/

A' r-;.`< ;. _‘_-':}_ V‘

.. .1, _

: A. 1.-,5._._

L'

\

Norsk Arkeologisk SelskapNorwegian Archaeological Society

Q‘? _

Merete Moe HenriksenVitenskapsmuseet. Seksjon for arkeologi og kulturhistorie. NTNU. Trondheim

Husby i Stjørdal -Kongsgård eller ferdahus?

I det nordenfjelske Norge finnes i alt 19 gårder med navnet Husby eller varianter av sammenavneform (Steinnes 1955)‘. Gårdene ligger spredt fra Romsdalen i sørvest til Vesterålen inord. Den største konsentrasjonen finner vi i bygdene omkring Trondheimstjorden, hvor 8ligger i de gamle trøndelagsfylkene. Av disse ligger 7i det tidligere Uttrøndelag og l i Inn-trøndelag.

Av arbeider som tar for seg husebygårdene i Trøndelag på et mer dyptgripende plan, erAsgaut Steinnes” «Husebyar» fra 1955 og Nils Hallans studie <<Deteldste krongodset iTrøndelag» fra 1956 fremdeles de mest sentrale. De to representerer to ytterpunkter i tolk-ningen av husebygårtlenes funksjon i Trøndelag. Mens Steinnes mente å se spor etter enadministrativ ordning bestående av husebygårder som sentra i hvert av de gamle fylkene iUttrøndelag (Steinnes 1955: 182ff). var Hallan av den oppfatning at de trørulerske huseby-ene må ha hatt betydningen «gard som kan hyse ferdafolk» (Hallan 19563265).

I 2003 foretok NTNU, Vitenskapsmuseet, flateavdekkertcle undersøkelser på Husby i Stjør-dal, Nord-Trøndelag (Fig. l).3 Undersøkelsene var ledd i en planlagt trtbygging i et områdeom lag 1,5 km øst for Stjørdal sentrum. Her avdekte vi i alt ca. 20 000 1113.

Gjennom stadige endringer av løp har Stjørdalselva berørt store deler av dalbunnen iStjørdal, og dermed fjernet mange spor etter fortidig bebyggelse. Selve Husbyornrådet harimidlertid blitt skånet for elvas graving. Her hadde vi derfor niuligheten til å spore gårdensutvikling over lang tid. En sentral problemstilling var hvorvidt undersøkelsene kunne giinforlnasjon om den rollen Husby-gården spilte i Stjørdalen i yngre jernalder/tidlig middel-alder. Hadde den fungert som et administrativt senter som foreslått av Steinnes, eller var

Hallans tolkning den riktige?Arkeologiske kilder i form av daterte gravfunn og bosetningsspoi' kan fortelle oss at en

gård med Husebynavn var i bruk i et visst tidsrom. men gir sjelden opplysninger som direktekan belyse husebyfunksjonen og dens alder (Brink 2000273). I Stjørdal har man foretatt enomfattende kartlegging av landskapsendringene i dalføret i de senere årene (Sveian 1995).Sammen med kunnskapen om de geologiske endringsprosessene i Stjørdal kan resultatenefra de arkeologiske undersøkelsene på Husby, vegetasjonshistoriske undersøkelser (Solem2004a, 2004b, 2006), tidligere gravfunn samt studier av lokal topografi gi et bilde av gård-ens utvikling over tid, noe som også kaster lys over gårdens husebyfunksjon og alder.

71

å Fig. 1. Stjørdal i Nord —W \ Trøndelag. Tegning: Merete

0 fr» /7\ må' Moe Henriksen.

Bakgrunnen - yngre bronsealder og eldre jernalderBosetning i området som i dag hører innunder Husby i Stjørdal, ble mulig først i bronseal-deren, da havnivået hadde trukket seg tilbake og frilagt et større landområde øst for Stjørdalsentrum (Sveian 1995: 31). Undersøkelsene på Husby viser at området var bosatt i yngrebronsealder (Henriksen 2006). Denne bosetningen kunne avgrenses til et omrâde som i dagligger 17-18 m.o.h. lengst nordvest på terrassen (Fig. 2). Sporene etter denne tidlige boset-ningen var få og fragmentariske. Det skyldes trolig tyskernes aktivitet i området under andreverdenskrig. Vi fant likevel deler av et hus samt flere kokegroper. Huset, som har vært tre-skipet med en bredde på 6 m, var kun bevart i en lengde av 7 m. '4C-datering av kull fra ild-stedet har gitt resultatet BC 805 - 775 (BP 2590 i 40, TUa-455 l). Fem kokegroper i detteområdet har gitt dateringer som ligger innenfor yngre bronsealder og overgangen yngrebronsealder/førromersk jernalder? Med et havnivå 13-15 m høyere enn dagens har dennebosetningen ligget nær strandkanten.

Bosetningen nordvest på terrassen fortsatte et stykke inn i førrornersk jernalder. 37 m rett sørfor og omtrent parallelt med huset fra yngre bronsealder, påviste vi et langhus som var bevart ien lengde på ca. 26 m (Fig. 3). Huset var 5,5 m bredt, og minst en inngang var plassert på husetslangside som den gang vendte ut mot sjøen. Ildstedeti den sørøstre delen av huset viser at dennedelen ble benyttet som bolig. En “C-datering av trekull fra ildstedet ga resultatet BC 365 —125(BP 2185 i65, T-16946). Et forkullet byggkorn fra ildstedet forteller' at en byggåker kan ha lig-get i nærheten av gården i førrornersk jernalder (Solem 2004a:3). Flere huskonstruksjoner lå inærheten av langhuset fra førromersk jernalder, men ingen av disse er datert. Tett inntil langhu-sets andre langvegg påviste vi fem stolpehull, som vi tolket som spor etter takbærende stolper.Stolpehullene lå parallelt med stolperekka i langhuset, og representerer muligens en eldrebyggefase på stedet. En avlang steinlegning med flate heller lå noe sørøst for langhuset, og vitolket denne som rester av en brolegnin g i en bygning. Et av de få gjenstandsfunnene fra under-søkelsen, en holkøks av jern (R 15l ), ble funnet tett inntil steinlegningen.

Om lag 300 rn sørøst for dette bosetningsområdet påviste vi spor etter enda en bosetningfra førromersk jernalder (Fig. 2). Her lå fire treskipede hus og flere kokegroper (Henriksen

72

C

(3

O

f

, ;_Yil;rebro1lsealder \f Før1'on1erskjerl1jald,e1'/v

\ f' if'

l ÁgfblerovinVikingtidfi n'

9/ .

i*EÅÉW' i

.fi. 'fa

Fig. 2. Unclersøkte områder på Husby 2003. Den tidligere lokaliteten for graxfeltet er civnzer~

ket nær den gamle elvemtelerz. Foto: Statens kartverk, Steinkjer

Husbyhagen Suordak Nord —Trøndelag T22923Husbygnr 102/14,7636HuslfeltcTegnIng:l‘M‘K‘Hâvan og U.ElstadRentegníngMHenriksen N

0 Sm

G 'f t* O O Q, y a i f\ t? *L\/ O OL/(,Q©Q¥\.oOo ()O{/QQQOQQOO

O QC? F\ ._ p, ,. (W \« /3 f; F\ r \ Ö

/\ 3 A O V0" ‘V \" à V V O K" 0C5 l F Q‘U e ,

O BC365-125

0 s o c o O C; O O v C‘ C: O 0 0 O o Ol C)

O O OO (7:70 O Q (i D O O O O O o O og 0 o O o D

Fig. 3. Langhus fra fç/trromersk jernalder påvist lengst nordvest på Hus/)y—terra.3‘.ven.Tegning:

Merete Moe Henriksen.

73

O

C

O

2005). Disse husene var relativt små; lengden var l0 - l5 m og bredden ca. 5 m. Ett av dem

ble tolket som bolighus fordi det var et sikkert ildsted inne i huset. “C-datering av kull fraildstedet ga resultatet BC 335 - AD 0 (BP 2105 i 90. T-l6978). Funn av et forkullet hvete-

frø i ildstedet viser trolig til dyrking av hvete i området i førromersk jernalder (Solem2004bz3). Hovedtyngden av dateringer fra hus og kokegroper fra den sørøstre delen av ter-rassen er fra tidsrommet omlag 400 —200 f. Kr. På bakgrunn av avstanden mellom de toområdene med bosetningsspor fra førrornersk jernalder. mener vi det har vært to ulikebosetningsenlieter' på terrassen ved Husby i denne perioden.

For å få best mulig informasjon om utnyttelsen av området i forhistorisk tid. tok vi i sarnrådmed botaniker Thyra Solem (2006) ut en torvsøyle for pollenanalyse i utkanten av Husby-rnyra. Resultatene fra den vegetasjonshistoriske undersøkelsen reflekterer i hovedsak akti-vitet på den nordvestre delen av terrassen. I rnotsetning til de arkeologiske undersøkelsene.

der vi ikke med sikkerhet kunne påvise aktivitet i ornrådet i rornertid og folkevandringstid,viser pollenarialysen klare tegn på bosetning i århundrene etter Kr.f. Det ble funnet sporetter korndyrking i form av hvete—og byggpollen fra perioden ca. AD 135 —235 til ca. AD645 - 660*. I dette tidsrommet reduseres kurven for gresspollen. Det kan tyde på endretarealbruk ved at noe eng og beiternark ble ryddet til åkerland. De høye verdiene for mikro-skopisk kullstøv som er påvist i lagene fra den nærmeste tiden etter Kr.f., indikerer nærhettil bosetning (Ibid:4). Vi sitter dermed igjen med et bilde av en sammenhengende gårdsbo-setning på terrassen ved Husby fra yngre bronsealder og opp gjennom hele eldre jernalder.

Sjø blir myrUt fra forundersøkelsene (Bernhardt 2002), en strandnær beliggenhet og med gunstigebetingelser forjordbruk. var antall bosetningsspor' i ornrådet færre enn forventet. Kunne degeologiske prosessene som hadde ført til dannelsen av Husbymyra, gi en forklaring?

Omkring Kristi fødsel førte landhevingen til at det i nedkant av terrassen på Husby dan-net seg en lagune i form av en meget grunn bukt med et trangt utløp (Sveian 1995233). Denvar avgrenset av brede og lave strandvoller (ved dagens Sandskogan) ut mot fjorden (fig. 4).Denne bukta rnå i tidlig jernalder ha vært et par meter dypere og gitt gode havnemuligheter'for folk som den gang holdt til like ved. Etter hvert førte landhevingen til at bukta ble forgrunn. selv for små båter. Noe senere enn Kr. f. ble bukta helt avskåret fra sjøen. slik at det

dannet seg en sumpaktig slette i området hvor Husby rnyra i dag ligger. Gjennom resultatenefra pollenariztlyseri (Solem 2006) vet vi at det lå en strandeng i tilknytning til bukta ellersumprnarka. Forekomsten av beiteindikatorer som engsoleie og srnalkjernpe viser at dennestrandenga ble beitet i de nærmeste århundrene etter Kristi fødsel (lbidz4).

Etter hvert dannet det seg et om lag 1,5 km bredt belte med myr og strandenger ved dettidligere laguneornrådet. Utenfor Sandvollan var det så langgrunt at havneforholdene vardårlige (Harald Sveian pers.med.).

Dette hendelsesforløpet må ha vært av avgjørende betydning for bosetningen i ornrådet.For å få svar på når bukta forsvant og forsumpingen foregikk. hentet vi opp en torvsøyle iområdet som tidligere hadde omfattet bukt og lagune. Det dypeste torvlaget over rnarinesedimenter ble datert til perioden AD 225 - 410 (BP 1730 i 75. T-l78l 8). Tidsrommet mar-

kerer den definitive slutten på lagunen. På dette tidspunktet hadde strandenga mest sannsyn-

74

xx; xvi) sun:/...,,u....' . 'Kiruna e f' "f" " L4-"W***"""'T~—'].i .u i, .f-.n ' ' f' ..

` ^` '. ” '.~ 1 j. “ Elveløp / havflate ca. ar 100 i.. _ - ‘ . Iln.'1.-u\'_ - -` ` '. rm...”/I _.,,,,,_,,.,,_,,,.,, _

”l i \r.u.A.n. Rester av Re-platàet i dag j:

jCl.j D"j E] Re-platéetca.år 100 g

DE]

/*1 if- cr—’I\I.'1{m:,

..’:lU i Sink km!

“”"^“ _'“\,,..,.,,..l Kongshaugterrassen i dag I.V-.-,Hm. i.. r j

_r=.,',’b.L“t'15’,,r" A n ..I 3-._ i J.. "l

5"‘ IlmclnV "Ru,Huslw ". Vg'

Kongshaugplatàet ca. àr 100 i JD tlfnr». ,_-,f..mWu’_,~ .

Koksås Si*.~.-<

2.-4‘

ll/uululru u»

SI/m"zl(I/.\Inc.‘/.n'.'1

/.n:\‘.~r.. 'w1.u.};.-m' .il/ J LM al.. - ~ ,.v..,,i,.n' Mun-' Yuuu-x ' ' '

_ 'UII../mulmu

_ . 1 _ Vmgnfl- n~ _ x .Stjørdal K f" O, H

_, - _ il“"“,`,l““' '- l‘.w.mn.,«-.-_ I . -“If.-umrn 'I ' — ,

1, . 'ig/ø

. T ~ .` I \ ._ ~. j Pzlvuu

n* ~UII/vlvunll ;_._..

Ö; ` F ' f . u'~'-;;'- n~ T~r lug '7Inx_'vrmu'rI ...\r-rm7 g \-i=.7..,.: fi '. u “ ’u/mm '

s \' ~, \'‘''Y.’‘“’' \. ' ),,‘.I,I,m_., ’ - \~_Iun-/nu.’/ur.m’.uL.yj .\».. _. _.. L: _- `' f :i \ . ' _. '

"'—“""' r; ' v/ lnftmt- l 11.11..: í, i' 'hmm ”"‘ "“‘/“‘ 'l “unna `

Fig. 4. Bu/(Ia red Hz1.s‘l2V\'_/tn‘ølen ble (/i'.s'/<<`i/'cl_/i'u.sjuc/z, m. 200 cnKi: Kurt: NGU (.S'\'e[z//1

/995.'3’_?).

lig vokst utover til den dekket hele den fortidige lagunen. Deretter startet en videre forsuni»ping i de etterfølgende liuntlreftrene (Solem 2006:7). Tidspunktet for den eldste torvdan~nelsen 'antyder at tørrleggingen av bukta skjedde et par hundre år etter Kr. f.. og dette san1~svarer med de geologiske tlataene. Da bukta ble avsnørt fra sjøen. mistet bosetningen påHusby den direkte kontakten med sjøen. De relativt sparsomnie bosetningssporene i områ»det. stunt lnangeleii på sikre bosetningssjxn' i form av hus og kol<egr<ópe1'fra ronierticl og fol-kevamdringsticl. mi trolig sees mot en slik bakgrunn.

Yngre jernalder - gården ved elvaSpor etter 'aktivitet på Husby-terrassen i yngre jernalder ble funnet i et tnnrftcle øst for bru-ket Theanove (Fig. 2). Dateringer av fire av kokegropene her ga resultatene AD 600 —675(BP 1415 i 80) (T-16955). AD 680 —885 (BP 1245 i 75) (T-16952), AD 780 —890 (BP1200 i 50) (7316950) og AD 780 - 975 (BP 1170 i 75) (T- 16953). I dette omriitlet påviste

vi fire niindre treskipecle hus: ingen av dem liadcle sikre ildsteder. Vi benyttet trekull fra etav stolpehtillene i det ene huset til clatering. men trekullet ble ikke funnet i en slik kontekstat det med sikkerhet kan knyttes til huskonstrttksjonen. Dateringen til AD 535 ~ 660 (BP1470 i95) (T-16949) er litt eldre enn dem fra kokegropene. men den føyer seg likevel pentinn i rekken av clateringei' fra yngre jernalder i området. Både liusenes størrelse. inangeleii

75

på ildsteder samt en spredt lokalisering på feltet ga inntiykk av at dette kunne væreuthus/lagerhus som lå i utkanten av det mest sentrale bosetningsoinrådet.

Pollenanalysen viser at det skjedde en vegetasjonsendring på den nordvestligste delen avterrassen etter AD 645 —660 (Solem 2006:4). Noe beiting foregikk fortsatt, men korndyr-kingen var i ferd med å ta slutt. Pollen fra starrfaniilien, der mange av artene er knyttet tilfuktige iniljøer, dominerer, og de viser at laguneområdet var ytterlig forsumpet. Inntrykketav en suinpliknende vegetasjon forsterkes gjennom funn av fragmenter av kiselalger ogkrepsdyr knyttet til ferskvann. Strandengene som omkranset lagunen, hadde nå økt i areal,mens mangfoldet av urter som opptrådte i korndyrkingsfasen var gått sterkt tilbake.Mengden av mikroskopisk kullstøv minker kraftig i denne perioden, og antyder sammenmed vegetasjonsendringene at en nærliggende bosetning hadde opphørt eller blitt flyttet(lbid:4). Aktivitetssporene lenger øst på terrassen fra omkring 600 e.Kr. sammenfaller i tidmed vegetasjonsendringene. Både arkeologiske og botaniske kilder peker dermed i retningav at gården flyttes ved overgangen til yngre jernalder.

Ble gården nå flyttet lenger øst nær den gamle elveniælen? Gravfeltet på Husby er i dagfjernet, men i følge eldre beretninger lå det både rundhauger og skipsformede hauger i detteområdet (Klüwer 1823:49, Rygh 1879: l 19). Fra gravfeltet er det kun bevart funn fra yngrejernalder, hvorav flertallet kan dateres til vikingtid. Funnene er gjort på kanten av den gamleelvemælen, vest for den historiske Husby-gården, slik den lå før utskiftingen på begynnelsenav 1800 - tallet (Fig. 2).

Da gravfeltet på Husby ble anlagt i yngre jernalder, gikk Stjørdalselva i et s-formet løpsom passerte Husby og nabogårdene Re, By og Mæle, før den bøyde kraftig sørover mellomMoksnes og Øyanmoen. Gårdene Moksnes og Hognes lå da på sørsida av elva (Sveianl995z32ff) (Fig. 7a). I dag kan sporene etter det gamle løpets ytterste posisjon, «Store-slynga>>,sees i form av en bred forsenkning (Evjegrøfta eller Evja). Det eldste gravfunnetfra Husby, en mannsgrav fra siste halvdel av 700-tallet, viser at elvas løp på dette tidspunk-tet må ha vært relativt stabilt i området ved Husby. Man anla neppe et gravfelt så nær inælenhvis elva fremdeles grov i nordlig retning. Fra gravfeltet på nabogården Re er det ogsåbevart funn fra 700-tallet ved mælen. Elva gikk rettlinjet forbi Re og Husby, og derfor måden ha gravd lite akkurat her (H. Sveian pers.1ned.).

Under graving av en dreneringsgrøft i det gamle elveleiet ved gården Re i 1932, ble det fun-net en båtstevn av eik. Stevnen, som er 1,20 m lang og 0,12 m bred, har tilhørt en større båt som

trolig var i bruk på elva den gang elva hadde sitt løp mellom Husby og Moksnes. En ”C-date-ring av stevnen har gitt en datering til AD 450 —645 (BP 1505 i80) (T-18298). Regner vi meden viss brukstid før båten havnet på bunnen av elva, styrker dateringen de geologiske rekon-struksjonene om at elva hadde stabilisert seg forbi Re og Husby tidlig i yngre jernalder.

En flytting av gården ved Husby, slik både arkeologiske og botaniske kilder antyder, kanha hatt flere årsaker. Landskapsendringene må likevel ha spilt en viktig rolle. Da lagunenved Husby i århundrene etter Kr. f. ble stadig mer forsumpet, inå en beliggenhet ved denseilbare Stjørdalselva ha fortonet seg langt gunstigere noen hundreår senere.

Knutepunkt for ferdselDa elveløpet fikk den store s-svingen i løpet avjernalderen og slynget seg gradvis nærmereHusby og Øyanmoen, fikk Husby etter hvert en nøkkelposisjon i forhold til ferdselen

76

.SN

r -wL.J

qnr/MEL HUSran r

jf 1/1000

OP/V/9/9L T JUL l 7737 /

åæwlvv /

/‘O/(57/{'9/3'0/087‘

Fig. 5. Grcnjfeliefpå Moksnes slik det ble oppmålr i 1931. Grnvhczugene lå på begge sider aven gainmel veg som førre Ivers over dalen og krysser elva over til Husby. Tegning: NTNU,

Vitensknpsinnseer.

77

gjennom dalføret (Fig. 4 og Fig. 7a). Gårdens posisjon må sees i sammenheng med at over-fartsstedet over elva ble liggende mellom Husby og Moksnes i yngre jernalder. Vegen tilMoksnes og Husby kom sørfra over Kongshaugan om Eidom fr'a Selbu. Den krysset elva ogfortsatte deretter nordover i retning Skatval (Fig. 7a). Fra Husby førte trolig flere veger øst-over. En av de viktigste må ha vært den gamle vegen forbi nabogårdene Re og By, som fort-satte over Bjørdalen ned til gården Berri. Dette var hovedvegen til den øvre delen av dalfø-ret helt opp til midten av l800-tallet (Leir'fall 19681293). I skråningen opp Bjørdalen fraBerr'i har denne fer'dselen satt tydelige spor i form av dype hulveger. Mens elva gikk i det s-formete løpet, gikk den tett inntil Hognesberga rett sør for Bjørdalen, og vegen må ha værtet naturlig vegvalg på nordsida av elva også i yngr'ejer'nalde1' (Fig. 4). Fra Berri og nordovergjennom Skjølstadrnarka gikk de korteste vegene over til Skogn i Inntrøndelag, og herfraførte veger videre mot Frol og Verdal (ibid:293ff). Fra Husby gikk det også en veg mot vesti retning stor'går'derr Værnes. Gravfeltet på Værnes lå i vikingtid langsetter' denne vegen(Petersen l943:6l). Husbygården lå dermed ved Stjørdals mest sentrale vegkryss i yngrejernalder (Henriksen 200419).

Den gamle vegfor'bindelsen på tvers av dalen om Moksnes og Husby ble påvist da manoppdaget et større gr'avfelt på Moksnesmoen rett overfor Husby (Petersen 1929). Gr'avfeltet,som har bestått av minst 21 hauger på rekke, lå på begge sider av en gammel veg som førtei retning av det gamle elveløpet (Fig. 5). Da gravfeltet ble oppmålt i 1931, var den gamlevegen mellom gr'avhaugene fremdeles synlig som en svært overgrodd sti (Petersen 1931).Stedsnavnet «Storvaet» er fortsatt bevart ved den gamle elvebr'edden her (Hermstad 1931).En av gravhaugene på Moksnesmoen ble undersøkt i 1930, og den inneholdt en velutstyrtmannsgr'av fra 800-tallet. Vegen bør derfor ha vært i bruk i vikingtid.

Vegen om Moksnes forutsatte en krysning over til Husby-gården på motsatt side. Ut frafunnstedene for gravene på Husby kan vi slutte at gr'avfeltet på Husby også må ha ligget inærheten av ferdselsvegen. Ved befaringen i 1936 på funnstedet for det største gravfunnetpå mælen, en kvinnegrav fra første halvdel av 800-tallet (Fig.6), var det fremdeles synlig engammel veg øst for graven som førte ned til elvefa1'et (Petersen 1937238). Gravfeltenes plas-sering på Husby og Moksnes og daterte funn vitner dermed om eksistensen av en viktig veg-forbindelse tvers over Stjørdalen om Kongshaugan på 800-tallet.

Stjørdalselva skifter løpDa elva gikk i den store s-slynga i vikingtid, grov den både i østre og sørvestre skråning avKongshaugan, og det store Kongshaugplatået ble etter hvert redusert til en smal tungehalsved Eidum (fig. 7a). Det var et tidsspørsmål når' elva korn til å bryte gjennom og fortsettenesten rettlinjet vestover sør for Værnes (Sveian 1995235).

Man trodde lerrge at elveb1'uddet som førte til tørrleggingen av «Storeslynga» fant sted iseinmiddelalderen. Antakelsen har fått næring gjennom et gammelt sagn om at elva endretløp i «Barkekongens» eller Kristoffer av Bayerns dager i 1442 - 1448. Et kraftig regnvær iflere dager' og Liker'skal da ha ført til økt Vannføring i elva, som grov seg lenger' og lenger' innmot platået hvor' kirka stod. Befolkningen samlet seg til felles bønn i kirka i tre dager, ogskal ha blitt bønnhør't da et jordskred fra Bjørdalen stengte elva ved Haraldreina og tvangelva inn i et nytt leie sør' for' gården Mæle (Værnesbrarrden 1928250-53). Folk i Stjørdal har'hatt stor' tiltro til sagnet, som omtales første gang i skriftlige kilder av Gerhard Schøning i

78

Fig. 6. Ir.s'l<[)(’.S'/(lgav /)I'()IIS€'fiIIll1(’,1‘1'en rik! L1r.s‘l_\'rr/<viIz1z()gmvflu 800-

Iallel på Hus/)_\'. FOTOJPm‘ E. Fr()(/I‘1'/(S611,NTNU, Viferls/«I/).s'I71meal.

forbindelse med hans reise gjennom det tiordenfjelske i årene 1773 — I775 (Schøning

1910:2 1). Lokalhistorikeren Einar Hermstad påpekte imidlertid at det ut i fra det gjenvæ-rende av elveleiet så ut som om elva selv hadde gravd seg gjennom, og at sagnet kunne ha

blandet sainmen to jordskred og konsekvensene av dem (Hermstad 1931).

Vzerneskirkzl ligget' ikke nær det gamle elveleiet at elva noen gang kan ha utgjort noendirekte trussel, selv om en mulig eldre kirke kan ha ligget nærmere meelen og gitt opphavet

til sagnet (Sognnes 1993159). Datering av treverk i takstolen i Værnes kirke til år 1140 viser

at byggingen av denne kirka da var godt i gang (Dybdahl 1996137). Skal sagnet knyttes til

en eldre trekirke før steinkirka på Værnes, må clerfor sagnet vise til en hendelse som ligger

på l00() - tallet. På kanten av elvemælen ved Værnes kirke ligger i dag restene av en kalk-ovn som settes i sammenheng med byggearbeider på steinkirka. Undersøkelser av kalk»

ovnen viser at ovnen var i bruk i høymidclelalderen (Sognnes 1993:62). Ã anlegge en

kalkovn så nært inælen hvis elva fremdeles fulgte sitt gainle løp. virker svært ttsannsynlig.

Både arkeologiske og geologiske undersøkelser foretatt de seneste årene viser at tørrleg-

gingen må ha funnet sted på et tidligere tidspunkt.Sveian påpekte at tørrleggingen av den store elveslynga kan ha skjedd atllerede mot slut-

ten av vikingtid. Sltitningen ble gjort på bakgrunn av høyden i bunnen av det gamle elvelø-

pet, saint strandforskyvningen (Sveian l995:35). Denne tidfestingen ble bekreftet i 2000. da

det i forbindelse med anleggelse av en vannlediliirg forbi Stjørdal Museum ble gravd en

grøft gjennom deler av det gamle elveleiet (Haug 2004). Nederst i grøfta fant man elvegrus,

skarpt avgrenset fra en overliggende, metertykk lagpakke bestående av en mengde tynne og

finkornete flomjordlag. 1nedre del av floinlagene ble det påvist to moselag som har blitt 14C-

79

T"Skam' Stjørdalselva, slik den gikk i vikingtid1000år før nåtidHavnivà 4 meter

HUSBY 40 Til Buardalen/Berri

Re

“StorsIynga"

Moksnes

I.1 km Lånke krk. Eidum Leksdalen

Stjørdalselva, slik den gikk etter at “storslynga”ble tørrlagt omkring àr 1000

År 1000-1100Havnivà 4 m

Va_e_r_n_e_skrk.

' andfaerhg_s' .. i km Lånkekrk. Eidum

Fig. 7 a og b Kartene viser svtllaxjanen men: elm gikk langs «Sfares/_\‘ng(1» i rikíngtíf/ (over)

og etter Torr/eggizzgen omkring år 1000da elva/ikk et mer rettlinjet lop (under). Ener tørr-

Ieggingen ble ikke Husby liggende ved et sentralt knutepunkt i (la/fører mm fin’/igere. Kartene

er basert på kart utarbeidet av NGU.

80

ÁI"i_2{.8. Område! valS(II1([/Ecr/Ins ved nnlnningerz m' .S'l_/(/Hz/(I/Se/vumed SI_/'¢/>r(/(I/S17/"1111ifor-

grnnnen. Bilder er inn eu. /895, og (le h/'fnle elre/nze/e/Ie mm 1'i.s'z).s'p(?/Ji/zle/ er_f0r/z’/1g.s‘ffin‘-

svnnnef. Vøerncflrkirke .seesi lmkgjrnnnen. FOI0.' If. Olsen. Unii'ersirf”fsbíb/íuleker i 'frunfl/leinl.

clatert til AD 955 —1045 (BP 1040 i 75) (T—l5023)og AD 1230 - 1320 (BP 725 i 75) (T-15022) (lbid:5). Det eldste moselagetvitner om sumpaktige forhold i evja allerede rundt år1000 og forteller at elva hadde forlatt sitt gamle løp på dette tidspunktet.

Knutepunktet flyttesDet s-forinete elveløpet som slynget segrolig forbi Husby og Moksnes og la grunnlaget foret krysningspunkt her. ble på sikt slutten for den gamle vegforbindelsen om Kongshaugaii.l nyere tid har fergestedetover elva skiftet llere ganger i takt med endringer av elveløp ogstrømforhold (Leirfall 19682287). Da elva grov seggjennom den smaletungehalsennielloniKongshaugan og Eidom. ble elveløpet sju kilometer kortere. og strømføringen økte pågrunn av større fallhøyde ved bruddstedet (Sveian 199538). Endringene rundt år 1000gjorde Eidom/Kongshaugzm lite egnet for overfart. Det er derfor all grunn til åtro at elve-bruddet inedførte en flytting av det sentraleoverfartsstedet.

l nyere tid lå overfartsstedetved inunningen av elva ved Sandfzerhtis(Fig. 8). «Sundfara-hus» omtales første gang i skriftlige kilder i 1590 (Dybdahl l979z72), og det har sannsyn-ligvis eksistert et fergestedover sundeten tid før det. PåSandfzerhusble det etter hvert eta-blert bådegjestgiveri. skysskafferi og tingsted. og stedetfungerte ogsåsom mønstringsplass

81

for militæret (Leirfall 19682288). Fram til 1823 skal overfarten ved Sandfærhus ha gått over

til Hus i Lånke, før etjordras endret elveløpet slik at fergestedet ble flyttet noe lenger vest(Værnesbranden 1928: 13).

I forhold til det eksisterende vegnettet i området må en krysning av elva ved elvemun-ningen ha vært det mest gunstige etter elvebruddet. Her var det ved flo sjø stilleståendevann. og elva var seilbar helt opp til Eidom (Henriksen 2004: 10). Elva har trolig gravd bortsporene etter middelalderens overfartssted ved elveinunningen, men det lå trolig nær Sand-færhus. Værnesahnenningen, hvor husmennene på Værnes opp til 1860/1870 hadde båtenesine liggende. er foreslått som et eldre overfartssted (Leirfall l968:287). En mulig handels-plass på Værnes kan ha ligget i dette området (Berg l995:88f). Værnesalmenningen, ca.500 m vest for Værnes gård. ble etter hvert innlemmet i gården Sandfærhus (Ibid:88). Med

flyttingen av overfartsstedet til elvemunningen ble ikke lenger Husby og Moksnes liggendeved et sentralt knutepunkt for ferdsel. Derimot må gården Værnes ha styrket sin posisjon.

Husby i Stjørdal - alder og funksjonDet synes å være bred enighet om at husebynavnet er relativt sent. og at flertallet av huseby-gårdene har hatt et eldre navn (Brink 2000:68ff med ref). Resultatene av de arkeologiskeundersøkelsene på Husby i 2003 og øvrige funn fra gården viser at det har vært kontinuer-lig gårdsbosetning på terrassen ved Husby fra yngre bronsealder og inn i vikingtid. Også påHusby i Stjørdal må det ha funnet sted et navneskifte som følge av en funksjonsendring.

Det var først tidlig i yngre jernalder at Husby-gården i Stjørdal fikk en særlig strategiskbeliggenhet i dalføret. Idet lagunen ved den kystnære Husby ble omdannet til et forsumpetområde i århundrene etter Krf., hemmet det en utvikling av sentrumsfunksj oner i eldre jern-alder. Bosetningssporene gir ikke grunnlag for å oppfatte gården som en sentral storgård idenne perioden. Det var andre gårder som lå langt bedre plassert i forhold til både landvegs-kommunikasjon. sjøen og elva i eldre jernalder. Én av dem var Værnes ved munningen avStjørdalselva. Her påviste man spor etter boplassaktivitet fra ca. 200 f. Kr til 300 e.Kr. vedflateavdekkende undersøkelser i 1999 og 2000 (Haug 200425). Gårdene i nærheten avKongshaugan sør for det gamle elveleiet lå også sentralt plassert ikke langt fra inunningenav elva, mens onirådet rundt Beiri, Vold og Hofstad peker seg ut som et eldre sentrum lengeropp i dalen (Petersen l924:495). Husby fikk en sentral posisjon i Stjørdalen først da elvaslynget seg rolig forbi Husby og Moksnes og gjorde en permanent overfart i dette områdetinulig. Dette skjedde ved overgangen til yngre jernalder. Husby-gården i Stjørdal føyer segdermed inn i rekken av husebygårder som lå strategisk plassert i forhold til viktige ferdsels-veger og gjerne ved konnnunikasjonsknutepunkt (Steinnes l955:67ff, Hallan 1956:258ff,Hyenstrand 19742118, Larsson l986:23ff). Det er naturlig å ta utgangspunkt i denne belig-genheten i den videre diskusjonen om gårdens funksjon.

Den vanlige oppfatningen er at husebygårdene var kongelige veitslegårder, og at de fun-gerte som administrative støttepunkter for en tidlig sentralmakt (Steinnes 1955, Hyenstrand1974, Brink 2000, Westerdahl og Stylegar 2004, Crawford 2006). Skal gårdene ha fungertpå en slik måte, bør de ha ligget ved viktige ferdselsknutepunkt i de respektive områdene.I Stjørdal var imidlertid ikke Husby-gården den eneste gården som lå sentralt i forhold tilkommunikasjon. Værnes og Beiri var også storgårder med en sentral beliggenhet; om ennforskjellig. Husby lå ved knutepunktet for ferdselen til lands. Værnes hadde en god havn og

82

kunne kontrollere ferdsel og varetransport på elva den gang elva gikk i sitt garnle løp. mensBerri ved Bjørdalen lå gunstig til der vegen til lnntrøndelag krysset vegen til den øvre delenav dalen. Gården hadde også den klart beste beliggenheten sett ut i fra et forsvarsrnessigsynspunkt.

Med bakgrunn i både funnmengde og antall kvalitetsfunn, særlig fra den nedre delen avStjørdalen, har Kalle Sognnes argumentert for Stjørdal soin senteret i Uttrøndelag i yngrejernalder (Sognnes 1988, 1998). Flere storgårder i den nedre delen av Stjørdalen i vikingtidkan peke i retning av et sentrumsornråde hvor flere gårder samarbeidet om sentrale funksjo-ner. En tidlig kongemakt med ønske om å etablere et støttepunkt i området tør ha valgt etutgangspunkt hvor et slikt system lett kunne kontrolleres. En kontroll av ferdselen på elvakunne best utøves ved elvemunningen. Ved havna på Værnes kunne både lokale stormenn,tilreisende og ikke minst kongen selv legge til med skipene sine. Tilsvarende havnemulig-heter fantes ikke ved Husby, og hadde kongen senter på Husby. rnåtte han uansett ha passertVærnes hvis han kom sjøveien. For en tidlig sentralmakt må Værnes ha vært et opplagt valghvis hensikten var administrasjon av området.

Værnes er også den gården som skiller seg ut ved å ha flest gravfunn fra yngrejernalder.Dette skyldes delvis at gravfeltet ble gjenstand for systematiske undersøkelser i perioden194042 da tyskerne anla flyplass her. Funnene levner likevel ingen tvil om at gården haddeen franiskutt posisjon i vikingtid. l tillegg til importfunn fra De britiske øyer, finner vi ogsåvåpen av høy kvalitet samt hesteutstyr blant gravfunnene fra gården (Petersen 1943). Vær-nes (Varnes) nevnes første gang i Håkon den godes saga som sete for høvdingen Torberg.som sto for blotene i denne delen av Trøndelag på 900-tallet. Asbjørn Torbergsson til Vær-nes var ifølge Olav Tryggvasons saga en av høvdingene fra Uttrøndelag som ble tvunget tilå la seg døpe under kongens gjestebud på Lade. På gården reises fylkeskirka i Stjordølafyl-ket i tidlig middelalder. Ett av de 8 skipreidene i Stjordølafylket som nevnes i MagnusHåkonssons testamente fra 1277, bar også navn etter gården (Dybdahl l997:228ff). En full-stendig oversikt over krongodset i Trøndelag får vi ikke før mot slutten av 1400-tallet og utpå 1500-tallet, og Stjördølafylket og Sparbyggjafylket er først tatt med i lensregnskapet fra1548 (Hallan 19562244). Av dette regnskapet framgår det at Værnes utgjorde nesten halv-parten av krongodset i Stjordølafylket på dette tidspunktet (lbid:245).

Ut fra disse kildene framstår Vzernes som den gården i Stjørdalen som i sen viking-tid/tidlig middelalder hadde sentrale funksjoner på vegne av kongemakten. Fordi Husby lig-ger nærVærnes virker det lite sannsynlig at Husby skal ha fungert som en kongelig admi-nistrasjonsgård samtidigxl Sannsynligvis hadde Husby-gården i Stjørdal en annen funksjon.Den historiske Husby-gårdens og gravfeltets beliggenhet ved rnælen like ved overfartsste-det kan antyde at denne lokaliseringen var bestemt ut i fra en eldre funksjon; en funksjonsom ble knyttet til gården den gang elva hadde sitt løp forbi den. Så langt har det ikke værtmulig ut i fra arkeologiske kilder å stadfeste at dette var den eksakte beliggenheten også forvikingtidens gård, selv om både arkeologiske og botaniske kilder antyder en slik lokalise-ring. Beliggenheten samt nærheten til Værnes gjør det nærliggende å knytte gårdens pri-rnære funksjon opp mot ferdseleri i onirådet. Etter rnin vurdering synes Hallans tolkningsolnferdulms (Hallan l956:263ff) mest sannsynlig på Husby-gården i Stjørdal.

Da elva endret løp ornkring år 1000, må flyttingen av overfartsstedet nærmere elvemun-ningen ha ført til en omdirigering av trafikken tvers over dalen. Den tidligere trafikken overEidorn og Kongshaugan ble nå flyttet lenger vest. Det fikk store konsekvenser for Husby-

83

gården, som lå nær det eldre ferdselssystemet (Henriksen 2004: 10). Selv om vegen ved detnye oveifartsstedet ved Værnes fortsatt passerte Husby, ble ikke gården det samme sentraleknutepunktet i dalføret. Flo og fjære virket sterkere inn ved elvemunningen enn ved detgamle overfartsstedet ved Husby. Dette må ha medført en del venting i forbindelse medoverfarten, og forklarer oppkomsten av gjestgiveri og kroer ved Sandfærhus og Hus. Daoverfartsstedet ble flyttet til Værnes. ble også ferdselen langs landevegen forent med sjø-vegen. Det er dermed vanskelig å se at Husby kan ha opprettholdt den samme posisjonensom tidligere etter at elva endret løp omkring år 1000.Selve «husebyfunksjoneii» skal der-for sannsynligvis knyttes til beliggenheten gården hadde som overfartssted ved elvas løpgjennom yngre jernalder. Gården bør derfor ha fått benevnelsen Husby i tidsrommet600/700- 1000,og antageligvis en stund før elvebruddet. En slik spesifikk funksjon bleneppe tillagt gården på et tidspunkt da elvebruddet ble sett som en nær forestående trussel.Det antyder et navnebytte før siste halvdel av 900-tallet.

Avsluttende diskusjonFormålet med undersøkelsen av Husby i Stjørdal var å studere én husebygård ved å anvendetilgjengelige arkeologiske, botaniske og geologiske kilder i kombinasjon med topografiskestudier. Resultatene viser at Husby-gården i Stjørdal etter all sannsynlighet fungerte som etferdahus i vikingtid, og at det var denne funksjonen som trolig ga gården navn. I en viderediskusjon er det derfor naturlig å ta utgangspunkt i Nils Hallans artikkel fra 1956 og de pre-missene han legger til grunn for sin teori om at husebygårdene i Trøndelag har tjent som fer-dahus eller gjestgiverigårder.

Hallan var den første som kom med kritikk av Steinnes` teori, men hans synspunkter harlikevel blitt viet lite oppmerksomhet i senere diskusjoner. I den siste omfattende oversiktenover husebygårdene i Norden blir teorien hans nevnt, men uten at de viktigste momentene iargumentasjonen hans tas opp til diskusjon (Westerdahl og Stylegar 2004:l 13). Hallans kri-tikk var basert på egne studier av det eldste krongodset i Trøndelag, hvor andre gårder ennhusebygårdene framsto som sentra i de ulike fylkene. Steinnes (1955: 182) hadde argumen-tert for en administrativ ordning med to husebygårder i hvert av fylkene i Uttrøndelag; to iOrkdølafylket, to i Gauldølafylket og to i Stjordølafylket. I Strinda var det imidlertid bareen, men her mente han at Lade kunne ha hatt tilsvarende funksjoner. Hallan (l956:257-258)framhevet gårdene Værnes i Stjørdal, Lade i Strinda, Melhus i Gauldal og Gryting i Orkdalsom tidlige kongelige administrasjonsgårder i Uttrøndelag. Disse gårdene var alle kron-gods, sentra i sitt fylke, og på deres grunn ble fylkeskirkene reist i tidlig middelalder. Stein-nes (1955: 184) forklarte den tilsynelatende mangelen på husebygårder i Inntrøndelag medat en eldre organisasjon med administrative gårder kunne ha gjort husebyorganisasjoneiioverflødig. Hallan (l956:256) påpekte at det ikke var husebygårdene i Uttrøndelag somsvarte til inntrønderske storgårder som Alstadhau g, Mzere, Sakshaug og Haug, men derimotstorgårdene Vzernes, Lade, Melhus og Gryting.

Et annet viktig moment i Hallans argumentasjon var at mange av husebygårdene iTrøndelag ikke lå spesielt sentralt hvis de skulle ha fungert som administrative sentra iSteinnes” betydning av begrepet. Derimot lå alle sentralt plassert i forhold til ferdsel. Hallanhevdet derfor det var naturlig å tolke gårdene som ferdahus eller gjestgiverigårder(Ibid:263). En slik tolkning forklarte hvorfor noen husebygårder lå sentralt, mens andre lå

84

rner avsides. Han mente at husebybegrepet opprinnelig kunne ha hatt betydningen «gardmed husrorn for ferdafolk, gard som kan gje husly», men at benevnelsen huseby i visseområder, særlig i de sørlige delene av Norden, utviklet seg til å få en mer administrativbetydning.

Hallans arbeid bærer preg av god kjennskap til lokale geografiske forhold i Trøndelag irnotsetning til Steinnes` undersøkelse. Av de 8 husebygårdene i det gamle Trøndelag liggerflertallet utenfor det som må ha vært den mest sentrale bebyggelsen i yngre jernalder ogrniddelalder. Dette gjelder spesielt Husby i Klæbu, Husby i Verdal og Husbyna i Skjølstad-marka i Stjørdal. Det er vanskelig å finne gode holdepunkter for at disse gårdene skal ha hattadministrative funksjoner på en slik måte Steinnes foreslo. Det er bare Husby-gården iStjørdal som har ligget sentralt innenfor sitt fylke, men likevel framstår en tolkning som etferdahus mest sannsynlig for denne gården.

Steinnes utelukket også Husby-gården i Verdal som «ekte» fordi den lå «avsides oghøgt» (Steinnes 1955230). Denne gården lå ved Garnle Kongeveg over til Vådal i Sparbtr.like ved et utmarksornråde der ferdselen naturlig kan ha stoppet opp. Gravfeltet på Husby.som ligger langs vegen, forteller at her har ferdselen gått i lange tider. Gården hen‘hattsamme beliggenhet som de øvrige husebygårdene i Trøndelag og bør derfor regnes med igruppen av husebygårder. Dermed får vi også en husebygård i Verdølafylket i lnntrøndclzrg.Strindafylket har også bare én husebygård, ikke to. selv om Lade hadde serrtrale funksjonerpå vegne av konge eller jarl. Westerdahl og Stylegar (2004:l 16f) uttrykker en oppfatningikke ulik Steinnes`. De to ser for seg et Trøndelag spekket med korrliskerte husebyer, hvorkongens lendmenn har sittet for å hemme utviklingen av regionale krefter som sto i opposi-sjon til den tidlige kongemakten. Jeg finner det vanskelig å se hvordan husebygårdene iTrøndelag kan ha fylt en slik rolle.

Både i lys av resultatet av undersøkelsene på Husby i Stjørdal. samt beliggenheten til deøvrige husebygårdene i Trøndelag, må de primære frrnksjorrene til disse gårdene ha værtknyttet til ferdsel. Husebygårdenes funksjon i Trøndelag synes dermed å avvike fra denrådende oppfatning om husebygårdenes rolle i Skandinavia og på Orknøyene. Forskningenhar tradisjonelt vektlagt husebygårdenes sentraladrninistrative funksjoner (for en forsk-ningshistorisk oversikt, se f.eks Pettersson 2000).Ryghs forklaring av husebynavnet som«en Gaard, som er vel bebygget, med mange, gode eller prægtige Huse» (Rygh 1903:! I),kan ha passet på ulike typer gårder. Behovet for flere større hus må ha vært til stede både pågårder som fungerte som ferdahus og som administrative sentra. I Trøndelag fantes detallerede et system med sentralgårder i hvert fylke ved overgangen sen vikingtid/tidligmiddelalder. Her kan derfor husebybetegnelsen ha fått betydningen «gard som kan hyseferdafolk» (Hallan 19562265). Hvorvidt oppkomsten av slike ferdahus i Trøndelag må seessom «kravlause resultat av ein reint lokal frarnvokster» slik Hallan foreslo (lbid:265), eller

om konge ellerjarl kan ha vært involvert i opprettelsen av dem, er en problemstilling somligger utenfor denne artikkelens ramrner. Dette kan være et utgangspunkt for videre studierav de trønderske husebygårdene. For framtidige studier av husebygårdene i Norden kan detsynes fruktbart å åpne for at det bak benevnelsen huseby kan ligge gårder med ulikefunksjoner.

Undersøkelsen av Husby-gården i Stjørdal viser at denne gården etter all sannsynlighethar hatt navnet Husby før elvebruddet, dvs. senest på 900-tallet. Mange husebygårder iTrøndelag ligger nær Trondheim, langs veger som førte inn mot middelalderbyen. Denne

85

beliggenheten kan antyde en datering av husebygårdene i områdene nær byen til tidligmiddelalder. En tolkning av husebygårdene i Trøndelag som ferdahus innebærer at dennefunksjonen kan ha blitt tillagt gårdene til ulikt tidsrom ut fra behov.

Takk til Thyra Solem, NTNU, Vitenskapsmuseet, for titførittgen av de botaniske undersøkelsene på Husby,og for diskusjon om vegetasjonshistorien og til Harald Sveian, NGU, for diskusjoner om de geologiskeendringsprosesserte i Stjørdal og for nyttige innspill i forbindelse med skriving av artikkelen.

Noterl Steinnes har valgt å operere med 17 husebygarder nordenfjells da han utelukker Husby i Verdal og Husby i

Kvzefjord. Troms fra sin oversikt (Steinnes 1955:29.3l J. Disse gårdene er tatt med her. Det totale antallet går-

derved navn Husby blir dermed 19 og ikke 17. Av dette folger at det også blir 8 husebygårderi de gamle tron-

delagsfylkette og ikke 7 som anført av Steinnes.

- I Stjørdal ligger det i dag to husebygårder; Husby like utenfor Stjørdal sentrum og Husbyna i Skjolstadniarka.

Denne artikkelen omhandler førstnevnte husebygård.

3 “C dateringer fra øvrige kokegroperi samme område har gitt folgende resultat: BC 765-410 (BP 2460 1 55, T-

16947),BC 765-425 (BP 2475i35, TUa-4552), BC 895-795 (BP 2670 :f 70. T-16948).BC 770-420 (BP 24801 50, T-16951),BC 790-405 (BP 2480i95, T-16945).

i Tidsintervallet er kalkulert ut i fra daterte nivåeri torvsoylen, men med rimelig grad av sikkerhet. Steinar Gul-

liksen ved Nasjonallaboratoriet for radiologisk datering. NTNU, har vært konsultert for diskusjon om og kali-

brering av kalkulerte aldere.

5 Begrepene kongsgård og administrativ kongsgård benyttes i denne artikkelen om gårder hvor kongen med sitt

følge bodde i kortere eller lengre perioder, og hvor landskylden fra nzerontrådet ble sainlet inn. Med tilgangs-

punkt i disse gårdene kunne en tidlig sentralmakt utøve kontroll over de omkringliggende ontrådene.

4

Summary:Husby in Stjørdal - Royal Estate or Guesthouse?Two main theories have been put forward concerning the function of the huseby-farms inTrøndelag. Whereas Asgaut Steinnes saw the farms as royal administrative Centres, NilsHallan regarded these farms as guesthouses.

In 2003, archaeologists at NTNU, Museum of Natural History and Archaeology, carried

out extensive excavations at the farm Husby in Stjørdal, North Trøndelag. The primary aimwas to provide an overview of the farm`s history by using a combination of both archaeo-logical, botanical and geological sources, thereby hoping to shed light on how and when thefarm had functioned as a huseby-farm with specialized functions.

In the Viking Age, Husby was situated close to the Stjørdal river. This location was a cen-tral one, as the main road through the valley crossed the river between the two farms Husbyand Moksnes. Around AD 1000 however, the river changed its course, leaving Husby at aless favourable position in the valley. Our investigations strongly suggest that Husby`s posi-tion was closely tied to its location by the river crossing, thereby indicating a date for thehuseby name and function to the 10”‘century at the latest. Moreover, the importance of thefarm Værnes as attested by both archaeological and historical sources, makes an interpreta-tion of the Husby-farm in Stjørdal as a guesthouse rather than an administrative centre themost likely one.

86

LitteraturBerg. K. 1995: SI_/'0r(IuIfru .x'Irumlsrezl /il SImmm_fi1m1. Boknernda for ltistorielzrga i Stjordalsbygdeire.

Bernhardt. H.B. 2002:Arkeologisk foi'1fl11ler.vol<elseifnrliimlelse nml reguleI'iI1g.v/Ilmtfor Hu.s'b_\'Imgen.SI_/'or(Iulkorn/unne. Nord ~ Trøndelag fylkeskommune.

Brink. S. 2000:Nordens hus21byz11'—unga eller gantla? M. Olausson (red). En [micom Hnsbyur. pp. 65-73.Uppsala.

Crawford. B. E. 2()()6:Kongemzrkt og jarlemakt, stedsnavn som bevis? Betydningen av Houseby. llarrayog -stadir navn på Orknoyertes West Mainlartd. Viking LXIX. pp. 195-214.

Dybdahl. A. 1979: SI_/ortlulelz gje/Ninni lønljqezlrilen. Bnselnilreslltessige ug 0/<0I1(m1isk<'_/hr/mltl[St/0/dais»

l2_\'gcIc11een. 1200- 1660. Del nordiske (bdegílrclsprosjektets norske undersøkelser. Oslo.

Dybdahl. A. 1996: Naltrrvitertsktrpelige tlaterirtger' av steinkirker i Trøndelag. SPOR nr. 2. pp. 36-38.Dybdahl. A. 1997: Fylker' og skipreider i Trøndelag. Hislurislr tidsskrift 76/2. pp. 211-248.Hallan. N. 1955: Del eldste krongodset i Trøndelag. Historisk fiflsskri/'l37. pp.241-265.Haug. A. 2004: «Og elven bugted sig lig en graadig kjzerttpeslartge». SPOR nr. 2.pp. 4-5.

Henriksen. M.M. 2004: Husby i vikingtid- kontrollpunkt ved elveslyngzr. SPOR nr. 2. pp. 6-10.

Henriksen. M.M.2005: Undersøkelse av bosetningsspor' i forbindelse med reguleringsplan og bebyggelses-plan for del av Husby søndre og Husby nordre. Stjørdal. Upubliserl rapport i topografrsk arkiv. NTNU.

Vitenskapsmuseet. Seksjon for arkeologi og kulturhistorie.Henriksen. M.M. 2006:Undersøkelse av bosetningsspor' i forbirtdelse med realisering av reguleringsplan

for Husbyhagcn. Upublisert rapport i ropografrsk arkiv. NTNU. Vitenskapsmuseet. Seksjon for arkeologiog kulturhistorie.

Hermstad. E. 1931: Kongshaugene del I og 11.Sljorclalinggeli 24.12.1931 og 31.12.1931.

Hyenstrartd. 1974: CenIralI1_\'g(/ —RumII7_\'g¢I.SfI‘ll/\'IllI'(‘//(I,ekolrvrliislm (Jr/r mlmini.\'IrcII1'v(zlwvnrlli/rjel' i

/11ellri/1.vve11.s'l<yngrejärncilflel: Acta Urtiversitatis Stoekholrniertsis. Studies in North-Etrropezttt Archaeo-

logy 5. Stockholm.Klüwer. L.D. 1823: Nnrslce Mill!/(‘.YI7I((’l‘/((‘I'.aftegnede paa en Reise igjennern en Dee] af det Nordenfjeldske.

og beskrevne af Lorentz Diderieh Klüwer. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem.

Christiania.Larsson. G. 1986: Htmlbyurmt —led i enfornlizlu .s'an1/1iiIl.s'planering. Stockholm.

Leirfall. J. 1968: Liv og lagnad i Stjørdalshygderte. Srjorclfilslmka bd. 1.del 11.Petersen. J. 1931: Fortegnelse over gravfhrruger'på Moksnes. Nedre Stjørdalen. Topografisk arkiv, NTNU.

Vitenskapsmuseet. Seksjon for arkeologi og kulturhistorie.Petersen. Th. 1924: Zwei neugeftrrrderte Kultobjekte aus der íilteren Eisenzeit. Feseliseliri/'l Engen Mugk, pp.

484-499.Petersen. Th. 1929: Fra Stjørdalens oldtid. Sljorzlulingen 07.09.1929.

Petersen. Th. 1937: ()lzlsu/(sun:lingens II"/Vt’/(.\‘II936. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab Museet.

Petersen. Th. 1943: En gravplzrss fra vikingtiden på Vernes. Stjørdal. Meddelt i fellesntøtet 10de mai 1943.

De! Køligeligfe Norske Viclenxlvzibers .Selskab FnI'ImI11I/ing('r bd. XVI. nr. 17. pp.61-64.

Pettersson. J. 2000: Husabyarna —en kritisk forskningsöversikt. M. Olausson (red). En lmk om Hnshvur. pp.

49-63. Uppsala.

Rygh. K. 1879: Fuslefbnrlevriirijtgzez' og ulzlxagfu/1(I i Non/re Tlnnnrllrjenrr um]. Steraftryk af det kgl. Norske

Videnskabers selskabs skrifter 1878. Throndhjern.Rygh. O. 1903: N0/‘.s'l<c’G(l(lI't//HIWIC.Oplysninger santlede til brug ved rnatriklens revision. Gaardnavne i

Nordre Trondhjems Arnt bd. 15.

Schøning. G. 1910: Reise som giemienr en (lull (4/'N0I'ge. bd. 11.Trondhjem.

Sognnes. K. 1988: Senlrnlnxzlultnelseri Tmlirlelujg. En kvunlillitir' finuljzre m' gruvmalerizilerfizi yngrejerlr-

alder: Meddelelser nr. 12 fra prosjektet Fortiden iTrøndheim Bygrunn: folkebibliotekstomten. Riksanti-

kvaren, Utgravningskorttoret for Trondheim.

Sognnes, K. 1993: Kalkovnen ved Værnes kirke. Nord- 'l'r¢m(/elagltir/orielag clrlmk. pp. 59 - 67.Sognnes. K. 1998: Trondheimert før Nidaros. Trondelags vikingtid fra en arkeologisk synsvinkel. Historisk

lidsslfrifl 3/1998. pp.3l6-335.

87

Solem, T. 200421:Makrofossilundersøkelse Husbyhagen, Stjørdal, Nord - Trøndelag. NTNU Vitenskapsmu-seet, Seksjon for naturhistorie. Upublisert rapport.

Solem, T. 2004b: Makrofossilundersøkelse Husby søndre, Stjørdal, Nord - Trøndelag. NTNU Vitenskaps-museet, Seksjon for naturhistorie. Upublisert rapport.

Solem, T. 2006: Vegetasjonshistorie Husebymyra, Stjørdal, Nord - Trøndelag. NTNU, Vitenskapsmuseet,Seksjon for arkeologi og kulturhistorie/Seksjon for naturhistorie. Upublisert rapport.

Steinnes, A. 1955: Hnsebym: Den norske historiske forening. Skrifter 32. Oslo.

Sveian, H. 1995: Sandsletten blir til: Stjørdal fra fjordbunn til strandsted. Norges geologiske undersøkelse,Skrzfier 117.

Værnesbranden, I. N. 1928: Fra en svunnen rid. Sagn og historiefra Sfjordalen. Samlet av Ivar Nilssen Vær-nesbranden.

Westerdahl, C. Stylegar F. A. 2004: Husebyene i Norden. VikingLXVII, pp. 101-138.

88