LEVE OG STIFTELSEN OLAFS MINNEFOND: Det er ingen oppskrift på hva som gjør livet verdt å leve. Men de aller fleste av oss finner det verdifullt nok, selv når oddsen til tider synes dårlig – kanskje fordi vi dypest sett innser at det å være menneske fører med seg kontraster fra nederlag og tap, til glede og mestring. Om vi liker det eller ikke. Alle vet hvor godt det kjennes når vi blir akseptert for hvem vi er. Like stor betydning har det å erkjenne og akseptere hva vi er,

og hva det vil si å være menneske. Nettopp for å kunne gi oss selv og andre den romsligheten som trengs for å kunne være her i verden på en god måte. Både med det mislykkede og det gode. Dette er hva et lite utvalg av mennesker synliggjør i dette bilaget. Dette er tanker vi gjenkjenner oss i, i mindre eller større grad, etter hvilke erfaringer og livshistorier vi har. Sånn er det å være menneske, ja – sånn er livet!

AKSEPT AV HVA DET ER Å LEVE SOM MENNESKE: ET ANNONSEBILAG FOR MARKERING AV VERDENSDAGEN FOR SELVMORDSFOREBYGGING

Documents

Å VÆRE ER VAR