Karen Thompson Walker

Miraklenes tid

Oversatt av Hege Frydenlund

Originalens tittel: The Age of Miracles Karen Thompson Walker

Published by agreement with Sane Tregrd Agency AB

Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2012Omslagsdesign: Juve DesignForfatterfoto: Ramin Taleie

Omslagsfoto: ScanstockOversatt av: Hege FrydenlundRepro: RenessanseMedia AS

Ombrekking: Type-it ASSatt med: 10,5/12,5 pkt. Sabon

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-5616-0

Det m ikke kopieres fra denne bok i strid med ndsverkloveneller avtaler om kopiering inngtt med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medfre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til foreldrene mine

og

til Casey

Here in the last minutes, the very end of the world,someones tightening a screw thinner than an eyelash,someone with slim wrists is straightening flowers

Another End of the World, James Richardson

1Vi merket det ikke med en gang. Vi kunne ikke fle det.Vi kjente den ikke til begynne med, den ekstra tiden som

grodde ut fra den myke overgangen mellom hvert dgn, somen svulst som vokser under huden.

Vi var distrahert av klima og kriger den gangen. Vi var ikkeopptatt av jordrotasjonen. Bomber eksploderte kontinuerligi gatene i fjerne land. Orkaner kom og gikk. Sommeren tokslutt. Et nytt skoler begynte. Klokkene tikket som vanlig.Sekunder ble til minutter. Minutter ble til timer. Og det varingenting som tydet p at de timene ikke fremdeles lp sam-men til dgn, hvert med den samme, fastsatte lengden somalle mennesker var vant til.

Men det var noen som senere hevdet at de hadde mer-ket katastrofen fr alle andre. Det var alle nattarbeiderne de som jobbet nattskift, de som fylte hyllene i supermar-kedene, og de som losset og lastet skip, sjfrene p storevogntog, eller ogs var det de som bar p ulike bekymrin-ger: de svnlse og de plagede og de syke. Disse menneskenevar vant til vente p demringen. Gjennom blodskutte ynemerket noen f en ekstra standhaftighet fra mrkets sidede siste morgenene fr nyheten ble kjent, men alle sammenfeiltolket de det som forvirrede tanker i en ensom, usikkersjel.

Sjette oktober gikk ekspertene ut med nyheten. Det erdenne dagen alle husker. Det har skjedd en forandring sa

7

de, en oppbremsing, og det er det vi kalte det fra da av:oppbremsingen.

Vi vet ikke om denne tendensen kommer til fort-sette, sa en sjenert, skjeggete forsker p en improvisert senere verdenskjent pressekonferanse. Han kremtet ogsvelget, og kameraer blinket i ynene. S kom yeblikket,som er avspilt s ofte etterp at forskerens karakteristisketonefall og uttrykksmte hevingen og senkingen av stem-men, pausene og den svake midtvestdialekten for alltid vilvre forbundet med nyheten selv: Men vi antar at den vilfortsette.

I lpet av natten hadde dgnet kt med femtiseks minutter.I begynnelsen sto folk p gatehjrnene og ropte om ver-

dens undergang. Det kom rdgivere og snakket med oss pskolen. Jeg husker at jeg s at Valencia i nabohuset fylte oppgarasjen med stabler av hermetikkbokser og flaskevann, somom han forberedte seg p forekommer det meg n en myemindre katastrofe.

Dagligvarebutikkene ble fort tmt for varer. Hyllene blesugd rene som kyllingbein.

Trafikken korket seg p motorveiene. Folk hrte nyhetenog ville flytte. Hele familier stablet seg inn i minivaner ogkrysset statsgrensene. De pilte i alle retninger som sm dyrsom plutselig fr lyset rettet mot seg.

Men det var selvflgelig ingen steder p jorden dra til.

8

2Nyheten ble kjent p en lrdag.Hjemme hos oss hadde vi i alle fall ikke merket noe til

forandringen med det samme. Vi sov fremdeles da solen stoopp den morgenen, og derfor registrerte vi ikke noe uvan-lig i tidspunktet for soloppgangen. Disse siste timene fr vihrte om oppbremsingen, er fortsatt bevart i hukommelsenmin selv etter s mange r som om de skulle ha vrtbeskyttet bak glass.

Hanna, venninnen min, hadde overnattet. Vi hadde liggeti soveposene vre p stuegulvet, der vi hadde sovet side omside som s mange andre netter. Vi vknet til lyden av gress-klippermotorer, hunder som bjeffet og dempede knirk fratrampolinen til nabotvillingene. Om en time skulle vi vreferdig kledd i bl fotballdrakter og fotballsko med knottersom klapret nr vi gikk, med flettet hr og innsmurt medsolkrem.

Jeg drmte noe kjemperart i natt, sa Hanna. Hun l pmagen med hodet stttet p albuen og det lange lyse hreti floker bak rene. Hun hadde en mager skjnnhet som jegnsket at jeg ogs hadde.

Du drmmer alltid noe rart, sa jeg.Hun trakk ned glidelsen p soveposen og satte seg opp

med knrne mot brystet. P det smale hndleddet klirret deti et armbnd fullt av charms. Et av dem var halvparten avet lite messinghjerte; den andre halvparten var min.

9

Jeg drmte at jeg var hjemme i huset vrt, bare at det ikkevar huset vrt likevel, fortsatte hun. Jeg var sammen medmamma, men hun var ikke moren min. Og sstrene mine varikke sstrene mine.

Jeg husker nesten aldri noe av drmmene mine, sa jeg,og s sto jeg opp for slippe kattene ut av garasjen.

Foreldrene mine gjorde det samme denne morgenen somjeg husker at de gjorde hver eneste morgen, nemlig leseavisen ved spisebordet. Jeg kan fortsatt se dem for meg: mori den grnne badekpen, med vtt hr, som skummet rasktgjennom sidene, mens far satt taus, fullt pkledd, og lestealle artiklene i kronologisk rekkeflge. Jeg kunne se at degjenspeilet seg i de tykke brilleglassene.

Far tok vare p denne avisen i lang tid etterp pakketned som et familieklenodium, pent sammenbrettet sammenmed avisen fra den dagen jeg ble fdt. Sidene i denne sn-dagsavisen, som var trykt fr nyheten ble kjent, rapporterteom en kning i byens eiendomspriser, ytterligere erosjon avflere strender i omrdet og planer for en ny gangbro overmotorveien. Den uken hadde en lokal surfer blitt angre-pet av en stor hvithai; grensevakter hadde oppdaget en femkilometer lang narkotunnel to meter under den amerikansk-meksikanske grensen, og liket av en ung jente som haddevrt savnet lenge, var blitt funnet begravd under en haugmed hvite steiner i den store, tomme rkenen stp. P bak-siden av avisen var det en tabell som viste tidspunktene forsoloppgang og solnedgang denne dagen, forutsigelser somnaturligvis ikke kom til sl til.

En halv time fr vi hrte nyheten, dro mor for kjpebagels.

Jeg tror at kattene merket forandringen fr oss. Begge varsiamesere, men veldig forskjellige. Chloe var rolig og stmed myk pels. Tony var den rake motsetningen: en gam-mel og engstelig skapning, som nappet ut dotter av sin egen

10

pels og lot dem tumle rundt p gulvteppet som sm trregresstuster.

I disse siste minuttene, mens jeg ste opp trrfr i bollenederes, begynte rene p begge kattene dreie vilt mot hagenforan huset. Kanskje flte de et omslag i luften. Begge tokjente lyden av mors Volvo som trillet inn p grdsplassen,men senere lurte jeg p om de ogs merket seg skrensingenda hun parkerte i all hast, eller panikken i det skarpe kneppetfra hndbrekket som ble rykket hardt p plass.

Like etter kunne ogs jeg oppfatte mors stemningsleie utfra lyden av de trampende fttene i trappen og den kaotiskeskramlingen med nklene mot dren. Hun hadde hrt defrste nyhetsreportasjene de n s velkjente p bilradioenp veien hjem fra bakeren.

Sl p tv-en, sa hun. Hun var svett og andpusten. Hunlot nklene st i lsen, der de kom til henge hele dagen.Det har skjedd noe helt skrekkelig.

Vi var vant til mors mte snakke p. Hun snakket i storebokstaver. Hun skjelte og smelte. Hun overdrev og overbeto-net. Helt skrekkelig kunne bety hva som helst. Det var et vidtbegrep som rommet tusen muligheter, de fleste av dem uskyl-dige, som varme dager og trafikkork, kraner som dryppet,og lange ker. Selv sigarettryk kunne vre helt forferdeligskrekkelig hvis den drev for nr.

Vi brukte lang tid p reagere. Far ble sittende ved spise-bordet i den tynnslitte gule Padres-T-skjorten, med den enehnden rundt kaffekoppen og den andre bak i nakken. Hanvar i ferd med avslutte en artikkel i konomidelen. Jegpnet bagelsposen. Papiret knitret mellom fingrene. OgsHanna kjente mor godt nok til fortsette med det hun holdtp med lete etter kremosten p den nederste hyllen ikjleskapet.

Ser dere p dette? spurte mor. Det gjorde vi ikke.

11

Mor hadde en gang vrt skuespiller. De gamle reklamefil-mene hennes for det meste for hrpleieprodukter og kjk-kenutstyr l begravd i en liten stabel med stvete svartevideokassetter ved siden av tv-en. Folk fortalte meg stadighvor pen hun hadde vrt da hun var ung, og jeg kunne fort-satt se det i den glatte ansiktshuden og de hye kinnbena,men hun hadde lagt p seg i renes lp. N underviste hun ntime drama og fire timer historie i uken p en videregendeskole. Vi bodde femten mil fra Hollywood.

Hun sto opp soveposene vre, en halv meter fra tv-skjer-men. Nr jeg tenker p det n, ser jeg henne for meg med denene hnden for munnen slik hun alltid gjorde nr hun varbekymret. Men den gangen flte jeg meg bare flau over at desvarte vaffelslene p joggeskoene krllet til Hannas sove-pose. Soveposen hennes var av den lekre bomullstypen, rosamed store prikker, som ikke var beregnet for campinglivetsstrabaser, men for de behagelige gulvteppene i lune hus.

Hrte dere hva jeg sa? sa mor. Hun snudde seg og s poss. Jeg hadde munnen full av bagel og kremost. Et sesam-fr hadde satt seg fast seg mellom fortennene mine. Joel!ropte hun til far. Jeg mener alvor. Dette er helt forferdelig.

Da s far opp fra avisen, men han holdt fortsatt pekefin-geren p siden for markere hvor han var i teksten. Hvor-dan kunne vi vite at det som rrte seg i universet omsiderhadde gjort mors opphissede ordbruk berettiget?

12

3Vi var kaliforniere og flgelig vant til at jorden beveget seg.Vi var klar over at grunnen kunne skjelve og forskyve seg.Vi hadde alltid batterier i lommelyktene og litervis med vanni skapet. Vi aksepterte at det kunne dukke opp sprekker pfortauene. Svmmebassengene skvalpet av og til over somen bolle med vann. Vi hadde god trening i gjemme ossunder bord, og vi visste vokte oss for flygende glassbiter.I begynnelsen av hvert skoler pakket alle en stor lynlsposefull av holdbare matvarer i tilfelle Det store jordskjelvetskulle holde oss igjen p skolen. Men vi kaliforniere var ikkemer forberedt p akkurat denne ulykksalige hendelsen ennde som hadde bygd husene sine p mer stabil grunn.

Da vi til slutt forsto hva som skjedde den morgenen, stor-met Hanna og jeg ut for lete etter bevis p himmelen.Men himmelen var bare himmelen alminnelig, skyfri ogbl. Solen skinte som fr. En velkjent vind kom blsendefra havet, og luften luktet slik den alltid gjorde den gangen,som nysltt gress og klor og kaprifol. Eukalyptustrrne vaietfortsatt som sjanemoner i vinden, og mors mugge med istes nesten mrk nok ut til kunne drikkes. I det fjerne bakhuset bruste fortsatt motorveien. Kraftledningene fortsatte summe. Hadde vi kastet en fotball opp i luften, ville vi kan-skje ikke engang ha lagt merke til at den falt litt raskere tiljorden, at den traff bakken litt hardere enn fr. Jeg var ellever gammel i en forstad. Bestevenninnen min sto ved siden av

13

meg. Jeg kunne ikke se en eneste ting som manglet eller somikke var p plass.

P kjkkenet var mor allerede i full gang med sjekke inn-holdet i skuffene. Hun slo opp alle skapdrene og saumforhyllene p jakt etter det aller ndvendigste.

Jeg vil bare forsikre meg om hvor alle ndforsyningeneer, sa hun. Vi vet ikke hva som kan skje.

Jeg tror jeg m g n, sa Hanna. Hun hadde fremde-les p seg den lilla pyjamasen og sto med armene rundt detsmale livet. Hun hadde ikke brstet hret, og hret henneskrevde stell, for det hadde ftt vokse uten bli klippet heltsiden annen klasse. Alle mormonjentene jeg kjente, hadde aven eller annen grunn langt hr. Hret til Hanna rakk hennenesten til livet og smalnet nederst, som en flamme.

Mamma flipper sikkert ogs ut, sa hun.Hjemme hos Hanna var det fullt av sstre, mens jeg var

enebarn, og huset fltes alltid s stille uten henne. Det varbestandig trist nr hun dro.

Jeg hjalp henne med rulle sammen soveposen. Hunpakket sekken sin.

Hvis jeg hadde visst hvor lang tid det skulle g fr vi shverandre igjen, ville jeg ha tatt farvel p en annen mte.Men vi vinket bare til hverandre, Hanna og jeg, og s kjrtefar henne hjem. Hun bodde tre gater bortenfor oss.

Det var ingenting se p tv, ingen brennende bygninger ellerdelagte broer, ikke noe forvridd metall eller brent jord,ingen hus som ble tatt av jordras. Ingen var skadd. Ingen vardde. I begynnelsen var det en helt usynlig katastrofe.

Jeg tror det er forklaringen p at det jeg flte til begynnemed ikke var frykt, men en sitrende fryd. Det var litt spen-nende en gnist av noe uventet midt i alt det ordinre ogdagligdagse.

14

Men mor var vettskremt.Hvordan kan noe snt skje? sa hun.Hun fingret stadig med hret sitt. Det var mrkt og

vakkert, delvis takket vre en dyp brun kjpefarge.Kanskje det var en meteor? sa jeg. Vi hadde lrt om

universet i naturfag, og jeg kunne rekkeflgen p planeteneutenat. Jeg kunne navnet p alle de tingene som svevde rundti verdensrommet. Det var kometer og svarte hull og beltermed enorme steiner. Eller kanskje en atombombe?

Det er ikke en atombombe, sa far. Jeg s at musk-lene i kjeven strammet seg. Han sto med armene i kors ogbena langt fra hverandre og s p tv-en. Han ville ikke setteseg.

Vi kan tilpasse oss til en viss grad, sa en vitenskaps-mann p skjermen. Det var festet en bitte liten mikrofon tilskjortekraven hans, og en nyhetsoppleser spurte ham ut omdystre eventualiteter. Men hvis jordrotasjonen fortsetter bremse opp og dette er bare spekulasjoner kan vi ettermin mening vente radikale endringer i vret. Vi kommer til oppleve jordskjelv og tsunamier. Vi kan komme til opplevemassedd blant dyr og planter. Verdenshavene kan begynne flytte seg mot polene.

Bak oss raslet lamellgardinene i vinden, og vi hrte heli-kopterdur i det fjerne. Trommelyden fra rotorbladene trengteinn i huset gjennom nettingdrene.

Men hva i all verden kan forrsake noe slikt? sa mor.Helen, sa far, jeg vet ikke mer enn deg.Vi glemte fotballkampen vi skulle ha spilt den dagen.

Drakten min l sammenbrettet i en skuff hele dagen, ogleggskinnene ble liggende urrt i bunnen av skapet mitt.

Senere hrte jeg at Michaela var den eneste som dukketopp p fotballbanen. Hun var ute i siste liten som vanlig, medfotballskoene i hendene og det lange hret hengende lst. Derde krllene flagret rundt ansiktet da hun lp i sokkeles-

15

ten opp bakken til banen bare for oppdage at det ikkevar en eneste jente der som varmet opp, ikke en eneste blfotballtrye se, ikke en eneste fransk flette som dasket pryggen, ikke en eneste forelder eller trener p gresset. Ingenmdre i solskjermer som drakk iste, ingen fedre i flippfloppersom travet frem og tilbake p sidelinjen. Ingen kjlebagereller campingstoler eller appelsinbter. Hun mtte ha lagtmerke til at den verste parkeringsplassen var tom for biler.Det eneste som var der, det eneste beviset p at det noen gangvar blitt spilt fotball p dette stedet, var nettene som blgettaust i mlene.

Og du vet jo hvordan mamma er, sa Michaela i spisefri-minuttet noen dager senere. Hun lente seg nonchalant moten vegg i et forsk p etterligne de mer sexy jentene i sju-ende klasse. Hun hadde allerede dratt da jeg kom ned tilparkeringsplassen igjen.

Moren til Michaela var den yngste av mdrene. Selv deflotteste av de andre var minst trettifem p den tiden, og minhadde allerede fylt frti. Moren hennes var bare tjuette,noe Michaela benektet, men vi visste at det var sant. Morenhadde alltid en ny kjreste. Den glatte huden og faste krop-pen, de struttende brystene og de slanke lrene var til sam-men en kilde til noe skammelig, som vi bare vagt oppfattet,men som vi i aller hyeste grad oppfattet. Michaela var deneneste jeg kjente som bodde i leilighet, og vi visste ingentingom faren hennes.

Michaelas unge mor hadde sovet seg gjennom nyheten.S du ikke noe om det p tv? spurte jeg Michaela senere

i uken.Du vet jo at vi ikke har kabel-tv. Jeg skrur aldri p tv-en

engang.Hva med bilradioen?delagt, sa hun.Selv p vanlige dager hadde Michaela konstant behov for

16

skyss. Mens resten av oss satt hjemme i stuene vre og sp nyhetene p oppbremsingens frste dag, fiklet Michaela,som var alene p fotballbanen, en stund med en gammel tele-fonautomat. Den var ute av drift og for lengst glemt av demsom hadde plassert den der alle vi andre hadde mobiltele-foner. Til slutt kom treneren for informere dem som even-tuelt hadde mtt opp, om at kampen var avlyst, eller i hvertfall utsatt, og kjrte Michaela hjem.

Da klokken var blitt tolv om formiddagen den frste dagen,hadde tv-stasjonene gtt tomme for ny informasjon. Utennye fakta fortsatte nyhetssendingene likevel tygge drv pde samme sm nyhetsklippene. Det spilte ingen rolle vi varsom hypnotisert.

Jeg ble sittende p gulvteppet hele dagen, helt inntil tv-ensammen med foreldrene mine. Jeg husker fortsatt hvordandisse frste merkelige timene fltes. Det var nesten fysisk:behovet for vite alt som var vite.

Med jevne mellomrom gikk mor rundt i huset og sjekketvannkranene, n etter n, og gransket fargen og klarheten pvannet.

Det kommer ikke til skje noe med vannet, sa far. Deter ikke et jordskjelv.

Han holdt brillene i hendene og pusset dem med tryekan-ten, som om problemet bare var et sprsml om synet. Utenbrillene s ynene hans ut som om de skjelte, syntes jeg, ogs altfor sm ut.

Du oppfrer deg som om dette er en bagatell, sa mor.Den gangen var konfliktene deres fortsatt sm.Far holdt brillene opp mot lyset og satte dem omhyggelig

p seg.Fortell meg hva du vil at jeg skal gjre, Helen, sa han,

s skal jeg gjre det.Far var lege. Han trodde p problemer og lsninger, p

17

diagnose og behandling. Bekymring var etter hans meningbortkastet.

Folk har panikk, sa mor. Hva med alle de som haransvaret for vannverkene og strmnettet? Hva med matfor-syningen? Tenk om de forlater sin post?

Det eneste vi kan gjre, er vente og se hva som skjer,sa han.

Det var jo en god plan, sa hun. En virkelig strlendeplan.

Jeg s p at hun styrtet ut p kjkkenet. De nakne ft-tene klasket mot gulvflisene. Jeg hrte et lite knepp, drentil barskapet som knirket, og is som klirret i et glass.

Jeg er sikker p at det kommer til g bra, sa jeg. Jegfikk en plutselig trang til si noe hyggelig ordene steg oppfra halsen som et host. Helt sikkert.

Bde skrullingene og smartingene kom allerede frem ilyset. De dukket opp p talkshowene og viftet med sine viten-skapelige avhandlinger som de etablerte tidsskriftene haddenektet trykke. Disse ensomme ulvene hevdet at de lengehadde sett katastrofen komme.

Mor kom tilbake til sofaen med et glass i hnden.Nederst p tv-skjermen skrek et sprsml mot oss med

store, rde bokstaver: Er slutten nr?Nei, n holder det, sa far. Det er jo bare rent sensa-

sjonsjag. Og dette skal vre en seris tv-kanal? Sprsm-let forsvant i lse luften. Ingen skiftet kanal. Han s bort pmeg og sa til mor: Jeg synes ikke at hun br se p dette.Har du lyst til sparke litt ball, Julia?

Nei takk, sa jeg. Jeg ville ikke g glipp av en enestenyhetsdetalj.

Jeg hadde trukket genseren over knrne. Tony l ved sidenav meg p teppet med potene utstrakt. Han hveste nr hanpustet. Kroppen var s radmager at man kunne se virvlene iryggen. Chloe gjemte seg under sofaen.

18

Kom, sa far, s gr vi ut og sparker litt ball.Han fant fotballen min i skapet i gangen og klemte den

mellom hendene.Det kjennes ut som om det er litt lite luft, sa han.Han behandlet pumpen som om den var et legeinstrument.

Han stakk nlen inn i pningen med kirurgisk presisjon ogpumpet metodisk, som om det var en respirator. Han ventethele tiden p at det siste gispet av luft skulle forsvinne inn iballen fr han presset inn det neste.

Jeg knyttet motvillig skoene, og s gikk vi ut.Vi sparket frem og tilbake en stund uten si noe. Jeg kunne

fortsatt hre nyhetsoppleserne prate p tv-en. Stemmeneblandet seg med den dumpe lyden av foten mot ballen.

Nabohagene var tomme. Huskestativene sto urrlige somruiner. Tvillingenes trampoline hadde sluttet knirke. Tan-kene var et annet sted. Jeg hadde lyst til g inn igjen.

Den var bra, sa far. God presisjon.Men han kunne ikkemye om fotball. Han sparket med den

gale delen av foten. Jeg traff den neste ballen for hardt, ogden forsvant inn mellom kaprifolbuskene i hjrnet av hagen.Da sluttet vi sparke.

Gr det bra? sa han.Store fugler hadde begynt kretse rundt p himmelen. Det

var ikke fugler som hrte hjemme i byomrder, men haukerog rner og krker, fugler med store vinger fra villmarksom-rdene som fremdeles eksisterte lenger st. De stupte fra tretil tre, og skrikene overdvet kvitringen til smfuglene somvanligvis holdt til i hagen.

Jeg visste at dyr ofte kunne oppfatte fare fr menneskene,og at dyrene i minuttene eller timene fr en tsunami elleren skogbrann alltid flykter lenge fr menneskene gjr det.Jeg hadde hrt at elefanter noen ganger slet seg ls fra kjet-tingene sine og bega seg mot hyere terreng. Slanger kunnebukte seg av grde i mange kilometer.

19

Tror du at fuglene vet det? spurte jeg. Jeg kjente atmusklene i nakken strammet seg da jeg lftet hodet og s pdem.

Far betraktet dem, men sa ingenting. En hauk landet i top-pen av furutreet vrt, slo med vingene og lettet igjen, p veilenger vestover mot kysten.

Mor ropte p oss gjennom nettingdren. N sier de atdet kan komme til pvirke tyngdekraften p en eller annenmte.

Vi kommer snart, sa far.Han klemte skulderen min hardt og kikket deretter opp

mot himmelen som en bonde som ser etter regn. Jeg vilat du skal huske p hvor dyktige vi mennesker er, sa han.Tenk p alt vi har funnet opp. Romraketter, datamaskiner,kunstige hjerter. Vi lser problemer, vet du. Vi lser alltid destore problemene.

Deretter gikk vi inn gjennom verandadren og inn p fli-segulvet. Far insisterte p at vi skulle trke av skoene pdrmatten fr vi trdte over terskelen som om det flgeritualene vre ville sikre oss en trygg ferd tilbake til stuenog mor. Men mens han snakket og vi var p vei inn igjen,flte jeg at selv om verden for yeblikket var intakt, s varalt rundt meg i ferd med g i opplsning.

I timene som fulgte, engstet vi oss og ventet. Vi gjettet ogundret oss og spekulerte. Vi lrte nye ord og nye mter tenke p av forskere og representanter for myndighetene,som paraderte inn og ut av stuen gjennom tv-skjermen ogInternett. Vi fulgte solens ferd over himmelen som aldri fr.Mor drakk whisky og is. Far travet frem og tilbake p gul-vet. Jeg prvde ringe til Hanna, men fikk ikke svar. Tidenbeveget seg annerledes den lrdagen. Morgenen fltes alle-rede som i gr. Innen kvelden kom og vi satt og ventet pat solen skulle forsvinne bak sene i vest, fltes det som om

20

flere dager hadde ftt plass inni denne ene, som om dagenhadde kt med mye mer enn bare n eneste liten time.

Sent p ettermiddagen gikk far opp p soverommet ogkom ned igjen i skjorte og mrke sokker. Et par penskodinglet i to fingre.

Skal du ut? spurte mor.Jeg begynner jo klokken seks.Far var fdselslege og hadde spesialisert seg p hyrisiko-

fdsler. Han hadde ofte bakvakt, og noen ganger hadde hannattevakt p sykehuset. Han var ofte p jobb i helgene.

Ikke dra, sa mor. Ikke i kveld.Jeg husker at jeg hpet at hun skulle greie overtale ham

til bli hjemme, men han knyttet bare skoene. Han likte atlkkene var nyaktig like store.

De skjnner det hvis du ikke kommer, sa mor. Det erkaos overalt med trafikken og panikken og alt mulig.

Noen av fars pasienter hadde vrt p sykehuset i fleremneder, bare for forske holde babyene i livmoren tilde var sterke nok til overleve fdselen.

Vr s snill, Helen, sa han. Du vet at jeg er ndt til dra.

Han rettet seg opp og klappet seg p brystlommen. Jeghrte den svake raslingen av nkler.

Vi trenger deg her, sa mor. Hun hadde lagt hodet motbrystet hans far var mer enn tretti centimeter hyere ennhenne. Vi vil ikke at du skal dra, vil vi vel, Julia?

Jeg ville ogs at han skulle bli hjemme, men jeg haddeutviklet en ekspertise i diplomati som bare et enebarn kan.

Jeg skulle nske at han ikke mtte dra, sa jeg forsiktig.Men hvis han m, s.

Mor snudde seg bort fra meg og sa i en litt mildere tone:Vr s snill. Vi vet jo ikke engang hva som skjer.

Slapp av, Helen, sa han og strk henne over hret. Ikkevr s dramatisk. Det kommer helt sikkert ikke til skje

21

noen verdens ting fr i morgen tidlig. Jeg er sikker p at altkommer til gli over uansett.

Hvordan da? sa hun. Hvordan skulle det kunne skje?Han kysset henne p kinnet og vinket til meg fra entreen.

S gikk han ut og lukket dren etter seg. Like etter hrte viat bilen startet p grdsplassen.

Mor dumpet ned i sofaen ved siden av meg. Du gr i allefall ikke fra meg, sa hun. Vi fr passe p hverandre.

Jeg fikk lyst til rmme til Hanna der og da, men jeg vissteat mor ville bli urolig hvis jeg gikk ut.

Utenfra flt barnestemmer inn i stuen. Gjennom lamellenes jeg at Kaplan-familien gikk bortover fortauet. Lrdag varsabbaten deres, og det betydde at de ikke kunne kjre bil ilpet av hele dagen. Det var seks stykker av dem n: morenog faren, Jacob, Beth og Aaron og minstemann i sportsvog-nen. Barna gikk p den jdiske skolen p nordsiden av byen,og de kledde seg for det meste i svart, p en mte som min-net meg om skikkelser i gamle filmer, med flagrende langeskjrt og svarte bukser. Beth Kaplan var like gammel sommeg, men jeg kjente henne nesten ikke. Hun holdt seg forseg selv. Hun hadde p seg langermet bluse og et langt, svartsekkeskjrt, men stilige rde lakksko. Jeg antok at skotyetvar det eneste omrdet hun kunne skinne p. Da de gikk forbihuset vrt og den yngste byde seg ut av vognen og plukketlvetann i plenkanten, skjnte jeg at de kanskje ikke haddehrt om oppbremsingen enn.

Lenge etterp fortalte Jacob meg at jeg hadde rett. Frstved solnedgang, da sabbaten var over og religionen igjenga dem lov til tenne lys og se p tv, ble de klar overat denne verdenen var blitt litt annerledes enn den de varfdt inn i. Hvis man ikke hadde hrt nyheten, s landska-pet uforandret ut. Det stemte selvflgelig ikke senere, menakkurat n, p denne frste dagen, s jorden fortsatt ut somfr.

22

Vi bodde i et av flere like typehus, bygd i 1970-rene p ettml store tomter, med yttervegger av pusset mur og asbesti taket og veggene. Huset l i et omrde med blindveier,og et oliventre snodde seg fortsatt opp av plenen foran allehusene, med mindre det var blitt fjernet og erstattet med etmer trendy og trstere tre. Hagene var velstelte, men ikke pnoen overdreven mte. Hist og her i det tynne gresset vokstedet en tusenfryd eller lvetann. Rosa bougainvilleabuskerslynget seg langs nesten alle husveggene og skalv og glinseti vinden.

P satellittbilder fra den tiden ser blindveiene sirlige ogparallelle ut hver av dem med en tykk knoll i enden, somti termometre som henger i en snor. Vi bodde i et nett avbeskjedne gater som var gravd ut av en sside i et kystom-rde i California. Den dyreste delen av sen hadde utsikt motsjen.

Morgenene var lyse den gangen. Kjkkenene vendte motst. Solen strmmet inn gjennom vinduene mens kaffetrak-terne boblet og vannet rant i dusjen og jeg pusset tenneneeller fant frem klr til skolen. Kveldene var svale og skygge-fulle fordi solen forsvant bak de finere husene p toppen avsen en hel time fr den sank ned i havet p den andre siden.Denne dagen ventet vi p solnedgang med ny spenning.

Jeg knep sammen ynene mot solen. Jeg synes den beve-get seg litt, sa jeg. Jo, jeg er sikker p at den holder p g ned.

Langs hele gaten gled garasjeporter opp. Ut kom stasjons-vogner og SUV-er, fullastet med barn og klr og hunder.Noen naboer sto i klynger p gressplenen med armene i kors.Alle tittet opp p himmelen som om de ventet p et stortfyrverkeri.

Ikke se rett p solen, sa mor, som satt ved siden av megp trappen. Det skader ynene dine.

Hun flerret opp en pakke med AA-batterier som hun

23

hadde funnet i en skuff. Tre lommelykter l p betongen vedsiden av henne et miniarsenal med lys. Solen sto fortsatthyt p himmelen, men hun var blitt besatt av tanken p enekstra lang natt.

Et stykke unna, i enden av gaten, fikk jeg ye p mingamle venninne Gabby, som satt alene p hustaket. Jeg haddeikke sett noe srlig til henne etter at foreldrene hadde flyt-tet henne til en privat skole i nabobyen. Som vanlig var hunhelt svartkledd. Jeg s omrisset av det fargede svarte hretmot himmelen.

Hvorfor har hun farget det snn? sa mor, som ogshadde oppdaget Gabby.

Jeg vet ikke, sa jeg. P denne avstanden kunne vi ikkese de tre ringene hun hadde i hvert re. Hun hadde vel barelyst.

En brbar radio snakket og summet ved siden av oss: Vifikk flere minutter for hver time som gikk. De diskuterte alle-rede hvetepunktet jeg vet ikke om dette var et begrepsom hadde ligget gjemt i lrebkene i revis, eller om det blelaget den dagen, som et nytt svar p et nytt sprsml: Hvorlenge kan de viktigste avlingene klare seg uten sollys?

Mor slo lommelyktene av og p, den ene etter den andre,og testet lysstrlene i hndflaten. Hun tmte ut de gamle bat-teriene av sylinderne og erstattet dem med nye, som om hunfylte vpen med ammunisjon.

Jeg skjnner ikke hvorfor pappa ikke har ringt enn, sahun.

Hun hadde tatt med seg den trdlse telefonen ut. Den ltaus ved siden av henne. Hun tok sm lydlse slurker av drin-ken. Jeg husker henne slik hun var den gangen, de klirrendeisbitene i glasset og vannet som dryppet ned langs sidene oglaget overlappende sirkler p betongen.

Det var selvflgelig ikke alle som fikk panikk. Sylvia, pia-nolreren min, som bodde p den andre siden av gaten, fort-

24

satte stelle i hagen som om ingenting hadde skjedd. Jeg sat hun satte seg rolig p knrne p bakken, med en blank-slitt hagesaks i hnden. Senere spaserte hun langsomt rundtkvartalet. Treskoene klapret mot fortauet, og det rde hrethang i en flette.

Hei, Julia, sa hun da hun gikk forbi hagen vr. Hunsmilte til mor, men sa ikke navnet hennes. De var p sammealder, men Sylvia virket liksom fortsatt jenteaktig, og detgjorde ikke mor.

Du virker ikke srlig bekymret, sa mor.Que sera sera, sa Sylvia. Ordene var som et langt sukk.

Det er det jeg alltid sier. Det som skjer, det skjer.Jeg likte Sylvia, men jeg visste at mor ikke gjorde det. Syl-

via var sval og slank, og hun luktet hudkrem. Hun var langog ulenkelig som et eukalyptustre, ofte pyntet med groveturkissmykker, som hun tok av seg i begynnelsen av piano-timene for kunne kommunisere nrmere med tangentene.Hun spilte alltid piano barbent.

Eller kanskje jeg ikke tenker helt klart, sa Sylvia. Jeger midt i en renselse.

Hva er en renselse? spurte jeg.Det samme som faste, sa Sylvia.Da hun byde seg mot meg for forklare, hrte jeg at

mor skjv lommelyktene bak ryggen. Jeg tror hun plutseligble brydd over frykten sin.

Ikke mat, ikke alkohol, bare vann. I tre dager. Moren dinhar sikkert gjort det en gang, hun ogs.

Mor ristet p hodet. Ikke jeg, sa hun. Jeg hadde opp-merksomheten rettet mot drinken som svettet p trappen vedsiden av henne. Det ble stille et yeblikk.

Du m uansett ikke slutte ve p grunn av dette, Julia,sa Sylvia og begynte g videre. Ser deg p onsdag.

De neste ettermiddagene var Sylvia ute i hagen med solhattp hodet. Hun stelte rosene og luket ugress.

25

Det er ikke sunt vre s tynn, vet du, sa mor da Sylviahadde gtt tilbake til hagearbeidet. (Mor hadde et skap fulltav kjoler som var n strrelse for sm. De hang i klesposerog ventet p den dagen hun hadde gtt ned de fem kiloenesom hun hadde beklaget seg over i flere r.) Man kan jose knoklene hennes, sa mor. Og det var sant: Man kunnedet.

Se, sa jeg. N ble gatelyset tent.Gatelyktene var tidsinnstilt, og det var meningen at de

skulle tennes i skumringen. Men solen skinte fortsatt.Jeg forestilte meg at menneskene p den andre siden av

jorden, i Kina og i India, klumpet seg sammen i mrket ogventet, akkurat som oss men p daggry.

Det gikk flere minutter.Han burde i det minste la oss f vite om han har kom-

met seg trygt p jobben, sa mor. Hun slo nummeret igjen,ventet og la fra seg telefonen.

Jeg hadde vrt med far p sykehuset en gang. Det skjeddeikke noe srlig mens jeg var der. Gravide kvinner s p tv ogsmspiste p sengen. Far stilte sprsml og sjekket journaler.Mennene deres virret rundt.

Ba jeg ham ikke om ringe? sa hun.Han har det sikkert bare travelt, sa jeg.Et stykke unna s jeg at Tom og Carlotta, det eldre paret

som bodde i enden av gaten, ogs satt ute han i falmetbatikkfarget T-skjorte og olabukse og hun i Birkenstock-san-daler med den lange gr fletten p skulderen. Men de sattalltid der p denne tiden av kvelden, i strandstoler p grds-plassen, med en margarita og sigarett i hnden. Garasjedrensto pen bak dem med Toms modelljernbaneskinner blottetsom innvoller. P den tiden var de fleste husene i gaten blittbygget om, eller i det minste fikset opp og hadde ftt ny fer-niss, i likhet med gamle tenner, men Tom og Carlottas husvar akkurat som fr, og etter ha solgt kaker for Speide-

26

ren visste jeg at det originale burgunderrde teppet fortsattdekket gulvene.

Tom vinket til meg med glasset i hnden. Jeg kjente hamnesten ikke, men han var alltid hyggelig mot meg. Jeg vinkettilbake.

Det var oktober, men det fltes som juli: Luften var som-merluft og himmelen sommerhimmel. Det var fortsatt lystselv om klokken var over sju om kvelden.

Jeg hper at telefonnettet virker, sa mor. Men det mdet jo, ikke sant?

I tiden som har gtt siden den kvelden, har jeg utvikletmange av mors vaner tankenes evige kverning rundt ettenkelt tema, den lave toleransen for uvisshet men akkuratsom de brede hoftene og de hye kinnbena, var dette karak-tertrekk som skulle ligge i dvale i meg i enda noen r. Denkvelden klarte jeg ikke fle slektskap med henne.

Slapp av, mamma, sa jeg.Endelig ringte telefonen. Mor svarte p det frste ringet.

Jeg s at hun var skuffet over stemmen hun hrte. Hun raktemeg telefonen.

Det var ikke far. Det var Hanna.Jeg reiste meg opp og gikk ut p gresset med telefonen mot

ret. Jeg myste mot solen.Jeg har ikke egentlig tid til snakke n, sa Hanna. Men

jeg ville bare fortelle deg at vi reiser.Jeg kunne hre stemmene til sstrene i bakgrunnen. Jeg s

henne for meg p soverommet som hun delte med dem, medde gulstripete gardinene som moren hadde sydd, alle kose-dyrene p sengen og hrspennene som l utover toalettkom-moden.

Hvor da? spurte jeg.Utah, sa Hanna.Hun hrtes redd ut.Nr kommer dere tilbake? spurte jeg.

27

Vi kommer ikke tilbake, sa hun.Jeg kjente en blge av panikk. Vi hadde vrt s mye

sammen det ret at lrerne noen ganger blandet sammennavnene vre.

Senere ble jeg klar over at tusenvis av mormoner samletseg i Salt Lake City etter at oppbremsingen startet. Hannahadde en gang fortalt meg at kirken hadde utpekt en spesiellkvadratkilometer i Utah som det nyaktige stedet for Jesuneste tilbakekomst til jorden. Hun hadde sagt at det var engigantisk kornsilo der, som skulle livnre mormonene mensde ventet p verdens undergang. Jeg fr egentlig ikke lovtil fortelle deg det siden du ikke er mormon, hadde hunsagt. Men det er sant.

Religionen til min familie var kristendom av den blodfat-tige sorten vi voktet ingen hemmeligheter eller nret noenklare visjoner om verdens undergang.

Er du der? sa Hanna.Det var vanskelig snakke. Jeg bare sto p gresset og

prvde la vre grte.Flytter dere for godt? sa jeg til slutt.I bakgrunnen hrte jeg at moren til Hanna ropte p henne.Jeg m legge p, sa Hanna. Jeg ringer deg senere.Hun la p.Hva sa hun? ropte mor.Jeg kjente en stor klump i halsen.Ingenting, sa jeg.Ingenting? sa mor.Trer veltet opp i ynene mine. Mor s dem ikke.Jeg skulle like vite hvorfor pappa ikke har ringt, sa

mor. Tror du at telefonen hans er dd?Herregud, mamma, sa jeg. Du gjr det bare verre.Hun sluttet snakke og s p meg.Ikke vr nesevis, glefset hun. Og ikke si gud.Det spraket i hyttaleren p radioen, og mor justerte ske-

28

hjulet til sprakingen ga seg. En ekspert fra Harvard snakket:Hvis dette fortsetter, sa han, kan det bli katastrofalt foralle typer avlinger, for hele verdens matforsyning.

Vi satt tause en stund.Da hrte vi et plutselig dunk innefra, den klaskende lyden

av noe mykt som treffer glass.Vi skvatt begge to.Hva var det? sa hun.Det utenkelige var blitt tenkelig, det utrolige trodd. N vir-

ket det som om farer lurte overalt. Trusler tt frem fra hvereneste sprekk.

Det hrtes ikke bra ut, sa jeg.Vi skyndte oss inn. Vi hadde ikke ryddet bort noen ting,

og kjkkenet var et eneste kaos. Bagelen min fra i morges lhalvspist p en tallerken, p samme sted som jeg hadde lagtden fra meg tte timer tidligere. Kremosten hadde begynt strkne i kantene. Kattene hadde veltet et yoghurtbeger ogslikket det rent. Noen hadde latt melken st ute. Jeg s atHanna hadde glemt igjen fotballgenseren sin p en stol.

Opphavet til lyden viste seg vre en fugl. En blskrikehadde truffet et hyt vindu p kjkkenet og falt ned p ter-rassen. Den smale nakken var penbart brukket, og vingenel asymmetrisk rundt kroppen.

Kanskje den bare er lamsltt, sa mor.Vi sto ved vinduet.Jeg tror ikke det, sa jeg.Vi ble snart klar over at oppbremsingen hadde pvirket

tyngdekraften. Fra n av hadde jorden litt strre makt. Detvar litt mindre sannsynlig at legemer i bevegelse ville forblii bevegelse. Alt og alle var litt mer mfintlige overfor jor-dens tiltrekningskraft. Og kanskje var det denne endringenav fysikken som hadde sendt fuglen rett inn i vindusrutenvr.

Vi burde kanskje flytte den, sa jeg.

29

Jeg vil ikke at du skal rre den, sa mor. Pappa tar segav det.

S vi lot fuglen ligge som den l. Vi holdt kattene inneresten av kvelden.

Vi lot kjkkenet vre som det var ogs. Vi hadde pussetdet opp like fr, og det luktet fortsatt maling, men n blan-det den kjemiske lukten seg med en svak eim av sur melk.Mor skjenket seg enda en drink: To nye isbiter ble brukketls og falt til ro under en strle med funklende whisky. Jeghadde aldri sett henne drikke s mye p n dag fr.

Hun gikk ut p trappen igjen.Kom, sa hun. Men jeg var lei av vre sammen med

henne.Jeg gikk opp p rommet mitt i stedet og la meg p sengen.Tjue minutter senere sank solen endelig ned bak sen, som

et bevis p at jorden uansett hvor langsomt fortsatte rotere.

Vinden snudde i lpet av natten. Den dreide kraftig og blsteinn fra rkenen i stedet for opp fra havet. Den skrek oghylte. Eukalyptustrrne i hagen skalv og ristet, og de glit-rende stjernene viste at det ikke var noen skyer p himmelen det var en tom, stormls vind.

P et eller annet tidspunkt hrte jeg det dempede hvinet avhengsler og skapdrer som knirket p kjkkenet. Jeg kjenteigjen den subbende lyden av mors tfler, et pilleglass som blepnet, og et glass vann som fyltes langsomt under springen.

Jeg nsket at far var hjemme. Jeg prvde se ham formeg p sykehuset. Kanskje en baby ble fdt inn i hendenehans i akkurat dette yeblikket. Jeg lurte p hva det ville si komme til verden p akkurat denne av alle netter.

Plutselig slukket gatelyset og sugde det svake lysskinnet utav rommet mitt. Det skulle ha markert daggry, men nabo-laget l fortsatt i mrke. Det var en ny form for mrke

30

for meg et tett, landsens mrke som var ukjent i byer ogforsteder.

Jeg gikk ut av rommet mitt og gjennom mrket til sove-rommet til foreldrene mine. I sprekken under dren s jegdet matte bl lyset fra tv-en som sivet ut p teppet i gangen.

Fr du ikke sove, du heller? sa mor da jeg pnet dren.Hun s slapp og sliten ut i en gammel hvit nattkjole. Bukettermed fine rynker spredte seg i vifteform fra ynene.

Jeg satte meg i sengen ved siden av henne. Hva er all denvinden? spurte jeg.

Vi snakket lavt, som om noen l og sov i nrheten. Tv-ensto p lydls.

Det er bare en Santa Ana-vind, sa hun og masserte ryg-gen min. Det er den tiden p ret. Det er alltid snn omhsten, vet du. Akkurat det er i alle fall helt normalt.

Hva er klokken? spurte jeg.Kvart p tte.Det skulle vrt morgen, sa jeg.Det er morgen, sa hun. Men himmelen var fortsatt

mrk. Det var ikke noe tegn til daggry.Vi hrte kattene i garasjen. De var urolige. Jeg hrte at

de klorte p dren og den konstante, utrygge jamringen tilTony. Han var nesten blind av gr str, men jeg forsto at hanogs visste at noe var galt.

Har pappa ringt? spurte jeg.Mor nikket. Han m jobbe enda et skift fordi ikke alle

har kommet p jobb.Vi satt lenge tause mens vinden blste rundt huset. Lyset

fra tv-en blafret p de hvite veggene.La ham f hvile nr han kommer hjem, sa mor. Han

har hatt en veldig slitsom natt.Har det skjedd noe?Hun bet seg i leppen og s rett frem p tv-en.Det var en dame som dde, sa hun.

31

Dde?Jeg hadde aldri hrt om at noe slikt hadde skjedd under

fars oppsyn. For meg var det d i barselseng noe somskjedde med kvinner i gamle dager, like utenkelig i dag sompolio eller pest utryddet av vre geniale maskiner og moni-torer, vre rene hender og sterke sper, vre medisiner ogbehandlingsmetoder og store kunnskaper.

Og pappa mener at det aldri ville ha skjedd hvis stabenhadde vrt fulltallig. De var altfor f.

Babyen, da? spurte jeg.Jeg vet ikke, sa hun. Det var trer i ynene hennes.Av en eller annen grunn var det akkurat da og ikke tid-

ligere at jeg virkelig begynte bekymre meg. Jeg rullet megrundt i sengen, og jeg kjente den jordaktige lukten av farsparfyme p lakenet. Jeg ville at han skulle komme hjem.

P tv-skjermen sto en reporter i en rken et eller annetsted. Himmelen var rosafarget bak henne. De fulgte med psoloppgangen som om den skulle ha vrt en storm. Solenhadde ndd den stlige delen av Nevada, men det var ennikke noe tegn til den i California.

Senere skulle jeg komme til tenke p disse frste dagenesom det tidspunktet da vi som art ble klar over at vi haddebekymret oss for feil ting: hullet i ozonlaget, smeltingen avpolarisen, svineinfluensa og morderbier. Men jeg antar at detaldri er det man bekymrer seg for, som skjer til slutt. De vir-kelige katastrofene er alltid annerledes uante, uforberedte,ukjente.

32

/ColorImageDict > /JPEG2000ColorACSImageDict > /JPEG2000ColorImageDict > /AntiAliasGrayImages false /CropGrayImages true /GrayImageMinResolution 300 /GrayImageMinResolutionPolicy /OK /DownsampleGrayImages true /GrayImageDownsampleType /Bicubic /GrayImageResolution 300 /GrayImageDepth -1 /GrayImageMinDownsampleDepth 2 /GrayImageDownsampleThreshold 1.50000 /EncodeGrayImages true /GrayImageFilter /DCTEncode /AutoFilterGrayImages true /GrayImageAutoFilterStrategy /JPEG /GrayACSImageDict > /GrayImageDict > /JPEG2000GrayACSImageDict > /JPEG2000GrayImageDict > /AntiAliasMonoImages false /CropMonoImages true /MonoImageMinResolution 1200 /MonoImageMinResolutionPolicy /OK /DownsampleMonoImages true /MonoImageDownsampleType /Bicubic /MonoImageResolution 1200 /MonoImageDepth -1 /MonoImageDownsampleThreshold 1.50000 /EncodeMonoImages true /MonoImageFilter /CCITTFaxEncode /MonoImageDict > /AllowPSXObjects false /CheckCompliance [ /None ] /PDFX1aCheck false /PDFX3Check false /PDFXCompliantPDFOnly true /PDFXNoTrimBoxError true /PDFXTrimBoxToMediaBoxOffset [ 0.00000 0.00000 0.00000 0.00000 ] /PDFXSetBleedBoxToMediaBox true /PDFXBleedBoxToTrimBoxOffset [ 0.00000 0.00000 0.00000 0.00000 ] /PDFXOutputIntentProfile (Coated FOGRA39 \050ISO 12647-2:2004\051) /PDFXOutputConditionIdentifier () /PDFXOutputCondition () /PDFXRegistryName () /PDFXTrapped /False

/CreateJDFFile false /Description > /Namespace [ (Adobe) (Common) (1.0) ] /OtherNamespaces [ > /FormElements false /GenerateStructure false /IncludeBookmarks false /IncludeHyperlinks false /IncludeInteractive false /IncludeLayers false /IncludeProfiles false /MultimediaHandling /UseObjectSettings /Namespace [ (Adobe) (CreativeSuite) (2.0) ] /PDFXOutputIntentProfileSelector /DocumentCMYK /PreserveEditing true /UntaggedCMYKHandling /LeaveUntagged /UntaggedRGBHandling /UseDocumentProfile /UseDocumentBleed false >> ]>> setdistillerparams> setpagedevice