Sahar Delijani

Jacarandatreets barn

Oversatt av Heidi Grinde

Originalens tittel: Children of the Jacaranda TreeCopyright © Sahar Delijani 2013

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015Oversatt av: Heidi Grinde

Repro: RenessanseMedia ASSats: Type-it AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,1Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-5832-4

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til foreldrene mine

1983

Evin fengsel, Teheran

Azar satt på metallgulvet i kassebilen og krøp sammenmot veggen. Bilen svaiet i den svingete gaten, og hun

ble slengt fra side til side. Med den ledige hånden klamrethun seg til noe som kjentes som et rekkverk. Den andre låpå den harde, runde magen som trakk seg sammen og pres-set på så pusten hennes ble hivende og uregelmessig. En hetsmertebølge strålte ut fra et sted i korsryggen og bredte seggjennom kroppen. Azar gispet og grep tak i chadoren hunvar tullet inn i, så hardt at knokene hvitnet. For hver svingbilen gjorde, ble hun kastet mot veggene. For hver hump oghvert hull i veien gjorde kroppen et hopp opp mot taket,og det kjentes som om barnet i magen spente seg i forsvar.Bindet hun hadde for øynene, var vått av svette.

Hun løftet hånden og tørket svetten fra øynene. Huntorde ikke ta av seg bindet, selv om hun satt alene bak ibilen. Men hun visste at det var et vindu bak ryggen hen-nes. Hun hadde kjent glasset da hun krøp inn. Søster kunnesnu seg og se henne gjennom denne ruten, eller bilen kunnestanse så brått at Azar ikke fikk tid til å ta på seg bindet forøynene igjen.

Hun visste ikke hva som ville skje med henne hvis defant henne med utildekkede øyne, og hun ville ikke vite detheller. Fra tid til annen forsøkte hun å overbevise seg selvom at angsten som hadde krøpet inn i kroppen og skar seg

9

gjennom henne, var grunnløs – ingen hadde lagt hånd påhenne, dyttet henne, truet henne. Hun hadde ingen grunn tilå være så livredd for Søstrene og Brødrene, ingen håndgripe-lig grunn. Men så var det skrikene som fikk fengselsmurenetil å dirre, skrik som gjallet gjennom de tomme korridoreneog kunne vekke fangene om natten, eller bryte inn i samta-len mens fangene delte lunsjen mellom seg, og tvinge deminn i en anspent, sammenbitt taushet som vedvarte gjennomettermiddagen og kvelden. Ingen visste hvor skrikene komfra. Ingen torde spørre. Men det var smerteskrik, de skjøntesåpass. For det var ikke mulig å forveksle smerteskrik mednoe annet; dette var skrik fra en kropp der jeget hadde for-svunnet, en kropp som var knust, en formløs masse hviseneste tegn på at den var i live, var at den kunne splintrestillheten mellom fengselsmurene med voldsom kraft. Ogingen visste når det ville bli deres tur, når de ville forsvinnebortover korridoren og det ikke ville bli annet igjen av demenn hyl. De levde og ventet og fulgte ordre under en tung,truende sky, og alle visste at de ikke kunne unngå den i allevighet.

De dempete lydene fra en by i ferd med å våkne opptrengte inn i bilen gjennom en liten åpning et sted over hodetpå Azar: lemmer ble åpnet, biler tutet, barn lo, kunder pru-tet med gateselgere. Gjennom den innvendige ruten kunnehun også av og til høre prat og latter fra forsetet i kassebilen,uten at hun kunne skjelne ordene. Alt hun hørte, var at Søs-ter lo høyt av noe en av Brødrene fortalte. Azar forsøkte åstenge lydene fra forsetet ute ved å konsentrere seg om densummende støyen fra byen utenfor – hennes elskede Tehe-ran, som hun hverken hadde sett eller hørt på mange måne-der. Hun lurte på om det var mange forandringer i byen,nå når krigen mot Irak hadde vart i nesten tre år. Haddekrigsflammene nådd fram til Teheran? Rømte folk fra byen?Etter lydene utenfra å dømme, virket det som om alt fort-

10

satte som før – det samme kaoset, den samme høylytte kam-pen for tilværelsen. Hun lurte på hva foreldrene hennes drevmed akkurat nå. Mor sto nok i kø ved bakerbutikken, farensatte seg på motorsykkelen for å dra på arbeid. Når Azartenkte på dem, kjentes det som om noen tok strupetak påhenne. Hun løftet hodet, åpnet munnen på vidt gap og for-søkte å trekke inn luften som sivet inn i bilen gjennom ensmal åpning.

Hun kastet hodet bakover og trakk pusten voldsomt inn,så voldsomt at det sved i strupen, og hun måtte hoste. Hunknyttet opp den stramme knuten under haken og lot chado-ren gli ned fra hodet. Smerten kom tilbake, den skar gjen-nom henne som en hvitglødende geværkule, bilen humpetog svaiet, hun grep hardt om stangen, gjorde kroppen stivog forsøkte å holde ut. Azar prøvde å sette seg opp, hungrøsset ved tanken på å føde her på metallgulvet i en vare-bil som kjørte gjennom humpete gater, med Søsters sking-rende latter i ørene. Hun grep enda hardere om stangen ogforsøkte å ikke ense presset fra kroppens indre. Hun varfast bestemt på å beholde barnet inne i seg til de kom tilsykehuset.

I samme øyeblikk kjente Azar at noe strømmet ukontrol-lert ut mellom bena, og holdt pusten mens det rant nedoverlåret. Hun skjøv chadoren til side og kjente panisk på tru-sene med fingertuppene. Hun visste at vannet ville gå på eteller annet tidspunkt før fødselen, men ikke hva som komtil å skje etterpå. Betydde dette at fødselen var nær forestå-ende? Var det farlig? Azar hadde nettopp begynt å lese omsvangerskap og fødsel da de kom og førte henne bort. Hunskulle akkurat til å begynne på kapittelet om rier og foster-vann og hva hun skulle ta med seg til sykehuset, da de dund-ret på entrédøren hennes som om de ville slå den inn. Dendagen de halte henne med seg, hadde magen så vidt begyntå runde seg.

11

Hun bet tennene sammen mens hjertet slo vilt. Hun skulleønske moren hadde vært der så hun kunne forklare hva somskjedde. Mor med den dype stemmen og det snille ansiktet.Azar skulle ønske hun hadde noe av moren å holde fast ved,et klesplagg, hodesjalet hennes. Det ville ha hjulpet.

Hun skulle ønske Ismael hadde vært der og holdt hennei hånden og forsikret henne om at alt kom til å gå bra.Hun visste at han ville blitt redd, syk av bekymring, omhan hadde sett henne i en slik tilstand. Han ville ha stir-ret på henne med de klare, brune øynene som om han villesuge til seg smerten hennes, gjøre den til sin egen. For hamvar ingenting verre enn å se henne ha det vondt. Den gan-gen hun falt ned fra stolen hun hadde klatret opp på forå plukke druer fra en vinranke, og ble liggende og vri segpå bakken, ble han så forferdet at han nesten gråt da hantok henne i armene. Jeg trodde du hadde brukket ryggen,sa han etterpå. Jeg ville dø hvis noe skjedde med deg. Hanskjærlighet fikk henne til å føle seg sterk som fjell, urokkeligog udødelig. Hun trengte den altomfattende kjærligheten,de engstelige øynene hans, for når hun måtte berolige ham,greide hun alltid å berolige seg selv samtidig.

Hun skulle ønske faren hadde vært der så han kunnebåret henne ut i bilen og kjørt som en villmann til sykehuset.

Azar ble revet ut av tankene sine da bilen plutselig stan-set, hun snudde seg brått, som om hun kunne se. Selv ommotorduren hadde stilnet, hadde ingen åpnet døren ennå.Hendene krøp opp mot skautet, knyttet det fast igjen, trakkchadoren over hodet. Nok en skingrende lattersalve fra Søs-ter. Azar skjønte etter hvert at de ventet på at Bror skullebli ferdig med historien han fortalte. Hun ventet mens hunholdt den glatte kanten på chadoren fast med skjelvendehender.

Etter en liten stund hørte hun at bildøren ble åpnet oglukket. Noen fiklet med låsen til bakdøren. Azar holdt fast

12

rundt stangen og halte seg fremover. Hun var fremme veddøren da den ble åpnet.

«Ut!» sa Søster og festet håndjernene rundt Azars hånd-ledd.

Azar kunne nesten ikke stå på bena. Hun vaklet av gårdeved siden av Søster, bindet for øynene gjorde det mørktomkring henne, de våte trusene klistret seg til lårene. Likeetter kjente hun hender mot bakhodet, bindet ble løsnet, oghun så at hun sto i en dårlig opplyst korridor med langerader av lukkede dører på begge sider. Noen plaststoler stooppmarsjert langs veggene, som var prydet med plakatermed smilende barneansikter og et innrammet bilde av ensykepleier med fingeren mot leppene for å be om stillhet.Azar kjente seg lett om hjertet da hun skjønte at de endeligvar fremme ved fengselssykehuset.

Noen unge sykepleiere skyndte seg forbi. Azar så etterdem da de forsvant bortover gangen. Det kjentes så herlig atøynene endelig var utildekket, blikket hennes gled raskt oguhindret fra de grønne veggene til dørene til de flate neon-lampene som var innfelt i taket, til sykepleierne i hvite uni-former og hvite sko som flagret rundt og åpnet og lukketdører, travelt opptatt av arbeidet, varme og røde i ansiktet.Azar følte seg mindre utsatt nå da hun kunne se og på et vissto på like fot med alle andre. Med bind for øynene haddehun følt at hun manglet noe, at hun var lemlestet og ned-sunket i sårbarhet som i en myr, der alt kunne skje og hunikke kunne forsvare seg. Nå kjentes det som om hun med ettblikk kunne kaste av seg den lammende, huggende redselensom fikk henne til å føle seg mindre hel, mindre enn et men-neske. Nå, med åpne øyne, i en halvmørk korridor, omgittav liv og travelhet og fødsel, følte Azar at hun var i ferd medå få sin egen menneskelighet tilbake.

Bak noen av de lukkede dørene hørtes dempet sped-barngråt. Azar lyttet intenst, som om det lå et budskap til

13

henne i de ustoppelige, sultne skrikene, et budskap fra tidenbortenfor, bortenfor hennes egen kropp.

En sykepleier stanset foran dem. En tykkfallen kvinnemed klare, nøttebrune øyne. Hun målte Azar opp og ned førhun snudde seg til Søster.

«Vi har det svært travelt i dag. Vi sliter med et rush fraEid-Ghorban, og jeg vet ikke om vi har noe ledig rom. Menbli med opp, vi kan iallfall få en lege til å se på henne.»

Sykepleieren tok dem med til en trapp som Azar haddestore problemer med å komme seg opp. Et par skritt, såmåtte hun stanse for å få igjen pusten. Sykepleieren gikkforan som om hun ville unngå denne fangen med bar-net og smerten og svetten som glinset i det magre ansik-tet.

De gikk fra etasje til etasje, Azar slepte kroppen fra denene korridoren til den neste, fra den ene lukkede døren tilden neste. Til slutt ble de vinket inn på et av rommeneav en lege. Azar la seg raskt ned og lot legens effektive,upersonlige hender foreta undersøkelsen.

Barnet i magen kjentes spent som en knute.«Som jeg sa, så kan vi ikke beholde henne her,» sa

sykepleieren da døren gled lydløst igjen etter legen. «Hunhører ikke til dette fengselet. Dere må kjøre henne et annetsted.»

Sykepleieren gjorde tegn til Azar at hun skulle reise seg.Ned trappene igjen, trinn for trinn, etasje etter etasje. Azarklynget seg til gelenderet, stiv, anspent, pesende. Smertenevar kraftigere nå, annerledes, de bet seg inn i ryggen, så imagen. Hun gispet, det kjentes som om kjempestore hen-der vristet barnet ut av henne. Et øyeblikk vellet tårene oppi øynene, hun skammet seg dypt, bet tennene sammen ogsvelget hardt. Det var ikke plass til tårer her – ikke i dennetrappen, i disse lange korridorene.

Før de dro fra sykehuset, forsikret Søster seg om at

14

bindet ble bundet hermetisk tett over fangens blodskutteøyne.

RSå var hun tilbake på metallgulvet i kassebilen, og døreneble smelt igjen. Det luktet hete i bakrommet, og voldsommelidelser. I samme øyeblikk som motoren ble startet, begyntepratingen i forsetet igjen. Søster lød opprømt. Det var enflørtende klang i stemmen og den høye latteren.

Azar sank trett sammen mot veggen i samme stilling somfør. Mens bilen sikksakket seg gjennom den tette trafik-ken, tenkte hun på den første gangen hun tok med Ismaeltil huset der hun bodde. Det hadde vært varmt den dagen,omtrent som i dag. Han luktet av svette, såpe og lykke da degikk side om side bortover den smale gaten. Hun ville viseham hvor hun kom fra, hadde hun sagt, vise ham hjemmetsitt med de lave murveggene, den blå fontenen og jacaran-datreet som dominerte det hele. Han hadde vært tvilende– enn om foreldrene hennes kom tilbake og fant ham der?Men han ble med likevel. Bare en kjapp omvisning, lovetAzar leende og grep hånden hans. De løp fra rom til romog holdt fast på øyeblikket, holdt fast på hverandre og påblomsterduften som omga dem.

Hun lurte på hvor Ismael var nå, og om det sto bra tilmed ham. Hun hadde ikke hørt noe fra eller om ham påflere måneder, mange måneder da hun ikke engang vissteom han var i live. Nei, nei, nei. Hun ristet flere ganger påhodet. Hun måtte ikke tenke slik. Ikke nå. Noen av de nyefangene hadde fortalt at mennene også var blitt overført tilEvin-fengselet. De fleste mennene. Hvis de hadde kommetseg trygt til Evin, betydde det at de hadde klart seg gjen-nom forhørene og alt det andre hun ikke våget tenke på iKomiteh Moshtarak-fengselet. Hun var sikker på at Ismael

15

var blant de mennene. Hun var sikker på at han satt i Evinsammen med henne. Han måtte det.

Enda en gang stanset varebilen, og dørene ble åpnet. Mendenne gangen tok de ikke av henne bindet for øynene. Svaktsollys trengte gjennom det og inn i Azars øyne da hun snub-let seg ut av bilen og vaklet ustøtt sammen med Søster ogBror inn i en ny bygning og bortover en korridor. De måttevære i fødeavdelingen på et annet sykehus, for snart bleørene hennes fylt av lyden av kvinner som stønnet og skrek.Håpet vellet opp i Azar. Kanskje de ville overlate henne tillegenes trygge hender nå. Kanskje det verste var over. Bindetfor øynene gled litt ned på den ene siden, og hun studerteivrig det grå, flislagte korridorgulvet og metallbena på sto-lene langs veggene. Hun følte at folk hastet forbi – kanskjesykepleiere – de myke skoene slo rytmisk mot gulvet. Hunkjente et svakt luftdrag mot ansiktet når de fór forbi.

Det varte ikke lenge før Azar var på vei opp en ny trapp.Lyden av kvinnenes stønning ble svakere. Hun spisset ørerog skjønte at de tok henne vekk fra fødeavdelingen. Det ryk-ket i øyekrokene hennes. Da de endelig stanset og en dør bleåpnet, ble hun ført inn på et rom og bedt om å sette seg. Hunsank utmattet ned på en hard pinnestol. Svetten dryppet frapannen ned i øynene, og hun ble grepet av en ny, voldsomsmerteri. Legen kommer nok snart, tenkte Azar i et forsøkpå å trøste seg selv.

Men hun skjønte snart at det ikke var noen lege hun ven-tet på, for utenfor den lukkede døren hørte hun den klas-kende lyden av plastsandaler som nærmet seg, lyden blehøyere og høyere. Hun visste hva den lyden betydde, og athun måtte skjerpe seg når hun hørte den. Hun grep om detvarme, svette metallet i håndjernene og håpet de klaskendeskrittene ville gå rett forbi døren hennes og la henne være ifred. Da de stanset foran døren, sank Azars hjerte i brystet– det var henne de skulle til.

16

Døren åpnet seg knirkende. Gjennom den smale åpnin-gen der bindet var glidd til side, fikk hun et glimt av svartebukser og magre mannstær med lange, spisse negler. Hunhørte ham gå langsomt over gulvet, trekke til seg en stol somskrapte mot gulvet, sette seg ned. Azar stivnet til da hun blestilt overfor denne truende skapningen som hun ikke kunnese, men følte med hvert molekyl i kroppen. Barnet i magenvred seg og presset på. Hun ynket seg og presset hendenemot magen inne i chadoren.

«Fornavn og etternavn?»Med skjelvende stemme oppga Azar navnet sitt. Og fort-

satte med hvilket politisk parti hun tilhørte, og ekteman-nens navn. Smerten skar gjennom henne igjen, hun krøketseg sammen og stønnet. Men det virket som om mannenhverken hørte eller så. Spørsmålene kom mekanisk, som omhan leste fra en liste han hadde fått i hånden uten å anenoe om hva den betydde. Det var en aggressiv klang i stem-men som skyldtes den intense, farlige kjedsomheten hos enforhører som er blitt trett av sine egne spørsmål.

Det var svært varmt i rommet. Svetten rant av krop-pen hennes under den grovvevde chadoren og kappen hunhadde utenpå. Mannen spurte hvilken dato hennes mannvar blitt arrestert. Det fortalte hun ham, og deretter hvemhun kjente og hvem hun ikke kjente. Stemmen dirret avsmerte når riene bølget gjennom henne. Jeg må beholderoen, sa hun til seg selv. Jeg må ikke la dette gå ut overbarnet. Hun ristet på hodet for å bli kvitt det bildet somustanselig dukket opp for hennes indre blikk: bildet avet barn, barnet hennes – vanskapt, utmagret, et bilde påintens lidelse. Som barna i Biafra. Azar stønnet. Svetten rantnedover ryggen.

Hvor var møtene? spurte mannen. Hvor mange var tilstede på hvert av disse møtene? Mens Azar grep om stolse-tet for å stålsette seg mot smerten som jaget gjennom krop-

17

pen, forsøkte hun å huske de riktige svarene. Alle de svarenehun hadde gitt fra det ene forhøret til det neste. Hun måtteikke endre en dato, ikke et navn, ikke en opplysning, ikkeen manglende opplysning. Hun skjønte hvorfor hun var her,skjønte hvorfor de mente at dette var det perfekte tidspunktå forhøre henne på, forsøke å bryte henne ned. Behold roen,gjentok hun for seg selv mens hun svarte. Mens hun ute-lot navn, datoer, steder, møter, forsøkte hun å roe seg vedå se for seg barnet sitt – føtter, hender, knær, form og fargepå øynene. En ny ri vokste i henne, slo mot kroppen. Hunvred seg i smerte, forferdet over hvor voldsom den var. Hunhadde aldri kunnet forestille seg at slike smerter var mulig.Den oppslukte henne. Fingre, knoker, nesebor, øreflipper,hals.

Hvor trykket hun flygebladene? Hun hørte at mannengjentok spørsmålet. Hun forsøkte å svare, men det var somom riene hadde tatt makten fra henne og ikke lot hennesnakke. Hun falt fremover og klamret seg til bordet foranseg. Hun hørte at hun stønnet. Navle, svart hår, rund litenhake. Hun trakk pusten dypt. Det kjentes som om hunskulle besvime. Hun bet seg i tungen. Bet seg i leppene. Hunsmakte blodet som blandet seg med spyttet. Hun bet seg ide hvitnende knokene.

Men utenverdenen svant raskt bort da Azars rier bleverre. Hun hørte ingenting lenger, var ikke bevisst omgivel-sene. Smertebølgene hadde slynget henne ut i et rom deringenting annet eksisterte, ingenting annet enn smerter såutrolig sterke og skjærende at de ikke lenger kjentes som endel av henne selv, men en livstilstand. Hun var ingen kropplenger, hun var et rom der alt vred og krympet seg, der detikke fantes annet enn ren, evigvarende smerte.

Hun visste ikke hvor lenge mannen ventet på at hunskulle svare på spørsmålet om flygebladene, men svaretkom aldri. Hun var bare halvt ved bevissthet da hun hørte

18

ham lukke noe som lød som en notatbok, og visste at forhø-ret var over. Lettelsen var nesten svimlende. Hun hørte ikkeat mannen reiste seg, men kjente igjen lyden av de klaskendeskrittene som fjernet seg. Et øyeblikk etter hørte hun Søstersstemme som ba henne reise seg. Azar vaklet ut av rommet ogbortover korridoren mellom Søster og en annen som kjen-tes som en sykepleier. Det var så vidt hun greide å holde trittmed dem. Hun krøket seg sammen, slepte seg fram, pustetfort. Håndjernene kjentes ulidelig tunge mot håndleddene.De gikk ned trappen igjen, og enda en gang nådde lyden avkvinneskrik Azars ører.

«Fremme,» sa sykepleieren, og de stanset.Søster fjernet håndjernene og løsnet bindet fra øynene

hennes.

RHun kløv opp i en smal seng i et rom fullt av sykepleiere ogen lege. Veggen på høyre side glitret i ettermiddagssolen. I enliten pause mellom riene sank Azar utmattet tilbake, armenelå slapt langs siden mens hun betraktet det lyse solskinnetog lot legen undersøke henne.

Søster sto taus ved siden av legen og så på. Azar nek-tet å se på henne. Hun nektet å anerkjenne at Søster vartil stede, ville bare glemme henne. Ikke bare Søster, menalt Søsters nærvær betydde – at Azar var en redd, ensomfange som fødte i fengsel. Her var hun en utlending, omgittav mennesker som så på henne som en fiende som måttetemmes og overvinnes, som så på det faktum at hun eksi-sterte som en hindring for deres maktutfoldelse, for deresoppfatning av hva som var rett og galt, moralsk og umo-ralsk. Mennesker som hatet henne fordi hun nektet å taimot det de tilbød fordi det ikke var dét hun hadde kjem-pet for, mennesker som betraktet henne som en fiende

19

fordi hun nektet å akseptere at guden deres satt med allesvarene.

Azar ville lukke øynene og late som hun var et annetsted, i en annen tid, i et annet sykehusrom der Ismael stoved siden av henne, strøk henne over kinnet, så på hennemed bekymring i blikket, holdt henne i hånden og nektetå slippe, og foreldrene sto utenfor og ventet, faren vandrethvileløst fram og tilbake i korridoren, moren satt ytterst påkanten av stolen, knuget bagen hennes mellom stive fingreog var klar til å sprette opp og storme inn i rommet når detble bruk for henne.

Strakte hun ut hånden her, kom det ingenting i den.Tomhet. Hun var helt, helt alene.

«Barnet har snudd seg.» Azar hørte legens stemme ogkikket ned mot magen sin.

Den harde klumpen som tidligere lå omtrent ved navlen,så nå ut som den hadde klatret opp på høyde med brystenehennes.

Legen snudde seg mot de to kvinnene som sto bak henne.«Vi må skyve det ned.»

Azar ble tørr i munnen. Skyve det ned? Hvordan? Kvin-nene, som tydeligvis var jordmødre, kom nærmere. Derynkete ansiktene og hendene stinket av landsbygda, avavsidesliggende landsbyer ved smale, sølete veier. De holdttøyfiller i hendene. Azar nesten gispet av angst. Hva skullede bruke fillene til? Hva skulle de gjøre med henne? Kneblehenne så ingen utenfor skulle høre skrikene hennes? Kvin-nene så på Søster, som grep en av tøyfillene og viste demhvordan de skulle binde fast Azars ben. Azar krympet segda fuktige, trælete hender rørte ved henne, kvinnene nølte,men til slutt gikk de i gang og fikk tjoret henne fast til sen-gegjerdet. Den ene grep Azars ben, den andre armene hen-nes. En ny, kraftig ri fikk Azars kropp til å skake. Den lillepausen var over, smertene kom tilbake.

20

Legen la et teppe over Azars ben og bøyde seg over henne.«Vi setter i gang.»

Jordmødrene som hadde bundet henne fast, flettet fing-rene sammen og la hendene like under Azars bryster. Azarså på dem, hjelpeløs av smerte, og hjertet banket vilt i brys-tet. Hun var redd for dem, redd for hva de skulle gjøre medhenne, med barnet. Var dette virkelig et ordentlig sykehus?Hvem var disse kvinnene, og hvor kom de fra? Visste de hvade drev med?

Hun hørte at hun stønnet. Kvinnene forberedte seg ved åtrekke pusten dypt, lik boksere før en kamp. De knep lep-pene sammen, sperret øynene opp og med de hendene somkanskje en gang hadde klemt på en oppsvulmet kumageeller grepet de dirrende bena på et lam og trukket det ut,dyttet de nå hardt til klumpen på magen hennes, hennesbarn.

Det kom så voldsomt og brutalt at Azar et øyeblikk stiv-net til. Så steg et vilt, ukjent skrik opp fra strupen hennes.Et skrik så voldsomt at hele kroppen dirret av ekkoet. Hunkastet seg fram og kjempet for å skyve kvinnene vekk framagen sin, fra barnet sitt. Kom de til å klemme barnet i hjel?Kvele det? Azar kunne ikke røre hendene, men forsøkte åstrekke fram halsen for å bite dem da en ny ri kastet hennebakover i sengen.

«Press!» befalte legen.Klumpen gjorde motstand. Kvinnene presset hendene, de

grove, sammenflettede hendene, mot den så hardt at de blerøde i fjeset av anstrengelse. Svetten perlet i pannen og pånesen. Munnen vred seg mens de presset.

Azar kjente at kroppen ble kald da hun utstøtte et nyttskrik. Et øyeblikk ble alt svart. Da hun så klart igjen, så hunat den ene kvinnen sto ved siden av henne. Hun var yngreenn den andre, sannsynligvis på Azars alder, et par og tjue.Det var et vennlig glimt i de mandelformede, svarte øynene.

21

«Alt i orden,» hvisket hun oppmuntrende og la en kjølighånd på Azars glovarme panne. «Vi har fått snudd barnet,det ligger med hodet ned nå, det er bare å presse.» Da en nyri kom, sa hun: «Barnet ditt er nesten ute.»

Kvinnen smilte, men Azar så på henne med ville øyne.Hun skjønte ikke hva alt dette betydde, hva piken egentligsa til henne. Det var noe inne i henne som trykket på, noehinsides hennes kontroll. Hun strammet kroppen og skrekigjen.

«Sånn ja, press. En gang til.»Søster grep Azars hånd. «Skrik! Påkall Gud! Påkall Imam

Ali! Nå må du iallfall rope på dem!»Smerten skar gjennom Azar, kald og mørk. Hun skrek og

klamret seg til pikens arm. Hun påkalte ingen.«Det kommer!» ropte legen. «Flink jente, press nå!»Noe ble revet i stykker inne i henne. Revet opp, revet fra

hverandre.Azar brukte sine siste krefter og presset. Alt svartnet.

Langt borte hørte hun at rommet ble fylt av tynne spedbarn-skrik.

RRommet var tomt da hun åpnet øynene. En kjølig vindblåste inn gjennom det åpne vinduet, og hun skalv. Hunvar fremdeles bundet til sengen, og hadde mistet all følelse ibena. Det svette håret klistret seg til ansiktet, føttene verketsom om de skulle vært fylt med glasskår.

Hun ante ikke hvor lenge hun hadde ligget der. Timer,dager, en evighet. Blikket søkte ivrig og engstelig mot døren.Hvor har de gått med barnet mitt? Ikke lenge etter knir-ket døren seg opp, og Søster kom inn mens hun trakk densvarte chadoren om seg. Azar åpnet munnen for å si noe, forå spørre etter barnet, men leppene var så tørre at munnvi-

22

kene revnet. De to jordmødrene braste inn i kjølvannet avSøster.

«Datteren din er i rommet ved siden av,» sa Søster somom hun hadde lest Azars tanker, sett spørsmålet på de såreleppene. «Jeg vet ikke når de kommer inn hit med henne.»

Azar lukket øynene. Det er en pike, tenkte hun. Leppenetrakk seg ut i et skjelvende, utmattet, men triumferendesmil, men samtidig var hun engstelig. Hun visste ikke omhun kunne tro på Søster. Enn om barnet var dødt og Søsterløy? Enn om dette bare var et nytt, grusomt knep? Enn omskrikene hun hadde hørt var blitt borte like raskt som dekom? Hun så bort på den unge jordmoren, som smilte ognikket. Azar hadde ikke annet valg enn å tro henne.

Jordmødrene rullet Azars seng ut av rommet, bortoverkorridoren og inn på et nytt rom der vinduene var lukket.De løsnet fillene som bandt henne til sengen. Det var noeved disse kvinnenes ansikter som minnet Azar om mødrenetil de barna hun hadde undervist i landsbyene i utkanten avTeheran det første året etter revolusjonen. Rolige og lydigesto de ved siden av de usselt kledde barna sine og aksep-terte alt Azar sa. Øynene deres var fulle av beundring og enrespekt som nesten grenset til frykt for denne bydamen somåpnet og lukket bøker med slik letthet, som snakket farsiså perfekt, som virket så malplassert i byklærne sine herpå den vesle skolen som besto av ett eneste klasserom medleirvegger.

Azar kjente at hjertet verket ved tanken på den tiden dahun hadde arbeidet med slik glød for et nytt land, et bedre,mer rettferdig land. Så lykkelig hun hadde vært når huntok bussen tilbake til Teheran om kvelden. Hun følte segett med byen som sydet og boblet av begeistring og entusi-asme både for det som skjedde i dag, og det som skulle skjei fremtiden. Hun gledet seg til å komme hjem, hun vissteat Ismael ventet på henne i den lille leiligheten. Hun hus-

23

ket ennå hvordan hjertet hadde hoppet av glede når hun sålyset fra lampen i stuen sive ut gjennom gardinene. Kveldetter kveld smilte hun ved synet av dette lyset som betyddeat Ismael var hjemme og at hun snart ville være i armenehans, og hjertet banket vilt når hun stormet opp trappen.Og alltid kjente hun duften av kokt ris så snart hun kominn i leiligheten, og så kom Ismael, trakk henne inntil seg ogsa: «Khaste nabaashi azizam.» Måtte du aldri bli trett. Også lagde hun te, og mens de satt ved det smale vinduet somvendte ut mot trærne i den nattemørke bakgården og drakkte, fortalte han henne om Karl Marx, og hun leste ForughFarrokhzads dikt høyt for ham.

Da hadde det gått knapt et år siden revolusjonen, og bådeAzar og Ismael glødet fremdeles av begeistring over det somhadde skjedd. Ennå steg gledestårene opp i øynene og stem-men brast av følelser når de snakket om sin og nasjonensstore triumf da de greide å få avsatt sjahen, fyrsten som engang hadde vært ukrenkelig – det fylte dem med håp.

Og likevel visste de at noe hadde gått galt. De fnyste avmennene med de harde ansiktene, som spyttet ut ord fulleav raseri og nådeløshet og Gud, de som hadde tatt overlandet og påsto at de representerte rettsinn og hellige lover.Av og til kunne hun snu seg fortvilet mot Ismael og spørre:Hva er det som skjer? Litt etter litt gikk det opp for alle atdisse mennene så på seg selv som revolusjonens eneste legi-time eiere, som de udiskutable seierherrene. De rensket utalt de kalte antirevolusjonær virksomhet fra universitetene,la ned aviser, forbød politiske partier. Deres ord ble lov ogalle andre gikk under jorden, deriblant Azar og Ismael.

Azar trakk armene og bena inn i sengen. Hun var blittgrepet av en voldsom skjelving hun ikke greide å stanse.Den unge kvinnen gikk ut av rommet og kom tilbake medet teppe som hun la over henne. Azar krøllet seg sammenunder teppet og forsøkte å suge til seg varmen fra det.

24

Kvinnene gikk ut av rommet og lukket døren stille bakseg.

Azar trakk teppet over hodet og forsøkte å puste inn var-men. Hun lukket øynene og vugget kroppen fra side til sidemens hun ventet på at varmen skulle slå rot, på at roenskulle innfinne seg. Hun ble liggende lenge som en formløsklump under teppet.

Litt etter litt begynte varmen å bre seg i kroppen, og Azarstakk først hodet fram, deretter skuldrene. Ved siden avhenne, ved motsatt vegg, sto en tom seng med krøllete lake-ner og en fordypning i hodeputen. Det var tydeligvis ikkelenge siden den som hadde ligget der, var blitt flyttet. Pågulvet ved siden av sto en tallerken med et halvspist måltidbestående av ris og grønne bønner. Da Azar fikk øye på den,gikk det plutselig opp for henne hvor sulten hun var. Hunhadde ikke spist siden kvelden før. Med blikket stivt festetpå tallerkenen trakk hun bena fram fra teppet. Her haddehun sjansen. Denne tallerkenen måtte bli hennes. Hun for-søkte å reise seg, men bena skalv, hun knakk sammen iknærne og holdt på å falle, men hun grep tak i sengekantenog senket seg forsiktig ned på gulvet. Hjertet banket hett ibrystet da hun fikk feste på de kalde gulvflisene og begynteå krype fremover.

Hun ble dristigere dess nærmere hun kom tallerkenen,enda mer bestemt på å sluke hvert riskorn på den. Hunskulle spise, og det skulle hun gjøre uten å spørre Søster omlov. Hun skulle røske til seg tallerkenen og legge i seg altsammen. Gjøre maten til sin, til en del av kroppen, til henneselv. Alt skulle bli hennes eiendom, risen, bønnene, til ogmed tallerkenen. Hun tenkte til og med på å gjemme taller-kenen et eller annet sted og ta den med tilbake til fengselet.Hun kjente seg kvalm av sult, over sin egen frekkhet, vedtanken på å få mat, av angsten for å bli oppdaget før hunkom fram til den dyrebare tallerkenen som i det øyeblik-

25