Ukraina

Morten Strand

UkrainaGrenselandet mellom øst og vest

© CAPPELEN DAMM AS 2015

Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

ISBN 978-82-02-48199-5

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Sissel Holt BonifaceOmslagsfoto: Sergei Grits / AP / NTB scanpix

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En skapelsesberetning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kosakkene – et nytt frø blir sådd. . . . . . . . . . . . . . .

Erobringen av Nyerussland og Krim

– Russland trenger paradiset . . . . . . . . . . . . . . . .

Gjenfødelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den ukrainske revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Unntakstilstanden – stille før enda en storm . . . . . .

Sult-tragedien som deler Ukraina. . . . . . . . . . . . . . .

2. verdenskrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gjenoppbygging, stagnasjon og Tsjernobyl . . . . . . .

Med frihet som ultimatum. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den oransje revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

To tøffe typer – og Ukrainas ulykke. . . . . . . . . . . . .

Juksemakeren – en varslet katastrofe. . . . . . . . . . . .

Kriminelt enkelt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krigen i Donbass – forvirringens tid . . . . . . . . . . . .

Etterord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

13

26

46

71

85

106

119

134

159

179

194

212

225

256

276

304

313

Forord

Ukraina er en av Europas nyeste stater, født i store smer-ter i ruinene av det døende Sovjetunionen. Det er et stortland, rikt på både ressurser og historie, men det er ogsåkomplekst, der det ligger mellom øst og vest, mellom tra-disjon og modernitet, mellom Russland og EU.

Det aktuelle utgangspunktet for denne boka er Ukrainaskonflikt med Russland. I 2014 våknet Europa opp tilden sjokkerende virkeligheten at det var krig i vårt nabo-lag. Krigens viktigste forutsetning var at Russland ville haomkamp etter Den kalde krigens slutt. Det viste seg at detfortsatt var liv i den krigen vi lenge trodde var avgjort medBerlin-murens fall, Sovjetunionens oppløsning og Tysk-lands samling, fra 1989 og de første årene etter det.

I Russland styrer i dag president Vladimir Putin medhard hånd, og bruker sin makt til å re-definere Euro-pas geografi. Da den ukrainske russisk-vennlige presiden-ten Viktor Janukovitsj ble kastet etter blodige og voldeligedemonstrasjoner i Kyiv i februar 2014, var det et sjokk forPutin og hans menn i Moskvas Kreml. Ukraina gikk i flerehundre år bare under navnet «Lille-Russland» i den rus-siske hovedstaden St. Petersburg før revolusjonene i 1917.At det store landet med 45 millioner innbyggere skulle «fri-gjøre» seg fra den russiske innflytelsessfæren, og knytteseg til EU, ikke bare økonomisk og politisk, men også på

7

lengre sikt militært, var mer enn man kunne forestille seg– enn si fordøye – i Putins Kreml. Hva måtte gjøres?

Krim-halvøya ble annektert allerede i mars 2014. Og iapril startet væpnede pro-russiske aktivister å ta kontrol-len over offisielle bygninger i de østlige fylkene Donetsk ogLugansk. Da den ukrainske hæren var i ferd med å isolereopprørerne og ta tilbake det opprørskontrollerte områdeti august samme år, kom det store militære forsterkningerover grensa fra Russland. Den russiske presidenten under-streket sitt poeng, han ville ikke tillate at de pro-russiskeopprørerne i Øst-Ukraina tapte militært. Han ville ha sinhånd på rattet på Ukrainas vei videre. Det førte til alvor-lige økonomiske sanksjoner fra Vesten mot Russland, så tilrussiske mot-sanksjoner, og det mange oppfattet som star-ten på en ny kald krig, med store økonomiske og politiskekonsekvenser for begge parter.

Men hva står striden om Ukraina om? Står den om ver-dier? Står den om territorium? Hva er dette Ukraina, somhar det merkelige, nærmest udefinerte navnet, som rett ogslett betyr «Grenseland»? Hvem sitt «Grenseland» er det?Når ble dette landet et «Grenseland»? Og hva slags identi-tet har menneskene i et «Grenseland»? Hva er Ukraina?

I denne boka starter vi historien om Ukraina med krist-ningen av Kiev Rus for litt mer enn 1000 år siden. Det varden første øst-slaviske statsdannelsen, og Kiev Rus ble et avde mektigste og mest framgangsrike land i Europa i mid-delalderen. Så fulgte sammenbruddet med den mongolskeinvasjonen på midten av 1200-tallet. Var det da Ukrainafikk sin identitet, med Kiev-rikets fall og oppsplitting, ogetableringen av flere politiske sentra, i stedet for ett? Vardet de frihetssøkende kosakkene som sloss mot både de

8

muslimske tatarene og tyrkerne, og de katolske polakkene,som ble den ukrainske nasjonens kjerne? Var det nasjo-nalstatenes frammarsj etter 1. verdenskrig og Habsburg-imperiets og Tsar-Russlands sammenbrudd som skapte enukrainsk identitet? Var det Stalins brutale kollektivisering,som gikk særlig hardt ut over Ukraina, og de brutale erfa-ringene under 2. verdenskrig, som skapte grobunnen forden ukrainske nasjonalismen? Eller er Ukraina en tilfeldig-het, et udefinert land mellom øst og vest, som fikk sin sta-tus som land tredd ned over hodet i 1991, i forbindelse medSovjetunionens sammenbrudd?

Har ukrainerne rett i den første strofen i den dystrenasjonalsangen, som lyder slik: «Ennå har ikke Ukrainagått under» («Shche ne vmerla Ukraina»)? Denne boka tarsikte på å undersøke når og hvordan en ukrainsk identitetble skapt. Det er ingen enkel sak i dette fascinerende lan-dets lange og vanskelige historie.

Språk er en viktig del av det politiske dramaet i dagensUkraina. Skal det snakkes ukrainsk eller russisk? De nyemakthavernes første politiske utspill etter at Janukovitsjvar kastet i februar 2014 var å vedta at bare ukrainsk– og ikke russisk – skulle være offisielt språk. Det var enkrigserklæring mot alle de rundt 30 prosent av ukrainernesom sier de har russisk som morsmål, og en viktig mobi-liseringsfaktor for pro-russisk separatisme både på Krimog i Øst-Ukraina. Denne boka skal derfor språklig ta hen-syn til den nye realiteten. Det betyr at for eksempel denvest-ukrainske byen Lviv skrives på ukrainsk, Lviv, og ikkeLvov, som byen heter på russisk, eller Lwow på polsk.Det samme gjelder hovedstaden Kyiv, slik byen heter påukrainsk og ikke Kiev, som byen heter på russisk, selv om

9

det i sentrum av byen snakkes like mye russisk som ukra-insk. Unntaket er når den første øst-slaviske statsdannel-sen – Kiev Rus – omtales. Da brukes den vanligste formenfor denne statsdannelsen. Den øst-ukrainske byen Kharkovskrives imidlertid på russisk, fordi der har et flertall rus-sisk som første-språk. Det betyr at den ukrainske formenKharkiv ikke brukes i denne boka. Det samme gjelder elvaDnipro som alltid har vært Ukrainas livsnerve, vi brukerden ukrainske formen og ikke Dnjepr, som elva heter pårussisk. Dette er en gjenspeiling av politiske, historiske ogkulturelle realiteter, og for dem som reagerer på dette, siervi gjerne unnskyld for det som måtte kunne oppfattes sommangel på konsekvens. Dette er uansett et beskjedent roti det store ukrainske kaoset, for konsekvens er ikke noenutpreget ukrainsk parademarsj.

Jeg vil takke min kone, Irina Strand, for å ha fulgt megtett i arbeidet med boka, både med research i russisk-språklige kilder, som kritisk første-leser av min tekst, ogsom samtalepartner og inspirator. Jeg vil takke min godevenn og mangeårige kollega i Dagbladets utenriksavdelingEinar Hagvaag for hjelp og gode faglige diskusjoner. Jeg viltakke min kollega og gode venn Henning Lillegård for godtog inspirerende samvær på de aller fleste av mine turer tilUkraina. Jeg vil takke min arbeidsgiver Dagbladet for å hautvist fleksibilitet og forståelse under arbeidet med boka,og for å ha sendt meg til Ukraina så mange ganger. Jeg viltakke stiftelsen Fritt Ord for økonomiske bidrag som hargjort boka mulig. Og jeg vil takke de ukrainere jeg har møttpå mine mange reiser i landet fra mitt første besøk somjournalist i 1991, for deres åpenhet og godhjertethet, sombegge deler er utpregede ukrainske attributter.

10

Jeg er uansett ansvarlig for det som måtte være av feileller det som kan oppfattes som uheldige vinklinger i boka.I mitt arbeid med Ukraina som journalist i Dagbladet harjeg fått e-poster fra lesere der jeg er blitt kalt både en ukra-insk fascist og en naiv russisk putinist. Utskjellingen harvært omtrent like grov og underlig usjenert på begge sider.Men det er ikke derfor jeg har gått til dette verket med littskrekkblandet fryd. Skrekken og gleden skyldes respekt fortemaet, for Ukrainas mangfold, kompleksitet og storhet.Det meste i denne boka er uansett gjort i beste mening, ogi kjærlighet til Ukraina og menneskene der.

St. Petersburg, Solbergstrand, juni 2015Morten Strand

En skapelsesberetning

Om begynnelsen, og nordiske vikingers bidrag til den

første øst-slaviske statsdannelsen. Om kristningen, som

ennå skaper konflikt mellom Ukraina og Russland, og

om hvorfor valget av ortodoks kristendom i Kiev Rus var

et valg som preger Europa til denne dag.

«I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud, og ordetvar Gud.» Slik innledes Johannesevangeliet, og både påukrainsk, russisk og kirkeslavisk var det sentrale ordet Bog– Gud. Det var kirkeslavisk som skulle bli det liturgiskespråket i den russisk-ortodokse kirken, som også de størstekirkesamfunnene i dagens Ukraina er en del av. For bådeukrainerne og russerne har den samme skapelsesberetning.

Volodymyr 1. – Vladimir på russisk og Valdemar på old-nordisk – var av den nordiske vikingen Ruriks ætt, og hanvar hovedarkitekt for det som ble den første statsdannel-sen for slaverne i øst. Kristningen skjedde i 988, hoved-staden var Kyiv, den største av byene som ble styrt avetterkommere fra vikingene som grunnla sitt handelsnett-verk fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør, på veientil det lovede land. Og det lovede land var både av denneverden og etter hvert av den hinsidige. Vikingene i øst varbåde kolonister og handelsreisende, og etter hvert korsfa-rere. Ofte var de en kombinasjon av alt.

13

Ukrainas historie går selvsagt lenger tilbake i tid enn1000 år. Landet ligger ved Svartehavets nordlige kyst,godt kjent for både grekere, romere, de mystiske skyterne,gotere, og mange andre, og steppene nord for havet har denmest grøderike jorda i verden. Noen ukrainske historikeremener at jorda i Ukraina har vært dyrket i 5 000 til 7 000år, og at jordbruket i Ukraina begynte nesten samtidig medjordbruket mellom Eufrat og Tigris, som regnes som stedetfor jordbrukets begynnelse.

Men for denne bokas del starter vi Ukrainas historie medkristningen av øst-slavernes land, etter at slaverne haddetatt kontroll over et stort landområde under de store folke-vandringene på 600- og 700-tallet. På 800-tallet kom denskandinaviske vikingen Rurik til Rus. Ifølge munken Nes-tor ble Rurik invitert til Rus fordi de slaviske stammeneikke kunne styre seg selv, og trengte noen til å lede seg.

«Vårt land er stort og rikt, men det er ingen orden. Komå styre og herske over oss», skrev Nestor om hvorfor Rurikangivelig ble invitert til øst, i de berømte Krønikene om deforgangne år, i det historikere mener var året 1113. Man-nen som samlet riket og kristnet landet var etterkommerav Rurik. Hans rike strakte seg grovt sett fra Volga i østtil Karpatene i vest, fra Ladoga i nord til Svartehavet i sør.Dette var det grøderike og fristende landet, uten naturligegrenser, som ifølge Nestor og mytologien ikke klarte å styreseg selv.

Det var mange kontaktpunkter mellom de norrønevikingene og slaverne i øst. Volodymyr selv var to år i eksili Sverige for å samle krefter, før han ved hjelp av nordiskevikinger i 980 kom tilbake og tok både Novgorod og Kyiv,knuste sine brødre, og erobret tronen alene. Det var ifølge

14

sagaen Volodymyr som tok til seg den norske heltekongenOlav Tryggvason, og behandlet ham som sin sønn, etter athan ble funnet av sin onkel på et slavemarked i det som erdagens Estland. Så reiste Olav – som i mellomtida trolig varblitt kristen – rundt i Europa før han kom hjem til Norgeog selv ble konge.

Men det er mer. Volodymyrs sønn, Jaroslav den vise, gif-tet seg med dattera til svenskekongen Olav. Og den norskekristningskongen Olav den hellige kom fra politisk asyl iKiev Rus, hos sin nære venn Jaroslav den vise, før han drohjem til Norge og Stiklestad, og døde for korset og sin egenkongstanke i 1030.

Både Olavs halvbror, Harald Hardråde, og sønn, Mag-nus den gode, hadde sin historie i Kiev Rus. Harald Hard-råde klarte å flykte fra Stiklestad, gjennom Sverige og tilKiev Rus. Der møtte han sin nevø Magnus, som Olavhadde latt være igjen i Novgorod fordi han bare var gutt-ungen, og var for liten til å slåss for farens forsøk på åvinne tronen. Før også han dro hjem til Norge for å vinnekongeriket. Harald Hardråde gjorde i mellomtida stor kar-riere som kommandant og skatteinnkrever for Jaroslav, ogsenere som krigsherre for keiseren i Bysants. Da han reistehjem, trolig i 1046, forteller sagaen at hans skip var så fulleav skatter og gull at de knapt kunne flyte. Med på lassetvar også Elisaveta, datteren til Jaroslav, som Harald ettermange års strev fikk til sin kone. Hun var med da Haraldkom til Norge og ifølge tradisjonen grunnla Oslo i 1050.Men da var Elisaveta blitt til Ellisiv i de islandske sagaene.Og Harald var blitt så rik at han kjøpte tilstrekkelig mednorske maktmenn til at han kunne kreve kongemaktensammen med Magnus.

15

Ja, selv navnet Rus skal ha en norrøn opprinnelse, detkommer trolig fra verbet å ro. På finsk er navnet på SverigeRoutsi. For både finnene og slaverne i øst kom mennene fravest roende. For slaverne kom de opp elva Neva fra Fins-kebukta, før de kom til Europas største innsjø Ladoga, østfor dagens St. Petersburg, og grunnla byen som i dag heterStaraja Ladoga, som i de islandske sagaene heter Aldeig-juborg, før de rodde sørover på elva Volkhov, og kom tilIlmen-sjøen ved Novgorod. Herfra dro vikingene båtenesine over sumpene og små-elvene i dagens Hviterussland tilde kom til elva Dnipro, som er Ukrainas hovedpulsåre. Derligger Kyiv ved elvas bredder, før elva svinger seg gjennomUkraina og renner ut i Svartehavet, og det var kort vei tilBysants med hovedstaden Konstantinopel, det nåværendeIstanbul.

Men hvor stor var egentlig den nordiske innflytelseneller dominansen over den første øst-slaviske statsdannel-sen? Giganten i russisk åndsliv, Mikhail Lomonosov, pro-testerte på slutten av 1700-tallet heftig mot at slaverne ikkeskulle være i stand til å styre seg selv. Både russiske ogukrainske forskere har protestert mot påstandene om denstore nordiske innflytelsen på den første øst-slaviske stats-dannelsen, og peker blant annet på selvmotsigelser i Nes-tors tekst. I spørsmålet om den norrøne innflytelsen pågrunnleggelsen av Kiev Rus, ser vi i dette tilfellet en sjeldenog nesten rørende enighet mellom russiske og ukrainskeforskere.

I sovjettida var denne tendensen særlig sterk. I landet sompåberopte seg supermaktstatus var russisk overhøyhet overde andre nasjonalitetene i unionen en selvfølge. Og den

16

første blant likemenn blant folkene i det mektige Sovjet-unionen kunne ikke framstå som så stakkarslig at det i sinbegynnelse ikke en gang var i stand til å styre seg selv, menmåtte ha hjelp utenfra, til alt overmål fra folk fra Vesten,Sovjetunionens ideologiske fiende under Den kalde krigen.Det russiske prerogativet var et ideologisk krav, og fikkstore konsekvenser for Ukraina, et poeng som vi skal dis-kutere senere i boka. Den første russiske statsdannelsenkunne av ideologiske grunner ikke være importert utenfra,den måtte kunne stå på egne bein.

Men historien om Rurik er likevel levende til denne dag.Lederen for Foreningen for russiske adelsfamilier, AndrejGagarin, sa stolt i en samtale jeg hadde med ham for noenår siden: «Vi er alle etterkommere av Rurik.»

Gagarin var professor i fysikk i det sivile, og livet som bletatt fra ham og hans slekt etter den russiske revolusjoneni 1917, som adelsmann med ansvar for et stort gods, varikke noe han lengtet etter. Rurik har derfor ennå en klangav storhet blant etterkommerne av den russiske adelen, deopprinnelige etterkommerne av de nordiske vikingene somutvilsomt var delaktige i dannelsen av den første øst-sla-viske stat, Kiev Rus. Spørsmålet er om de først og fremstvar leiesoldater og stridsmenn, og om de var blitt slavere pågrunn av inngifte og sosialisering før de dannet Kiev Rus.

Volodymyr kristnet Kiev Rus. Og kildene er generøsei sin underholdningsverdi for å forklare hvordan. IfølgeNestor skal Volodymyr ha vurdert å ta både kristendom,islam og jødedom som sin religion. Islam ble ifølge Nes-tor forkastet med følgende begrunnelse: «Drikking er englede i hele Rus. Uten den kan vi ikke leve.» Når det gjel-der valget av kristendom, og den bysantinske kristendom-

17

men, forteller Nestor at Volodymyr sendte sine diplomatertil alle kanter for å rapportere om hvor den sanne tro var.Det som gjorde sterkest inntrykk på sendemennene, varifølge Nestor Bysants. Nestor beskriver hvordan Volody-myrs utsendinger ble grepet av Hagia Sofia, den enormekirken som ble bygget i Konstantinopel allerede på 400-tal-let, og som ennå gjør sterkt inntrykk på besøkende: «Vivisste ikke om vi var i himmelen eller på jorda. Vi visstebare at Gud var blant menneskene, og at deres gudstjenes-ter er vakrere enn gudstjenestene i alle andre land.»

Islam ble altså forkastet på grunn av forbudet mot svi-nekjøtt og drikk, og, forklarer Nestor, «fordi det ikke varnoen glede blant dem». Jødedom ble forkastet fordi mek-tige Rus ikke kunne ta religionen til et folk uten land. Ogsåden romersk-katolske tro ble forkastet, fordi det ikke varså vakkert i de tysk-talende områdene diplomatene haddebesøkt, som det var i Bysants. Det var allerede stor for-skjell på kirkene i øst og vest, selv om det ennå var merenn 50 år til Det store skismaet, og den formelle splittel-sen mellom vest-kirken med Roma som hovedsete, og øst-kirken med Bysants. Volodymyr valgte imidlertid den by-santinske, ortodokse tro, pravoslavije, de rett-troende, somdet heter både på ukrainsk og russisk.

I virkeligheten var det selvsagt ikke de vakre legendeneNestor forteller om som bestemte hvilken tro Kiev Russkulle få. Det var utsiktene til politisk makt. Gevinsten forVolodymyr var stor, nemlig en allianse med Bysants, og etgiftermål med søsteren til herskeren i Bysants, Basileios 2.Andre kilder bekrefter imidlertid Nestors historie om Volo-dymyrs diplomater på religiøst oppdrag, også andre stederenn til Bysants.

18

I sin ungdom dyrket Volodymyr de hedenske guderog bygget offersteder for den slaviske guden for tordenog krig, Perun, blant annet i hovedstaden Kyiv. Det bleofret mennesker og dyr for Perun, og tidlige kristne bleofte drept på offerstedene. Volodymyr, skriver Nestor, «låunder for et begjær etter kvinner. Han hadde tre hundreelskerinner i Vysjhorod, tre hundre i Belgorod og to hundrei Berestovo», heter det i Beretninger om de forgangne år.I tillegg forførte han gifte kvinner og angrep unge jenter.Tanken på i prinsippet å skulle holde seg til ei kvinne, somen kristen mann, må vi derfor gå ut fra var kompensertmed høye forventninger til økt politisk makt og diploma-tisk anerkjennelse.

Vi er kommet til år 988. Volodymyr er på Krim, gifte-klar, og med høye politiske ambisjoner. Men aldri tidligerehadde en keiserlig fra det bysantinske hoffet giftet seg meden hedning, det var uhørt i et samfunn preget av en guds-tro og åndelighet som kilder beskriver som hinsides alt somfantes i landene som vest-kirken kontrollerte. Volodymyrutnyttet det faktum at den bysantinske keiseren Basileiosvar i trøbbel og trengte hjelp fordi han sto overfor en internrevolt. Volodymyr ble etter avtalen med Basileios 2. døpt,gift med Basileios 2.s søster Anna, og ble Basileios 2.s alli-erte i striden mot opprørerne. Det er den korte versjonenav historien.

Solskinnshistorien om kristningen av Kiev Rus er ifølgeden store ukrainske historikeren Mikhailo Hrusjevskyj atAnna, etter avtalen med Basileios 2., ble sendt til Volody-myr på Krim, der Volodymyr utsatte dåpen. Men så blehan blind, og Anna overtalte Volodymyr til å la seg døpefor å få synet tilbake. Etter dåpen fikk Volodymyr virkelig

19

synet tilbake igjen, lot seg døpe, giftet seg med Anna, ogkristnet Kiev Rus.

Men i virkeligheten måtte Volodymyr slåss for bådeAnna og den diplomatiske anerkjennelsen. Slutten av 900-tallet var en tid da Volodymyr konsoliderte sine erobringer.For å gjøre dette måtte han ha fred med Bysants, den regio-nale stormakten, og åpningen mot Europa. Derfor sendtehan 6000 mann til Bysants for å hjelpe til med å slå nedopprøret mot Basileios 2. Da opprøret var slått ned, vegretBasileios 2. seg likevel for å gi bort sin søster til en «bar-bar», ifølge Hrusjevskyj. Kristnet eller ikke, for de dannedegrekerne i Bysants var en slaver en barbar. Derfor valgteVolodymyr å innta hovedstaden i det Bysants-styrte Krimfor å få sin vilje. Han dro med en stor styrke og laget en blo-kade rundt hovedstaden på Krim, Khersonesus. Men byenvar godt beskyttet, og hadde store lagre av mat. Da fantVolodymyr vannforsyningen til byen og stengte den, ifølgelegenden var det en forræder som avslørte hvor vannetrant. Og i Bysants var Basileios 2. opptatt med opprørere,og kunne ikke sende forsterkninger. Anna ble derfor i vir-keligheten sendt som vekslemynt til Krim. Etter giftermå-let forlot Volodymyr Krim som avtalt, ifølge Hrusjevskyj.Bysants fikk tilbake Krim, men Volodymyr fikk Anna, ogden anerkjennelsen han var ute etter.

Å tillate ekteskapet mellom Volodymyr og Anna varradikalt for herskeren i Bysants. Det var en tradisjon iBysants å ikke bruke ekteskap som diplomatisk eller poli-tisk våpen. Bestefaren til Basileios 2., Konstantin 7. Por-fyrogennetos, skrev i sitt testamente at hvis noen «ikke-troende og ikke-bevisste» borgere fra nord vil forsøke ågifte seg med den romerske keiser, hans sønner eller døtre,

20

så skal dette «urimelige ønsket» bli avvist. Slaverne vardefinitivt barbarer for grekerne i Bysants. For keiser Basi-leios 2. og hans søster Anna var giftermålet med Volody-myr en ydmykelse. For Volodymyr var det en desto størrepolitisk gevinst.

I Kyiv ble det massedåp av undersåttene. Men før det bleVolodymyrs familie døpt i elva Khresjtjatyk, en sideelv tilDnipro som nå ikke lenger finnes. Khresjtjatyk er også nav-net på gata i sentrum av dagens Kyiv, der både den oran-sje revolusjonen og revolusjonen i 2014 utspilte seg. Sånnbindes historien sammen, i det minste språklig.

Volodymyr er en interessant figur av mange grunner.Siden dette er en norsk bok, tar vi med at Volodymyrsbestefar het Ingvar (Ihor på ukrainsk og Igor på russisk),og hans bestemor het Helga (Olha på ukrainsk og Olga pårussisk). Men siden dette framfor alt er ei bok om Ukraina,var det politiske byggverket Volodymyr etterlot seg langtviktigere. Han gjorde Kiev Rus til en europeisk stormakt,som sønnen Jaroslav utviklet videre. Volodymyr haddevært en spesielt voldelig hersker som hedning, han ofretmennesker og han voldtok kvinner. Men da han ble kristeni en alder av 28 år, la han seg til mildere manerer, fortellerkildene. Kristningen av landet skjedde ikke umiddelbart.Det fantes ikke prester, så de måtte importeres fra Bulga-ria, der man snakket et språk som slaverne i øst kunne for-stå. Historikere er usikre på når Volodymyr ble kanonisert.Det oppsto en Volodymyr-kult etter hans død i 1015, mentrolig ble han ikke offisiell helgen før på 1500-tallet.

Men selv om det i 2015 var 1000 år siden Volodymyrdøde, er det liv i den gamle kongen. I sin tale til nasjo-nen 4. desember 2014 langet den russiske presidenten Vla-

21

dimir Putin ut mot Vestens kritikk av Russlands rolle idet ukrainske dramaet. Han valgte nettopp kristningen avKiev Rus, som skjedde på Krim, til å forsvare den russiskeannekteringen av halvøya i mars 2014. Han sa at Krim varlike hellig for Russland som Tempelhøyden i Jerusalem erfor både jøder og muslimer: «Krim, det antikke Korsun,Khersonesus, Sevastopol, de har alle en sivilisatorisk oghellig mening for Russland, akkurat som Tempelhøyden iJerusalem har for dem som tror på islam og jødedom.»

Sett fra et russisk perspektiv var det den russiske skapel-sesberetning som startet med Volodymyrs omvendelse påKrim for litt mer enn 1000 år siden. Men sett fra dagensKyiv var det Ukrainas skapelsesberetning som startet der.

«Putin bruker religiøse temaer til å gi mer legitimitet tilden ulovlige annekteringen av Krim», sier Kyril Hovorun,en tidligere talsmann for Den ukrainske ortodokse kirkenunder Moskva-Patriarkatet til Radio Free Europe. «Fra etukrainsk perspektiv er Krim mer relevant for Kyiv fordiVolodymyr var herskeren av Kyiv.» Kristningen av KievRus er en svært vital del av dagens strid om historien mel-lom Ukraina og Russland.

Restene etter Kiev Rus finnes i dagens Ukraina. I Kyivstår Sofia-katedralen, som snart kan feire 1000-års jubi-leum. Det var Volodymyrs sønn Jaroslav den vise som fikkkatedralen bygget, etter mønster av Hagia Sofia i dagensIstanbul. Buen i kirkebygget er den samme, selv om HagiaSofia er vesentlig større enn Sofia-katedralen i Kyiv, og selvom kirken utenpå er preget av barokke tilbygg fra 1600-og 1700-tallet. Inne likner imidlertid kirken på IstanbulsHagia Sofia, på veggene er det fresker fra 1100-tallet. De ergravd fram etter et restaureringsarbeid på 1930-tallet. En

22

av freskene er av Jaroslav og hans tre døtre, som alle blegift med utenlandske konger. Jaroslav ble kalt «Europassvigerfar», og mens Elisaveta kom til Oslo, kom en annenav søstrene til Paris, der hun var skriftlærd i et hoff pregetav analfabeter, og den tredje søsteren ble gift med kongenav Ungarn. Kyiv var et under av en by på høyden av sinmakt under Jaroslav den vise. Det var en halv million inn-byggere i byen, som etter hvert hadde 400 kirker.

Etter Jaroslavs død i 1054 gikk det imidlertid gradvisnedover med Kiev Rus. Sønnene sloss om makta på grunnav svært uryddige arveregler, slik både Jaroslav og hans farVolodymyr tidligere hadde måttet slåss med sine brødre ogonkler. I 1240 invaderte mongolene Kyiv, og storhetstidavar definitivt over. Kyiv ble etter hvert forvandlet til enliten by uten politisk eller administrativ betydning. I ste-det flyttet de politiske sentrene til Novgorod i nord, Vladi-mir-Suzdal i nord-øst, Galicia-Volynia i vest og Smolensk inord-vest. Kiev Rus og dets strålende senter fløt ut i intet,men gjenoppsto i rikets ytterkanter. Et av dem ble et senterfor opprør mot mongolene, Vladimir-Suzdal, der Moskvaetter hvert skulle bli den dominerende byen.

I den russiske skapelsesberetningen ble Moskva skaptsom det 3. Roma, etter at Roma hadde forlatt den sannetro med Det store skismaet, og muslimene inntatt Bysantsi 1453. Moskva ble derfor senteret for den eneste sannetro, en oppfatning som har hatt politiske konsekvenser tilvår tid. Religion er en sterk russisk identitetsbærer også imoderne tid. Et poeng ikke minst den russiske presidentenVladimir Putin som nevnt vet å benytte seg av.

Kristningen av Kiev Rus, og dens konsekvenser fordagens Ukraina, Russland og hele Europa, er enorm. Jøde-

23

dom var trolig aldri seriøst vurdert av Volodymyr, tiltross for Nestors forsikringer. At det enorme øst-slaviskeområdet ikke ble muslimsk, har hatt stor betydning. Det erikke vanskelig å tenke seg hvilke geo-politiske konsekven-ser et muslimsk Kiev Rus ville hatt. I et slikt tilfelle er detvanskeligere å tenke seg at den osmanske ekspansjonen iEuropa ville stanset på Balkan.

At Kiev Rus ble ortodoks og ikke romersk-katolsk, harogså hatt store konsekvenser. Den russisk-ortodokse kirkener i dag den suverent største av de ortodokse kirkene. Denrussisk-ortodokse kirken er også en stor kirke i Ukraina,der 70 prosent regner seg som ortodokse, og 44 prosenter underlagt Kyiv-patriarkatet, mens 21 prosent er under-lagt Moskva-patriarkatet. Den unierte kirken – en egenukrainsk konstruksjon som vi skal komme tilbake til – harrundt elleve prosent av dagens ukrainere som medlemmer.Dette er tall fra BBC Ukraina fra begynnelsen av 2015. Tal-lene viser at Kyiv-patriarkatet har vokst raskt siden revo-lusjonen i 2014. Det har vokst på bekostning av Moskva-patriarkatet. Ikke engang Vårherre er upåvirket av revo-lusjonære prosesser. Uansett, historien ville sett annerledesut hvis Kiev Rus var blitt katolsk. Ville Ukraina og Russ-land da hatt sine historiske konflikter med det katolskePolen, der også religionen er en sterk identitetsbærer? VilleUkraina og Russland vært mer integrert i et annerledesEuropa?

I juni 2015 var det 1000 år siden Volodymyr døde. Detble markert i både Ukraina og i Russland. I Ukraina for-teller en meningsmåling fra 2008 at 50 prosent av innbyg-gerne mener Ukraina er den rettmessige arvtaker etter KievRus, mens bare 17 prosent mener at det ikke er det. Som

24

Ukrainas president Petro Porosjenko skriver om Volody-myr på sin hjemmeside: «Skaperen av middelalder-statenRus-Ukraina», altså det russiske Ukraina.

I Moskva bygges det høsten 2015 en 25 meter høy sta-tue av Volodymyr, som der heter Vladimir. Det er gjort forå understreke at han er minst like russisk som ukrainsk.Da Russland i 2013 feiret 1025-årsmarkeringen for krist-ningen av Russland, sa president Putin: «Vi er alle ånde-lige etterkommere av det som skjedde her for 1025 årsiden. Som etterkommerne av de åndelige verdiene fra denDnjepr-Kievske døpefonten er vi utvilsomt ett folk.»

Var spiren til det ukrainske sådd før mongolenes inva-sjon og overtakelse av Kyiv i 1240? Utvilsomt. Men det varden samme spiren som i prinsippet var Russlands begyn-nelse i det russiske nasjonsbyggingsprosjektet. Noe var kan-skje allerede særegent ved det ukrainske, selv om det skullegå 400 år til ordet Ukraina – Grenseland – første gang blebrukt om ukrainernes land. Ukrainske språkforskere reg-ner med at dagens ukrainsk er utviklet i en direkte linje fraden dialekten man snakket i det som var Kyiv og omlandfor 1000 år siden. Men både moderne russisk, ukrainsk,og hviterussisk hadde det samme opphav i de slaviske dia-lektene man snakket i Kiev Rus for 1000 år siden. Derforstår spørsmålet om Ukraina allerede var blitt «ukrainsk» daKiev-riket gikk i oppløsning i hovedsak ubesvart.

Vi avslutter imidlertid historien om begynnelsen med åslå fast at Volodymyrs valg av ortodoks kristendom fikkkonsekvenser helt fram til vår tid. Det skapte Østen somen annerledes og sterk politisk realitet og spiller i Europa.Russland er en realitet ingen kan overse. Det vet man – ikkeminst i dagens Ukraina.