Percy jackson 1

  • View
    214

  • Download
    0

Embed Size (px)

DESCRIPTION

Lyntyven er frste bok i Rick Riordans fantastiske serie, Percy Jackson. Serien har mottatt strlende kritikker og ligget p bestselgerlistene i en rekke land.

Transcript

  • Rick Riordan

    Oversatt av Torleif Sjgren-Erichsen

  • Originalens tittel: Percy Jackson and the Olympians: The Lightning ThiefCopyright 2005 Rick Riordan

    Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt LiteraryAgency and Ia Atterholm Agency.

    Norsk utgave: Schibsted Forlag AS, Oslo 2009BC-utgave 2011

    Oversatt av Torleif Sjgren-ErichsenOmslagsdesign: RenessanseMedia AS

    Sats: Type-it AS, TrondheimRepro: RenessanseMedia AS, Oslo

    Trykk og innbinding: GGP Media GmbH

    ISBN: 978-82-516-5547-7

    www.percyjacksonbooks.comwww.schibstedforlag.no

    Det m ikke kopieres fra denne bok i strid med ndsverkloven eller avtalerom kopiering inngtt med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov

    eller avtale kan medfre erstatningsansvar og inndragning og straffes medbter eller fengsel.

  • Til Haley, som hrte historien frst

  • 1 JEG FORVANDLER TILFELDIGVISMATTELREREN MIN TIL STO/V

    Hr her: Jeg har aldri nsket vre halvblods.

    Hvis du leser dette fordi du tror du kanskje er det selv, s lytt til

    mitt rd: Lukk boka med det samme. Tro p alle lgnene moren

    og faren din har fortalt deg om fdselen din, og prv leve et

    normalt liv.

    vre halvblods er farlig. Det er skummelt. Stort sett ender

    det med at man blir drept p smertefulle, grusomme mter.

    Hvis du er helt normal og leser dette fordi du tror det er fri

    fantasi: flott. Les videre. Jeg misunner deg for at du klarer tro at

    ingenting av dette har skjedd.

    Men hvis du kjenner deg selv igjen i det som str her hvis

    du fler noe rre seg inni deg hold opp med lese straks.

    Du kan vre en av oss. Og nr du frst vet det, er det bare et

    tidssprsml fr de ogs merker det, og da kommer de for ta

    deg.

    Kom ikke og si at jeg ikke advarte deg.

    Mitt navn er Percy Jackson.

    Jeg er tolv r gammel. Helt til for noen f mneder siden var

    7

  • jeg elev ved Yancy Academy, en privatskole i New York for barn

    med atferdsproblemer.

    Har jeg atferdsproblemer?

    Tja. Det kan man nok si.

    Jeg kunne ha startet p et hvilket somhelst tidspunkt i det korte,

    ynkelige livet mitt for bevise det, men det var frst i mai i fjor at

    det gikk helt p trynet, da sjetteklassen vr var p utflukt til Man-

    hattan tjuette spr unger og to lrere i en gul skolebuss p vei

    til Metropolitan-museet for se p eldgamle greske og romerske

    greier.

    Jeg vet det det hres ut som den rene torturen. De fleste

    utfluktene p Yancy var det.

    Men herr Brunner, latinlreren vr, var turleder, s jeg hadde

    et visst hp.

    Herr Brunner var en middelaldrende fyr i en motorisert rulle-

    stol. Han var halvskallet med et pjuskete skjegg og en slitt tweed-

    jakke som det alltid stinket kaffe av. Man skulle ikke tro at han

    var noe kul, men han fortalte historier og vitser, og lot oss leke og

    tyse i klassen. Han hadde ogs en fantastisk samling av romer-

    ske rustninger og vpen, s han var den eneste lreren som ikke

    fikk meg til sovne i timen.

    Jeg hpet at turen skulle bli helt grei. I det minste hpet jeg at

    jeg for en gangs skyld ikke skulle havne i trbbel.

    Gjett om jeg tok feil.

    Du skjnner, et eller annet gr alltid galt for meg p snne

    utflukter. Som i femte klasse, da vi dro til de gamle slagmarkene

    ved Saratoga og jeg hadde et lite uhell med en kanon fra Frigj-

    ringskrigen. Det var ikke meningen sikte p skolebussen, men

    8

  • jeg ble utvist likevel. Og fr det, da jeg gikk i fjerde klasse p en

    annen skole, og vi dro for se p haibassenget i Marine World,

    snublet jeg p gangbroen og fikk meg en ufrivillig svmmetur. Og

    gangen fr det igjen Ja, du begynner vel skjnne hvordan det

    ligger an.

    Denne gangen var jeg fast bestemt p oppfre meg pent.

    Hele veien inn til byen klarte jeg holde meg i skinnet, selv om

    Nancy Bobofit, den fregnete, rdhrete kleptomane jenta i klas-

    senmin, kastet brdbiter med peanttsmr og ketsjup i bakhodet

    p bestevennen min, Grover.

    Grover var et typisk mobbeoffer. Han var mager. Han grt

    nr han ble frustrert. Han m ha gtt om igjen flere ganger, for

    han var den eneste sjetteklassingen med kviser og antydning til

    et pistrete skjegg p haken. I tillegg til det var han krpling.

    Han var fritatt for gym p livstid fordi han hadde en eller annen

    muskelsykdom i beina. Han hadde en merkelig gange, som om

    hvert eneste skritt gjorde vondt, men la deg ikke lure av det.

    Du skulle ha sett ham lpe de dagene de serverte enchiladas i

    kantinen.

    I hvert fall kastet Nancy Bobofit brdbiter som satte seg fast i

    det krllete, brunehret hans, og hunvisste at jeg ikke kunne gjre

    noe, fordi jeg allerede hadde ftt flere advarsler. Rektor hadde

    truet meg med husarrest resten av livet hvis noe galt, pinlig eller

    bare lett underholdende skjedde p denne turen.

    Jeg kommer til drepe henne, mumlet jeg.

    Grover prvde roe meg. Det gjr ingenting. Jeg liker pea-

    nttsmr.

    Han dukket da enda en bit av Nancys lunsj kom susende.

    9

  • N er det nok. Jeg skulle til reise meg, men Grover dro meg

    ned i setet igjen.

    Du ligger allerede tynt an,minnet hanmegom. Duvet hvem

    som fr skylda hvis noe skjer.

    Nr jeg tenker tilbake p det, skulle jeg nske jeg hadde gjort

    kort prosess med Nancy Bobofit der og da. Husarrest ville ha vrt

    peanuts mot det kaoset jeg skulle komme til havne i.

    Herr Brunner ledet omvisningen i museet.

    Han kjrte foran i rullestolen og guidet oss gjennom de store,

    ekkofylte galleriene, forbi marmorstatuer og glassmontre fulle av

    eldgamle svarte og oransje keramikkrukker.

    Jeg ble helt satt ut nr jeg tenkte p at disse greiene hadde

    overlevd i totre tusen r.

    Han samlet oss rundt en fire meter hy steinsyle med en diger

    sfinks p toppen og begynte fortelle at dette var et gravmonu-

    ment for en jente p omtrent vr alder, og at et slikt monument

    ble kalt en stele. Han fortalte oss om utskjringene p sidene. Jeg

    prvde hre etter, for det var faktisk ganske interessant, men

    alle rundt meg plapret i vei, og hver gang jeg ba dem holde kjeft,

    fikk jeg et stygt blikk fra frken Dodds, den andre lreren som

    var med p turen.

    Frken Dodds var en smvokst mattelrer fra Georgia som all-

    tid gikkmed svart skinnjakke, til tross for at hun var femti r gam-

    mel. Hun s ut som om hun nr som helst kunne finne p meie

    deg ned med en Harley-Davidson. Hun hadde kommet til Yancy

    halvveis ut i skoleret, etter at den forrige mattelreren vr fikk

    nervst sammenbrudd.

    10

  • Fra frste dag la frken Dodds sin elsk p Nancy Bobofit og

    tok det for gitt at jeg var et djevelens barn. Hun pleide rette den

    krokete fingeren mot meg og si: N, lille venn, og da visste jeg

    at jeg mtte sitte igjen hver eneste dag den neste mneden.

    En gang, etter at hun hadde tvunget meg til viske ut oppgaver

    i gamle mattekladdebker til midnatt, sa jeg til Grover at jeg syn-

    tes frken Dodds var umenneskelig. Han s p meg med et tvers

    igjennom serist blikk og sa: Det har du fullstendig rett i.

    Herr Brunner fortsatte snakke om greske gravmonumenter.

    Til slutt hrte jeg Nancy Bobofit fnise og si noe om den nakne

    fyren p stelen, og jeg snudde meg og sa: Kan du holde kjeft?

    Jeg mente ikke si det fullt s hyt.

    Hele gruppa lo. Herr Brunner sluttet snakke.

    Herr Jackson, sa han, har du noe tilfye?

    Jeg var helt tomat i trynet. Nei, sir.

    Herr Brunner pekte p et av bildene p stelen. Kanskje du kan

    fortelle oss hva denne utskjringen forestiller?

    Jeg s p bildet og flte en blge av lettelse, for jeg kjente det

    faktisk igjen. Det er Kronos som spiser sine egne barn, ikke

    sant?

    Ja, sa herr Brunner, som penbart ikke var fornyd. Og det

    gjorde han fordi ?

    h Jeg tenkte s det knaket for huske det. Kronos var

    konge over gudene, og

    Gudene? spurte herr Brunner.

    Titanene, rettet jeg. Og han stolte ikke p ungene sine,

    som var guder. S, eh, Kronos spiste dem, ikke sant? Men kona

    hans gjemte det lille Zevs-barnet og ga Kronos en stein tygge p i

    11

  • stedet. Og senere, da Zevs vokste opp, lurte han faren sin, Kronos,

    til spy opp brdrene og sstrene sine

    sj! sa en av jentene bak meg.

    og s ble det en stor krig mellom gudene og titanene,

    fortsatte jeg, og gudene vant.

    Noen bakerst i gruppa fniste.

    Bak meg mumlet Nancy Bobofit til en venninne: Som om vi

    noensinne kommer til f bruk for dette. Som om det kommer

    til st p jobbsknadsskjemaene vre: Vennligst forklar hvorfor

    Kronos spiste barna sine.

    Og hvorfor, herr Jackson, sa Brunner, for vri litt p fr-

    ken Bobofits utmerkede sprsml, er dette en kunnskap vi kan

    dra nytte av i livet?

    Der fikk du den, mumlet Grover.

    Hold kjeft, freste Nancy. Ansiktet hennes var enda rdere enn

    hret.

    S fikk i hvert fall Nancy seg en smekk, hun ogs. Herr Brun-

    ner var den eneste som noen gang grep henne i si noe galt. Han

    hadde radarrer.

    Jeg tenkte over sprsmlet og trakk p skuldrene. Jeg vet ikke,

    sir.

    Nei vel. Herr Brunner s skuffet ut. Men du hadde halvveis

    rett, Percy. Det er riktig at Zevs serverte Kronos en blanding av

    sennep og vin som fikk ham til spy ut de andre fem barna sine,

    som siden de var uddelige guder, naturligvis hadde levd og vokst

    opp helt uskadd i titanens mage. Gudene beseiret sin far, kuttet

    ham i biter med hans egen sigd og kvittet seg med levningene i

    Tart