ANGER

Roy Jacobsen

ANGER

Roman

© J.W. Cappelens Forlag AS, 2003

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-40930-2

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Heisen sank ned i hans første dag. Klokka var ni om morge-nen, og sola sto midt i gitteret. De ga ham en grå pose medklær som han ikke ville vite av for ti år siden og som han ikkeville vite av nå heller.

– Kast dem, sa han og myste mot arkene de skjøv overdisken.

– Gjør det sjøl, sa de.Han slapp pakka uåpnet i søppelkassa.– Du får tøyle raseriet ditt nå da, Larsen.– Det er dødt, sa Larsen.– Det er tidlig, er det ikke?– To år.Hånden hans utførte det skrivearbeidet friheten forlangte,

man skulle nesten tro han hadde en framtid; han rettet ryg-gen og stirret inn i speilet på veggen bak uniformene: feildress, som satt som den skulle, restene av det flotte håretover bakre halvdel av hodet for å skjule arret. Han haddestått fire uker på en skammel med ansiktet i spjeldet for ikkeå ligne et nyoppstått lik. Hørselen var ikke som den skulle,så han regnet ikke med å få problemer med lydene. Syns-inntrykkene ville han ikke kunne gjøre noe med, fargene,bevegelsene, tempoet, han skulle bryne seg på de nye selv-følgelighetene, friheten ville gi ham muligheter, han kom tilå delta og arbeide, gjøre innkjøp, lese en avis og tenke sitt.

5

Det var planen. Fylle en serie med dager som skulle utgjørerestene av et skamslått liv. Det var hans forsett å gjøre detubemerket, å bære buret med seg.

Larsen tok avskjed med mannen i speilet, lot papirenegå samme vei som klærne – og det var bare å sette denene foten foran den andre og liste seg ut under en him-mel som falt over ham som et kaldt bad. Han grøsset.Det var det samme hver gang. Han gikk rundt et hjørneog langs en gate, naken som et barn. Beina var ustø, detmyldret og bruste og munnen hans lo, trafikken hamretog en buss trakk pusten som en hval, barnelatter, raslendestemmer og knasende skritt. Han var 72 år på denne spiss-rotgangen inn i nok et liv. Altfor mange av disse årenehadde han ikke selv hatt herredømme over: Han hadde sonetfor ran, for umotivert vold, for smugling, for svindel, detvar omtrent ikke den forbrytelse Larsen ikke hadde sonetfor.

Men han tok det, det er alltid noe å skamme seg over,det er alltid noe å angre på, Larsen hadde ikke gjort annet.For noen tusen år siden kunne han kanskje ha vært en fetertkriger eller en samfunnsstøtte. Nå hadde han mer enn nokmed å være en naturkatastrofe – på flukt inn i et billighotell.

Han stirret andpusten på resepsjonisten mens hånden hansskrev «Hamburg» i rubrikken for siste natt og «sjømann»i rubrikken for yrke, det forklarte i det minste skipssek-ken som hang som en pukkel over ryggen hans, muligensogså de utflytende tatoveringene på venstre håndledd. Detsannsynlige burde begynne å kle Hans Larsen, og detfort.

– Adresse «ingen», sa han og lo formålsløst.Kvinnen bak skranken var i slutten av tjueårene, smilte

6

med skarpe, hvite tenner bak brede lepper og duftet avde skitneste fantasier, håret var tungt og bølgende, og hunbefant seg i en uniform som i sin tid kunne ha brakt HansLarsen ut av fatning. Nå så han på henne med likegyldiglettelse.

– 412.Også værelset var som det skulle. Dødt, anonymt, farge-

løst, det vendte mot havna. Han låste etter seg, slapp sekkeni golvet og sank overende på senga. Det store hodet hanshvilte.

Det hang et speil over vasken i det lille avlukket. Hans Lar-sen kunne se seg selv i skrått perspektiv, med beina i kors ien fremmed seng. Han sto opp og trakk for gardinene. Hanla seg igjen. Han satt. På nattbordet lå en nøkkel som pas-set i barskapet under vinduet. Han åpnet det og fant framen Farris, trakk gardinene fra og sto i vinduet og så rast-løse skyer drive over himmelen. Det regnet på den andresiden, overflaten lignet knust glass, et engelsk passasjerskipmed horder av paraplyer på øvre dekk, en russisk rustholkog et skråstilt seil bak Havnelageret, der Larsen i sin tidhadde hatt sin første jobb, som bud. De gamle prammene,tunge og langsomme, og hodet hans tenkte på datteren, dengang hun bare rakk ham til oppunder armene. Først festetman seg ved øynene, grønne og unnvikende, så håret, langtog svart og floket med allslags blinkende spenner og bøy-ler. De lange, tynne fingrene, som hun likte å træ ringer innpå, ei jåle og ei dokke. Larsen hadde vært stolt av skjønn-heten hennes. Han hadde lært henne å lese før hun begyntepå skolen. Han hadde lært henne å ri og hadde henne medseg langs kaiene, i skogen og i gatene, han hadde hennei hodet, pekte på verden og gjorde den noen hakk bedreenn den var, de små løgnene som gjør en far til en far

7

og en datter til en datter. Nå var det over. Det måtte detvære.

Han våknet til et frysende ubehag og husket at legen haddegitt ham medisiner mot øyeblikk som dette. Han plukketdem ut av sekken, leste på etiketten, tenkte seg om og skyltedem ned i vasken, åpnet en ny Farris og stirret gjennom detskitne glasset. Byen og havna og regnet og leiligheten medbarnetegningene på kjøkkenveggen, oppvasken og de grønneflisene på badet –. Gjør dette vondt? Hvor går båtene? Kom-mer jeg til å klare det? Han så et regnvær slutte og et nyttbegynne.

Det var et skap der.Han åpnet skipssekken og hengte sine personlige eiende-

ler på plass: en gammel og nyrenset dress, en frakk og noenskjorter, to par sko og en hatt. Han hadde vært i tvil omdenne hatten, hadde hatt den på og prøvd den i tankene førhan bestilte den, men da den kom, var det han som ikke pas-set under en hatt. Det er ikke så godt å vite hva som passermellom fire vegger, hvem man er, høyde og bredde på en per-sonlighet. Han la den på hylla for sko og stablet sokker ogundertøy i rett orden på samme hylle. Han kjente menneskersom var villig til å gi sin høyre arm for en smule orden, hankjente voksne menn som ikke kunne leve uten å vite hva deskulle gjøre klokka fire, for ikke å si fem. Hans Larsen varen sånn mann.

Han dusjet.Han kledde seg langsomt og valgte et slips fra holderen i

skapet. Sist det hang et slips på Hans Larsen fylte han sytti,i selskap med seg selv og en bedre middag, tre kokosbollerog Jack Londons Martin Eden, det samme slipset. Han gikk

8

rundt i rommet og hadde det på. Han tok på seg en jakke, gaermene noen strøk med børsten i skapet og slo på radioen.Han sto midt på golvet med blikket ute blant sirklendemåker og enda en regnbyge.

Kunne Hans Larsen slå seg til ro med alt dette?Han tok seg til hodet og kjente på det.Men så kan han gå ut av dette rommet og låse etter seg.

Han kan stå ute i korridoren og høre at han har glemt å slåav radioen – for det er mulig å gå ut av et rom og glemme åslå av radioen.

Jeg er fri, tenker han. I heisen ser jeg meg over skulderenidet fingeren berører den lysende knappen med tallet 1. Deter ingen som ser meg, det er ingen til å gi meg et samtykkendenikk. Dørene er ikke blokkert. På veien ned kan jeg gå ut ihvilken etasje jeg vil, vandre i ukjente korridorer og banke påfremmede dører og unnskylde meg med at jeg ganske enkelter kommet feil, beklager, og de vil tro meg, hvorfor skullede ikke tro meg, og det står ingen og venter idet jeg kommerned og dørene åpner seg – automatisk.

– Har noen spurt etter meg? spør han skjønnheten bakskranken, det er et eksperiment.

– Nei, sier hun. – Venter du noen?Larsen har ikke våget å håpe på det.Hun smiler og styrer blikket ned igjen.– Ha en hyggelig kveld.Kanskje ser jeg normal ut, tenker Larsen vidløftig, for én

gang må jo tanken slå rot, hvis dette skal bære, tanken på athan kan klare det.

Han følger gatene og livet til det overmanner ham og han måkare seg inn på en mennesketom bar og folde hendene rundtet glass øl til det er for varmt til å drikkes. Han fortsetter med

9

hendene i lomma og hodet behagelig befridd for den gjen-glemte hatten. Han ser på ansikter og lys og smaker på lukterog luft. Han ser forskjell på det som er i rytme og det somstår stille, det nostalgiske og det melankolske. Ungdommensom stadig er utkledd som ungdom, de gamle som fortsattligner seg selv, uro og verdighet, ungdommen som eier net-tene og de gamle som har erobret dagen, de brutale speileneog beruselsen, alt som er blitt større, og lyden av skoene hanssom klaprer mot usynlig sand på fortauet.

Hans Larsen har satt opp farten.Nå løper han. Det er enda en erfaring. Han stanser og kjø-

per en avis, bærer den under armen som en livbøye. Bestårogså den prøven. På en ny bar lytter han til et piano og ensang. På vei ut støter han på en unggutt som roper noe etterham. Skolissa hans er gått opp. Ja, sannelig. Larsen lar avi-sen falle, kneler og knytter en skolisse, retter ryggen og serpå klokka. Det er rødt lys. Dette går over all forventning.En taxi kommer ut av mørket, han stirrer inn i malte maskerog hvite tenner til det er på tide å begynne å løpe igjen, mennå har han allerede begynt å tenke at han kan klare det, deter det bankingen betyr, hammerslagene i blodet, at han kanklare det.

Det har vært vaktskifte på hotellet, og det nye mennesket vilse kvittering før hun gir ham nøkkel. Han kjenner at han harsluttet å smile, men at han er klar til å begynne igjen. På veiopp i en lydløs heis. En fri mann på 412. Låser etter seg ogfester sikkerhetslenken – frivillig. Men han forsikrer seg omat sansene bedrar ham, løfter telefonrøret og forhører segmed anstrengt letthet om noen nå kanskje har lagt igjen enbeskjed til ham, for jeg må snakke, tenker han, og høre enstemme.

10

– Ja vel, mumler han og setter seg opp. – Fra hvem?– Nei, det er ingen beskjed, har jeg sagt.Hans Larsen tenker seg om.– Selger dere noe å drikke? spør han.– Baren er åpen, ja, hvis det er det du mener?

Det er ingen i korridoren og ingen i heisen. I baren sitter etungt par med en kortstokk, og to middelaldrende menn medet sjakkbrett. Larsen bestiller Martini, drikker og bestiller entil. Han tenker at han ikke har spist, men slår det bort ogforestiller seg hvordan det vil være å endelig åpne brevet somhan har voktet på i ti år – mens de tause mennene smellerbrikkene mot brettet og paret med kortene fniser med pan-nene mot hverandre og en grå schæferhund kommer til syne idøra til kjøkkenet og ser seg om før den lusker gjennom loka-let og legger seg på teppet ved Larsens føtter. Bartenderen vilkalle den tilbake, men Larsen sier – nei, nei, la den ligge. Ogser igjen på brevet, gulnet og krøllet av all hans oppbevaring,datterens barnslige håndskrift, anklagene og bebreidelsenehennes, hver setning med et ekko, omsider også det han harfryktet.

– I all verden, sier den ene sjakkspilleren. – Er du sjuk,mann?

Larsen har ropt.– Unnskyld, sier han og vifter med brevet. – Dårlige nyhe-

ter.Han henvender seg til bartenderen. – Har du noe sterkere?– Whisky?– Ja ja, whisky. Er det alltid så lite folk her?– Det er tirsdag.De feilfrie setningene hennes, men med dette flerfoldige

ekkoet, selvrettferdigheten og en mangel på anger, som må

11

skyldes umodenhet, håper Larsen, for han elsker denne dat-teren som han for all del ikke må se igjen. Han hørerknurring under bordet og klør hunden bak øret.

– Er alt i orden? lyder det fra bordet ved siden av.– Ja da, sier Hans Larsen og reiser seg. – Jeg skal vise dere

et korttriks.– Det er ikke så viktig.– Bare dette ene trikset, jeg er ingen boms?Han fører hånden opp til hodet og legger håret over arret,

gir seg til å stokke og dele ut i fire bunker, kremter og klar-ner stemmen i et desperat forsøk på å kjenne lettelse, overå være fri – de varme åndedragene som beroligende sjøvannrundt anklene.

2

Marianne nærmet seg som en engstelig katt, trykket på denbakerste knappen og rev hånden til seg – vaskemaskinene åthendene hennes, brakk neglene, rispet opp huden og strøddesåpe i sårene; hun fikk dem til å slå gnister og hoste og stanse,så en reparatør kunne komme og alltid si det samme:

– Lærer du aldri detta da, jenta mi?Hun likte ikke denne jobben, den var ny og ukjent, hvor

lenge hun enn hadde hatt den – på en dårlig dag. Kundenehadde gått ut og inn her i årevis, hvorfor kunne de ikkebetjene maskinene selv, så hun fikk sitte på kontoret og lageregnskap og skrive bestillinger, som var avtalen da hun forseks år siden gikk inn i dette glassburet for første gang ogtrodde hun hadde funnet et skjulested.

– Jeg er ny her, løy hun. Forvask, temperaturskalaen, treskyllinger, bomull, ull, arbeidstøy, syntetisk i alle varianter,tørketrommel, en og annen rensefunksjon, det vanlige folkkunne trenge i de vanlige livene sine i en trøtt drabantby.Også det som måtte dukket opp av mer obskure ønsker: silke,angora, tweed, åtti prosent ull, ren bomull, et helt panel avknotter, med all verdens potensielle katastrofer.

– Det går jo bra, sa Ragnhild. – Du har ikke ødelagt noesom helst.

– Men hva betyr den gule der?Hun visste hva den gule betydde, men hun kunne jo også

13

ha glemt det, det har vært på hengende håret flere ganger,hun var tryggheten selv flere uker i strekk, så plutselig usik-ker på alt, og nå sto dette framfuse vesenet foran henne ogville tørke en sovepose, slagtørke en dunpose – på en dårligdag.

– Jeg er ikke sikker på det programmet, sa hun og stappetposen inn i maskinen.

– Bare den ikke går te hælvete så?– Kanskje vi skal ta’n ut igjen?Hun så bedende på ham.– Det står jo på’n at den kan vaskes, sa han.– Maskinen da?– Den er vel i orden?– Den er vel det, sa Marianne. – Men det blir på din

risiko, jeg kan ikke erstatte soveposen hvis den skulle gå …til hælvete.

– Sett i gang.Hun trykket på den gule og lukket øynene.– Hvorfor gikk du ikke til et renseri? sa hun da maskinen

brummet tilforlatelig.– Det er ikke noe renseri her.– Du har jo motorsykkel.– Du har lagt merke til det, ja?Marianne så forlegent ned.– Skal du på tur?– Jepp. Med dama.Han kunne være tjue, kanskje toogtjue, en pen, levende

ungdom, med villskap og avmålt balanse i ett og sammeblikk.

– Det ser da ut til å gå bra, sa han og la en hånd påskulderen hennes. Marianne kjente et grøss og måtte innpå kontoret, iaktta ham gjennom enveisglasset i påvente

14

av noe mer selvkontroll. Han smilte bredt da hun kom utigjen, åpnet selv døra i maskinen og rev soveposen ut, kjenteprøvende på den og holdt den plutselig mot kinnet hennes.

– Kjenn. Har du lyst til å bli med, kanskje?– Jeg synes du sa du skulle dra med «dama»?– Det var egentlig en overdrivelse. Men det kunne ha vært

ei dame, deg for eksempel, jeg har sett på deg lenge.Hun tenkte at hun burde gjøre noe interessant med blik-

ket, skaffe seg litt gåtefull dybde. Han hadde langt, blondthår, som motorsykkelhjelmen hadde laget en fjong fall i, hanvar pen på en brutal, men uskyldig måte, gikk kledd i denaggressive ungdommens fillete fetisjer, MC-gjengens skinn-jakke, slitte jeans og høye støvler. Han var mager, skjeggløs,med en senete hals som hun kunne tenke seg å berøre, hvisdet bare kunne falle seg sånn, det falt seg ikke sånn, ogøynene hans stirret grådig på henne.

– Hvor gammel er du? spurte hun.– Fireogtjue?– Ikke vær morsom.– Toogtjue da?– «Toogtjue da.» Veit du hvor gammel jeg er? Tredve.– Det høres helt jævlig.Han smilte med hvite tenner. – Hele gjengen kommer. Det

blir gøy?– Nei, har jeg sagt.– Okay. Det var bare et spørsmål.– Hva mente du med at du har sett på meg?– Kødder’u?– Du må vel ha ment noe?– Det er du som bor i femmer’n, ikke sant, med den lille

ungen? Det er klart jeg har sett deg, jeg bor i åtter’n.– Herregud.

15

– Nå begynner det å ligne noe, lo han og la hånden mothalsen hennes, sendte en kald iling ned gjennom lårene ogleggene. – Du blir med likevel, jeg ser det på deg, du harløst?

– Herregud, sa hun igjen. Og ilingen fortsatte helt ut ifingrene. Hun prøvde å stålsette seg, men fant ikke på noeå si, eller gjøre. Og nå som han hadde fått soveposen ogkjent at den var ren og tørr, nå som han hadde rullet densammen og ikke hadde mer der å gjøre, hvorfor gikk hanikke?

– Hvorfor går du ikke? sa hun.Han snudde seg og åpnet døra.– Sykt, sa han. – Skikkelig sykt.

Hvordan skulle så fadesen holdes fast i den svarte boka,notisboka med klokkeslett og dato for de egentlige sannhe-ter og ikke alt det surret hun klarte å lire av seg i løpet aven dårlig dag. Hun kunne jo prøve med – jeg dreit meg ut?Eller – jeg skulle ha sagt … Det kunne bli et alternativt livut av det, en mer harmonisk tilværelse, kanskje til og medsammen med denne deilige villmannen, som hun når santskal sies hadde holdt et øye med i … ukevis.

Hun gikk inn på bakrommet og lot vannet sildre over hen-dene og avgjorde at det ville holde med et lite minus, somi grunnen var svært dekkende for denne første samtalen, etminustegn og klokka fem over to, forsikret hun seg om medet blikk på klokka.

Hun satte seg ved kaffebordet og noterte, ble sittende ogse rett fram mens hun fastslo at det var lenge siden hunhadde hatt noe egentlig å drive med, et liv, noe spennende,ikke bare de søvndyssende etappene i hverdagen som hunklamret seg til som en livbåt.

16

En mann?Pennen hang som et svart nebb over det hvite arket. Hun

kjente hånden hans mot halsen og gjorde et halvhjertet for-søk på å tenke at han ikke var noe for henne – i stedet kombare det undrende smilet hans tilbake, de vakre øynene somnøt å kjæle med henne, det var ikke til å ta feil av, det vartil å bli gal av, hun skrev: «Min feil. Avgjort.»

Kvelden etter satt hun i leiligheten til venninna Anne-Berit,som bodde to etasjer under henne og hadde en datter påsamme alder som hennes Greta. De så på TV mens jentenelekte på badet.

– Han er ikke litt ung, da? sa Anne-Berit.– Jo. Og jeg har egentlig ikke lyst på en mann nå.– Du er liksom ikke kåt?– Ikke veldig.De satt ved siden av hverandre i en trang designersofa og

beundret hovedrolleinnehaveren i en såpeopera, en mann islutten av tredveårene med blendende smil, løs snipp og fullkontroll.

– Har du virkelig ikke løst på han der?– Han har Botox i haka, Anne-Berit.– Ærlig?– Se etter da.Anne-Berit lente seg forover, og Marianne tenkte at hun

ikke hadde en venninne for å ha noen å betro seg til, menfor å utsette seg for livet. Anne-Berit var livet, slik det så uttil å bli levd av single eneforsørgere på noenlunde tredve,med noenlunde økonomi og en misunnelsesverdig appetittpå hektiske forhold.

– Hva er det du tenner på da?– Å reise.

17

– Du reiser jo aldri noe sted.– Jeg har flyskrekk.– Og alle reiseskildringene du leser, du kan jo mer om

verden enn jeg gjør, og jeg jobber i bransjen.Marianne la hodet bakover og skulle gjerne vært litt mer

mystisk, gåtefull, og ropte at småjentene skulle begynne åtørke opp etter seg på badet.

– Solnedgangen over Marrakech. Eller lukta av høy.Hester. Og jeg elsker å kjøre bil.

– Lukta av høy?– Ok, hester da.– Og hva er det som er så stort med å kjøre bil ?– At jeg tør det.Hverdagen – på sitt verste – kunne være en sammenstim-

ling av urimelige oppgaver, minustegn. Selv det å sitte hosfrisøren og forvandles til det bedre, for ikke å snakke omå kjøre bil, en oppgave hun hadde skjøvet foran seg underpåskudd av at hun ikke hadde råd. Så vant hun penger ogkom i snakk med en nabokvinne – et menneske hun haddetillatt seg å betrakte som særdeles mislykket – som med tind-rende øyne fortalte at hun tok kjøretimer, hvilken fryd detvar å sitte bak et ratt og trykke på knotter og pedaler. OgMarianne var jo alene med en unge, som skulle bringes oghentes, og hva med innkjøp, turer …?

Dagen etter ringte hun en kjøreskole, tilbrakte tre ukerpå randen av sammenbrudd og fullførte sin første time. Detgikk ikke. Men selv om hun bestemte seg for å slutte hverdag, kjørte hun opp etter enogseksti timer og sto. Med glans.

To dager senere brukte hun resten av pengene på en vel-brukt Volvo, satte seg bak rattet, vred om tenningsnøkkelenog kjørte altfor sakte hjem med lysene av, parkerte på anvistog til nå ubrukt plass utenfor blokk nummer fem og ble

18

sittende og gråte, som en slags premie til seg selv, før hunrygget ut igjen, snudde og rygget på plass og ble sittendeog se på vindusviskerne som slepte seg fram og tilbake overden tørre frontruta.

Et klart pluss.I de lyse vårkveldene kjørte hun opp i dalen der hun hadde

bodd en noenlunde lykkelig tid i barndommen, gjennom fro-dige landskap som peste forventningsfullt i en ny årstid, medmusikk på full guffe og enda en følelse av alt hun klarte,bare hun ville.

Hun kjørte de få meterne til butikken, til barnehagen, hunkjørte nede i byen, behersket trafikkmaskiner, parkerings-hus og rundkjøringer, en redd og habil sjåfør, uten et enesteuhell.

I motsetning til Anne-Berit, som syntes det å kjøre varomtrent like spektakulært som å rusle gatelangs, som sta-dig rotet seg opp i uhell og fylte ut skademeldinger menshun flørtet uhemmet med føreren av den andre bilen – hunkunne lakkere negler i tre timer, høre på den samme plataom og om igjen, og jobbet i reisebyrå fordi hun elsket åsnakke med fremmede mennesker i telefonen; hun påsto athun likte lange, dovne knull, og dovenheten lot til å være detvesentligste, en modig, moderne kvinne som merkelig nokogså klarte å betale regningene sine.

– Det var forresten en fyr her og spurte etter deg, sa hunnoen dager senere.

– Her, hos deg?– Ja, det er vel han unggutten i MC-gjengen.– Okay, og hva sa han?De så på hverandre, og Marianne måtte innrømme at hun

ikke hadde tenkt på annet de siste dagene: Det blå blikkethans rett inn i balansenerven hennes.

19

– Ta det med ro, sa Anne-Berit. – Han kommer ikketilbake. Jeg sa at du er for gammel.

– Det sa du ikke?– Og så føyde jeg til at du ikke liker menn.– Morsomt.Hadde hun vært femten, kunne hun ha kalt det avstands-

forelskelse, nå lignet det på noe hun burde kureres for.– Det er ikke noe, sa hun tappert. – Og det kommer aldri

til å bli noe.

Det var mørkt i leiligheten, et privat mørke i le av hyllenemed bøker i alfabetisk orden. Notisbøker i små skuffer iskatollet hun hadde arvet etter moren, og over det hele etavlangt kart over Bajkalsjøen, som hun hadde fått av farenog som hadde hengt over senga hennes siden hun var barn.Greta sovende på barneværelset ved siden av, med grønt filt-teppe, gule vegger, blått tak – som en sommerdag i Ukraina,der molefunkene levde og slo med ljå i evige kornåkrer somkunne brødfø hele Europa.

Hun holdt pennen i hånden igjen, en nøktern liste overmorgendagens gjøremål, som om det ikke skulle være muligå gå i banken eller handle salat og juice uten å ha skrevetdet ned først. Og et par nye svarte skinnstøvler med glidelås.Det var også på tide å fastslå at noe virkelig var på gang,eller innrømme det, driste seg til å tenke at det til og medkunne bli godt.

Likevel klorte hun ned et minus – klok av skade, sitte herog brygge på noe som kunne bli godt, liksom?

Marianne la seg og leste om bureatene, det åttende asia-tiske naturfolk hun ikke hadde hatt den minste peiling på førhun åpnet denne boka – et folk til hest, som levde av å fangesel i Bajkalsjøen, som hadde gjennomlevd okkupasjoner og

20

overfall av tre–fire trosretninger og like mange politiske regi-mer og som likevel ikke hadde lagt seg på kne for noe somhelst, ikke endret verken språk, tro eller livsstil. Bureatenevar et folk å regne med. Til hest. Herrer i eget land, uten atmyndighetene la merke til det. Mens en ny dag bygget segopp bak persiennene. Marianne elsket søvn. Og særlig desmå timene før hun falt ned i den. En personlig tid, når hunikke trengte å være en annen, når hun ikke trengte å værenoen som helst. Og nå var det bedre enn noen gang.