Sylvia Brustad

Stein Aabø

Sylvia BrustadI partiets tjeneste

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-34688-1

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Bente C. BerganOmslagsfoto: Thomas Bjørnflaten

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012

Satt i 10,6 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Utensærskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

I partiets tjeneste

«Vi glemte ofte hvor ung hun var. Hun hadde en så ansvarlig profil ogopptreden, som var så voksen, at det ble glemt. I en alder av 45 år harhun bak seg en meget, meget lang politisk karriere, med stortingsvervog statsrådserfaring fra flere departementer, som normalt tilhørerfolk i 60-årsalderen. I så måte er hun en av de legendariske personenei norsk politikk.»

Martin KolbergAp-veteran

Innhold

Tårene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Partikvinne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Barndom og oppvekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Stortingsrepresentant 22 år gammel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Verden i forandring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lærenem novise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Regjeringsskifte – nye oppdrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Større utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Leder i sosialkomiteen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .EU-striden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Statsråd 29 år gammel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et år i storm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bua med feil navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .36,9 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tilbake på Stortinget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Maktovertakelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Stoltenbergs første regjering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Livet som kommunalminister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bløtkaka i Bergen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Milliarden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Vanskelig utvisning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nye nestledere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Miljøpolitikeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kristine blir født . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Helseminister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Striden om sykehotellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Volvat-saken – den smale sti . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Helse – et klassespørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9111429354045505358616872798386899398

102104115118123129139145150

Fra krise til krise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Statens dans med Røkke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Medietrykket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Rollen som Sylvia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tomheten etterpå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fylkesmannsembetet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Skriftlige kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

157164173179182188191194

Tårene

«Du får itte grine nå». Næringsministeren fra Engerdal har skrevetdette på en gul lapp, som hun har foran seg. Det er høring i Stortin-gets kontroll- og konstitusjonskomité om Aker-saken. Sylvia Bru-stad har ikke for vane å gråte offentlig. Det skjer heller ikke dennegangen. Hun biter tenna sammen og gjør sin plikt som statsråd.

Men den gule lappen er uttrykk for at det har røynet på og at liveti politikkens elitedivisjon er en lang hinderløype.

Våren 2009 er hun 42 år, men har allerede 20 år som rikspolitikerbak seg. Hun var landets, til da, yngste kvinnelige stortingsrepresen-tant, da hun i 1989 overraskende ble nominert og valgt inn på Stor-tinget. Hun ble landets nest yngste statsråd, etter Sissel Rønbeck, daThorbjørn Jagland utnevnte henne som barne- og familieminister isin regjering i 1996. Hun var et modent statsrådsemne, i en alder av33 år, da Jens Stoltenberg i mars 2000 dannet sin første regjering.Ingen ble overrasket da hun ble utnevnt til helseminister i Stolten-bergs andre regjering. Kanskje hadde politiske observatører regnetmed at hun skulle tilbringe resten av stortingsperioden som stortings-representant da hun gikk av som helseminister sommeren 2008. MenStoltenberg og Brustad ville det annerledes. Hun overtok som næ-ringsminister etter Dag Terje Andersen for å bestyre sitt fjerde de-partement.

Ved nærmere ettertanke er ikke det det minste merkelig. Syl-via Brustad er en fullblods allround-politiker. En arbeidshest av desjeldne. Pliktoppfyllende og oppofrende. En lagspiller uten påviseligtrang til solospill. Slik sett en drømmestatsråd for enhver statsminis-ter. Men likevel en som har opplevd opp- og nedturer som politi-ker.

Hennes to første statsrådsposter ble kortvarige, simpelthen fordi

9

regjeringene hun var statsråd i, fikk et kort liv. De to siste ble pregetav krevende saker og kraftige stormkast.

Tårene, som hun klokelig holdt tilbake under kontrollkomiteensgrilling i Aker-saken, kommer først på et møte i stortingsgruppa ettervalget i 2009. Det har lenge vært klart at Sylvia ikke tar gjenvalg. Dennye regjeringen presenteres for gruppa. De som går ut, takkes av.Parlamentarisk leder Helga Pedersen framfører takketalen til Sylvia.Den etterfølges av langvarig, stående applaus.

Da kommer tårene.

Partikvinnen

Sylvias omdømme er preget av hvem som betrakter henne. Hun blealdri noen medieyndling. Men i partiledelsen, blant nære medarbei-dere, regjeringskolleger og venner har hun en høy stjerne.

Fortellingen om hennes politiske historie flytter perspektivet motden politiske konteksten hun har virket innenfor. Om hun ikke vardirekte aktør i alle de store sakene i partiets historie de siste 20årene, var de ofte viktige betingelser for hennes bemerkelsesverdigekarriere. Derfor vil boka om Sylvia Brustads politiske liv også for-telle sentrale sider ved Arbeiderpartiets senere historie som går ut-over den personlige biografien. Sylvia er tillitskvinne i ordets rettebetydning, rotfestet i Arbeiderpartiet. Hun fikk politikken inn medmorsmelka. Det var aldri tvil om hvor hun hørte hjemme. Hun har,ifølge sin gode venn og regjeringskollega Karl Eirik Schjøtt-Peder-sen, partiets ideologi integrert i kroppen. Det innebærer blant annetat hun alltid opptrer lojalt i forhold til de vedtak som partiet eller re-gjeringen har gjort. Hun setter alltid partiets interesser før sine egne.Om hun hadde blitt bedt av sin partileder om å gå av som statsråd,ville hun neppe motsatt seg det. Men Sylvias lojale linje gjør hennemindre spennende som medieobjekt. Hun går ikke i åpen konfliktmed mindre det er enighet om at hun skal gjøre det. Og da bare over-for aktører utenfor partiet.

Mediene er opptatt av konflikter, særlig slike som kjempes underoverflaten. Når slike avsløres er det godt stoff, og nyttig viten. Da fåroffentligheten innblikk i interessemotsetninger som kan få betydningfor mange. Men Sylvia har aldri brukt mediene bevisst for å fremmesine egne interesser eller sin egen person hvis det har vært i strid medpartilinja. Hun lekker ikke. Og mediene har heller ikke fått sin vitenom interne konflikter fra henne. Dette har gjort henne til en større

11

helt innad enn utad. Det er ikke uten grunn at hun ble den som, vedsiden av Andreas Cappelen, har vært statsråd i flest departementer,hvorav tre av fire ansees som tunge. Det er ikke nok å være lojal forå få slike verv. Man må ha usedvanlige personlige egenskaper i til-legg.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen mener Sylvia Brustad har «den nød-vendige holdning». Den har de som forstår fullt og helt hvem de re-presenterer. Når man blir valgt som stortingsrepresentant for et parti,er det ikke personen som blir valgt, men partiets representant, på denene eller andre plass. Noen ser seg selv som en gudegave for partiet.Sylvia ser det ikke slik. Hun mener hun har mye å takke partiet for.Hun ble nominert av Hedmark Arbeiderparti, og var klar over at hunble det for best mulig å representere Hedmark Arbeiderparti. Dennebevisstheten har hun hatt med seg hele tida. Man blir vist tillit, gittfullmakter og må vise seg tilliten verdig, og helst få resultater. Det erpolitikkens kunst og de tillitsvalgtes utfordring.

Denne forståelsen og bevisstheten er sterk i Arbeiderpartiet.Under Soria Moria-forhandlingene visste statsminister Jens Stolten-berg og Schjøtt-Pedersen at de hadde partiets tillit til å forhandle oginngå kompromisser. Det de kom fram til under intense forhand-linger, ville bli ansett som det beste partiet kunne oppnå. De hadderyggdekning i partiapparatet.

I de samme forhandlingene hadde SV en såkalt referansegruppe.Den ble konsultert underveis og skulle representere en sikkerhet forat partiledelsen ikke forhandlet seg bort. Forhandlerne i SV haddeikke like vide fullmakter. Det har utvilsomt sammenheng med atAp har en hundreårig tradisjon som sentralistisk styrt parti, mensSV nærmest er bygd opp som en motsats til dette. Med større tak-høyde, mer rom for diskusjon, sterkere trang til protest. SV er him-melstormere, mens Ap er et tankskip med stø kurs. Men i Ap vetde tillitsvalgte hva de kan og særlig hva de ikke kan. Når de klas-siske tillitsvalgte innenfor denne tradisjonen går inn i et møterom forå forhandle, er de trygge på sin egen rolle og trygge på hva partietvil. Det trauste og kjedelige har en funksjon, ifølge Schjøtt-Pedersen,som medgir at han nok er blant de trauste og grå, han også.

12

Statsråder er tillitsvalgte i særklasse. De er ikke valgt av noe lands-møte, men utnevnt av regjeringssjefen. De representerer regjeringen,som igjen representerer partiet. De skal forvalte regjeringens og par-tiets politikk på beste måte. Det er deres jobb og deres plikt. Det varSylvias jobb og Sylvias plikt. Hun skjøttet sine verv slik at hun sta-dig fikk nye oppgaver. Om Ap er arbeidshesten i norsk politikk, somJens Stoltenberg har sagt, så var Sylvia en av arbeidshestene innad ipartiet.

Barndom og oppvekst

Vi er alle produkter av våre omgivelser. Sylvia Brustads bakgrunn,sosialt og geografisk, har formet henne. Få har vokst opp i en så storfamilie på et så lite sted. Få har fått ansvar for mange små søsken iså ung alder. Sylvia var storesøster fra hun var to år. Slikt preger etmenneske.

Engerdal kommune er omtrent like stor i utstrekning som Vestfoldfylke, men har i dag bare drøyt 1400 innbyggere. Da Sylvia ble fødtden 19. desember 1966, var tallet om lag 1800. Og de 1800 hadde detkaldere enn de fleste andre nordmenn. Drevsjø er kjent for sin kul-derekord på 47 minusgrader, og vinteren varer fra oktober til april.Ryker oljekaminen ei nyttårshelg er det naturligvis krise. Til gjen-gjeld kommer naboer raskt til unnsetning.

På et slikt sted er avstanden mellom folk stor i meter, men for-bausende kort når vi snakker om samhold. Folk blir mer avhengigeav hverandre enn i tettbygde strøk. De kjenner hverandre. De vet dekan be om hjelp hvis de trenger det og er parat til å yte sitt når andretrenger bistand. De er seg bevisste at de til sammen utgjør et sam-funn. I kommunen hvor Sylvia vokste opp, er samfunnshusene reistpå dugnad. Og mange føler et slags eierskap til dem. Et kollektivteierskap.

Men veven som binder folk sammen på et lite sted gjør også at defleste vet alt om alle. Det er ingen steder å gjemme seg bort. Slikt styr-ker lojaliteten innad i de respektive familier.

Arbeiderpartiet har stått sterkt i Hedmark siden trettiåra. Der blefolk minnet om klassemotsetningene daglig. Avstanden mellom stor-bønder og arbeidsfolk var som en avgrunn og skapte bitterhet og sårsom det tar generasjoner å lege.

14

Fylkets mest markante Ap-politikere gjennom tidene, tidligerestatsminister Odvar Nordli og finansminister i flere regjeringer, Sig-bjørn Johnsen, kjenner forholdene godt. De peker på at livsforhol-dene og næringsgrunnlaget har variert i det vidstrakte fylket. I ty-piske jordbruksområder gikk motsetningene mellom storbønder oglandarbeidere. Andre steder kunne konfliktene stå mellom skogsar-beidere og skogeiere. Det kunne også være konflikter mellom skogs-arbeidere og kirken, som ved siden av å være det religiøse samlings-punkt også var en stor eier av landeiendommer. Også utlendingerkunne komme på kant med arbeidsfolk i Hedmark.

Ljørdalskonflikten som startet i 1930-åra og som varte i sju år, varen strid mellom skogsarbeidere og det svenske skogbolaget.

Skulle forholdene bli bedre for dem som solgte sin arbeidskraft,måtte de organisere seg, enten de var i konflikt med storbønder, skog-eiere, kirken eller svenske bolag. Organisering lå i utgangspunktetverken helt for landarbeidere eller skogsarbeidere, spredd rundt somde var på mange gårder og over svære skogsområder. De var få elleraleine i sitt daglige arbeid. Det er vanskeligere å stå sammen der ennpå et fabrikkgulv. Lærdommen kom, ifølge Nordli, fra anleggsarbei-derne. Rallarene lærte arbeidsfolk to ting: «Det ene var å spelle poker.Det andre var organisert samhold», forteller Nordli.

Johnsen, som selv er fra en annen del av Hedmark, har merket segengerdølenes kvaliteter og lynne:

– De er et fantastisk folkeslag. De er solide og rotfaste. De har enro som mange kan misunne dem. Småkarrig natur, en lang og kaldvinter, langt mellom folk, alt dette gjør noe med folk som bor der.

Det karrige næringsgrunnlaget og de store forskjellene på lands-bygda gjorde noe med forholdene for fattigfolk på 1920- og 30-tal-let. Sylvias mormor Henny, som ble født på Hernes i 1921, måtte be-gynne å jobbe på gårder i distriktet fra hun var sju år gammel. Derovernattet hun av til på hemsen eller på loftet.

Henny Eriksen fikk et langt liv. Hun døde i 2008 og fulgte enga-sjert med på barnebarnets politiske karriere. Hun var opptatt av altSylvia holdt på med og støttet henne til det siste. Henny mente myeom mange saker, og var helt til det siste engasjert og interessert inorske og internasjonale nyheter. Hun var naturlig nok engasjert ar-

15

beiderpartitilhenger og stilte alltid pent kledd på 1. mai. Og da hunpå eldre dager hadde problemer med å ta seg til valglokalet, bestiltehun drosje for å stemme.

Henny syntes generelt det var svært mye syting og klaging imediene.

«Det er mange som har eti seg for mette. Derfor klager de på alt»,sa hun til Sylvia.

Henny hadde alt da Sylvia var ganske liten fortalt henne om sinegen oppvekst. Om det å begynne å jobbe som sjuåring, om fattig-dom, om ulikhet. Om den gang hun plukket bær og mose for å selgedet. Om hvilket slit det var for fattigfolk i mellomkrigstida å skaffeseg inntekter.

Henny giftet seg med Peder Eriksen og fikk seks barn med ham.Han ble skadet av en granatsplint under bombingen av Elverumunder andre verdenskrig og fikk epilepsi som følge av det. Det varikke like lett å få trygd i de dager. Peders søster i Oslo, Marit, ga segikke og gikk fra kontor til kontor og lyktes til slutt i å få en liten krigs-invalidepensjon til broren. Peder døde av hjertesvikt i 1973. Man-nens tidlige sykdom ble naturligvis en ekstra utfordring i en barne-rik familie.

Et av Henny og Peders barn var Paula Kristine. Hun kom til ver-den i 1944 og var det eldste av seks barn. Hun ble 22 år seinere Syl-vias mor. Paula gikk på husmorskole og handelsskole før hun giftetseg med den fire år eldre Per Brustad. Kokkekunsten har hun hattgod bruk for enten hun har vært hjemmearbeidende eller i jobb forandre. I skrivende stund har Paula 16 barnebarn. Når det rigges tiljuleselskaper og konfirmasjoner og andre store selskaper teller dennærmeste slekt over 50 personer. Det er alltid mange med god appe-titt i hennes hjem. Og det er alltid nok mat.

Sylvia var knapt født før hun ble med på møter i det lokale arbeider-laget. Paula hadde henne med i barnevogn og måtte sitte bakerst i lo-kalet. Ikke av frykt for at ungen skulle skrike og forstyrre møtet. Nei.Den gang satt mennene lengst foran, også blant arbeiderne. Faren,Per, var på de samme møtene og satt følgelig lenger framme i loka-let. Det ble naturligvis opplevd som urimelig. Derfor bidro Paula til

16

at «Drevsjø arbeiderkvinnegruppe» ble dannet i 1967. De ville merenn å koke kaffe.

– Det er viktig at damer bidrar med sitt. Vi ser ofte litt annerledespå tingene, forteller Sylvias mor.

Hun har opp gjennom årene hatt ulike verv for Ap i Engerdal ogHedmark. Blant annet har hun sittet i Engerdal kommunestyre forArbeiderpartiet. Paula har også sittet i det lokale e-verkstyret og istyret i Ap’s kvinnebevegelse i Hedmark. Paula tok vervene på alvorog satte sin ære i å møte punktlig opp når det var innkalt til møter.Men det var ikke alltid naturen bidro til at det kunne skje. En ganghun skulle på et møte i Hamar, måtte hun ringe og si at hun ble littforsinka. Det var så kaldt at rattet på bilen hadde fryst fast. Så hunkom ingen vei. Fikk ikke vridd om rattet.

Det politiske engasjementet ble styrket av synlige og merkbareklasseforskjeller. Paula husker fra sin ungdomstid hvordan de fine ibygda delte inn festlighetene etter klassetilhørighet. Det ble arrangertA- og B-fester. På A-festene gikk legen, tannlegen, presten, lensman-nen og læreren. B-festene var for funksjonærsjiktet.

«Vi yngre ble lut lei denne formen for ekskludering. Så vi startetC-lag og arrangerte C-fester på Drevsjø. Men de skulle være for alle,så alle ble invitert.»

Disse festene var naturligvis de hyggeligste og mest inkluderende.Etter hvert kom alle dit, enten de var slik eller slik. Alle forsøk på ådele innbyggerne inn etter stand ble forlatt, pinlig som det var. Lengefør Arbeiderpartiet fant opp mottoet «Alle skal med», ble oppskrif-ten fulgt i Engerdal.

Gjermund Eggens tre gull i Ski-VM i 1966 står fortsatt høyerei innbyggernes bevissthet enn at Paula gled på trappa i desembersamme året og på den måten framskyndte fødselen til Sylvia med 3uker. Barnet skulle etter planen ikke ha kommet før i januar 1967, ogsåledes blitt en enda yngre stortingsrepresentant og statsråd enn dethun faktisk ble.

Paula og Per fikk åtte barn i løpet av 12 år. Etter Sylvia kom søsk-nene som perler på ei snor. Anita kom til verden i 1968. Lisbeth blefødt i 1970. Tvillingene May Torild og Gro Hilde ventet til 1973.Anne Lena fulgte etter seinhøstes i 1974. Siv Monika kom i 1976.

17

På 60- og 70-tallet var det uvanlig med så store ungeflokker. Detvar ofte forbundet med sterk religiøsitet og en oppfatning om at detvar synd å bruke prevensjon. I ekteparet Brustads tilfelle er forkla-ringen rett og slett at de var glad i barn, og dessuten så gjerne øns-ket seg en gutt. Per Arne stilte seg bakerst i køen. Etter sju jenterkom han til verden i 1978, da Sylvia var nesten 12 år. Det var selvsagten glede for alle i familien. Men Sylvia kunne betakket seg for opp-merksomheten dette ga henne på skolen, da lærerinna litt ubetenk-somt forkynte: «Nå har Sylvia endelig fått en bror».

Med en slik ungeflokk var det naturlig at mor var hjemme, i hvertfall til Sylvia var så stor at hun kunne avlaste mora med ungepass.

Mange munner å mette og bare en av foreldrene i arbeid gjorde atdet var nødvendig å leve nøkternt. Klær ble arvet fra den ene til denandre. Plagg ble sydd om til ulike formål. Det Sylvia fikk, tok hunvare på.

En gang hadde hun fått et par støvletter som hun var redd for. Hunville ikke sparke fotball med dem. Ville ikke at de skulle bli slitt. Dable hun ertet i skolegården og kalt «Sylvia med gullstøvlettene».

Sylvia ble naturligvis tidlig bevisst på å holde orden i økonomien.Som eldste barn hadde hun ansvaret for å dele godene blant barna,for eksempel lørdagsgodtet. Like mye til hver. De hadde ikke over-flod av noen ting, men nok. Det skortet aldri på mat og klær. MenSylvia måtte bidra til fellesskapet. Sin første ordentlige sommerjobbhadde hun da hun var fjorten, på Femund feriesenter hvor mora ar-beidet. Sammen tok de seg av gjester og serverte vått og tørt. Paulamåtte selvsagt ta hovedansvaret for servering i baren. Det var Sylviafor ung til. Mange år etter sørget hun imidlertid for at flere bygderog steder i Norge fikk sine egne avdelinger av Vinmonopolet.

Farens økonomiske læresetninger til Sylvia fra den gang sitter somspikret:

«Du må alltid tjene pengene før du bruker dem. Du må ikke brukemer enn du har. Og du må alltid sørge for å ha en buffer».

Faren var skogsarbeider, musiker og fotballdommer. Han var opp-rinnelig odelsgutt til småbruket Brustad, men overlot odelsretten tilen av sine tre brødre. Sylvias farmor, Oddveig Signy, og farfaren,Peder, hadde gjennom hardt strev arbeidet fram gården til et drivver-

18

dig bruk. Sylvias far var imidlertid ikke interessert i å drive gårds-bruk. Han valgte livet som skogsarbeider isteden. Sylvia var ofte medham i arbeidsbrakka, hvor hun spiste medbrakt niste i lag med barskeskogsarbeidere, kjente lukta av granbar og kvae og hørte en og annenhistorie hun ikke skulle ha hørt. Per var sekretær i Skog og Landsom seinere ble en del av Fellesforbundet. Han hadde også flere vervi partiet lokalt.

Etter hvert ble faren arbeidsformann i Femund Skogforvaltning.Seinere begynte han i Samvirke forsikring, som i dag er en del av Spa-rebank 1-gruppen. Med utdanning og alder gikk han fra å være ar-beider til å bli funksjonær. Men partiboka og fagforeningsmedlem-skapet hadde han i orden.

Selv så seint som på 1970-tallet var det ikke en selvfølge at alle haddetv. Det vil si, de fleste hadde det, men det var fortsatt en kostbar sak.En farge-tv kostet like mye i kroner den gang som en flatskjerm gjørnå. I samme tidsrom har lønnsnivået tidoblet seg.

Men både forhandlere og kunder fant råd. Avbetaling gjorde enslik investering mulig for de fleste. I familien Brustads tilfelle, og imange andres, var det plassert en myntboks på tv-en, knyttet til av-og på-funksjonen. Dersom de putta på ei krone, virket apparatet.Ellers ikke. Sylvias mor mener det var praktisk på mange måter ogmener mange kunne vært tjent med noe liknende i dag.

Så en dag, om lag tre måneder etter at lillebror Per Arne var født, varforeldrene borte en liten stund for å hente ei kransekake til dåpen.Sylvia hadde oppgaven med å passe på barna mens de var borte. Deminste søsknene lå og sov etter at Sylvia hadde lest for dem. Selv satthun og så på tv. Plutselig begynte tv-en å flimre. Sylvia merket en rarlukt og så at det kom små flammer fra baksiden av tv-en. Hun skjønteat den brant. Hun løp bort til apparatet, trakk ut kontakten og vek-ket de største av søsknene. Sylvia ba tvillingene Gro-Hilde og May-Torild løpe til naboen og varsle. Selv tok hun med seg de andre, PerArne, Siv Monika og Anne Lena ut av huset. Ute fra veien så de flam-mene stige opp i stua. Flere naboer kom til. Noen ringte brannvese-net. Andre dro og hentet foreldrene. De var opprørte over brannen,

19

men sjeleglade over at alle ungene hadde kommet seg velberget ut avhuset.

Tankene på hva som kunne ha skjedd dersom Sylvia selv haddesovet da tv-en tok fyr, var nesten uutholdelig.

Men det hadde gått bra. Sylvia hadde tatt det nødvendige førstegrep om situasjonen. Venner og familie hjalp til med de praktiskevanskene som brannen hadde skapt. Selskapet etter dåpen fikk fami-lien holde hos gode venner. Midlertidig bopel hadde de i en skogs-brakke som farens kolleger hurtig skaffet til veie og plasserte påtomta. Og fellesskapet i familien ble om mulig enda tettere underslike forhold. De hadde opplevd et drama de ikke ville glemme. Desnakket om hendelsen der de lå to og to i brakkekøyene, og mens despiste på omgang i det lille kjøkkenet. Det hadde gått bra.

Og livet skulle snart gå som før.

I Brennaveien, hvor hjemmet lå, var det til sammen 20 unger, somsprang og lekte, kastet på stikka, noterte bilnummer, hoppet paradisog gjorde slikt som eldre folk enn Sylvia vil huske fra sin barndom.Den moderne tid var ikke helt kommet til Drevsjø og Engerdal isyttiåra. Mødrene var stort sett hjemmearbeidende selv om kvinnersyrkesdeltakelse på denne tida økte voldsomt i byene. Ungene lekte iveien. Det var ennå ikke altfor mye trafikk i den. De måtte reise medbuss til skolen som lå om lag 10 kilometer unna. Der gikk de i storeklasser, tilpasset antallet unger som var født i deres kull. Det var van-lige klasser, men ikke paralleller.

Sylvia husker godt sine egne lærere, og de husker utvilsomt henne.Det er neppe noen overraskelse at hun stort sett var en flink og plikt-oppfyllende elev. Den ene gangen hun ble tatt på fersken for en litenugjerning, hadde hun og ei venninne falt for fristelsen til å herme etternoen uskikkelige gutters rampestreker. Guttene hadde ved flere an-ledninger griset til veggen bak skolens svømmebasseng med å skrivemed vått, grønt gras. På denne uoffisielle «veggavisa» ble det på klas-sisk vis røpet hemmeligheter om hvem som var sammen med hvem,hvem som var teite og dumme og liknende. Gutta ble imidlertid aldrioppdaget.

Men Sylvia og hennes venninne fikk en overhaling. Som straff

20

måtte de skrubbe ren bassengveggen for grønske. Mens gutta, somvar vitne til avstraffelsen, flirte i det fjerne.

Refsen var unntaket som bekreftet regelen. Sylvia var ansvarlig ogordentlig. Hun utførte sine plikter slik det var forventet av henne.

Tida i Trysil ble utviklende på mange måter. Hun var for lengstaktiv i Engerdal og AUF i Hedmark. De helgene hun ikke jobbetsammen med mora på Femund Feriesenter, var hun på møter og kursi Hamar eller andre steder. Eller hun var på dans over svenskegren-sen eller i kommunene rundt. Sylvia er nesten altetende når det gjel-der musikk og har i alle år hatt sans for danseband som Sven-Ingvarsog Vikingarna. Nesten alle i familien Brustad spilte et eller annet in-strument. Faren spilte i gammeldansorkester og mora lærte ungeneå danse på stuegulvet til farens musikk. Sylvias søster, som bodde irommet ved siden av, bak en tynn vegg, spilte fele. Det syntes ikkestoresøster noe særlig om. Hun likte ikke felegnikkinga. Det førtetil at Sylvia begikk sin første bestikkelse. Hun betalte søsteren forå la være å spille. Og søsteren lot seg kjøpe. Derimot bet søsteren iseg Sylvias høyst spesielle musikksmak. «Røde buss»-kassetter medarbeidersanger fra en lokal gruppe i Hedmark. Det er ingen over-drivelse å si at Sylvia var mer enn middels interessert i arbeiderkul-tur.

Det avtalte forbudet mot fele var ikke ødeleggende for søsterensmusikalske utvikling. I flere år har hun vært engasjert som musikerpå den norske paviljongen på Epcot-senteret i Walt Disney World iFlorida. Og Sylvia tok etter hvert med seg sin sans for arbeidersangertil større lokaler, som Folkets Hus i Oslo.

Som barn var Sylvia med i Framfylkingen, arbeiderbevegelsensbarneorganisasjon. I vår tid ser mange med skepsis på slike miljøer.I borgerlige kretser oppfattes det som en form for politisk indoktri-nering av barn. På bygda representerte Framfylkingen en form forbarne- og ungdomsklubber. Men den bidro utvilsomt til å så sosial-demokratiske verdier i unge sinn.

Det var ikke bare Sylvia og foreldrene som var aktive politisk. Dethar også de fleste av Sylvias søsken vært i større eller mindre grad.Alle i Arbeiderpartiet. Ingen har latt seg friste av SV eller Rød Valg-allianse. Det har vært politisk orden i rekkene i familien Brustad.

21

Denne ordenen har også andre familier i Hedmark forsøkt å opp-rettholde. En av de store ulykker som rammet Odvar Nordlis familie,var at en fetter av ham meldte seg inn i Høyre. En av årsakene til atArbeiderpartiet sto så sterkt i fylket var ifølge Nordli at partiet fav-net videre i østerdalsbygdene enn i mange andre fjellbygder. Det varskarpe motsetninger og flust av konflikter. Men de ble for det mesteholdt innenfor partiet.

Sylvia holdt sin første 1. mai-tale alt som 13-åring. Det var en fin dag.Sola skinte. Flaggene vaiet i vinden. Det var vår i lufta, selv på dissetraktene. Mange er godt voksne før de tør å snakke i forsamlinger.Noen skyr det hele livet. Men ikke Sylvia.

Faren hadde kjørt henne til Søre Elvdal hvor hun skulle holdetalen. I bilen hadde hun øvd seg på det hun skulle si og forsøkt å roenervene.

Faren hadde sagt hun måtte tørke vekk litt av leppestiften og huskepå å snakke sakte og rolig. Lokalet var fullsatt av mennesker kledd ipene klær. Talerstolen var pyntet med bjørk. Etter å ha håndhilst påalle menneskene var Sylvias tur kommet. Hun var spent og urolig,men prøvde å huske på farens råd.

«Gratulerer med dagen. Denne dagen handler om frihet, likhet ogsolidaritet som vi alle er så glade i».

Det var en klassisk sosialdemokratisk appell om hvor viktig det varat folk hadde arbeid og hvor viktig det var at ungdom hadde stederå bo. Derfor måtte det bygges ungdomsboliger også i Engerdal. Ogordningene for distriktsungdom, som måtte flytte på hybel som 15-åringer for å kunne fortsette skolegangen, måtte bli bedre.

Talen ble godt mottatt. Hun fikk mye ros og var fornøyd. Det mo-tiverte henne til videre aktivitet i det lokale AUF-laget som hun toår seinere ble valgt til leder for.

Samme året deltok hun på fylkesårsmøtet i Hedmark Arbeider-parti. Årsmøtet var en svær begivenhet for en 13-åring fra Engerdal.Under lunsjen ble Sylvia sittende ved samme bord som Gro Har-lem Brundtland. Gro var årsmøtets hovedtaler. Ved bordet satt ogsåAnne-Lise Bakken som Sylvia kjente fra før. Det ble småsnakket littrundt bordet. Bakken sa hun var imponert over Sylvias mor, som

22

både var i ferd med å ta førerkort, som jobbet deltid og drev med po-litikk samtidig som hun hadde åtte barn.

«Hva – åtte barn?», sa Gro og så på Sylvia.Sylvia ble rød fra halsen og opp. Hun svettet i hendene mens hun

tenkte på hva hun skulle svare. Så sier Gro:«Er dere fra gård?». Nei, svarte Sylvia.«Er det religion?» spurte Gro så. Nei, svarte Sylvia og trakk etter

pusten.«Hva er det da?». «Jeg vet ikke riktig», svarte Sylvia, «men vi er

sju jenter og gutten er yngst.»«Å ja. Det er derfor», svarte Gro.Sylvia pustet lettet ut. Hun skjønte at Gro var en dame som ville

ha tilfredsstillende svar på alt. Her gjaldt det å være forberedt.

Etter at ungdomsskolen var fullført ved Engerdal barne- og ung-domsskole flyttet Sylvia hjemmefra til Trysil for å gå på videregåendeskole. Det var en nødvendighet, siden det ikke fantes et slikt skole-tilbud i hjemkommunen. Det var heller ikke helt uvanlig blant ung-dom fra bygda å reise hjemmefra i ung alder for å fortsette skolegan-gen. Men det kostet. Hybel, skolebøker, reiser fram og tilbake. Detinnebar at ungjenta måtte jobbe i helger og i ferier slik at hun haddelitt ekstra utover det hun fikk hjemmefra. Ikke alle hadde råd til å laungene gå på videregående skoler. Denne uretten styrket Sylvias al-lerede våknede politiske engasjement. Da hun sju år seinere var valgtinn på Stortinget, handlet hennes første innlegg om ungdoms retttil utdanning og bolig. Arbeiderpartiet ble etter hvert pådriveren forgratis læremidler i videregående skoler, slik at alle skal ha råd til å gåder.

Hybelverten i Trysil var den pensjonerte politimannen GrimOlsen. Han viste faderlig omsorg for Sylvia og hennes venninne somdelte rom. Olsen fikk et visst innblikk i ungjentenes liv. Ikke minstfordi han ble en slags budbringer om de utallige telefonoppring-ningene til Sylvia, som kom inn på hans grå fasttelefon med num-merskive. Oppringningene dreide seg mest om politiske ting, menhybelverten trodde nok innimellom det var unge beilere – som detutvilsomt også var.

23

Til møtene på Hamar fikk Sylvia skyss av Trysils ordfører gjen-nom mange år, Arvid Nyberg. Alt på dette tidspunktet var partifel-lene med på å støtte unge Brustads politiske utvikling. Det ene tokdet andre. Hun påtok seg ett verv, skjøttet det på en god måte, bleforeslått til nye posisjoner og verv, takket ikke nei, viste gode takterogså der. Hun deltok naturligvis i skolevalgene, men likte ikke for-men. Det er de kjappe replikkers mesterskap, mens hun selv følte hunbehersket bedre de litt lengre resonnementer.

Sylvia ledet Engerdal AUF fra 1983 til 1986, fra hun var 16 til hunvar 19 år.

I hennes tid som lokallagsleder vant Engerdal lokallag en verve-kampanje og hadde til sammen 100 medlemmer. At det er mulig i enkommune med 1400–1800 innbyggere forteller sitt om Ap’s oppslut-ning i dette området. Premien var å bli med AUF-leder Egil Knudsenpå et besøk til AUF-laget i Kristiansand. Målet var å inspirere andrelag til å være like flinke med verving av medlemmer.

Turen var interessant på flere måter. Hun ble kjent med AUF-lederKnudsen som hadde mye kunnskap og erfaring å øse av. Dessutenfikk hun en tur som strakk seg utenfor hennes normale radius. Hunreiste først til Oslo, hvor hun møtte Knudsen. Sammen tok de togettil Kristiansand. Ingen reise ut i den store verden, men nok til å seforskjeller på husstørrelsen på hjemstedet og i distriktene hun reistegjennom.

Som AUF-leder kom hun inn i et miljø med svært gode rådgivere.AUF er ved siden av å være en politisk ungdomsorganisasjon ogsåen skole i politikk. Medlemmene kurses i arbeiderbevegelsens histo-rie, tillitsvalgtes rolle og oppgaver og ikke minst i tale- og møtetek-nikk. Hver helg i en lengre periode var Sylvia på helgekurs på «Raud-kolla», ei hytte i Vangsåsen. Der øvde de unge AUF-erne seg på ålede møter, drille hverandre i arbeiderbevegelsens historie. Der fikkde møte fylkets store Ap-skikkelser, som Odvar Nordli, Anne-LiseBakken, Kjell Borgen og Sigbjørn Johnsen.

Den mest prominente foredragsholderen Sylvia hadde i AUF-sam-menheng var Einar Gerhardsen. Han skulle være «sensor» på et avkursene som ble holdt på LO-skolen i Sørmarka utenfor Oslo. Opp-

24

gaven var å skrive en tale, framføre den og så få tilbakemelding frakyndig hold, i dette tilfellet landsfaderen. Einar Gerhardsens mildedom over Sylvias bidrag var: «Talen var veldig bra, men du må for-søke å snakke litt saktere slik at alle hører og skjønner hva du sier.»

Som lokallagsleder inviterte Sylvia den nyvalgte lederen av AUFsentralt, Jens Stoltenberg, til å holde 1. mai-tale. Jens skulle førstholde tale på Koppang og deretter i Engerdal. Stoltenberg huskerdagen godt. Det snødde, som det ofte gjør på disse trakter – også 1.mai. Etter at de to talene var holdt, var det fest på lokalet, i et lite sam-funnshus, hvor det var en svær gryte med lapskaus og dype taller-kener. Med øl og brus og kanskje også litt hjemmebrent. Det var storstemning. Og dans, ikke minst. Sylvia var 18 år og glad i å danse. Detble festet til langt på natt. Etterpå overnattet Stoltenberg hos Sylviasonkel og tante. Morgenen etter hadde maiværet kommet. Sola skinteog snøen smeltet. Sylvias mor drev på denne tida en liten kafé. Derfikk de frokost, egg og bacon.

Mange ville kanskje trodd at den unge mannen fra Oslo Vest blemøtt med ørlite grann skepsis av bygdefolket. Jens Stoltenberg komfra en annen kultur. En universitetsutdannet mann med akademi-kerforeldre, som definitivt tilhørte hovedstadens middelklasse. Menpartisympatisørene i Engerdal var beæret over besøket. Stoltenbergholdt en flott tale og ble veldig godt mottatt.

Besøket bidro til at Stoltenberg fikk bedre innblikk i Sylvias ver-den og i forholdene i hennes del av landet. De fikk god kontakt sombare ble styrket gjennom årene. De møttes i mange sammenhengeretter talen i Engerdal. Selv om Stoltenberg er sju–åtte år eldre ennSylvia, var de flere år samtidig i AUF. De møttes også på sommer-leir på Utøya ved flere anledninger. Der ble den politiske horisontenutvidet ytterligere. Sommerleiren har i alle år hatt deltakere fra helelandet. Foredragsholderne var ofte politiske kjendiser som de flesteungdommene bare hadde lest om i avisen.

Som lokallagsleder inviterte Sylvia også fylkessekretæren i AUF iHedmark, Arvid Libak, til bygda. Det var like før jul i 1983. Libakhadde vært en god støttespiller for lokallaget, og hun mente han for-tjente en avskjedsgave før han avsluttet sitt verv som fylkessekretærfor å dra videre til Finnmark. Libak ble mange år seinere politisk råd-

25

giver og statssekretær for henne i Helse- og omsorgsdepartementet.Seinere ble han statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet.

Om lag et år etter at han sluttet som statssekretær i Næringsdepar-tementet, mistet Arvid kona si, Grete, som døde av kreft. Hun varogså venninne av Sylvia. Seinere opplevde Arvid alle foreldres ma-reritt da hans datter, Ina Rangønes Libak, ble skutt under massak-ren på Utøya. Hun ble truffet av fem skudd, men overlevde på mi-rakuløst vis, ikke minst takket være et profesjonelt helseteam og enutrolig innsats fra AUF-ere som gjorde alt de kunne for å redde livethennes. Hun kom seg relativt raskt på beina og har nå sin egen blogghvor hun har beskrevet uhyrlighetene på Utøya den sommerdagen.Ina gjorde sterkt inntrykk under rettssaken gjennom sitt vitneprovom uhyrlighetene og livskampen og ved å vise hvordan hun haddetaklet traumet og livet etterpå, blant annet ved å gi arrene etter deulike skuddene navn. Sylvia har hatt jevnlig kontakt med Ina sidenhun var liten, men spesielt mye etter 22. juli. Og Ina har fulgt spentmed på arbeidet med denne boka.

I 1987 skulle Sylvia delta i Einar Gerhardsens begravelse. Det varet stort arrangement med faner og flaggborg. Rune Gerhardsen harskildret seremonien på en gripende måte i boka «Du er faren minlikevel».

«Det ble en storslått forestilling. Først samling i Rådhuset, medde kongelige til stede, og hvor statsminister Gro Harlem Brundtlandholdt hovedtalen. Så en høytidsfull prosesjon gjennom byen. I stilleverdighet ble båren trukket gjennom de av byens gater som hadderammet inn så mye av Gerhardsens liv. Ut av Rådhuset, forbi Stor-tinget, med Slottet i andre enden av gata, og så inn til Youngstorget,der LO-lederen talte. Torget var absolutt fullt. De fleste hadde utal-lige ganger hørt ham fra talerstolen. Nå tok de avskjed», skrev søn-nen Rune.

Den 19-årige Brustads deltakelse var en tilfeldighet. Det var egent-lig nå avdøde Kjell Borgen som skulle representere Hedmark underprosesjonen. Men han var forhindret fra å delta på øvelsen dagen iforveien. Og det var et absolutt, ufravikelig krav fra Martin Kolbergsom hadde det praktiske ansvaret for seremonien. Han understreker

26

at Einar Gerhardsens begravelse var en partibegravelse, som parti-kontoret hadde regien på, hundre prosent. Øvelsen gjaldt fane- ogflaggborgene. De ble trent veldig godt. Kolberg var veldig streng påopplegget. Han måtte være helt sikker på at de som skulle bære fa-nene var trenet og visste hva de skulle gjøre. «Det var den militærestraffelov som gjaldt.» De trente dagen før. Hvert fylke skulle bæresin fane.

Paradevogna til begravelsesbyrået Jølstad skulle brukes. I utgangs-punktet hadde ikke byrået en passende bil. Det skulle være en åpenbil og en slik fantes ikke i hele Norden. Derfor skar de av hele top-pen på begravelsesbyråets store bårevogn på Strømmen mekaniskeverksted. Bilen ble trukket med rød fløyel innvendig. Kolberg varveldig nervøs for opplegget og usikker på om det ble for mye. Menhan fikk familiens aksept for det. Av Utenriksdepartementets proto-kollavdeling ble Kolberg gjort oppmerksom på at noe liknende ikkehadde skjedd siden de begravde kong Haakon og Fridtjof Nansen.Da svarte Kolberg: «Ja, akkurat. Det stemmer bra.» Etterpå var detikke mer snakk om den saken.

Opprinnelig hadde Sylvia Brustad tenkt å bli journalist. Som et førsteskritt mot en slik karriere fullførte hun den toårige journalistutdan-ningen ved arbeiderbevegelsens folkehøgskole på Ringsaker.

Å være journalist og politiker er to uforenlige roller. Ved en ellerannen korsvei måtte hun gjøre et valg. Det har mange andre jour-nalister og politikere gjort. I AUF-sammenheng var hun ofte sam-men med den kjente TV2-journalisten Stål Talsnes fra Tynset. Og ide fleste større politiske redaksjonene i riksmediene er det journa-lister med bakgrunn fra ulike partier. Det blir sett på som en god ogrelevant bakgrunn. Man forstår de politiske prosessene, og kjennerdessuten mange politikere på ulike nivåer som kan være gode kil-der.

Tidligere hadde avisene ofte nær tilknytning til partiene. Sværtmange av dem var startet av partiene de hørte til. Dagbladet var opp-rinnelig Venstre-avis. Dagsavisen (tidligere Arbeiderbladet) var Ap-avis. Tidligere, nå avdøde redaktør i Aftenposten, Egil Sundar, ble pået debattmøte i Oslo Journalistlag midt på 1980-tallet spurt om ikke

27

Aftenposten var en Høyre-avis. Da svarte Sundar suverent: «Jeg kanbekrefte at Høyre deler mange av Aftenpostens oppfatninger».

Dette var ikke veldig lenge før unge Brustad iførte seg journalist-hatten på Ringsaker. Men Sylvia var seg bevisst rollekonflikten. Detandre året på medielinja ble elevene drillet i radiojournalistikk. Blantannet ved å drive Radio Ringsaker. Abortdebatten hadde på dennetida blusset opp igjen. Og studentradioen hadde invitert den bibeltroredaktøren av avisa Dagen i Bergen, Arthur Berg, som mellom myeannet mente at EU var «dyret i Åpenbaringen». Temaet i Ringsakerstudentradio var abort. Sylvia var programleder.

Hun erkjenner at hun gled ut av rollen som nøytral journalist.Spørsmålene hennes var mer enn spørsmål. De inneholdt en betyde-lig grad av argumentasjon og var uttrykk for klare meninger. Det bleen frisk debatt, men Sylvia fikk ikke kritikk. Sannsynligvis fordi detvar de færreste på Hedmark som hadde sans for Bergs meninger. Menfor sin egen del merket hun seg det problematiske med rolleblandin-gen.

Som på alle folkehøgskoler er det sosiale miljøet intenst. De ungeelevene lever tett på hverandre og mange knytter sterke vennskaps-bånd i denne tida. Blant annet ble Sylvia venn med Kristin Veskje ogseinere fadder til hennes sønn Haakon. På Ringsaker var det også etintenst politisk miljø, så det var rikelig anledning til å drøfte rollene.

Sylvia var imidlertid fast bestemt på å videreutvikle seg som jour-nalist og hadde tenkt å søke seg inn på Journalisthøgskolen. I mel-lomtida jobbet hun i partiorganet Aktuelt Perspektiv og i LO-Aktu-elt.

Hun rakk aldri å komme inn på Journalisthøgskolen. For alleredesom 22-åring ble hun overraskende valgt inn på Stortinget.