Kulturminne som samhandlingsrom. Mellom interesse, tid og materialitet

Kulturminne som samhandlingsrom

Mellom interesse, tid og materialitet

Terje Brattli

I definisjonen av fenomenet «kulturminne» er verdisetting og definisjonsmaktviktige elementer. Og med «fenomen» menes her hvordan kulturminnet fremtrerfor oss, eller snarere på hvilke måter det kan fremtre for oss. Mye av det som er sagtom kulturminnenes vesen og bruk, har vært knyttet til identitetsbyggingsprosjekter.Allerede i 1978 reduserte Christian Keller langt på vei arkeologi til politikk, og hansidestilte samtidig i vesentlig grad kulturminneforvaltning og nasjonalstatens inter-esser (Keller 1978). Som eksempler på lignende perspektiver fra de siste par tiårenekan publikasjoner av Brit Solli (1996, 2004) og Terje Østigård (2001) nevnes. OgsåLaurajane Smith (2006) har – gjennom begrepet Authorized Heritage Discourse –knyttet kulturminner og forvaltning av disse til forhold relatert til interesse oghegemoni. I løpet av de senere årene har også kulturminnenes potensiale med tankepå verdiskaping i økonomisk forstand kommet mer i fokus. Dette kommer særliggodt til syne blant annet gjennom offentlige utredninger og stortingsmeldinger påfeltet. St.meld. nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner slår fast at kulturminnerog kulturmiljøer i større grad må tas i bruk for å utvikle levende lokalsamfunn, ogde skal være ressurser for verdiskaping i næringslivet. Og disse interesserelaterteaspektene er utvilsomt viktige betingelser for kultur minnenes både anvendelse ogtilkomst; hvorfor og hvordan noe blir definert som kulturminner.

Imidlertid er det også en annen og noe mindre påaktet dimensjon vedkulturminnet som fenomen det er verdt å påminne om: kunnskapsmessige implika-sjoner av vår forståelse av tid og forholdet mellom menneske og det materielle. Artikkelenskal fokusere på to forskjellige måter denne dimensjonen har blitt perspektivert på.Den ene tar utgangspunkt i det som karakteriseres som en vestlig modernemetafysikks forståelse av tid og av forholdet mellom det materielle og det mentale,som gjenspeiles i vår definisjon/forståelse av kulturminnet (Latour 1996, Brattli2006). Med metafysikk menes her hvordan man opplever at virkeligheten på engrunnleggende måte henger sammen. Denne moderniteten er preget av en metafysiskforestilling om et ontologisk skille mellom menneske og ting, natur og samfunn,samt fortid og nåtid. Det andre utgangspunktet benevnes som ikke-moderne ogdefinerer forholdet mellom ting og mennesker, fortid og nåtid og samfunn og natursom ikke adskilt i slike ontologisk avgrensede kategorier, men som aktører i og re-

1

Swensen ombrukket6_Swensen ombrukket 16.09.13 16:04 Side 27

sultater av praksisprosesser (Latour 1996). Hvordan man forholder seg til dettemodernitetsspørsmålet får betydning for hvordan man forstår kulturminnets vesen,men begge peker i retning av at kulturminnet som fenomen kan tilskrives en kunn-skapskonstituerende side, også bortenfor politiske og økonomiske interesser som denevnt ovenfor. Begge perspektivene representerer en dimensjon av såpass grunn-leggende karakter at den ikke uten videre kan gjøres til gjenstand for bevisstestrategiske, målorienterte disposisjoner knyttet til for eksempel politiske, ideologiskeeller økonomiske prosjekter. Oppmerksomhet på dette forholdet er viktig for allesom på ulike måter forholder seg til kulturminner gjennom forskning, forvaltningog museale virksomheter, da hvordan man tenker rundt tid og kunnskap legger fø-ringer på hvordan fortid og kulturminner blir definert. Dette får i sin tur igjen kon-sekvenser for forhold som kulturminnepolitikk, forvaltningspraksis ogforskningsfokus.

Denne artikkelen har som agenda å diskutere det som altså kan defineres somto dimensjoner ved den kulturminnefaglige kunnskapsproduksjonen, og som slikutgjør viktige deler av grunnlaget for formasjon av kulturminnet. Den ene går påinteresse i form av mer eller mindre konkrete politiske, ideologiske, økonomiskeeller vitenskapelige prosjekter. Dette er aspekter man kan være seg relativt bevisstog kan handle målrettet i forhold til. Den andre siden ved den kulturminnefagligekunnskapsproduksjonen går på mer basale betingelser for erkjennelse og kunnskapsom sådan, forhold som i mange tilfeller er mindre tydelige og som det derforkanskje er vanskeligere å reflektere rundt i den daglige praksisen. Hva opplever videt er mulig å ha kunnskap om, hvorfor og hvordan?

Disse to dimensjonene ved kunnskapsproduksjonen henger selvsagt nærtsammen og påvirker slik hverandre. Likevel er utgangspunktet for denne artikkelenat vi gjennom vår forståelse av fortid og kulturminnet forklarer og forstår oss selv,ikke bare som nasjonalstat, etnisk gruppe eller lignende, men også definerer ossselv og verden rundt oss på et mer grunnleggende nivå.

Det skal gjøres en analyse av hvilke roller disse to sidene ved kulturminnet kanha i konstitueringen av fenomenet og av mekanismer som er i sving. Begrepetkulturminne kan forstås på ulike måter, og hvilket blikk vi anlegger gir føringerfor hvordan vi svarer på spørsmålet om hvorfor vi har kulturminner, hva vi brukerkulturminner til og hvorfor og hvordan vi bruker dem. Kulturminnet blir forståttsom symbol for identitet, f.eks. den norske. Det blir forstått som en miljøressurspå samme måte som utryddingstruede arter (slik kulturminneforvaltningen ivesentlig grad gjør). Det blir forstått som vitenskapelig kildemateriale; kilde tilkunnskap om ulike aspekter ved fortidige samfunn. Det blir forstått som grunnlagfor opplevelser og verdiskaping nasjonalt, regionalt og lokalt. Og det blir i noensammenhenger rett og slett forstått kun som fortidig materiell kultur; de fysiskeetterlatenskapene fra mennesker som har levd før oss.

Fenomenet kulturminne er altså mangfoldig. For å komme nærmere en formfor svar/definisjon kan det derfor være hensiktsmessig i tillegg til å se på hva som er

28 Terje Brattli


kulturminner også i større grad rette en viss oppmerksomhet på hva kulturminnerer. Dette kan bidra til en bredere forståelse av hvorfor og hvordan de også opplevesrelevante som symbol for identitet, som miljøressurs, som vitenskapeligkildemateriale, som grunnlag for opplevelser og som fortidig materiell kultur. Denneartikkelens utgangspunkt er at det aldri kan være alene og utelukkende et symboleller bare dreie seg om miljøspørsmål, forskning eller opplevelser og verdiskaping.

Det er også viktig å understreke at kulturminnet – selv om det til stadighet skjer– ikke må forveksles med den fortidige materielle kulturen (Brattli 2011).Kulturminnet blir heller å forstå som ulike forbindelser mellom fenomener som poli -tikk, ideologi, vitenskap, økonomi og fysiske objekter på den ene side, og tiden ogforholdet mellom ting og menneske som sentrale premissleverandører for kunnskapsom sådan på den andre siden. Disse premissleverandørene for kunnskap blir her for-stått som et aspekt ved kulturminnet som, i mangel av et bedre ord, kan defineressom «apolitisk» i den forstand at den ligger bortenfor interesse. Når det her benytteshermetegn er det fordi begrepet apolitisk kanskje ikke er helt dekkende da overgangenmot interesse kan være vanskelig observerbar og noen ganger sømløs. Det vurdereslikevel som anvendbart som betegnelse på forhold bortenfor interesser man konkret,målrettet og strategisk kan forholde seg til. Med utgangspunkt i dette skal denne artikkelen tilnærme seg en forståelse av kultur minnet som nettopp et slikt sammensattfenomen mellom interesse og erkjennelse. Strukturen i teksten er lagt opp slik at ana-lysen følger to tråder: tidsaspektet og ting-menneskerelasjonen. I noen sammenhengerveves disse trådene sammen, mens de andre ganger kan fremstå mer som parallelle.

Teksten er mer spørrende enn konkluderende. Dette har langt på vei sin årsaki at den springer ut av et foredrag som hadde som hadde til hensikt først og fremstå reise til diskusjon spørsmål omkring kulturminnet som fenomen. Videre skal deterkjennes at deler av teksten preges av å være noe abstrakt. Imidlertid tilsier temaog problematikk at et visst abstraksjonsnivå er uunngåelig.

Historismens sykdom, tid og bevaring

Med basis i blant annet den franske vitenskapssosiologen Bruno Latours tenking hardenne artikkelen som utgangspunkt at en grunnleggende tanke/metafysisk forestillingi den vestlige moderne verden er at tiden er lineær og irreversibel, og at alt vi erfarerog forstår er basert på dette. Dette innebærer en tanke om at vi alltid og ugjenkalleligbryter med fortiden gjennom vår retningsbestemte ferd gjennom tiden og at fortidenderfor ikke finnes her og nå:

De [moderne] føler ikke at de er fjernet et visst antall århundrer fra middelalderen, men at deer adskilt fra den av kopernikanske revolusjoner og epistemologiske brudd som er så radikaleat ikke noe av fortiden overlever i dem – at intet av denne fortid burde overleve i dem. (Latour1996:91)

29Kulturminne som samhandlingsrom 29


Perspektivet blir altså at de moderne opplever at det foregår en kontinuerligannullering av fortiden. Samtidig trenger vi indikasjon på at fortiden har vært her,nettopp for å få en bekreftelse på tiden slik vi forstår den. Og vi opplever ennå åfinne en slags tilgang til denne fortiden, ikke minst gjennom de menneskeskaptefysiske etterlatenskapene fra tidligere tider. Gjennom møtet med disse fysiske ob-jektene bekreftes slik vår oppfattelse av tiden gjennom at det samtidig opplevessom fortidens tilstedeværelse. De blir en form for forsteinet fortid vi kan ta og følepå, her og nå. Tiden – eller snarere vår forståelse av den – blir slik en grunnleggendeforutsetning for kulturminnet som fenomen, samtidig som den fortidige materiellekulturen bidrar til bekreftelse av vår forståelse av tiden. Dette fører til en bevarings-trang som har blitt benevnt som historismens sykdom:

Som Nietzsche bemerket, lider de moderne av historismens sykdom. De vil beholde alt,datere alt, fordi de tror at de definitivt har brudd med sin fortid. Jo flere revolusjoner deakkumulerer, desto mer sparer de; jo mer de kapitaliserer, desto mer plasserer de i museer.Den maniske ødeleggelse blir kompensert av en like manisk bevarelse. Historikerne re-konstituerer fortiden, detalj på detalj, og desto mer omhyggelig fordi den har forsvunnetfor alltid. (Latour 1996:90-91)

Dette er en forståelse av tiden og dermed også av kulturminner som i vesentliggrad har sin opprinnelse på 1800-tallet (Myklebust 1999; Gaukstad 2001), noesom hadde årsak ikke minst i de romantiske strømningene i Europa fra begynn-elsen av århundret, hvor nasjonalromantikken var en variant. Den er ansett somen vesentlig side ved romantikkens ideologi, og var preget av en sterk interesse forkulturelle tradisjoner og en historisk orientering; ett av tidens mest sentralekjennetegn (Aarseth 1985:254). Nettopp lengselen tilbake til en forlatt fortid ogrekonstruksjon gjennom historismen var et sentralt trekk. Nasjonalromantikkenvar en åndsstrømning som bredte seg fra Tyskland via Danmark til Norge i 1840-årene (Trøim 1999:28). Denne utviklingen ledet frem mot stiftelsen av Foreningentil Norske Fortidsmindesmærkers Bevaring i 1844, en begivenhet som regnes somstarten på et organisert kulturminnevern i Norge (Fagerland 2011).

Latours poeng i sitatet ovenfor er at denne søken tilbake til tidligere tider, sompreget nasjonalromantikken, innebærer at man nettopp tar dikotomien fortid-nåtid på alvor; man tror at denne adskillelsen finnes og at den kan kompenseresfor gjennom bevaring og rekonstruksjon – i følge Nietzsche et historismens syk-domstrekk. Slik blir nasjonalromantikerne antimoderne, men likevel ikke mindremodernitetstro enn selv de mest fremskrittsvennlige, det ser bare i beste fall slikut. Denne måten å forstå fortiden har fortsatt å prege oss også etter at na-sjonalromantikken hadde sett sitt høydepunkt (Latour 1996; Olsen 2010).

Et eksempel som kan belyse effekten av denne historismens sykdom på forvalt-ningspraksis er det som kan forstås som den moderne tidsforståelsens betydningfor fastsettelsen av fredningsgrensen for arkeologiske kulturminner til 1537 i for-bindelse med opprettelsen av den første norske kulturminneloven i 1905. Nå skal

30 Terje Brattli


det ikke underslås at hvorfor perioden etter reformasjonen ikke ble inkludert i lovenav 1905 er et sammensatt problemfelt. En av forklaringene har vært at den ble ansettå representere stagnasjon og tilbakegang for Norge, og slik ikke passet inn i den noeglorifiserte nasjonale historien man på slutten 1800-tallet ønsket å skrive for Norge(Stugu 2011). I tillegg til Stugu peker også Tor Einar Fagerland (Fagerland 2011)på at det også var andre, mer pragmatiske årsaker til at grensen ble satt der den ble.Dette var uten tvil viktige forhold. Ikke minst var loven av 1905 en sentral del avdet nasjonsbyggingsprosjektet som pågikk fra siste halvdel av 1800-tallet og til etgodt stykke ut på 1900-tallet.

Imidlertid er jeg av den oppfatning at opplevelsen av tid og brudd eller ikkebrudd med fortiden også spilte en rolle. For at også arkeologisk materiale fraetterreformatorisk tid skulle oppleves som en verdifull ressurs med behov for be-skyttelse i denne metafysiske sammenhengen – gjøres til gjenstand for historismenssykdom – ville århundrene etter reformasjonen på samme måte som forhistorienog middelalderen måtte bli forstått som avskåret fra samtiden. Imidlertid er detgrunn til å spørre seg i hvor stor grad dette var tilfelle rundt år 1900. Var det slikat Norge på midten av 1800-tallet og frem mot århundreskiftet ikke i tilstrekkeliggrad ble ansett å skille seg fra det Norge som hadde vært på 1600- og 1700-tallet?De sosiale, økonomiske og religiøse forholdene var forholdsvis like, og det er derforikke urimelig å tenke seg at det var middelalderen som ble forstått som den for-utgående perioden datiden virkelig hadde brutt med. Det samfunnet som skulleutvikle seg utover 1900-tallet var ennå i startgropa. Ut fra et slikt perspektiv villeikke historismens sykdom på midten av 1800-tallet og et stykke frem i tid resulterei en bevaringstrang av 1600- og 1700-tallets materielle kultur på samme måte somfor forhistorien og middelalderen, i alle fall når det gjaldt arkeologiskekulturminner. Nasjonalromantikernes fortidslengsel inkluderte ikke i tilstrekkeliggrad de første århundrene etter reformasjonen. Slik kan det antydes det var bådeet fravær av (jfr. Stugu ovenfor), og en for sterk identitetsfølelse til 1600- og 1700-tallets Norge som førte til at den arkeologiske materielle kulturen fra denne pe-rioden ikke ble innlemmet i den første kulturminneloven av 1905 (Brattli 2011).

Ting og handling

Men denne forståelsen av tid er bare den ene av de moderne metafysiske diko -tomiene som konstituerer kulturminnet som fenomen slik det behandles i denneartikkelen. Også vår adskillelse mellom det tenkende, handlende mennesket ogden fysiske objektverdenen blir avgjørende. På lignende vis som tidsforståelsen,har også dette blitt beskrevet som et grunnleggende trekk ved moderne, vestligtenking; ideen om at de fysiske objektene er ontologisk fullstendig adskilt framenneskene og det mentale, der objektet blir forstått som en ytre størrelse (Latour1996). Bjørnar Olsen peker på at de menneskeskapte fysiske objektene; den



materielle kulturen har havnet i en mellomposisjon mellom natur og samfunn; dener plassert utenfor den menneskelige sfæren, samtidig som at likevel ikke er ren natur(Olsen 2010:103). Likevel forstås den som noe ytre, som bortenfor mennesket. Ogbegrepet kulturminne blir ofte brukt synonymt med en ytre, fortidig materiell kultur.Imidlertid kan det hevdes (Latour 1996) at en slik fysisk verden alene ville være ube-gripelig for oss; vi ville aldri kunne forholde oss til en ytre materiell sfære fullstendigisolert fra oss. Samtidig tilkjennes tingen ingen egen agency/handlingspotensiale,men blir passiv og behandlet av det tenkende og handlende mennesket. Dette for-utsetter forestillingen om en asymmetri der tanken besitter et hegemoni i forhold tildet materielle (Olsen 2003, 2006, 2010; Webmoor & Witmore 2008).

Et eksempel på metafysikkens skille mellom menneske og ikke-menneske kanvære den dobbelte stillingen tingen/objektet synes å ha i museumsutstillings-sammenheng.Tingen/objektet blir sentral og marginal på en og samme tid. Den harpå den ene siden lenge vært ansett som å utgjøre museenes primære asset; der dettegnes en slags rød tråd fra dens mer eller mindre avsondrete materielle/fysiske tilvær-else i magasinene til at den alene (eller i alle fall primært) i utstillingskontekst å kon-stituere den samfunnsmessige brede, allmenne kunnskapen om fortid. På den andresiden forsvinner den hele tiden gjennom å bli behandlet heller enn forstått som hand-lende og gjort taus heller enn synlig; det vi kan kalle et antroposentrisk perspektiv.Dette kan vi se i en del arkeologiske utstillinger som i så utstrakt grad er basert påandre elementer (som tekst, bilder, m.m.) at det som formidles om fortiden langt påvei kunne ha vært tilsvarende uten mobilisering av en eneste gjenstand.

32 Terje Brattli

Figur 1: Kultur -minnets plasseringer ihenhold til den mo-derne metafysikkensakser på polene nåtid-fortid og subjekt- objekt.

Figur 2: Tilsvarendefigur 1, men langs enakse.


Kulturminnets «apolitiske» sideDenne moderne, vestlige måten å tenke tid og materialitet på, og som kan be-nevnes som metafysikk (her forstått som forestilling om hvordan virkeligheten erskrudd sammen) kan settes opp som en dikotomi langs et system med to aksersom kan slås sammen til en akse (se figur 1 og 2). Vi har altså her å gjøre med noesom kan forstås som et «apolitisk» forhold ved kulturminnet som fenomen. Ogher kan vi ane konturene av en inkonsekvens i den post-prosessuelle tenkningensom har preget deler av arkeologien de siste tiårene. Erfaringsmessig har det påden ene siden lenge vært både gammeldags og ukorrekt å mene at vår omgang medkulturminnene har en «apolitisk» side. De som har hevdet noe i den retning ergjerne blitt avskrevet som enten motivert av interesse eller som ofre for falsk be-vissthet. På den andre siden har det blitt hevdet at vi vanskelig kan annullere vårkulturelle bakgrunn; sette vårt eget utgangspunkt og våre egne erfaringer i parentesi møtet med det fortidige andre (Shanks og Tilley 1987). Litt underlig blir det daom ikke dette også skal gjelde vår tidsforståelse og vår tenking rundt forholdetsubjekt – objekt.

Et eksempel på hvordan manglende refleksjon rundt en slik «apolitisk» sidekan gi seg utslag er den bismaken av vestlig kulturimperialisme som mange ennåmener å kjenne ved UNESCOs prioriteringer og beslutninger, til tross for at fokusikke lenger er på kulturminner lokalisert i Vesten eller av vestlig type andre stederi verden. Og her står problemet med universell verdi sentralt. Silverman og Ruggleshar hevdet at spørsmålet omkring universalitet fortsatt er omdiskutert. Ikke-vestligeland har vært kritiske til tanken om universelle standarder pålagt dem utenfra dade opplever at disse reflekterer vestlige, heller enn universelle verdier (Silverman& Ruggles 2007). Labadi er inne på noe tilsvarende når hun peker på at dekriteriene for innlemmelse på verdensarvlisten som legges til grunn for vurderingav enestående universell verdier og autentisitet har blitt begrepsliggjort, forklartog forstått ut fra et europeisk perspektiv (Labadi 2007). Dette er et konkret ek-sempel på hvorfor oppmerksomhet også på den «apolitiske» siden vedkulturminnet er viktig. For gjennom å ta et oppgjør med fremheving av vestligekulturminner som mer viktige og verdifulle enn andre, har man ment seg å ha tatttak i problemkomplekset som helhet, og handlet i tråd med det. Men likevel stårspørsmålet knyttet til universalitet som man mener å ha løst gjennom inkluderingav ikke vestlige kulturminner i ikke vestlige land på verdensarvlisten, fortsatt likeuløst tilbake. Dette fordi selve definisjonen av kulturminnet forblir uforandret.Kulturminnet gjenspeiler fortsatt de ontologiske skillene som den vestlige modernemetafysikken forordner. Det handler altså ikke bare om hvilke kulturminner somkommer på verdensarvlista og hvor i verden disse befinner seg, men også omhvordan de defineres og vurderes (Brattli 2009).



Identitetsparadigmet og ressursforvaltningsparadigmet som funk-sjon av tid og materialitet

Begrepet identitetsparadigme (Solli 1996) referer til tanken om identitetsmessigeslektskapsforhold mellom fortidige samfunn og oss i nåtiden, noe som sto sentralti nasjonalromantikken. Et eksempel på dette er det tenkte slektskapet mellom vik-ingene og nasjonalstaten Norge (Solli 1996). Her ser vi at et vesentlig elementknyttet til identitet er røtter og felles historie. Og her blir tanken om en avsondret,forbigått eller tapt fortid et problem, og den må hentes tilbake gjennom bevaringog rekonstruksjon; et utslag av historismens sykdom. Her blir fortidig materiellkultur viktig, og når dette i tillegg også kobles til territoriell tilhørighet, blir ogsådens romlige plassering sentral. Kulturminnet blir i slike kontekster vår felles fortidogså fysisk manifestert i dagens landskap. Uten denne overleverte materiellekulturen, ingen bekreftelse på fortiden slik de moderne forstår den og opplever debehøver den. Og uten denne fortiden, et svakere grunnlag for identitet.

Begrepet ressursforvaltningsparadigme viser til forståelsen av kulturminner somikke fornybare ressurser som må forvaltes etter føre-var prinsippet. På samme måtesom innenfor identitetsparadigmet blir tiden avgjørende også for det vi kan kalleen interessebasert forståelse av kulturminnene som miljøressurs. I og med at fortidenoppleves som forsvunnet, men likevel viktig, defineres de fysiske etterlatenskapene– gjennom sin forankringsfunksjon nettopp til denne fortiden – som en ressurs avikke fornybar karakter (fortiden kan jo ikke produsere ny materiell kultur). Dettehar de senere årene kommet til uttrykk gjennom en rekke politiske styrings-dokumenter. I St.meld. nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner slås det fast at:

En avgjørende forutsetning for at samfunnsutviklingen skal være bærekraftig er at samfunnettreffer sine valg ut fra et langsiktig tidsperspektiv. Kulturminner og kulturmiljøer er ikke-fornybare ressurser. Ødelegges eller fjernes de, er de tapt for alltid. (St.meld. nr. 16 (2004-2005): 6)

Dette preger nødvendigvis målsettinger og forvaltningspraksis. I St.meld. nr. 26(2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand er blant annet følgendenasjonale resultatmål satt opp:

Det årlige tapet av verneverdige kulturminner og kulturmiljøer som følge av fjerning, øde-leggelse eller forfall skal minimaliseres og skal innen år 2020 ikke overstige 0,5 prosentårlig. (St.meld. nr. 26 (2006-2007): Boks 7.2).

Tanken på at kulturminnene skal forsvinne blir like skremmende som utryddelsenav dyrearter, da vi samtidig risikerer å miste bekreftelsen av tiden slik vi forstår den(Brattli 2006). Fortiden – gjennom den fortidige materielle kulturens eksistens inåtiden – må derfor forvaltes som en miljøressurs på lik linje med andre ressurservi av ulike årsaker opplever som umistelige.

34 Terje Brattli


Dagens norske nasjonale forvaltningspolitikk og praksis preges av dette res-sursforvaltningsparadigmet gjennom vektlegging på in situ bevaring (primærtinnenfor arkeologien) og autentisitetstenking (primært innenfor bygningsvernet).Når det kommet til arkeologiske kulturminner regnes altså in situ bevaring somdet beste. Dispensasjon med etterfølgende arkeologisk utgravning for å sikre detkildematerialet som ellers ville gått tapt ved inngrep ansees som en nødløsning,kun til bruk i de tilfellene hvor fortsatt fredning viser seg umulig å gjennomføre.Tanken om at ikke en gang en faglig forsvarlig utgravning, dokumentasjon og tolk-ning av et kulturminne kan erstatte det intakte kulturminnet har mye til fellesmed autentisitetstanken. Den dokumentasjonen og de tolkningene som gjøres avarkeologene regnes som noe annet enn selve kulturminnet (Lucas 2001:37), ogogså faglig forsvarlige utgravde kulturminner regnes på et vis som tapte. Fokusetpå in situ bevaring må slik forstås som et utslag av historismens sykdom, da denneformen for bevaring dreier seg om å sikre fortiden i nåtiden gjennom ivaretakelseav fortidig materiell kultur.

Tid og ting i et ikke-moderne perspektiv

Artikkelen har så langt fokusert på det som har blitt definert som modernitetensforståelse av tid og fortid. Men det er forskjell på fortid og fortid. For til tross detsom er sagt så langt er det viktig å understreke at det er en form for fortidighetvedheftet fortidig materiell kultur også bortenfor den moderne metafysikkens for-ståelse av fortiden som noe vi ugjenkallelig har brutt med, og som derfor er virksomogså utenom kontekster preget av historismens sykdom. Imidlertid dreier det segom en fortid som ikke er totalt adskilt fra nåtiden gjennom kopernikanske revolu-sjoner og epistemologiske brudd, jfr. sitatet av Latour ovenfor, men som likevel erfør nå, i tillegg til også å være her og nå. For det er vanskelig og ikke på noen måteå tenke seg et før nå. Og dette før nået befinner seg ikke bortenfor de fortidene viholder oss med, men blir uunngåelig en integrert og aktiv faktor i disse, men da itillegg til alle de nåtidige elementene som også befolker disse fortidene.

Tingens agency som funksjon av fortidig eksistensPå denne måten blir våre fortider hybrider der også det materielle med en eksistensi et før nå og – dermed også fortiden – er virksom. Slik blir det også forskjell påting og ting, da fortidig materiell kultur i mange sammenhenger unektelig blirrelatert til annerledes enn annen materialitet. Den blir forsket på, forvaltet og for-midlet nettopp på grunn av sin fortidige eksistens. Her ligger det en form foragency ved den fortidige materielle kulturen; den innvirker på andres handlinger.En tings tidligere eksistens, i et før nå, blir slik en egenskap ved tingen som påspesifikke måter påvirker handlingene til andre aktører. Dette er uavhengig av hvaden fortidige materielle kulturen har symbolisert eller hvilken funksjon den kan



ha hatt. Arkeologene diskuterer slike spørsmål hele tiden, og svarene er mange ogskiftende. Men dette har i seg selv ingen betydning for objektenes fortidighet somsådan. Diskusjonen som utspant seg mellom blant annet Brit Solli og LaurajaneSmith i Norwegian Archaeological Review i 2011 om Stonehenges vesen (Solli et.al.2011), er godt egnet til å belyse virkningen også av et slikt før nå. Solli stiller segspørsmålet om Stonehenge bare er «some rocks in a field», og derfor ikke kaninneha noen form for essens som kulturminne. Hun viser til at Stonehenges mestpåfallende egenskap er at det består av store tunge steinblokker, og at det må havært investert mye strev og innsats ved byggingen av anlegget. Hun fremholder atStonehenge har en essens, og at denne konstitueres av dets «steinlighetlige» be-standighet, tyngde og forskjellighet fra hva som er rundt. Smith på sin side til-kjenner ikke anlegget noen essens. Hun anerkjenner riktignok dets «steinlighet»,men hevder dennes meningsinnhold og viktighet er variabel og derfor lite inter-essant i seg selv. «Steinligheten» peker ikke i retning av noe iboende meningsinn-hold eller verdi som kan tilskrives anlegget. Smiths perspektiv må kunnekarakteriseres som antroposentrisk, da hun ikke ser ut til å tillegge fortidig materiellkultur noe som helst utover de meninger og verdier den til enhver tid tildeles avmenneske og samfunn. Slik jeg forstår Solli, peker hun på en form for agencyknyttet til fortidig materiell kultur. Stonehenge har hatt og har en annen form foreffekt enn andre fysiske objekter gjennom sitt særpreg i forhold omgivelsene rundt.Vi har å gjøre med noe annet enn naturlige geologiske formasjoner; det dreier ommateriell kultur. Men i tillegg til dette har anlegget også kvalitet som et før nå.«Steinlighetens» bestandighet blir slik en bærer av tiden, en fysisk manifestasjonav skillet mellom et før og et nå. Men samtidig bidrar den materielle kulturens be-standighet også til hybridisering av perioder og epoker; gjør fortiden tilstedevær-ende i nåtiden og håndgripelig (Olsen 2010:108).

Ved et fravær av et skille mellom et nå og et før, ville materiell kultur ikke ha hatten kvalitet av fortidighet, og dermed andre egenskaper og slik påvirket andre aktørerpå andre måter. For det er ikke tilfeldig hvilken materiell kultur som faller innenforkulturminnefaglig forskning, forvaltning og formidling. Selv om denne fortidigematerialiteten er et nåtidig fenomen, har den også en egenskap som noe tidligere.Bjørnar Olsen fremholder at tingenes agency ligger i deres evne til å gjøre en forskjellgjennom de unike og komplementære kvalitetene de bidrar med til vår felles verden(Olsen 2010:35). En eksistens i et før nå kan forstås som nettopp en slik kvalitet.

I noen tilfeller kan det også være snakk om å prøve å forskuttere en slik kvalitetgjennom å gi materiell kultur en fortidsbasert agency før den i det hele tatt egentlighar blitt fortidig. Det tenkes her på fredning av ny materiell kultur, i hovedsak i formav bygninger. Som eksempel kan Riksantikvarens fredning av operaen i Bjørvikanevnes. Ved denne formen for fredning tilskrives den materielle kulturen en form forfortidig eksistens i fremtiden. Dette gir den allerede i nåtiden en agency tilsvarendeden som besittes av fortidig materiell kultur. I Riksantikvarens fredning av 15.november 2012 – Scenebygg for Den Norske Opera og ballett, gnr. 207 bnr. 167, Oslo

36 Terje Brattli


kommune -Forskrift om fredning med hjemmel i kulturminneloven § 22a – benevnesoperabygningen nettopp som et kulturminne. Gjennom på denne måten å gjøreoperabygningen historisk, og slik også verdifull, legges det føringer på Oslo kommuneog andre relevante aktører i arealdisponeringssammenheng. Fredningen gjør altså atbygningen virker tilbake på en helt spesiell måte; den har fått en agency. Og dettefungerer på sitt vis både innenfor og utenfor den moderne metafysikkens perspektiv.

Praksisfelt og hybridiseringDette fører oss over på det som kan karakteriseres som ytterligere en dimensjonved fenomenet kulturminne, en dimensjon som på den ene siden relaterer seg tilden ovenfor nevnte metafysikken, men som samtidig også representerer noe heltannet; et praksisfelt, det som i et aktør-nettverk teoriperspektiv forstås som feltethvor forståelse dannes og fenomener skapes (se figur 3). Slike prosesser kan be-skrives som hybridiseringer. Praksisfeltet representerer det som foregår i aktør-nett-verkene, og ikke den organiseringen som den moderne metafysikken forordner. Idet følgende skal vi derfor se nærmere på dette praksisfeltet hvor både fortid ogting inngår, og utgjør vesentlige elementer i kulturminnet som det hybridefenomenet vi omgir oss med.

Ting, tid og hybridiseringDen fortidige materielle kulturen kan bare bli noe for oss (fremtre som element iet fenomen) først når den som en aktiv medspiller på ulike måter vikles sammenmed nåtiden. Gjennom sin eksistens i et før nå besitter fortidig materiell kulturen egenskap som gir den agency. Men den fortidige materielle kulturen er likevelbare ett av flere elementer i det som til sammen utgjør fortidene som fremtrer foross; hybridiseringer. Andre deltakere kan være høyst nåtidige deltakere som tek-nologi, lovverk, forskning m.m.


Figur 3: Praksisfeltet, eller aktør-nettverket. Pilene fra polene inn mot praksisfeltet viser til hybrid-isering, mens pilene ut fra praksisfeltet viser til sortering i henhold til den moderne metafysikkensforordning.


38 Terje Brattli

En slik form for hybridisering kan være representasjonen. For spørsmålet erom ikke ulike former for representasjoner av objektet også besitter elementer avobjektet selv, da det i representasjonen også må kunne sies å finnes en form for av-trykk av det aktuelle fysiske objektet. Bjørnar Olsen (2010:58) er inne på noe lig-nende når han sier følgende:

We may talk and write about New York as a concept or an idea, as a mental wish image,or as something social, symbolic or purely textual. Still the concept “New York” relates toand emerges from, a complex material infrastructure of land, rivers, streets, bridges, build-ings, parking lots, art, public transport, people, cars, and so on.

Eksempelvis er ikke et fotografi av en gjenstand den fysiske gjenstanden, men fo-tografiet kunne samtidig ikke vært produsert uten denne fysiske gjenstandensdeltakelse. Likevel består fotografiet også av medspillere som fotografiapparat, fo-topapir, fotograf, kjemiske vesker m.m. Likedan har nok René Magritte rett i athans kjente maleri av en pipe ikke er en pipe, derav tittelen Ceci n�est pas une pipe(Dette er ikke en pipe) (1925). Likevel er pipen som fysisk objekt (eller summen avde mange fysisk eksisterende pipene Magritte hadde sett gjennom livet) tilstedeog virksom; et uunngåelig og integrert element i bildet. Uten pipen (eller pipene)som fysisk/materielt tilstedeværende ville malerier av piper (heller ikke Magrittesmaleri) aldri kunne komme til. Og dette kan sies om alle fenomener hvis vesen påen eller annen måte også indirekte inkluderer det materielle. Magrittes maleri blirslik en hybrid; et samhandlingsrom hvor også hva bildet ikke er – en pipe – inngårsom en aktør. Pipen (pipene) har slik en agency, også i representasjonen.

Kan vi i ytterste konsekvens kanskje si at kulturminnet som fenomen ikke eravhengig av det fortidige fysiske objektets kroniske tilstedeværelse, men at det ertilstrekkelig at det en eller annen gang har vært tilstede og deltakende? Den for-tidige materielle kulturens medvirkning i dannelsen av kulturminnet, også i formav representasjonen er grunnet i at når den blir fotografert eller på annen måtedokumentert, er det i de aller fleste tilfeller nettopp på grunn av dens fortidighet.Det dreier seg om en form for bevaring eller formidling av fortiden gjennom re-presentasjon. Kan vi slik si at gjenstanden og dermed fortiden i høy grad likevel ertilstede og virksom også i de ovenfor nevnte museumsutstillingene, hvor tingeneav og til kan synes å drukne i representasjoner i form av illustrasjoner, tekster ogandre virkemidler?

PraksisI praksisfeltet vikles altså ulike elementer i sammen, samtidig som at det hele tidenbedrives det som innenfor aktør-nettverksteorien kalles sortering (Latour 1996);alt må plasseres på en av de polene som metafysikken opererer med. Men hva villeskje dersom vi for et kort øyeblikk prøver å se bort fra denne sorteringen? Fortidenville miste sin status som absolutt (noe den vel allerede langt på vei har), men blir


heller ikke redusert til utelukkende nåtid gjennom det som kan kalles et neosentriskfokus. For den fortidige materielle kulturens vedkommende ville den frakjennesstatus som kulturminnet alene, men samtidig tilkjennes en aktiv rolle i kon-stitueringen av kulturminnet som fenomen, også via representasjonen.

Her er vi på sporet av det samhandlingsrommet (se figur 4) som ble nevnt innled-ningsvis. Spørsmålet Hva er et kulturminne? kan med bakgrunn i disse refleksjonenebesvares med at kulturminnet som fenomen må forstås som nettopp et samhand-lingsrom mellom fortid og nåtid, og ting og mennesker. Dette samhandlingsrommetbestår av to dimensjoner der den ene går på interesse av ulike typer og den andre påmer grunnleggende, forhold som forståelse av tid og materialitet. Altså en definisjonav hva kulturminner er, heller enn hva som er kulturminner. Av dette følger det atpå spørsmålet, hva bruker vi kulturminner til? er ett svar at det ikke er snakk om brukav kulturminnet som predefinert størrelse, men at bruken i seg selv utgjør et elementi kulturminnet. Kulturminner kommer til gjennom de praksiser og forbindelser somtil enhver tid finner sted i de ovennevnte samhandlingsrommene. Eksempler på dettehar vi sett kan være identitets- og ressursforvaltningsparadigmet som funksjoner avtid og materialitet. Spørsmålet om hvorfor vi bruker kulturminner kan omformulerestil hvorfor finnes kulturminner? Ett svar kan være fordi kulturminnet fungerer somgarantist for tiden slik vi forstår den. Spørsmålet om hvordan de brukes kan omfor-muleres til på hvilke måter fremtrer kulturminner?Dette vil variere med interesse, ogfokuset vil til enhver tid skifte mellom å rettes mot f. eks. identitet, miljø, forskningeller opplevelse, og variasjoner innen disse. Men uansett fokus/interesse vil en ellerannen tidsforståelse ligge i bunn. Som vi så ovenfor viser Smith (2011) til atStonehenges meningsinnhold, verditilskrivelse og ikke minst betydning har variertover tid, noe det ikke er vanskelig å være enig i. Imidlertid gjør blant annet egen-skapen av et før nå at vi i perioder likevel samhandler annerledes med dette fysiskeobjektet enn med andre fysiske objekter som ikke oppfyller denne kvaliteten.


Figur 4: Kulturminnet somsamhandlingsrom.


Avsluttende kommentarer

De refleksjonene som er gjort i denne artikkelen peker i retning av at fokus i størregrad enn til nå kan rettes mot at vår omgang med kulturminnene har en tofoldig«apolitisk» side. Den moderne forståelsen av tid og materialitet iscenesetter segsom forankret i en absolutt ontologi, men er likevel kulturelt forankret. Imidlertider det en forholdvis bred konsensus om at vi vanskelig kan annullere vår kulturellebakgrunn, noe som også må gjelde for vår vestlige, moderne opplevelse av tidenog vår forståelse av forholdet mellom menneske og ting. Slik blir dette en side vedkulturminnet som handler om forhold som befinner seg bortenfor de ulike merkonkrete interessesfærene som til stadighet diskuteres. Det forholdet at dette ikkeer grunnet i en egentlig absolutt sannhet eller ontologi, men basert på en metafysiskforestilling om absolutt adskillelse mellom fortid og nåtid, natur og samfunn ogmenneske og ting, gjør nødvendigvis ikke at tenkemåten ikke i vesentlig gradlikevel på et vis er rotfestet i den moderne vestlige kulturen. Selv om det skullevære slik Latour hevder – at vi aldri har vært moderne – er spørsmålet om vi likeveluten videre kan velge og ikke tro at vi er moderne.

Til tross for dette er det i denne artikkelen – gjennom å peke på et praksisfeltog hybridisereringsmekanismer virksomme her – gjort et forsøk på å innta et visstdistansert blikk på disse forholdene. Gjennom en beskrivelse av praksis som ikke-moderne ble det tegnet et kollektiv som inkluderer fortid som noe til stede og virk-som også her og nå, og ting som premissgivende aktører i nettverk bakkulturminnet. Oppmerksomhet omkring disse forholdene kan være viktige for vårselvforståelse – at vi gjør noe annet enn vi tror vi gjør – ikke minst når det gjeldervåre egne praksiser. Hvordan vi forholder oss til dette kan få konsekvenser for bådeforvaltningen, forskningen og samlingsvirksomheten. Et fokus utelukkende på denene av polene i figur 2 danner grunnlag for en helt annen definisjon avkulturminnet og praksisene som konstituerer det, enn det kulturminnet som frem-stilles i figur 3.

For forvaltningens vedkommende er ikke minst forståelsen av, og hensiktsmes-sigheten ved, in situ bevaring og autentisitetsprinsippet avhengig av hvordan mandefinerer fortiden, subjektet og det materielle, og forholdet mellom disse. Dettelegger i sin tur igjen føringer på forvaltningspraksis. Når det gjelder museenes sam-lingsvirksomhet har forståelsen av tiden og av forholdet mellom menneske og tingavgjørende betydning for hvordan vi besvarer spørsmålet om hvorvidt det er viten-skapen som konstituerer samlingene, eller om det er samlingene som konstituerervitenskapen. Og svaret som kommer ut av dette legger mye av grunnlaget for bådeinnsamlingspolitikk og samlingsforvaltning ved museene.

Takk til Axel Christophersen, Martin Callanan og to refereer for innspill og kom-mentarer til tidligere versjoner av teksten.

40 Terje Brattli


Litteratur

Brattli, T. 2006: Fortid og forvaltning. En analyse av norsk kulturminneforvaltningi perioden 1990-2005, med hovedvekt på arkeologiske forhold. Doktoravhan-dlinger ved NTNU 2006:32. Trondheim: NTNU.

– 2009: Managing the archaeological World Cultural Heritage: Consensus or rhet-oric? Norwegian Archaeological Review 42(1):24-39.

– 2011: Forvaltningen av arkeologiske kulturminner fra nyere tid. Et forsøk påanalyse av etableringen av et hypotetisk diskursivt objekt. I T. E. Fagerland ogK. Paasche (red.): 1537 – Kontinuitet eller brudd?, s. 271–282. Trondheim Stu-dies in History. Trondheim: Tapir.

Fagerland, T. E. 2011: Fra monument til miljø: norsk kulturminnevern 1844-2010. I T. E. Fagerland og K. Paasche (red.): 1537 – Kontinuitet eller brudd?,s. 93–105. Trondheim Studies in History. Trondheim: Tapir.

Gaukstad, E. 2001: Fra antikvarisk interesse til en egen forvaltning. I J. Holme(red.): Kulturminnevern. Lov, Forvaltning, Håndhevelse. Bind I. Økokrimsskriftserie nr. 12. Oslo: Økokrim.

Keller, C. 1978: Arkeologi – virkelighetsflukt eller samfunnsforming. Oslo: Univer-sitetsforlaget.

Labadi, S. 2007: Representation of the nation and cultural diversity in discourseson World Heritage. Journal of Social Archaeology 7(2):147-170.

Latour, B. 1996: Vi har aldri vært moderne. Oslo: Spartacus.Lucas, G. 2001: Destruction and the rhetoric of excavation. Norwegian Ar-

chaeological Review 34(1):35-46.Myklebust, D. 1999: Utviklingen av kulturminnevernet gjennom 1900-tallet.

Årbok. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring 153.Olsen, B. 2003: Material Culture after Text: Re-membering Things. Norwegian

Archeological Review 36(2):87-103.– 2006: Ting-mennesker-samfunn. Introduksjon til en symmetrisk arkeologi. Arke-

ologisk Forum (14):13-18.– 2010: In defense of things. Lanham, Md.: AltaMira.Shanks, M. og C. Tilley 1987: Reconstructing archaeology. Cambridge: Cambridge

University Press.Silverman, H. og D. F. Ruggles 2007: Cultural Heritage and human rights. I H.

Silverman og D.F. Ruggles (red.): Cultural heritage and human rights.New York:Springer New York.

Smith, L. 2006: Uses of heritage. London: Routledge.Solli, B. 1996: Fortiden er et annet sted. Om arkeologi og kulturminnevern, røtter

og føtter. Norsk antropologisk tidsskrift (2):79-90.– 2004: Refleksjoner omkring bruk av fortid og kulturminner i identitetsskaping.

I B. A. Berg og E. Niemi (red.): Fortidsfortellinger. Bruk og misbruk av nordnorsk



42 Terje Brattli

historie, s. 23-31. Speculum Boreale 4. Tromsø: Institutt for historie, Uni-versitetet i Tromsø.

Solli, B., M. Burström, E. Domanska, M. Edgeworth, A. González-Ruibal, G.Lucas, T. Østigård, L. Smith & C. Witmore 2011: Some reflections on heritageand archaeology in the Anthropocene. Norwegian Archaeological Review, 44:1s.40-80.

St.meld. nr. 16 (2004-2005): Leve med kulturminner. Miljøverndepartementet.St.meld. nr. 26 (2006-2007): Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand.

Miljøverndepartementet.Stugu, O. S. 2011: Kulturminnevernet og dei bevaringsverdige fortidene. I T. E.

Fagerland og K. Paasche (red.): 1537 – Kontinuitet eller brudd?, s. 77–92.Trondheim Studies in History. Trondheim: Tapir.

Tøim, I. 1999: Arkeologisk forskning og det lovregulerte fornminnevernet. En studieav fornminnevernets utvikling i perioden 1905-1978. Varia 49. Oslo: Univer-sitetets Oldsaksamling.

Webmoor, T. 2007. What about «one more turn after the social» in archaeologicalreasoning? Taking things seriously. World Archaeology 39(4):563-578.

Webmoor, T. og C. L. Witmore 2008: Things Are Us! A commentary onHuman/Things Relations under the Banner of a ‘Social’ Archaeology.Norwegian Archaeological Review 41(1):53-70.

Østigård, T. 2001: Norge uten nordmenn. En antinasjonalistisk arkeologi. Oslo:Spartacus.

Aarseth, A. 1985: Romantikken som konstruksjon. Tradisjonskritiske studier i nordisklitteraturhistorie. Bergen: Universitetsforlaget.


Documents

Kulturminne som samhandlingsrom. Mellom interesse, tid og materialitet