Bazar Forlag ASJernbanetorget 4 A

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: «… sochrani moju petschalnuju istoriju …»© Editions Robert Laffont, Paris, 2013

© Central National Archive for Historical-political Documents, St. Petersburg, 2012

© Kommentarer og forord: Dr. Alexander Tsjistikov, Dr. Alexander Rupasov og Dr. Vladimir Kovaltsjuk, 2012

© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan

Første gang utgitt av Asbuka, St. PetersburgUtgitt etter avtale med Editions Robert Laffont, Paris

Innkjøpt av Norsk kulturråd

Omslagsdesign: hertzblut02, MünchenTilrettelegging av design: Carina Holtmon

Omslagsfoto: © eyewave – Fotolia.com / Graf Verlag / Central National Archive for Historical-political Documents, St. PetersburgForfatterfoto: © Graf Verlag / Central National Archive for

Historical-political Documents, St. PetersburgFor- og baksats: © Graf Verlag / Central National Archive for

Historical-political Documents, St. PetersburgSats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri

Satt med: Minion 11,4/15 ptTrykk og innbinding: ScandBook AB, Falun, Sverige

Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 1,6

ISBN 978-82-8087-563-1

Sanger, dikt og andre tekstutdrag i boken er oversatt av Hege Susanne Bergan,unntatt sitatene fra Ivan Turgenjevs roman Rudin, som er hentet fra

Erling Sandes oversettelse, Solum forlag, 2008.

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og

tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennomavtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Innhold

Norsk forord ved Johannes Due Enstad 5

Forord til den russiske utgaven 11

Lenas dagbok1941 21

1942 147

Etterord til den russiske utgaven 281

5

Norsk forord

Lena Mukhinas dagbok kaster lys over et svart kapittel i europeiskhistorie. Historikere regner i dag med at 1–1,2 millioner menneskerdøde som følge av den 29 måneder lange beleirin gen av Leningradunder andre verdenskrig (september 1941 til januar 1944). Antalletdødsofre er nær så høyt som i Auschwitz (1,3 millioner). Også iLeningrad ble krematorier innrettet for å brenne enorme mengderlik. Byens ovner oppnådde en månedlig kapasitet på 30 000 i april1942.

Det var imidlertid ingen gasskamre i Leningrad. Inn bygger nedøde av sult, kulde, utmattelse og tyske bombe- og artilleriangrep.Men de var ikke tilfeldige ofre for krigen. En morderisk intensjonspilte nemlig en avgjørende rolle ved ihjel sultingen av byens befolk-ning. Sammenlikningen med Auschwitz, det fremste symbolet pånazistenes massemord, er derfor ikke uten historisk berettigelse.

De ekstreme erfaringene som ligger til grunn for Lena Mukhinasnedtegnelser, fant sted under vilkår som langt på vei var bestemt avNazi-Tysklands ideologiske krigføring. Beleiringen av Leningrad varikke en ordinær militæroperasjon, men må forstås innenfor ram-mene av tyskernes overordnede befolkningspolitiske planer for desovjetiske områdene.* Da mer enn fire millioner tyske og tyskallierte

* Jf. Jörg Ganzenmüller, Das belagerte Leningrad 1941–1944. Die Stadt in den Strate-gien von Angreifern und Verteidigern (Paderborn: Schöningh, 2007).

6

soldater invaderte Sovjet unionen den 22. juni 1941, begynte en offen-siv som var total. Angrepet på Sovjetunionen hadde ikke bare til hen-sikt å nøytralisere fiendens væpnede styrker, men skulle tilintetgjøreselve den sovjetiske staten og la dens slaviske borgere dø av sult, flyktetil Sibir eller tjene som slaver under germansk over herre dømme.

Planene om Lebensraum i de sovjetiske områdene skulle få avgjø-rende betydning for beleiringen av Leningrad. For å se hvordan dettehenger sammen, må vi først se nærmere på den militære utviklingensommeren og høsten 1941.

Den tyske fremrykningen var hurtig, og innen midten av septem-ber hadde Wehrmacht-styrker kjempet seg vei frem til Leningradsforsteder. Byen syntes å være innen rekkevidde, men til mange tyskesoldaters overraskelse og frustrasjon ble ordren om å gå inn og erobrebyen aldri gitt. En av dem skrev følgende i sine memoarer:

Vi kjempet oss vei gatelangs inn i Leningrads forsteder og møtte barespredt motstand fra Den røde hær. Etter å ha avansert noen kilometer tilfikk vi ordre om å stoppe og trekke oss tilbake til forsvarsposisjon vedUritsk. Mange av oss antok at dette var en midlertidig taktisk manøver ipåvente av et koordinert stormangrep på byen. (…) Noen dager senereble vi frustrert over å få vite at Hitler hadde beordret en beleiring av byensnarere enn et forsøk på å storme og erobre den. Tross de enorme tapenevar vi helt sikre på at vi ville kunne nå Leningrad sentrum innen få dager.*

Hvorfor ville ikke Hitler erobre Leningrad? Det ville bety et trofé av enorm symbolsk betydning og en alvorlig svekkelse av sovjetiskkampmoral. Leningrad – Lenins by – var ikke bare revolusjonensvugge, men tjente også som flåtebase og industrielt kraftsenter. Erob -ring var dessuten oppført som offisielt mål i planene for OperasjonBarbarossa. Likevel var beleiring den foretrukne løsningen. Russiskehistorikere har som oftest argumentert for at beleiringen var et tysk

* William Lubbeck og David Hurt, At Leningrad’s Gates. The Story of a Soldier withArmy Group North (Havertown, PA: Casemate, 2006), 101–2.

7

nederlag, en tilbaketrekning i møte med overlegne sovjetiske for-svarsstyrker. Tyske kilder indikerer imidlertid at Hitler tidlig besluttetå ikke erobre byen: Ifølge nedtegnelser fra daværende generalstabssjefFranz Halder nevnte Hitler gjentatte ganger i juli–september 1941 at Leningrad skulle omringes, omsluttes og isoleres – ikke erobres.Videre har vi en uttalelse fra Hitler selv, fra en tale i München 8. november 1941:

Når noen i dag sier: «Dere er jo på defensiven ved Leningrad», da svarerjeg følgende: Ved Leningrad var vi akkurat så lenge på offensiven somnødvendig for å omringe byen. Nå er vi på defensiven, og den andre måforsøke å bryte ut, men han vil sulte i hjel i Leningrad!*

Hitlers ord var ikke tomme: Noen uker i forveien hadde han gittordre om at en eventuell kapitulasjon fra Leningrads side skulle av -vises. Flyktninger som forsøkte å ta seg ut av den sulten de byen vedå krysse tyske linjer, skulle stoppes med alle midler. Befolkningenskulle overlates til seg selv.

Normalt er beleiring en metode for å tvinge fienden til å overgiseg. I Leningrad var hensikten en annen, nemlig å til intetgjøre befolk-ningen gjennom utsulting for deretter å jevne byen med jorden. I tyske samtidige militærrapporter rettferdig gjøres denne beslutnin -gen med henvisning til byrden det ville være for Wehrmacht å skullefø en befolkning på tre millioner mennesker. På et mer overordnetnivå var en slik politikk i tråd med Generalplan øst, et sett med hem-melige dokumenter som la frem Nazi-Tysklands langsiktige planerfor de sovjetiske områdene.

Ifølge Generalplan øst, som ble diskutert og utarbeidet i forskjel-lige sentrale nazistiske institusjoner mellom 1940 og 1942, skulle deøsteuropeiske og sovjetiske landområdene koloniseres og «germa-niseres» etter krigens slutt. For å skape Lebensraum for germanerneskulle opptil 65 millioner «rasemessig uøns kede» mennesker fjernes

* Sitert i Ganzenmüller, Das belagerte Leningrad, 39.

8

gjennom deportasjon eller utsulting. Generalplan øst er dermedkanskje den mest ekstreme demonstrasjonen av nazismens grense-løse volds beredskap.*

Nordmenn ved LeningradNordmenn flest visste lite om hva som foregikk i den beleirede byenutover det som måtte komme av informasjon i den tyskkontrollertepressen. Men én gruppe nordmenn var umiddelbart knyttet til belei-ringen. De var med på å opprettholde den som frontkjempere.

Om lag 5000 nordmenn kjempet frivillig for Hitlers Tyskland.Langt de fleste ble sendt til Østfronten. Av disse tjene stegjorde om -kring 1200 mann ved Leningrad-fronten, i SS-Freiwilligen-LegionNorwegen – Den norske legion. De var ut stasjonert her fra februar1942 til mars 1943. Om lag 200 mistet livet, og noen få ble tatt tilfange eller deserterte til fienden.

Hva gjorde soldatene i Den norske legion ved fronten? For detmeste deltok de i intens skyttergravskrig mot sovjetiske posisjoner.Flere memoarforfattere beskriver dette marerittet inngående. Det erblod, søle, kulde, død og lemlestelse. Det finnes også beskrivelser avfrontkjempernes kontakt med sivil befolkningen bak fronten. BjarneDramstad forteller om lokale russiske kvinner som måket snø påveiene dagen lang, og som tyskerne mishandlet regelmessig. Ifølgeham gikk flere nordmenn sine læremestre i næringen.**

Den tyske hæren rekvirerte det de trengte av matvarer fra den sov-jetiske sivilbefolkningen bak fronten, og noen steder resulterte dettei hungersnød. I byen Pusjkin (i dag: Tsarskoje Selo) led over 9500mennesker sultedøden under krigen, ifølge sovjetiske anslag. Norskefrontkjempere var også i Pusjkin. En av dem, Svein Halse, beretter i

* Se Czeslaw Madajczyk og Stanislaw Biernacki (red.), Vom Generalplan Ost zumGeneralsiedlungsplan (München, New Providence, London og Paris: K.G. Saur,1994).

** Knut Flovik Thoresen og Bjarne Dramstad, En verden i flammer. FrontkjemperenBjarne Dramstads egen historie (Oslo: Historie & Kultur, 2009).

9

sin bok I forreste linje fra 1970 at norske soldater i februar 1942 heroppdaget et tilfluktsrom fullt av stivfrosne og utmagrede lik – voksneog barn. På flere av kroppene var kjøtt skåret av. Halses bok er enkrigsroman, men er bygget på egne opplevelser. Og vi vet fra sam -tidige tyske kilder at det ble meldt om tegn på kannibalisme og handel med menneskekjøtt i dette området.*

Det finnes også vitnemål om at nordmenn ga hjelp til den sultendesivilbefolkningen. Dette er ikke bare nevnt i frontkjempermemoarer,men kan faktisk også gjenfinnes i russiske publikasjoner. En kvinneliginnbygger av Krasnoje Selo like sør for Leningrad husket hvordan ennorsk soldat ga familien hennes brød og slik hjalp dem å overlevevinteren.**

Hva så med krigsforbrytelser? Under rettsoppgjøret etter krigenvar ikke anklagerne spesielt interessert i hva frontkjemperne haddegjort ved fronten. Hovedsaken var at de hadde kjempet frivillig i fien-dens tjeneste. De siste årene har diskusjonen om norske frontkjem-peres deltagelse i krigsforbrytelser på østfronten tiltatt. Historikereog andre har begynt å granske spørsmålet. Bjarne Dramstad fortelleri boken En verden i flammer at det ikke er kjent at noen av de norskefrivillige ved Leningrad-fronten deltok i drap på sivile. Dette kanbestrides på to nivåer.

For det første var Leningrad-beleiringen en enorm krigs for bry -telse i seg selv. Byen ble beleiret med det spesifikke formål å drepeinnbyggerne ved utsulting. En eventuell kapitulasjon skulle avvises.Norske frontkjempere som ved sin militærinnsats bidro til å opp-rettholde jernringen rundt byen, var dermed delaktige i utsultingen

* G.L. Sobolev, «Blokadnyj martirolog: budet li on zakontsjen?», i Vestnik Sankt-Peterburgskogo universiteta. Serija 2, Istorija, jazykoznanie, literaturovedenie, 3(1994): 6; Svein Halse, I forreste linje. En krigsroman fra Leningradfronen byggetpå egne opplevelser (Oslo: Dreyers forlag, 1970), 65–7; Dieter Pohl, Die Herrschaftder Wehrmacht: Deutsche Militarbesatzung und einheimische Bevolkerung in derSowjetunion 1941–1944 (Mün chen: Oldenbourg, 2008), 189.

** Sergej Glezerov, Ot nenavisti k primireniju (St. Petersburg: Izdatelstvo OSTROV,2006), 160.

av byen. Spørsmålet om hvorvidt frontkjemperne selv var informertom den tyske toppledelsenes intensjoner, er imidlertid vanskelig åsvare på ut fra det foreliggende kildematerialet.

For det andre er det nylig avdekket kilder som forteller om nor -ske soldaters deltakelse i mord på sivile bak Leningrad-fronten. I enhemmelig rapport fra den norske regjeringens informasjonskontor i London datert 8. august 1942 berettes det om hvordan norske legio -nærer var med på å henrette alle russiske menn i en landsby. Ifølgerapporten fortalte Den norske legions leder Arthur Quist at flerelegio nærer kranglet om hvem som skulle få lov til å henrette en 17år gammel gutt som hadde gjemt seg og ble funnet dagen etter ma s sakren. En uavhengig kilde – et forhør fra en landssviksak –bekrefter at menn fra legionen var involvert i drap på russiske sivilei områder bak fronten.*

De norske frontkjemperne ble på denne måten, enten de ønsketdet eller ei, soldater i nazistenes utryddelseskrig mot Sovjetunionen,mot Leningrad og mot Lena Mukhina.

Johannes Due Enstad

* Matthew Kott, «The Genocidal Context of the Norwegian Legion of the Waffen-SS», upublisert foredrag, 24. juni 2009, holdt i Oslo under konfe ransen Interna-tional Task Force on Holocaust Education, Remembrance, and Research.

Forord til denrussiske utgaven

Beleiringen! Noe grusommere kapittel i Leningrads (det nå -værende St. Petersburgs) historie finnes ikke. Da det nazistiskeTyskland gikk til angrep på Sovjetunionen sommerdagen 22.juni 1941, var det ingen av byens innbyggere som ante at de omunder et halvt år skulle se dødens rike komme …

Den 16 år gamle skolejenta fra Leningrad Lena Mukhinaskriver i dagboka si, som ved et under har blitt bevart fra dennegrusomme perioden, om de siste dagene av livet med fred ogde første dagene av livet med krig, om byen der krigen nærmetseg med stormskritt, og dens fredelige, ubevæpnede innbyg-gere, som skulle befinne seg i krigens helvete i lang tid fram-over.

Dagboka er preget av rystende åpenhet, barnlig naivitet og voksen klokskap på en gang. Den er utvilsomt skrevet avet talentfullt menneske og holder leseren i åndeløs spenning. Man leser begeistret, «i ett strekk», og opplever hendelsenesam men med forfatteren på en måte som lar en fornemmeden dype tragedien og heltemotet hos de enkle, vanlige, «småmenneskene» som stater står og faller med, og som skriver sittlands historie på lik linje med «de store og mektige».

Men la oss først helt kortfattet, nærmest referataktig, fortelleom Leningrad og menneskene i byen under krigens første år,vinteren 1941–1942 innbefattet, beleiringens verste og «døde-

11

ligste» periode. Mot denne historiske bakgrunnen blir detenkle re å forstå mye av det som Mukhina og hennes klasse -kamerater, slekt og venner gjennomgikk.

Allerede i krigens første dager begynte byens ansikt å for -andre seg. I løpet av noen uker ble Leningrad dekket av et nett-verk av grøfter og skyttergraver som skulle tjene som tilflukts-sted under bombeangrep. Gassmaskeveskene som ble båret avbåde sivile og militære, var iøynefallende. Butikkvinduer og enrekke minnesmerker ble dekket med treskjold eller stabler avsandsekker. Klodts berømte hester forlot sine sokler og søktetilflukt i Pionerpalassets hage. Hvite eller blå papirremser blelimt på kryss og tvers i vindusrutene i leiligheter og institusjo-ner. I begynnelsen var byen som en hektisk maurtue, med køerutenfor butikker og sparebanker, køer av utkommanderte ogfrivillige foran krigskomissariatene, og flokker av evakuerte påtogstasjonene …

Samtidig som kampene pågikk like utenfor Leningrad, droen halv million av byens innbyggere, blant dem Lena Mukhina,flere ganger av sted for å være med og bygge forsvarsverk i devestlige områdene av Leningrad fylke. Men i begynnelsen avseptember 1941 lyktes den tyske Armégruppe Nord, undergeneralfeltmarskalk Wilhelm von Leebs kommando, i å slå seggjennom til byen ved Neva fra sørvest og sør, til tross for innbittmotstand fra de sovjetiske styrkene. Sammen med finske trop-per som hadde rykket fram nordfra, lukket de den 8. septemberbeleiringsringen og dømte over to og en halv million mennes-ker til langsomt å ta farvel med livet. Innsjøen Ladoga, deneneste tråden som forbandt den omringede byen med de uok-kuperte landområdene rundt, har gått inn i Russlands historiesom Isveien, og skulle siden bli kalt den beleirede LeningradsLivets vei.

5. september erklærte Hitler at «fra nå av er Leningrad-

12

området en sekundær krigsskueplass». Det innebar at man ikke skulle gå til altfor omfattende militære skritt for å erobrebyen, da den uansett var dømt til å falle. Den tyske marine -kommandoen vedtok 29. september et direktiv «Om byenPetersburgs framtid», som lød slik: «Byen skal omringes tett og jevnes med jorden ved hjelp av artilleribeskytning av allekalibre og kontinuerlige flyangrep. Kapitulasjonsanmodningersom følge av forholdene i byen vil bli avvist, da problemenemed å bevare og ernære befolkningen verken kan eller bør løsesav oss. I denne krigen har vi … ingen interesse av å bevare omså bare deler av denne store byens befolkning.»

Byens myndigheter fryktet likevel at tyskerne skulle trengeinn i Leningrad, og utarbeidet derfor den såkalte plan D: Vedoverhengende fare for erobring skulle 58 510 objekter destrue-res. I tillegg dannet kommunistpartiets bykomité en illegalparti organisasjon for å kunne drive organisert motstand motokkupantene dersom de tyske troppene skulle innta byen.

Det tok tid før leningraderne fikk vite at byen var beleiret.At tyske tropper sto ved byens sørlige utkant var en offentlighemmelighet, man behøvde ikke ørneblikk for å se dét. Noeannet var det med de finske troppene som sto 30–40 kilometerfra bygrensa i nord uten langtrekkende artilleri. Under artilleri -beskytning var det mye tryggere å befinne seg i de nordligedelene av Leningrad enn i de sørlige og sentrale delene, og inn-byggerne var derfor ikke helt overbevist om at byen virkelig varomringet. Først i begynnelsen av november, da matvarelagre -ne var nesten tomme, fikk leningraderne vite sannheten avmyndighetene.

Ingen visste at beleiringsringen skulle knuge byen i 872dager og netter. Men allerede i september kunne befolkningentydelig merke gufset fra krigen som nærmet seg. Daglig bom-bing og artilleribeskytning av fredelige kvartaler tvang byens

13

innbyggere til å tilbringe lange timer i bomberom flere gangerom dagen. Trangen til å beskue åstedene for de første ødeleg-gelsene måtte snart vike for frykten for bombing og beskytning,og siden apati, framkalt av redselsfull sult og kulde. Man gledetseg over været når det var belgmørkt, og mislikte soldager ogmåneklare netter, for da økte sannsynligheten for bombeangrepfra tyskerne. Men dårlig vær beskyttet ikke mot beskytning: Iløpet av de første drøyt seks månedene av beleiringen forløpbare 32 dager uten at prosjektiler eksploderte i bygatene.

Hungersnøden rykket raskt nærmere. Fra september tilnovember 1941 ble brødrasjonene som var blitt innført i juli,redusert fem ganger, helt til de den 20. november nådde sitt tragiske bunnivå med de beryktede 125 «beleiringsgrammene»for barn, forsørgede og kontorarbeidere, og 250 gram forkroppsarbeidere og teknikere. Rasjonene på smør, kjøtt, sukkerog andre matvarer falt dramatisk. Nå var sommermånedene og begynnelsen av høsten bare et fjernt minne om den gang da kommersielle butikker og kafeteriaer holdt åpent, og det lå varer i vanlige butikkhyller som man kunne kjøpe uten rasjoneringskort.

Selv ikke disse grammene kunne man være sikker på å få tak i. Folk stilte seg i kø utenfor butikkene om natta, men brø-det som kom inn, rakk noen ganger bare til de 20–30 heldigeførste av de hundrevis som sto og ventet. Og for et brød det var! Deigen var blandet ut med kli, oljekake, spissmel og cel -lulose … Tilsetningsstoffene i melet kunne utgjøre så mye som40 prosent. Nye retter dukket opp på leningradernes bord:khrjapa (de ytterste bladene på kålen) og soyamel (knusterester). Begge deler hadde tjent som dyrefôr før krigen. Nåspiste man kråker, duer, katter og hunder. Man lagde sylte avsnekkerlim og bakte brødlefse av furufrø. På én fabrikk forsøkteman å bake rundstykker av dekstrin, et stivelsesprodukt brukt

14

som industrilim. Imidlertid klistret rundstykkene og sand -kakene tennene sammen. Men det fantes en løsning på det problemet også. Man tok en skje dekstrin i pulverform somsemulegryn, og skylte ned med vann. Helt uten uheldige bi -virkninger …

Sulten drev enkelte av byboerne til lik- og personfortæring.Myke kroppsdeler ble skåret av likene og spist eller solgt påsvartebørsen. Personfortærerne drepte ikke bare fremmedemennesker, men også sine egne slektninger og barn. Kan -nibalene ble betraktet som banditter, og det ble ført en hard ogbrutal kamp for å få bukt med dem. Fra høsten 1941 til sluttenav 1942 ble nesten 2000 personer i byen og distriktet arrestertfor denne typen forbrytelser. Da matforsyningssituasjonensenere var blitt betydelig forbedret, ble det slutt på lik- ogperson fortæringen.

Utmagringen og underernæringen den førte med seg, haddeen uhyggelig virkning. «Utseendet, ansiktet, forandret seg, folk så ut som vandrende lik, og alle vet jo at lik er et forferdeligsyn», mintes et av beleiringsofrene. «Disse gule ansiktene erhelt fryktelige, og man kan se at blikket har stivnet. Det er noe annet enn å ha veldig vondt i en arm eller et bein. Heleorganismen ble brutt ned, ofte med forstyrrelser i de mentalefunksjonene også. Et gult ansikt med stivt blikk og merkbartsvekket stemme – det var umulig å høre om stemmen tilhørteen mann eller kvinne, bare en dirrende stemme, et vesen utenalder og kjønn …»

Døden meide ned folk overalt. På én uke, fra 6. til 13.desember 1941, døde 841 mennesker bare ute på gata. I ja -nuar 1942 døde 101 583 leningradere, i februar var det 107477, i mars 98 966 og i april 79 769. I disse månedene døde i gjennomsnitt mellom 110 og 160 av byens innbyggere hvertime. Begravelser ble en ytterst komplisert affære. På enkelte

15

februardager i 1942 hopet det seg opp 20 000 – 25 000 ube-gravde lik bare på Piskarjovskoje-gravlunden. De ble lagt i stabler langs veien – 180–200 meter lange og opp til to meterhøye. For å avhjelpe situasjonen noe, ga myndighetene ordreom at en del av likene skulle brennes i ovnene på Izjorskij-fabrikken og Mursteinsfabrikk nr. 1.

Mange leningradere husker godt den 25. desember 1941.«For en lykke, for en lykke!» Med disse ordene åpner LenaMukhina sitt dagboksnotat. Den dagen økte innbyggernesbrød rasjon med 75–100 gram. Men det var umulig å leve avrasjonen alene. Byboerne måtte forsøke å skaffe seg ekstranæring på lovlig eller ulovlig vis. De kjøpte mat eller byttet dentil seg mot verdisaker og andre gjenstander, eller de fikk mat-varer mot å gi blod, fra slektninger som bodde utenfor detokkuperte området, eller fra fronten. De samlet krefter på hospitaler som ble satt opp på ordre fra myndighetene. Noenlivnærte seg på simpelt tyveri, mens andre prøvde lykken medfalske rasjoneringskort … «Den som spiste mest, overlevde, densom spiste minst, døde.» Denne enkle, men sanne regelen bleformulert av et av beleiringsofrene.

Ifølge en annen samtidig var «sult og kulde (…) beleiringenspsykologiske fornemmelser». Det ble en tidlig og streng vinterdet året. Allerede i midten av oktober lå den første snøen iLeningrads gater. Nyheten om at byen var omringet, skaptefrykt for at husoppvarmingen skulle forsvinne, for Leningradhadde alltid vært avhengig av tilførsel av ved og kull. Nå var detliten grunn til å regne med dette. På myndighetenes ordre gikktrehus og gjerder, boder og tribuner til brensel, men likevel slut-tet sentralfyringen å virke allerede tidlig på vinteren. Be boernei disse leilighetene begynte å lage egenkonstruerte, provisoriskeovner i værelsene sine. Alt som kunne brenne, gikk i ovnen –møbler, bøker, gulvplanker og dører fra forlatte leiligheter.

16

Etter at varmen forsvant, sluttet vannledningene og kloakkenå fungere, og offentlige bad og frisører måtte stenge. By boernega slipp på sin tidligere renslighet. De hadde stadig mindrekrefter og færre muligheter til å bry seg om sin personlige hygi-ene. Å vaske klær var blitt en ulidelig, enormt an strengendeprosedyre. Forlatte rom, bygninger og baktrapper fikk gjørenytte som toalett. I noen bakgårder ble det ordnet med et dre-neringshull eller enorme kasser for kloakkavfall. Det var imid-lertid ikke alle beboerne som hadde ork eller lyst til å ta turenhelt dit.

Fra midten av november lå byen nedsunket i mørke. Elek-trisk lys fantes nå kun på vaktrommene på enkelte institusjoner,der det var tillatt å bruke de aller svakeste lyspærene. I værelsermed vinduer som var tettet igjen for å holde kulda ute, mellomvegger som var rimete av bitende kulde, blinket det engsteligog matt i oljelamper, sotelykter og andre lyskilder.

Døgnet rundt ble stillheten akkompagnert av de regelmes-sige metronomdunkene i høyttalerne og avbrutt av meldingerfra fronten og Leningrad-radioens programmer, flyalarmer,eksploderende granater og kanonild i det fjerne.

I vintermånedene 1941–1942 ble byen igjen forvandlet. I gater dekket av hvit, oppsiktsvekkende ren snø (hundrevis av fabrikker var enten evakuert eller satt ut av drift) sto fleretitalls trikker og trolleybusser stille i sporene sine etter atstrømmen var blitt stengt av. Gater, elver og kanaler var dekketav slyngete stier der leningradernes krumbøyde skikkelserlangsomt bevegde seg framover.

Den akutte følelsen av mangel på utveier fikk mange til å føleat det var meningsløst å kjempe for livet. Folk ble overmannetav apati, og selv ikke tapet av ens aller nærmeste opplevdeslenger som noen stor sorg. Men det var flest av dem som villeleve. Og ønsket om å overleve var i seg selv en fantastisk stimu-

17

lus som vekket både oppfinnsomhet og den høyeste moral inoen, mens andre igjen ble villige til å ofre andre – og noenganger til og med sine nærmeste – for å redde seg selv. Likevelble flertallet av leningraderne ikke forrået.

Utrolig nok fortsatte arbeiderne å reparere våpen, noenskole elever og studenter fortsatte sine studier, og sykehusenefungerte selv i denne i sannhet umenneskelige situasjonen …Lena Mukhina gikk på nyttårsfest sammen med klassekame-ratene sine. Det virker som om denne festen med gang rundttreet, underholdning og sist, men ikke minst middag, gjordeinntrykk på alle skolebarna i den beleirede byen. Vitenskaps -livet gikk ikke i stå. Selv tidlig i januar 1942 ble det vist kunst-og dokumentarfilmer på kino i Leningrad, og på teatersceneneble det satt opp forestillinger …

Sent på våren gjorde Lena Mukhina seg klar til å forlateLeningrad, samtidig som byen opplevde en slags gjenfødelseetter at innbyggerne hadde rensket gatene for lik og avfall medsine egne hender og på den måten avverget truende epidemier.Sulten hadde mistet sitt jerngrep. Trikkene gikk igjen, og småparker og blomsterbed ble forvandlet til grønnsakshager. Gutt-ungene som hadde overlevd vinteren, dristet seg til å spille fotball. En og annen ville utnytte det fine været og solte seg, tilog med. Øyenvitner merket seg at kvinnene, i den grad det varmulig, nå forsøkte å kle seg elegant. Og det var langt fra allesom ønsket å forlate Leningrad. De mente at det verste var overnå, og enkelte måtte evakueres nærmest med makt. Men krigenvar fremdeles nær. Overalt i byen bygde folk festningsverkermot stormangrep og samlet brensel, for de hadde beleiringenstragiske første vinter friskt i minnet. Artilleribeskytningen fort-satte, og bombingen ble gjenopptatt, med hundrevis av sivileofre som resultat.

Det var ennå åtte lange måneder igjen til beleiringen skulle

18

brytes, og et år og åtte måneder til artillerifyrverkeriet sommarkerte den endelige befrielsen av Leningrad.

Hvor mange liv tok beleiringen? Ingen kan vite sikkert. Defleste historikere heller mot at minst 800 000 menneskeromkom.

To ganger hadde Lena Mukhina hellet med seg. Hun komseg ut av det beleirede Leningrad. Og hun døde ikke på veien,i motsetning til mange andre som ble evakuert. Men det skullevise seg at det hun hadde opplevd, likevel ødela livet hennes.Hun drømte om å bli lykkelig. Etter alt å dømme forble dendrømmen uoppfylt.

Valentin Kovaltsjuk, Aleksandr Rupasov, Aleksandr Tsjistikov

1941

I dag, 22. maiJeg la meg til å sove klokka fem om morgenen etter å ha lest tillitteraturtentamen hele natta. I dag sto jeg opp klokka ti og fort-satte å pugge den vemmelige litteraturen helt til kvart på ett.Kvart på ett gikk jeg til skolen.

Ved inngangen sto Emma, Tamara, Roza og Misja Iljasjevfra klassen, de var ferdige alt og var så fornøyde. De ønsket ossgod tur. Jeg hilste på Ljusia Karpova og Vova. Det hadde ikkeringt inn ennå, så vi ventet i klasserommet. Alle guttene er i vårgruppe, unntatt Vovka Kljatsjko. Jeg spurte Vova om han hadderukket å pugge alt. Han sa nei, og jeg ville egentlig si noe mer,men så gikk han bort til kameratene sine.

Det ringte inn, og vi gikk opp trappa og inn i klasserommet.Alle var veldig bekymret, men ikke jeg, for jeg var sikker på atjeg kom til å stryke: Jeg gikk surr i alle biografiene, og datoeneogså. Noe hadde jeg ikke rukket å lese gjennom engang. Menjeg skal ha for at jeg var mer bekymret på de andres vegne ennpå mine.

Jeg og Ljusia satte oss på nest bakerste pult. Ljonja og Janjasatte seg foran oss, og Vovka i midten. Oppropet begynte. Menjeg tenkte mer på Vovka enn på tentamen. Ikke fordi jeg varbekymret for ham, nei, jeg ville til og med at han skulle stryke.

21

Jeg ville være sammen med ham, prate med ham, føle blikkethans på meg og i det hele tatt være så nær ham som mulig. Hvishan strøk, ville han bli lei seg og nedfor, og jeg elsker å se hamsånn. Når han er nedfor, føler jeg at han er så nær meg, jeg fårlyst til å legge en hånd på skulderen hans og trøste ham for athan skal se meg i øynene og smile kjærlig og takknemlig. Ognå var han så nær at jeg kunne ha strukket fram armen og rørtved albuen hans, som han hadde lagt på pulten vår. Men jegfikk meg ikke til å gjøre det, han er så langt borte, og bak sitterjentene, de får med seg alt jeg gjør, og han har kameratene sineved siden av. De ser hva jeg gjør, og tenker sitt, og da blir detbare feil, feil. Hvordan feil da? Det vet jeg ikke selv engang. Jegsatt med haka i hendene og spionerte på Vova uten at noen sådet. Eller nei, ikke spionerte, jeg bare så på ham. Det er en for-nøyelse og veldig tilfredsstillende å studere ryggen, håret, ørene,nesa og ansiktsuttrykket hans. Vova satt halvveis vendt til sidenog kikket på Dimka, som ble hørt, og vekslet nå og da noen ordmed Janja eller Ljonja. Om han bare hadde snudd seg mot megen eneste gang. Hvorfor prater han og veksler blikk med Jankaog Ljonja, mens han behandler meg som om jeg ikke fins? Mennei, jeg kan ikke hamle opp med dem, for Vova er ikke jente,og jeg er ikke gutt. Og jeg er vel ikke egentlig noe unntak, forhan ser ikke på de andre jentene heller. Jeg satt med hodetbegravd i pulten og glemte meg bort en liten stund. Men da jegkikket på ham igjen, å nei, jeg klarer det ikke, hva var det jegvar redd for, kjære Vovka, han var akkurat som den gangen iteateret, i den samme dressen og med det samme smilet. Blyg-heten min var som sunket i jorda, jammen er det ham jeg elskerhøyere enn noen annen, tenkte jeg og var ikke det minste flauover tankene mine. Jeg nappet til meg litteraturkladdeboka tilLjusia og skrev «Håper du får Utmerket!» på omslaget. Jeg dyt-tet ham i albuen og skjøv kladdeboka bort til ham. Han snudde

22

seg med en gang, og han ble nok glad, for han lyste opp og satakk i like måte. Jeg stotret noe usammenhengende og ristet påhodet for å vise at jeg var sikker på at jeg kom til å stryke.

Etterpå ble jeg ropt opp, jeg satte meg ved pult nummer touten å snu meg en eneste gang for å se på de andre, og derforså jeg ikke Vovka og vet ikke om han brydde seg om at det varmin tur. Jeg visste at bak meg satt de elevene som ennå ikke varblitt ropt opp – og Vovka. Jeg ville så gjerne at Vova skulle tenkepå meg akkurat da og bry seg. Og kanskje gjorde han det også.Neimen om jeg vet. Snart var det hans tur til å bli ropt opp, oghan satte seg foran meg.

Jeg hadde fryktelig uflaks med loddtrekningen og kunneverken punkt én eller punkt to. Jeg bestemte meg for å ventelitt og trekke en gang til. Jeg hadde ikke noe valg. Vova satt tvekroket, han var sikkert nervøs. Han satt og fomlet og fikletmed en lapp som han nettopp hadde fullskrevet. Så bustet hanseg til på håret før han falt i tanker og begynte å skrive igjen.To–tre ganger snudde han seg, og én gang så vi hverandre iøynene. Han liksom hjelpeløst, jeg spørrende. Vet du? Han ristet ubestemt på hodet. Så fortsatte han å skrive …

Jeg trakk et nytt oppgavesett, og så fort jeg hadde kastet etblikk på det, forsto jeg at alt håp ikke var ute:

Motivene i Pusjkins lyrikk.Sentimentalismen.Komposisjonen i Vår tids helt*.

Nummer to kunne jeg godt, tre også, og én gjaldt det å kommepå. Men nå visste jeg i hvert fall at jeg kom til å stå i litteratur.Vova drev allerede og forberedte seg, han satt helt ytterst på sto-

23

* Roman av Mikhail Lermontov, skrevet i 1838–1840.

len og kikket ofte rundt seg. Jeg så ikke på ham. Jeg forsøkteetter fattig evne å huske Pusjkins lyrikk. Men jeg så at Vova varnervøs på mine vegne. Han hadde neppe kunnet unngå å fåmed seg at jeg satt med det andre oppgavesettet, og i tillegg såjeg ganske bedrøvet ut. Men det verste er at når jeg oppnår detjeg vil, og en eller annen begynner å legge merke til meg, prøverjeg av all kraft å gjøre meg usynlig, fordi jeg frykter at de rundtskal legge merke til noe. Det er helt utrolig dumt! Men sånn erdet. Ved å se meg inn i øynene (han ser alltid den han snakkermed, rett i øynene, noe jeg ofte ikke er i stand til) klarte Vovkaå spørre meg om jeg visste svaret. Jeg nikket bekreftende, oghan slo seg til ro med det.

Etterpå, etter Grisjka, var det hans tur til å bli hørt. Hansnakket klart, tydelig og fort. De lot ham ikke snakke ferdig, og han fikk gå uten oppfølgingsspørsmål. Så var det min tur.Vova forlot klasserommet. Da glemte jeg ham, men jeg vet ikke,kanskje han var nysgjerrig og fulgte med gjennom døra mensjeg ble hørt. Eller kanskje han var så glad at han glemte meg.Og gikk for å finne kompisene sine. For han kan jo ikke tenkepå meg hele tida.

Vel. To tentamener ute av verden.I dag. Har drevet dank hele dagen. Fått fred i sjelen. Jeg har

fortsatt tre dager på meg, jeg rekker det. Sånn er det alltid, såfort jeg har bestemt meg for å slappe av litt, er det vanskelig å ta seg sammen igjen. Og dagen bare går, nesten uten at jegmerker det. Jeg hørte på «Tyske ballader» på radio, jeg elskerballader. Da programmet var over, fant jeg fram Pusjkin og lestealle balladene hans i ett strekk. Det er tross alt godt at det ikkefins noen onde ånder her i verden. For da ville de gjort livetsurt for oss.

Nå er klokka cirka ti. Og jeg lovte mamma å legge meg ni.Hun kan komme inn når som helst. Og det betyr at jeg ikke har

24

holdt ord. Det er et slag for selvfølelsen min. Og en skam, rettog slett. Men jeg klarer ikke å slutte. Jeg har skrevet meg heltbort.

Jeg har bestemt meg for å være mer nøye med dagbok -skrivingen. Det blir jo interessant for meg selv senere. Å Gud,Aka* kom inn, og jeg hadde ikke lagt meg ennå. «Du lovte jo,du må ligge.» «Ja, ja, ja», sier jeg. «Straks.» Men så bare fortset-ter jeg å skrive (Aka har gått ut igjen). I dagboka mi vil jegskrive om alt jeg opplever, absolutt alt, akkurat som Petsjorin**.Dagboka hans er jo så spennende. Men jeg har gjort meg skyl-dig i en ordentlig forbrytelse. Jeg skriver i mammas notatbok,hun kan bli sint. Men det får gå, på en eller annen måte klarerjeg vel å overtale henne, og foreløpig legger jeg bare alt tilbakepå plass.

23/V

Søren også, ingen vekket meg. Jeg våknet klokka ti. Droppetmorgengymnastikken igjen. Hørte på et radioprogram forbarn, «Amundsens barndom». For en seig type han var. Var detnoe han ville, så fikk han det til. Hvis jeg hadde vært gutt, villejeg antakelig prøvd å gjøre som Roald. Men jeg har aldri lestom noen jente som presser seg selv på den måten. Og det erskummelt å skulle være den første.

25

* Rozalija Karlovna (Azalija Konstantinovna) Krums-Sjtrauss. Ifølge JelenaMukhina tjenestegjorde Rozalija Karlovna, opprinnelig fra England, somguvernante i en russisk godseierfamilie før 1917-revolusjonen. I 1930-årene bodde hun i samme værelse som Jelena Mukhina og «mammaLena».

** Hovedpersonen i Mikhail Lermontovs roman Vår tids helt.

Jeg skulle ønske at Vova drømte om å bli polfarer, forskereller fjellklatrer. Men han er visst ikke opptatt av sånt, han vilikke «stikke nesa si» i bresprekker. Dette må jeg forrestenspørre ham om. Men når skal jeg spørre? Kanskje jeg kan draog besøke ham på datsjaen, så kan vi snakke der. Både omhvordan det blir i 9. klasse og om framtida hans, og min. Hvishan vil snakke med meg da, selvfølgelig. For kanskje jeg tar feil,kanskje han ikke liker meg i det hele tatt. Nei, det kan ikke væremulig. Lite grann, bitte bitte litt må han like meg.

Vel, nå må jeg lese. Pugge tysk.Klokka er ti på kvelden allerede. Jeg tar pennen fatt igjen. Jeg

har vært hos Ljusia Karpova. Og fikk vite tentamensresultatene.Vova, Grisja, Misja Iljasjev, Ljova, Ljonja, Janja, Emma, Tamara,Ljusia, Beba, Zoja og Roza fikk Utmerket. Dimka og Misja Tsypkin og noen til fikk Godt. Og resten fikk Middels: Kira, jeg,Ljusia, Lida Klementjeva, Lida Solovjova, Jasia Barkan …

I dag har jeg gjort veldig lite. Jeg kom ikke ordentlig i gangfør på kvelden. Jeg pugget fire underkapitler. Jeg og Ljusia token tur i parken. Det var masse ungdommer der. Rene maurtua.Men ingen Vika.

Det er hele tida noe jeg savner. Jeg føler en tomhet. Som nånår jeg var ute med Ljusia og hjemme hos henne, hele tida erdet noe som ikke stemmer. Nei. Ljusia tilfredsstiller meg ikke.Og jeg har ingen annen. Jeg føler det sterkest nå når vi skal forberede oss til tentamen. Jeg foretrekker å lese sammen mednoen. Særlig tysk. Ljusia vil lese alene. Og i det hele tatt passervi ikke så bra sammen, det har jeg visst lenge. Jeg er dypt mis-unnelig på de andre i gjengen. Emma og Tamara jobber sam-men, og Roza og Beba, og Ljusia har en eller annen. Og deandre jentene har også ordnet seg på en eller annen måte. Guttene har jo kontakt med hverandre hele tida. Vovka jobberalene, han vil det selv, og blir han lei, er han straks omringet av

26

kamerater. Ja, og ikke bare Vovka, alle de andre også. Mens jeger helt alene, jeg har ingen god venninne, eller kamerat.

Noen ganger vil mamma at jeg skal kysse henne, hun vil kosemed meg, mens jeg går rundt og er trist, fordi jeg har dystretanker i hodet. Jeg har bare lyst til å gråte, skjelle og smelle.Utvendig klarer jeg å beherske meg, men innvendig er jegsjanse løs. Jeg føler hele tida at det er noe som mangler. Nårmamma er borte, vil jeg at hun skal komme hjem, men når huner hjemme, lengter jeg etter å slippe å se og høre henne. Jeg erlei av dem. Både mamma og Aka.

Jeg vil ha nye fjes, nye møter, nytt alt. Hva som helst, baredet er nytt. Men jeg har ikke noe nytt – og jeg orker ikke mer.Akkurat nå har jeg bare lyst til å løpe min vei langt, langt avsted for å slippe å se eller høre noen andre. Ikke et eneste men-neske. Eller nei. Jeg går her og har lyst til å besøke min hjerte-venninne som elsker meg, og fortelle henne hvor vondt jeg hardet. Fortelle absolutt alt. For da vil jeg få det bedre.

Men jeg har ingen, jeg er ensom. Og jeg har ingen å betromeg til. Si det til mamma? Hun bare kysser og klapper meg og sier «Det er ikke noe å gjøre ved». Hun tror at jeg ikke har venninner fordi jeg er bedre enn dem, og at alle andre erdårligere enn meg. Hun er så dum, det er så mye hun ikke for-står. Veldig mye. Jeg er helt vanlig, jeg er ikke noe annerledesenn dem. Det er bare det at jeg har flere tanker i hodet. Mendet er jo ikke noe fortrinn, det er en last. Det at jeg hele tidatenker, men først og fremst det at jeg analyserer hvert enesteskritt jeg tar, plukker det fra hverandre – skulle ikke det væreen last? Om jeg kunne tenkt bare bitte litt mindre, ville jeg værthelt sorgløs og fått det lettere her i livet.

Men nå må jeg sove.

27

28. mai

Ferdig med tysktentamen. Alt gikk bra. Vi var 13 som fikkUtmerket. Vova fikk Godt. Vet ikke hvorfor. Det var så vidt det sto til Middels. Og han trakk et veldig enkelt oppgavesett. I morgen skal jeg opp i algebra. Snart, snart er jeg fri. Jeg harså mange planer.

Vi skal ikke på datsjaen i år. Har ikke råd. Men det trengsikke heller, det er faktisk bra, jeg har ikke tilbrakt sommeren ibyen på lenge. Jeg skal så avgjort jobbe. Og kjøpe meg noenklær. For jeg er snart 16 år og har ingen anstendige «mote-klær». I tillegg skal jeg jobbe med tysken hver dag fra og med7. juni, for å bli best i klassen i 9. og ikke måtte høre ordet«svak». Dessuten er det flaut å hangle seg gjennom kjemien og bare få Middels. Jeg har så ofte sett Anna Nikiforovna oghennes Adka …* Nei, i 9. klasse er jeg nødt til å få Utmerket i kjemi. Og jeg må jobbe bra i kjemi hele året og få Utmerketpå tentamen. Men for å klare det**

30. mai

Det er fint vær. I hjertet verker det. Mamma har bursdag i dag,men vi feirer ikke. Mamma har dratt for å jobbe og skaffepenger. Vi sulter ikke, men det er en fattig trøst. Vi lever heletida på andres penger nå. Mamma bare låner og låner. Det erflaut å vise seg i leiligheten, vi skylder alle penger. Vi har aldrihatt det sånn før.

Vi var oppe i algebra i går. Vova fikk Godt, jeg fikk Utmerket,

28

* Uleselig tekst.** Uavsluttet setning.

Ljusia fikk Middels. De andre vet jeg ikke noe om. Den 28. varjeg hos Vovka hele kvelden. Vi – Vova, jeg og Dima – løste opp-gaver og eksempler i algebra, men vi skravlet mest. Vovka erram til å skravle. Vi har et bedre forhold nå enn i vinter. Nå hilser han alltid på meg som om jeg var en god kamerat. Ogdet setter jeg veldig pris på. Det er i grunnen sånn at jo mer jeger sammen med ham, dvs. hjemme hos ham, jo mindre tenkerjeg på at jeg elsker ham. Men så fort jeg ikke har sett ham pålenge, begynner jeg å elske ham igjen. Vi hadde tenkt å prøve ådra og besøke ham en dag i sommer. Men nå har vi ombestemtoss, det er unødvendig, det trengs ikke, det er bedre om jeg ikketreffer ham hele sommeren. For da kan jeg hilse på ham somen gammel bekjent når vi møtes igjen til høsten, og kommeenda nærmere ham. Før vi skilles for sommeren, er jeg heltnødt til å be ham om å ta et bilde av seg selv i storformat, og såfort vi sees igjen til høsten, skal jeg be ham ta et bilde til, detblir spennende både for meg og ham, for det blir jo spennendeå se hvordan han har forandret seg på en hel sommer. I tilleggvil jeg gjerne ha bilde av Dimka, for det har han lovt, og avMisja Iljasjev, og Emma, Ljusia Ivanova, Tamara Artemjeva ogBeba også, men de bildene blir det vanskeligere å få tak i.

I morgen har jeg geometri. Etter det er det bare to tentame-ner igjen. Anatomi og fysikk. Anatomien bekymrer meg ikke,fysikken bekymrer meg veldig. Jeg får bare to dager til fysikken.Det er veldig lite. Noe annet som er dumt, er at gruppa vår skalopp i fysikk klokka ni om morgenen. Da er læreren opplagt ogveldig kravstor. Det er bedre for gruppe to. Da er han sliten ogsitter og halvsover. Da er det ingen sak å bli hørt.

Vovka er en god gutt, det skal gudene vite. Om bare hankunne bli tillitsmann i 9. klasse. Men nei, det er bare en ønske-drøm. Han vil nok ikke tenke på det engang nå. Og det er johans sak.

29

Hvor har jeg det som fisken i vannet? Hos familien til Vovka,etter at jeg har vært hos dem føler jeg meg alltid så opplagt ogbra, og livets strøm føles som en ufarlig bekk.

Etter algebratimen flokket alle seg rundt Vera Nikititsjna.Vova og noen andre gutter sto ved vinduet. Jeg gikk fram tiltavla, lente meg mot den og ropte på Vova, som snudde segmed en gang og kom bort til meg, sammen med Ljonja.

«Har du gjort algebraoppgavene?»«Nei, jeg har ikke det, jeg har ikke lyst.»«Vi kan jo gjøre noen sammen.»«Å, Lena, jeg har så veldig lite lyst.»«Vet du hva, Vova», sa jeg og gned krittet mot tavla. «Jeg

har helt glemt hvordan noen av de oppgavene skal løses. Jegrisikerer å stryke i morgen på grunn av det.»

«Å nei da, vi får lette oppgaver i morgen.»«Men likevel. Jeg kommer til deg. Greit?»Han nikket:«Vi går hjem til meg nå, Lenka. Jeg kan ikke de numeriske

metodene. Skal vi løse et par stykker?»«Nei, akkurat nå kan jeg bare ikke, Vovka …»Alle guttene gikk sammen ut av skolen. Jeg gikk ved siden

av Vova, og så ved siden av Janja. Jeg sa: «Vovka, hvorfor svartedu så dårlig i tysk?» Vova svarte ikke. Janja svarte for ham:«Svarte han så dårlig? Han fikk jo Godt.»

«Jeg snakker ikke om karakteren, han bare svarte så dårlig.»«Og du svarte bra, liksom?»«Det er et helt annet spørsmål. Men nå snakker jeg ikke om

meg, men om Vovka.»«Lenotsjka, du ville ikke ha snakket sånn hvis du hadde sett

ham før tentamen. Vovka var som en døende Hamlet.»

30

Nettopp vært i parken. Møtte Genja Nikolajev på veien. Vi hilste. Snakket litt. Men jeg er og blir et fjols. Tenk så mye jegkunne ha spurt ham om. Men som det fjolset jeg er, sa jeg bare to–tre ord og så på gjensyn. Mens han smiler bredt ogspør:

«Men hvordan går det egentlig? Hva slags karakterer hardu fått?»

Dumme meg bare plapret fram et svar. Jeg tok ham ikke ihånda da vi sa ha det engang, bare løp min vei uten å se megtilbake. Mens han sikkert så seg tilbake og tenkte: «Så rar huner.» For et fjols jeg er, rett og slett en idiot. Jeg treffer på Genjaog klarer ikke å slå av en normal prat. Nei, om jeg treffer påham en gang til, skal jeg be om unnskyldning for at jeg var såkeitete, og spørre hvordan det går med ham og hva han skal isommer. Det er mye jeg kan spørre om. Og til slutt kan jeg beom å få et bilde.

31. mai

I dag er den siste dagen i mai. I morgen er det juni alt – og sommer. Jeg fikk Godt i geometri. Jeg har riktignok flaks, jegtrekker så enkle oppgaver hver gang. Nå er det bare anatomi og fysikk som gjenstår.

Når sant skal sies, brukte jeg bare tre timer på å lese til geo metrien. To timer i går og en time i dag tidlig. Men det varumulig å stryke i geometri. Lida Solovjova kunne ingenting,verken på første eller andre oppgavetrekning, og likevel klartehun å få Middels. Hadde jeg vært henne, hadde jeg prøvd åresonnere meg fram til noe. Men hun hadde ikke peiling.

Nå kan jeg ikke besøke Vovka lenger, jeg har ikke noepåskudd. Det passer seg ikke. Jeg skulle ha sagt til ham: «Vet

31