Download pdf - Forfengelighetens pris - DN Lørdag - Morten Sundstø

YRKESSTATUSEN– En rar ting med prester, er at vi er veldig opptatt av biler, sier Margit Lovise Holte. Alle yrkesgrupper har sine måter å jåle seg til på jobb.

fo

to

: lin

da

næ

sfeld

t

DN

Ma

ga

sin

et

l

ør

da

g 4

. m

ai 2

013

DN Magasinet | 4. mai 2013

4 |

SNOBBPÅ JOBB

TEKST REIDAR MIDE SOLBERG

FOTO LINDA NÆSFELDT & HAMPUS LUNDGREN

ILLUSTRASJONER HANNE BERKAAK/BYHANDS

Oslo/Ulsteinvik/Skaun

Politifolk syr inn skjortene for å vise frem musklene. Kirurger løper travle rundt med grønne hatter. Forfattere, diplomater, professorer og brannmenn har alle sine triks for å vise status i yrkeslivet.

arbeidsliv

– JEG HAR SELV FALT for fristelsen å sende mail klok-ken halv seks om morgenen. «Her er jenta si som job-ber», liksom.

Advokatforeningens nylig avgåtte leder Berit Reiss-Andersen er på gli nå. Blant advokatene er det én ting som gjelder: å være travel.

– Det å gå hjem halv ire, hente i barnehage, lage mid-dag ... nei, det går ikke. Da forteller du at du ikke spiller i eliteserien.

Reiss-Andersen har selv hørt kolleger skryte av at de ikke har feiret julaften hjemme på 15 år.

– Det gjelder å sitte i møter og si ting som «huf, jeg er dessverre berammet ut 2014». Gjerne bla sakte i kalen-deren, riste bekymret på hodet.

Reiss-Andersen bryter plutselig ut i et brøl.– Herregud, hør på meg, da. Vi er så latterlige!

LIVREDDEREN. Slik vil de gjerne se seg selv: Brannmann Bjørn-Fredrik Falkenberg redder en kvinne ut fra infernoet, mens Christer Rasmussen intenst forsøker å slukke lammene. Noe av det verste en brannmann kan oppleve, er å miste den sotede hjelmen og røykstinkende vernedrakten. – Det gjelder å være der det skjer. Alle brannmenn vil være førstelinje- soldaten, sier brigadesjef Lars Grimsgård.


| 5

Noe av det verste en brannmann kan oppleve, er å mis-te hjelmen sin. Den skal helst være full av sot og gamle merker – et symbol på mangeårig innsats i lammehavet.

– Skrekken er å måtte begynne på nytt, med ny hjelm. Jo nærmere den kommer svart, jo bedre blir det, sier

Lars Grimsgård, brigadesjef i Oslo brann- og rednings- etat.

Brannfolk er stolte av kroppen sin og har et metodisk for-hold til trening. På jobb går det oftere i tunisksmørbrød enn kebab. Og det gjelder «å være der det skjer» – mange ferierende brannmenn følte de gikk glipp av noe under 22. juli-terroren. I Oslo er bil 92 – kalt «ni-to» – røyk- og kjemi-

kaliedykkebilen med spesialberedskap mot terror. Mann-skapet her trenger ikke si stort når de møter kollegene til morgenkafe etter en hektisk natt.

– Brannfolk vil at dressen skal være litt slitt på albuer og knær, gjerne med brente jakkeslag. Det er stas når folk sier det lukter røyk, og brannmannen kan si «å ja, det er bare meg, det», sier Grimsgård.

↑ Brannmann


6 |

) SE, SÅ TRAVEL. Mens resten av sykehuset går i sin daglige dont, er noen opptatt med å redde liv. Travle kirurger svinser gjerne innom kantina med operasjonshattene på. – Joda. Vi liker vel imagen med en litt shabby stil, pipende callinger og frakken rett ut, sier hjernekirurg Arild Egge ved Rikshospitalet.

) MEGLERKODEN. Meglerne har sin egen lysløype der skreddersydde dresser, treningsbager, jaktantrekk og klokker handles inn. – Det må ikke bli for mye bling-bling. Det er bare noen få som skal forstå at alt er ekstremt dyrt, sier investor Morten Sundstø, som selv karakteriserer seg som en jålebukk. ) HAN PASSER PÅ.

Erik Eriksen fra Politiets Felles-forbund i en positur politifolk trives i. Beltet – kalt riggen – bør være fylt opp av utstyr. Capsen skal være pent buet. – Det er få ting som skaper mer bråk enn når Politidirektoratet vil gjøre noe mer med uniformen vår, sier Eriksen, for anledningen utstyrt med full «sentrumsrigg».

Snobb på jobb

1

3

2


| 7

POLITIBLING. Hørt om professorenes H-faktor? Skuespillernes tjuvtriks? Prestenes pussige fetisj? Lege-nes raljering med hverandre? Arbeidslivet er en verden av påfugljær og gevirer – rettere sagt velplasserte frem-medord, innstuderte rynker, tilforlatelige bisetninger, feite epostsignaturer og prangende uniformer.

– Det er om å gjøre sy inn skjortene litt, slik at mus-klene synes bedre. Jentene går med herrebukser, for da får de inere rumpe.

Erik Eriksen fra Politiets Fellesforbund – som selv har kallenavn «Erik Eriksen 007» på Twitter – har job-bet mange år i Oslo-politiet, og letter gladelig på sløret.

– Det første du gjør når du får utdelt capsen, er å leg-ge den til forming, sånn at bremmen ikke står rett frem. Den må være krummet og in. Juristene våre har ikke skjønt dette. De står der med vannrett lue. Det ler vi godt av, sier Eriksen.

Men egentlig er politifolk misunnelige på svenske-nes båtluer og Forsvarets bereter. Politifolkene er stol-te av uniformen, men kjeledress er toppen, for det bru-ker beredskapstroppen og hundetjenesten. De svarte skinnjakkene er populære, i motsetning til releksves-tene. Personbil er råere enn cellevogn.

– Det begynner å bli en del bling-bling i politiet også. Disse svære skulderbåndene med «innsatsleder», for eksempel. Og så har vi jo riggen, sier Eriksen.

– Hva er det?– Beltet der vi har alt utstyret. Jo nærmere Oslo sen-

trum du jobber, jo mer har du i riggen. «Sentrumsrig-gen» er full pakke: håndjern, batong, pepperspray, lommelykt, Leatherman ... gjerne hansker, førstehjelps-utstyr og samband også. Det råeste er å komme med hele beltet fullt.

KNAPPEKNEP. De fremadstormende aksjemegler-ne har en fast shoppingrunde, forteller investor Mor-ten Sundstø. Det gjelder å handle Faconnable-skjorter på L’Escalier og skreddersydd dress på Ferner-Jacob-sen. Grunnutrustningen består ellers av Louis Vuitton-treningsbag, rutete jaktjakke fra House of Scotland på Frogner og Rolex fra urmaker Bjerke.

– Det skal være ekstremt dyrt, men bare de innvidde skal vite det. For eksempel ved at du knepper opp den nederste knappen på ermet på dressjakken. Det kan du bare gjøre med målsøm. Skjortene må gjerne være skreddersydde, men da er det et must at du har sydd inn

initialene diskret på armen. Men dette gjelder klær. Du ville kanskje vite om andre ting?

– Ja, gjerne.– Jeg har noen ideer. La meg tenke på det, sier

Sundstø.

BEST UTEN SLIPS. Behovet for anerkjennelse er ster-kere enn seksualdriften, ifølge Tian Sørhaug, sosiologi-professor ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Vi er så avhengige av å bli verdsatt. Fordi vi dyrker uavhengigheten, skal alle være spesielle. Og da blir vi forfengelige, sier Sørhaug.

For å bli likt, respektert eller verdsatt i arbeidslivet gjelder det å beherske yrkeskodene. Forfengeligheten kan bestå i å bryte disse normene.

– Jeg jobbet i et ingeniørmiljø der alle gikk med slips, unntatt et par som var ekstremt faglig dyktige. De kun-ne uttrykke «jeg er så god at jeg ikke trenger følge regle-ne», sier Sørhaug.

FRIE ALENE. – Vi mener jo at vi er utrolig viktige, men at ingen forstår oss, sier Kim Skaara, leder av Norske arkitekters landsforbund (NAL).

Han husker godt samtalen med snekkerkameraten. De diskuterte en baldakin over en inngang. «Jeg vil at den skal være litt løsrevet fra huset, litt svevende», sa Skaara. Kameraten kikket dumt på ham: «Skal den ligge på bakken?»

– Arkitekter får frysninger på ryggen av en god Bau-haus-utstilling. Helheten, skjønnheten. Men dette skjønner jo ikke dere vanlige dødelige, sier Skaara.

– Det må være befriende for dere å komme sammen?– Å, gjett om! Det er så deilig. Når vi står der med

champagneglassene, så snakker vi ikke vinduskarmer og to-tomm-åtte, altså. Da er det overordnede ideer. Konsepter. De store grepene.

– Dere har vel endel å snakke om nå som Oslo har fått lere signalbygg?

– Vi liker ikke ordet «signalbygg». Husk at vår oppga-ve er å ligge milevis foran alle dere andre.

STETOSKJERF. Are Brean har noe han gjerne vil korri-gere. Lederen av Norsk nevrologisk forening har fått en epost av DN. Den antyder at ferske leger går med steto-skopet rundt halsen for å kjekke seg. Det stemmer ikke helt, påpeker Brean.

Fetisj for nyheter: både det siste utstyret og de nyeste

og mest subtile referansene til heftige opplevelser i

Afghanistan. Friluftsfolk med mange skrinlagte

ekspedisjonsplaner.

Militær

Liker feite epostsignaturer, men aller best referanser

til akademiske begreper de selv har funnet opp eller drøftet i et prestisjefylt

tidsskrift. Kler seg gjerne i skjorte og dressjakke,

men dropper slipset.

Professor

Erfarne sykepleiere blir gjerne ekstra myndige og inner glede i å spore opp

leger eller irettesette dem i plenum. Lav forståelse av intimsoner: snakker gjerne høylytt om avføring, blod

og væskende sår.

Sykepleier

Har latt det gå sport i øvelsen «perfekt avpasset bekledning» og inner en pussig glede i å se vanlige folk trosse værvarselet og

bli klissvåte. De råeste forutså Dagmar-stormen

juli 2011 lenge før alle andre.

Meteorolog

Når vi står der med champagNeglasseNe,

så sNakker vi ikke

viNduskarmer og to-tomm-åtte,

altså. da er det overordNede ideer. koNsepter

Kim Skaara arkitekt

Stor rivalisering i lauget, men også gjensidig respekt med utsagn av typen «Skjervold? Flink dokter». Mange gode

musikere – lere av dem har i oppveksten sittet med stram rygg og museletter på en pianokrakk.

Lege

Darwinistisk laug i et samfunn av sutrekopper og lathanser. Dyrker enerne, som også får velge kontor

og parkeringsplass til Land Roveren. Glad i nye mobiltelefoner og utesteder.

Megler

Elsker uniformen sin og har en forkjærlighet for handlekraft: Kolleger med en «Torvald-løsning» – en kryptisk referanse til

begrepet Torvald Tåke – har en dårlig dag på jobben. Omtaler gjerne seg selv som «pol’tiet» (med tjukk l).

Politi


8 |

– Bonden er opptatt av å være klippen i lokalsamfunnet, sier Lars Morten Rosmo, leder av Sør-Trøndelag bondelag.

Derfor er bonden stolt av å være dugnadsentusiasten som måker naboens oppkjørsel uten annen belønning enn et kort nikk inn i traktorhuset. Bonden opptrer helst i kjele-

dress og slagstøvler, unntatt på fest. Da pynter han seg gjer-ne med en Moods of Norway-dress med traktorsymboler.

– En god bonde skal beherske en fest. Da snakker vi til halv seks om morgenen, og uten å sovne i en krok, sier Rosmo.

Det ytre er viktig for bonden. Han kjører irehjulsdre-vet pickup og drar på elgjakt. Du ser ham aldri med en ten-

nisracket eller golkølle. Huset må gjerne ha mange piper, gårdstunet skal være ryddet og pent. Bonden kan gjerne sitte halve dagen foran en pc, men omgivelsene bør ikke få vite det.

– Bønder er faktisk veldig dyktige på å ta i bruk dataverk-tøy, men vi snakker helst ikke om det. Det passer ikke med imagen som staut og jordnær, sier Rosmo.

Bonde ↑

Snobb på jobb


| 9

– Det er enda tøfere å kveile det rundt nakken. Det er sånn de unge, handlekraftige legene på amerikanske såpeserier har stetoskopet. Altså ikke som et slips, men som et skjerf. Men det blir slått raskt ned på, selvsagt, sier Brean.

Han sier legene har et elsk-hat-forhold til callingene.– Alle leger har sin egen calling. Om du har vakt, har

du en calling til. Hvis du i tillegg har et spesialområde – for eksempel som levertransplantasjonskirurg – har du en calling for det.

Brean oppsummerer:– Så da kan du ha tre callinger, som er tre ganger så

viktig som én. Å sitte i kantinen med tre callinger i brystlommen, det er status.

Livet som sykehuslege handler i det hele tatt om å inne sin image. Som at psykiaterne rusler rundt i Ecco-sko og slitte ullgensere, mens kollegene haster rundt i gangene med hvite tresko og lagrende frakker. Og som alle vet: De travleste er kirurgene.

– Å være kirurg handler om å være litt barsk. Særlig ortopedene. «Vi bare åpner opp og røsker ut», sier de. Ellers er det jo disse grønne engangshattene. Noen liker å gå med dem i kantinen. «Se så travel jeg er! Jeg er bare innom og kaster i meg litt mat før jeg løper tilbake til operasjonsstua».

AKUTT HUD. Det piper i callingen til hjernekirurg Arild Egge et halvt minutt etter at han har besvart tele-fonen fra DN. «Mm, mm», mumler han i bakgrunnen fra kontoret på Rikshospitalet.

– Beklager, hvor var vi? Jo, forfengelighet. Are Brean har nok skapt et bilde som stemmer. Men han er jo nev-rolog, da. De har skjorte og bukse og en hvit frakk med relekshammer opp av lomma, og så rusler de rundt. Nevrologene ser på seg selv som intelligentsiaen – de er gjerne medlem av en litteraturklubb og sånn. Det har ikke vi tid til. Jeg har endel uleste bøker i hylla, for å si det sånn.

DYRKER FESTIMAGET. – Nachspiel er ikke noe vi slår oss på brøstet med. Det er noe vi gjør, sier Lars Morten Rosmo, for anledningen ikledd et av bondens favorittantrekk.

Å SITTE I KANTINEN MED

TRE CALLINGER I BRYSTLOMMEN,

DET ER STATUSAre Brean nevrolog


10 |

Egge forteller at kirurger liker å leipe med andre legers vaktbelastning.

– Hvis det går en calling i kantina, kan man tørt bemerke «akutt hud». Det er kirurghumor, sier Egge.

– Som betyr?– Det er ingen akutte lidelser som kan måle seg med

kirurgiske fag, hvor folk blør og dør. Hud? Er ikke det eksem og salver?

PSYKOLOG PÅ GOLGATA. Mange psykologer frykter å bli avslørt som udugelige. Likevel har lauget en hang til å oppsummere alle diskusjoner med faglig viten – psy-kologen er tross alt den eneste som forstår tilværelsens uendelige kompleksitet. Og hvor går du forresten med spørsmål som «hvorfor gjør jeg egentlig som jeg gjør»?

– Psykologer kjenner ofte på martyrrollen, evig vandrende på Golgata. Vårt lodd i livet er å holde ut med den ene forferdelige skjebnen etter den andre, sier Gaute Godager, psykolog og blogger for Norsk Psykologforening.

Når psykologer kommer sammen, er det en fordel å ha doktorgrad eller spesialistutdannelse. Men det gjel-der å vokte seg vel.

– Du må ikke være entusiastisk for noe, du må være regulert. Det er alltid noen som har forskning som rak-ker ned på det du er begeistret for, sier Godager.

– Men nå må jeg stikke her. Jeg håper du tar med journalister? Faren min var journalist. Dere beskytter demokratiet og lider for sannheten. Hvis journalistene slipper ned guarden, sitter det vel snart 100 Berlusconi-er på Stortinget.

H-FAKTOREN. Biologiprofessor Dag O. Hessen liker ofte å trekke paralleller til dyreriket når han forklarer hverdagen på universitetene.

– Store gevir og halejær demper kimen til kon-likt. Men det er klart at den ultimate faktoren i aka-demia, den som skiller alfahannen fra de andre, det er H-faktoren.

– ?– Hirche. Han fant en måte å måle hvor mye arbei-

det ditt er sitert som også tar høyde for hvor mye du har publisert, sier Hessen.

En professor kan gjerne være en populær foreleser eller hyppig i mediene, men det er fortsatt langt nede på skalaen. Egen forskergruppe og penger fra Fors-kningsrådet er hakket opp. Prosjektmidler fra EU eller artikkel publisert i et anerkjent tidsskrift er enda bedre. Og viktigst av alt er altså H-faktoren.

– Hva er din H-faktor?– 37, og det er bra. H-faktoren er høyt oppe på cv-en.

Den er lett søkbar og gir et entydig, subtilt signal. Du behøver ikke briske deg med det. Det vil si, du skal ikke gjøre det, sier Hessen.

– Er det andre blemmer man kan gjøre på universitetet?

– Du må beherske fagsjargongen. Du må kjenne til Foucault og vite hva en postmodernistisk diskurs er. Og så må du ikke komme som en spradebass. Da er det rett ut.

BAKSPILLING. – Noen skuespillere føler de tar seg best ut når de går sakte diagonalt fra høyre til venstre scene-kant i teatret. Så da streber de etter slike sceneløsninger, sier Hauk Heyerdahl, leder av Norsk Skuespillerforbund.

Ettersom skuespillerne er et forfengelig laug, prøver de å dempe inntrykket av at de trener hardt, spiser sunt og instuderer egen mimikk og positur. Heyerdahl har selv en innrømmelse å komme med:

– Jeg har selv argumentert for at en rolle skal ha bart, fordi det ga meg en unnskyldning for å teste om jeg var kul med bart. «Beklager, jeg har en rolle for tiden», liksom. Så ikk jeg jo fortalt omgivelsene det også, sier Heyerdahl.

«Bakspilling» er et kjent tjuvtriks på teateret. Det skjer når aktørene i bakgrunnen overspiller egen rol-le og stjeler oppmerksomheten fra den som har mono-logen. Eller når en skuespiller under en dialog beveger

seg bakover på scenen og dermed tvinger den andre til å vende ansiktet vekk fra publikum.

– Men det vanligste er å stjele prøvetid for å få regissø-rens oppmerksomhet. For eksempel problematisere en av scenene dine og lage et voldsomt spetakkel om hvor komplisert og viktig og vanskelig alt er, sier Heyerdahl.

UNNTAKENE. Det innes faktisk yrker der forfengelig-heten ikke er fremtredende, eller knapt tilstede. Sivil-ingeniørene, for eksempel. De setter to streker under svaret og bygger landet, mens alle andre vimser rundt. Meteorologene er fornøyd så lenge de slipper værdame-stempelet eller uttrykk som «spå været». Revisorene sit-ter klistret til smarttelefonene sine, uten å være forfen-gelig av den grunn.

– I den grad vi er forfengelige, handler det om å være viktig. Marsjere ut, en liten gjeng, stramme dresser, like vesker, på vei til et hemmelig møte. Det er nok litt tøft, sier PwC-partner Rita Granlund.

Blant pilotene har glamfaktoren gått betraktelig ned.– Men det innes fortsatt noen som tilfeldigvis måt-

te innom butikken eller hente i barnehagen. Som sim-pelthen ikke rakk å ta av seg uniformen, sier Aleksander Wasland, leder i Norsk lygerforbund.

Blant lektorene er det slitne klær, gammel bil og mat-pakke som gjelder – vektet opp med store bokhyller og dannelsesreiser. Og sykepleierne? Forfengelige på pri-vaten, men med pysj som arbeidsantrekk hjelper det lite at sko, skilt, penn og saks matcher.

FORSVARSKODEN. Forsvaret, derimot. Få er mer for-fengelige enn unge oiserer: enorme snuslepper, vag-gende gange, høy stemme. Alle militære husker sin før-ste beret.

– Det er en kjempeprosess å barbere den, rulle den, leg-ge den i bløt, gå med den på hodet til den passer ordent-lig, sier major Stig Taraldsen ved Hærens våpenskole.

Etterhvert er det andre ting som gjelder. Å vise at man har vært i Afghanistan, for eksempel, ved å komme

Mer opptatt av å hente opp oljen enn å skryte av det. Trenger ikke ha

montert solcellepanelet på hytta selv, men legger sin ære i forstå hvordan det

fungerer. Leser bruksanvis-ninger og er medlem av

Turistforeningen.

Sivilingeniør

Nevrotisk og stolt yrkes-gruppe. Stappfulle av

engstelse, men forstår tross alt det mystiske

mennesket. Spiller gjerne rollen som gledesdreper når omgivelsene blir for

euforiske. Overrepre- sentert på fredagspils.

Psykolog

Rakrygget yrkesgruppe med respekt for kapteinen, som får gå først gjennom

terminalen og velge plass i taxien. Få basehoppere i

lauget, men forkjærlighet for snekring og småbruk.

Bruker pilotbriller på jobb, sportsbriller privat.

Pilot

Interessen for hvite skjorter og rafe drakter

avtar. Skarpt skille mellom ølhundene (forsvarerne) og de surmelksdrikkende (forretningsadvokatene),

men alle i bransjen identii-serer seg med en «kollega» fra en av advokatsåpene.

Advokat

Aktiv antimaterialisme. Drar til nød på charterferie, men snakker ikke om det. Kan tø opp med en – for-

søksvis – rå humor på interne konferanser («jeg har humor, altså»). Holder gjerne halvdagsseminar

om egen pedagogikk.

Lektor

Snobb på jobb


| 11

hjem med ekstra rufsete skjegg og referere til «hårete» oppdrag. Mange liker å herme etter spesialstyrkene og går i enorme boblejakker og capsen godt ned i pannen.

– Avdelinger i internasjonale operasjoner har også en greie med at de bretter skjorten halvveis opp på under-armen. Det er det mange som har plukket opp, sier Taraldsen.

I Forsvaret har de leste avdelinger sitt eget merke på skulderen. Men noen, som etterretningstjenesten, går av sikkerhetsgrunner ikke med avdelingsmerke.

– Dette har mange av de unge fått med seg. De synes det er stas å gå rundt og være litt mystiske, selv om de ikke er en del av den skjermede virksomheten, sier Taraldsen.

SOSIAL OG SELVOPPTATT. – Det er forskjell på det pompøse og det forfengelige, påpeker psykologiprofes-sor Svenn Torgersen ved UiO.

Mens det forfengelige dreier seg om selvdyrking, handler pompøsitet om overdreven markering av makt og status. Autoritetstro ordensmennesker med sterk sans for planlegging og regulering av følelser, kan vippe over i det pompøse.

– Pompøsitet er ofte litt latterlig, fordi markeringen av status blir for sterk. Forfengelighet handler om å bli lagt merke til på en måte som teller. Men det går en hår-in grense før man dummer seg ut, sier Torgersen.

– Hvem er mest forfengelige?– Det dreier seg om personligheten. Du må ha en sosi-

al side. Du må bry deg om hva andre mennesker tenker om deg, og du må være litt selvopptatt. Da er sjansene der for at du er forfengelig.

DEN UTGÅTTE SKO. – Alt over tre språk er Adecco-liga-en. Har du kortet fullt, spiller du i Champions League, sier Kristian Bredby i Oslo Guideforening.

Bredby er 59 år, fortsatt betegnet som ung og lovende, og aspirant til medlemskap i den indre kjernen av nor-gesguider – en klubb kalt «Den utgåtte sko». Alle guider

har et eget plastkort med bilde og lagg som represente-rer språkene de behersker. Det innes også guider som, i tillegg til å ha stappfullt kort, snakker japanske dialek-ter og lere kinesiske språk.

– De møter opp på årsmøtet og trenger ikke si noen ting. De sitter bare bakerst i lokalet og nikker megetsi-gende til hverandre. Dette er folk man er Des med. Man sier ikke «du» til et sånt menneske, forteller Bredby.

Marerittet for en guide er å få en kollega i reisefølget som stjeler oppmerksomheten, og ikke minst de hem-melige triksene.

– Alle guider har noen glansnumre. I egne øyne, må jeg nesten tilføye, sier Bredby.

Én spesialitet er å spille ut birkebeinerferden fra Rena eller Lillehammer. En annen er å stå ved Bjørnstjerne Bjørnsons grav og synge «Ja, vi elsker» i såkalt spontant oversatt versjon.

– Kvinnelige guider har et fortrinn. De kan la armen henge ut fra kroppen og dermed visualisere norgeskar-tet, sier Bredby.

– Ok?– Ja, da er det morsomt for damene å forklare Dovre-

jell og Kebnekaise, vet du.

TRØBBEL I LIBERIA. Namedropping er en gjengan-ger i diplomatiet. Ansatte i utenriksdepartementet (UD) letter gjerne inn bisetninger som «da fortalte jeg Espen at ...». Man forteller gladelig at «jeg spiste middag med presidenten igår», uten å nevne at det var 200 andre inviterte. Enkelte diplomatpar liker også å kle seg mat-chende, for da øker sjansen for å bli avbildet i landets sosietetsmagasiner.

– Ellers er det en rar greie at mange diplomater er opptatt av ly. Altså ruter, hvordan det er smart å reise, og hvordan man skal pakke, forteller Indonesia-ambas-sadør Stig Traavik.

«Det er ikke så lurt å kjøre Thai til Jakarta, selv om det tar kortest tid», er et av Traaviks favorittips. Thai går nemlig tidlig fra Oslo, så man får ikke sovet på lyet.

JEG HAR SELV

ARGUMENTERT FOR AT EN ROLLE SKAL HA BART, FORDI DET GA MEG EN

UNNSKYLDNING FOR Å TESTE OM JEG VAR KUL MED BARTHauk Heyerdahl skuespiller

En ærgjerrig intellektuell – for hvem andre tenker store tanker i et samfunn av revisorer og korttenkte lisespikkere? Kan også

ligge våken over et feilplassert vindu og jobber gjerne nattetid med Pink Floyd i bakgrunnen.

arkitekt

Mye sminke, hår og ørepynt i en bransje med høyt alderssnitt, mange vekttall og høy andel ekslærere –

mange av dem med dårlig avstemt eksponeringsbe-hov. På hjemmebane i Frognerparken.

Guide

TRIVES I MIDTEN. – Vi er en samling mennesker med nokså stort eksponeringsbehov, sier Kristian Bredby i Oslo guideforening. Alle guider

har sine egne glansnumre som de frykter at kollegene skal rappe.

DEN MISFORSTÅTTE IDEALISTEN. – Hvis ord blir for banale eller for folkelige – da er vi ikke med lenger, sier leder Kim Skaara i Arkitektforbundet. En god arkitekt får vondt i hjertet av mangel på helhet, og frysninger på ryggen av en vakker Bauhaus-utstilling.


12 |

Men tips og triks er ikke nødvendigvis karrierefrem-mende. Da er det noe helt annet med en rå historie. Siden Norge de siste årene har engasjert seg i lere kon-liktfylte områder, er det også blitt gjevt for UD-ansat-te å fortelle fra Afghanistan, Libanon eller et annet van-skelig sted.

– Det er ikke så nøye hva du har opplevd, så lenge det var dramatisk, endte bra og du forteller det på en mor-som måte, sier Traavik.

I 1998 var Traavik utstasjonert i Elfenbenskysten. På en reise nord i Liberia ble Traavik og en håndfull andre diplomater kidnappet av barnesoldater. De ble truet med geværer, dolk og kjøttøks, måtte tømme lommene for dollar lere ganger, men ikk til slutt slått inn en dør for å få tak i en nøkkel til en bil. Så bar det i full fart gjen-nom jungelen.

– Jeg forteller jo selvsagt litt performanceaktig, med visualisering, følelser, tvil og tro, sier ambassadøren.

Han anslår at han har fortalt historien «noen hun-dre ganger» – enten i lystig lag eller når Traavik har hatt bruk for litt oppmerksomhet.

– Jeg trenger jo bare lette inn «jeg ble kidnappet i Liberia», så er det i gang, sier han.

SAMFUNNSOPPDRAGET. «Det er tross alt bedre enn å jobbe», er ett av journalistenes favorittsitater. Lauget er ifølge Klassekampen-journalist og tidligere Norsk Jour-nalistlag-leder Alf Skjeseth preget av et selvbilde som «går ut over folkeskikk, presisjonsnivå og ikke minst magemål».

– Det er vaktbikkja, gravingen, samfunnsoppdraget og jeg veit ikke hva. Vi snakker som om vi kan alt. Det er dette enorme spriket mellom å ikke kunne en dritt om et tema, og så sette seg til doms på svært kort tid, sier Skjeseth.

DEN DRAUMEN. Alle forfatteres egentlige drøm: å være midtpunkt på Aschehougs hagefest, med beundrere i alle kjønn og aldre. – De som ikke innrømmer det, de juger, sier forlags-redaktør og forfatter Tiger Garté, her med chihuahuaen Ponyo, lankert av forfatterkollegene Sonja Holtermann ( fra venstre), Eirik Husby Sæther, Hilde Østby, Caterina Cattaneo, Anne Cecilie Remen, Marius Sørvik og Gunn-Helen Øye.

DET ER DETTE ENORME SPRIKET MELLOM

Å IKKE KUNNE EN DRITT OM ET TEMA,

OG SÅ SETTE SEG TIL DOMS PÅ SVÆRT KORT TID

Alf Skjeseth journalist

Snobb på jobb


| 13

Det finnes noen klassiske nybegynnerfeil forfattere gjer-ne gjør: å skafe seg briller uten styrke, for eksempel, eller plutselig henge på Kunstnernes Hus etter å ha vanket på brune puber i alle år. Ferske forfattere kommer gjerne «fas-hionably late» til møter og lager et voldsomt spetakkel idet de ankommer kulturelle arrangementer. Mange inn-tar dessuten et metaperspektiv som rettferdiggjør selvpro-motering, frekkheter og unnasluntring.

– Veldig mange i etableringsfasen vil gjerne «ta rom-

met». De har litt for høy stemme, veiver med armene, skå-ler masse, sier Tiger Garté, forlagsredaktør i Juritzen og for-fatter av ire bøker.

– Men det funker ikke?– Å, nei. Det er de samme forfatterne som er redd konkur-

rentene og ikke skryter av andre. De viser at de ikke har den selvtilliten de gir inntrykk av å ha. Når det er sagt, drømmer alle forfattere om å få drikke seg dritings på Aschehoug-festen, kline med hva-hun-derre-bestselgerforfatterinna-heter og slåss med Jon Michelet i buskene. De som ikke inn-rømmer det, de juger.

Garté sier de leste forfattere har kokettert med å «være en enkel kar fra landet». Mange liker å fortelle at de ikke har lappen og har på et tidspunkt snakket om «den vanskelige andreboken».

– De leste er generelt veldig glad i å referere til egne bøker, for å vise at de faktisk har skrevet bøker, selv om ingen har fått det med seg. Forfattere er dessuten helt ekstremt opptatt av penger, selv om de later som noe annet. Hvis to forfattere avbildes, er det alltid den som har solgt minst bøker som laster det opp på Facebook, sier Tiger Garté.

Forfatter ↑


14 |

DEN FINE LINJEN. – Vi må kunne litt om ungdomskultur uten å bli helt «hvaskjera», sier prest Margit Lovise Holte. Pussig nok er prester opptatt av biler. Noen mener ine biler henger sammen med det tunge ansvaret som lokalsamfunnets bærebjelke. Andre prester mener prangende doninger samsvarer dårlig med åndelighet og inderlighet.

Snobb på jobb


| 15

Journalister kan gjerne uttrykke et foraktfullt «håh!» når tverrfaglige ekspertgrupper legger frem sine fagli-ge vurderinger. Én som vanker i disse kretsene, er NRK Dagsrevyens Peter Svaar. Han har selv tatt ordet på tv-sendte pressekonferanser – ikke primært for å stille spørsmål, men for å imponere kollegene med en skarp-sindig problemstilling.

– Det gjelder å sitte på mest mulig innsideinforma-sjon, eller i hvert fall late som. Kildene bør helst være så følsomme, eksklusive og mystiske som mulig, sier Svaar.

Under landsmøtevåren er det ekstra stas å være på fornavn med politikerne og lette inn setninger som at «Trond tenker for tiden ...» eller «Jens fortalte meg nett-opp at ...».

– Noen ganger sprer historier seg lynraskt. For eksempel nachspielet til Ola Borten Moe. Journaliste-ne snakket om det lenge før boken kom. Jeg ikk vite om det før jul, sier Svaar og legger kjapt til:

– Hørte du forresten det? Nå jålet jeg meg til.

BULL MED DAMA. Så var det meglerne, da. Morten Sundstø er på tråden igjen. Han har tenkt. Om det er én ting meglerne vil ha frem, er det at de jobber fryktelig mye.

– Mange utvikler en spesiell gange, med lange skritt i høyt tempo, hodet hevet og blikket stivt frem, slik at de ser over alle andre, de som bare driver dank. Meglerne

har alltid mobilen til øret, selv om de ikke snakker med noen. Og de har dokumentmappe av skinn. Hva de har oppi der, aner jeg ikke. Blanke papirer og en Mont Blanc-fyllepenn, kanskje? Jeg var 15 år i bransjen og så aldri noen åpne en slik dokumentmappe, sier Sundstø.

I meglerbransjen gjelder å være gyldenbrun og vel-stelt. Seiling, alpint, golf og tennis er akseptable idret-ter, og man bør ha hytter i Blindleia og på Hajell. En ukes jaktferie på høsten er obligatorisk, supplert med gutteturer til Alpene og rivieraen. Familieliv gir status såfremt koner og unger tilpasser seg.

– Hva med pappaperm?– Erru gæren? Det er fullstendig tabu. Jeg husker jeg

jobbet et sted der vi pleide å samles rundt kafemaski-nen. En på corporate – en colabunn, som vi kalte ham på grunn av brilleglassene – drakk kakao hele dagen. Nei, det gikk jo ikke. Du kan ikke være pusekatt i dette miljø-et. Så pappaperm? Det er som å banne i kirken.

Sundstø forteller at meglere gjerne tøfer seg med å bruke inansspråk på damefronten.

– Er du «bull» med dama, går det bra. Er du «bear», går det dårlig, sier han.

– Men så er jo spørsmålet om du satser «long» eller «short». ⦁[email protected]

Øvrige kilder: Meteorolog Anne Solveig Andersen, sykepleierne Karoline Gjelseth Johannessen og Lisa Myhre, og leder i Norsk Lek-torlag Gro Elisabeth Paulsen.

Striglet og teknologi- glad yrkesgruppe med høyt tempo i årsresultatsesong-

en (januar–mars), når kun trening til Birken og Holmenkollstafetten er godkjent fraværsgrunn.

Kontor-kit: kalosjer, slips og ekstra hårgelé.

Revisor

Ambivalent forfengelig. «Byr på seg sjæl» utad, toner ned i egne rekker

(bortsett fra en god historie, da). Koketterer med teknologisk inkom-

petanse («Oppdatere soft- ware? Jeg sitter her og leser

Shakespeare, jeg»).

Skuespiller

Tidligere var det handlekraft som gjaldt

(«jeg bestemte meg raskt – og sånn ble det»). I dag skryter diplomater med

lederambisjoner av at de «trakk på teamet», selv om

beslutningen faktisk ble tatt av én person.

Diplomat

– Som fersk prest kjøper du den billigste prestekjolen. Men det gjør du bare én gang. Etterhvert er det designede prestekjoler som gjelder, sier Margit Lovise Holte, prest i Ulstein.

Prester preker i store rom og må bruke mye luft og stem-me. Ifølge Holte er det lett å tilegne seg prestestemmen også på privaten.

– Du vet, de som snakker sånn som dette he-e-er. Denne klagende, undrende stemmen. Vi jobber med veldig ster-ke ting, som livet, døden og troen, og kan bli revet med og ende opp i en sfære for oss selv.

Mange moderne prester plundrer med samfunnsut- viklingen: De vil gjerne være folkelige, men ikke «sjalla-bais-teologer og medienisser». Internt i prestemiljøet er noen glad i å referere til greske, hebraiske og latinske ord og uttrykk. Andre lotter seg ved å diskutere homile-

tikk – prekenlære – eller referere hyppig til ord som «inkar- nasjon».

– Men en rar ting med prester, er at vi er veldig opptatt av biler. Mannen min er også prest, og han og studiekame-ratene snakker om biler hele tiden. Jeg tror det har med identitet å gjøre. Noen er opptatt av at presteyrket har lang utdannelse og at man derfor må kjøre in bil. Andre, som meg, er opptatt av det antimaterielle. Så jeg kjører den lille rotta. Men det er jo like forfengelig, det.

EN PÅ CORPORATE DRAKK KAKAO HELE DAGEN. NEI, DET GIKK JO IKKE.

DU KAN IKKE VÆRE PUSEKATT I DETTE MILJØET.

SÅ PAPPAPERM? DET ER SOM Å BANNE I KIRKEN

Morten Sundstø investor og tidligere aksjemegler

← Prest

Selvbevisst gjeng med komisk glede av «å være

i loopen», enten det gjelder Øygard-saken, Høyre-landsmøtet eller Tone-

og-Aksel-bruddet. Dyrker vaktbikkjerollen med lurvete klær og tidvis

uhølig adferd.

journalist