Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1985

Jorunn Bjørgum

Det nasjonale spørsmål i norsk arbeiderbevegelse

«Arbeiderne har intet fedreland.» - «Proletarer i alle land, forén dere!» Disse uttrykkene fra Det Kommunistiske Manifest antyder de to dimensjonene ved det nasjonale spørsmål i arbeiderbevegel­sen. Den ene er forholdet nasjon/klasse, den andre forholdet mel­lom det nasjonale og det internasjonale.

Internasjonal bakgrunnHva er meningsinnholdet i disse uttrykkene? Hva betyr de? Det kan vi finne ut ved å se på den sammenhengen de stod i. Utgangs­punkt for det første uttrykket var en av de gjengse innvendingene mot 1840-tallets kommunisme, en innvending som Marx tok opp og besvarte i Manifestet på denne måten:

«Kommunistene er videre blitt klandret for at de vil avskaffe fedrelandet, nasjonaliteten.

Arbeiderne har intet fedreland. Man kan ikke frata dem noe de ikke har. Idet proletariatet først må erobre det politiske herredømme, og deretter løfte seg opp til nasjonal klasse, er det selv nasjonalt, selv om det ikke er det i borgerskapets me­ning av ordet.»1

På borgerlig hold har det vært vanlig å forstå dette utsagnet slik at arbeiderklassen ikke bør oppleve fedrelandet som verdi, at den bør avvise nasjonalfølelse og fedrelandskjærlighet. Dette er ikke en

99

korrekt forståelse så vidt jeg kan se. I stedet vil jeg i samsvar med Kohts tolkning si at poenget hos Marx var at arbeiderklassen fak­tisk stod uten hjemstavn i eller tilhørighet til den nasjonen den var bosatt i. Tilhørigheten måtte først erobres ved at arbeiderklassen overtok den politiske makten og konstituerte seg som «nasjonal klasse». (I 1888 tydeliggjorde Engels dette til «nasjonens ledende klasse».)2

Kohts utlegning av dette lød slik:

«Men når det kommunistiske Manifeste frå 1848 segjer at 'a r­beidaren har intet fedreland’, so er ikkje det sagt me den tan­ken eller med det ynske at soleis bør det være. Tvert imot - det er ei klage imot det kapitalistiske samfunde som tek fedre- lande ifrå arbeidaren, likso vel som det tek heimen og heimeli- vet frå han.»3

Videre står vi i Manifestet overfor en internasjonal orientering, dvs. den andre dimensjonen ved nasjonal-spørsmålet. Det het bl.a. at en form for samordning av klassekampen på tvers av nasjons- grensene var en forutsetning for arbeiderklassens frigjøring. Hvor­for og hvordan ble ikke uttrykkelig sagt, men noe av begrunnelsen var øyensynlig at kapitalismen var internasjonal - det samme måtte kampen mot den være. Og Manifestet munnet ut i appellen:

«Proletarer i alle land, forén dere!»

Parolen ble fulgt opp med opprettelsen av I. Internasjonale i 1864. Utgangspunktet var engelske og franske arbeideres vilje til å vise solidaritet med den polske oppstanden som da pågikk. I M arx’ Stiftelsesadresse til organisasjonen tok han i tillegg fram betyd­ningen av permanent samarbeid mellom arbeiderne i forskjellige land:

«Fortidens erfaring har vist at en undervurdering av det bro- derlighetens bånd som skulle forene arbeiderne i de enkelte land og inspirere dem til å stå sammen i alle kamper for sin frigjøring, alltid straffes ved at deres usammenhengende for­søk i fellesskap mislykkes.»4

Nok en grunn til å stifte Internasjonalen var arbeidernes behov for felles forsvar mot kapitalismen. En hovedfunksjon for I. Inter-

100

nasjonale ble da også streikestøttearbeid over landegrensene og hindring av internasjonal streikebryterutveksling.

Kanskje kan vi tilføye som et indirekte resultat av Internasjona­lens virke at den etablerte og befestet marxismen som arbeiderbe­vegelsens teoretiske grunnlag og med den betydningen av interna­sjonal arbeidersolidaritet. - Så befestet ble denne internasjonalis­men at det ved utbruddet av den fransk-tyske krigen i 1870 kom til protest- og gjensidig solidaritets-demonstrasjoner blant tyske og franske arbeidere. Og på topplan nektet de tyske arbeiderlederne Bebel og Liebknecht å stemme for krigsbevilgningene i riksdagen. (For bl.a. dette ble de senere dømt til to års fengsel.)

Dermed har vi også berørt en annen side ved sosialistisk interna­sjonalisme: Kamp m ot krig. I den nye II. Internasjonalen som ble stiftet i 1889 var det en hovedoppgave. Med imperialismen på 1890-tallet ble krigsfaren sett som overhengende. Og i vår sam­menheng skal vi merke oss at det ble spilt og mobilisert på sterke nasjonalistiske strømninger til støtte for imperialismen. Et glansek- sempel er britene og boerkrigen i 1898, men flere finnes. Poenget er at nasjonalisme dermed ble kompromittert innen den sosialist­iske arbeiderbevegelsen. Et typisk uttrykk for holdningene har vi f.eks. i en resolusjon vedtatt av II. Internasjonale i 1893:

«Det internasjonale, revolusjonære socialdemokrati i alle land bør reise sig med all makt mot de herskende klassers chauvi- nistiske lyster, det bør stadig fastere konsolidere solidaritets- båndet mellem arbeiderne i alle land, det bør uten opphold ar­beide for å beseire kapitalismen, som deler menneskeheten i to store fiendtlige leire og setter folkene i motsetning til hver­andre.»5

Sjåvinisme er her et nøkkelord, brukt nettopp om den ekstreme, selvforherligende eller imperialistiske nasjonalismen.

Norsk arbeiderbevegelseSå langt om den internasjonale bakgrunnen. La oss så gå over til den norske arbeiderbevegelsen, dvs. den sosialistiske delen av den. Denne begrensningen har to grunner. Det var den sosialistiske ar­beiderbevegelsen som ble den dominerende, og det er kun i den det

101

nasjonale spørsmål har framstått som problem.Fra starten av var den internasjonale orienteringen klart uttalt i

norsk arbeiderbevegelse. F.eks. het det i programmet til «Den soci- aldemokratiske forening» av 1885 at den «virker nærmest i en nasjonal ramme, men er overbevist om arbeiderbevegelsens inter­nasjonale karakter».6

Flere av de sosialistiske pionerene hos oss - blant dem flere u t­lendinger som f.eks. Carl Jeppesen og Sophus Pihl - hadde hatt kontakt med I. Internasjonale og hadde derfra brakt med seg både marxisme og internasjonalisme. Da II.Internasjonale ble stiftet i Paris i 1889 var Arbeiderpartiet med. Det meldte seg umiddelbart inn i den nye organisasjonen, og fulgte opp med flere vedtak. Et eksempel har vi i prinsipprogrammet av 1891, som karakteristisk nok selv var hentet ute, fra det tyske sosialdemokratis Erfurt-pro- gram:

«I alle lande med kapitalistisk produktionsmaate har arbei­derne samme interesser; med verdenssamkvemmets og ver­densmarkedets utvidelse blir arbeidets stilling i hvert land be­standig mer avhængig av arbeidernes stilling i andre lande; ar­beiderklassens befrielse er derfor ikke en national, men en so- cial opgave, til hvilken arbeidernes interesser i alle kulturlande er knyttet i like høi grad. I erkjendelse herav erklærer Det nor­ske arbeiderparti sig ét med de klassebevisste arbeidere i alle øvrige lande.»7

Arbeiderpartiet deltok også senere i Internasjonalens kongresser og formidlet diskusjonene der gjennom partipressen. Ved flere an­ledninger kunne partiet kvittere for streikebidrag fra utlandet, og også selv bidra på samme måte - bl.a. i forbindelse med en lang­varig havnearbeiderkonflikt i Hamburg i januar 1897.8

Internasjonal kontakt ble også vedlikeholdt på det personlige plan. En rekke norske organisasjonsfolk gjorde opp til flere turer så vel til kontinentet og England som til USA. De «vandret på sitt fag» i tråd med gammel håndverkertradisjon, tok kontakt med arbeider­organisasjoner ute og brakte med seg hjem politiske impulser av mange slag.

Og utlendinger kom til Norge, fra mange kanter og av alle slag: omreisende arbeidere, innvandrere, agitatorer. F.eks. har Knut

102

Kjeldstadli på Kværner Brug og Christiania Spigerverk i 1890- årene funnet ikke så få svensker, en del dansker og tyskere og også en og annen russer og mellomeuropeer.9 De brakte med seg infor­masjon om forholdene i andre land og hadde ofte organisasjonser­faring og politiske impulser å formidle.

Et eksempel på at utenlandske agitatorer kom til landet har vi i den engelske sosialisten og fagforeningslederen Tom Mann. Han stod i spissen for en aksjon for å radikalisere eller politisere den engelske fagbevegelsen og besøkte Norge på agitasjonstur i 1897.10

Enda viktigere enn den rent internasjonale kontakten var det som har blitt kalt «arbeiderskandinavismen»,11 dvs. samarbeid mellom arbeiderbevegelsen i de nordiske landene. Det skjedde gjennom gjensidig streikestøttearbeid og ved forsøk på å hindre streikebryterutveksling mellom landene. Videre skjedde det gjen­nom jevnlige møter - arbeiderkongresser - med diskusjoner og vedtak av retningslinjer både for det politiske arbeidet og organisa­sjonsoppbyggingen. Forsøk ble til og med gjort på å få i stand felle­sorganisasjoner. Det skandinaviske steinhoggerforbundet var det tiltaket som gikk lengst i den retningen,12 men det fantes også andre - som f.eks. paraplymaker ne.

U nionskonfliktenArbeiderbevegelsens internasjonale orientering støtte imidlertid på noe av et problem i 1890-årene. Hvordan skulle Arbeiderpartiet takle unionskonflikten mellom Norge og Sverige? I den grad folk fra arbeiderklassen hadde hatt anledning til å gjøre seg politisk gjel­dende, hadde de stilt mannjevnt opp bak Venstre i forfatningsstri­den i 1870 - 80-årene. Det aspektet denne striden hadde hatt av norsk-svensk konflikt hadde ikke vært særlig framtredende og hadde ikke spilt noen rolle for arbeidernes engasjement.

Annerledes ble det med striden om utenriksstyret og konsulatsa- ken i 1890-årene. Her var den nasjonale siden av konflikten en ho­vedsak.

Allerede i 1889 kom en forsmak på problemet. På et arbeider- stevne denne sommeren hadde Bjørnson «under begeistret tilslut­ning fra tilhørerne i skarpe ord blåst til strid mot «storsvensk» poli­tikk og endog søkt å sette de norske arbeidere op m ot de sven­ske».13

103

Arbeiderpartiet reagerte med å arrangere protestmøter og uttale sin «sterkeste protest mot Bjørnstjerne Bjørnsons uttalelser paa Gjøvikmøtet forsaavidt disse angikk arbeidernes deltagelse i den unionelle strid, idet det finder, at de kun kan tjene til at opegge nationalhatet, hvilket er saa meget mere beklagelig, som arbeiderne i alle lande, saaledes ogsaa i Sverige, har den samme interesse».14

I en annen resolusjon i saken ble denne «samme interesse» utlagt slik:

«Det kapitalistiske samfund bevæger sig i klassemotsætninger mellem storfolket (bourgeoisiet) og smaafolk (proletariatet), der hver har sine særinteresser. Storfolk har sine og smaafolk har sine. Disse økonomiske forholde er det altsaa, der knytter alle landes smaafolk sam m en.»15

Ved siden av å markere partiets prinsipielle syn var dette en måte å toe sine hender på. Det ble en umulig posisjon å opprett­holde da unionsspørsmålet for alvor ble aktualisert i 1890-årene. I stedet tok partiledelsen tyren ved hornene og satset på den da m e­get drastiske parolen «ut, ut av unionen».

Argumentasjonen var grei, for å si det med Lange. Før det ble slutt på «dette evindelige spetakel» (Gjøsteen), ble det ikke ørens lyd å få for arbeidernes krav .16 (I parentes bemerket kan dette ses som en parallell, med omvendt fortegn, til motivet bak Samlingspartiet av 1903. Det hadde til hensikt å få slutt på unionsstridighetene som middel til å virkeliggjøre borgerlig samling mot sosialistene og andre radikalere.17)

Trass i «ut-av-unionen»-parolen fornektet Arbeiderpartiet like­vel ikke den internasjonale arbeidersolidariteten. Parolen ble fulgt opp med en uttalelse om at «efter den nuværende union med stor- svensken, som maa væk, faar vi en union mellem det norske og det svenske folk. Den vil leve». Den nye partilinjen ble i 1892 myntet ut i slagordet: «Broderfolkenes vel kræver unionens opløsning.»18

Trass i de sosialistiske premissene, vakte denne politiske linjen reaksjon i partiet. Sosialistforeningen i Bergen gikk direkte imot den. (Bergens-radikalismen har lange tradisjoner.) Lange beskriver holdningen deres slik:

«De protesterte m ot at partifellene i Kristiania kastet arbei-

104

derne op i en strid som bare vedkom de borgerlige partier, og brøt med internasjonalismens grunnprinsipper. Den nasjonale striden trakk arbeidernes opmerksomhet bort fra deres egen sak. Borgerskapet kunde bare tjene på at arbeiderne kastet sig inn i «storpolitikken». (. . .) Sosialistene måtte samle sig om den ene opgaven å reise arbeiderklassen til selvstendig strid for økonomiske krav, for det sosiale spørsmål var ikke et par- tispørsmål, men et klassespørsmål, som bare arbeiderne selv kunde løse.»19

På Arbeiderpartiets landsmøte om høsten (1892) ble den nye «aktivistiske» unionspolitiske linjen forkastet med 13 mot 12 stem­mer. Forkastelsen ble bekreftet i en uttalelse under stortingsvalget i 1894. «Vi vil motsætte os, at denne sak mere end nogen anden sak faar unødig opta pladsen for arbeidernes interesser,» het det i et valgmanifest.20 Arbeidernes umiddelbare interesse var da stemme- rettssaken, og som pressmiddel overfor Venstre i denne, oppfordret Arbeiderpartiet til valgboikott i de distriktene partiet selv ikke stilte lister.

Resultatet var katastrofalt: minimal oppslutning om parolen og halvering av partiets medlemstall. Dette hadde trolig også samm en­heng med valgagitasjonen, der partiet ble beskyldt for å være una­sjonalt.

I Venstre-pressen ble det snakket om «de dansk-tyske Herrer» som prøvde å terrorisere arbeiderne ved å «blæse i den tyske Rabal- derlur». Men arbeiderne ville nok vite å samle seg om fedrelandet, het det videre, og ikke følge disse «fedrelandsløse» sosialdemokra­tene. De (sosialdemokratene) hadde vist at de var «likegyldige eller Modstandere i Udenrigsministerspørgsmaalet, lunkne i Stemme- retssagen», og deres valgprogram var i virkeligheten å skaffe Høire så stort stemmetall som mulig.21

Valgkampen var i det hele tatt preget av en sterkt nasjonalistisk tone. I neste omgang fulgte en nasjonalistisk motbølge i Sverige og en sjåvinistisk agitasjon rettet mot Norge våren 1895. Denne «storsvenske» nasjonalismen kan et stykke på vei sammenliknes med noen av de nasjonalistisk-imperialistiske strømningene ellers i Europa i 90-årene.

105

Norske og svenske sosialdemokraterPå sin side satte de svenske sosialdemokratene i verk en protest­kampanje mot den, og var dermed på linje med sosialdemokratene ute. Det gikk til og med så langt at partilederen Hjalmar Branting i 1895 pådro seg en dom for «opfordring til vold» med følgende u t­talelse:

«Skulle det forfårliga verkligen bli allvar, at man ville låta de svenska gevåren marchera våsterut, så må den som bår ansva­ret också kunna saga sig att m åhånda nere i samhållets breda lager någon kan falla på den tanken att upphåva sig sjålv till domare och med en kula utan order soka forebygga att tiotu- senden kulor på order avfyras for att lemlåsta och slakta van­ner och broder.»22

I denne situasjonen skilte de norske sosialdemokratene seg i noen grad ut. «Mens de svenske gjorde front mot nasjonalismen hos borgerskapet i sitt land, lot de norske sig rive med av den nasjo­nalistiske stemningen,» sier Lange.23 I forbindelse med regje­ringskrisen på konsulatsaken våren 1895 krevde Arbeiderpartiet at Venstre måtte stå på sitt. En ny utsettelse var «en ny feighed».

Og mens de anti-unionelle uttalelsene i 1892 hovedsakelig hadde vendt seg mot kongedømmet som institusjon, var det nå like mye «fremmedovermodet» og «krænkelsen av nationens ære og vær- dighed» m an protesterte mot. Med enkelte lokale og personlige unntak sluttet Arbeiderpartiet seg dermed til den mest nasjonalist­iske fløyen i Venstre. Dette fikk i neste omgang sin oppfølging i protester mot Venstres tilbaketog 7. juni (1895). «Skam» og «Skjendsel» var ord som ble tatt i bruk.

Forklaringen på dette omslaget i Arbeiderpartiets holdning kan vi trolig finne i Halvard Langes analyse.24 Han mener at med få unntakelser hadde «både førerne og medlemsmassen innen det norske sosialdemokrati reagert ut fra en dyp og opriktig nasjonalfø­lelse. Da denne spenningen var på det høieste hadde denne nasjo­nalfølelsen slått over i ren chauvinisme.»

Som kontrast til dette viser han til de svenske sosialdemokratene som under hele krisen hadde «optrådt rolig og bestemt imot den nasjonalistiske og chauvinistiske stemningen i sitt land». Forkla­

106

ringen på denne forskjellen finner Lange «i første rekke i de helt forskjellige politiske forhold og tradisjoner i de to land». Han be­skriver disse forholdene slik:

«I Norge hadde den nasjonale reisningen fra vetostridens dager, og enda lenger tilbake, vært nøie knyttet sammen med kampen for «folkets» rett overfor et embedsmannsstyre som støttet sig til et fremmed, unasjonalt kongehus. Hele den demokratiske tradisjon som preger 80- og 90-årenes slektledd, hadde et sterkt nasjonalt, og særlig anti-svensk drag. Menn som O.G. Gjøsteen, Oscar Nissen og Chr. H. Knudsen, og deres slektledd av politisk bevisste arbeidere var blitt vekket til politisk virksomhet og hadde fått sin ilddåp under veto-stri- dens nasjonal-demokratiske faner. Svensk overhøihet i unio­nen betydde for dem ikke bare nasjonal ydmygelse, men også politisk og sosial reaksjon.»

Helt annerledes var situasjonen i Sverige, konkluderer Lange. «Der var det de konservative makthaverne som var nasjonalister og chauvinister. Sosialdemokratenes internasjonalisme i unions- spørsmålet falt helt i linje med deres kampstilling overfor det sven­ske høire ellers.»

Trass i de sterke nasjonalistiske strømningene våren og somme­ren 1895, var Arbeiderpartiets landsmøteuttalelse om unionssaken forholdsvis behersket. Partiet vedtok25 kun å arbeide for å skape «en opinion inden befolkningen for den svensk-norske unionens opløsning». Begrunnelsen var som før at unionen hadde vært og fortsatt ville bli «en hindring for socialt fremskridtsarbeide i begge lande».

Den internasjonale orienteringen kom samtidig til uttrykk i en formulering om at det var av «den aller største betydning, at social- demokratiet i Norge og Sverige forenet sig i arbeidet for dennesak».

Denne satsingen på de svenske sosialdemokrater ble stadfestet av at Arbeiderpartiet i tiden som fulgte avviste den opprustningslinjen som Venstre nå slo inn på. Begrunnelsen var for det første at det var «det almene svenske folks forstaaelse av forholdet landene imellem» som ville være «det bedste og i længden det tryggeste værn mot forbryderske overfaldsplaner fra storsvensk side».26 (Jfr.

107

Brantings uttalelse over.) For det andre var begrunnelsen at opp- rustningskostnadene la for store byrder på folket. I en uttalelse for avvikling av det felles utenriksstyret mellom Norge og Sverige het det bl.a. at «de forsvarsrustninger, som dette unionelle misforhold har bragt med sig. tynger allerede paa landet med en saadan byrde, at de ikke uden at lamme vor evne til en videre samfundsutvikling, kan længer fortsættes».27

Det nære samarbeidet med de svenske sosialdemokratene kom også til uttrykk f.eks. i at de svenske arbeiderlederne Branting og Lindblad holdt hovedtalene ved Arbeiderpartiets 17. mai-arrange- menter i Kristiania i 1898. Og apropos spørsmålet om den nasjo­nale gehalt i sosialistenes holdning på denne tiden, kan det kanskje være verdt å ta med her noen av utsagnene de kom med. Slik åpnet Branting sin tale:

«Da jeg gik omkring i formiddag i eders festsmykkede by og saa, hvorledes alle hadde følelsen af dagens betydning, hvor­dan hverdagslivet ganske blev skudt tilside for at gjøre denne dag til en særskilt dag fremfor alle andre, - ja, da maatte jeg som svensk fædrelandsven erkjende, at en saadan nasjonal- samlingens dag kan vi ikke opvise i Sverrig. Særlig maatte jeg med sympati iagtta barnenes tog med dets opfordring til den unge slægt om at interessere sig for sit lands sager, og hvor­dan der gjennem deltagelsen i dette tog tidlig saas samfundsso- lidaritetens tanke i de unge sind.»

Branting kom noe senere tilbake til temaet slik:

«Der kommer en dag, da disse barn indser, at solidariteten ikke paa en gang kan omfatte undertrykkeren og den under­trykte. Det er derfor ikke nok at raabe «Leve fedrelandet»; m an maa arbejde for at skabe et samfund af lykkelige m enne­sker, frie for materielle bekymringer.»

For Branting framstod øyensynlig det nasjonale og det sosiale som to sider av samme sak. Han videreutviklet dette slik-,

«Der findes en liten fane derborte, bagersvendenes. Den viser, at det er ikke nok, om rent flag vajer over frit folk - nej, den vanskeligste opgave staar igjen, at frigjøre arbejderne fra kapi­talens tryk.»

108

I neste omgang integrerte han også det internasjonale aspekt i sin modell:

«Partivenner! Den sociale ide har ogsaa en anden side, som en svensk socialdemokrat ligeoverfor norske brødre absolut maa komme ind paa, nemlig socialismens fordring om fællesskab mellem alle lande, dens broderskab mellem alle svage uden hensyn til de nasjonale grænser. Det internationale i socialis- men er det, som gjør, at I i dette øieblik ikke uden sympati kan lytte til en svenske taler, og at vi over de nasjonale spørsmaal sætter menneskehedens broderskab. Socialismen vil føre alle landes arbejdere op paa det højere civilisasjonsstandpunkt, som maa naaes, om ikke hele civilisasjonen skal gaa under i modsætningen mellem den stærkes magt og den svages elen- dighed.»

Branting sluttet med en appell som sammenfattet hans syn på enheten eller sammenhengen mellom det internasjonale, det nasjo­nale og det sosiale i arbeiderbevegelsens politiske kamp:

«50 aar er det nu siden det ord lød: 'Proletarer i alle lande, for­ener eder!' Dette er fremdeles socialismens løsen. Over alle forskjellige nasjonale misstemninger vajer seierrig den røde fane. Her i norden beror det efter min overbevisning væsent- lig paa arbejderne, om det skal lykkes at bortrydde det reak­sjonens tryk, som I her i Norge nok kjender, men som vi hjemme i Sverige føler saa meget meget mere direkte.

Og jeg sætter mit haab til nordens fælles demokrati, at det skal lykkes det at bortrydde øjeblikkets misforstaaelser og i fællesskab udvikle et samfund af lykkelige mennesker paa begge sider af Kjølen.»28

Det siste var tydeligvis en referanse til den pågående unionskon- flikten. Og denne tok også den andre svenske taleren opp, men i et annet perspektiv. Mot den eksisterende unionen satte han en an­nen. Han tok utgangspunkt i samarbeidet mellom de skandinaviske arbeiderorganisasjonene og sa: «Der har vi lidt om senn begyndt at lægge grunden til en ny union, en union, som skal hvile paa en bre­dere og fastere grundvold end den nuværende - nemlig paa poli­tisk frihed og social retfærdighet. Denne unionen skal hede fo lke- unionen.» 29

109

Arbeiderpartiets forholdsvis moderate nasjonale linje i unions- spørsmålet ble fastholdt framover mot 1905, mens begivenhetene dette året fikk nasjonalismen til å blomstre også her. Partiet tok av­stand fra all tale om våpenbruk, men sluttet seg ellers til Venstres aksjonslinje. Standpunktet ble slik uttrykt av partiets utsendinger på det svenske sosialdemokratiets landsmøte:

«Som socialdemokrater er vi paa vagt mod chauvinismen, men som saadanne er vi ogsaa gjennemtrængt af den følelse, at enhver nation maa, ligesom ethvert individ, ha ret til frit at leve sit eget liv og indrette sig som den vil.»30

Samtidig som Arbeiderpartiet bevarte et nært samarbeid med de svenske sosialdemokratene, sluttet partiet også klart opp om Chr. Michelsens samlingsregjering. Ett forbehold hadde partiet likevel som det er verdt å merke seg i vår sammenheng. Oppslutningen måtte ikke innebære at man nedla den innenrikske sosiale striden.

F.eks. skrev «Social-Demokraten» at det måtte være en selvfølge at partiforeningene holdt seg vekk fra de borgerlige fellestogene 17. mai:

«Er der enighed i det nationale spørsmaal i Norge, saa betyder det kun at vi er kommet op paa siden af de andre lande i selv- stændighedsfølelse; klassekampen er dermed ikke afgjort. Alle dens spørsmaal er fremdeles uløste.»31

N å var det nok atskillige partimedlemmer - slik Lange sier - som ble revet med av den nasjonale stemningen og likevel deltok i fellestogene 17. mai. Og jubelen for 7. juni vedtaket, som oppsa unionen med Sverige, var allmenn også innen Arbeiderpartiet.

I forlengelsen av det kan det også være grunn til å merke seg et perspektiv «Social-Demokraten» anla på denne begivenheten:

«Som folket nu staar enigt i hævdelsen af sin nationale ret og internationale rang, saaledes gaar vi ogsaa mod den store samling, som gir arbeiderne deres økonomiske ret og sociale rang. For dette skal der bli større plads i det nye Norge end der var i det svunde unionens aarhundrede.»32

En ting her er håpet om å videreføre - slik må det vel forstås - den nasjonale frigjøring med arbeiderklassens økonomisk-sosiale

110

frigjøring. Mer problematisk i vår sammenheng er henvisningen til «den store samling». Hva lå i dette perspektivet? Hvordan skal vi forstå det?

En mulig tolkning er at det sikter til håpet om at stadig flere og til sist et flertall skulle slutte seg til, samle seg i Arbeiderpartiet og om dets sosialistiske målsetting.

En annen mulighet er å se dette som en ouverture til en klasse- samarbeidspolitikk. I så tilfelle oppstår muligens en motsetning til utsagnet ovenfor om at «klassekampen» ikke var slutt.

Noen nærmere undersøkelse av Arbeiderpartiets ideologiske plattform eller strategi på denne tiden er ikke foretatt, så vi m å her nøye oss med å reise problemet.

Et uttrykk for at nasjonalismen uansett nok var noe betinget innen arbeiderbevegelsen har vi i en av Kristianias fagforeninger. Høsten 1905 hadde Jerndreiernes Fagforening årsfest med bl.a. opplesning av en prolog. Den angrep de «norsk-norske tunger» som krevde oppreisning for «ydmygelsen» i forbindelse med Karl- stad-forhandlingene. Opp mot denne sjåvinismen satte prologen ar­beidernes samhold over landegrensene:

«Vi som er jernfolk vil smede og dreie en skinnende staalring saa hel og kompakt, at den kan «ydmygelsen» heltud opveie og bli om vor frihed den tryggeste vagt.- Vi passer den ind som et led i en kjæde,

der omslynger verden; vi ved den skal bli i stormveir og stille, i modgang og glæde en fa st og urokkelig fredsgaranti.» 33

Internasjonalisme i mellomkrigstidenUnionskampen hadde først og fremst inneholdt den ene dimensjo­nen ved det nasjonale spørsmål, slik vi her har definert det, nemlig den innenrikske eller den som gikk på forholdet nasjon/klasse. Riktignok hadde også det internasjonale aspekt - dvs. den inter­nasjonale arbeidersolidariteten - blitt aktualisert gjennom samar­beidet mellom den svenske og den norske arbeiderbevegelsen, men denne siden av spørsmålet hadde ikke vært den sentrale.

111

Annerledes kom det til å stille seg de neste par-tre tiårene. Da var det nettopp den internasjonale dimensjonen som fikk størst betyd­ning. Dette hadde i første omgang sammenheng med verdenskri­gens utbrudd i 1914. De fleste sosialistlederne støttet da sine re­spektive regjeringer og militærbevilgningene i stedet for å satse på den internasjonale arbeidersolidariteten og forsøke å stanse krigen. Dette vakte sterk reaksjon i store deler av den europeiske arbeider­bevegelsen, og førte dessuten til at II.Internasjonale gikk i oppløs­ning. I neste omgang førte reaksjonene til planer om å danne en ny internasjonal sosialistorganisasjon, med en fastere oppbygging enn den gamle. Planene hadde bl.a. sammenheng med forventningene om at krigsavslutningen skulle føre med seg revolusjonære ut­brudd i store deler av Europa. I en slik situasjon gjaldt det jo iflg. tradisjonell sosialistisk teori34 å opptre mest mulig samlet og koor­dinert og følgelig trengte man en fasttømret organisasjon til å fore­stå koordineringen.

Planene kom først og fremst til uttrykk i den såkalte Zimmer- wald-bevegelsen, der bl.a. Lenin stod sentralt. Med den russiske re­volusjonen i 1917 fikk bevegelsen en kraftig stimulans, og i 1919 ble det dannet en ny internasjonale i Moskva. Den ble kalt den tredje eller den kommunistiske internasjonale, gjerne forkortet til Komintern.

Det norske Arbeiderpartis venstrefløy hadde deltatt aktivt i Zim- merwald-bevegelsen og bl.a. oppnådd at partiet i 1916 uttalte sin tilslutning til dens prinsipper. Etter at venstre-fløyen i 1918 hadde overtatt ledelsen av partiet, var det dermed naturlig at Arbeiderpar­tiet sluttet seg til denne nye internasjonalen.

Medlemsskapet viste seg imidlertid å bli meget problematisk. Det politiske grunnlaget for internasjonalen var omstridt og førte til splittelser i hele den internasjonale sosialistiske bevegelse. For det første ble det gamle II.Internasjonale gjenopprettet under betegnel­sen Sosialistiske Internasjonale (SAI). For det andre kom i de fleste lands sosialistpartier venstrefløyen i mindretall, gikk ut og dannet egne partier i tilknytning til Komintern.

I Norge gikk i første omgang høyrefløyen ut og dannet Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) i 1921. Grunnen var nett­opp at Arbeiderpartiet vedtok å godta medlemsbetingelsene i Ko­mintern - de såkalte Moskva-tesene.

112

I neste omgang fulgte en ny partisplittelse. Den medførte at Ar­beiderpartiets medlemskap i Komintern ble opphevet og at et nytt parti, Norges Kommunistiske Parti (NKP) så dagens lys.

Det vil her føre for langt å gå inn på de nærmere omstendighe­tene omkring denne utviklingen. Viktig i vår sammenheng er det imidlertid å fastholde at den internasjonale orienteringen i disse årene ble grunnfestet i norsk arbeiderbevegelse, trolig også i arbei­derklassen, på en kanskje enda sterkere måte enn tidligere.

Videre skal vi merke oss at denne internasjonale orienteringen hadde fått sin konkrete forankring i den nye sovjet-staten i Russ­land. Solidariteten med den russiske revolusjonen og den nye «ar- beiderstaten» var både sterk og dypfølt. Trolig bestod den av to ho­vedkomponenter i gjensidig vekselvirkning. Den nye statens sosia­listiske grunnlag gjorde det naturlig med solidaritet fra sosialister. Samtidig understreket dens svakhet, jfr. intervensjonene fra stor­maktene, den nye statens behov for støtte.

Til dette kom den sosialistiske arbeiderbevegelsens egeninteresse. Den nye Sovjet-staten var for mange et bevis på at deres egen poli­tiske kamp - for sosialisme - nyttet. Dels framstod den som bevis på at samfunnsomveltning faktisk var mulig, dels på at sosia­lisme som system ikke bare var en utopi, men at det kunne bli vir­kelighet. Å forsvare denne staten ble dermed å forsvare også den egne politiske kampen.

Til dette kom det potensialet for hjelp til den egne politiske kam ­pen som også lå i den nye staten, dersom den greidde å overleve. I 20-årene stod dette momentet lite sentralt, ikke minst p.g.a. Sovjet­statens svakhet, men i 30-årene ble det viktig i form av Sovjet som bolverk mot fascismen.

Et tydelig uttrykk for den internasjonale orienteringens styrke generelt og forankringen i Sovjet-staten spesielt har vi bl.a. i den sterke reaksjonen innen Arbeiderpartiet omkring årsskiftet 1922 - 23 mot sentralstyrets (foreløpige) vedtak om å gå ut av Ko­mintern. Kommunistparti-fraksjonens satsing på partisplittelse høs­ten 1923 og NKPs anselige størrelse den første tiden kan også trek­kes fram i denne forbindelse. Begge forhold ses som tegn på at den internasjonale orienteringen fortsatt var sterk.

På samme måte kan vi tolke Arbeiderpartiets uttalte vilje til å fortsette samarbeidet med Komintern også etter bruddet og dets

113

famling etter andre internasjonale tilknytningspunkter da Komin- tern-samarbeid viste seg umulig.35 Begge deler må ses som forsøk på å etterkomme krav fra en stor del av medlemmene. Styrken i so­lidariteten med den russiske revolusjonen og den nye Sovjet-staten framgår ennvidere av holdningene i spørsmålet om fagbevegelsens internasjonale forbindelser. Ett uttrykk for orienteringen har vi i avstemningen om LOs internasjonale organisasjonstilknytning i 1924. Det som ble lagt fram som alternativer gjaldt kun den kom ­munistiske faglige internasjonalen, og valget stod mellom enten fullt medlemskap eller samarbeid på fritt grunnlag. Noe annet al­ternativ, var ikke aktuelt.

Poenget her er at den sosialdemokratiske delen av de faglige lederne ikke insisterte på å få med som alternativ også medlemskap i den sosialdemokratiske faglige internasjonalen (Internasjonal Fag­lig Central (IFC) eller Amsterdam-Internasjonalen, som den gjerne gikk under betegnelsen av). Dette kan bare forklares med at de ikke regnet med noen som helst mulighet for å få tilslutning til en slik linje blant tilstrekkelig mange av medlemmene.

En slik tolkning blir da også bekreftet av den nye debatten i sa­ken tre år senere. Da la LO-sekretariatet - med grønt lys fra det nysamlede Arbeiderpartiet - fram forslag om å melde LO inn i IFC, og innkalte LO-kongressen et år før tiden for å få det vedtatt. Reaksjonen fra grunnplanet var så sterk at Arbeiderparti-lederne gikk tilbake på sin tidligere godkjennelse og hev seg på reaksjons- bølgen, mens LO-sekretariatet så seg nødsaget til å trekke forslaget tilbake. Så sterk var reaksjonen i grunnorganisasjonene at det bare var med nød og neppe den sittende LO-formannen Halvard Olsen sikret sitt gjenvalg på kongressen. Dessuten vedtok kongressen å innlede samarbeidsforhandlinger med den russiske fagbevegel­sen.36 Også dette var tydelige tegn på den sterke internasjonale ori­enteringen og solidariteten med den russiske revolusjonen og «ar- beider-staten».37 At forhandlingene av flere grunner så løp ut i san­den og ble endelig begravet ved russernes såkalte «venstredreining» - «sosialfascismew-parolen og Strassburger-tesene - i 1929, er en

annen historie, som det vil føre for langt å berette her.

114

Nasjonalismeproblemet på nyttSå langt om den internasjonale orienteringen i norsk arbeiderbeve­gelse i mellomkrigstiden. Hva så med den innenrikske siden av det nasjonale spørsmål i samme tidsrom? Også her står vi overfor en helt ny dimensjon. Tidligere hadde jo arbeiderbevegelsen blitt an­grepet for ikke å være nasjonal nok, for å være unasjonal eller fed- relandsløs. Nå het det fra borgerlig hold at den var «ntz-nasjonal, var en direkte trussel mot nasjonen og de nasjonale verdier. U t­gangspunktet for dette var bl.a. en definisjon av sosialisme som anti-nasjonal eller altså at begrepet nasjonal ble tolket som ensbety­dende med anti-sosialistisk.38 Det fremgår f.eks. av navnene på de organisasjonene som uttrykkelig var dannet for å bekjempe den so­sialistiske arbeiderbevegelsen: Den nationale legion, Fedrelandsla­get, Vort Land, Nasjonal Samling.

Dels faller dette inn i et internasjonalt mønster og har samm en­heng med fascismens framvekst i Europa. «En ekstrem nasjo­nalisme var et fellestrekk - et grunnleggende trekk - ved alle fa­scistiske tendenser og bevegelser i Europa,» sier Hans Fredrik Dahl.39 Iallfall i norsk sammenheng er det imidlertid verdt å merke seg at høyreekstremistiske grupper langt fra var alene om å utnytte nasjonal-begrepet mot sosialistbevegelsen, mot Arbeiderpartiet. Også de borgerlige partiene satte langt på vei likhetstegn mellom nasjonal og anti-sosialistisk, og det i stigende grad utover i 1920- årene.

Noe av forklaringen på dette finner vi trolig i Arbeiderpartiets radikalisering og medlemsskap, om enn kortvarig, i Komintern. Når det er sagt, er det på den annen side verdt å holde fast at høy­depunktet i denne typen «nasjonal» agitasjon i tid kom langt etter at Arbeiderpartiet hadde forlatt Komintern og partiets radikale profil hadde blitt mindre markert. Klimaks i agitasjonen ble nådd under valgkampen i 1930 - om vi da ikke regner med Quisling-aksjonen sommeren og høsten 1932.40

Hvorfor nettopp 1930? En del av forklaringen kan kanskje søkes i det internasjonale politiske klima, i de allmenne politiske kon­junkturene. I annen halvdel av 1920-årene var nasjonalistisk hets mot den sosialistiske arbeiderbevegelsen et velkjent fenomen. De mest nærliggende eksemplene utenfra er kanskje bruken av det for-

115

falskede «Sinovjev-brevet» i den engelske valgkampen i 1924 og det såkalte «kosakk-valget» i Sverige i 1928. I begge tilfellene ble Sovjet-Russland brukt som trussel og skremmebilde mot arbeider­partiene i en sterkt nasjonalistisk farget kampanje.

Om vi så skal vise til innenlandske faktorer i en forklaring på 19 30-valgkampens form, er det rimelig å trekke fram Arbeiderpar­tiets store valgfremgang i 1927.1 den lå en trussel om næ rt forestå­ende Arbeiderparti-flertall i Stortinget. Så å si over natten ble det en nærliggende hovedoppgave for de borgerlige partiene å hindre noe slikt. Hvordan kunne det gjøres? Hvordan kunne man hindre at så store deler av de brede lag av folket stemte Arbeiderpartiet at par­tiet erobret stortingsflertallet? To muligheter forelå. Én var å lage et slikt skremmebilde av partiet at folk av den grunn holdt seg unna. Den andre var å finne et nytt mobiliseringsgrunnlag for de borger­lige partiene selv.

Det var her det nasjonale kom inn. All erfaring både ute og hjemme tilsa at brede lag av folket kunne appelleres til på et nasjo­nalistisk grunnlag. Ved å stemple Arbeiderpartiet som unasjonalt hadde man håp om å slå to fluer i en smekk. I tillegg kom Grøn- lands-saken som et positivt nasjonalt appellgrunnlag for de borger­lige selv.

N år det så gjelder selve valgkampen 1930, ble den nasjonale agi­tasjonen mot arbeiderbevegelsen ikke bare kjørt fram av de borger­lige partiene. Fedrelandslaget gjorde seg sterkt gjeldende og m å tro­lig få en stor del av æren for den meget anselige borgerlige valg- fremgangen som nå fant sted.

Et noe spesielt innslag i valgkampen er kanskje også verdt å nevne i vår sammenheng. Det gjaldt offentlige beskyldninger mot Arbeiderpartiet fra en framtredende general om at partiet samlet våpen og forberedte væpnet kamp. Dette ble brukt som et nytt bevis på partiets angivelige anti-nasjonale holdning. Først senere ble det klart at grunnlaget for det hele var rent oppspinn og uten fnugg av sannhet. Da hadde historien imidlertid gjort sin virkning og valget blitt avgjort i de borgerliges favør. Her har vi det med en norsk parallell til det engelske Sinovjevbrevet og det svenske kosakkvalget å gjøre.

116

Nasjonalbegrepet problematisertSett fra arbeiderbevegelsens side gjorde anti-sosialistenes annekte- ring av det nasjonale at den gamle skepsisen til nasjonalismen ble styrket. For øvrig tok svaret på de borgerliges aktive politiske bruk av det nasjonale tre former.

For det første hevdet Arbeiderpartiet at de borgerliges politisk- nasjonale agitasjon ikke var ekte. Den var i stedet et skalkeskjul for klasse-interesser. I en landsmøteuttalelse fra 1930 het det f.eks.:

«Partie vil av all si evne styrke solidaritetskjensla hos det arbe­idande folk, og det vil såleis reise den sanne nasjonaltanken i motsetning til den som nyttar nasjonale talemåter i tenesta for klasseformål.»41

Vi aner Kohts hånd bak formuleringen, og den er da også helt i tråd med noe han hadde skrevet flere år tidligere, i 1923:

«Vi m å hugse på at nasjonaltanken frå fyrsten er fødd hjå yverklassene; (. . .) Det er då naturleg at nasjonaltanken enda ber merke av upphave sitt og altfor titt blir nytta til å tena yverklassepolitikk.

Det er slik nasjonaltanke dei i utlande kallar «nasjonalis­me», og det er inkje underleg i at arbeidarklassene reiser seg imot den. Det er yverklasse-interesser som skaper «nasjonale» krav i slikt som landevinnings-politikk, koloni-politikk og toll- krig; yverklassa prentar sine kriger og sine æreverk inn i folke som dei sanne nasjonale minna, og held sitt mål uppe som det einaste «fine» og nasjonale. So lenge yverklassa rår for det nasjonale, vil ho nytte det u t til bate for si eiga makt, økono­misk og åndeleg, og just difor gjør ho det til «nasjonalisme», ein som ikkje nøgjer seg med sin eigen rett, men bryt seg inn på andre. ( . . . )

Yverklassene tek ikkje nasjonale umsyn i den meininga at dei reknar med det som er til bate for heile folke; dei tenkjer - heilt naturleg - fyrst og fremst på sin eigen vinning, kjen­

ner den som den sanne nasjonale vinningen. Likso naturleg er det då at underklassene ikkje lett kan kjenne seg heime og rot- bundne i slikt eit samfund.»42

117

Så langt Koht, som bl.a. konkluderte med å sette opp som m ot­setningar «yverklasse-nasjonalismen» mot den «demokratiske nasjonaltanke». Den politiske funksjonen til denne typen nasjo­nalisme, var altså ifølge Koht å dekke over og legitimere «klassefor- mål».

At den også kunne anta en helt spesiell form i den forbindelse ble klart erkjent innen arbeiderbevegelsen. Slik formulerte Torgeir Vraa dette i 1930:

«I ly av nasjonalfølelsen, under dekke av fedrelandssvadaen og feststemningen vil de borgerlige partier søke de brede m as­ser trukket med i borgerskapets kamp mot arbeiderklassen.»43

Arbeiderbevegelsens svar nr. to på den borgerlige «nasjonale» agitasjonen, var at det egentlig var arbeiderklassen og arbeiderbe­vegelsen som nå var bærer av de sanne nasjonale interesser.

Også dette synspunktet ble klarest utformet hos Koht og det er knyttet til et grunnleggende trekk i hans historiesyn. Kort og skje­matisk gikk det ut på at forskjellige samfunnsklasser i tidens løp etter tu r hadde vokst fram til samfunnsmakt og dermed til å bli bæ ­rer av det nasjonale. I utgangspunktet hadde det vært adel og em- bedsstand, borgerskapet fulgte, og deretter på 1800-tallet bøndene. N å var det den siste klassen, arbeiderklassen, som stod for tur til å komme med i samfunnslivet og dermed fullføre den nasjonale vek­sten, mente Koht.

Koht refererte i den forbindelse til Marx og Det Kommunistiske Manifest. Det er tydelig at han her oppfattet seg å være helt i overensstemmelse med marxistisk tenkning. Det samme gjorde øy­ensynlig Edvard Bull (d.e.). I en artikkel «Socialismen og fedrelan­det»44 fra 1929 tok han utgangspunkt i samme sitat fra Manifestet som vi gjorde innledningsvis og koblet det til den aktuelle sam ­funnsutviklingen:

«Det som i denne henseende er skjedd siden Det Kommunis­tiske Manifest ble skrevet, og som navnlig holder på å skje nettop i vårt land i de årene vi nu gjennemlever, er proletaria­tets utvikling til det som Marx og Engels kalte en «nasjonal klasse».»

118

Bull redegjorde for hva han mente med dette slik:

«I dette begrep «nasjonal klasse» ligger flere ting. For det før­ste at proletariatet utvikler seg til å omfatte noget meget mer enn industriarbeiderne, til å bli hele «det arbeidende folk».

For det andre at det blir sterkt og bevisst nok til å ta den po­litiske makt.»

Historiens gang og arbeiderbevegelsens politikkBull karakteriserte synspunktene sine slik:

«Det første er iøinefallende nok for alle. Fiskere, småbønder, skogs- og landarbeidere, funksjonærer strømmer i masser til arbeidernes politiske parti; de begynner å organisere sig øko­nomisk på en lignende måte som industriarbeiderne; de be­gynner å føle sine egne interessers uforsonlige motsetning til privatkapitalismen; de begynner oven i kjøpet å forberede økonomisk organisasjon både av produksjon og omsetning på anti-kapitalistisk - vi kan vel ennu ikke våge å si «socialis- tisk» - grunnlag. Det vil si, disse lag av folket rykker bevisst og villende inn i proletariatets rekker, utvider «proletariatet» til å omfatte «folket».

Det andre er kanskje enda tydeligere - proletariatets politi­ske makt er i ferd med å bli større enn borgerskapets.»

Bull mente med andre ord at M arx’ framtidsvisjon om at prole­tariatet måtte bli en «nasjonal klasse» var i ferd med å oppfylles grunnet i to forhold. Det ene var at andre befolkningsgrupper alli­erte seg med eller gjorde felles sak med arbeiderklassen politisk og også satset på sin egen anti-kapitalistiske - mot sosialistisk tende- rende - næringspolitikk. I tillegg til selve organiseringsbestrebel- sene siktet han med det siste trolig til bondeorganisasjonenes pågå­ende aksjon for å få produsentkontroll med omsetningen av jord­bruksprodukter. Den resulterte jo i neste omgang i Omsetningslo- ven av 1930 og opprettelsen av sentralsystemet og altså i at bønde­nes krav ble tatt til følge.45

Det andre leddet i Bulls tese om arbeiderklassens framvekst til «nasjonal klasse», den politiske dimensjonen, gikk trolig på valgre-

119

sultatet i 1927, tilstrømningen av velgere til Arbeiderpartiet og med det varslene om parlamentarisk flertall i neste omgang.

Hvorvidt Bull med dette faktisk var i samsvar med Marx kan diskuteres. For hva mente egentlig M arx med uttrykkene «nasjonal klasse» og «politisk makt»? En slik diskusjon vil imidlertid her føre for langt. Vi skal bare fastholde at også Bull som Koht så arbeider­klassen som den nye nasjonale klassen og som bærer av det egent­lige nasjonale.

Arbeiderbevegelsens tredje og siste svar på den borger- lig-«nasjonale» agitasjonen var et program for å omdefinere nasjo- nalbegrepet. Koht46 sa det slik:

«Programme er å gje arbeidaren fedrelande att, og då blir han og nasjonal, men visseleg på ein annan og betre måte enn dei gamle yverklassene.»

Det han hadde i tankane var «å stelle det soleis i fedrelande so kvar mann kann trives og une der. ( . . .) , gjøre fødeslande til eit fed­reland, ein heim for dei alle. Og dermed har nye nasjonale ideal vakse fram - ein nasjonaltanke som fo r dlvor reknar m ed heile nasjonen.»

Ole Øisang tok opp denne tråden og snakket om hvordan det måtte gjøres, nemlig gjennom å avskaffe kapitalismen og slik opp­heve «det klasseherredømme, som i virkeligheten spalter nasjonen, og dermed fullbyrde den nasjonale enhet. Først dermed vil alle mennesker i vårt land føle sig som likeberettigede medlemmer av nasjonen, først da vil ordet fedreland være en realitet og en kjær sannhet for oss alle.»47

En sosialistisk nasjonalbevissthetBull førte deretter denne problematikken videre ved å sam m en­likne arbeiderklassens framvekst med i sin tid borgerskapets. Bor­gerskapet hadde vært «bærer» «av en ny produksjonsform, den ka­pitalistiske, og av nye idéer, de liberale, og den skreve 'nasjonens' historie slik at det så ut som om utviklingens sluttmål var bourgeoi- siets seier». N å var det arbeiderklassen som arbeidet fram «en ny produksjonsform, den socialistiske, og et nytt idékompleks, samfø-

120

lelsen, solidariteten-, den vil også skrive en helt annen historie enn bourgeoisiet gjorde». Og Bull fortsatte:

«Arbeiderklassens begrep om hvad en 'nasjon’ er m å derfor bli fundamentalt forskjellig fra bourgeoisiets - så forskjellig at vi vel før eller siden får bruk for et nytt ord til å betegne det vi mener. Og det er farlig for oss å la oss innfange av for- gjengernes, motstandernes, nasjonale fraseologi.»48

For Bull var tanken at det nasjonale måtte kobles til sosialismen, men han bare så vidt antydet på hvilken måte en slik kobling kunne foregå.

«En sosialistisk nasjonalbevissthet kan ikke bygges op på romantiske forestillinger om en svunnen storhetstid, hvis stor­het bestod i konge, kirke, krig, høvdinger, vikingtog og skal­dekvad, eller på bygde-isolasjon i førkapitalistisk produksjon uten nevneverdig omsetning. Den m å bygges op på felles rett og felles plikt i et arbeid som alltid fører fremover, og som alltid står i tett forbindelse med det arbeid som gjøres utenfor vårt eget land.»49

I tillegg til å være en fornektelse av mye av innholdet i den bor- gerlig-nasjonale agitasjonen, var dette en påpeking av at en form for internasjonal arbeidersolidaritet måtte være ett element i et sosi­alistisk nasjons- eller nasjonalbegrep.

Bulls konklusjon på dette var at arbeiderklassen både hadde

«rett og plikt til å hevde sig selv som den virkelige nasjonale bevegelse i landet», men at den bare kunne gjøre det «ved å fornye idéinnholdet i ordet 'nasjonal'».50

Tanker i en noe annen retning enn Bulls, men godt innen samme forståelsesramme kom Johan Nygaardsvold51 med i Stortinget i 1932:

«Fedrelandet - ( . . . ) Hvad forbinder de to klasser, kapitalist- klassen og arbeiderklassen, med det begrep? For kapitalist- klassen betyr i praksis fedrelandet hele verden, helst der hvor de kan tjene mest penger ved sin kapital.»

121

For det sviktet de gjerne nasjonale hensyn, mente Nygaardsvold og konkretiserte det slik:

«Lønner det sig bedre for den å flytte sine penger over fra det ene landet til det annet land, ja så gjør den det. Her er ikke no- gen fedrelandsgrenser eller fedrelandsbekymringer som hefter dem. Lønner det sig for deres innsatte kapital å overføre fabri­kasjonen av ting fra et land til et annet, så gjør de det uten hensyn til fedrelandsinteresser. Og lønner det sig for dem, en­ten ved øket profitt eller ved at de kan snyte sig unda litt skatt til sitt elskede fedreland, så fører de sine skibe over fra dette land og om det så er til en negerrepublikk under dens flagg. Det er kapitalistenes fedrelandskjærlighet og fedrelandsforstå- else.»

Hånlig og full av forakt var Nygaardsvolds framstilling av «kapi- talistklassen». Opp mot denne stilte han en ganske annerledes posi­tiv beskrivelse av arbeiderklassen:

«Men arbeiderklassen, hvad mener den med begrepet fedre­land? Under det begrepet inngår for dem gården, heimen, gård og grunn, hus og heim, arbeid så familien kan få leve, klær til sig og til barna, så de skal slippe å fryse gjennom svarte vinteren, kort sagt retten til å leve ved sitt arbeid og få det daglige utkomme i det land hvor man er fød t og hvor man føler sig å høre hjemme. Det er det fedrelandsbegrep som vi forfekter.»

Nygaardsvold hevdet altså at borgerskapet så langt fra å være mest nasjonalt, til dels var direkte unasjonalt, og også han så det slik at det var arbeiderklassen som egentlig var nasjonal.

Som oppsummering kan vi si at arbeiderbevegelsen hadde tre former for svar på den borgerlig-«nasjonale» agitasjonen i mellom­krigstiden. Borgerskapet var ikke egentlig nasjonalt, til dels unasjo­nalt. Arbeiderklassen var den egentlig nasjonale klassen. Og nasjo- nalbegrepet måtte gis et nytt innhold.

17. mai-problemetDenne prinsipielle holdningen lå fast gjennom hele perioden med

122

vekslende aktualitet. Samtidig har Hans Fredrik Dahl påvist en klar glidning i arbeiderbevegelsens holdning til de nasjonale verdier på ett bestemt felt, på spørsmålet om de nasjonale symboler, særlig flagg og merkedager.

Med de borgerlige framstøtene for å annektere de nasjonale ver­dier utover i 20-årene fulgte øyensynlig også tendenser til å annek­tere 17. mai, bl.a. gjennom borgertog og festtaler med brodd mot arbeiderbevegelsen. Arbeiderbevegelsen reagerte for det første med å trekke seg tilbake til egne tilstelninger, som f.eks. Oslo-arbei- dernes 17. mai-stevne på Ekeberg. Iallfall i 1930 ble dette fulgt opp med boikott-paroler m ot de «borgerlige arrangements».

Den andre reaksjonsmåten var å motvirke den borgerlige annek- teringen, slik f.eks. Torgeir Vraa forsøkte i Drammen i 1930. Han kritiserte arrangørene av borgertoget for ikke å ha invitert fag­foreningene og i debatten om dette skrev han52 bl.a.:

«Det er mange som har opfattet vår aksjon m ot borgertoget som en aksjon mot 17. mai. Intet er mer feilaktig enn dette. Når vi har tatt kampen op mot borgertoget, så er det fordi vi mener at den 17. mai fortjener å bli feiret av alle parter, av ar­beidere og borgerlige. Det er de borgerlige som ødelegger 17. mai. Så lenge 17. mai ble feiret på en nøitral måte, var den alles dag - når borgerpartiene nu ruster til demonstrasjons­tog, så blir det altså kamp om dagen. Arbeiderne er ikke til sinns å la nasjonaldagen utnyttes av overklassen.»

Vraa siterte også Halden Arbeiderblad, som hadde skrevet at det var en «feil at arbeiderne uten sverdslag har gitt 17. mai ifra sig».

Et tredje og mer offensivt svar var for arbeiderbevegelsen selv å sette sitt preg på den alminnelige (eller i deres forståelse den borger­lige) feiringen av dagen. Det har vi et eksempel på i vedtaket Arbei- derpartiflertallet fikk fattet i Oslo Kommunestyre iallfall i 1929 og 1930 om at kommunale bevilgninger til 17. mai-komiteen skulle gjøres avhengig av tillatelse til også å bruke røde flagg i barnetoget. (17. mai-komiteen nektet, og baserte seg i stedet på private pengebi­drag til arrangementene.)

Den mest ytterliggående reaksjonen var regelrett å fornekte fed- relandsdagen og alt dens vesen, slik f.eks. AUF-formannen A rn­finn Vik gjorde i 1931:

123

«Mer og mer har den tanke slått igjennem innenfor norsk ar­beiderbevegelse at klassebevisste arbeidere skal ikke ha noget med 17. mai-festlighetene å gjøre. Men det er ofte som om vi hadde ond samvittighet av den grunn. ( . . . ) Vi har simpelthen ikke m ot til å stå frem, slå oss på vårt bryst og si: Ja vel vi er fedrelandsløse, og vi er stolte av det! Ikke bare bryr vi oss ikke om deres patriotisme, men vi vil bekjempe den i hvilken form vi så enn møter den.»53

(Jeg forstår Vik slik at han mente arbeiderbevegelsens folk burde stå fram slik.)

Det var for så vidt i tråd med en slik synsmåte når Tranm æl så sent som i 1934 skrev at arbeiderklassen hadde «ingen særlig op- fordring til å reformere 17. mai».54

NyorienteringMen holdningene endret seg. I kjølvannet av regjeringsmakten fra 1935 fulgte også debatt om det nasjonale spørsmål. Først påpekte Koht at arbeiderklassen nå var i ferd med å fullføre den nasjonale vekst. Følgelig hadde «vi sosialister vel så god rett som dei andre til å høgtide 17. mai».55

Ole Øisang fulgte opp. N å måtte arbeiderbevegelsen snart gjøre seg ferdig med den «bitre mindreverdighetsfølelse» overfor de nasjonale verdier og erstatte den med en «positiv innstilling». Sær­lig var det spørsmål om ikke tiden var inne for arbeiderklassen til å rykke ut og sette sitt preg på nasjonaldagen. Dessuten mente han at arbeiderbevegelsen burde ta i bruk også norske flagg i sine stevner og demonstrasjonstog.56

I dette siste fikk han støtte av Nygaardsvold. Etter at hans regje­ring hadde proklamert 1. mai som offisiell flaggdag, oppfordret han arbeiderne til også å bruke norske flagg denne dagen.57

M artin Tranmæl advarte i første omgang mot en nasjonal nyori­entering i arbeiderbevegelsen på det «borgerlig-nasjonale» grunn­lag, men så kom Trygve Bratteli. I 1936 stilte han spørsmålet: «Et­ter 17. mai. Skal vi la dagen avvikles, eller skal vi erobre den?» For sin egen del ga han svaret «ta dagen og gi den nytt innhold».58

I 1937 fikk denne parolen gjennomslag. Dette året ble det for

124

første gang alminnelig å ha med norske flagg i 1. mai-togene. Der­etter tok arbeiderbevegelsens folk i en rekke kom m uner med Oslo i spissen hånd om 17. mai-arrangementene. Og for første gang i Tranmæls redaktørtid stod referatet fra dagen som førstesideopp- slag i Arbeiderbladet. Det var dessuten uten den vanlige beske lederkommentaren.

Tranm æl59 begrunnet snuingen med «arbeiderbevegelsens sterke vekst og voksende innflytelse ( . . . ) Arbeiderklassen (var) ikke lenger utenfor». Videre hadde «de tidligere landevinninger på det politiske og nasjonale område stor betydning» for kampen for arbeiderbevegelsens endelige mål «økonomisk, sosial og kulturell frigjøring for hele folket».

Som Koht tidligere ga også Tranmæl nå uttrykk for at å virkelig­gjøre dette var å «fullføre Eidsvoll-verket». Det stod slik for Tran­mæl at selvstendighetskravet hadde blitt gitt opp på halvveien i 1905 ved at det ikke hadde blitt videreført til økonomisk frihet. Slik videreføring var det arbeiderbevegelsen tok mål av seg til.

Når arbeiderbevegelsen en tid hadde aw ist de nasjonal symbo­ler, var det nødt og tvungent p.g.a. borgerskapets politikk. Ved at arbeiderbevegelsen ifølge Tranmæl nå selv hadde blitt den domine­rende faktor i samfunnslivet - øyensynlig gjennom regjerings­makten - hadde det blitt skapt en ny politisk situasjon, som gjorde overflødig den foregående bruddlinjepolitikken på det nasjonale (symbol-) området.

KonklusjonDen arbeiderbevegelsens selvforståelse og vurdering Tranm æl her uttrykker, kan jeg langt på vei dele. Samtidig vil jeg tilføye en presi­sering. Den er knyttet til begrepet «nasjonal». Så langt jeg har over­sikt over, hadde arbeiderbevegelsen aldri aw ist den delen av det nasjonale som var knyttet til folkets kultur, folkelige kulturytringer og -tradisjoner. Skepsisen hadde først meldt seg ved overdreven dyrking eller romantisering i den forbindelse.

Direkte negativ hadde arbeiderbevegelsen derimot væ rt - i vekslende grad til forskjellige tider - til den delen av det nasjonale som hadde sterkt nasjonalistiske, «kraftpatriotiske» eller rent ut

125

sagt sjåvinistiske overtoner, særlig der det var tale om en brodd mot andre land eller folkeslag.

Det var helst på slikt grunnlag arbeiderbevegelsen avviste mye av mellomkrigstidens nasjonale argumentasjon eller retorikk. Et kroneksempel her er avvisningen av Grønlands-bevegelsen og Ny- gaardsvolds nyttårsønske i 1931 om at Norge måtte tape Grøn- lands-saken ved domstolen i Haag.

Denne typen avvisning ble selvsagt forsterket av den borgerlige bruken - eller misbruken - av det nasjonale i agitasjonen mot ar­beiderbevegelsen og mot sosialismen.

Arbeiderpartiets valgseier i 1933 viste bl.a. at denne borgerlige agitasjonen ikke hadde fått gjennomslag. Dette sammen med regje­ringsmakten i 1935 åpnet altså for den nyorienteringen i forhold til de nasjonale symboler, som vi har væ rt inne på.

Hva så med den andre dimensjonen vi startet ut med: arbeider­bevegelsens internasjonalisme? En hovedsak i den forbindelse er at den i utgangspunktet var knyttet til et klasseperspektiv. Så også i mellomkrigstiden.

Et eksempel er at Arbeiderpartiet gikk imot Norges innmelding i Folkeforbundet etter første verdenskrig. Forbundet ble sett på som en seierherrenes og kapitalens internasjonale, en organisasjon som den sosialistiske arbeiderbevegelsen intet burde ha å gjøre med. In­ternasjonalisme på galt klassegrunnlag, på galt politisk grunnlag, var ikke aktuell.

Et annet eksempel er Arbeiderpartiets forhold til Komintern. Det stilte seg i utgangspunktet solidarisk, men forlot altså organisasjo­nen dels i forsvar av sin selvråderett i indre anliggender, dels ut fra misnøye med utviklingen i Komintern selv fra og med slutten av 1922. Igjen var det politiske grunnlaget avgjørende.

Trass i bruddet fortsatte altså den internasjonale orienteringen å gjøre seg gjeldende - og da også i form av solidaritet med den rus­siske «arbeiderstaten». Dessuten viste jo internasjonalismen seg i at Arbeiderpartiet nå knyttet seg til organisasjonen av venstresosia- listiske partier og bl.a. gjennom den forsøkte å drive en slags brobyggingsvirksomhet mellom de to internasjonalene.60 Brobyg- gingsarbeidet fortsatte også etter at partiet igjen hadde forlatt orga­nisasjonen.61

Endelig kan vi føye til rekken av uttrykk for internasjonal orien­

126

tering arbeiderbevegelsens solidaritetsarbeid i forhold til fascismens ofre og motstandskjempere så vel i Tyskland som i Spania.62 Ikke minst hjelpearbeidet for venstresiden i den spanske borgerkrigen viste dessuten den internasjonale solidaritetens store utbredelse i medlemsrekkene.

I alt dette var internasjonalismen både arbeiderklasseforankret og politisk betinget. Det samme grunnlaget for internasjonalisme viste seg dessuten ved at arbeiderbevegelsen slett ikke støttet enhver form for internasjonalisme og til og med stilte seg direkte avvisende i enkelte sammenhenger. Det viste seg som vi har vært inne på i av­visningen av Folkeforbundet. Og det viste seg på nytt i slutten av 1920-årene. På grunnlag av den økonomiske integrasjonen som da pågikk internasjonalt, ble det fremsatt ideer om et Europas For­enede Stater. Spørsmålet ble riktignok foreløpig feid av banen igjen av den økonomiske krisen i 1930-årene, men en kommentar til pla­nene innen norsk arbeiderbevegelse viser nettopp hvordan interna­sjonalismen var politisk betinget. Kommentaren stod i Landsorga­nisasjonens Meddelelsesblad i 1929. Den avviste på samme tid det som var under oppseiling og pekte på alternativet.

«Mot tanken om Europas forenede kapitalistst&ter må arbei­derklassen stille sin internasjonale tanke om Europas forenede a rbeiderstater. »6 3

Under EF-kampen i begynnelsen av 1970-årene var dette fort­satt et hovedsynspunkt blant arbeiderbevegelsens motstandere av norsk medlemskap. Tilhengerne fordømte på sin side mye av mot- standsargumentasjonen som ytterliggående nasjonalisme på linje med den arbeiderbevegelsen hadde slåss m ot i mellomkrigstiden.

Kanskje kan vi konkludere med at det nasjonale spørsmål fort­satt eksisterer som politisk problem innen den sosialistiske arbei­derbevegelsen?

127

Noter1 Sitert etter Karl Marx, Verker i utvalg, bd. 4. Politiske skrifter, Oslo 1971, s. 782 Ibid., s. 236 note. 173 Halvdan Koht, «Kommunisme og nasjonaltanke», i: Syn og Segn, 1923, s. 3664 Marx, op.cit., s. 1395 Sitert etter Arbeidernes Leksikon, bd. 1, Oslo 1932, sp. 1396 Sitert etter Halvdan Koht (red.), Det norske Arbeiderpartis Historie, bd. I , Oslo 1937,

s. 627 Sitert etter Olav Kringen (red.), Det norske Arbeiderparti. Landsmøter. Beslutninger

og resolutioner, Kristiania 1910, s. 128 Meldinger i Social-Demokraten januar 18979 Knut Kjeldstadli, Jernarbeidere 1890 - 1940 (upublisert manus)

10 Om Tom Manns virke i britisk arbeiderbevegelse se f.eks. Henry Peiling, A History o f British Trade Unionism, London 1976, s. 89 ff. Referat av besøket hans finnes i So­cial-Demokraten 1897

11 Kaare Fostervoll, Arbeidarskandinavismen, Oslo 193512 Solveig Halvorsen, Skandinavisk steinhoggerforbund og faglig organisering blant

steinhoggerne i 1890-åra. Utrykt hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 198213 Koht (red.), op.cit., s. 102. Framstillingen her er skrevet av Halvard Lange, og jeg

bygger i det følgende i alt vesentlig på den.14 Kringen (red.), op.cit., s. 9 f. Understreket av jb15 Ibid., s. 1016 Koht (red.), op.cit., s. 13717 Rolf Danielsen, «Samlingspartiet og unionen», i: Historisk Tidsskrift, bd. 41, 1962,

jfr. Rolf Danielsen, Det Norske Storting gjennom 150 år, Oslo 1964, s. 370 ff.18 Koht (red.), op.cit., s. 13719 Ibid., s. 138

En spesiell forklaring på denne Bergens-holdningen bringer Nils Langhelle når han i sin hovedoppgave Arbeiderforhold og arbeiderbevegelse i Bergen 1 8 8 8 - 1903 (u- trykt manuskript, s. 38) sier: «Som utlending og prinsipiell internasjonalist var han (Viktor Braune - jb) uberørt av de nasjonale lidenskaper som var så lett å vekke til live sist i åttiårene og i 90-årene. Braunes innflytelse m å nok tas med som forkla- ringsmoment hvis vi vil forstå Bergens-sosialistenes kjølige holdning til unionsspørs- m å le t. . . »

Den tyske filologi-studenten Braune oppholdt seg i Bergen fra 1887 til 1889 og «flere av bevegelsens ledende menn i Bergen fikk sin dåp» av ham (s.st., s. 39).

Samtidig var denne utlendingens innflytelse på den annen side nettopp nok et u t­trykk for den sosialistiske bevegelsens internasjonale forankring.

20 Kringen (red.), op.cit., s. 2621 Referat og sitater etter Koht (red.), op.cit., s. 16422 Halvard Lange, Fra sekt til parti, Oslo 1962, s. 6023 Ibid.24 Ibid., s. 6425 Kringen (red.), op.cit., s. 35 i26 Ibid., s. 4027 Ibid., s. 4528 Social-Demokraten, 18.5.1898 - Understreket av jb29 Social-Demokraten, 21.5.1898

128

30 Koht (red.), op.cit., s. 27531 Ibid., s. 27632 Ibid., s. 277 — Understreket av jb33 Kjeldstadli, op.cit. Hans referanse «Skarpe patrioter». Prolog ved Jerndreiernes fag­

forenings aarsfest den 7de oktober 1905, Arbeiderbevegelsens arkiv34 Jfr. f.eks. M arx’ stiftelsesadresse til I. Internasjonale, i Marx, op.cit., s. 13935 Egil Ertresvaag. Mellom Moskva og London. Det norske Arbeiderparti og de interna­

sjonale forbindelser 1923 -2 7 . Utrykt hovedoppgave i historie, Universitetet i Ber­gen 1972

36 Mer om denne utviklingen i Jorunn Bjørgum, Norsk Kjemisk Industriarbeiderfor­bund gjennom 50 dr, Drammen 1973, s. 1 2 3 -1 4 9

37 Jfr. f.eks. en resolusjon som ble enstemmig vedtatt på Norsk Kjemisk Industriarbei­derforbunds landsmøte i 1927-. «Ved sin optreden har den engelske regjering bevist, at den er en bitter fiende av de organiserte arbeidere i alle land. Den engelske regje­ring går i spissen for verdensreaksjonen i dens arbeide for å knekke den internasjo­nale arbeiderklasses organisasjoner, for derved å få fremmet sine profittinteresser.

I England vedtas undtagelseslover mot fagorganisasjonen. I Kina og koloniene op- løses de faglige organisasjoner og engelsk militær benyttes mot arbeiderne. De samme metoder blir anvendt av Englands broderregjeringer i de kapitalistiske land.

Som en hindring for verdensimperialismens vold og grusomhet står arbeider- og bonderepublikken Sovjet-Russland.

For å nedbryte denne hindring forberedes en imperialistisk krig mot Sovjet-Russ­land. Provokasjoner på provokasjoner er foretatt. De russiske sovjet-legasjoner er overfalt. Likeså det russiske handelshus «Arcos» i London. Den diplomatiske forbin­delse mellom England og Sovjet-Russland er avbrutt. Den russiske sendemann i Po­len er blitt myrdet, og i Sovjet-Russlands eget område planlegges og utføres terroris- tiske attentater.

Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbunds landsmøte vil på det kraftigste protestere mot Englands provokasjoner mot Sovjet-Russland.

Vi krever at den norske regjering stiller sig nøitral i de konfliktsforhold, som ved Englands optreden er inntrådt mellom England og Sovjet-Russland. Regjeringen må ikke være redskap i den engelske regjerings hender. I en kommende krig mellem de imperialistiske makter og Sovjet-Russland, stiller vi oss på de russiske arbeideres side, idet deres interesser og våre faller sammen.» Norsk Kjemisk Industriarbeider­forbunds landsmøteprotokoll 1929, s. 166

38 Den følgende framstilling bygger i vesentlig grad på Hans Fredrik Dahl, Fra klasse­kamp til nasjonal samling. Det norske Arbeiderparti og fedrelandet i 1930-årene, Oslo 1969

39 Ibid., s. 65 f.40 Jfr. Jorunn Bjørgum, «Arbeidsløshet og fascisme. Et perspektiv på Quisling og

Nasjonal Samling politikk i begynnelsen av 1930-årene», i TFAH, nr. 1, 198341 Sitert etter Dahl, op.cit., s. 3742 Koht, op.cit., (1923), s. 365 f. - Understreket av jb43 Sitert etter Dahl, op.cit., s. 41 - Understreket av jb44 Artikkelen stod i Arbeiderbladet 1929 og er gjenopptrykt i Edvard Bull, Historie og

politikk, Oslo 1933, s. 8 0 -8 345 Berge Furre, Mjølk, bønder og tingmenn, Oslo 197146 Koht, op.cit. (1923), s. 36647 Ole Øisang, Socialismen og fedrelandet. Arbeiderbevegelsen og det nasjonale spørs­

129

mål, Trondheim 1929, s. 28 - opprinnelig holdt som foredrag i Studentersamfundet i Trondheim

48 Bull, op.cit., s. 8249 Ibid. s. 8350 Ibid.51 Stortingsforhandlingene 1932, Tid.S.bd. 7 b, s. 2607 f. - Understreket av jb52 Sitert etter Dahl, op.cit., s. 4453 Ibid., s. 5454 Ibid., s. 6755 Ibid., s. 6956 Ibid., s. 7157 Ibid., s. 7458 Ibid., s. 76 f.59 Ibid., s. 88 f.60 Jfr. Ertresvaag, op.cit. De venstresosialistiske partienes organisasjon ble kalt «Det in­

ternasjonale informasjonsbyrå av revolusjonær-socialistiske partier» og holdt lenge til i Paris bl.a. under ledelse av Angelica Balabanoff.

61 Om denne politikken jfr. Det norske Arbeiderpartis beretninger: 1931, s. 48 - 50;1932, s. 50 - 54; 1933, s. 60 - 68; 1934, s. 51 - 52; 1938 s. 27 - 30

62 Se f.eks. Det norske Arbeiderpartis beretninger: 1933, s. 57 - 59; 1934, s. 45 f.,53 - 55; 1935, s. 40 - 42, 58 - 60; 1936, s. 81 - 83; 1937, s. 59

63 Landsorganisasjonens Meddelelsesblad 1929, s. 523