ILD- SJELpå ukjent sted

K O N G S V I N G E R : De lokale golfspillerne gjør sitt siste slag for året. Kanskje noen sinne. Skoene til Lasse Andreassen subber i det grønne, kortklipte naturgresset som nå er i ferd med å gro igjen. Golfklubbens konkurs er et faktum.

– Man kan ikke mene at dette går til helvete, roper Lasse til sine golfvenner på andre siden av bane 14.

Men han har mer på lager.– På mandag skal vi lage et «helvete» her! Jeg skal inn i kommune-

styret. Vi skal få dem til å snu. Dette må vi beholde.– Da skal du få min stemme, responderer en eldre herrerøst i det lyd-

bølgene gjør retur fra de mange trærne rundt omkring.Nedbrutt. Forbannet. Trist og lei seg. Hans eget parti, Venstre,

stemte i mot å redde den konkurstruede golfklubben. En klubb som deres egen ordførerkandidat har ofret sjelen sin for de siste årene. Skifteretten har gjort jobben. Ikke mer golfklubb.

– Her har jeg hamra, spikra og malt. Det har blitt noen tusen timer her. Og dette har mitt eget parti stemt for å legge ned. Jeg begriper ikke, sier mannen som for det meste har levd i mediebransjen som redaktør og tekst-forfatter, samt prøvd lykken i markedsføringsbransjen.

Følelsene er sterke for golfanlegget som er lokalisert på turområdet Liermoen – en snau mil utenfor det som kan karakteriseres som Kongsvinger sentrum. En liten by delt på midten Glomma. Som en gjennomskåret, oppdelt brødskive med brunost. Byen kan minne om London og Budapest – i adskillig mindre målestokk

18.000 innbyggere, fotballag i 1. divisjon, politihøgs-

kole, to videregående skoler, narkotikaproblemer og fraflytting. Byinnvandreren fra Oslo drømmer en dag om å legge i Kongsvinger under sine egne vinger.

LOKKET AV KJÆRLIGHETEN. Men hvorfor Kongsvinger? Hvor-for søker en 55 år gammel velutdannet mann fra Oslos beste vestkant med to barn og stasjonsvogn, tilflukt til skogen, for så å ha et ønske om å ta over hele greia?

– Jeg savner ikke Oslo. Som mange andre i dette landet hadde jeg ikke noe forhold til Kongsvinger. Nå slipper jeg å vente på grønt lys. Det

er fem minutter til postkontoret. I Oslo gjør man ikke noe annet enn å sitte i kø. Her i Kongsvinger ser jeg muligheter til å få gjort noe. Jeg er et menneske som engasjerer meg i alt mulig. Slik er jeg skrudd sammen, sier Lasse presist.

Han heter egentlig Lars Thorleif, men du kan bare kalle ham Lasse. Denne eldre, kortklipte herremannen som plutselig

er ordførerkandidat i en by han flyttet til for åtte år siden.– Jeg er født i Stavanger. Der, som i Sverige, blir alle

Lars-er kalt for Lasse. Det er mitt kjælenavn. Jeg bruker det, selv om det skaper alvorlig trøbbel på Gardermoen. Passet mitt sier noe annet.

Kjærligheten lokket ham til Kongsvinger. Før den tid visste han knapt hva Kongsvinger var. Han kunne like gjerne forveksle byen med Kongsberg, før hans nåværende samboer Anne Faret hilste på ham med

tastatur og bredbånd. Senere ble de et par, med felles engasjement og interesserer for alt mulig.

– Som person er jeg synlig. Jeg gjør meg synlig overalt. Jeg er jo på chat og alt mulig. Jeg traff jo samboeren min på chat. De mediene er jeg ikke redd for i det hele tatt, for jeg syns det bare er gøy. Alle kjenner jo meg som en flåsing og tulling på nettet, ikke sant. Og jeg hadde litt alvorlig trøbbel med det da jeg takket ja til ordførerkanditaturet. Men folk får ta meg som jeg er. Det er sånn er jeg er. Og jeg har ikke hørt noe negativt om det. Nå er jeg helt bevisst på det. Jeg er en av gutta som kan ta en øl og prate tull. Jeg liker ikke være sånn tradisjonell politiker, sier Andreassen usminket og bestemt.

Lasse poserer velvillig ikledd svømmebriller og en oppblåst ring av en badeand i et profilbilde på Facebook. Men etter at førstekandidaturet ble et faktum, følte han selv at nettprofilen hans ble litt vel i det ærligste laget. Det sies at han hadde vunnet flere stemmer om han hadde beholdt badebildet som ble kumulert til 2. plass i mappen «Profilbilder» – erstattet av et seriøst, morskt fjes med Venstre-emblemet påklistret.

– Badeanda ja. Det er et emne for politisk diskusjon. Det plager ikke meg, men det kan gjøre en eller annen skade. Gud veit. Det kommer så mye dustete innspill på nett, atte. Litt forsiktig må man jo være.

– Jeg har jo hatt trynet mitt overalt, både på nett og på forsiden av Glåmdalen. Folk som ikke er interessert i politikk ser i alle fall at jeg er engasjert, så jeg tenker at det kanskje er nok. Valget av ordfører er mer et valg på person fremfor et parti. Sant skal sies – realistisk sett er sjansene heller små for at jeg skulle finne på å bli ordfører, forteller Andreassen, som er åpen om sitt engasjement i alt som rører på seg.

KIL-SUPPORTER PÅ ALVOR. Golfklubben er nevnt. Han og sam-boeren oppsøkte golfmiljøet sammen for å ha en felles hobby. Men golf er

Oppvokst i Oslo. Kjøpt hus i Kongsvinger. Engasjert Tom Nordlie i byens fotbal-lag. Bygd opp Norges største naturgolfbane. Undervist på videregående skole.

Lasse Andreassen (55) er ikke som andre ordførerkandidater.

TEKST OG FOTO: Simen Næss Hagen

LASSE ANDREASSENAlder: 55 årBosted: KongsvingerFødt: StavangerSivilstatus: Samboer med Anne FaretYrke: Journalist og tekstforfatter, selvstendig næringsdrivendeAktuell som: Ordførerkandidat for Kongsvinger VenstreHjertesak: Mer offentlig støtte til småbedriftene

F A K T A

bare én av mange ting Lasse har gjort seg til lokalkjendis for. Det er taktik-ken hans for å bli kjent med folk. Taktikken han har tatt med seg helt siden han levde livet i Norges hovedstad.

– Jeg har bodd overalt i Oslo. Da jeg gifta meg og fikk barn med min daværende kone, flyttet vi ut av bykjernen og til Ullern. Vi kjente ingen så vi måtte engasjere oss. Jeg ble fotballtrener for barna mine, og senere raste jeg inn som daglig leder for Ullern IF med 1500 medlemmer. Jeg ble med i trafikkomiteen på Lilleaker skole, og så videre. Det er teknikken min for å få nye kontakter. Helt bevisst.

55-åringen ble etterhvert skilt og flyttet fra Ullern til Røa. Ensomt i en blokkleilighet måtte han finne nye måter å bli kjent med folk på.

– Jeg kjøpte meg en postboks i stedet for å ha postkasse. På den måten kom jeg meg ut for å hente posten. Der traff jeg folk. Jeg handlet heller ikke mat for hele uka. Det holdt med mat for én dag av gangen, slik at jeg kunne dra på butikken oftere for å møte flere folk, sier ordførerkandidaten.

Han stopper opp, må ta et pust i bakken, og fyre opp en sigarett. For 55-åringen fra Oslo er det en ny erfaring å være så åpen om seg selv. Klart det kan tære på litt. Men Lasse kjenner mediebransjen. Han vet hva journali-stene vil ha.

– Se på sopp, a! Dæsken, skyter han ut midt i samtalen om hans for-rige liv som Oslo-borger.

Vi befinner oss fortsatt ved golfanlegget han brenner for. Lasse er klar for å åpne seg mer, men først vier han oppmerksomheten sin til soppene som omkranser golfbanen innimellom skogen.

– Det er jo jaktinstinktet. Jeg har aldri jaktet før, men jeg er på en måte soppjeger. Nå er det vel 10 forskjellige sorter jeg er trygg på. De tar jeg. Resten lar jeg stå. Sopp er jo så godt, da!

– Skal vi gå oppover her? Det ser ut som en vei der borte.– Ja, det går an. Hvor var vi? Jo!Han engasjerte seg tidlig i dugnadslivet på Kongsvinger. Samboer

Anne har fulgt Kongsvingers fotballag tett i mange år. Etter bare et par dager som nyinnflyttet tok Andreassen sine første skritt innenfor Gjem-selund stadion sine porter. Og der har han blitt.

– Det startet med at jeg jobbet dugnad ved å stå i kiosken en stund. Klubben lever jo av dugnadsånden, så hvorfor skulle ikke jeg være med på det? Fra den dagen jeg har flyttet hit har jeg bare gått glipp av noen få kamper på grunn av reise og ferie, forteller han.

Dette var ett av Lasses mange ledd for å bli kjent med folk i Kongsvinger. På fritiden er han fotograf for websiden til fotballaget.

– Om jeg skulle finne på å bli ordfører, vil jeg likevel fortsette som fotograf så langt det lar seg gjøre. Da kan folk peke å si «der er ordfører’n og tar bilder». Ser ikke noe negativt i det, smiler han.

Å bli glad i fotballaget KIL var fort gjort og lite komplisert.– Nå bor jeg her, så nå er det laget mitt, slår han fast.Andreassen markerte seg for alvor da han truet med å selge huset sitt i

2008. Årsak: Hvis KIL rykket ned til 2. divisjon. På den tiden visste ikke mannen i gata at han var engasjert i Venstre. Ei eller den store golfentu-siasmen. Det var KIL for alle penga, og det var dét folk kjente han som. Stuntet ble tatt seriøst – dog med et smil.

– Jeg fikk jo hele forsiden på Glåmdalen og greier. Stuntet fungerte i alle fall. Reaksjonene var utelukkende positive. De trodde jeg var gærn selvfølgelig.

– Men hva om KIL hadde rykket ned?– Hadde nok krøpet til korset og latt være å selge huset. Men nå ser

det ut til at jeg må selge huset, uansett. Det er jo «en million kvadratme-ter» på bare oss to etter at barna vokste fra oss.

For ordens skyld – Lasses datter Kaja (20) og sønn Thobias (23) ble værende i Oslo, mens Annes datter Julie (22) bodde med dem før hun flyttet ut.

2008 ble uansett et år Andreassen virkelig skulle markere seg i byen.

Jeg er en av gutta som kan ta en øl og

prate tull. Jeg liker ikke være sånn tradisjonell

politiker.»Fotballklubben han knyttet til sitt hjerte ble lagt i hendene på Tom Nor-dlie. Nedrykksspøkelset hang over Kongsvinger som en tordenværssky. Den store redningsmannen var et faktum. «Keiko» var kommet til byen. Og han reddet klubben fra nedrykk.

Men Lasse ville mer. Han ville ikke gi slipp på fargeklatten av en fotballtrener, som er kjent for å redde klubber og få sparken deretter. Andreassen startet en kronerulling for å samle inn penger slik at klubben kunne beholde Nordlie.

– Jeg tenkte «fanken heller». Her må vi få inn noe penger.Til sammen klarte Andreassen å skrape inn 250.000 kroner for å

beholde Nordlie i klubben.– Det var jo bruken av dette nettet igjen, da. Det lyktes! Kan godt si

jeg var delaktig i at KIL beholdt plassen, og rykket opp til eliteserien året etter. Men alle på Gjemselund vet jo at de har bidratt. Vi gir oss aldri – selv i 5. divisjon vil vi alltid være der.

KJEMPET MOT STATEN. Nei, Lasse gir seg aldri. Samme året ble ett av hans vanskeligste år på lenge, personlig. I alle år har han jobbet fr-ilans som journalist og tekstforfatter. Blant annet har han jobbet tett med Statoil i deres arbeid med markedsføring. I tillegg har energien gått i å jobbe med fagblader, skrive tekster og fotografering. Mediebransjen fikk en stor knekk som følge av finanskrisen i 2008. Knekk fikk også Lasse.

– Det var som om en lysbryter ble skrudd av over natta. Jeg mista alt jeg levde av. Du kunne godt kalle meg arbeidsledig. Da bladet jeg var redaktør for måtte innstilles, var det ikke noe mer. Helt plutselig.

Lasse må ta seg en liten pause, tenke seg om mer og forberede nye ord. Fortellingen fortsetter.

– Vi manglet annonsører. Der ble jeg dobbletrammet. Jeg var journal-ist og lagde reklame. Levde fint av det, vet du. Men dette gjorde at jeg også ble politiker, sier Lasse alvorstynget og smått forbannet.

Et sårt tema for ham. Men viktig. Livet fikk et vendepunkt. I timer, dager, uker, måneder og år har han levd og åndet for de han har vært engasjert i. Det var på tide at politikken skulle få kjenne på Lasses evne og iver til å stå på.

– Jo, jeg ble forbannet. Og det er grunnen til at jeg er ordførerkandi-dat i dag. For i årevis har jeg som selvstendig næringsdrivende betalt millioner av skatt til staten. De har fått min hjelp. Denne gangen trengte jeg hjelp, for her røk huset, familie og alt. Men NAV sa nei. Jeg var selvstendig næringsdrivende så det var ikke tilbud til meg.

– Se på soppen. Dæven steike!Men soppen var plutselig ikke så viktig nå.– Jeg solgte gitarer, kunst og frimerkesamlinger for å overleve. Og

jeg sliter fortsatt i dag, egentlig. Den verste kreditoren du kan ha, er myndighetene. Jeg trodde de stilte opp når du fikk trøbbel. I stedet ble det stikk motsatt, sukker han.

Gjennom sitt godt opparbeidede kontaktnett i Kongsvinger fikk han mulighet til å jobbe som vikar i to år på Sentrum videregående skole, avdeling medier og kommunikasjon. Lasse så plutselig lyset i tunnel-len. En fast inntekt, et nytt arbeidsmiljø, en ny erfaring. Og ikke minst nye kontakter. Nye venner. Nye folk å bli kjent med. Og nye stemmer til Venstre?

– Vikariatet berget meg økonomisk. Men jeg hadde kjempeålreite år som lærer. Det var en ny opplevelse og ny erfaring. Også blir man så glad i elevene. Avskjeden var med gråt. Det er ingen umulighet at jeg kan bli lærer igjen, om muligheten byr seg. Jeg savner arbeidsmiljøet. Jeg må jo innom hele tiden å hilse på. Kan jo hende jeg sikrer meg noen stemmer av det også, hehe.

FOLKELIG: Lars Thorleif «Lasse» Andreassen mener politikere generelt går inn i en helt ny rolle når de får statusen som politiker. Selv velger han strategien å være seg selv tvers igjennom slik folk kjenner han – til tross for ordførerkandidaturet.