Download pdf - Utespillets kunst

ut

es

pil

le

ts

k

un

st

På Westish College, et lite universitet på kysten av Lake Michigan, er baseball-stjernen Henry Skrimshander på vei mot en lysende karriere. Men da han helt uforklarlig misser på et rutinekast, besegler han samtidig skjebnen til fem personer.

Henrys kamp for å beholde selvtilliten truer snart med å ødelegge for hele hans framtid. Universitetsrektor Guert Affenlight, en ungkar på sin hals, forelsker seg hjelpeløst. Owen Dunne, Henrys rom- og lagkamerat, vikler seg inn i et farlig forhold. Mike Schwartz, lagkaptein og Henrys beste venn, innser at han har prio-ritert Henrys karriere på bekostning av sin egen.

Mens sesongen går mot slutten og den store avslutningskampen nærmer seg, blir alle tvunget til å konfrontere sine dypeste håp, verste redsler og innerste hem-meligheter. Med Utespillets kunst har Chad Harbach skrevet seg inn blant de ypperste i amerikansk litteratur.

«Så engasjerende og komplette debutromaner dukker opp veldig, veldig sjelden.»– Jonathan Franzen

«En magisk og melankolsk fortelling om vennskap og oppvekst som markerer debuten til en enormt talentfull forfatter.»

– The New York Times

«Når du først har begynt på den, er Utespillets kunst en bok du bare vil lese og lese … Den går ganske enkelt i gang med å skape livaktige karakterer med mange lag og fortelle en god, altoppslukende historie …»

– Daily Telegraph

Amerikansk presse om Utespillets kunst:

«Det er ren glede, lett å lese, som om den andre Fielding hadde en finger med i spillet …»

– John Irving

«Alt i alt den nydeligste og alvorligste debutroma-nen jeg har lest på svært lenge.»

– The Chicago Tribune

«En stor amerikansk roman av den gamle skole … Den skaper en verden befolket av spennende per-soner, som du kan være en del av i din egen be- vissthet, og som du vil lengte tilbake til når du er ferdig med den.»

– The Guardian

«En fabelaktig engasjerende roman ... når du har begynt på denne lange og dvelende romanen, vil du bli belønnet med en besettende, sjarmerende og vidunderlig varmhjertet leseopplevelse.»

– Sunday Times

Den amerikanske romansensasjonen

«… en fremragende roman …»– The Times

Chad Harbach

Sensasjonell romandebutant

Chad Harbach vokste opp i Wisconsin og tok eksamen ved Harvard i 1997. Han har vært Henry Hoynes Fellow ved University of Virginia, der han tok en Master of Fine Arts i 2004. Han er for tiden redaktør i tidsskriftet n+1, som han var med å grunn-legge. Han bor i Brooklyn.

Utespillets kunst er utgitt eller er under oversettelse i 18 land, boken har fått strålen-de anmeldelser og figurerer på en rekke bestselgerlister.

9 7 8 8 2 0 5 4 2 4 3 2 6

Originaltittel: The Art of Fielding

Copyright © 2011 by Chad Harbach

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Første gang utgitt av Little, Brown and Company, New York, USA

Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB

Sitatene fra Herman Melvilles Moby-Dick er oversatt av Bjørn Alex Herrman.

(Moby-Dick, Aschehoug 2010)

Sitatene fra Walt Whitmans Leaves of Grass er oversatt av Kurt Narvesen.

(Gresstrå 1 og Gresstrå 2, Bokvennen 2006 og 2007)

Sitatet fra Emily Dickinsons There’s a certain Slant of light er oversatt av Kurt Narvesen.

(Samlede dikt 1, nr. 320, Bokvennen 2008)

Sitatet fra «J. Alfred Prufrocks kjærlighetssang» er oversatt av Paal Brekke.

(Det golde landet og andre dikt, Den norske lyrikklubben 2003)

Sitatet fra Henry D. Thoreaus Walden; or Life in the Woods er oversatt av Andreas Eriksen.

(Walden – Livet i skogen, Pax 2007)

Sitatet fra Anton Tsjekhovs Mitt liv er oversatt av Erling Sande. (Pax 1979)

Printed in Sweden

Trykk/innbinding: ScandBook AB

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012

Papir: 70 g Norbook Cream 1,6

Boken er satt med Minion 11/15 pkt.

Omslagsdesign:

Oversetter Stian Omland er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-42432-6

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887)Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 4 av 554)

NOT PRINT READY!

Chad Harbach

Utespillets kunst

Oversatt fra engelsk av

Stian Omland


NOT PRINT READY!

Så vær lystige, gutter!

By farene tross!

Mens vår harpuner

rammer ballen for oss!

– Kampsangen til Westish College


NOT PRINT READY!

1

Schwartz la ikke merke til gutten så lenge kampen pågikk. Eller, han la

bare merke til det samme som de andre – at han var den minste spille-

ren på banen, et tynt unntakstilfelle av en shortstopp, rask til beins, men

svak med balltreet. Først etter at kampen var slutt, da gutten kom ut

igjen på den solsvidde innerbanen for å ta imot noen ekstra bakkeslag,

så Schwartz elegansen som formet hver eneste av Henrys bevegelser.

Det var andre søndag i august, like før det andre året til Schwartz på

Westish College, den lille høyskolen i bøyen på baseballhansken som

Wisconsin utgjør. Han hadde vært i hjembyen sin, Chicago, hele som-

meren, og Legion-laget hans hadde nettopp slått en gjeng bondegutter

fra South Dakota i semifinalen i en turnering uten navn. De få dusi-

nene med tilskuere klappet dempet etter at siste motspiller var slått ut.

Schwartz, som hadde vært svekket av hetekramper hele dagen, kastet

fra seg catchermasken og prøvde seg på noen ustøe skritt mot benken.

Han ble svimmel, ga opp, sank ned i støvet og lot den digre ryggtav-

len slappe av mot nettinggjerdet. Teknisk sett var det kveld, men solen

stekte fortsatt nådeløst. Han hadde sittet på huk bak motstandernes

slagmenn i fem hele kamper siden fredag kveld, og blitt stekt som en

bille i det svarte catcherutstyret.

Lagkameratene slengte hanskene inn til benken og satte kursen for

kiosken. Finalen begynte om en halvtime. Schwartz hatet å være den

svake, den som var på nippet til å svime av, men det var ikke noe å gjøre

med det. Han hadde presset seg selv hele sommeren – løftet vekter hver

11


NOT PRINT READY!

morgen, ti timers arbeidsdager på støperiet, baseball hver kveld. Og så

dette djevelske været. Han burde ha droppet turneringen – førstelags-

treningen i amerikansk fotball på Westish, en uendelig mye viktigere

aktivitet, begynte ved daggry i morgen, brutale intervallsprinter i shorts

og skulderputer. Akkurat nå burde han tatt seg en lur og spart knærne,

men lagkameratene hadde tryglet ham om å bli. Og nå satt han her på

dette falleferdige baneanlegget mellom en søppelfylling og en sexsjappe

ved hovedveien utenfor Peoria. Var han lur, droppet han finalen, kjørte

de fem timene nordover til skolen og sjekket inn på helseklinikken for å

få seg noe intravenøst og litt søvn. Tanken på Westish virket lindrende

på ham. Han lukket øynene og prøvde å mobilisere krefter.

Da han åpnet øynene igjen, kom shortstoppen fra South Dakota jog-

gende ut på banen igjen. Idet gutten passerte over kasterhaugen, skrellet

han av seg draktoverdelen og kastet den fra seg. Han var kledd i en

ermeløs hvit undertrøye, hadde ubegripelig konkav brystkasse og var

solbrent som en bonde, til midt på overarmen. Armene var like tykke

som tomlene til Schwartz. Han hadde byttet ut den grønne Legion-kap-

sen med en falmet sak fra St. Louis Cardinals. Raggete, mellomblonde

krøller stakk ut under den. Han så ut som han var 14, maks 15, men

aldersgrensen i turneringen var 17.

I kampen hadde Schwartz antatt at gutten var for liten til å treffe

høye susere, så han hadde bedt om den ene fastballen etter den andre,

høyt og innenfor. Før den siste hadde han fortalt gutten hva som kom,

og hadde lagt til: «Siden du ikke kan treffe den likevel.» Gutten slo og

bommet, bet tennene sammen og snudde seg for å ta den lange turen

tilbake til benken. Akkurat da sa Schwartz – veldig, veldig lavt, så det

skulle høres ut som det kom fra inni guttens egen skalle – «Pingle.»

Gutten nølte, og de magre skuldrene stivnet som på en katt, men han

snudde seg ikke. Det gjorde de aldri.

Nå, da gutten kom ut til den opprevne jordflekken som markerte

shortstoppens plass, stanset han, gynget på tærne og dinglet med

armene, som om han trengte å mykne seg opp. Han hoppet og vrik-

12


NOT PRINT READY!

ket, slengte med armene som vindmøller, kvittet seg med litt energi han

ikke burde hatt. Han hadde spilt like mange kamper som Schwartz i

den brutale heten.

Like etter kom South Dakota-treneren ruslende ut på banen med et

balltre i den ene hånden og et tjueliters malingsspann i den andre. Han

satte fra seg spannet ved hjemmebasen og slo noen slag på måfå i luften

med balltreet. En annen av South Dakota-spillerne travet ut til første

base, bærende på et likt spann mens han gjespet grettent. Treneren

stakk hånden i spannet, tok opp en ball og viste den til shortstoppen,

som nikket og huket seg sammen med hendene klare like over den tørre

jorden.

Guttungen gled inn foran det første bakkeslaget, tok imot ballen

med hansken med en doven eleganse, virvlet rundt og kastet til første

base. Til tross for at bevegelsen var treg, var det som om ballen ble

skutt ut av fingertuppene hans og bare økte farten mens den krysset

innerbanen. Den smekket inn i førstebasemannens hanske med lyden

av et våpen som ble avfyrt. Treneren slo et nytt slag, litt hardere – den

samme uanstrengte elegansen, det samme skuddknallet. Schwartz satte

seg fascinert litt opp. Førstebasemannen tok imot hvert kast på høyde

med brystbeinet, trengte aldri å flytte hansken, og slapp ballene i

plastspannet på bakken foran seg.

Treneren slo ballene hardere og lenger ut på banen – opp gjennom

midten, langt ut i gapet mellom shortstopp og tredje base. Gutten spo-

ret dem opp. Flere ganger var Schwartz sikker på at han måtte skli

eller stupe, eller at ballen rett og slett var umulig å ta, men han nådde

hver eneste en med tid til overs. Det virket ikke som han beveget seg

noe raskere enn en hvilken som helst annen brukbar shortstopp, og

likevel var han der øyeblikkelig, feilfritt, som om han hadde en slags

forhåndskjennskap til hvor ballen var på vei. Eller som om tiden gikk

langsommere, bare for hans skyld.

Etter hvert kast huket han seg ned i kattestillingen sin, med finger-

tuppene i den lille hansken skrapende mot den stekte jorden. Han tok

13


NOT PRINT READY!

et langsomt trilleslag med den nakne høyrehånden og kylte ballen i

full fart til første base. Han bykset høyt for å nappe ned en knallhard,

skjenende ball. Svetten rant nedover kinnene på ham mens han skar

gjennom luft som var tykk som suppe. Selv i full fart virket ansiktet

hans uttrykksløst, nesten uinteressert, som på en virtuos som gjorde

skalaøvinger. Han veide noe midt på femtitallet, maks. Schwartz hadde

ingen anelse om hvor guttens tanker var – om han hadde noen tanker i

det hele tatt, bak det tomme uttrykket. Han husket en linje fra professor

Eglantines poesitimer: Uttrykksløs, uttrykker Gud.

Så var trenerens spann tomt og førstebasemannens spann fullt, og

alle tre karene forlot banen uten et ord. Schwartz følte seg snytt. Han

ville at forestillingen skulle fortsette. Han ville spole den tilbake og se

den på nytt i langsom kino. Han kikket seg rundt for å se hvem andre

som hadde fulgt med – ville i det minste oppleve gleden ved å veksle

et blikk med et annet henrykt vitne – men ingen fulgte med. De få til-

skuerne som ikke hadde gått for å lete etter øl eller skygge, stirret passivt

på mobilskjermene sine. Guttens tapende lagkamerater var allerede ute

på parkeringsplassen, i ferd med å smelle igjen bagasjelokkene.

Et kvarter til kampstart. Schwartz, fortsatt svimmel, kom seg på

beina. Han kom til å trenge et par liter Gatorade for å kunne kjempe seg

gjennom den siste kampen, og deretter en kaffe og en snusboks til den

lange midnattsturen. Men først begynte han å gå mot den andre ben-

ken, hvor gutten var i ferd med å pakke sammen sakene sine. Han fikk

klekke ut hva han skulle si på veien bort. Hele sitt liv hadde Schwartz

lengtet etter å ha et eller annet altoverskridende talent, noe så ene-

stående fremragende at hele verden var enige om å kalle det genialt. Nå

som han hadde sett et talent av et slikt kaliber på nært hold, kunne han

ikke la det gå sin vei.


NOT PRINT READY!

2

Henry Skrimshander sto i kø i et bølgende marineblått og beige-stri-

pet telt og ventet på å få romplasseringen sin. De var i den siste uken i

august, bare tre uker etter at han hadde møtt Mike Schwartz i Peoria.

Han hadde sittet på bussen fra Lankton hele natten, og stroppene på

reiseveskene laget et svett kryss på brystet hans. En smilende dame i

marineblå T-skjorte med bilde av et skjegget mannsansikt ba ham stave

navnet sitt. Henry gjorde det, med bankende hjerte. Mike Schwartz

hadde forsikret ham om at alt var ordnet, men hvert øyeblikk den smi-

lende damen brukte på å bla i utskriftene, bekreftet det Henry i all

hemmelighet hadde visst hele tiden, og som bare ble enda mer åpenbart

av den velstelte grønne plenen og de grå steinbygningene som omga

den, solen som nettopp hadde stått opp over den dampende innsjøen og

bibliotekets speilglassfasade, den smidige jenta i den ermeløse toppen

bak ham som prikket på iPhonen sin mens hun sukket med en kjed-

somhet som var så sofistikert at Henry ikke kunne forestille seg noen

verdens ting om livet hennes: Han hørte ikke til her.

Han var født i Lankton i South Dakota 17 og et halvt år tidli-

gere. Lankton var en by med 43 000 innbyggere, omgitt av et hav av

mais. Faren var arbeidsleder i et metallverksted. Moren jobbet del-

tid som røntgentekniker ved All Saints. Lillesøsteren hans, Sophie, var

andreårselev ved Lankton High.

På Henrys niende fødselsdag hadde faren tatt ham med i sportsbu-

tikken og bedt ham velge seg akkurat hva han ville. Han hadde aldri

15


NOT PRINT READY!

vært i tvil – butikken hadde bare én hanske med navnet Aparicio Rod-

riguez preget i gropen – men Henry tok seg god tid, prøvde hver eneste

hanske, forbløffet over at han rett og slett kunne velge. Den gangen

hadde hansken virket enorm – nå var den nesten trang, knapt større

enn venstrehånden hans. Han likte det slik – det hjalp ham å kjenne

ballen.

Når han kom hjem fra kamper i Little League, pleide moren hans

å spørre hvor mange feil han hadde gjort. «Null!» skrøt han og smek-

ket til gropen i den elskede hansken med en knyttet neve. Moren hans

brukte fortsatt det navnet – «Henry, vær så snill å legge fra deg Null!»

– og han skar en flau grimase hver eneste gang. Men trygt inni sitt eget

hode tenkte han aldri på den som noe annet. Og han lot heller ingen

andre ta på Null. Hvis Henry befant seg på en base når en inning var

slutt, visste lagkameratene bedre enn å ta med seg kapsen og hansken ut

til ham på innerbanen. «Hansken er ikke en gjenstand i normal betyd-

ning,» skrev Aparicio i Utespillets kunst. «At en innerspiller skiller den

fra seg selv, selv i tankene, er en kilde til feil.»

Henry spilte shortstopp – bare, og aldri noe annet enn shortstopp,

den mest krevende plassen på innerbanen. Det ble slått flere bakkebal-

ler til shortstoppen enn til noen andre, og så måtte han kaste lengst til

første base. Han måtte også kaste ut to motspillere på en gang, dekke

andre base ved forsøk på å stjele den, forhindre at løperne på andre

lurte seg til for langt forsprang mot tredje base, kaste ballen videre når

den kom inn fra ytterbanen. Hver eneste trener Henry noen gang hadde

i Little League, kastet et eneste blikk på ham og pekte på ytre høyre

eller andre base. Eller så pekte ikke treneren i det hele tatt, bare trakk

på skuldrene over skjebnen som hadde gitt ham denne ynkelige reken,

denne fødte benkevarmeren.

Om han ikke var dristig i noe annet i livet, var Henry dristig i dette

– uansett hva treneren sa, eller hva øyebrynene hans uttrykte, jogget

han ut til shortstopplassen, smekket knyttneven i gropen på Null, og

ventet. Hvis treneren ropte at han skulle ha seg til andre base, eller ytre

16


NOT PRINT READY!

høyre, eller hjem til mamma, ble han bare stående, blunkende og stum,

og smekket med neven. Til slutt var det noen som slo et bakkeslag til

ham, og så viste han hva han kunne.

Det han kunne, var å spille ute. Hele livet hadde han studert hvor-

dan ballen forlot balltreet, vinklene og skruen, slik at han på forhånd

visste om han skulle skjære til høyre eller venstre, om ballen som kom

mot ham, kom til å sprette høyt eller skrense lavt langs bakken. Han

tok imot ballen rent, alltid, og kastet, alltid, perfekt.

Noen ganger insisterte treneren på å sette ham på andre base likevel,

eller bare lot ham bli på benken – så mager og patetisk var han. Men

etter et visst antall treninger og kamper – to eller tolv eller tjue, avhen-

gig av hvor sta treneren var – havnet han til slutt der hvor han hørte

hjemme, på shortstoppen, og så lysnet det mørke sinnet hans.

Da han kom til high school, gikk det stort sett på samme måte. Tre-

ner Hinterberg fortalte ham senere at han helt til det siste kvarteret av

uttaket hadde tenkt å la være å ta ham med. Da, ut av øyekroken, så han

Henry stupe som en pil etter et snorrett slag det luktet svidd av, og så,

liggende rett ut på magen, vippe ballen over hodet og rett i hendene på

en sjokkert andrebasemann: To løpere var ute. Junior-førstelaget hadde

en ekstra spiller det året, og den ekstra spilleren hadde flunkende ny,

ekstra liten drakt.

Tredjeåret var han shortstopp i startoppstillingen til førstelaget. Etter

hver eneste kamp spurte moren hans hvor mange feil han hadde på sta-

tistikken, og svaret var alltid Null. Den sommeren spilte han på et lag

som var sponset av den lokale veteranorganisasjonen American Legion.

Han la opp timene han jobbet i butikkjeden Piggly Wiggly sånn at han

kunne reise til turneringer i helgene. For en gangs skyld trengte han ikke

å bevise noe. Lagkameratene og trener Hinterburg visste at selv om han

ikke slo homerunner – hadde aldri noen gang slått en homerun – kom

han likevel til å hjelpe dem å vinne.

Men halvveis ut i den siste sesongen kom en bedrøvelse snikende.

Han spilte bedre enn noen gang, men for hver inning som gikk, kom

17


NOT PRINT READY!

han nærmere slutten. Han hadde ingen forhåpninger om å få spille på

college. Collegetrenere var som jenter – øynene deres søkte rett til de

største, kraftigste gutta, uavhengig av hva gutta egentlig var verdt. Ta for

eksempel Andy Tsade, førstebasemann på sommerlaget til Henry, som

skulle til St. Paul State University på fullt stipend. Andys kastearm var

middels, fotarbeidet slurvete, og han lot alltid Henry fortelle ham hvor

han skulle plassere seg. Han hadde aldri lest Utespillets kunst. Men han

var stor og keivhendt og en gang i blant dro han en ball over gjerdet.

En dag dro han en over gjerdet mens St. Pauls trener så på, og nå fikk

han spille baseball i fire år til.

Henrys far ville at han skulle begynne å jobbe på metallverkstedet

– to av karene skulle pensjonere seg ved slutten av året. Henry sa at han

kanskje ville gå på Lanktons lokale college i et par år, ta litt bokføring og

regnskap. Noen av klassekameratene hans skulle til college for å reali-

sere drømmene sine, mens andre ikke hadde noen drømmer, og skaffet

seg jobber og drakk øl. Han klarte ikke å identifisere seg med noen av

dem. Han hadde aldri villet noe annet enn å spille baseball.

Turneringen i Peoria hadde vært sommerens siste. Henry og lag-

kameratene tapte i semifinalen mot et lag fullt av digre sluggere fra

Chicago. Etterpå jogget han ut til shortstopplassen for å ta imot femti

lave treningsslag, sånn som han alltid gjorde. Han hadde ingenting igjen

å trene til, ingen grunn til å prøve å bli bedre, men det betydde ikke at

han ikke hadde lyst. Mens trener Hinterberg prøvde å blåse ballen forbi

ham, så Henry for seg det samme som alltid: Han spilte shortstopp for

St. Louis Cardinals i den sjuende og siste kampen i The World Series,

den store finalen, mot New York Yankees på Yankee Stadium. De ledet

med ett poeng, siste slagmann, Yankees-spillere på alle basene. Én til

ut, så var seieren sikret.

Idet han stakk Null i bagen, grep en hånd ham i skulderen og dro ham

rundt. Brått sto han ansikt til ansikt – eller ansikt til hals, ettersom den

andre karen var høyere enn ham og hadde piggsko – med catcheren på

Chicago-laget. Henry kjente ham igjen med det samme – under kam-

18


NOT PRINT READY!

pen hadde han tipset ham om kastet og så kalt ham noe. Han hadde

dessuten slått en homerun som passerte ti meter over veggen bak ytre

midtbane. Nå satte han de store, ravgule øynene i Henry med en skarp

intensitet.

«Jeg er glad jeg fant deg.» Stopperen slapp Henrys skulder med den

enorme, svette hånden og bød den fram. «Mike Schwartz.»

Håret til Mike Schwartz var sammenfiltret og vilt. Svette og støv teg-

net striper i ansiktet hans. Svetten fikk den svarte stiften under øynene

til å renne nedover kinnbeina og ned i de tette skjeggstubbene.

«Jeg så deg ta imot de bakkeslagene,» sa han. «Jeg ble imponert av to

ting. For det første at du var der ute og jobbet hardt i denne varmen.

Herregud, jeg kan nesten ikke gå. Det krever innsatsvilje.»

Henry trakk på skuldrene. «Det andre er at du er en jævlig god short-

stopp. Strålende førstesteg, strålende instinkter. Jeg aner ikke hvordan

du fikk tak i halvparten av de slagene. Hvor spiller du til høsten?»

«Spiller?»

«Hvilket college. Hvilket college skal du spille baseball for?»

«Åh.» Henry nølte, flau både over at han ikke hadde skjønt spørsmå-

let og over svaret han skulle til å gi ham. «Jeg skal ikke spille.»

Men Mike Schwartz virket fornøyd med det. Han nikket, klødde seg

i de mørke skjeggstubbene på haken og smilte: «Tror du, ja.»

Schwartz fortalte Henry at Westish Harpooners hadde vært elendige i

for mange år til at noen gadd å telle, men at de med Henrys hjelp skulle

gjøre noe med det. Han snakket om offervilje, lidenskap, lyst, fokus på

detaljer, nødvendigheten av å anstrenge seg som en mester hver eneste

dag. Henry syntes det lød vakkert, som å lese Aparicio, men bedre, fordi

Schwartz sto rett foran ham. Under kjøreturen tilbake til Lankton, skvi-

set ned på klappsetet i trener Hinterbergs Dodge Ram, kjente han en

slags trøstesløshet gripe tak, fordi han regnet med at han aldri kom til

å høre fra branden igjen, men da han kom hjem, ventet det allerede en

lapp på kjøkkenbordet med Sophies jenteskrift: Ring Mike Shorts!

19


NOT PRINT READY!

Tre dager senere og etter tre lange samtaler med Schwartz, i all hem-

melighet mens foreldrene var på jobb, begynte Henry å tro. «Det går

langsomt,» sa Schwartz. «Hele kontoret har ferie. Men det går. Jeg fikk

kopien av karakterutskriften din fra high school i morges. Godt gjort i

fysikk.»

«En karakterutskrift?» spurte Henry forbløffet. «Hvordan klarte du

det?»

«Jeg ringte skolen.»

Henry trodde ikke sine egne ører. Det var kanskje innlysende – ville

man ha en utskrift, ringte man skolen. Men han hadde aldri møtt en

som Schwartz, en som med en gang han ville ha noe, satte i gang med å

skaffe seg det. Ved middagsbordet den kvelden kremtet han og fortalte

foreldrene om Westish College.

Moren hans virket glad. «Så denne mister Schwartz,» sa hun, «han

er altså baseballtrener på skolen?»

«Eh … ikke akkurat. Han er vel mer spiller på laget.»

«Åh. Ja vel. Hm.» Moren hans prøvde å fortsette å virke glad. «Og du

har aldri truffet ham før sist søndag? Og så kommer alt dette? Jeg må

få si at det høres litt rart ut.»

«Ikke for meg.» Faren hans pusset nesen i servietten og etterlot seg

den vanlige flekken med stålstøv-snørr. «Westish College trenger helt

sikkert alt de kan få tak i av penger. De setter gjerne hundre lettlurte

tullinger på baseballaget så lenge de betaler skolepengene.»

Der var den mørke tanken Henry virkelig hadde anstrengt seg for

å undertrykke – at det var for godt til å være sant. Han roet ner-

vene med en slurk melk. «Men hvorfor skulle Schwartz bry seg om

det?»

Jim Skrimshander fnøs. «Hva er grunnen til at noen bryr seg om noe

i det hele tatt?»

«Kjærlighet,» sa Sophie. «Han elsker Henry. De snakker i telefonen

hele dagen lang, som to turtelduer.»

«Nesten, Soph.» Faren deres skjøv stolen bort fra bordet og tok med

20


NOT PRINT READY!

seg tallerkenen bort til vasken. «Penger. Mike Schwartz får helt sikkert

sin andel. Tusen dollar per tulling.»

Senere på kvelden oppsummerte Henry samtalen for Schwartz.

«Pøh,» sa Schwartz. «Slapp av. Han kommer til å ombestemme seg.»

«Du kjenner ikke faren min.»

«Han kommer til å ombestemme seg.»

Da Henry ikke hørte fra Schwartz resten av helgen, begynte han å bli

dyster og føle seg dum over at han hadde tillatt seg å håpe. Men mandag

ettermiddag kom faren hjem og la den urørte matpakken sin tilbake i

kjøleskapet.

«Er du frisk, vennen min?» spurte Henrys mor.

«Jeg gikk ut og spiste lunsj.»

«Så hyggelig,» sa hun. Henry hadde besøkt faren i lunsjpausen

mange ganger i årenes løp – uansett vær satt karene ute på benker

som var vendt mot veien, med ryggen mot verkstedet, og gomlet i seg

brødskivene sine. «Med gutta?»

«Med Mike Schwartz.»

Henry så på Sophie – noen ganger, når han ikke klarte å si noe, sa

Sophie det for ham. Hun var like storøyd som ham. «Vel vel!» sa hun.

«Få høre mer!»

«Han kom innom på verkstedet omtrent i lunsjpausen. Tok meg med

bort til Murdock’s.»

Himmelfallen var nok ikke et sterkt eller rart nok ord til å beskrive

Henrys følelser. Schwartz bodde i Chicago, Chicago var åtti mil unna,

og så hadde han stukket innom verkstedet? Og tatt med Henrys far til

Murdock’s? Og så kjørt tilbake, uten engang å fortelle Henry at han

hadde gjort det, og slett ikke kommet bortom for å si hei?

«Det er en meget seriøs ung mann,» sa faren hans.

«Og med seriøs mener du at Henry kan gå på Westish? Eller betyr

seriøs at Henry ikke kan gå på Westish?»

«Henry kan gjøre akkurat hva han vil. Det er ingen som hindrer ham

i å gå på Westish eller noe annet sted. Min eneste bekymring –»

21


NOT PRINT READY!

«Joho!» Sophie bøyde seg over bordet og ga broren en high five.

«College!»

«– er om han forstår hva som venter. Westish er ikke noen gjennom-

snittlig skole. Det akademiske er vanskelig, og baseballaget er noe man

forplikter seg til på heltid. Hvis Henry skal lykkes der …»

… og Henrys far, som sjelden kom med fire ord på rad, spesielt ikke

en mandag kveld, snakket hele resten av måltidet om offervilje, liden-

skap, lyst, fokus på detaljer, nødvendigheten av å anstrenge seg som en

mester hver eneste dag. Han snakket akkurat som Mike Schwartz, uten

at han helt hørtes ut som han var klar over det, og han hørtes faktisk

også en hel del ut som seg selv, bare med mange flere ord, og, syntes

Henry, med en litt mer sjenerøs innstilling til sønnens talenter enn van-

lig. Da faren reiste seg for å ta med tallerkenen bort til vasken, klappet

han Henry på skulderen og smilte bredt: «Jeg er stolt av deg, kamerat.

Dette er en stor sjanse. Ta den.»

Det er et mirakel, tenkte Henry. Mike Schwartz utretter mirakler.

Fra da av fortsatte han å snakke med Schwartz på telefonen hver eneste

kveld, la planer, fant ut av detaljer – men nå gjorde han det åpenlyst,

i stuen, og faren hans vaket like i nærheten, med lyden av på TV-en,

røyken i full gang, tyvlyttende og med en og annen høylytt kommen-

tar. Noen ganger ba Schwartz om å få snakke med Jim. Da rakte Henry

telefonen til faren, og faren satte seg ved skrivebordet og gikk gjennom

selvangivelsen til familien Skrimshander.

«Takk,» sa Henry i telefonen, med sterke følelser i sving den dagen

han kjøpte bussbilletten. «Tusen takk.»

«Alt i orden, Skrim,» sa Schwartz. «Fotballsesongen begynner snart,

og jeg kommer til å være opptatt. Bare finn deg til rette. Jeg tar kontakt,

og så sees vi.»

«Phumber, fire null fem,» sa den smilende damen. Hun stakk en nøkkel

og et papirkart i hånden hans, og pekte til venstre. «Den lille plassen.»

Henry smatt gjennom en sval åpning mellom to bygninger og kom

22


NOT PRINT READY!

ut i en lys, travel scene. Dette var ikke Lankton Community College

– dette var college på film. Bygningene matchet – alle var fire eller fem

etasjer høye og av lav og bred, grå og værbitt stein, med dype vinduer

og tak med spisse gavler. Sykkelstativene og benkene var nymalt mari-

neblå. To høye fyrer i shorts og slipperser vaklet mot en åpen dør under

vekten av en diger flatskjerm-TV. Et ekorn kom rasende ned fra et tre

og dunket borti beinet til den av dem som rygget – han skrek til og datt

på knærne, og hjørnet av TV-en sank ned i den frodige nye jorden. Den

andre fyren lo. Ekornet var borte for lengst. Fra et vindu høyere oppe

et sted kom lyden av en fiolin drivende.

Henry fant Phumber Hall og gikk opp trappen til øverste etasje.

Døren som var merket 405 sto ørlite på gløtt, og plipp-ploppende

musikk kom ut gjennom sprekken. Henry ble stående nervøst i trap-

pen. Han visste ikke hvor mange romkamerater han kom til å ha, eller

hva slags romkamerater de kunne komme til å bli, eller hva slags musikk

det var. Hvis han i det hele tatt hadde vært i stand til å forestille seg

studentene ved Westish College, forestilte han seg tolv hundre Mike

Schwartzer, digre og mytiske og alvorlige, og tolv hundre kvinner av

den typen Mike Schwartz kanskje ville være sammen med: langbeinte,

slående vakre, vel bevandret i oldtidens historie. Alt sammen var egent-

lig for overveldende til at han kunne tenke på det. Han skubbet til døren

med foten.

Rommet inneholdt to like stålsenger og to like møbelsett i lyst tre:

skrivebord, stoler, klesskap og bokhyller. En av sengene var pent opp-

redd, med tykk havskumgrønn dyne og et vell av luftige puter. Den

andre madrassen var naken, bortsett fra en stygg okerfarget flekk som

hadde omtrent samme størrelse og form som et menneske. Begge

bokhyllene var allerede blitt pent fylt opp, og bøkene plassert etter for-

fatternavn fra Achebe til Tocqueville, med resten av T-ene til og med

Z stablet på peishyllen. Henry dumpet bagasjen sin på den okerfargede

flekken og halte det slitte eksemplaret av Aparicio Rodriguez’ Utespillets

kunst opp av shortslommen. Kunsten var den eneste boken han hadde

23


NOT PRINT READY!

tatt med seg, den eneste boken Henry virkelig kunne inn og ut – plut-

selig føltes det som det kunne være en grusom svakhet. Han skulle til

å kile den inn mellom Rochefoucauld og Roethke, men har du sett,

der sto det et eksemplar allerede, en pent innbundet utgave med en

rygg som var brukket én gang. Henry tok den ut og vendte på den.

På forsatsbladet, med nydelig kalligrafisk håndskrift, sto navnet Owen

Dunne.

Henry hadde lest Aparicio på nattbussen. Eller, han hadde i hvert fall

hatt boken åpen på fanget mens motorveiens kjedelige betongflater rul-

let forbi. Å lese Aparicio var etter hvert blitt vanskelig å definere som

lesing, ettersom han stort sett kunne boken utenat. Han kunne bla til et

kapittel, et hvilket som helst kapittel, og bare formen på de korte, num-

mererte avsnittene var nok til å vekke hukommelsen. Munnen mumlet

ordene mens øynene gled over siden uten å fokusere.

26. Shortstoppen er en kilde til ro i midten av forsvaret. Han utstråler

denne roen, og lagkameratene svarer.

59. Å ta imot et bakkeslag må betraktes som en sjenerøs handling og en

innsiktsfull handling. Man beveger seg ikke mot ballen, men med

den. Dårlige utespillere hogger etter ballen som etter en fiende. Det

er antagonisme. En sann utespiller lar ballens bane bli sin egen bane,

og forstår på den måten ballen og oppløser selvet, som er kilden til

all lidelse og dårlig forsvarsspill.

147. Kast med beina.

Aparicio spilte shortstopp for St. Louis Cardinals i atten sesonger. Han

la opp det året Henry fylte ti. Han ble valgt inn i baseballens Hall

of Fame ved første anledning og var den beste defensive shortstoppen

noensinne. Som spiller hadde Henry formet seg etter helten på abso-

lutt alle måter, fra den glidende måten han med to hender tok imot

bakkeslag på, via hvordan han trakk kapsen ned i pannen for å skygge

for solen, til de tre lette dunkene på hjertet før han gikk inn for å slå.

24


NOT PRINT READY!

Og draktnummeret, selvfølgelig. Aparicio mente at tallet 3 hadde stor

betydning.

3. Det er tre faser: Tankeløs eksistens. Tanke. Retur til tankeløs

eksistens.

33. Ikke bland første og tredje fase. Tankeløs eksistens er noe alle oppnår,

retur til tankeløs eksistens oppnås av svært få.

Henry måtte innrømme at han ennå ikke forsto mange av setningene

og påstandene i Kunsten. Men de dunklere delene av Kunsten hadde

alltid vært de han likte best, enda bedre enn de detaljerte og usedvan-

lig nyttige beskrivelsene av, for eksempel, hvordan man skulle holde

en løper nær andre base (Aparicio kalte det flørting) eller hva slags sko

man skulle bruke på vått gress. De dunkle delene, uansett hvor frust-

rerende de kunne være, ga Henry noe å strekke seg etter. Han drømte

om at han en dag skulle bli en god nok spiller til å kunne knekke dem

og suge til seg deres skjulte visdom.

213. Døden er stadfestelsen av alt idrettsmannen gjør.

Den plipp-ploppende musikken stilnet. Henry ble oppmerksom på en

mumlelyd som hørtes ut som den kom fra den andre siden av en lukket

dør i hjørnet av rommet. Han hadde trodd det var et kott, men nå la han

øret mot den og hørte fossende, rennende vann. Han banket forsiktig

på.

Ikke noe svar. Han vred på dørhåndtaket, og fra den andre siden kom

det et skarpt klynk idet døren traff noe hardt. Henry lukket døren igjen

med et rykk. Men det var jo dumt – han kunne ikke akkurat løpe sin

vei. Han åpnet døren på nytt, og på nytt smalt den inn i noe hardt.

«Au!» lød et rop innefra. «Hold opp, er du snill!»

Rommet viste seg å være et bad, og en person som var omtrent på

Henrys alder, lå på det svarte og hvite sjakkrutete flisgulvet og holdt

25


NOT PRINT READY!

seg på hodet. Det askegrå håret var kortklipt, og mellom fingrene på de

kanarigule gummihanskene så Henry et kutt med litt blod langs kanten.

Vannet rant i badekaret, og ved siden av ham lå en tannbørste, frådende

av et kornet, blågrønt rensemiddel. «Gikk det bra?» spurte Henry.

«Denne mørtelen er skitten.» Den unge mannen satte seg opp og

gned seg på hodet. «Man skulle tro de ville vaske mørtelen.» Huden

hans hadde farge som tynn kaffe. Han tok på seg briller med stålinn-

fatning og gransket Henry fra topp til tå. «Hvem er du?»

«Henry,» sa Henry.

«Er du det?» Den unge mannens buede øyebryn skjøt til værs. «Er

du sikker?»

Henry så ned i den høyre håndflaten sin, som om det kunne være

der han fant et ubestridelig tegn på sin henryhet. «Ganske sikker.»

Den unge mannen kom seg på beina, og etter å ha vrengt av seg en

av de knallgule hanskene, pumpet han Henrys hånd varmt opp og ned.

«Jeg hadde regnet med en som var større,» forklarte han. «På grunn

av det med baseballen. Jeg heter Owen Dunne. Jeg blir homsemulatt-

romkameraten din.»

Henry nikket på en måte han håpet var passende.

«Jeg skulle egentlig hatt dette rommet for meg selv.» Owen slo ut med

den ene hånden, som for å favne om utsikten til et stort landskap. «Det

inngikk i stipendpakken min, som vinner av Maria Westish-prisen. Jeg

har alltid drømt om å bo alene. Har ikke du?»

Henry hadde faktisk alltid drømt om å bo sammen med en som

hadde et eksemplar av Aparicios bok. «Spiller du baseball?» spurte han

og snudde og vendte på Owens innbundne Kunsten.

«Jeg har prøvd meg litt,» sa Owen, og la noe mystisk til: «Men ikke

som deg.»

«Hva mener du?»

«I forrige uke fikk jeg en telefon fra president Affenlight. Er du kjent

med hans Sperm-Squeezers?»

Henry var ikke det. Owen nikket medfølende. «Ikke overraskende,»

26


NOT PRINT READY!

sa han. «Den har ikke nevneverdig akademisk tyngde nå for tiden, selv

om den var et fruktbart – ha! – verk på sitt felt. Jeg fant den meget

inspirerende da jeg var fjorten–femten år gammel. I hvert fall, presi-

dent Affenlight ringte meg hjemme hos moren min i San Jose og sa at

en usedvanlig talentfull student var innlemmet blant førsteåringene, og

at selv om dette var strålende nytt for skolen som sådan, utgjorde det

en utfordring for Boligkontoret. Ettersom jeg var den eneste på kullet

med enerom, lurte han på om jeg ville være villig til å si fra meg et av

stipendprivilegiene mine og få en romkamerat.

Affenlight kan snakke en trill rundt,» fortsatte Owen. «Han snakket

så varmt om deg, og om de mer abstrakte dyder ved romkameratska-

pet, at jeg nesten glemte å forhandle. Skal jeg være helt ærlig, synes jeg

profesjonaliseringen av collegeidretten er et ganske så avskyelig feno-

men. Men siden administrasjonen var villig til å kjøpe den der til meg»

– han pekte med en gulhansket finger på den snertne datamaskinen på

skrivebordet– «og dessuten slenge på et romslig lærebokstipend bare

for å overtale meg til å bo sammen med deg, må du være litt av en spiller.

Det vil være en ære å få kaste litt ball med deg en gang.»

«Gir de deg penger for å være romkameraten min?» spurte Henry, så

vantro og forvirret at han nesten ikke fikk med seg Owens tilbud. Hva i

all verden kunne Mike Schwartz ha sagt eller gjort som hadde ført til at

presidenten på Westish ringte folk hjemme og snakket varmt om ham?

«Ville det være uforskammet å … ja, altså … kan jeg få spørre …?»

Owen trakk på skuldrene. «Sannsynligvis ikke i nærheten av det de

betaler deg. Men nok til å betale for det teppet der ute, som er et dyrt

teppe, så vær så snill, ikke gå på det med sko. Og nok til marihuana av

høy kvalitet resten av skoleåret. Eller, kanskje semesteret. Til halloween,

i hvert fall.»

Etter det første møtet så Henry svært lite til Owen. De fleste etter-

middagene kom han feiende inn på rommet, tok noen notatbøker ut av

sekken og erstattet dem med noen andre notatbøker, eller tok av seg den

pene grå genseren og erstattet den med den pene røde genseren, før han

27


NOT PRINT READY!

feide ut igjen med ett ord: «Prøve.» «Demonstrasjon.» «Stevnemøte.»

Henry nikket, og det antallet sekunder Owen befant seg i rommet, kon-

sentrerte han seg dypt om den oppgaven han hadde liggende åpen foran

seg, så han ikke skulle virke fullstendig ubrukelig og forvirret.

Stevnemøtet var med Jason Gomes, en avgangselev som hadde

hovedrollen i alle studentskuespillene. Det varte ikke lenge før Owens

notatbøker og gensere hadde forflyttet seg til Jasons rom. Om morge-

nen, på vei til undervisning, så Henry dem lese sammen i collegekafeen,

Café Oo, med Jasons hånd liggende oppå Owens mens de tok seg god

tid med hver sin espresso og bøkene sine, noen av dem med titler på

fransk. Til middag, når Henry satt alene i en halvmørk nisje i spise-

salen og prøvde å virke både uanselig og tilfreds, kunne Owen og Jason

komme ruslende inn, plukke med seg frukt og kjeks til å holde seg

gående gjennom teaterprøvene, og rusle ut igjen. Etter midnatt, når

Henry trakk for gardinene for å legge seg, kunne han se dem dele en

joint på trappen utenfor bygningen midt imot, Owen med hodet på

skakke for å hvile det på kjærestens skulder. Henry syntes det virket som

de ikke trengte å bry seg om mat eller søvn – de var for opptatte, for

lykkelige, til slike trivielle hensyn. Owen hadde skrevet et stykke i tre

akter, «en slags nymarxistisk Macbeth, som utspiller seg i et åpent kon-

torlandskap», som han en gang beskrev det, og Jason spilte hovedrollen.

Et par helger i løpet av høsten kjørte Jason hjem til Chicago eller en

eller annen tilliggende forstad. For Henry var de helgene en kilde til let-

telse og glede. Han hadde en venn, i det minste til søndag kveld. Owen

brukte formiddagen til å lese og drikke te i rutet pyjamas, noen gan-

ger mens han røykte en joint eller stirret uinteressert på skjermen på

den tause BlackBerry-en sin, til Henry med omhyggelig nonchalanse

spurte om han kanskje ville være med og spise brunsj. Owen kikket over

brillene med den runde innfatningen og sukket, som om Henry var et

irriterende barn. Men så snart de kom seg ut i høstluften, begynte Owen

– vanligvis fortsatt i pysjen, med en genser utenpå – å snakke, å svare

på spørsmål Henry aldri ville kommet på å stille.

28


NOT PRINT READY!

«Han drar med min hele og fulle tillatelse,» sa han og kastet et nytt

blikk på telefonen, som ikke hadde gitt fra seg så mye som et pip. «Min

hele og fulle tillatelse og forståelse. Vi har definert rammer for hva som

er tillatt, og jeg er ganske sikker på at han holder seg innenfor de ram-

mene. Vi kommuniserer åpent, som voksne. Og jeg vet at hvis jeg hadde

blitt med, ville det forandret hele opplevelsens vesen.»

Henry, som forsto hvem han var, og ikke så mye annet, nikket

ettertenksomt.

«Altså, ikke at jeg i det hele tatt vil bli med. Nei, ærlig talt. Jeg har sagt

det og jeg mente det. Og jeg setter pris på at han er oppriktig om hva han

ønsker seg på dette stadiet i livet. Vi er unge, begge to, sier han, og det

kan jeg ikke si noe på. Men det uroer meg likevel. Av to grunner. Jeg er

redd begge er klare indikasjoner på min bakstreverske sentimentalitet

og at jeg generelt er lite egnet til en moderne tilværelse. Den første er

at familien hans er der, foreldrene, broren, søsteren. Han spiste middag

med dem i går kveld. Kan du tenke deg noe sånt, fire andre mennesker

som både ser ut og oppfører seg sånn? Jeg innrømmer det, jeg vil møte

dem. Jeg vil faktisk veldig gjerne møte dem. Og det er kanskje en smule

pinlig, ettersom det bare er sju … seks uker siden vi møtte hverandre.

Herregud, seks uker. Jeg er så patetisk. Men jeg vet at hvis moren min

hadde bodd i kjøreavstand herfra, ville jeg allerede ha tvunget de to inn i

det samme rommet, bare for min egen dumme gledes skyld. Ikke sant?»

Henry nikket på nytt, og fylte tallerkenen med pannekaker.

«Du burde ikke spise så mye mel,» sa Owen og forsynte seg med en

eneste pannekake. «Selv når jeg er stein, spiser jeg ikke noe særlig mel.

Den andre grunnen er naturligvis at jeg er en overbevist monogamist.

I praksis, om ikke teoretisk sett. Jeg kan ikke for det. Erkjenner jeg

min egen seksuelle eksklusivitets undertrykkende, regressive vesen? Ja.

Ønsker jeg meg den samme eksklusiviteten intenst? Ja igjen. Man kan

sikkert finne en eller annen måte å se det på som ikke er paradoksal.

Kanskje jeg tror på kjærligheten. Kanskje jeg bare lengter voldsomt etter

mors anerkjennelse. Et øyeblikk.» Owen jogget tilbake til varm-mat-

29


NOT PRINT READY!

køen, samlet fire pannekaker til på en stekespade og lempet dem over

på tallerkenen. «Beklager at jeg babler i vei på denne måten, Henry. Jeg

tror jeg er helt usedvanlig stein.»

Etter brunsj gikk de til kulturbygget for å spille bordtennis. Owen

viste seg, selv helt usedvanlig stein, å være en forbausende god spiller.

Slagene hans var rolige, men han bommet aldri på bordet, og Henry,

som hatet å tape i bordtennis, måtte hive seg rundt og grynte og svette

for å beholde forspranget. Og hele tiden snakket Owen uten stans om

kjærlighet og Jason og monogamiets selvmotsigelser, tilsynelatende helt

uten å følge med på kampen, mens han likevel skar til med elegante

dropper som sendte Henry langstrakt på tvers av bordet. Av og til skjøt

Henry inn en kommentar, for å vise at han hørte etter og var inter-

essert, men for ham var monogami ikke så mye en selvmotsigelse som

et glamorøst og muligens uoppnåelig mål, baksiden av hans egen jom-

frudom, og han sørget for å holde kommentarene vage. Mangelen på

erfaring hadde ikke plaget ham så mye på high school – han var tross

alt bare 17 – men her på Westish, hvor alle var mye mer sofistikerte, for

ikke å snakke om eldre, hadde den allerede fått preg av å være en sjelden

lidelse, en som det, til tross for at den ikke var spesielt vanskelig å leve

med, ville være forbundet med skam å avsløre og vanskelig å bøte på.

Men det føltes herlig å bevege seg, å spille, og Henry var snart i bare

T-skjorten, og svetten rant av ham. Etter hvert game var han smertelig

sikker på at Owen kom til å legge fra seg racketen – den godeste Owen

virket som han kjedet seg litt – men Owen, tørr i den høye pannen, fort-

satt med genseren utenpå pysjen, mumlet bare: «Gratulerer, Henry,» og

sendte i vei en ny bomullslett serve. De spilte til det var på tide å spise

middag, og etterpå vendte de tilbake til kulturbygget for å se på World

Series, hvor Henry bøyde seg mot skjermen for å studere bevegelsene

til shortstoppen mens Owen lå tilbakelent på sofaen med en åpen bok.

En gang iblant, vekket av en dyster tanke, fant Owen fram mobilen og

så på skjermen, før han stakk den i lommen igjen.

Henry sov godt den natten, sliten etter fire timer med bordtennis

30


NOT PRINT READY!

og på et eller annet vis beroliget av Owens dempede, nasale pusting.

Søndag kveld summet Owens telefon omsider, og han forsvant igjen.

Selv i Owens fravær vitnet Phumber 405 så håndgripelig om hans

eksistens at Henry, der han satt alene og forvirret på sengen, ofte ble

slått av den urovekkende tanken at Owen var til stede og at han selv ikke

var det. Owens bøker fylte bokhyllene, bonsaitrærne og pottene med

urter sto på rad i vinduskarmene, og den glisne, kantete musikken hans

lød døgnet rundt fra det trådløse stereoanlegget. Henry kunne ha byttet

ut musikken, men han hadde ikke noe musikk selv, så han lot den spille

videre. Owens dyre teppe dekket gulvet, de abstrakte maleriene veg-

gene, klærne og håndklærne hyllene i skapene. Henry likte et av bildene

spesielt godt, og han var glad for at Owen tilfeldigvis hadde hengt det

over hans seng – et stort rektangel, utoversmurt og grønt, med tynne,

hvite striper som lett kunne ha vært linjene på en baseballbane. Owens

potrøyk hang i luften, blandet med de oppkvikkende sitrus- og ingefær-

luktene fra de organiske vaskemidlene hans, selv om Henry ikke forsto

seg på når han røykte og vasket, i og med at han var så sjelden hjemme.

Som kontrast var de eneste tegnene til Henrys eksistens de sammen-

filtrede lakenene på den uoppredde sengen, noen få lærebøker, et par

skitne jeans som hang over stolen, et bilde han hadde teipet opp av søs-

teren, og et av Aparicio Rodriguez. Null lå på en hylle i et skap. Finn

deg til rette, tenkte han, så tar Mike kontakt. Han skulle gjerne ha vasket

badet, som et tegn på velvilje, men han kunne aldri finne et fnugg av

skitt eller møkk verdt å vaske bort. Noen ganger vurderte han å vanne

plantene, men det virket som de klarte seg helt fint uten ham, og han

hadde hørt at for mye vann kunne være dødelig.

Selv om studentene på trinnet hans visstnok var fra «alle femti del-

statene, Guam, og tjueto fremmede land,» som president Affenlight sa

i velkomsttalen sin, virket det på Henry som om alle sammen kom fra

den samme sammensveisete skolen, eller i hvert fall hadde fått med

seg en avgjørende innføringstime som han måtte ha gått glipp av. De

beveget seg i store flokker, tekstet konstant med de andre flokkene, og

31


NOT PRINT READY!

når to flokker møtte hverandre, førte det alltid til store mengder klem-

mer og kyss på kinn. Ingen inviterte Henry til fester eller tilbød seg

å slå bakkeslag til ham, så han holdt seg hjemme og spilte Tetris på

Owens datamaskin. Alt annet i livet så ut til å være hinsides hans kon-

troll, men Tetris-klossene smekket pent på plass, og poengsummene

hans steg stadig. Han skrev ned dagens prestasjon i fysikkskriveboken.

De rettvinklede formene vred seg og falt når han lukket øynene om

kvelden.

Før han kom, hadde livet ved Westish virket heltemodig og storslått,

alvorlig og avgjørende, som Mike Schwartz. Det viste seg etter hvert å

være komisk og uvirksomt, velkjent og mangelfullt – mer som Henry

Skrimshander. De første dagene ved universitetet, mens han drev lyd-

løst fra forelesning til forelesning, så han ikke Schwartz noe sted. Eller,

han så ham snarere overalt. Ut av øyekroken fikk han et glimt av en

skikkelse som tilsynelatende endelig, definitivt, var Schwartz. Men når

han virvlet ivrig mot denne skikkelsen, viste den seg å være en annen,

ikke tilstrekkelig Schwartz-lignende person, eller en søppelkasse, eller

ingenting i det hele tatt.

I det sørøstlige hjørnet av Den lille plassen, mellom Phumber Hall

og presidentens kontor, sto en steinskikkelse på en terningformet mar-

morsokkel. Han var tankefull, hadde busket skjegg og sto ikke vendt

mot plassen, slik man kunne ha forventet av en statue, men så heller

ut mot innsjøen. Han holdt en åpen bok i venstre hånd, og med den

høyre løftet han en liten kikkert mot øyet, som om han nettopp hadde

oppdaget noe i horisonten. Fordi han hadde vendt campus ryggen, og

dermed viste forbipasserende den mosegrodde sprekken som gikk på

tvers av ryggen hans som et piskemerke, slo han Henry helt fra begyn-

nelsen som en skikkelse som var umåtelig alene, nedtynget av sine egne

tanker. I sin egen ensomhet den septembermåneden følte Henry et spe-

sielt slektskap til denne Melville-karen, som han, i likhet med alt annet

på campus som var menneskelig eller hadde menneskestørrelse, mang

en gang feilaktig hadde trodd var Mike Schwartz.

32


NOT PRINT READY!

ut

es

pil

le

ts

k

un

st

På Westish College, et lite universitet på kysten av Lake Michigan, er baseball-stjernen Henry Skrimshander på vei mot en lysende karriere. Men da han helt uforklarlig misser på et rutinekast, besegler han samtidig skjebnen til fem personer.

Henrys kamp for å beholde selvtilliten truer snart med å ødelegge for hele hans framtid. Universitetsrektor Guert Affenlight, en ungkar på sin hals, forelsker seg hjelpeløst. Owen Dunne, Henrys rom- og lagkamerat, vikler seg inn i et farlig forhold. Mike Schwartz, lagkaptein og Henrys beste venn, innser at han har prio-ritert Henrys karriere på bekostning av sin egen.

Mens sesongen går mot slutten og den store avslutningskampen nærmer seg, blir alle tvunget til å konfrontere sine dypeste håp, verste redsler og innerste hem-meligheter. Med Utespillets kunst har Chad Harbach skrevet seg inn blant de ypperste i amerikansk litteratur.

«Så engasjerende og komplette debutromaner dukker opp veldig, veldig sjelden.»– Jonathan Franzen

«En magisk og melankolsk fortelling om vennskap og oppvekst som markerer debuten til en enormt talentfull forfatter.»

– The New York Times

«Når du først har begynt på den, er Utespillets kunst en bok du bare vil lese og lese … Den går ganske enkelt i gang med å skape livaktige karakterer med mange lag og fortelle en god, altoppslukende historie …»

– Daily Telegraph

Amerikansk presse om Utespillets kunst:

«Det er ren glede, lett å lese, som om den andre Fielding hadde en finger med i spillet …»

– John Irving

«Alt i alt den nydeligste og alvorligste debutroma-nen jeg har lest på svært lenge.»

– The Chicago Tribune

«En stor amerikansk roman av den gamle skole … Den skaper en verden befolket av spennende per-soner, som du kan være en del av i din egen be- vissthet, og som du vil lengte tilbake til når du er ferdig med den.»

– The Guardian

«En fabelaktig engasjerende roman ... når du har begynt på denne lange og dvelende romanen, vil du bli belønnet med en besettende, sjarmerende og vidunderlig varmhjertet leseopplevelse.»

– Sunday Times

Den amerikanske romansensasjonen

«… en fremragende roman …»– The Times

Chad Harbach

Sensasjonell romandebutant

Chad Harbach vokste opp i Wisconsin og tok eksamen ved Harvard i 1997. Han har vært Henry Hoynes Fellow ved University of Virginia, der han tok en Master of Fine Arts i 2004. Han er for tiden redaktør i tidsskriftet n+1, som han var med å grunn-legge. Han bor i Brooklyn.

Utespillets kunst er utgitt eller er under oversettelse i 18 land, boken har fått strålen-de anmeldelser og figurerer på en rekke bestselgerlister.

9 7 8 8 2 0 5 4 2 4 3 2 6