Utroskap

Paulo Coelho

Utroskap

Oversatt av Grete Skevik

Bazar Forlag ASJernbanetorget 4 A

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: AdultérioCopyright © 2014 by Paulo Coelho

http://paulocoelhoblog.com/

This edition was published by arrangementswith Sant Jordi Asociados, Barcelona, Spain

All rights reserved

© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2014Oversatt fra portugisisk av Grete Skevik

Omslagsdesign: © Compañia (lookatcia.com)Omslagsfoto: © Ingram Publishing

Forfatterfoto: Marvin Zilm.Tilrettelegging av design: Nic Oxby

Sats og grafisk form: Hamar MaskinsetteriSatt med: Sabon 11/16 pt

Trykk og innbinding: TBB, SlovakiaTrykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 1,6

Bibelsitatet på side 197 er hentet fra AndreSamuelsbok, 11:2-27, side 124 fra 1 Kor 13:1 ogside 127 fra 1 Kor 13:4-6. Fra 2011-utgaven,

Det Norske Bibelselskap.

ISBN 978-82-8087-645-4

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS erenhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatti den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtalemed Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshaveretil åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan

medføre erstatningsansvar eller inndragning ogkan straffes med bøter og fengsel.

O Maria, unnfanget uten synd,be for oss som vender oss til deg.

Amen.

«Legg ut på dypet.»

LUKAS 5:4

HVER MORGEN når jeg åpner øynene til det som kalles en «ny dag», får jeg lyst til å lukke dem igjen og barebli i sengen. Men det kan jeg ikke.Jeg har en vidunderlig mann som ikke bare er liden-

skapelig forelsket i meg, han er også eier av et solidinves teringsfond og figurerer hvert år – mot sin vilje –på magasinet Bilans liste over de tre hundre rikeste mennene i Sveits.Jeg har to barn som er selve «meningen med livet»

(som venninnene mine uttrykker det). Jeg står opp tidligfor å lage frokost og følge dem til skolen – det er femminutter å gå – og der tilbringer de dagen, slik at jeg kan jobbe og holde på med mitt. Etter skoletid blir depasset av en filippinsk barnepike, til mannen min og jegkommer hjem.Jeg liker jobben min. Jeg er en anerkjent journalist

i en stor avis som er å finne på hvert eneste gatehjørne iGenève, der vi bor.En gang i året reiser hele familien på ferie, som regel

til et paradis langt unna med vidunderlige strender, ellertil «eksotiske» byer hvor de fattige innbyggerne får oss

9

til å føle oss enda rikere, mer privilegerte og takknemligefor alt det livet har velsignet oss med.Men jeg har jo ikke presentert meg. Jeg heter Linda.

Jeg er 31 år gammel, 1,75 meter høy, veier 68 kilo ogkler meg i de beste klærne man kan kjøpe for penger(takket være min manns ubegrensede sjenerøsitet). Jegvekker begjær hos menn og misunnelse hos kvinner.Men likevel, hver morgen når jeg åpner øynene til

den ne perfekte verdenen som alle drømmer om og barefå oppnår, vet jeg at dagen kommer til å bli forferde-lig. Før var jeg ikke plaget av slike tanker, jeg levde somvanlig og holdt på med mitt, selv om jeg av og til følteet stikk av skyldfølelse fordi jeg hadde mer enn jeg for-tjente. Men en vakker dag tidligere i år mens jeg lagdefrokost til alle (det var vår, husker jeg, for trærne i hagenhadde begynt å blomstre), spurte jeg meg selv: Er dettealt?Jeg skulle ikke ha stilt det spørsmålet. Men det skyld-

tes at jeg dagen i forveien hadde intervjuet en forfattersom blant annet sa: «Jeg er ikke det minste interessert iå være lykkelig. Jeg vil mye heller leve i lidenskap. Deter farlig – man vet jo aldri hva som kan komme til åskje.»Og jeg tenkte: Stakkars mann. Aldri fornøyd. Han

kommer til å dø trist og bitter.Dagen etter gikk det opp for meg at jeg aldri tar sjan-

ser.Jeg vet hva jeg har i vente: nok en dag helt lik den

forrige. Lidenskap? Vel, jeg elsker mannen min, så jeg

10

behøver ikke bli deprimert fordi jeg må leve sammenmed noen bare på grunn av pengene, barna eller for åholde oppe fasaden.Jeg bor i verdens tryggeste land, jeg har ingen store

problemer, jeg er en god kone og en god mor. Jeg fikken streng protestantisk oppdragelse, og den akter jeg å føre videre til barna mine. Jeg trår aldri feil, for jeg vet hvor lett det er å sette alt over styr. Jeg gjør det jegmå, og jeg gjør det effektivt, uten å investere for myeav meg selv. Da jeg var yngre, opplevde jeg kjærlighets-sorg, akkurat som alle andre.Men siden jeg giftet meg, har tiden stått stille.Helt til den forbaskede forfatteren serverte meg det

svaret. Hva er det som er så galt med rutiner? Med åkjede seg litt?Ærlig talt, absolutt ingenting. Bare …… bare frykten for at alt plutselig kan forandre seg,

når man minst venter det.Da denne illevarslende tanken slo ned i meg den vakre

morgenen i vår, ble jeg redd. Ville jeg være i stand til åmøte verden alene hvis mannen min døde? Ja, sa jeg tilmeg selv, for han ville etterlatt seg nok penger til å brød -fø flere generasjoner. Og om jeg døde, hvem ville tatt seg av barna? Den elskede mannen min. Men han villesikkert giftet seg med en annen kvinne, siden han er rik,kjekk og smart. Ville barna havnet i gode hender?Det første jeg gjorde, var å prøve å finne svar på alt

jeg gikk og grublet på. Og jo flere spørsmål jeg fant svarpå, desto flere nye dukket opp. Kommer han til å få seg

11

en elskerinne når jeg blir gammel? Har han kanskje alle-rede en, siden vi ikke har sex like ofte som før? Tror hanat jeg har en annen, siden jeg ikke har vist særlig inter-esse for sex de siste tre årene?Vi er aldri sjalu, og før syntes jeg det var greit, men

etter den vårmorgenen begynte jeg å lure på om man -gelen på sjalusi kanskje gjenspeilte en fullstendig mangelpå kjærlighet fra begge parter.Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke tenke mer på det.I en hel uke dro jeg hver dag etter jobb til en av de

dyre butikkene i Rue du Rhône for å kjøpe noe. Jeg varikke ute etter noe spesielt, men det ga meg en følelse avat jeg på en måte forandret noe. Jeg oppdaget ting jegikke engang visste at jeg trengte, et nytt kjøkkenredskap,for eksempel – selv om det er langt mellom nyhetene pådet området. Jeg unngikk lekebutikker, for jeg ville ikkeskjemme bort barna med presanger hver dag. Jeg gikkheller ikke i butikker for menn, for jeg ville ikke at man-nen min skulle begynne å fatte mistanke hvis jeg plutseligbegynte å overøse ham med gaver.Når jeg kom hjem og gikk inn i mitt eget lille fortryl-

lede rike, virket alt vidunderlig i noen timer, helt til allehadde lagt seg. Da begynte marerittet.Lidenskap er – tror jeg – noe som hører ungdommen

til, å miste den er normalt i min alder, så det er ikke detsom skremmer meg.I dag, noen måneder senere, slites jeg mellom frykten

for at alt plutselig skal forandre seg, og frykten for at altskal fortsette akkurat som før. Noen sier at man får mer-

12

kelige tanker når sommeren nærmer seg; vi føler ossmindre fordi vi er mye mer ute og dermed tar inn oveross hvor stor verden faktisk er. Horisonten synes å liggelenger unna, langt bortenfor skyene og husveggene våre.Det kan godt hende, men at jeg sover dårlig, skyldes

verken varmen eller sommeren. Når natten kommer ogingen ser meg, blir jeg skremt av alt mulig: livet, døden,kjærligheten – eller mangelen på den. Jeg blir redd for at alt som er nytt, snart blir til rutine, og at jeg kaster bortmine beste år på en rutine som kommer til å gjenta seg tiljeg dør. Samtidig får jeg panikk av tanken på det ukjente,uansett hvor spennende og eventyrlig det måtte være.Jeg søker selvfølgelig trøst i andre folks lidelser.Jeg ser på nyhetene på tv. Uendelige reportasjer om

ulykker, folk som har mistet hjemmet sitt i naturkatastro -fer, flyktninger. Hvor mange syke mennesker finnes detpå kloden akkurat nå? Hvor mange opplever urettferdig -het og svik, lider i taushet eller tar opp kampen? Hvormange fattige, arbeidsløse og fengslede finnes det?Jeg skifter kanal. Jeg ser en såpeopera eller en film, og

i noen minutter eller timer glemmer jeg alt. Jeg er livreddfor at mannen min skal våkne og spørre: «Hva er i veien,kjære?» For da må jeg svare at alt er i skjønneste orden.Enda verre er det hvis han – det skjedde faktisk et parganger sist måned – så snart vi har lagt oss, skulle finnepå å legge hånden på låret mitt, stryke den langsomtopp over og begynne å ta på meg. Jeg kan late som omjeg kommer – det har jeg gjort mange ganger – men jegkan ikke bare bestemme meg for å bli opphisset.

13

Av og til blir jeg nødt til å si at jeg er for trøtt, og dagir han meg et kyss – han innrømmer aldri at han blirirritert – snur seg over på siden, leser de siste nyhetenepå nettbrettet og venter til neste dag. Og da håper jeginderlig at han er veldig, veldig sliten.Men det er ikke alltid slik. Av og til må jeg ta initia -

tivet. Hvis jeg avviser ham to kvelder på rad, vil hankanskje gå og finne seg en elskerinne, og jeg vil ikke risikere å miste ham. Hvis jeg onanerer litt på forhånd,blir jeg våt, og så er alt normalt igjen.«Normalt» betyr at ingenting noensinne vil bli som

før, da vi fremdeles var et mysterium for hverandre.Å bevare samme glød etter ti års ekteskap virker helt

unormalt på meg. Men hver gang jeg later som om jegkommer, dør jeg litt innvendig. Litt? Jeg er redd for atjeg allerede er i ferd med å bli tom.Venninnene mine sier at jeg er heldig. Jeg lyver nemlig

for dem og sier at vi ofte har sex, på samme måte somde lyver for meg og sier at de ikke skjønner hvordanmennene deres fremdeles kan være så interessert i sex.De sier at sex i ekteskapet bare er interessant de førstefem årene og at det deretter krever en del «fantasi». Somå lukke øynene og forestille deg at det er naboen som ligger oppå deg og gjør ting mannen din aldri ville vågetå gjøre. Å forestille deg at du har sex med både naboenog mannen din, samtidig. Å se for deg alle mulige perver -sjoner og forbudte leker.

DA JEG SKULLE FØLGE BARNA til skolen i dag, så jegordentlig på naboen. Jeg har aldri fantasert om å ha sexmed ham. Jeg har mer lyst til å se for meg en ung repor-ter jeg jobber sammen med, som alltid ser så ulykkeligog ensom ut. Jeg har aldri sett ham prøve seg på noen,og det er nettopp det som gjør ham tiltrekkende. Allede kvinnelige kollegaene mine har en eller annen gangkommentert at «den stakkars mannen trenger noen tilå ta seg av ham». Jeg tror han vet det og er fornøyd medå være gjenstand for begjær, ikke noe mer. Han har detkanskje som meg: går rundt med en skrekkelig frykt forå ta det skrittet som kan vise seg å ødelegge alt – jobb,familie, fortid og fremtid.Uansett … da jeg så på naboen i morges, fikk jeg lyst

til å gråte. Han holdt på å vaske bilen, og jeg tenkte:Her har vi enda en som er som mannen min og meg. En dag står vi der på samme måte. Barna har flyttethjemme fra, til en annen by eller et annet land. Vi er blittpensjonister og står og vasker bilen, selv om vi har rådtil å få noen andre til å gjøre det for oss. Men etter enviss alder er det viktig å gjøre ubetydelige ting for å fylle

15

tiden, for å vise andre at vi ennå er i fin form, at pengeneikke har gått oss til hodet, og at vi fortsatt kan gjøreenkle, hverdagslige ting selv.En ren bil vil ikke akkurat endre verden. Men i mor-

ges var det alt naboen brydde seg om. Han ønsket megen riktig fin dag, smilte og fortsatte med arbeidet, somom han polerte en skulptur av Rodin.

JEG SETTER FRA MEG BILEN på en parkeringsplass uten-for sentrum – «Tenk på miljøet! Ta bussen til byen!» –og tar bussen jeg pleier å ta, mens jeg ser på de vantetingene på vei til jobb. Genève ser ikke ut til å ha for -and ret seg siden jeg var barn: De samme gamle storslåt -te hus ene står fremdeles mellom høyblokkene som blebygget av en gal borgermester som oppdaget «den nyearki tekturen» en gang på 50-tallet.Når jeg reiser bort, er det dette jeg savner: denne

skrekkelige smakløsheten, mangelen på høyblokker iglass og stål, fraværet av motorveier, trerøttene som bryter gjennom betongen på fortauene og som vi stadigsnubler i, de offentlige parkene med mystisk lave tre-gjerder overgrodd av ugress, for «sånn er naturen».Med andre ord, en by helt ulik alle andre byer, som erblitt modernisert og har mistet sin sjarm.Her sier vi fremdeles «Morn» når vi treffer en ukjent

på gaten, og «På gjensyn» når vi går ut av en butikkhvor vi har kjøpt en flaske mineralvann, selv om vi ikkehar tenkt å komme tilbake. Vi snakker fremdeles med

17

fremmede på bussen, selv om resten av verden forestillerseg sveitserne som stille og reserverte.De tar så feil! Men det er helt greit at andre tenker

slik om oss, for på den måten kan vi bevare livsstilenvår i fem, seks århundrer til, helt til barbarene tar segover Alpene med sine vidunderlige elektroniske inn - retninger, leiligheter med bitte små soverom og storestuer for å imponere gjestene, oversminkede kvinner,menn som snakker for høyt og forstyrrer naboene, ogten åringer som kler seg rebelsk, men er livredde for hvaforeldrene måtte tenke.La dem tro at vi bare produserer ost, sjokolade, kyr

og gjøkur. La dem tro at det finnes en bank på hverthjørne av Genève. Vi er ikke det minste interessert i åforandre på den oppfatningen. Vi er lykkelige uten hor-der av barbarer. Vi er alle væpnet til tennene – vi harallmenn verneplikt, så alle har et gevær i huset – mendet er svært sjelden at noen blir skutt.Vi er fornøyde med at ingenting har forandret seg på

flere århundrer. Vi er stolte over å ha vært nøytrale daEuropa sendte sine sønner i de meningsløse krigene. Vier glade for at vi slipper å forklare hvorfor Genève ersåpass lite tiltrekkende, med sine fin de siècle-kafeer ogeldre kvinner som spaserer rundt i byen.Å si at vi er fornøyde, er kanskje ikke helt sant. Alle

andre er fornøyde, bare ikke jeg, som sitter på bussenpå vei til jobb og lurer på hva som feiler meg.

ENDA EN DAG PÅ JOBB hvor jeg prøver å grave opp inter-essante nyheter, i tillegg til de vanlige bilulykkene, over-fallene (uten våpen) og brannene (flere titalls brannbilermed høykvalifisert bemanning legger en gammel leilig-het under vann fordi naboene ble skremt av røyken fraen stek som var blitt glemt i ovnen).Enda en ettermiddag da jeg drar hjem og lager mid-

dag, noe som gir meg glede, dekker bordet, samlerfamilien og takker Gud for maten. Enda en kveld daalle går hver til sitt – far hjelper barna med leksene, morrydder kjøkkenet og resten av huset, før hun leggerfrem penger til hushjelpen som kommer tidlig nestemorgen.I løpet av de siste månedene har jeg hatt stunder

hvor jeg har hatt det bra. Jeg har tenkt at livet mitt girmening, at dette er menneskets rolle på jorden. Barnamerker at mor har det fint, far er vennligere og mer opp-merksom, og hele huset har en egen utstråling. Vi er eteksempel på familielykke for resten av gaten, byen, sta-ten – som vi her kaller kanton – og hele landet.Men så, helt ut av det blå, står jeg i dusjen og gråter.

19

Det skjer alltid på badet; der kan jeg gråte fritt uten atnoen hører meg og kommer med det forhatte spørsmå-let: «Går det bra med deg?»Ja, hvorfor skulle det ikke gjøre det? Er det noe i

veien med livet mitt?Ingenting.Bare skrekkfylte netter.Dager som ikke gir meg noen glede.Lykkelige minner fra fortiden og det som kunne ha

blitt, men som ikke ble noe av.Savn etter eventyret som aldri kom.Angst over ikke å vite hvordan det kommer til å gå

med barna.Så begynner tankene å spinne rundt negative ting,

alltid de samme, som om djevelen selv står i et hjørneog ser på meg, klar til å hoppe frem og si at det jeg kal -ler lykke, ikke er annet enn en forbigående fase, og atingenting varer. Men det visste jeg jo.Jeg har behov for forandring. Noe må skje. På jobben

i dag ble jeg kjempeirritert fordi en praktikant bruktelitt for lang tid på å sjekke noe jeg hadde bedt ham omå sjekke. Vanligvis er jeg ikke sånn, men jeg er saktemen sikkert i ferd med å miste kontakten med meg selv.Det er bare dumt å skylde på forfatteren jeg inter-

vjuet. Det er jo flere måneder siden nå. Han gjorde ikkeannet enn å avdekke en vulkan som kan bryte ut hvertøyeblikk og spre død og ødeleggelse rundt seg. Haddedet ikke vært ham, ville det vært en film, en bok, noenjeg tilfeldigvis utvekslet et par ord med. Jeg tror at noen

20

mennesker går rundt i årevis og lar trykket vokse inniseg, uten å merke det, før de en vakker dag eksplodererpå grunn av en liten bagatell.Så sier de: «Jeg har fått nok. Jeg vil ikke mer.»Noen tar livet av seg. Andre skiller seg. Noen drar

til fattige steder i Afrika for å prøve å redde verden.Men jeg kjenner meg selv. Jeg vet hvordan jeg kom-

mer til å reagere. Jeg kommer til å undertrykke følelse -ne, til kreften fortærer meg innenfra. For det tror jeg fak-tisk, at mange sykdommer skyldes undertrykte følelser.

JEG VÅKNER KLOKKEN TO om natten og blir liggende ogstirre i taket, selv om jeg vet at jeg må stå opp tidlig, noejeg for øvrig hater. I stedet for å stille konstruktivespørsmål som «Hva er det som skjer med meg?», lar jegbare tankene flyte. I det siste har jeg lurt på om jeg børoppsøke en psykolog og be om hjelp. Det som hindrermeg i å gjøre det, er verken jobben eller mannen min,men barna. De skal på ingen måte få vite hvordan jeghar det.Alt strammer seg til. Jeg tenker på et ekteskap, mitt

ekteskap, hvor det aldri har vært sjalusi. Men vi kvin -ner har en sjette sans. Kanskje har mannen min alleredetruffet en annen kvinne, kanskje jeg er klar over det pået eller annet underbevisst plan. Men jeg har ingen somhelst grunn til å være mistenksom.Er det ikke utgjort? Kan jeg rett og slett ha gått hen

og giftet meg med den eneste mannen i verden som erhelt perfekt? Han drikker ikke, går ikke ut på byen, tref-fer aldri vennene sine alene. Han er en familiens mann.Det kunne ha vært en drøm, hadde det ikke vært for

22

at det er et mareritt. For det innebærer jo at jeg må værelike feilfri.Det slår meg at ord som «optimisme» og «håp», som

vi leser om i alle selvhjelpsbøkene som prøver å styrkeselvtilliten vår og gjøre oss bedre rustet til å takle livet,ikke er annet enn nettopp det: ord. De kloke mennes-kene som uttaler disse ordene, søker kanskje selv enmening med livet, og bruker oss som forsøkskaniner forå se hvordan vi reagerer på stimuli.Faktum er at jeg er lei av å leve et så lykkelig og

perfekt liv. Og det kan ikke være annet enn et tegn påat jeg er blitt sinnssyk.Med disse tankene faller jeg i søvn. Kanskje er det

noe alvorlig galt med meg?

JEG SKAL SPISE LUNSJ med en venninne.Hun foreslår at vi treffes på en japansk restaurant

jeg aldri har hørt om, noe som er rart, for jeg elskerjapansk mat. Hun forsikrer meg om at det er et utmer-ket sted, selv om det ligger et stykke fra jobben min.Det tar sin tid å komme frem. Jeg må ta to busser og

spørre meg frem til galleriet hvor den såkalte «fantas-tiske restauranten» ligger. Jeg synes stedet er forferdelig– dekorasjonen, papirdukene, mangelen på utsikt. Menhun har rett. Maten er noe av det beste jeg har spist iGenève.«Før spiste jeg alltid på samme restaurant. Det var

helt greit, men ikke noe spesielt», forteller hun. «Envenn som jobber i det japanske diplomatkorpset, an -befalte denne. Til å begynne med syntes jeg det var etforferdelig sted, og det gjorde antakelig du også. Mendet er eierne selv som driver restauranten, og det utgjørhele forskjellen.»Det slår meg at jeg alltid går på de samme restau -

rantene og bestiller de samme rettene. Ikke engang pådet området våger jeg å prøve noe nytt.

24

Venninnen min går på antidepressiva. Det er det sistejeg vil snakke med henne om. I dag har jeg nemlig inn-sett at jeg er en hårsbredd fra å bli deprimert selv, ogdet nekter jeg å akseptere.Og nettopp fordi jeg har sagt til meg selv at det er

det siste jeg ønsker å snakke om, er det det første jeggjør.Jeg spør hvordan hun har det.«Mye bedre», sier hun, «Det tok litt tid før medisi-

nen begynte å virke, men nå har livslysten vendt til-bake, og ting har fått farge og smak igjen.»Med andre ord: Legemiddelindustrien har funnet

enda en ny kilde til fortjeneste. Er du nedfor? Ta dennepillen, og vips, så er problemene borte.Jeg spør henne diskré om hun kunne tenke seg å

sam arbeide om en artikkel om depresjon til avisen.«Det har ikke noe for seg. Alle deler alt de føler på

Internett.»«Som hva da?»«Bivirkninger av diverse medisiner. Men ingen er

interessert i symptomene dine, for symptomer er smitt-somme, og plutselig begynner du å føle noe du aldri harfølt før.»«Er det alt?»«Nei, meditasjonsøvelser snakkes det også om. Men

jeg tror ikke det kommer noe særlig ut av det. Jeg harprøvd alle, men jeg begynte først å bli bedre etter at jegaksepterte at jeg hadde et problem.»«Men hjelper det ikke å vite at du ikke er alene? Å

25

snakke om hva depresjon gjør med deg, kan vel hjelpeandre også?»«Ikke i det hele tatt. Har du først klart å komme ut

av helvete, vil du ikke vite hvordan det er der nede nå.»«Hvordan klarte du å holde det gående i så mange

år i den tilstanden du var i?»«Jeg trodde ikke at jeg kunne bli deprimert. Og da

jeg snakket om det med deg eller andre venninner, saalle at det var tull, og at folk med virkelige problemerikke har tid til å kjenne etter om de er deprimerte.»Det er sant, det var akkurat det jeg sa.Jeg presser på: En artikkel eller en bloggpost kunne

kanskje hjelpe folk å takle sykdommen bedre og søkehjelp. Kan hun ikke fortelle meg litt om det i det minste,siden jeg ikke er deprimert og ikke aner hvordan det er?Hun nøler. Men hun er tross alt en venninne, det er

mulig at hun mistenker noe.«Det er som å være fanget i en felle. Du vet at du

sitter fast, men du klarer ikke å …»Det er akkurat slik jeg følte meg for noen dager

siden.Hun begynner å ramse opp en rekke ting som synes

å være felles for alle som en gang har vært i det hunkaller «helvete». Du har ikke lyst til å stå opp om mor-genen. Du føler at selv det minste gjøremål krever her-kuliske krefter. Du tynges av skyldfølelse fordi du ikkehar noen grunn til å føle deg som du gjør, når det finnesså mange mennesker i verden som virkelig lider.Jeg prøver å konsentrere meg om den nydelige maten,

26

som ikke smaker like godt lenger. Venninnen min fort-setter:«Apati. Du later som om du er glad, som om du er

trist, som om du får orgasme, som om du har det gøy,som om du sover godt, som om du lever. Helt til dukommer til et punkt der du ser en rød linje foran deg,og forstår at hvis du krysser den, er det ingen vei til-bake. Dermed slutter du å klage, for å klage betyr at du iallfall kjemper mot noe. Du godtar en vegetativ tilstand og prøve å skjule den for alle. Noe som er fryktelig slitsomt.»«Hva var grunnen til at du ble deprimert?»«Ikke noe spesielt. Men hvorfor alle disse spørsmå-

lene? Har du det på samme måten?»Selvfølgelig ikke!På tide å skifte tema.Vi snakker om politikeren som jeg skal intervjue om

et par dager: en ekskjæreste fra da vi gikk på videre -gåen de, som antakelig ikke husker at vi kysset et parganger, og at han tok meg på puppene.Venninnen min er henrykt. Jeg prøver å ikke tenke

på noe og la alle reaksjoner gå på autopilot.Apati. Jeg har ikke nådd det stadiet ennå, jeg klager

fremdeles over det som skjer med meg, men jeg kan sefor meg at jeg om litt – det kan være spørsmål om må -neder, dager eller timer – kan miste interessen for alt ogalle, og da blir det vanskelig å snu.Det er som om jeg ikke lenger sitter på en stygg

japansk restaurant med nydelig mat. Det føles som om

27

sjelen min langsomt er i ferd med å forlate kroppen ogdra av sted, til et ukjent sted, et «trygt» sted, hvor denikke trenger å holde ut med meg og nattskrekken min.Som om alt jeg opplever, er som en scene i en film jegikke vil – eller kan – stoppe.