1

Prezi-presentasjon om nasjonale minoriteter og kildemateriell

Elevene bør ha noe kunnskap om nasjonale minoriteter, nasjonsbygging i Norge og ulike historiske kilder før de går i gang med oppgavene på nettstedet.

Inkluderende fellesskap Dersom det er elever i klassen med bakgrunn i en av de nasjonale minoritetene, må læreren ha kjennskap til elevens og familiens eget forhold til dette. Noen ønsker ikke fokus på at de tilhører en minoritet, andre vil gjerne fortelle om det. Mange er stolte over å ha bakgrunn i sin minoritet, men

kan være forsiktige med å vise sin identitet utad. Det er viktig å være oppmerksom på at variasjoner innenfor en og samme minoritetsgruppe er like stor som ellers i majoritetsbefolkningen, og at det er ulike måter å se både historie og nåtid på. Det er derfor viktig at læreren har en dialog med eleven og foreldrene om innholdet i opplegget.

Hva kan elevene fra før? For å kunne tilrettelegge undervisningen på et nivå som er forståelig for elevene, må læreren vite noe om hvilke bakgrunnskunnskaper elevene har fra før. Vi kan ikke ta for gitt at alle elever har like god oversikt over hva som skjedde i Norge på 1800-tallet, spesielt ikke hvis eleven har kommet til Norge sent i skoleløpet. Andre elever har kanskje lært om dette tidligere, men det kan likevel ligge langt bak i hukommelsen og trengs å friskes opp igjen.

Bruk av kilder Oppgavene på nettstedet er knyttet til ulike historiske kilder, og det er nødvendig at elevene tilegner seg kunnskap om denne type kilder før de tas i bruk. Arkiver er samlinger med skriftlige kilder, og det meste du finner der, er tilgjengelig for alle. I arkivene finnes en rekke kilder som kan brukes til å finne ut mer om fortida. Slike kilder kan være karakterprotokoller, brev, dagbøker, skattelister, kirkebøker og rettsprotokoller og aviser. I nyere historie brukes aviser, lydbånd, foto, film og ulike digitale kilder.

2

Arkiver kommer fra offentlige virksomheter og kontorer, som skoler eller sykehus. Historiske kilder gir kunnskap og liv til det som har skjedd tidligere, men husk at arkiv er samlinger av dokumenter opprettet med en hensikt og i en sammenheng (Bergkvist, 2015a).

Presentasjonen Under finner du et dokument til en presentasjon om de nasjonale minoritetene med forklaringer til læreren for hvert av oppslagene. Presentasjonen viser de nasjonale minoritetene i ulike kilder som folketellinger, fanteregisteret, Finnemanntallet, kirkebøker, avisoppslag, pass, gamle foto, statlige dokumenter. De seks første bildene er knyttet til arbeid med begreper og førforståelse. Inne på nettstedet ligger det i tillegg forslag til spill og oppgaver som kan brukes i arbeidet med begrepene.

Det er viktig at historien knyttes til en felles norsk historie, og at læreren tydeliggjør historien om de nasjonale minoritetene som del av en felles norsk historie. Videre er det vesentlig å fokusere på at historien endrer seg, og at nåsituasjonen ser annerledes ut for alle, også de nasjonale minoritetene.

Prezien finner du her.

Det bør beregnes minst 2 timer til gjennomgangen, inkludert aktivering av forkunnskaper.

Presentasjonen kan brukes i sin helhet, eller man kan bruke introduksjonen (bilde 1-6) og deretter velge å fordype seg i én eller flere nasjonale minoriteter.

1.

Nasjonsbygging Presentasjonen starter med et bilde av norsk flagg og natur for at elevene skal kunne reflektere over hvordan nasjonalstaten Norge har skapt en fellesskapsfølelse hos det norske folk, men også ført til undertrykkelse av grupper i samfunnet vårt. Sentrale begreper: nasjonalisme, nasjonsbygging og assimilering. Aktivering av forkunnskaper: • Individuelt: Elevene blir bedt om å tenke seg litt om og skrive på gule lapper alt de assosierer med bildet – ingenting er dumt. Det viktige er å hente fram bakgrunnskunnskaper. • Grupper: Her er det en stor fordel om læreren bestemmer gruppesammensetningen. For at elever som har manglende forkunnskaper om norsk historie og samfunnsliv skal få utbytte av denne økten, bør de sitte sammen med elever som kan mer enn dem. Læreren skriver for eksempel ordene nasjonsbygging og assimilering på tavla. I gruppene diskuterer elevene hvordan deres assosiasjoner kan kobles til begrepene. Hver gruppe blir enige om noen stikkord som de mener er de mest sentrale. Stikkordene skrives ned. • Hele klassen: Læreren samler inn stikkordene, og disse danner utgangspunktet for et tankekart som elevene i fellesskap har funnet fram til. Har du Smart Board i klasserommet, kan alle stikkordene skrives på bildet. La deretter elevene diskutere følgende påstand:

3

Norge har alltid vært flerkulturelt.

2.

De nasjonale minoritetene Læreren tar en ny stopp ved bilde 2 og 3. Hva kan elevene fra før om de nasjonale minoritetene? Aktuelle spørsmål i den forbindelse kan være: Hva er en nasjonal minoritet? Hvilke nasjonale minoriteter finnes i Norge? Hva er forskjellen på en nasjonal minoritet og en ny minoritet? Kjenner du noen som tilhører en nasjonal minoritet? Vet du om noen kjente personer som tilhører en av de nasjonale

minoritetene? Er det noen som vet noe om noen av de nasjonale minoritetene

som de vil fortelle de andre?

3.

Gjennom resten av opplegget blir elevene presentert for de nasjonale minoritetene gjennom ulike typer kilder. Før dere går videre, vil det derfor være naturlig å snakke med elevene om ulike kilder.

4.

Om kilder og kildekritikk Det kan være lurt å la elevene få reflektere litt over historiske kilder før du viser bilde 4. Det kan for eksempel innledes med å stille elevene noen av disse spørsmålene:

Hvor kan vi finne informasjon om noe som har hendt?

Hva er en troverdig kilde?

Er Wikipedia en troverdig kilde? Hvorfor/hvorfor ikke?

Hvor tror dere historikerne finner sin informasjon?

For å illustrere hvordan innhold kan gå tapt eller forandres ved første- og andrehåndskilder, kan klassen for eksempel leke hviskeleken. I løpet av økta legges det opp til at elevene reflekterer over hvordan ulike interesser kan prege synet på hva som blir framstilt som sannhet. Snakk også om hvordan kildene påvirkes av ideologi og formidlernes ståsted.

4

5.

Husket eller glemt? Arkivenes ansvar Arkivene gir viktig dokumentasjon. Alle offentlige virksomheter har plikt til å spare på dokumenter og ordne disse i arkiv. Alle kan få innsyn i dokumentene med mindre de inneholder sensitive personopplysninger, men alle har rett til å se det som gjelder seg selv.

6.

Kommunal folketelling 1905, Oslo byarkiv

Folketellinger er sentrale kilder til å forstå noe om samfunnsmessige forhold i den aktuelle tiden. Det er viktig å huske at folketellinger ikke er nøytrale kilder, og at disse ikke nødvendigvis representerer den fulle sannheten. Folketellingene bør derfor sees i sammenheng med andre kilder. Landets første folketelling i 1801 var en relativt nøytral telling i forhold til senere tellinger (Bergkvist, 2015b). Det er en tett kobling mellom folketellingenes kategorier, utviklingen av den norske staten og konstruksjonen av nasjonale fellesskap på 1800-tallet. Samme år som fattiglovene av 1845 ble vedtatt, ble det gjennomført en nasjonal folketelling. Den står som et veiskille i forståelsen av de norske minoritetene, med egne rubrikker for samer og kvener, liksom den satte «omstreifere» og «fanter» i en særstilling ved at de skulle registreres særskilt, men ikke medregnes i folketallet. Registreringen og kategoriseringen førte på sikt til en endring i forståelsen av folkegruppen med stor betydning i den videre sosialpolitikken og i form av ulik lovgivning og tiltak mot gruppen (NOU:2015-7, s. 42).

7.

Illustrasjon: Daniel Egeland

Skogfinnene Skogfinnene kom til Norge på begynnelsen av 1600-tallet. De kom opprinnelig fra Finland, særlig fra Savolaks-området, der de livnærte seg som svedjebrukere. Svedjebrenning gikk ut på å felle granskogen, brenne greiner og bar og deretter så toårig rug i asken. I 1640-årene kom innvandringen til Norge i gang for alvor. Finnene slo seg i hovedsak ned langs svenskegrensen fra nordre Østfold til Trysil, mens en del etter hvert bosatte seg så langt vest som i Buskerud og Telemark. I områdene langs grensen, som etter hvert ble kalt Finnskogen, ble det finske befolkningsinnslaget så betydelig at finsk språk enkelte steder var i bruk helt til midten av 1900-tallet. For mer bakgrunnsinformasjon om skogfinnene: https://blogg.hioa.no/nasjonaleminoriteter/?page_id=1657 Hvordan kan vi bli kjent med skogfinnene gjennom ulike kilder?

5

8.

9.

Bilder: Screenshot fra Finnemanntallet, Nasjonalbiblioteket

Finnemanntallet En nyttig kilde i arbeidet med skogfinner i Norge er Finnemanntallet. Det ble nedtegnet i 1686 og er et relativt detaljert manntall over alle finner som oppholdt seg i Norge (Østlandet) på det tidspunktet. Det er disse vi i dag kaller skogfinner. Manntallet skulle inneholde detaljerte opplysninger om finnenes navn, bosted, om de betalte noe for stedet, hvorvidt de søkte ting og kirke, drev svedjebruk og generelt hvordan de skikket seg og forholdt seg til allmuen (Finnemanntallet 1686, s. 9). Finnemanntallet er ført som en sammenhengende tekst og ikke en tabell. Den inneholder opplysninger om alle medlemmer av husstanden og ikke bare voksne menn, som var vanlig i manntall på den tiden (ibid s.10). Finnemanntallet er som andre arkiver, opprettet med en hensikt og i en sammenheng. Det gir derfor ikke nøytral informasjon. På 1600-tallet var myndighetene opptatt av økonomisk nytte og nøysomhet. De var opptatt av å kartlegge hva staten kunne få ut av den enkelte innbygger. Fra omtrent midten av 1600-tallet kom det klager på skogfinnene, og da spesielt svedjebrenningen. Skogen var en ettertraktet ressurs, så svedjebruket og finnene ble en trussel (Johansen, 2014). I Finnemanntallet ser det ut som det var relativt vanlig å bruke svedjebruk som en måte å rydde ny åker og eng på.

10.

Kulturminner Kulturminner, som bygninger, gjenstander og steder, kan man også rekonstruere. Det er en viktig identitetsskapende faktor, og det er viktig at historien som stedene og bygningene kan fortelle, blir en del av den felles fortellinga, en del av den felles kulturarven i Norge (Bergkvist, Kilder og kildebruk, 2015b). Ved å kartlegge stedsnavn i lokalmiljøet, vil vi kanskje finne steder hvor for eksempel skogfinnene har slått seg ned. På Finnskogen finnes det fortsatt mange hundre stedsnavn på skogfinsk. Det kan være både rene skogfinske navn eller i sammensetning med norsk (slik som på bildet). Stedsnavnet Mostalamb er for eksempel en sammensetning av to skogfinske ord, svart + tjern (NAFO, 2014). Undersøk gjerne på lokale kart om dere kan finne spor etter de nasjonale minoritetene i nærområdet.

Foto: Finsk.no

6

11.

Foto: Badstuovn. Birger Nesholen

Skogfinnene hadde en særegen byggeskikk, og særlig er røykovnen og badstua typiske for skogfinnenes plasser. Ved å se på fraflyttede finnetorp, gårdsbruk drevet av skogfinner, i sammenheng med for eksempel Finnemanntallet, kan man kanskje finne ut mer om de som bodde der, hvem de var og hvordan de drev. Bygningene må også tolkes, på samme måte som skriftlige kilder. Disse har utviklet seg over en tidsperiode, og det har også måten man innredet på (Bergkvist, 2015b).

12.

Foto: Symbol på vegg. Birger Nesholen

På Finnskogen er det tatt vare på flere bygninger der vi finner ulike symboler risset inn i veggen. Hva kan ha vært meningen med slike symboler? Hva kan disse fortelle oss om folkene som levde på Finnskogen? Omriss av hender er et vanlig symbol i områder med skogfinsk bosetting. Det er oftest skåret inn på utsiden eller innsiden av dører og karmer. Merket kan ha vært en tydelig advarsel til uvedkommende om ikke å gå inn uten eiers tillatelse, eller like gjerne en advarsel til deg om å gå ut igjen med like tomme hender som da du kom inn (Nesholen, 2010).

13.

Foto: Privatarkiv, Oslo byarkiv

Romanifolket/tatere Den nasjonale minoriteten romanifolket/tatere ble første gang dokumentert i Norden på 1500-tallet. Minoriteten har blitt omtalt med en rekke ulike navn. Det er ulike syn innad i gruppen om hvorvidt tater eller romanifolk skal brukes. Derfor omtales minoriteten som romanifolket/tatere. Reisende og vandriar er andre betegnelser gruppen bruker. Personer fra romanifolket/taterne som reiste og bodde i båt, kalles kystreisende. Man antar at det er flere tusen personer av romanifolket/taterne i Norge i dag (Utdanningsdirektoratet, 2014). For mer bakgrunnsinformasjon om romanifolket/tatere, se https://blogg.hioa.no/nasjonaleminoriteter/om-romanifolkettaterne/ Hvordan kan vi bli kjent med romanifolket/tatere gjennom ulike kilder? Et eksempel på hvordan vi kan rekonstruere historien ved hjelp av kilder, er gjennom enkeltmenneskers historie. Dette ekteparet slo seg ned i Kristiania på slutten av 1800-tallet. De het Adolf Fredrik Nicolaisen Bodin og Anne Marie Jakobsen, kalt Slidre-Fredrik og Torpe-Maja. Bildet viser de to hos fotografen i Kristiania ca. 1900 (foto privat). I Disputten 2/2015 og på nettsiden kan du lese mer av historien til Slidre-Fredrik og Torpe-Maja, og om hvordan man har funnet opplysninger om dem.

14. Fra slutten av 1800-tallet ble de reisende sett på som et problem som trengte en politisk løsning. Myndighetene prøvde med vekslende hell å motarbeide «omstreifer-vesenet». Blant annet ble det satt inn ulike tiltak som hadde som

7

. Foto: Riksarkivet

formål å gi barn av reisende en kristen oppdragelse og skolegang. Vergerådsloven kom i 1896 og ga det offentlige rett til å gripe inn å ta barna fra foreldrene. I 1900 kom løsgjengerloven som gjorde at «omstreifere» som ikke kunne overbevise politiet, eventuelt domstolen, om at de hadde lovlig erverv, kunne tvangsbosettes. Myndighetenes politikk fortsatte på 1900-tallet, og hadde som sitt klare mål at romanifolket skulle tilpasse seg storsamfunnet og gi opp sin reisende livsform (Glomdalsmuseet, u.d.). I 1897 ble «Foreningen for bekjempelse av omstreifervesenet» etablert. De skiftet senere navn til Norsk misjon blant hjemløse, også kalt Misjonen. Misjonen skulle jobbe for å motarbeide omstreifervesenet, og det var de som fikk i oppdrag å utføre myndighetenes politikk. I 1908 ble Svanviken arbeidskoloni åpnet. Målet med Svanviken var å få de reisende til å glemme sin tradisjonelle levemåte og kultur. På Svanviken skulle de reisende lære å bli bønder og å innrette seg etter de bofastes kultur.

15.

Foto: Godin Hagvald og hans familie på Svanviken, 1910. Arkiv etter Norsk Misjon Blant Hjemløse, Riksarkivet

På dette bildet ser vi Godin Hagvald og hans familie på Svanviken i 1910. Godin

var en pioner i arbeidet for romanifolket/taternes rettigheter i Norge. Han stilte

direkte krav til Misjonen og krevde like rettigheter som norsk borger. Du kan finne ut mer om Godins historie gjennom kilder som ligger på nettstedet knyttet til opplegg om romanifolket/tatere for videregående opplæring.

16.

Foto: Fattigvesenet. Oslo byarkiv

For å finne opplysninger må vi stille riktige spørsmål, og vi må vite hvordan man kan finne fram i ulike kilder. Det kan ta tid og være litt komplisert. Mange av kildene er skrevet med håndskrift som kan være tidkrevende å tolke, men dette kan være veldig interessante kilder. Slike kilder kan gjøre at man kommer nærmere personer og historien (Bergkvist, 2015b). Fattigvesenets hjemstavnsforhør og dagbøker er kilder til å se hvordan mennesker levde tidligere. Dette gjaldt hele den norske befolkningen. Arkivet etter Fattigvesenet i Oslo er på Unescos liste over norsk verneverdig dokumentarv. Her finnes unik samfunnsdokumentasjon med omkring 200 000 personforhør fra årene 1878–1930. Forhørene skulle avklare hvor en person hadde hjemstavn, det vil si hvilken hjemkommune som regningen for fattigstøtten skulle sendes til (Bergkvist, 2015a). Det er viktig å vite at kilder er skrevet med en hensikt, og kildene vil også gi et begrenset bilde av virkeligheten. For å bidra til at elevene kan få et nyansert syn på historie og kildene til historien, kan læreren snakke med elevene om at det ofte er de spesielle sakene som nevnes, og hvilken betydning det kan ha å si for inntrykket vi kan få. For eksempel, i hjemstavnsforhørene finner man

8

opplysninger om dem som hadde behov for fattigstøtte - ikke om alle som aldri hadde behov for dette. Det gjelder både personer fra romanifolket/taterne og andre. Deler av arkivet kan leses digitalt: http://www.arkivverket.no/arkivverket/Digitalarkivet/Om-Digitalarkivet/Om-kjeldene/Fattigvesenet-i-Kristiania Egne fanteregistre gir mye informasjon om romanifolket/taterne. Omstreifere og fanter skulle registreres særskilt, men ikke medregnes i folketallet. Les mer på nettsida her: https://blogg.hioa.no/nasjonaleminoriteter/?page_id=808&preview=true Arkiv etter Norsk misjon blant hjemløse: I dag er det ikke lov å registrere mennesker på etniske grunnlag i Norge, men for romanifolket/taterne finnes det arkiv fra Norsk misjon blant hjemløse helt fram til slutten av 1980-tallet (Arkivverket, Romanifolket, u.d.).

17.

Foto: Halden historiske samlinger

Nedsettende betegnelser og kulturminner “Fant” og “splint” er betegnelser som tidligere ble brukt om de som reiste langs kysten. I andre deler av Norge har “tater” vært mer vanlig. Mange av stedene hvor romanifolket/taterne slo seg ned, har på folkemunne fått navn knyttet til disse betegnelsene. Romanifolket/taterne selv opplevde dette som nedsettende. Noen av disse navnene har etter hvert kommet med på kartet (Møystad, 2010) (Haugalandsmuseene, u.d.) .

18.

Vincent Van Gogh, The Caravans - Gypsy Camp near Arles (1888, Oil on canvas). Original title: Les roulottes, campement de bohémiens Foto:Wikimedia

Rom For bakgrunnsinformasjon om rom, se nettsiden https://blogg.hioa.no/nasjonaleminoriteter/om-rom/ Fra slutten av 1800-tallet fikk folket som da innvandret fra Øst-Europa, betegnelsen sigøyner. I dag er den offisielle betegnelsen på dette folket rom. Mange oppfatter betegnelsen sigøyner som skjellsord. Rom har i Norge status som en egen nasjonal minoritet. Det finnes noen fellestrekk med romanifolket/taterne med hensyn til språklig opphav, kulturelle trekk og eldre historie. Noen legger vekt på likhetene, andre på forskjellene mellom de to nasjonale minoritetene (Minken, 2015).

19.

Rom i kildene I historiske kilder omtales reisende gjerne som omstreifer eller tater. I de eldste kildene omtales de reisende både som tater og sigøyner.

9

Bilde: Avistekst fra Berlingske Tidende, 22.januar 1934

Når det gjelder minoriteter i arkivene, må vi være bevisst på hvilke betegnelser som brukes. I historiske kilder benyttes ofte nedvurderende og nedsettende betegnelser om de nasjonale minoritetene, og dette er betegnelser som vi ikke lenger benytter. Bilde: Avistekst fra Berlingske Tidende, 22.januar 1934

20.

Bilde: Czarda Josefs norske pass. Det kongelige riksarkiv i Brüssel.

Grensene stenges I 1924 hadde 30-40 rom norske pass, men fra dette året nektet Justisdepartementet å godkjenne passenes gyldighet (Bergkvist, Norske romer i nazistenes kosentrasjonsleire, 2010). Et betegnende eksempel på denne politikken i praksis er Czarda Josefs norske pass – der norsk nasjonalitet med et enkelt pennestrøk ble erstattet med ”ingen” (Lien, 2015). Les mer på nettsiden: https://blogg.hioa.no/nasjonaleminoriteter/?page_id=1265&preview=true En viktig enkelthendelse i historien var norske myndigheters avvisning av 68 rom i 1934. I 1934 ble et følge med familiene Karoli, Josef og Modest nektet innreise i Norge til tross for at familiefedrene var født i Norge og hadde hatt norske pass i mer enn tjue år (Rosvoll, Lien, & Brustad, 2015). I et rundskriv til norske politimestere ga Justisdepartementet i april 1925 klar beskjed om at «Hvis det kommer zigøinere som har norsk pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass ugyldig og bør inndras». I 1927 ble en ny og strengere Fremmedlov vedtatt som fikk store konsekvenser for norske rom. Her het det nå at «Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket». I forskriftene het det videre at «sigøynere og omstreifere» ikke skulle tillates å passere grensa uten Centralpasskontorets samtykke selv om personene hadde norsk pass godkjent av norsk utenriksstasjon. Denne loven var gjeldende fram til 1956. I 1930 reiste alle registrerte rom ut av Norge. Det gikk rykter om at Den norske omstreifermisjon, senere Norsk misjon blant hjemløse, ville ta barna og at de voksne skulle sendes til arbeidskolonien, Svanviken. Ryktene var ikke tatt ut av løse lufta. Raseteoriene var på fremmarsj også i Norge (Bergkvist, Norske romer i nazistenes kosentrasjonsleire, 2010)

21. Noen ganger må vi lete i kilder utenfor Norge. Alle kjenner Holocaust. Men få kjenner Porrajamos, folkemordet på rom under andre verdenskrig. Omfanget av dette folkemordet er fortsatt usikkert, men man regner med at mer enn 500.000 rom mistet livet. Av en

10

Foto: Auschwitz chronicle, Walter Laqueur, 1944 January 17, side 571: “351 Gypsies also arrive with this transport from the Malines camp. 78 men and 99 boys, who are given the Nos. Z-9050 – Z-9226, and 99 women and 75 girls, who are given Nos. Z-9761 – Z-9934. The transferred Gypsies are Belgian, French, Dutch, German, and Norwegian citizens.

gruppe på 68 norske rom ble 56 menn, kvinner og barn drept i nazistenes konsentrasjonsleirer. Man kjenner kun til tolv overlevende. Likevel er roms krigsskjebne nesten usynlig i norsk krigshistorie. Fram til 1956 ble fremmedlovens sigøynerparagraf aktivt brukt for å nekte overlevende rom med norsk tilknytning å reise tilbake til Norge. (Bergkvist, Norske romer i nazistenes kosentrasjonsleire, 2010)og (Rosvoll, Lien, & Brustad, 2015)

22.

Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de May 1814 og i Anledning af Norges og Sveriges Rigers Forening, nærmere bestemt i Norges overordentlige Storthing den 4de November s.A.» Litografi utgitt i 1827. Foto: Nasjonalbiblioteket

Jødene For bakgrunnsinformasjon om jødene, se nettsiden: https://blogg.hioa.no/nasjonaleminoriteter/om-jodene/ Paragraf 2 er Grunnlovens religionsparagraf. I Grunnloven av 1814 ble den evangelisk-lutherske religionen fastsatt som statsreligion i Norge. I tillegg til dette nektet den jesuitter, munkeordener og jøders adgang til riket. Siste setning i paragraf 2 lød: «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Utestengelsen av jøder ble opphevet i 1851 etter en prosess som startet på slutten av 1830-tallet. En sentral initiativtaker og pådriver i den første fasen var Henrik Wergeland (Ulvund, 2015).

23.

Jødisk innvandring til Norge startet først etter opphevelsen av §2 i grunnloven i 1851. Norge er derfor et spesielt land i europeisk sammenheng med sen og liten jødisk innvandring.

11

Foto: Familien Koritzinsky i 1925, Fra Harry Meier Koritzinskys privatarkiv, Oslo byarkiv. Fotograf: Atelier Schwartsmann 1925.

Kombinert med økt passfrihet i 1860 åpnet den økte religionsfriheten for jødisk innvandring til Norge på slutten av 1800-tallet. Hovedgruppen av jødiske innvandrere kom først i perioden 1880-1920. De kom særlig fra dagens Litauen, Hviterussland og Polen. Bakgrunnen for innvandringen var voldelige forfølgelser i det russiske tsardømmet (Vigardt og Bergkvist, 2013). De fleste jødiske innvandrere slo seg ned i Oslo og Trondheim hvor det ble etablert menigheter og jødiske foreninger. I folketellingen av 1891 ble det registrert 136 jøder i Kristiania. I starten bodde de fleste i Hausmannskvartalet og på Grünerløkka. I 1920 var det registrert 1457 jøder i Norge, av disse bodde godt over halvparten i Kristiania.

De fleste jøder som kom til Norge på denne tiden var fattige, og mange startet opp som omførselshandlere. Etter en stund var det flere som utdannet seg og startet egen forretningsvirksomhet, som Koritzinsky-familien på bildet. I dag bor det ca. 1500 jøder i Norge, hovedsakelig i Oslo. En del er bosatt i Trondheim og noen få, andre steder i landet.

24.

Kilde: Aftenposten arkiv; søkeord Koritzinsky

Aviser er gode kilder til ulike hverdagsliv, og de kan gi oss opplysninger om hendelser. Samtidig vil aviser også være farget av politikk og hva som rører seg i samtiden. Blant annet ligger det en kildeverdi i annonse- og kunngjøringssidene. Ved f.eks. å søke på firmaet Koritzinsky i Aftenposten arkiv, kan vi finne opplysninger om at firmaet flyttet i 1928 og at Harry Koritzinsky overtok forretningen etter Theo Koritzinsky i 1936 (Bergkvist, Duri drom, 2015a). Kulturelle aktiviteter som for eksempel jødisk teater finner vi også i avisene.

25.

Bilde: Legitimasjonskortet for Rachel Feinberg. Referanse: S-1708 Sosialdepartementet, Våre falne, Ec 21 A. Arkivverket.

Vinteren 1942 måtte de jødiske familiene i Norge gå til politiet og få stemplet en rød ”J” i legitimasjonskortene sine. Her er politiets gjenpart av legitimasjonskortet for 19 år gamle Rachel Feinberg. Familien Feinberg ble et halvt år senere sendt til Auschwitz. Den 6.2.1942 sendte det norske Sikkerhetspolitiet et rundskriv til politimestere over hele landet. I dette rundskrivet får de lokale politistasjonene beskjed om at de skal innhente opplysninger fra de jødiske personene i deres distrikt, via spørreskjema (Arkivverket, Jødar i Norge, u.d.). Disse skjemaene finnes i arkivverket og er en kilde til å kunne fortelle historien om jødenes situasjon under 2. verdenskrig.

26.

Kvener/norskfinner For bakgrunnsinformasjon om kvenene/norskfinnene, se nettsiden: https://blogg.hioa.no/nasjonaleminoriteter/om-kvener/

12

Foto: Privat

Det flerkulturelle Norge blir ofte beskrevet som et moderne fenomen, men Nord-Norge har vært et flerspråklig og flerkulturelt område i århundrer. Vi vet fra kilder fra tidlig middelalder at folkene på Nordkalotten har vandret i området mellom sesongboplasser i innlandet og ved kysten, og fortsatt snakker deler av befolkningen samisk og kvensk (Lane, u.d.). Befolkningsvekst i Nord­Finland og Nord­Sverige bidro til at flere kvenske/norskfinske bønder begynte å dyrke jorda i dagens Nord-Norge. Krigene mellom Sverige og Russland og perioder med uår og til dels hungersnød i Nord­Sverige og Nord­Finland bidro også til at folk flyttet. Norske myndigheter hadde lenge en positiv innstilling til kvener/norskfinner, de ønsket flere permanente bosetninger i de tynt befolkede nordområdene og ga de kvenske/norskfinske bosetterne både rettigheter og skattefordeler (Utdanningsdirektoratet, 2014).

27.

Bilde: Utdrag av brev fra Kongen i København til amtmannen i Alta.

Den kvenske/norskfinske bosettingen av Nord-Troms og Finnmark var viktig for den dansk-norske kongen i tida før 1814. Store deler av området var lite befolket og til dels uten fast bosetting. Ifølge den tids statstenkning hadde man ikke krav på et område dersom det ikke var bebodd og tatt i bruk. De dansk-norske myndighetene visste at svenske og finske bønder flyttet nordover i Tornedalen, og at noen også flyttet over vannskillene. Disse fikk tilbud om å få lettere tilgang til jord og annen hjelp hvis de ble gode dansk-norske undersåtter (Lanes 2014). På bildet ser du et utdrag fra et brev som den dansk-norske kongen skrev til amtmannen i Alta. Brevet ble skrevet etter at en kven fra Alta ved navn Knut hadde reist til kongen i Danmark og klaget over at amtmannen plaget kvenene. Saken endte visstnok med at amtmannen ble avsatt og hentet med et skip fra kongens by København. Historien, fra 1751, er gjengitt i flere kilder om kvenene/norskfinnene (Lanes, 2014).

28.

Bilde: Instrux (Wexelsen-plakaten)

På 1800-tallet endret synet på kvenene/norskfinnene seg. Nå vokser ideen om Norge som en nasjonalstat fram. Myndighetenes positive innstilling og politikk overfor kvenene/norskfinnene begynner å endre seg, blant annet som følge av nasjonalistiske, rasistiske og darwinistiske tankestrømninger. (Utdanningsdirektoratet, 2014). I perioden 1840–1960 drives det en fornorskingspolitikk mot minoriteter. Kvenene/norskfinnene og samene skal gjøres norske, og sentralt i denne prosessen stod ideen om at i Norge snakket man norsk, og helst bare det. En rekke lover og tiltak ble satt i verk:

- Jordsalgsloven av 1902 sa at kun norsktalende nordmenn fikk rett til å eie land i Finnmark

- «Wexelsen-plakaten» ga instruks for bruken av undervisningsspråk og hjelpespråk i opplæringa av samiske og kvenske/norskfinske elever. Siste versjon i 1898 kom fra Kirke- og undervisningsdepartementet og var underskrevet av kirkeminister Vilhelm A. Wexelsen. Den var grunnlaget for språkpolitikken i skolen fram til omlag 1960. For hver ny instruks ble

13

(Kirke og undervisningsdepartementet , 1898) det mer og mer innskjerpet at undervisninga skulle være på norsk (skuvla.info, u.d.).

29.

Foto: Privat

I skolene skulle all undervisning foregå på norsk, og det ble opprettet statsinternater der barna skulle bo, og der personalet kontrollerte at barna ikke brukte morsmålet sitt. 1 På internatskolene, som på de andre skolene i Troms og Finnmark, var det kun lov til å snakke norsk, til og med for de barna som ikke kunne annet enn kvensk og finsk og var langt borte fra sine familier (Lane, u.d.) . Finnefondet ble opprettet i 1851. Hensikten var «at bibringe Lapperne kyndighet i det Norske sprog». Lærere kunne søke om lønnstillegg fra fondet, hvis de kunne vise til at de arbeidet grundig med fornorsking. Mange kommuner og bygder var på denne tida bosatt av hovedsakelig kvener/norskfinner og samer. I flere tiår på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet søkte så godt som alle lærere som hadde samiske og/eller kvenske elever om lønnstillegg av Finnefondet (skuvla.info b. , u.d.).

Kilder Aftenposten Arkiv. (u.d.). søkeord Koritzinsky. Arkivverket. (u.d.). Jødar i Norge. Hentet fra Nordmenn i fangenskap:

https://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/Andre-verdskrig/Nordmenn-i-fangenskap/Joedar-i-Norge

Arkivverket. (u.d.). Romanifolket. Hentet fra Arkivverket: https://arkivverket.no/arkivverket/Bruk-arkivet/Personlig/Romanifolket

Bergkvist, J. (2010, 2). Norske romer i nazistenes kosentrasjonsleire. Tobias, Tidsskrift for oslohistorie - Oslo byarkiv, ss. 26-36.

Bergkvist, J. (2015a). Duri drom. Oslo byarkiv. Bergkvist, J. (2015b). Kilder og kildebruk. (T. Evensen, Intervjuer) Fattigvesenets dagbok . (1904). Glomdalsmuseet. (u.d.). Storsamfunnet: Politikken i nyere tid. Hentet fra Latjo drom:

http://old.glomdalsmuseet.no/html/romani/latjo-drom/storsam/storsamf_politikk.htm Haugalandsmuseene. (u.d.). De båtreisende. Hentet fra http://batreisende.no/ Johansen, A. (2014). "At sådan ukrutt måtte ganske utryddes”, Om de finske innvandrerne på

Østlandet på 1600-tallet, og deres møte med det norske bondesamfunnet. Masteroppgave ved institutt for arkeologi, konservering og historie. Universitetet i Oslo.

Kirke og undervisningsdepartementet . (1898). Fornorskingsinstruksen. Landsskolelovens § 73, 2 ledd. (V. A. Wexselsen, Red.) Kristiania.

Kulbrandstad, L. A. (2010). Hva vil det si å være skogfinne i dag? I A. B. Moen, Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Tapir.

Lane, P. (u.d.). Min bestefars bibel. Hentet fra hf.uio/multiling: http://www.hf.uio.no/multiling/personer/kjernegruppe/pial/articles/min-bestefars-bibel.-uri-(red.)-(nesten)-alt-du-trenger-a-vite-om-norsk.-kunnskapsforlaget-2005.pdf

1 https://historie2.wikispaces.com/Norsk+politikk+overfor+urfolk+og+minoriteter

14

Lanes, L. (2014, 03 18). http://www.nrk.no/troms/kvener-var-hoyt-verdsatt-i-1814-1.11605163. Hentet fra NRK Troms: nrk.no/troms

Lien, L. (2015, 7 31). Czardas Josefs pass. Nasjonalitet: ”ingen”. Hentet fra Hl-senteret: http://www.hlsenteret.no/bibliotek/dokumentene-forteller/czardas-josefs-pass.-nasjonalitet%3A-%E2%80%9Dingen%E2%80%9D.html

Lorenz, E. (2011). HL senteret, Senter for for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Hentet fra Antijudaisme: http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/antijudaisme

Minken, A. (2015, 10 10). Rom - etniske gruppe. Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/rom%2Fetnisk_gruppe

Møystad, M. (2010). Taterne - et reisende folk mot en ny tid. . I A. B. Moen, Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Tapir akademisk forlag.

NAFO. (2014). minstemme.no. Hentet fra www.minstemme.no Nesholen, B. (2010). Skogfinnene i Norge – historie og kultur. I A. B. Moen, Nasjonale minoriteter i

det flerkulturelle Norge. Tapir. NOU 2015:7. (u.d.). Assimilering og motstand, Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til

i dag, Vedlegg 4. 62 -92, Anlæg for oposition av Bergkvist og Vigardt: Kommunal og moderniseringsdep. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/4298afb537254b48a6d350dba871d4ce/NO/SVED/Vedlegg_Assimilering.pdf

NOU:2015-7. (2015). Assimilering og motstand. Departementenes sikkerhets-og serviceorganisasjon. Informasjonsforvaltning.

Rosvoll, M., Lien, L., & Brustad, J. A. (2015). Å bli dem kvit. HL-senteret. skuvla.info. (u.d.). Fornorskingsinstruksen av 1898. Tilleggsmatriale til boka, Norsk skolehistorie.

Davvi Girji 2005. Hentet fra skuvla.info: http://skuvla.info/skolehist/instruks98-tn.htm skuvla.info, b. (u.d.). Tilleggsartikkel til boka, Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005. Hentet fra

skuvla.info: http://skuvla.info/skolehist/rafsbotn-ff-tn.htm Statsarkivet. (u.d.). Finnefondsøknad fra 1905. Tromsø. Ulvund, F. (2015, april 09). Jødeparagrafen. Hentet fra Store norske leksikon:

https://snl.no/J%C3%B8deparagrafen Utdanningsdirektoratet. (2014). Våre nasjonale minoriteter. Til ansatte i barnehager og skoler.

Hentet fra Udir: http://www.udir.no/PageFiles/89423/Nasjonale_minoriteter_Udir.pdf?epslanguage=no

Vigardt og Bergkvist. (2013). I vår egen krets, Harry Koritzinskys jødiske slektsreise. Tobias, Tidsskrift for oslohistorie, ss. 100 -113.