Fiona Valpy

Fransk for alltid

Oversatt av Heidi Sævareid

© 2015 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave)Copyright © Fiona Valpy 2014

ISBN 978-82-02-47577-21. opplag 2015

Originalens tittel: The French for AlwaysOversettelse: Heidi Sævareid

Omslagsdesign: Johanna BlomOmslagsfoto: Getty Images

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Aline Wood,en høyst elegant og dannet «brudens mor»,

med kjærlighet

«Dans som om ingen ser deg,elsk som om du aldri er blitt såret.

Syng som om ingen hører deg,lev som om jorden er himmelen.»

Mark Twain

TAKK

Først og fremst, tusen takk (ja, takk til deg, kjære leser)for at du bestemte deg for å lese denne boken. Jeg håperden får deg til å smile og at den frister deg til å kommepå besøk til dette hjørnet av det sørvestlige Frankrike envakker dag.

Noen av stedene som er nevnt her, eksisterer i virke-ligheten, og du kan finne dem på et godt kart – andre,som landsbyen Coulliac, er skapt av min fantasi. Jeger så heldig at jeg bor i en del av verden hvor det fin-nes flere vakre slott, og på noen av dem arrangeres detdrømmebryllup.

Château Bellevue de Coulliac er derimot ikke ba-sert på noen av disse stedene og er fullstendig oppdik-tet. Enhver likhet med virkelige steder eller folk er helttilfeldig. Kalksteinen, som finnes mange steder i dennedelen av Frankrike, er kjent for sine tunneler og grotter,så hvis du er interessert i dette og får lyst til å oppsøkedem, så er kirken i Saint-Emilion og grottene ved LesEyzies (som også inneholder de verdensberømte, forhis-

9

toriske hulemaleriene i Lascauxgrotten) magiske og fas-cinerende steder.

Jeg har mange personer jeg må takke, listen er altforlang til at jeg kan nevne hver og en av dem. Jeg er hel-dig som har så mange fantastiske venner og en så flottfamilie. Men jeg vil gjerne få si et stort, offentlig oghelhjertet «Takk!» til forleggeren min hos Bookouture,Oliver Rhodes, og til redaktøren min, Emily Ruston,som nok en gang har styrt meg gjennom skriveproses-sen med stor dyktighet. Jeg takker også Debbie Brunet-tin og hennes utrolige sans for detaljer, og Lorella Bellisom har fått bøkene mine utgitt på andre språk enn en-gelsk.

Jeg er uendelig takknemlig ovenfor Joan Harcourt oghennes langdistansestøtte og oppmuntring (og for Tho-mas’ milde smil), og takk til min vidunderlig guddatterNixy og hennes mor Pippa for at jeg fikk låne navnenederes.

Tusen takk og stor respekt til James Valpy og TracyMetz for innblikkene jeg fikk i livet på turné og for tek-niske detaljer rundt lys og lyd.

Stor kjærlighet og takk til hele familien min, somhar vært så lojale og entusiastiske støttespillere: Takk tilSi, Jan og Nick (en kommende forfatter), som alltid tilCarin (en helt enestående søster og en fantastisk sup-porter) og til hennes herlige døtre, Em og Tash (vi eren familie!), til Rupert (ektemann, bestevenn og inspi-

10

rasjonen bak alle mine helter), og til våre sønner Jamesog Alastair som alltid får meg til å smile.

Og sist, men absolutt ikke minst, takk til min morAline (den beste salgsagenten en dame kan ha), som harlært oss at det alltid er verdt å gi kjærligheten en nysjanse.

KAPITTEL 1

Slutt

Det var en gang – for ikke så veldig lenge siden og ikkeså veldig langt unna – et gammelt vinslott som lå på enåskam omgitt av vinmarker. Nede i dalen rant en gyllenelv.

Det var en varm sommerkveld, og med et lettelsessukk sank Sara ned på sengen og lot de ømme bena gliover det kjølige, glatte lakenet. Hver celle i kroppen ver-ket av tretthet. Hun strakte ut armen for å stille vek-kerklokken til neste morgen – eller rettere sagt, seneresamme morgen – klokken viste allerede ti på to på nat-ten. Hun hadde vært på bena mer eller mindre konti-nuerlig i – hun telte på fingrene – over atten timer, ogmåtte stå opp igjen om fem. Men i morgen ville det blilettere, nå som selve bryllupet var over. Det som gjen-sto var søndagsbrunsjen, og den var det i all hovedsakcateringselskapet som sto for. Så ville noen av gjestenebegynne å bryte opp, når de hadde vinket farvel til brud

13

og brudgom som skulle på bryllupsreise. Brittany ogGary skulle reise rett til flyplassen i Bourdeaux for der-etter å tilbringe en uke på en strand i Thailand, og deville skramle nedover oppkjørselen i en leiebil som komtil å være dekket med barberskum og ha fullt av blikk-bokser og oppblåste kondomer dinglende etter seg.

Nå var de halvveis gjennom den første sesongen påChâteau Bellevue de Coulliac, og Sara begynte å få drei-sen på de nye forretningene. Hun trivdes med å bidratil å skape drømmebryllup i det gamle steinslottet pååskammen over den dype Dordogne-dalen. Hun likteå ta del i magien. Det var den fullkomne idyll – hunhadde startet et nytt liv i Frankrike med Gavin, begyntå bygge opp selskapet, fulgt drømmen de hadde hatt sålenge …

Så hvorfor var det slik at hun i stille øyeblikk fikk enstadig sterkere kvelningsfornemmelse?

Det skyldtes ikke bare den trykkende varmen og denendeløse strømmen av ankomster, brylluper, avgangerog deretter forberedelser til neste fest. Når hun tenkteseg om – noe som sant å si ikke hadde skjedd særlig oftei løpet av de siste månedene, ettersom sesongen nett-opp hadde startet– fikk hun ofte en skrekkelig følelse avat hun hadde gjort en enorm feil. Kanskje livets størstefeil, i alle fall så langt. For Sara hadde brent alle broerfor å komme hit. Hun hadde solgt den lille leilighetensin i London, avviklet sitt eget firma hvor hun drev med

14

landskapsarkitektur, enda alt gikk strålende, og reist avsted uten å se seg tilbake. Hun hadde blikket fast rettetmot en forlokkende, solfylt fremtid i Frankrike, et ek-teskap med Gavin, et hjem, en familie …

Hittil hadde hun alltid sett på seg selv som fornuf-tig og flink. Men nå var hun ikke så selvsikker lenger,tryggheten hadde begynt å vakle i grunnvollene, og tvi-len arbeidet seg innover i henne, som tørråte. Avgjørel-sen hadde vært impulsiv, og det lignet henne ikke. Detvar umulig å vite hvilke andre feiltrinn hun ville begå iårene som kom.

Det var ikke arbeidsmengden, skjønt dette haddevært hardere enn noe annet Sara hadde gjort i hele sittliv – og som landskapsarkitekt med eget firma, visstehun allerede ett og annet om hardt arbeid. Faktisk els-ket hun praktisk arbeid, og hadde likt det høye aktivi-tetsnivået da de var i startgropen – det var renovering,dekorering og opprydning, og hun hadde jobbet myemed landskapsdesign for å skape slående bakgrunnerfor bryllupsbildene. Samtidig måtte nettsiden lages ogmarkedsplanen iverksettes. Følelsen av at de virkeligoppnådde noe gjorde det verdt innsatsen. Der fremmeventet en ufravikelig, skremmende deadline, nemlig da-toen for sesongens første bryllup, og dermed var moti-vasjonen sikret.

Hun minnet seg selv om at det å ha lagt ut på even-tyr i dette nydelige landet for å skape noe sammen med

15

mannen hun elsket, var en fantastisk, spennende oggivende mulighet. Det ville vært kjempeskremmendeogså, hadde det ikke vært for at hun og Gavin var sam-men om det. De oppmuntret og støttet hverandre gjen-nom den første kalde, våte vinteren, da bygningsstøvetklebet seg til huden og hendene var fulle av blemmer ogskrammer etter alt det uvante arbeidet.

Men nå som Sara minnet seg selv om dette, tok hunseg uvilkårlig til halsen, som for å lindre den paniskekvelningsfornemmelsen som lot til å ha festet seg der forgodt.

Det var ikke før den første bryllupssesongen var or-dentlig i gang at hun hadde lagt merke til det: Gavinlot til å ha et sterkt behov for å styrke egoet sitt ved åhakke på henne på alle mulige måter. Ikke bare kritisertehan omtrent alt hun gjorde, men han ignorerte avgjø-relsene hennes. I begynnelsen hadde det virket ubetyde-lig, men nå var det to år siden de hadde flyttet hit, oghun satt med en stadig sterkere følelse av at hun ble un-dergravd. Det var ikke noe omfattende, ingenting hunkunne sette fingeren på, men litt etter litt hadde Gavintatt over, og partnerskapet hadde nærmest blitt til etdiktatur. Han tok avgjørelser uten å ta hensyn til henne,så bort fra hennes forslag og overkjørte planene hen-nes.

Selvfølgelig var det hennes skyld også. Hvis hun ikkehadde sluppet grepet om ting i starten og lent seg på det

16

faktum at han visste mer enn henne om eventbransjen,så hadde hun ikke ligget her med en følelse av å ha mis-tet stemmeretten fullstendig. For det var sånn det kjen-tes, om hun skulle være helt ærlig med seg selv. Det varsom om ingen lyttet når hun sa noe. Det hadde blittlettere å bare gjøre ting slik Gavin ville, og heller kana-lisere egen energi inn i hagearbeidet. Iherdig ignorertehun den snikende mistanken om at forholdet deres vartuftet på sandgrunn. Uansett var begge to stort sett såopptatt at det ikke fantes tid igjen til å tenke. Det varbare i de få, dyrebare, ensomme stundene at den gamle,dyktige, selvsikre Sara kom til syne og forsøkte å hevestemmen.

Problemet var at nå for tiden var det bare én personsom lyttet, og det var Sara selv.

Så kanskje det var like greit at hun hadde det så tra-velt hele tiden, slik at hun holdt de paniske tankenefra livet. Hun måtte spare kreftene til gjestene, og sørgefor at hvert eneste bryllup var fullkomment. Hver festhadde sin spesielle egenart, som skulle avspeile det ka-rakteristiske ved hver enkelt gjestesammensetning, oghun hadde genuin glede av å se hvordan hvert par sattesitt preg på festlighetene, slik at deres eventyrlige drøm-mer kunne virkeliggjøres.

Dagens bryllup hadde vært ekstra slitsomt. Brudensmor, Mrs. Nolan, hadde vært fæl til å ordne og styre– ute av stand til å la Sara og Gavin arbeide i fred. Stadig

17

vekk dukket hun opp for å tilføye enda flere forespørs-ler til den allerede lange listen over datterens spesialbe-hov.

«Beklager å forstyrre, men har dere rosa silkebånd?Det er bare det at Brittany vil at Melanie skal gå sam-men med Bitsy opp midtgangen, og vi har bare det gulebåndet med oss. Og gult vil ikke matche brudepikeneskjoler. Nei, ikke den lyserosa der, jeg tenker mer kirse-bærrosa … Ok, hvis det er alt du har, så får vi vel klareoss med det. Men Brittany kommer ikke til å bli blid.»Til slutt hadde Sara klart å grave frem et sjokkrosa sil-kebånd fra en skuff full av innpakningspapir, og Britta-nys personlige sol hadde tittet frem igjen fra den svarteskyen som hadde hengt over hodet hennes.

I kapellet hadde det vært et nervepirrende øye-blikk da Melanie, forloveren, hadde mistet taket i detsjokkrosa båndet som var festet i diamanthalsbåndet tilBrittanys lille veskehund, Bitsy. Den lille chihuahuaenhadde satt av sted og nesten kommet seg ut av døren.Heldigvis hadde Gavins raske reflekser reddet dagen,og mens han mumlet «Aldri jobb med barn eller dyr»hadde han returnert Bitsy til Melanies ventende armerog dype kløft.

Mrs. Nolan var ikke bare en som ordnet og styrte,hun var også en forferdelig skravlebøtte. Sara var fort-satt sliten i hodet etter strømmen av uavbrutt skvaldringsom hadde fulgt henne mesteparten av dagen.

18

«Vi ville egentlig til Colchester, men Brittany sa ‘Nei,mamma, dette er den største dagen i livet mitt, det ernødt til å være et sted med virkelig klasse’. Og når manheter Brittany, måtte det selvsagt bli Frankrike. Vi opp-kalte henne etter stedet hvor hun ble unnfanget, skjøn-ner du.»

Sara lyttet med halvt øre mens hun stablet inn i opp-vaskmaskinen. «Så hyggelig. Så dere oppkalte henneetter området.»

Mrs. Nolan så helt blank ut.«Nei, kjære deg, hun er oppkalt etter fergene! Første

natt på bryllupsreisen dro vi over fra Portsmouth til Sa-tander, og så kjørte vi ned til Costa Blanca for en fjor-ten dagers ferie. Det var ikke så mange billige flyreiserpå den tiden, og det var dessuten før Dereks forretnin-ger hadde tatt av, så vi måtte spinke og spare. Den lilleprinsessen vår vet ikke hvor heldig hun er med sin bryl-lupsreise – hun som er på vei til Bangkok og gudene vethvor.»

Vi får håpe at hennes første barn ikke blir unnfanget denførste natten, tenkte Sara og gikk ut for å møte bloms-terdekoratøren og sørge for at blomstene i kapellet blearrangert i tråd med Mrs. Nolans detaljerte anvisnin-ger.

I motsetning til sin snakkesalige kone, var Mr. Nolanen mann av få ord. Han hadde tjent en formue i las-tebilindustrien, og hans datter og hans kone gjorde nå

19

sitt beste for å bruke den opp. Hele morgenen haddehan sittet i en solstol i skyggen av et sedertre, meddet trykkede uttrykket til en mann som nettopp haddeblitt dømt til å skrive bryllupstale til datteren, men somhelst ville ha drukket øl på den lokale baren med restenav kompisene sine. Han hadde likevel trådt til med enmorsom og kjærlig tale, og kom bare med én hentyd-ning til den grusomme skjebnen – den omhandlet etstengt rom og en rifle – som ville ramme Gary om hanikke tok like godt vare på Brittany som hun var vanttil.

Sara strakte ut de verkende bena og vred på føttenefor å prøve å løse litt opp i de stive anklene. Heten vardrepende. Men det var selvsagt et perfekt bryllupsvær,og tross alt var det delvis det folk betalte for når de valgteå arrangere bryllupet på et fransk vinslott. Oddsene forpent vær var mye større her enn i England. Men det tokpå kreftene å måtte jobbe i temperaturer på tretti gradereller mer.

Da de flyttet hit for to år siden, hadde Gavin ogSarah oppholdt seg så mye de kunne i solen. De nøt dennye følelsen av solvarm hud, og de ble stadig bruneremens de jobbet for å forvandle vinslottet til den per-fekte ramme for bryllupsfester. De hadde vært fulle avbegeistring – hvem skulle vel trodd at de kunne få rådtil et så vakkert sted? Men etter å ha skrapet sammenhver smitt og smule av begges sparepenger, Gavins arv

20

og pengene etter salget av Saras leilighet, hadde de klartdet, etter heftig pruting på prisen. Som Gavin skade-fro bemerket – selv en verdensomspennende finanskrisebød på muligheter for noen utvalgte få. Det var kjøpersmarked, og eieren av vinslottet hadde vært desperat etterå selge. Han var halvferdig med det sårt tiltrengte reno-vasjonsarbeidet da han oppdaget at han hadde gapt overfor mye. Dermed skjedde mirakelet – Château Bellevuede Coulliac var deres, og første skritt på veien var tattfor å leve ut drømmen og etablere et vellykket eventbyråher. Og neste år, på slutten av det som forhåpentlig villebli deres andre vellykkede sesong, ville de holde sitt egeteventyrbryllup i sitt eget franske slott, omgitt av de flot-teste vinmarkene i verden …

Som alle brudene Sara hadde sett komme og gå iløpet av sommeren, burde hun ha sitret av jublendespenning. I stedet var hun full av uro og en kvelendefornemmelse av å miste seg selv. For ikke å snakke omen verkende lengsel etter den gode, fysiske nærhetensom det var blitt så lite av i det siste. Det var naturligvisikke overraskende at Gavin ikke lenger hadde krefter tilå elske, han jobbet jo så hardt og hadde så lange dager.I begynnelsen, da hun var beruset av sol og eventyrlyst,hadde hun følt seg nærmere ham enn hun hadde gjortmed noen andre. Det var som om hun hadde klart ålegge fortidens skygger bak seg – den ulykkelige barn-dommen og alle tidligere mislykkede forhold – og til

21

slutt flykte med ham inn i en ny verden hvor kjærlig-het og glede var enkle gaver som hun daglig ble skjen-ket, i omgivelser som var så vakre at det tok pusten frahenne.

Hun forsøkte å huske når de sist hadde ligget sam-men på den måten. Når hun sist hadde kjent den sol-varme huden hans mot sin. Når hun sist hadde kjentarmene hans rundt seg – sterke og mahognibrune etterflere dager med utendørsarbeid …

Kanskje ting ville bli annerledes når de hadde fåttunna sin første vellykkede sesong.

Sara masserte håndkrem inn i den harde huden ihåndflatene, og smurte den forsiktig rundt forlovel-sesringen. Den satt litt stramt nå, for fingrene haddehovnet opp i varmen. Så strakte hun seg mot nattbords-lampen og skrudde den av. Hun lot lampen på Gavinsside av sengen være tent, sånn at det skulle være littlys til ham når han omsider kom tilbake. Under denmeste intense bryllupssesongen bodde de i en enkel,liten steinhytte, med et trangt soverom og stue og kjøk-ken i ett. Den lå bak slottet ved siden av en inngjerdetkjøkkenhage. For øyeblikket var kjøkkenhagen bare enjungel av ugress som stakk opp av den tunge leirjorden,som var hard som sement på denne tiden av sommeren.Ingenting nyttig grodde der, bortsett fra et gammelt,mosegrodd pæretre i det ene hjørnet, og noen urter somhun hadde plantet i et gammelt steintrau. Men til vin-

22

teren hadde Sara planer om å skape en skikkelig pota-ger, med store, staselige, opphøyde bed til grønnsaker ogurter. Målet var å få det klart til sesongen neste år.

Der hun lå i sengen og ventet på å sovne, kjentes detsom om heten presset seg på fra alle kanter. En svak,svovelaktig eim fra det franske avløpssystemet hang iden varme natteluften – en påminnelse om at doen i detvesle badeværelset i steinhuset var tett igjen. De haddehatt begrenset med tid og hadde prioritert å få ferdiggjesteboligene, så alt i steinhytta var fortsatt temmeligspartansk. Hun måtte fikse det tette avløpet i morgen– nok en oppgave på den allerede lange listen.

Lydene fra dansegulvet på låven, der Gavin haddevært DJ, hadde stilnet for rundt en halvtime siden, såforhåpentlig kom han snart og la seg. Med mindre hanslo seg sammen med de mest utholdende blant bryllups-gjestene og åpnet en ny whiskyflaske. Det hadde skjeddet par ganger allerede. Men når Sara hadde spurt omdette egentlig var så lurt – tross alt måtte de tidlig oppog til arbeid igjen morgenen etter – hadde han bare leddog sagt at det å mingle med gjestene sto helt sentralt idenne bransjen. Det var god nettverksbygging og en delav jobben. Hun fikk heller stå tidlig opp i morgen for ådekke på til frokost dersom det var morgenfugler blantgjestene, og la Gavin få et par dyrebare timer til medsøvn.

Hun sukket dypt idet hun lukket øynene og flyttet

23

bena til en kjøligere del av bomullslakenet. Så lot huntrettheten sive ut av nakken og skuldrene. Langsomt be-gynte tankestrømmen å gi seg.

Men så sukket hun på nytt, denne gangen av ergrelse,for noen banket på døren til steinhytta.

Hun trakk pusten dypt, svingte de trette bena oversengekanten og trakk på seg en morgenkåpe.

«Gav? Sara? Det er meg, Brittany.»Sara åpnet døren, og der sto bruden, iført en kort,

ferskenfarget bryllupsnatt-neglisjé med svarte blonde-kanter.

«Beklager at jeg forstyrrer dere så sent, jeg så bare atlyset fortsatt sto på. Det er Bitsy, hun måtte skvette litt,så jeg tok henne ut en tur, men nå har hun stukket av.Jeg vet ikke hva som går av henne, dette gjør hun aldrihjemme. Kanskje Gavin kan hjelpe meg å finne henne?»

«Han har fortsatt ikke kommet tilbake, han er nokborte på låven og ordner med det siste. Kom, så skal jeghjelpe deg å lete. Ikke vær redd, hun har nok ikke kom-met langt.» Sara tok en lommelykt fra kommoden ogknyttet morgenkåpen (hvit bomull, ikke noe fancy somBrittanys) stramt om livet.

Forsiktig tok de seg frem langs stien og deretter overplenen, mens Sara sveipet lyktestrålen under trærne oginn i buskaset.

«Bitsy! Kom så, Itsy-Bitsy!» ropte Brittany.«Hysj, det er best om vi roper litt stille.» Sara holdt

24

en finger opp til leppene. «De fleste gjestene sover sik-kert nå.»

De listet seg videre, og plutselig hørte de en svak bjef-felyd i nærheten av svømmebassenget.

«Der er hun!» Engstelsen i Brittanys ansikt forvand-let seg til glede.

«Kom, men la oss være stille, så hun ikke stikker avigjen.»

De snek seg over grusplassen, og Sara lirket opp por-ten i rekkverket rundt svømmebassenget.

Men idet hun lot lyktestrålen sveipe over det helle-lagte området, stivnet hun og stanset så brått at Brittanyskumpet inn i henne bakfra. For på en av solstolene lådet et par i en temmelig intim stilling, og de gispet ogbuktet seg idet de nådde et klimaks.

Lysstrålen gled over en veltet champagneflaske, der-etter over den sammenkrøllede, rosa silkekjolen til Me-lanie, forloveren, før lyset fikk Bitsys diamanthalsbåndtil å glitre. Den knøttlille hunden var travelt opptattmed å jokke på foten til mannen som lå oppå Melanie.

På foten hans satt en lett gjenkjennelig blå-, rosa- oglavendelfarget Sebago-sko. Og siden han stadig referertetil det paret som diskoskoene sine, visste Sara at skoentilhørte hennes egen forlovede – som nå brått var blitthennes eksforlovede.