Glemte minner

Yngve Knausgård og Lars Lillo-Stenberg

Glemte minnerHistorien om 230 deLillos-sanger

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-48406-4

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Asbjørn JensenSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015Satt i 10,2/14,1 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskiltavtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatti den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Forord Lars Lillo-Stenberg

Yngve hadde lyst til å skrive en biografi om deLillos og tok kontaktmed meg.

Vi møttes på byen og tok en øl, og jeg var absolutt glad for hans viljeog interesse rundt dette, men jeg hadde tilfeldigvis gått litt rundt disseukene og tenkt at jeg kanskje skulle skrive litt selv en dag. Jeg var sik-kert litt inspirert fordi jeg nettopp hadde lest Neil Youngs memoa-rer «Waging Heavy Peace». Jeg tenkte at det hadde vært deilig å bareskrive som ham, helt hulter til bulter om sitt liv og tilværelsen generelt.

Under samtalen om dette fikk Yngve idéen. Hva om vi kun snakkeross gjennom alle platene, sang for sang, med vel så mye fokus på detmusikalske som tekstinnholdet? Og det reagerte jeg positivt på, fordidet ville bli et stramt konsept som heller ikke ville stå i veien for et even-tuelt senere skriveprosjekt.

Nå som vi har gjort det, vil jeg rette en stor takk til Yngve, som i flereår har orket å opprettholde en unormalt stor interesse for den internevirksomheten innenfor prosjektet deLillos.

Jeg sitter også igjen med en slags kombinasjon av stolthet og flau-het. I et intervju føler jeg meg alltid upresis, fordi jeg skal prøve medfå ord å forklare hva vi driver med. Jeg tenker alltid etterpå at det jeghar sagt, bare er delvis riktig. Nå har jeg fått bruke mange ord om hvereneste sang, og først nå føler jeg at jeg er i nærheten av å si noe presist.Derfor er jeg stolt.

Flau blir jeg av nettopp samme årsak.Nemlig dette at det er mange ord om hver eneste sang jeg har laget,

og det gjør meg ganske så selvsentrert. Ja, det føltes av og til mens vi

5

snakket, kvalmende selvsentrert. Kanskje blir det påtrengende infor-masjon også. Huff!

Men så igjen tenker jeg at hvis man kaller en biografi for omeletten, såmå nesten det å innrømme sin egen selvsentrering være en del av egge-knusingen, og det har virkelig steget frem en slags biografi om deLillosi denne samtalen: Ved å gå gjennom hver eneste plateproduksjon harjeg kommet på ting som kanskje har ligget der som et bakteppe til hvor-for vi tenkte de og de tankene om musikken vår, og hvorfor jeg skrevdisse tekstene der og da.

Nå vil jeg benytte sjansen med en gang til å si at en tekst er entekst, og hva jeg personlig har opplevd i livet er ikke nødvendigvis detsamme. Det er to forskjellige ting, som bare tilsynelatende ligner påhverandre. Mange av de sangene jeg snakker om, er kommet til som enfølge av følelser jeg har erfart i mine kjærlighetsforhold. Det blir natur-lig at navn blir nevnt. Men både dem det gjelder og dere som leser, måvite at når jeg lager en tekst, så står jeg fritt til å formulere alt slik atdet først og fremst passer inn i teksten, og ikke slik at det skal fremståsom en presis gjenfortelling av hva jeg faktisk har opplevd. Hadde foreksempel mine kjærester opp igjennom tiden skrevet tekster, så kunneselvsagt disse tekstene blitt noe ganske annet. Og jeg kunne også for-mulert meg annerledes hvis melodien ba om en helt annen grunntone idet som ble sagt.

Men likevel har jeg gjennom mine samtaler med Yngve, og ogsågjennom det å høre på sangene og lese tekstene sammen med ham, blittoverrasket av å gjenkjenne tanker og også plutselig huske årsakene tildisse tankene.

Etter å ha lest igjennom, ser jeg at jeg snakker veldig konkret om hvasom var grunnen til mangt og mye, og igjen sitter jeg og tenker: Er dethelt riktig? Er det presist nok?

Kan det bli presist nok?

Hjernen er alene, og den går sine uransakelige veier.Men så kommer spørsmålet: Er det egentlig presist å si at hjernen er

alene?

6

Jeg fikk nemlig høre av en nordlending som kjente en liten gutt, atdenne gutten hadde spurt: «Koffor søng han at hjernen er aleine? Hjer-nen er jo ikkje aleine, han hjernen e jo venn med panna!»

Tusen takk, kjære gutt, det er jo genialt, hjernen tror at den er alene,men plutselig, uten at hjernen får det med seg, er det panna som tenkersaker og ting.

Så kjære leser, nå er du advart.

Forord Yngve Knausgård

En aprilmorgen 2014 går jeg på Frogner i Oslo mot Thomas Heftyesgate der Lars Lillo-Stenberg har vokst opp og bor i dag. For ikke åkomme for tidlig tar jeg en runde i nabolaget. Kloss inntil huset derLars bor, ser jeg den tsjekkiske ambassaden, og kontrasten er stor.Ambassaden er en grå og kald granittblokk. Huset der Lars bor er blittomtalt som et kråkeslott, men det er bare en litt barne-tv-aktig beskri-velse av en varm og frodig sveitservilla fra forrige århundre. Men deter så malplassert blant de andre Frognerhusene at det ser ut som omdet er blitt gjenglemt, og utenfor det rådende kulturelle hegmoni.

Jeg kan ikke unngå å tenke at huset har noe bohemsk over seg.Bohemene var opprinnelig betegnelsen på fattige böhmiske (tsjekkiske)kunstnere i Paris på 1800-tallet. Senere ble bohemer en betegnelsepå kunstnere og andre som levde i opposisjon til borgerlig livsstil ogmoral. I en tradisjonell biografi kunne det vært interessant å spinnevidere på slike sammenhenger, der forfatteren i dette tilfellet haddekunnet tolke Lars Lillo-Stenbergs musikk og kulturelle betydning medutgangspunkt i det å være annerledes og å stå på utsiden og betrakteverden. Men det får bli med denne lille betraktningen av sammenhengmellom liv og kunst.

Årsaken er at Lars og jeg ville utarbeide en slags biografi ved å snakkeoss gjennom alle låtene til deLillos, og tenkte på det som en slags dog-meregel. Gjennom en serie samtaler var planen å formidle bandhistorienved å snakke om hver enkelt låt og de forskjellige plateinnspillingene.Siden deLillos har tre låtskrivere, har jeg også hatt samtaler med LarsFredrik Beckstrøm og Lars Lundevall. Dette konseptet innebærer at de

9

tre trommeslagerne som har vært med i deLillos, ikke har fått kommettil orde med sine versjoner. Som det går fram av denne boka, har ogsådeLillos likt å lage begrensninger for seg selv idet de går i gang med enplateinnspilling, og hver gang har de måttet bryte reglene. Regelbrud-det i denne boka består av behovet for en innledende historie fram motførste låt, og etter hvert har Lars, Lars og Lars hatt behov for å fortelleog forklare mer enn det som naturlig lot seg utlede av låtene. Tolknin-gene og analysene er derfor ikke mer omfattende enn de som kommerfram i samtalen ved spørsmålene mine, svarene til Lars’ene og selvsagtgjennom den redigering som medfører at stoff blir utelatt.

Jeg ringer på døren, og Lars står snart i døråpningen. Han har på seglilla bukser og en brunlig dressjakke. Innimellom jakkeslagene, tryktpå en svart t-skjorte, ser jeg den ikoniske Stones-tunga. Den lille rødetunga lader hele mannen med musikalsk mening, og jeg kjenner hjer-nen min jobbe tungt i bakgrunnen for å avdekke om det er noen musi-kalske koblinger jeg ikke helt har fått med meg.

Jeg får komme inn og blir med Lars inn på kjøkkenet, der jeg hilserpå Andrine Sæther, som han er gift med.

Hvor vi sitter under samtalene våre, er litt forskjellig. Mange av demforegår i stua foran en peis og et stereoanlegg der vi kan spille platene.Men akkurat denne gangen, en av de første, skal vi opp i toppen avhuset og går oppover noen brede, tunge trapper.

– Faren min døde nettopp, sier Lars idet vi nærmer oss noen papp-esker på en trappeavsats. – Så nå holder vi på å rydde.

– Ja, jeg hørte det, det var trist å høre, sier jeg, litt skamfull fordi jegvar for sent ute med å kommentere dødsfallet. På den annen side kjen-ner jeg ikke Lars. Jeg har bare truffet ham et par ganger før og er i tvilom hvor nær og personlig jeg kan være. Jeg har egentlig blitt enig medmeg selv om å la det være opp til ham. At jeg ikke skal prøve å få hamtil å si mer enn han har lyst til.

Vi når den øverste avsatsen og går inn gjennom en leilighet. – Hvemer det, spør jeg og peker på et svart-hvitt bilde av et fotballag som hen-ger på døra til Lars’ arbeidsrom.

– Det er Shake-spark Strangers, fotballaget til de ansatte på Natio-

10

naltheatret fra syttitallet, sier Lars og peker på bildet. – Der er min far,og der er Nils Vogt.

– Og der er jeg, sier han og peker på en liten lyslugget gutt i fotball-utstyr, som ser ut til å være topp fornøyd med å bli fotografert sammenmed de voksne spillerne.

På vei inn i rommet snakker vi om Brann og om fotballskadene våre.Rommet er lite. En seng, en bokhylle, et skap og et skrivebord. På skri-vebordet står en stor Geneva. I et hjørne har Lars plassert et keyboardog en studiomikrofon koblet til en Mac. Her kan han spille inn skissertil nye låter.

Lars viser meg flere fotografier fra plata «The Freak». – Du kan jose her, sier han og peker på et av dem. – Hvilket rom dette er.

– Og så snur du deg og ser på gitaren som står der … Det er densamme gitaren!

Da går det opp for meg at jeg nettopp har gått opp de trappene somLars forestilte seg at han fløy ned i «Sveve over byen», og sitter i rom-met der mange av de første låtene ble skrevet. Mange av dem klassi-kere i norsk rock. «Hjernen er alene» er en av dem, og over keyboardethenger et maleri som er malt av Lars’ bestefar Paul. Maleriet viser ste-det der teksten til «Hjernen er alene» starter, i stua i familiehytta iKjerringvik i Vestfold.

Selv gikk jeg litt glipp av deLillos’ gjennombrudd i 1986. Jeg ble22 år den 22.12 1986, var i Beijing og ventet på å ta den transsibirskejernbane på vei hjem til Norge. Som bursdagspresang hadde min fireår yngre bror sendt meg en kassett med The Thes «Infected». Sidenden var den eneste nye musikken jeg hadde på den syv dager langetogturen, fungerte den som en lydlegging av det sibirske landskapet,der jeg gjennom kupévinduet så tynne striper av røyk tyte ut av pipenepå små glaserte tømmerkoier som brøt den tunge melankolien til denugjennomtrenglige frostdisen som skjulte Bajkalsjøen. Og selv om jegleste «Forbrytelse og straff» av Dostovjevskij før jeg gikk til sengs, såer det «Infect me with your love» og de andre låtene på kassetten somumiddelbart, når jeg setter den på, lar meg gjenoppleve glemte minnerfra den transsibirske jernbane. Musikk framkaller glemte minner nes-ten bedre enn lukt og smak.

11

Da jeg så står i stua på Tveit utenfor Kristiansand tidlig i januar1987, forteller broren min meg noe som gjør at jeg skjønner at jeg hargått glipp av en begivenhet i norsk rock mens jeg har vært borte. Oginntil da hadde jeg fått med meg alt.

– Det store i Norge nå er deLillos, sa han og viste meg «Suser av-gårde».

– Interessant, tenkte jeg. Det så i hvert fall bra ut.Nederst på forsiden av Dagbladet på den nevnte bursdagen den

22. desember er deLillos avbildet som artistene bak en av årets plater.Jeg tør nesten ikke tenke på hva som ville skjedd med «Suser avgårde»og dens identitet, hvis det var den jeg hadde spilt på togturen.

Jeg lot deLillos ligge litt og gjorde dem ikke helt til mine egne meden gang. Kanskje jeg tenkte at de var et lillebror-band. Men plate num-mer to, «Før var det morsomt med sne», kjøpte jeg med en gang denkom ut. Og siden den gang har jeg fulgt dem i tykt og tynt, som detheter, det vil si at jeg har gledet meg til å høre hver plateutgivelse, gle-det meg over kvalitetene og framgangene, og faktisk blitt lei meg nårjeg har tenkt at dette ikke holder mål.

Det som først og fremst har gledet meg med deLillos, er den ek-sepsjonelt omfangsrike katalogen av fengende kvalitetslåter, og at debare fortsetter og fortsetter. Eksemplene på band som har sagt sitt idetlåtskriverne når 25-årsalderen, er mange. Men deLillos unndrar seg«bedre før»-syndromet, og låtene inngår i en helhet der de nyere låteneer like gode som de tidligere.

Norge er heldig som har et sånt band, som har villet synge på detlille språket norsk, som har hatt kondisjon til å holde ut og produsereelegante poplåter og låter med trøkk – musikk som er til stede i norskoffentlighet, noe som har gjort kjennskap til deLillos-låter til en del avdet å være norsk.

Innhold

Da tier’n var gul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den vanskelige førsteplata . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Verden er svarte bølger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skuffene tømmes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I en fransk liten by. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I en norsk liten by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vellykkede menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nå lever de av seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

deLillos stakkars . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Overskudd på åtte spor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konsept perfekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Evig trio da . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ida Maria er flink . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra Bygdøy Allé til Abbey Road . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Til Sæther for å gjøre seg fete. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Festen e’kke over, det er plater igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

41

63

77

103

117

129

149

169

195

213

233

253

275

287

305

315

Foto: Privat

Da tier’n var gul

Oppvekst og oppstart

– Kan du fortelle om oppveksten din, og om dine første minner ommusikk?

Jeg ble født på Ullevål sykehus den 30. juni 1962. Min mor het MetteLange-Nielsen, og far het Per Lillo-Stenberg. De hadde allerede to søn-ner, Halvor, som var født i 1953, og Ole, som var født i 1955.

Mor og far ble skilt i 1967. Far traff Sissel, og mor traff Tryggve.Mor fikk ingen flere barn, men far og Sissel fikk mine søstre Cathrine,født i 1967, og Jeanette, født i 1970.

Frem til skilsmissen bodde jeg i Kruses gate 13c og gikk i Frog-ner barnehage. Jeg hadde mange barnevakter, fordi mor og far jobbeten del, og brødrene mine var ute og fartet. Det mest dramatiske somskjedde i den forbindelse, var da jeg var fire år, og en barnevakt som sahun skulle gå og kjøpe røyk, aldri kom tilbake. Da gikk jeg ut i gateneog gråt, helt til en snill dame inviterte meg opp til saft og kake.

Da jeg var fem, flyttet jeg med mor og Tryggve til Malmø, der vibodde i to år. Jeg gikk ikke i noen barnehage der, og ble veldig sjenert.Mor prøvde å få meg til å begynne i en musikalsk barnehage. Jeg fikkutdelt en slags tamburin, men jeg var så sjenert at jeg måtte sitte medmor bak et forheng og spille. Jeg syntes nok også at låta jeg spilte varforferdelig, siden jeg hadde Beatles-plater hjemme og allerede haddedanset med Cornelis Vreeswijk. Jeg var med mor på Nyan-teateretbåde morgen og kveld, hjalp til i rekvisitten og lærte kortkabaler av engammel svensk diva.

Tilbake i Oslo i 1969 begynte jeg på Uranienborg skole. Jeg mistriv-

15

des med en overkristen, uerfaren og ung lærerinne fra landet som vargammeldags i tøyet. Jeg husker jeg måtte skrive 1+2 = 3 ti ganger, også 2+1 = 3 ti ganger, og så føre det pent inn. Jeg kunne lese og regnefra femårsalderen, så det var ikke noe særlig inspirerende. I 2. klassebegynte jeg på Steinerskolen, og der trivdes jeg veldig bra.

I 1972 flyttet jeg til far i Bergen og begynte på Steinerskolen i 4.klasse. Mor var igjen skilt og deprimert. Far og Sissel hadde bodd dersiden 1967, og jeg ble plutselig storebror til to søstre på to og fem år.

Jeg fikk mange venner i Bergen, men savnet veldig mamma og brød-rene mine og lærte tidlig å kjenne på vemodige og sentimentale følel-ser.

I Bergen var jeg ganske musikkinteressert, men jeg skilte meg ikke såmye ut fra andre ungdommer som bodde i blokken vår. Det var flereder som hadde platesamlinger. Det gikk i Uriah Heep og grupper somDeep Purple, Slade og etterhvert Queen. Jeg fikk litt sansen for UriahHeep husker jeg, og tok opp alle platene på kassett.

I 1967–1968, da jeg var cirka fem år, hadde jeg alle Beatles-platenesom var gitt ut, og fortsatte å få platene i årene fram til de ble oppløst.Dette kan jeg takke brødrene mine for, spesielt den eldste, Halvor. Hanspilte også gitar, noe jeg beundret ham veldig for.

I 1970 var jeg åtte år og fremdeles fullstendig hekta på Beatles. Sik-kert en gang i måneden spilte jeg alle Beatles-platene etter hverandre.Jeg ble helt knust da mor viste meg et avisoppslag om at Beatles skulleoppløses. Brødrene min prøvde å trøste meg, og sa sånt som: – Hør pådenne her, eller: – Hør på Jethro Tull! Men jeg savnet melodiene, demagiske melodiene. En dag ble jeg med broren min bort i Urraparken.Hans venn Eddie Notland hadde nettopp fått lappen og kjøpt seg en2CV. Den hadde til og med bilstereo, noe som var avansert den gan-gen. Dette var en åttespors kassettspiller med svære kassetter som dumoste inn. Ut av høyttalerne kom «After the Goldrush», og jeg bleintenst opptatt av å høre. Både fordi melodien og stemningen i musik-ken umiddelbart traff meg, som noe jeg ikke hadde hørt før, og selvføl-gelig på grunn av sangstemmen. Jeg måtte spørre om det var en kvinneeller mann som sang, og jeg syntes det var ekstra tøft at det ikke umid-delbart var lett å høre. Jeg har tenkt etterpå at kirkeklokkene må ha

16

slått samtidig, for jeg fikk nesten en religiøs opplevelse. Og nettopp detandrogyne gjorde kanskje at uttrykket ble mer åndelig, at det ble merånd enn mann og kvinne. Fra da av var det å sjekke ut platene. Jeghørte masse på «After the Goldrush» og kjøpte senere «Harvest» påden gamle radiosjappa som fremdeles ligger i Bygdøy allé.

Så flyttet jeg altså til Bergen og hørte på det som vennene minehørte på der borte. Jeg fortsatte å kjøpe alle soloplatene til Lennon,McCartney og Harrison, og forlot Neil Young litt, men da jeg kom til-bake til Oslo i 1975, kom «Zuma» ut. I tillegg var jeg på konsert medham i 1976, og fra da av har jeg hatt et veldig sterkt forhold til NeilYoung.

Da jeg kom til Bergen, ble jeg for så vidt en normal gutt som var medpå fotball og det som de andre var med på. Jeg så nok på meg selv somlitt annerledes da jeg kom, men det normaliserte seg etter hvert, og detvar fint for meg. Annerledesheten hadde kanskje å gjøre med framto-ningen min og at jeg hadde så langt hår. Alle hadde jo det på dennetiden, men jeg hadde langt hår allerede i første klasse, da jeg var syvår. Det var mange som trodde at jeg var en jente. Det er jo noen gut-ter i den alderen som er sånn at man ikke er helt sikker, og jeg var enav dem. Det plagde meg ikke så mye, men det gjorde nok sitt til at jegfølte meg litt pussig. Så det å etter hvert begynne med aktiviteter somfotball var ålreit. Så begynte jeg på ungdomsklubb, der det ble dansingog flørting med jenter. Og jeg begynte å røyke sigaretter og drikke alko-hol tidlig, i sjette klasse. Så jeg ble en av dem også, og følte meg helt påhøyden.

Men så kom jeg tilbake hit, til Oslo. Det var godt å komme tilbaketil storebrødrene mine. Jeg kom tilbake til den klassen jeg hadde gåtti på Steinerskolen, og det var veldig spennende å møte dem igjen ettertre år. Før vi dro til Bergen, hadde jeg bodd i Kruses gate. Da jeg komtilbake, flyttet jeg til Thomas Heftyes gate, i huset vi sitter i nå, som varbestefars hus. Mine beste venner hadde flyttet fra byen, og de andre igata her var mer perifere og ikke noen jeg turte å ta kontakt med. Der-med ble jeg igjen en litt snodig fyr som ble sittende for meg selv. Ganskeraskt grep jeg til gitaren. Broren min hadde lært meg noen akkordersom jeg spilte litt på i Bergen. Men jeg hadde ikke klart å komme over

17

den bøygen det er å skifte så fort fra en D-dur til en G-dur at det ernoe oppløftende og mulig å få til å bli musikk.

Nå ble jeg helt hekta. Jeg har fått høre at jeg ikke tok av meg ran-selen da jeg kom hjem fra skolen, men satt med ranselen på og spiltegitar helt til det ble mørkt. Det første jeg lærte var en Neil Young-sang.Jeg tror det var «Tell me why», selv om den har en, to, tre, fire, femakkorder. Det kunne vært en av de enklere, «Helpless» for eksempel,men jeg tror det var «Tell me why». Jeg gikk ned til broren min heletiden, og to ganger i uken lærte jeg en ny låt. Plutselig kunne jeg ti NeilYoung-låter. Og så lagde jeg ganske snart den første sangen, vinteren1976: «Keep All Your Colours».

Da var jeg i gang. Jeg begynte ganske fort å opptre på fester; de få fes-tene vi hadde med klassen min og liknende tilstelninger. Jeg kom medgitaren min, spilte noen sanger og imponerte.

Broren min, Halvor, pleide å ta med gitaren i juleselskaper og andrefamiliære sammenhenger. Han satt og spilte Neil Young og noen egnelåter. Da jeg ble 15–16, begynte jeg også å gjøre det. Jeg fikk kjempe-respons i et juleselskap hos kusinen min. Jeg fikk høre at jeg hadde enoriginal stemme, og at tekstene mine var underholdende på en rar måtede ikke hadde opplevd før.

Storebrødrene mine tok meg etter hvert med på fester med sine ven-ner. Det var et stort kick å komme på en slik fest. Det var jo ikke såmange utesteder den gangen, så på privatfestene kunne det være oppmot hundre mennesker. Det at jeg fikk innpass hos folk som var eldreenn meg, gjorde at jeg følte meg veldig voksen.

De andre guttene i klassen min på Steinerskolen var ganske barns-lige, så når jeg ble en gitartype på festene, følte jeg meg mer modenenn dem. Men det gjorde også at jeg ble helt parkert når det gjaldt dejentene jeg var betatt av. Jeg ble en fyr de kunne snakke med, mens debarnslige og vulgære guttene i klassen sikkert var enklere å flørte med.Jeg ville ikke nedlate meg til å operere på et sånt plan, så derfor ble detikke noen jenteopplevelser på meg. I stedet for at gitaren ble en måte åsjekke jenter på, ble det motsatt for meg. Jeg nådde fram til jenter påden måten at jeg fikk veldig mange venninner, og jeg kunne til og medbli med dem på hyttetur. Sånne ting var verdifulle. Men jo mer proff

18

jeg ble på å være sammen med jenter, jo mer uproff ble jeg på sjekking.Sjenansen min bare økte, og etter hvert begynte jeg å lure på om detvar noe galt med meg.

– Handler noen av de tekstene du skrev i begynnelsen om noen avde erfaringene?

I låta «The Freak» hadde jeg et vers hvor jeg sang: «Have you seenmy baby, I love her so. I don't want to let her go». Jeg husker jeg syntesdet låt fint, men at det ville være for flaut å synge, særlig overfor jen-tene i klassen som visste at jeg ikke hadde noen kjæreste. Så jeg forand-ret det til: «Have you seen my baby, I haven't met her yet. Tell me if yousee her». Låta hadde også et vers som var avslørende for sjenansen min,men jeg tenkte jo at jeg ikke kunne synge for tydelig om disse tingene.

– Det er jo også et vers i denne sangen der du synger: «I’m a freakand I try to kiss the sun but all I want to do is to sit in a tree and beingstoned». Hva mente du med det?

Jeg hang mye på storebrødrene mine sine rom, og siden dette varmidt i hippietida, ble jeg nok utsatt for litt passiv cannabisrøyking. Jegskrev teksten før jeg hadde prøvd hasj selv, men jeg hadde jo vennersom drev med det. Selv begynte jeg å røyke hasj i niende klasse. Detvar en kort periode der jeg kunne skulke skolen og røyke hasj. Menjeg husker at jeg etter en stund tenkte at dette kunne jeg ikke fortsettemed. Det var som om personligheten min fikk en liten dytt i en annenretning, og jeg merket at jeg ble litt sånn. Så etter hvert ble det mer sjel-den, og bare på fest i ny og ne. Jeg hadde ikke mitt eget utstyr, for å sidet sånn. Teksten ga vel uttrykk for en oppfatning om at det var slikdet gikk med folk som røyka mye hasj. Man har kanskje et ønske omå redde verden, men alt man klarer er å sitte og le oppi et tre. Jeg hus-ker min mor sa at en alkoholiker kan klare å redde verden, men at enhasjnarkoman ikke kan. Han sitter bare og flipper.

Da jeg gikk i sjuende klasse, var jeg på Kalvøyafestivalen. Jeg ogen venn gikk bortover og kasta frisbee. Plutselig så vi en litt merkeligfrika type med en barnevogn, og ut av den smøyg det seg en svær kve-lerslange. Det var masse mennesker rundt, og noen fikk prøve slangenog henge den over seg. Dette har senere vist seg å være Bjørn Morisse,illustratør og medlem i bandet Popol Vuh. Jeg fortalte om dette da jeg

19

kom tilbake til broren min og de folka der. De satt langt unna sce-nen og røyka jointer. Alle reagerte på historien og sa sånn: – Nei, gi’rei’a. Kvelerslange?» Men det var også en fyr med solbriller som lå medarmene i kors og hørte på musikken. Det var helt stille i fem minutterog så kom det: – Kvelerslange … Sprøtt! Det gjorde inntrykk på meg åse en fyr som bare gliste og meldte seg ut av alt.

– Hadde du frie tøyler hjemme, siden du kunne skulke skolen ogrøyke hasj?

Ja, men moren min stolte på meg. Hun jobbet jo på Riksteateret ogvar en del på turné, så jeg var jo overlatt mye til meg selv. Men dettevar i en kort periode som sagt.

Jørn Christensen ringte meg i 1978, da jeg var 16 år. Han var 19 år,hadde flyttet hit fra Fredrikstad og begynt på forsøksgym. Jørn haddesnakket med Ragnhild som jeg hadde gått i klasse med på Steinersko-len. Hun hadde også begynt på forsøksgym og vært på fest med Jørn.Han hadde sittet og spilt Neil Young-låter en hel kveld, og det var velikke det mest typiske du kunne gjøre på en fest, i hvert fall ikke blantyngre folk. Men Ragnhild visste at det stort sett var det jeg også gjorde,og hadde sagt til Jørn at han måtte treffe meg.

– Jeg hører du sitter og spiller Neil Young, sa Jørn i telefonen.– Ja … jada, var det første jeg sa. – Jeg kan niogseksti låter utenat.Jeg ble litt flau med en gang jeg hadde sagt det, for jeg hørte at han

var en sindig type.– Ja … akkurat …Han var ikke en type som ville sagt akkurat det. Så jeg tenkte – faen.– Ja, kan ikke du komme bort til meg, jeg bor i Welhavensgate, sa

Jørn.Det var jo veldig spennende å besøke ham oppe på hybelen hans.

Han lagde te og var en så selvstendig fyr, liksom. Jeg ble nesten litt ner-vøs av ham, for han var så rolig og avbalansert.

Vi fortsatte å møtes og spille Neil Young-låter sammen, og han lærtemeg en og annen låt som jeg ikke kunne. Han var kjempegod på gitar.Jeg hadde jo en rotete teknikk, mens han var helt presis. Han var godtil å holde tempoet, god på de tekniske tingene, og samme hvor myejeg prøvde å øve på det han gjorde, så fikk jeg det ikke helt til.

20

Han var veldig opptatt av «Tonight’s the Night»-plata og av den elekt-riske Neil Young. Jeg hadde bare lært meg de akustiske låtene og haddeknapt lært meg å spille elektrisk gitar. Han visste alt om gitarspillet tilNeil Young, om stemminger, om lyder, og han viste meg alle riffene.

Jeg hadde kjøpt meg en elektrisk gitar og noe forsterkerutstyr engang i niende klasse. Men jeg fikk ikke dreisen på det og satt hjemmeog bare knotet. Jeg skjønte meg ikke på den elektriske lyden. Men Jørnhadde lest i blader og hadde peiling på rørlyd og hvilken forsterker oghva slags mikrofoner Neil brukte. Han viste meg hvordan man skullefinne fram til den riktige gitarlyden. Så etter at jeg traff Jørn, ble jegmer og mer oppsatt på å lære meg elektrisk gitar.

Jeg beundret Jørn voldsomt. Han var eldre enn meg, bodde alene ogvar kul på alle måter. Han var kunstnerisk, var med i klovnegruppe påClub 7, og han gjorde mange rare ting, som for eksempel å bruke slipsmed pålimte cheesedoodles som pynt. Jeg syntes han var en strålendefyr.

Vi hadde en idé om at vi skulle gjøre noe sammen, og tenkte på åstarte et band som skulle hete Neilistene. Men han var mye mer opp-tatt av new wave og det som foregikk enn det jeg var. Jeg hadde hørt påpunk på radioprogrammet Pop spesial, og det fenget ikke meg så vold-somt. Men Jørn spilte Police- og Joy Division-låter for meg og menteat dette burde jeg forholde meg til.

Jeg hadde hele tiden et håp om at Jørns planer skulle inkludere meg.På et tidspunkt lurte han på om jeg ville bli med og spille bass. Jeg blelitt skuffet, men Jørn mente det var ut med to gitarister i et band. Jeghadde jo dessuten alle disse låtene jeg lagde på den tiden, og han villenok noe helt annet enn det jeg holdt på med.

Så fikk han kontakt med Andrej Nebb og Ola Snortheim etter enkonsert med bandet de spilte i på den tiden: Pull Out. Dermed haddehan et band og forsvant inn i det. Jeg ble litt såret. Men han ble josenere den fjerde deLillos de første årene, og han hjalp oss utrolig mye.

Høsten 1978 begynte jeg på Nissen videregående skole, men slut-tet etter et par måneder og fikk en idé om å søke musikklinja på Fossvideregående skole. For å komme inn der måtte man beherske noter ogha et noenlunde musikalsk nivå. Broren min, Ole, kjente pianisten Per

21

Christian Revholt, som hadde sagt: – Bare send ham til meg hvis hantrenger pianotimer. Jeg jobbet hardt for å komme inn på Foss og gikket halvt år og spilte piano hos Per Christian. Han ble senere musikalskleder ved Nationaltheateret og har vært det i alle år siden.

På Foss fikk jeg egen pianolærer. Jeg hadde piano som hovedinstru-ment, og alle lærerne hadde en idé om at de skulle skape pianister avoss. Jeg husker det var litt slitsomt at læreren min trodde jeg ville satsepå klassisk piano, og at jeg måtte late som og øve og gjøre det ordent-lig. Jeg hadde gitar som biinstrument, men det var kun klassisk gitar,og jeg fikk ikke lov til å bruke tommelen på E-strengen. Gjorde jeg det,ble den banket tilbake på plass. Det var ikke noe inspirerende, men jegfikk øvd opp fingerferdighetene mine.

Høsten 1979, i første klasse på videregående, spilte jeg i et band iBærum. En venn av meg kjente en kar som het Ferdinand Berentzen,og han spilte i et band som øvde i kjellerstuen hjemme hos foreldrenehans. Gruppa het «Black Nautch», og vi spilte coverlåter. Vi haddebare én opptreden, på Østerås ungdomsklubb. Jeg var kun gitarist,men fikk lov å synge på «Stairway to Heaven» og Neils «Old Man».

– Du skrev jo låter helt fra du var fjorten år gammel. Og du skriveri forordet til deLillos komplett om omstendighetene rundt din førstetekst på norsk, «Livet er en liten dings», at du skrev om en helt kon-kret situasjon, og så ut fra det nærmest på slump kom på noen linjerdu så kunne ha verdi ut over det konkrete. Tenkte du at dette var enoppskrift som andre låtskrivere fulgte, eller var det slik at du var for-nøyd med i det hele tatt å få til å skrive en tekst?

Det var forløsende å få skrevet noe i det hele tatt. Men jeg hadde noken slags tro på meg selv som en litt pussig skrue som kunne kommemed originale vinklinger, for eksempel da jeg skrev stiler på Steinersko-len. På Foss videregående var læreren opptatt av at jeg skulle lære for-melle og saklige ting som å holde meg til tema, drøfting og konklusjon.På Steinerskolen slapp jeg sakligheten. Stiloppgavene der kunne væreganske sprø, som for eksempel, «En kopp», der jeg kunne skrive hvajeg ville om en kopp. Det appellerte veldig til meg å få sånne stilopp-gaver, og jeg dro de ganske langt ut. Det var rett og slett fantastisk åskrive disse stilene og få positiv respons. Dessuten var det også sånn at

22

jeg i gruppesammenhenger, i klassen for eksempel, opplevde å få rollensom den komiske, som alltid snudde på ting og sa det motsatte. Jeg blesnålingen og fikk selvtillit av at jeg var en som kunne tenke rare tankerom det meste.

Jeg hadde likevel ingen idé om at jeg kunne blande dette inn i gitar-spillet mitt eller i musikken. Jeg var jo ikke noe opptatt av snåle tekst-forfattere selv, eller av at Neil Young skulle si noe pussig eller morsomt.Men jeg opplevde vel med Talking Heads og liknende band at det lå enstemme der som hadde et snev av det obstfelderske «Her er så under-ligt». Jeg har aldri vært et menneske som har hatt lett for å lese poesi,og jeg synes mye av det har vært vanskelig å ta til seg. Det blir for kodetfor meg, og jeg skjønner ikke om det er bokstavelig eller ikke. Men jegfikk et kjempekick av Kykelipi-boken til Jan Erik Vold. Den traff megnoe helt vanvittig. Arild Nyquist var også en åpenbaring. Spesielt påEpleslang der han synger med Terje Wiik. Musikken var ganske treig,men melodiene var fine. Tekstene hans var morsomme og sprø, menpoetiske likevel. Han hadde en låt som het «Postmannen», der hansang om «brev fulle av multekrem og marsipan» og om «brev med feitelår og dampende kyss». Det er en syk historie som ender med at post-mannen sier «vær så helvetes grei. Sett postkassa hjemme i hagan hosmeg».

Sånne tekster inspirerte meg rett og slett, og de var morsomme midtblant alle de rocke- og punkebanda som prøvde seg med norske teks-ter på den tiden. De skulle være så jævla sinte og hadde ingen visjonersom appellerte til meg. På den annen side hadde vi jo band som Kjøtt,som hadde et uttrykk jeg kunne forstå. Og når Andrej Nebb sang omfiskepudding, var det inspirerende.

Da jeg prøvde meg på å skrive tekster og kom fram til at jeg kunne tautgangspunkt i dagligdagse situasjoner eller noe helt konkret, var detogså sånn at jeg kunne prøve meg på ting som bare ble drit. Jeg huskerjeg skulle lage en tekst om at jeg skulle kjøpe meg nytt månedskort. Idetjeg spilte låta for andre, hørte jeg jo selv at dette var totalt uten inter-esse. Men veldig ofte, når jeg bare begynte å synge om noe elementært,kunne jeg havne ut i noe pussig på en eller annen måte. Sånn som «liveter en liten dings»-linja. Og jeg merket jo at dette kunne jeg stå inne for.

23

Forløperen til deLillos startet opp på Foss i april 1981. Rune Lind-strøm, Tov Ramstad og jeg begynte å spille sammen. Vi het ikke deLil-los, vi het ingenting, egentlig, men vurderte å kalle oss for De Er. Mendet var jo aldri noen som fikk vite om dette, og vi hadde aldri noen spil-lejobb. Men fra april og fram til høsten 1981 hadde vi øvd inn ti–tolvlåter som vi spilte inn i Scanax studio.

Men min første ordentlige sceneopptreden var enda tidligere. I mars1981 stilte jeg opp i NM i rock på Chateau Neuf. Bandet het Nach-spiel, og sangen vi spilte het Vorspiel. Rune Lindstrøm spiste potetgullmed mikrofon. Bjørn Hagerup, som døde av en overdose ikke lengeetterpå, spilte også gitar, men stod på kne og skrudde på gitarforster-keren min til høyttaleren gikk i stykker. Vennen min, Axel Olsen, bidromed magedans og kora. Senere ble låta hetende «Blir det noen fest» ogutgitt på maxisinglen «Sveve over byen».

Jeg kjente mange av folka som spilte det året på Chateau Neuf, ogmange gikk på Foss videregående. Men når jeg ser lista over alle ban-dene, så tenker jeg at det var lite som gjenspeilte det som skjedde i1981. De fleste var basert på noe håpløst symforock-aktig. Det varingen som hadde kvaliteter i retning av Joy Division for eksempel. Allehang etter i en slags 70-talls-stim.

Broadway News vant NM i rock, riktignok i 1979, men låta «Sluttå røyke» var litt eksempelet på hvordan situasjonen var. Torstein Bie-ler spiller en pompøs orgelintro, typisk for sånne band, litt inspirert avToto og alt mulig rart. Så går det over i et new wave-vers, der voka-listen Lage Fosheim, på typisk vis, går opp på slutten av ordene. Påbegynnelsen av refrenget blander de inn litt symforock, der det høresut som Jahn Teigen er vokalist.

Dette kaller jeg naiv tekst! En ekte naiv tekst! Det er rart å høre enlåt som dette, og det ligger mye arbeid bak et uttrykk som er så litetidsriktig. Men sånn var det ute i verden også. Toto eksisterte jo.

– Var du på dette tidspunktet overbevist om at det bare var musikkdu ville drive med, eller tenkte du det var andre ting du kunnegjøre?

Jeg var overbevist om at det var dette jeg ville; lage sanger, spillegitar, høre på musikk. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle spille med

24

andre, og jeg lurte på om jeg skulle være soloartist eller om jeg skulleha et band. Jørn mente at band var det eneste kule. Å være soloartistvar teit.

En dag gikk jeg nedover Bygdøy Allé. Jeg gikk forbi Opus, minlokale platesjappe, der jeg hadde kjøpt alle skivene mine. I vinduet såjeg en stor plakat der det sto «Lars – Livet er for kjipt», og bilde av envanlig, kjedelig type, som altså var Lars Kilevold. Dette var på et tids-punkt da jeg tenkte at Lars Lillo-Stenberg var for langt som artistnavn.Jeg hadde en idé om at jeg skulle kalle meg for «Larsebollen», som enriksmålsvariant av det far kalte meg: Larsebolla. – Eller kanskje bareLars, tenkte jeg, med låta «Livet er en liten dings».

Men da jeg så «Lars – Livet er for kjipt», med bilde av en som kunnevært meg, skjønte jeg at han hadde vært der før meg, og at jeg måttelage meg et band.

Jeg regnet likevel ikke med å kunne leve av musikken. Broren minHalvor hadde også spilt i band og drømt om å drive med musikk ogen vakker dag livnære seg av det. Han hadde spilt i et fint band medmange kreative folk, men de kom liksom ikke så langt. De fikk ikkeså mange spillejobber og i hvert fall ikke platekontrakt. Men sånn varverden. Det var nesten helt umulig å se for seg muligheten av å leve avmusikk. Da jeg noen år senere skrev i «Finnes det en kvinne» at «jegskal bare spille gitar, og det blir neppe noe å leve av», var det virkeligsånn jeg tenkte, selv etter fremgang og spillejobber.

– Så du hadde ikke noen store ambisjoner, egentlig, med disse låtene?Nei, det var trangen til å lage dem som styrte meg. Men drømmen

var veldig sterk, om at noe fantastisk skulle skje.– Hva hadde du tenkt å leve av, hvis du ikke skulle lykkes med

musikken?Jeg kommer fra en akademisk familie, via min mor spesielt, men det

var likevel ikke noe press mot å ta noen voldsom akademisk utdan-nelse. Jeg hadde en idé om at jeg kunne jobbe i en platebutikk, eller atjeg kunne stå nede på Musikkforlaget på Karl Johan og selge strenger.Da jeg gikk og kjøpte strenger og annet utstyr, stod det folk der somså ut som om de spilte i band. – Jeg får bli en sånn en, tenkte jeg, sombare står der. Jeg hadde ikke lyst til å bruke hodet mitt på noe lengre

25

akademisk studium. Det ville bare forstyrre fritiden min, som jeg villebruke på musikk.

Sommeren 1982 dro jeg i Marinen. Jeg var blant annet med på åkjøre minesveiper opp og ned til Nord-Norge et par ganger. Det var entrang båt med de merkeligste mennesker fra de minste plasser i Norge,men det var ganske kult å få anledning til å bli kjent med folk fra helelandet. På Madla spilte jeg i band og opptrådte som et innslag i en revy.Mad Navys het vi, og spilte «Tøff i pysjamas», som jeg hadde skrevetpå videregående.

Jeg lagde flere og flere låter på denne tiden og fortsatte med det etterat jeg var tilbake fra militæret sommeren 1983. Jeg hang med Jørn,spilte inn flere demoer og syklet rundt og leverte dem til det som varav plateselskap. Jeg hadde et halmstrå av håp på napp hos Leif Hem-mingsen i Snowflake. Mens han spiste matpakka i lunsjpausen, spiltejeg noen låter for ham, blant annet «Tøff i pysjamas».

– Kan du ikke skrive en hit da, Lars, sa han. Og jeg var visst plutse-lig barsk nok til å svare: – Du har jo nettopp hørt en.

Jeg fikk meg jobb som scenearbeider på Centralteatret, og rundtjuletider 1983 fikk jeg være vikar for min gamle pianolærer Per Chris-tian Revholt på en Riksteater-turné til Sverige. Jeg måtte også inn påscenen med gullsminke over hele kroppen og en skinnfell rundt midjen.Jeg skulle figurere fruktbarhetsguden Dionysos og lokke slaver fremfra en kulisse med en tinnfløyte samtidig som kåte damer gikk bak megog ropte. Elektra! Agamemnons dotter! Jeg ante jo ikke hva stykkethandlet om og hadde bare blitt kastet inn i dette.

I 1984 lagde jeg en demo hos Jørn Christensen. Bitten Forsudd fraGarden of Delight, som også var bookingsjef på rockeklubben «TheWall» på Torshov, hørte denne hjemme hos Jørn og likte det hun hørte.Da jeg var på «The Wall» på en eller annen konsert, traff jeg Bitten,som mente at jeg måtte starte et band og så varme opp for CirkusModern på påskeaften et par uker etter. Jeg kom på en episode somfant sted da Ola Snortheim, Jørn og jeg hadde vært i studio ett år før ogspilt inn «Fugl i bur» og «Tøff i pyjamas». Da hadde Ola Snortheim,som spilte sammen med Jørn i Circus Modern, fleipa litt med at jegburde kalle bandet mitt The Lillos.

26

Jeg sa til Bitten at jeg kunne starte et band som het The Lillos, og dettror jeg hun mente var et artig navn. Jeg tenkte selv at det kunne fun-gere på denne oppvarmingskonserten, men at jeg kunne finne på noebedre senere. En uke senere ringte jeg Bitten og sa at det måtte skiftestil deLillos, fordi jeg tenkte det var teit at bandnavnet var på engelskmens tekstene var på norsk. Tanken var at «De» skulle være en norsklydskrift av «The», men jeg skjønte også at artikkelen kunne fungerebåde på fransk («Hot Club de Norvege»), og slik det gjorde for DePress. Egentlig var det ment som et midlertidig fleipete navn på ban-det. Men så kom tilbakemeldingene fra folk som mente det var lett åhuske, og at det låt fint.

Jeg ringte til Rune og spurte om han ville være med på konserten,og det ville han. Tilfeldigvis traff jeg en fyr jeg kjente på gata, SvenArne Glosli, og fortalte at jeg slet med å finne en bassist. Han sa at hankunne spille bass, og så øvde vi en gang med bare meg og han og engang der alle tre var med. På konserten påskeaften 1984 spilte vi sjulåter.

Glosli lå over hos meg, og dagen etter sa han at låtene mine varartige, men altfor gammeldagse. Han ville lage noe mer eksperimenteltog så nok på seg selv som litt mer kunstnerisk enn låtene mine. Hanhadde likevel sansen for meg og min energi og ville ha meg med påprosjektet sitt. Jeg syntes jo det var kult, men jeg var opptatt av å lagelåter med faste rammer. På den tiden var det jo mange band som bygdeopp låtene sine rundt et riff. Det var kanskje litt funky, og man tenkte:– Ah, dette låter jævlig kult! Så kom det kanskje inn noen tøffe trom-mer, men da vokalisten begynte å synge, var det rett og slett ikke noenlåt der. Alt bare datt sammen, og det låt jævlig teit.

Så da tenkte jeg: – Nei, her må det en låtskriver inn i bildet, skal detbli noe! Man må kjenne at det er en låt der!

Lars Beckstrøm kjente jeg til. Jeg kjente ansiktet hans godt, for hanjobbet i Musikkforlaget på Karl Johan. Beckstrøm var en koselig oggrei kar som sa: – Strenger, ja … disse kanskje? Å, du vil ha dem? Åja … jaa.

Jeg husker jeg tenkte: – Jøss, driver han med musikk, egentlig? Detvar mange som jobbet i musikkforretninger som var litt supermusikere

27

og egentlig ikke ville nedlate seg til å jobbe der. Man følte seg litt min-dreverdig når man kom dit og handlet. Men Lars ga ikke det inntryk-ket. Det var hyggelig å kjøpe strenger hos ham.

Senere la jeg merke til ham da han ble kjæresten til Tinken, som jegkjente litt fra Steinerskolen. I 1983 dro jeg sammen med en venn tilGøteborg for å se David Bowie på Nya Ullevi. Etter konserten havnetvi sammen med en gjeng med nordmenn, inkludert Beckstrøm og Tin-ken. Og da snakket jeg litt med Lars.

Da høsten 1984 kom, hadde jeg ingen bassist. Men på en konsertmed Circus Modern på Vikateateret, traff jeg Tinken. Hun sa at Larsvar ledig. Han spilte i et band som het Manifest, men der hadde voka-listen gått hen og hengt seg. Det var tragisk og voldsomt. Jeg gikk borttil Lars og spurte om han ville være med og spille bass. Joda, sa han,han bodde jo i kollektiv sammen med broren sin borte i St. Hallvardsgate 29. De hadde øvingslokale i den ene stua, de. Det var ikke noeproblem, jeg kunne bare stikke innom.

Jeg husker at jeg ble imponert over at han var så rask til å finnetonene på bassen, selv om han egentlig var en bedre gitarist enn bas-sist. Men i bandene de spilte i hjemme i stua var vel Lars en type somsa: – Jeg kan godt spille bass, jeg, hvis ikke du vil. Han likte å spillebass, men han spilte vel så mye piano, gitar, mandolin og mye annet.Han var rask til å finne fram på basshalsen, hadde studert litt jazztek-nikker og var god til å spille walking bass. Når vi sklei litt ut i instru-mentalpartier, begynte Lars å vandre avgårde på bassen, og det synesjeg var flott. Så da ble det Rune, ham og meg som ble et band, og viøvde hjemme hos Lars. Broren hans, Harald, var litt fornærmet, forjeg hadde faktisk allerede før sommeren spurt om han ville være med,men han dro til Spania og ble borte altfor lenge. Så da ble det Lars istedet.

På den tiden satt jeg mye hjemme, jeg hadde ikke noe familieliv somkrevde noe av meg. Jeg fikk en kjæreste etter hvert, men i begynnel-sen hadde jeg jo ikke det heller. I den perioden da jeg lagde de første20 låtene, var jeg helt manisk. Hvis vi skulle øve på en fredag, så sattjeg onsdag og torsdag og jobbet med sangene. Jeg kom til øvingen medflere forslag til bassganger. Dette var bassganger få bassister ville ha

28

funnet på, fordi de var laget på en gitar. Beckstrøm var så lun og greiå ha med å gjøre og sa: – Ja, jeg kan godt prøve det! En del låter blenok veldig overstyrt fra min side, men det at jeg hadde sittet hjemme påden måten, gjorde kanskje at sangene ble originale arrangementsmes-sig.

Rune var den som hadde mest banderfaring, og det var nok hansom var den flinkeste musikeren av oss. Jeg hadde veldig respekt forRune, og han bidro med en del originale ting. Han kunne også styrelåtene i en bestemt retning. Han kunne for eksempel høre hvordan jegspilte en sang og si: – Vi kan godt gjøre det på den måten, men hva omdu legger’n på dette her istedenfor? og så komme med et helt annetgroove.

– Var dere mye sammen utenom øvingene?På den tiden var vi mye ute på byen, på alle mulige konserter blant

annet, og det var noen som påstod at jeg alltid hadde med en flaskeakevitt på fredagsøvingene. Jeg husker ikke akkurat det, men det bleofte en fest og rangling på fredagene. Vi så hverandre først og fremstto ganger i uken i forbindelse med øvinger, men vi traff hverandre ikkeså mye utenom det. Det var ikke sånn jeg har sett at andre band hol-der på. Jeg og Rune var jo skolevenner, og jeg traff Rune en del på dentiden. Beckstrøm ble pappa allerede i 1986, så det ble litt annerledesfor ham.

– Delte dere musikalske referanser, hadde dere felles interesse formusikk?

Vi var lillebrødre alle sammen. Rune var lillebroren til Morgan, somogså var musiker. Han var en 70-talls synth-type, så Rune hadde vokstopp med Yes og Genesis og alt det der, men også jazz-orienterte ting,som Camel og alle de flinke: Herbie Hancock, Billy Cobham, JohnMcLaughlin for å nevne noen.

Selv om vi var unge i en tid der det skjedde masse på new-wave-fron-ten, tror jeg Rune aller nådigst kunne gå og se på alle disse nye ban-dene. Respekten hans lå et helt annet sted.

Lars på sin side hadde en bror som hadde oversikten over alt detkule på 70-tallet, og Lars var helt åpen for new wave. Platesamlingenhjemme hos ham var åpen for alt, egentlig. Der var Kinks og King

29

Crimson, etnisk frikete og akustisk musikk, folk-prosjekter med man-doliner og liknende, gamle psykedeliske ting og mange andre rarite-ter.

Da Lars møtte Lars

Lars Fredrik Beckstrøm: Faren min elsket å spille piano, uten noter,gjerne evergreens, og tok ofte fram gitaren og sang gamle franske ellerengelske sanger i godt lag. Så det var naturlig for meg å begynne å spillelitt piano og gitar i tiårs-alderen. Jeg bare satt og klunka, og jeg lærtemeg noen sanger etter hvert. Som tolv–tretten-åring var jeg opptatt avå lære viser av artister som Lillebjørn Nilsen og Øystein Sunde. Da jegble 16, fikk jeg sansen for Ole Paus og ble veldig opptatt av platenehans, selv om jeg hørte mest på engelsk og amerikansk alternativ rock.

Jeg har en bror som er fire år eldre enn meg. Da jeg var seks eller sjuvar jeg mest opptatt av The Monkees, mens han lå i forkant og var meropptatt av rock. Jeg skjønte ikke noe av Black Sabbath, Led Zeppelinog liknende band før det var gått noen år, men jeg kunne jo gå inn pårommet hans og finne alt mulig av plater. Så hans musikksmak var enstor inspirasjon for meg.

Broren min var også viktig for meg på den måten at han spilte bassi flere bluesrock- og progrock-band. I en periode øvde de i kjeller-stua hjemme hos oss. En dag jeg som fjortenåring kom hjem fra sko-len, skrudde jeg på forsterkeren og begynte å spille litt bass og syntesdet var kjempekult. Jeg tenkte at det å spille i en type band som DeepPurple, måtte være fantastisk.

Da jeg var 17–18 spilte jeg på gata med et lite orkester som spilte irskfolkemusikk. Også det var inspirert av broren min, som spilte i et slagselektrisk folkemusikkband. Så han har betydd mye for meg, hele veien.Jeg spiller jo med ham i dag i et band som heter Dog Age. ØysteinJevanord er også med der.

Jeg begynte på engelsklinja i første gym, gikk på Forsøksgym i andreklasse og på Berg i tredje gym, der jeg hadde mange venner. Jeg burdejo ha søkt på musikklinja på Foss videregående, men det falt meg lik-som ikke inn.

30