Per-Einar Binder: Ikke vær så slem mot deg selv

© 2016 J.M. Stenersens Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, BlæstSats: Dag Brekke/akzidenz asPapir: Holmen Book Cream 70 gBoken er satt med: Garamond Pro 11,5/15Trykk og innbinding: Livonia Print

ISBN: 978-82-7201-611-0

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond

J.M. Stenersens ForlagStortingsg. 120161 Oslo

[email protected]

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfrem-stilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

5

INNHOLD

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .9

DEL 1 – MENINGEN MED DET NESTEN HELT VANLIGE LIVET

Kapittel 1 Det ufullkomne livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16Livsperfeksjonismen: Den altomfattende oppgraderingen . . . . . . 16Du er ikke alene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20Angsten for å falle utenfor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23Det finnes et alternativ til det perfekte livets silkefengsel . . . . . . . 24Det uperfekte binder oss sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27Å bli venn med det ufullkomne selvet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31Frihet fra selvforbedring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33

Kapittel 2 Når ingen tør være vanlig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35Generasjon presset og dens likesinnede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38Du finner ikke mening i å høre at du er fantastisk . . . . . . . . . . . . 41Det som er viktigere enn ros. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44

Kapittel 3 Et liv med kroppen du har fått . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47Den uoppnåelige kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49

Evolusjonen lar oss både se skjønnheten og gjennomskue den . . . 51Skjønnhetsinfluensaen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53Vi kan bryte trollbindingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54En vakker sjel i en ufullkommen kropp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55Du skal en gang dø – selv om du trener intervall og

spiser økologisk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57Kroppen rommer fortellingene om livet ditt. . . . . . . . . . . . . . . . . 59

Kapittel 4 Mindfulness – å komme hjem til der du er . . . . . . . . . . . 66Hva vil det si å komme hjem? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66Til stede i livets gode og onde dager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70Å bruke sansning til å trene på mindfulness . . . . . . . . . . . . . . . . . 71Å lande mykt – også i uro og smerte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77Å redusere stresset ved å akseptere det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82Mindfulness er oversolgt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86Kidnappet av tanker? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88Det viktigste er at oppmerksomheten er vennlig . . . . . . . . . . . . . 90Slik er nå engang livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91

DEL 2 – UT AV SKAMMEN – INN I FELLESSKAPET

Kapittel 5 Når hele livet blir konkurranseutsatt . . . . . . . . . . . . . . . . 94Jantelovens arvtaker: Du må tro at du er noe!. . . . . . . . . . . . . . . . 94Hvem blir du virkelig glad i, og hvem beundrer du bare? . . . . . . 104

Kapittel 6 Skammens dypeste spørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107Skam er utenforskapets følelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107Når vi blir slemme mot oss selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110Tilhørighet er den sterkeste motkraften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114

Kapittel 7 Å finne det du virkelig kan tro på . . . . . . . . . . . . . . . . . 116Hvis lykke får bli mening og ikke bare behag . . . . . . . . . . . . . . 118Den dypeste formen for frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126Friheten i det ufullkomne samfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131Verdien av ydmykhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133Ærefrykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137

Uselviskhet – å arbeide for en større sak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141Samhørighet bygger deg opp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148

Kapittel 8 Medfølelsens anatomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153Medfølelse oppsto i naturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154Styrken i medfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157Når smerte møter mening og kontakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159Å få medfølelse kan vekke ambivalens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161Det som gjør det vonde vondere og det gode mindre gledefylt . . 163

DEL 3 – SELVMEDFØLELSE – IKKE LA DEG SELV I STIKKEN

Kapittel 9 En venn som garantert alltid er der når du trenger det . . .172Hvordan behandler du deg selv når ting blir vanskelig? . . . . . . . 172Uflaks finnes! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180Ja, du gjør iblant noe du ikke skulle gjort . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183Ja, iblant er det faktisk andre som har gjort noe galt . . . . . . . . . . 187… og iblant er det noe helt galt med samfunnet. . . . . . . . . . . . . 190Du blir sterkere av å behandle deg selv godt . . . . . . . . . . . . . . . . 191Selvmedlidenheten – når det blir mer synd på deg

selv enn på andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194Å finne frem til fellesskapet av underlige skruer . . . . . . . . . . . . . 196

Kapittel 10 Du trenger ikke å bekymre deg for selvtilliten . . . . . . . 201Stolthet kan døyve smerte. En stund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201Selvfølelse er overvurdert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204Du blir sterkere av selvmedfølelse enn selvfølelse . . . . . . . . . . . . 208Når feil blir riper i stolthetslakken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211Respekt for at vi ikke var så gode som vi trodde . . . . . . . . . . . . . 213

Kapittel 11 Jeg vil – selvkontroll med vennlighet og selvrespekt . . 216Hvorfor vi så lett blir fanger av overkontroll og underkontroll . . 219Å kunne styre deg selv med vennlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221Ufullkommen selvkontroll er best . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223

Fra «bør» til «vil» – den meningsfulle ambisjonen. . . . . . . . . . . . 226Du bygger selvrespekt når du velger bort det perfekte. . . . . . . . . 228Det viktigste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235

Person- og stikkordegister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241

9

INNLEDNING

Har du sovet godt i natt? Hvis du har sovet ordentlig godt, kan det likevel hende at du er litt forkjølet. Hvis du ikke er for-kjølet, kan det likevel hende at du irriterer deg litt over partneren din. Eller du bekymrer deg over å ikke ha en partner. Hvis du har det godt med partneren din, kan det godt hende du henger etter med ting du skulle ha gjort. Du tenker på alt du skulle skjerpet deg med og blitt flinkere til. Eller du bekymrer deg over barna, eller over at du gjerne skulle hatt barn, eller du irriterer deg over at andre synes du skulle hatt det. Kanskje skulle kroppen din vært annerledes, kanskje skulle du hatt flere venner ‒ eller kulere og mer interessante venner, kanskje skulle du hatt bedre smak og bedre selvtillit.

Det ufullkomne har alltid vært der. Bestemoren din ville kan-skje sagt: Slik er nå engang livet. Men det sier vi ikke så ofte nå lenger. Det uperfekte og ufullkomne har blitt en fiende som må fjernes fra livene våre. Det blankpolerte idealet lokker oss. Eller det presser seg på ‒ alt som skulle vært annerledes enn det er. Kroppen som aldri blir tilstrekkelig velformet. Det at du aldri er effektiv nok. Viljen som aldri funker helt som den skal. Alt det

10

IKKE Vær SÅ SLEM MoT DEG SELV

som ikke er blankpolert i livet ditt. Og når det kommer til styk-ket, så er det mye. Slik er det vanlige livet.

Om du ikke gir deg lov å være vanlig, er det lett for at du blir slem med deg selv. Vi får høre så mye om det perfekte livet at det blir vanskelig å forholde seg til hvordan det vanlige er. Det kan fort føre til at du kjefter på deg selv, og føler skam over hvordan du er, selv om du er temmelig vanlig. Kanskje du til og med truer og skremmer deg selv. Til å prestere bedre, bli mer effektiv, mer sosial og populær, være mer positiv, trene mer og spise bedre. Det er alltid mye som er uforbedret ved oss. Men når det kommer til stykket, er det mye ved oss som er uforbederlig også. Mye vi ikke kan gjøre noe med. Slik er nå engang livet.

Mange føler de bør for mye på én gang. På jobb og skole bør du peke deg ut, og i hvert fall ikke slå deg til ro med slik du er. Du bør ha en velformet og sunn kropp, pakket inn i klær som forteller noe om akkurat deg. Ferien din bør kunne medføre noen gode statusoppdateringer. Du bør ha et stort nettverk, helst med interessante mennesker. Har du barn, så bør de være i kon-stant utvikling, på mange områder samtidig – sosialt, på skolen og ikke minst på fritiden. Og så bør du selv utvikle deg videre. Du bør forbedre deg. Du bør få tid til alt dette. Komme nærmere det perfekte. Du bør, tenker du. Men hva vil du? Kanskje din første innskytelse er at du vil slappe av. Og det kan være en god idé. Og når du er uthvilt – hva vil du da? Kanskje det er på tide å finne ut av hva du virkelig vil? Og ikke minst – av alt du driver med, hva er det du egentlig ikke vil?

Vårt ønske om det perfekte skaper trøbbel for oss. Ideen om det feilfrie kan fort bli til en tyrann som tar kontroll over livet. Grunnen til dette er at det perfekte er så skjørt. Det perfekte vil kreve hele din innsats. Likevel vil det alltid briste.

11

INNLEDNING

Vi trenger å stanse og gå av perfeksjonskarusellen. Den går veldig fort rundt. Når vi setter bena i bakken, er vi gjerne litt svimle i starten. Men så kan vi gå ut i det virkelige livet. Som er det ufullkomne livet. Det er der du kan finne ut hva du virkelig vil.

Denne boken gir noen forslag til hvordan vi kan finne vei i det ufullkomne livet. Finne mening i det store og rike landskapet som er der, utenfor perfeksjonskarusellen. Vi kan finne tilbake til kroppene våre, slik de virkelig er. Ikke som utstillingsdukker, ikke som oppstilte fotomodeller, men som levende, sansende og følende organismer. Vi kan gi oss selv lov å ha våre pussigheter, ikke alltid være på topp, ikke alltid kjenne positive følelser. Ja, vi kan være sjenerte, sorgfulle eller sinte om det trengs.

Boken handler om hvordan vi kan være til stede i eget liv, akkurat slik det er. Selv når livet kjennes virkelig smertefullt. Meningsfulle liv fører alltid ubehag med seg. Men mening er verdt prisen. Når vi er til stede i eget liv, erkjenner vi at lidelse er en uunngåelig side ved å være menneske. Her trenger vi medfø-lelse ‒ med menneskene rundt oss, men også med oss selv.

Jeg er professor i klinisk psykologi. Jeg underviser og forsker i tema som har å gjøre med psykiske problemer og veiene ut av dem. Jeg forsker blant annet på hvordan mennesker selv bidrar i sine vekst- og endringsprosesser, og på medfølelse, selvmedfø-lelse og mindfulness. I tillegg arbeider jeg som psykoterapeut. Og jeg holder kurs i mindfulness og selvmedfølelse der jeg både instruerer øvelser og snakker med deltakerne om hvordan de kan bruke dette som redskap i hverdagen.

Både blant pasienter og kursdeltakere ser jeg hvordan mange mennesker i dag er riktig slemme mot seg selv når de ikke når

12


opp til idealene. Jeg blir heldigvis også gang på gang imponert over hvordan mennesker kan få til store og viktige endringer i livene sine når de blir vennligere med seg selv og sine egne opp-levelser. Ofte skjer de største endringene når mennesker lar seg selv få lov å være akkurat slik de er.

Underveis i boken beskriver jeg utdrag fra terapier og sam-taler jeg har hatt med pasienter og kursdeltakere de siste årene. Utfordringene vi jobber med, er allmenne og alminnelige. Jo mer alminnelige vansker en pasient eller kursdeltaker har, jo mindre er sjansene for at noen blir gjenkjent i boken. Men jeg har likevel lagt vekt på å anonymisere ved å ta vekk eller endre detaljer. Der vedkommende vil kunne gjenkjenne seg selv, har jeg spurt om samtykke. Noen av historiene er sammensatt av elementer fra flere terapiforløp.

I boken inviterer jeg deg til å finne ut av mulighetene det ufullkomne livet gir. Underveis foreslår jeg noen spørsmål som jeg tror det er verdt å utforske. Jeg foreslår også noen øvelser som jeg tror det er verdt å prøve. Boken forsøker ikke å gi noen fasit på hva du skal gjøre. Jeg tror ikke det finnes råd som passer for alle. Når det kommer til de viktige tingene i livet, så fungerer det bedre med forslag og spørsmål. Slike vil du til gjengjeld finne mange av her. Dette er ment som en bruksbok. Du henter ut det som trengs i ditt liv.

Jeg vil løfte frem betydningen samhørighet har for menneske-lig vekst. Jeg henter frem verdier og ord som kanskje har en litt gammeldags klang, slik som ydmykhet, ærefrykt, selvrespekt og karakter.

Karakteren er væremåten vår. Den vil langt på vei avgjøre hvordan livet vårt blir. Den er måten vi forholder oss både til andre og oss selv på. Den er handlingene våre og verdiene de

springer ut av. Vi bygger vår karakter når vi er til stede i hver-dagene våre, når vi gjør verdivalg og prioriteringer – og ikke minst når vi engasjerer oss i saker som er større enn oss selv. Å bygge karakter er noe annet enn å få gode karakterer i presta-sjonskonkurransen. Det er noe annet og viktigere enn å få god selvtillit.

Når du velger i tråd med det du virkelig tror på, bygger du samtidig selvrespekt. Vi taper selvrespekt når vi hele tiden pres-ses til å polere den sosiale fasaden vår. Vi vinner selvrespekt når vi sier at «dette er egentlig ikke så viktig». Vi finner vei i det ufullkomne livet og finner tilbake respekten for oss selv når vi står imot perfeksjonspresset, og heller handler i tråd med noe vi virkelig tror på.

DEL 1 MENINGEN MED

DET NESTEN HELT VANLIGE LIVET

16

KAPITTEL 1 DET UFULLKOMNE LIVET

Livsperfeksjonismen: Den altomfattende oppgraderingen Om det bare var de små ufullkommenhetene som opptok oss, hadde det ikke vært så ille. Tannpastaflekkene på speilet har all-tid vært litt irriterende, noen klemmer vil alltid være klumsete og småpinlige, og mange ferieminner handler om svermer av mygg, småkrangling eller sure kelnere. Vi har alltid prøvd å minimere slikt, vel vitende om at vi neppe får det bort for godt.

Men nå er det noe mer på gang. Det er som om den mennes-kelige tilværelsen er klar for et oppgraderingsprosjekt. Vi kunne gitt oppgraderingen spesifikasjonen «optimalisering på alle områder» – hele livet vårt må tilsynelatende forbedres betydelig.

Inger, 20 år, er sliten og får lett hodepine. Slik har mange det for tiden. Situasjonen hennes er typisk, kanskje så typisk at du tenker: «Dette er jo typisk.» Inger er velstelt og slank. Lyst, rødlig hår med noen mørke sjatteringer ‒ et vel gjennomtenkt

17

KAPITTEL 1 DET UFULLKoMNE LIVET

fargevalg. Diskré og smakfullt sminket. Strikkegenser, tettsit-tende jeans, joggesko fra et lett gjenkjennelig merke. Og med et alvorlig uttrykk i ansiktet. Hun sier: «Jeg er en av alle dem som må gjøre alt, ja absolutt alt, helt riktig. Jeg kjenner meg som en duracelldukke der batteriet begynner å dabbe av.»

Inger trener seks ettermiddager i uken. Etter hard jobbing og god støtte fra mor og far er hun kommet inn på et studium som burde gi gode jobbmuligheter. Om et år skal hun ha et utveks-lingsopphold i USA, for å få opplevd mest mulig og sikre seg mer internasjonal erfaring. Hun har riktig mange venner og enda flere bekjente, og hun bruker mye tid på å følge dem opp. Inger er alltid med der noe skjer. Hun har en kjekk og pen kjæreste, som er sisteårsstudent på samme studium, og akkurat like aktiv. Hun har en god deltidsjobb som kan bli bra på CV-en. Hun er aktiv i et par studentforeninger og bidrar til det sosiale livet på studiet. Tilsynelatende bare gode og fornuftige valg. De gjør at Inger fremstår vellykket på alle områder, samtidig. Det kjennes bare ikke som noen suksess på innsiden: «Jeg kjenner meg bare så ufattelig sliten. Egentlig vet jeg ikke hva jeg vil.»

Inger er flink å gi et godt inntrykk. Oppmerksomheten hen-ger mye av tiden fast i hva andre tenker om henne, tror om henne og ikke minst forventer av henne. Oppmerksomheten henger også mye av tiden fast i bekymringen om hun rekker alt. Og så går mer og mer oppmerksomhet med til tanken på at hun ikke vet om hun klarer mer. Da er det ikke mye oppmerksomhet igjen til å finne ut hva hun virkelig vil.

Caroline, 41, og Jan, 44, har vært gift i 13 år. De har sønnen Eirik på tolv år og datteren Eirin på ni. Caroline er lærer, Jan er revisor.

18


Caroline trives med jobben. Men hun opplever som så mange andre i hennes yrke at jobben presser henne til å bli opptatt av helt andre ting enn det som egentlig gjorde henne interessert i yrket. For henne var det viktigste å hjelpe frem hvert enkelt barns egenart, å la dem få ta i bruk seg selv og være kreative. Caroline ville bidra med verdier som både skulle gjøre livet deres rikere og gagne samfunnet. Nå opplever Caroline at hun egent-lig formidler til barna at det viktigste er å bli flinkest ‒ gjennom utallige vurderinger, tester og standardiserte mål. Egentlig opp-lever Caroline at hun styrer mer og mer mot standardiserte mål selv også, i privatlivet. Alt som bare må være rette nivå. Kampen mot vekten, som blir stadig tøffere å vinne. De nøye planlagte feriene. Den nye, veldig fine, men for dyre hytten. De stadige oppussings- og forbedringsprosjektene i hjemmet. En enebolig i et bra strøk, valgt fordi det gir et miljø som er trygt og godt for barna.

Jan trives også egentlig med jobben. Men han opplever at han blir der litt for mye. Dels fordi han er en «ja-mann» og liker at kolleger og kunder blir fornøyd. Dels fordi økonomien alltid skulle vært litt bedre. Han avreagerer med lange løpeturer. Han er veltrent, ja faktisk litt overtrent. For det er til tider mye å avreagere.

De har mye å stå i med når det gjelder Eirik og Eirin også. Fotballtreningen, håndballtreningen og kampene, og fiolin-timene og pianotimene. Ja, og så møtene i idrettslagets styre. Og Eirik som lett kunne bli hengende etter i matten. Og Eirin, som de er redd er litt for ukonsentrert. Kanskje ADHD? Nei, de orker ikke helt å gripe fatt i det. De har mye på seg nå. De synes egentlig det er vanskelig å få konsentrert seg, de også.

19


Livsperfeksjonisme er antakelsen om at det finnes en komplett pakke av vellykkethet som omfatter alt – skole og karriere, fri-tidsaktiviteter, kropp og helse, livsstil, sosialt liv og nettverk, ja til og med positive følelser og god selvtillit.

Dersom denne perfeksjonismen angriper hardt, kan den ta alle våre krefter og all vår oppmerksomhet. Ideen om at livet egentlig skal være motsetningsfritt, friksjonsfritt og komplett, låser oss og gjør oss fikserte på å fjerne alle tegn på at det ikke er slik. I kampen for den fullkomne tilværelsen kjemper storslåtte drømmer mot håpløshet.

En slik livsperfeksjonisme rammer middelklassen og barn av middelklassen hardest. Den gjør at mange voksne mennesker får et oppjaget liv. Den gjør unge mennesker engstelige, og den gjør mange mennesker i alle aldre slitne.

Livsperfeksjonisme kan hindre deg i å gi deg hen til det unike livet som er gitt akkurat deg. Det perfeksjonistiske idealet gjør at mange mennesker har et aktivitetsnivå som gjør dem frem-mede for hva som skjer både inni dem selv og i relasjonene deres. Andre blir lammet i en opplevelse av nærmest å være en feilvare. I begge tilfeller bringer perfeksjonsidealet mennesker på avstand fra sine egne liv.

Rett som det er dukker det opp noen som gir inntrykk av å ha blitt lykkelige av å være ekstraordinær. Dette kan være den pene bloggeren med det interessante livet, idrettsutøveren eller skuespilleren som stadig smiler over sin suksess, den velstående naboen med familien som presterer godt både i arbeid, skole og fritid. Eller for å ta et eksempel fra mitt eget felt: den høyt ansette stjerneforskeren med mer enn 500 publikasjoner, hvorav de fleste på toppnivå. Vi kan fristes til å tro at de har kommet i mål, at de virkelig har klart det. Ikke sjelden er de ekstraordinære

20


menneskene også personer som aktivt søker beundring og opp-merksomhet. Og dersom de er svært kjente, kan de ha et mar-kedsføringsapparat som vil skape inntrykk av at deres liv spiller seg ut i et større format enn vårt eget.

Vi kan fort bli smittet av denne tankegangen, selv om vi i bunn og grunn ikke tror at ytre suksess gir lykke. Plutselig kan vi da føle at egenverdet vårt ville øke om vi ble litt mer som dem. Slike forbilder er sjelden mennesker vi kjenner på ordentlig. Og det er tankevekkende at det sjelden dreier seg om mennesker vi er glad i på den måten vi blir glad i dem vi er nær. Det ufull-komne viser seg best i detaljene. Illusjonen om det fullkomne fungerer best på avstand.

Du er ikke aleneBåde hos mennesker som kommer til meg for terapi, og blant deltakere i grupper og mindfulness-kurs jeg holder, er det lett å observere resultatene av livsperfeksjonismens herjinger. Smerte-fulle resultater.

Rett som det er møter jeg unge mennesker som føler at pres-set om å prestere overvelder dem, og de er bekymrede, søvnløse og anspente på grunn av redselen for ikke å holde mål. Da for-teller jeg dem at jeg møter mange unge mennesker som har det på denne måten akkurat nå, og at jeg også rett som det er møter mennesker som opplever å ha falt av, og som blir passiviserte og motløse fordi de ikke lykkes i konkurransen. Jeg bruker ikke mange ord på det. Terapi og forelesning er to ulike sjangre som ikke bør blandes. Men jeg sier iblant noe om livsperfeksjonis-men. Det er noe ved måten vi organiserer samfunnet vårt på i dag som gjør at mange føler seg presset. Jeg legger ikke inn noe

21


politisk svar på hva som bør gjøres, da mine pasienter har bak-grunn fra så vel Rød Ungdom som Unge Høyre. Men samtlige kjenner på hvordan det er å leve i et samfunn som legger et så sterkt press på enkeltindividet.

Jeg møter også «vellykkede», men samtidig temmelig så over-veldede voksne, som Caroline og Jan. Og jeg møter voksne som føler de har falt av og kjenner seg utenfor. Med karrieren som aldri ble noe å vise frem, eller som aldri ble noe av. Med kroppen som kanskje verken fungerer så godt, eller tar seg så godt ut. Med barn som sliter på synlige måter. Det er mange voksne mennes-ker som kjenner utenfor-følelsen trykke seg på.

Selv om det er det enkelte menneskets liv som er hovedsaken i terapirommet, vil dette livet samtidig alltid være preget og for-met av den historiske epoken og samfunnet rundt. Det å få vite at andre også blir presset og preget av måten vi lever på i samfun-net i dag, kan i seg selv ofte være et første steg mot å ta bedre vare på seg selv. Det kan også være et første steg mot å søke andre verdier. Gjenkjenning påminner deg om at du ikke er alene om å ha det vondt på denne måten, og presset du føler blir slik også mer forståelig og lettere å forholde seg til.

Det kan også virke som om mange, særlig unge mennesker, har mindre motstandskraft ved påkjenninger enn hva som var tilfellet i tidligere tider. Det kan virke som om de har fått mindre trening i å takle ubehag og nederlag. Kanskje har de rett og slett fått litt for mye av en god ting: Foreldrene har fulgt dem vel-dig tett, og støttet dem i de fleste av deres utfordringer. Kanskje hadde barn og ungdom snarere hatt godt av å bli møtt med mer tillit til at de klarer ting selv og fått prøvd seg mer frem på egen hånd.

22


Jeg møter også flere unge mennesker, ofte menn, som faller utenfor sosialt, og føler seg svært usikre i vanlig omgang med andre. Mange av disse menneskene har brukt mye av sin ung-domstid foran en skjerm. De har hatt mye kontakt med jevn-aldrende på den måten, men de har ikke fått erfaring med det spekteret av følelser som bare kan håndteres gjennom direkte og analog kontakt: glede, men også frustrasjoner og gnisninger som en må lære seg å håndtere. Skal en bli trygg på det sosiale livets friksjoner, og øve opp evnen til å reparere når kontakten ikke lenger fungerer så godt, så trenger en å møtes ansikt til ansikt. En trenger å henge sammen, iblant kjede seg sammen, og å gi seg selv den utfordringen det er å finne ut av noe sammen.

Og sist, men ikke minst møter jeg en del mennesker i alle aldre som stresser og jobber unødig mye fordi de, som oftest ubevisst, antar at livskvalitet er knyttet til det å ha mye penger og status. Det å være fattig har alltid vært forbundet med skam. Og på det økonomiske feltet sammenlikner en seg gjerne med de velbeslåtte menneskene i samfunnet, noe som gjør at en fort kommer til kort. Det betyr med andre ord at de menneskene som stresser etter å tjene penger, ofte er langt unna å bli fattige.

Materialistiske mål og idealer gjør mennesker lett rastløse. Det går alltid an å få mer. Alle vet innerst inne at det fint går an å ha et tomt liv selv med flott hus, fin bil, dyre vaner og gode kredittmuligheter. Og når du spør mennesker om hva som er viktig i livet, er det svært få som svarer «penger». Men når du ser på hvordan mange organiserer livet sitt, kan pengene synes å ha sneket seg høyere inn på prioriteringslisten. En materialistisk livsorientering har altså umerkelig sneket seg inn, uten at de har tenkt over det.

Documents

Per-Einar Binder: Ikke vær så slem mot deg selv