VEIEN MOT BEDRE - Bjørndal på nett...oppdatere utstyr og personell har vi fortsatt en vei å gå. Nødetatene og Forsvaret trener svært sjelden sammen, og nesten aldri på nasjonalt

V E I E N M O T B E D R E

S A M V I R K E

R A P P O R T F R A E K S P E R T G R U P P E

F E B R U A R 2 0 1 5

2 VEIEN MOT BEDRE BEREDSKAP

VEIEN MOT BEDRE BEREDSKAP 3

Bakgrunn for rapporten

Dette er en rapport som beskriver behovet for samvirke og behovet for beredskapssenter i

Norge, og som kommer med løsningsforslag.

I arbeidet med Rygge beredskapssenter har det vært nødvendig å fylle begrepene samvirke

med innhold samt å beskrive hva et beredskapssenter kan være. Det var derfor behov for å

nedsette en ekspertgruppe med operativ erfaring og innsikt fra de ulike beredskapsaktørene.

Ekspertgruppens medlemmer uttaler seg på fritt faglig grunnlag uten bindinger til

beredskapsaktørene. For prosjektet har denne uavhengigheten vært et hovedpoeng for å

sikre at sluttrapporten ikke er avgrenset til allerede vedtatt ambisjonsnivå og planer, men til

det som oppleves som reelle behov.

Oslo 2. februar 2015

Svein Holtan, Leder

Stephen J M Sollid 1.Amanuensis og overlege

Pål Mork Fivel Politiinspektør (p)

Tom Henry Knutsen Generalmajor (p)

Jørn Davidsen Leder Bergen

Brannkorpsforening. Fagforbundet

Bjørn Bjelland Beredskapsleder i

Prehospitalt senter ved Oslo Universitets-sykehus

Sebastian Eidem Sekretariatsleder



SAMMENDRAG

«Kriser må møtes ved bruk av de samlede nasjonale ressurser basert på klare strukturer,

ansvarsforhold og kommandolinjer mellom sivile og militære aktører og tilstrekkelig

kompetanse på alle nivå.»1

Det er et veldokumentert behov for at beredskapsaktørene må trene mer sammen. I dag

skjer det for sporadisk og det skjer uten en overordnet tilnærming. Det er innført et fjerde

prinsipp i krisehåndteringen i Norge: samvirkeprinsippet. Dette begrepet er foreløpig ikke fylt

med substans, og det er hver enkelt aktør sitt selvstendige ansvar å sørge for samvirke med

andre aktører. Etter ekspertgruppens syn er denne tilnærmingen defensiv. Det er Justis- og

beredskapsdepartementet (JD) som har samordningsansvaret for beredskap og må av

denne grunn ta eierskap til begrepet. Skal vi lykkes med samvirke må det være en top-

down-tilnærming for å sikre lik praksis på tvers av sektorer og likhet gjennom nivåer.

For å utvikle samvirke i Norge mener ekspertgruppen at det må etableres et nasjonalt

kompetansesenter for samvirke, Kompetansesenteret må eies av JD og gis ansvaret for

utvikling av felles tankegods og felles konsepter. Kompetansesenteret må ha god forankring

i sektorenes akademiske kretser, slik at grunnkompetansen fra etatene er godt representert

og for å sikre at kompetansesenterets arbeid får en god tilbakeføring til sektorenes

utdanning og opplæring. Senteret må ha reelle fullmakter til å utvikle felles regelverk,

konsept og prosedyrer til bruk for beredskapsetatene i Norge og legitimitet i virksomhetene.

I tillegg mener ekspertgruppen at det må opprettes regionale trenings- og beredskapssentra

hvor beredskapsaktørene møtes for å trene de konseptene som er utviklet i fellesskap på

kompetansesenteret. Ekspertgruppen tar ikke stilling til antall eller geografisk plassering av

de regionale sentrene, men ser at det er viktig at det er kort reisevei for de som skal trene.

Det vil også være behov for lokale treningsområder i mindre omfang.

1 regjeringen.no


Innholdsfortegnelse Bakgrunn for rapporten ...................................................................................................... 3

SAMMENDRAG ................................................................................................................... 5

Innholdsfortegnelse ............................................................................................................ 6

1 Innledning ..................................................................................................................... 8

2 Ekspertgruppens sammensetning, mandat og arbeid .............................................. 9

2.1 Bakgrunn for rapporten ........................................................................................... 9

2.2 Mandat .................................................................................................................... 9

2.3 Ekspertgruppens medlemmer ................................................................................. 9

2.4 Forutsetninger, avgrensinger og begrepsavklaringer ............................................ 11

2.5 Arbeidsmetode ...................................................................................................... 13

3 Beredskapsaktørenes behov for trening og øving .................................................. 14

3.1 Hovedfunn fra aktørene ........................................................................................ 14

4 Behovet for beredskapssenter for samvirke ............................................................ 16

4.1 Top-down eller bottom-up? ................................................................................... 16

4.2 Bedre utnytting av eksisterende ressurser ............................................................ 18

4.3 Kulturelle skiller hindrer samvirke .......................................................................... 18

4.4 Nasjonalt kompetansesenter for samvirke ............................................................ 20

4.5 Regionale øvingssenter ........................................................................................ 20

4.6 Lokale treningsmuligheter ..................................................................................... 21

4.7 Beredskap og oppsetting ...................................................................................... 21

4.8 Tre søyler ............................................................................................................. 22

4.9 Fysiske krav til et beredskapssenter ..................................................................... 24

4.9.1 Nasjonalt kompetansesenteret ....................................................................... 24

4.9.2 Regionale trenings- og beredskapssentre ...................................................... 24

4.9.3 Beredskap og oppsetting ............................................................................... 25

5 Eierskap og organisering .......................................................................................... 26

5.1 Eierskap ................................................................................................................ 26

5.1.1 Styring av beredskapssenteret ....................................................................... 26

5.2 Organisering ......................................................................................................... 27

5.2.1 En skalerbar organisasjon.............................................................................. 27

5.2.2 Forskning og utviklingsavdelingen ................................................................. 27

5.2.3 Trenings- og utdanningsavdelingen ............................................................... 28

5.2.4 Beredskap og oppsetting ............................................................................... 29

5.2.5 Rygge står i en særstilling .............................................................................. 29

6 Konklusjon ................................................................................................................. 31


7 Referanser .................................................................................................................. 32

8 VEDLEGG ................................................................................................................... 34

8.1 Vedlegg A1: Politiets behov og krav til beredskapstrening .................................... 34

8.2 Vedlegg A2: Brannvesenets behov og krav til beredskapstrening ......................... 38

8.3 Vedlegg A3: Helsesektorens behov og krav til beredskapstrening ........................ 42

8.4 Vedlegg A4: Forsvarets behov og krav til beredskapstrening ................................ 45

8.5 Vedlegg A5: Sivilforsvarets behov og krav til beredskapstrening ........................... 48

8.6 Vedlegg A6: Frivillige organisasjoner og andre aktører ......................................... 52

8.7 VEDLEGG B – Mulighetene på Rygge .................................................................. 53

8.7.1 Oversiktsbilder ............................................................................................... 55

8.7.2 Skolebygg ...................................................................................................... 57

8.7.3 Hangar C ....................................................................................................... 61

8.7.4 Hangar D, E og F ........................................................................................... 63

8.7.5 Hangar F ........................................................................................................ 64

8.7.6 Brannøvingsfelt .............................................................................................. 69

8.7.7 Skytebaner .................................................................................................... 70

8.7.8 Administrativt område .................................................................................... 72

8.8 VEDLEGG C – Politiets krav til treningssenter ...................................................... 73

8.9 VEDLEGG D: Forkortelser ................................................................................................76


1 Innledning «Kriser må møtes ved bruk av de samlede nasjonale ressurser, basert på klare strukturer,

ansvarsforhold og kommandolinjer mellom sivile og militære aktører og tilstrekkelig

kompetanse på alle nivå.»2

Gjennom en rekke øvelser og faktiske hendelser er det et svært godt dokumentert behov for

å rette søkelyset mot bedre samvirke mellom beredskapsaktørene. NOU 2012:14 «Rapport

fra 22. juli-kommisjonen» (Gjørv-kommisjonen) konkluderte blant annet med at «ressursene

ikke fant hverandre», et påstand som har blitt stående. I kjølvannet av terrorhendelsen 22.

juli 2011, har det kommet en rekke med rapporter der nødetatene har blitt evaluert, og

Stortinget ga i 2013 sin tilslutning til innføringen av et nytt fjerde prinsipp i krisehåndteringen:

samvirke.

Behovet for samvirke er gjeldende for alle typer

katastrofale hendelser, både naturskapte og tilsiktede

eller utilsiktede menneskeskapte hendelser.

Håndteringen av hendelser i denne størrelsen går på

tvers av sektorer og ansvarsområder og det involverer

flere nivåer i den enkelte sektor. For å lykkes i effektiv

krisehåndtering når minuttene teller er det helt nødvendig

med avklarte ansvarsforhold og god innsikt på tvers av

sektorene. I tillegg kreves en betydelig trening og øving

på samvirke.

Økende grad av kompleksitet i samfunnet og avhengighet på mellom sektorer, innebærer et

stort behov for samarbeid på tvers av ansvarsområder. Direktoratet for samfunnssikkerhet

og beredskap (DSB) skriver at den største utfordringen ved alvorlige uønskede hendelser i

dag er at konsekvensene og håndteringen av dem går på tvers av ansvarsområder og

forvaltningsnivåer i samfunnet.3

Samtidig er det slik at nødetatene redder liv hver dag. Selv om det ikke er kriser i nasjonal

målestokk er de like alvorlige for de som er rammet. Effektivt samvirke er derfor en nøkkel til

suksess også i daglige, lokale hendelser.

Selv om vi i Norge er gode på mange områder, har høy kompetanse og økonomi til å

oppdatere utstyr og personell har vi fortsatt en vei å gå. Nødetatene og Forsvaret trener

svært sjelden sammen, og nesten aldri på nasjonalt nivå, selv om det er et uttalt mål at

kriser skal løses av nasjonens samlede ressurser.

I et lite land som Norge må vi være særlig varsomme med å etablere parallelle strukturer. Vi

må finne gode løsninger der samarbeid og samvirke sørger for effektiv bruk av nasjonens

ressurser, både i beredskapssituasjoner og i kriser. Dette gjelder både med tanke på

materiellinvesteringer, men vel så viktig i personelldisponeringen. Vi må bygge en struktur

2 regjeringen.no

3 DSB, Nasjonalt risikobilde 2013, side 15.

«Evnen til å koordinere og

samhandle har vært mangelfull

…

Det er et mål for regjeringen å

videreutvikle samvirket mellom

nødetatene».

St.mld 21 (2012/13) «Terrorberedskap», side 94.


og kultur som fremmer samarbeid og samvirke. Økt samvirke gir bedre beredskap og bedrer

innsatsen i krisesituasjoner.

2 Ekspertgruppens sammensetning, mandat og arbeid

2.1 Bakgrunn for rapporten

Ideen om Rygge beredskapssenter har vokst frem av en erkjennelse av at

beredskapsaktørene må trene og øve på samvirke og det må bygges en gjensidig forståelse

på tvers av sektorer. Parallelt har Forsvarets betydelig reduserte tilstedeværelse på Rygge

flystasjon gitt mulighet for at tilpasset infrastruktur kan tas i bruk av andre.

Prosjektet «Rygge beredskapssenter» ble etablert våren 2013. Prosjektet eies av

kommunene Moss, Råde, Rygge og Våler gjennom Mosseregionens Næringsutvikling AS

(MNU). MNU er de nevnte kommunenes næringsutviklingskontor. MNU har støtte fra Østfold

Fylkeskommune, Innovasjon Norge og regionrådet for Østfold.

Siden oppstarten har prosjektet hatt dialog med alle nødetatene og flere av

beredskapsaktørene for på den ene siden å forstå deres behov og på den andre siden

synliggjøre mulighetene på Rygge. Prosjektet har hatt løpende kontakt med politisk nivå

lokalt, regionalt og nasjonalt.

Vi har i vårt arbeid blitt ytterligere styrket i troen på prosjektet, men har samtidig sett behovet

for å konkretisere prosjektet ytterligere og fylle begrepene «samvirke» og

«beredskapssenter» med innhold. Det var derfor behov for å nedsette en ekspertgruppe

med medlemmer med god innsikt i nødetatene. Følgende rapport er ekspertgruppens

sluttresultat.

2.2 Mandat

Ekspertgruppens mandat har vært å utarbeide en mulighetsstudie hvor det kartlegges status

og fremtidig behov for felles trening, beredskap og kompetansesenter for samvirke mellom

beredskapsaktørene.

Mulighetsstudien skal vurdere både nasjonale og regionale behov, og hvordan Rygge kan

dekke dette behovet. Brukere og brukernytten skal kartlegges.

Videre skal eierskap, og hvordan anlegget kan finansieres og driftes bli vurdert.

2.3 Ekspertgruppens medlemmer

Ekspertgruppens medlemmer er valgt med bakgrunn i deres erfaring og innsikt om den

enkelte beredskapsaktør. Det er viktig å understreke at medlemmene ikke sitter i gruppen på

vegne av aktørene, men at de uttaler seg på fritt grunnlag. For prosjektet har dette vært et

hovedpoeng, for å sikre at ekspertgruppen og sluttrapporten ikke er avgrenset til de allerede

vedtatte ambisjonsnivå og planer, men til det som er reelle behov.

I tillegg til gruppens medlemmer, har sekretariatet vært i løpende kontakt med

ressurspersoner med kjennskap og erfaring fra andre deler av Beredskaps-Norge, for slik å

beskrive et bredt bilde av behov og muligheter.


Navn og tittel Bakgrunn

Svein Holtan, Prosjektleder

Svein Holtan har bakgrunn fra forsvar, sikkerhet og beredskap. Han har

lang erfaring fra ledelse og styring av offentlige virksomheter gjennom å ha

sittet i toppledergrupper i både Politidirektoratet og Forsvaret. Han har

jobbet i Forsvarsdepartementet med forsvarspolitikk og

langtidsplanlegging. Av utdanning har han 4-årig Luftkrigsskole med

sikkerhetspolitikk, strategi, ledelse og økonomi. I tillegg har han

Forsvarets stabsskole samt studier i medievitenskap fra NTNU.

Som konsulent har han jobbet med et bredt spekter av beredskapsaktører i

offentlig og privat sektor, som blant annet NSM, politiet, DSB,

Helsedirektoratet, Securitas og DNK.

Sebastian Eidem, Sekretariatsleder

Sebastian Eidem har bakgrunn fra etterretning og analyse i Forsvaret. Han

jobber til daglig som konsulent innen samfunnskommunikasjon hvor han

fokuserer på politiske prosesser, strategiutvikling og operativ

kommunikasjon. Sebastian har bachelor i statsvitenskap og en master i

politisk økonomi.

Stephen J M Sollid, 1. Amanuensis og overlege

Stephen J.M.Sollid er utdannet lege og spesialist i anestesiologi. Siden

2002 har han jobbet som luftambulanselege og er i dag overlege i

Luftambulanseavdelingen på Oslo Universitetssykehus. Han har en

doktorgrad i pasientsikkerhet og risikostyring og driver i dag forskning og

forskerveiledning innen akuttmedisin og pasientsikkerhet. Ved Universitetet

i Stavanger er han ansatt som 1. amanuensis i prehospital akuttmedisin og

har fagansvar for master utdanningen i prehospital akuttmedisin og

undervisning av ambulansearbeidere. Han er også ansatt som fagsjef for

utdanning Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Pål Mork Fivel, Politiinspektør (p)

Pål Mork Fivel har bakgrunn fra 38 år politiet. De siste 8 årene var han

politiinspektør og seksjonssjef ved Operativ samordningsseksjon (i dag;

Fellesoperativ Seksjon) i Oslo politidistrikt. Fivel har 13 års tjeneste i

Beredskapstroppen, og var en av pionèrene i oppbyggingen av troppens

operative elementer. Gjennom hele sin tjeneste har han vært instruktør og

kursleder på en rekke forskjellige politioperative kurs, både i lokal regi

(politidistrikt) og nasjonalt (Politihøgskolen). Han har også arbeidet i

Justisdepartementet.

Han har vært foredragsholder og representert politiet utad, både for det

offentlige og for næringslivet.

Fivel avsluttet sin politikarriere i Politimesterens Strategiske Stab i Oslo

politidistrikt.

Tom Henry Knutsen, Generalmajor (p)

Tom Henry Knutsen har over 30 års erfaring fra Forsvaret,

Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet som leder og

stabsmedarbeider på alle nivå, samt som instruktør ved skoler og kurs.

Han har særlig erfaring fra strategisk kriseledelse og utvikling av doktriner

og konsepter for beredskapsplanlegging og krisehåndtering, blant annet

som sjef for Forsvarsdepartementets krisehåndteringsseksjon og som sjef

for Forsvarets høgskole. Knutsen har sin utdanning fra Luftkrigsskolen og

Forsvarets høgskole samt høyere militær utdanning fra USA og Canada.

Han har jobbet med beredskapsplanlegging og strategisk kriseledelse

både i Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet.

Bjørn Bjelland, Beredskapsleder i Prehospitalt senter ved

Bjørn Bjelland er både utdannet samfunnsviter (samfunnssikkerhet) og

paramedic. Han har også utdannelse innen nasjonal krisehåndtering og

beredskap fra Forsvarets Høgskole/Politihøgskolen samt internasjonale

kurs. Han arbeider i dag som beredskapsleder i Prehospitals senter ved


Oslo Universitets-sykehus

Oslo universitetssykehus. Bjelland er også engasjert i en stilling som

høgskolelektor II ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han har mangeårig

erfaring som leder på forskjellige nivåer i ambulansetjenesten og har også

vært sentral i utviklings- og innovasjonsarbeid knyttet til utdannelse for

ambulansepersonell.

Jørn Davidsen, Leder Bergen Brannkorpsforening. Fagforbundet

Jørn Davidsen er utdannet tungtvogns mekaniker, brannkonstabel og

ambulansearbeider. Han startet sin karriere ved Bergen Brannvesen i 1994

som brannkonstabel i operativ avdeling. Davidsen er i dag fagansvarlig for

tung redning og utdannet utryknings instruktør. Han er kurset i RITS-

konseptet og Rekonstruksjon og Integrasjon ved Traumatisk Stress.

Davidsen er leder av Bergen Brannkorpsforening. I tillegg sitter han i

ekspertgruppe brann i Fagforbundet og Norsk Brannmannsforum som

representerer ca. 5.000 medlemmer i branntjenesten.

2.4 Forutsetninger, avgrensinger og begrepsavklaringer

En av de viktigste hypotesene ekspertgruppen har jobbet ut i fra er at det finnes et behov for

samtrening mellom beredskapsaktørene. En annen hypotese har vært at Rygge kan tilby

beredskapsaktørene de nødvendige fasilitetene for å gjennomføre denne samtreningen.

Avgrensninger

Ekspertgruppen har basert seg på allerede eksisterende og dokumenterbar informasjon. Det

innebærer at detaljgraden varierer mellom sektorene, avhengig av hvilken kartlegging som

foreligger og hvilket materiale som er tilgjengelig.

Helsesektoren har et meget bredt ansvarsområde for beredskap. Ekspertgruppen har kun

sett på beredskap og trening/øving av prehospitale tjenester.

I det en sikkerhetspolitisk krise kommer høyt på konfliktskalaen, vil Forsvaret overta

kommando og kontroll. Ekspertgruppen har ikke sett på samvirke i krig eller krigslignende

situasjoner der Forsvaret har overtatt kommando og kontroll.

Begrepsavklaringer

Nødetatene består av politi, brann og helse, og er således et for snevert begrep når

beredskapen i Norge diskuteres.

Ekspertgruppen har derfor valgt å benytte begrepet beredskapsaktørene, som inkluderer alle

offentlige beredskapsaktører. I denne rapporten vil vi særlig omtale nødetatene,

sivilforsvaret, Forsvaret, de frivillige aktørene og de to stiftelsene Norsk Luftambulanse og

Redningsselskapet.

Begrepet samvirke har ingen etablert definisjon i Norge og ekspertgruppen støtter seg derfor

til en svensk definisjon av samvirke:

Den interaksjon som skjer mellom to eller flere aktører i den hensikt å samordne sine

virksomheter og at samordning av virksomheter innebærer at disse koordineres for å oppnå

felles mål. (…) Samvirke er den metode som velges når de aktørene hvis virksomhet som


skal samordnes er selvstendige i forhold til hverandre og ingen part derfor har beslutningsrett

overfor den andre.4

Ekspertgruppen mener samvirke må foregå på alle nivåer mellom de ulike aktører/sektorer

og ikke avgrenses til skadestedsledelse.

Trening og øving er begreper som ofte kan flyte sammen. Ekspertgruppen legger til grunn at

trening består av opplæring av enkeltpersoners ferdigheter, mens øving er noe en gruppe

gjør sammen for å bygge ferdigheter som team i løsning av oppgaver.

Forholdet til politiets beredskapssenter i Oslo (Alna eller Grønmo)

Når ekspertgruppen i denne rapporten diskuterer et beredskapssenter er det ikke i

konkurranse med politiet sitt planlagte beredskapssenter på Alna/Grønmo. Ekspertgruppens

arbeid har vært å vurdere et øvings og beredskapssenter for alle nødetatene der samvirke

står sentralt. Politiets prosjekt er avgrenset til å dekke behovet til beredskapstroppen,

politiets helikoptertjeneste og enkelte andre nasjonale innsatsstyrker i politiet. Politiets

prosjekt er ikke en øvingsarena for beredskapsaktører i andre sektorer, eller for

politidistriktene.

Nasjonale vs. regionale behov

Ekspertgruppen har diskutert nasjonale vs. regionale behov og redegjør for det i rapporten.

4 Civil-militär samverkan på central nivå, Rapport fra Totalförsvarets Forskningsinstitut.

Wahlberg, Asplund, Beasuang, Hartoft. Oktober 2003.


2.5 Arbeidsmetode

Ekspertgruppen har møttes ved fire heldagsmøter med oppstart i juni 2014.

På de innledende møtene har gruppen brukt tid på å skape en felles situasjonsforståelse på

tvers av nødetat. Til hver samling har ekspertgruppens medlemmer gjort research på

egenhånd, kontaktet kollegaer og andre interessenter, og forfattet bidrag til denne rapporten.

Det har vært åpne diskusjoner rundt felles problemstillinger.

Sekretariatet har i tillegg innhentet informasjon fra ressurspersoner fra andre

beredskapsaktører, som ikke har vært representert i ekspertgruppen.

Alle medlemmene i ekspertgruppen har benyttet muligheten til å diskutere arbeidsmetoden,

mandatet og ikke minst rapportens innhold.


3 Beredskapsaktørenes behov for trening og øving

Ekspertgruppens medlemmer har delt sin kunnskap og erfaring om grunnlag, status og

utfordringer knyttet til trening, øving og beredskap i de ulike sektorene. En oversikt over

brukernytten til hver enkelt av de mest sentrale beredskapsaktørenefinnes i vedlegg:

Vedlegg A: Politiet

Vedlegg B: Brannvesenet

Vedlegg C: Helsesektoren

Vedlegg D: Forsvaret

Vedlegg E: Sivilforsvaret

Vedlegg F: Frivillige organisasjoner og andre aktører

Vedleggene inneholder behov og krav til trening og øving og hvordan disse behovene er

dekket i dag.

I dette kapittelet redegjør vi for de mest sentrale funnene.

3.1 Hovedfunn fra aktørene

Beredskapsarbeid har tradisjonelt ikke vunnet oppmerksomheten når aktørene har lagt sine

årlige virksomhetsplaner. Ekspertgruppen har forståelse for det, siden aktørene oftest blir

målt på andre områder, både fra politisk hold og fra publikum. Et skifte oppstod etter

terrorhandlingene 22. juli 2011. Myndighetene satt tydelige krav til en grundig gjennomgang

av status og det er lagt ned mye arbeid hos beredskapsaktørene for å identifisere

utfordringer og bedre beredskapen i landet.

I hvilken grad trening og øving er systematisert med kursplaner som svarer til tydelig satte

krav til operativt personell er svært varierende mellom beredskapsaktørene. Politiet har en

meget tydelig struktur hvor innsatspersonellet er kategorisert og hver kategori har spesifikke

krav med tilhørende kurs, og sertifiseringer for å få og opprettholde status.

Å beskrive statusen for trening og øving er utfordrende for andre beredskapsaktører som

ikke har like tydelige pålegg om et antall timer trening innen ulike disipliner eller krav til

regelmessige øvelser. I disse tilfellene blir vurderingen av operativ status således i stor grad

en subjektiv vurdering.

Vår gjennomgang viser at beredskapsaktørene har behov for flere ulike typer treninger og

øvinger, både lokalt, regionalt og nasjonalt, slik at de blirbedre til å løse sine kjerneoppgaver.

I sum er det kun Forsvaret som har øvingsfelt som dekker egne behov. I tillegg har Forsvaret

overkapasitet flere steder.

Ettersom politiet har fastsatt tydelige krav, er det også mulig å objektivt vurdere hvorvidt den

faktiske standarden er som forutsatt. Det er også mulig å vurdere hvorvidt politiets

treningsfasiliteter muliggjør og tilfredsstiller treningskravene. Politidirektoratet har

gjennomført en slik gjennomgang og sluttførte prosjektutredningen «Treningsfasiliteter» i

desember 20135. Deres konklusjon var at det for politiet er betydelige mangler på

treningsfasiliteter både på lokalt og regionalt nivå.

5 Prosjektrapport fra Politidirektoratet/Endringsprogrammet «Treningsfasiliteter», desember 2013.


De øvrige aktørene har svært varierende øvings- og treningsarenaer. Det er få aktører som

har forutsigbarhet til å trene fast på flere typer teknikker og aksjoner på et og samme sted,

noe som medfører en betydelig reisevirksomhet for enkelte, dersom trening i det hele tatt

kan prioriteres.

Etter det ekspertgruppen har avdekket finnes det i dag ingen trenings- og øvingsarena hvor

det er mulig å trene flere aktører samtidig i flere ulike scenarier, i større skala.

Noe ekspertgruppen finner påfallende er den manglende aktiviteten for å forbedre samvirke

mellom aktørene. Samvirke er innført som eget prinsipp i krisehåndteringen og aktørene får

kritikk for ikke å samarbeide godt nok, men gruppen har ikke klart å avdekke konkrete planer

for å bedre situasjonen. Ekspertgruppen er kjent med kurset som er opprettet i samarbeid

mellom Politihøgskolen og Forsvarets høgskole6, og mener det er et godt initiativ. Likevel er

vi av den oppfatning at kurset er rent teoretisk, mens det er et stort behov for praktisk rettede

kurs, i kombinasjon med praktisk forskning på nye konsepter og samarbeidsrutiner.

Vi er også kjent med at det finnes andre kurs av kortere varighet, blant annet på

Sivilforsvarets kurssenter på Starum.

Beredskapsaktørene har i varierende grad en systematisk tilnærming til trening og øving.

Der vi finner gode planer for trening og øving er samvirke likevel utelatt. Ekspertgruppen

finner dette oppsiktsvekkende, gitt den oppmerksomheten som samvirke er gitt fra høyere

myndigheter. Det er også oppsiktsvekkende fordi den enkelte aktørs egne evalueringer både

før og etter 22. juli 2011 slår fast at det er samvirke som ofte svikter under øvelser og i

skarpe hendelser.

I det etterfølgende argumenterer derfor ekspertgruppen for at det må tas reelle grep fra

overordnet myndighet for at samvirke skal bli et begrep fylt med reelt innhold.

6 Studie i nasjonal beredskap og krisehåndtering som gir 15 studiepoeng. De primære målgruppene

er ledere i forsvarssektoren (fra majors nivå/tilsvarende sivile og masterstudenter på Forsvarets

høgskole) og politiet (politimester, stabssjef og deres faste stedfortredere, medlemmer av

politimesterens strategiske gruppe/rådgivere og redningsledelsen).


4 Behovet for beredskapssenter for samvirke

4.1 Top-down eller bottom-up?

De nasjonale prinsippene for samfunnssikkerhet- og beredskapsarbeid har frem til 2013

vært basert på ansvar, nærhet og likhet. Prinsippene ble innført i 2001-02.7 Regjeringen

beskriver i Stortingsmelding 29 (2011/12) om samfunnssikkerhet at de tre prinsippene i for

liten grad kommuniserer nødvendigheten av godt samvirke mellom de ulike ansvarlige

aktørene og behovet for å se samfunnets totale ressurser i sammenheng.

En rekke hendelser og øvelser, både før og etter terrorhandlingen 22. juli 2011, har vist

betydningen av at beredskapsaktørene må samvirke enda bedre for at kriser skal håndteres

best mulig. Dette er et bredt omfang, som inkluderer naturhendelser, store ulykker og

tilsiktede hendelser. Det inkluderer også både store og komplekse og mindre hendelser,

men alle med det til felles at det er aktører fra ulike sektorer involvert. For de som er utsatt

eller berørt er situasjonen alvorlig og dramatisk uavhengig av hendelsens omfang.

Beredskapsaktørene har særlig etter terroranslaget i 2011 satt fokus på å bedre sin egen

beredskap og evne til krisehåndtering for å kunne komme raskest mulig til hjelp. Den

foregående gjennomgangen av behov og ambisjoner fra de ulike aktørene viser dette

tydelig.

At aktørene har grunnleggende kompetanse for å løse sine oppdrag bør være en selvfølge,

selv om det er krevende nok. Men økende grad av kompleksitet i samfunnet og avhengighet

på tvers av sektorer innebærer et stort behov for samarbeid på tvers av ansvarsområder.

Det gjelder både det forebyggende beredskapsarbeidet og krisehåndteringen.

Ekspertgruppen kan ikke se at aktørene i stor nok grad har latt dette perspektivet prege

beskrivelsen av behovene. Gjennom kartleggingen av beredskapsaktørenes trenings- og

øvingsbehov, blir det tydelig at samvirke ikke gis mye oppmerksomhet i øvings- og

utdanningsplanene i de ulike sektorene. Et godt unntak fra hovedfunnet, er de nylig

utarbeidede retningslinjene for samvirke i forbindelse med PLIVO.8

I den grad det utvikles felles konsepter i dag er det på laveste nivå, det vil si

skadestedsledelse og -taktikk, noe som gjerne utvikles lokalt eller av initiativrike

ekspertgrupper. Vi ser også at private eller frivillige påtar seg oppgaven, der Stiftelsen Norsk

Luftambulanse og FORF9 har vært ledende.10 Vi berømmer deres initiativ og innsats på det

operative nivået.

For å berge menneskeliv, materielle verdier og miljøet må håndteringen av enhver hendelse

være effektiv. Minuttene teller når menneskeliv skal reddes. Det krever gode

samhandlingsmønstre. God samhandling mellom ulike beredskapsaktører krever et

systematisk arbeid, og utvikling av kultur og holdninger over tid. Effektivt samvirke gir også

bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser.

7 St.mld 29 (2011/12) Samfunnssikkerhet.

8 PLIVO = pågående livstruende vold.

9 Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum

10 Se for eksempel kursserien «Tverretatlig akuttmedisinsk samarbeid (TAS)» som Stiftelsen Norsk

Luftambulanse leverer til brann-, politi, og ambulansemannskaper. www.norskluftambulanse.no eller prosessen med utvikling av «Nasjonale retningslinjer for søk etter savnet person på land» utviklet av FORF i 2014.

http://www.norskluftambulanse.no/


Vår oppfatning er at den manglende

prioriteringen skyldes at

samvirkebegrepet ikke er gitt noen

overordnede føringer, retningslinjer eller

rammer, og dermed heller ikke fylt med

substans. Det er ingen

sektoroverbyggende doktrine på

samvirke som sektorene kan utvikle sine

planer etter. Det synes derfor som at

tilnærmingen til samvirke er en bottom-

up-prosess, der sektorene utvikler sine

konsepter og ideer, førdet samvirkes på

toppen av dette der, det er mulig.

Dermed gis det ingen pålegg eller krav til at samvirke inngår i kompetanseplanene til

beredskapsaktørene.

En bottom-up-prosess har, så langt vi kan se, vært en ønsket utvikling ettersom regjeringen

med Stortingets tilslutning sier at

Samvirkeprinsippet stiller krav til at myndigheter, virksomheter og etat har et selvstendig

ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet

med forebygging, beredskap og krisehåndtering.11

Dette står i kontrast til regjeringens ambisjon der det er et åpenbart ønske om å forbedre

beredskapsaktørenes interaksjon med hverandre. Innføringen av det fjerde prinsippet om

samvirke, grunngis nettopp med at man ønsker å sikre en bedre organisering av

samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet:

Evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull … Det er et mål for regjeringen å

videreutvikle samvirket mellom nødetatene12

I regjeringsplattformen fremheves det at regjeringen vil løfte frem ansvar og samvirke som

overordnet og styrende,13 særlig ved større sektorovergripende kriser.

Ekspertgruppen mener at overordnet myndighet har ansvar for at samvirke gjøres mulig ved

hjelp av felles retningslinjer, strategier og handlinger. Regjeringens beskrivelse av

samvirkeprinsippet har enfor defensiv holdning til prinsippet, siden initiativet til samvirke

legges til hver enkelt aktør. Vi har en klar oppfatning av at staten har et ansvar for å legge til

rette for beredskapsaktørenes samvirke.

Ekspertgruppens hovedkonklusjon er at utviklingen av samvirkebegrepet er et kjernebehov

og at ansvaret hviler på overordnet myndighet. Utviklingen innen samvirke må derfor springe

ut av en top-down-prosess. Samtidig er det svært viktig å opprettholde de gode initiativene

på lavere nivå.

11

St.mld 29m(2011/12) Samfunnssikkerhet, side 39. 12

St.mld 21 (2012/13) «Terrorberedskap», side 94.

13 Sundvoldenerklæringen fra regjeringen Solberg, datert 07.10.2013.


4.2 Bedre utnytting av eksisterende ressurser

Med godt samvirke mener vi det er mulig å øke effektiviteten i håndteringen og samtidig

bedre utnyttelsen av ressursene, både de menneskelige og materielle. Et eksempel som kan

benyttes for å synliggjøre mulighetene er knyttet til helikopterressurser. Flere rapporter

beskriver at denne kostbare ressursen ikke blir utnyttet optimalt, fordi ledelsen av

operasjonen ikke har kompetanse eller strukturer til å holde oversikt over hvordan

ressursene benyttes. Under skogbrannen i Froland i juni 2008 var på det meste 15

helikoptre i aksjon. Erfaringsrapporten dokumenterer at det var utfordringer å kommunisere

med helikoptrene som var både sivile og militære, og at koordinering dermed var

vanskelig.14 15 Helsedirektoratet har i sin 22. juli-evaluering beskrevet at AMK-sentralens

manglende ressursoversikt over helikoptre var en utfordring for å sikre en god flåtestyring.16

Tilsvarende eksempler kan også dokumenteres etter skogbrannene på Vestlandet vinteren

2014.

Ekspertgruppen mener eksemplene illustrerer at det er en betydelig effektiviseringsgevinst

ved tettere samarbeid på tvers av sektorer. Gevinsten fordrer at det utvikles felles konsepter

som trenes og øves inn. Vi mener at reelt samvirke på for eksempel helikoptersiden bør

diskuteres før man øker ressurstilfanget gjennom nyanskaffelser eller nyansettelser.

4.3 Kulturelle skiller hindrer samvirke

Beredskapsaktørene har ulik historie og kultur, som både hemmer og fremmer samvirke.

Ekspertgruppen erkjenner at et vesentlig hinder for gjennomgående godt samvirke er

kulturelle og organisatoriske faktorer. Norge har sterk sektortenkning som i en utstrekning er

til hinder for godt samarbeid. Skal vi etablere reell god samhandling mellom

beredskapsaktørene krever det systematisert arbeid og målrettet utvikling av kultur og

holdninger over tid.

Selv internt i departementer kan det være hindringer for godt samvirke, noe som ble

avdekket i en intern rapport i JD i 2011-12. Internrapporten konkluderer med at det burde

samarbeides bedre på samfunnssikkerhets- og beredskapsfeltet.17 Her siktes det til det

manglende samarbeidet mellom Rednings- og beredskapsavdelingen (RBA) og

politiavdelingen (PIA). Disse to avdelingene har oppfølgingsansvaret for noen av de mest

sentrale beredskapsaktørene i Norge. RBA har under sin portefølje

Hovedredningssentralene, DSB med Sivilforsvaret og Brann- og redningsetatene, mens PIA

har hele politi-Norge inkludert PST. Når samarbeidet på beredskapsfeltet ikke fungerer på

departementsnivå er det en forklaring på at det er utfordrende å utvikle godt samarbeid og

gode samvirkekonsepter, mellom for eksempel DSB og POD.

I tillegg til JD, er Forsvarsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet de mest

sentrale departementene. Regjeringen Solberg har også etablert en posisjon som nasjonal

sikkerhetskoordinator på Statsministerens kontor, men det er foreløpig lite som har

15

Skogbrannberedskap og håndtering av den senere tids skogbranner i Norge. Rapport JD ekspertgruppe Skogbrannberedskap, 31. oktober 2008, side 67. 16

Helsedirektoratets evaluering av krisehåndteringen etter 22/7 «Læring for bedre beredskap», punkt 2.5.6 17

Intern rapport: Justis- og beredskapsdepartementets ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Oslo, 31. januar 2012, side 17.


utkrystallisert seg fra denne stillingen foreløpig. Godt samvirke starter på

departementsnivå.For å lykkes med å forbedre samvirke må det målrettet arbeides med å

etablere et mer kollektivt syn på beredskap på tvers av sektorer. Det er nødvendig med mer

felles struktur og mål, og sektoroverskridende funksjoner. Vi mener identiteten til

beredskapsaktørene i større grad må være knyttet til samfunnets krisehåndtering. For å

bevege seg dit må det etableres en felles referanseramme som vi mener må komme fra

toppen. Nødvendige ulikheter mellom sektorer og roller må identifiseres og aksepteres, men

på veien dit må det bli bedre kjennskap til eget og andres ansvar, oppgaver og muligheter

innenfor samvirke.

Forsvaret har beskrevet at godt samvirke blant annet fordrer god kunnskap i andre sektorer

om hva de kan bidra med i ulike krisesituasjoner, og regelmessig øving for å bygge gjensidig

erfaring og kompetanse.18 Vel så viktig er det at aktørene er åpne for andres muligheter og

begrensninger. Målet må være at den best egnede ressursen settes inn i krisehåndteringen,

uavhengig av organisatorisk tilhørighet.

Kjernen ligger etter vår mening i økt tillit mellom beredskapsaktørene. Fra departementsnivå

og ned til de operative resursene. Det må aktivt arbeides for å motvirke negativ konkurranse,

prestisje og revirtenkning. Det er sterke egeninteresser hos aktørene med latente konflikter

og fordommer. Slike faktorer er til sterkt hinder for positiv utvikling. Den svenske forskeren

Ann Ödlund har forsket på internorganisatorisk samvirke og har funn fra svenske

beredskapsaktører som vi mener er sammenliknbare med norske forhold.19

Ödlund beskriver de faktorer som må til for å lykkes med effektivt samvirke, hvor mye

handler om felles referanserammer, strukturer og mål. Hun mener også at identiteten må

dreies til et større «vi-fokus» mellom krisehåndtererne både i og utenfor nødetatene. For å

nå dette målet er tillit helt avgjørende, noe som oppnås gjennom faste og langsiktige

samarbeid, mener Ödlund.

18

St.prp 73S 19 Ann Ødlund, Interorganisatorisk samverkan som nationell resurs i krishandteringen. Totalförsvarets

forskningsinstitut, Stockholm.


4.4 Nasjonalt kompetansesenter for samvirke

Det gjenstår å fylle samvirkebegrepet med innhold. Ekspertgruppen er av den oppfatningen

at det må etableres et nasjonalt kompetansesenter for samvirke for å svare på denne

utfordringen.

Vi mener begrepet frem til nå har vært for tilfeldig brukt, og at det dermed ikke er gitt en

helhetlig tenkning og tilnærming. Det skyldes at det ikke er tatt tilstrekkelig ansvar på

departementsnivå med å fylle begrepet med mening. Dagens bottom-up tilnærming er

prisverdig fra de aktørene som jobber med problemstillingene, men den er ikke helhetlig.

Det finnes per i dag ikke et faglig, nasjonalt standardverk som beskriver på tverrsektorielt

samvirke mellom sektorer og på flere nivå. Ved store nasjonale kriser kan det være behov

for å trekke inn ressurser fra andre områder av landet, som da må kunne settes raskt inn i

operativ tjeneste. Da er det strengt nødvendig at Norges beredskapsressurser opererer etter

de samme samhandlingsmønstrene.

Det er derfor et reelt behov for permanent å samle beredskapsetatene for å kunne utvikle

samvirkefaget på alle nivå. Senteret må ha reelle fullmakter til å utvikle felles regelverk,

konsept og prosedyrer til bruk for beredskapsetatene i Norge, med legitimitet i

virksomhetene. Et slikt samlende senter er utfordrende å skape, men nødvendig. Et

kompetansesenter må hente kompetanse fra allerede eksisterende fagmiljø og akademia.

Kompetansesenteret vil være Norges fremste arena for syntese av sektorspesifikk kunnskap

og erfaring. Det fordrer den solide sektorspesifikke bakgrunn/kompetanse og det fordrer

kontinuitet for å sikre grundighet og helhetlig tenkning.

I den offentlige debatt har flere beredskapsentre i Norge blitt diskutert opprettet. Vi støtter

slike planer, men begrepet «beredskapssenter» må da defineres til å være et senter for

stående beredskap og/eller et trenings- og øvingssenter for beredskapsaktørene. Det er dog

viktig å understreke at disse sentrene må trene og øve ut fra felles nasjonale konseptene,

som er/blir utviklet og godkjent fra det nasjonale kompetansesenteret.

4.5 Regionale øvingssenter

Kurs, treninger og øvinger

De behovene som beredskapsaktørene selv har definert (jf. tidligere kapittel og vedleggene

A) har dreid seg om kurs, trening og øving for egen virksomhet. Det er åpenbare behov for

at aktørene får bedre egnede fasiliteter til sin egen spesifikke kompetanseheving. Alle

hendelser foregår i en kommune og det må være kompetanse lokalt til å håndtere

situasjoner opp til et visst nivå, samt til å kunne inngå i en større nasjonal innsats.

For å kunne dekke beredskapsaktørenes særskilte behov og samtidig legge til rette for

samvirke, mener ekspertgruppen at det må etableres regionale øvingssentra. Dette er

forøvrig i tråd med politiets konklusjon med tanke på å etablere treningssenter for politiet. Vi

tar ikke stilling til hvor disse skal og bør ligge, men vil anføre at det av åpenbare grunner bør

tilbys gode trenings- og øvingsforhold i hovedstadsområdet. Sentrenes ansvar vil være å

legge til rette for ulike former for kurs, trening og øving som baseres på felleskonseptene,

som igjen er utviklet på det nasjonale kompetansesenteret.


Øvingssentrenes primæroppgave er å trene og øve samvirke på alle nivå i sin region. Ut fra

ekspertgruppens vurderinger er det behov for å trene både mellom sektorer og mellom nivå.

Således blir ledelse, kommando og kontroll viktige øvingsmål. Inkludert i dette legger vi

kommunikasjon og samband. Øvelsene som tilbys må være fra enkle feltøvelser med få

aktører involvert og til fullskala komplekse øvelser hvor alle aktører med elementer fra sjø,

luft og land. Dette vil sette store krav til øvingsområdene.

Det er også nødvendig å kunne gjennomføre stabsøvelser og andre enklere

skrivebordsøvelser. De regionale øvingssentrene må ha en liten kjerne av ansatte og

tilknyttede, som er eksperter på å planlegge, gjennomføre og evaluere øvelser, samtidig

som en sikrerrelevans og høyt faglig nivå.

4.6 Lokale treningsmuligheter

Mye av trening og øving foregår i dag lokalt. Brann- og redningsetaten trener samtidig som

de er på beredskap og har krav om tilstedeværelse lokalt. Andre aktører trener og øver også

lokalt. Denne type treninger er oftest for å trene teknikker på taktisk nivå og dreier seg om å

håndtere situasjonen på et skadested.

Ekspertgruppen har ikke gått inn i problemstillinger knyttet til lokale treningsmuligheter, men

ser at det er behov også her for å ivareta daglig trening.

4.7 Beredskap og oppsetting

Ekspertgruppen mener ikke det skal settes krav til at det må være stående beredskap på de

regionale trenings- og øvingsfelt. Men ved enkelte av de potensielle regionale

øvingssentrene er det allerede i dag en stående beredskap, eller det er kapasitet til at

beredskapen kan flyttes for å skape synergier. Eksempelvis reduseres tiden til transport

mellom øving og beredskapssted dersom dette er samlokalisert.


Det kan være flere gode eksempler å vise til. Et er Rygge flystasjon hvor Forsvaret

reduserer sitt nærvær og slik skaper muligheter for andre aktører, siden området er regulert

for øvingsvirksomhet og ledig infrastruktur står klart.

Rygge flystasjon har i dag Norges høyeste helikopterberedskap ved at to redningshelikoptre

(Sea King) har sin hjemmebase der. Et redningshelikopter står til enhver tid på 15 minutters

beredskap. Sea King-ene skal erstattes med nye helikoptre (EH101) med vesentlig bedre

utrustning og kapasitet, og det er bevilget ressurser for å bygge en ny hangar på 4.800 m2

for å ivareta behovene.

I tillegg er 10 Bell 412SP helikoptre fast stasjonert på Rygge. To av disse står på beredskap

for politiet og Forsvarets spesialkommando. Det er besluttet at disse to helikoptrene skal ned

på en times beredskap med tilstedevakt på basen fra 1. januar 2015. Disse helikoptrene står

primært på beredskap for politiet.

HV01 har også sin hovedbase på Rygge. Rygge er således allerede et nav for beredskapen

på Østlandet. Tilsvarende kan være situasjonen for andre mulige treningssentra rundt om i

landet.

I en oppbyggingsfase før en innsatsstyrke skal settes inn, er det behov for å ha kapasitet til å

ta i mot store grupper innsatspersonell slik at de kan orienteres, utrustes, trenes og fraktes

ut til innsatsområdene, både ute og hjemme.

Å ha gode øvingsområder og kapasitet til å sette opp avdelinger er nødvendig. Et

illustrerende eksempel er terrorberedskapen sommeren 2014, da politiets og Forsvarets

spesialavdelinger samt helikopter hadde samtrening og stående beredskap på Rygge.

En annen side av beredskap og oppsetting er lagring av innsatsmateriell for alle

beredskapsaktører. Det er svært mye ledig lagerkapasitet som kan benyttes. Med kort vei til

flystripe og parkeringsplasser til tunge transportfly kan akutt innsatsmateriell bli permanent

lagret på «Hercules-paller» og lastes rett inn på fly. Dette vil kunne være et kvantesprang

med tanke på å redusere tiden for å flytte materiell mellom landsdeler eller ut av landet.

4.8 Tre søyler

Ekspertgruppen mener det må tenkes helhetlig rundt opprettelsen av beredskapssentre og vi

ser at det er flere behov som både kan og bør dekkes. Begrepet «beredskapssenter» er ikke

godt definert. Ekspertgruppen mener god begrepsbruk øker presisjonsnivået i ordskiftet. Så

langt i debatten har det ikke vært noe skille mellom samvirke vs. etatsspesifisitet, eller

nasjonalt vs. regionalt. Det har ført til at det har vært vanskelig å skille mellom politiets

beredskapssenter på Alna vs. Rygge beredskapssenter for samvirke, eller andre potensielle

steder for trening for den del.

Ekspertgruppen mener at strukturen som bygges/organiseres bør bestå av et nasjonalt

beredskapssenter og flere regionale. Dette ut fra argumentene om at det er behov for et

overordnet nasjonalt kompetansesenter for samvirke som gir føringer og retningslinjer for

flere regionale trenings- og beredskapsentre. De regionale sentrene kan enten være rene

trenings- eller øvingssentra, eller en kombinasjon mellom trening/øving og beredskap.

Skissemessig kan dette organiseres som vist i figuren under. Det er en stiplet linje til

beredskap og oppsetting, siden linjeansvaret vil være tydelig for den gjeldende aktør, men at


beredskapen står på senteret vil gi synergier til trening og øving som må synliggjøres.

Ekspertgruppen mener at et nasjonalt kompetansesenter for samvirke må ha tett kontakt

med det operative miljøet, slik at konsepter kan utvikles og testes i tett samarbeid med et

regionalt treningssenter.

At et senter er i stand til å ivareta de tre perspektivene samtidig, mener ekspertgruppen gir

en synergieffekt, ved at senteret kan drive ustrakt utvikling og testing av teoretiske og

praktiske konsepter. Det vil gi betydelige løft for beredskapsutviklingen i Norge.


4.9 Fysiske krav til et beredskapssenter

For å kunne sette krav til et beredskapssenter må begrepet fylles med innhold og beskrives.

Vår tilnærming med tre søyler krever både administrative områder og operative muligheter.

Kjernevirksomheten for senteret er samvirke mellom beredskapsaktørene. Da må det være

store øvingsområder med mulighet til å trene mange ulike momenter. Det setter også krav til

forlegning og forpleining. Om vi forholder oss til de tre søylene vil behovet hver for seg være

ulikt, men for å skape de resultatene som er ønskelig må behovene ses i sammenheng.

4.9.1 Nasjonalt kompetansesenteret

Et nasjonalt kompetansesenter har i utgangspunktet ikke spesielle behov utover kontor og

klasserom. Som tidligere beskrevet mener ekspertgruppen at det er vesentlige

synergieffekter å hente på å samlokalisere det nasjonale kompetansesenteret, med et

regionalt trenings- og beredskapssenter.

Vi er opptatt av at det nasjonale kompetansesenteret ligger på Østlandet. Det skyldes

nærheten til de akademiske institusjonene som skal være primære bidragsytere.

4.9.2 Regionale trenings- og beredskapssentre

De regionale trenings- og øvingssentrene har de største fysiske behovene. Hvor mange

sentra det er behov for, ligger ikke innenfor ekspertgruppens mandat å vurdere.

For å kunne vurdere ulike regionale alternativer vil det måtte gjennomføres en grundig

kravanalyse der ufravikelige krav og ønskelige krav listes opp. Listen vil basere seg på

aktørenes selvstendige behov og behovene som følger av samvirketrening. Politiet har

gjennomført en slik analyse for sine egne treningsbehov og konkludert med et behov på tre

regionale treningssentre for å dekke politiets spesifikke behov. 20

Ekspertgruppen mener likevel at det er noen generelle krav til et beredskapssenter:

- Det må være egnede trenings- og øvingsområder, slik at aktørene kan trene på så

mange ulike scenarier som mulig. I dag går mye tid bort til reiseaktivitet mellom ulike

treningssteder.

- Inn i dette ligger det at øvinger må kunne gjøres både på bakken, i luften og til vanns,

samt i kombinasjon mellom disse. Det må være tilgang til skytebaner og

brannøvingsfelt for at politi og brann- og redningsetaten skal få riktig utbytte.

Området må være, eller må kunne bli, regulert til øvingsformål.

- En vesentlig faktor er at det må være gode sambandsforhold, inklusive nødnett.

- De som skal trene og øve må bruke minst mulig tid på transport til og fra senteret.

Det betyr at nærheten til jernbane, vei, buss er viktig. Avstanden til de som skal trene

bør i utgangspunktet ikke være for lang, men det samtidig bør være mulighet for

forlegning og forpleining på stedet.

- Utover øvingsområdet er det behov for klasserom og kontorfasiliteter i et visst

omfang.

20

Politidirektoratet, Rapport om Treningsfasiliteter, desember 2013.


4.9.3 Beredskap og oppsetting

Krav for de operative beredskapsressursene må settes av den aktøren som har

beredskapsansvaret. Ekspertgruppen har ikke mandat til å gå inn i det.

Norge har mye materiell stående i beredskap, klare for innsats nasjonalt eller internasjonalt.

Vi mener det vil bedre beredskapen å øke tilgjengeligheten på materiellet dersom det er

lagret nær et utskipningssted, både på landevei, knyttet til en flyplass eller til havn og

jernbane.

For å være i stand til å sette opp avdelinger eller en innsatsstyrke er det behov for at store

arealer er tilgjengelige.


5 Eierskap og organisering

5.1 Eierskap

Å ivareta beredskap og sikkerhet for befolkningen er en av statens primæroppgaver. Å eie

og drifte et beredskapssenter med det ansvaret som ekspertgruppen anbefaler ligger

således innenfor statens ansvar.

Norge har sterke sektortradisjoner, hvilket kan være et vanskelig utgangspunkt for

opprettelsen av et tverrsektorielt kompetansesenter for samvirke. Samtidig er denne

utfordringen et argument i seg selv for etableringen av senteret. JD har, i tillegg til sitt

sektoransvar, en generell sektorovergripende samordningsrolle i sivil sektor for

samfunnssikkerhet- og beredskap, noe som gjør det naturlig at eierskapet til et

beredskapssenter ligger nettopp her.21 Ut i fra JDs rolle og mandat ligger ansvaret for å fylle

begrepet samvirke med innhold på strategisk og nasjonalt nivå, noe som underbygger

plasseringen av ansvaret for et kompetansesenter for samvirke her.

5.1.1 Styring av beredskapssenteret

Med JD som eier av senteret vil det være nødvendig med en styringsdialog, slik prosedyren

er for andre statlige virksomheter.

For å lykkes med et tverrsektorielt

prosjekt som et beredskapssenter, er det

nødvendig at berørte sektorer har en

reell innflytelse i styringen og utviklingen

av senteret. Det bør derfor etableres et

styre for beredskapssenteret hvor de

viktigste interessentene har fast

deltakelse. Dette bør etter

ekspertgruppens syn være brann- og

redningsetaten, politiet, Sivilforsvaret,

helsesektoren og Forsvaret. Vi vil ikke

utelukke at andre aktører også kan få

plass i styret, for eksempel frivillige

ressurser gjennom FORF (Frivillige

Organisasjoners Redningsfaglige

Forum).

Via et felles styre med representanter fra hver nødetat sikrer man senterets legitimitet, et

bredt eierskap, kanaler inn til hver nødetat og en kontekst hvor man regelmessig fokuserer

på nasjonalt samvirke. Viktigst er det at kunnskap og erfaring som genereres på senteret

flyter tilbake til den enkelte beredskapsaktør og påvirker atferd positivt.

Vi finner det naturlig at det er utdanningsinstitusjonene i hver etat som stiller med

styremedlemmer. Kjernen i Rygge beredskapssenter et kompetansesenter innen samvirke,

og det er utdanningen av beredskapspersonell som står i fokus. Med tette linker til

utdanningsinstitusjonene sikrer man også at senteret svarer på de behovene som dukker

opp.

21

Meld. St. 29 (2011–2012)


5.2 Organisering

En opprettelse av nasjonalt trenings og beredskapssenter vil behøve en mer detaljert

redegjørelse knyttet til ansvarsforhold og oppgaver enn det som ligger i ekspertgruppens

mandat. Ekspertgruppen skisserer likevel hva slags organisasjon beredskapssenteret kan

være, samt hvilket potensiale som kan realiseres.

5.2.1 En skalerbar organisasjon

Ekspertgruppen anbefaler at det opprettes en fast ledelse av beredskapssenteret i form av

en daglig leder med en liten stab. Et nasjonalt kompetansesenter og regionalt trenings og

beredskapssenter må ha fast representasjon og kontinuitet. Ledelsen vil ha en svært viktig

rolle med å tilrettelegge for samvirkeaktivitet, både for det nasjonale kompetansesenteret og

for det regionale øvingssenteret. Ledelsen må bygge gode relasjoner til aktørene som utgjør

Beredskaps-Norge. Den daglige ledelsen vil stå for etableringen og utviklingen av senteret

og den daglige driften og koordinering av aktivitetene på Rygge. Det må gis fullmakter for at

daglig leder skal kunne optimalisere driften økonomisk innenfor statens rammer.

Utover ledelsen vil det kunne være et varierende behov for bemanning. Ut ifra

kursporteføljen, utdanningsbehov og treningsmengde kan det være aktuelt å skalere

bemanningen i løpet av ett driftsår. En kursportefølje hvor nødetatene melder sine behov i

forkant av et driftsår vil kunne sørge for god forutsigbarhet. Dermed kan senteret ha en stab

av instruktører som ikke nødvendigvis har 100 % stillinger ved beredskapssenteret. Ved å

hente inn instruktører ved behov skaper man en skalerbar organisasjon som er driftsmessig

svært effektiv. Samtidig oppnår man også instruktørene beholder kontakten med sine

respektive miljøer, både akademiske og operative.

Det vil være behov for å skille forskning og utvikling fra trening og utdanning. Her går det et

skille mellom nasjonale og regionale behov.

Ekspertgruppen ser for seg at det kan etableres flere regionale eller lokalt tilpassede

trenings- og øvingssentra. Alle disse sentraene må basere seg på en felles læreplan som

springer ut av en samvirkedoktrine. Å utvikle nasjonale retningslinjer for samvirke må

plasseres på ett nasjonalt kompetansesenter, som har tildelt fagmyndighet gjennom JD. De

regionale og lokale treningssentrene bygger sine øvingsprogram på denne bakgrunnen slik

at det innføres nasjonale standarder for samvirke. Vi mener det er en styrke at et

kompetansesenter er lokalisert sammen med operativ trening for slik å sikre forankring, men

også for å skape gode prosesser for testing og kontinuerlige forbedringer.

Disse avdelingene bør ha en avdelingsleder som jobber fast ved RBS for å sikre overblikk

og kontinuitet. De to avdelingene vil stå for utviklingen av konseptet samvirke samt den

praktiske treningen på det samme.

5.2.2 Forskning- og utviklingsavdelingen

Avdelingen for forskning og utvikling utgjør kompetansesenteret for samvirke. Avdelingen vil

ha ansvar for utviklingen av samvirkefaget og forske på nye beredskapsmetoder. Et kriterie

for suksess er at alle de sentrale beredskapsaktørene har representanter inn i

kompetansesenteret slik at fagkompetansen fra aktørene er godt representert i fellesskapet.

En annen suksessfaktor er at kompetansesenteret har god akademisk forankring, da

senteret på ingen måter skal bygges opp en konkurrerende virksomhet til eksisterende

forskning og utdanning. Kompetansesenteret for samvirke er et påbygg til slike tilbud.


For å sikre god fagkompetanse i kompetansesenteret, samt legitimitet og troverdighet som

fører til felles endringer, må det være god forankring i akademia innenfor hver sektor. Det

betyr at rekruttering til kompetansesenteret må hentes fra Politihøgskolen, Forsvarets

høgskole, Brannskolen22 og helsesektoren. For å kunne gi kompetansehevende kurs bør

senteret knytte seg til et av Norges universiteter, som har godt nivå på områder som

samfunnsberedskap.

I en startfase er det viktig at utvikling vektlegges foran langsiktig forskning. Dette for å få god

startfart i arbeidet med å tilby konkrete kurs. Innenfor utvikling ligger prosedyrer og

metodeutvikling. Et eksempel på type arbeid vil være de nye retningslinjene for PLIVO.23

Avdelingen for utvikling bør bestå av instruktører, som jobber med utvikling og forbedring av

prosedyrer. Det er tiltenkt at denne avdelingen skaper mye av Beredskaps-Norges

fremtidige prosedyrer innen oppdragsløsning med flere nødetater involvert.

I denne konteksten kan det være hensiktsmessig å ha stillinger hvor de ansatte roterer

mellom å jobbe på kompetansesenteret og sin respektive utdanningsinstitusjon. En slik

ordning vil kunne bidra til at man skaper gode relasjoner på tvers av nødetatene innen

samvirkekompetanse.

Innen forskning bør man i første omgang ha et knippe seniorforskere tilknyttet avdelingen.

Her kan det også være snakk om deltidsstillinger. For eksempel kan det tenkes at man

oppretter fagsjefstillinger med en 20 % stilling knyttet til kompetansesenteret, slik at man

beholder koblingen til det fagmiljøet man kommer fra.

Ekspertgruppen ser for seg at Avdelingen for forskning og utvikling vil fungere som en

tenketank innen nasjonal beredskap og samvirke. Det finnes ikke noe lignende i Norge fra

før som har den etterspurte tverretatlige sammensetningen. Dette vil være starten på en

nasjonal fagmyndighet på samvirke.

5.2.3 Trenings- og utdanningsavdelingen

På regionalt nivå er kjerneoppgaven til beredskapssenterne å trene og utdanne

beredskapsaktørene. Det kan være enkeltbehov i den enkelte etat som skal løses, men

viktigst er å ivareta samvirkeperspektivet. Det vil være avdelingen for trening og utdanning

som har ansvar for planleggingen og gjennomføringen av oppsatte kurs. Avdelingen vil ha

ansvar for utarbeiding av kurskataloger, og gjennomføre utdanning, trening og øving i tråd

med prosedyrer utviklet av Forsknings og utviklingsavdelingen.

Avdelingen for trening og øving må ha kompetanse til å planlegge, gjennomføre og evaluere

øvelser i ulike formater. Denne avdelingen vil også kunne tilby «train the trainer»-kurs, hvor

ledere for ulike nødetater i hele landet kan bli sertifisert som instruktører i

samvirkekompetanse.

Avdelingen for utdanning og trening kan og bør være skalerbar, siden det vil være

varierende behov for instruktører gjennom året. Avdelingen må ha en fast kjerne bestående

av instruktører fra de sentrale aktørene, men hente inn annen kompetanse fra fagmiljøene

når det er behov.

22

Ses opp mot ny modell for brannutdanning. 23

Pågående livstruende vold.


5.2.4 Beredskap og oppsetting

Dersom det skal bygges en struktur med flere regionale eller lokale beredskapssentra som

skal tilby trening og øvingsfasiliteter i Norge, er det rimelig å anta at disse vil ha ulike

kapasiteter. Flere av de aktuelle geografiske plasseringene er nedlagte militærleirer med

store arealer og infrastruktur tilgjengelig. Det kan også være anlegg hvor Forsvaret

fremdeles er tilstede, men med redusert aktivitet. Eventuelt kan det være andre

beredskapsaktører som har uutnyttet kapasitet på sine anlegg og hvor det derfor kan åpnes

opp for ny samvirkeaktivitet.

Enkelte av de stedene som kan være aktuelle har i dag omfattende beredskap. Et av de

mest nærliggende eksemplene er Rygge flystasjon. Her har Norge den høyeste

helikopterberedskapen i landet med redningshelikopter og beredskapshelikopter på

tilstedevakt. I tillegg har Heimevernet hjemmebase på Rygge.

Beredskapssentra med mye infrastruktur vil også kunne fungere som beredskapslager for

innsatsmateriell og oppsettingsområde for innsatspersonell fra både frivillige organisasjoner

og for andre faste beredskapsaktører.

Eksempelvis vil det være mulig å lagre materiell tett på flystripen på Rygge og andre av

Forsvarets nedlagte flybaser, eller baser med redusert aktivitet. Nærhet til flytransport vil

redusere tiden for å sende materiell og personell ut til de områdene som har behov enten

nasjonalt eller internasjonalt.

Det er konkrete eksempler på at Rygge har blitt brukt som oppsettingsarena for skarp

innsats. Etter det vi er gjort kjent med ble innsatsstyrker fra Forsvaret og politiet samlet på

Rygge for trene, samtrening og for å holde høy beredskap ved den spissede

terrorberedskapen sommeren 2014.24 Denne gangen var det samtrening mellom

politihelikopteret og Forsvarets helikopterressurser, samt politiets beredskapstropp og

Forsvarets Spesialkommando.

Det er behov for et oppsettingsområde i nærheten av hovedstadsområdet der skarpe

enheter kan samtrene styrkeinnsatsen og stå på beredskap slik som vi har sett at blant

annet Rygge flystasjon har blitt brukt.

5.2.5 Rygge står i en særstilling I St.prp 1 (2015-16) anerkjenner regjeringen at Rygge bedrer mulighetene for trening av

innsatspersonell.25 For Østlandsområdet mener vi at Rygge flystasjon står i en særstilling

både på grunn av beliggenhet, eksisterende infrastruktur og store øvingsområder, men vel

så viktig at området er regulert til formålet og at infrastrukturen kan tas i bruk umiddelbart.

Investeringene på Rygge vil være begrensede, riktignok avhengig av ambisjonsnivå.

Rygge militære flyplass eies i dag av Forsvarsdepartementet gjennom Forsvarsbygg (FB).

Med fortsatt statlig eie av arealene og infrastrukturen på Rygge kan man se for seg ulike

løsninger på fremtidige eierforhold. Enten ved at eierskapet overføres fra forsvarssektoren

og til justissektoren, som deretter påtar seg fullt ansvar for utvikling, drift og vedlikehold. En

24

Dette er bekeftet i en artikkel i ViMenn 29.12.2014 «Flygende terrorjegere» av Håkon Bonafede, side 7. 25

St.prp 1 (2015-16), side 84.


annen mulighet er at justissektoren inngår en langtids leiekontrakt med FB etter modell fra

Stavern og opprettelsen av Justissektorens kurs- og øvingssenter.26

Ekspertgruppen ser det som hensiktsmessig at eierforholdet ikke endres. Det er flere

grunner til det. Med forsvarssektoren som eier av areal og infrastruktur beholder man

dagens regulering av området som åpner for en rekke øvelsesaktiviteter. Dersom man

selger eller overdrar området til andre kan det bli nødvendig med ny regulering for deler av

området. Det er en prosess som vil ta tid og utfallet av reguleringen er høyst usikker.

Vi mener også at det er tjenlig å beholde FB som en erfaren og kompetent driftsansvarlig.

FB er en organisasjon som har særlig kompetanse på utvikling og drift av utdannings- og

øvingsanlegg. Som en del av Forsvarsbyggs organisasjon ligger også Nasjonalt

kompetansesenter for sikring av bygg og anlegg.27 Med landets fremste kompetanse innen

sikkerhet hjelper FB eiere og brukere av kritiske bygg og infrastruktur med å sikre sine

verdier mot spionasje, sabotasje, kriminalitet og terror. Deler av et beredskapssenter kan ha

behov for skjermede områder og det vil være behov for kompetansen fra FB.

Deler av området på Rygge vil være et flerbruksområde mellom Forsvaret og

beredskapssenteret. Dette gjelder både operative områder som skytebaner og øvingsfelt,

men også administrative områder som forlegning, forpleining, idrettshall og møterom. Det vil

være en kompliserende faktor med flere eiere, selv om det på ingen måter er en umulighet.

Beredskapsmessig står allerede redningshelikoptrene og beredskapshelikoptrene til

beredskapstroppen og Forsvarets spesialkommando på Rygge. I tillegg har HV01 sin

hovedbase på Rygge.

26

St.prp 1 (2003-2004) side 115. 27

Forsvarsbygg.no/kompetansesenter


6 Konklusjon Det er et veldokumentert behov for at beredskapsaktørene må trene mer sammen. I dag

skjer samtrening altfor sporadisk og uten en overordnet tilnærming. Det er innført et fjerde

prinsipp i krisehåndteringen i Norge: samvirkeprinsippet. Begrepet er foreløpig ikke fylt med

substans og mening, og frem til nå har det vært hver enkelt aktør sitt selvstendige ansvar å

sørge for samvirke med andre aktører. Dette er etter ekspertgruppens syn en defensiv

tilnærming av Justis- og beredskapsdepartementet. Vår anbefaling er at Departementet tar

eierskap til begrepet.

For å utvikle samvirke i Norge, mener ekspertgruppen at det må etableres et nasjonalt

kompetansesenter for samvirke. Dette kompetansesenteret eies av JD og har ansvaret for

utvikling av felles tankegods og konsepter. Kompetansesenteret må ha god forankring i

sektorenes akademiske kretser, slik at grunnkompetansen fra etatene er godt representert.

I tillegg mener ekspertgruppen at det må opprettes regionale trenings- og beredskapssentra

hvor beredskapsaktørene møtes for å trene de konseptene som er utviklet i fellesskap på

kompetansesenteret. Ekspertgruppen tar ikke stilling til antall eller geografisk plassering av

de regionale sentrene, men vil påpeke at det er viktig med kort reisevei for de som skal

trene.


7 Referanser

St.prp 1 (2003-2004)

St.prp 1 S (2014-2015)

St.prp 73S, Forsvarsdepartementet, «Et forsvar for vår tid» (2012): http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/regpubl/prop/2011-2012/prop-73-s-20112012.html?id=676029

St.mld. 29 ”Samfunnssikkerhet”, Justis og beredskapsdepartementet (2012): http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/2011-2012/meld-st-29-20112012/4.html?id=685617

St meld 17 ”Samfunnssikkerhet”: Veien til et mindre sårbart samfunn, Justis og beredskapsdepartementet (2002): http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/20012002/stmeld-nr-17-2001-2002-.html?id=402587

St.mld 21 «Terrorberedskap», Justis og beredskapsdepartementet (2013): http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/2012-2013/meld-st-21-20122013.html?id=718216

Regjeringsplattformen, 7.okt 2013

Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap,

Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle, tilsynsfunksjon og

sentral krisehåndtering (2012): http://lovdata.no/dokument/INS/forskrift/2012-06-

15-535

Brann- og eksplosjonsvernloven (2013):

http://www.google.no/url?url=http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2002-06-14-

20&rct=j&frm=1&q=&esrc=s&sa=U&ei=N-LkU-

2dJoPuyQOO3YLoDA&ved=0CBMQFjAA&usg=AFQjCNHzKX1tX9HG09lavA0Ps

k4scegzfg

Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret

(2011): http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2010-06-25-45

Stortinget, Innstilling fra forsvarskomiteen og justiskomiteen om

samfunnssikkerhet - Veien til et mindre sårbart samfunn (Innst. S. Nr 9 – 2002-

2003): https://www.stortinget.no/no/Saker-og-

publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2002-2003/inns-200203-009/

NOU 2013:5, Når det virkelig gjelder - Effektiv organisering av statlige

forsterkningsressurser: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2013/nou-

2013-5.html?id=721192

NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/nou-er/2012/nou-2012-

14.html?id=697260

NOU 2013: 9, Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer

NOU 2012:8 Ny utdanning for nye utfordringer, 17.des 2012.

DSB, Veiledning til forskrift omorganisering og dimensjonering av brannvesen

(2003):

http://www.dsb.no/Global/Publikasjoner/2003/Veiledning/veilorgdimensavbrannv2

003.pdf

DSB, Brann- og redningsvesenet er for dårlig organisert (2014):

http://www.dsb.no/no/Ansvarsomrader/Brannvern/Aktuelt/Brann--og-

redningsvesenet-er-for-darlig-organisert/

http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/regpubl/prop/2011-2012/prop-73-s-20112012.html?id=676029

http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/regpubl/prop/2011-2012/prop-73-s-20112012.html?id=676029

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/2011-2012/meld-st-29-20112012/4.html?id=685617

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/2011-2012/meld-st-29-20112012/4.html?id=685617

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/20012002/stmeld-nr-17-2001-2002-.html?id=402587

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/20012002/stmeld-nr-17-2001-2002-.html?id=402587

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/2012-2013/meld-st-21-20122013.html?id=718216

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/2012-2013/meld-st-21-20122013.html?id=718216

http://lovdata.no/dokument/INS/forskrift/2012-06-15-535

http://lovdata.no/dokument/INS/forskrift/2012-06-15-535

http://www.google.no/url?url=http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2002-06-14-20&rct=j&frm=1&q=&esrc=s&sa=U&ei=N-LkU-2dJoPuyQOO3YLoDA&ved=0CBMQFjAA&usg=AFQjCNHzKX1tX9HG09lavA0Psk4scegzfg




http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2010-06-25-45

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2002-2003/inns-200203-009/

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2002-2003/inns-200203-009/

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2013/nou-2013-5.html?id=721192

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2013/nou-2013-5.html?id=721192

http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/nou-er/2012/nou-2012-14.html?id=697260

http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/nou-er/2012/nou-2012-14.html?id=697260

http://www.dsb.no/Global/Publikasjoner/2003/Veiledning/veilorgdimensavbrannv2003.pdf

http://www.dsb.no/Global/Publikasjoner/2003/Veiledning/veilorgdimensavbrannv2003.pdf

http://www.dsb.no/no/Ansvarsomrader/Brannvern/Aktuelt/Brann--og-redningsvesenet-er-for-darlig-organisert/

http://www.dsb.no/no/Ansvarsomrader/Brannvern/Aktuelt/Brann--og-redningsvesenet-er-for-darlig-organisert/


DSB, Nasjonalt risikobilde 2013:

http://www.dsb.no/Global/Publikasjoner/2013/Tema/NRB_2013.pdf

DSB, Nasjonalt risikobilde 2014:

http://www.dsb.no/no/toppmeny/Publikasjoner/2004/Tema/Nasjonalt-risikobilde-

2014/

DSB, Evaluering av krisehåndteringen etter hendelsene i Regjeringskvartalet og

Utøya 22. juli 2011 (2012):

http://www.dsb.no/Global/Publikasjoner/2012/Rapport/DSB_22%20juli_rapport.pd

f

Helsedirektoratet, Evaluering av krisehåndteringen etter 22/7 «Læring for bedre

beredskap» (2011):

http://evalueringsportalen.no/topicmap/2118453661340205945/30964465416847

42670/file

Helsedirektoratet, Kompetanse- og øvelsesplan for helse- og omsorgssektoren 2012 – 2015

Politidirektoratet, Prosjektutredning kompetanseheving innsatspersonell (2013)

https://www.politi.no/vedlegg/rapport/Vedlegg_2324.pdf

Politidirektoratet, Prosjektutredning Treningsfasiliteter. Desember 2013.

Politidirektoratet, Politiets beredskapssystem del 1. retningslinjer for politiets

beredskap. 2011

Politidirektoratet, Ressursanalyse 2013. POD-publikasjon nr. 2014/07

Politidirektoratet, Politiet mot 2020, Bemannings- og kompetansebehov i politiet. Mai 2008

Politidirektoratet, Lønnede årsverk, oversikt fra POD pr 30.06.2014.

PWC-rapport 01.12.2014.Evaluering av brannene: Lærdal, Flatanger og Frøya.

Forsvarsstaben, Forsvarets fellesoperative doktrine 2014

Ann Ødlund, Interorganisatorisk samverkan som nationell resurs i krishandteringen, Totalförsvarets Forskningsinstitut FOI 2007

Wahlberg, Asplund, Beasuang, Hartoft. Civil-militär samverkan på central nivå,

Rapport fra Totalförsvarets Forskningsinstitut. Oktober 2003

Intern rapport, Justis- og beredskapsdepartementets ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Oslo, 31. januar 2012

Skogbrannberedskap og håndtering av den senere tids skogbranner i Norge. Rapport JD ekspertgruppe Skogbrannberedskap, 31. oktober 2008

https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/politidirektoratet/Vedlegg_2669.pdf

Brann- og redningsvesenet er for dårlig organisert, artikkel DSB.no

http://dsb.no/no/Ansvarsomrader/Brannvern/Aktuelt/Brann--og-redningsvesenet-

er-for-darlig-organisert/

DSB rapport, Brannene i Lærdal, Flatanger og på Frøya vinteren 2014, side 50.

DSB, Operativt konsept for Sivilforsvaret, 2012

http://www.sivilforsvaret.no/Global/SFD-distrikter/Nord-Trondelag/dokumenter/Operativt%20konsept%20for%20SF-Endelig%20godkjent%20versjon.pdf

Brannstudien. Rapport fra ekspertgruppe nedsatt av DSB etter oppdrag fra JD. Des 2013

DSB, rapport Valdresekspressen. Evaluering av myndighetetens håndtering av hendelsen november 2013 (2014)

Politiforum august 2014. Slik skal politiet handle i ekstremsituasjoner.

http://www.dsb.no/Global/Publikasjoner/2013/Tema/NRB_2013.pdf

http://www.dsb.no/no/toppmeny/Publikasjoner/2004/Tema/Nasjonalt-risikobilde-2014/

http://www.dsb.no/no/toppmeny/Publikasjoner/2004/Tema/Nasjonalt-risikobilde-2014/

http://www.dsb.no/Global/Publikasjoner/2012/Rapport/DSB_22%20juli_rapport.pdf

http://www.dsb.no/Global/Publikasjoner/2012/Rapport/DSB_22%20juli_rapport.pdf

http://evalueringsportalen.no/topicmap/2118453661340205945/3096446541684742670/file

http://evalueringsportalen.no/topicmap/2118453661340205945/3096446541684742670/file


https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/politidirektoratet/Vedlegg_2669.pdf

http://dsb.no/no/Ansvarsomrader/Brannvern/Aktuelt/Brann--og-redningsvesenet-er-for-darlig-organisert/

http://dsb.no/no/Ansvarsomrader/Brannvern/Aktuelt/Brann--og-redningsvesenet-er-for-darlig-organisert/





8 VEDLEGG

8.1 Vedlegg A1: Politiets behov og krav til beredskapstrening

Politi- og lensmannsetaten har fått betydelig kritikk etter terroraksjonen 22. juli 2011. I 22.juli-

kommisjonens hovedkonklusjon og anbefalinger heter det at: ”Kompetansen til å løse skarpe

oppdrag i politistyrken må økes”28.

Det har ført til et betydelig politisk fokus på politiet og en selvransakelse i politiet med et stort

engasjement for å forbedre kritikkområdene. Det innebærer at det foreligger fersk

dokumentasjon med gode situasjonsbeskrivelser og

mulige tiltak. Ekspertgruppen har hatt tilgang til en

rekke av disse dokumentene.

Men politiets utfordringer kan spores lenger tilbake

enn 2011. Politiets behov for trening har økt i takt

med økt befolkningstetthet, naturkatastrofer,

terroranslag og beredskap samt stadig mer

aggressiv og organisert kriminalitet. I sin helhet er

politiets øvings- og treningsbehov helt annet i dag

enn det var for 20 år siden. I tillegg er det flere

polititjenestemenn og kvinner som skal trene på

stadig skarpere situasjoner.29 Dagens fasiliteter har

ikke kapasitet til å svare på dette økte

treningsbehovet.

I sum er det både et økt treningsbehov for den

enkelte operative polititjenesteperson som en

konsekvens av profesjonalisering, nye krav og mer

krevende situasjoner. Samtidig er det behov for

større kapasitet som en følge av et større antall

tjenestepersoner. Politihøgskolen utdanner 720

studenter i året, en betydelig økning fra tidligere kull

på +/- 250 studenter. Dette er i tråd med PODs

anbefalinger i rapporten «Politiet mot 2020». 30

Organisering

Politi- og lensmannsetaten består av

Politidirektoratet, de 27 politidistriktene og de syv

særorganene til politiet. Politiets sikkerhetstjeneste

er direkte underlagt Justis- og

28

NOU 2012:14, side 459. 29

http://www.regjeringen.no/templates/Underside.aspx?id=718322&epslanguage=NO-NY 30

Politiet mot 2020. POD rapport juni 2008.

Faktaboks: Innsatskategorier

IP1: tjenestepersoner i

Beredskapstroppen. 900

treningstimer årlig.

IP2: tjenestepersoner som har

livvakttjeneste som hovedoppgave.

200 treningstimer årlig.

IP3: politidistriktenes

utrykningsenheter (UEH). Alle

politidistriktene har i dag minimum

ett lag med åtte personer. Håndterer

skarpe oppdrag. På landsbasis er

det utdannet 800 UEH-personell,

med årlig 103 timers opplæring.

IP4: alle andre tjenestepersoner

som utfører operativ tjeneste som

skal gjennomføre årlig utdanning og

godkjenningsprøve for

tjenestevåpen. 48 treningstimer

årlig.

IP5: personell med ”tilpasset

opplæring” – f.eks. kun

pistolgodkjenning.

http://www.regjeringen.no/templates/Underside.aspx?id=718322&epslanguage=NO-NY


beredskapsdepartementet. Til sammen er det 15.400 årsverk i etaten med PST inkludert.31

Av dette er det 9.200 polititjenestepersoner.

Det er utarbeidet et forslag til ny overordnet organisering av politiet gjennom politianalysen

som ble lagt frem i juni 2013.32 Justisdepartementet vil konkludere ny distriktsstruktur i

inneværende periode. For trening- og øving mener ekspertgruppen at behovene vil være

uendret ettersom oppgavene vil forbli de samme for de operative mannskapene.

Innsatspersonellet (IP) i politiet er delt inn i kategorier, IP1, IP2, IP3, IP4 og IP5, etter

kompetanse og oppgaver, se tekstboks. Innsatspersonellet gjennomfører årlige treninger

innenfor hver kategori iht. Politihøgskolens fagplaner (avhengig av hvilken gruppe

innsatspersonell den enkelte tilhører). Alt innsatspersonell må årlig ha avlagt gyldig

skytegodkjenningsprøve for å kunne delta i bevæpnede oppdrag.

Trening og øvingsbehov

Endringsprogrammet i POD satte ned et prosjekt sommeren 2013 som har sett på politiets

behov for treningsfasiliteter og hvordan dages situasjon svarer til dette.33 Rapporten gir en

detaljert beskrivelse som vi gjengir i vedlegg B.

Ute i distriktene er det tjenestepersonell i kategoriene IP3 og IP4 som representerer

hovedinnsatsstyrken. Det er nettopp denne styrken som må løftes i form av trening på

skarpe situasjoner og i samråd med andre nødetater.34 Det er besluttet at disse to

kategoriene skal øke i antall. IP4 gjennom den generelle styrkingen av politiet og IP3 (UEH)

ved at antallet skal øke fra 800 til 1.200

tjenestepersoner innen 2015. Samtidig økes

treningstiden til IP4 fra dagens 40 timer til 48

timer årlig trening. Det er foreslått å øke dette

ytterligere til 60 timer.35

Politimesteren i Oslo påla for noen år siden sine

IP4-mannskaper å legge opp til 80 timers trening

årlig, en økning på 40 timer i året. Pålegget kom

som en erkjennelse av at dagens treningsnivå er

utilstrekkelig og at fremtiden stiller andre krav til

politiet enn det 40 timer i året kan forberede dem

på. Utvidet treningsmengde og nye

treningsscenarioer stiller også andre krav til

treningsfasilitetene.

På stabsnivået blir det stilt krav til profesjonell oppgaveløsning. Politihøgskolen har

utarbeidet stabskurs for politidistriktene. Det er også utviklet kurs i funksjonsrettet ledelse for

innsatsledere og operasjonsledere. I sum bidrar dette til å profesjonalisere funksjonene og

prosessene i politiet. Det vurderes om det skal innføres sertifisering for operasjonsledelse.

31

Lønnede årsverk, oversikt fra POD pr 30.06.2014. https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/politidirektoratet/Vedlegg_2669.pdf 32 NOU 2013: 9, Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer 33

Prosjektutredning «Treningsfasiliteter», Endringsprogrammet POD, 16. desember 2013 34

https://www.politi.no/vedlegg/rapport/Vedlegg_2324.pdf 35

Prosjektutredning «Treningsfasiliteter», Endringsprogrammet POD, 16. desember 2013

Fra mandatet til Endringsprogrammets

rapport:

1. I hvilken grad har politiet i dag

tilgang til tilfredsstillende

treningsfasiliteter?

2. Hvilke behov kan identifiseres

og hvilke krav bør stilles til

treningsfasiliteter i fremtiden?

3. Hvilke tiltak bør politiet

eventuelt iverksette for å sikre

seg gode treningsfasiliteter i

fremtiden?



Politiets sentrale og nasjonale operasjonssentral består hovedsakelig av

operasjonssentralen til Oslo politidistrikt. Den er foreløpig ikke er dimensjonert for store

nasjonale katastrofer. Det er heller ikke mulig å bruke operasjonssentralen til fullskalatrening

ettersom sentralen er i bruk hele døgnet, året rundt. Politiet får dermed aldri trent fullt ut på

bruken av en operasjonssentral samt koordineringen av flere nødetater.

De nasjonale innsatsstyrkene og deler av særorganene har særskilte øvingsbehov:

IP 1: Beredskapstroppen (BT) trener 900 timer i året (50 % av arbeidstiden). Øvrige 50 % er

ordinært politiarbeid i hovedstaden. BT har særskilte behov og det planlegges et eget

beredskapssenter for BT i Oslo (Alna eller Grønmo).

IP 2: Livvaktene er organisert i PST og i Oslo politidistrikt og trener 2-300 timer i året.

Helikoptertjenesten har så langt vi har bragt på det rene ikke noe fastlagt øvingsprogram

utover de generelle kravene til pilotene for å være godkjente førere av luftfartøyet. Vi vil

hevde at det er et behov for samøving med andre helikopterressurser, slik vi har sett i

praksis.

Politihøgskolen har behov for kapasitet til å drive opplæring, trening og øvelser for

bachelorstudentene. Det er 720 studenter pr kull hvorav 2 kull (1440 studenter) går på

skolen, mens 2. årsstudentene er utplassert i distriktene. Alle 2.200 studenter skal ha

målrettet opplæring i operative ferdigheter. Politihøgskolen har også ansvar for etter- og

videreutdanning i blant annet operative disipliner. Det er et meget stort omfang og behov for

kurs.

Politiet er en svært sentral beredskapsaktør og er gitt et meget stort ansvar i kriser ved å ta

lederansvaret. Det innebærer at politiet har et stort behov for å trene og øve med en rekke

samfunnsaktører. Samvirkeprinsippet er avhengig av at politiet har god ledelse i

krisesituasjoner.

Dagens øvings- og treningsforhold

Politidistriktenes treningsfasiliteter lånes eller leies i all hovedsak av Forsvaret eller private

aktører. Politidistriktene er stort sett prisgitt egen kreativitet og initiativ, kombinert med lokale

samarbeidspartnere og næringslivets velvilje for å kunne gjennomføre de årlige pålagte

trenings- og øvingskravene. Hvert enkelt politidistrikt og region låner eller leier

øvingsområder og -fasiliteter av svært varierende kvalitet, slik som kondemnerte bygg.

Leieavtalene er ofte kortsiktige slik at det er vanskelig å planlegge øvelser langt frem i tid. I

tillegg kommer det kostnader knyttet til leie og transport som belaster anstrengte budsjetter.

Det er stor grad av usikkerhet og lite forutsigbarhet knyttet til tilgang til fasilitetene. Det

innebærer også at mye tid går tapt til klargjøring og opprydding.

Politihøgskolen driver skolevirksomhet på fire ulike steder: Majorstua/Oslo, Seter

Gård/Kongsvinger, Bodø og JKØ (Justissektorens kurs- og øvingssenter)/Stavern. Dette

dekker ikke PHS sitt behov når etter- og videreutdanningen inkluderes.

Politiet gjennomfører en årlig nasjonal øvelse, Øvelse Tyr. Øvelsen gjennomføres i et

politidistrikt og det øves ulike typer scenarier (naturkatastrofer, terror, miljø). Øvelsen er en

god samvirkeøvelse med andre relevante aktører knyttet til scenariet.


I tillegg deltar Beredskapstroppen på øvelse Gemini sammen med Forsvarets spesialstyrker.

Utover dette er det ingen øvelser på nasjonalt nivå.

Dagens øvingsbehov krever områder som tilbyr integrerte administrative fasiliteter (kontorer,

kursrom, forpleining, forlegning, verksted, lager og garasjer mv.).

Politiet må dekkes av en kombinasjon mellom lokalt og regionale treningssentra, i følge

Endringsprogrammet. Ekspertgruppen støtter denne tilnærmingen. Politiet har foreløpig

konkludert med at de ønsker seg tre regionale treningssentre, henholdsvis i Trondheim,

Bergen og Østlandet.

Hva er gapet mellom behov og dagens situasjon?

Politiet mangler per dags dato forutsigbare treningsfasiliteter som tillater at de også kan

trene med andre nødetater samtidig, i stor skala.

Politiets treningsbehov er meldt å øke de neste årene samtidig som behovet for mer politi

også øker. Totalt sett krever situasjonen mer øving og bedre treningsfasiliteter enn det man

har dag.

22. juli markerte også et skifte i hva slags kompetanse og beredskap det er forventet at

politiet til en hver tid har. Mye av den kompetansen handler om å samarbeide effektivt med

de andre nødetatene. Med dagens øvingsanlegg har de ikke mulighet til dette.

Forskning og utdanning

Uavhengig av hvor treningen i politiet gjennomføres så må den baseres på kunnskap og

erfaring. Politihøgskolen har således en sentral rolle sammen med Politidirektoratet, enten

som premissgiver for hvilken trening som skal gjennomføres i distriktene eller som aktive

kursholdere.

Politiet har allerede en sterk akademisk base i Politihøyskolen (PHS). De driver

kompetanseutvikling for hele etaten samtidig som de utdanner nye kull med tjenestemenn.

Men PHS har ingen liaisonoffiser fra andre nødetater tilknyttet seg og de

forskningsansvarlige i PHS møter heller ikke regelmessig sine kollegaer i de andre

nødetatene som driver med prosedyreutvikling av kriseberedskap.


8.2 Vedlegg A2: Brannvesenets behov og krav til beredskapstrening

Brannvesenet er i dag den nødetaten som driver mest trening. Mye av brannmennenes

hverdag går ut på nettopp å drive med øvelser. Selv om brannvesenet har store

treningsmengder så foregår det som regel i egen avdeling.

I dagens samfunn opplever vi et varierende antall branner fra år til år. Samtidig registreres

økt aktivitet knyttet til trafikkulykker, klimaendringer/ekstremvær med påfølgende ras og

flom, større skogbranner pga. ekstremtørke og økt aktivitet vedrørende first responder-

tjeneste til helseoppdrag m.m.

Organisering

Brannvesenet er en kommunal virksomhet, faglig underlagt DSB. Brannvesenet drives

således av landets 428 kommuner. Kommunene har ansvaret for at det er etablert

brannvesen i samsvar med krav i brann- og eksplosjonsvernloven med forskrifter. Enkelte

steder i landet er det etablert interkommunalt samarbeid for brannvesenet. Fortsatt er det

mest vanlig at hver kommune har sitt eget brannvesen, men tendensen er at det blir flere

interkommunale løsninger.

Det er rundt 12.500 branntjenestemenn fordelt på 295 brannvesen i Norge. Av disse er

3.500 heltidsansatte i kommunene og har brannvernarbeid som sitt primæryrke. 9.000 er

deltidsansatte i kommunene. Disse har et annet primæryrke og er brannmannskaper på

deltid. Antallet branntjenestemenn reguleres av kravene i dimensjoneringsforskriften,

herunder kravet vedrørende responstid. At branntjenesten er kommunal og med et krav til

responstid fører til at branntjenesten ofte er nærmeste og første ressurs til hendelser. Det

hender derfor at branntjenestemenn må utføre politi og førstehjelpsarbeid inntil de andre

nødetatene ankommer skadestedet. Når store deler av brannvesenet består av

deltidsansatte er det naturlig nok begrensninger på utdanning, kompetanse og erfaring.

Fortrinnet ved den kommunale organiseringen er utvilsomt god lokalkunnskap til

innsatsmannskaper i kombinasjon med korte responstider.

Brannvesenet har i dag ingen kommandostruktur over det kommunale nivå.

DSB har evaluert hendelsene etter brannene i Lærdal, Flatanger, Frøya og Gudvangtunellen

2013-14 og konkludert med at strategisk innsatsledelse krever erfaring og kompetanse som

det er vanskelig å tilegne seg med dagens brann- og redningsvesensstruktur.36 I følge DSB

bør det derfor etableres et tydelig krav til regionalisert overordnet ledelse av store og/eller

komplekse hendelser i brann- og redningsvesenene.37

Samtidig er det viktig at dimensjoneringsforskriftens krav til organisering og innsatstid

ivaretas av lokale brannvesen. Dette var en av grunnene til rask mobilisering og iverksetting

36 Brann- og redningsvesenet er for dårlig organisert, artikkel DSB.no

http://dsb.no/no/Ansvarsomrader/Brannvern/Aktuelt/Brann--og-redningsvesenet-er-for-darlig-

organisert/ 37 DSB rapport, Brannene i Lærdal, Flatanger og på Frøya vinteren 2014, side 50.


av slukke- og redningsarbeid under brannene i Lærdal, Frøya og Flatanger i følge en rapport

fra PWC.38

Rapporten påpeker at det er et behov for større og bedre organiserte brannvesen som bedre

kan takle større og komplekse hendelser.

Her mener utvalget at behovet for overordnet ledelse ikke må være til hinder for lokale

operasjoner jf. med at større ulykker ofte skjer samtidig eller som en konsekvens av ekstrem

vær som igjen hindrer forflytting og assistanse. Problemer med kommunikasjonsnett som er

nede, helikoptre på bakken, ubrøytete veier, ras og rotvelt som sperrer vei m.m. hører også

med.

Videre inneholder brannstudien forslag til fremtidig organisering av branntjenesten. Denne

legger blant annet føringer for en reduksjon i antall brannvesen for å danne større og mer

robuste brannvesen gjennom regionalisering.

Fra DSB sin forskrift om organisering av brannvesenet fra 2003 står det at:

Løpende kontakt med politiet, helsemyndighetene, sivilforsvaret og andre for samordning av beredskap er også en samarbeidsform. Dette må resultere i samordnede innsatsplaner og gjensidig informasjon om hverandres ressurser, tilrettelegging for felles øvelser, organisering på skadested, samband m.m.

Det bør legges til rette for at ledere som er faste representanter tilknyttet LRS (lokal redningssentral) kan få opplæring og særskilt kompetanse i overordnet ledelse av større innsatser (DSB:2003).

Forslaget er til vurdering i Justis- og beredskapsdepartementet.


Norges brannskole er den nasjonale utdanningsinstitusjonen for kommunalt brann- og

feierpersonell. Skolen ligger på Fjelldal i Tjeldsund kommune cirka 15 kilometer fra Harstad-

Narvik lufthavn, Evenes og 45 kilometer fra nærmeste by, som er Harstad.

Branntjenesten har behov for å løfte utdanningsnivået på ledernivå. I denne sammenhengen

har et offentlig utvalg utarbeidet et forslag til Ny utdanning for nye utfordringer.39 Denne

bygger på at den fremtidige utdanningen skal legges på fagskolenivå med høgskole for

ledernivåene. Forslaget er å bygge opp en ny fagutdanning for brann og knytte denne til

fagmiljøet rundt Sintef og NTNU. Skolen i Tjeldsund skal videreføres. Forslaget er til

vurdering i Justis- og beredskapsdepartementet.

For å øke beredskapen er det ønskelig fra brannvesenet sin side at de oppretter en

tilknytning til en helikoptertjeneste. Erfaringer fra Lærdal viser at med helikopterressurser vil

brannmannskaper og nødvendig utstyr kunne flyttes raskere dit det er behov.

Som nevnt innledningsvis trener brannmannskapene mye, men det er avgrenset til trening

innenfor eget distrikt slik at treningen kan gjennomføres samtidig som man er på vakt.

38

PWC: evaluering av brannene: Lærdal, Flatanger og Frøya, 01.12.2014, side 6.

39 NOU 2012:8 Ny utdanning for nye utfordringer, 17.des 2012.


Dimensjoneringsforskriften setter krav til tilstedeværelse i egen kommune. Det legger

begrensninger for samvirkeøvelser og øvelser i større forband ettersom større øvelser

krever at det settes inn flere på vakt i denne perioden.

Dagens forhold

Dagens situasjon er at brannvesen over det ganske land ikke er i stand til å gjennomføre

instruksen fra DSB fra 2003, simpelthen fordi det ikke finnes områder eller fasiliteter som lar

dem øve på samtrening. Som et eksempel har brannvesenet i Norges nest største by kun

hatt fellesøvelse med politiet to ganger de siste 20 årene, i følge kilder.

Det interkommunale samarbeidet har et stort potensiale i form av å kunne trekke på

ressurser på tvers av distrikter. Men her er det en stor utfordring at forskjellige branndistrikter

nesten ikke trener sammen. Igjen har man et eksempel fra Bergen hvor branndistriktene i

Hordaland ikke kommer til Bergen for å trene og utveksle erfaringer. Brannvesenet mangler

en felles arena for å samtrene seg i mellom, og ikke minst for samtrening med andre

nødetater. For deltidsbrannmenn er dette behovet viktig å løse siden de ikke løser oppgaver

med andre nødetater på daglig basis.

Brannvesenet øver per dags dato lite sammen med Sivilforsvaret, selv om erfaringene fra

Lærdal tilsier at Sivilforsvaret og brannvesenet må spille hverandre gode for å hente ut

nødvendige synergier. Igjen er det hovedutfordring at brannvesenet og Sivilforsvaret ikke har

et område hvor man kan trene på store komplekse hendelser.

Det er krav til at brannvesenet øver regelmessig på førstehjelp. Dette kravet er de siste

årene blitt intensivert og dekker flere sanitetsoppgaver. Stadig flere brannvesen har nå

mannskaper men godkjenning for bruk av hjertestarter. Samarbeidet med Norsk

Luftambulanse for undervisning er økende. Enkelte brannvesen redder nå flere mennesker

fra hjertestans enn ved røykdykking. Brannvesenet utfyller dermed en helserolle hver dag og

ved store hendelser. Likevel gjennomføres det sjelden øvelser sammen med helse.

Brannvesenet har skadestedsledelse før politiet er på stedet, men trener ikke sammen med

politiet, og får heller ingen kurs eller opplæring fra politiet på skadestedsledelse. De to

nødetatene øver ikke på overleveringen av skadestedsledelse og har ingen rutiner for

utveksling av erfaringer.


Selv om brannvesenet har store treningsmengder så foregår det som regel i eget forband.

Og selv om brannvesenet har det offisielle skadestedlederansvaret inntil politiet dukker opp

så trenes man ikke opp i denne rollen. Man trener heller ikke sammen med politiet eller på

overleveringen av skadestedslederansvaret.

Brannvesenet har etter hvert havnet i en situasjon der arbeidsoppgavene er i endring og

redningsoppgaver utover brannbekjempelse er økende. Trafikkulykker, terror, ras, overvann,

flom og first responder tjeneste med bruk av hjertestarter m.m. er økende. Flere jordras med

tragiske utfall er eksempler på kriser som kom overraskende på brannvesenet. Det er også

en type krise som krever samtrening med de andre nødetatene.

Samtidig opplever man en samfunnsutvikling som kontinuerlig krever videreutdanning av

brannvesenet.


Oppsummert trener dagens brannvesen i stor grad lokalt på lokale problemstillinger. Og de

trener som regel uten noen av de andre nødetatene. Det er ikke øvingsfasiliteter som tillater

fullskala øvelser med flere brannvesen.


Ved Norges brannskole driver man videreutdanning av brannmenn, samt

kompetanseutvikling innen forebyggende brannvern, innsats og beredskap, redning og akutt

forurensning.

Brannskolen er en viktig institusjon for brannvesenet, og det er viktig å presisere at Rygge

beredskapssenter ikke er et alternativ til brannskolen. Men ekspertgruppen mener det kunne

vært svært positivt om brannskolen også hadde et aktivt nærvær på et felles

beredskapssenter.


8.3 Vedlegg A3: Helsesektorens behov og krav til beredskapstrening

Helsevesenet er i dag fragmentert i form av forskjellige helseregioner, helseforetak og med

ulike øvelseskrav i hver helseregion. Det eksisterer ikke en nasjonal plan for

beredskapstrening, men heller regionale etterutdanningsplaner hvor beredskap er ett av

mange momenter.

Fagpersoner i helsevesenet har etterspurt nasjonale kompetansekrav når det gjelder større

hendelser, uten at det har kommet på plass.

Helse og omsorgsdepartementet henviser til 30 ulike samarbeidspartnere som er relevante i

en krisesituasjon.40 Det gir en indikasjon på at det er mange aktører, foretak, regioner og

institusjoner som skal inkluderes når en krise inntreffer. Likevel gjennomfører ikke

helsesektoren fullskala kriseøvelser, og heller ikke kriseøvelser i større skala sammen med

andre nødetater.

Gjennomgangen av terrorhendelsene i Oslo og på Utøya avdekket behov for en sterkere

nasjonal organisering av fagfeltet akuttmedisin. Helsedirektoratets evaluering etter

terrorhendelsen 2011 konkluderer med at sentrale helsemyndigheter i samarbeid med

helsetjenesten bør utarbeide en helhetlig samling prosedyrer for helsetjenestens

beredskapssystem på operativt nivå, som beskriver en enhetlig håndtering av

ekstraordinære hendelser og kriser. Prosedyrer for samarbeid med øvrige nødetater bør

inngå i dette. Forskning og undervisning innen akuttmedisin bør også styrkes.41

En slik

prosedyreutvikling bør derfor materialiseres gjennom øvelser og trening.

Ekspertgruppen har avgrenset helsesektorens behov til prehospitale tjenester da det har

vært mest formålstjenlig. Helsesektoren har beredskapsansvar for også en rekke andre

områder, men det blir ikke omtalt i denne rapporten.42

Organisering

Det norske helsevesenet er inndelt i fire helseregioner (Sør-Øst, Vest, Midt-Norge og Nord)

som hver består av mellom 5-10 lokale helseforetak (totalt 25). Hvert lokale helseforetak

omfatter videre flere sykehus på flere nivåer. Den regionale og fylkeskommunale

planleggingen legger til rette for en oppgavefordeling mellom sykehusene som tar hensyn til

tjenestenes kvalitetskrav.


Det eksisterer i dag ingen formelle nasjonale krav for helsepersonell til opplæring, trening

eller øvelse i håndtering av kriser i Norge. Det er derimot opp til de regionale

helseforetakene å sørge for at helsepersonell som er ansatt i foretaket har den nødvendige

kompetanse for å utøve yrket.

Alle ambulansetjenestene og aktører i det prehospitale systemet har behov for å øve og

trene på prosedyrer og operasjonsmønster, så vel nye prosedyrer som vedlikeholdstrening

40

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/tema/helseberedskap/nasjonale-aktorer.html?id=438823 41

Læring for bedre beredskap, evaluering av helseinnsatsen etter terrorhendelsene 22.juli 2011. Helsedirektoratet. 42

Eksempelvis er pandemier et område hvor helsesektoren kan bli stilt overfor store utfordringer.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/tema/helseberedskap/nasjonale-aktorer.html?id=438823


av eksisterende prosedyrer. Mye av dette er det hensiktsmessig å gjøre lokalt, men en del

(spesielt prosedyrer som er personell- og utstyrskrevende) kan med fordel trenes og øves i

større sammenheng på et dedikert treningssenter.

I Norge finnes det ingen formalisert opplæring av innsatsledere fra helsevesenet. Andre land

det er naturlig å sammenligne seg med har nasjonale program for slik opplæring, for

eksempel Danmark med 3 ukers tverretatlig innsatslederutdanning. Politihøgskolen (PHS)

starter høsten 2014 i samarbeid med Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) et pilot-kurs i

innsatsledelse. Dette kan danne utgangspunkt for et fremtidig nasjonalt kurs i innsatsledelse,

ikke bare for helsepersonell. Mye tyder imidlertid på at en slik kursportefølje bør integreres i

utdanningsinstitusjonene som tilbyr studier til aktuelle yrkesgrupper innen redningsapparatet

for på den måten å skape forutsigbarhet og reproduserbarhet over tid. Forslag til nasjonal

prosedyre for Nødetatenes samvirke ved pågående livstruende vold (PLIVO) er ute til

høring. Denne legger blant annet til grunn at helsepersonell selv skal kunne vurdere egen

sikkerhet og gripe inn mot gjerningsmenn i visse tilfeller når politi ikke er på stedet. Det

følger imidlertid ikke noen anbefaling om behov for trening og opplæring med, noe som vil

være helt nødvendig hvis en slik prosedyre skal implementeres på tvers av nødetatene.

Dagens forhold

Et godt eksempel på utfordringene til helsevesenet er den nylig lanserte Nasjonal veileder

for masseskadetriage. Denne veilederen ble utviklet som direkte følge av erfaringen fra 22.

juli 2011, men det følger ingen føringer for opplæring eller trening i bruk av prinsippene for

masseskadetriage. Resultatet av mangelen på nasjonale føringer er en betydelig nasjonal

skjevhet i kunnskap, ferdigheter og evne til å håndtere kriser.

Samtidig finnes det eksempler på gode lokale initiativer som også omfatter krav til relevant

personell. Da Oslo Politidistrikt skulle øve på håndtering av skoleskyting ble dette gjort i

samarbeide med Prehospitalt Senter på Oslo Universitetssykehus. Det ble stilt krav til alt

operativt personell i Ambulanse- og Luftambulanseavdelingen om deltagelse på øvelsen.

Stadig flere av helsevesenets prehospitale tjenester deltar i redningsoperasjoner. Spesielt

luftbårne enheter som Forsvarets 330 skvadron og luftambulansetjenesten har redning som

en del av sitt oppdrag, men også flere av landets ambulansetjenester driver noen form for

redning. Urban redning er også et område som er i utvikling og sannsynligvis vil bli en del av

ambulansetjenestens oppgaver i fremtiden. Som et eksempel har ambulanseavdelingen ved

OUS implementert to spesialenheter (CBRNE og beredskapsenhet) med dedikert personell

som kan settes i innsats ved større hendelser. Luftambulansetjenesten driver i dag mye av

sin trening på redning på luftambulansens treningssenter på Torpomoen. Senteret har

imidlertid begrenset kapasitet og er ikke like lett tilgjengelig for alle brukerne.

I dag er det for eksempel ikke et samarbeid mellom Luftambulansen og Forsvarets medevac

som blant annet fløy ambulansehelikopter i Afghanistan i ti år. Dermed er det flere erfaringer

som går tapt mellom etatene siden man ikke trener sammen.

Det tetteste samarbeidet mellom helse og Forsvaret er med spesialstyrkene som hospiterer

på ambulanser i Oslo en uke i året. Utover dette benytter Forsvaret seg svært lite av

kompetansen i helsevesenet på skadebehandling. Helsevesenet lærer til gjengjeld heller

ikke nok om taktikk i skarpe situasjoner, en kunnskap Forsvaret sitter på. Helsedirektoratets


evaluering etter 22.juli 2011 «Læring for bedre beredskap» trekker dette opp som et av

læringspunktene.43


Vi ser i dag en gryende tendens til at utdanning av helsepersonell som skal jobbe

prehospitalt legges til høgskoler og universiteter på bachelor og masternivå. Denne

utdanningen er og vil være skreddersydd for arbeide utenfor sykehus og vil kreve mye

praktisk undervisning og trening. De institusjonene som har begynt denne type utdanning i

dag har ikke tilfredsstillende fasiliteter for å drive denne type undervisning eller trening. Flere

av dem vil derfor ha nytte av et dedikert treningssenter for trening og opplæring.

Det utdannes også rundt 100 ambulansestudenter i året som også har et behov for å trene

på beredskap.

I helsesektoren er det sjelden tid til å trene på beredskap innenfor ordinær arbeidstid.

Effektiviseringen av helsesektoren har gitt økt fokus på produksjon og effektiv utnyttelse av

de resursene som er i innsats. De facto er dermed arbeidstiden i sin helhet viet til

pasientarbeid og nødvendig vedlikehold- eller systemarbeid. Å avsette tid til øvelse og

trening i arbeidstiden vil medføre betydelig merkostnad i helsevesenet og vil kreve et

paradigmeskifte i den økonomiske styringen av helsevesenet. Dette vanskeliggjør

samtrening med andre nødetater, fokuset må derfor være på samtrening i grunn- og

videreutdanning av helsepersonell.

Utveksling av erfaringer med Forsvarets sanitet er heller ikke god nok til at det vokser

positive synergier ut av det samarbeidet.

Ambulansepersonell får heller ikke kurs i hvordan de bør opptre på et åsted noe som kan

vanskeliggjøre politiets etterforskningsarbeid i ettertid.


Utdanningen i helsesektoren favner totalt sett svært bredt, i motsetning til for eksempel

politiet. Leger og sykepleiere har grunnutdanning fra både Norske og utenlandske

universiteter og høgskoler med varierende læreplaner og faglig fokus.

Ambulansefagutdanningen er i dag en fagbrevutdanning med mulighet for videreutdanning

på høgskolenivå inntil 90 studiepoeng (Paramedic). Det finnes imidlertid ingen nasjonal

læreplan i ambulansefaget eller for paramedicutdanningen. Fra høsten 2014 tilbys det

fullverdig bachelorutdanning i prehospitalt arbeid/ ambulansefag (Paramedic) ved Høyskolen

i Oslo og Akershus (HiOA). Denne utdanningen er ikke basert på en nasjonal plan, men et

lokalt initiativ basert på et behov for økt kompetanse. Flere høgskoler ønsker imidlertid å

følge eksempelet til HiOA og etablere lignende bachelor program basert på tilnærmet

samme læreplan. Imidlertid har Helsedirektoratet sendt en anbefaling til HOD om å etablere

bachelorutdanning for fremtidens ambulansepersonell.

Ved Universitetet i Stavanger tilbys fra høsten 2014 en masterutdanning innen prehospital

akuttmedisin med et betydelig fokus på beredskap. Denne utdanningen er tverrfaglig og har

som målsetning å øke kompetansen og samhandlingen innen fagfeltet prehospital

akuttmedisin.

43

Læring for bedre beredskap, evaluering etter terrorhendelsene 22.juli 2011, side 16.


8.4 Vedlegg A4: Forsvarets behov og krav til beredskapstrening

Forsvaret er i sin helhet en beredskapsorganisasjon som hele tiden trener på å håndtere

store hendelser, episoder og kriser. Forsvarets rolle er nærmere beskrevet i St.prp, 73S

(2011-12) ”Et forsvar for vår tid”:

”Med moderne kapasiteter og høy reaksjonsevne skal Forsvaret utgjøre en krigsforebyggende terskel

som innebærer høy risiko og kostnad for den som måtte utfordre norsk sikkerhet og selvstendighet.”

Det betyr at Forsvarets hovedrasjonale fremdeles er å sikre vår nasjonale selvstendighet og

handlefrihet. Samtidig er NATO-alliansen hjørnestenen i norsk sikkerhetspolitikk, og

alliansen hviler på to pilarer: kollektivt forsvar og evne til krisehåndtering i og utenfor NATOs

kjerneområde. Norge bidrar i dag til begge disse oppgavene.

Forsvaret er derfor en beredskapsorganisasjon som først og fremst er innrettet mot å

håndtere ekstern aggresjon og press mot Norge. Imidlertid har Forsvaret også en rekke

kapasiteter som kan anvendes til støtte for det sivile samfunn ved uønskede hendelser og

kriser i fredstid. I St.prp. 73S er dette beskrevet på følgende måte:

”Alle samfunnets ressurser må kunne settes inn i samlet innsats hvis vårt samfunn stilles på alvorlig

prøve.”

I Norge har totalforsvarskonseptet vært styrende for samvirket mellom det miltære forsvar og

det sivile samfunn. Under den kalde krigen var det mest fokus på invasjonstrusselen fra

Warszawa-pakten og støtten det sivile samfunn skulle yte til Forsvaret i tilfelle krig. De siste

20 årene har dette fokuset endret seg til i større grad også å se på mulighetene for støtte til

det sivile samfunn i forbindelse med ivaretagelse av samfunnssikkerheten.

Politiet kan også rekvirere støtte iht. den såkalte ”Bistandsinstruksen” ved større

naturkatastrofer, alvorlige kriminelle handlinger og terrorhandlinger.

Organisering

Forsvaret har siden den kalde krigen avviklet det personellintensive mobiliseringsforsvaret til

fordel for en «leaner and meaner» organisasjon basert på innsatsstyrker. Disse har mindre

utholdenhet enn det gamle mobiliseringsforsvaret, men har kortere reaksjonstid, mer

høyteknologisk materiell og en høyere trenings- og øvingsstandard.

Forsvaret besitter strategiske ressurser som kan komme til nytte for nødetatene. Det være

seg kommando og kontroll, helikopterressurser, mannskaper, logistikk, osv. Mye av

Forsvarets ressurser kan mobiliseres for å støtte nødetatene under en nasjonal krise og det

har vært jobbet mye etter 22/7 for å effektivisere den støtten Forsvaret kan stille med, f.eks.

økt beredskap på Bell 412-helikoperne.

Forsvaret løser allerede i fredstid en rekke selvstendige oppgaver knyttet til overvåking og

suverenitetshevdelse på norsk territorium (land, sjø, luft). Dessuten løser avdelinger som

330-skv, Hans Majestet Kongens Garde (HMKG), Grensevakten (GSV) og Kystvakten (KV)

permanente oppgaver på vegne av politiet og Justis- og beredskapsdepartementet (JD). I

tillegg er Forsvarets spesialkommando(FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK) gitt

spesielle oppdrag mtp. terrorberedskapen.


Den største ressursen for innsats til støtte for det sivile samfunn finner vi i Heimevernet

(HV). Iht. Heimevernslovens § 13 skal HV kunne yte støtte til det sivile samfunn ved

alvorlige ulykker, naturkatastrofer etc. HV har i dag det territorielle landmilitære ansvar og er

dermed det viktigste lokale bindeleddet til det sivile samfunn. HV består i dag av 45000

soldater fordelt på 11 HV-distrikter i fire regioner. HV har også 15 innsatsstyrker som kan

mobiliseres svært raskt til støtte for det sivile samfunn.


Forsvaret trenger egne trenings- og øvingsfasiliteter for å kunne trene og øve fra

enkeltmannsnivå og opp til fellesoperativt nivå (hær, sjø, luft). Målsettingen er da å gjøre

Forsvaret i stand til å løse sitt primæroppdrag: sikre vår nasjonale selvstendighet og

handlefrihet.

I tillegg må Forsvaret som nevnt være i stand til å stille militære ressurser til rådighet for å

bidra til å løse oppgaver som i utgangspunktet er sivile, men som sivile institusjoner ikke har

ressurser til å løse alene. Dette betyr at også Forsvaret må kunne samvirke med sivile

myndigheter og organisasjoner for å håndtere uønskede hendelser og kriser i fredstid. I

St.prp. 73S er dette beskrevet på følgende måte:

Et smidig og rasjonelt tverrsektorielt samarbeid forutsetter avklart ansvarsfordeling og veletablerte

ordninger og prosedyrer for samvirket. Samtidig er det viktig at alt legges til rette for at ressursene kan

utnyttes hurtig og med best mulig effekt i møte med aktuelle behov. Det fordrer blant annet god

kunnskap i andre sektorer om hva Forsvaret kan bidra med i ulike krisesituasjoner, og regelmessig

øving for å bygge gjensidig erfaring og kompetanse.

Et forhold som gjør dette særlig viktig i forholdet mellom Forsvaret og sivile aktører som

politiet, er den såkalte «gråsone»-problematikken. Det eksisterer en fase mellom fred og krig

der det ikke alltid er like klart om trusselbildet skyldes terrorgrupper, organisert kriminalitet

eller fremmede makter. Denne problemstillingen er omtalt i to stortingsdokumenter:

Innst. S. Nr 9 – 2002-2003:

I en sikkerhetspolitisk krisesituasjon kan imidlertid (trusler om) anslag hvor ulike typer aktører direkte

eller indirekte kan stå bak, skape usikkerhet om man står overfor en kriminell handling eller anslag av

militær karakter. I slike tilfeller bør det på forhånd være avklart prosedyrer for når eventuelt

Forsvarets ansvar begynner og politiets slutter.

St meld 17 ”Samfunnssikkerhet”:

En overføring av ansvaret fra politiet til Forsvaret kan etter gjeldende rett besluttes av Kongen når

vilkårene i beredskapslovens §3 er oppfylt; det forutsetter bl a at ”riket er i krig eller krig truer eller

rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare.

Ut fra de prinsippene som er etablert for å kunne bruke Forsvaret til sivile kriser er det et

behov for å trene på overgangen fra sivil håndtering av en krisesituasjon til en militær

håndtering. Slik trening/øving bør omfatte:

Etablering av felles informasjonsgrunnlag

Etablering av felles situasjonsforståelse

Avklaring av K2 og juridiske forhold

Felles konsepter og interoperabilitet – grunnlag for «samvirke»


Dagens forhold

I dag finnes det ikke et felles øvingsområde hvor nødetatene og Forsvaret kan trene på

håndteringen av store hendelser. Forsvarets spesialstyrker trener med beredskapstroppen til

politiet på Rena leir og på Vealøs, men dette er øvelsesområder som ikke har kapasitet til

store samvirkeøvelser. Større øvelser henvises i dag til å benytte sivil infrastruktur i stor grad

med de utfordringer det skaper for samfunnets daglige virke.


Forsvaret har i utgangspunktet de nødvendige øvings- og treningsfasilitetene for å kunne

trene sin egen organisasjon. Men de mangler også et felles sted hvor de møter andre

nødetater.

For at Forsvaret skal kunne samvirke effektivt med sivile etater er det et behov for følgende

tiltak:

Kurs innen samvirke på alle nivå

Konferanser med temaer innen samvirke

Trening og øving innen samvirke på alle nivå

Kompetansesenter og «think tank» for samvirke/ekspertsenter for evaluering og

forbedring av øvelser

Behov for utvikling av felles konsepter, doktriner, prosedyrer, protokoller

Forsvaret har derfor behov for en type felles trenings- og kompetansesenter.


Krigsskolene og Forsvarets høgskole utdanner den øverste ledelsen i Forsvaret. Disse

institusjonene er i dag akkreditert som høgskoler med hhv bachelor- og masterutdanning.

Kjernekompetansen ligger innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikk, militære operasjoner og

ledelse i krise og krig. Innenfor disse fagområdene drives både forskning og utdanning. Mye

av dette er relevant mtp. et samarbeid med et felles trenings- og kompetansesenter.


8.5 Vedlegg A5: Sivilforsvarets behov og krav til beredskapstrening

Sivilforsvaret er samfunnets viktigste statlige forsterkningsressurs og gir operativ støtte til

nød- og beredskapsetatene og andre instanser med primæransvar for håndtering av ulykker

og spesielle hendelser. I fredstid skal Sivilforsvaret forsterke nød- og beredskapsetatene ved

uønskede hendelser som i omfang er større enn det etatene normalt er dimensjonert for å

håndtere. Forsterkningen kan gis gjennom å tilføre ressurser på personell- og materiellsiden,

herunder ved å tilføre fagkompetanse som etatene selv ikke disponerer. Sivilforsvaret kan

også bistå andre offentlige beredskapsetater ved behov.

Sivilforsvaret er også en viktig aktør i samfunnssikkerhetsarbeidet i det forebyggende

beredskapsarbeidet, både regionalt og nasjonalt.

Sivilforsvaret har samtidig viktige oppgaver i å ivareta befolkningens behov i tilfelle krig.

Sivilforsvaret utgjør gjennom dette samfunnets forsikringsordning og er beskyttet etter

Genèvekonvensjonene. Hovedbegrunnelsen for opprettelsen av Sivilforsvaret ligger i

folkerettens fundamentale fordringer om at sivilbefolkningen har krav på beskyttelse i krig.

Denne hovedbegrunnelsen tilsier at Sivilforsvaret skal ha oppgaver i tilknytning til vern av

sivilbefolkningen i krig og ved sikkerhetspolitiske kriser, herunder varsling, evakuering, og

tilfluktsromtjeneste.

De siste årene har Sivilforsvaret blitt mer etterspurt, og etaten har hatt en kraftig økning i

antall aksjoner. Per1. november 2014 har Sivilforsvaret hatt 281 hendelser med til sammen

cirka 5.700 personer i innsats i cirka 66.400 timer. Det er 20 år siden sist Sivilforsvaret var

like mange timer i innsats, som var under flommen på Østlandet i 1995. Det spesielle i 2014

er at det har vært flere store hendelser som har krevd innsats over lengre tid, og der mange

beredskapsaktører har vært involvert. Flere av disse har vært veldig krevende. Både

kompetanse, materiell og utholdenheten har blitt satt på store prøver. Ikke minst har flere av

skogbrannene medført lange og tunge innsatser.

Organisering

Sivilforsvaret er underlagt DSB, med hovedkontor i Tønsberg. Direktoratet er underlagt

Justis- og beredskapsdepartementet. Sivilforsvaret er inndelt i 20 distrikt, et beredskaps- og

kompetansesenter (skole) og et sentrallager.

Hvert sivilforsvarsdistrikt er ledet av en distriktssjef. Distriktskontorene har den operative og

administrative ledelsen av sivilforsvarsressursene innenfor sine områder. De har ansvaret

for å rekruttere og øve tjenestepliktige mannskaper, håndtere materiell og organisere stab

for ledelse av avdelingene når Sivilforsvaret er i innsats.

Sivilforsvaret har fredsoppsetning på 8.000 tjenestepliktige menn og kvinner, og en

krigsreserve på 8.000, fordelte på lokale avdelinger som skal øves regelmessig

De siste årene har etaten gjennomgått en betydelig modernisering. Operativt konsept for

Sivilforsvaret beskriver Sivilforsvarets oppgaver og innretning generelt og et viktig underlag i

den fortsatt pågående moderniseringen.



I dag utdannes Sivilforsvarets mannskaper ved Sivilforsvarets beredskaps- og

kompetansesenter på Starum i Oppland. Mannskaper gis en treukers grunnopplæring,

befalsutdanning (lagfører- og troppssjefskurs) og spesialkurs.

Befal og mannskaper skal iht. Sivilforsvarets øvingsdirektiv øves to dager og to kvelder pr år.

Dette er anslått som et minimum, og mange mener at antallet dager/kvelder er altfor lite.

Fast ansatte i stab har behov for utdanning og øving/trening for å fylle viktige funksjoner i

egen stab og i felles staber og råd (kollektiv redningsledelse, Fylkesberedskapsråd m.fl.).

Både i Sivilforsvarsstudien og i NOU 2013:5, «Når det virkelig gjelder», er det foreslått en

betydelig styrking av utdanning, øvelser og trening for ansatte og tjenestepliktige. I NOU

2013:5, kapittel 6.5 står det følgende: Kompetansebehovet for fast ansatte og

tjenestepliktige må defineres og opplæringen styrkes.

Ettersom Sivilforsvaret er en forsterkningsetat, er etaten helt avhengig av å øve og trene

sammen med de primæransvarlige etatene. Samvirkeøvelser for Sivilforsvaret er dermed en

forutsetning for at etaten skal kunne kjenne, forstå og forsterke nødetater og andre

beredskapsaktører i en krise. Det er et stort behov for å øke samtreningen med andre

nødetater.

Dagens situasjon

Sivilforsvaret hadde tidligere en bygg- og anleggsmasse på cirka 80 eiendommer,

bestående av skoler, leire og fjellanlegg. Fjellanleggene ble brukt som kommandoplasser/

alarmplasser, mens leirene ble brukt som oppsetningssteder, øvings- og treningsfasiliteter.

Det var også en utstrakt bruk av leirene til samvirkeaktiviteter. Men i Stortingsmelding 22

anbefalte Justisdepartementet at eiendommene, deriblant fem leirer, ble avhendet.

Begrunnelsen var at de var Sivilforsvarets strategiske reserve beregnet på krig, og at det

verken av økonomiske eller beredskapsmessige hensyn var hensiktsmessig å beholde dem.

Den siste sivilforsvarsleiren som ble avviklet var Espeland leir, som ble besluttet avhendet

av Stortinget 11. des. 2014, til tross for at Sivilforsvaret i Hordaland hadde jobbet i flere år for

å beholde leiren til øvings- og treningsformål.

Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesentre i Sandnes og Trondheim ble avviklet, fordi

det ble påstått at de tre skolene hadde overkapasitet, og at Sivilforsvaret fortrinnsvis skulle

drive med opplæring innen egen kjernevirksomhet. Som et resultat av dette ble

kompetansesentrene i Trondheim og Sandnes nedlagt, mens Starum ble beholdt.

I Sandnes i Rogaland har beredskapsaktørene likevel klart, på grunn av et stort tverretatlig

engasjement, å videreføre sivilforsvarsleiren som et beredskapssenter. I dag eies leiren av

Sandnes kommune, og det er landets nest-største brannvesen som drifter leiren,

Brannvesenet Sør-Rogaland IKS. Sivilforsvaret er fremdeles i leiren, men som leietaker. Det

er store ambisjoner for leiren, og man ønsker at den skal bli et regionalt

samfunnssikkerhetssenter for hele Vestlandet


Det har vist seg at Sivilforsvarets skole på Starum i Oppland har sprengt kapasitet og ikke

klarer å fylle Sivilforsvarets behov. Dette er en av grunnene til at Sivilforsvarets styrke i


realiteten ikke er på 8 000 tjenestepliktige, men cirka 6.500. Krigsreserven på 8.000 er

verken utdannet, øvd eller oppsatt.

De siste årene har Sivilforsvarets øvingstall vært gjenstand for politisk oppmerksomhet, og

det er et press på etaten for å oppfylle minimumskravene gitt i Øvingsdirektivet. Kravene har

bare delvis vært oppfylt, først og fremst pga. mangel på økonomiske bevilgninger.

NOU 2013:5 beskrev også utfordringer knyttet til organisering/ledelse og utstyr/materiell.

Rapporten tilkjennegir et klart behov for et betydelig løft for at Sivilforsvaret skal bli en

moderne og effektiv beredskapsorganisasjon. NOU-en beskriver blant annet følgende

utfordringer:

Etaten har ennå ikke fullført transformasjonen fra å være primært en

krigsorganisasjon til en moderne og tidsriktig samfunnssikkerhetsforsterkning.

Det ligger et forbedringspotensial i å etablere Sivilforsvaret som en forutsigbar og

gjenkjennbar samarbeidspartner blant nødetater, kommuner, frivillige organisasjoner

og andre.

Nåværende ordning synes ikke å fungere optimalt for Sivilforsvaret; det mangler en

tydelig operativ ledelse og et overordnet operativt miljø under situasjoner hvor flere

distrikter involveres. Videre heter det: Utvalget anbefaler at det vurderes hvorvidt

den sentrale ledelsen bør lokaliseres i DSBs lokaler eller få en adskilt lokalisering

med administrative støttefunksjoner utført av DSB.

Når det gjelder utstyr og materiell har det i mange år vært planlagt å etablere ulike

forsterkningsavdelinger i Sivilforsvaret med tungt materiell. Det er nevnt følgende typer

utstyr/materiell:

Infrastruktur og stabsstøtte for ledelsesapparatet (kommandoplass for store

hendelser)

Infrastruktur på skadested, strøm og belysning

Høykapasitets pumpe- og vannforsyning og lensing

Understøtte søk og redning i urbane strøk (sammenraste bygninger)

Egenbeskyttelse og saneringsbistand på forurenset skadested (CBRN)

Vannrensning

Materiellet har latt vente på seg pga. manglende økonomiske bevilgninger. Ny regjering har

imidlertid signalisert ambisjoner om å gjøre noe med dette. I den politiske plattformen

(Sundvollen-erklæringen), kap. 4, heter det: Regjeringen vil modernisere og forsterke den

sivile kriseberedskapen i Sivilforsvaret.

Dersom dette utstyret kommer på plass, vil det være et ytterligere behov for øvings- og

treningsfasiliteter for denne type avdelinger.

Oppsummert i forhold til Rygge beredskapssenter, vil Rygge kunne dekke følgende behov

for Sivilforsvaret:

Regionalt øvingssenter for sivilforsvarsdistriktene Oslo/Akershus, Vestfold, Østfold,

evt. også Telemark og Buskerud


Oppsetnings- og lagersted for Østfold sivilforsvarsdistrikt

Oppsetningssted for eventuelle mobile, tunge avdelinger for store hendelser

Lager og oppsetningssted for nasjonal og internasjonal innsats

Eventuelt: Hovedkontor for Sivilforsvarets nasjonale ledelse


Sivilforsvaret har ingen egen etatsutdanning. Tidligere hadde etaten Sivilforsvarets

sentralskole, det som i dag er NUSB (Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og

beredskap). Denne skolen lå på Grorud og var en viktig utdanningsinstitusjon for

Sivilforsvaret. I dag sender sivilforsvarsdistriktene fast ansatte på ulike eksterne kurs på

sivile utdanningsinstitusjoner, som i varierende grad dekker etatens egne behov. Det

foreligger ingen overordnet karriereplan/kompetansestrategi. Det er en svakhet for etaten at

det mangler etatsspesifikke skoler/kurs for fast ansatte og ledelse/stab.

I dag er NUSB en skole som tilbyr ulike kurs til kommuner og offentlige etater av generell

karakter. Fremtiden til NUSB er også høyst usikker.


8.6 Vedlegg A6: Frivillige organisasjoner og andre aktører

Den norske frivillige sektoren har med tiden blitt et profesjonelt redningsapparat som ofte

bidrar med nødvendig lokalkunnskap og spesialkompetanse. Norske redningshunder, Norsk

Folkehjelp, Røde Kors og Redningsselskapet er eksempler på organisasjoner som hyppig

blir bedt om å bidra når krisen inntreffer.

Ekspertgruppen mener at det sivile redningsapparatet bør inkluderes når man tenker

nasjonal, regional og lokal beredskap. Det er også naturlig at nødetatene og sivile

redningsgrupper utveksler erfaringer.

Det er en rekke regionale og lokale redningsgrupper som allerede opererer på

Østlandsområdet som man kan knytte opp mot RBS. Et overordnet samarbeid med FORF

(Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum) som er paraplyorganisasjonen til det

sivile redningsapparatet er også særs aktuelt.

Stiftelsen Luftambulansen og Redningsselskapet ivaretar viktige roller i norsk beredskap

både gjennom ressursinnsats og gjennom omfattende opplæring og utvikling.


8.7 VEDLEGG B – Mulighetene på Rygge

Forsvaret har lagt, og vil fortsette å legge, ned mye av sin aktivitet på Rygge. Moderne

infrastruktur frigjøres og skaper muligheter for andre beredskapsaktører.

Det er samfunnsøkonomisk fornuftig å benytte allerede eksisterende infrastruktur på Rygge og dele på driftsutgiftene. Det er i tillegg potensiale til å bygge ut dersom ambisjonsnivået tilsier at det er behov for det.

Området på 6.000 mål er regulert for øvingsformål. Rygge kan dermed tas i bruk umiddelbart og uten store investeringskostnader. Rygge-området er et kommunikasjonsknutepunkt med 4-felts motorvei, togstasjon, bussforbindelser, sivil flyplass, fergeforbindelse over fjorden og havneanlegg. Som kartet under viser er det nærhet til de områdene hvor 35 % av Norges befolkning bor og nærhet til viktige samfunnsinstitusjoner. Den røde sirkelen viser rekkevidde innen 15 minutter med helikopter. Det er også nærhet til andre treningsarenaer som Rudskogen motorsportsenter,

øvingsområdet på Rauer, treningsanlegget på Vealøs ved Horten og til Redningsselskapets

øvingsanlegg på Langgrunn utenfor Horten.

Det vil være nærhet

til politiets

beredskapssenter

på Grønmo med

under 10 minutters

flytid fra Rygge. På

4-felts motorvei er

det kort kjøretid for

de 6 milene.


Kapasitet

Forlegning til over 250 personer

Forpleining til over 1.000 personer

Idrettshall

Omfattende og moderne kontorfasiliteter

Fjellhall med gradert samband 4.000 m²

Kaldlager 5.000m²

Garasjer 1.500m²

Kjøretøyverksteder

Flere hangarer på 1.500 – 2.500 m2

Klasserom 10-30 plasser 7

Auditorium 50-150 plasser 2

Konferanserom 50 plasser 1

Kortholdsbane 30m 2

Geværbane 200m med opparbeidet standplass 10-100m 1

Muligheter for skarpskyting fra helikopter

Mulighet for å anlegge nye skytebaner

Brannøvingsfelt

Variert øvingsområde


8.7.1 Oversiktsbilder



I det etterfølgende vises noen av de fasiliteter som er tilgjengelig på Rygge.

8.7.2 Skolebygg

Skolebyggkomplekset består av 3 bygg.

Det er godt med oppmerkede parkeringsplasser.


8.7.2.1 Bygg A

Bygget er i to etasjer og er på totalt 735m2. Bygget står ledig fra 1.8.2014.

Bygget består

av 2 store

klasserom med

plass til 30-40

elever og det er

et stort

møterom/

lunsjrom i andre

etasje.

Det er godt med

lagerplass og

varm garasje til

to kjøretøy. Det er også en carport med plass til 4 kjøretøy.

Det er 8 store kontorer hvorav 5 har plass til 2 kontorplasser. I sum 13 kontorplasser.

Det er garderobe og toaletter.

Bygget er rigget med fiberkabel.


8.7.2.2 Bygg B

1. etasje i bygg B har et areal på 1.329 m2. Bygget står ledig fra 1.8.2014.

Består av en rekke kontor, et lunsjrom, to mindre klasserom samt et auditorium med

plass til 144 personer.

Bygget er rigget med fiberkabel.


8.7.2.3 Bygg C

Består av en flere kontor samt et stort klasserom. Bygget står ledig fra 1.8.2015.


8.7.3 Hangar C

Hangar C har et areal på 2.647 m2. Skvadronsbygget til høyre på bildet er på 386m2.

Bygningsmassen leies i dag av Forsvaret og huser 330 skvadronen med redningshelikoptre.

Skvadronen skal flytte inn i ny hangar på Rygge i 2017/18.


Skvadronsbygg


8.7.4 Hangar D, E og F


8.7.5 Hangar F

Hangaren har en grunnflate 2.233m2. I tillegg er det en mesanin på 125 m2

I tillegg til det åpne hangarrommet med betongdekke inneholder bygget 8 kontor, en kantine

som også kan benyttes som klasserom og 2 lagerrom som kan benyttes som feltmessig

klasserom.

I tillegg er det 2 garderober, dusjer og toalett.

Foran hangaren er det over 8.000m2 støpt flate.



Hangardørene kan skyves til side slik at åpningen er tilnærmet hele hangarens bredde.

Ca 8.000m2 plate foran hangar som kan benyttes til øvingsformål.



Bilde mot mesanin på 125m2. Under mesanin er det to lagerrom.


8.7.6 Brannøvingsfelt

Området inneholder også et brannøvingsfelt. Dette har tidligere vært i bruk for utdanning av

Luftforsvarets brannmenn som har tjenestegjort på flystasjonene. I dag er branntjenesten på

Rygge overtatt av Rygge sivile lufthavn som benytter øvingsfeltet.

For å få et inntrykk av områdets størrelse er hangarene oppe til venstre i bildet på 2.500m2

hver.


8.7.7 Skytebaner

8.7.7.1 Geværskytebane:

150meter.

Stor åpen grusplass.

Overbygget standplass

Kan benyttes for skarpskyting fra helikopter

8.7.7.2 Pistolbanen

30 meter. 20 standplasser.

Overbygget standplass.

Belyste skiver


8.7.7.3 Nedlagt skytebane

Skal gjenåpnes. 30 meter. 20 standplasser.


8.7.8 Administrativt område

Det er forlegning til omkring 250 personer.

Kjøkkenet har kapasitet til å bespise 1.000 personer i døgnet.

I spisemessen er det to klasserom/møterom.


8.8 VEDLEGG C – Politiets krav til treningssenter

Kravene til politiets treningssenter

Politiets prosjektrapport om treningsfasiliteter setter opp tydelige og konkrete krav til et treningssenter for politiet. I det etterfølgende gjengir vi kravene og beskriver mulighetene på Rygge slik situasjonen er i dag.

Krav til treningssenter44 Status Rygge

Må være tilgjengelig for politiet hele døgnet, hele året

Ja

Må være i rimelig nærhet til der hovedandelen av instruktører og mannskap har sitt arbeidssted

Ja

Må ivareta behovet for også å kunne trene helhetlig oppdragsløsning med skarpladde våpen

Ja. Kan i dag kun skyte skarpt utendørs..

Må være en reell beredskapsressurs – gripbar ressurs ved alvorlige hendelser

Ja.

Må være samfunnsøkonomisk lønnsom

Ja. Se rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse.

Må ivareta krav til HMS og arbeidstidsbestemmelser

Ja

Må ha forelegningskapasitet (kost og losji) på stedet

Ja. 93 enkeltrom med bad 168 senger på 3-mannsrom. Kan evt bygges om til enkeltrom, jfr JKØ i Stavern. 300 spiseplasser i messe Kokekapasitet for 1000 pr måltid Kantineutsalg

Må ha drifts- eller vaktmestertjenester

Ja. Forsvarsbygg.

44

I følge prosjektutredning «Treningsfasiliteter», Endringsprogrammet POD, 16. desember 2013, side 55.


Følgende krav mener vi bør stilles til de fremtidige treningsfasilitetene (ikke alle kravene gjelder for den delen av treningen som forutsettes gjennomført lokalt, jf. Punkt 3.2.7 og 3.2.8).:

Krav til treningssenter Status Rygge

Må være tilgjengelig for politiet hele døgnet, hele året

Ja

Bør kunne benyttes av andre disipliner enn operative mannskaper (teknisk etterforskning, hundetrening (spor mv.), kjøreopplæring, lederopplæring, instruktørutdanning)

Ja. Mulig noen spesifikke behov vil kreve noe investeringer.

Bør kunne brukes til å drive med samtrening mellom nivåene og mellom beredskapsaktørene

Ja.

Bør kunne brukes til større øvelser og scenarier

Ja

Bør ha velferdstilbud

Ja

Bør ha fastinstallert video og lyd

Ja 7 klasserom 10-30 plasser 2 auditorium 50-150 plasser 1 konferanserom 50 plasser VIP-rom 30 plasser

Bør ha øvingsutstyr som er likt skarpt utstyr

God plass til at politiet kan lagre og montere spesialutstyr.

Bør ha egne øvings kjøretøy – markørbiler og innsatsbiler


For å kunne møte behov og krav som er kartlagt må det også stilles krav til hvilke treningselementer de fremtidige fasilitetene må eller bør inneholde. Kravene gjelder ikke for den delen av treningen som forutsettes gjennomført lokalt, jf. Punkt 3.2.6 og 3.2.8. Følgende elementer mener prosjektgruppen fasilitetene må inneholde:32


Innendørs skytebane

Nei

Øvingsleilighet/ bygningsstruktur for taktisk trening, herunder ulike trappeløp, korridorer, mulighet til å trene i mørke

Ligger til rette for at dette kan bygges i tomme hangarer.

Brytedør


Flerbrukshall

Ja, flere. Flere ledige hangarer + idrettshall.

Urbant øvingsområde ute med realistiske gater og fasader med overgang til ulike realistiske funksjoner (bank, pub, leiligheter med videre)

For lite. Må investeres. Forsvaret har utredet dette i 2008.


AT- rom med matter

Idrettshall.

UV-rom

7 klasserom 10-30 plasser 2 auditorium 50-150 plasser 1 konferanserom 50 plasser VIP-rom 30 plasser

Simulator/ filmskytebane Nei

Utendørs skytebane i rimelig nærhet

Ja. Inne på området. God kapasitet

Hundestall, luftegård

Ja

Styrketreningsrom

Ja

Helikopterlandingsplass/ øving

Ja. Svært godt tilrettelagt- Store områder. Forsvaret arbeider med å tilrettelegge for skarpskyting fra helikopter på området.

Følgende elementer mener vi de bør inneholde (gjelder ikke for den delen av treningen som forutsettes gjennomført lokalt, jf. Punkt 3.2.7 og 3.2.8).:


Minioperasjonssentral øving/ back-up sentral

Et operasjonsrom blir ledig fra 1 aug 2014. Det er gradert samband. Stor fjellhall som er bygget for operasjonsledelse.

Kjørebane med eget drivstoff

Ja. I tillegg er Rudskogen i nærheten.

Maritim øving

Ja. Både Vansjø og Oslo-fjorden. For spesialenheter trenes maritime ops på Vealøs.

Noen tilleggsmomenter

Området på Rygge er regulert for øvingsaktivitet både med tanke på støy, miljø og utslipp.

Det kan trenes både luftoperativt, maritimt og på bakken. Det gir store variasjonsmuligheter

Det er få begrensninger i scenarier som kan trenes.

God plass til å oppbevare materiell ute og inne.

Ikke støybegrensinger og begrensninger med hensyn til å nytte løsammunisjon, fargeampuller, gass og røyk

Store deler av området er skjermet for innsyn

Området har sikkert nett.

Det er et meget bra fjellanlegg på 2.000 kvm på området


8.9 VEDLEGG D: Forkortelser

DSB Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap POD Politidirektoratet JD Justis og beredskapsdepartementet FD Forsvarsdepartementet RBS Rygge beredskapssenter PHS Politihøgskolen FHS Forsvarets høgskole FB Forsvarsbygg MNU Mosseregionen Næringsutvikling AS FORF Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum OUS Oslo Universitetssykehus IP 1 Politiets Innsatspersonell klasse 1 = Beredskapstroppen IP 2 Politiets Innsatspersonell klasse 2 = tjenestepersoner som har

livvakttjeneste som hovedoppgave. årlig IP 3 Politiets Innsatspersonell klasse 3: politidistriktenes

utrykningsenheter (UEH). IP 4 Politiets Innsatspersonell klasse 4: alle andre

tjenestepersoner som utfører operativ tjeneste IP 5 Politiets Innsatspersonell klasse 5: personell med ”tilpasset

opplæring UEH Politiets Utrykning Enhet





VEIEN MOT BEDRE SAMVIRKE

RAPPORT FRA EKSPERTGRUPPE 2015

Documents

VEIEN MOT BEDRE - Bjørndal på nett...oppdatere utstyr og personell har vi fortsatt en vei å gå. Nødetatene og Forsvaret trener svært sjelden sammen, og nesten aldri på nasjonalt