HTS nr. 4 2010

NR. 4 2010, 31.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

>>>VI ER BEGEISTRET

>>>LIDENSKAP OG KAMP

>>>REVOLUSJON I VEST-AFRIKA

Kronprinsparets Humanitære Fond:

Ole Martin Årst om:

Speed School:

Ungdom nå til dagsTema:

2 HJELP TIL SELVHJELP 4 2010 | www.strommestiftelsen.no

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Trond M. Backer REDAKTØR: Siri Landstad Guttormsen JOURNALISTER: Egil Mongstad, Asle Stalleland

GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 26.500 ADRESSE: Skippergaten3, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

innholdNR. 4 2010, 31.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3 Leder

4-5Innblikk: Sult i Niger

6-7Takk til Kronprinsparet!

8-9Hjertevenn

10-11Verden Rundt

12-19Tema: Ung og engasjert

20-24Storhet&Støv: Ole Martin Årst

25Ullrik og jentene

26-27Norge Rundt

28-29Reisebrev: Miles2Smiles

30Synspunkt: En hjertesak

31Smilet

32-33Revolusjon i Vest-Afrika

34Bloggen

35Om bunnlinja og anstendighet

Forsidebildet:Fra Shonglap-prosjektet i Bangladesh Foto: Michelle Larson

20

1612

25

28

3www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 4 2010

Magasinet kommer med fem nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til hts (Hjelp til Selvhjelp) som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

Det er bare å innrømme det med en gang. Vi har alle gått i fella og sagt setningen ”ungdom nå til dags”, etterfulgt av et lite sukk eller himlende øyne. De tafatte, uflidde, som hører på iPod med volum så høyt at den kommende eldrebølgen uten tvil vil være døve før fylte 50.

De ser på Paradise Hotel, har selvfølgelig flatskjerm på hybelen, spiller tv-spill til langt på natt og vet fint lite om hvem Per Borten er. Ungdom nå til dags. Sukk.

La setningen stå. Men ta bort sukket og de himlende øynene. Jeg velger å gi uttrykket en ny mening. En positiv mening. Ungdom nå til dags. Utropstegn. Smilefjes.

Vi i Strømmestiftelsen ser mye av ungdom nå til dags. En ungdom som er engasjert, som vil gjøre noe med urettferdigheten i verden. De har en vilje og en kreativitet som verden ikke har sett maken til. Ungdom nå til dags er nemlig meget opplyste, og – ikke minst – engasjerte. Og de er fremtiden vår.

Bare fordi man har få år på baken, og fortsatt regnes som ”våt” bak ørene, betyr det ikke at man ikke har noe å bidra med. I Strømmestiftelsen har vi et fokus på unge mennesker, både i våre prosjekter og her i Norge. Vi gir barn i Sør en bedre fremtid gjennom trygge aktiviteter og skolegang. Vi vet at skal vi gjøre noe med fattigdommen, må verdens barn få et grunnlag som gir dem en tryggere og bedre fremtid.

I Norge har vi noen utrolig engasjerte ung-dommer, noe du kan lese om i dette bladet. De er Fattigdomsbekjempere, de er utveks-lingsstudenter i Act Now, og de starter på eget initiativ ungdomsorganisasjonen RE:ACT.

Ungdom nå til dags

Disse ungdommene nekter å la verden bli et enda mer urettferdig sted. De vil fordele jordas ressurser bedre, de krever solidaritet og rettferdighet, og de vil være med på å bidra til at dette skjer så fort som mulig.

Noen andre som tror på ungdoms evner og muligheter, er Kronprinsparet vårt. De ga nylig penger fra sitt humanitære fond til et fellesprosjekt mellom Misjonsalliansen og Strømmestiftelsen. Prosjektet skal hjelpe ungdom i Ecuador og Bangladesh til å utvikle sine evner, få tro på seg selv og skape en tryggere framtid. Kronprinsparets tildeling sender et positivt, viktig og oppløftende signal om at det er mulig å utrydde fattig-dom – og nøkkelen er ungdommen.

Vi i Strømmestiftelsen er utrolig stolte, glade og ikke minst takknemlige for at vi har så en-gasjert ungdom. Mange av disse engasjerer seg i vårt, eller andre organisasjoners, arbeid. Det gir oss håp om at det er mulig å nå vår vi-sjon om en verden uten fattigdom en vakker dag. For det er nemlig én viktig faktor som kan gjøre vår visjon sann: Ungdommen nå til dags. Utropstegn. Smilefjes.

Siri Landstad Guttormsenredaktør

8

32

6


Fra galt til verre i Niger?Det ser ut til at det ikke er plass til mer enn en flomkatastrofe i verdens nyhetsbilde. Mens TV-bildene

ruller inn over oss og forteller om millioner på flukt fra enorme vannmasser i Pakistan, kjemper mødre

og fedre for sine og sine barns liv i tørkerammede – og nå også flomrammede – Niger.

Kommentar: Egil Mongstad, september 2010

Jeg skal ikke diskutere hvorfor det er slik, men kan bare konstatere at slik er det. For det er bokstavelig talt tørke i mediene når det gjelder situasjonen i Niger.

Mellom åtte og ni millioner mennesker er rammet av tørken. På sensommeren ble nærmere 200.000 mennesker også rammet av flom, den verste på over 80 år. I Agadez, nord i Niger, har over 80.000 husdyr – som fra før var utarmet av tørke – dødd i flom-vannet. Nå er det kritisk å få fjernet dyrelikene slik at de ikke forgifter vannet. Langs elven Niger er flere titalls tusen mennesker påvirket av vannmassene.

HVA VAR DET SOM GIKK GALT? Hvorfor var ikke verdens-samfunnet forberedt på at en matvarekrise kunne utvikle seg i dette landet? Allerede sent på høsten i 2009 kom det flere alarme-rende meldinger fra Niger om sviktende avlinger. Pressefolk i Niger skrev bekymringsartikler om det som var i ferd med å utvikle seg.

Nigers daværende president Mamadou Tandja slo hardt ned på den slags skriverier, og journalisten som kom med de avslørende opplys-ningene om en forestående matvarekrise, ble arrestert. Et bilde som viste et land som ikke kunne brødfø sine innbyggere skulle Tandja ikke ha på seg. Dermed økte matvarekrisen. Kornkamrene ble tom-mere og tommere, og i deler av Niger hadde kostholdet for folk flest gått fra næringsrik millet, til blader og bitre frukter. Husdyr ble solgt, og sykehusene ble fylt av underernærte barn.

PRESIDENTEN HAR NÅ BLITT AVSATT i et kupp, og journalisten er satt fri. Alle vet at journalisten hadde rett, men det som hadde gått galt var verken Tandjas eller andres feil. Regnet kom for lite og for sent, og da det endelig kom var det på en tid det ikke var forventet. Bøndene var ikke forberedt. Flere av kornslagene i Niger trenger

både nok regn – og regn til rett tid – for at de skal utvikle seg sterkt og vokse godt.

Denne høsten gikk det galt, og avlingene som skulle fylle folks matkammer ble altfor små. Hjelpeorganisasjoner og FN slo alarm. Tidlig på nyåret 2010 ble det tydelig at det kom til å bli for lite mat utover året, og før våren var omme var matlagrene tomme. Verdens fattigste land var ikke forberedt på matvarekrisen.

I alle kriser er det først og fremst barna det går verst ut over, og spesielt de aller yngste barna. Ifølge en pressemelding fra Verdens Matvareprogram er det svært avgjørende for utviklingen at barn mellom null og to år får god og riktig ernæring. Akutt underer-næring vil for eksempel kunne påføre dem alvorlig hjerneskade. Derfor blir det mer og mer kritisk å få frem god matvarehjelp til dem som har en akutt underernæring.

NÅ ER HÅPETfor en god avling i år i ferd med å få et skudd for baugen. Regnet som var så kjærkomment skaper flom, og gjør en fra før vanskelig situasjon enda vanskeligere. Det avgjørende for det som er sådd i sommer, er at regnet ikke ødelegger og vasker bort de spirene som har fått feste seg, og at det kommer nok sol til at kornet kan vokse. Men det er først i oktober at vi får vite om avlingen dette året vil redde Nigers befolkning fra et nytt år med sult.

Strømmestiftelsen har arbeidet i Niger i flere år, og samarbeider i dag med to partnere om spare- og lånegrupper og utdanning. Vi har satt i gang med å hjelpe dem som er rammet, har overført egne midler og samlet inn nærmere en million kroner til de tørke- og flomrammede mødrene og fedrene som kjemper for sine barns liv i Niger.

5www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 4 2010 5


Fellesprosjektet ”Ungt entreprenørskap” ble 30. august tildelt Kronprinsparets Humanitære Fond for 2010, på Universitetet i Agder i Kristiansand.

- Jeg har alltid trodd på at noe av det viktigste i verden er å styrke ungdoms muligheter, at ungdom får anledning til å bruke sine ressurser – bli selvstendige, og tjene egne penger, sier H.K. H. Kronprinsesse Mette-Marit under tildelingen.

Strømmestiftelsen får 300.000 kroner til sitt Shonglap-program i Bangladesh, hvor de gir ettårig utdanning for ugifte jenter mellom 11 og 19 år som har gått glipp av skolen på grunn av fattigdom. Misjonsalliansen får 300.000 kroner til et nytt prosjekt, Jóvenes emprendedores, for unge gründere som skal kombinere lån og opplæring til ungdom mellom 17 og 23 år. - I år vil Kronprinsparets Humanitære Fond, gjennom Strøm-mestiftelsens arbeid, bidra til at Shonglap når enda flere jenter på landsbygda i Bangladesh, sier Kronprinsessen.

Tusen takk til kronprinsparet!Tekst og Foto: Siri L. Guttormsen og Kirsten Falch

Du kan være med å støtte fellesprosjektet ved

å ringe 82044050. Da gir du automatisk 200 kroner

til prosjektet. Din gave vil bli fordelt likt mellom

prosjektene i Bangladesh og Ecuador.

> FAKTA

ShonglapStrømmestiftelsens Shonglap-program i Bangladesh er en ettårig utdanning for ugifte jenter mellom 11 og 19 år som har gått glipp av skolen på grunn av fattigdom. Shonglap betyr dialog på bengali.Målet er å gjøre jentene stolte og selvstendige og gi dem kunnskap om egne rettigheter og mulig-het til å tjene egne penger. Slik kan de unngå for tidlig ekteskap, tvangsprostitusjon, overgrep og utnytting. Etter å ha vært gjennom hele kurset, får de eldste jentene mulighet til å få lån og starte næ-ringsvirksomhet.Så langt har 40.000 jenter fullført programmet.

Jóvenes emprendedoresJóvenes emprendedores betyr unge gründere og er et nytt prosjekt som kombinerer lån og opplæring til ungdom mellom 17 og 23 år i zonas marginales i Guayaquil i Ecuador. Målet er at ungdom skal få sitt eget levebrød for dermed å redusere den finan-sielle byrden for deres foreldre, og aller viktigst: for at de unge tidlig lærer seg å jobbe. Det reduserer sosiale problemer og gir de unge økt selvtillit.Prosjektet består av opplæring hvor deltakerne får hjelp til å iden-tifisere sine gründeregenskaper, samt kursing i hva som kreves for å lykkes som gründer. De unge som kan vise til gode forretningsideer, får lån til å starte egen nærings-virksomhet.

H.K.H. Kronprins Haakon og H.K.H. Kronprinsesse

Mette-Marit satser på ungdommen. Nå har de gitt 600.000

kroner til ungdomsprosjekter i regi av Strømmestiftelsen

og Misjonsalliansen.


Tusen takk til kronprinsparet!

I Ecuador jobber Misjonsalliansen for å gi vanskeligstilte grupper lån og støtte til å etablere egne virksomheter. Til nå har de ikke hatt tilbud rettet mot ungdom, men med årets tildeling fra fondet etablerer de Jóvenes emprendedores.

SAMARBEIDSPROSJEKT - Vi klarer nesten alltid mer når vi job-ber sammen enn når vi jobber alene. Årets tildeling markerer et nytt samarbeid mellom to veletablerte organisasjoner, Misjonsalliansen og Strømmestiftelsen. De skal arbeide sammen for å styrke ung-doms muligheter i Bangladesh og Ecuador gjennom undervisning og støtteordninger, sier Kronprinsessen.

1 milliard mennesker i verden er ungdom mellom 15 og 23 år. Storparten av verdens bistandsprosjekter fokuserer på barn eller familier, men få satser på ungdom. I fellesskap har Strømmestiftel-sen og Misjonsalliansen samarbeidet for å utveksle erfaringer om hvordan hjelpe ungdom i fattige land med egen næringsvirksom-het. Om samarbeidet sier styremedlem i Kronprinsparets Huma-

nitære Fond, Odd Christopher Hansen, dette: - Vi er rett og slett begeistret!

- IKKE ET STUNT - Vi vet at denne gaven til Ungt Entreprenør-skap ikke bare er et stunt, men vi ser en rød tråd i Kronprinsparets engasjement for fattigdomsbekjempelse, sier Generalsekretær i Strømmestiftelsen, Øyvind Aadland.

- Dette er en stor og viktig anerkjennelse for det arbeidet Strøm-mestiftelsen gjør blant unge kvinner i Bangladesh. I tillegg er det startskuddet for det vi tror blir et nyttig og godt samarbeid med Misjonsalliansen. At Kronprinsparet ønsker å støtte våre prosjekter gjør meg stolt og ydmyk, sier Strømmestiftelsens kommunikasjons-sjef, Trond M. Backer. - At dere i år skulle velge å gi denne tildelingen til våre organisasjo-ner, oppleves som et skikkelig løft, sier generalsekretær i Misjonsal-liansen Arnt Jerpestad.

Gjennom Kronprinsparets Humanitære Fond arbeider Kronprinsen og Kronprinsessen med saker de begge er opptatt av. Fondet ble opprettet i forbindelse med bryllupet i 2001, og har siden gitt støtte til prosjekter i inn- og utland.

Om årets tildeling sier Kronprinsen dette:- Det har aldri vært så mange arbeidsledige ungdommer i verden, som i dag. Å styrke ungdoms tro på seg selv, og legge til rette for at de kan bruke sine ressurser, er viktig for verdensutviklingen på minst tre måter: For det første er menneskelige ressurser kanskje den viktigste faktoren i utviklingen for et lands velferd og verdiskap-ning. For det andre har unge mennesker en energi, utholdenhet og evne til nytenkning i forhold til å møte lokale og globale utfordringer på en ny og innovativ måte. For det tredje har vi en historisk mulighet til å utrydde den ekstreme fattigdommen i verden. Entreprenørskap og innovasjon har en viktig rolle å spille i dette arbeidet.

I Norge går pengene til prosjekter som skal styrke barn og unges oppvekstvilkår og fremme inkludering. I utlandet støttes arbeid innenfor helse og utdanning. I fjor gikk støtten til to ungdoms-prosjekter som jobber med å styrke ungdommers selvbilde og jobber mot vold, rasisme og rus. Tidligere prosjekter som har fått støtte er forebygging av HIV/Aids i Mosambik (2001), Røde kors’ Leksehjelpen (2003), rehabilitering av barnesoldater i DR Kongo (2004), sports- og helseprosjektet Right to play i Uganda (2005), Kirkens Bymisjons Primærmedisinsk Verksteds ungdomsprosjekt (2006) og mange flere.


2010 Tre hjerter i TierraStrømmestiftelsens fadderor dning Hjertevenn gjør at barn og unge over hele verden kan utvikle egne evner. Her forteller tre ungdommer fra prosjektet til Tierra de Ni ños i Peru hva Hjertevenn betyr for dem:

Hjertevennene Irene og Jhoan i Peru

Juan Vishe Quemerino (11)

Familien min: - Vi er mor, far og ni søsken. Tre av søsknene mine bor fremdeles hjemme.

Dette gjør meg glad: - Å kunne gjøre ting jeg liker så jeg ikke gjør gale ting.

Dette gjør meg trist: - Å vite at det er mange som lever her i gatene og ruser seg... De har ikke noen som Strømmestiftelsen til å hjelpe dem til å gjøre det rette.

Liker best av tilbudet i prosjektet: - Det aller meste er gøy; både sjonglering, sirkus, dans, teater og capoeira. Men det aller gøyeste er nok stylter og musikk.

Dette betyr Hjertevenn for meg: - Jeg fant noe som er veldig bra for meg og som jeg vet vil være bra for fremtiden min. Prosjektet hjelper meg slik at jeg ikke gjør dumme ting lenger.

Julia Victoria Cárdena Sólorsan (13)

Familien min: - Jeg er eldst, så jeg passer søstrene mine når mamma er på jobb om etter-middagene. Pappa jobber hele dagen. Søstrene mine er 3, 7 og 9 år jeg er altså 13. Jeg ønsker å være et eksempel for dem ved å ta ansvar.

Dette gjør meg glad: - Det som gjør meg lyk-kelig i livet er min mor.

Dette gjør meg trist: - At min far aldri har gått på skole, og ikke kan hjelpe oss med skolear-beidet. Han vil, men kan ikke.

Dette betyr Hjertevenn for meg: - Jeg har vært med i prosjektet siden i fjor sommer. Jeg så barna som gikk på stylter og sjonglerte, og tenkte at det vil jeg også lære, så jeg meldte meg på. Jeg ønsker å hjelpe familien min til å få bedre kår. Det tror jeg jeg skal klare, for når jeg sier til meg selv at jeg skal klare noe, så gjør jeg det. Det har jeg lært her. Jeg drømmer om å få meg en utdanning.

9www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 4 2010www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 1 2009

Tre hjerter i TierraStrømmestiftelsens fadderor dning Hjertevenn gjør at barn og unge over hele verden kan utvikle egne evner. Her forteller tre ungdommer fra prosjektet til Tierra de Ni ños i Peru hva Hjertevenn betyr for dem:

Hjertevenn er Strømme-stiftelsens fadderordning.

Hjertevenner i Norge bidrar til at alle barn i våre prosjekter får hjelp, og håp om en fremtid uten fattigdom. I 2010 fortset-ter vi å følge Hjertevennene Irene og Jhoan og vennene deres som bor i Pachacutec, en forstad til Lima i Peru.

Strømmestiftelsens samar-beidspartner, Tierra de Niños (TdN), jobber med å skape varige endringer for mennesker i dette området. Fokusområdene er kvalitet i skolen, helseforebyggende arbeid, deltakelse og lokalt lederskap, kultursatsning og yrkesopplæring.

Styltegåing, sjonglering og musikk brukes for å styrke barnas mestringsopplevelse og livsglede.

Edinson Aoel Altamirano Figueroa (15)

Dette gjør meg glad: - Da jeg første gangen så noen som gikk opp på styltene, bestemte jeg meg for at dette skulle jeg også klare. Jeg er blitt kjempegod både å gå på stylter og sjong-lere! Nå er jeg glad for å ha fått nye venner og for alt jeg har lært.

Dette gjør meg trist: - Jeg har venner som ikke kommer hit. De er med i gjenger og driver med narkotika. Selv om jeg har prøvd å invit-ere dem, vil de heller ruse seg eller oppsøke gateslagsmål. Jeg har sett resultatene av ban-denes herjinger der de slår inn ansiktet på folk. Det er mange gjenger i området og den mest kjente er i sone C.

Dette betyr Hjertevenn for meg: - Prosjektet gjør at jeg føler meg trygg, og jeg vil fortsette å motivere mine gamle venner til å bli med på aktiviteter som kan forandre livet deres.Det har forandret mitt!

Møt Juan og Julia i siste episode om Hjert

evennene

i Peru. Filmen heter «Moonwalk in Lima». Du finner

den på nettstedet vårt www.hjertevenn.no.


verden rundtKenya har fått sin første, nye grunnlov siden

uavhengigheten i 1963.

- Mange har ventet i over 20 år på denne dagen.

Dette er et vendepunkt for Kenya. Jeg er særlig

glad for at menneskerettigheter og lokalt selvstyre

nå vil stå sterkere i Kenya, sier miljø- og utviklings-

minister Erik Solheim.

Den åpne og demokratiske

folkeavstemningen har gitt

et klart flertall for nødven-

dige politiske og rettslige

reformer. Rapporter viser et klart folkeflertall for

den nye grunnloven.

- Det kenyanske folk og lederne i landet fortjener

ros for denne milepælen i landets historie,

sier Solheim.

Norge og blant andre EU-landene har gått

sammen om en felles uttalelse i Kenyas hovedstad

Nairobi. Der står det blant annet:

«Vi stoler på at den nye grunnloven vil bidra til å

Strømmestiftelsen får en million kroner

fra Henriette-stiftelsen i Kristiansand.

Pengene skal benyttes til landsbystyrte

mikrofinansaktiviteter i Uganda, Tanzania,

Sudan og Kenya.

- Vi valgte Strømmestiftelsen fordi vi har

et hjerte for det arbeidet de gjør, og det

passer stiftelsens hensikt om å støtte entre-

prenørskap i afrikanske land, sier styreleder

i Henriette-stiftelsen Sissel Helgø.

Pengene skal brukes til å sette i gang spare-

og lånegrupper. Dette vil gi noen av de fattigste kvinnene i disse områdene en sjanse til å begynne et lite

utsalg eller starte en liten virksomhet – og dermed få inntekt til familien.

- Vi i Strømmestiftelsen er kjempeglade for at styret i Henriette-stiftelsen valgte å støtte dette arbeidet. Dette

betyr at vi kan gi starthjelp til 15.000 personer, som med en enkel form for mikrofinans kan sikre seg en fremtid

for hele familien. I praksis vil det bety at disse pengene vil hjelpe 75.000 personer med mat, skolegang,

medisiner og klær, og en fremtid utenfor fattigdom, sier kommunikasjonssjef Trond Backer.

- Dette er en global katastrofe,

og en global utfordring. Dette er en

av de største, globale solidaritetsprøvene i

vår tid, sier FNs generalsekretær, Ban Ki Moon

om flommen i Pakistan.

- Pakistan står overfor en tsunami i sakte

film, legger han til.

Så langt er mellom 15 og 20 millioner men-

nesker rammet, og trenger husly, mat, vann

og nødhjelp. Det er ventet at tallene vil stige

ytterligere. Antallet flomofre overgår det

samlede antallet som ble rammet under

tsunamien i Indiahavet julen 2004, jords-

kjelvet i Kashmir i 2005, syklonen Nargis som

feide over Burma i 2008 og jordskjelvet på

Haiti i januar 2010, ifølge Ban. Den norske

regjeringen har så langt bidratt med

115 millioner norske kroner.

1 milliard mennesker er sultne.

1 milliard er overvektige voksne.

22 prosent er prisøkningen for en

typisk matkurv i Bangladesh i løpet av

første kvartal i år.

50 prosent er den anslagsvise økning

i etterspørsel etter

mat i løpet av de

neste to tiårene.

50 prosent er

gjennomsnitts-

økningen i de

globale kornprisene.

(Kilde:

Aftenposten)

Kenya med ny grunnlov

åpne for flere nødvendige reformer av blant annet

valgordningen, politiet og rettsvesenet..»

Frykten for en gjentagelse av volden fra 2008 var

stor i forkant av folkeavstemningen. Gode sik-

kerhetstiltak og nær dialog mellom ulike deler av

det kenyanske samfunn, ser imidlertid ut til å ha

dempet gemyttene.

– Nå er det viktig med en bred nasjonal dialog

i Kenya om veien videre. Det er nå reformene skal

gjennomføres i praksis. Norge vil støtte Kenyas

videre reformprosess sammen med resten av det

internasjonale samfunnet, understreker Solheim.

Hverdag i Nairobi.

Foto: Strømm

estiftelsen

Den stille tsunamien

Gir en million kroner til kvinner i Øst-Afrika

Fra en mikrofinansgruppe i Dar-Es-Salaam i Tanzania.

Foto: Egil Mongstad

Sulten eller mett?


Hvert år dør flere mennesker av dårlig vann enn i

alle voldshandlinger og krig til sammen, melder

FN. Rent vann er en svært begrenset ressurs. FN

har oppsummert situasjonen for hvordan vi hånd-

terer spillvann fra kloakk, industri og landbruk

verden over, og hvilke konsekvenser det får at

denne håndteringen er altfor dårlig.

2 milliarder tonn forurenset avløpsvann pøses inn

i verdens vannveier hver eneste dag, skriver Aften-

posten. Millioner av mennesker blir syke eller dør.

En katastrofe truer, frykter FN. Utslippene med-

fører også at innsjøer og havområder kveles, og

I august ble det

underskrevet en

konvensjon om kla-

seammunisjon, som

gjør det forbudt å produsere, lagre, ekspor-

tere eller bruke klaseammunisjon. Alle land

som er part av konvensjonen må ødelegge

all klaseammunisjon som landet har på lager

innen åtte år. Stater som har vært bombet

med denne type ammunisjon må innen ti år

sikre og rydde alle områder hvor det ligger

klaseammunisjon.

Klaseammunisjon har blitt brukt i 36 land.

Til sammen 15 land i verden har brukt

klasebomber i væpnede konflikter. 34 land

har stått bak produksjonen av klasevåpen,

mens 85 land, deriblant Norge, har lagret

ammunisjonen på eget territorium. Klaseam-

munisjon ble første gang brukt under andre

verdenskrig av Sovjetunionen og Tyskland.

Konvensjonen trådte i kraft 1. august 2010.

Til nå har 108 stater underskrevet avtalen.

Afrika sør for Sahara 22,4 millioner 1,9 millioner 1,4 millioner

Nord-Afrika og Midtøsten 310.000 35.000 20.000

Sør- og sørøst-Asia 3,8 millioner 280.000 270.000

Øst-Asia 850.000 75.000 59.000

Oceania 59.000 3900 2000

Latin-Amerika 2 millioner 170.000 77.000

Karibia 240.000 20.000 12.000

Øst-Europa og Sentral-Asia 1,5 millioner 110.000 87.000

Øvrige Europa 850.000 30.000 13.000

Nord-Amerika 1,4 millioner 55.000 25.000

Totalt 33,4 millioner 2,7 millioner 2 millioner

Aids i verden

RegionBarn og voksne

som lever med HIV/AidsNye

smittedeDøde

Millioner dør av dårlig vann

oksygen forsvinner. Slike marine dødsoner dekker

allerede 245.000 kvadratkilometer – et område like

stort som all verdens korallrev – og har alvorlige

konsekvenser for næringskjeden, fiskerier og folks

livsgrunnlag. Befolkningsvekst, urbanisering og

klimaendringer vil forverre situasjonen ytterligere.

Vi kan bare nyttiggjøre oss 1 prosent av verdens

ferske vannmasser. Kun 2,5 prosent av alt vann

er ferskvann – resten er saltvann. 70 prosent av

ferskvannet er frosset i ismassene i Antarktis og

på Grønland. Mye av det resterende ferskvan-

net ligger så dypt under bakken at det ikke er

tilgjengelig.

Energimangel kan skape krig

Mye tyder på at naturressurser vil være den

fremste årsaken til nye konflikter, spesielt

med tanke på den vestlige sivilisasjons

avhengighet av olje, skriver Globalis.

Ressurser er i økende grad fellesnevneren

for kriger i vår tid. Konfliktene oppstår

når behov og etterspørsel etter en

manglende ressurs er sterk. Dette fører

naturligvis til økte priser. Hvis ressursen er

samfunnets hjørnestein, og opprettholder

vår levestandard, er det åpenbart at nasjo-

ner er villig til å iverksette ekstreme tiltak

for å sikre egne interesser.

Illustrasjonsfoto: Jon Østby

Energimangel kan skape krig

Konvensjon om klaseammunisjon

Bli Hjertevennfadder

og gi barn muligheten


I begynnelsen av oktober sitter hun på flyet til Uganda, på vei til sitt livs eventyr med utvekslingsprogrammet Act Now. Begrunnelsen om hvorfor 20-åringen velger å tilbringe det neste året i Sør, er enkel:- Jeg må jo dette, nærmest roper kristiansandsjenta entusiastisk.

- Vi vet jo at vi er heldige som bor i Norge. Vi har det godt her. Men jeg tror ikke man helt forstår det før man har sett hvordan det virke-lig kan være, sier hun.

I fjor gikk Kristine på folkehøgskole, der hun traff mange venner som var engasjerte i fattigdomsbekjempelse. Så inspirert ble hun, at hun bestemte seg for å ta skrittet ut i den store verden.- Jeg vil se med egne øyne hvordan et fattig samfunn fungerer. Kanskje det kan gi meg kunnskap som jeg kan ta med meg videre i studietiden, arbeidslivet og privat, sier hun.

MILES TO SMILES I syv måneder skal Kristine jobbe i en barneha-ge i slummen i Kampala, Uganda. Prosjektet, som heter Miles2Smi-les, ligger i nærheten av et marked der mange kvinner driver små bedrifter. Mange av dem har ingen som kan passe barna når de er på jobb, og tar dem derfor med seg til markedsplassen.

Her blir barna ofte sittende stille hele dagen, uten noen form for lek, bevegelse eller positiv stimulans. Dette er ingen trygg lekeplass for et lite barn. Hensynsløse bilister, åpne ildsteder, kokende gryter, og kidnapping til sexindustrien er noen av farene som truer. Andre barn blir overlatt til seg selv, og må være alene hjemme hele dagen, uten tilsyn.

Ut på eventyr

Miles2smiles arbeider sammen med Strømmestiftelsen for å tilby disse kvinnene gode barnehagefasiliteter. I tilegg til dette gir de familiene et bedre liv gjennom rådgivning og kursing for mødrene. Siden starten i fe-bruar 2006 har Miles2Smiles gitt rimelige barnehager og velferds-ordninger til omlag 160 barn.

BOB DYLAN OG ACT NOW Leder av Act Now-programmet, Harald Eikeland, ser hvor viktig Act Now er for å engasjere ung-dom.- Act Now er fredskapende, grensesprengene og nødvendig i en tid der økonomisk vekst er sidestilt med lykke. Gjennom å bytte livssi-tuasjoner og miljø, jobber studentene for en bedre og mer rettferdig verden, forteller han.

- Hvis Bob Dylan kunne skrevet om sangen «The times they are a changing», ville han sikkert sunget: « The times they are exchan-ging» etter å ha hørt om Strømmestiftelsens Act now program. Act Now gjør det mulig for deltakerne å kunne studere samfunnet rundt oss, gjøre forandringer og finne sin plass og sin oppgave i verden, mener han.

Les mer om Miles2Smiles på side 28.

Tekst&foto: Siri L. Guttormsen

> FAKTAAct Nower Strømmestiftelsens utvekslings-program for ungdom i alderen 18-25 år, og er et studium i tverrkul-turell forståelse og internasjonalt arbeid. 60 norske og utenlandske studenter fra 13 forskjellige land er med i Act Now hvert år.Elevene får en faglig innføring i temaer som bistand, utvikling og tverrkulturell kommunikasjon før de reiser på utveksling. Så har de syv måneders praksis hos en av Strømmestiftelsens partnerorgani-sasjoner i Vest-Afrika , Øst-Afrika , Asia eller Sør-Amerika.Elevene skal delta i organisasjo-nens daglige arbeid. Oppgavene er avhengige av praksisplassen. Noen av partnerne driver låne-prosjekter for fattige kvinner, mens andre jobber med gatebarn. Enkelte av organisasjonene foku-serer på utdanning, mens andre kombinerer mikrofinans og helse-opplæring.

Les mer om Act Now, og hvordan du kan søke på programmet på strommestiftelsen.no.

- Det er mye snakk om alt som er galt med verden, og hva man kan gjøre

for å hjelpe. Jeg vil ikke bare snakke om det, jeg vil bidra selv, sier Kristine Evje.

Hun er en av et tyvetalls ungdommer som skal ut i verden og gjøre en forskjell

i løpet av de neste syv månedene.

TEMA UNGDOM NÅ TIL DAGS


Kristine Evje reiser til Uganda med Act Now i begynnelsen av oktober 2010.


Noe som buldrerJeg ser tilbake på mine sju måneder på barnehjemmet Alalay i Bolivia.

> FAKTA

AlalayAlalay er Strømmestiftelsens samar-beidspartner i Bolivia, og jobber for å hjelpe gatebarn til et verdig liv.

Alalay har en terapeutisk modell som går gjennom fire stadier:

1. Det oppsøkende arbeidet på gata. Barn og ungdom motiveres til å forlate gatelivet og komme inn i en mer ordnet tilværelse, der de blant annet får utdanning.

2. Mottakssenteret. På mottakssen-teret bor barnet eller ungdommen de første månedene etter at de har bestemt seg for å forlate gatelivet.

3. Landsbyen. Når de har lagt av seg vanene fra gatelivet følger en ofte lang periode i landsbyen utenfor La Paz eller Santa Cruz, to av byene Alalay jobber i. Her bor barna i hus med «familiemødre» eller «fedre», får skolegang og en rekke aktivi-teter.

4. Klar til voksenlivet. Fra de er 16 til de fyller 18 er de tilbake i byen på et av sentrene for det siste stadium i Alalay før de skal klare seg selv. Ved disse institusjonene lærer de ulike yrker og får siden sjansen til å be-gynne å jobbe eller studere videre.



Ett år har gått, og alt har roet seg ned. Bloggen er død, jeg har glemt å snakke spansk og folk har sluttet å spørre. Var det sløsing av tid?

Her en gang i vinter var jeg på kafé med noen gode kamerater. Uti samtalen kom vi inn på verdens urettferdighet og hvordan vi kunne utgjøre en forskjell. En av oss satt lenge taus. Han beklaget seg og fortalte at det med fattigdom ikke fenget ham noe særlig. Det var bare ikke helt ham.

Jeg grublet lenge etterpå. Kan millioner av mennesker i nød ikke fenge noe særlig?

Jeg kom fram til at kameraten min hadde satt ord på noe jeg selv ofte tenker. Jeg ser innslag på nyhetene om foreldreløse barn i en slum et eller annet sted. Det fenger meg ikke. Femten sekunder og det er glemt.

Likevel. Det er noe som buldrer i meg, likegyldigheten min gjør meg sint.

En natt for litt over et år siden drev vi gatearbeid utenfor katedralen i La Paz. En åtte år gammel gutt kom løpende bort til oss, la meg kalle ham Carlos. En hvit topplue rammet inn det fine, lille barneansiktet. Men hverdagen til Carlos var alt annet enn fin. De små fingrene var iskalde. Han hadde ruset seg for å holde varmen. Litt senere anklaget en politimann ham for å stjele, og slo ham i bakhodet med kølle. Vi så blod trenge gjennom den hvite toppluen.

Kontrasten kunne ikke vært større til dagen etter. Denne ble tilbrakt med Victor på Alalay. En niåring som får brød og te til frokost. Slenger skolesekken på ryggen og rusler av sted. Kommer løpende hjem på ettermiddagen med en frosk i hånden som han vil vise fram. Ser meg inn i øynene og forteller at han en dag skal bli dyrepasser.

Carlos og Victor hadde like skjevt utgangspunkt i livet. Midler fra Strømme-stiftelsen gav Victor en ny mulighet. Men hva med Carlos?

Det enkleste er å late som jeg aldri har møtt ham. La ham være en av de mange millioner som finnes på TV-skjermen, men ikke i virkeligheten.

Likevel. Likegyldigheten min gjør meg sint. Jeg ser for meg forventingen i Victors øyne: - Ikke la Carlos bli værende der han er. Våg å se på meg som et eksempel på at forandring er mulig.

Sju måneder på Alalay var ikke tidsfordriv. Hver gang jeg holder på å glemme kampsaken min, åpner jeg en mappe på PC’en som heter ”Alalay 08/09”. Der dukker Victors ansikt opp. Alene er han bevis nok for at det nytter. Han ser opp på meg og blikket forteller hvem jeg skal gå ut og kjempe for.

Tekst&foto: Vegard Venås Sørensen, tidligere Act Now-student


Fattigdomens andletDet er september månad og hausten har så vidt vore innom og helsa på i Andesfjella i Peru.

Dette betyr regntid og kaldare ver, men snart også grøne fjellsider. Fjella ruvar bratte og høge frå

den vesle byen Lircay i regionen Huancavelica, - den statistisk sett fattigaste delstaten i landet.

Her jobbar organisasjonen ”Tierra de Niños” som Strømmestiftelsen samarbeidar med.

Tekst&foto: Helga Urke, Peru

By og landsbygd betyr mange kontrastar. Kvardagen og livet er annleis. Kultur, tradisjonar og levesett varierer mykje frå urbane til grisgrendte strøk. Som i mange andre land eksisterer fattigdomen både i by og bygd i Peru, og også denne gir seg uttrykk på ulikt vis. Fattige område i storbyen Lima er svært godt synlege gjennom dårlege, uferdige hus i slummar, der folk lever tett i tett utan tilstrek-kelege system for vatn, kloakk og elektrisitet. Born lever på gata, menneske må tigge til livets opphald, her er rus og kriminalitet. Det er eit grått bilete av desperasjon, og – for mange – skuffing over ein knust draum om eit betre liv i byen.

På landsbygda i Anchonga i Huancavelica har fattigdomen eit anna andlet. Når eg køyrer oppover dei krunglete vegane – passerer eitt og anna esel, ei kvinne med barnet sitt festa på ryggen i eit farges-prakande sjal, småjenter og smågutar som spring leikande langs vegen, ser den majestetiske naturen og himmelen nær – er det lett å danne seg eit romantisk bilete av livet her. Det er nett som ein idyll som overskuggar den harde kvardagen. Dyr som går fritt og beitar mellom små hus av leire. Ettermiddagssola som skin i skaret mellom gudefjella. Skjørt og sjal i sterke fargar set på fascinerande vis eit sunt og tiltrekkjande preg på landsbygda. Kan det vere så gale å leve her då?

Røyndomen er ein annan. I Huancavelica lever folk på landsbygda i ekstrem fattigdom. Barnedødlegheiten ligg på 46 per 1000 fødde samanlikna med landsgjennomsnittet som er 29 per 1000 fødde. Born som lid av kronisk underernæring er 43 prosent.

Tala seier ein del, men langt ifrå alt. Er du der ei stund vil du sjå. At det er liten skilnad mellom born og vaksne. At småjenter og -gutar arbeider i åkeren eller med husdyra store delar av dagen. At skulen ligg opptil fleire mils gange unna. At det ikkje er rom eller tid for leik. At arbeidet må ha og har første prioritet for at familien skal ha nok å leve av. At maten ikkje strekk til. At kulda bit seg fast i nakne tær og fingrar. Alt dette – utilstrekkeleg og dårleg næring, for lite klede og eit nådelaust klima – viser seg gjennom hostande små born med rennande naser, store feilernærte magar og slappe, fjerne auger i vérherja andlet.

I samarbeid med Strømmestiftelsen gjer Tierra de Niños eit betyde-leg arbeid for lokalsamfunna i Anchonga. Gjennom eit av prosjekta, ”Det ressursrike barnet”, jobbar organisasjonen for å betre opp-vekstvilkåra til born. Målet er at born skal få utfalde seg gjennom leik og aktivitet. I tillegg får mødrer inspirasjon og råd om korleis



det daglege livet og arbeidsmengda kan lettast. Slik betyr Tierra de Niños ein distraksjon vekk frå den harde kvardagen, bort frå arbeidet i åkeren og til leik, kreativitet og personleg vekst og utvikling.

Born får vere born. Sjølv om kvardagen er hard, har Tierra de Niños klart å vise både vaksne og born at livet har andre sider. Det som møter deg i dei små lokalsamfunna høgt oppe i fjella der Tierra de Niños arbeider, er kalde vindar, men stor gjestfridom, skitne barnehender, men leikne, små kroppar, solbrente, forfrosne kjakar, men varme, lure smil. Der er knapt med mat, men sterkt samhald, lite eller ingen elektrisitet, men lyse, nyfikne andlet, få ting, men mykje stoltheit.

Motgang, men vilje. Her lever den indianske kulturarva vidare gjennom tradisjonar, språk og levesett. Det er flott og det er verdig. Samstundes blir ikkje skuggesidene borte. Han er lur, herr fattig-dom, og spelar på overlevingsvilja og stoltheiten til dei han kjempar for å øydeleggje. Det forførande og tvitydige andletet består, om enn delvis gjennomskoda.

Om forfatteren: Helga Bjørnøy Urke, Act Now-student ved Hald Internasjonale Senter i 2004/2005. Har skrive masteropp-gåve om Peru, blant anna Strømmestiftelsens prosjekt Tierra de Niños i Anchonga. Artikkelen er skriven under feltarbeidet hennar hausten 2009.

FAKTA


I 2005/2006 var Christina Milsom (27) utvekslingsstudent gjen-nom Act Now. Hun jobbet sju måneder ved gatebarnprosjektet til Alalay, en av Strømmestiftelsens samarbeidspartnere i Bolivia. Nå, etter endt utdanning i sosialantropologi, pedagogikk og utviklings-ledelse, samt erfaring fra arbeid i andre internasjonale organisasjo-ner, har hun begynt i jobb som utdanningsrådgiver i Strømme-stiftelsen. Christina mener året med Act Now har betydd mye for hennes valg av utdanning og yrke:

- Det viktigste var at engasjementet for å jobbe for fattige for alvor ble tent. Jeg hadde tidligere tenkt at jeg ønsket å jobbe med noe internasjonalt, men Act Now-året inspirerte meg til å jobbe med bistand og utvikling, forteller Christina engasjert.

NAIVITETSFJERNER Christina beskriver seg selv som idealistisk og naiv da hun startet oppholdet ved Alalay. Sju måneders arbeid og innsideblikk i organisasjonen fjernet effektivt denne naiviteten: - Jeg så at utviklingsarbeid er mye mer komplisert enn givere i rike land ofte tror. Det er mye god vilje, men ikke alle innsamlingsaksjo-ner er like gjennomtenkt, sier hun.

Mens Christina jobbet på Alalay samlet støttespillere i Nederland inn penger de øremerket til å bygge hus i Alalays barnelandsby. Det var imidlertid ikke det Alalay trengte da. Det de virkelig trengte var å renovere kjøkkenet. Likevel bygde organisasjonen huset, siden det var dette giveren gav pengene til.

Ung og erfarenAct Now tente for alvor Christina Milsoms allerede

glødende engasjement for fattige. Nå er fattigdoms-

bekjempelse jobben hennes.

Tekst: Asle Stalleland

Christina opplevde også vestlige turister som fulgte henne og andre Alalay-medarbeidere mens de delte ut mat til uteliggerne – som om disse skulle være en kuriøs turistattraksjon.– Jeg ble veldig provosert av disse turistene, forteller hun.

IDEALISME Selv om naiviteten er borte, er idealismen på ingen måte blitt mindre hos Christina etter erfaringene hun har gjort med Alalay og Strømmestiftelsen gjennom Act Now-året: - Idealismen man har som ungdom eller ung voksen er viktig å ta med seg. Den blir orientert mot virkeligheten, og vokser seg dypere gjennom oppholdet i prosjektet. Act Now-året viste at man som enkeltmenneske i hvert fall kan gjøre noe for enkeltmennesker.

RIKTIGE SPØRSMÅL Christina går nå inn i en jobb der hun sammen med kollegene i Strømmestiftelsens programavdeling skal sikre at Strømmestiftelsens prosjekter gjør det de skal gjøre – skape utvikling og bekjempe fattigdom.

Året i Act Now er en svært nyttig erfaring å ha med seg når hun går inn i disse viktige oppgavene: - Et sju måneders opphold i et prosjekt gir deg en unik mulighet til å bli kjent med arbeidet fra innsiden. Du forstår den sosiale settingen, du blir kjent med mennesker og blir i stand til å se et prosjekts sterke og svake sider. Jeg håper og tror at denne erfaringen vil sette meg i stand til å stille de riktige spørsmålene når jeg besøker prosjekter som representant for Strømmestiftelsen, sier Christina Milsom.



Foto: Oddvar Paulsen


LidenskaperenOle Martin Årst må brenne for noe.

Ellers størkner han.

Tekst: Eva Dønnestad

I denne artikkelserien ønsker vi å lete etter noe felles menneskelig, tross ulike livsforhold. Noen av de samme spørsmålene om livet blir stilt til men-nesker i Norge og mennesker i noen av de andre landene Strømmestiftelsen arbeider i. Kanskje vi har noe å lære av dem vi gir støtte til? Det finnes storhet og støv i alle mennesker. Styrke og svakhet. Det finnes en storhet og støv i dem som hjelper. Det finnes storhet og støv i dem som mottar hjelp. Det er lettere å motta noe fra dem som også ser storheten i deg. Kanskje vi skulle begynne å bruke ordet dele i stedet for hjelpe? STORHET&STØV lar mennesker dele tanker og erfaringer fra livet. Ved å tåle støvet og lete etter storheten i hveran-dre, kan vi dele verdighet, på tvers av grenser og livssituasjon.


Lidenskaperen>>>


- Fotball er en lidenskap, men den er ikke så viktig.- Hva?- Det finnes en lidenskap som er enda større. Lidenskapen for det ekte og ærlige. - Hvor finner du det da?- Overalt hvor mennesker er seg selv, og byr på seg selv. Ole Martin tar seg til håret som om det er noe viktig han har glemt, tenker litt, og lar ordene fosse over bordet akkompagnert av en latter som sitter lett: - Ja, og så må det være humør, da.

En nytrenet Ole Martin Årst overdøver den svake parfymelukten sin med en moderat utgave av Årstsmilet etter en scoring. Det har vært mange gledesutbrudd det siste halvåret etter comebacket. - For meg er det stort å kunne spille igjen, og om det blir scoringer, er det bare ekstrabonus, sier Årst nesten helt overbevisende.

Han kan bli skremt når han ser avisbilder med alle grimasene han klarer å lire av seg i løpet av en fotballkamp. - Det er bare lidenskapen som får mange ansikter, ler han. - Er de samme grimasene en del av familielivet hjemme hos Årstfamilien? - He, he. Du skal ikke se bort i fra at noen av dem kan dukke opp, for det er mye humør i familien vår, ellers blir det jo vanskeligere å leve sammen.Kaffen kommer på bordet, men lar den være i fred, for munnen er for full av ord, foreløpig.

Årsts lidenskap for det ekte finner mange veier. Han er også ansatt i 30 prosent stilling som leder for Start Life Support der han blant annet er sterkt engasjert i Strømmestiftelsens arbeid. Til høsten setter han kurs for Uganda. - Jeg gleder meg til å være sammen med mennesker der jeg bare får være Ole fra Norge. Vi skal leke og spille fotball sammen, på tvers av livssituasjoner, poengterer han.

SLIT GJØR YDMYK Lidenskapen for det ekte har også gjort ham til trener for en gjeng som har hatt ulike utfordringer i livet, og er knyttet til Kirkens Bymisjons arbeid i Kristiansand. Hver tirsdag stiller han opp, og deltakerne får ikke fullrost treneren sin. For det er treneren og kameraten sin de snakker om, ikke proffspilleren. ”Ole Martin er en av oss.”

”Han har en evne til å få alle til å føle seg viktige.” ”Denne byen burde være takknemlig for at de har et menneske av Årst sin kaliber boende her. Han sprer glede rundt seg,” sier en tidligere rusavhengig som er med på treningene. - Kommentar?- Jeg har en policy: Jeg prøver å møte alle med et åpent sinn, for jeg vet hva det betyr å bli møtt slik selv. Jeg slapper av med mennesker som har lært ydmykhet av å slite. Som har humør til tross for vanskelige livsforhold. Jeg har fått venner blant gjengen på tirsdagstreningene, det er ikke noe veldedighet, det her. Det er jeg som blir rikere av det, understreker han.

Ole Martin synes det er litt rart å høre sånne ovasjoner av seg selv. Han var nemlig en veldig sjenert gutt i oppveksten. - Det var godt å ha fotballen som inngangsport til å treffe mennes-ker, for å vise at en har ressurser. Om jeg ikke hadde hatt fotballen, hadde det nok ikke gått så bra med alle de forflytningene jeg har hatt i livet mitt. Og selv om den ikke er det viktigste i livet mitt, har jeg lært mye gjennom fotballen, understreker han.

Med far i forsvaret ble kunsten å lære nye mennesker å kjenne noe han ble nødt til å lære seg tidlig. - Jeg tror jeg er blitt litt modigere av det, sier han.Kaffen står fortsatt urørt på bordet midt mellom penn som blekket spruter av og gode og kraftfulle ord kledd i Tromsø-dialekten på sitt beste.

BLIKK FOR ANDRE - Hvordan har en suksessrik fotballspiller klart å løfte blikket fra navlen og ut til andre? - Gjennom å oppleve motgang. Det er lettere å bli egoistiske når alt bare går vår vei. Du kommer ingen vei uten å kjenne på kroppen hvor sårbare vi mennesker er, hvor tilfeldig det er at jeg i femten år har hatt lidenskapen min som yrke.

Årst har kjent på dette i privatlivet. Som pårørende til en rusavhen-gig gjennom mange år har han fått finjustert takknemligheten, og er blitt tvunget til å se virkeligheten i øynene. - Det har vært tøft og har preget livet mitt, ja. Å kjenne på svik, løgner og skuffelser i forhold til sine nærmeste gjør noe med deg. Mye tillit blir brutt. Jeg har måttet lære meg å stole på mennesker. Heldigvis er tillit noe som kan bygges opp igjen.

>>>


Jeg har sett et menneske jeg er glad i ta feil valg, men vet at det like gjerne kunne ha vært meg. Denne innsikten gjør meg ydmyk i møte med alle mennesker – uansett hvordan de for tiden fikser eller ikke fikser livet, sier Årst. Smilet, som sitter løst hele samtalen, er erstattet av alvorsblikk som fyker ut vinduet og antakelig setter kurs mot familien i nord.

- Hva gjør du når trøkken treffer?- Jeg lager meg bilder i hodet av en framtid der det jeg er oppi nå vil se annerledes ut. Jeg tenker at det finnes dager foran meg der jeg vil tenke og føle an-nerledes enn jeg gjør akkurat nå. Skadeperiodene har lært meg mer om livet enn tider med suksess, sier den profilerte fotballspissen.Han tror konkurransemennesker som hele tiden skal lykkes, kan bli slitne av å skulle leve opp til forventningene. - Jeg følte meg merkelig nok friere i skadeperioden. Jeg fant ut litt mer av hvem jeg er. Men jeg vet ikke om jeg har funnet helt ut av hvem jeg er enda. Jeg er fortsatt usikker.

MOTSETNINGSMANNEN Det er mange motsetninger i Ole Martin Årst sitt liv. Vokst opp som lillebror, men jobbet seg fram som spiss på banen. Han har flyttet over 20 ganger, men er opptatt av å finne hjemfølelsen uansett hvor han bor. Skadet og la opp, men ble comeback-konge og storscorer. Han ler og byr på seg selv, men er også en ung mann som altfor tidlig mistet mammaen sin i kreft. - Jeg har lært å mobilisere i tøffe perioder. Det er når du står midt i gjørma at det trigges fram en kraft til å kjempe. - Hvordan forandret det deg - at mamma døde?- Jeg ble mer ansvarlig. Jeg skjønte at livet ikke var selvsagt. Og så ble jeg livredd for å dø selv, husker han.

Årst var i starten på et fotballeventyr som proff i Belgia da moren døde. Han ville flytte hjem og være i Norge da moren ble syk, men moren satte foten ned. - Jeg dro hjem til begravelsen og tilbake til Belgia noen dager etter. Jeg scorte to mål i vår neste kamp. Det var for mamma.Nå drikker vi litt av kaffen. Den er blitt kaldere enn ordene våre.

PIDESTALLFOLK - Har du kjent på følelsen av å ikke være god nok, kjenne deg liten?

Det er lettere å bli egoistiske når alt bare går vår vei

>>>

HJELP TIL SELVHJELP 4 2010 | www.strommestiftelsen.no

- JA, sier han og lener seg tilbake, og så fram igjen i stolen, før han setter blikket i meg og sier: - Da jeg la opp en periode, søkte jeg flere jobber uten å få napp. Det stemte ikke det alle har sagt til meg om at folk som har vært synlige og profilerte fotballspillere, ville være ettertraktet i arbeidslivet. Ett års praksis i barnehage i tillegg til fotball-livet, var ikke godt nok.

Årst syntes det var frustrerende å kjenne at han kanskje ikke fikk noe igjen for å ha forsaket utdanning og annen jobberfaring for fotballen. Samtidig som han aldri ville byttet. Han vet han er privi-legert, tross alt.- Det skal ikke være så enkelt at du får jobb om du har et kjent tryne, banker han fast i bordet.- Jeg tror en skal slite for føda. Jeg vil være kvalifisert for den jobben jeg skal gjøre, og kan bli kvalm av urettferdig kameraderi, sier han engasjert og fortsetter, samtidig som vi avviser servitøren som spør om vi skal bestille mat. - En del mennesker som lykkes og løftes opp på pidestaller med eller mot sin vilje, kan også miste noe av den ydmykheten som er nødvendig for å lykkes - enten det er på fotballbanen eller på andre arenaer. - Hvorfor ble du ett år i barnehage?- Jeg ble superonkel allerede som 14 åring da min 16 år gamle søster fikk barn. Motivasjonen til å holde ut skoledagen var at jeg skulle

hjem og passe den lille niesen min.Etter videregå-ende jobbet han ett år i barnehage, for han følte dette var noe han trivdes med. - Jeg har alltid likt barn. - Hva er det med barn? - Det kan ikke begrun-nes, det er nettopp det. De er umiddelbare, har ikke begynt å forstille seg. - Hvordan ville gutta i garderoben reagert om Årst la opp og begynte å jobbe i barnehage?- Tidene har heldigvis forandret seg. Det er nok mye mindre macho i guttegarderoben enn folk tror. De ville nok hatt respekt for valget mitt, men det stemmer dessverre at det ikke har høy status å jobbe med barn.

SLIPPE TAKET - Støvet, svakhetene i livet ditt, kan noen navngis?- Jeg har en tendens til å legge lokk på det ubehagelige.- Hva skjer da?- Det dukker opp igjen før eller siden. Jeg ønsker å snakke sant og erkjenne ting sånn de er, uten dermed nødvendigvis å grave meg ned i det. Jeg vil fort fokusere på noe nytt og positivt jeg kan strekke meg etter.- Hva er utfordringen din nå, for å vokse som menneske? - Jeg er litt utålmodig med mennesker. Jeg ønsker å gi folk mer tid og rom. Jeg er litt for glad i å ha en finger med i spillet. Jeg øver på å slippe taket slik at jeg får det bedre med meg selv, og andre får det bedre med meg.- Hvordan vil du bli husket?- Det hadde vært kult å bli husket som han som viste omsorg og brydde seg om andre. Som turte å leke. I møte med mennesker som vil leve prikkfrie liv, er det vanskeligere å komme fram med egne skavanker og feilgrep. Og da er det jo en stor del av meg disse menneskene ikke får se, smiler Årst. - Hva gjør du om ti år? - Jeg arbeider med noe som gjør en forskjell for folk. Enten det er linket til fotballverdenen eller ikke.

”Årst har et stort hjerte,” sier en treningskamerat. Og siden Årst har et stort hjerte, blir det mye han brenner for. Eller kanskje er det fordi han brenner for så mye at blir hjertet stort?

Det er nok mye mindre macho i gutte-garderoben enn folk tror

> FAKTAOle Martin ÅrstFødt: 1974.Spiss på fotballaget Start.Gift, to barn, bosatt i Kristiansand.

Har tidligere spilt blant annet for Tromsø, og for de belgiske topp-klubbene Anderlecht,og AA Gent.Engasjert i Start Life Support, der han er sterkt engasjert i Strømmestiftelsens prosjekter.

>>>

24

Ullrik var vårt helt spesielle våpen i sommer. En fantastisk ombygd varebil. Og ikke hvilken som helst ombygging. Ullrik er vår sauebil.Strømmestiftelsen pakket i juni sammen aktiviteter og verveblok-ker, og dro dit mennesker møtes. Først og fremst for å få med oss nye fattigdomsbekjempere.

FOR DEG SOM IKKE VET DET: Fattigdomsbekjemper er en gi-vertjeneste med et valgfritt månedlig beløp. Pengene går til arbeidet med å utrydde fattigdom. Ved hjelp av mikrofinans og utdanning har vi i Strømmestiftelsen sett at det nytter.

Med en frisk målsetting på 2000 nye givere, satte fire entusiastiske jenter seg bak rattet og dro på turné. Første stopp var Hove-festivalen utenfor Arendal, deretter gikk det slag i slag fra Bergen til Porsgrunn. - Ideen var at vi skulle gjøre våre møter med mennesker til en posi-tiv opplevelse. Vi ønsket at forbipasserende skulle smile av Ullrik, like det de så og være litt nysgjerrige på hvorfor i alle dager det stod

Ullrik og jentene

en 5 meter lang sau midt i folkemengden, forteller Kine Fredheim, som var på turné med Ullrik i sommer.- Vi ønsket også å være en plass folk kunne slappe av, ta en pust i bakken, enten de var på festival, båtrace eller heiet på Thor Hushovd på storskjerm på torget i Bergen. Derfor tok vi med oss ting vi liker. Og siden de fleste liker det vi liker, ble Ullrik lastet med spill og leker for både voksne og barn. - Vi ville lokke frem smilet, og la den dårlige samvittigheten ligge igjen hjemme. Det skal være kult å gi, det skal være IN å dele, sier hun.

OG RESPONSEN lot ikke vente på seg. Ullrik ble raskt en ”snakkis” i byene han besøkte, folk flokket til for å se på denne litt spesielle doningen, og bilen fikk masse medieomtale hvor hen han kjørte.

HVORFOR EN SAUEBIL?spør du kanskje. Sauen er vår maskot og symboliserer det å få et nytt håp, en ny fremtid. Ved å gi fattige mennesker små lån til å starte sitt eget foretak, kan vi sammen bygge en ny hverdag. Ofte er et dyr en investering i en ny start. På samme måte som et fiskegarn, en geit eller en symaskin representerer et nytt håp, gjør også sauen vår det.- Samtidig ønsker vi at sauen skal kunne tolkes som leder av en flokk. Vi vil vise at Fattigdomsbekjempere går foran som gode ek-sempler. Vi vil være bjellesauer i et samfunn hvor man trenger gode forbilder og rollemodeller, forteller Kine.- Sist, men ikke minst, tror vi sauen er et populært dyr. Likt i alle kul-turer og av alle folkeslag. Alle digger sau. Vi tråkker ingen på tærne med en mjuk, skjønn sau! Da vi planla kampanjen og så at det var behov for både oppmerksomhet og transport, gav svaret seg litt selv. I alle fall for oss som har sett filmen Dum & Dummere…

Ullrik Fattigdomsbekjemperbil har reist land og strand rundt for å verve Fattigdomsbekjempere i sommer.

Det litt hårete målet vårt er å verve 2000 nye givere som kan hjelpe lagt flere ut av fattigdom. Foreløpig har vi ikke fått inn det totale tallet for sommerkampanjen, men vil DU hjelpe oss mot 2000 så send en SMS med kodeord FB til 03002.

Hjelp oss å nå målet


Fikk du ikke med deg Ullrik i sommer? Da har du

enten ikke hatt øynene åpne, eller så har du ikke vært

på Sør- og Vestlandet. Du vet ikke hvem Ullrik er,

sier du? Da bør du lese denne saken!


Norge rundt

Vi har holdt en SMS-konkurranse, som gikk

ut på å oppgi sin e-postadresse for å motta

Strømmestiftelsens nyhetsbrev. Vinneren

er Turid Bovim fra Aremark. Premie til henne

er sendt i posten. Selv om premiefristen

nå er passert, er det fortsatt mulig å ta

kontakt for å få nyhetsbrev tilsendt på

e-post.

Alt du trenger å gjøre er å sende din e-post-

adresse i en tekstmelding til mobilnummer

46 86 00 00.

Folkehøgskolen Sørlandet overførte i sommer

135.600 kroner til Strømmestiftelsen.

Pengene kommer fra vinterens humanitære

aksjon, og går til MYSA (Mathare Youth Sports

Association) i Kenya.

Folkehøgskolen Sørlandet har vært en

god samarbeidspartner med

Strømmestiftelsen i flere år, og

du kan følge bloggen deres på

fattigdomsbekjemper.no

Strømmestiftelsen takker

for gaven!

Knarvik Barneskule holdt mar-

kedsdag til inntekt for Strømme-

stiftelsen i sommer. Hele 34.000

kroner ble gitt til oss, og pengene skal gå til Speed

School-programmet i Vest-Afrika. Dermed får tusenvis av barn en sjanse til å gå på skole,

noe de ikke har fått muligheten til tidligere. Grunnen er alltid den samme; fattigdom.

Om markedsagen sier Norhild Kronglevoll Rosnes dette:

- Det var fullt hus. Vi fikk inn over 40.000 kr, og når alle utgifter er betalt og en liten «startkapital» er

satt til side til neste prosjekt, kan vi sende 34.000 kr til Strømmestiftelsen sitt arbeid med Speed

School. Tusen takk for gaven, Knarvik Barneskule!

På strommestiftelsen.no finner du nå overskriften

”Min side”. Klikk på den, og du kan logge deg inn og

endre informasjon vi har lagret om deg. Flyttet? Nå kan

du selv endre adresse. Kanskje vil du registrere fødsels-

nummer for å få skattefradrag? Eller skifte til AvtaleGiro-

betaling av givertjenesten? Legg inn e-postadresse og få

Strømmestiftelsens nyhetsbrev! På Min side kan du både

samtykke til og reservere deg mot bladutsendelse, SMS

og e-post. Informasjonen er tilgjengelig kun for deg og

vises på en sikker side. Velkommen til Min side – den er til

for deg.

Stor gave fra Sørlandet

Speed school

Min side – bare for deg

Enda en vinner!

@


120 elever ved Sagavoll Folkehøgskole har i løpet skoleåret 2009/10 samlet inn 715.000 kroner til

Strømmestiftelsens arbeid for risikoutsatte barn og unge i Uganda.

- Sagavoll er en fantastisk støttespiller, og har vært det i alle de 12 årene vi har hatt et samarbeid med

skolen. De er utrolig kreative, engasjerte og er til inspirasjon for alle. Jeg blir rørt og takknemlig over hva

de får til hvert eneste år, selv om jeg nok er ekstra imponert denne gangen. 715.000 kroner er utrolig

mye penger, sier Kristine Sødal hos Strømmestiftelsen.

Etter at noen av elevene besøkte prosjektet CRO Jinja, ble det opprettet en aksjonsgruppe blant skolens

elever. Aktiviteter gjennom hele skoleåret har hatt som formål å samle inn penger til gatebarn-prosjektet.

Strømmestiftelsens ungdomsorganisasjon, RE:ACT er nå i full

gang med å starte lokallag over hele landet. I Kristiansand

fikk de stjernebesøk da de startet sitt lokallag. Start-spillerne

Solomon Owello og Olufemi Oladapo møtte nemlig opp

for å spille beach-volley med ungdommene.

- RE:ACT er et

knutepunkt for ung-

dommer som deler

Strømmestiftelsens

visjon om en verden

fri for fattigdom. I RE:ACT får man drømme stort, og aktivt

bruke engasjementet sitt og dele det med andre, forteller

Simi-Ann Solaas fra RE:ACT. Foreløpig har RE:ACT fire lokallag

i Kristiansand, Bergen, Trondheim og Oslo.

- Lokallagene skal vise frem hva RE:ACT er, og gjennom for-

skjellige aktiviteter spre informasjon og glede om Strømme-

stiftelsens visjon om en verden uten for fattigdom, forteller

Solaas.

Vil du bli medlem av RE:ACT? Du finner dem på Facebook;

skriv RE:ACT i søkefeltet og bli fan!

Gunnar Strømme (65) fikk i sommer tildelt

H.M. Kongens fortjenestemedalje i gull. Han

mottok medaljen for sin store og allsidige inn-

sats som gründer og forretningsmann både i

Norge og i utlandet.

- Han har bidratt stort innen humanitært og

frivillig arbeid, og har vært en initiativtaker i

mange vellykkede prosjekter i flere av verdens

fattigste land, sa fylkesmann Ann-Kristin Olsen

i sin tale i forbindelse med overrekkelsen.

Etter sin onkel Olav Kristian Strømmes død i

1976 tok han initiativ til Pastor Strømmes Min-

nestiftelse, forløperen til dagens Strømmestif-

telsen. Siden satte han i gang og fulgte opp

prosjekter i Bangladesh, Hongkong, Taiwan,

India, Filippinene, Sri Lanka, Mali, Madagaskar

og Peru. Siden 1977 har han hatt nøkkelroller

på Solgården ferie- og helsesenter på Costa

Blanca i Spania. Han har også bidratt til inn-

samlinger, og han var pådriver for momsfritak

for gaver til frivillige organisasjoner.

RE:ACT starter lokallag

Kjempesjekken fra Sagavoll Kongens gull til Strømme

Les mer om vårt arbeid på www.strommestiftelsen.no

En storfornøyd Tina Sødal fra Strømmestiftelsen mot-tar den store sjekken fra noen av elevene.

Foto: Torgeir Vindi Nerbøvik


Les konfirmantleder

Liv M. Skaadels inntrykk etter

hennes besøk hos dagsenteret

Miles2Smiles i Uganda.

Strømmestiftelsen har en egen

hjelpeaksjon for konfirmanter.

Hvert år får to konfirmanter og

konfirmantlærere reise på tur

med Strømmestiftelsen. Turen

går til prosjekter

som blir støttet av konfirmant-

aksjonen SKRIK. Liv reiste

sammen med konfirmantene

Marthe Jensen og Liv Olaug

Riisdal, og Jan Inge Revheim

fra Strømmestiftelsen.


Tante Bettys barnReisebrev fra Liv M. SkaadelFoto: Jan Inge Revheim

Tidlig en torsdagsmorgen ankom vi dagsenteret Miles2smiles i Kampala. Det skulle bli en uforglem-melig dag.

Miles2Smiles tilbyr barnehageplasser for barn opp til en alder av seks år, og vi ble hilst velkommen av en ung kvinne som strålte mot oss, Katherine Kitongo. De fleste kaller henne Betty, og for barna er hun «aunt Betty» (tante Betty).

BARNA KOM LØPENDE for å møte oss. Mange ville holde oss i hånden med en gang. Å, så glade de var for å se oss! Her får de omsorg og kjærlighet fra de voksne. Nysgjerrige på de nye gjestene sine var de også. Alle ville ta på håret til Liv Olaug og Marthe. De prøvde å flette håret til oss jentene, men det ble nok for vanske-lig å flette et hår som er så mye glattere enn de er vant med her.

Hvorfor heter dette senteret Miles2Smiles? Etter mye kos og litt lek med barna, fikk vi snakke nærmere med «tante Betty». Det hun fortalte, rørte meg dypt i hjertet.

Vi fikk høre en historie om et barn der faren stakk mens moren gikk gravid. Moren, som nå er alene med barnet, er svært fattig. Hun har en liten bedrift på markedet i nærheten av Miles2Smiles, og det er hardt arbeid for lite penger. Hun jobber som regel fra klokken seks på morgenen til åtte på kvelden, og det er langt å gå fra hjemmet til markedsplassen.

MYNDIGHETENE VIL FORBY kvinnene å selge mat når barna er tilstede – de er skitne. Har mor tid til å ta vare på barna når hun må jobbe så hardt for å tjene nok til livets opphold? Nei, det blir lite tid til barna. I verste fall blir barna etterlatt hjemme, og går hele dagen uten at noen tar seg av dem. Veien er lang før barnet kan få smil og kjærlighet fra en voksen. Derfor heter «tante Bettys» tilbud til barna Miles2Smiles.

Katherine hadde ikke samvittighet til å kjenne virkeligheten til disse kvinnene uten å gjøre noe. Hun startet derfor dagsenteret for barna, der de får være helt til den slitne moren henter ungen på kvelden.

Katherine oppsøkte ei av mødrene hun visste om fra før. Datteren Hafina på åtte måneder var alvorlig underernært. Hun kom for å tilby denne moren hjelp, men ble møtt av en kvinne i dyp sorg. Hafina døde en uke før Katherine kom. Hun ble svært lei seg over dette, men nektet å gi opp. Den lille jenta skulle ikke dø forgjeves. På grunn av hennes tøffe og korte liv, ville Katherine kjempe videre for disse barna som levde på samme måte som Hafina hadde gjort.

MED SÅ MANGE SOM TRENGTE HJELP begynte det å minske på pengene. Hva skulle hun gjøre? Hun fikk høre om Strømmestiftelsens kontor i Kampala. Da hun møtte dem, var hun i stor nød. Det var like før hun måtte legge ned senteret, siden hun ikke hadde mer penger til leie av lokaler.

I dag er Katherine Kitongo direktør for en barnehage med 120 barn, som nå drives i samarbeid med Strøm-mestiftelsen. De hjelper også kvinnene med å skaffe seg en bedre fremtid gjennom kurs innen forretnings-drift.

Når jeg skiver dette tenker jeg særlig på Rita på fem år. Hun smilte til meg mens hun snakket, uten forten-ner. Med hjelpen hun får fra Miles2smiles tror jeg på en lysere fremtid for henne. Jeg tror verken konfir-mantene eller jeg noen gang vil glemme besøket hos Miles2Smiles. Takk til Gud for slike som Katherine!

> FAKTA

Miles2Smiles Welfare Center ble startet opp i 2006. Senteret lig-ger i en slum i Kampala, Uganda, i nærheten av et marked der mange kvinner driver små be-drifter. Mange av dem har ingen som kan passe barna når de er på jobb, og tar dem derfor med seg. Lokale myndigheter har vedtatt en lov som ikke tillater kvinner å ta med barna på jobb. De mener at barna er usikre der. Mange barn blir dermed etterlatt alene hjemme, innelåst og uten noen til å ta seg av dem.Miles2smiles arbeider sammen med Strømmestiftelsen for å tilby mødre gode barnehagefasilite-ter til en billig penge. I tilegg til dette arbeider de for å gi dem et bedre liv gjennom blant annet forretningskurs.

Miles2Smiles


synspunkt Synspunkt er spalten der HTS utfordrer samfunnsdebattanter til å dele sine meninger om aktuelle temaer innen utvikling og menneskerettigheter. Synspunkt gjenspeiler ikke nødvendigvis Strømmestiftelsens mening.

Thea Namtvedt Tuv,

styreleder i RE:ACT,

Strømmestiftelsens

ungdomsorganisasjon

Da jeg for ett år siden avsluttet mitt studieår ved Hald Internasjonale Senter i Mandal, hadde jeg tilbrakt de siste 7 månedene i Lima, Peru. Her jobbet jeg på et senter for tenåringsmødre, og tilbrakte hver-dagen min sammen med jenter som av ulike årsaker var blitt mødre i altfor ung alder. Mange av jentene hadde kommet til Lima rundt 13-årsalderen for å jobbe som hushjelper hos en fremmed familie. Flere var blitt gravide på grunn av voldtekt eller misbruk. Nå var de kommet til senteret fordi de ikke hadde familie som kunne ta vare på dem, eller fordi fami-lien ikke lenger ville vite av dem. Hverdagen til disse jentene var totalt forskjellig fra min egen, og deres framtid hadde helt andre utsikter enn det jeg visste ville vente meg hjemme i Norge. Dette gjorde noe med meg, og opplevelsene i Lima har endret meg på måter jeg ikke var klar over før jeg reiste. Kontrasten var stor da jeg kom hjem fra Peru med et nyervervet, brennende engasjement for utviklingsarbeid og et sterkt ønske om å gjøre verden til et mer rettferdig sted, og oppdaget at dette engasjementet var det ikke alle som delte.

Her hjemme var det andre temaer som var aktu-elle, og som man interesserte seg for. Når jeg skriver denne spalten herjer fotballfeberen, og jeg har fått med meg et par VM-kamper de siste ukene. Mest av alt for å ta del i det sosiale. Når gjengen i sofaen kjefter på dommeren, river seg i håret over dumme pasninger eller roper av glede over den perfekte sco-ring, da lar jeg meg rive med! Pave Johannes Paul 2. uttalte en gang at ”blant alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste”. Hysteriet rundt det pågående VM i Sør-Afrika kan bekrefte at han hadde rett. Det er fascinerende å lese i avisen om mannen som sluttet i jobben sin fordi han ikke fikk ferie i VM-perioden, og studenten som tok opp 40.000 kr i lån for å kjøpe inn splitter nytt tv og flere kanal- pakker. Det er ingen tvil; fotball engasjerer! Jeg forstår ikke alltid engasjemen-tet og fascinasjonen, og mange ganger lurer jeg på hvorfor det tilsynelatende er så få som lar seg enga-sjere av min hjertesak.

Ei av mine ugandiske venninner fortalte en gang at hun aldri hadde følt seg fattig før hun kom til Norge. Ikke fordi at det ikke finnes store sosiale pro-

En hjertesak.

blemer og ekstrem fattigdom i hennes hjemland, men fordi luksusen her i Norge var så overveldende. Kommentaren hennes henger fortsatt igjen i meg, og har fått meg til å tenke. For mange handler bistand om å hjelpe ”de fattige der nede” opp på beina igjen. Det er sant at gjennom ulike utviklingsprosjekter klatrer mennesker ut av fattigdom hver dag, og det er helt nødvendig og avgjørende at det blir drevet bi-standsarbeid i Sør. Samtidig er ikke dette nok. Måten vi lever livene våre på her i Nord og den luksusen vi omgir oss med, bidrar til å øke skillet mellom fattig og rik. Vi befinner oss i en luksusboble vi ikke vil ut av, og vi lukker øynene for den brutale virkeligheten vi lever i. Hvorfor er det ikke flere som reiser seg fra sofaen, jubler og engasjerer seg i fattigdomsbekjem-pelse? Blir denne oppgaven for stor og uhåndterlig sammenlignet med å skyte en ball i mål?

Jeg merker selv hvor lett det er å falle tilbake i gamle vaner og ikke klare å leve ut de idealene jeg jo egentlig ønsker å leve etter. Hvorfor har jeg vanskelig for å betale de ekstra kronene for en Fairtrade-vare, når jeg vet at dette sikrer produsenten en rettferdig lønn? Eller spise litt mindre kjøtt, når jeg vet hva det ville bety for matproduksjonen i verden? Eller bruke litt mer tid på å reise med tog i stedet for å fly? Det handler om å være bevisst på at de små grepene du gjør i hverdagen kan få store ringvirkninger. Ringvirkninger som er langt større enn den handlin-gen du faktisk gjennomfører.

Jeg er glad for å være en del av RE: ACT. Glad for at vi der skal få jobbe med å sprekke noen bobler for å bevisstgjøre og inspirere hverandre og andre til å leve på en måte som minker ulikhetene i verden. Det finnes mange måter å gjøre dette på. Alle kan bidra litt, og hver enkelt må finne sin måte å gjøre det på. Det viktigste er at vi gjør noe! Vi spiller en felles kamp som alle kan engasjere seg i, uavhengig av hjemland, alder, utdanning, livssyn og interesser. Da blir visjo-nen om en verden uten fattigdom med ett mye mer håndterbar og i aller høyeste grad oppnåelig. Da kan vi sammen reise oss fra sofaen og juble for seier!


Hjarteleg… med heile deg let du meg få ein liten del av di glede – ei glede du så grensesprengande og raust deler slik at i mi einsemd kan søkje trøst i ditt forløysande smil. Foto: Strømmestiftelsen.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2010 | www.strommestiftelsen.no32

Dette har faktisk skjedd nylig. Strømmestiftelsens intensive sko-leprogram, Speed School, skal integreres i det nasjonale skolepro-grammet i de tre vest-afrikanske landene Niger, Mali og Burkina Faso. I sommer underskrev utdanningsministrene i landene en avtale som skal gi tusenvis av barn en ny fremtid.

Speed School-programmet, som er utviklet ved Strømmestiftelsens regionkontor i Mali, har vært i virksomhet i fem år, og har skapt stor oppmerksomhet i regionen. Programmet har til nå sørget for at 35.000 barn har kommet tilbake til den offentlige skolen. De tre statsrådene Salikou Sanogo fra Mali, Marie Odile Bonkoun-gou fra Burkina Faso og Tidjani Harouna Dembo fra Niger var i

Utdanningsrevolusjon i Vest- Afrika?Tekst og foto: Egil Mongstad

Kristiansand for å skrive under på en avtale om et samarbeid om Speed Schools i regionen. - Strømmestiftelsen har gitt noe av stor betydning for vårt utdan-ningssystem. I landet vårt er det bare 40 prosent av ungdommene som fullfører 9 års skolegang, og nesten 20 prosent av alle barn i Mali begynner ikke på skole, forteller statsråd for utdanning, alfabe-tisering og nasjonale språk i Mali, Salikou Sanogo.

- Det betyr at vi har store utfordringer. Derfor har Speed School, systemet som skal møte alle de som ikke begynner på skole, stor betydning for oss. Vi har evaluert programmet, og vi ser at dette er et svært viktig bidrag til vårt utdanningssystem. Dette kan hjelpe oss til å nå våre mål om utdanning for alle innen 2015, sier han.

Tenk hvis utdanningsministrene i tre vest-afrikanske

land hadde signert en tverr-nasjonal avtale som sikrer at

barn som har droppet ut av skolen, får fullføre utdanningen?

Og at lokalkontoret til en liten organisasjon fra andre siden

av kloden satt med oppskriften?


Utdanningsrevolusjon i Vest- Afrika?Både Burkina Fasos statsråd for grunnleggende utdanning og alfabetisering, Marie Odile Bonkoungou, og Nigers stats-råd for yrkesopplæring og alfabetisering, Tidjani Harouna Dembo, understreker viktigheten av hva Speed School har tilført deres skolesystem. - Elevene som kommer fra disse skolene er ofte bedre enn de som går i den offentlige skolen, sier Dembo. Burkina Fasos statsråd lover at myndighetene vil gjøre alt for at Speed School skal fortsette å være en suksess. Dette vil bidra sterkt til å gi barn som ikke går på skolen en sjanse til utdanning. - Avtalen er svært viktig. Den legger til rette for et tettere samarbeid mellom undervisningsmyndighetene i de tre nabolandene i regio-

nen, og mellom det sivile samfunn og lokale utviklingsorganisasjo-ner. Et slikt samarbeid vil være nøkkelen til å skape en skolerevolu-sjon i disse landene, som i dag er blant verdens fem fattigste, sier generalsekretær Øyvind Aadland i Strømmestiftelsen.

Avtalen om Speed School undertegnes, og sikrer tusenvis av barn i Vest-Afrika en ny fremtid.

> FAKTA

I avtalen inngår det at myndighetene i de tre vestafrikan-ske landene Mali, Niger og Burkina Faso skal integrere Speed School i det nasjonale skoleprogrammet.

Et felles sekretariat skal åpnes for de tre landene som har Speed School. Dette skal det første året ligge i Bamako og administreres av Strømmestiftelsen. Kontoret skal blant annet promotere Speed School i regionen, lede et arbeid som skal støtte myndigheter og samarbeidspartnere og skape dialog mellom de tre landene om utviklingen av Speed School.

Landene skal også utarbeide en strategi for å skaffe finansielle og menneskelige ressurser til Speed School-programmet.

Speed School er en intensiv utdanning på ni måneder for barn fra åtte til tolv år, som har droppet ut av grunnskolen eller aldri fått muligheten til å begynne. De første to måne-dene undervises det på barnas eget morsmål, og deretter på fransk. Etter bestått eksamen kan elevene starte i vanlig 3. eller 4. klasse. Skolene opprettes i landsbyer der det ikke finnes skoletilbud fra før av. Strømmestiftelsen har Speed School-prosjekter i Niger, Mali og Burkina Faso, tre av ver-dens aller fattigste land. Etter endt skoleår flytter skolen videre til en annen landsby. Siden starten i 2004 og frem til og med 2009 vil nærmere 35.000 barn ha gjennomført en Speed School-utdanning i Vest-Afrika.

Avtalen

Speed School

HJELP TIL SELVHJELP 4 2010 | www.strommestiftelsen.no

Blogginnlegget: Ingvild Torgersen (20) var utvekslingsstudent gjennom

Strømmestiftelsens Act Now-program i 2010. Ingvild jobbet i prosjektet Alalay i Bolivia. Hun blogget om sine opple-

velser fra oppholdet. Følg Act Now-bloggene på www.fattigdomsbekjemper.no

Mandag og gatedag, et lite glimt fra dagens to timer.

Møter utenfor porten til fotballbanen i sentrum av La Paz

litt før klokka elleve på formiddagen. Seks-sju gutter er

allerede på plass, flere kommer til etter hvert. Noen tar

av seg hettene, andre venter til de er mer skjult innenfor

porten.

“Heisann gutter, hvordan står det til?” Noen hilser, andre

har andre saker å holde på med. Jeg tar fram hånden og

hilser på en av guttene. Han må først legge sniffekluten,

et lite nøste av garn dynket med flytende lim, i venstre-

hånden for å hilse. Andremann holder den gjemt i hån-

den, og rekker heller fram håndleddet. “Bra. Dårlig. Jeg vet ikke.”

Porten åpnes og vi går ned på fotballbanen. Et par jenter har også kommet til nå. Hun ene trenger støtte ned trappene,

går virkelig ustødig.

I dag er gruppen større på grunn av skoleferie. Av ungdommene i den vanlige gruppen går kun et par på skolen. Fotballen blir

sparket ned på banen, og dermed er de i gang. Jeg har gitt opp spillingen, trives bedre på benken.

De har akkurat satt i gang da to voksne mennesker kommer til. Jeg har aldri sett dem før. Mannen går ut på banen, bort til en av de

minste guttene. Smekker hardt til han på kinnet. “Du skal ikke være her! Kom deg vekk.” Tar tak i armen, og haler han av gårde. Det

er faren hans. Kanskje gutten heller måtte pusse sko for å tjene penger. Kanskje andre grunner. Men mishandling er det uansett.

Gutten ser ned i bakken, stritter litt imot, men blir med. Uten et ord mer.

En av de fire jentene som er til stede setter seg ved siden av meg. “Hva har du der,?” spør hun og peker på kvisen på kinnet mitt.

“Jeg har også noe lignende,” sier hun, og bretter opp armen på genseren. Nuppene på overarmen er ingenting i forhold til de tre

dype, blødende kuttene på underarmen. “Se her, det gjør litt vondt, sier hun og ser ned.”

Ei av jentene kommer med dryppende vått hår, setter seg foran meg. “Kan du kamme håret mitt?” Rekker meg kammen,

og jeg setter den midt i håret. Der blir den godt sittende fast. Litt for optimistisk dette. Begynner nederst i det lange, bustete håret,

forsiktig. Dette kan ta tid, tenker for meg selv. Og det skal være sikkert og visst at det gjorde. Men litt etter litt, så løsner det opp.

Som så mye annet. Mye kan fikses og ordnes, bare det skjer med små steg. Litt etter litt. “Gjør det vondt?” spør jeg. Hun tar

sniffekluten bort fra nesen og snur seg.

“Nei, bare fortsett.” “Ikke sant hodet mitt er helt ødelagt?” spør hun plutselig.

Jeg forstår ikke helt hva hun egentlig mener, jeg har kanskje ikke lyst å skjønne det heller. Denne jenta har bodd på gaten siden hun

var liten jente, nå er hun godt over tjue.

Tana, som arbeider fra Alalay, gir meg to små poser med shampo og balsam. “Del dette på disse seks, er du snill – og peker på en

gjeng rundt vannkranen.” En av guttene har vasket ferdig håret, og rister det som en hund foran meg. En god latter mens han får en

god skvett tilbake. Så klemmer han seg inntil, og gir meg et stort rundt vått merke på klærne mine. “Haha, du er blaut!” Små gleder,

store gleder. Uskyldig moro iallefall.

“Gir du meg en peso til lunsjen min? Jeg er sulten.” En av guttene med tærne utenfor skoene spør. Og han spør høflig.

En boliviano er under ei krone. Det koster meg ingenting å gi, men dette er ikke måten å gjøre det på.“Du har skopussekasse,

du tjener fort en bolivianos du, vet du.” Årh, han sukker og går videre til John Fredrik. “En peso til almuerzo, vær så snill?”

Tana deler ut salteña og juice. Noen sluker, andre legger i lommene for å spare til seinere. De første går, andre følger etter.

“Ha det bra, snakkes neste mandag.“

“Ta vare på deg selv,” sier en av guttene og vinker. Ta vare på deg selv. Hadde han bare hatt muligheten til det selv også.

“Ta vare på deg selv”

34


Generalsekretær Strømmestiftelsen

Om bunnlinja og anstendighet

I sommer hadde vi besøk av NHO sjef John G. Bernander i Strømmestiftelsen. Han holdt foredrag under en lunsj arrangert for våre næringslivspartnere, om viktigheten av CSR (Corporate Social Responsibility).

CSR er trendy og politisk korrekt, en næringsvirksomhet med respekt for seg selv må være miljøbevisst, sosialt bevisst og selv-sagt tjene penger. Bernander avkledde den trendy innpakningen og oversatte ganske enkelt CSR med den tradisjonelle betegnel-sen ”samfunnsansvar”.

Han understreket at den næringsvirksomhet som tar sitt sosiale ansvar ved siden av å pleie bunnlinjen, vil når dagen er slutt, være stolt av den jobben man har gjort.

Bernander viste til samfunnsanvarlige næringslivsfolk som har klart å kombinere denne verdiskapningen med sterkt samfunns-engasjement, deriblant Hans Nielsen Hauge. Hauge var opptatt av at ”ledige hender” skulle bli virksomme.

Vi i Strømmestiftelsen har felles utgangspunkt med ham. Vårt ver-digrunnlag inspirerer oss til å leve ut engasjement, nestekjærlig-het, og dermed ”bry oss” om de som har et vanskelig livsgrunnlag. Vi må gjøre noe med håpløsheten og forsøke å skape muligheter.

Vi forsøker å si til oss selv, og til alle våre medspillere, at fattig-domsbekjempelse ikke skjer ved vedvarende ”milde gaver”. I det lange løp er det ikke å ta våre medmennesker på alvor og vise respekt og verdighet. Vi må være med å skape et grunnlag for verdiskapning som gir bærekraftighet over tid. Vi må bidra til at ”ledige hender” blir virksomme.

Innenfor bistand er det mange måter og mange kanaler å arbeide igjennom, og ”det ene skal gjøres og det andre ikke lates ugjort”. Med stor respekt og takknemlighet til alle våre enkeltgivere over det ganske land som utgjør ryggraden i Strømmestiftelsen vil jeg her særlig utfordre næringslivet til felles sak med oss.

Dere som har lykkes med næringsvirksomhet, og som har skapt

store verdier utav lite, dere har erfaring, kunnskap og forståelse for at verdier også må skapes for aktivt å bekjempe fattigdom. Vi i Strømmestiftelsen ønsker å utfordre næringslivet til partnerskap, der dere investerer i prosjekter, som vi forplikter oss til å forvalte med ansvar og strenge krav til resultater og rapportering. Vi ser at det vokser fram flere og flere organisasjoner som skaper kort vei mellom giver og mottaker. Det er i dag viktig at en næringsvirk-somhet får denne dimensjonen om å være reelt med på et sosialt engasjement inn i medarbeiderstaben.

Vi som etablert bistandsorganisasjon ønsker også å møte dette behovet hos givergruppene ved å skape denne nærheten. Med mangfoldet i vår virksomhet innenfor mikrofinans og utdanning ønsker vi å være giverrelevant. Et engasjement hos de ansatte som ”matches” av bedriften, skaper felles engasjement, og etter hvert kan det utvikle seg en relasjon mellom bedrift og prosjekt som utfordrer oss til å fasilitere feltbesøk. I Strømmestiftelsen ønsker vi ikke å bli større enn at vi kan skape nærhet og engasjement mel-lom giver og prosjekt. Men vi er ”store nok” til å drive utfordrende, inkluderende og resultatorientert.

Vi ønsker at ”ledige hender” skal bli virksomme, og vi tror at verdi-skapende næringsbedrifter er opptatt av både bunnlinje og an-stendighet. Derfor ønsker vi å utfordre til fortsatt samfunnsansvar, og kan hende vil noen se utover seg selv og sammen med oss bidra til realisering av drømmer slik Martin Luther King i sitt engasjement gjorde: En verden fri fra fattigdom.

Å komme ut av fattigdom handler om å få muligheten

www.strommestiftelsen.no

Foto: Oddvar Paulsen

Documents

HTS nr. 4 2010