Å kjøpe Lenin

Da bestefar fikk vite at jeg skulle reise til Amerika for å stu-

dere, skrev han en avskjedshilsen til meg. «Du, ditt råtne

kapitalistsvin,» sto det, «håper flyreisen går fint. Kjærlig hil-

sen bestefar.» Det var skrevet på en krøllete rød stemmeseddel

fra 1991-valget, som var en hjørnestein i bestefars samling av

kommunistiske stemmesedler, og alle i landsbyen Leningrad

hadde skrevet under. Jeg ble rørt over å bli hedret på denne

måten, så jeg satte meg ned, tok fram en dollarseddel, og skrev

følgende svar til bestefar: «Du, din lettlurte kommunist, takk

for brevet. Jeg drar i morgen, og når jeg kommer fram, skal jeg

prøve å få giftet meg med en amerikansk kvinne fortere enn

svint. Jeg skal passe på å få et drøss amerikanske barn. Kjærlig

hilsen barnebarnet ditt.»

*

Jeg hadde ingen god grunn til å reise til Amerika. Jeg sul-

tet ikke hjemme, i hvert fall ikke i kroppslig henseende. Ingen

krig hadde drevet meg ut eller etterlatt meg strandet på frem-

med kyst. Jeg dro fordi jeg kunne dra, fordi jeg hadde Vesten-

79

rabies i blodet. På ungdomsskolen, mens de fleste av mine

jevnaldrende var opptatt med å drikke, røyke, ha sex, spille

terningspill, lyve for foreldrene sine, haike til kysten, forfalske

penger eller lage bomber til fotballkamper, pugget jeg engelsk.

Jeg pugget gloser og grammatiske regler og øvde på tungekrøl-

ler som var spesiallagd for østeuropeere. Remember the money,

gjentok jeg om og om igjen mens jeg gikk nedover gata, i

dusjen, selv mens jeg sov. Remember the money, remember the

money, remember the money. Jeg hadde hørt at sånne fraser

kunne få orden på tunga di.

Foreldrene mine må ha vært stolte over å ha en så lærelys-

ten sønn. Men uansett hvor gode karakterer jeg fikk, kunne

ikke bestefar dele deres begeistring. Han avskydde Vesten, det

moralske forfallet og mangelen på verdier. Som barn fikk jeg

bare lese de bøkene som han mente var passende. Partihem-

melighet var passende. Skatten på sjørøverøya var ikke det. Det

engelske språket, insisterte bestefar, var en bikkje med rabies,

og noen ganger var et lite bitt alt som skulle til for at giften

nådde hjernen og forvandlet den til eplemos. «Vet du, sinko,»

spurte bestefar en gang, «hvordan det er å ha hjerne av eple-

mos?» Jeg ristet krenket på hodet. «Les engelske bøker, barnet

mitt, så finner du det ut.»

De første par årene etter at bestemor døde, holdt bestefar

seg på hjemstedet sitt, nær graven hennes. Men etter at beste-

far fikk et lite slag, overtalte faren min ham til å flytte tilbake til

Sofia. Han dukket opp på terskelen vår med to vesker – den ene

full av sokker, bukser og underbukser, den andre full av støvete

bøker. «En oppbyggelig gave,» sa han, hengte bagen over skul-

deren min og rufset meg i håret, som om jeg fortsatt var et barn.

80

Hver uke i et par måneder ga han meg en ny bok. Partisaner,

komplotter for å velte tsarens regime. «Bestefar, vær så snill,»

kunne jeg si. «Jeg må studere.»

«Du bør begynne med å utvikle litt smak.» Han gikk for

å la meg lese i fred, og så kom han gjerne rett inn på rom-

met mitt like etter med en eller annen dårlig unnskyldning.

Hadde jeg ropt på ham? Trengte jeg hjelp med en vanskelig

passasje?

«Dette er barnebøker, bestefar.»

«Først barnebøker, så Lenin.» Han satte seg ved fotenden av

senga, og ga tegn til at jeg skulle lese videre.

Hvis jeg var redd da jeg kom hjem fra skolen fordi en

løshund hadde jagd meg bortetter gata, sukket bestefar bare.

Kunne jeg se for meg at gjeteren Kalitko ville vært redd for en

liten hund? Hvis jeg klaget over bøller, ristet bestefar på hodet.

«Tenk deg at Mitko Palauzov skulle sytt sånn.»

«Mitko Palauzov ble drept i et skjulested under jorden.»

«Riktig en modig og vågal gutt,» sa bestefar da og kløp seg

i nesa for å stoppe tårene som uunngåelig kom.

Dermed pakket jeg sammen bøkene en dag og etterlot dem

på rommet hans med en lapp. Til gjenbruk som toalettpapir.

Neste gang han så meg, leste jeg Villdyret våkner.

Etter det hørte bestefar mye på radioen, leste den kommu-

nistiske avisen Duma og hans høyt elskede Lenins samlede

verker. Han røykte sigaretter uten filter ute på balkongen, og

deklamerte passasjer fra bind tolv til spurvene som satt på TV-

antennen. Foreldrene mine var bekymret. Jeg syntes det var

ordentlig morsomt. «Bestefar, har du hørt,» spurte jeg ham en

gang, «om sjiraffen som kunne fly?»

81

«Sjiraffer kan ikke fly,» sa han. Jeg sa at jeg akkurat hadde

lest det i Duma, på forsiden, og han gned seg på kinnet.

Han nappet seg i barten. «Kanskje en meter eller to?» sa

han.

«Har du hørt,» fortsatte jeg, «at i Moskva i går kveld skjen-

ket Jeltsin liket til Lenin vodka? De knertet flaska sammen og

sjanglet hånd i hånd langs torget.»

Det var noe frydefullt i det å erte bestefar. På den ene siden

skammet jeg meg, men på den andre … Det hendte selvfølge-

lig at jeg gikk for langt og han forsøkte å gi meg et rapp med

stokken. «Hvorfor er du ikke fem år igjen?» kunne han si. «Jeg

skulle gitt deg ører som et esel.»

Det var ikke ertingen, men heller synet av meg dypt kon-

sentrert om en forkortet utgave av Oxford English Dictionary,

som til slutt drev bestefar tilbake til hjemstedet. Da faren min

ba ham forklare, kunne han ikke få seg til å innrømme den

egentlige grunnen. «Jeg er lei av å stirre i veggen,» sa han iste-

den. «Jeg er lei av å stirre på spurver som skiter. Jeg må ha mine

balkanske åser, elven min. Jeg må rydde ved graven til moren

din.» Vi sa ingenting til hverandre da han dro. Han tok meg i

hånda.

Nå som bestefar ikke distraherte meg lenger, konsentrerte

jeg meg om studiene. På den tiden var det blitt populært å

avlegge opptakseksamen til amerikanske universiteter og col-

lege og prøve lykken utenlands. Tidlig om våren 1999 kom jeg

inn på University of Arkansas, og jeg hadde gjort det godt nok

på prøvene til å få fullt stipend, kost og losji og til og med en

flybillett.

Foreldrene mine kjørte meg til bestefars landsbyhus så jeg

82

kunne fortelle ham det selv. De trodde ikke på telefonen når

det gjaldt viktige nyheter.

«Amerika,» sa bestefar da jeg fortalte det. Jeg kunne se hvor-

dan ordet ble støtt opp fra den sure magen hans, satte seg fast i

halsen og til slutt ble utstøtt til hellene i hagen. Han så på meg

og nappet seg i barten.

«Barnebarnet mitt er kapitalist,» sa han. «Etter alt jeg har

vært gjennom.»

*

Det bestefar hadde vært gjennom, var mer eller mindre sånn:

Det var i 1944. Bestefar var i midten av tjueårene. Han hadde

et barskt, men pent ansikt. Nesa var spiss. De mørke øynene

glødet med gnisten av noe nytt og stort som for alvor skulle for-

andre verden. Han var fattig. «Jeg,» sa han ofte til meg, «pleide

å spise brød med villepler til frokost. Brød med villepler til

formiddagsmat. Og villepler til middag, for når det var tid for

middag, var det ikke mer brød igjen.»

Det var derfor bestefar ble med kommunistene da de kom

til landsbyen for å stjele mat. De hadde flyktet inn i skogen alle

sammen, hvor de gravde ut skjulesteder under jorden og bodde

i dem i uker i strekk – dag og natt, der nede i gropene. Uten-

for var fascistene på jakt etter dem og prøvde å snuse dem opp

med sine schäfere, med sine geværer og bomber og missiler.

«Hvis du tror en grav er for trang,» sa bestefar en gang, «lag

deg et skjulested under jorden. Nei, lag deg et skjulested under

jorden og få femten mennesker til å bli med deg nedi i en uke.

Og få med et par gravide kvinner også. Og en sulten geit. Da

83

kan du gå rundt og fortelle alle at en grav er det trangeste på

denne jord.»

«Gamle mann, jeg har aldri sagt at en grav er det trangeste

på denne jord.»

«Men du tenkte det.»

Til slutt ble bestefar for sulten til å bli værende under jor-

den og bestemte seg for å ta med seg en hagle og gå ned til

landsbyen etter mat. Da han kom dit, var alt forandret. Et rødt

flagg vaiet i kirketårnet. Kirken var blitt stengt og forvandlet

til møtesal. Det hadde vært opprør, fortalte bøndene ham, en

revolusjon som hadde kastet det gamle regimet. Mens beste-

far gjemte seg under jorden, hadde kommunismen slått ut i

duftende blomster. Nå gikk alle mennesker fritt, og de mørke

øynene glødet med gnisten av noe nytt og stort som fullsten-

dig hadde forandret verden. Bestefar falt ned på kne og gråt

og kysset hjemlandets jord. Straks ble han tatt opp i partiet.

Straks fikk han, som en av de heroiske partisanene som hadde

lidd i et skjulested under jorden, en høy stilling i Fedrelands-

fronten. Straks klatret han lenger opp på stigen og flyttet inn

til byen, der han ble et eller annet i et eller annet departement.

Han fikk seg en leilighet, giftet seg med bestemor; et år senere

ble faren min født.

*

Jeg ankom Arkansas 11. august 1999. To unge menn og en

jente plukket meg opp på flyplassen, alle i dress. De var fra en

eller annen organisasjon som var fryktelig glad i utenlandske

studenter.

84

«Velkommen til Amerika,» sa de i kor med varm og vennlig

stemme, og det lyste av de ærlige ansiktene deres. I bilen ga de

meg en bibel.

«Vet du hva dette er?» brølte jenta sakte.

«Nei,» sa jeg. Hun virket oppriktig fornøyd med det.

«Dette er vår frelsers gjerninger. Herrens ord.»

«Å ja, Lenins samlede verker,» sa jeg. «Hvilket bind?»

*

Den første uka i Amerika gikk sin gang under banneret Inter-

nasjonal orientering. Jeg ble kjent med folk fra land som var

mindre enn mitt eget. Jeg håndhilste på svarte mennesker. De

av oss som hadde engelsk som andrespråk, ble fortalt hva vi

kunne vente oss når «it’s fixin’ to rain». Hva «yonder» skulle

bety, og at det var «a bummer» å være der «yonder» uten noen

paraply når «it’s fixin’ to rain».

Hvert eneste engelske ord jeg kunne, hadde jeg skrevet minst

ti ganger i skrivebøker bestefar hadde tatt med seg fra Fedre-

landsfronten. Hver eneste side i disse skrivebøkene var en

fjellvegg jeg sto og ropte mot. Ordene ble kastet tilbake til meg,

smelte inn i fjellet igjen, suste tilbake. Innen jeg var ferdig med

videregående, hadde jeg fylt så mange skrivebøker med ekko

at de tårnet seg opp på hver side av skrivebordet mitt.

Men nå som jeg var i Amerika, støtte jeg på ord jeg aldri

hadde hørt. Og noen ganger ord jeg egentlig kunne, men

som var satt sammen på meningsløse måter. Hva var en «hot-

pocket», undret jeg. Hvorfor syntes han jeg delte rom med

at det var så spennende å se de to jentene tvers over gangen

85

«making out»? Hva var det de så eller forsto? Jeg følte meg

fremmedgjort, var ofte forvirret, helt til verden rundt meg

gradvis, med tiden, sivet inn gjennom øynene, ørene, tunga.

Til slutt steg ordene frigjorte opp. Jeg var ekstatisk, leksikon-

beruset. Jeg snakket så mye at han jeg delte rom med, holdt

seg unna og kom hjem først etter at jeg hadde lagt meg. Jeg

trengte meg på tilfeldige professorer i kontortiden deres og

stilte dem spørsmål som krevde lange, kronglete svar. Jeg snak-

ket med fremmede på gata, selv om jeg visste at de syntes det

var ubehagelig. Det stoppet ikke meg. Det pep i ørene, tunga

hovnet opp. Jeg drev på i månedsvis, helt til jeg en dag forsto

at ingenting av det jeg sa betydde noe for menneskene rundt

meg. Ingen visste hvor jeg var fra, eller brydde seg om å få vite

det. Jeg betydde ingenting i denne verdenen.

Jeg barrikaderte meg inne på internatet – et trangt, celle-

lignende rom fylt av tingene til romkameraten min – mikro-

bølgeovn, kjøleskap, datamaskin, høyttalere og forsterker, TV,

Nintendo. Jeg så på Våre verste år og Howard Stern. Jeg snak-

ket med foreldrene mine, en sjelden gang, kort, for det var dyrt

å ringe. Jeg vugget telefonrøret, kjælte med den tynne navle-

strengen til telefonen som strakte seg titusener av kilometer

over havet. Jeg hørte på mamma og følte nesten at jeg hørte

til. Men da linja ble brutt, var jeg alene.

*

Da han var tretti og hadde stillingen et eller annet over et eller

annet, møtte bestefar kvinnen i sitt liv. Det var den klassiske

kommunistiske kjærlighetshistorien: De møttes på et av Par-

86

tiets kveldsmøter. Bestemor kom sent inn, våt av regnet, satte

seg på det eneste ledige setet, som var ved siden av beste-

far, og sovnet på skulderen hans. Han mislikte hennes mangel

på interesse for partisaker, men han forelsket seg der og da i

duften av henne, med pusten hennes mot halsen. Etterpå, da

hun hadde våknet, snakket de om rene idealer og den lyse

framtiden, om Vestens onde kapitalisme, om Sovjetunionens

kjærlige omfavnelse, og ikke minst om Lenin. Bestefar oppda-

get at de var like lidenskapelig opptatt av å følge hans lysende

eksempel, og dermed tok han bestemor med seg til Rådhuset,

hvor de giftet seg.

Bestemor døde av brystkreft i 1989, bare en måned etter

at kommunismen ble avskaffet i Bulgaria. Jeg var åtte år, og

jeg husker det veldig klart. Vi begravde henne i landsbyen. Vi

satte den åpne kisten på en vogn og bandt vogna til en traktor,

og traktoren trakk vogna og kisten, og vi gikk bak alt sam-

men. Bestefar satt ved kisten og holdt bestemors døde hånd.

Jeg tror ikke at det virkelig regnet den dagen, men i tankene

mine er det vind og skyer og regn; det stille, kjølige regnet

som faller når du mister en som står deg nær. Bestefar gråt

ikke. Han satt i vogna, regnet i minnet mitt falt på ham, på det

skallede hodet, på kisten, på bestemors lukkede øyne; musik-

ken fløt rundt dem – mørk, trist musikk fra obo, trompet

og tromme. Man har ikke prest i kommunistiske begravel-

ser. Bestefar leste fra en bok, bind tolv av Lenins samlede

verker. Ordene steg mot himmelen, og regnet slo dem ned i

bakken.

«Det er en fin grav,» sa bestefar da alt var over. «Den er ikke

så smal som skjulestedene var, og det gjør den fin. Ikke sant?

87

Den er ikke for smal, vel? Hun har det bra der. Det er sikkert,

hun har det bra der.»

Det var denne begravelsen, med bestefars ord som steg og

falt ødelagte i gjørmen, jeg begynte å drømme om andre året

på college. Jeg gikk ikke på forelesninger lenger, fordi det pro-

fessorene sa, nå plaget meg som et utslett, men jeg leste mye

på rommet mitt. Jeg hadde valgt psykologi som fordypning,

egentlig bare på et løst innfall, og jeg slukte enorme mengder

Freud og Jung. «Det de skriver er gjæren som vekker hjernen

min til live,» sa jeg til bestefar et par måneder senere, og han

svarte: «Der traff du spikeren på hodet. Hjernen din er som

deig. Eller enda bedre – eplemos.»

Det fascinerte meg at drømmene våre ikke bare gjenspeilte

vårt eget underbevisste, men også kollektivets. Gud, fantes det

noe sånt? En kollektiv underbevissthet? I så fall ville jeg være

med. Jeg lengtet etter å være en del av den; høre til, drømme

andre menneskers drømmer, at andre skulle drømme mine.

Jeg sovnet med håpet om å drømme levende, transcendentale

symboler.

I dag, skrev jeg i en liten bok, drømte jeg at far satt på

sofaen og renset solsikkefrø, med sokkene halvveis av, som esel-

ører.

Jeg drømte om mor, som satt og spiste jogurt fra en krukke.

Jeg drømte at bestefar sto ute i gangen og ventet for å spenne

bein på meg med stokken.

Det var etter den siste drømmen og etter to år uten beste-

fars stemme at jeg endelig løftet telefonrøret, om kvelden fjerde

juli, og ringte ham.

Jeg prøvde å se ham for meg, ute i hagen, med mysende

88

øyne for å kunne lese i skumringen. Han ville høre telefo-

nen ringe, og sakte, med smerter, komme seg inn i huset.

Jeg prøvde å se for meg ansiktet hans, så gammelt og skrem-

mende at jeg tilførte det et innbilt skjegg for å skjule alderen.

Skjegget måtte være hvitt, tenkte jeg. Nei, gult av nikotin. En

løvemanke, rasende og vill, som har slukt ansiktet hans. Et

brennende blikk ut fra manen, næret av Lenins ord. Elektri-

fisering pluss sovjetmakt er lik kommunisme. Gi oss barnet i

åtte år, og det vil være en bolsjevik for alltid. Jeg ventet for-

steinet på at hans flammende stemme skulle forvandle meg

til aske, på at hans svovelpust skulle blåse meg utover som

vind.

«Bestefar,» sa jeg.

«Sinko.»

Jeg skalv så voldsomt at det spraket i ledningen mellom oss.

Jeg var redd han hadde lagt på allerede.

«Er du der, bestefar?»

«Jeg er her.»

«Du er der,» sa jeg. Jeg sa: «Det er så mye vann mellom oss,

bestefar. Vi er så langt fra hverandre.»

«Det er vi,» sa han. «Men blod er, håper jeg, tykkere enn

havet.»

*

Etter begravelsen hadde bestefar nektet å forlate landsbyen. På

ett år hadde han mistet alt en mann kan miste: kvinnen i sitt

liv og den store kjærligheten – Partiet.

«Det er ikke noen plass for meg i byen,» husker jeg han sa

89

til pappa. «Jeg vil ikke arbeide for forrædere. La kapitalismen

korrumpere dem alle, de jævlene, de kvinnemorderne.»

Bestefar var overbevist om at det var kommunismens fall

som hadde tatt knekken på bestemor. «Kreften var en konse-

kvens av de alvorlige skuffelsene hennes rene, idealistiske hjerte

måtte gjennomleve,» forklarte han. «Hun klarte ikke å leve med

at drømmene hennes ble tråkket på, så hun gjorde det eneste

en ærlig kvinne kunne gjøre – hun døde.»

Bestefar kjøpte seg et hus i landsbyen så han kunne være

nær bestemor, og han gikk til graven hennes hver dag klokka

tre, satt ved gravsteinen, åpnet bind tolv av Lenins samlede

verker og leste høyt. Sommer som vinter, han var der og leste.

Han uteble ikke en eneste dag, og det var der, ved graven til

bestemor, at han fikk ideen.

«Ingenting går tapt,» fortalte han meg og foreldrene mine

en lørdag. «Kommunismen er kanskje død i hele landet, men

idealer dør aldri. Jeg skal ta dem alle med meg hit, til landsbyen.

Jeg skal bygge det opp fra bunnen av.»

25. oktober 1993 fant den store landsbyoktoberrevolusjo-

nen sted, stille, under jorden, uten mye ståhei. På den tiden

hadde alle som var seksti år eller yngre for lengst forlatt lands-

byen for å bo i byen, og de som var igjen hadde sterke og rene

hjerter der ideen fortsatt var levende, og de mørke øynene

glødet med gnisten fra noe nytt og stort som for alvor skulle

forvandle verden. Offisielt var landsbyen fortsatt en del av Bul-

garia, og borgermesteren var underlagt regjeringen i landet

og så videre og så videre; men i hemmelighet, under jorden,

var det det nye kommunistpartiet i landsbyen som avgjorde

dens skjebne. Landsbyens navn ble forandret fra Valchidol

90

til Leningrad. Bestefar ble enstemmig valgt til generalsekre-

tær.

Hver kveld holdt partiet møte i den gamle møtesalen, der

setet ved siden av bestefar alltid ble stående tomt, og utenfor

sprutet de vann på vinduene med en slange så det skulle se ut

som det regnet.

«Kommunismen blomstrer mer med litt fuktighet,» for-

klarte bestefar da partikameratene stilte spørsmål ved avgjø-

relsen; sannheten var at han tenkte på bestemor og regnet da

de møttes første gang. Og visst blomstret kommunismen i

Leningrad.

Bestefar og landsbyfolket bestemte seg for å redde alle de

kommunistiske artefaktene som var igjen i Bulgaria og få dem

brakt til Leningrad: til den kommunistiske doktrinens levende

museum. Monumenter uthugd i det røde idealets ånd ble

rasert over hele landet. Statuer som var reist for mange tiår

siden, glorifiserende og løfterike stolte påminnelser, ble nå

revet ned og smeltet om. Diktere som en gang ble forherliget,

lå nå glemt. Papirkroppene samlet støv. Trykksverteblodet ble

vasket bort av regnvann.

Etter at den to år lange tausheten ble brutt av telefonsam-

talen, begynte bestefar å skrive brev til meg. Jeg var forundret,

men egentlig ikke overrasket over å få vite at han, nå tilbake

i Leningrad, ikke hadde gitt opp ideene sine. I et av brevene

fortalte han meg at landsbyfolket hadde overtalt en sigøyner-

gjeng til å utføre redningsarbeidet for seg. «Kamerat Hassan,

kona hans og de tretten sigøynerbarna deres,» skrev bestefar,

«uten tvil inspirert av det lysende kommunistiske idealet, og

bare mildt tilskyndet av pengene og de to grisene vi ga dem,

91

har lovet å sørge for at de aller beste ’røde’ kunstgjenstandene

som er å finne i vårt stakkars land, finner veien til landsbyen

vår. I dag kom våre kamerater sigøynerne med den første gaven:

et monument over den navnløse russiske soldaten, frigjører

fra tyrkerne, litt ødelagt fra livet og ned, og uten haglen, men

ellers i utmerket stand. Monumentet står nå stolt ved siden

av statuene av Aljosja, Serjozja og den navnløse Jomfruen fra

Minsk.»

*

Jeg var nøye med å ringe bestefar to ganger i måneden. I star-

ten snakket vi om småting. Han fortalte meg om hvordan de

satte opp samlingen av kommunistiske artefakter, om at han

leste Moderne kvinner for bestemor ved graven. I tretten år, sa

han, hadde hun fått det magasinet en gang i måneden, og han

ville ikke at det skulle ta slutt.

«Men,» sa han en gang, «jeg er lite grann lei av dietter og

råd om forhold. Tre regler når du skal treffe en ny mann, tynn

på en-to-tre. Nå for tiden, barnebarnet mitt, fins det enkle

tretrinnsplaner for alt under solen.»

Jeg spurte ham om dette betydde at han ikke leste Lenin

lenger.

«Jeg trodde du aldri skulle spørre,» sa han. «Hør her,» sa

han, «jeg har tenkt på noe. Hva om jeg anbefaler deg en

bok?»

Jeg tagg ham om ikke å begynne med det igjen.

«Jeg har sviktet deg,» sa han. «Noen ganger tror jeg du reiste

bare for å terge meg.»

92

Jeg fortalte ham at, i motsetning til hva han selv trodde, så

var han ikke sentrum i universet. Jeg kom godt overens med

mine amerikanske venner, jeg følte meg hjemme her.

«Pisspreik,» sa han. «Du har det forferdelig der.»

Det fikk ensomheten til å stige opp i meg som damp over

nakent landskap. Jeg var stum av raseri. Han kunne da ikke vite

at disse vennene jeg snakket om ikke fantes? At jeg ikke hadde

forlatt rommet på mange dager?

«Du er sta som et esel, bestefar,» erklærte jeg. «Gi deg nå.

Brenn den samlingen av artefakter og bøkene dine. Fortiden

er død.»

«Idealer dør aldri,» sa han.

«Men det gjør menneskene. Eller tror du at du skal leve for

alltid?»

Jeg visste at det var galt av meg å si sånt, men jeg ville såre

ham. Og da han lo, visste jeg at jeg hadde klart det.

«Jeg tror du er misunnelig,» sa han. «Like misunnelig som

en enbeint jomfru før landsbyballet. Du tåler ikke tanken på

at bestefaren din er lykkelig når du ikke er det.»

«Jeg tåler ikke tanken på at bestefaren min er gæren. At han

har fylt livet sitt med tøys.»

«Fast jobb? En kjærlig kone? En sønn jeg klarte å få gitt

ordentlig skolegang? Alt det er tøys for deg?»

Jeg må ha vært taus ganske lenge. Endelig snakket han igjen.

«Gutten min, husker du paradene? Jeg tenker ofte på dem. Du

var så liten, jeg lot deg sitte på skuldrene mine, og så marsjerte

vi sammen med folkemengden. Jeg kjøpte en rød ballong til

deg, et papirflagg. Du ropte slagord for Partiet og sang sangene.

Du kunne alle sammen utenat.»

93

«Jeg husker det,» sa jeg. Men det var ikke paradene jeg tenkte

på.

*

Mens jeg fortsatt var barn, var jeg i landsbyen om sommeren,

hos besteforeldrene mine. Om vinteren bodde de i Sofia, to

kvartaler fra leiligheten vår; men når det ble varmere, pakket

de alltid kofferten og dro.

Minst en gang hver sommer, når det var månelyst, tok beste-

far meg med på krepsejakt. Nesten hele dagen sto vi ute i hagen

og forsterket bunnen i store poser med limbånd, dekket hul-

lene fra tidligere ekspedisjoner. Til slutt, da vi var ferdig, satt vi

på verandaen og så på mens sola dykket ned bak Balkanfjelle-

nes topper. Bestefar tente en røyk, tok fram lommekniven sin

og skar ut mønstre i barken på kastanjekvistene vi hadde gjort

klar til krepsefisket. Vi ventet til månen kom fram, og noen

ganger satt bestemor ved siden av oss og sang, eller bestefar

fortalte historier fra den gang han hadde vært ute i skogen og

holdt seg skjult under jorden sammen med de kommunistiske

kameratene sine.

Da månen endelig var framme og skinte sterkt, reiste beste-

far seg for å strekke på beina. «Nå er de ute på beitet,» pleide

han si. «Nå henter vi dem.»

Bestemor lagde brødskiver med postei til turen og pakket

dem inn i servietter som festet seg i posteien og var vanske-

lige å få av. Hun ønsket oss lykke til, og vi forlot huset og gikk

ut av landsbyen og over på den gjørmete stien gjennom sko-

gen. Bestefar bar posene og pinnene, og jeg fulgte etter. Månen

94

skinte sterkt over oss og viste oss vei; vinden blåste mykt mot

ansiktet. Like i nærheten bruste elven.

Vi kom ut av skogen og ut på enga, og mens nattehimmelen

kom til syne over oss, fikk vi øye på dem. Elven og krepsene.

Elven var mørk og buldrende, og krepsene på gresset beveget

seg sakte, kløp bladene av soleier.

Da satte vi oss på gresset, tok fram brødskivene våre, og

spiste. I det skarpe månelyset glinset de våte kroppene til

krepsene som glødende kull, og elvebredden syntes dekket av

brennende glør og hundrevis av små øyne som så på oss i

mørket. Da vi var ferdige med å spise, begynte jakten.

Bestefar ga meg en pinne og en pose. Hundrevis av kreps

som vred seg ved føttene våre: et dytt borti klørne på dem med

pinnen, og de klyper så hardt de kan. Jeg lærte meg å løfte dem

og deretter riste dem av i posen. En etter en samler man dem

inn.

«De er et lett bytte,» sa bestefar da. «Du fanger en, og de

andre flykter ikke. De andre merker ikke engang at du er der,

før du plukker dem opp, og selv da har de ingen anelse.»

En, to, tre timer. Månen blir utmattet, svømmer mot hori-

sonten. Flammende rødt i øst. Og da snur krepsene seg perfekt

synkronisert og setter sakte, stille, kursen for elven. Hun tar

imot kroppene deres igjen, og vugger dem i søvn mens en ny

dag modnes. Vi sitter på gresset, posene våre er fulle av byt-

tet. Jeg sovner på skulderen til bestefar. Han bærer meg hjem

til landsbyen. Men først slipper han løs krepsene.

*

95

Tanken på at jeg kunne være misunnelig på livet til bestefaren

min, ga meg ikke ro. Om nettene, mens jeg klemte om puta,

prøvde jeg å se ham for meg slik han var da han var på min

alder – jeg husket vagt et fotografi bestemor hadde hatt på natt-

bordet – kjekk, øyne som glødet av kommunistiske idealer, et

smil om munnen, sigd i hånda klar til revolusjonær innhøs-

ting, skarp nok til å forandre verden. Og hva kunne man si om

mine øyne og min munn?

Jeg lurte på om det hadde vært en feiltagelse å kjempe imot

ham alle disse årene. Men så, når søvnen endelig nærmet seg,

kom bestemor til sengekanten min og strøk meg over pannen

slik hun pleide å gjøre når jeg hadde feber. «Bestefaren din er

døende,» sa hun. «Han er ventet her nå snart. Men gutten min,

neste gang du snakker med ham, kan du være så snill å be ham

slutte å lese Lenin ved graven min.»

*

«Jeg skriver oppgave om deg,» fortalte jeg ham en dag det siste

året mitt på college.

I andre enden var det noe som falt i gulvet med et øredøv-

ende smell. Stemmen til bestefar syntes å komme et stykke

unna telefonrøret, og så, mye nærmere.

«Jeg mistet telefonrøret i gulvet,» sa han unnskyldende. «Det

var så kjedelig å høre på deg at jeg sovnet.»

«Det du kaller kjedsomhet,» rettet jeg, «kaller psykologien

fortrengning. Jeg skriver om det i oppgaven min, og jeg for-

klarer også hvorfor du tror på de tingene du tror på. Vil du

høre?»

96

«Nei takk.»

Jeg kremtet. «Leninkomplekset representerer en overvel-

dende trang til å organisere livet rundt blind troskap til en

ideologi, uten hensyn til idealets holdbarhet, og en altopp-

slukende trang til å være del av en gruppe. Både trangen og

den tvangsmessige adferden er motivert av irrasjonell frykt for

ensomhet og/eller avvisning.»

Jeg lot tausheten understreke det jeg hadde sagt.

«Jeg ante ikke,» sa bestefar, «at sønnesønnen min var så klin

gæren, og/eller så bedriten.»

*

Jeg fullførte min bachelor med summa cum laude, noe jeg

hadde merket meg at amerikanerne likte å nevne hvis de hadde

gjort det. Likevel hadde jeg ingen anelse om hva jeg skulle gjøre

nå. Jeg søkte på og fikk plass på masterstudiet. Jeg prøvde å

spare penger til å reise hjem, men masterstudiet var i en annen

stat, og alt jeg hadde spart, gikk med til flyttingen. Jeg håpet

at nye omgivelser ville gi meg nytt mot. Isteden ble det stadig

vanskeligere å snakke med folk. Mesteparten av tiden holdt jeg

meg hjemme, jeg savnet Bulgaria mer enn noensinne, og av en

eller annen merkelig grunn savnet jeg Arkansas også.

«Bestefar,» spurte jeg noen ganger på telefonen, «hva er det

du spiser?»

«Vannmelon og ost.»

«Er det godt?»

«Lenin syntes det. Det var det beste han visste når han skulle

ha noe lett.»

97

«Jeg skulle ønske jeg hadde en tallerken foran meg.»

«Du har aldri kunnet fordra frukt og ost.»

«Bestefar, hva drikker du?»

«Jogurt.»

«Er den god?»

«Beste jeg har smakt noensinne.»

«Bestefar, hva ser du på, akkurat nå, i dette øyeblikk?»

«Åsene over huset. Lindene er hvite. Vinden har vendt

bladene før regnet som er på vei.»

Jeg visste at han ertet meg, strødde salt i såret, og likevel

fortsatte jeg å spørre. Om jeg bare hadde kunnet låne øynene

hans et øyeblikk, om jeg bare hadde kunnet stjele tunga hans

– da skulle jeg spist meg mett på brød og ost, drukket seks kale-

basser med vann fra brønnen, latt blikket fylles av åser, jorder,

elver.

«Bestefar,» sa jeg en gang, mens jeg grep hardt om røret. «Jeg

har tenkt på noe. Hva om du anbefaler meg en bok?»

«En bok?» sa han. «Jeg trodde du hatet bøkene mine.»

Jeg sa han bare kunne glemme det.

«Gjør den fortapte sønn en helomdreining?»

«Nå legger jeg på.»

Men jeg gjorde ikke det. Vi var tause en stund. Jeg merket at

han valgte sine ord med omhu. «Jeg skal gi deg noe bedre enn

en bok,» sa han til slutt. «Du skal få en enkel tretrinnsplan.»

*

«Først,» sa bestefar, «må du finne ut hvem Lenin virkelig var.

Skaff deg bind trettisju av Samlede verker.

98

«Brev til slektninger,» sa jeg da jeg hadde anskaffet masto-

donten. Det var undertittelen.

«Den beste typen brev. Les dem til søsteren hans. Nei,» sa

han, «les til moren først.»

Min kjære mor, skrev Lenin, send meg litt penger, for jeg har

brukt opp dem jeg hadde. I ett brev var han i München, i et

annet i Praha. I ett for han over en halvferdig bro med hest og

slede, og i et annet ville han gå til lege på grunn av en katarr.

Som meg hadde han vært utenlands i ungdomsårene, i eksil.

Det hørtes ut som om han konstant var sulten og kald. Han

drømte om saueskinnsjakker, filtstøvler, skinnluer. Kjære mor,

klaget han fra en togstasjon i Østerrike, jeg forstår ikke tyskerne

i det hele tatt. Jeg stilte konduktøren det samme spørsmålet om

og om igjen, ute av stand til å forstå svaret, og til slutt stormet

han sint av gårde.

Kjære mor, jeg er ulykkelig uten brev hjemmefra. Du må skrive

til meg selv om du ikke har noen adresse å sende brev til.

Livet fortsetter som vanlig. Jeg spaserer til biblioteket utenfor

byen, jeg spaserer i nabolaget, og sover lenge nok for to …

Brevene var ikke så verst. Det var det jeg sa til bestefar. «Kjære

bestefar, Lenin og jeg er så like.»

Han hånlo.

«Hva skal det bety?»

Han sa han ikke visste. Han sa han hadde sine tvil.

«Barnebarnet ditt gjør endelig det du vil han skal gjøre, og

nå er du sur?»

«Jeg er ikke sur,» sa han. «Men jeg har tenkt på noe. Da jeg

var ung, lå jeg i skjul under jorden. Jeg leste ikke bøker.»

«Skal jeg grave et hull i bakken, da? Er det trinn to?»

99

«Gutten min,» sa han. «Ikke vær så slem.»

Han hadde gnålt om denne ideologiske dritten hele mitt liv,

og nå som jeg endelig var interessert, hadde han begynt å tvile.

«Er du redd jeg skal ta fra deg Lenin?»

«Nå legger jeg på,» sa han.

«Bare glem det,» sa jeg og slengte fra meg telefonrøret.

*

Jeg leste videre. Notater om imperialismen, om jordbruks-

spørsmålet. Men for hver side bleknet ugjenkallelig det båndet

jeg hadde følt til Lenin gjennom brevene. Bestefar hadde rett

– disse tekstene ville jeg ikke komme langt med.

«Du er femogtjue år,» sa han en gang. «Blodet ditt skal være

som champagne, ikke jogurt. Gå ut. Vær sammen med de

levende, glem de døde.»

Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg hadde slengt på røret.

Som straff bestemte jeg meg for å kjøpe en liten ting fra eBay til

ham – et merke, en pins, noen frimerker til samlingen hans. Jeg

hadde ikke forventet å snuble over en auksjon av Lenins døde

kropp. CCCP-grunnleggeren Lenin, i førsteklasses stand, sto det.

Du byr på liket av Vladimir Iljitsj Lenin. Liket er i fremragende

stand, og leveres med en kjølekiste som fungerer på både ame-

rikansk og europeisk strømstyrke. Kjøp-nå-knappen oppga en

pris på akkurat fem dollar. Og fem til for langdistanselevering.

Det sto oppført at selgeren var fra Moskva.

Dette var selvfølgelig svindel. Men hva var vel ikke det?

Jeg klikket på Kjøp nå, og fullførte transaksjonen. Gratulerer,

kommunistfjols_1944, sto det i bekreftelsen. Du har kjøpt Lenin.

100

*

Dagen etter ringte jeg bestefar og fortalte ham hva jeg hadde

gjort. Jeg sa han kunne regne kjøpet som trinn to i tre-

trinnsplanen. Jeg er ikke så sikker på om han forsto hva jeg

mente.

«Jeg begynner å bli gammel,» sa han. «Jeg kjenner det rykke

i armen og beinet. Et nytt slag venter uten tvil rundt hjørnet.

Så jeg har tenkt på noe. Du er en god gutt, sønnesønn, men

jeg har sviktet deg. Du er i din fulle rett når du gjør narr av

meg.»

Jeg hadde frydet meg over å gjøre narr av ham før, sa jeg,

men ikke nå lenger. «Fortell meg trinn tre. Jeg må vite det.»

«Trinn tre,» sa han etter å ha tenkt litt. «Kom hjem.»

*

Den natten fikk jeg ikke sove. Ikke sov jeg godt de neste to

ukene heller. Tankene mine var grumsete, nedsunket til haka

i eplemosen som var hjernen min.

Jeg ringte og fortalte ham det meste. Om hvor ulykkelig

jeg var i Amerika. Og at jeg hadde kommet hit fordi jeg ville

prøve noe nytt og ikke for å trosse ham. Jeg sa, «på tide å gjøre

gjengjeld, gamle mann. Kom igjen, nå er det din tur til å erte

meg.»

«Sinko,» sa bestefar isteden. Han snakket sånn til meg som

han gjorde så mange ganger da jeg var barn og var midt i et

raserianfall eller hadde fått sår på knærne. «Vent litt nå, og hør

på meg. I dag, ikke mer enn en time før du ringte, kom det en

101

stor, rød lastebil til huset vårt. Inni lastebilen var det en enorm

kasse. Inni kassen lå Lenin. Den store lederen ligger på rommet

ditt nå, praktfull, nedkjølt, så fredelig som et lam.»

Tåpelige, hule ord som jeg visste var bare tøys, og likevel lyt-

tet jeg med drømmende, lukkede øyne. «Kan du huske, kjære

sønnesønn,» hørte jeg ham si, «historien jeg pleide å fortelle

deg, om da jeg levde i en gang under jorden, med femten andre

menn, to gravide kvinner og en sulten geit, og at jeg, desperat

og utsultet, til slutt mannet meg opp til å gå ned til landsbyen?

Vel, jeg var ikke desperat og utsultet. I hvert fall ikke kropps-

lig. Jeg holdt det bare ikke ut lenger. De andre jukset i kortspill.

Kvinnene sladret. Geita bæsjet i kalosjene mine. Tre år senere

gikk jeg tilbake til det samme stedet i skogen. Jeg ville se skjule-

stedet igjen, med mine nå frie øyne. Jeg telte tjue steg fra en

krokete eik vi brukte som markør, fant inngangen og klatret

ned stigen. De var der fortsatt, alle sammen, som inntørkede

lik. Ingen hadde fortalt dem at krigen var over. Ingen hadde

fortalt dem at de kunne komme ut. De hadde ikke hatt motet

til å gå ut selv, og dermed sultet de i hjel. Jeg følte meg for-

jævlig. Jeg gravde og jeg gravde, og jeg begravde dem alle. Jeg

sa til meg selv, hva slags verden er dette hvis folk og geiter dør

i jordhull for ingen verdens ting? Og derfor levde jeg mitt liv

som om idealer virkelig betyr noe. Og til slutt så gjorde de

det.»

Jeg holdt om telefonrøret og tenkte på Lenin i en kjølekiste

på barnerommet mitt, og en forferdelig følelse tok tak i meg,

en fryktelig redsel. Jeg ville at den gamle mannen skulle love

at han ville vente på meg ute i hagen, under de svarte druene

i vinranken som slynget seg rundt espalieret. Isteden begynte

102

jeg å le. Det vred seg i magen, hamret i tinningene. Jeg kunne

ikke hjelpe for det. Jeg lo til latteren min grep bestefar, til stem-

mene våre blandet seg langs telefonledningene og ga ekko som

én stemme.