Elsebeth Egholm

Skjulte feil og mangler

Oversatt avLene Stockseth

Originalens tittel: Skjulte fejl og manglerCopyright © Elsebeth Egholm, 2002

Published by agreement with Leonhardt og Høier Literary AgencyA/S, Copenhagen

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013Oversatt av: Lene StocksethOmslagsdesign: Juve designRepro: RenessanseMedia ASSats: Type-it AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,1Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-5891-1

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til minne om Rune

1

Sola skinte over Århus Å, og luften var ladet av sensommer.Det var godt med kunder i blomsterbutikken på hjørnet, ogsmåbarnsforeldre og tenåringer var så smått begynt å trekkeut i Immervad for å nyte dagens første is. Sånn sett var alt heltnormalt. Nesten ualminnelig alminnelig. Det kunne i grunnenha vært en god dag, hvis den ikke hadde vært så jævlig dårlig.

Det var noe sånt hun satt og tenkte da hun fikk øye påbarnet. Eller rettere sagt hørte lyden. Det var den som nåddehenne først. Den ru skrapingen av plast mot stein. Hvorfordet var hennes øre som fanget lyden, visste hun ikke. Kanskjegjestene ved kafébordene under gassvarmerne led av nedsatthørsel etter sommerens konserter i det grønne. Eller kanskjehørselen ble ekstra god når man fylte førti.

Men like før … Like før dette med barnet var det vennin-nene som tiltrakk seg all oppmerksomhet. Ida Marie og Anne.Og den dumme gaveideen deres, som hun keitete og rødmendeprøvde å ta helt avslappet. Det var vanskelig, for Ida Mariehadde reist seg opp med den store, gravide magen og sun-get «Ja, må hon leva» for hele kafeen og alle forbipasserendesom gadd å høre. Og mens hun sang, viftet hun med et svenskpapirflagg. Folk klappet.

Derfor følte Dicte at alles blikk var rettet mot bordet deres.Det ville kanskje ikke ha gjort så mye hvis det ikke hadde værtfor det Ida Marie og Anne så høytidelig overrakte henne likeetterpå.

7

«Gratulerer med dagen, huset og bruddet,» messet Anne,som om hun leste opp fra en handleliste. Anne hadde aldrivært særlig spontan, så hun hadde sikkert lært seg den lilletalen utenat. «Vi har etter beste evne forsøkt å finne en gavesom kan brukes på minst tre måter og ved enhver anledning.»

«Bruddet?» avbrøt Ida Marie forferdet. Hun var belastetmed en svensk mor og hadde det med å misforstå. «Å. Skils-missen,» sa hun fåret da det gikk opp for henne hva Annemente. Hun trakk kameraet opp fra vesken. Ida Marie ogkameraet hennes var et beryktet par.

Anne lot som om hun ikke hørte henne.«Du må ikke tro at det har vært lett. Ikke billig, heller. Vi

har måttet trekke inn opptil flere konsulenter i saken. Psy-kologer, tv-verter, Robinson-deltagere og leserbrevredaktører.Alle har bidratt med sitt, og resultatet er – om vi skal si detselv – gripende.»

«Noe å gripe fatt i,» korrigerte Ida Marie alvorlig, menAnne var i lykkehjulhumør og sa med «snurre hjulet-stemme»til Dicte:

«Kategori: gjenstand.»Da de tok fram pakken, en avlang sak pakket inn i svart

silkepapir og med flaskegrønn sløyfe, var det som om hun iet kort øyeblikk, konsentrert som en komprimert datafil, såde siste bursdagsfeiringene sine passere revy. Eller kanskje detvar mer korrekt å si at hun så dem destillert ned til én enkeltbursdag. Det var som om det lille, irriterende ordet «hygge»hang og dinglet foran nesen hennes. Irriterende fordi det varnoe hun savnet. Akkurat som familien. Akkurat som Torsten,faen ta ham. Torsten hadde vært en uovertruffen fødselsdags-arrangør. Såpass skulle han ha. Kaffe og rundstykker på senga,levende lys på nattbordet og elskov med spesialinnlagte Dic-te-effekter, som han kalte det. Og om kvelden var det middagfor en håndfull felles, nære venner – venner som etter skils-missen valgte ham. Ikke fordi han hadde moralen på sin side.Alle visste at han ikke hadde det. Men fordi han var en så

8

underholdende middagsgjest og til og med var å se på tv engang iblant. Det var i hvert fall den konklusjonen hun trakk.

Hun hadde for sin del flyktet tilbake til Århus, der hun ilikhet med halvparten av Københavns befolkning hadde til-brakt studietiden. Tanken var å begynne på nytt. Ta opp igjenkontakten med gamle venner og finne nye, slik at hun haddenoe annet å holde fast i enn Rose. Tenåringsdøtre var og bleustabile.

Mens hun lot tankene drive, småkjeklet de andre om hvor-vidt gaven falt inn under kategorien verktøy, redskap, hjelpe-middel eller kanskje et fjerde alternativ. Anne foreslo toalett-artikkel. Noe på linje med tannbørste og vattdotter.

«Pakk opp, da!» ba Ida Marie utålmodig og siktet på hennemed kameraet. «Vi er så spente.»

De var visst ikke de eneste, hvis hun skulle dømme etterblikkene til kafégjestene rundt dem.

Hun stirret på gaven. Det var som om den stirret tilbake påhenne. Ertende. Hun forestilte seg en stor eske der det, i detøyeblikket hun åpnet den, spratt opp en klovn på en spring-fjær som slo henne med en boksehanske. Likevel løsnet hunbåndet. Pakket langsomt ut.

Så satt hun der med tingesten i hånden og prøvde uten hellå finne ut hva den skulle brukes til, mens Ida Marie knipsetprofesjonelt.

Den var sjokkrosa med små, røde polkaprikker, så hun gjet-tet på at det var Ida Marie som hadde valgt fargen. Den varav plast, og formen minnet om en rakett.

«Den er i hvert fall hendig,» sa hun nervøst. «Hva det enner.»

Kommentaren utløste fnising og latter, både hos Anne ogIda Marie og ved de nærmeste bordene.

Hun ga seg til å undersøke den. Snudde bunnen opp og så atden ene delen, underdelen, kunne vris. Uten forvarsel ga dyretseg til å vibrere så kraftig at hun skvatt og mistet den i bordet.

Da sannheten gikk opp for henne, var Dictes første tanke:

9

Det er ikke mulig! Raskt etterfulgt av: Lurer på hvordan denføles?

Hun gjemte ansiktet i hendene og kjente at det forræderiskeblodet ble sugd opp i hjernen og ansiktet, og farget alt rødtfra innerst til ytterst.

«En dildo!»Hun stirret på Ida Marie og Anne. Og på massasjeappara-

tet, som lå på bordet og knurret forarget over å ha blitt slengtså ublidt til side.

«Du må innrømme at det er genialt,» sa Anne og så påhenne med de skrå, asiatiske øynene. Anne, som ellers var såalvorlig bestandig. Anne, som leste Salman Rushdie, og somseks måneder gammel ble fløyet fra Korea til en østjysk pre-stegård. Og som nå levde av å hjelpe små, rosa dansker tilverden.

Ida Marie strakte seg medfølende etter dildoen og skruddeden av med en enkel håndbevegelse.

«Ellers bruker den bare opp alt batteriet,» forklarte hun også uskyldig på Dicte med øyne som var så blå som det blå idet svenske papirflagget som nå lå uvirksomt på bordet. «Detsto i avisen av hver sjette danske kvinne har en slik,» opplystehun tjenestevillig.

Dicte kunne ikke la sjansen gå fra seg.«Hva med svenske kvinner? Eller kanskje den slags er for-

budt i Sverige? Du kunne jo vurdere å smugle dem inn ilandet,» foreslo hun.

«Da burde du huske å ta ut batteriene først,» foreslo Anne.Forestillingen om Ida Marie med hundre vibrerende dildoer

og en sint, svensk toller tryllet mirakuløst nok fram dagensførste store smil hos Dicte. Hun kjente hvordan munnvikenesteg og smilemusklene trakk seg sammen, slapp nesten lettetut latteren og lot den ta litt av bursdagspresset.

Ida Marie anla en nøytral stemme.«I Sverige vet de selvsagt ingenting om den slags. Der har

de jo svenske menn.»

10

Det utløste latter ved nabobordene.«Noen kvinner sier at de foretrekker en slik fremfor en

mann,» sa Anne forekommende. «De skal visst være mindrebesværlige. Etter sigende.»

«Etter sigende,» gjentok Dicte og kjente at hun var i ferdmed å gjenvinne fatningen. «Vil det si at dere ikke harprøvekjørt den?»

Anne virket litt fårete i noen sekunder, men fant redning isin praktiske natur.

«Den kan byttes,» sa hun alvorlig. «Hvis du ikke liker den,kan du få en som ligner en mobiltelefon i stedet.»

Dicte skyndte seg å legge dildoen tilbake i esken.«Takk for gaven, da,» mumlet hun og unnlot å se noen

av dem i øynene. I stedet søkte blikket mot blomsterbutik-ken på hjørnet. Hvorfor kunne de ikke ha nøyd seg med åkjøpe en bukett til henne? tenkte hun irritert. Eller noe annet?Hva som helst annet? Hun så ut på septemberfolket. En rul-leskøyteløper snodde seg inn og ut mellom småbarnsforeldreog isspisende tenåringer. Alt så helt normalt ut, men synetbedro. Hadde hun ikke nettopp fylt førti, kanskje? Og haddeikke den uønskede fødselsdagen falt sammen med den sisteskilsmisseunderskriften? Som kronen på verket, og som enunderstreking av hennes nyervervede og uønskede status somenslig, hadde hun til og med fått en dildo i bursdagsgave.

Det var i det øyeblikket hun hørte lyden fra elven like neden-for der de satt. Den kom til henne med Annes og Ida Mariesstemmer som bakgrunn, og fikk henne til å tenke på den gan-gen da hun som barn, for hundre år siden, senket et plastspannned i brønnen på gården – en bunnløs brønn som var forbudtområde. Og deretter innkasserte sin aller første lusing.

Kanskje det var derfor hun plutselig glemte alt om dildoerog skilsmisser og venninner man ikke kunne annet enn åskamme seg over.

Hun reiste seg. Gikk de få skrittene bort til kanten og kik-ket ned i det muddergrønne vannet. Lyttet igjen. Knep igjen

11

øynene i sollyset og kjente på det vuggende vannets avstandtil den gang da.

Så fikk hun øye på den blå plastbaljen som lå og vuggetpå vannet, klemt inn til kanten, kanskje av strømmen. I nesteøyeblikk oppdaget hun ansiktet som lå delvis gjemt under noesom lignet et håndkle. Et lite, blekt ansikt med lukkede øyne.

Hun ble stående et langt øyeblikk og bare stirre mens skra-pelyden ble til en uvirkelig lydkulisse. Så var det som omkroppen tinte, og hun kjente en umulig trang til å omfavne.Til å beskytte. Til å kjenne myk hud mot kinnet, puste liv ogholde varmt, mett og tilfreds. Instinkt, tenkte hun undrende.Instinktet var intakt, selv etter så mange år.

«Et barn!» hørte hun seg selv rope. Stemmen lød fjern ogskjelven, som lyden fra en båndopptaker.

Hun merket at hun hadde stått og holdt pusten, og slappden ut sammen med ordene.

«Det ligger et barn der nede.»Hun pekte ned i det grumsete vannet.

2

«Svendsen?»«Kaiser,» konstaterte Dicte inn i telefonrøret og grep

instinktivt etter kulepennen for å ha noe å holde i. Usik-kerhet. Analysen kom automatisk. Av og til kunne psyko-logutdannelsen være en forbannelse, selv om den bare varhalv.

Det var som om nyhetsredaktøren hørte gjennom telefonenat han ikke burde trå henne for nær. Derfor gjorde han nett-opp det. Det var slik han var. Som de fleste andre redaktørerverden over, tenkte hun. Folk som ham ble født med et heltspesielt redaktørgen som satte dem i stand til å gi journalisternervøse rykninger og stille spørsmål som helst skulle besvaresmed høyst tre presise ord. Med Kaiser snakket man som regeli avisoverskrifter.

«Jeg hører at du har vært ute på svømmetur.»Tankene virvlet rundt en ekstra gang. Kulepennen begynte

å tegne kruseduller på blokka nesten av seg selv.«Hvor har du hørt det fra?»«Det var noe med et Moses-barn i Århus Å.»Hun ante ikke hvor han hadde det fra, men det overras-

ket henne ikke. Otto Kaiser var ifølge overtroen utstyrt medbåde en sjette og en sjuende sans når det gjaldt å lukte godehistorier og treffe folks ømme punkter. Selv hadde hun bareopplevd det noen få ganger, men de gangene hadde vært merenn nok. Etter det hadde hun så sant det var mulig, holdt seg

13

langt unna nyhetsjournalistikk. Langt unna Kaisers domene.Flyttingen til Århus hadde til hennes store glede økt avstandenytterligere. Det var en av beslutningens små ekstragevinster.Hovedpremien var naturligvis at Torsten ikke lenger kunnelegge veien innom når det passet ham.

«Jeg hadde ikke så mye med det å gjøre,» mumlet hun.Kulepennen tegnet et ansikt mens hun tenkte. Trekantet

form, mørke øyne og bart. Kaiser.«Jeg har hørt noe annet,» insisterte stemmen honningsøtt.

«En fugl fortalte at det var du som oppdaget det lille Moses-barnet, og at du deretter kastet deg ut i elven som en annenlabrador. Du kunne blitt en helt, Svendsen. Bare synd at detvar for sent,» la han ondskapsfullt til.

«Da sier vi det,» sa hun og begynte å utstyre ham med noesom lignet en kropp. Høy, smidig og kvikksølvaktig. «Menjeg vet altså ikke mer om saken. Barnet var dødt. Ambulansenkom raskt til stedet, og politiet tok over. Mer var det ikke.»

Idet hun sa det, visste hun at hun begikk et grovt over-tramp mot loven i den journalistverdenen hun kanskje aldrihelt hadde vent seg til. En god historie skulle fortelles bådeforfra og bakfra. Og selvfølgelig var det mer å fortelle her.Mye mer. Det var nok stoff til en hel føljetong.

«Nå må jeg visst stikke,» prøvde hun seg. «Jeg skal levereen artikkel til økonomiavdelingen om en halv time.»

Hun sa det i håp om å skremme Kaiser tilbake til sine egnenyhetsjournalister og ikke kaste bort tiden med folk fra øko-nomiavdelingen, der hun var ansatt. Den vanlige stillingskri-gen dem imellom.

«Jeg har snakket med Mikkelsen,» sa Kaiser, den sleipin-gen. «Han har aller nådigst lånt deg ut på deltid i en ukestid fordi Sejfert er på ferie og Davidsen er opptatt medmotorsykkelbandene i Randers.»

Dicte kjente hvordan verden rottet seg sammen mot henne.Hun ble svett bare ved tanken på å være en av Kaisers nyhets-soldater. Hun visste at det var en drømmejobb for mange, men

14

ikke for henne. Aller helst ville hun bare passe sine egne sakerog skrive sine små artikler om bedriftspsykologi og en gangimellom et langt og kjedelig intervju med en bedriftsleder.

«Jeg er ikke nyhetsjournalist,» forsøkte hun, men han lotseg ikke avlede.

«Vi skal ha en saftig sak til forsiden. Leserne vil vite hva,hvordan og når.»

Hun så ham for seg der han satt bak skrivebordet med rygg-lenet på stolen i nærmest horisontal stilling, med telefonrøretunder haken og med tastaturet i fanget mens han fulgte medpå Ritzaus nyhetstelegrammer. Skrivebordsskuffen var kan-skje trukket ut. Kaiser var på evig slankekur, men gjemte ofteen tallerken med et kakestykke i skuffen. Helst sjokoladekake.

«Og en reportasje på side tre,» la han til. «Hvordan opp-daget du det? Hvordan føltes det? Beskriv stemningen, reak-sjonene og så videre. Du er akkurat den vi trenger, Svendsen.Deadline er klokken seks.»

Det var tre timer til. Hun åpnet munnen for å si noe. For åforsvare seg. Fortelle ham at toalettet i det nye huset var tett,at slamsugeren kom klokken fire og at kjøkkenviften mang-let et rør slik at matlukten ble ledet inn på soverommet ogikke ut av huset. At det fordømte huset i løpet av de førsteseks ukene hadde vist seg å være en kjempestor katt i en endastørre sekk. Og at hun dessuten ikke ønsket å tenke på dettebarnet, for ikke å snakke om å skrive om det.

«Husk å ta med deg fotograf,» sa Kaiser før han la på. «Vimå ha bilder av alt sammen. Stedet, deg og baljen.»

«Hva med liket?» spurte hun spydig.Han brummet noe hun ikke klarte å oppfatte.

Først da hun hadde lagt på, merket hun at hendene skalv. Mestav sinne, men også av noe annet. Som en form for sult somikke kunne mettes. Det kjentes som et hult, klangløst rom imagen, på grensen til kvalme.

Hun husket godt hvordan det føltes nede i vannet for bare

15

et par timer siden. Husket folks bekymrede mumling oppefra kafeene. Og sin egen målløshet over det hun gjorde. Hunvisste ikke hvor Kaiser hadde det fra, men han hadde jo rett.Hun hadde hoppet rett uti. Ikke med hodet først, naturlig-vis, men hun løp ned trappa til elven og lot seg gli ned ivannet, som var mer grumsete på nært hold enn på avstand.Hun husket vagt at det lå ting og fløt på overflaten. På veimot den blå plastbaljen fikk hun en bit ispapir mellom fing-rene og måtte skubbe unna en plastflaske som lå og skvulpetpå overflaten. Faxe Kondi, tenkte hun og undret seg over sinegen hukommelse. Barnets ansikt husket hun ikke. Ville ikkehuske det.

Hun skubbet plastbaljen foran seg mens hun svømte langselvebredden. Manøvrerte den bort til trappa, der Anne strakstok imot, utad beskyttet av jordmorens profesjonalitet, mensIda Marie automatisk og grotesk knipset videre som en robot.Så langt rakk hun å tenke. Som en robot. Men det var førhun så tårene. Den gravide magen som stakk forsvarsløst framsom et sårbart panser, og kameraet som lot til å beskytte motvirkeligheten.

Omtrent da var det noen som ringte etter redningsmann-skaper fra Falck, men før de kom, tok Anne affære. Hun tit-tet forsiktig ned på bylten av gamle håndklær, famlet seg frammed to skjelvende hender og konstaterte det Dicte alleredevisste. Det hun hadde forstått fordi stillheten fra baljen var såøredøvende.

«En liten gutt,» hvisket Anne uten den jordmorstemmenhun ellers alltid pleide å bruke når det var spedbarn i nærhe-ten.

«Nyfødt,» konstaterte hun. «Jeg tror ikke han kan væremer enn to døgn gammel.»

Hun så opp. Dicte rakk å se glimtet av noe vått før Anneblunket det bort.

«Han er død.»

16