Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene kan kjøpes for nedlasting og print på www.idunn.no. Abonnement på tidsskriftet kan bestilles på www.universitetsforlaget.no Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

TIDSSKRIFT

FOR

SAMFUNNSFORSKNINGNR

4, 2008

T

f

S

Innhold

Artikler

K

JERSTI

T

HORBJØRNSRUD

Inne eller ute? Casting av politikere til valgdebatt 481

K

RISTOFFER

C

HELSOM

V

OGT

Er frafall i videregående opplæring et kjønnsproblem? 517

H

ANNE

M

ARTHE

N

ARUD

Partienes nominasjoner: Hvem deltar? Og spiller det noen rolle? 543

Symposium: Stat og sivilsamfunn i Skandinavia

L

ARS

T

RÄGÅRDH

Det civila samhällets karriär som vetenskapligt och politiskt begrepp i Sverige 575

T

HOMAS

P. B

OJE

Velfærdsstat og civilsamfund: De nordiske lande i komparativt perspektiv. Kommentar til Lars Trägårdh 595

P

ER

S

ELLE

Forståinga av sivilsamfunnet. Er det berre opp til augo som ser? Kommentar til Lars Trägårdh 613

Foredrag/Aktuell debatt

J

ANNICKE

H

ØYEM

Miljøvennlig friluftsliv 629

Bokanmeldelser

J

OHAN

K

ARDELL

Ragnhild Aslaug Sollund: Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet 639

S

IRI

N

ÆSS

OG

T

HOMAS

H

ANSEN

Thomas Hylland Eriksen:Storeulvsyndromet. Jakten på lykken i overflodssamfunnet 642

K

IRSTEN

L

AURITSEN

Katrine Fangen:Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge 645

T

HOMAS

H

YLLAND

E

RIKSEN

Sigurd Skirbekk:Nasjonalstaten – velferdsstatens grunnlag 648

J

OHAN

P. O

LSEN

Børre Nylehn:Organisasjonsfaget i Norge. Analyser av et segmentert fagfelt. 651

Sammendrag

656

Forfattere

658

Årsregister

659

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING

Utgitt av Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Norges forskningsråd

Redaksjonens adresse: Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: tfs@samfunnsforskning.no

Redaktør:

Karl Henrik Sivesind (ansv.), Elin Haugsgjerd Allern, Jo Saglie og Iselin Theien

Redaksjonssekretær:

Katrine Denstad

Redaksjonsråd:

Gunn E. Birkelund, Universitetet i OsloHaldor Byrkjeflot, Rokkansenteret

Anne Lise Fimreite, Universitetet i BergenAnders Johansen, Universitetet i BergenKnud Knudsen, Universitetet i StavangerAnh Nga Longva, Universitetet i Bergen

Bente Rasmussen, NTNUErling Sandmo, Universitetet i Oslo

Anders Todal Jenssen, NTNUHalvard Vike, Universitetet i Oslo

Nils Aarsæther, Universitetet i Tromsø

Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst.Priser for abonnement 2008 Institusjon: NOK 930,- Student: NOK 260,-

Privat: NOK 500,- E-abonnement: NOK 1000,-Løssalg: NOK 98,-

Abonnerer du på tidsskriftets papirutgave koster e abonnement kr 200,-. Les mer om e abonnement på www.idunn.no.

Artikler gjengitt i tidsskriftet reguleres av bestemmelser gjengitt i avtale om normalkontrakt for utgi-velse av litterære verk i tidsskrift av 13. mars 2006 mellom Den norske Forleggerforenig, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forvaltningsorganisasjonen LINO. Avtalen kan leses på hjemmesiden til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening: http://www.nffo.no/avtaler6.htm

Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts/Social Sciences Citation Index/Current Contents – Social and Behavioral Sciences/Studies on Woman and Gender Abstracts/Sociology of Education Abstracts/Historical Abstracts

Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon 24 14 75 00. Telefax 24 14 75 01. e-post: abonnement@universitetsforlaget.no

Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tids-skriftets egen hjemmeside:www.universitetforlaget.no/tfs

© 2008 Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskningGrafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Prepress AS.

Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS ISSN 0040-716X

481

© UNIVERSITETSFORLAGET

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING

VOL 49, NR 4, 481–516

Inne eller ute?

Casting av politikere til valgdebatt

KJERSTI THORBJØRNSRUD

kthorbjo@media.uio.no

CASTING OF POLITICIANS FOR TELEVISED ELECTION DEBATESThis study analyses how NRK’s (theNorwegian Public Service Broadcaster)debate programme, «Redaksjon EN»,was produced during the election cam-paign period in 2003. In order to revealthe premises for the programme, theproduction processes behind it were fol-lowed closely. The analysis presentedhere concentrates, in particular, on theinteraction between TV journalists andpoliticians during this period. After theelection period was over, in order toshed light on both sides of the relation-ship politics-journalism, representativesfrom the political parties were inter-viewed about their perspectives on

cooperation with the TV team. It is con-cluded that TV journalists are in a pow-erful position in relation to the politicalparties during this vital phase in ademocracy. To gain access to the TVstudios, politicians must fulfil the jour-nalistic criteria for what makes «goodTV»; they need to inhabit a status ascelebrities, they must be able to partici-pate in debates at short notice, and theymust present arguments that allow forpolarized, «high temperature», debate.The type of power TV journalists pos-sess, however, is ambiguous: Journalistsare constantly judged by the audiencescores of their programmes, and arethus highly dependent on high audiencenumbers if they are to keep their posi-tion within the field.

Key words:

• democracy• election debates• journalists• political communication• politicians, power

[

T H O R B J Ø R N S R U D

]

482

vilke premisser må politikere forholde seg til om de ønsker ådelta i de mest sentrale tv-debatter i en valgkamp? Hva erpraksis, hvordan arbeider man i de toneangivende redaksjo-

nene? I denne artikkelen gis et sjeldent innblikk i hvordan teamet bakNRKs hovedsatsning under kommunevalget i 2003,

Valg-redaksjonEN

, jobbet. Vurderinger og avgjørelser når det gjelder utvalg og sam-mensetning av debattdeltagere vil stå fokus. Beskrivelsene som gis føl-ger tett på de konkrete arbeidsprosessene i redaksjonen, på hva somble sagt og gjort, og senere på hvilke reaksjoner redaksjonens avgjø-relser vakte blant de involverte politikerne. Redaksjon EN-teametskriterier drøftes i lys av hva man kan betegne som en

journalistisk

versus en

politisk

logikk. Følgene av at den journalistiske logikken istort monn bestemmer utvalg av deltagere, tema og form på debat-tene, drøftes så. Til slutt fokuserer analysen på journalisters og politi-keres fortolkning av hverandres praksis. Betydningen av asymmetri itilgangen på og kontroll over ettertraktede ressurser mellom journa-lister og politikere bringes inn i denne siste delen av analysen.

Dette er en studie som ikke bare gir et innblikk i hva som skjer baktv-studioets kulisser, den er også et bidrag til den omfattende litteratu-ren som vurderer forholdet mellom politikk og journalistikk i etmaktperspektiv. Artikkelen konkluderer med at journalistikken slikden utøves i NRK er sterkt kommersielt orientert, samtidig som denhar en høy grad av autonomi i forhold til politikken. Journalistenekontrollerer tilgangen til, formen på og innholdet i et forum som poli-tikerne mener de er helt avhengige av å få tilgang til for å nå velgerne.Dette innebærer at den politiske journalistikken legger sentrale pre-misser for måten aktørene i de politiske partiene opptrer på.

TEORI OG TIDLIGERE STUDIER

Analysen bygger på Pierre Bourdieus feltteori, kombinert med teorierfra teoriretningen symbolsk interaksjonisme. Feltperspektivet slik dether benyttes, anses relevant fordi det definerer samfunnet som sam-mensatt av ulike sosiale felt, med sin egen logikk og virkemåte, og sinegen kapital eller maktbase (Bourdieu 1977; 1998; 2000). Feltene ermer eller mindre autonome, avhengig av om de utsettes for og giretter for påvirkning fra andre felts virkemåter. Et slikt generelt feltper-spektiv er spesielt egnet til å fange opp asymmetrier i fordelingen av

H

[

I N N E E L L E R U T E ?

]

483

makt mellom grupper i samfunnet. Når denne tilnærmingen anvendesher, er det imidlertid ikke for å gå dypt inn i Bourdieus teoretiskebegrepsapparat. Som Rodney Benson (2006) har påpekt, er et gene-relt feltperspektiv nær sammenfallende med en ny-institusjonell til-nærming til medier og politikk. En «institusjon», lik et «felt»,betegner en sektor av samfunnet som innehar en viss autonomi somgjør det motstandsdyktig mot påvirkning utenfra, det anses å fungereetter en indre, implisitt logikk som skaper intern homogenitet. Bådeny-institusjonalister og de som bekjenner seg til et bourdieuskbegrepsapparat kan imidlertid være i motstrid når det gjelder hvorstor grad av autonomi de mener det journalistiske feltet har i forholdtil det politiske, og hvilke av feltene de mener har et slags overtak.Der noen tilkjenner medielogikken så stor kraft at politikkens egetspråk og spilleregler anses å være nærmest utradert (Cook 2006; Cro-zier 2007; Strömbäck 2007), vil andre hevde at medienes autonomi ersterkt overdrevet, journalistikken er, og har alltid vært, et underbrukav politikken (Kaplan 2006).

Bourdieu (2005) beskrev forholdet mellom politikk og journalis-tikk som preget av et forsøk fra politikernes side på å nå publikummed sine budskap, minst mulig redaksjonelt redigert og vinklet, mensjournalister søker det motsatte, å sette sitt avtrykk og sin form på denpolitiske informasjonen. Journalistene vil slik ønske å påvirke hvasom oppfattes som viktig og hva det er verdt å diskutere gjennom sinregi og kontroll med medienes dagsorden.

Evnen til å forme medienes innhold ser ut til å ha gått i politiker-nes disfavør i de senere år, gjennom partipressens oppløsning og fram-veksten av en selvhevdende journalistprofesjon (Raaum 1999;Bastiansen 2006). I fjernsynsmediet har dette vist seg ved en markertendring i måten den politiske journalistikken utøves på. I fjernsynetstidlige fase var den politiske dekningen preget av en ærbødig journa-listikk, der debatter og intervjuer var lagt opp slik at politikerne fikksnakke ut uten plagsomme oppfølgingsspørsmål, og der de hadde retttil matematisk utregnet lik tilgang til fjernsynsstudioene i valgperio-der (Larsen 1992; Fedøy 2003; Allern 2004; Bastiansen 2006). Denneformen for journalistikk har etterpå blitt sett på som servil «mikro-fonstativ»-journalistikk av profesjonen selv, i tilegg til at den betrak-tes som kjedelig og lite dynamisk (Allern 2004; Thorbjørnsrud 2008).

[

T H O R B J Ø R N S R U D

]

484

På slutten av 60-tallet og utover 70- og 80-tallet utviklet det seg enmer pågående, kritisk tilnærming til politikk innen journalistikken.Journalistene inntok en rolle som demokratiets vokter, der det varderes oppgave å stille vanskelige spørsmål og forlange svar på vegneav folket, en yrkesideologi døpt «journalismen» av Olof Petersson(Petersson 1994; Allern 2001; Djerf-Pierre & Weibull 2001; Thor-bjørnsrud 2001). Delvis parallelt med denne formen for kritisk til-nærming til politikken, oppstod det en dels uærbødig, delsgenreoverskridende politisk journalistikk som søkte høye markedsan-deler gjennom underholdende formater (Djerf-Pierre & Weibull2001, Örnebring 2001; Enli 2006; Jamtøy & Hagen 2007).

Mens partiene mistet innflytelse over form og innhold i den poli-tiske dekningen i presse og kringkastning, ble også andre deler avderes fundament mer ustabilt. Trofaste velgere ble troløse, tidligeresolide medlemstall sank og egne partifora for debatt og informasjonble mindre sentrale (Aardal 1999; Heidar & Saglie 2002; Aardal2003). Partiene har måttet legge om sine strategier i denne situasjo-nen. Både internasjonalt og i Norge har studier vist at partiene iøkende grad har utviklet egen medieekspertise, samt at de benyttereksterne konsulenter for å profilere seg i mediene (Farrell & Webb2000; Farrell & Schmidt-Beck 2002; Karlsen & Narud 2004). Foku-set mot å sikre oppmerksomhet om «sine» saker og oppnå troverdig-het når det gjelder å finne gode politiske løsninger, omtalt som«sakseierskap» (Budge & Farlie 1983; Petrocik 1996), ser ut til å hagjort politikerne «på tå hev» overfor medier og offentlighet (Skjeie2001; 2002). Partiene har fått preg av å være i en konstant valgkamp,samtidig som skytset for alvor settes inn de ukene den egentlige valg-kampen varer (Karlsen & Narud 2004).

Utviklingstrekkene vedrørende forholdet mellom politikk og jour-nalistikk omtalt så langt, er velkjente på tvers av vestlige demokratier.Når det gjelder hva som kjennetegner premissene for tv-dekning i envalgperiode, stiller imidlertid Norge i en særstilling, til en viss gradsammen med de andre nordiske landene. Politikerne har gjort retrett;de har frasagt seg innflytelse over mediedekningen i en periode som erså viktig at man i andre land har juridisk lovgivning for hvordan denaudiovisuelle valgdekningen skal foregå, og offentlige organer sometterser at lovene følges (Frankrike og Storbritannia), eller de viktige

[

I N N E E L L E R U T E ?

]

485

politiske debattene er styrt av de politiske partiene, og kun

overført

av tv-kanalene slik som i USA (Thorbjørnsrud 2008). I Norge finnesingen lovgivning som skal sikre en balansert valgdekning, ingen uav-hengige organer har mandat til å sette opp retningslinjer for tv-jour-nalistikken, og det er ingen tradisjon for uredigerte opptak avpartiarrangementer slik som i for eksempel USA, Frankrike og Stor-britannia. NRK har en forpliktelse til å formidle informasjon ogunderstøtte demokratiet, men deres vedtekter er så generelle at de girinstitusjonen stor frihet til å utforme sin valgdekning slik de skiftendejournalistiske kriterier, eller den interne målestokken om hva som er«godt» tv skulle tilsi. Slik har journalistene langt på vei kontroll overdét forum og den kanal ut til velgerne som politikerne mener er heltavgjørende for deres suksess eller nederlag, for «vinn eller forsvinn» ipolitikken. Spørsmålet er hvilken redaksjonell praksis denne gradenav journalistisk autonomi har ført med seg. Hvilke formatkrav liggerbak et aktualitetsmagasin som Redaksjon EN i en valgperiode?

Tidligere studier har vist at konkurranse og mål om høyest muligseertall har satt sitt preg også på NRK; aktualitetsprogrammer iprime time har i økende grad blitt underlagt underholdningskrav ellerer erstattet av rene underholdningsformater, en utvikling som ogsåhar preget andre kringkastere i Europa (Syvertsen 1997; Ytreberg1999; Hallin & Mancini 2004). Likevel har undersøkelser pekt på atsærlig politisk avdeling i NRK har skilt seg ut som mer tradisjoneltpolitisk orientert enn tilfellet er med tilsvarende avdeling i TV 2, og atdet blant de politiske journalistene har vært motstand mot en økendepopularisering av tv-journalistikken (Sand & Helland 1998). Det harimidlertid ikke vært foretatt produksjonsanalyser av norske tv-debatt- og aktualitetssendinger før. Heller ikke fra andre land har jegfunnet etnografiske studier av produksjonen av debatt- og reportasje-magasiner. Dermed har det ikke foreligget data om hvilke redaksjo-nelle vurderinger som faktisk ligger bak dagens aktualitets- ogdebattprogrammer.

Denne artikkelen belyser hva en situasjon der journalistene haroppnådd en høy grad av selvråderett innebærer, ikke bare for hvilkekriterier som er avgjørende for produksjonen av valgdebatter, menogså for hva som kjennetegner relasjonene mellom TV-journalister ogpolitikere mer generelt. For å kaste lys over sentrale sider ved denne

[

T H O R B J Ø R N S R U D

]

486

relasjonen, suppleres makroperspektivet på politikk og journalistikksom felt med ulikt maktgrunnlag og logikk av perspektiver fra en teo-ritradisjon om menneskelig samhandling på mikroplan; symbolskinteraksjonisme. Erving Goffmans (1967) innsikter om viktigheten avverdighet, respekt og gjensidig anerkjennelse i personlige møter hen-tes inn når forholdet mellom NRK-redaksjonen og politikerne drøf-tes. Goffmans analyser er innsiktsfulle fordi de definererkommunikativ interaksjon som viktig i seg selv, både for hvordan vihar det, hvordan vi opptrer og for vår selvforståelse. Dermed går deut over et perspektiv som er vanlig innen mye av litteraturen om poli-tikk, valg og medier, der kommunikasjon betraktes som et rent strate-gisk middel til å oppnå noe annet, i politikkens tilfelle som et middeltil å vinne velgere (Schumpeter 1954; Downs 1957; Pfetsch 1998;Swanson 2004). Med Goffmans analyser som bakgrunn, påpekes detat også for politikere som stiller til debatt er

rammene

for kommuni-kasjonen essensiell. I vår sammenheng dreier dette seg om hvordanpolitikere kontaktes i forkant av tv-debattene, hvilken informasjon defår om opplegget for sendingene, og hvordan selve debattene er lagtopp. Goffman sier det slik: «The environment must ensure that theindividual will not pay too high a price for acting with good demea-nour and that deference will be accorded him» (1967:91). Her blirspørsmålet hvilken pris politikere betaler for å få lov til å entre tv-stu-dioene og slik kunne nå velgerne. Behandles de med respekt, og kande opptre med verdighet innenfor de rammene redaksjonene define-rer?

Analysen bygger videre på en teori om hva som skjer med rolleta-king og erkjennelse når det er maktulikhet mellom to parter, der deter tydelig asymmetri i deres evne til å definere premissene for sam-handling. David D. Franks har via George Herbert Meads teori omgrunnlaget for menneskelig erkjennelse utarbeidet en modell som til-sier at ens evne til innlevelse og persepsjon påvirkes av om man er i enposisjon som gir makt og ressurser eller om man er i en avhengigposisjon i forhold til en sterkere part (Franks 1983; Mead & Morris1938). Antakelsen er at måten vi lever oss inn i og oppfatter andressituasjon på, avhenger av hvor mye motstand de gir oss. Hvis våreomgivelser ikke gir etter for press, tvinger det fram en form forerkjennelse og anerkjennelse i oss. Ut ifra et slikt premiss har blant

[

I N N E E L L E R U T E ?

]

487

andre Franks vist at i asymmetriske relasjoner, der den ene part har enform for definisjonsmakt, vil den underlegne part ha en mer presisevne til å oppfatte den sterke parts perspektiver enn motsatt. Spørs-målet her er om måten journalister og politikere oppfatter hverandrepå kan ha trekk som er i tråd med en slik modell. Er relasjonen pregetav at journalistene, med sin kontroll over debattema, bakgrunnsinfor-masjonen som gis, utvalget av debattanter og selve debattregien, haren lite presis oppfatning av politikernes situasjon? Og omvendt, harpolitikerne, som i utgangspunktet må tilpasse seg redaksjonenes pre-misser, en klar oppfatning av hva som er journalistenes kriterier?

De omtalte teoriene på mikronivå åpner en forbindelse mellomnæranalyser, som gjennomføres her, til analyser av forhold på institu-sjonelt nivå. Slik avdekkes en sammenheng mellom de grunnleggendepremissene for to felt: det politiske og det journalistiske på makro-plan, og de møtene som finner sted mellom journalister og politikerepå individnivå.

FORSKNINGSDESIGN

Valget av fokus på praksisen i NRKs Redaksjon EN, og samspilletmellom politikere og journalister i tilknytning til denne redaksjonen,bygget på et ønske om å analysere et både vesentlig og kritisk case(Yin 1994). At NRKs praksis i forbindelse med et valg er

vesentlig

,har å gjøre med at NRKs studioer, ved siden av TV 2s, utgjør de mestattraktive kanaler ut til velgerne for politikerne. At dette er et kritiskcase har å gjøre med at NRK som lisensfinansiert public service-kanalhar en spesiell tradisjon for å formidle politisk stoff. Man kunnetenke seg at NRK som lisensfinansiert kanal med et «samfunnsopp-drag» er mer beskyttet mot kravene om høye seertall enn privatekanaler som er avhengige av reklameinntekter. Motsatt vil vekt påprogrammer med høy seerappell i NRK definert i retning av detunderholdende og sensasjonelle, kunne si noe om hvilke premisserpolitikere må forholde seg til mer generelt, ut over den unike praksi-sen i NRK.

Denne analysen er en del av en større studie basert på deltagendeobservasjon i Redaksjon EN under valgkampperioden i 2003, samtintervjuer med programleder, redaksjonssjef, politisk redaktør og pro-sjektleder for valgdekningen i NRK. I tillegg ble det gjennomført inn-

[

T H O R B J Ø R N S R U D

]

488

holdsanalyser av alle Redaksjon EN programmene sendt i forbindelsemed valgkampen. Valgprogrammene ble sendt på torsdager og tirsda-ger fra 18.08 fram til valget 15.09.2003. Det ble totalt sendt åtteutgaver av Valg-Redaksjon EN. Programmet var NRKs hovedsats-ning under denne valgkampen. Valgtilbudet i prime time på tv bestodellers av lokale sendinger, samt det ukentlige talkshow-baserte «Fol-kemøtet».

Analysen bygger i tillegg til dataene fra NRK på intervjuer medpolitiske rådgivere i de politiske partiene, samt intervju med Frem-skrittspartiets daværende leder. Intervjuene var semistrukturerte, oghar senere blitt transkribert fra diktafonopptak. Alle intervjusitaterhar blitt gjennomlest og godkjent av informantene. Det ble ikke lovetanonymitet i forbindelse med bruk av disse intervjuene, dette fordimiljøet er så lite og toppolitikerne så få at en slik anonymisering ikkeville blitt reell. Det er likevel ikke ønskelig å fokusere på enkeltperso-ner mer enn nødvendig; det benyttes derfor ikke navn i analysenannet enn ved omtale av enkelte toppolitikere der identiteten bliråpenbar på grunn av deres deltagelse i de tv-sendte debattene.

Under feltobservasjonen ble det tatt notater i tråd med metodikkfor feltarbeid. Disse ble siden systematisk analysert. Datamaterialetfra dette feltarbeidet er ikke gjennomlest av de involverte, noe somheller ikke er vanlig praksis. Analysen sikter mot å gi et dekkendebilde av sentrale deler av redaksjonens arbeid, uten å framheve detavvikende eller spesielle. Der referanser til gjenkjennbare enkeltperso-ner i redaksjonen forekommer, gjelder dette kun ledelsen, som var desom godkjente mitt nærvær, og som hadde det overordnede ansvarfor produksjonen av Redaksjon EN. All informasjon av privat karak-ter fra observasjonsperioden er utelatt.

Intervjuer ble på nytt foretatt med ledelsen av Redaksjon EN i2007. Disse, samt skriftlige evalueringer av valgdekningen i de senerevalgkamper, viser at Redaksjon ENs format fra 2003 ble en modellfor NRKs valgdebatter også i 2005 og 2007. Slik var premissene fordette formatet en varig del av NRKs programpolitikk og praksis, ogikke et ekstremt eller avvikende tilfelle fra normen. Det ble også fore-tatt nye intervjuer med de politiske rådgiverne i 2007 for å bringe pådet rene om deres prioriteringer og vurderinger av TVs viktighethadde endret seg eller ei.

[

I N N E E L L E R U T E ?

]

489

I det følgende beskrives konteksten for denne analysen: lokalvalgeti 2003 og Redaksjon ENs rolle som NRKs hovedsatsning under valg-kampen. Så følger den empiriske analysen av hvilken form for journa-listisk logikk som lå bak Redaksjon ENs format, fulgt av en drøftingav hvordan disse formatkravene skiller seg fra en partipolitisk logikk.

EN TV-JOURNALISTISK LOGIKK MED KRAV TIL

SEERTALL SOM BASIS

Redaksjon EN har blitt sendt flere ganger i uken i en årrekke, og sen-des fortsatt per dags dato. Under valgkampen i 2003 skulle program-met følge sin vanlige mal med direktesendte debatter i studio, ledet aven fast programleder. Debattene ble som vanlig supplert med reporta-sjer, seerundersøkelser og direkteinnslag fra utegående reportere. Detspesielle for «Valg-Redaksjon EN», som det ble kalt, var at redaksjo-nen bak, i de siste fire ukene før valgdagen, hadde fått i oppdrag åsende kun valgrelatert stoff, med politikere i studio og valgaktuellereportasjer.

I 2003 var det et lokalvalg som skulle avvikles (Saglie & Bjørklund2005). Valgkampen i forkant ble preget av mange avsporinger og avat ingen hovedsaker pekte seg ut. Både i NRK og i TV 2, samt frapolitisk hold, ble de store konfliktene etterlyst: når skulle egentligdenne valgkampen få en klar retning? Retningen skulle vise seg å ute-bli; i stedet fikk lite

valg

relaterte saker mye fokus. Det var krise i Kris-telig Folkeparti etter at en av partiets tillitsvalgte var anmeldt forvoldtekt. Dette vakte stor og pågående oppmerksomhet i riksmedi-ene. Gjennom hele valgkampen ble spørsmålet hvordan partietsdaværende leder taklet situasjonen. Ellers vakte dét at en fremskritts-partipolitiker ga en motdebattant en ørefik under en skoledebatt storoppstandelse. Ved siden av dette fokuserte mediene på mer tradisjo-nelle saker som skole, sykehjem og innvandring, samt på resultateneav aktuelle partibarometre og hva disse måtte ha å si for de ulike par-tienes utsikter.

I Redaksjon EN rådde det en litt tvilrådig stemning i denne situa-sjonen. Ideer ble forkastet og tatt opp igjen, nye debattanter hanketinn og kastet ut. Under det meste som ble sagt og gjort i redaksjonslo-kalene disse ukene, lå imidlertid erkjennelsen av at konkurransen omTV-seerne var knivskarp. Den høye bevisstheten rundt seertall og

[

T H O R B J Ø R N S R U D

]

490

seerandeler kom til uttrykk gjennom at knapt et møte ble avviklet, atknapt timer ble passert, uten at seertallene, NRKs, Redaksjon ENs,konkurrerende underholdningsformaters tall og TV 2s tall, kom oppsom tema. Særlig var man opptatt av TV 2s debattprogram Tabloid,som gikk samtidig med Redaksjon EN, og som var hovedkonkurren-ten. NRKs strategier knyttet til konkurransen om seerne var stadiggjenstand for diskusjon. Poenget formidles ganske klart fra program-leders side i intervju før valgsendingene startet:

Vi går på lufta i prime time, da er det kamp om seerne. Antallet som ser

på valg har sunket i takt med synkende valgdeltagelse og politisk engasje-

ment […] Vi må få folk til å se på tv. Det er seertallene som hele tiden lig-

ger i bunnen. Oppdraget vårt er å lage interessante programmer. Før

hadde man slike vage begreper om viktighet – men alt kan defineres som

det. Det er interessant tv vi skal lage.

Vektleggingen av høyest mulig seertall i Redaksjon EN er langt på veii tråd med tidligere studier av interne programpolitiske mål i NRK(Syvertsen 1997). Dominansen til disse målsettingene på produk-sjonsnivå har imidlertid ikke vært beskrevet tidligere. I NRKs ulikeavdelinger har det tvert imot før vært en konflikt mellom de redaksjo-nelle medarbeiderne og en ledelse som ønsket nye formater med høy-ere seerappell (Ytreberg 1999; Sand & Helland 1998). I RedaksjonEN var det derimot teamet selv, med programleder og redaksjonssjef ispissen, som klarest formidlet det helt nødvendige i å ha høye seertallog hvilke føringer dette måtte legge på programkonseptet. Mellomle-delsen, som politisk redaktør og NRKs prosjektleder for valgdeknin-gen, formidlet i intervju en mer ambivalent holdning til konkurransenom seerne, og hva den skulle ha å si for NRKs valgdekning. Slik sapolitisk redaktør det:

Vi kjører valg – vi har en kontrakt å fylle. Vi skjeler ikke til andre medier.

Vi er viktige nok til det. Vi tenker nyhetskriterier men også folkeopplys-

ning.

«Kontrakten» innebærer at NRK gir seg selv vide fullmakter medhensyn til valgdekningens karakter og innhold, bortsett fra det selv-pålagte pålegget om at de skal produsere valgformater, der fokus ervalg og politikk. Redaksjon EN-teamet oppfattet det imidlertid slik at

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

491

publikumsandelene var det avgjørende når det kom til stykket, selvom ledelsen også kunne uttrykke at andre hensyn var viktige. Detviste seg at kravet om å lage valgrelaterte sendinger av RedaksjonEN-teamet opplevdes som vanskelig når målsettingen samtidig varhøyest mulig seertall. Hvordan lage interessante valgdebatter somfolk ble fristet til å se på? Redaksjonens strategi ble å legge opp tildebatter med høy temperatur, der deltagerne måtte være toppolitikeremed kjendisstatus. Politikere med evne til å provosere og som ikkevegret seg for en krangel var ønsket. Politikere med en tendens til ålegge fram mye tall og fakta, som refererte til dokumenter og vedtakog som la seg på en kompromisslinje eller ga delvis støtte til debatt-motstanderne derimot, var lite attraktive. Dette kom fram underredaksjonens evalueringer av debattene, samt i argumentasjonenrundt planleggingen av nye sendinger. Politikere som var flinke idebatter, men som ikke hadde et tilstrekkelig kjent navn, ble også lettvalgt bort. Grunnen var at redaksjonen mente at debattanter somikke allerede var godt kjent for publikum, ikke hadde stor nok evnetil å trekke seere. Det var også slik at «friske formuleringer», evne tilå fortelle gode historier og å komme med krasse personangrep ble sattpris på av redaksjonen. Det var for eksempel en del av redaksjonensuttrykte plan at debattantene skulle «krangle» under flere av debat-tene.1

Stemningen steg og sank avhengig av publikumstallene, konkur-ransen om seerne var redaksjonens nerve. Forholdet til deltagerne iprogrammet, politikerne derimot, ga inntrykk av suverenitet. Samar-beidet med de politiske partiene bar preg av at redaksjonen kunnegjøre omtrent som de ville, for politikerne sa ja til å bli med nestenuansett. At det var slik, ble bekreftet gjennom intervjuer med de poli-tiske rådgiverne i de forskjellige partiene. De fortalte alle at å få væremed i debatter i de to store tv-kanalene NRK og TV 2 ble prioritertforan alle andre valgarrangementer. Fikk man tilbudet, var valgkamp-opplegget lagt opp slik at man kunne være raskt på pletten i studio.Hadde man et annet program, ble det avlyst eller endret på kort var-sel.

I det følgende presenteres et illustrerende eksempel som viser hvor-dan redaksjonen jobbet i denne perioden, supplert med reaksjoner frade politiske partiene.

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

492

PÅ- OG AVBESTILLING AV POLITIKERE

Drøyt midtveis i valgkampen var stemningen nølende i RedaksjonEN, man fant ikke riktig de spennende temaene og debattene i envalgkamp som aldri syntes å ta helt av.

Tirsdag 02.09. og onsdag 03.09. er det planleggingsdager i redak-sjonen, ny sending er det først på torsdag 04.09. Disse dagene disku-terer man en rekke ulike temaer og mulige debattdeltagere uten atnoen peker seg ut. Redaksjonen har booket inn Jens Stoltenberg, lederi Arbeiderpartiet, og Per-Kristian Foss, nestleder i Høyre og finansmi-nister, i god tid på forhånd til torsdagens debatt, men dét legger ingensterke føringer på planene som legges. På morgenmøtet tirsdag 02.09.kl. 10.00, skifter redaksjonssjefen over fra oppsummeringen av gårs-dagens debatt ved å si:

Vi må begynne å tenke framover mot torsdag. Vi begynner med blanke

ark. Men muligheten er der for å ha en debatt om økonomi med Jens

Stoltenberg og Per-Kristian Foss.

Redaksjonen sliter med å få opp engasjementet. Skatt nevnes som etaktuelt tema. Man diskuterer muligheten for å lage en godt programom en ellers vanskelig sak som dét. Hvordan de skal få det til å angåfolk, er et gjennomgangstema. Med skatt som tema, peker Stoltenbergog Foss seg ut som gode duellanter. Men redaksjonen tenker likevelvidere, og idédrodlingen er innom en rekke ulike løsninger. Redaksjo-nen trenger en klar konflikt, det blir ingen debatt uten dét, framholdesdet. Forslag til ulike personer i studio og ulike konstellasjoner av debat-tanter kastes også fram på redaksjonsmøte nummer to denne dagen.Da har programleder ankommet, og politisk redaktør er også til stede:

Politisk redaktør: Hva med å finne noen rikssynsere …?

Reporter 1: Hva med noen valgforskere?

Reporter 2: Dette er ikke ting jeg brenner for akkurat …

Reporter 1: Hva med Erna mot Kristin da? (Erna Solberg, daværende

statsråd Høyre, Kristin Halvorsen, leder Sosialistisk Venstreparti)

Reporter 2: Eller Carl I. Hagen (daværende leder av Fremskrittspartiet)

mot Yngve Hågensen (forhenværende LO-leder) …?

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

493

Etter at en rekke personer har vært oppe til diskusjon, kommer poli-tisk redaktør med et litt annet forslag:

Hva med å sette SV under lupen? De ligger an til å bli veldig store – er SV

en bløff – går politikken deres i hop – hva skjer hvis SV får makt?

Forslaget slår ikke umiddelbart an. Programleder kommer inn på atom de vil ha konflikt, må de bruke Fremskrittspartiets leder Carl I.Hagen. Diskusjonen er også stadig innom hvor frustrerende det er ålage rene valgdebatter uten at de kan ta opp andre mer fristende hen-delser. Sosialistisk Venstreparti er likevel et aktuelt tema, politiskredaktør gir ikke slipp på ideen. Programleder er imidlertid stadig litti tvil, og ønsker en runde til dagen etter.

Redaksjonsmøte kl. 10.00 onsdag 03.09.:

Producer: Har dere bestemt dere for noe?

Programleder: Nei, men vi har flere ting inne.

Redaksjonssjefen utfyller ved å orientere om muligheten for å lage et«SV under lupen»-program. Det snakkes om å ha SVs leder KristinHalvorsen i studio, å «kjøre henne» på skole, at SV tilsynelatende harbare den saken. Redaksjonssjefen minner imidlertid om at de stadigkan ha en debatt med Foss og Stoltenberg, avtalen med dem gjelderfortsatt. Programleder er redd for å «stappe inn for mye», å ha formange forskjellige temaer. Skal de se på SV, må de gjøre det grundig,mener han. Men hvem kan mene noe kritisk om SV? Kan Foss ogStoltenberg eventuelt brukes som opponenter mot Halvorsen? Per-Kristian Foss har man tro på – Jens Stoltenberg er man mer i tvil om.Han betraktes som en joker – en man ikke helt vet hvordan forholderseg til SV. «Man angriper ikke sin forlovede», sier reporter 2. Er detkanskje en renere løsning å ha bare Foss og Halvorsen i studio? Ellertør de å satse bare på SV? Lenger ut i diskusjonen spør en av repor-terne om de virkelig føler for å gjøre dette. Er det ikke noe som ermorsomt å gjøre? Igjen kommer teamet inn på at det kunne bli en merspennende duell hvis man droppet Stoltenberg og gikk for en duellmed Kristin Halvorsen og Per-Kristian Foss alene. Det er en klarerekonflikt, mener redaksjonssjefen. Producer er enig, det er det lettere åse for seg.

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

494

Redaksjonssjef: Programmet må være et angrep på SVs luftslottbygging!

Politisk redaktør: Hva med å ta med Siv Jensen (daværende nestleder i

Fremskrittspartiet)?

Reporter 3: Da kunne vi hatt tre dueller! Så kan Kristin Halvorsen for-

svare seg mot en og en motstander!

Om dette er en fair måte å gjøre det på, blir diskutert:

Producer: Skal alle angripe henne da?

Reporter 2: Hun vil komme godt ut av det.

Produksjonsleder: Hun er jo flink da …

Kan man ha tre mot en på den måten? Redaksjonen lander på at detkan man – dette er noe Kristin Halvorsen vil takle. «Kul setting»,fastslår politisk redaktør. Redaksjonssjefen er imidlertid litt i tvil:«Jeg får en dårlig følelse av det», sier han. Programleder liker imidler-tid ideen: «Seerne ville sette pris på Hagen, Stoltenberg og Foss motKristin Halvorsen!»

Redaksjonen begynner å jobbe med ideen. Det første de må gjøreer å undersøke om deltagerne er interessert. Er Jens Stoltenberg somtidligere har avlyst et stort møte i Stavanger for å kunne diskuteremed Foss «vegg til vegg», interessert i en kort delduell med Kristin?Redaksjonssjefen ringer Arbeiderpartiet. Etter telefonsamtalen utbry-ter han:

Jens Stoltenberg kommer til å backe ut av dette her! Dette er ikke rett i

fanget på Arbeiderpartiet for å si det sånn, jeg tror ikke de er veldig

happy med redaksjonens raske vendinger og arbeidsstil.

Programleder: Jo, men det er nesten sånn vi må jobbe. Det er jo sånn for

alle de andre også. Fremskrittspartiet sender folka sine i helikopter de.

Redaksjonssjef: Jeg har ikke sans for det. Her har vi denne duellen mel-

lom Foss og Stoltenberg på plass, og så har det ikke skjedd noe spesielt

som gjør at vi må flytte på den.

Redaksjonssjef får senere bekreftet at Jens Stoltenberg ikke er interes-sert i den nye planen.

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

495

Reporter 3: Det er dårlig gjort av Jens. Riktignok skal han i regjering med

SV, men likevel!

Redaksjonssjef: Men han avlyste et stort møte i Stavanger for å duellere

med Per-Kristian Foss – og så får han etterpå tilbud om et par minutter

med Kristin Halvorsen … jeg vet ikke jeg.

Da redaksjonen finner ut at heller ikke Foss er interessert i å stille opppå det nye konseptet, er det klart at man må tenke nytt. Man går til-bake til utgangspunktet og ringer Foss og Stoltenberg for å si ifra omat de likevel skal delta i programmet etter den opprinnelige planen.Fremskrittspartiet blir også oppringt og får vite at opplegget medHagen mot Halvorsen er skrinlagt. SV-leder Kristin Halvorsen harimidlertid sagt ja til å stille, og beholdes inntil videre.

Programleder er stadig ikke helt sikker på om de har klare nokproblemstillinger for sendingen. «Det som er viktig for meg er at kon-flikten er klar. Hvis ikke, blir det ikke godt tv», slår han fast. «Og dener klar om vi hadde fått Foss og Kristin».

Politisk redaktør stikker på nytt innom. Han forteller at det kon-kurrerende debattprogrammet Tabloid i TV 2 har booket inn KristinHalvorsen og Per-Kristian Foss påfølgende mandag. Det gir Redak-sjon EN en mulighet til å komme Tabloid i forkjøpet med torsdagenssending, og man blir desto mer ivrige etter å ha nettopp Foss og Halv-orsen i studio. Jens Stoltenberg er dermed ute av sendeplanen igjen.Politisk redaktør slår ganske rolig fast at partiene begynner å bli frus-trerte over at de må booke om og styre og ordne så veldig. Programle-der argumenterer med at det er slik de profesjonelle politikerne tarhøyde for:

Programleder: Fremskrittspartiet gjør det eneste riktige. De har helikopte-

ret klart, og har møter som slutter kl. 19.00 slik at de alltid kan stille.

Politisk redaktør: Og Kristin Halvorsen holder seg i nærheten av Oslo hele

tiden i valgkampen, for å være tilgjengelig når mediene vil ha henne med.

Redaksjonssjef: Men dette blir ikke morsomt med Arbeiderpartiet, de

kommer til å bli kjempesure.

Politisk redaktør (trekker på skuldrene): Ja, men de har fått bli med på så

mye … det blir en morsommere debatt med Foss mot Halvorsen.

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

496

Politisk redaktør forteller litt etter at Per-Kristian Foss er i boks motKristin Halvorsen. Redaksjonssjefen sukker og slår fast at da må noenringe Jens Stoltenberg. Men før redaksjonssjefen har rukket å avbe-stille Stoltenberg, får han selv en telefon fra Arbeiderpartiet. De lurerpå om det er riktig at Jens likevel ikke skal møte til debatt. Redak-sjonssjef bekrefter og beklager vanskelighetene det skaper for Stolten-berg og Arbeiderpartiet. Det vekker en viss bestyrtelse i redaksjonenat det er TV 2s Tabloid-redaksjon som har informert Jens Stoltenbergom at han er ute av Redaksjon EN-debatten før de har rukket å gjøredet selv. Tabloid har via Høyre fått vite at Stoltenberg ikke lenger skalduellere med Foss. De har så kastet seg på telefon til Jens Stoltenberg– for å booke ham til Tabloid i sin debatt den kommende torsdagen,en sending som går parallelt med Redaksjon EN.

Programleder henvender seg litt etter til meg og slår fast at det nåhandler om fem–seks personer som de alle er opptatt av:

Det er noen få fjes vi alle kretser rundt. Hørte du det med at Tabloid fikk

vite via Høyre at Stoltenberg var ledig? Der ser du, det er noen få fjes vi

kretser rundt. Det er de kjente fjesene som trekker seere. Slik er det med

mindre noen har en veldig spennende historie å fortelle, det har vi erfart.

Det er de få vi vil ha, så partiene er helt avhengige av å ha personer som

fungerer på TV.

Redaksjonssjefen utfyller:

Det er nesten verre å avbestille folk nå enn det er ellers. Fordi ellers avbe-

stiller man fordi det har skjedd noe viktig, fordi det kommer en nyhet

som vi må dekke. Nå gjør vi det fordi vi finner fram til andre deltagere

som vi mener skal fungere bedre.

Neste dag 04.09., da sendingen skal gå av stabelen, snur imidlertidsituasjonen seg på nytt: En ny meningsmåling for NRK viser sterk til-bakegang for Arbeiderpartiet, mens Fremskrittspartiet er landets stør-ste parti. Politisk redaktør formidler ganske opprømt nyheten ommeningsmålingen til redaksjonen:

Arbeiderpartiet faller som en stein, og Fremskrittspartiet går veldig mye

fram. Jeg synes dere skal prøve å få inn Jens Stoltenberg på en eller annen

måte!

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

497

Et slikt forslag vekker i første omgang ingen umiddelbar begeistring iredaksjonen. Nå hadde man bestemt seg for Kristin Halvorsen og Per-Kristian Foss. Alle er klar over at Jens Stoltenberg etter gårsdagensbehandling kanskje ikke er den mest velvillige deltager i kveldensRedaksjon EN. Men både politisk redaktør og prosjektleder for val-get i NRK argumenterer for at man må gjøre et forsøk på å få haminn i kveldens magasin likevel. Redaksjonen setter i gang med å tenkeut en lang rekke ulike måter å få et innslag med Stoltenberg på.

Politisk redaktør kommer til på nytt; etter å ha snakket med JensStoltenbergs pressetalsmann, kan han fortelle at det ikke nytter: Jenskan ikke stille, han har et tettpakket program og har altså avtalt ådelta i Tabloid etter at han fikk vite at Redaksjon EN ikke lenger varinteressert. Jens Stoltenberg var ikke fornærmet, forklares det:

Politisk redaktør: Begrunnelsen var rent logistisk, det var ikke det at han

furtet.

Andre i Arbeiderpartiets ledelse nevnes igjen som mulige alternativedebattanter. Nestlederen «er ufattelig kjedelig, som en stein», kom-menteres det. Programleder nevner en annen profilert figur i partietsom en mulighet. «Da kommer de bare med partisekretæren i stedet»,repliseres det. Litt etter foreslår politisk redaktør at de skal glemme åtenke på flere alternative løsninger med Jens Stoltenberg, og hente innArbeiderpartiets kandidat i Oslo, Rune Gerhardsen i stedet. Program-leder samtykker, for nestleder eller partisekretær er de «ikke mye his-sige på» å ha i debatt.

Politisk redaktør: Da tar vi Rune Gerhardsen, og så møter han Carl I.

Hagen. Det er nå det svinger, det er dette som er gøy!

På dagens siste redaksjonsmøte informerer redaksjonssjef om denreviderte planen om at Carl I. Hagen og Rune Gerhardsen først skalmøtes til duell etter at den omtalte meningsmålingen har blitt introdu-sert. Så skal det bli reportasje fra en skole under skolevalget, hvorpåSVs Kristin Halvorsen møter Høyres Per-Kristian Foss for å diskutereøkonomisk politikk. Reporter 1 forteller om sin telefonsamtale medRune Gerhardsen: han vil prøve å komme, han sier han har drømt omå debattere med Carl I. Hagen. En av de andre reporterne utbryter:

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

498

Prøve å komme! Det der har jeg aldri skjønt, hvorfor kan de aldri si ja

eller nei?

De andre ber ham huske på at Rune Gerhardsen har et annet programfor kvelden han må avlyse først.

Etter at tv-debatten er avviklet, er redaksjonen enige om at de fikktil en «kjempesending». En av de beste, kanskje den beste de har lagetså langt under valget, mener man. Alle er samstemte i at debattantenevar flinke denne gangen.

Programleder: Der ser dere, vi må ha de riktige menneskene! […] Dette

var fire personer som kan snakke. Kristin Halvorsen er en flink historie-

forteller. Den historien fra Ris, ikke sant, hun er en story-teller, det er det

hun er. Når vi planlegger neste sending, må vi tenke: Hvordan får vi tem-

peratur her? Statsminister Kjell Magne Bondevik og nestleder i Frem-

skrittspartiet Siv Jensen er aktuelle navn, kanskje kan Siv dra opp

Bondevik?

SETT FRA PARTIPOLITISK HOLD

De involverte politiske deltagerne i prosessen opp mot denne debattenreagerte på det som skjedde. Hvor sterk reaksjonen var, avhang avhvor mye de enkelte ble berørt av redaksjonens endrede planer. Råd-giver for Jens Stoltenberg likte prosessen dårlig. Han beskrev den slik:

Redaksjon EN ringte og lurte på om Jens kunne stille i debatt med Foss

om økonomi, skatt og den type ting. Og det sa vi ja til, men vi ba om en

rask avklaring, fordi han hadde opplegg ute annetsteds. Og da kom

Redaksjon EN ganske raskt tilbake og bekrefta at det skulle være en

debatt mellom de to. Det førte til at vi avlyste det han skulle være med på,

og det skapte vanvittige problemer. Og så opplevde vi at de skulle ha inn

Kristin, og så skulle de først ha en duell med Foss og Kristin, og så skulle

de ha en duell med Jens og Kristin, altså at hun liksom skulle sitte som en

sånn sjef i studio, og det mente vi var, det var ikke det vi hadde sagt ja til.

Vi oppfattet at vi hadde en avtale med Redaksjon EN, og vi ringte tilbake

og sa: «Nei, det er ikke vi klar for». Og da opplevde jeg at de kom tilbake

og bekrefta at det ble som først forutsatt. Sånn at dagen etter, så skjer det

utrolig merkelige at jeg blir oppringt fra Tabloid, med beskjed om at de

vil ha Jens i kveld, og jeg sier: «Nei, sorry, Redaksjon EN er tidligere ute».

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

499

Men altså da sier de: «Nei, nå vet vi at ikke det blir noe av», og så er det

da Tabloid som forteller oss at vi er ute av Redaksjon EN. Jeg opplevde

hele den dagen og hele den episoden med NRK som utrolig spesiell. Jeg

synes dette var helt, det var over grensen for hvordan man kan behandle

toppolitikere i Norge i en sånn situasjon. Ikke minst fordi vi av hensyn til

de der ute, det at det ble så mye surr, det førte til negativt oppslag i Sta-

vanger, hvor Jens skulle vært, om at han ikke kom likevel, og vi fikk så

utrolig lite tid og det var så mye fram og tilbake.

Reaksjonene fra SV og Fremskrittspartiet var ikke så indignerte, mende beskrev begge Redaksjon ENs opptreden som uryddig. SVs rådgi-ver formidlet et krysspress fra redaksjon EN og Tabloid som ubehage-lig:

Først var det Jens Stoltenberg og Per-Kristian Foss i duell, og så kom vi

inn i tillegg. Og så, etter mer om og men, så forsvant Jens ut, og så var det

også snakk om på et tidspunkt å ha Carl I. Hagen inn, ha Kristin, Carl og

Per-Kristian Foss, fordi at Fremskrittspartiet lå også an til å bli skole-

valgsvinnere, og så forsvant han ut igjen, så til slutt så ble det en duell

mellom Kristin og Foss. Det rådgiveren til Foss gjorde da, var at han tok

kontakt med Tabloid, fordi de følte at de hadde lovt seg bort til Tabloid

først. Foss skulle møte i Tabloid mandagen etter, sånn at de styra fælt for

å dem på samme dag i opptak i stedet. Men det hadde vi ikke hatt mulig-

het til. Så det ble utrolig mye fuss fram og tilbake, og det endte opp med

at Tabloid ble kjempesure på oss fordi vi stilte i Redaksjon EN.

Høyres rådgiver ønsket ikke å kommentere saken ut over at de haddetatt dette opp med Redaksjon EN i ettertid, og at samarbeidet medredaksjonene stort sett fungerte godt:

Nei, akkurat den saken der, den diskuterte vi med NRK. Men i det store

og hele så var ikke det noe stort problem, altså … vi prøver å være dyna-

miske og fleksible vi, og vi opplever som regel at redaksjonene er det

samme, og hvis det skjer noen sånne ting, så er det mer sånn enkelttilfeller

… som man ikke går med på over lang tid, altså.

KJENTE FJES: ET POPULÆRJOURNALISTISK KRAV

Skildringen av disse dagene med planlegging, med av- og påbestillin-ger og endring av sendeplanen, illustrerer at det var et hovedpoeng

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

500

for Redaksjon EN-teamet å få tak i det de mente var de rette delta-gerne til programmet. Det dreide seg om debattanter som kunne fåopp temperaturen gjennom spissede, enkle og gjerne provoserendestandpunkter eller angrep. I tillegg måtte de ha et kjent navn og et fjesseerne hadde sett før. De berømte var gjerne, men ikke nødvendigvis, itoppledelsen i sine partier.

Redaksjonen opererte, som gjennomgangen ovenfor viser, med enstor grad av sjonglering med deltagere. Det var nok ekstra mye framog tilbake akkurat i forbindelse med den omtalte sendingen, menbåde programleder og redaksjonssjef fortalte om gjentatte episodermed av- og påbestilling ellers i valgkampen også. Det var slik det nød-vendigvis måtte være, slik de oppfattet det. Denne fram og tilbake-praksisen var tidkrevende og måtte nødvendigvis stjele tid fra andreformer for forberedelser til programmet. I observasjonsperioden vistedet seg at temaene snarere fungerte som noe man kunne velge blant utifra hvilke personer man fikk til å komme i studio enn at man valgteut deltagere etter hvilket tema man mente det var mest relevant å dis-kutere. Selve dramaturgien i sendingene og de gode tv-bildene bleogså viet mye oppmerksomhet.

Fikk ikke Redaksjon EN-teamet de deltagerne de ville ha i studio,var det godt mulig å skifte til et annet tema der det kunne vise segmulig å få tak i bedre tv-personligheter. Som under idédrodlingen iforkant av torsdagsdebatten: Fullt fokus på henholdsvis SV, skolevalgeller økonomisk politikk fra ende til annen – valget avhang av hvilkedebattanter som stilte.

Høy temperatur og konflikt er helt sentrale krav i den populær-politiske journalistikken, for journalister i alle medieformater. Menpersonavhengigheten får en annen dimensjon i fjernsynet enn i pres-sen, enten det er nettaviser eller papiraviser det er snakk om. En skri-vende journalist kan bidra til å gjøre et intervjuobjekt interessantgjennom vinklinger og sitatvalg. I en direktesendt tv-sending er manavhengig av å finne de deltagerne som både aksepterer og makter åoppfylle formatkravene på egen hånd. De må ha karisma og en skarptunge. De må selv sørge for å utforme sine budskap på en kortfattetog effektiv måte, gjerne som «gode historier». De må ha spissedestandpunkter, i klar opposisjon til debattmotstanderne.

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

501

Og de må altså ha et kjent fjes. Programleder uttalte som vist isitat tidligere, at i valgperioden er «kjendiskravet» faktisk enda stren-gere enn ellers i året. Normalt kan en tilstrekkelig god sak, en riktigspennende historie, gi en anledning til å prøve ut ukjente fjes somman tror gjør seg bra på tv. Men slike gode «stories» er sjeldne i valg-kampen, mente programleder. Derfor er det deltagerne som må fun-gere som trekkplastre – og da må kjendisstatusen være i orden påforhånd. Leder i Senterpartiet ble for eksempel av programlederomtalt som en som var flink i debatter, men som rett og slett ikke varkjent nok til å trekke seere, og dermed mindre aktuell som deltager iRedaksjon EN. Slik ser vi at en mye diskutert tendens til «kjendisjo-urnalistikk» setter sitt tydelige preg på NRKs valgdekning.

Tankegangen rundt debattdeltagerne i Redaksjon EN er viderefokusert på gode kombinasjoner. Redaksjonen tenkte slik ikke barepå å få med de rette tv-personlighetene, men på å få tak i dem somfungerer sammen, som vil reagere på hverandre og gi en heftig debatt.Kan ikke den ene parhesten stille, kan den andre også utgå, og manbegynner på nytt. Når man er fornøyd med Fremskrittspartiets nestle-der Siv Jensens deltagelse etter sending 04.09., blir derfor spørsmåletsom tidligere referert: «Kan Siv kanskje dra opp Bondevik i en muligduell?».

TV-LOGIKK VS. POLITISK LOGIKK

Redaksjonsledelsen understreket stadig at for Valg-Redaksjon ENgjaldt det å få tak i «toppene», delvis formulert i opposisjon til densentrale ledelsen i NRK, som hadde formidlet at de ønsket vektleg-ging av at dette var et lokalvalg, og at lokale representanter dermedburde slippe til i studioet. «Toppfolk» var gjerne lederen eller ledelseni de største og mest medieomtalte partiene. Men det var ikke en nød-vendig følge av å være leder i et stort parti at man hadde toppstatus iRedaksjon EN. En partileder uten evne til å oppfylle redaksjonensformatkrav hørte definitivt ikke hjemme blant «toppene», sett medRedaksjon EN-teamets blikk.

Derfor var ikke «toppfolk» i Valg-Redaksjon EN alltid synonymtmed toppen av partienes egne posisjonshierarkier. Redaksjonens måteå tenke på skilte seg dessuten klart fra en partipolitisk logikk som viltilsi at det er naturlig å sende den representanten som vet mest om det

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

502

aktuelle debattema i studio. Tvert imot var en typisk fagpolitikergjerne lite ønsket i Redaksjon EN.

Det viste seg også at redaksjonen heller firte på kravet om å ha endebattant i en sentral lederposisjon i et parti enn på kravet om å ha etkjent ansikt i studio som kunne skape debatter med temperatur. I deintense forsøkene på å få Stoltenberg til å stille opp etter at denomtalte meningsmålingen som viste fall for Arbeiderpartiet haddekommet inn torsdag 04.09., kom man som vist flere ganger inn påmuligheten til å bruke andre i partiledelsen i Arbeiderpartiet. Eller,mer presist: Man diskuterte muligheten for at redaksjonens kontakteri partiet ville tilby andre i partiets ledelse når man spurte om å få JensStoltenberg i studio. Dét ville imidlertid være et ganske uaktuelt til-bud: de dugde ikke på tv, slik Redaksjon EN-teamet så det.

Det nyttet altså som regel ikke for partiene å komme opp medalternative talspersoner. Slik svarte medierådgiver i Arbeiderpartiet dahan ble spurt om de ofte prøvde å komme med alternative kandidatertil debattredaksjonene:

Ja, det tror jeg vi prøvde ganske ofte. Både å tilby Hill-Marta Solberg,

tilby Martin Kolberg, tilby Bjarne Håkon Hanssen. Også fraksjonsle-

derne våre på Stortinget, altså Trond Giske, Bjarne Håkon Hanssen, ja,

det gjorde vi ganske ofte.

Intervjuer: Hva slags svar får dere da?

Nei, da er det: «Nei, enten er det Jens eller så er det ingenting». Og altså,

det er begrensa hvor tøff man er óg. Veldig ofte er det «take it or leave it»,

og så viser det seg at det blir litt sånn chickenspill mellom partiene og

redaksjonene. Men det var helt nødvendig å la andre ta over, særlig mye

radiodebatter, mye andre mediehenvendelser. Så der vi vel ga mest etter og

egentlig sendte Jens, det var i tv-debatter. Mens nestlederen og fraksjons-

lederne våre tok veldig mye radiodebatter og sånn.

Lignende erfaringer formidles fra samtlige partiers informanter, medunntak av medierådgiver i Høyre, som rapporterte om et godt samar-beid med redaksjonene denne valgkampen. Slik ordla imidlertid andreseg:

Rådgiver i Venstre:

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

503

Nei, jeg synes i hvert fall at NRK var veldig sånn at de bare vil ha partile-

deren. De var veldig sånn konfliktorientert, og det ble veldig linka til

regjeringsdeltakelsen, at da ble det fort konflikt med de andre regjerings-

partiene. Så vi prøvde å få spilt inn andre.

SVs medierådgiver formidlet lignende erfaringer:

Redaksjon EN og Tabloid kan jeg skjære over én kam sånn sett, og bare si

at de er bare helt notoriske på hvem de skulle ha. Og der prøvde vi å

krangle oss til å få på andre. Det var saker som var åpenbart andre enn

Kristin som kunne ta minst like bra, altså, hvis vi fikk velge sjøl, så hadde

vi valgt helt annerledes.

Tidligere leder i Fremskrittspartiet forteller om en form for utpressingsom også andre rapporterer om, og som det fortelles at politikernehar diskutert seg imellom:

Ja, vi har snakket om det mye, mange av oss, sånn løst og fast. Fordi vi

vet jo at altså, de ringer meg og sier at «ja men, Jens Stoltenberg er med,

og Kjell Magne Bondevik kommer». Og jeg sier «ja, men det hjelper

ikke», men så sier de til Jens at «ja, Carl I. Hagen har selvsagt sagt ja».

Også fra Arbeiderpartiet rapporterte Jens Stoltenbergs medierådgiverom en viss utpressingsstrategi fra redaksjonene:

Altså redaksjonene, sånn som situasjonen er nå, så spiller de hverandre

opp mot hverandre, altså, de ringer meg og sier at «nå har vi Carl I.

Hagen, nå har vi Kristin Halvorsen, nå må vi få Jens Stoltenberg.» Når

det viser seg, altså, når vi snakker med hverandre, så har de kanskje bare

gitt sånn ja, halvveis løfter eller noe sånt noe.

Redaksjonenes vurderinger kan altså ofte være helt i strid med hvaman i de politiske partiene anser som riktige valg av debattdeltagere,og det er man klar over i Redaksjon EN-teamet. Slik var det daRedaksjon EN ville diskutere Høyre som «homopartiet» 21.08.03,fortalte redaksjonssjefen. Byrådsleder og førstekandidat for Høyrehadde frontet et utspill i valgkampens tidlige fase om Høyre som par-tiet for homofile, dermed var han selvsagt som duellant. Redaksjonenspurte så en kvinnelig SV-politiker om hun kunne tenke seg å stille.Hun var først litt nølende, men sa så ja. Etter hvert fant redaksjonen

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

504

likevel ut at de heller ville ha Anders Hornslien, tidligere stortingsre-presentant for Arbeiderpartiet, men nå uten formelle verv i partiet,som duellant mot Lae. Hornslien var kjent, og med en tydelig profilsom homofil. Samme dag som debatten skulle sendes, ble SV-politike-ren avbooket. Hun ble skuffet, viste det seg, hun hadde forberedt seggrundig til debatten. Redaksjonssjefen fortalte:

Vi gjorde det riktige: Anders Hornslien og Erling Lae er gode på tv, det

ble en riktig duell. Fra SV protesterte man, men ut ifra helt andre argu-

menter enn de vi bruker. De mente vi ikke kunne bruke Anders Hornslien

fordi han ikke lenger har noen posisjon i Arbeiderpartiet. Men vi tenker

tv, ikke posisjoner. Det handler om å fungere på tv. Det er jo det program-

leder er så opptatt av også; han har sagt til ledelsen at han må ha toppene

som fungerer på tv.

Politisk rådgiver i SV formidlet stor frustrasjon over Redaksjon EN-teamets praksis i denne sammenhengen:

Så på den torsdagen der, så blir Siri ringt opp, og kasta ut av debatten,

samme dagen som den skulle være. Jeg ringte opp Redaksjon EN for å

spørre hvorfor […] og de begynte å bruke helt uforståelige argumenter

om hvorfor hun var kastet ut.

SV argumenterte ut ifra et prinsipp om at de politiske partiene skalrepresenteres i debatter av dem som innehar ansvar og som er valgt avpartienes egne demokratiske fora. Posisjonene utgjør et hierarki, ethierarki det etter en partipolitisk logikk er naturlig å ta hensyn til. Deinnebærer også en spesialisering og ansvarsfordeling, ulike politikereer spesialister på forskjellige felt. Slik Redaksjon EN fungerte var detimidlertid en medielogikk, eller nærmere bestemt en «TV-logikk»,som styrte utformingen av programmet.

INTERVENSJON I PARTIHIERARKIENE

At deltagerne i tv-valgkampen velges ut uavhengig av partienes priori-teringer, er et resultat av en lengre utvikling der NRK og TV 2 i stadigsterkere grad har styrt valgkampen etter redaksjonelle vurderinger.Politisk redaktør i NRK fortalte at i denne valgkampen nøyde NRKseg for første gang ikke bare med å bestemme tema, men insisterteogså i de fleste tilfeller på å bestemme hvem som skulle representere

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

505

partiene. TV 2 gikk foran i denne utviklingen ved å utpeke deltagerneetter redaksjonelle kriterier under valgkampen i 2001.

I observasjonsuka gjentok både ledelsen i Redaksjon EN og poli-tisk redaktør i NRK at det nå kun dreide seg om en fem–seks navnsom alle ville ha tak i. Denne eksklusive gruppen populære tv-toppoli-tikere gir uttrykk for interessante trekk ved medienes utvalgsmakt.Det var ett parti som hadde mer enn én TV-favoritt, nemlig Frem-skrittspartiet med leder Carl I. Hagen og nestleder Siv Jensen. To avde tre andre store partiene måtte nøye seg med at kun lederen varettertraktet som deltager i tv-debattene. For SVs del ble ikke engangforholdet tatt opp i Redaksjon EN: Kristin Halvorsen er SV. Når detgjelder Arbeiderpartiet, var det annerledes. At kun lederen var etter-traktet, reflekterte man som nevnt over ved å peke på hvor få andrenavn Arbeiderpartiet hadde å skilte med.

Hva skjer hvis redaksjonen bedømmer en partileder som kjedeligpå TV? Dette var tilfellet med Høyres daværende leder: «Han blir kje-deligere og kjedeligere for hver gang jeg snakker med ham», slo ensentral person i redaksjonen fast. Høyres leder slapp til i én delduell,siden ble han omtalt på en måte som gjorde ham helt uaktuell somdeltager. Fra Høyre ble da, i klar motsetning til hvordan det var iArbeiderpartiet og SV, nestledere og mer karismatiske statsråder hen-tet inn i stedet.

Senterpartiet er et mellomparti som, særlig i lokalvalgssammen-heng, er et sentralt parti med svært mange ordførere rundt om i lan-det. I Redaksjonen EN ble det aldri til at partiets representanter fikkkomme. Dette ble omtalt av politisk redaktør som litt uheldig, menlikevel ikke som et akutt problem. Senterpartiets rådgiver hadde gene-relt negative erfaringer med å få på sine talspersoner i prime time-tv;slik beskrev han situasjonen:

Av cirka førti debatter i valgkampen, altså tv-sendte debatter, så deltok vi

i seks. Så vi deltok i lite, vi deltok ikke i Redaksjon EN i det hele tatt.

Intervjuer: Jobbet dere for å komme med?

Ja. Vi gjorde det. Vi prøvde å selge inn både enkeltsaker, og få komme

med på en del av de sakene som ble kjørt opp, men der tenkte nok Redak-

sjon EN og Tabloid annerledes enn oss.

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

506

Hos mellompartiene – Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti –ble det generelt formidlet en litt resignert holdning i forhold til destore tv-mediene NRK og TV 2. Venstres rådgiver formidlet noe avdet samme som informanten fra Senterpartiet. For dem var det et luk-susproblem å skulle ha en leder som var ettertraktet uten muligeavlastere. De slet med å komme på skjermen i det hele tatt. Venstresrådgiver understreket at det har blitt vanskeligere å komme til enntidligere, spesielt i NRK:

Vi synes at i denne valgkampen var TV 2 ekstremt mye mer ryddige og

mye enklere å forholde seg til enn NRK. NRK var veldig sånn – enten så

kom det ikke noen tilbakemeldinger i det hele tatt, eller så kom det tilba-

kemeldinger som viste seg å bare være tull til slutt, det ble ikke sånn som

de hadde sagt.

Når småpartiene resignerer litt, er det kanskje verdt å merke seg hvor-dan Fremskrittspartiets tidligere leder vurderer hvilke muligheter par-tiet hans hadde hatt til å vokse fram i dag i forhold til da partiet blestiftet:

I mange land du har klare retningslinjer for valgkamp, i noen land så har

du jo forbud mot meningsmålinger en måned før valget, ikke sant? Vi

hadde klare regler i gamle dager med partilederintervjuene, og jeg er jo

her som et resultat av et sånt regelverk. […]

Intervjuer: Så nå hadde dere ikke hatt en sjanse.?

Nei, nå hadde vi ikke hatt en sjanse. Det er derfor nye partier ikke har

noen sjanse.

Dette at mediene konsentrerer seg om en håndfull toppolitikere, legi-timeres på flere vis av lederne for den politiske journalistikken i NRKog TV 2. For det første framheves det selvsagte og helt nødvendige iat det er redaksjonelle avgjørelser alene som må gjelde, basert på engrunnleggende redaksjonell uavhengighet. For det andre understrekesnødvendigheten av å kunne snu seg raskt og endre planer avhengig avhva som skjer i nyhetsbildet, noe som også er et argument i favør avredaksjonell uavhengighet. Dernest er det en oppfatning blant infor-mantene i NRK og TV 2 at kretsingen rundt noen få partitopper ernoe partiene selv ønsker. Prosjektansvarlig for valget i NRK:

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

507

Mediene blir alltid kritisert for at vi løper etter de samme, det er liksom

en sånn fire–fem gjengangere, men det er jo også sånn at når det kommer

til stykket, så er jo partiene fryktelig opptatt av at det bare er noen få som

skal representere dem óg, da. Så der får man et sånt lite møtepunkt mel-

lom oss.

Både i NRK og TV 2 framheves det at partiene selv er med på å skyvefram toppnavnene sine, at de i grunnen foretrekker det framfor at eneller annen backbencher roter til budskapet. Intervjuene med medie-rådgiverne i partiene gav et mer komplekst bilde. Noen understrekerat de velger å tilpasse seg medienes krav og gir dem det de vil ha, at deikke har noe særlig valg. En slik tilpasning kan gjøre at medierådgi-vere vil anbefale mer perifere representanter å holde seg i bakgrun-nen. Slik beskrev rådgiver i Senterpartiet strategien:

Vi har jo mange gode sakspolitikere innenfor enkeltfelt, men i en valg-

kamp må du ofte gi dem beskjed om at denne saken som du har jobbet

fram, er det ikke så mye poeng i at du prøver å kjøre fram, på grunn av at

du ikke får oppslag på det likevel. Men hvis du overlater saken til partile-

deren, og hun kan kjøre den fram i en sammenheng, så er det større sjanse

for at både partiet og saken og partilederen får gehør for det, og at saken

kommer ut.

Andre uttrykte at de stadig forsøkte å vise fram andre navn i partiet,blant annet fordi presset på partilederen kunne bli urimelig stort, menat det var vanskelig å få det til. Dette var situasjonen i SV, der manfortalte om flere forsøk på å presse fram andre debattanter enn lederKristin Halvorsen både før, under og etter valgkampen, men der slikeambisjoner kunne føre til at man ikke slapp til i det hele tatt:

Kristin blir jo utrolig kjørt, da, for det er bare henne det går på. Sånn at vi

prøvde jo å få på andre av den grunn også, for å avlaste henne. Å repre-

sentere noe mer, vise at vi har mange andre flinke folk enn Kristin. […]

Alt annet er bullshit, altså, enn at det er redaksjonene sjøl som vil ha lede-

ren, de er ekstreme på det.

Mye av det samme ble rapportert fra Arbeiderpartiets rådgiver:

Redaksjonene skal ha toppersonen, de skal ha lederen. Og det medførte

at, jeg tror Jens var i tretten forskjellige tv-debatter i løpet av de fire valg-

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

508

kampukene. Sånn at Jens opplevde det nok sjøl også som et betydelig

press.

Rådgiver i Arbeiderpartiet understreker at selv den mest profesjonelleog mediekompetente politiker trenger å forberede seg til en debatt forå takle situasjonen så godt som mulig, og at mangel på tid til det erfrustrerende:

Det kan være veldig frustrerende. Og det er særlig frustrerende fordi de er

så opphengt i å skulle ha lederen. For det betyr at Jens kan sitte klokken

to og tro at om seks timer så skal jeg i den og den debatten, og har forbe-

redt seg på det, vi har skrevet innspill … For det er alltid mange som job-

ber med sånne ting, og så plutselig blir det lagt helt om. Selv om Jens kan

se veldig bra ut på tv, i enhver debatt, så er det alltid masse forberedelser,

og jo mer tid til å forberede seg han får, jo bedre blir han, sånn er det med

dem alle. Så det er ekstremt frustrerende for politikerne å få de temaskif-

tene.

Det er viktig å ha in mente at intervjuer alene ikke er noen egnetmetode til å bedømme partienes mediestrategier på noen fyllestgjø-rende måte. Det er ingen grunn til å tro at partiene ikke forsøker å fåfram de personene de er mest tjent med, og at de har sine strategierfor å lykkes som holdes internt. Når det her er diskrepans mellom tv-journalistenes framstillinger og det som formidles fra partihold nårdet gjelder viljen til å holde fokus på noen få partitopper, er det imid-lertid et viktig poeng at observasjonsperioden i NRK ga sin egen formfor fasit: Det var helt tydelig at Redaksjon EN-teamet hadde bådeevne, vilje og mulighet til å bestemme hvem som skulle få entre studiofra partiene, og at alternative forslag fra partihold stort sett ble for-kastet. Redaksjonen hadde kort sagt regimakten i samarbeidet medpolitikere og partier.

ASYMMETRISKE RELASJONER PÅ

INSTITUSJONELT OG INDIVIDUELT NIVÅ

Politikernes tøyelighet overfor Redaksjon ENs og andre attraktivemediers premisser for samarbeid er stor. Det avtegner seg en form forasymmetri mellom redaksjonenes tolkning av politikernes situasjon,deres motiver og strategier på den ene siden og politikernes fortolk-

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

509

ning og tilpasning til journalistenes logikk og handlingsmønster påden andre. Slik er relasjonen mellom journalister og politikere i dennesammenheng i tråd med Franks (1983) teori om innlevelse og rolleta-king.

Når det gjelder journalistenes oppfatning av politikernes rolle, erden preget av en form for upresis persepsjon. Diskusjonene i redak-sjonslokalene om politikernes gjøren og laden ga inntrykk av relativtliten innlevelse i politikernes situasjon, med bemerkninger over i detnonsjalante og lakoniske. Replikkene som falt i redaksjonen var i trådmed en holdning om at det å lage «godt tv» fører til at man må «gjøresom man gjør», og det får partiapparatene nesten finne seg i – hvis devil være med i debattene. I tillegg hadde journalistene, både i NRK ogTV 2, noen oppfatninger om at «dette vil de selv», dette er partienelike interessert i som det redaksjonene er. De antok for eksempel atdet smale utvalget av toppledere som deltagere i studio var i partienesinteresse. En robusthet i forhold til å ta inn politikeres reaksjoneruttryktes også av for eksempel politisk redaktør da han mente at kri-tikken etter den første valgdebatten produsert av Redaksjon EN, ominnvandring, som vakte sterke reaksjoner, kom fra andre medier – frapressen, mens politikerne selv ikke hadde noe imot at debatten blelagt opp som den ble:

Politisk redaktør: Politikerne hadde ikke noe imot innvandringsdebatten,

det var mediene som kritiserte oss!

Det var imidlertid slik at samtlige partier med unntak av Fremskritts-partiet, uttrykte at man hadde fulgt denne debatten med urolig mot-vilje – var det slik debattene skulle bli denne valgkampen? En annenslik misforståelse var oppfatningen om at Jens Stoltenberg egentligtok de omtalte av- og påbestillingene fra Redaksjon ENs side heltgreit. Ifølge Stoltenbergs rådgiver ble imidlertid oppførselen fraRedaksjon ENs side oppfattet som helt uakseptabel og langt overgrensene for hva man burde finne seg i.

Gjennomgående var det de tilpasningsdyktige politikerne, de medhøy formatkonsonans, som ble omtalt med mest respekt i NRK. Dettevar, slik man uttrykte det i Redaksjon EN-teamet, de profesjonellepolitikerne. At de attraktive politikerne viste at de prioriterte delta-gelse i fjernsynet under valgkampen, vekket anerkjennelse. To partier

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

510

ble framhevet som mer profesjonelle og dyktige i sin mediehåndteringenn andre. Dette var Fremskrittspartiet og SV. Fra sentralt hold iRedaksjon EN ble det som vist snakket anerkjennende om Carl I.Hagen og Siv Jensen, som avsluttet all møtevirksomhet kl. 19.00 for åvære parat til å stille opp i kveldens valgsendinger. Videre ble detgjentatt, både som et morsomt poeng og en måte å stille de andrepolitikere i relieff på, at Carl I. Hagen og Siv Jensen ankom NRK ihelikopter om nødvendig. SVs leder fikk på sin side anerkjennelse forikke å bevege seg langt bort fra østlandsområdet under valgkampen.Slik gjorde hun seg tilgjengelig for forespørsler fra mediene.

Det kunne imidlertid virke som om avstanden var ganske kort fraå bli sett på som profesjonell til å bli betraktet som latterlig. Kom foreksempel en av Arbeiderpartiets sentrale representanter opp som etmulig navn i en sending, vekket det latter og kommentarer av typen:«Han stiller i hvert fall uten tvil!». En av lederne i mellompartiene blepå lignende vis betraktet som lettere desperat og mulig å få med pådet meste hvis han bare fikk delta i debatten: «Han er sprekkeferdig,han blir med på hva det skal være!».

Partienes fortolkning av hva som er gjeldende logikk i den poli-tiske journalistikken og hvordan de forholdt seg til den, framsto påsin side som preget av en blanding av både indignasjon, resignasjonog aksept. Det ble tatt mange forbehold fra de politiske rådgivernesside når det gjaldt å kritisere journalistikken allment. De uttrykte storfrustrasjon over konkrete enkelthendelser og opptrinn, men demon-strerte at de generelt tilpasset seg formatkravene som gjelder så godtde kan, og at de fleste av dem kjenner disse vilkårene godt. Kun éninformant, Fremskrittspartiets leder, refererte til at forholdene varannerledes tidligere, da partilederne hadde en hevdvunnen rett til å fåslippe til i hvert sitt program gjennom de såkalte partilederutspørrin-gene, og at man i andre land stadig har bestemmelser som sikrer par-tiene lik representasjon i eteren i valgperioder. Ingen andre kom innpå at rammene kunne ha vært annerledes for de to feltenes interak-sjon med hverandre, rammer som indirekte eller direkte hadde gittpartiene større innflytelse over premissene for debattdeltagelse

Hvis man skal ta frustrasjonen fra partiene alvorlig, danner det seget bilde av partiorganisasjoner som ofte snur det andre kinnet til selv

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

511

om de oppfatter seg å være unfair eller dårlig behandlet. Senterparti-ets rådgiver sa det slik:

Ja altså, jeg kjenner ulike journalister som jeg kan ha mine meninger om,

som har gjort ting før som jeg ikke nødvendigvis liker, men jeg må prøve

å forholde meg profesjonelt til dem, og prøve å hjelpe dem denne gangen

til å få fram en sak.

Inntrykket er at journalistene i NRK formidlet en langt mer tilbake-lent holdning i forhold til politikerne enn omvendt. Der informantenefra de politiske partiene fortalte om hektisk aktivitet, til tider krises-temning og nettopp mye frustrasjon knyttet til samarbeidet med destore mediene under valgkampen, var det en helt annen grad av følel-sesmessig «lavintensitet» i Redaksjon EN-teamet knyttet til dettesamarbeidet. Presset og motstanden som preget både erkjennelse ogemosjoner i redaksjonen, så ut til å ligge et annet sted for NRK-jour-nalistene. Det var ikke møtet med politikerne som var krevende ellerpreget av krysspress, men kampen om å vinne seerne, og slik oppnåsuksess internt i NRK.

En velkjent teori om forholdet mellom politikere og journalister erat relasjonen er basert på en form for bytte av goder, der begge parterforsøker å ivareta sine interesser (Eide 1992; Eide & Hernes 1997).Journalister forsøker å få tak i de nyhetene de ønsker seg, politikereprøver å få ut sitt budskap. Begge parter har noe den andre ønskerseg, ifølge denne teorien. Politikere sitter på potensielt interessantenyheter, journalister har spalteplass eller sendetid til rådighet. Teorientar imidlertid utgangspunkt i en markedsmodell med en viss balansemellom tilbud og etterspørsel. Studien av Redaksjon EN har visthvordan klare formatkrav ligger i bunnen for utvelgelsen av delta-gere. Disse kriteriene ekskluderer som omtalt dem som ikke anses åleve opp til tv-debattenes form. Politikerne har, i hvert fall i valgperio-den, dårlige kort å forhandle med: dette er på mange vis journaliste-nes marked. Politikerne risikerer da å ha lite å friste med somjournalister strekker seg langt for å få. I stedet setter redaksjonenepremissene og trekker tilbudet hvis de ikke får det som de vil ha det.Dette er en situasjon som preges av regi- og definisjonsmakt i journa-listenes favør. Politikerne befinner seg slik i et forhold til redaksjonenepreget av avhengighet.

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

512

Det er et relevant spørsmål om de rådende formatkravene i tone-angivende debattredaksjoner som Redaksjon EN gir politikere ogandre debattanter fora å operere i som tillater dem å framføre en poli-tikerrolle som inngir respekt eller anerkjennelse hos tv-publikum.Erving Goffmans (1967) analyse av personlig interaksjon, der gjensi-dig anerkjennelse og velvillig fortolkning av andres selv eller ansiktstår sentralt, kan gi perspektiver til ettertanke. Goffman påpekte atden enkelte er avhengig av en viss innflytelse over egen situasjon for åkunne opptre med verdighet, i betydningen framvise «god» eller sosi-alt akseptert oppførsel; holde en viss avstand og fritt bruke og kon-trollere kroppen, vise anstendighet, høflighet etc. i interaksjon medandre. Å være en formatkonsonant debattant i et debattmagasin somRedaksjon EN, innebar å benytte et rollerepertoar som ofte innebar åopptre kranglete, ubehøvlet og unyansert. Det innebar også at manlangt på vei godtok den virkelighetsbeskrivelsen Redaksjon EN-teamet presenterte i sine reportasjer – og argumenterte ut ifra den. Itillegg var debattene lagt opp til å foregå så fysisk tett at det i seg selvvar et brudd på konvensjoner om å holde en viss avstand til en samta-lepartner. Alt i alt var det lite rom for å legge opp til en annerledesframferd enn det redaksjonen ønsket seg, samtidig som debattanteneved å være formatkonsonante på mange vis oppførte seg på en måtesom bryter med konvensjoner for god oppførsel.

AVSLUTNING

Denne artikkelen har forsøkt å vise at forholdet mellom politikere ogtv-journalister er preget av asymmetri både på institusjonelt nivå ogpå individnivå i en valgperiode. Det er i svært liten grad verkendirekte politisk eller andre former for offentlig kontroll med valgdek-ningen i Norge. Et viktig spørsmål i et demokratisk perspektiv er hvadet innebærer at tv-journalistiske kriterier får en så sterk innflytelsepå hvem velgerne får møte, hva de skal diskutere og hvordan de skalgjøre det. Bourdieu har via sin feltteori beskrevet nettopp det feno-men at ett samfunnsfelt griper inn i andre felt ved å omforme derestradisjonelle målestokker og spilleregler. For det politiske feltets delkan, som Bourdieu (2005) framhever, medienes innflytelse over poli-tikkens offentlige ansikt bli helt dominerende.

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

513

Det konstante sideblikket til seertall i Redaksjon EN danner enkontrast til den suverene posisjonen redaksjonen har i forhold til demde lager program om, nemlig politikere i valgkamp. De er suverene isine avgjørelser om utforming av programmet i forhold til dem, mende er helt avhengige av høye seertall for å føle at programmet er vel-lykket. Slik framstår Redaksjon ENs posisjon som mangetydig. Det ersom om valgdekningen er en tvangstrøye man gjør minst mulig ube-hagelig ved å tenke minst like kommersielt og populærjournalistisksom man gjør i reklamefinansierte kanaler. Nødvendigheten av åtenke på hva publikum etterspør, ble igjen understreket av RedaksjonENs programleder i intervju i 2007. Han påpekte da at RedaksjonEN var det eneste formatet fra 2003 som fortsatt gikk på lufta. Dettefordi Redaksjon EN-teamet nettopp hele tiden hadde hatt et så sterktfokus på seertallene.

Det er da også nettopp de høye seertallene som har gjort TV-debattene så attraktive for politikerne. Partiene har ikke som før forader de selv styrer regien i møte med massene, men er overlatt til å ope-rere etter de formatkravene som gjelder i de store mediene. Bildet serforeløpig ikke ut til å ha endret seg radikalt med framveksten av inter-nett som en alternativ kommunikasjonskanal. I intervjuene gjennom-ført i 2007, mente rådgiverne i partiene at det var viktig å følge medog å være til stede på nettet, men at NRK og TV 2 stadig var de heltavgjørende mediene i en valgkamp.

Som politiker forventes man stille opp i en mediert offentlighet.Pressen skal holde demokratiet under oppsikt, og det er vanlig å meneat politikere må tåle kritisk søkelys og større grad av hardhendt jour-nalistisk håndtering enn mange andre. Politikerrollen innebærer sliksett en forventet evne til å «tåle steken»: har man makt som folke-valgt, skal man tåle kritiske vinklinger. Spørsmålet er om politikereståleevne utfordres utilbørlig, og med svake begrunnelser.

Note1. For en mer detaljert beskrivelse av disse formatkravene og eksempler på hvordande la føringer for de ulike Valg-Redaksjon EN- debattene, se Thorbjørnsrud (2007).

[ T H O R B J Ø R N S R U D ]

514

ReferanserAllern, Sigurd (2001), Flokkdyr på Løvebakken. Oslo: Pax.Allern, Sigurd (2004), «Fra politikermakt til journalistmakt. Programlederroller i fjern-

synsvalgkampen 1961–2001». I: Bernt Aardal, Anne Krogstad & Hanne MartheNarud, red., I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget.

Bastiansen, Henrik Grue (2006), Da avisene møtte TV: partipressen, politikken og fjern-synet 1960–1972. Oslo: Unipub.

Benson, Rodney (2006), «News Media as a ’Journalistic Field’. What Bourdieu adds toNew Institutionalism and Vice Versa», Political Communication, 23 (2):187–202.

Bourdieu, Pierre (1977), Outline of a theory of practice. Cambridge: Cambridge Univer-sity Press.

Bourdieu, Pierre (1998), Om fjernsynet. Oslo: Gyldendal.Bourdieu, Pierre (2000), Pascalian meditations. Oxford: Polity Press.Bourdieu, Pierre (2005), «Theoretical orientations. The Political field, The Social Science

Field, and the Journalistic Field». I: Rodney Benson & Érik Neveu, red., Bourdieu andthe political journalism. Cambridge: Polity.

Budge, Ian & Farlie, Dennis (1983), Explaining and predicting elections: Issue effects andparty strategies in twenty-three democracies. London: Allen & Unwin.

Cook, Timothy E. (2006), «The News Media as a Political Institution: Looking backwardand looking forward», Political Communication, 23 (2):159–71.

Crozier, Michael (2007), «Recursive Governance: Contemporary Political Communica-tion and Public Policy», Political Communication, 24 (1):1–18.

Djerf-Pierre, Monika & Lennart Weibull (2001), Spegla, granska, tolka: aktualitetsjour-nalistik i svensk radio och TV under 1900-talet. Stockholm: Prisma.

Downs, Anthony (1957), An economic theory of democracy. New York: Harper & Row.Eide, Martin (1992), Nyhetens interesse: nyhetsjournalistikk mellom tekst og kontekst.

Oslo: Universitetsforlaget.Eide, Martin & Gudmund Hernes (1997), Død og pine! Om massemedia og helsepoli-

tikk. Oslo: Fafo.Enli, Gunn Sara (2006), «På din side – Folkelighet og alliansebygging i TV 2s aktualitets-

program». I: Trine Syvertsen, Gunn Sara Enli & Susanne Østby Sæther, red., Et hjemfor oss – et hjem for deg? Analyse av TV 2. 2. utg. Kristiansand: IJ-forlaget.

Farrell, David M. & Paul Webb (2000), «Political Parties as Campaign Organizations», I:Martin P. Wattenberg & Russel J. Dalton, red., Parties without Partisans. Oxford:Oxford University Press.

Farrell, David M. & Rüdiger Schmitt-Beck (2002), Do political campaigns matter? Cam-paign effects in elections and referendums. London: Routledge.

Fedøy, Dag Andreas (2003), Kampen om studio: utvikling av partilederutspørringer iNRK fjernsyn fra 1981–1993. Hovedoppgave. Institutt for medier og kommunika-sjon, Universitetet i Oslo.

Franks, David D. (1983), «Power and role-taking: A social behaviorist's synthesis of Kem-per's power and status model», I: David D. Franks & E. Doyle McCarthy, red., TheSociology of Emotions: Original Essays and Research Papers. Greenwich: Jai Press.

Goffman, Erving (1967), Interaction ritual: essays in face-to-face behavior. Chicago:Aldine.

Hallin, Daniel C. & Paolo Mancini (2004), Comparing media systems: three models ofmedia and politics (Communication, society and politics). Cambridge: CambridgeUniversity Press.

Heidar, Knut & Jo Saglie (2002), Hva skjer med partiene?. Oslo: Gyldendal Akademisk.

[ I N N E E L L E R U T E ? ]

515

Jamtøy, Ann Iren & Ingunn Hagen (2007), «Iscenesatt politikk – strategier for å lageunderholdende TV». I: Toril Aalberg & Anders Todal Jenssen, red., Den medialisertepolitikken. Oslo: Universitetsforlaget.

Kaplan, Richard L. (2006), «The News About New Institutionalism: Journalism’s Ethic ofObjectivity and Its Political Origins», Political Communication, 23 (2):173–85.

Karlsen, Rune & Hanne Marthe Narud (2004), «Organisering av valgkampen – ’tradisjo-nell’ eller ’moderne’?». I: Anne Krogstad, Bernt Aardal & Hanne Marthe Narud, red.,I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget.

Larsen, Sigbjørn (1992), Fra stoppeklokke til «grillfest»: en undersøkelse av valgsendin-gene i NRK fra 1961–1973. Hovedoppgave. Institutt for medier og kommunikasjon,Universitetet i Oslo.

Mead, George Herbert & Charles W. Morris (1938), The Philosophy of the Act. Works ofGeorge Herbert Mead, Vol. 3. Chicago: University of Chicago Press.

Petersson, Olof (1994), «Journalistene som klass. Journalismen som ideologi», I: TerjeSteen Edvardsen, red., Media og samfunnsstyring. Oslo: Fagbokforlaget.

Petrocik, John R. (1996), «Issue Ownership in Presidential Elections, with a 1980 CaseStudy», American Journal of Political Science, 40:825–50.

Pfetsch, Barbara (1998), «Government News Management». I: Doris Graber, DennisMcQuail & Pippa Norris, red., The Politics of News. The News of Politics. Washing-ton D.C.: Congressional Quarterly Press.

Raaum, Odd (1999), Pressen er løs! Fronter i journalistenes faglige frigjøring. Oslo: Pax.Saglie, Jo & Tor Bjørklund (red.) (2005), Lokalvalg og lokalt folkestyre. Oslo: Gyldendal

Akademisk.Sand, Gunnar & Knut Helland (1998), Bak nyhetene: produksjon og presentasjon i NRK

og TV 2. Bergen–Sandviken: Fagbokforlaget.Schumpeter, Joseph A. (1954), Capitalism, socialism and democracy (4. ed.). London:

Unwin University Books.Skjeie, Hege (2001), «Det kritiske kjendiseri», Nytt Norsk Tidsskrift, 18:229–245.Skjeie, Hege (2002), «Medialisering». I: Trygve Gulbrandsen et al., red., Norske makteli-

ter. Oslo: Gyldendal Akademisk.Strömbäck, Jesper (2007), «Four