Ida Løkås

PAPPA ER ETPOSTKORT

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2014Omslagsdesign: Magnus RiiseRepro: RenessanseMedia AS

Ombrekking: Type-it AS, TrondheimSatt med: Sabon 11,5

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014

ISBN: 978-82-516-8128-5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Hvis du går inn på rommet mitt, ser du en hvit-malt kommode stå inntil den ene veggen. Drardu ut den øverste skuffen, finner du en bunkepostkort. De er slitt i kantene fordi jeg har bladdgjennom dem så mange ganger. Femten post-kort samlet sammen med en rød silketråd. Fem-ten postkort sendt fra den samme personen, medde samme ordene skrevet på: «Gratulerer meddagen. Hilsen pappa.» Hver eneste bursdag harhan sendt meg et postkort. Helt til i år. Dennegangen var postkassen tom.

Jeg vet ikke hvem han er, hvor han bor, hvahan gjør eller hvordan han er. Vi har aldri truffethverandre, så jeg kan ikke si at jeg savner ham.For det å lengte etter noen man aldri har kjent, ervel mer en drøm enn et savn?

1

Sakte ble jeg slept ut av søvnen og inn i den vir-kelige verden. Forsiktig snudde jeg meg rundt ogpresset hodet ned i puten. Boret nesen ned i detblomstrete stoffet, men vekkerklokken fortsatteå ringe. Vibreringen trengte seg inn øregangen ogskaket alt som fantes på innsiden. Det var somom hjernen min var blitt til en isbre som sakte slosprekker.

Motvillig snudde jeg meg igjen og trykket nedknappen på vekkerklokken. Jeg satte meg oppog plantet føttene i det myke gulvteppet. På denene foten hadde jeg en nuppete, grønn sokk. Denandre var naken. Blikket gled oppover. Noenmåtte ha tatt av meg buksen, for jeg kunne ikkehuske å ha gjort det selv. Trusen var heldigvisfremdeles på. Varsomt strakk jeg hendene i været,beveget hodet fra den ene siden til den andre og

7

kjente kroppen sakte våkne til liv. Jeg dro av megtrusen. Ble sittende naken og fremoverbøyd påsengekanten.

Jeg hadde aldri skjønt hva folk mente når desnakket om dagen derpå. Hvorfor de kalte detakkurat det. Men nå forsto jeg. Dagen derpå varliksom ikke en egen dag. Den var bare resultatetav dagen før: altfor mye alkohol.

Jeg reiste meg og tok på meg den rosa, pusetemorgenkåpen som lå slengt på gulvet. Ordet gor-geous var brodert inn på ryggen, og jeg fnøs. Jegvar helt sikkert alt annet enn nydelig akkurat da.Idet jeg knyttet en knute i livet på morgenkåpenog var på vei mot døren, ble blikket dratt motmormors gamle kommode. Jeg så det med engang. Det var noe som ikke stemte.

Alle femten postkortene lå spredt utover. Detvar ikke det at jeg klarte å telle alle så raskt, menjeg kjente tallet så godt, kjente hvert ord på hvertkort.

Hvorfor lå de der? De hadde sin faste plass iskuffen i kommoden, og jeg kunne ikke huske åha tatt dem frem. Jeg lukket øynene og forsøkteå komme på hva som hadde skjedd kvelden før,men alle minnene mine var blitt til slaps.

Med en rask bevegelse samlet jeg sammen kor-tene. La dem forsiktig ned i skuffen og snuddemeg mot døren. Den ga fra seg to små knirk da

8

jeg åpnet den og gikk over terskelen. Lyden fikkmeg til å stoppe opp, og jeg ble stående litt oglytte. Men huset var igjen stille.

På vei ned trappen fikk jeg en følelse av at jegikke var alene. Jeg hadde ofte den fornemmel-sen. Huset laget så mange rare lyder når mammaikke var hjemme. Dørene knirket, og kulden fikktreverket til å knake.

Nede i gangen tok jeg på meg de sorte tre-skoene som sto på matten, og gikk ut. Kjente atpulsen økte på de få meterne over grusen. Skjerpdeg, tenkte jeg og åpnet lokket til den hvite post-kassen. Det er bare et postkort, det er bare etpostkort, repeterte jeg inni meg. Men det var ikkebare et postkort. Jeg hadde innsett det da detikke kom. Kanskje det bare var én dag forsin-ket, tenkte jeg og så ned i postkassen, men der lådet bare en avis. Jeg dro den opp og stirret ned ikassen, som stirret tomt tilbake. Det var ikke noeannet der.

Lungene mine var to appelsiner noen haddeplukket nellikspikerne ut av. Hundrevis av hullgjorde det umulig å holde på luften. Jeg tokmed meg avisen og gikk inn igjen. Idet jeg luk-ket døren bak meg, la jeg merke til en sortryggsekk gjenglemt ved stumtjeneren. Jeg slengteavisen på gulvet og gikk inn i stuen. Solen skintegjennom vinduene og lyste opp rommet som en

9

scene. Jeg myste mens jeg åpnet det ene vinduetetter det andre. Det knirket i det gamle treverket,og jeg kunne kjenne den kalde brisen strømmeinn i den tette luften i stuen. Jeg lente meg inn-til det siste vinduet og trakk pusten dypt noenganger.

Stuebordet var overlesset av tomflasker, og småinntørkede snusposer lå slengt rundt på bordet.På veggen bak sofaen hang det store, abstraktemaleriet skjevt uten at det egentlig gjorde noe fraeller til. Jeg snudde meg for å gå inn på kjøkkenet,men stoppet da den nakne foten klistret seg fasttil parkettgulvet. Da jeg kikket ned, så jeg en storrosa flekk. Med en ustø bevegelse gned jeg fot-sålen over sokkestoffet på den andre foten. Klær,flasker og konfetti lå strødd rundt omkring, ogjeg prøvde å ikke tenke på at jeg måtte rydde altsenere.

Inne på kjøkkenet sto kjøleskapsdøren på vidtgap. Jeg lukket den, skrudde på kranen og fyltemeg et stort glass vann. Den iskalde væsken rantnedover halsen, og det var nesten som om jegkunne følge vannets vei gjennom kroppen medpekefingeren. Peke på at der var vannet nå, såder, så der. Følte hvordan det skylte vekk tørrhe-ten, hvordan det renset meg innenfra. Jeg satte frameg glasset på benken og gikk opp igjen. Kjenteat jeg ikke var helt klar for å starte ryddingen.

10

At jeg på et eller annet vis måtte rydde i meg selvførst.

Oppe i andre etasje la jeg merke til at bade-romsdøren sto på gløtt, og jeg kunne skimte enskikkelse der inne. I løpet av de få sekundenesom fulgte, gikk hundre forskjellige tanker gjen-nom hodet mitt. Det var en fremmed. En frem-med gutt som sto på badet og pusset tennene medmin tannbørste.

2

Jeg klarte ikke å bevege meg. Ble bare stående heltstille mens den hvite tredøren sakte åpnet seg. Ogder, foran meg, sto han med tannbørsten min ihånden.

«Hvordan er formen?»Han så kjent ut, som om jeg hadde sett ansiktet

hans tusen ganger før uten at jeg klarte å huske frahvor. Hvis han hadde gått på samme skole sommeg, ville jeg ha visst hvem han var. Så hvor vardet da jeg hadde ham fra?

«Formen? Jo da,» svarte jeg, selv om jeg egent-lig ville spørre hvorfor han sto på badet mitt, pus-set tennene med min tannbørste og snakket tilmeg som om vi var bestevenner.

Jeg ble stående og stirre på ham mens jegprøvde å trenge gjennom tanketåken. Hvem hankom med, husket jeg ikke. Bare at vi hadde snak-

12

ket sammen. Men hva hadde vi snakket om? Dethadde vært sent, og jeg hadde drukket altfor mye.

«Så fint,» sa han, kikket meg dypt inn i øyneneog lente skulderen inntil karmen.

Blikket hans vek ikke, og jeg følte en sterktrang til å knyte en ekstra knute i beltet som holdtmorgenkåpen sammen.

«Det er ikke meningen å …,» sa jeg og laarmene i kors. Ble litt usikker på hvordan jegskulle formulere meg. I stedet for å fullføre set-ningen ble jeg stående og stirre tilbake. Han varet hode høyere enn meg, hadde brune øyne somnesten gikk over i sort, og mørkebrunt hår somkrøllet seg i tuppene. Det var vanskelig å gjettehvor gammel han var, men han var definitivt eldreenn meg.

«Ikke meningen å hva?» sa han og smilte menshan bet seg forsiktig i underleppen, hermet ettermitt eget uttrykk.

«Jeg bare …,» stammet jeg frem.«Du bare,» sa han ertende og dultet meg i

armen som om det var det mest naturlige i heleverden. Jeg klarte ikke å riste vekk tanken påat jeg var naken under morgenkåpen, og kryssetbeina.

«Jeg husker ikke hva du heter,» sa jeg.«Visste du at det er vitenskapelig bevist at men-

nesker har vanskelig for å huske navn?» sa han.

13

«Hæ?» sa jeg.«Det er fordi de fleste navn er meningsløse. De

kan ikke linkes til noe visuelt. Ta for eksempelMikke Mus, eller Donald Duck. Du husker nav-nene fordi de er linket til utseendet.» Han gesti-kulerte mens han snakket, som om han dirigerteet usynlig orkester.

«Hadde jeg for eksempel sett ut som en løve,ville du husket navnet mitt lettere,» fortsatte han,la tannbørsten fra seg på vasken og kom ut igangen.

«Så du heter Løve, du, da?» sa jeg og skakketskeptisk på hodet.

«Jeg heter Leo, og du heter Una,» sa han, somom det var verdens største selvfølge.

Han husket navnet mitt; jeg husket ikke hans.Hvor mange prosent var det egentlig i den cide-ren? Og hvor mange flasker hadde jeg egentligdrukket? Jeg begynte å telle på fingrene, men hanavbrøt meg da jeg var kommet til fire.

«Husker du noe som helst fra i går?» fortsattehan og tok et skritt vekk fra meg, som om hanville gi meg plass til å tenke. De sorte buksenehans subbet i gulvet, og lyden av stoffet som bletrukket over parketten, ble forsterket av stillhe-ten mellom oss. Noen flere minner trådte frem fratåken. Hadde vi ikke sittet og snakket sammen itv-stuen? Jeg kastet et blikk på sofaen bak meg

14

og ventet litt med å svare. Vanligvis likte jeg å sisetninger inni hodet mitt før jeg sa dem høyt. Forå forsikre meg om at det ikke var noen skrivefeil.Han prikket meg to ganger på kragebeinet medpekefingeren som for å trykke ut et svar.

«Vel, jo, jeg husker litt,» stotret jeg frem. Detvar ikke det jeg hadde tenkt å si, men utålmo-digheten hans laget krøll i konsonantene, sparketbein under de rette ordene.

«Så du husker ikke hva vi gjorde?»Smilet hans viste rette, hvite tenner. Han hadde

et lite mellomrom mellom fortennene, og det varnoe barnslig søtt over smilehullene.

Jeg tenkte på buksen som ikke var der da jegvåknet. Hvor mye gikk det egentlig an å glemme?Blikket mitt ble trukket ned til den nakne foten,og jeg ønsket at jeg hadde tatt på meg et nytt parsokker. Det så skikkelig teit ut å gå rundt medbare én grønn sokk.

«Det går greit,» sa han og dro meg mot seg slikat jeg nesten mistet balansen. Jeg visste ikke helthva jeg skulle gjøre, så jeg gjorde ikke noe. Han laarmene rundt ryggen min og klemte meg som omhan ikke hadde sett meg på lenge. Kinnene våreberørte hverandre i et lite sekund, og jeg kjentehvordan skjeggstubbene hans skar seg inn i hudenmin. Han var definitivt eldre enn meg. Guttenejeg hadde klemt tidligere, hadde myke kinn. Jeg

15

lente meg raskt tilbake for å få litt avstand mel-lom oss. Ble plutselig veldig klar over at jeg ikkehadde pusset tennene.

«Det var på tide at vi to møttes,» sa han.

3

Etter å ha stått naken i morgenkåpen altfor lengeunnskyldte jeg meg, gikk inn på rommet mitt oglukket døren bak meg. Jeg tok av meg morgen-kåpen, løftet den ene armen og snuste i armhu-len min. Det luktet krydder blandet med svette.Raskt fant jeg frem den lille rosa parfymeflaskensom sto på kommoden. Hånden min skalv litt dajeg sprayet meg med to sprut i halsgropen og enpå håndleddet. Jeg fant frem en hvit singlet ogdro den, og en stor bomullsgenser, over hodet.Gjennom døren kunne jeg høre Leos stemme.

«Har du noe mat? Jeg er sykt sulten.»«To sek,» svarte jeg. Hva var det han trodde?

At dette var et slags hotell? Mormor pleide å si atnoen mennesker ikke kjente sin besøkelsestid, ogjeg var helt sikker på at Leo var en av dem. Jeg tokpå meg en ny truse og en tights og gikk ut. I hodet

17

hadde jeg allerede bestemt meg for hva jeg skullesi. At jeg ikke hadde noe mat, eller at jeg hadde enavtale, men da jeg kikket på ham der han sto lentinntil den røde sofaen, stanset jeg meg selv. Haddehan vært så pen i stad? Han var ikke bare pen.Han var kjempepen. Kroppen hans var slank, ogarmene som stakk ut fra den hvite T-skjorten, varlange, senete og solbrune. Skråblikket han sendtemeg, fikk det til å prikke i magen, og jeg innså atjeg overhodet ikke kom til å be ham om å dra.

Det var med ett som om noe trakk meg motham. Som om jeg ville være nær ham på en måtejeg ikke ville med noen andre.

Han fulgte etter meg ned trappen, og da vi kominn på kjøkkenet, spurte jeg om han ville ha toast.Han nikket. Mens jeg skrudde på toastjernet ogsmurte skivene, kikket jeg på ham i smug. Hanbladde i et magasin som lå på bordet, og jeg hørtehvordan sidene gnisset mot fingertuppene hanshver gang han bladde om.

«Hvor gammel ble du egentlig? For det varbursdagen din, ikke sant?» sa han.

«Hva? Jeg?» sa jeg idiotisk og snudde meg.Han smilte og ga meg et lite nikk. «Seksten,»svarte jeg og snudde meg tilbake sånn at hanikke skulle se at jeg rødmet. Jeg la skivene inn itoastjernet og klemte det hardt igjen.

Bak meg kunne jeg høre at han fremdeles

18

bladde i magasinet, og jeg prøvde å tenke ut noesmart jeg kunne spørre om. Jeg hatet stille pauser,men visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg åpneti stedet jernet og prikket i brødet med en gaffel.

«Du, da?» spurte jeg, lukket lokket og snuddemeg.

Han rettet ryggen og strøk den ene hånden overunderarmen. Huden hans var gyllen, mørkere ennmin, men det skulle ikke så mye til. Han så uan-sett ikke typisk norsk ut, men jeg kunne ikke settefingeren på hvor genene hans stammet fra. Bareat det måtte være et vakkert sted.

«19,» svarte han kort.«Hvilken skole går du på?»«Ferdig med videregående,» sa han, og jeg

innså at han ikke var den letteste personen åsnakke med. Kanskje han også var litt nervøs?

«Hva skal du gjøre til høsten, da?» spurte jeguten å forvente et langt svar.

«Du er en gullfisk.»«En gullfisk?» svarte jeg og sperret øynene

opp. Det måtte ha sett ganske teit ut, men jegkunne ikke noe for det. Av og til levde ansiktetmitt sitt eget liv.

«Du husker virkelig ikke mye fra i går.»Det var ikke et spørsmål, så jeg sa ingenting.

Da stillheten hadde vart litt for lenge, fortalte hanat han skulle begynne å studere film til høsten.

19

«Hvor da?» sa jeg og åpnet toastjernet igjen ogla brødskivene på to blomstrete porselenstaller-kener. Jeg satte meg ved bordet, på motsatt sideav ham, og ventet på et svar.

«Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg,»sa han og løftet opp toasten. Da han bet inn i den,tøt det gul, fet ost ut på hver side.

«Kabelvåg?» spurte jeg og så opp i taket, somom svaret lå der. Det hørtes kjent ut, men hvis jegvar blitt bedt om å plassere det på et kart, villejeg vært hjelpeløs. «Hvor er det?»

«Lofoten,» svarte han kort og fortsatte å spise.«Herregud! Og du drar frivillig?» utbrøt jeg og

lo litt.«Lofoten er kanskje det vakreste stedet i hele

Norge.» Han så skeptisk på meg.«Sorry, jeg mente ikke,» stammet jeg frem. «Jeg

har ikke vært der, så jeg vet ikke.» Hvorfor måttejeg alltid snakke før jeg tenkte når jeg var sammenmed noen jeg virkelig likte?

«Fjellene, havet, luften, midnattssolen om som-meren, og nordlyset på vinteren. Det er naturensperfeksjon.» Han tok en pause og kikket ut i rom-met før han fortsatte. «Det er jo en skandale atdet ikke er på UNESCOs verdensarvliste, ja, nåsom oljeboring er et så hett tema i politikken.»

«Helt enig,» svarte jeg uten egentlig å vite hvahan snakket om.

20

«Du sa at du ventet på beskjed om hvilkenvideregående skole du har kommet inn på – hvavar førstevalget ditt?» sa han, la ned brødskivenog slikket seg på fingrene én etter én.

«Vågen.»Hvor mye fortalte jeg ham egentlig i går?«Hvilken linje?» spurte han og dro hånden

gjennom håret. De brune krøllene ble trukketbakover før de igjen falt ned og omkranset ansik-tet hans.

«Drama,» svarte jeg og smilte. Jeg haddedrømt om å bli skuespiller så lenge jeg kunnehuske. Det hadde kanskje litt å gjøre med atmamma også var skuespiller, men jeg likte å troat drømmen oppsto uavhengig av henne. Detvar virkelig ikke noe annet i verden jeg hellerville.

«Teater?» sa han og skakket på hodet.«Vel, egentlig kunne jeg vel tenke meg film.

Tror jeg hadde likt at det går an å ta et nytt opptakdersom jeg skulle gjøre noe feil.»

«Er du redd for å gjøre feil?»«Hva er det for et spørsmål?» svarte jeg kort

og slapp skiven som jeg hadde løftet litt opp fratallerkenen. Den ga fra seg et hult dunk da dentraff porselenet.

«Det er et helt vanlig spørsmål,» sa han.Øynene hans var alvorlige, nesten litt sinte.

21

«Det er vel ingen som har lyst til å gjøre feil,»sa jeg og reiste meg for å finne frem litt juice.

«Jeg er ikke redd for å gjøre feil. Det er demman lærer av,» sa Leo og dekket munnen før hanhostet lett.

«Jo da, det er sant,» svarte jeg, og skulle ønskejeg kunne komme på en så fin ting å si.

«Men jeg tror du har rett.»«I hva da?» svarte jeg og tok en slurk av juicen.

En liten dråpe rant ut fra den ene munnviken, ogjeg stoppet den raskt med håndflaten.

«At du bør satse på film.»Han så rett på meg. Jeg så bort.«Hvorfor det?»«Du gjør deg bra på film,» svarte han.«Hva mener du?»Jeg ble sittende og holde rundt glasset med

begge hendene.Latteren hans var kort, nesten litt kjølig. I ste-

det for å svare reiste han seg, gikk ut på gangenog kom tilbake med den sorte sekken jeg haddesett tidligere. Han dro opp glidelåsen og tok ut etCanon 5d kamera. Jeg kjente det igjen fordi Marihadde snakket om å kjøpe seg det i flere uker. Detvar et kamera som også kunne spille inn film.

«Du kan jo se selv,» sa han.