1

NARNIA AUDITION SCENER

HUSREGLENE –

FRU MACREADY, LUCY, EDMUND, SUSAN SIDE: 2

FØRSTE MØTE MED NARNIA OG FAUNEN – S. 3-4

LUCY, HERR TUMNUS

LUCY KOMMER TILBAKE FRA NARNIA – S. 5-6

LUCY, EDMUND, SUSAN, PETER

EDMUND MØTER DEN HVITE HEKSA – S. 7-8

EDMUND, DEN HVITE HEKSA

FØRSTE MØTE MED BEVERNE – S. 9-11

HERR BEVER, FRU BEVER, PETER, SUSAN, EDMUND, LUCY

BEVERNE PÅ LETING ETTER EDMUND – S. 12-13

HERR BEVER, FRU BEVER, PETER, SUSAN

EDMUND MØTER ULVENE – S. 14-15

MAURGRIM, ULV 1, ULV 2, EDMUND

HEKSA ER ILLSINT OG GJØR KLAR HÆREN – S. 16-17

DEN HVITE HEKSA, MAURGRIM, ULV 1, ULV 2, EDMUND

JULENISSEN KOMMER MED GAVER – S. 18

JULENISSEN, FRU BEVER, PETER, SUSAN, LUCY

MØTE MED ASLAN – S. 19

ASLAN, HERR BEVER, PETER

ASLAN KRONER BARNA – S. 20

ASLAN

KIRK MØTER BARNA DA DE KOMMER TILBAKE FRA NARNIA – S. 21-23

PROFESSOR KIRK, FRU MACREADY, PETER

2

HUSREGLENE - FRU MACREADY, LUCY, EDMUND, SUSAN

FRU MACREADY:

Vi noen enkle og greie husregler dere må følge mens dere er her. Nummer en:

Aldri forstyrr professoren når han arbeider. To: Måltidene serveres i spisestuen

klokken syv, tolv, fire og åtte. Er dere der ikke på slaget presis, blir der ingen mat.

Tre: Ingen leking før frokost, mellom frokost og lunsj, mellom lunsj og middag

eller etter kvelds. Fire: -

LUCY:

- Men når kan vi leke da?

FRU MACREADY:

Som jeg sa, ingen leking før frokost, mellom frokost og lunsj, mellom lunsj og

middag eller etter kvelds. Fire: Ingen springing og roping i gangene under noen

omstendigheter. Fem: Aldri forstyrr professoren når han arbeider.

EDMUND:

Var ikke det nummer èn?

FRU MACREADY:

Det er nummer en og fem. Så, klokken er kvart over fire, så dere er akkurat for

sene til middag.

LUCY:

Men vi er kjempesultne.

FRU MACREADY:

Det burde dere tenkt på før.

EDMUND:

Men vi er jo akkurat kommet.

FRU MACREADY:

Nettopp. Kvelds serveres klokken åtte. Underhold dere selv i mellomtiden og sørg

for Guds skyld for å ikke forstyrre professoren.

SUSAN: Idet Macready skal til å forsvinne ut.

Kan du væra så snill å låne oss noen håndklær?

FRU MACREADY:

Det er klart til dere der.

Hun forsvinner.

3

FØRSTE MØTE MED NARNIA OG FAUNEN – LUCY, HERR TUMNUS

LUCY:

Dette er jo et helt enormt klesskap. Jeg finner ikke slutten på det!

Kommer ut på den andre siden.

Vi er i Narnia. Snødekte trær, hauger og en gammel gatelykt. Lucy ser seg rundt,

imponert.

LUCY:

Oj. Jeg har aldri sett en skog inne i et klesskap før. Har jeg sovna, eller?

Herr Tumnus, faunen, kommer inn. Han har på jakke og et rødt skjerf, bærer med

seg en paraply, og flere ruller med brunt pergament. Han tripper lykkelig avsted,

og ser ikke Lucy som stirrer sjokkert. Til slutt danser han seg rett bort til henne,

og ser henne akkurat i tide til å unngå kollisjon. Han stopper brått (musikken

stopper), og mister alle papirrullene.

HERR TUMNUS:

Du store min hatt!

Han springer og gjemmer seg. Lucy gjør de’ samme. De lurer på hverandre. Lucy

tar mot til seg.

LUCY:

Er du redd for meg?

HERR TUMNUS:

Hva? Ja. Nei, jeg mener nei, jeg… Hva?

LUCY:

Gjemmer du deg for meg? I så fall gjemmer vi oss for hverandre, å det er jo litt

tullete.

HERR TUMNUS:

Ja så sannelig. Du sier noe. Ja, det kan du jo i grunnen ha rett i.

LUCY:

Jeg skal hjelpe deg å plukke opp, jeg. Hun hjelper ham å plukke opp rullene.

HERR TUMNUS:

Takk. Stirrer på henne. Unnskyld meg – ja, det er ikke meningen å forhøre deg –

men vil det være riktig av meg å innbille meg at du er en Datter av Eva?

4

LUCY:

Forvirret. Jeg heter Lucy.

HERR TUMNUS:

Men er du – tilgi meg – er du det de kaller en jente?

LUCY:

Selvfølgeligt er jeg ei jenta. Flirer

HERR TUMNUS:

Du er faktisk et menneske?

LUCY:

Selvfølgelig er jeg et menneske. Flirer enda mer

HERR TUMNUS:

Så klart, så klart. Så dumt av meg! Men jeg har aldri sett en Sønn av Adam, eller

en Datter av Eva før. Jeg er henrykt. Jeg, eller jeg mener… Han avbryter seg selv,

stopper litt, og tar opp tråden igjen. … ja, vel, jeg er henrykt… henrykt. Tillat

meg å introdusere meg selv: Mitt navn er Herr Tumnus. Jeg er en faun, vet du.

LUCY:

Hyggelig å treffe deg, Herr Tumnus. Hun rekker fram hånden. Han ser forvirret

på den før han svinger den litt rundt i luften. Hun ler. Jeg har aldri sett en faun

før.

5

LUCY KOMMER TILBAKE FRA NARNIA – LUCY, EDMUND, SUSAN,

PETER

LUCY:

Adjø herr Tumnus. Eg håpe du ikkje komme i grusomme problemår.

Lucy spretter ut av garderoben og ser seg rundt. Hun er alene, og går bort fra

døren. Vi hører de andre barna utenfor rommet.

Roper. Jeg er her, jeg er her! Jeg er kommet tilbake, jeg har det helt bra!

Susan stikker hodet inn døren.

SUSAN:

Hva sa du, Lucy?

LUCY:

Jeg har det bra, jeg har kommet tilbake.

SUSAN:

Skjønner ingenting. Hva i alle dager er det du snakker om?

De andre to kommer inn.

LUCY:

Men, har dere ikke lurt på hvor det ble av meg? Har dere ikke lett etter meg?

EDMUND:

Det er jo liksom det som er poenget med å leke gjemsel. Du gjemmer deg, å så

skal folk prøve å finne deg.

LUCY:

Men jeg har jo vært borte kjempelenge.

Peter, Susan og Edmund ser på hverandre.

EDMUND:

Hun er ikke god!

SUSAN:

Edmund!

EDMUND:

Men hun er jo ikke det!

6

PETER:

Hva er det du holder på med, Lucy?

LUCY:

Jeg har jo vært borte kjempelenge. Jeg gjemte meg i klesskapet, å så kom jeg ut i

en skog full av snø, å så møtte jeg en faun som heter Herr Tumnus, å så inviterte

han meg hjem på te, å så -

SUSAN:

Ikkje vær dum, Lucy. Vi er jo akkurat begynt å leke gjemsel. Peter har ikke telt

til hundre en gang.

PETER:

Hun er ikke dum i det hele tatt. Hun bare finner på en historie for gøy, gjør du

ikke, Lucy? Jeg synes du er flink til å dikte, jeg.

LUCY:

Nei, Peter, jeg gjør ikke det. Jeg var å utforska klesskapet, å det… det er et magisk

klesskap. Det er et helt land inni der. Det heter Narnia.

De andre ser på hverandre, og bryter ut i latter.

PETER, SUSAN, EDMUND:

Narnia?

LUCY:

Det er sant! Hun løper til klesskapet, og åpner døren. Gå inn og se da vel!

Susan strekker hånden inn i klesskapet, og drar kåpene til side.

SUSAN:

Du altså! Det er jo bare et vanlig klesskap. Se: her er bakveggen.

Lucy ser tvilende inn i klesskapet, og tror ikke det hun ser. Peter går fram, og

banker i ryggen på klesskapet med knokene.

PETER:

Veldig bra påfunn, Lucy. Jeg må innrømme at jeg nesten trodde på deg. Nesten.

Smiler.

LUCY:

Men det var ikke et påfunn. Det var ikke det. Det var helt annerledes for et

øyeblikk siden, jeg lover! Det er et land der inne, å det er ei heks så styre hele

landet, å jeg ble nesten kidnappa, å -

PETER: Skjerp deg Lucy, nå overdriver du veldig.

7

EDMUND MØTER DEN HVITE HEKSA – EDMUND, DEN HVITE

HEKSA

Han ramler ut i Narnia. Reiser seg, børster seg og ser seg imponert rundt.

Wow, jeg tror Lucy faktisk snakket sant. Lucy! Lucy! Hvor er du? Jeg beklager

at jeg ikke trodde på deg. Kom fram nå. – Typisk den jenta! Nå sitter hun å sutre

en eller annen plass.

Dombjeller høres. Den hvite Heksa kommer inn med mobben av udyr og rare

vesener. Hun ser Edmund.

DEN HVITE HEKSA:

Å hva, mon tro, er du?

EDMUND:

Jeg – jeg – jeg hetet Edmund.

DEN HVITE HEKSA:

Er det sånn du snakker til ei dronning?

EDMUND:

Jeg beklager, Deres Majestet, jeg visste ikke…

DEN HVITE HEKSA:

Du kjenner ikke Dronningen av Narnia? Du ska kjenne Oss bedre heretter. Men

jeg gjentar: Hva er du?

EDMUND:

Hva, jeg… Deres Majestet, jeg skjønner ikke hva du mener. Jeg går på skolen –

eller, – det er sommerferie nå.

DEN HVITE HEKSA:

Sommer? Det er det frekkeste jeg har hørt!

EDMUND:

Unnskyld!

DEN HVITE HEKSA: Irritert. Men hva er du? Ein stor forvokst dverg som har klipt av seg skjegget?

EDMUND:

Nei, Deres Majestet. jeg har aldri hatt skjegg, jeg er bare en liten gutt.

8

Mobben gisper.

DEN HVITE HEKSA:

En gutt? Du mener at du er en Sønn av Adam? Edmund ser ikke ut til å skjønne.

Jeg skjønner at du er en idiot, hva annet er det du er? Hysterisk Svar meg ein

gång for alle, ellers miste jeg tålmodigheten: Er du et menneske?

EDMUND:

Ja, Deres Majestet.

DEN HVITE HEKSA:

Og hvordan har det seg at du har kommet inn i mitt rike?

EDMUND:

Jeg kom gjennom et klesskap, Deres Majestet.

DEN HVITE HEKSA:

Et klesskap? Hva mener du?

EDMUND:

Jeg – jeg åpna ei dør, å plutseligt så var jeg her.

DEN HVITE HEKSA:

Til mobben. Ei dør. Ei dør fra menneskenes verden! Jeg har hørt om slike ting.

Dette liker jeg ikke. Legenden sier at når to Sønner av Adam, og to Døtre av Eva

sitter på tronene i det mektige slottet Cair Paravel, vil mine krefter ta slutt.

EN I MOBBEN:

Men han er bare èn. Han kan lett fikses, Deres Majestet.

DEN HVITE HEKSA:

Sant. Med vilt blikk, holder hun staven sin over Edmund, men ser ut til å

ombestemme seg. På en annen side det kan være lurt å finne ut mer. Skifter til et

vennligere tonefall. Stakkars barn, så kald og sulten du ser ut. Kan noen gi ham

et ullteppe? – Vi skal snakke litt om hvordan du havna her, men først: Hva vil

du ha å spise? Du kan få hva enn du vil ha.

EDMUND:

På rappen. Åh! Kokkoskonfekt, Deres Majestet.

9

FØRSTE MØTE MED BEVERNE – HERR BEVER, FRU BEVER,

PETER, SUSAN, EDMUND, LUCY

HERR BEVER:

Så, dere har endelig kommet! Jeg trodde aldri jeg skulle få oppleve denne

dagen!

PETER:

Ehm. God dag.

Fru Bever kommer litt forsiktig fram.

FRU BEVER:

Velkommen, velkommen, mine kjære. Jeg er fru Bever.

HERR BEVER:

Stolt. Min kone. Håndhilser på Susan. Herr Bever her.

SUSAN:

Susan.

HERR BEVER:

Dompapen har tatt dere med til oss, så vi kan ta dere med videre til Aslan ved

Steinalteret.

LUCY:

Vi trodde han skulle vise oss hvor herr Tumnus var, vi.

HERR BEVER:

Ah, herr Tumnus. Ja, vi kommer til ham, men alt til sin tid. Kom nå.

EDMUND:

Hvorfor skal vi bli med dere? Vi vet ikke hvem dere er en gang.

PETER:

For himmelens skyld, Edmund, ikke vær så frekk.

Edmund snur seg surt vekk.

HERR BEVER:

Din bror gjør helt rett i å være mistenksom i denne farlige tiden. Her har jeg noe

for å bevise at vi er venner.

Han holder fram Lucys lommetørkle.

10

LUCY:

Lommetørkelet mitt! Jeg ga det til herr Tumnus!

HERR BEVER:

Heksa har tatt ham, og gjort ham om til stein.

LUCY:

Jeg visste det! Så grusomt! Vi må prøve å redde han!

HERR BEVER:

Nei – dere må møte Aslan ved Steinalteret.

LUCY:

Hvorfor det? Hvem er Aslan?

FRU BEVER:

Aslan er løven, Skogens Gode Herre, som skal fri Narnia fra heksas forbannelse.

HERR BEVER:

Og dere, Sønner av Adam og Døtre av Eva, spiller en viktig rolle i frigjøringen.

LUCY:

Nå skjønner jeg ingenting.

FRU BEVER:

Dere skal blir de nye kongene og dronningene av Narnia og sitte på de fire

tronene i slottet Cair Paravel.

LUCY:

Nå tuller du!

HERR BEVER:

Nei.

Dyrene kommer inn etter hvert.

SUSAN:

Peter, hvor er Edmund? Han er ikke her!

11

PETER:

Åh, hva har han funnet på nå da. Edmund! Edmund, hvor er du?

LUCY:

Edmund! Edmund! Til beverne og dyrene. Dere må hjelpe oss å lete etter

Edmund!

HERR BEVER:

Det er ikke noe poeng i å lete etter ham.

SUSAN:

Hva mener du? Han kan ikke ha kommet så langt.

HERR BEVER:

Nei, kanskje ikke, men vi vet jo hvor han er på vei.

SUSAN:

Hva? Hvor da?

HERR BEVER:

Skjønner dere ikke? Han har dratt til henne – Den Hvite Heksa. Han har forrådt

oss alle sammen.

12

BEVERNE PÅ LETING ETTER EDMUND – HERR BEVER, FRU

BEVER, PETER, SUSAN

PETER:

Let videre, vi finner han nok snart!

HERR BEVER:

Det er ikke noe poeng.

SUSAN:

Hva mener du? Han kan ikke ha kommt så langt.

HERR BEVER:

Det er for sent, sønn av Adam. Han har allerede møtt Den Hvite Heksa og gått

over på hennes side.

FRU BEVER:

Jeg ville ikke si det tidligere, men ved første øyekast jeg la på broren deres, sa

jeg til meg selv: ”Han ser ut som en som har vært med Den Hvite Heksa, og

spist av maten hennes.” Du kan alltid se det på dem, hvis du har bodd lenge nok

i Narnia; noe med øynene deres.

PETER:

Uansett, Vi må dra til heksa å hente han. Han er broren vår, å han er bare et

barn.

HERR BEVER:

Det går ikke. Dere kan ikke dra til heksa,

SUSAN:

Jo, vi må jo det!

HERR BEVER:

Skjønner dere ikke at den eneste sjansen dere har for å redde han og dere selv, er

å holde dere unna henne?

SUSAN:

Hva mener du?

HERR BEVER:

Det hun ønsker seg mest av alt, er å få dere fire samlet.

13

FRU BEVER:

Hun er helt besatt av tanken på de fire tronene i Cair Paravel. Når dere fire blir

kronet, har hun ikke lenger noen makt, men hvis hun klarer å fange dere alle fire

hos seg i stedet, ja da…

HERR BEVER:

Da får hun bare fire nye steinstatuer i samlingen sin, og kan fortsette å herske i

Narnia i all evighet.

PETER:

Men vi må jo redde Edmund.

FRU BEVER:

Slapp av. Så lenge broren deres er den eneste hun har, vil hun holde ham i live…

Som agn for å fange dere.

SUSAN:

Kan ingen hjelpe oss?

HERR BEVER:

Bare Aslan. Vi må dra og møte ham. Han er vår eneste sjanse nå.

FRU BEVER:

Når forsvant gutten, egentlig? Hvor mye har han hørt?

HERR BEVER:

Var han fortsatt her da jeg sa at vi skulle møte Aslan ved Steinalteret?

Barna ser tvilende på hverandre.

SUSAN:

Vet ikke.

PETER:

Ikke jeg heller.

HERR BEVER:

Hvis han forteller Den Hvite Heksa hvor vi er på vei, kan hun klare å fange oss

før vi er fremme. Vi må skynde oss.

HERR BEVER:

Ja, kom igjen nå.

14

EDMUND MØTER ULVENE – MAURGRIM, ULV 1, ULV 2, EDMUND

Vi er i borggården til Den Hvite Heksa, som er full av statuer som var fiender av

heksa. Edmund går sakte inn, og ser på alle statuene. Han kommer til en flokk

ulver som ligger helt stille. Edmund stirrer på ham.

Han skal til å ta et steg over ulvene, men de spretter opp med et snerr, og

Edmund hopper tilbake.

ULV 1:

Stopp!

ULV 2:

Stå stille!

MAURGRIM

Si hvem du er, å hva du gjør her!

EDMUND:

Vettskremt. Edmund. Jeg heter Edmund. Jeg er Sønnen av Adam, som Hennes

Majestet møtte i skogen, å jeg kommer med nyheter om at broren å søstrene

mine også er i Narnia –, sammen me beverne. Hun – hun, altså, dronningen ville

treffe de.

ULV 1:

Er du sikkår?

ULV 2:

Heilt sikkår?

MAURGRIM:

Hvis du lyver blir vi nødt te å spise deg.

EDMUND:

Jeg lyver ikke! Jeg gjør ikke det! Æresord!

MAUGRIM:

Jeg skal gi dronningen beskjed.

EDMUND:

Takk.

15

ULV 1:

Smake du godt?

EDMUND:

Hva?

ULV 1:

Høre du dårlig? Jeg spurte om du smaker godt?

EDMUND:

Hvorfor spør du om det?

ULV 2:

Greit å vite. Hvis vi blir nødt til å spise deg, liksom.

EDMUND:

Du tulle nå, sant?

MAURGRIM: Tilbake .

Ser det ut som om de tuller?

EDMUND:

Jeg vet ikke helt.

MAURGRIM:

Tillat meg å introdusere meg selv. Jeg er Maurgrim, Sjef for Hennes Majestets

Hemmelige Politi. Hennes Majestet komme hvert øyeblikk, du heldige

Dronningens favoritt.

16

HEKSA ER ILLSINT OG GJØR KLAR HÆREN – DEN HVITE HEKSA,

MAURGRIM, ULV 1, ULV 2, EDMUND

DEN HVITE HEKSA:

Maurgrim. Gjør klar hæren. Vi skal til steinalteret.

MAURGRIM:

Skal bli Deres Majestet.

DEN HVITE HEKSA:

Peker på Ulv 1 og Ulv 2. Dere to blir med meg!

ULV 1:

Som du ønske, deres Majestet.

EDMUND:

Deres Majestet?

DEN HVITE HEKSA:

Å hva er det du vil?

EDMUND:

Vær så snill, Deres Majestet, jeg er så forferdelig sulten. Kan jeg få litt

kokkoskonfekt?

DEN HVITE HEKSA:

Stille din tosk! Til ulvene. Gi menneskebarnet en brødskalk, vi trenger ham i live

en stund til.

Ulv 2 kommer fram, tar opp en tørr, muggen skalk fra lommen sin, og gir den til

Edmund.

ULV 2:

Bukker ertende. Kokkoskonfekt til den lille prinsen. Ler høyt.

EDMUND:

Æsj, ta det vekk, jeg vil ikke ha mugla brød.

Heksa snur seg rasende mot Edmund, og slår til ham.

DEN HVITE HEKSA:

Du skal være glad hvis du noen gang får smake mat igjen i det hele tatt!

17

Edmund tar brødet i forskrekkelse, og begynner å spise. To mobbmedlemmer

kommer inn. Hvisker til Maurgrim.

MAURGRIM:

Beverne og menneskene har reist, Deres Majestet. De letet over alt.

DEN HVITE HEKSA:

Idioter! Hvorfor fulgte dere ikke etter de? Jeg skal vise dere! Hun rører ved

hodene deres med staven sin, og de blir til stein. Jeg trengte ei bokstøtte til. Så!

Maurgrim, jeg skjønner at det bare er deg jeg kan stole på for å gjøre denne

jobben. Her, ta dette sverdet og drep de. En av de. Samme hvem, bare drep!!

Vi må dra med en gang hvis vi skal nå de igjen før de møter Aslan ved

Steinalteret. Peker på Edmund. Bind han fast i sleden min. Han kan springe

etter. Til Ulv 1 Å du, ikke finn på å spis han mens jeg ser en annen vei. Jeg

trenger han i live!

ULV 1:

Surt. Som du vil, Deres Majestet.

DEN HVITE HEKSA:

Til isbjørnene. Hva er det dere står der å henger etter? Vi må komme oss av

gårde, sa jeg jo. Kom igjen. Kjør.

Isbjørnene kjører.

Alle ut.

18

JULENISSEN KOMMER MED GAVER – JULENISSEN, FRU BEVER,

PETER, SUSAN, LUCY

JULENISSEN:

Vær hilset, venner. Endelig er jeg tilbake i Narnia. Heksa stengte meg ute i lang

tid, men nå er kreftene hennes i ferd med å ta slutt.

FRU BEVER:

Snart er det fred! Å tenk, da blir det sommer igjen. Jeg gleder meg sånt til å

plukke blomster.

JULENISSEN:

Ja, snart er det fred, men først må vi gjennom enda vanskeligere tider. Og jeg

har med nyttige gaver til dere. Peter, Sønn av Adam. Han tar fram et sølvskjold

med en rød løve på forsiden, og et sverd opp av sekken. Dette er dine gaver. De

er verktøy, ikke leketøy. Bruk dem fornuftig. Peter tar imot.

PETER:

Tusen takk!

JULENISSEN:

Susan, Datter av Eva. Han tar ut en bue, et sett med biler, og et horn av

elfenben. Disse er til deg. Bruk denne buen bare i ytterste nød. Og hvor enn du

er når du blåser i dette hornet, vil du få hjelp. Susan tar imot.

SUSAN:

Takk.

JULENISSEN:

Lucy, Datter av Eva. Han tar fram en liten glassflaske og en liten dolk. Denne

flasken inneholder en drikk laget av saft fra Ildblomsten som vokser i

Solfjellene. Hvis noen av dine venner blir skadet, vil et par dråper av denne få

sårene til å gro. Og dolken er til å forsvare deg med dersom du noen gang skulle

trenge det. Lucy tar imot.

LUCY:

Oi. Det er de flotteste presangene jeg noen gang har fått. Tusen takk.

JULENISSEN:

Ha styrke i kampen som venter dere. Godheten vil seire. Lenge leve de sanne

Kongene og Dronningene av Narnia! Til alle. Farvel! Julenissen reiser. Alle

springer etter ham ut av hulen og vinker og roper ”Ha det”, ”Takk for gavene”,

Kjør forsiktig” osv. Når de kommer ut stopper de plutselig opp og ser seg rundt.

19

MØTE MED ASLAN – ASLAN, HERR BEVER, PETER

ASLAN:

Hvor er Adams andre Sønn?

HERR BEVER:

Han forsøkte å forråde søsknene sine. Han har tatt parti med Den Hvite Heksa!

PETER:

Det var delvis min feil, Aslan.

ASLAN:

Jaha. Hva har du gjort?

PETER:

Jeg var veldig sint på han, å jeg tror det gjorde at han gikk til heksa for å få

hevn.. Vær så snill, Aslan – kan du hjelpe oss å redde Edmund?

ASLAN:

Jeg skal gjøre alt som står i min makt, men det kan komme til å bli vanskeligere

enn dere tror. Peter, kom med meg. Vi må planlegge.

ASLAN:

Dette kan komme til å bli vanskeligere enn dere tror.

PETER:

Aslan, jeg er ikke den du tror jeg er.

ASLAN:

Du er Peter fra London. Og profetien forteller at du skal bli storkongen av

Narnia. Kort pause. Tviler du på profetien?

PETER:

Nei, ikke på profetien, men jeg tviler på at det er meg den handler om. Jeg kan

ikke bli konge. Jeg klarer jo ikke å passe på min egen familie engang.

ASLAN:

Peter, det finnes en dyp magi som er mektigere enn noen av oss. Mektigere enn

både deg, meg og Den Hvite Heksa. Magien skiller rett i fra galt – og det er den

som styrer skjebnene våre. Veien din er lagt ut foran deg. Du må bare våge å gå

på den!

20

ASLAN KRONER BARNA - ASLAN

ASLAN: Til dyrene.

Min oppgave her er snart fullført, og jeg må tilbake til mine andre folk, men

først vil jeg gi dere fire rettferdige herskere som skal styre dette grønne landet

for meg.

Beverne bærer fram fire kroner som Herr Tumnus setter på hodene til de fire

barna etter hvert som de blir kronet.

Til det glindrande kystlandet i øst, gir jeg dere Dronning Lucy, den tapre.

Til de store skogene i vest, gir jeg dere Kong Edmund, den rettferdige.

Til sollandene i sør, gir jeg dere Dronning Susan, den gode.

Og til det klare himmellandet i Nord, gir jeg dere Kong Peter, den store.

De som en gang er kronet til konger og dronninger av Narnia, vil for alltid være

konger og dronninger.

Måtte deres visdom gange oss til stjernene regner ned fra himmelen.

21

PROFESSOR KIRK MØTER BARNA DA DE KOMMER TILBAKE FRA

NARNIA – PROFESSOR KIRK, FRU MACREADY, PETER

PROFESSORENS STEMME:

Fru Macready! Fru Macready! Kan du forklare meg hva som foregår her? Det er

jo helt umulig å arbeide.

FRU MACREADY STEMME:

Det er de grusomme barna. Jeg ga dem utrykkelig beskjed om å holde seg i ro

når De arbeider. Jeg skal finne dem og gi dem en lærepenge de sent vil glemme.

PROFESSORENS STEMME:

Det var ikke det jeg – Nei, det er absolutt ikke – Altså, nei, det er ikke –

FRU MACREADY STEMME:

Slapp av, jeg ordner dette. Jeg synes jeg så snurten av en av dem for et par

sekunder siden.

Døren går opp, og barna skvetter tilbake. Professor Kirk kommer inn.

PROFESSOR KIRK:

Nei, Fru Macready, dette tar jeg meg av selv. Ah, barn! Jeg lurte på hvordan det

gikk med dere. Liker dere huset mitt?

PETER:

Eh, ja, veldig godt. Tusen takk, sir…

Lang, pinlig pause.

PROFESSOR KIRK:

Vel, men det er vel ingenting av interesse i dette rommet.

PETER:

Ja, utsikten fra vinduet er… interessant…

PROFESSOR KIRK:

Å, ja, utsikten, ja. Ikke noe annet, egentlig. I alle fall ikke dette gamle

klesskapet.

Han går og åpner døren på det. Barna holder pusten. Han lukker den igjen.

Vel, jeg har fått i stand et lite mellommåltid. Skal vedde på at dere er sultne.

22

PETER:

Vel, vi har akkurat spist… jeg mener… ja, vi er litt småsultne.

PROFESSOR KIRK:

Flott, flott. Skal vi gå, da?

De begynner å gå ut. Professor Kirk ser tankefullt på klesskapet. Susan, Lucy og

Edmund har gått. Peter er på vei ut.

Peter?

Peter stopper.

PETER:

Ja, sir?

PROFESSOR KIRK:

Hvor lenge var dere borte?

PETER:

Unnskyld?

PROFESSOR KIRK:

Hvor lenge var dere borte?

De stirrer på hverandre lenge.

PETER:

Lenge. Mange år.

PROFESSOR KIRK:

Ah, jeg forstår.

PETER:

Å jeg må innrømma at det mangler fire kåper i klesskapet.

PROFESSOR KIRK:

Vel, ikke prøv å hent dem tilbake den veien.

Begge smiler.

23

Faktisk er det ikke noen vits i å forsøke å komme seg tilbake til Narnia i det hele

tatt. Det skjer når du minst venter det.

PETER:

Så vi kommer tilbake en dag?

PROFESSOR KIRK:

Å, ja. Men dere må være tålmodige. Og ikke snakk for mye om det. Ikke med

hverandre engang. Og overhodet ikke med noen som aldri har vært der.

PETER:

Men hvordan vet jeg om jeg snakker med noen som har vært der?

PROFESSOR:

Du bare skjønner det. Et blikk, kanskje, eller bare en følelse. Slik jeg så det på

dere. Hold øynene åpne. Himmel, hva er det de lærer på skolen nå om dagen?

Legger armen sin over Peters skulder mens de går ut.