Jon Ewo
1957En roman om det som kunne ha skjedd
© CAPPELEN DAMM AS 2014
ISBN 978-82-02-44935-3
1. utgave, 1. opplag 2014Omslagsdesign: Juve designSats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014Satt i 11,6/14,7 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g/1,6
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorganfor rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
INNHOLD
PROLOG 7
STARTEN AV JUNI. DEL 1 11
TILBAKEBLIKK MAI 35
STARTEN AV JUNI. DEL 2 73
DE BRENTE DAGENE 93
MULIGHETER OG OPPRØR 119
SOMMERSOLVERVSFEST 155
PROLOG
I 1957 er store deler av Europa kontrollert av Tyskland.Norge er en stat i Stor-Germania.
Grunnen til det er krigen som Tysklands Fører, AdolfHitler, starter i september 1939. Norge blir okkupert avtyske styrker 9. april 1940. Selve krigen varer bare i nimåneder og avsluttes etter at 300 000 britiske og fran-ske soldater blir drept eller tatt til fange ved Dunkerque iFrankrike. Storbritannia og Frankrike tvinges til å be omfred.
Hitler blir drept av en bombe i 1941. Den maktkampensom da oppstår imellom de fremste nazistene i Tyskland,taper Heinrich Himmler. Himmler er sjefen for SS – enavdeling med elitesoldater. Han tar med seg SS og drar tilNorge. Himmler beundrer nemlig Norge. Han mener atnordmenn er ekte ariere, dvs. spesielt intelligente og sivi-liserte, hvite mennesker. De er derfor mer verdt enn andreraser. I Norge ønsker han å grunnlegge den perfekte SS-staten. For å oppnå dette fjernes alle som ikke er av rennordisk rase.
Heinrich Himmler har tittelen Riksprotektor. Han harsitt hovedkvarter på Slottet, som nå kalles Riksresidensen.Bygningen er påbygd flere ganger, med nye kontorer og
9
et forskningsinstitutt – NF – som står for Nordisk Fedre-arv. Det forsker på hvordan uønskede gener kan fjernesfra den nordiske rase. I tillegg finnes det et pikehjem forforeldreløse jenter med norsk mor og tysk SS-far.
Himmler har store ambisjoner. SS-offiseren Wernhervon Braun leder et norsk romfartssenter på Kjeller i Akers-hus. Planene er å skyte opp en bemannet rakett rundt jordainnen 1960. Deretter vil nazistene sende folk til månen.
Men under overflaten i det norske samfunnet finnes deten sterk motstand mot regimet. Mange er misfornøydemed den udemokratiske måten landet blir styrt på. Dess-uten frykter folk at nazistene snart kommer til å gå tilkrig mot Sovjetunionen. De som husker okkupasjonen avNorge, ønsker ikke en ny krig. I 1956 bryter det ut opp-tøyer og streiker som det slås hardt ned på.
For å møte motstanden mobiliserer Himmler den norskeungdommen. Etter 17 års okkupasjon er mange i den ungegenerasjonen nazister. Nå gis de ansvaret for å utviklenazismen videre. Himmler kaller det «den neo-nazistiskerevolusjonen». Samtidig pågår det gatekamper hver nattmellom SS-ungdom og ungdom som er misfornøyd medSS-staten.
Alle norske byer har fått sin Adolf Hitlers gate, til minneom den store Føreren. I Oslo er dette det nye navnet påKarl Johans gate.
STARTEN AV JUNIDEL 1
1
Det er tre menn som er viktige i livet mitt nå.Det er han jeg virkelig elsker. Men som jeg sannsynlig-
vis ikke kan få.Så er det han jeg ikke vil ha. Men saken er at han skal
få meg.Så er det onkel … Og jeg skammer meg over at jeg ikke
har røpet den store hemmeligheten min til ham. Men jegkan jo ikke det. Det ville kanskje være en dødsdom for meg.
Jeg skulle ønske at jeg slapp å rives mellom dem.Det er flott dag i begynnelsen av juni. Jeg har på meg et
mørkt marineblått skjørt og nystrøket, hvit bluse med svarthalstørkle. Jeg står på den digre terrassen som ble støpt ifjor på toppen av Riksresidensen. Ser nedover Adolf Hit-lers gate og prøver å finne tilbake til den gamle Monika.For hun var sikker på hva hun ville. Det er bare to ukersiden jeg var den gamle Monika. Men det føles som et år.Som om det har skjedd så mye at det ikke burde få plass ide to ukene. Det har hendt så mye i livet mitt at det spren-ger på i brystet, men ikke på en god måte. Det er ikkebegeistring jeg føler. Tvert imot er jeg redd for fremtidenmin. Det presser hardt rundt hjertet og ligger som et ømtog vondt punkt mellom tinningene mine.
13
Jeg trodde at når jeg kom opp hit og så alle de norskeflaggene med innfelt hakekors som vaier i vinden, ville dethjelpe. Da ville jeg igjen bli stolt over å være ung og endel av den neo-nazistiske revolusjonen. Jeg hadde håpet atdet ville få presset i brystet til å forsvinne. At jeg ville følebegeistring. Men herfra ser jeg hvordan flaggene hengerslappe og døde. Som om de er et ekko av sånn den gamleentusiasmen og begeistringen min har blitt.
For å prøve å finne tilbake til den gamle Monika gjen-forteller jeg det som står i den løpeseddelen jeg og de andrejentene i FNJ – Forbundet av Norske Jenter – deler ut hvergang vi står på Adolf Hitlers gate for å gjøre en innsatsfor fedrelandet. Jeg har stått og lest den så mange gangerat jeg kan den utenat:
TIL VÅRE LANDSMENN
Vi nordmenn var heldige da Tyskland overtok kontrollen
over landet for sytten år siden. Norge hadde vært styrt av
udugelige politikere i årevis.
Det var grunnen til at både regjeringen og kongehuset rømte
da Tyskland kom for å rydde opp i landet vårt. De var
redde for å bli stilt til ansvar. Nå
lever de i luksus i London og sjikanerer vårt nye Norge.
De skulle skamme seg, for alle som har satt seg inn i historien,
vet at Norge sluttet seg fredelig til Stor-Germania.
Men vi nordmenn må ta ansvar. Vi må rydde i eget hus. Vi
må bekjempe feil tenkning. Vi må omvende de av våre lands-
menn som ennå ikke skjønner at Norge må bli et land med
14
rent blod. Vi må alle slutte opp om majoriteten av befolk-
ningen som begeistret kjemper sammen for alles beste.
Ikke minst er det en viktig oppgave å snu de som aktivt
motarbeider SS-staten. Som farer med løgn og påstår at
Tyskland angrep Norge i 1940. Som sier at norske soldater
døde. Som hevder at norsk motstand ble knust og
skutt i filler.
Fjoråret var preget av sabotasje og fiendtligheter fra unasjo-
nale forbrytere og provokatører. Denne løpeseddelen får du
i hånden av en representant for vår unge garde – enten en
av jentene i FNJ eller en SS-kadett. Spre denne løpesedde-
len. Det er viktig at ungdommen får utvikle vår livskraftige
nazisme videre på sin ungdommelige måte. Du kan også
gjøre ditt ved å prøve å verve unge mennesker til den neo-
nazistiske revolusjon.
For revolusjonen MÅ ikke stoppes.
Vi må aktivt bekjempe feil tenkning, feil handling og
feil kunnskap.
All ungdom må bli med for å gjøre nazismen ung og vital.
LEVE DEN NEO-NAZISTISKE REVOLUSJONEN!
Alt dette som står i løpeseddelen, var viktig for meg forbare to uker siden.
Jeg husker for eksempel godt da jeg marsjerte forrest iFNJ den 20. april, sammen med de andre troppsførerne.Vi kom oppover Adolf Hitlers gate i de nyvaskete unifor-mene våre. Det var den årlige feiringen av Førerens burs-
15
dag. Verden var en karusell av vakre flagg og hakekorshvor du enn så. Vaiende og stolte faner, kjekke SS-kadet-ter og folk som ropte «Heil Hitler» og «Heil Himmler».
Jeg var en av tjue tusen unge jenter som bare ventet påen sjanse til å vise hvordan vi gledet oss over den storeplikten som lå på oss. Da plagde det meg ikke at jeg haddeforpliktet meg til å gifte seg med den beste soldaten i SSog bli en god mor til nye soldater. Det var i stedet en opp-gave som lå meg tett inntil hjertet og som jeg frydet megover å få utføre. Den gangen var det også et press i brystet,men det var av forventning og glede. Det var et press jegønsket velkommen. Det var et privilegium som jeg kunneha drept for å få beholde.
Nå er det nøyaktig tre uker til sommersolvervsfesten – daskal jeg forloves. Og det presset jeg kjenner på nå, er baregrusomt. Jeg griper hardt med fingrene om gelenderet ogprøver å hviske til vinden at den skal la flaggene der nedepå gaten vaie friskt. Men i stedet kjenner jeg bare hvor-dan grepet mitt blir så krampaktig at det gjør vondt ogjeg må slippe taket. Vinden svarer meg ikke og flaggenehenger like slappe og ubevegelige som før.
Jeg snur meg og ser en av de fire SS-vaktene som rasktsnur hodet vekk. Han har smugkikket på meg. Nå stårhan stille og rødmer mens hendene hans tviholder på detmattsvarte maskingeværet.
Han har gjenkjent meg. Jeg er nemlig Moni fra propa-gandafilmene som vises på kino. Jeg er den som alle andrenorske jenter gjerne ville ha vært. Og den som en del gut-ter drømmer om.
Selv synes jeg bare at jeg er vanlige Monika på 16 år,kjedelig og langt fra spesiell. Selv ikke kornblondt hår
16
med krøll inn mot nakken og de blåeste øyne får meg tilå føle at jeg er en utvalgt, slik det statlige filmselskapetmener.
I alle filmene stiller jeg sammen med SS-kadetten Erik.Vi leier hverandre på turer gjennom skog og mark. Vi fil-mes på SS-stevner. Han svømmer og jeg leder en tropp avFNJ opp bratte bakker. Vi gjør vårt for å vise at ungdomi dag både kan og vil. Alle filmene med Erik og Moniavsluttes med nasjonalsangen og et opprop om at all ung-dom må slutte seg til SS eller FNJ for å bli en del av neo-nazismen. Erik er mannen som jeg skal gifte meg med omet halvt år.
Inntil for fjorten dager siden var verden akkurat så enkelog oversiktlig som dette. Vi var friske og glade ungdommeri lek og på tur. Men bare i løpet av disse fjorten dagenehar jeg innsett at verden ikke lenger kan deles inn i svartog hvitt på enkelt vis. Før fantes det to menn som var vik-tige i livet mitt. For to uker siden ble det altså tre.
Onkel hadde først blitt dypt skuffet om jeg hadde for-talt ham om dette. Og deretter … deretter vet jeg ikkesikkert hvordan han hadde reagert. Han er heller ikkeden egentlige onkelen min, men filleonkelen min. Jeg eret pikehjemsbarn, med norsk mor og tysk SS-far som jegikke aner hvem er. Så lenge jeg kan huske, har jeg lurt påhvem mor var. Men jeg sluttet fort å spørre den strengebestyrerinnen på pikehjemmet, fru Gundersen. For de fågangene jeg gjorde det, stirret hun på meg som om jeghadde bannet. «Du hadde en norsk mor og en tysk far,»svarte hun en gang irritert. «De er døde begge to. Det erSS-staten Norge som er foreldrene dine nå.»
Deretter fortsatte hun å stable håndklær i nøyaktige bun-
17
ker, med rette kanter og med ti håndklær i hver bunke.Noe som var svært typisk for henne. Fru Gundersen kunnesikkert hatt en framtid som drillsersjant hvis hun haddevært en mann. Hun la vekt på at alt skulle være nøyaktigpå plass, at alt skulle gå uten feil, at alle var høflige, spe-sielt mot henne. Og at det var ro i hele pikehjemmet etterklokken 23.00. Hun var en person som kunne gå inn i etklasserom og straffe den som ikke hadde tørket av tavlen,lagt krittene i krittboksen eller lagt linjalen nøyaktig midtpå hyllen under tavlen.
Dessuten belønnet fru Gundersen sladring. Hun kaltedet å «oppmuntre til årvåkenhet og flid». Og belønningenekunne være å slippe oppgaver eller at en annen jente måttepusse skoene og sy i knappene til den som ble belønnet.Fru Gundersens kontordør var alltid åpen for den av jen-tene som hadde noe å fortelle om de andres feil og mang-ler. Heldigvis bodde de verste sladrehankene på de andresovesalene og ikke på vår.
Så det var ikke alltid bare latter og moro på pikehjem-met. Da var det godt å ha onkel Heinrich. Han har liksomalltid vært der for meg. Som en slags onkel, som en slagsfamilie. Helt siden jeg var tre år gammel. Det er han jegskal møte om bare tre minutter. Jeg må skynde meg. Hanhater folk som ikke kommer presis.
2
Hvert skritt nedover den lange, grønnmalte korridorenføles som tusen kilometer. Jeg spør meg selv – klarer minkjære onkel å lese ut av fjeset mitt at jeg ikke lenger erden perfekte Moni? Vil han oppdage tvilen? Vil han hørepå måten jeg snakker at jeg lyver?
Jeg banker på døren idet klokken slår ti. «Kom inn!»roper en stemme. Jeg kaster et siste blikk på uniformenmin. Børster vekk et støvfnugg fra skulderen på blusen ogstrammer tørkleet enda en gang. Vet at skoene er nypus-set og lukter lær. Jeg retter skuldrene og griper dørhånd-taket, går inn og stiller meg opp med samlede ben mensjeg hilser med hevet arm og sier høyt og bestemt «HeilHitler. Troppsleder Monika Kruse melder seg!»
«På stedet hvil, troppsleder Kruse,» sier onkel på per-fekt norsk. Han reiser seg fra skrivebordet. Gir meg etfast, militært håndtrykk. Det knirker i de høye ridestøv-lene. Onkel er liten og spinkel, med runde briller og bart.Nå leder han meg bort til de to andre mennene i rommet.Jeg hadde ventet at en av dem skulle være mentoren minfra det siste året, Joachim Brenner. Men disse to har jegaldri sett før. Jo, forresten, den ene virker kjent. Jeg trorjeg har sett et bilde av ham i avisen. Han er i førtiårene,
19
med et firkantet, bredt fjes. Håret hans er mørkt og bøl-gete.
«Får jeg presentere,» sier onkel. «Dette er min genialerakettforsker, major Wernher von Braun.» Så snur hanseg mot meg og slår ut med hendene: «Og dette er en avvåre mest lojale og lovende neo-nazistiske ungdommer,Monika Kruse.»
Wernher von Braun har et fast håndtrykk. Han smilervennlig. Jeg hilser stolt og litt sjenert på ham. Dumme megsom ikke kjente igjen Norges viktigste vitenskapsmann.Det er jo takket være ham at vi i løpet av noen år ogsåskal erobre verdensrommet!
«Wernher skal akkurat til å forlate oss,» sier onkel, mensBraun går bort til det store møtebordet i hjørnet av kon-toret. Han samler sammen papirer og tegninger i en rullsom han fester en strikk rundt.
Onkel senker stemmen og sier med et smil: «Jeg kanrøpe for deg, Moni, at von Brauns teknologiske gjennom-brudd kommer før vi ante det. Kanskje du en dag blir enav de heldige som får dra ut i rommet og føre våre ideer ogtanker lenger av gårde enn noen annen før oss har gjort.Vi må ha ambisjoner. Og vi må slå russere og amerika-nere i dette kappløpet. Den som vinner verdensrommet,vil vinne jorden.»
Von Braun hilser militært og går ut. Og onkel snur segfor å presentere den andre mannen, som inntil da har holdtseg i bakgrunnen. Men den ukjente kommer ham i forkjø-pet og tar et par raske skritt frem. Han gir meg et benethåndtrykk mens han smiler og sier: «Henry Rinnan.» Haner noen centimeter lavere enn onkel. Håret hans er mørktog glatt. Han må ha brukt rikelig med fett for å få det
20
til å ligge så perfekt. En svak duft av etterbarberingsvannligger rundt ham.
«Rinnan er min nye stabssjef,» sier onkel. «Siden Joa-chim måtte returnere til Tyskland, tenkte jeg at denneutmerkede mannen også kan fungere som din nye men-tor det siste halvåret før Erik og du gifter dere.» Alle jen-tene som går siste året i troppen får tildelt en mentor fremtil vi blir gift. Jeg savner allerede Brenner. For det er noemerkelig ved Rinnan. Han virker for ivrig, for intens, forinteressert i meg.
«Oppfattet!» svarer jeg høyt og stramt.«Så, så, vi kan være uformelle i dag,» sier onkel og leier
meg ved albuen bort til sittegruppen i den andre enden avrommet. «I dag er du bare min kjære Moni. Vi har per-sonlige ting å diskutere.»
Henry Rinnan setter seg i den andre enden av den sammesofaen som meg. Han smiler, men øynene er svarte, tommeknapper. Uten følelser og uttrykk. «Gleder du deg til som-mersolverv, Moni?» spør han mens onkel sitter i lenesto-len rett overfor meg og blar i en papirbunke.
Jeg skulle ønske at han ikke brukte kallenavnet mitt. Jegskifter stilling i sofaen fordi stoffet stikker og klør gjen-nom kjolen.
«Ja, selvsagt gleder jeg meg til festen,» svarer jeg meka-nisk.
«Moni er en av våre beste,» legger onkel til. «Hun er eteksempel for oss alle. Hvis alle våre ungdommer var somhenne…»
«Ja, det er beklagelig med motstanden i enkelte lag avbefolkningen,» sier Rinnan ivrig. Han høres ut som enmann på en talerstol. «Vi må slå hardere ned på alle de
21
som ikke skjønner landets beste. Etter min mening er detikke bare kommunister vi bør frykte. Det er medlemmene idet forbudte Arbeiderpartiet, en del kristne, gamle embets-menn, de rike som har blitt smittet av påvirkning utenfraog …»
«Det er kvinner til stede, Rinnan. Vi trenger ingen langepolitiske leksjoner,» avbryter onkel ham. «For enkelhetsskyld kaller vi dem bare for ‘de røde’. Vi bruker ikke tidpå dybdeanalyser.»
«Vel, i den store sammenheng er det uansett den kom-mende krigen som er viktig,» fortsetter Rinnan. Onkel stir-rer på ham mens øynene blir smale sprekker.
«Kommende krig?» spør jeg forundret. Man har snakketom denne krigen i årevis, men aldri at den var kommende.
«Siden vi likevel skal snakke politikk med Moni til stede,kan vi godt være åpne,» sier onkel med kvass klang i stem-men og snur seg så til meg. «Neste store krig kommersnart. Innen ett, maks to år må vi slå hardt ned på fien-dene våre. I første omgang Storbritannia, siden de rusteropp og vil ha revansj for tapet ved Dunkerque i 1940. Der-etter Sovjetunionen, som ønsker større innflytelse på kon-tinentet. De er grådige på mer makt, og det kan kun skjepå bekostning av Stor-Germania. Men jeg tror at de nyeangrepsrakettene som von Braun har fått ideen til skal fådem til å glemme planene sine om å slå til mot oss. Mennå holder det med politisk prat. Vi skulle snakke om …»Onkel bøyer seg over papirene sine.
Samtidig merker jeg blikket til Rinnan. Jeg legger armenei kors over brystet og prøver å gjøre meg mindre. Ønskerat han kunne slutte å stirre!
Når onkel snakker om den kommende krigen, synes jeg
22
at tvilen min nesten er barnslig. Da blir bekymringene minefor sommersolverv små. Jeg har jo vært på mange slikesommersolvervsfester før. Og ingen kan være uenige i atdet er en vakker og fin seremoni. Pluss at det er en flottfestdag for oss jentene. Særlig når høydepunktet kommer.Og det er når de utvalgte jentene står der oppe, mens denene søte SS-soldaten etter den andre kommer opp og giren bukett med markblomster til sin jente. Blomster i rødt,hvitt og blått, selvsagt. Og ved midtvintersfesten et halvtår senere gifter vi oss.
Det er bare et problem med det. Og det er at …Plutselig oppfatter jeg at onkel har sagt noe til meg. Jeg
rykker til, og de to mennene smiler. «Alle unge kvinnerdagdrømmer om ekteskapet,» knegger onkel. «Du er såheldig. Erik er den rette for deg. Han er håndplukket avmeg personlig.»
Hadde jeg våget, ville jeg brutt sammen nå. Jeg kan ikkese for meg noe verre enn å bli gift med Erik.
«Men vi er her for å snakke om noe annet,» sier onkelog retter på brillene som glir nedover nesen. «Som du vethar jeg innkalt deg fordi vi må gjennom mappen din.»
Jeg puster dypt inn og kjenner på håpet. Et håp om atdet finnes en vei ut. Noe som gjør at jeg slipper å giftemeg med Erik – selv om han er både søt og smart.
«Ja,» svarer jeg med en tykk klump i halsen.«På min ordre har stabssjef Rinnan vært nede i arkivet
og funnet papirene dine.»Rinnan spretter opp og henter dokumentmappen sin.
Tar opp en brun folder som han rekker til onkel. Onkelveier den i hånden og utbryter: «Er dette virkelig alt somvar der?»
23
«Ja,» svarer Rinnan raskt og holder blikket hans.«Den var overraskende tynn,» sier onkel.Han blar gjennom innholdet i mappen. «Vel, moren din
het Nina og underviste ved det samme universitetet somhun selv hadde gått på. Utmerkede karakterer, for øvrig.Hun døde rett etter at du ble født og ble ikke mer enn 25år. Komplikasjoner etter fødselen, antar jeg. Din far, somjeg faktisk nå husker at jeg møtte for svært lenge siden,het Wolfgang. Han var kaptein i SS, og en fremragenderepresentant for Tyskland. Papirene forteller ikke noe omhvordan de møttes eller hvor lenge de var sammen. Detstår her at han døde av en bilbombe plassert av røde mot-standsfolk bare noen dager før freden inntraff ettersom-meren 1940. Det var lite informasjon, Moni. Men vi erjo nødt til å sjekke dette før forlovelsen din med Erik.Det blir jo en offentlig seremoni, og dere to er våre besterepresentanter. Pressen kommer til å være til stede, så viønsker ingen blundere eller problemer.»
Jeg har aldri kjent foreldrene mine. Far døde til og medfør jeg ble født. Det er pikehjemmet her bak Riksresiden-sen som er barndommen og oppveksten min. Pluss onkel,som plukket meg opp på fanget en gang han var på besøkder.
«Men jeg har et spørsmål til deg, Moni,» sier onkel.Han har fått en rynke mellom øyenbrynene. Han har kan-skje sett at jeg ble skuffet. Min bestevenn på pikehjemmet,Maiken, har alltid sagt at Heinrich Himmler ikke stolerpå noen. Det har jeg pleid å nekte for, siden jeg synes atjeg kjenner ham så godt. Men nå føler jeg at onkel veierog måler meg på en måte som er ukjent for meg.
«Tja …» svarer jeg vagt og ser at han hever øyenbry-
24
nene. «Det er bare det at nå som jeg snart skal forlovemeg, så har jeg blitt så nysgjerrig på hvem mor var. Mendette gir jo ingen svar. Er det ingen andre arkiver vi kansjekke? Tenk om vi etterpå finner ut at jeg ikke er god nokfor Erik?» Det siste finner jeg på helt impulsivt.
Onkel ler. Han ler som om jeg har fortalt verdens mor-somste vits. «Moni, Moni. Jeg kan personlig forsikre degom at du har flotte gener fra din far. Men det har jeg alltidforstått. Jeg har en nese for hvem som er de ekte arierne.Dette skal du ikke bekymre deg for. Jeg er dessuten sikkerpå at dette ble grundig vurdert allerede da du var nyfødt.»
«Så bra,» svarer jeg og tvinger meg til å smile. Jeg for-teller ham nemlig ikke at jeg skulle ønske at mors genervar dårlige. At hun var langt unna de ariske idealene. Der-med ville jeg slippe å gifte meg med Erik.
Det var et tynt håp. Som jeg kan bare glemme. Jeg måi stedet streve videre med å viske ut et navn. Håpe at tidog tårer til slutt vil ha blåst bort og vasket vekk navnetpå han jeg elsker – Hans.
«Det er én sak til jeg vil ta opp med deg,» sier onkel.«En oppgave som er til landets og ungdommens beste.»
«Da er det ikke bare en plikt, men en glede,» sier jeg ogretter meg opp. Klarer å finne litt tilbake til den Monikasom en gang gikk på lederkurset i FNJ. Samtidig føler jegat ser meg selv litt utenfra – jeg kikker ned på en stram oginnelukket ung kvinne. En som ikke viser alt det som skjerinni henne, men som bare har en glatt fasade av pliktopp-fyllende respekt. Ingen kan se at inni denne unge kvinnensitter det en jente som lurer på hvor lenge det går før noenavslører henne. Hvor lang tid det tar før noen graver fremde stygge og skitne hemmelighetene hennes.
25
Recommended
