1

NerVEI1. Om sted som praksis og sted i bevegelse.

Gro B. Ween, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.

Introduksjon

Det samiske navnet for Nervei forteller hvorfor Nervei ble et sted. Njeareveadji betyr en

skråning som går ned fra et fjell med en elv eller bekk.2 Nervei ble et sted fordi det en gang

for lenge siden var nettopp på slike steder at folk slo seg ned, ved en god havn, med tilgang til

ferskvann, ved en elv hvor laksen eller ørreten kunne gå opp og hvor næring fra fjellet kunne

komme ut i sjøen og tiltrekke seg fiskene der. Nervei ligger midt i Langfjorden som går inn

der Tanafjorden og Hopsfjorden møtes. Der elvemunningen løper ut i havet er det dypt og det

er god plass til båter. Øya ligger mellom kaia og beskytter mot havet. Mitt første møte med

Nervei var ikke via adkomst fra havet, det var på vei ned den bratte skråningen, med utsikt til

elven langt nedenfor i dalen, humpende på en kjerrevei som skulle bli vei til Nervei.

Dette kapittelet handler om stedsutøvelser. Andre, kanskje lignende stedsutøvelser, er blant

annet beskrevet av Linda Lien i denne boken. Lien beskriver varemerkebygging, eller

omdømmebygging, som en form for bygdeutvikling på Vestlandet. Lien er opptatt av hvem

som driver slik omdømmebygging. Med referanse til Villa (2011) spør hun om

bygdeutvikling bedrives av lokale ildsjeler eller av profesjonelle eksterne, og hvorvidt

profesjonelle eksterne er i stand til å gå i samarbeid med folket på små bygder, slik at bygda

blir et varemerke som de kan kjenne seg igjen i, eller om slike konstruerte omdømmer først og

fremst refererer til eksterne faktorer. At Nervei ble NerVEI kan kanskje beskrives som en

omdømmebygging. Jeg ønsker imidlertid å sette slikt samarbeid mellom lokale ildsjeler og

profesjonelle eksterne i en annen kontekst. Her er ikke maktdimensjonene lenger så tydelige.

Omdømmebygging er her heller ikke et tilstrekkelig begrep for å beskrive hva det er som

skjer. For å sette de aktivitetene som gjorde Nervei til NerVEI inn i andre sammenhenger

bruker jeg begrepet stedsutøvelse.

Navnet, Njeareveadji, er en stedsutøvelse. Antropologen Tim Ingold beskriver: Det er våre

handlinger, i og på omgivelsene, som skaper vår livsverden og vår opplevelse av stedet vi

2

bebor. Som Ingold beskriver er vi “immersed from the start […] in an active, practical and

perceptual engagement with the constituents of the dwelled-in world” (Ingold 2000:42). Det

er med andre ord praksis som legger grunnlag for opplevelsen og forståelse av steder,

temporalitet, landskap og endring (Ween & Flikke 2009). Men hva er praksis? I dette

kapittelet ønsker jeg å utvide forståelsen av praksis - stedsutøvelser - utover Ingolds

”dwelling”. Jeg beveger meg fra det fenomenologiske til en materiell semiotisk forståelse av

hvordan sted utøves performativt. Jeg ønsker å understreke mangfoldet av aktiviteter som

samproduserer et sted (Ween & Flikke 2009). Vitenskapsfilosofen Helen Verran (2007)

introduserer uttrykket folk/sted,3 (se Ween 2009

4). Uttrykket ligner Ingolds, fordi det

understreker at mennesker og steder ikke kan skilles fra hverandre (Verran 2007, Ween 2009).

Samtidig utvider Verran utvider og presiserer spekteret av handlinger som utøver sted. For

Verran er det åpenbart at sted skapes gjennom alt fra de enkleste språkhandlinger, til

pågående lokale naturpraksiser, til forvaltningsavgjørelser med nasjonale konsekvenser.

Nervei blir som antropologen Tord Larsen sier i denne boken - en entitet. Jo mer det

sirkuleres jo virkeligere blir stedet. Indirekte stiller kapittelet spørsmål ved om den innsatsen

som gjorde at Nervei fikk vei kan kalles entrepenørskap eller om folk bare fortsatte å gjøre det

de alltid hadde gjort.

Jeg bruker historien om vei til Nervei som et eksempel på nettopp mangfoldet av handlinger

som skaper og utøver sted. Historien om vei til Nervei viser bredde: Utøvelser av sted handler

det daglige arbeidet, både det som er selvsagt og det man selv knytter til å bo der man bor.

Slike praksiser er ofte kjønnet, det handler om hva kvinner gjør, og hva menn gjør. Felles for

de praksisene som jeg vil beskrive er at de tar utgangspunkt i resiprositetshandlinger, som i

Finnmark i uminnelige tider har knyttet sammen kjønn, familier, innenbygdsboere og folk

utenfra (Eidheim 1966, Lien 2001, Kramvig 2005). Som antropologen Britt Kramvig

presiserer: Steder blir til gjennom flyten av gjenstander som til en hver tid skaper og bekrefter

relasjoner mellom personer og grupper (Kramvig 2005:165). I historien om vei til Nervei er

jeg opptatt av at flyt av gjenstander inkluderer både menneskelige og ikke-menneskelige

aktører, satt i bevegelse. Som små biter av stedlighet beveges disse aktørene, de blir bekreftet

og reprodusert i større nettverk. Slik blir Nervei, en bygd med førti innbyggere, til et sted i

norsk offentlighet.

Dette kapittelet handler om den kollektive stedsutøvelsen som skal til for å redde et lite

lokalsamfunn, ytterst i Tanafjorden i Finnmark. Jeg vil introdusere leseren til Nervei, ved å

3

fortelle om hvordan jeg ble introdusert for stedet. Denne beskrivelsen er i seg selv et

eksempel på hvordan Nervei uttrykkes i relasjoner som skapes mellom Bjarne, Per, Anton,

stedet Nervei, og meg. Likeledes, hvordan jeg og andre utenforstående blir aktører, og satt i

bevegelse, i kampen for å redde Nervei.

Introduksjoner til Nervei

Jeg kom til Nervei første gang i fjor sommer. Bjarne, lederen for Tana og omegn

sjølaksefiskeforening, var en av de første jeg ble introdusert for da det ble klart at jeg var på

vei til Tana. Bjarne var ikke selv fra Nervei, han hadde vokst opp i Gulgo, en liten fjord på

den motsatte siden av Tanafjorden. Gulgo ble fraflyttet på 1970tallet. Moren og faren hans var

blant de siste som dro. Da de dro, dro de heller ikke langt, bare over fjellet til Båtsfjord.

Bjarne fisker fremdeles laks i Gulgofjorden. Det er paradis på jord, sier han. Laksesesongen er

kort og når den er over fisker han sammen med fetteren sin, Per, som bor i Nervei. Bjarne

ville gjerne ta meg med til Nervei. Han ville at jeg skulle skrive om Nervei. Fordi Nervei er

lokalsamfunnet som nekter å dø. Nervei er en liten bygd langt ut på Nordkyn halvøya i Øst

Finnmark. Befolkningen er i dag på rundt førti samlet i hus på rad og rekke i bukta, ned mot

bryggene hvor fiskebåtene ligger. Bygda har frem til i dag vært veiløst. Det betyr ikke at de

som bor der ikke har vært i bevegelse. Mennene i Nervei er fiskere. Mange har fisket på de

store trålerne ute på fiskebankene når Grønland og i Barentshavet. Noen har seilt på

frakteskuter til fremmede havner i Afrika, Latin Amerika, Japan og Kina. Kvinnene har vært

mer bofaste. De har drevet hus og fjøs. Lokalbåten har lagt til i Nervei noen ganger i uka.

Bygda har egen skole, men nå er det så få barn at de som er tar båten til Skjånes hver dag. De

siste tredve årene har imidlertid ildsjelene blant lokalbefolkningen sett at det må en vei til for

å sikre at folk fortsetter å bo på Nervei.

4

Vei til Nervei

Folket på Nervei bygde vei hele veien fra Reinoksevann, på Kjøllefjordfjellet, over fjellet og

ned i bygda. Veien er på over 20 kilometer. Nå går det an å kjøre til Nervei om sommeren,

men ikke med den gamle bilen din, sier Bjarne og smiler skjevt. Dette var bakgrunnen for at

jeg en av de siste dagene av feltarbeidet mitt sommeren 2009 setter unger og barnevakt i bilen

og kjører i snøstorm over Ifjordfjellet. Ved Reinoksevann hopper vi alle over i

firehjulstrekken til Bjarne og så begynner vi å humpe på kjerreveien ned mot Nervei i 25

kilometer i timen. Det er kaldt ute. Wunderbaum og varmeapparat på høy temperatur. Bjarne

er grei, lar ungene ha på barnemusikk på full guffe. Alle bortsett fra Bjarne er så bilsyke at vi

ikke klarer å si noe. Vi snegler oss i stillhet nedover fjellet fra Reinoksevann til Nervei.

Nedoverbakkene fra fjellet og inn i dalen er bratte, dalsidene stuper ned mot en liten bekk

nederst i dalen. Under oss ser vi havet foran oss.

Bjarne har flere hensikter denne dagen. Som leder for Tana og Omegn sjølaksefiskerforening

har han brukt anledningen vel. Antropologen kommer ikke alene til Nervei, hun kommer

samtidig som Kirsti Bergstø, den nye SV kandidaten i Finnmark, og medlem av SVs lokallag

i Finnmark, Sigurd Rikardsen som jobber i Fiskeridirektoratet i Vadsø, sammen med en

journalist fra Sagat. Vi skal møtes i huset til Per. Jeg skal intervjue Anton, den eldste

fastboende i Nervei. Etterpå skal vi grille laks.

Bjarne filmer meg mens jeg intervjuer Anton. Han ber om at jeg skal si noe til kamera, om

hvem jeg er, hvor jeg jobber, hva prosjektet mitt er. Etter hvert ankommer Kirsti Bergstø

sammen med et lokalt medlem av SVs Finnmarkslag og journalisten. Hun har med tulipaner

og jordbær til dessert. Se, så fine blomster vi fikk, Bjarne viser meg tulipanene, de er

fargerike. Sammen med laksen og jordbærene som allerede står klare til dessert skaper de

sommerstemning på en kald dag. Bjarne og Kirsti skal gå ut og ta noen bilder for journalisten

på kaia, med tørrfisken som bakgrunn. Bjarne ber meg bli med for å dokumentere hendelsen

med hans kamera. Som leder av sjølaksefiskeforeningen i Tana og Omegn uttaler han seg om

sjølaksefiskernes posisjon. Det har stormet rundt sjølaksefiskerne denne våren etter at

NORUT og Direktoratet for Naturforvaltning har konkludert med at det ikke er mulig å skille

sjøsamer fra ikke-samer på kysten av Finnmark (Ween, under arbeid). DN brukte dette

utsagnet som utgangspunkt for og å hevde at det var unødvendig å forsvare sjøsamiske

sjølaksefiskeres rettigheter fra et urfolksrettslig grunnlag. Bjarne bruker også møte med

5

journalisten og Kirsti Bergstø som en anledning til å snakke om veien til Nervei. Om at

lokalbefolkningen egenhendig har bygget den. Med støtte fra Sametinget har Nerveifolket leid

anleggsmaskiner fra Kjøllefjord. Nå har de en rå anleggsvei over fjellet. Slik må den stå til

neste sommer. De venter på at fylkeskommunen skal matche Sametingets bevilgning. Når det

er gjort vil de kunne gjøre veien ferdig.

Kirsti Bergstø stiller seg opp, ser rett i kamera, smiler, er både autoritær og tillitsvekkende.

Hun er opptatt av å støtte sjølaksefiskernes rettigheter og er for vei til Nervei. I motsetning til

den tidligere SV representanten for Finnmark er hun for Finnmarkseiendommen og for

beskyttelse av samiske rettigheter på urfolksrettslig grunnlag. Journalisten skriver, jeg

skriver.

Introduksjoner til vei

Bjarne introduserte meg til veien til Nervei. Han hadde både en privat og en profesjonell

interesse i å bevare Nervei. Han hadde selv vokst opp i en annen sjøsamisk bygd på Varanger-

halvøya som var blitt fraflyttet på 1980tallet. Som leder av Tana og omegn

sjølaksefiskeforening ser han bevaring av de Finnmarks kystsamfunn som en del av jobben.

Etter denne introduksjonen kommer tilbake til Nervei flere ganger. Vinteren 2010 kommer jeg

med ”Lokalen” – hurtigruta fra Smalfjord – for å snakke med de lokale sjølaksefiskerne i

forbindelse med en utredning for Finnmarkskommisjonen. Sommeren 2010 er jeg tilbake.

Ellers møter jeg Per og andre fra Nervei på Tanabru, på Sjøsamiske dager, vi snakkes på

telefonen og på Facebook. På hvert av disse møtene fortsatte Per historien om veien. Er det

ikke slik med viktige historier? De blir fortalt stykkevis, de blir aktualisert i møte med steder,

personer og ting. På vei ned fra Laggo på snøskuter, på vei til et intervju, i samtale med andre

i veilaget, over en kopp kaffe sammen med Anton.5

I løpet av våre samtaler fikk jeg Pers historie om vei til Nervei. Per forteller at vei til Nervei

har vært et tema i snart 50 år. Før 1980tallet hadde vi lokalbåt, sier Per. Det var ikke vei til

Skjånes heller. Båten tok 7 timer til Mehamn. Det var ikke behagelig i dårlig vær. Båten gikk

2-3 ganger i uka. Først helt til Vardø, den stoppet i Kjøllefjord og Berlevåg på veien. Først

helt til Jarfjord, den stoppet i Honningsvåg og alle små stedene fra Sør-Varanger, helt inn til

Meskelv i Varanger og rundt kyst og fjord til Honnigsvåg på veien. Helen turen kunne ta en

uke. Fra Berlevåg til Kjøllefjord tok det et døgn. Det var jo ikke så ille. Man kunne få egen

6

lugar, og det var servering. Frem til 1980 tenkte vi transport og utfart bare ut fjorden:

Mehamn, Kjøllefjord. Det var trafikk med egne skuter til Bekkafjord og Lebesby. Det tok en

time eller så med de gamle skutene. Det var jo ikke så verst, og det skjedde alltid noe i

Lebesby.

Hele vei-bevegelsen startet i Laggo, Brynjulf Jegermanns sønn, Ole Jegermann, var opptatt

av det den gangen. Så ble ideen aktualisert da Nordkynveien ble bygd på 1980tallet. Da fikk

Nervei folket tilbud om sykkelsti. Men på det tidspunktet følte ikke folket på Nervei at det

var nødvendig med vei, så de takket nei. I stedet fikk de hurtigbåt. Båten gjorde at transport til

og fra Nervei gikk mye raskere enn tidligere. Men, vi tenker jo i dag at om folk hadde takket

ja til sykkelsti den gangen, så hadde vi hatt vei i dag. Da hadde vi hatt en enklere vei opp

dalen. Motstanden mot sykkelstien skyldtes at noen trodde at hvis det ble sykkelvei så ble det

ikke en annen vei. Noen var også bekymrede for at det skulle komme fremmede.

Det var ikke bare fremmede vi ikke var tilgjengelige for. Vi hadde også andre fordeler av å

være utilgjengelige. Kommunefolk var aldri her. Ikke lensmannen heller. I så fall kom de per

båt, lensmannsskøyta. Alle visste når de kom. Og alle garn var på land når oppsynsskøyta

kom.

Veiarbeid som konstituering av sted

Per sin historie om veien har mange aktører. Det var Gunnar og Solfrid Pettersen som startet

veilaget, Arnulf Pettersen var viktig, og Synnøve Åbjørg. Hun var lærer her i 1986-87.

Gunnar var formann. Senere Arnulf og Solfrid. Medlemmene i veilaget gikk sammen om å

skaffe vei til Nervei. De fikk peilet ut en trase, søkte tillatelse, skaffet noen midler til

prosjektering, fikk lovnad fra Sametinget og deretter, når Sametinget lovet å betale halvparten

så gikk fylkeskommunen med på å betale resten. Så skulle veibyggingen begynne. Vi satset

på å få gjennomført veien trinn for trinn, sier Per. Lagde barmarksløype først.

Men Nerveiingene er ikke alene om å holde til i disse deler av Nordkyn, fortsetter Per. To

reinbeitedistrikter har sommerbeite der. Nervei folket og reindriften har pleiet en ganske

fredelig sameksistens. Nerveifolket hadde alltid kjøpt reinkjøtt. Før hadde reindriften hatt dyr

på øya utenfor Nervei om sommeren. De bodde delvis i Nervei når de var på sommerbeite. Nå

hadde den ene driftsenheten, Anti-gruppen, kommentarer til den første veitraséen. De følte at

7

den forstyrrer en flyttelei. Traséen gikk rundt et vann, så det ble en lengre vei. Det var det

reindriften ikke likte. De mente at det var for stort tap av beiteland. Så ble det rettssak som vi

vant, reindriften anket og vant i lagmannsretten. Det endte med forlik. Vi gikk med på å betale

40 000 til Antigruppen og så måtte vi så igjen barmarkstraséen.

Vi kom med tre ulike forslag til alternativ veitrasé, fortsetter Per. For oss hadde den

barmarkstraséen vært mye lettere. Vi hadde jo grusa opp masse allerede da, og løypa var

lettere. Så gikk Fylket inn for at vi ikke fikk kjøre der. Reindriften prøvde å si at vi ikke fikk

bruke barmarkskjøresti, fordi det forstyrret reinen. Men så står det jo i loven at man kan kjøre

skuter til nærmeste bilvei. Så da kunne de ikke stoppe oss. Solfrid og Gunnar fant ut av det.

Etter at skutersesongen var over, kunne vi kjøre firehjuling.

Alt dette skjedde kanskje i 2003. Så var det stillstand en stund. Anti-gruppen ga oss lov til å

bruke det andre traséforslaget. Kanskje de tenkte at det ikke ble noe av. Det var det bratteste

alternativet, det lå masse fjell der. Den er ikke så bra som den forrige. Noen steder er den

veldig bratt. Det blir kanskje vanskelig å komme opp om vinteren. Allikevel så begynte vi på

den nye veitraséen. Når det blir klart at vi var villige til å endre veitraséen for å tilfredsstille

reindriften så krevde Anti-gruppen erstatning for tapet av land. Den andre driftsenheten var

tydelige på at de verken kom til å ha kommentarer til veitrasé eller be om erstatning for tap av

land: De sa at de visste hvor viktig vei er for Nervei folket.

Du kan snakke mer med Arnulf, han har alle protokollene, sier Per. Innimellom disse årene

skjedde det ikke så mye. Solfrid skrev sine brev. Hun, og Arnulf også, skrev i avisen og

snakket med politikere. Det var et gjennombrudd i fjor. Da Solfrid fikk noen filmstudenter fra

høyskolen i Alta interessert i å lage filmen om Nervei

Fysisk preging av sted

Den første delen av veien ble bygd på dugnad, sier Per. Vi begynte å stikke vei for 3-4 år

siden nå. Satte pinner i jorda der veien skulle stå. Banka ned pinnene. Det tok flere dager. Det

var mye jobb. Noen gikk opp først, peila inn nøyaktig, så grov vi trasé. Pengene de hadde fått

fra Sametinget dekket kun leie av anleggsmaskiner fra Kjøllefjord. Resten måtte vi gjøre selv.

Ettersom veien ble sprengt ut kjørte de traktorlass med pukk og stein. De hadde proffe folk fra

8

Kjøllefjord som viste dem hvordan man gjorde det. Fikk en million fra Fylket. Vi fikk 5

millioner fra fylket. Brukte 2.5 i fjor, har igjen 2.5 millioner i år, fikk fra Liv Signe Navarsete

i Senterpartiet.

Vi har klatret opp stigningen til snaufjellet med firehjulingen til Per. Han peker: Der er løypa.

Vi fikk ikke gjort noe mer i år. Sommersesongen på Nordkyn er kort. Folk satte i gang med en

gang tælen gikk i mai. Hver helg jobbet Nervei folket på dugnad. Veien ble bygd meter på

meter, stein på stein. Arbeidet har pågått i mange runder nå. Arbeidet stoppet mens

kommunen og fylkeskommunen kranglet om hvem som skulle betale erstatningen.

Veien gir trivsel, sier Per. Den gjør at det blir flere folk her, kanskje flere ungdommer blir i

bygda?

Stedsutøvelse i endring

Historien om hvordan veien blir til viser menn og kvinner som aktive på samme premisser.

Begge kjønn tar del i både det politiske og det praktiske arbeidet med å bygge sted. Allikevel

handler stedsutøvelse handler om kjønn. Filosofen Viggo Rossvær (1998) og Kramvig (2005)

påpeker begge at menns og kvinners arbeidsoppgaver i fiskerisamfunn på kysten av

Finnmarker er atskilte, Rossvær introduserer begrepene mannsfamilien og kvinnefamilien.

Rossværs begreper samsvarer med fortidshistoriene fra Nervei. På Pers foreldres tid var det

selvsagt at man ikke hadde vei. Folk klarte seg fint uten. Det var butikk på Skjånes. Man

kunne dra dit for å handle. Barna hadde skole i Nervei. Mennene jobbet med fiske. Kvinnene

drev fjøs og holdt husdyr. Først kyr, så sau. Utenom fiskeriet drev menn med jakt og

ørretfiske i elvene på Ifjordfjellet. Kvinnene drev med håndarbeid og sanket bær. Mennene

tjente stort sett godt på fiske. Denne tiden er fremdeles med folket på Nervei.

Selv om de bodde langt unna folk flest, tjente mannfolka på 1960 og 70tallet bra. Og de hadde

et godt liv. Det var mange barn og ungdommer her den gangen. Folk følte seg ikke så isolert.

Det var jo folk og ungdommer på mange av småstedene rundt Tanafjorden: Gulgo, Laggo,

Smalfjord, Torhop og Vestertana. Folk var i slekt. De dro på besøk til hverandre. Fjorden

bandt folk sammen. De var ikke isolert fordi fjorden var en transportåre og ga den

kommunikasjonen som trengtes. Folk var også vant til livene sine. De hadde slektningene på

stedet. Mennene hadde hverandre de delene av sesongen hvor de var borte fra konene sine på

9

laksehytter eller i fjellet. Man hadde det man trengte. De som fisket delte med de som drev

med husdyr. De med kyr delte med de som ikke hadde, likeledes de med sau og de som holdt

rein. Kvinner delte med sine ektemenn og menn med koner.

På Finnmarkskysten handler maskulinitet om å være en god fisker, å bringe inn betydelige

økonomiske ressurser i husholdet. På mange måter finnes de samme verdiene i dag. Mange

fiskere jeg snakker med begynner samtalen med å aktivt posisjonere seg mot bylivet. De

beskriver fordelene med livet på Finnmarkskysten i kontrastene: Friheten, å leve av og med

naturen, på samme måte som tidligere generasjoner, gleden ved å videreføre viktig kunnskap

og kompetanse, identitet, tilhørighet til natur, sted, sjø. Den sakte tiden.

Tradisjonell maskulinitet i finnmarkske kystsamfunn bygget opp under og ga næring til

kvinnelighet: Et husholds renommé i fjorden hviler, forteller Kramvig, på personenes

gjensidige evne til å realisere de verdier som er knyttet til maskulinitet og femininitet

(Kramvig 2005:160). Kvinner i fiskerisamfunn er gift med fiskere og har det daglige ansvaret

for gårdsdriften i husholdsenheten. Kvinnene var først og fremst bønder og omsorgspersoner

(Larsen 1980 i Kramvig 2005:160). Knyttet til ulike primærnæringer har menn og kvinner

ulike sesongarbeid. Kvinnene tilordner sine arbeidsoppgaver sesongene i menns

fiskevirksomhet (Kramvig 2005). Samtidig som menn hjelper til i de mest arbeidsintense

periodene i husdyrholdet, som sauesanking, slaktning og i slåttonna (Kramvig 2005).

Fleksibiliteten i begges virksomheter gir styrke til de finnmarkske kystsamfunnene, sier

Rossvær. Samtidig peker både Rossvær og Kramvig på en endring. Mange kvinner har

utdannelse og ønsker å være i fast arbeid (Kramvig 2005:161).

Her som andre steder langs Finnmarkskysten tar kvinnene jobb utenfor hjemmet. Om ikke

lokalsamfunnet har jobber å tilby velger de å pendle, eller å flytte. Jeg møter en ung kvinne på

brygga en lørdag formiddag. Hun ventet på “Lokalen” som hadde satt opp ekstrarute for å

frakte skolebarna til en skoleforestilling på skolen på Skjånes. Båten skal gå tilbake når

tilstelningen er over, om tre timer. Hun går hjemme med minstemann. Han sitter i vogna og

ser på oss med store øyne. Hun skal bli sykepleier, går på skole i Vadsø. Mannen hennes står

på brygga for å se kona av gårde. Han har funnet noe å henge fingrene i mens vi venter. Han

deltar i samtalen fra loftet i bua, hvor han står og lemper garn. Hun forteller at hun kan ta

mye av studiet på fjernundervisning, men hun må jo også til Vadsø innimellom. Dit er det fem

10

timer i bil fra Reinoksevatn. Og hva skal hun gjøre når hun er ferdig og skal søke jobb, lurer

jeg på, mens jeg står og ser på at ”Lokalen” kjører ut forbi Øya.

Stedsutøvelse – bytte og sirkulasjon

Kramvigs Finnmarkshistorier (2005) illustrerer hvordan bytte og sirkulasjon av gjenstander til

enhver tid skaper sted ved å utøve relasjoner mellom personer og grupper.

Resiprositetsrelasjoner er, som Hoëm beskriver, performative strukturer (1999 i Kramvig

2005). Målet kan være inklusjon, opprettelse eller en pågående bekreftelse av eksisterende

relasjoner. Denne uartikulerte bekreftelsen kjennetegner sosialitet på små steder hvor

eksklusjon også utøves og hvor sosialt ubehag også regelmessig oppstår. I Finnmark virker

resiprositetsstrukturer på tvers av etniske grupperinger. Historisk sett eksemplifiserer dette

gjennom samiske slektskapsrelasjoner (Pehrson 1964), gjennom pomorhandelen (Pedersen et

al. 2010) og gjennom verrde relasjoner mellom fiskere og reindriftsutøvere (Eidheim 1966 i

Kramvig 2005:189). Gaven skaper både personlige og felles landskap (Kramvig 2005).

Sirkulasjon av gaver og personer knytter bånd over avstand, som mellom antropolog og bygd,

mellom fiskere og reindriftsutøvere. Mellom fraflyttede slektninger og bygda hjemme.

Per og Anton har bodd sammen alltid. Anton sine foreldre døde da han var liten. Foreldrene

til Per tok ham inn. Anton bemerker alltid at han har vært så heldig. Han ble godt tatt vare på.

Foreldrene til Per var snille. Han begynte tidlig å fiske med faren til Per. Når han døde

fortsatte han å fiske med Per. Nå som Anton har gitt seg, fisker Per med Bjarne. Per har flere

søskenbarn og tantebarn som han er i jevnlig kontakt med. Familien hans er glad i å komme

på besøk til Nervei i feriene. Når Per og Anton sluttet sauer så bygde de ett gjestehus i fjøset

slik at slektningene har et sted å bo når de kommer. De har jo noen ledige rom i huset sitt

også, men tantebarna begynner jo å bli store, noen har fått egne barn. Det er bra for dem å ha

et eget sted å bo, litt privatliv når de kommer.

I tilfelle vei til Nervei aktualiseres en kunnskap om hvordan man aktiverer ulike deler av et

eksisterende nettverk eller utvide et eksisterende nettverk. Også jeg får gleden av å motta i

Nervei. Når jeg kommer midtvinters, får jeg også bo i sauefjøset. Per og Anton har snekret en

flott liten leilighet med stort soverom, stue, bad og kjøkken. Badstue til og med, har de fått

laget. Hver gang jeg kommer inn til dem på kjøkkenet, lukter det nylaget kaffe, det er nybakt

brød og Anton lager middag hver dag. På lørdagen tar vi noen timer fri. Per tar frem

11

snøskuteren, så kjører vi over fjellet til Laggodalen, hvor hyttefolket hører til. Bjarne er på

plass nå også. Per og han har begynt på torskekvota. Det har ikke vært noe fisk fram til nå,

men de siste par dagene var det bra. Gutta står opp klokka fire for å være de første som

kommer ut på feltet, men også for å komme tilbake tidlig, slik at de kan hjelpe meg med

intervjurundene mine.

Da jeg kom tilbake om sommeren var jeg med Per ut og røkter garn. Anton har gått i forveien

og gjort klart båten. Vi kan bare klatre etter. Vi kjører ut til Antons not først, røkter den før vi

kjører videre til Pers not. Det var en laks i garnet til Anton, men ingen i garnet til Per. Per

skulle så gjerne hatt en han og, sier han, bare for at det ikke bare skulle være Anton fikk. Når

vi kjører tilbake står Anton og venter. Anton fillettere fisken. Vi kan ha en filet til middag,

resten kan han fryse ned i pakken de skal sende til slektningene i Bergen, sier Per. Jeg blir

med ut i fryserommet. Der ligger laksefiletene stablet profesjonelt i frysekasser. Per spør om

jeg vil ha med meg laks hjem. På vinteren når jeg dro får jeg med meg en boks med kveite. Vi

tar vare på gjestene våre, sier Bjarne og Per da jeg drar. Jeg takker rørt. Så begynner de å tulle

med hva jeg skal si til gubben min, og om dette betyr at jeg har hall.

Stedsutøvelse -historie

Som forsker mottok jeg ikke bare gjestfrihet, velvilje, mat og fisk med hjem. Jeg mottok også

historier. Vei til Nervei er en slik historie, men denne historien bygger igjen på andre

historier. Når historiene blir formidlet til meg bidrar de til og både bekrefte Nervei folkets

sted, deres tilhørighet og samhørighet. Historiene bidrar også til å skape min tilhørighet til

Nervei. Samtidig fortelles historiene basert på antakelsen om at jeg, i likhet med andre

forskere, som lokalsamfunnsforskeren Tore-Jan Gjerpe (2008), kan skrive ut disse historiene,

og sette dem i sirkulasjon, slik også de lokale medlemmene av veilaget gjør med historiene

om Nervei.

Historiene om Nervei handler om kyndighet, kampvilje, innsatsvilje, motstand og stahet. De

understreker at folket på Nervei aldri har ønsket å dra. Under mitt første møte med Anton

forteller han meg om hvordan Nerveifolket nektet å dra da tyskerne kom i november 1944 for

å tvangsevakuere Nervei. Før evakueringen fikk de to ukers varsel. Men i stedet for å

forberede seg på å dra forberedte folk i Nervei seg på å bli. Folk satte opp lavvoer i

Laggodalen, de begynte å flytte ting ut. Da tyskerne kom for å hente dem, var det verken folk

12

eller fe igjen. Folket på Nervei bodde to vintre i lavvo i Laggodalen, de sov tett sammen og

levde på melk og sauekjøtt før de klarte å bygge opp igjen husene sine. Med historien om

krigen forteller Anton meg at folk på Nervei alltid har kjempet. Deres kamp om å få bli er

pågående.

Historier jeg blir fortalt handler også om utholdenhet. Nervei-folkets insistens på å fortsette å

bo der de bor, på tross av at det innebærer en enorm innsats i forhold til å kommunisere med

verden utenfor. ”Lokalen” går fire dager i uka, tirsdag, torsdag, fredag og søndag. Frem til

veien ble bygd var det eneste transportalternativet til “Lokalen” å kjøre firehjuling eller skuter

til Reinoksevann hvor det er en parkeringsplass. Om vinteren er det kolonnekjøringen over

Ifjordfjellet. Ved vinterkjøring er det viktig å sette av tid til å grave fram bilen, skifte fra

skuterdress til klær som passet bilkjøring i tide til å rekke den neste kolonnekjøringen.

Flere historier som jeg har blitt fortalt, og som også gjengis i Gjerpes masteroppgave,

beskriver Nervei folkets innsatsvilje. Gjerpe (2008) beskriver for eksempel historien om

skolen. Historien illustrerer et tidligere poeng om at havet kanskje var mindre åpent for

kvinnene enn det var for lokale menn. Havet var veien til butikken eller skoleinternatet i

Skjånes. Før de fikk skole på Nervei måtte seksåringene derfra gå på internatskole på Skjånes.

Gjerpe beskriver at det å sende barna på internat fra så tidlig av var tungt for mange i Nervei.

Mange hadde vonde minner fra egen tid på internatskoler. Etter hvert ble “Lokalen” et bedre

alternativ, den kunne gå i skolerute hver dag mellom Nervei og Skjånes. Men ruten var

væravhengig, barna mistet mange skoledager, og mange var sjøsyke. Da det i en periode var

mange nok barn på Nervei til at dette kunne rettferdiggjøre en egen skole så gikk

Nerveiingene raskt i gang med å bygge en.

Innsatsvilje beskriver også historien om veien. Gjerpes mastergradsoppgave (2008) forteller

meg at Gamvik kommune hadde vurdert at vei til Nervei ville koste 23 millioner inkludert

asfaltdekke. På dette grunnlaget samlet Nerveifolket sammen 100 000 kroner, bestemte

traseévalg, søkte om byggetillatelse, leide gravemaskin og fik grovplanert veien i løpet av en

måneds tid (Gjerpe 2008). Historien om veien har også blitt lang og dramatisk.

13

Stedsutøvelse – NerVEI som entitet

Solfrid skrev i avisen, sier Per. Hun var dyktig. Historier om Nervei fikk etter hvert stor

medieomtale. Historier som engasjerer lokale aviser. Gjennom media gjør veilaget med

Solfrid i spissen Nervei til et sted som andre ikke kan la være å referere til (Latour 1987,

Verran 2007 i Ween 2009). Jeg søker på Nervei i NRK Sámi Radio, i Finnmarken og i Sagat.

I Sagat er Nervei blitt NerVEI. Oppslagene knytter veien til Nervei som sjøsamisk sted, som

fraflytningstruet sted, som et sted med engasjement og næringsvirksomhet, og etter dommen i

lagmannsretten, som en tragedie. Sametingspresident Egil Olli er engasjert, likeledes nestleder

i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen.

Talspersonene for veilaget gjennom tidene har latt seg avbilde i avisen. Gjennom

gjennomtenkte, retorisk sterke utsagn har de representert og materialisert Nerveihet:

Vi vil at politikerne skal leve opp til visjonen “Der drømmer blir til virkelighet”. Vi bor i

Finnmark der drømmer blir til virkelighet. Nå har politikerne en gyllen mulighet til å putte

innhold i sine visjoner og gi oss 13, 8 kilometer med vei – som kreves for at vi knytter oss til

resten av Finnmark via veinettet sier Solfrid Pettersen, leder av veilaget (Sagat 6.7.2008).

Steng alle veier til Vadsø noen dager, da skjønner dere hvorfor vi må ha vei. Dette var svaret

Arnulf Pettersen ga da fylkespolitikerne spurte hvorfor de 35 fastboende i Nervei trengte vi

siden de hadde så god båtforbindelse” (NRK Sámi Radio). 10.2.2009).

Nervei kjemper for livet sier Sametingspresident Egil Olli. Han har invitert reinbeitedistrikt

13 til samtale om veistrid i Nervei (NRK Sámi Radio 4.9.2008).

Nervei-folket hadde også tatt kontakt med noen filmstudenter på høyskolen i Alta som hadde

tent på ideen om å lage film om veiprosjektet. Den ble vist på Sjøsamiske dager i 2009, en

uke før jeg dro dit selv på min første tur. Det var stille i det lille trange klasserommet på den

gamle internatskolen i Gargogeachhi, da filmen ble vist. På skjermen foran oss så vi vakre

bilder av det østfinnmarkske fjordlandskapet. Fjellene, fargene, steinrøyser som i årtusener

sakte har glidd ut i havet. Bruddene i landskapet, de grønne dalene, fossefall og kraftige elver.

Naturskildringene brytes opp med intervjuer, hjemme i stua til folk i Nervei. Fiskebåtene ved

kaia. De unge som ønsker å bli og som vil satse på fiske, som har problemer med å få familien

med på å etablere seg på Nervei. Bildene i filmen viser den byråkratiske prosessen. Folk med

brev, offentlige dokumenter, svar på henvendelser i hendene som peker på aspekter av

14

kommunikasjonen mellom dem og offentlige myndigheter. Sametinget.

Sametingsrepresentanter som snakker om viktigheten av å opprettholde lokal bosetning i

sjøsamiske bygder. Den håpløse situasjonen snur seg med bevilgningsbrevet fra Sametinget.

Filmen skifter fokus, der er bilder av reindriften på Nordkyn. Men lykken er kortvarig. Filmen

Reindriftsutøverne blir intervjuet for å få frem deres syn på veisaken. Jeg husker godt bildene

av Solfrid Pettersen hjemme på Nervei. De tar feil hvis de tror de kan få oss til å flytte herfra

sier hun. Jeg tror på henne. Ung, sterk, og trygt plassert i sofakroken hjemme.

Stedsutøvelse i globale rom

Historien om vei til Nervei sirkulerer i offentligheten også på andre vis. Nervei – folket har

fått Nervei inn i Wikipedia. Det finnes også en egen blogg som heter ”På vei til Nervei”6

Både blogg og Wikipedia7 er profesjonelt skrevet, av folk med både gode skrivekunnskaper

og kunnskaper om internett. På bloggen kan man følge hvordan vei til Nervei blir til både

gjennom tekst, gjennom referanser til andre dokumenter, gjennom referanser til mediaoppslag

og gjennom vakre bilder av det Nordkynske fjellandskapet hvor vi ser medlemmer av

veilaget, anleggsmaskiner og det møysommelige arbeidet med å stein for stein lage vei til

Nervei.

Antropologen i meg er ikke bare fascinert over presisjonen i informasjonsmaterialet som

legges ut. Jeg lærer minst like mye å studere tekstene, både som tegn, og i forhold til de

retoriske grep som benyttes. Det første man lærer i bloggen går litt tilbake i tid fra mitt møte

med Nervei. Jeg finner brevet fra ordfører i Gamvik Kommune til Liv Signe Navarsete. I

sitats form uttrykkes det at: Finansieringbistand til veien vil også synliggjøre viktigheten av å

styrke og utvikle de sjøsamiske bygdene som i mange år har kommet i skyggen av reindriftens

interesser. Veien er også viktig for utviklingen av hele Gamvik kommune, fordi veien gir

potensial for å etablere flere lokale arbeidsplasser.8 Brevet fra ordføreren argumenterer

videre for at Gamvik kommune de siste 30 årene har opplevd en førti prosent reduksjon i

folkemengden. Halvparten av denne reduksjonen har skjedd i løpet av de siste ti årene. I den

samme perioden har Nerveis befolkning vært konstant. I 1980 bodde det 45 mennesker i

Nervei, i dag bor det 39. De siste årene har bygda også fått ny skole, nytt kaianlegg for

sjarkflåten, man har fått etablert torskefiskeoppdrettsanlegg. Førti prosent av Gamvik

kommunes sjarkflåte ligger i Nervei. Fra Nervei eksporteres det torsk, tørrfisk, kongekrabbe

15

og sau. 250 tonn fisk, 8000 kongekrabber, alt til en verdi av 5-6 millioner. Dessuten finnes 3

gårdsbruk med 300 vinterforede dyr. Næringsvirksomheten er imidlertid hindret av betydelige

utfordringer knyttet til høye transportkostnader, til lang frakttid, kompliserte forhold knyttet

til service og reparasjon. Ikke minst er Nerveis manglende tilgjengelighet et problem i forhold

til behovet for arbeidskraft i denne næringsvirksomheten. Jeg blir interessert i at brevet er

skrevet med to ulike fonter. Dessuten, at det er tekst i brevet som også finnes i bloggen. Hvor

sto denne teksten først?

I bloggen finner jeg informasjon som jeg trenger, som gir presisjon til min egen historie, som

jeg har fått gjennom muntlige kilder. Jeg får vite tidspunkt for da reinbeitedistrikt 13 sa nei til

den første veitraséen som Nerveifolket laget. Om beslutningen i tingretten som støttet Nervei-

folket i saken. Anken til lagmannsretten hvor reindriften vant og hvor Nerveis veilag ble dømt

til å betale erstatning. Alle de som engasjerte seg i saken for Nervei-folket er representert i

bloggen. Det finnes lenker til NRK Sámi Radio, hvor Arbeiderpartiets nestleder og tidligere

Vestertana-beboer Helga Pedersen betegner lagmannsrettens beslutning som en tragedie.

Lenkene til NRK Sámi Radios nettsider er også til oppslag der Sametingspresident Egil Olli

påtar seg å mekle mellom veilaget og reinbeitedistrikt 13. En annen lenke forteller meg at

Gamvik kommune bestemmer seg for å betale saksomkostningene for veilaget, fordi dette er

en prinsipielt viktig sak for kommunen. Videre, at Gamvik kommune innleder forhandlinger

med reineierne om erstatning for tapt beiteland. Fra disse trådene kan jeg skrolle teksten opp

igjen til at Navarsete og Samferdselsministeren gir 5 millioner til vei til Nervei. Høsten 2010

vil det bli utført veiarbeid for 4 millioner på veien til Nervei.

Med bloggen foran meg blir jeg sittende å se på brevet fra ordføreren i Gamvik til Liv Signe

Navarsete. I brevet blir det gjort oppmerksom på at det har blitt skrevet en masteroppgave om

Nervei, på Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning i Tromsø. Jeg åpner

Muninportalen på nettsidene til Universitetet i Tromsø, søker på Nervei og finner oppgaven til

Tore-Jan Gjerpe. I oppgaven kan jeg lese at Tore-Jan Gjerpe kom til Nervei som ingeniør, da

veiprosjektet først ble initiert og ble så fascinert av stedet og folket at han endte opp med å

omskolere seg og skrive en hel mastergradsoppgave om stedet. I Gjerpe sin oppgave ser jeg

mye av den samme kunnskapen jeg har blitt gitt. Forståelsen hans er åpenbart mye

grundigere, Gjerpen har vært der mye lengre enn jeg. Jeg blir også klar over at det er fra ham

stykkene i annen font fra brevet fra ordføreren i Gamvik kommer fra. Setninger og biter fra

teksten blitt også gjentatt i Nervei-bloggen. Jeg ser med andre ord at Gjerpe er satt i

16

sirkulasjon. Ikke bare har masteroppgaven hans dokumentert den virkelige historien om vei til

Nervei, men biter av hans tekst har også gått inn i det større materiale som samproduserer

Nervei som sted. I dette eksempelet er samproduksjonen ikke bare tekstlig, skapt av lagvise

tekster som gjentas og sirkuleres og slik bidrar til å bekrefte Nervei. Teksten bidrar også til

samproduksjonen av Nervei ved at den bidro til å utløse økonomiske midler som ga vei til

Nervei.

Samproduksjon av sted

Nervei skapes og bekreftes i hverdagslig kjønnet praksis, samtidig blir Nervei til ved

sirkulasjon av en rekke ulike narrativer. De samme tropene går igjen i en rekke Nervei-

historier. Om skolen. Om fiskerne. Om reindriften. Sted blir til gjennom flyten av gjenstander

som til en hver tid skaper og bekrefter relasjoner mellom personer og grupper (Kramvig

2005:165). For folk i Nervei blir sted til gjennom dugnadsarbeidet der alle legger sparepenger

i å prosjektere, søker tillatelse og leier anleggsmaskiner. I det fysiske arbeidet der alle går

sammen om å banke veien inn i fjellet. Samtidig viser handlingene til vei-gruppa en annen

type stedsutøvelse. Veigruppa utøver sted gjennom samtaler med Fylkeskommunen, med

Sametinget, gjennom uttalelser i media, og ikke minst ved at de fikk laget filmen om vei til

Nervei. Begreper får agens, sier Latour (1987 i Ween 2009), ved at de blir satt i bevegelse.

Gjentakelsene gjør at Nervei blir en entitet. Nerveis historie og entiteten Nervei refereres og

spres i nye dokumenter og publikasjoner. De(n) blir oversatt til nye formater, de blir til tall i

statistikk, symboler i kart og grafiske fremstillinger (Latour 1987; se også Strathern 2004 i

Ween 2009). De blir brandet i media, av politikere og representanter for lokalbefolkninger

som ønsker oppmerksomhet for sin sak. Økt bruk bekrefter entitetenes eksistens, det gjør dem

mer virkelige (Riles 2000; Franklin 2004; Larsen 2008 i Ween 2009).

I min historie blir både Nervei og de begrepene som legitimerer den, skapt og bekreftet

gjennom å bli satt i bevegelse i nettverk av institusjoner, forvaltningsaktører, og

forvaltningshandlinger. Det er slik entifiseringer sirkulerer. Om vi skal observere hvordan de

reiser, må vi følge entitetene som om de var ruter i et kart: Vi må se på hvordan veier og

landskap blir til, gjennom hvilke ruter folk tar og hvilke de ikke tar (Riles 2000:13). Slik blir

steder ”brandet”, steder blir bekreftet og videreført, som et bestemt ”folk/sted” og som stadig

mer konkret, og dermed virkelig (se Verran 2007). Steder eksisterer for de som bor der, men

hvorvidt de vil kunne bli til i en norsk offentlighet er avhengig av at et sted ikke bare blir gjort

17

meningsfylt og virkelig for de som bor der men også for folk utenfra. Det er dette veilaget i

Nervei har vært så gode til: Biter av Nervei sirkulerer stadig i det offentlige rom, de bekrefter

stedet, og er en pågående kilde til identitet og fellesskapsfølelse for Nervei folket. Når

representanter for veilaget skaper Nervei i offentligheten, gjennom de former for branding

som jeg har beskrevet, skaper de også Nervei for seg selv. De tar opp og viser fram biter av

Nerveihet som for dem har relevans og gjør dem relevante for oss utenfor også. Relevans

skapes ved appell til en rekke aspekter av Nervei: et sted med næringsutvikling, et sted med

kystfiskere, med urfolk, med sjøsamer, eller sted hvor sjøsamer og reindriftsutøvere er i

konflikt.

Konklusjon

I dette kapittelet har jeg på et bevisst fragmentert og ikke-lineært vis gitt illustrasjoner på

hvordan et sted som Nervei samproduseres, både gjennom lokale hverdagslige og mer

monumentale handlinger, både som inskripsjoner i det offentlige rom og som fysisk

inskripsjon av Ifjordfjellet. Jeg spør innledningsvis om historien om vei til NerVEI

eksemplifiserer entrepenørskap eller om historien viser kontinuiteter i Finnmarkske

relasjoner. Ved å inkludere meg selv, andre forskere, sammen med dokumenter produsert av

en rekke offentlige instanser, med TV programmer, avisoppslag, viser jeg at den sirkulasjonen

av personer og gjenstander også skaper personer og sted i en lokalitet som Nervei også skaper

Nerveihet i en norsk offentlighet, noe som igjen har implikasjoner for Nervei selv: Kanskje

får Nervei vei.

Det at også forskere likesom andre mennesker, filmer, skrifter, tall og bilder blir satt i

sirkulasjon i samisk politisk kamp er heller ikke nytt. I 1910 skrev Johan Turi, med assistanse

fra Emilie Dermant Hatt boken Muitalus sámiid birra – som oversatt het En bok om samenes

liv (1911).

Kramvig, som Mauss, skriver om gaven som en usikker investering. Bytte, sier Kramvig

markerer både sosial avhengighet og personlig autonomi. Bånd skapes, men forpliktelsene er

aldri totale, man kan aldri være helt sikker på at det kommer en gjenytelse. Slik er det også

med mange av handlingene som kanskje skaper vei til Nervei, det er vanskelig å vite hvilke

som vil ha en effekt. Rossvær beskriver fra Sørøya hvordan folk snakker om værmeldingene.

”Hvis han slår inn”, været kan aldri tas for gitt, det kan i en grad forutsies men bare i en grad

18

(1998). Kanskje er det slik med alt i Finnmark, ting settes i bevegelse, slik det er med været

og fiske, og man ikke vite om bevegelsen vil ha en ønsket konsekvens. Det er tatt med i

beregningen.

Postscript

Historien om vei til Nervei ble i en Finnmarksk offentlighet en historie om et konfliktfylt

forhold mellom sjøsamer og reindriftsutøvere, i et landskap hvor enkelte hevder at

”reindriften” har blitt stående som det kategorisk samiske, mens sjøsamene som resultat har

blitt inautentiske. Selv om konflikten mellom reinbeitedistrikt 13 og veilaget på Nervei ble en

stor del av historien om vei til Nervei var ikke dette nødvendigvis slik folk oppfattet det i

Nervei. Når jeg setter meg på firehjulingen slik at Per kan kjøre meg opp til Reinoksevann på

slutten av feltarbeidet mitt sommeren 2010, spør jeg hvordan det går med forholdet til Anti-

gruppen. Vi er ikke uvenner vi, sier han. Det har vi aldri vært. Vi skulle kjøpe kjøtt av dem i

år også, vi var bare litt sent ute.

Referanser:

Gjerpe, Tore-Jan. 2008. På vei til Nervei. Hvordan overlever en veiløs bygd? Masteroppgave.

Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning. Universitetet i Tromsø.

Hoëm, Ingjerd. 1999. Representasjoner av relasjoner og forskjeller. Norsk Antropologisk

tidskrift, 10(2)125-149.

Ingold, Tim & Kurttila, Terhi. 2000. On the Meaning of Traditional Knowledge. Body and

Society 6(3-4)183-196.

Kramvig, Britt.2005. Finnmarksbilder. Dr. avhandling. Universitetet i Tromsø.

Lien, Marianne.2001. Likhet og verdighet. Gavebytter og integrasjon i Båtsfjord. I Likhetens

paradokser: Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge. Marianne lien, Hilde Lidén

og Halvard Vike(red.) 86-108. Oslo: Universitetsforlaget.

19

Pedersen, Steinar, Bull, Kirsti Strøm, Ween, Gro Birgit, Solbakk, Jan Idar, Länsmann, Trine

og Hansen, Håvard. 2010. Sjølaksefiske i Finnmark i historisk perspektiv. Utredning til

Finnmarkskommisjonen. Kautokeino og Tana: Sámi Allaskuvla og SEG.

Rossvær, Viggo. 1998. Ruinlandskap og modernitet. Hverdagsbilder og randsoneerfaringer

fra et nordnorsk fiskevær. Oslo: Spartacus.

Turi, Johan, 1911. Muittalus Samid Birra. En bok om lappernes liv av den svenske Lap Johan

Turi (oversatt til dansk av Emilie Demant). 3. opplag. København: Græbes Bogtrykkeri.

Verran, Helen Ruth. 2007. Contemporary Australian NRM as Nature/Culture Dichotomy

Amensia: How can we do Politics of Nature without Politics of Nature? Written for

Performing Nature at World’s Ends. Conference at Voksenåsen, august 2007.

Ween, G. B. 2006. Sørsamiske sedvaner: Tilnærminger til rettighetsforståelser. Diedut.

Nordisk samisk institutt.

Ween, G.B. 2009- Blåfjell-Skjækerfjell Nasjonalpark: Naturforvaltning som produksjon av

natur/sted. Norsk antropologisk tidsskrift 2009 (1-2), s.95-108.

Ween, G.B. & Flikke, Rune. 2009. Natur som praksis. Norsk Antropologisk tidsskrift. 2009

(1-2), s.6-15.

Nettsider:

http://no.wikipedia.org/wiki/Nervei

http://veitilnervei.wordpress.com/

1 Denne måten å skrive Nervei på ble først introdusert av den samiske avisen Sagat.

2 pers.kom. Yngve Johansen.

3 ”people-place”. Jeg har byttet ut tegnet som forbinder ordene for å understreke at folk/sted ikke er en

dikotomisk størrelse. 4 Jeg har forandret ”people-place” til folk/sted på norsk, for å understreke at dette ikke er en dikotomisk

størrelse. 5 Jeg gjør oppmerksom på at teksten dermed ikke er direkte sitert som i et intervju, men min rekonstruksjon.

20

66

http://veitilnervei.wordpress.com/

7 http://no.wikipedia.org/wiki/Nervei

8 http://veitilnervei.wordpress.com/