idunn.no

Tilbake til standardvisningUtskrift

Skrift: A A A

idunn.no ­ tidsskrifter på nett/ Nytt Norsk Tidsskrift/ 2012/ Nr 01/ Slag og slagsider i klimaforskningen

Slag og slagsider i klimaforskningenav Lars Risan

Lars Risanlars.risan@nibr.no

Seniorforsker ved Norsk institutt for by­ og regionforskning

SammendragEn liten gruppe klimadebattanter har i det siste skapt kontrovers ved å påstå at bioenergi basert pågranskog i lang tid vil produsere større CO2­utslipp enn kullbasert energi. Kontroversen illustrererhvordan dagens klimadiskurs domineres av det vi kan kalle et næringsvennlig løsningsregime. Denneartikkelen diskuterer hva slags effekt dette har på muligheten for å drive systemkritisk forskning innenklimafeltet.

English abstract

Battles and biases in climate scienceIn Norway, dominant arguments in the discourse on how to deal with climate change are currentlypremised on the following principles: We can and should find quick solutions to reduce climate gasemissions that also are profitable to Norwegian business. Finding such business friendly solutions canbe done in ways that pose no threat to our current ways of life. Our road to sustainability is paved withinnovations rather than sacrifices. The emphasis on developing business friendly solutions also guides

the research policy within the climate field. This paper questions the usefulness of such a researchapproach.

Its empirical starting point is a recent scientific controversy on whether energy production based onburning boreal forest is climate neutral or not. The dominant tenet of the Norwegian climateestablishment has been that the energy production from burning boreal forest is precisely a businessfriendly climate solution. The paper holds that this tenet is premature, and that it exemplifies how thequest for business friendly solutions is so strong that it tends to produce contra­productive solutionsrather than no solutions. The author argues for a more critical and less immediately ‘useful’ climatescience.

Keywords:climate science,climate policy,forestry,business­friendly solutions

Dagens klimaforskning er delt i tre policy­områder, som svarer til de tre hovedrapportene til FNsklimapanel (sist utgitt i 2007): En naturvitenskap som forsker på «klimasystemet» i fortid og framtid, entverrvitenskapelig teknisk og teknokratisk forskning som fokuserer på «tilpasninger» til endringer somantas å komme, og en annen som skal finne ut hvordan store klimaendringer kan unngås. De siste tokategoriene åpner også opp for humanister og samfunnsvitere, gitt at de klarer å være løsningsorienterte.Det finnes ingen organisert satsing på forskning som bare har som mål å forstå de samfunnsmessigeårsakene til at vi produserer klimaendringer i økende tempo. All klimaforskning, bortsett fra den rentnaturvitenskapelige systemforsk­ningen, skal være løsningsorientert.

Jeg skal med den siste tidens skog­ og klimadebatt som eksempel vise at denne løsningsorienteringenbærer preg av å være det som har blitt kalt et godhetsregime (Tvedt, 2003), hvor det å demonstrereløsningsvillighet blir så viktig at man tenderer mot å produsere kontraproduktive løsninger heller enningen løsninger. Vi skal se hvordan dette regimet åpner opp for bestemte måter å snakke omklimaproblemene på, og lukker for andre.

Et grunnleggende slag

Store deler av miljøbevegelsen, miljøbyråkratiet og miljøindustrien har lenge hevdet at bioenergi erklimanøytralt, fordi den maisplanten eller det grantreet man planter

Side: 30

binder like mye CO2 som utslippet fra den planten man nettopp har brent opp. Med denne begrunnelsenhar det statlige foretaket Enova støttet byggingen av BioWood, en storskala pelletsfabrikk på Averøya.Fabrikken ble etablert på initiativ fra energifirmaet Hafslund ASA, som har aksjemajoriteten i BioWood.Pelletsen er laget av skog og skal i første omgang erstatte fossilt kull i kullkraftverk.

Under åpningen av fabrikken, sommeren 2010, blir den hyllet for sitt klimavennlige produkt, både avmiljøvernminister Erik Solheim og av Bellonas Marius Holm.1 Skogforskere fra Universitetet for miljø­og biovitenskap (UMB) dokumenterer Bio­Woods klimavennlighet gjennom en vitenskapelig rapport(Sjølie og Solberg, 2009). Samtidig med at anlegget på Averøya åpner, hevder imidlertid en gruppedebattanter – en ingeniør, to forstkandidater og en økonom – at bioenergi fra såkalt boreal skog (den

nåletre­dominerte skogen langs hele Nordkalotten) ikke generelt er klimanøytral (Holtsmark mfl.,2010a, 2010b). Økonomen Bjart Holtsmark ved SSB utdyper argumentet gjennom flere vitenskapeligepublikasjoner, og mener å vise at storstilt brenning av boreal skog vil øke CO2­innholdet i atmosfærenmer enn det å brenne kull og olje, gjennom hele det 21. århundre og godt ut i neste. Først en gang ut idet 21. århundre vil biobrensel fra norsk skog bli klima­nøytral (Holtsmark 2010b, 2010c).

Holtsmark tar utgangspunkt i rapporten av Sjølie og Solberg som viser at Bio­Woods trepellets er«karbonnøytrale», og i rapporten Klimakur 2020, utgitt av Klima­ og forurensningsdirektoratet (Klif),som antar at det å brenne skog kan hjelpe Norge å nå sine klimamål fram mot år 2020 (Klimakur, 2010).Han blir møtt av kraftig kritikk fra skogforskerne bak BioWood­rapporten. I en lang debatt på nettstedetForskning.no sommeren 2010 forsvarer de sine forskningsresultater. Klif, som sto bak ­Klimakur 2020­rapporten, følger debatten på Forskning.no og vil til bunns i saken. De engasjerer Norsk institutt forskog og landskap, som ikke er en del av debatten mellom SSB­forskeren og UMB­forskerne. Disseforskerne kjører sine egne modellberegninger, og basert på disse publiserer Klif en rapport som gjørhelomvending i forhold til Klimakur 2020, og som viser at det å brenne norsk skog vil produsere merklimagasser enn å brenne fossilt kull, gjennom hele det 21. århundre (Haugland mfl., 2011).Klimaøkonomen Jørgen Randers ved BI følger opp saken med en studie av skogen i Buskerud fylke(Randers, 2011), og kommer fram til resultater som støtter Holtsmark og Klif.

Tesen om at bioenergi generelt er klimanøytralt, er basert på at den avlingen man høster simpelthen er ien tidløs balanse mellom CO2­opptak og ­utslipp. Det er denne tidløsheten Holtsmark problematiserer.Boreal skog er saktevoksende. Forskjellen på en skog som hugges og en som råtner på rot, hevderHoltsmark, er at i en granskog hvor trærne systematisk hugges når de er ca. 100 år gamle, vil detkonstante lageret av karbon i skogen være mindre enn i en skog hvor trærne får lov til å bli mer enn 200år gamle. Når man begynner å hugge en gammel skog for å produsere biobrensel, vil en del av dettelageret flyttes over til atmosfæren. Og motsatt, hvis man slutter å hugge en skog som har vært drevetkommersielt, vil lageret øke i skogen og minske i atmosfæren. Under et regimeskifte hvor man begynnereller avvikler kommersiell skogdrift (for å brenne skogen), flytter man altså karbon mellom skogen ogatmosfæ

Side: 31

ren, og man befinner seg i et tidsrom hvor det ikke er balanse mellom opptak og utslipp av karbon.Siden skog vokser langsomt, er disse overgangsfasene mellom ulike skogsregimer lange, ifølgeHoltsmark ca. 100 år lange (Holtsmark 2010b).

Videre er det slik at skog inneholder mer karbon per energienhet enn fossilt kull, olje eller gass, slik at iovergangsfasen til en ny skogbasert produksjon av bioenergi, slipper man ut (mye) mer CO2 enn hvisman brenner fossilt brensel. Holtsmark regner ut at hvis man bytter ut norsk skog med fossilt kull ieuropeiske kullkraftverk, vil det ta omtrent 150 år før skogen blir mer klimavennlig enn kullet.

Politisk sett innebærer Holtsmarks argumenter derved følgende: Det å brenne boreal skog vil være endel av klimaproblemet hvis man vil redusere karbonutslippene sterkt de neste 20 eller 50 eller 90 årene,og en del av en løsning hvis man tenker seg en bærekraftig energiproduksjon for tiden etter år 2150, gittat man da tar kostnaden med økte utslipp de neste 150 årene eller så.

BioWood­rapporten

I debatten på Forskning.no er det kun én vitenskapelig referanse som trekkes inn til forsvar for atbiobrensel fra hogst av norsk skog er klimanøytralt. Dette er BioWood­rapporten. I en innledendeseksjon nærmer rapporten seg Holtsmarks analyse. Seksjonen som nettopp handler om biobrenseletsklimanøytralitet («karbon­nøytralitet»)2 begynner slik: «... the extent to which bioenergy can be seen ascarbon neutral is a widely discussed topic … within the scientific community» (Sjølie og Solberg, 2009:7). En side senere konkluderer imidlertid skogforskerne med at den kanadiske skogen som skal brukes iBioWoods anlegg kan betraktes som klimanøytral fordi den nå legger på seg svært mye, og selv om littav tilveksten brukes til brensel, vil det fortsatt være tilvekst igjen (2009: 8).

Formuleringen «kan ses på som karbonnøytral» er talende. Når forskerne skriver dette, våren 2009, så erde muligens genuint usikre, gitt det de selv beskriver som et bredt diskutert tema, også innenvitenskapen. Men de ender likevel opp med å ta et klart standpunkt i favør av karbonnøytralitet. Tilsammenligning ser vi at Holtsmark i sin engelskspråklige publikasjon (Holtsmark 2010c), som hanskriver høsten etter debatten på Forskning.no, inkluderer flere referanser til internasjonal forskning somstøtter hans argument. Dette er referanser som viser det forfatterne av BioWood­rapporten antyder, menselv velger å forbigå, nemlig at det er (høyst) kontroversielt å hevde at bioenergi fra boreal skog erkarbonnøytral.

BioWood­rapporten er et stykke oppdragsforskning, laget av UMB, med finansiering fra BioWoodNorway AS (og bak dem Hafslund ASA). Etter at de har slått fast at skogbasert bioenergi kan ses påsom karbonnøytral, bruker de 20 sider på å regne ut hvor mye klimautslipp transport og prosessering avflis og pellets vil utgjøre, og de konkluderer med at BioWoods pellets vil bli svært klimavennlig.Rapporten legger vekt på at de har kommet fram til resultatene uavhengig av eventuelle føringer fraoppdragsgiveren. Men det er likevel klart at rapporten har valgt en vinkling som vil

Side: 32

tjene en interesse, nemlig muligheten for å lage en skognæringsvennlig delløsning på det akutteklimaproblemet. Det er liten tvil om at resultatet ville sett annerledes ut hvis forskerne hadde brukt tosider på de marginale utslippskostnadene ved transport og prosessering, og 20 sider på å diskutereskogens mulige karbonnøytralitet. Men resultatet ville da, innenfor en bestemt logikk, ikke blitt så godt.

Det klimapolitiske godhetsregime

Godhetsdiskurser kjennetegnes av å være sinnelagsetiske og autoritetstro, og til sammen gjør derasjonell og empirisk basert argumentasjon overflødig og/eller vans­kelig. Sinnelagsetikken er garantistfor godheten, og autoriteten sikrer sann­heten (Meyer, 2003; Tvedt, 2003). Aslak Sira Myhre er en avflere som har hevdet at klimadiskursen er preget av et sterkt sinnelagsetisk godhetsregime (Myhre,2010). Det tror jeg stemmer, men sinnelagsetikken har en spesiell form innenfor klimafeltet: Det somkommuniseres er en løsningsorientering, altså noe som tilsynelatende er konsekvensetisk. Det viktigsteer imidlertid ikke at løsningene måles i sin konsekvens, men at de kommuniseres som en orienteringman tilslutter seg, altså at de uttrykker et sinnelag. Vi skal først se eksempler på hvordan dette artet seg iskogdebatten mellom Holtsmark og UMB­forskerne. I en kronikk som spesielt handler om BioWood­

rapporten, skriver forfatterne av rapporten:

Alle skjønner at hvis et tre hogges og brennes, vil de øyeblikkelige utslippene av CO 2 bli større enn omtreet får stå i fred. Men hvor lenge gjelder dette? På et tidspunkt vil dette treet dø og råtne, og det mesteav karbonet vil slippes ut. Et nytt tre vokser opp på det samme stedet, og tar opp CO 2 mens det vokser.Dette er karbonsirkelen, og bakgrunnen for at trevirke anses som CO 2 ­nøytralt av blant annet IPCC,IEA og de fleste større miljøorganisasjoner. (Sjølie og Solberg, 2010, min utheving)

Det interessante her er ikke at «tapskontoen» og «vinningskontoen» er den samme for skogensopptak/utslipp av CO2 (det er alle enige om), men at de kun argumenterer ved å vise til byråkratisk ogallmenn autoritet. I sitt neste innlegg på Forskning.no kan de så, på rent autoritativt grunnlag, avskriveHoltsmark: «At Holtsmark velger å kimse av FNs klimapanel og Det internasjonale energi­byråetskunnskap på området, for stå for hans egen regning» (Solberg og Sjølie, 2010).

I et annet innlegg fra UMB­forskerne (denne gang fra en kollega av de to som skrev BioWood­rapporten) brukes Holtsmarks kritikk av å erstatte kull med skog som klimapolitisk virkemiddel til å stillespørsmål ved hans gode intensjon, i klimaets navn:

Holtsmarks hovedkonklusjon er at bioenergi er et dårlig klimatiltak. Det må bety at han mener det erbedre å bruke fossil energi – uten at dette diskuteres i artikkelen i Økonomiske analyser. [...] Hvordanhan mener vi bør løse klima­ og energiutfordringen, får vi ikke vite. (Rørstad, 2010)

Side: 33

Holtsmark bemerker til dette: «Beklager, Rørstad, men jeg har dessverre ikke komplette løsningerverken på verdens klimaproblem eller energiutfordringen» (Holtsmark, 2010a). Mitt anliggende her erikke å vise at skogforskerne ved UMB objektivt sett tok feil, men å se kritisk på måten de trodde dehadde rett på. Forskerne vil åpenbart det gode, de vil hjelpe verden og BioWood/Hafslund med å finneen kommersielt drivbar løsning på den akutte klimakrisen. De støtter seg på institusjonell autoritet, og definner en God Løsning ved å velge bort det kontroversielle temaet om skogens klimanøytralitet foristeden å fokusere på de marginale transportkostnadene.

BioWood­rapportens vinkling og forsvaret av den uttrykker et tankemønster som har bred appell isamtidig norsk klimadiskurs, og det reproduseres av mektige aktører som Norges forskningsråd. Det erkombinasjonen av denne bredden og tyngden som rettferdiggjør det å kalle det et regime, etgodhetsregime.

En grunnleggende slagside

Fra miljøbevegelsens barndom på 60­tallet til en gang tidlig på 90­tallet var klima­politikk i stor grad etradikalt prosjekt, ofte skrevet inn i politiske formuleringer som «en ny økonomisk verdensorden».Venstreradikaleren Hartvig Sætra la i 1990 vekt på at de nødvendige endringene ville kreve

«økonomiske og forbruksmessige offer» (­Sætra, 1990: 177), mens stifteren av Framtiden i våre hender(FIVH), Erik Dammann, i 1989 argumenterte for at klimaproblemene konfronterte oss med valget«Pengene eller livet!» (Dammann, 1989).

20 år senere ser det ikke ut som Sætra og Dammann proklamerte begynnelsen på en revolusjon, menheller at de representerte siste rop fra en revolusjon som aldri kom. På 90­ og 00­tallet er det stiftelseneBellona og Zero snarere enn folkebevegelsen FIVH som setter mye av dagsordenen. På 00­tallet dreierklimadebatten seg i stor grad om internasjonale kvotekjøp og kvotefordelinger, og om høyteknologiskeprosjekter som CO2­fangst, vindmøller, nye atomkraftanlegg og om hvorvidt man bør satse på batteriereller hydrogen som energibærer i framtidens elektriske biler. Ingen av disse tiltakene truer sentralenorske verdier som økonomisk vekst, teknologisk innovasjon eller global handel.

Der «ny økonomisk verdensorden» ikke appellerte til det etablerte næringslivet, har «innovasjon» nåblitt et sentralt ord for den nye miljøbevegelsen. Miljøorganisasjonen Zero presenterer seg på følgendemåte:

ZERO er den miljøorganisasjonen i Norge som går lengst i å kreve utslippskutt av klimagasser: minst 90prosent i Norge. Samtidig er vi konstruktive, pragmatiske og villige til å samarbeide selv med de størsteforurenserne for å oppnå resultater.ZERO er ikke en moraliserende organisasjon. Vi jobber med teknologibaserte løsninger uten å be folkendre livsstil eller velferdsnivå. ZERO jobber for eksempel fram løsninger som gjør at folk kan kjøre biluten å forurense.3

Side: 34

Det som formidles her er for det første at vi ikke bør vente oss store «forbruksmessige offer».«Jamvektssamfunnet» blir ganske ulikt det Hartvig Sætra forestilte seg, skal vi tro Zero. Det blir etinnovativt konsumsamfunn. Heller enn «forbruksmessige offer» kan vi vente oss skattemessige fordelerhvis vi bytter ut bilen vår med en elektrisk bil, og nye modeller lanseres nå på løpende bånd.

Zero ser ut som en vellykket bedrift, og ligner derved på de nye statlige foretakene Enova ogTransnova. Enova skal implementere klimavennlige føringer på energi­politikken, og støtter«klimatiltak» som BioWood, kommunal energieffektivisering og bygging av kommunalefjernvarmeanlegg. Transnova støtter omlegging til klimavennlig transport. Begge institusjonenepresenterer sine politiske prosjekter som om de er firmaer, og som om publikum er kunder ogforbrukere. I Transnovas bilag til Aftenposten 08.02.2011 lener en ung, pent kledd mann seg til en el­bildør og ser rett inn i kameraet, og vi kan lese: «Lad opp til livskvalitet. Bilen er kommet for å bli. Ifremtidsbilen kan man nyte stillheten.» Fra en lederartikkel i Enovas blad Sfære smiler statsforetaketsdirektør selvsikkert til oss, i corporate suit, og han skriver:

Vi i Enova har nettopp flyttet inn i ett av Norges mest energieffektive kontorbygg. Her på kontoret mitt,merker jeg knapt noen forskjell, selv om bygget jeg sitter i bruker omkring en tredjedel så mye strømsom min gamle arbeidsplass. Jeg tror dette illustrerer et viktig poeng: Å redusere energiforbruket skalikke gå på bekostning av livskvalitet og komfort. (Nakstad, 2009)

Den siste setningen her er blitt et av samtidens slagord, og i Opels omtale av sin revolusjonerende nyeelektriske bil, som bare bruker 0,16 liter bensin per mil på de få langturene hvor du må bruke denbensindrevne generatoren, heter det:

Endre livet mitt? Nei. Endre bilen min? Ja. Frihet. Det er det personbilen har gitt oss. ... Dette er Opel Ampera. Den har fem dører, har komfortabelplass til fire personer, har en nyttig bagasjekapasitet, og takket være den innebygde generatoren blir dualdri stående fordi den er tom for strøm. En endring? Ja. Men bare til det bedre.4

Individets vekst, frihet og autonomi står i fokus her, sammen med økonomisk vekst og reduserte CO2­utslipp. Miljøverndepartementet følger opp i samme stil i sin utgivelse Klima­vinnere.5 Ny teknologi ogvellykkede mennesker glinser mot oss, i en utgivelse hvis viktigste budskap er å fortelle oss at «[f]lerebedrifter i Norge ligger helt i front i klimaarbeidet».

Det er ikke så lett for Framtiden i våre hender lenger å bruke Dammann­familiens langsomme og trausteroturer som symbol på en ny livsstil. I medlemsbladet Folkevett prøver de å kaste seg på samtidensbølge, og skriver med entusiasme om fram­tidens byer at «[d]et er en myte at en må være spesiell for åha en grønn livsstil. Å bo i en klimanøytral bydel betyr ikke at man må tilpasse seg eller ofre noe».6

Det som kanskje tydeligst er felles for disse eksemplene, er at de gjør mennesker til forbrukere heller ennborgere. Vi kan shoppe oss ut av klimaproblemene og sam

Side: 35

tidig sikre den økonomiske veksten. Klimasaken blir derved apolitisert. Man trenger ikke å ta noenvanskelige valg, trenger ikke å velge bort noe.

Kunnskap for Klima

Hvordan skriver så norsk klimaforskning seg inn i dette landskapet? En tydelig normativforskningspolitisk retning tegner seg når man ser på to sentrale forsknings­politiske rammer,Forskningsrådets NORKLIMA­program, og det mer langsiktige strategidokumentet «Kunnskap forKlima» (Klima21, 2010), utarbeidet av det statlig oppnevnte forumet Klima21.

NORKLIMA­programmet har gått siden 2004, og hovedfokuset har vært på henholdsvis«klimasystemet», med vekt på polar forskning, og «effekter» av framtidige klimaendringer ogtilpasninger til disse. Det faller utenfor denne artikkelens rammer å si noe om den naturvitenskapeligesystemforskningen. Men det er påfallende at den ønskede forskningen på «klimatilpasninger» i allhovedsak handler om å finne teknokratiske og/eller byråkratiske løsninger i forhold til endringer ibygninger, i naturlige og kultiverte økosystemer, og i «samfunnsforhold», og da med vekt på hva sombedrer «tilpasningsevnen» (Forsknings­rådet, 2008).

NORKLIMA­utlysningen «Virkemidler og politikk for utslippsreduksjoner» fra 2010 er den enesteutlysningen med et fokus på hvordan man kan hindre klimaendringene, og er derfor verdt å se littnærmere på. Utlysningens ene del etterspør forskning på internasjonal politikk, noe jeg ikke vil gå innpå her. Den andre delen har tre underpunkter og spør etter forskning som kan 1) øke den folkelige«aksepten» for nødvendige samfunnsendringer, 2) endre folks «adferd», eller 3) produsere«virkemidler» som er «akseptable».

Disse punktene er nesten bisarre i sin apolitiserte løsningsorientering, noe følgende tankeeksperimentillustrerer. Det finnes ansatser til samfunnskritisk klimaforsk­ning i dagens Norge, selv om den oftere ernormativ enn empirisk. For eksempel argumenterer filosofen Arne Johan Vetlesen for atklimaendringene er et resultat av et forbruksfiksert kapitalistisk samfunn (Vetlesen, 2008), menshistorikeren Knut Kjeldstadli (Kjeldstadli, 2009) argumenterer for at klimaendringene må forstås iforhold til et globalt klassesamfunn. Hvis man så antar at Vetlesen og Kjeldstadli kan ha (delvis) rett i atklimaproblemet er en følge av det kapitalistiske, klassedelte og individualistiske konsumsamfunnet, vil ethypotetisk løsningsorientert forskningsprosjekt innenfor NORKLIMA­utlysningen måtte være forberedtpå å avstedkomme bred «aksept» for en grunnleggende politisk endring, gjennom teknokratisk induserte«adferdsendringer» i befolkningen. Forskningen måtte ha en ganske autoritær ambisjon om åintervenere i et verdivalg vi vanligvis tilkjenner demokratiet, hvor viktige «adferdsendringer» er noeman måtte ta stilling til foran stemmeurnene. Det er nok ikke en slik avvikling av demokratiet politikerneog policy­utviklerne bak utlysningen vil ha. De ser nok heller for seg at den etterlysteadferdsforskningen kan gjøres innenfor et apolitisert løsningsregime, hvor tiltak som elektriske biler,CO2­avgifter eller kollektivtrafikk kan gjøres til «akseptable virkemidler».

Side: 36

Klima21­rapporten «Kunnskap for Klima» fortsetter i samme tradisjon som NORKLIMA­programmet.Rapporten hevder at to av de sentrale rammebetingelsene for forskning som skal redusereklimagassutslipp, bør være å «etablere et langsiktig forsk­ningsprogram rettet mot virkemidler og tiltakfor utslippsreduksjoner» og å «sikre teknologisk forskning og forskning på rammebetingelser ogvirkemidler for å redusere klimagassutslipp». Forskning som er knyttet til hvordan man kan «forsterkesamarbeid mellom næringer, myndigheter og forskningsmiljøer» imøteses (Klima21, 2010).

Kritisk klimaforskning

Det var en forsker uten noen bånd til skognæringen, en økonom fra SSB, som problematiserteklimanøytraliteten til storstilt pelletsproduksjon, ikke et forskningsmiljø som hadde sterke bånd tilnæringen. Med vitenskapelig og bred politisk støtte har BioWood/Hafslund bygget en pelletsfabrikksom ikke lenger ser ut til å være en del av løsningen på klimautfordringen i dette århundret, men en delav problemet.

Proklamerte løsninger som viser seg å være en del av problemet, bør være en indikasjon på atutfordringene er «dypere» eller mer systemiske enn antatt. De fleste av de apolitiske klimaløsningene jegpresenterte ovenfor, fra Zero, Opel, Enova med flere, er heftet med grunnleggende problemer. Detkanskje viktigste av disse problemene er knyttet til energieffektivisering, og er kjent som

tilbakevirkningseffekten.

I en vekstøkonomi leder ikke energieffektivisering nødvendigvis til redusert energibruk eller reduserteutslipp. Energi spart er penger spart, og de pengene brukes på annet forbruk, som er vekstfremmende ogsom også gir klimautslipp. Denne tilbakevirkningseffekten ble først beskrevet av økonomen StanleyJevon i 1866. Han viste hvordan mer energieffektive dampmaskiner økte kullforbruket (Polimeni mfl.,2009). Den direkte tilbakevirkningseffekten kan eksempelvis bestå i at en familie som kjøper seg enbensingjerrig hybridbil, sparer penger på bensinbudsjettet og bruker pengene på noe annet, for eksempelpå å kjøre mer bil. Den indirekte tilbakevirkningseffekten er mer omfattende. Det at energieffektivemaskiner er billigere å bruke, gjør at flere har råd til å bruke dem, at flere derved kan kjøpe dem, at fleremaskiner kan produseres, at stykkprisen per produsert enhet da synker, og at enda flere kan kjøpe dem.Dette er vekstens grunnleggende logikk, og noen forskere har funnet ut at tilbakevirkningseffekten eransvarlig for 60 % av den økonomiske veksten i USA gjennom hele det 20. århundre (Hertwich, 2005).I så fall har energieffektivisering vært en motor for økte klimagassutslipp.

Så er energieffektivisering egentlig et klimatiltak? Man kan hevde nei; den økonomiske veksten denskaper, er jo selve problemet. Eller man kan hevde ja, og argumentere på følgende måte:Befolkningsvekst er uten sammenligning klodens største klimaproblem. Løsningen på dette problemet ermodernisering, med tilhørende senket fertilitet. Energieffektivisering med stor vekstfremmendetilbakevirkningseffekt er en helt nødvendig motor i denne moderniseringen. Så får vi bare passe på åfase ut fossilt karbon på vei mot det globale konsumsamfunnet i befolkningsmessig balanse.

Side: 37

Ja eller nei? Poenget er ikke å finne enkle svar, men å vise at spørsmålene er vans­kelige. Det å prøve åforstå forholdet mellom energibruk og klima krever at man undersøker de mange kompliserte forholdenemellom global befolknings­ og kultur­utvikling, kapitalisme og klima. Det er verdt å merke seg atantropolog Thomas Hylland Eriksen nettopp har fått tilsagn på et forskningsprosjekt som skal studere deglobale sammenhengene mellom «økonomi–finans, kultur–identitet og klima–miljø». Prosjektet erfinansiert gjennom Det europeiske forskningsrådets prestisjetunge «Advanced Grants», som har somformål å støtte «banebrytende høy­risikoforsk­ning», og hvor bare noen få av flere tusen søknader blirinnvilget.7 Det burde vært enk­lere å finansiere slik forskning.

Atmosfæren er en global allmenning, og det at menneskeheten nå kollektivt, på tvers av generasjoner oglandegrenser, er i stand til å endre den, konfronterer oss med et helt nytt forhold mellom menneskehetenog naturen, hvor det ikke lenger finnes en vill natur utenfor vår kultiverte natur (Beck, 1992). Vi trengeren forskning som kompromissløst prøver å forstå menneskehetens mangeartede samliv med denneglobale allmenningen, uten krav om å finne løsninger. Vi må åpne opp for at denne forskningen ikkebare skal levere løsninger til forvaltningen, men at den også må kunne analysere kritisk de løsningenesom forvaltning og næringsliv selger inn til offentligheten. Det er viktig å skape rom for at denundringen som driver mange til vitenskapen, skal ha relevans også i klimaforskningen, og det vil være etstort framskritt om oppfølgeren av rapporten «Kunnskap for Klima», heller enn å ta utgangspunkt i at«teknologiutvikling kan [...] gi norsk næringsliv et konkurransefortrinn», tar utgangspunkt i den allerførste setningen i boken til klimaforskeren Mike Hulme:

Klimaendringene er ikke et «problem» som venter på en «løsning». Det er et miljømessig, kulturelt og

politisk fenomen som omformer måten vi tenker om oss selv på, våre samfunn og menneskehetens plasspå jorden. (Hulme, 2009: 4, min oversettelse)

Takk til Kari­Anne Ulfsnes, Henrik Sinding­Larsen, redaktøren og redaksjonssekretæren i NNT, samtde anonyme fagfellene for gode kommentarer til tidligere versjoner av denne artikkelen.

Litteratur

Beck, U. (1992). Risk society: towards a new modernity. London: Sage.

Dammann, E. (1989). Pengene eller livet!. Oslo: Dreyer.

Forskningsrådet (2008). Revidert programplan 2004–2013 NORKLIMA.

Hastrup, K. (2005). «Social anthropology. Towards a pragmatic enlightenment?». Social Anthropology,13(2): 133–149.

Haugland, H. mfl. (2011). Skog som biomasseressurs. Oslo: Klif.

Hertwich, E. (2005). «Energisparing kan gi økte klimagassutslipp». Cicerone, (5): 14–15.

Holtsmark, B. (2010a). «En blogger fra Ås har gått seg bort i skogen». Forskning.no.

Holtsmark, B. (2010b). «Om tømmerhogst og klimanøytralitet». Økonomiske analyser, (3): 49–56.

Holtsmark, B. (2010c). Use of wood fuels from boreal forest will create a biofuel carbon debt with along payback time. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Holtsmark, B., H. Goksøyr, O. Norem og T. Refsdal (2010a). «Bør uttaket av trevirke frå norsk skogaukast?». Forskning.no.

Holtsmark, B., H. Goksøyr, O. Norem og T. Refsdal (2010b). «Vil økt bruk av biobrensel fra norskskog øke CO2­utslippene?». Forskning.no (mars).

Hulme, M. (2009). Why we disagree about climate change: Understanding controversy, inaction andopportunity. Cambridge: Cambridge University Press.

Kjeldstadli, K. (2009). «Penga eller livet». I K. Aukrust og L. Aure Hansen (red.): Kan hende detgjelder å redde vår jord: om venstresida og miljøpolitikken. Oslo: Forlaget Manifest.

Klima21 (2010). Kunnskap for Klima – Strategi for klimaforskning.

Klimakur (2010). Klimakur2020 – Tiltak og virkemidler for å nå norske klimamål mot 2020. Availableat: http://www.klif.no/publikasjoner/2590/ta2590.pdf.

Meyer, S. (2003). «Som det står skrevet». I K. L. Berge, S. Meyer og T. A. Trippestad (red.): Maktenstekster. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Myhre, A. S. (2010). Herskap og tjenere. Oslo: Oktober.

Nakstad, N. K. (2009). Hva gjør du for å Snu Strømmen? Sfære, Høst, s. 4.

Polimeni, J. M. mfl. (2009). The myth of resource efficiency: The Jevons paradox. London: EarthscanPublications.

Randers, J. (2011). Er det best å la skogen stå? Upublisert manus, datert 23. mai 2011.

Rørstad, P. K. (2010). «Som man roper i skogen får man svar». Forskning.no.

Sjølie, H. K. og B. Solberg (2009). Greenhouse gas implications by production of wood pellets at theBiowood Norway plant at Averøy, Norway.

Sjølie, H. K. og B. Solberg (2010). «Skog som energikilde». Forskning.no.

Slagstad, R. (1998). De nasjonale strateger. Oslo: Pax Forlag.

Solberg, B. og H. K. Sjølie (2010). «Uegnet modell for skogbasert bioenergi». Forskning.no.

Sætra, H. (1990). Jamvektssamfunnet er ikkje noko urtete­selskap. Oslo: Samlaget.

Tvedt, T. (2003). Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt: den norske modellen. Oslo: GyldendalAkademisk.

Vetlesen, A. J. (2008). Nytt klima: miljøkrisen i samfunnskritisk lys. Oslo: Gyldendal.

1 Se http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/more_og_romsdal/1.71616032 «Karbonnøytral» er det samme som «klimanøytral» i forhold til Co2.3 Se http://www.zero.no/om­zero/om­zero [aksessert 01.07.2010].4 Se http://www.opel.no/kjoretoy/future­models1/modeller/ampera.html [aksessert 19.02.2011].5 Klimaløftet, oktober 2010.6 Folkevett (2011), 1: 31, som siterer forsker Erica Löfström ved NTNU.7 Se http://www.sv.uio.no/for­ansatte/aktuelt/toppsaker/2011/hyllanderiksen­erc­22­11­11. html[aksessert 16.01.2012].

© Universitetsforlaget