SPRÅKnyttMELDINGSBLAD FOR NORSK SPRÅKRÅD 28. årgang 4 / 2000

1 Språkdaude5 Språkstrid og språkleg mangfald

i Europa9 Ivar Aasen-tunet: eit kulturpolitisk

underverk14 Pilegrimsvandring i vår tid

– langs led eller lei?

NORSK har tretti former av ordetkvae, får vi vete i dette numme-ret av Språknytt. Desse ordformeneer skapte av språkendringar i norsksiste tusenåret. I levande språk liggdet kime til variasjon, men vokster-vilkåra er ikkje sjølvsagde.

I vår tid opplever vi ein kultur-katastrofe. 30–60 språk døyr kvart år,dvs. 300–600 på ti år, og 3000–6000 på... Ja, her må vi stoppe opp. Kan viverkeleg oppleve at dei fleste språka i verda forsvinn i vår levetid? Talatalar tydeleg i ein artikkel om følgjeneav den moderne sivilisasjonen, ogforfattaren fortel korfor færre språkgjer oss fattigare.

Her i landet kjem vi godt frå risiko-en for språkdød. Vi er privilegerte iforhold til dei 6500 språksamfunnalenger nede på styrkeskalaen. Menkunnskap om språkdød er viktig foross òg, for det gir perspektiv til eitmedvete språkliv her heime.

Det norske språksamfunnet er avdei mest homogene, og det kan gjereat vi ikkje oppdagar verdien i mang-faldet. Vi kan likevel ta lærdom avkulturmangfaldet i dei to skriftmåls-variantane våre. Dermed blir vi«betre budde på å møte det fleirkul-turelle internasjonale samfunnet», sa kulturminister Ellen Horn da ho

opna Aasen-tunet i sommar. Dettetunet skal «styrkje den kulturelleeigenidentiteten», skriv direktørender. Kjensla av å vere språkleg god-teken er viktig for nynorskbrukarane,men også for bokmålsbrukarar ogspråklege minoritetar. At det politisker likeverd det dreiar seg om, kjem ògfram i artikkelen om det europeiskespråkmangfaldet. Vi får alle testa vårspråklege toleranse – både i Noreg og i verda. Samferdsleministeren harnyleg gitt Postbanken melding om atdenne banken ikkje treng praktiserespråkleg jamstilling lenger! Og Post-banken tek konsekvensen.

I arbeidet med å halde oppe like-verdet for eit språk er bruksverdienviktig. Den moderne språkteknologienskal hjelpe oss nordmenn til å opplevemorsmålet som fullverdig på flestmogleg område. Norsk er i første-divisjonen når vi kan koste på oss slikteknologi, men også i den divisjonener det konkurranse om å halde oppeeigenverdien. Og norsken er vårt til-skott til verdsmangfaldet. Den tankenkan vi halde i hovudet samtidig medat vi prøver å forstå kreftene som her-jar verre med andre.

30 ordformer og 7000 språk

18 Frå einfelde til ordyrje21 Språkteknologi i Norge23 Fleire nynorskord etter nye

retningslinjer28 Nyord29 Du spør – vi svarer

S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

PÅ SAINT PAUL-KYRKJEGARDEN i Mouse-hole i Cornwall står det ei gravstøtteover Dorothy Pentreath, som døydde i1777. I følgje teksten på støtta skal saligeDorothy ha vore den siste som tala detgamle korniske språket, som frå dei eld-ste tidene blei tala i soknet Saint Paul,heilt til det anda ut i det attande hundre-året. Kornisk var det siste keltiske språk-et i England, mens Wales framleis harsitt walisisk, og Skottland enno hyserover 80 000 med skotsk-gælisk som fyrs-tespråk. Kornisk gjekk utan tvil i gravamed Dorothy, men hadde lenge lege pådet siste – det er ikkje mykje livsgneisteatt i eit språk som blir tala av éi einastesjel på jorderike.

Språk døyr og blir føddeSpråk har døydd til alle tider. Koptisk,den siste utlauparen av det vørdelegemålet til dei gamle egyptarane, forlétdenne verda på trettenhundretalet, ogetruskisk, målet til det mektigaste folketi Italia i førromersk tid, blei truleg høyrtsiste gong mens keisar Augustus ennorådde. Ingen har tala sumerisk dei siste4 000 åra eller elamittisk dei siste 2 000 –trass i at dei begge var viktige språk iMesopotamia. Ein gong kunne ein høy-re frygiske og hettittiske ord i Litleasia,men frygisk blei borte nokre få hundre-år etter Kristi fødsel og hettittisk borti-mot 1 000 år tidlegare – blant anna somei følgje av frygisk invasjon. Vi kjenner

namnet på 75 utdøydde språk som tid-legare blei snakka i Europa og Litleasia.

Men til alle tider har òg nye språkblitt fødde ved at somme språk harendra seg i ulik lei på ulike stader.Latinen døydde aldri, men blei splittaopp i ei rekkje språk, frå portugisisk vedAtlanteren til rumensk ved Svartehavet.Norrønt mål overlever som islandsk,færøysk og norsk – og norsk er knapt detsame i Nittedal og Nissedal. Europeiskekolonispråk har fått avleggjarar i pid-gin- og kreolspråk langs dei sju hav – påHaiti talar over åtte millionar menneskekreolspråket haitiansk, som byggjer påfransk. Sterke krefter er i arbeid for ågjere serbisk, kroatisk og bosnisk mestmogleg forskjellige, og kven veit omdesse tre nærskylde språkvariantaneendar som innbyrdes uforståelege språk.Likevel er stoda for språka i verda uro-vekkjande: Språkdaude skjer i dag medmykje større fart enn språkfødsel.

Å telje språkGrovt rekna finst det 7 000 språk i verdai dag – 6 784 i 1999, i følgje tala i opp-slagsverket Ethnologue, utgjeve av denamerikanske bibelomsetjarorganisasjo-nen Summer Institute of Linguistics.Omkring 4 000 av desse språka finn vi ito tropiske område, det eine i Afrika fråElfenbeinskysten til Kongo, det andrepå Papua Ny-Guinea. I staten PapuaNy-Guinea, med om lag like mange inn-

1S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Språkdaude

ROLF THEIL ENDRESEN

byggjarar som Noreg, registrerer Ethno-logue 817 levande og 9 daude språk.

No skal vi ikkje låst som det er lett åtelje språk. Språkvitskapen har ingenobjektive kriterium for språkteljing, ogpolitiske omsyn veg oftast tyngre enndei lingvistiske. Ingen kan seie for visstom samisk er eitt, to, tre, fire, fem ellerfleire språk. Bulgararane fnyser avpåstanden om at makedonsk er eit eigespråk og ikkje berre ein dialekt av bul-garsk. I følgje Ethnologue har det vest-afrikanske landet Mali 32 språk, mengranskar du lista, finn du at språketdogon, som blir tala av 600 000, har meirenn femten «dialektar» som ikkje er inn-byrdes forståelege. Eg har vore på sta-den, og veit at folk frå ulike landsbyartalar fulfulde med kvarandre. Fulfulde,som blir tala av 1 million menneske iden delen av Mali der dogonfolket bur,og av rundt 25 millionar menneske i hei-le Vest-Afrika, er det tradisjonelle han-delsspråket i Dogonland.

Talet 6 784 gjer eit visst inntrykk,men kan tene til å tåkeleggje dystrerealitetar. 94,7 % av desse språka blirtala av under 1 million menneske, og86,1 % av under 100 000. Ikkje mindreenn 1 558 språk, eller 25,7 % av allespråk i verda, blir snakka i språksam-funn med under 1 000 medlemmer. Deter berre 319 språk (5,2 %) som blir talaav over 1 million menneske, og einast80 språk (1,2 %) av meir enn 10 millionar.

La oss gjere ei djupboring i eit hjørneav desse realitetane. Om vi gløymerdei fleste innvandrarspråka, har Sam-bandsstatane 176 levande språk.Comanche blir tala av 854 personar av eifolkegruppe på 6 000 i Oklahoma. Deifleste eller alle som talar comanche, ermidaldra eller gamle, og likeins står det

til med dei fleste urinnbyggjarspråka idette landet. Då treng ein ikkje vere spå-mann for å sjå i kva lei det ber. Skal eitspråk overleve, må det overførast til nyegenerasjonar: Borna må lære det. Når deiyngste talarane døyr, dei som no er rundtfemti, tek dei språket med seg i grava.

Rundt om i verda sit det mang eiDorothy Pentreath. 51 språk er det berreéin som talar – 28 i Australia, 8 i USA, 3 iAfrika, 6 i Asia og 3 på Stillehavsøyane.I 1963 var det 100 som tala det austral-ske språket dyirbal; i 1993 var talet redu-sert til 6 – alle over 65 år. Canada har 50urinnbyggjarspråk, men berre 3 av dei – inuktitut (eskimoisk), cree og ojibwe –blir tala av så mange at dei har ei relativttrygg framtid.

Språk i faresonaLenore A. Grenoble og Lindsay J.Whaley, språkforskarar ved DartmouthCollege i England, gav nyleg ut bokaEndangered Languages (Cambridge 1998),ei artikkelsamling om truga språk verdarundt. Blant språkforskarar som forskarpå truga språk og språkdaude, er det eiutbreidd oppfatning, kan vi lese, atinnan utgangen av det hundreåret somtek til i 2001, vil 50 % av språka i verdaha døydd ut. Faktisk er så mange andrespråk på daudens rand at ein ikkje kanvere trygg på at meir enn 600–700 språkoverlever år 2100. Med andre ord kangodt over 90 % av språka i verda vere ifaresona.

Artikkelforfattarane meiner dette vil-le vere ein katastrofe, og dei forklararkvifor. Det ville vere ein katastrofe fordet intellektuelle og kulturelle mang-faldet på jorda. Det er få ting som forteloss meir om åndeleg skaparkraft ennspråket. Kvar gong eit språk døyr, mis-

2 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

ser vi ei kjelde til å forstå menneskesin-net. Kvar gong eit språk døyr, misserspråkforskarane materiale dei treng forå løyse to av dei fremste oppgåveneinnan språkvitskapen: å rekonstruereførhistoria til menneskespråka og fast-setje omfanget av og grensene for denkommunikative åtferda og den gram-matiske kompetansen hos menneska.

Mens eg arbeidde med denne artik-kelen, kom eg over ei heilt ny bok, someg berre har rokke å snuse i: LanguageDeath (Cambridge 2000) av den engel-ske språkforskaren David Crystal. Iføreordet fortel han om arbeidet sittmed den førre boka han gav ut, Englishas a global language. I ein førehandsomta-le av boka i Guardian kom han med dethan kallar litt «spekulativ erting»: La osstenkje oss kva som vil skje dersom detengelske språket held fram og veks påsame vis som det har gjort til no; kanskjedet ein dag blir einaste språket som eratt. Dersom det skjer, vil det vere denstørste intellektuelle ulukka som plane-ten nokon gong har kjent.

Kvifor skal vi bry oss?9.–10. oktober 1999 hadde den danskeavisa Information ei heil side om «Denstore sprogdød», og artikkelforfattarensiterer den amerikanske språkforskarenKen Hale: «Når vi mister et sprog, er detsom om, der smides en bombe i Louvre-museet.»

I fjor sommar var vi på søndagstur tilJyplevika ved Langesund. Her stårSkagerrak rett på, og går du ut på detytste svaberget, fyk det rundt øyra dinemed frode frå sundslegne bårer. Eg had-de ikkje vore der på 38 år, men det einas-te nye var eit skilt der eg las: «Hvorforfrede barskog?» Jypleviktangen har eit

særs rikt planteliv og er no eit fredanaturreservat. Eg hadde notisbok medog kunne notere svaret: Naturskog erlevestad for sjeldne og truga plante- ogdyreartar. Naturskog er viktig for forsk-ing, undervisning og naturforvalting.Naturskog er ein del av naturarven vårog gjev verdefull naturoppleving.Naturskog med tilhøyrande flora ogfauna har ein eigenverdi. – Kva har det-te med språk å gjere? Jau, den tanken slomeg at viss vi bytte ut «naturskog» med«språk» på dette skiltet og gjorde nokreandre små tilpassingar, fekk vi nokretesar som trygt høyrer heime i ein artik-kel om språkdaude.

David Crystal kallar eitt av kapitla iboka si «Why should we care?» – Kviforskal vi bry oss? Her er ei kort oppsum-mering av svara hans: For di vi trengmangfald. For di språk uttrykkjer iden-titet. For di språk er lagringsplassar forhistorie. For di språk bidrar til summenav menneskeleg kunnskap. For di språker interessante i seg sjølve.

Kvifor døyr språk?Språk døyr av mange grunnar. I følgjesomme overslag var det omkring 100millionar menneske i den nye verda itida før europearane kom, og 200 år sei-nare reknar ein med at over 90 % av des-se urinnbyggjarane hadde døydd avsjukdommar som europearane og dyradeira hadde med seg. Vi veit at regnsko-gen i Amazonas blir rasert med lyntogs-fart, og dei fatale følgjene for det biolo-giske mangfaldet er velkjende. Ein rek-nar med at det budde nærmare 7 millio-nar menneske i Amazonas-regionen på1500-talet. På 1990-talet var talet redu-sert til rundt 700 000. Kva følgjer dettehar for kulturar og språk, treng ein ikkje

3S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

mykje fantasi for å forstå. Mellom 1845 og 1851 døydde 1 milli-

on irar på grunn av «potethungersnau-da», og endå fleire emigrerte. Folketaletblei redusert frå 8 millionar i 1841 til 6,5millionar ti år seinare. Verknadene varverst på landsbygda, der det irske språ-ket stod sterkast, og lagnaden til dettespråket blei truleg avgjord den gongen.Få snakkar i dag høgt om kor dårlegstelt det er med det irske språket.

Aids kan få store følgjer for talet påspråk i verda. UNAIDS, hiv-/aidspro-grammet til Dei sameinte nasjonane,rekna talet på hivsmitta til 33,4 millionari 1998, og 95 % av desse budde i utvik-lingslanda: 22,5 millionar i Afrika søn-nanfor Sahara, 6,7 millionar i Sør- ogSøraust-Asia, 1,4 millionar i Latin-Amerika. Tre firedelar av språka i verdablir tala i desse områda.

Då irarane utvandra, var dei med påå skape ei anna utbreidd årsak til språk-daude. Koloniseringa av Australia ogNord-Amerika er klassiske døme pådet David Crystal kallar «demografiskflaum»: store folkemengder trengjer innpå framandt territorium og set nærmasturinnbyggjarane under vatn, slik at kul-turen og språket deira druknar i det sto-re folkehavet.

I mange afrikanske land skjer språk-dauden på ein mykje fredelegare måte. IMali spreier bambara seg som eit han-delsspråk, og offentlege tenestemennmed bambara som morsmål tek segarbeid i byar frå den eine landsenden tilden andre; førebels har ingen språkdøydd, men framtidsutsiktene er knaptlyse for dei minste gruppene. I Aust-Afrika er swahili på sterk frammarsj.Talet på dei som har det som fyrste-språk, overstig knapt 5 millionar, men

dei som har det som andrespråk, utgjerover 30 millionar. Mange stader iTanzania ser det ut til at mindre språk-samfunn er truga ved at dei yngste gårheilt over til swahili, som er hovudsprå-ket i grunnskolen. Begge desse afrikan-ske døma illustererer òg korleis språkmed fotfeste i byen et seg utover ogsvelgjer språk på landsbygda.

I store delar av verda ser ein på mino-ritetsspråka som eit trugsmål mot dennasjonale einskapen. I Frankrike harbretonsk, baskisk og oksitansk sværttronge kår. På Korsika, som har vore eindel av Frankrike i litt over 200 år, har nolangt under halvparten av innbyggjara-ne korsikansk som morsmål, og overdet meste av øya er fransk fyrstespråkettil dei yngste generasjonane. I 1974 bleikorsikansk eit eige fag i skolane på øya,men det var berre snakk om tre valfrietimar i veka. Skikkeleg undervisning ikorsikansk språk og litteratur får einberre ved universitetet i Corti/Corte. IAfrika blir det i følgje Ethnologue tala 2 011 språk. Over 2 000 av desse blirikkje brukte som undervisningsspråketter grunnskolen. Dei blir marginaliser-te frå det offentlege liv, der dei tidlegareeuropeiske kolonispråka dominerer.

Eg har i denne artikkelen ikkje sagteit einaste ord om det såkalla engelske«trugsmålet» mot det norske språket. Egtillèt meg å plassere dette blant kuriosi-tetane. Norsk høyrer heime blant deiunder eit par hundre språka i verda somblir tala av over 4 millionar menneske.Det blir snakka i eit av dei minst fleir-språklege samfunna i verda og blirbrukt på praktisk tala alle område avsamfunnslivet. La oss gløyme norsken idenne samanhengen. Ei norsk DorothyPentreath er eit fantasifoster.

4 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

I2001 SKAL EU ha språkår – med marke-ring av det språklege mangfaldet iEuropa. Ei slik markering kan sjåastpå som teikn i tida. Der er ei veksandeerkjenning av at Europa er språkleg ogkulturelt samansett, og at nasjonsgren-ser, statsgrenser og språkgrenser sværtofte kryssar kvarandre. Vi finn òg, ialle fall i festtalar, ei større forståingfor dei verdiane som ligg i eit språklegmangfald.

For nordmenn kan ei slik europeiskmarkering vere nyttig på fleire måtar.Ikkje berre kan ho gjere nordmennmeir kjende med språk og språktilhø-ve i andre land og verke til at ein iutlandet lærer meir om den norskespråkstoda. Markeringa kan òg, der-som ho vert gjennomført på rett måte,gjere at nordmenn kan sjå den norskespråkstoda i ljos av den europeiske.Hos somme er det nemleg ei førestel-ling om at tospråksstoda uttrykkjer eiform for «norsk utakt», og at ho ikkjehøyrer heime i ei tid prega av interna-sjonalisering og urbanisering. Ser einderimot på kva som kjenneteiknareuropeiske land og europeiske byar, slårdet oss at målsak og språkstrid faktisker noko som går igjen.

Vi kan illustrere det europeiskespråkmangfaldet med å take utgangs-punkt i nokre av dei ni byane som harstatus som europeiske kulturbyar i år.Som kjent er Bergen ein av desse. Dei

ansvarlege for kulturbyåret i Bergenhar rett nok lagt lite vekt på den rollaspråk og språkstrid har spela (t.d. atbyen er sentrum for ein nynorskregi-on, og at striden mellom nynorsk ogbokmål har vore med på å prege byen).Ser vi derimot på Bergen i eit jamfø-rande europeisk perspektiv, må detvere grunnlag for å hevde at det net-topp er gjennom koplinga til målsakog nynorsk at Bergen viser klåre paral-lellar til andre europeiske kulturbyar.

BrusselVi byrjar med den kulturbyen som ermest kjend for språkstrid, Brussel, ogmed striden mellom fransktalande ognederlandsktalande. Denne striden ergamal, men tilspissa seg då denmoderne belgiske staten vart skipa i1830 med fransk som offisielt språk. Åfremje rettar og rom for nederlandskhar vore viktig og har avla strid – sær-leg om Brussel. Både i den neder-landsktalande og fransktalande delenav Belgia ser ein på Brussel som «sin»hovudstad. Geografisk er byen plas-sert midt i den nederlandskspråklegeprovinsen Brabant. I løpet av 1800- og1900-talet har byen gått over frå å haeit nederlandskspråkleg til eit fransk-språkleg fleirtal. Å gjere eksakte mål-ingar av språkbruken verkar derimothåplaust: Språkbruk og språkleg iden-titet går på kryss og tvers hos einskild-

5S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Språkstrid og språkleg mangfald i Europa

ENDRE BRUNSTAD

menneske. Offisielt er då òg byentospråkleg, offentleg informasjon oggateskilt er på to språk, og det er eityrande kulturliv i spenninga mellomspråka.

Språkstriden har roa seg dei siste ti-åra, dels på grunn av svekking av sent-ralmakta, og dels på grunn av at neder-landsk har fått auka prestisje, ettersomdei nederlandsktalande områda i Belgiahar hatt så sterk økonomisk framgang.(Som kjent fylgjer også språkleg presti-sje den sosiale makta.) Men spenninga-ne er der, til dømes var komitéen forkulturbyåret i Brussel til tider lammapga. språklege motsetnader.

HelsingforsTil liks med Brussel er Helsingfors eintospråkleg by; der er finsk og svenskjamstelde. Fram til 1863 var svensk detoffisielle språket i Finland, som ein arvfrå den lange perioden då landet varein del av det svenske kongeriket.Overføringa av Finland frå Sverige tilRussland i 1809 endra i fyrste omgangikkje på språkstoda. Utover på 1800-talet byrja derimot ei finsk målreising,og på 1900-talet har finsk vorte domi-nerande. I dag er svensk eit mindre-talsspråk, men svensktalande er fram-leis svært synlege i kulturliv og poli-tikk, og det verkar til å gi Helsingforsog Finland ei særleg kulturell kraft.

Santiago de Compostela Nordvest i Spania, i provinsen Galicia,ligg Santiago de Compostela. Her er dettradisjonelle språket galisisk. Etter atspråkfellesskapet med portugisisk tokslutt på 1400-talet, har kastiljansk(«spansk») vore maktspråket, jamvelom folk har tala galisisk. På 1800- og

1900-talet har Santiago de Compostelavore sentrum for ein del grupper somhar freista på ein galisisk renessanse.Men det er særleg dei siste åra medregionalisering som har gitt framgangmed galisiske institutt, visesonggrup-per og litteratur. Bruken av galisisk,fyrst og fremst som talemål, gir regio-nen eit særpreg i Spania i dag. Etterframgangen for katalansk og baskisker turen kanskje komen for meir offisi-elle funksjonar også for galisisk?

AvignonAvignon (oksitansk: Avinhan) ligg iSør-Frankrike, i området der oksitanskhar rådd. Oksitansk språk har rike tra-disjonar, ikkje minst frå trubadurdikt-inga i mellomalderen. Men særleg etterden franske revolusjonen i 1789 vartoksitansk rekna for å vere «patois»,ein regional dialekt. Om fransk rådde iskrift, heldt folk flest likevel fram medå tale oksitansk. På slutten av 1800-talet gjekk forfranskinga inn i ein meirtotalitær fase, og då vart «la langued’oc» (språket i sør) heilt underordna iforhold til «la langue d’oïl» (språket inord). På 1970-talet og framover hardet kome ei viss bløming av oksi-tanskspråklege grupper.

PrahaHovudstaden i Tsjekkia er i språklegsamanheng særleg kjend for stridenmellom tysk og tsjekkisk. I 1526 kombyen under austerriksk herredømemed tysk som offisielt språk. Etter fleiremislukka oppreistar vart bruken avtsjekkisk skriftspråk på 1600-talet knytttil protestantisme og opprør mot pave-makta. Derfor vart tsjekkisk òg kua. Itillegg skjedde det ei byråkratisering

6 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

der det voks fram ein tyskspråkleg eli-te. Vi fekk dermed spenninga mellomeliten og det store fleirtalet av tsjek-kisktalande arbeidarar og tenestefolk.Strevet for å få tilbake tsjekkisk somriksspråk gjekk føre seg på slutten av1800-talet og byrjinga av 1900-talet,parallelt med krava om nasjonalt sjølv-styre, som tsjekkarane fekk i 1918.

I den språklege spenninga mellomtysk og tsjekkisk vart det skapt mykjestor litteratur, t.d. av Franz Kafka. Mennettopp Kafka var spesiell: Han var einav dei fåe tyskspråklege forfattaranesom kunne tsjekkisk. Elles var det taleom to språkgrupper som levde i mis-tillit til kvarandre.

Interessant å merke seg er det ellesat dei tyskspråklege intellektuelle iPraha i stor grad var jødar. Mange avdesse vart utrydda av Hitler. På denmåten var Hitler paradoksalt nok medpå å utrydde tysk språk og kultur fråPraha.

ReykjavikKulturbyen i vest er sentrum for densærmerkte islandske purismen. Hervert utanlandske nemningar filtrerteog kjem ut i rein islandsk form. Såleishar ein eit spenstig ord som hreyfill for‘motor’. Ordet kjem frå hreyfa (‘setje irørsle’) og instrumentalsuffikset -ill.Likeins har ein for ‘elektrisitet’ raf-magn, eit ord samansett av rav, somtyder det same som gresk ‘elektron’,og magn, som tyder ‘kraft’ (jf. òg rav-kraft som var nytta i eldre nynorsk).Islendingar er opptekne av ordlaging– det er deira språkstrid mot språk-press utanfrå. At ordlaginga vekkjerinternasjonal interesse, har dei ikkjenoko imot.

Talemålet i Reykjavik har stått i eitvisst motsetnadsforhold til målet påbygdene, men i motsetnad til andreland er det bygdemåla som har voreidealet. Eliten i Reykjavik har såleismåtta tilpasse seg bygdemåla for åoppnå språkleg prestisje – slik bergen-ske vestmenn gjorde då dei tok sun-dagstur til Fana for å tale bygdemål.

BergenOgså Bergen går inn i den europeisketradisjonen med språkstrid og språk-leg mangfald. Alt frå gamalt av harder vore språkbryting. I hansatida stodlågtysk mot norsk og verka til å gi ber-gensdialekten eit særpreg. Talemålet iBergen har dessutan vore i brytingmellom bygdemål og bymål, illustrertmellom anna av Amalie Skram iHellemyrsfolket.

På 1830-talet var der ein strid iBergen om retten til å vere med i eintysktalande kyrkjelyd. Biskop Neu-mann vekte offentleg merksemd dåhan stødde denne retten (som seinarefall vekk). Neumann var òg den somhjelpte Ivar Aasen på vegen. Dennekombinasjonen er særleg interessant:Hjelpesmannen for nynorsken var eintrugen forsvarar av språkleg mangfald.

I det siste hundreåret er det stridenmellom bokmål og nynorsk som harvekt mest interesse. Det var for detfyrste i Bergen det fyrste mållaget,Vestmannalaget, vart skipa i 1868.Bergen har dessutan – i høve til andrebyar i Noreg – mange nynorskbru-karar og nynorske institusjonar, ogdesse har spela ei viktig rolle i det bergenske kulturlivet, med mållag,ungdomslag, kaffistover, nynorske blad-tiltak og nynorske parallellklassar.

7S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Likeins har ein Bergens riksmålsforen-ing, som i ein periode òg eigde toskjenkestover, Wessel-Stuen og Holberg-Stuen. Lesarbrevspaltene viser at språkframleis engasjerer!

I europeisk samanheng er språkstri-den i Bergen ikkje eit særtilfelle. Detmeir «spesielle» ved Bergen må vere atdet språket som står så sterkt i regio-nen omkring, ikkje står endå sterkare ibyen – som ynskjer å verte nettoppregionshovudstad!

Språkstrid og språkleg mangfaldVi kunne ha nemnt fleire byar. Denneraske rundreisa i nokre av dei euro-peiske kulturbyane for 2000 får likefullt illustrerert den europeiske og ur-bane sida ved språkstrid og språklegmangfald. Bryting mellom fleire språker «normalt» og verkar til å gjere euro-

peiske byar kulturelt spennande.Vil så det språklege mangfaldet

overleve? Europeisk historie på 1900-talet er i stor grad historia om under-trykking av minoritetar og språk, ogdei store statsmaktene klarte nesten åknekkje fleire mindre brukte språk. Idag har ein lover som skal verne ommindre brukte språk. Det språklegemangfaldet er like fullt truga gjennomt.d. marknadsøkonomien: Det «løner»seg i fylgje programprodusentane ikkjeå lage dataprogram eller talegjenkjen-ningsprogram på oksitansk eller ny-norsk. Her ligg det store utfordringar.

Andre utfordringar gjeld dei nyeinnvandrarspråka. Skal ein take språk-leg mangfald på alvor, må òg dei få vis-se rettar. Her kan ein kanskje lære nokoav den haldninga biskop Neumann iBergen hadde på 1800-talet.

8 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Europarådet og Den europeiske uni-on (EU) har utpekt 2001 til det euro-peiske språkåret. Formålet med dette til-taket er dels å hylle det språklige mang-foldet i Europa, dels å fremme læring avfremmedspråk. Fra de to samarbeidsor-ganenes side blir det understreket atspråkåret skal omfatte alle språk iEuropa. Det er planlagt en rekke tiltak,blant annet en alleuropeisk informa-sjonskampanje, tallrike utstillinger ogandre arrangementer på lokalt, regionaltog nasjonalt plan, konkurranser, en egenuke viet språkundervisning for voksneog en europeisk språkdag. Språkåretskal åpnes i Lund i Sverige i februar og

avsluttes i Belgia i desember.En egen arbeidsgruppe tilknyttet

Læringssenteret (tidligere Nasjonaltlæremiddelsenter) i Oslo står for plan-leggingen av arrangementene i Norge.Norsk språkråd har sagt ja til å sitte ireferansegruppa for disse aktivitetene(også Sametinget, Kontaktutvalget mel-lom innvandrere og myndighetene og Noregs Mållag er representert ireferansegruppa). Det skal være etlanseringsseminar for Norge kort tidetter påske neste år. Interesserte medInternett-tilknytning kan finne flereopplysninger om dette på adressen http://skolenettet.ls.no

Det europeiske språkåret 2001

DETTE PROSJEKTET er eit lite under,sa kulturminister Anne EngerLahnstein då ho vitja byggjeplassen iIvar Aasen-tunet under Dei NynorskeFestspela hausten 1999. Nett det erdet: eit lite under, skapt ut frå ein lausidé gjennom ti års dugnadsarbeid, flei-re hundre møte, endå fleire brev oguendeleg mange samtalar. Nynorskensstilling i dag er resultatet av ein impo-nerande kollektiv innsats. I handfastbetong påviser Aasen-tunet kva eit fel-lesskap kan oppnå gjennom målrettaarbeid.

Ivar Aasen-tunet er eitt av dei eldstemusea i landet. På den tid AndersSandvig tok til å samle hus på Mai-haugen, sette Aasen-slekta opp eit huspå heimegarden i Ørsta for å ta vare påeignelutane etter Ivar Aasen. På slut-ten av 1980-talet var museumsstyret iferd med å planleggje eit nybygg.Aasen-kjennaren Reidar Djupedal had-de testamentert heile boksamlinga sitil museet, og dei 14 000 bøkene måttekome under tak. Sommaren 1990 komformannen i kyrkje- og undervisnings-komiteen på Stortinget, Theo Korit-zinsky, på vitjing til museet. Han komtil eit museum «som sier altfor lite omAasens livsverk, som har betydd såmye for vår skriftkultur». Då aviseneslo opp dette, var ei lita gruppe i Voldaalt godt i gang med samtalemøte omden nynorske skriftkulturens plass i

Noreg generelt og om Aasen i Hovde-bygda spesielt.

IdémyldringUavhengig av kvarandre var altså fleiremiljø i ferd med å tenkje nytt. Ut-segnene frå Løvebakken utløyste idé-myldring, arbeid og planar. Eit førstemøte blei halde 13. november 1989. Nidagar seinare var essensen formulertfor det som skal bli Aasen-tunet: eitopplevings- og dokumentasjonssenter.«Dersom tradisjonen ikkje er synleg,kan han heller ikkje formidlast,» heittedet i dette første notatet, forfatta avspråkforskaren Arne Apelseth og his-torikaren Jostein Nerbøvik.

Før jul bad eit mindretal i kyrkje- ogundervisningskomiteen på Stortingetdepartementet i samarbeid med «be-rørte instanser vurdere behovet ogmulighetene for et nasjonalt kultur-bygg for nynorsk språk og kultur».Berre eitt år seinare var denne mindre-talsmerknaden blitt eit fleirtalsvedtakom løyving av midlar til eit forprosjekt.

I mellomtida måtte det mange sam-talar og møte til før dei lokale kreftenedrog i same lei. Løysinga dei kunnesemjast om, var eit nybygg i Aasen-tunet som dokumentasjonssenter ognasjonalt kulturbygg, og eit IvarAasen-institutt ved den dåverandeDistriktshøgskulen i Volda som knute-punkt for forsking omkring nynorsk

9S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Ivar Aasen-tunet: eit kulturpolitisk underverk

OTTAR GREPSTAD

skriftkultur. Grunntrekka var på plassalt i februar 1991. På to korte månadervar den grunntanken utvikla som tilslutt blei realisert. Dei første medar-beidarane ved Aasen-instituttet tok tili 1997, i Aasen-tunet i 1999.

I desember 1992 munna forprosjekt-et ut i eit nynorsk manifest på 158 tettesider: Ivar Aasen-senteret. Eit nasjonaltsenter for nynorsk skriftkultur. Det do-kumentet vil gå inn i norsk kultur-historie som ei avgjerande fornying avforståinga av denne skriftkulturen.Dokumentet gjorde inntrykk i departe-mentskorridorane, der det etter kvartvar mange som hadde vore med ogsnakka planane om Aasen-senterethøgt opp på dagsordenen.

Ivar Aasen-stiftingaI august 1993 skipa 14 institusjonar ogorganisasjonar frå heile landet IvarAasen-stiftinga. Seinare slutta 6 andreseg til. Blant stiftarane var alle dei fireuniversiteta, fleire fylkeskommunarog alle dei sentrale nynorskinstitusjon-ane. Med myndig og følsam handhadde Jostein Nerbøvik leidd arbeidetfrå første stund. No fekk han eit meirformelt mandat og apparat rundt seg,ikkje minst med dette arbeidsutvalet:dramaturg og tidlegare mållagsleiarOla E. Bø, lærar Jan Magne Dahle,museumsstyrar Jens Kåre Engeset,språkforskar og tidlegare mållagsleiarJan Olav Fretland, med jurist KariBjørke som sekretær.

Dei skriv, dei snakkar, dei møtest,dei fotgår moglege støttespelarar i ogutanfor Stortinget. Aldri gir dei slepppå grunntanken om at dette skal bliein nasjonal institusjon. Vil Stortingetgjere det til eit regionalt tiltak, får det

heller vere. Gruppa er sikker i si sak:Då kastar dei korta. Av dei partia somi 1991 var med på ei fleirtalsløyving tilforprosjektet, er det i Arbeidarpartiettanken om ein nasjonal institusjon sitlengst inne. Til slutt er det berre FrPsom ikkje sluttar seg til planane. Veg-en frå ein liten mindretalsmerknad i1990 til fleirtalsvedtak om bygging i1995 er eit skuleeksempel i dyktig par-lamentarisk handverk og målretta fag-leg arbeid.

Statsråd Åse Kleveland brukteAasen-året 1996 til å gi arkitekt SverreFehn i æresoppdrag å teikne det nyeAasen-tunet. Sunnmøringane bruktedet same Aasen-året til å diskuterekvasst om det hadde noko for seg åbyggje ein slik ny kulturinstitusjon. IØrsta og Volda skreiv over 2000 seg påprotestlister, men dei politiske vedtakablei ståande. Ørsta og Volda kommunar,Møre og Romsdal fylkeskommune ogKulturdepartementet gjekk saman omå byggje institusjonen. For nær sagtkvart nytt dokument krympa nybyg-get. I forprosjektrapporten av 1992skulle bygget vere på 2700 m2 og koste60 millionar kr. Då bygget stod ferdig,var det redusert med 40 %, til 1600 m2.Byggjerekneskapen blei som budsjet-tert: 53 millionar kr.

Men før noko bygg kunne reisast,måtte lause tankar omformast til hand-faste storleikar. Ei brukargruppe, igjenmed Nerbøvik som leiar og med mu-seumskjennaren John Aage Gjestrumsom sekretær, hadde kome i gangvåren 1996. Gruppa skulle tenkje utinnhald og bruk og klargjere premis-sane overfor byggherren Statsbygg.Eit års tid seinare var hovudtrekka iplanane klare: eit bygg med konsert-

10 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

og foredragssal, kafé, bibliotek, basis-utstilling, dataspel og alt nødvendigutstyr for å digitalisere tekst og bilete tilnettstaden i institusjonen. Særleg in-tenst arbeidde gruppa med spørsmålom det å setje eit språk på utstilling.

Nynorsk kultursentrumStaten skulle stå for det offentlegedriftstilskotet til denne nasjonale insti-tusjonen. Det innebar også statleg sty-releiar og styrefleirtal. Våren 1998 tokhistorieprofessor og tidlegare rektor vedUniversitetet i Tromsø, Narve Bjørgo,over leiarvervet. Her hadde departe-mentet funne ein fagleg og adminis-trativ tungvektar med både røynsle ogmålretta visjonar. Ivar Aasen-stiftingablei døypt om til Nynorsk kultursen-trum for å få fram at visst skal IvarAasen-tunet vere eit museum for IvarAasens liv og verk, men institusjonenskal også dekkje alt anna som vedrø-rer nynorsk skriftkultur.

I det første notatet frå november1990 dreiar heile prosjektet seg om «åerstatte tomrom med innhald». Eibasisutstilling i nybygget var eit ve-sentleg tiltak for å oppnå dette. Denskulle pregast av fleksibilitet, aktivise-ring og undring. Og slik blei det. Delarav utstillinga kan skiftast ut etter be-hov. Publikum får på svært ulikemåtar høve til å aktivisere seg. Og dernokon kanskje ville ha vore påståelegeog skrive lange manifest, byd utstil-linga på undring og rom for ettertankeom språkleg rausheit og kulturell res-pekt. Uttrykket «permanent utstilling»er bannlyst. Kvar einaste dag sidanopninga har det vore noko nytt i utstil-linga. Slik vil det vere i framtida også.Denne dynamikken er noko heilt nytt i

Sverre Fehns utstillingsestetikk, og erikkje minst blitt utvikla av utstillings-produsenten John Aage Gjestrum.

Etter ein idé frå Ola E. Bø fekkSenter for livslang læring på Lille-hammer oppdraget med å lage eitdataspel om norske dialektar, medArne Torp ved Universitetet i Oslosom fagleg rettleiar. Målet var å lageeit dataspel som både var underhald-ande og lærande. Det skulle dekkjebehovet for skuleklassar, og det skulletilfredsstille dei mange krinsmeistranei den norske folkesporten «Kor kjemdu frå?» Dialektspelet blei raskt einpublikumsvinnar.

Ivar Aasen-tunetEtter ti års tankearbeid og eitt års byg-gjetid stod nybygget ferdig våren2000. Storting og regjering har realisertAasen-tunet «fordi vi erkjenner at dettospråklege har ein verdi i seg sjølv»,sa statsråd Ellen Horn i opningstalen22. juni. «Ved å ta lærdom av vår eigenfleirkulturelle situasjon, som nynor-sken har prega så sterkt, vil vi ogsåvere betre budde på å møte det fleir-kulturelle internasjonale samfunnet.Denne kulturelle spenninga mellomjamstelte målformer, med alle deispørsmål om makt som den spen-ninga inneber, er med og gjer norskkultur interessant i andre land.»

For ein ny institusjon er ein godstart avgjerande. Den dagen vi ståroverfor dei problema som nok vilkome, kan vi iallfall ikkje skulde påopningssesongen. Etter fire månadersdrift passerte vi det budsjetterte be-søkstalet for heile 2000. 60 % av besøk-et gjeld utstillingane, resten er arran-gement.

11S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Berre hausten 2000 har vi presentertm.a. platekåseri om Liverpool-poetane,foredrag om språkplanlegging i Zim-babwe, lysbiletforedrag om norsk foto-historie og diskutert nynorsk somsidemål. FrP-representanten Per IngeØye i Ørsta kommunestyre tok hattenav for haustprogrammet: «Her er detfleire arrangement som til og med egsjølv kan tenkje meg å vere med på!»Vi vonar at brei publikumsappell, sterkeopplevingar, ny innsikt og høg kunst-narleg kvalitet vil vere kjennemerkafor det publikumsretta arbeidet vårt.Kvart år kjem vi til å ha 70–80 eignearrangement i Aasen-tunet, medreknaDei Nynorske Festspela. Dette gjerAasen-tunet til ein tung aktør blantnorske kulturhus.

Publikum er med og gjer Aasen-tunet nasjonalt. Sommaren 2000 var 8av 10 gjester tilreisande, kvar fjerde gjestbudde i Oslo eller Akershus, og 4 av10 gjester var bokmålsbrukarar. Detsyner at institusjonen kryssar språk-og kulturskiljet mellom bokmål og ny-norsk. Og bokmålsbrukarane sette likestor pris på tilbodet vårt som nynorsk-brukarar gjorde. Likevel trur eg ny-norskbrukarane nytta tilbodet annleis.For somme var det ein mental kveik åkome hit, for andre ei stadfesting av atspråket deira er godt nok.

Det finst i alt 16 nasjonale kulturins-titusjonar som staten har driftsansvaretfor. Mellom Bergen og Trondheim finstdet berre éin slik institusjon. Den ligg iIndrehovdevegen 176, 6160 Hovde-bygda. Når vi ser besøkstal i høve tilfolketal i vertskommunen, blir IvarAasen-tunet blant dei største i landet.

Dessutan er dette ein av dei fånynorskinstitusjonane som ligg i eit

nynorsk kjerneområde. Det gir oss eianna innsikt i kvardagslivet til ny-norskbrukaren enn om også denneinstitusjonen hadde hamna i Oslo. Iheile 2000 retta vi mest merksemd motden lokale arenaen. Det gjaldt å snuskepsisen, oppheve likesæla, skape for-ventningar. No ser det ut til at denlokale arenaen er vunnen i første om-gang. Alle slike arenaer må vinnastgong på gong. Men med eit positivtlokalt utgangspunkt blir det no mog-leg å prioritere høgare den nasjonaleog internasjonale delen av arbeidetvårt.

Nynorsk kultursentrum legg storvekt på at institusjonen skal dekkjealle relevante faglege funksjonar og haden faglege tyngda ein nasjonal insti-tusjon treng. Vi skal ha noko å tilførebåde Museums-Noreg og Nynorsk-Noreg. Også den fleksibiliteten som erlagd inn i utstillingsdelen, føreset opp-følging og rom for fagleg fornying.Balansen mellom fagleg tyngd og ut-overretta formidling er enno ikkje fun-nen. Institusjonen skal leve gjennomutstillingar, aktivitetar og eit aktueltprogramtilbod som strekkjer seg overheile året, med ein profil som både tekomsyn til innbyggjarane på Sunn-møre, den nasjonale opplevingsmark-naden og kvardagen til nynorskbruka-rane.

Eit dokumentasjonssenterÅ byggje opp Aasen-tunet også someit dokumentasjonssenter tek lengretid enn å etablere eit fast kulturpro-gram. Eit dokumentasjonssenter inne-held både arkiv, bibliotek og museum,og Ivar Aasen-tunet dekkjer alle deiviktigaste oppgåvene for slike senter:

12 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

● Forvalting av materiale som informa-sjons- og kjeldegrunnlag: Ved sida av eikomplett samling Aasen-gjenstandar ogden største samlinga av Aasen-hand-skrifter utanom Nasjonalbiblioteket rom-mar Aasen-tunet Reidar Djupedals storeboksamling, fleire mindre samlingar, ogover 2000 originaldokument frå SivertAarflots arkiv er deponerte her.

● Systematisk dokumentasjon: «Nynorskfaktabok» er ein svært omfattandedokumentasjon i tal av utviklinga fornynorsk skriftkultur. Boka kjem i nyutgåve i 2001. Materialet til boka Denstore nynorske sitatboka utgjer eindatabase med 800 sitat om nynorskgjennom to hundreår. Den bruker vidagleg i Aasen-tunet.

● Utoverretta informasjonsbehandling:Nettstaden aasentunet.no blir bygd utetter kvart, og vil gjere det mogleg forpublikum over heile landet å nyttetenester frå Nynorsk kultursentrum.Delar av samlingane vil bli digitaliserte.Alle gjenstandane etter Ivar Aasen erfotograferte, og denne gjenstandskata-logen vil bli lagd ut på nettstaden,ikkje minst til glede for lærarar overheile landet.

● Sterke og til dels formelle bindingar tilutdanning og forsking: Ein avtale medDokumentasjonsprosjektet er på plass,samarbeidsavtalar med Ivar Aasen-instituttet og med Høgskulen i Voldavil kome, og redaksjonen i NorskOrdbok leverer nye ordboksartiklar tilnettstaden vår kvar veke.

● Brukarorientert formidling ut frå folke-opplysingsideologien: Gjennom utstilling-

ar, arrangement, kurs, foredrag og artik-lar kan vi få publikum i tale. Til dømeser Ivar Aasen-tunet blant dei få muse-umsinstitusjonane som tilbyd ferdigutforma program for alt frå barnehagartil tredje klasse i vidaregåande skule.

Det nynorske repertoaretAasen-tunet gir den nynorske skrift-kulturen endå ein aktør i det språkpo-litiske og allmennkulturelle ordskiftet.Språkpolitisk vil Nynorsk kultursen-trum spele ei sjølvstendig, aktiv ogkritisk rolle i høve til styresmaktene.Vi vil vere med og utvide det nynor-ske repertoaret. Vår oppgåve er ikkje ågjere fleire folk til nynorske læresvei-nar, men å auke spennvidda i arbeidetfor nynorsk skriftkultur og dermed gidet daglege slitet betre grunnlag: Viskal gjere det lettare å vere nynorsk-brukar og lettare å bruke nynorsk, gje-re nynorskbrukarane stolte av språketsitt, styrkje den kulturelle eigenidenti-teten til nynorskbrukarane, og skapestørre forståing for nynorsk skriftkul-tur blant bokmålsbrukarar.

For å greie iallfall noko av dette stil-ler Nynorsk kultursentrum med blankeark, Sverre Fehns fargestiftar og behovai det nye hundreåret.

13S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Personnemningar til stadnamn

Kva blir ein person frå Førde i Sogn ogFjordane kalla? Eller ein person frå Eid-fjord i Hordaland? Språkrådet har lagtut ei liste med personnemningar tilstadnamn i Noreg på denne nettsida:http://www.sprakrad.no/geografi.htm.

I1997 BLE DET ÅPNET to vandreveger tilTrondheim: fra Oslo gjennom Gud-brandsdalen over Dovre og fra svens-kegrensen gjennom Verdalen forbiStiklestad. Vegene var et resultat av etflerårig samarbeidsprosjekt (1993–1997)mellom sentrale og lokale styresmak-ter. Initiativet til prosjektet kom fraFylkesmannen i Oppland, som foresloat en skulle tilrettelegge og merke degamle vegfarene som blant annet blebrukt av pilegrimer i middelalderen.Formålet med prosjektet, som etterhvert fikk navnet Prosjekt pilegrimsle-den, var å revitalisere historiske vegerog stimulere til turaktivitet, og detskulle være «et konstruktivt samarbeidmellom naturvern- og kulturvernmyn-dighetene som samlet kan fokusere pågamle ferdselsårer». Allerede i 1994ble det reist kritikk fra ulike hold motbetegnelsen pilegrimsled, som ble opp-fattet som et språklig fremmedelementi de områdene vegene gikk gjennom.Dette markerte opptakten til en langdiskusjon mellom prosjektledelsen (ihovedsak ved Direktoratet for natur-forvaltning og Riksantikvaren) og en-kelte privatpersoner samt private ogoffentlige instanser. I 1995 vedtok pro-sjektledelsen å beholde prosjektbetegn-elsen Prosjekt pilegrimsleden, men overlotellers til hver kommune å velge mellomalternativene pilegrimsleden og pilegrims-leia. Mangelfull forståelse av rekkevid-

den av dette vedtaket utløste ny kri-tikk i 1997, etter skilting av vegstrek-ninger i Sør-Trøndelag med tekstenPilegrimsleden. I flere kommuner i det-te fylket ble skilttekstene endret tilPilegrimsleia i 1999. Diskusjonen om-kring ordvalg og skriveformer i dennesaken avdekket en viss kunnskaps-mangel i statlige forvaltningsorgan omnorske rettskrivingsregler og gjelden-de lov- og regelverk for målbruk ioffentlig tjeneste og skrivemåten avstedsnavn. Det kan også være interes-sant å se på prosjektledelsens forståel-se av begrepene kultur og kulturvern isammenheng med behandlingen avspråkspørsmålet innenfor prosjektet.

Levende talemål og arkaiske talemåterI norrønt språk synes hunkjønnsordetlei ’lei, veg’ å være brukt med abstraktinnhold snarere enn med referanse tilen konkret veg. Slik brukes ordet ogsåhelst i nyislandsk språk i dag. De 431oppskriftene for lei i Norsk ordboksarkiv viser det samme: I ulike geogra-fiske områder og i de nynorskteksteneordboka refererer til, er hovedbetyd-ningen av ordet i norske målføre ’ret-ning’, og i noe mindre grad ’avstand’eller ’område’. Dette harmonerer meddefinisjonene i Bokmålsordboka ogNynorskordboka. Som begge disse ord-bøkene viser, kan lei i tillegg brukes

14 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Pilegrimsvandring i vår tid – langs led eller lei?

ELI ELLINGSVE

med innholdet ’farvei langs kysten’.Skriveformen led var ikke tillatt etterrettskrivingsreformen i 1938, men blegjeninnført i bokmål i 1996 (altså iprosjektperioden). Til tross for at pro-sjektets referansegruppe i 1995 hevdetat det for mange norske dialekt-grupper ville være like kunstig å bru-ke formen lei som det for andre villevære å bruke formen led om pilegrims-vegene, må dette være ukorrekt.Denne konklusjonen styrkes av opp-lysningene i Norsk riksmålsordbok(NRO 1937), der det fremgår at led ibetydningen ’allfarvei; vei’ oppfattessom foreldet, mens led om en sjøveiderimot karakteriseres som «alminde-lig brukt».

Opplysningene i Riksmålsordbokenfaller sammen med opplysninger idanske ordbøker, som bekrefter at ledbrukt om ’vej’ oppfattes som litterærspråkbruk, poetisk eller arkaisk. Detsamme forholdet beskrives i svenskeordbøker: Ordet led forekommer dermest i skjønnlitterær sammenheng, oghelst med betydningen ’sjøveg’, menogså i visse faste uttrykk og som sisteledd i sammensatte ord. Det er likeveltrolig at prosjektledelsen kan ha hatt etsvensk forbilde for sitt ordvalg (jf.svenske navn som Kungsleden, Pile-grimsleden). Valget av ordet led med etabstrakt innhold ’retning’ istedenfordet alminnelige ordet veg (som i eldrenorske vegnavn som Kongeveien, DenFredrikshaldske Kongevei, Den Vest-landske Hovedvei, Den TrondhjemskePostvei) med referanse til konkreteveger begrunnes ikke i sammenhengmed drøftingen av skriveform. I detopprinnelige brevet fra Fylkesmannen iOppland til Miljøverndepartementet i

1992, der forslaget om å etablere envandreveg reises, forekommer bareordet veg.

Kritikk av prosjektledelsens språksyn og språkkunnskaperI 1994 ble det altså reist kritikk motbruken av betegnelsen pilegrimsleden.Prosjektets referansegruppe drøftet kri-tikken, men vedtok i 1995 at prosjektetfortsatt skulle kalles Pilegrimsleden,begrunnet med «en følelse av at denneformen bygger best opp under pro-sjektets idé og innhold». Prosjektled-elsen valgte å profilere prosjektets idéog innhold ved hjelp av et ord somikke hadde vært tillatt innenfor norskrettskriving etter 1938, som ble karak-terisert som ’foreldet’ og ’litterært’, ogsom ikke forekom i målføreområdenelangs vegen. Vurdert i lys av prosjekt-ets mål om å kombinere natur- og kul-turopplevelser og fremme og foreneinteressen for friluftsliv, natur og kul-tur synes dette valget å hvile på et kul-turbegrep som ikke omfattet eller tokhensyn til det levende språket i pro-sjektområdene. Kulturdepartementet –fagdepartementet for kultursaker, her-under også språk – som kunne hamedvirket til utvidelsen av prosjektetskulturbegrep, var imidlertid ikke re-presentert i referansegruppen og nev-nes heller ikke blant aktuelle sam-arbeidspartnere i dette og lignendeprosjekt i en håndbok som ble gitt utav Direktoratet for naturforvaltning i1994 i forbindelse med prosjektet.

Prosjektets referansegruppe ved-tok altså at prosjektet skulle kallesPilegrimsleden, men at en ville la«enhver bruke den form som i dag fal-ler naturlig», og at «de som føler at det

15S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

faller bedre inn i språket, kan brukePilegrimsleia». Det ble ikke gitt infor-masjon om at formen -leden faktiskikke var tillatt i henhold til rettskri-vingen. Følgende utsagn fra prosjekt-ledelsen kan tyde på at kunnskapsni-vået i saker som gjaldt lover og regel-verk for bruk av norsk språk i Norge,lot noe tilbake å ønske: «Når alt kom-mer til alt, blir dette en følelsessak, ogvi fant det derfor riktig å åpne formuligheten til å følge sitt språkhjerte.»Prosjektledelsen valgte å skille mellomden overordnete, statlige prosjektvirk-somheten på den ene siden – der denikke tillatte formen Pilegrimsleden villebli brukt – og den prosjektvirksomhe-ten som foregikk på underordnet,ikke-statlig hold, på den andre siden(seinere definert til kommunalt hold) –der en skulle kunne velge mellom dentillatte formen Pilegrimsleia og denikke tillatte formen Pilegrimsleden.Prosjektledelsen problematiserte ellerdefinerte imidlertid ikke grensene foransvars- og rettighetsområder mellomledelsen og «enhver». Det faktum atvedtaket faktisk bekreftet at alle kom-munene nå kunne benytte sin valgteoffisielle målform i prosjektsammen-heng i henhold til lov om målbruk ioffentleg teneste (målloven), i motset-ning til hva som hadde vært praktiserttidligere, ble heller ikke kommentert.Ledelsen orienterte om vedtaket omspråklig valgfrihet i prosjektets ny-hetsblad i mai 1994, men fortsatte like-vel å sende ut retningslinjer og materi-ell som ensidig viste skriveformen pile-grimsleden. Dette skjedde blant annet isammenheng med forskriftene av1995 for skilting og merking av veg-strekningen, som skulle sikre at vegene

skulle få et enhetlig preg. Forskrifteneinneholdt flere eksempler på skilt-typer, alle med skriveformen Pile-grimsleden. Den alternative – og tillatte– skriveformen Pilegrimsleia vises ellernevnes ikke, og forskriftene infor-merte heller ikke om språklig valgfri-het. I Nord-Trøndelag fylke vedtok enimidlertid å bruke formen -leia i allekommuner.

Språkrådet gjeninnfører ledI januar 1996 vedtok Norsk språkrådpå sitt årsmøte å gå inn for at skrive-formen led m. skulle gjeninnføres vedsiden av formen lei f. Dette vedtaketkan karakteriseres som oppsiktsvek-kende. Med dette vedtaket gjeninnfør-te man en form som ble fjernet frarettskrivingen i 1938, og som var blittbetegnet som foreldet i Norsk riksmåls-ordbok i 1937. I tillegg ble vedtaketfattet på et tidspunkt der en utbredtholdning var at en burde redusere an-tall valgfrie former i språket. For pro-sjektledelsen løste vedtaket i Språk-rådet en pinlig situasjon. For kritiker-ne av prosjektets språkbruk må ved-taket ha fortont seg som et bestillings-verk i denne sammenheng.

Vegskilt skaper stridVåren 1997, i siste fase av prosjektar-beidet, satte Statens vegvesen i Sør-Trøndelag opp en rekke skilt med tekst-en Pilegrimsleden, i samsvar med tekst-en i prosjektledelsens forskrifter fra1995, og uten kjennskap til at flerekommuner ønsket teksten Pilegrims-leia. Handlingen utløste en ny bølge avkritikk mot prosjektledelsen, fra kom-munalt og privat hold, deriblant fra enbrevskriver som ordla seg slik:

16 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

«Denne skiltinga er eit hån mot byg-dafolket, mot kulturarven vår og motspråket vårt.» I prosjektets sluttfaseble det ikke truffet tiltak for å rette opptekstingen i Sør-Trøndelag, og vandre-vegen til Trondheim ble åpnet sommer-en 1997 med skiltteksten Pilegrims-leden. Kritikken vedvarte imidlertidetter prosjektets avslutning. Etter hen-vendelse fra flere kommuner i fylket,som forlangte at skilttekstene ble end-ret, bad Statens vegvesen i Sør-Trøndelag i 1998 Vegdirektoratet om åvurdere en navneendring, og anbefal-te at navnet ble endret til Pilegrimsleia ialle fylker. Anbefalingen var i samsvarmed vedtak både i fagnemnda i Norskspråkråd (1996) og i Statens navne-konsulenttjeneste (1997 og 1998). Fag-nemnda begrunnet sitt vedtak med at-leia var fellesform for bokmål ognynorsk og altså kunne skape denønskete språklige enheten mellombokmåls- og nynorskkommuner, i mot-setning til formen -leden. Statensnavnekonsulenter anbefalte formen -leia på grunnlag av kravet i lov omstadnamn om at en ved fastsettelse avskrivemåten for et stedsnavn skal tautgangspunkt i den nedarvete (tradi-sjonelle) lokale uttalen av navnet.Høsten 1998 inviterte prosjektledelsenalle berørte kommuner og fylkeskom-muner til seminar der det blant annetble orientert om mulighetene for å ta ibruk skriveformen Pilegrimsleia i infor-masjonsmateriale og på skilt. At sakenkom på dagsordenen nok en gang,skyldtes trolig blant annet et brev fraVegdirektoratet til prosjektledelsentidligere samme år, der Vegdirektora-tet påpekte at informasjonen til skilt-

myndighetene (kommunene og Veg-vesenet) om språklig valgfrihet ikkehadde vært god nok. Vegvesenet i Sør-Trøndelag foretok i løpet av 1999omskilting av vegen i de kommunenei fylket som ønsket det.

I ettertankens lysI ettertid er det ikke vanskelig å kriti-sere ledelsen for Prosjekt pilegrimsledenfor å ha oversett språkets plass i etkulturbevarende prosjekt av dennekarakter og omfang, og for ikke å haforstått rekkevidden av sitt språkvalg iforhold til gjeldende lover og regel-verk for språkbruk og skrivemåten avstedsnavn i Norge. Det tjener imidler-tid prosjektledelsen til ære at den ikkehar lagt skjul på at prosjektet medførtebevisstgjøring omkring slike forhold,noe de følgende utsagnene fra 1998 og1999 viser: «No i ettertid er det lett åsjå at DN/RA [Direktoratet for natur-forvaltning/Riksantikvaren] i oppstart-inga av prosjektet kunne vore langtmeir medviten om at språkforma ogdialektane varierer langs ruta både frånord og sør til Trondheim. Dette kunnei neste omgang gjeve som resultat atmateriell av ymse slag som skilt ogbrosjyrer i utgangspunktet fekk to-språkleg drakt.» … «Det er å vone atdebatten og presseoppslaga har ført tilstørre medvet om språket vårt mellomfolk flest. Slik kan vi vel seie som iordtaket, at ikkje noko er så ille at detikkje er til gagn for noko.»

Forfatteren ønsker at eventuelle kom-mentarer til artikkelen blir sendt tileli.ellingsve@hf.ntnu.no

17S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

SOM VI VEIT, finst det eit yrjandemangfald av livsformer i naturen.Biologane kan fortelje oss at alt dettehar utvikla seg frå primitive eincellaorganismar. Noko tilsvarande kan visjå i språket, utan at vi dermed skaldra parallellen for langt og oppfattespråket som ein levande organisme,slik det til dels vart gjort før. Vi trengikkje gå lenger enn til våre eigne dia-lektar for å møte eit påfallande mang-fald av former på ulike nivå i språket.Det som i utgangspunktet ser ut til åvera den enklaste lydsekvens, kan gjedei mest varierande resultat.

Eit av dei mest frekvente orda ispråket vårt er det vi omtalar oss sjøl-ve med (når vi ikkje brukar namnetvårt), altså det personlege pronomeneti første person eintal, subjektsform – eg.Variantane går her tilbake på to «urty-par» på det norrøne språksteget, vest-nordisk ek og austnordisk jak, som beg-ge må ha funnest på norsk område.Frå den siste har vi fått utvikla deitypiske austlandsformene je, jei o.l.,med j først i ordet.

Ut frå ek har vi fått uttalevariantarsom sprikjer frå den tronge vokalen i(Romsdal, Sunndalen, Snåsa og Li) tilden heilt opne æ, som vi finn på mykjeav trøndersk og nordnorsk språkom-råde. Korleis kan dette ha seg? Førstmå det ha gått for seg ei svekking av k-en til g, slik at vi fekk forma eg.

Overgang frå p, t og k til b, d og g i vissestillingar i ordet hører heime på Sør-landet («den bløde kyststribe») oglengst sør på Vestlandet. Men akkurati pronomenet eg ser det ut til at vi harfått «blaut» konsonant over heile lan-det, jamvel om det finst ein tradisjonfrå ytre Nordmøre (Aure, Smøla) omat somme riktig gamle, som var føddetidleg på 1800-talet, skal ha sagt bådeæk, mæk og dæk. Fell g-en i eg bort, vilresultatet bli e. Ei såkalla «lågning» avvokalen til æ (som i hæst for hest, og til-svarande utviklingar i t.d. fesk for fiskog bøgd for bygd) er også ein heilt nor-mal prosess, og dermed kan vi forklarebåde æg og æ.

Forma i har truleg oppstått som eintrykklett variant av eig eller ei. Det erikkje uvanleg at personlege pronomenhar ulike former i trykksterk og trykk-lett stilling, jf. han og ‘n. Overgangenfrå eg til ei(g) er ei diftongering av sameslag som når ordet veg kan bli uttalaveig.

Dialektgeografien støttar opp underdenne teorien om opphavet til forma i.I-området i Romsdal grensar opp tilSunnmøre, der dette pronomenet haruttalen ei, medan i-området i Nord-Trøndelag står i kontakt med Inner-Namdalen, der pronomenet lyder eig.Ein har nok opphavleg hatt både ei(g)og i i begge områda, fordelt somtrykksterk og trykklett variant, og

18 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Frå einfelde til ordyrje

TOR ERIK JENSTAD

med kvart har ein gjennomført antenden eine eller den andre forma i allestillingar.

Eit anna moment som talar for den-ne forklaringa, er at den ubundneartikkelen ei (til dels også eit) i ein deldialektar har den trykklette forma i.Ein kan altså snakke om både i bygd ogi hus for ei bygd og eit hus. Somme sta -der er dette også gjennomført i trykk-sterk stilling.

Utviklinga i jamvektsordEi ordgruppe som kan utvikle dei mer-kelegaste former frå eit enkelt utgangs-punkt, er dei såkalla jamvektsorda. Detteer tostava ord som i norrøn tid haddekort rotvokal med kort konsonantetter rotvokalen. Det er i det austnor-ske dialektområdet (austlandsmål ogtrøndermål) at slike ord får særbe-handling, og det gjer seg særleg gjel-dande i kategoriane hokjønnsord somendar på trykklett e, som veke og vise(såkalla svake hokjønnsord), og i infini-tiv av verb. I dette området kan rotvo-kalen og endingsvokalen i slike ordjamne seg ut etter kvarandre på ulikemåtar.

Spesielt mykje variasjon kan det bli iord som på norrønt hadde ein ∂́ (einstemd lespelyd, som til dømes i en-gelsk either) mellom rotvokalen og end-ingsvokalen. Vi skal sjå på eit døme pådet, og vel norrønt i∂́a ‘bakevje’, som imoderne norsk blir skrive ide. I tilleggtil nominativsforma i∂́a hadde norrønti∂́u i dei tre andre kasusa (akkusativ,genitiv og dativ), og det er denne for-ma som er utgangspunktet for sommeav dialektformene i dag.

Ein uttale som bokstavrett tilsvararvåre dagars skriftform ide, finn vi tru-

leg berre somme stader på Nord-Vestlandet. Etter vanlege reglar i nor-ske målføre finn vi så uttaleformersom ie og ia på Sørlandet, Vestlandetog i Nord-Noreg. Også i Austfold ogTelemark finst forma ie. På Helgelandkan ordet lyde nærmast som iæ, ogsomme stader nordpå er også notertija, som har ein j innskoten mellom deiopphavlege vokalane. Frå Vesterålen erjia registrert. Det er spreidde einskild-belegg på iu i austlandsområdet. Heilavkorting til i’ kan ein støyte på i Lo-foten og Vesterålen.

Som resultat av ein velkjend og van-leg lågningsprosess har ordet fått e somrotvokal ein del stader: ea finst i Fosen,Ytter-Namdalen og i Nord-Noreg, eeer brukt i Folldal, eå på Nordmøre og iytre og nordre delar av Namdalen, eoeller eu i Gudbrandsdalen og einskild-vis på Nordmøre, og ordet kan veraheilt nedskore til e’ på Nord-Fosen og isøre delar av Ytter-Namdalen. Stun-dom kan rotvokalen vera enda meirlågna: æe (Eid i Romsdal, Bardu iTroms).

Dei merkelegaste formene av detteordet har vi likevel innanfor jamvekts-måla. I Engerdal og Nord-Østerdalenhar ein öe eller liknande, og tilsvaran-de former går vidare inn på trønderskområde i øvre og midtre Gauldalen (iSingsås også aue). Konsonanten mel-lom vokalane er bevart og forlengd iden mykje utbreidde austtrønderskeforma uddu, som også er kjend i stad-namn som Udduvoll. Uddu har detheitt endatil i bymålet i Trondheim. Isomme trønderdialektar kan det ogsåbli sagt øddu (Tydal, Verdal, Snåsa), ogden lydrette jamningsforma i Inner-Namdalen er oddo.

19S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Med utgangspunkt i dei utjamnaformene kan ein så ved bortfall avmellomkonsonanten få u’ eller uu (Mel-dal, Rennebu, Oppdal, Horg).

Når ein i trøndermål også finn vari-antar som veo, vuddu, vøddu og vu’,særleg i samansetjingar som attveo,bakvuddu, kringvøddu o.l. (som alle ty-der ‘bakevje, ringstraum’), går dettehelst tilbake på ei utgangsform vode.Men kor ein no reknar, har norrønt i∂́aoppfylt det norske språklandskapetmed over tjue forskjellige former!

KvaeDet siste dømet vi skal ta for oss for åillustrere det slåande mangfaldet avformer som kan finnast i dialektanevåre, er også eit svakt hokjønnsord.Ordet er kvåe eller kvae «harpiks».Dette er eit såkalla overvektsord, i allefall i utgangspunktet, sidan det harlang rotstaving. Den norrøne forma erkvá∂́a, der á markerer lang a-lyd. Mensom vi skal sjå, oppfører det seg tildels som eit jamvektsord. Det er ellesikkje uvanleg at ordet har gått over tilhankjønn, stundom også til inkje-kjønn.

Forma kvae er truleg den mest van-lege i austlandsområdet, og ho finstelles spreidd i alle landsdelar, ofte tru-leg som innslag frå skrift. På Aust-landet seier ein mange stader ogsåkvaa (med to stavingar), og innimel-lom finn vi kva, som er inkjekjønn.Forma kvåe (eller kvåa, i a-målsområdeti Sørvest-Noreg på stader der ordetframleis er hokjønn) kan vi registrerefrå Telemark, Agder og oppover heileVestlandet til Romsdal, ofte i lag medandre former. Også i Gudbrandsdalenseier dei kvåe. I dei mest typiske kyst-

områda har ein i mange høve ikkjeordet i det heile, og nyttar i stadenlånordet harpiks eller harpeis(e). Varian-tar som held på d-en, finn vi i eit liteområde på Nord-Vestlandet, med kva-de i Nordfjord (her også kode) og kvådepå søre Sunnmøre. I Agder og Roms-dal finst også forma kvoe, her og der påVestlandet kvoa, og i Nesna er kvoä opp-skrive; sjå meir om variantar med o-vokal nedanfor.

I austlandsdalane kan vi sjå at ordetfår jamvektsformer: kvåo eller kvao iValdres, kvåu eller kvau i Hallingdal,og kvøu (med ein spesiell ø-lyd) iTelemark og øvre Numedal. Kveu erregistrert frå Nore i Numedal. Kvu’ ogkvo’ frå Oppdal i Sør-Trøndelag måogså gå tilbake på jamvektsformer, ogdet same gjeld truleg kvue, som ernotert frå Hustad i Romsdal.

V-en kan falle bort, noko som gjevoss former som kåe (Odal, Solør, Øster-dalen o.fl. i Hedmark fylke, Lesja, ein-skildvis i Telemark, Bardu og Målselv)eller kåa (av og til i Hordaland). Før v-enforsvann, kan han ha verka med til atå-en endra seg til o. Resultatet av detteblir kode (Nordfjord, Sunnmøre), koe(somme stader i Østerdalen, Øyer,Nedre Telemark, Vestfold, Sunnmøre,Romsdal, Nordmøre, øvre og midtreGauldalen, rørosbygdene, Selbu, Tydal,innimellom i Nord-Noreg), koa (a-måls-området på Vestlandet; mange stader iNord-Noreg – her også som koæ) ellerforkorta ko(‘) (av og til på Sunnmøre,svært vanleg i Trøndelag, ofte i Nord-Noreg). Ku’ i Rennebu går truleg ut fråkvu’, ei form som ein enno har i gran-nebygda Oppdal.

20 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Til side 32

NYLIG KOM EN RAPPORT fra Norgesforskningsråd som heter «Språk-teknologi i Norge – eksisterende og på-krevet forskning». Rapporten er skre-vet av forskere som selv arbeider medsentrale språkteknologiske forsknings-prosjekt. Rapporten gir en oversiktover språkteknologisk forskning og ut-vikling i Norge, hvilke prosjekt somforegår hvor, og hvilke utfordringerNorge står overfor på dette fagom-rådet. I tillegg gis en kort oversikt overdet som skjer i Sverige, Finland ogTyskland.

Det kommer stadig flere og flereprodukt på markedet som baserer segpå språkteknologi. De fleste av disseer engelskspråklige, og behovet fornorske utgaver er opplagt. Skal mannyttiggjøre seg system som har auto-matisk korrekturlesing, automatisktekstsammendrag, eller som kan over-sette maskinelt, har innebygde dialog-er eller lignende, blir det vanskelig foren norsk bruker å benytte norsk omikke systemet er basert på norsk språk.Talestyring av maskiner, taleproteserog høgtlesing av e-post blir ikke såfunksjonelt og tilgjengelig for folk flesti Norge om man bare kan benytte en-gelske versjoner.

Rapporten peiker på at det er nød-vendig å utforske det norske språketog utvikle språkteknologiske produktbasert på denne kunnskapen for at detskal være mulig å få full uttelling avdenne typen produkt for norske bruk-ere. Den språklige informasjonen dissesystemene inneholder, er svært komp-leks og basert på strukturen i det språk-et de er utviklet for. Det er derfor taleom langt mer enn tilpasning til norskfor at de skal kunne analysere og i nesteomgang produsere norsk.

Ny kunnskap utvikles i møtet mel-lom fag som tradisjonelt ikke har hattså mye med hverandre å gjøre (tekno-logi, lingvistikk og akustisk fonetikk),og den nye innsikten kan resultere iprodukt som kan gjøre hverdagenenklere for folk flest. Rapporten kon-kluderer med å foreslå et norsk språk-teknologisk program i regi av Norgesforskningsråd.

Signaler tyder på at Norges forsk-ningsråd kommer til å sette i gang etslikt program, og det kan i samme for-bindelse nevnes at Norsk språkrådarbeider med en språkpolitisk hand-lingsplan for norsk språk og IKT derbl.a. spørsmålet om en norsk språk-bank blir tatt opp.

21S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Språkteknologi i Norge

TORBJØRG BREIVIK

22 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

En av tre nordmenn leser så dårlig atde vil ha vanskeligheter med å klareseg i arbeid og fritid. Dette viser dennorske delen av en internasjonal rapportom voksnes leseferdighet (Second Inter-national Adult Literacy Survey, SIALS). INorge har 5000 personer mellom 16 og65 år deltatt i undersøkelsen.

Undersøkelsen har målt i hvilken graddeltakerne kan nyttiggjøre seg uliketyper skriftlig informasjon, både i ar-beidsliv og fritid. Testene er delt i femulike nivåer, fra nivå 1 med enkle tekst-er, konkret informasjon og enkle regne-stykker til nivå 5 med kompliserte tekst-er og avanserte regneoperasjoner. De tolaveste nivåene er vurdert slik at de ikkeer tilstrekkelige for å kunne fungere til-fredsstillende i arbeidsliv eller sam-funnsliv. Deltakerne er blitt testet på treulike typer tester: løpende tekst, lesingav dokumenttekster og lesing av tekstmed kvantitativt innhold.

I Norge fordeler deltakerne seg med30 prosent på nivå 1 og 2 og 70 prosent pånivå 3, 4 og 5. Dårligst kommer vi ut nårdet gjelder prosatekster, best når det gjel-der lesing av dokumenter og regnestyk-ker. Undersøkelsen viser at voksne under45 år er flinkere til å lese alle typer teksterenn de over 45 år. Nivået for leseferdighet

har sammenheng med utdanningsnivået.Det er forholdsvis flere personer medbare grunnskoleutdanning på de to laves-te nivåene, mens de fleste med høyereutdanning ligger på nivå 3, 4 og 5.

Det er en klar sammenheng mellomarbeidsledighet og leseferdighet. På detlaveste nivået er det prosentvis 3–4 gang-er så mange arbeidsløse som personermed arbeid. Mer enn 2/3 av dem sombefinner seg på nivå 1, mener at deresferdigheter på de tre aktuelle områdeneikke setter begrensninger for framtidigejobbmuligheter.

Ulike former for voksenopplæringsynes å ha positiv effekt også på lesefer-digheten. For alle undergrupper (kjønn,alder, yrke og utdanning) skårer de somhar deltatt i slike opplegg siste året, klarthøyere enn de som ikke har deltatt.

Senter for leseforsking ved Høg-skolen i Stavanger har hatt det fagligekoordineringsansvaret for prosjektet heri landet. Formålet med undersøkelsen harm.a. vært å kunne sammenligne lesefer-digheten i ulike land og belyse hvordanleseferdigheten fordeler seg ut fra variab-ler som alder, utdannings- og yrkesbak-grunn.

(Fra pressemelding fra KUF 8.9.2000)

Slik leser voksne i Norge

SkrivereglarKomma eller ikkje komma, aksent eller ikkjeaksent? Svaret kan du finne her:http://www.sprakrad.no/regler.htm.

På denne sida legg Språkrådet ut grunn-leggjande informasjon om skrivereglar ogandre språkreglar.

Namn på språkSpråkrådet har nyleg oppdatert oversynetover namn på språk, og har m.a. teke medISO-kodar. Lista ligg her: http://www.sprakrad.no/spraknor.htm.

ORDTILFANGET I NYNORSK har voredrøfta fleire gonger i Norsk språk-råd dei seinare åra, og i februar 1999vedtok rådet eit sett retningslinjer foropptak av tyske og danske importord(lånord) i nynorske ordbøker og ord-lister, jf. ein artikkel av Jan Terje Faar-lund i Språknytt 2-99.

Skuleordlister skal godkjennast avNorsk språkråd. Sekretariatet i Språk-rådet, med støtte i fagnemnda, har fåttfullmakt til å praktisere retningslinje-ne når ordlisteredaktørar søkjer om åfå godteke ord som skal oppførast iordlistene. I 2000 har Språkrådet be-handla søknader for to ordlister, oggjeve grønt lys for mange ord som harvore haldne ute frå nynorsknorma før.

Den første retningslinja er overord-na: «Ord som har stor utbreiing i norskedialektar, bør ikkje haldast ute frå ny-norske ordlister og ordbøker». Deretterkjem ein serie avgrensingar, først: «Einskal leggje vekt på om ordet alt er i van-leg bruk i skriftleg nynorsk». Ut frå deikjeldene til faktisk språkbruk vi harkunna byggje på, har vi gjeve klarsignalfor ein heil del vanlege ord, t.d. bryderi,fortsetje, forvandle, krets, kveg og vever.

Den andre avgrensinga er: «Ein tekikkje opp ord når dei er synonymemed etablerte nynorskord og ligg nærslike ord i bygnad og skrivemåte». Detvil seie at ein godtek ikkje formene«advare» og «ørkeslaus», fordi «åtva-

re» og «yrke(s)laus» er den nynorskeskrivemåten av orda. Vi har vurdertdet slik at vi tek ikkje opp forma«løpe» når vi har «laupe» frå før, mensa ja til kjedeleg fordi det er nokså uliktdet vanlege nynorskordet, «keisam».

Retningslinja «Opptak av ord i ei ord-klasse treng ikkje føre til at ein tek opptilsvarande ordstamme i andre ord-klasser» vil seie at ein kan ta opp eitord isolert utan tanke på om det eraktuelt i andre bøyingsformer. Difor erdet greitt med ordet uansett (det ermykje brukt både i skrift og tale) sjølvom verbet «ansjå» blir halde utanforordlistene; betenkt har stått i ordlistenelenge, men ikkje infinitiven «betenkje».

Det er òg retningslinjer for særlegeordgrupper, for det første «Ein tekikkje opp ord med førestavingane an-og be- der nynorsk i same tyding harsame ordrota utan den aktuelle føre-stavinga, eventuelt med etterfølgjandepreposisjon». Døme på ord med an- vidifor har gjeve avslag på, er «anrop»og «ankomst», fordi vi har ord som«rop, tilrop» og «framkomst» frå før.Her er det eit vanskeleg avvegings-spørsmål i kva tilfelle orda faktisk harsame tyding. Ord vi derimot har god-teke, er anerkjenning, anta og antyde.Ord på be- vi har gjeve avslag på, er«beføle» (jf. «føle på»), «bekostning»(jf. «kostnad»), mens vi har godtekebegjær, beskjeden og bestikking.

23S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Fleire nynorskord etter nye retningslinjer

MARIT HOVDENAK

Substantiv på -else er det ei eiga ret-ningslinje for: «Ord på -else kan takastopp berre når ein ikkje har synonymeord på -ing, -nad eller utan etterstaving.Døme: Ikkje anerkjennelse, frigjørelse,besvarelse.» Av ord på -else som ein nokan ta med, nemner vi følelse, hevelse ogskuffelse. I denne samanhengen spelardet inga rolle at vi har innarbeidde ord inynorsk frå før (jf. «kjensle», «vonbrot»),det viktige er at ein no kan skrive fleireord som er vanlege i dialektane.

Det er mest utførlege retningslinjerfor substantiv på -heit. Det har kommenokre slike ord inn i ordlistene dei siste15–20 åra, t.d. «dumheit», «offentleg-heit» og «ømheit».

No gjeld desse restriksjonane:«a) Ein tek ikkje opp -heit-avleiingarav perfektum partisipp, presens parti-sipp og av adjektiv på -et(e)/-ut: Ikkjefordømtheit, klossetheit.b) Ord på -laus skal ha -løyse someinaste avleiing. c) Ord på -sam skal ha -semd someinaste avleiing. d) Ord som i nynorsk har etterstaving-ane -dom, -leik og -skap i allmenn bruk,skal ikkje takast opp med -heit.

e) Ein godtek ikkje -heit-ord der kort-avleiingar er i bruk i dialektane.Døme: samvit, rettferd, vanske, ikkjesamvittigheit, rettferdigheit, vanske-legheit».

– Her har vi sett det slik at når språ-ket vårt har eit adjektiv, kan språkbru-karen alltid lage eit tilhøyrande sub-stantiv ved å leggje til -heit. Endingamå no reknast som ei ordinær og pro-duktiv ordlagingsending i nynorsk.Av godtekne ord nemner vi enkelheit,ferdigheit, høflegheit og kunstferdigheit.Nokre av -heit-orda har stor frekvens idaglegtalen, mens andre kanskje føre-kjem ein sjeldan gong. Somme er red-de for at -heit-orda skal dra med segein meir substantivisk stil i nynorsk.Her vil vi minne om at det er ikkje set-ningar Språkrådet har godkjent, menenkeltord. Det at Språkrådet no opnarfor at ein kan bruke fleire ord på -heit,vil ikkje seie at vi oppmodar om åskrive meir substantivisk – vi tilbyrstørre fridom i ordvalet.

Meir informasjon her:http://www.sprakrad.no/ordnyno.htm

24 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Norsk språkråd delte 26. oktober utdiplom for godt navnevett til 15 fore-tak i Nordland. Diplomutdelingen er etledd i Språkrådets kampanje mot unød-vendig bruk av engelsk i norsk, og er enoppmuntring til bedrifter som har valgtgode norske navn på virksomheten sineller på vareslag. Blant diplomvinnernevar kaffebaren «En kopp» i Bodø, reklame-byrået «Mål og Mening» på Sortland, kles-butikken «Møysalen» i Bodø, treningssen-teret «Friskhuset» i Bodø, kafeen «Piloten»

i Brønnøysund, bakeriet «Bakehuset – Ensmule Bedre» og bilstereobutikken «Lydpå hjul» i Bodø.

Fylkeskultursjef Aaslaug Vaa delte utdiplomene, og medlem i Språkrådet, BjørgGaathaug, orienterte om bakgrunnen forkampanjen. Jan Gunnar Hoff og KristianJohansen stod for de musikalske innslag-ene. Språkrådet startet kampanjen i 1990.Kampanjen sprer informasjonsmateriell tilblant annet næringslivet og skolen.

Godt navnevett i Nordland

Iet brev til utdanningsminister TrondGiske i september bad Norsk språk-råd Kirke-, utdannings- og forsknings-departementet avvise forsøk medvalgfritt skriftlig sidemål i videregåen-de skole. Valgfri skriftlig sidemålsopp-læring vil være et brudd med norskspråkpolitikk, og forsøk med fritakkan på sikt få svært alvorlige følger forlikestillingen mellom bokmål og ny-norsk, skrev Språkrådet. Bakgrunnenfor brevet var et forslag i Oslo bystyreom forsøk med valgfri skriftlig side-målsundervisning.

Språkrådet pekte på at det er et sterktbehov for pedagogiske forsøk medsikte på å bedre elevenes skrivekom-petanse både i sidemål og hovedmålog med sikte på å skape en bedre for-ståelse for den norske språksituasjo-nen. Språkrådet bad derfor utdan-ningsministeren ta initiativ til slikeforsøk, og bad også om at det blir satt iverk tiltak for å bedre lærernes kom-petanse, særlig når det gjelder under-visning i nynorsk sidemål. Vi gjengirher brevet til utdanningsministeren:

25S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Norsk språkråd ber KUF avvise valgfritt skriftlig sidemål

Byrådsak 205/00, Oslo kommune, ”Sidemål i videregående opplæring”

Vi viser til innstillingen fra Oslo byråd til bystyret i Oslo 7.8. i år: «Oslo kommunesøker Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om forsøk med valgfri skrift -lig sidemålsopplæring i videregående skole.» Vi viser også til alternative forslag somer lagt fram.

Norsk språkråd hilser med glede en pedagogisk debatt om metoder for å forbedreopplæringen i våre to språkformer nynorsk og bokmål. Vi vil likevel klart advare motforsøk med valgfri skriftlig opplæring i sidemålet, og ønsker å legge fram vårt prinsi-pielle syn i denne saken.

To offisielt likestilte målformer Et forsøk med valgfri skriftlig sidemålsopplæring vil være et brudd med norskspråkpolitikk, som siden 1885 har hatt som en grunnleggende premiss likestillingmellom bokmål og nynorsk. Likestillingsvedtaket ble gjort av Stortinget, og da side-målsstilen ble lovfestet for gymnaset i 1907, var det en viktig historisk markering avat de to målformene var likestilte.

Et av Språkrådets hovedansvarsområder er knyttet til å fremme en reell likestil-ling mellom nynorsk og bokmål. En åpning for fritaksforsøk i skriftlig nynorsk side-mål kan få svært alvorlige følger for denne likestillingen både på kort og lang sikt. Vimå derfor innstendig be om at slike forsøk ikke blir iverksatt.

Læreplanen og sidemålsopplæringenL97 innebar en oppvurdering av nynorskundervisningen i grunnskolen og åpnet foren nyorientering i sidemålsundervisningen i forhold til tidligere læreplaner i norsk.For videregående opplæring la Reform 94 opp til en formell styrking av “tospråks-opplæringen” på allmennfaglig studieretning. Eksamensordningen forutsetter reelllikestilling mellom nynorsk og bokmål, og fagplanen gir uttrykk for at opplæringen ibokmål og nynorsk er en del av den generelle skriveopplæringen. Denne læreplanener landsgyldig.

Hensynet til likestilling mellom målformene har vært et mål for de sakkyndigesom har utarbeidet planen, for skolestyresmaktene og Stortinget. I lys av norskpla-nens intensjon er det viktig at en eventuell forsøksordning med det mål å styrke denskriftlige kompetansen i hovedmålet ikke gjennomføres på bekostning av opplæ-ringen i skriftlig sidemål.

Konsekvenser for høyere utdanning og arbeidslivHittil har det vært et vilkår for generell studiekompetanse at studentene har fått

skriftlig opplæring i begge målformer. I en rekke stillinger i skoleverket, i statsadmi-nistrasjonen og i en del andre administrative stillinger er yrkesutøvere pålagt åbeherske begge målformer skriftlig. Norsk språkråd har i årevis registrert mangelfullnynorsk-kompetanse i samfunnet. Statsinstitusjonene har vanskelig for å etterlevemålloven, og mange av dem grunngir dette med at kompetansen i nynorsk hos deansatte er for dårlig. Dersom skriftlig nynorsk blir valgt bort i videregående opplæ-ring, vil denne situasjonen ytterligere forverres. Vi vil videre understreke Oslos spe-sielle situasjon, fordi landets hovedstad har så stor del av de statlige stillingene.

Tiltak for å forbedre sidemålsundervisningen Kritikken fra elevene, slik Norsk språkråd har oppfattet den gjennom presseinnleggog i direkte kontakt over telefon og e-post, rammer flere nivåer i skolen. Elevenepeker på manglende lærerkompetanse, negative lærerholdninger, dårlige undervis-ningsmetoder og manglende legitimering av nynorskopplæringen. Disse forholdenehenger naturligvis sammen, og det er ikke gjort i en håndvending å snu situasjonen.

a) Lærerkompetansen Skal lærerne få til den vekslingen mellom bokmål og nynorsk i undervisningen somer nødvendig, må de mestre begge målformer godt. De må være i stand til å brukenynorsk som tavlespråk “på sparket”, og ellers kunne skrive god nynorsk. Dennekompetansen mangler hos mange norsklærere. Utvalget som evaluerte norskfaget iallmennlærerutdanningen på oppdrag fra KUF i 1998, sier i rapporten sin at en viktiggrunn til høy strykprosent i norsk blant allmennlærerstudenter, er at de ikke kan skri-ve nynorsk. Usikre lærere gir dårlig undervisning, og de vil i liten grad være nyska-pende og bryte ned nedarvede undervisningstradisjoner. Kritikken fra elevene ram-mer altså lærerutdanningen, og det bør vurderes om den bør legges om, få øktundervisningstimetall osv. Etter endt utdanning må lærerne gis anledning til å gå på

26 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

kurs, og det bør utarbeides spesielle opplegg for lærere med henblikk på undervis-ning i nynorsk som sidemål.

b) Negative lærerholdninger I rapporten fra forsøket med sidemålseksamen til jul i tredje klasse (Fagerborg ogLaksevåg videregående skoler, 1996) heter det blant annet: “I sine frie kommentarertrekker mange elever fram nettopp mangelen på motivasjon og inspirasjon hosnorsklærerne når de kommenterer sine tidligere erfaringer med sidemålsundervis-ning. Dette legger flere elever vekt på når de kommenterer hvilke faktorer som harformet deres holdninger til sidemålet og sidemålsundervisninga.” Vi kan dessverreikke se bort fra at noen norsklærere har slik uvilje mot nynorsk at de helst ikke bur-de undervise i emnet. For elever som har tillit til at en fagperson vet hva han ellerhun uttaler seg om, får slik negativ holdning stor gjennomslagskraft. Større kompe-tanse i og kunnskap om undervisningsemnet vil trolig være med på å minske dennegative innstillingen hos den enkelte lærer. Derfor bør økt kunnskap og metodikk isidemålsundervisning prioriteres i etterutdanningen.

Forsøksordninger for å styrke sidemålsopplæringen Når resultatet av morsmålsundervisningen er for dårlig, må målet være å forbedreundervisningen i begge målformer. Vi har så langt ikke hatt større forsøk i skolen derstyrking av sidemålsopplæringen har vært en grunnleggende premiss. Norsk språk-råd ville derfor hilse velkommen forslag om å sette i gang slike forsøk. To forutset-ninger må imidlertid etter vårt syn være oppfylt:

Forsøksordningen må ikke dreie seg om valgfri skriftlig sidemålsundervisning,eller åpne for karakterfritak. Målet med forsøket må være at elevene skal øke sinskrivekompetanse i begge skriftspråkene.

Dernest er det ønskelig at elevenes kunnskap om og innsikt i den norske språk-situasjonen blir bedre. På den bakgrunn er det trolig mulig å få fram endrede hold-ninger til den over hundre år gamle kulturarven som nynorsk representerer. Norskspråkråd mener at slike faglig baserte forsøksordninger, med siktemål å styrke ele-venes samlede morsmålskunnskap, er et viktig tiltak i dagens situasjon.

KonklusjonNorsk språkråd ber departementet 1 ta initiativ til forsøk med alternative former for undervisning med sikte på at elev-

ene bedrer sin skrivekompetanse både i sidemål og hovedmål, og med siktepå å skape bedre forståelse for den norske språksituasjonen

2 ta initiativ til tiltak for å bedre lærernes kompetanse, særlig når det gjelder under-visning i nynorsk sidemål

3 avvise forsøk som innebærer valgfri skriftlig opplæring i sidemålet

Norsk språkråd gjør gjerne nærmere rede for sitt syn i et eget møte med departe-mentet.

27S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

e-postnomade Hvis du er lei av å måtteskifte e-postadresse hver gang du bytter jobb,[…] kan en gratis e-postkasse på Internettvære et velsignet supplement til din vanligekonto. Det eneste du trenger er tilgang til enPC med Internett-tilkobling, så har du alleforutsetninger for å bli en oppdatert e-post-nomade, enten du sitter krumbøyd i kontor-stolen eller sliter sanddyner i Syden.

Aftenposten 2.9.2000.

ergogen I går rygget Bjørge Stensbøl ogOlympiatoppen inn i garasjen, la seg flate ogforbød all bruk av kosttilskudd som er såkaltergogene, eller prestasjonsforbedrende.

Dagsavisen 2.10.2000. – Av gresk ergon ’arbeid’ og -gen

’som skaper, frambringer’.

førstegangssoner Som det eneste fengseleti landet har Larvik kretsfengsel bare fangersom soner sin første dom. Slik unngår deuerfarne lovbryterne å bli påvirket av merhardbarkede kriminelle. Målet er å få første-gangssonerne lovlydige når de slipper ut.

Romsdals Budstikke 25.9.2000.

gelékondom, vaginagelé Kanadiske forsk-ere har utviklet et nytt «kvinnekondom» igelé-form som for første gang gir kvinner

kontroll over sin helse, uten å måtte be denmannlige partneren bruke kondom. Vagina-geléen beskytter mot både seksuelt overførbaresykdommer og graviditet. Det er forskere vedLaval-universitetet i Quebec som har utvik-let «gelé-kondomet» ifølge bladet Legemidlerog Samfunn.

Dagsavisen 13.9.2000.

nettbunad nynorsk.no har fått ny nettbu-nad! Vi har framleis nokre småproblem medlenkeråte, men arbeider med å få retta opp idei verste tilfella.

Fra nettstedet http://www.nynorsk.no i juli 2000.

– Jamfør bladbunad og bokbunad.

nettvert En nettvert er i en relativt storgrad til stede i et nettbasert forum og har fle-re funksjoner. Først og fremst ved å holde etekstra godt øye med nye brukere, men ogsåfor å kunne korrigere og hvis det er ønskeligfjerne uønskede bidrag.

Håkon Styri i et innlegg i Ordsmia 2.8.2000.

nødsekk En nødsekk er en sekk med utstyrsom skal hjelpe oss å overleve et forlis der vimå forlate båten. Men hva skal vi pakke idenne sekken, og hvordan. Praktisk Båtliv harsatt sammen en nødsekk for bruk på kyst- ogskjærgårdsseilas.

Fra bladet Praktisk Båtliv nr. 5/2000.

ordsmie Ordsmia er betegnelsen på etnettforum satt i gang av Språkrådet (sehttp:/www.sprakrad.no) i mars 2000.Det er et sted der en diskuterer ordbrukog prøver å finne fram til gode norskebetegnelser bl.a. for nye gjenstander ogfenomen som den tekniske utviklingafører med seg. – Jamfør de eldre ordaordsmed og rimsmed.

28 S P R Å K N Y T T 4 / 2 0 0 0

Når eit ord er førtopp i denne spal-ta, tyder det berreat vi har registrertdet. Det tyder ikkjeat Norsk språkrådgår god for ordet.

Dersom vi tilrår eller rår frå å brukeordet, vil vi nemne det uttrykkjeleg.Nyordspalta blir redigert av VigleikLeira.

Spørsmål: Hvor kommer det merkeligeordet geburtsdag fra? Og hvorfor sier viofte bare bursdag?

Svar: Ordet geburtstag er egentlig tysk.På tysk heter det Geburtstag, og Geburtbetyr ’fødsel’. På norsk har vi altså låntden første delen av ordet, geburt, fra tysk,men samtidig har vi oversatt Tag meddag, som det jo betyr. I dag har bokmålformen geburtsdag, mens nynorsk har ge-bursdag.

Ordet geburtsdag er interessant, formange nordmenn visste ikke hva geburtbetydde, og det fikk en del språklige kon-sekvenser. På tysk uttales ge i geburtstdagsom g + e. Men det naturlige for nord-menn er å uttale bokstavene ge som je, ogderfor oppstod uttalen jebursdag.

Dersom jebursdag blir uttalt med tryk-ket på u-en, slik som på tysk, svekkesetter hvert den første stavelsen, og denkan til slutt falle helt bort. Dermed opp-står ordet bursdag, som det er fullt tillatt åskrive på norsk. I norsk er hovedregelenat den første stavelsen i et ord har hoved-trykket, og derfor kom uttalen jebbursdagmed trykk på je. Denne uttalen finnesmange steder i landet, men det er ikketillatt å skrive jebbursdag.

Spørsmål: Eg har lagt merke til at fleireog fleire bruker uttrykksmåten spørje eitspørsmål. Er det korrekt, eller er det stilleeit spørsmål som er det riktige?

Svar: Spørje eit spørsmål har vorte noksåvanleg, men vi tilrår stille eit spørsmål.Spørje er eit intransitivt verb, det vil seieeit verb som normalt ikkje kan få objekt.Nokre slike intransitive verb kan likevelfå ein særskild type objekt som vi kallarindre objekt. Det spesielle ved indreobjekt er at dei står verbet nær i formeller tyding, for eksempel syngje ein song.I mange tilfelle, men ikkje alle, kan sameordrot brukast i både verb og substantiv.Jamfør: Gje ein lovnad (ikkje love ein lov-nad), gje eit svar (ikkje svare eit svar), mendanse ein ny dans, grave ei grav, leve eit lyk-keleg liv, be ei bønn, gå sin gang.

Spørsmål: Har Språkrådet kommet mednoen anbefaling om hva vi skal kalle detnye tiåret vi har begynt på? Anbefalerdere 00-tallet eller noe annet?

Svar: Språkrådet mener at det ikke ernoe opplagt svar på dette spørsmålet.Det foreslåtte uttrykket 00-tallet er ty-delig nok, men mange vil synes at detvirker merkelig språklig sett. Det harikke vært mulig å finne svaret ved å sepå hva en har gjort før, ved begynnelsenav 1900 og tidligere århundrer. Det viserseg nemlig at en har greid seg uten etsærskilt navn på det første tiåret i århund-ret. Selvsagt har disse tiårene vært om-talt, men en har for eksempel brukt års-tallene: 1900–1909, eller en har talt omdet første tiåret på 1900-tallet, eller detførste tiåret i det 20. århundret. Fag-nemnda i Språkrådet har samlet seg omdette standpunktet:

«Ut fra norsk ordforråd og grammatikklar det seg ikke gjøre å lage en ettordsbetegnelse for perioden 2000–2009. Peri-oden kan eventuelt kalles «det første ti-året». Men det andre tiåret skal betegnesvalgfritt 2010-tallet eller 2010-åra/-årene.»

29S P R Å K N Y T T 4 / 2