Hts nr. 3 2012

Dalitene er utestengt i eget land, og glemt av verden utenfor.SIDE 4-21

Emmanuel løper 16 km hver dag. Likevel er vennene misunnelige. SIDE 24-25

LØPER FOR DRØMMENKASTELØS, MEN KAMPKLAR BLOMSTRENDE ØKONOMI-for fattige i Uganda. Mikrofinans og flittige hender gir store resultater.SIDE 32-33

NR. 3 2012, 33.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

TEMA

2 HJELP TIL SELVHJELP 3 2012 | www.strommestiftelsen.no

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Kristine Storsletten Sødal REDAKTØR: Siri L. Thorkildsen JOURNALISTER: Egil Mongstad, Gro J. Kiledal, Asle Stalleland,

Jon Harald Balsnes, Nils Erling Terjesen GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 24.000 ADRESSE: Skippergaten3/5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

NR. 3 2012, 33.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3 Leder

4-5Innblikk: Kastesystemet

6-15Kasteløs og kampklar

16-19Lavest på rangstigen, klar til å klatre

20-21Det høres en sang over engen

22-23Buss gir gatebarn en ny Start 24-25Løper for drømmen

26-27Stort&smått

28-29Trafikkpoliti med fartsstriper

32-33Blomstrende økonomi for fattige i Uganda

34Smilet

35Kunnskap og mot

Forsidebildet:Strømmestiftelsen jobber for å styrke daliters rettigheter gjennom utdanning og holdningsskapende arbeid i Nepal. Foto: Oddvar Paulsen

24

32

426

3www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 3 2012

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

Siri Landstad Thorkildsenredaktør

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

Å se på mennesker som verdiløse. Det skulle ikke være mulig, men det skjer likevel.

Når barn låses inne for slavearbeid. Når fattige mennesker drepes fordi det finnes rike men-nesker som trenger organene deres. Når du ikke får gå på skole fordi du er født «uren». Når unge jenter blir tvunget til å selge sex til enhver som måtte ønske å kjøpe.

Når alle rundt deg sier du ikke er verdt noe, og du til slutt tror det selv.

Daliter – kasteløse i Nepal – er født med alle odds mot seg. Fra de er små lærer de at de er mindre verdt enn alle andre. De blir utestengt fra skole og arbeidsliv, fordi mennesker fra høyere kaster anser dem som urene. De er mest utsatt for å bli ofre for menneskehandel, slavearbeid og tvangsprostitusjon.

Det gjør vondt når jeg hører historie etter historie om urettferdighetene dalitene opp-lever. Om gutten som fikk hånden kappet av fordi han drakk fra landsbyens vannkran. Om tenåringen som må jobbe hele dagen for luselønn, men som drømmer om å få gå på skole og bli lærer. Jeg blir sint når jeg tenker på at små jenter blir kidnappet, solgt til samme pris som en rasehund og sendt til bordeller i India. Der må de ta i mot opptil 25 kunder hver eneste dag, og gjøre alt kundene ber om. Et liv med lite mat, men mye sminke. Noen av jentene blir gravide og må ta i mot kunder allerede få dager etter fødselen. Babyen sin får de aldri se igjen.

Det er så brutalt. Og det er deres hverdag.

Dalitene i Nepal er utestengt i eget land og glemt av verden utenfor. En urgammel tradi-sjon har fratatt dem retten til å være men-neske. Voksne daliter tror ikke de kan endre

Kasteløs, men kampklar

noe, men ungdommene vet de kan skape et rettferdig samfunn.

Om litt over en måned skal Norges skoleung-dom jobbe én dag for de kasteløse i Nepal gjennom Operasjon Dagsverk. Hvorfor, og hvordan, kan du lese mer om i dette num-meret av Hjelp til selvhjelp. Ta godt i mot dem 1. november. På jobben din, utenfor nær-butikken og i gata. Operasjon Dagsverk og Strømmestiftelsen skal nemlig gi 25.000 dalit-ungdom en mulighet til å bryte ut av fattig-dommen kastesystemet har tvunget dem inn i.

Utdanning er løsningen.

Prosjektet elevene skal jobbe for, heter Samvad, og betyr dialog på Nepali. Den ett-årige utdanningen gir dalitungdom kunnskap om egne rettigheter og mot til å sette grenser, og lese- og skriveferdigheter. De får en yrkes-opplæring så de kan tjene egne penger, og muligheten å organisere seg og påvirke politi-kere og media. Slik blir ungdommene rollemo-deller i samfunnet de en gang var utstøtt fra.

De er lavest på rangstigen, men klare til å klatre. De er kasteløse, men klare til å kreve sin rett. Sammen gir vi dem muligheten.

28

6

22

Daliter – kasteløse – er født med absolutt alle odds mot seg. Lavest på rangstigen, uten rettigheter eller respekt fra andre kaster. Fra de er små barn lærer de at de er mindre verdt enn andre og at de bare passer til noen få, enkle jobber. De ute-stenges fra viktige arenaer i samfunnet – alt fra skole og ar-beidsliv til nabolagets offentlige vannkran – fordi mennesker fra de høyere kastene anser dem for urene.

De er utestengt i eget land og glemt av verden utenfor.

Det kan være vanskelig å forstå at mennesker blir behandlet slik. Men kastesystemet er dypt forankret i det nepalske sam-funnet og vanskelig å få gjort noe med. Offisielt er systemet avskaffet, det ble gjort i 1963. Likevel lever denne brutale rangeringen av mennesker som et ondt spøkelse den dag i dag, nesten 50 år etter.

OMFATTENDE DISKRIMINERING Nepal er et av de fattig-ste landene i Asia og er nummer 138 av 169 land på FNs utviklingsindeks. Menneskehandel er vanlig, der barn og ungdom lures og tvinges inn i prostitusjon og andre former for slavearbeid.

Å bli født til denne verden som dalit kan neppe kalles å vinne i lotto. Det anslås at mellom 20.000 og 25.000 barn og ungdom blir solgt til slavearbeid, som tjenere for rike mennes-ker, hvert år. Omkring 150.000 barn jobber i nepalske teppe-veverier, og det anslås at 200.000 nepalske jenter i dag jobber i indiske bordeller. Daliter er overrepresentert, både blant ofre for menneskehandel og barnearbeid, på grunn av den omfat-tende diskrimineringen.

Mange har aldri fått begynne på skole, og de som begynner opplever ofte diskriminering på skolen. Svært mange slutter før de fullfører grunnutdanningen fordi de må brødfø fami-

lien, og analfabetismen er høy. Det er forventet at ungdom-mene, særlig guttene, begynner å tjene penger i ung alder. Mange begynner i hardt og farlig arbeid tidlig i tenårene. Mulighetene deres er få og ofte meget dårlige.

For de kasteløse jentene er det aller verst. De er utsatt for dobbel diskriminering. Når foreldre skal prioritere barnas utdanning, kommer jentene nederst på lista. Ofte må de maktesløst se på at foreldrene velger bort utdanningen deres og gifter dem bort tidlig i tenårene.

JOBBER FOR RETTFERDIGHET I høst skal ungdom i Norge være med på å skape historie i Nepal gjennom Operasjon Dagsverk (OD).

Operasjon Dagsverk er elevenes egen solidaritetsaksjon og går av stabelen 1. november. 120.000 norske ungdommer skal jobbe én dag til inntekt for prosjektet Strømmestiftelsen har satt i gang i Nepal. Her skal det settes opp utdanningssentre for 25.000 dalitbarn og ungdom, takket være midlene fra Operasjon Dagsverk.

For første gang i livet får de en sjanse. Det skal så lite til, men de trenger å hjelpes i gang. Hovedmålgruppen for prosjektet er kasteløse i de lavereliggende områdene mot grensen til India, hvor tre av fire daliter er analfabeter. Etter høstens ak-sjon vil 25.000 unge lære å lese og skrive og få kunnskap om grunnleggende hygiene og kroppens utvikling. De vil lære om sine egne rettigheter, få tro på seg selv og få verktøy til å påvirke sitt eget samfunn ved å organisere seg. De vil også få yrkesopplæring, så de kan tjene penger og stå på egne ben.

Dette er starten på et samfunn der alle har like muligheter. Og slutten på et system som skulle vært kastet på søpla for lenge siden.

Systemet som må kastes

En urgammel tradisjon undertrykker en hel gruppe mennesker fra å leve et verdig liv i Nepal.

Det vil ungdom over hele landet gjøre noe med denne høsten.

Tekst: Asle Stalleland, Nils Erling Terjesen og Siri L. ThorkildsenFoto: Oddvar Paulsen

HJELP TIL SELVHJELP 3 2012 | www.strommestiftelsen.no4


Systemet som må kastes

Med all verdens talenter tar hun fatt på livet. Uten å ane at hun allerede er dømt.

At ingen vil sitte ved siden av henne. At ingen vil spise det hun har rørt ved. At hun må drikke bedervet vann, fordi ingen vil dele landsbyens vannkran med henne. At hun aldri vil få gå på skole, eller bli det hun vil.

At alt hun vil kjenne til i livet, er landsbyen og åkeren utenfor.

Hele hennes verden vil fortelle at hun ikke er verd noe, og hun kommer til slutt til å tro det selv.

Hun er borger av et skammens folk. Hun er kasteløs. En dalit.


TEMA | KASTELØSE I NEPAL

Over tre millioner mennesker deler hennes skjebne i Nepal. De er kasteløse og uverdige.

Gjennom generasjoner har de levd fullstendig på utsiden av sitt eget samfunn, og de er glemt av verden utenfor.


Tekst & foto: Strømmestiftelsen

Maktesløse og kuet. De lider i stillhet. De voksne har kjempet og gitt opp, men de unge dalitene vet at de kan skape et rettferdig samfunn.

Utdanning er løsningen.



For det finnes kasteløs ungdom som trosser samfunnets og familiens fordømmelse, og blir lærere.

De står opp grytidlig og sykler milevis hver dag for å undervise. De er knapt voksne selv, men har valgt å ta et ansvar.

De lærer kasteløs ungdom til å tro på seg selv, og forstå at de kan kreve rettferdighet. De er beviset på at det går an å endre et samfunn.


Her i dette lille rommet skjer det.

Disse jentene har for første gang i livet fått en sjanse til å oppdage sin verdi som menneske, til å utdanne seg.

I området hvor de bor, kan bare én av ti lese og skrive. Så ungdommene i denne klassen har fått en sjelden sjanse.

Her lærer de om sine rettigheter. Her lærer de om hygiene og helse, og hvordan de skal unngå undertrykkelse og menneskehandel. Her lærer de å lese og skrive. Til slutt blir de skolert til et yrke, så de kan tjene egne penger.

Her er det ingen lærebøker med fasit. Jentene skal selv diskutere seg fram til løsningene.



Denne gruppa begynte for to måneder siden. Deres stemmer har aldri før blitt hørt.

Allerede har det skjedd store forandringer med ungdommene. De tør å si åpent hva de mener. De tenker selvstendig og tør å bestemme over eget liv.

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 3 2012 11

Fattigdom og undertrykkelse har mange konsekvenser – menneskehandel er blant de aller mest brutale. Hvert år blir flere tusen nepalske jenter lurt, og ender på bordell i India.

”Gita” var en av dem.

Kasteløs, fattig, og uten utdanning var hun et lett offer. 13 år gammel ble hun solgt, som sexslave. Et liv i helvete, med opptil 25 kunder hver dag. Lite mat, men mye sminke.

«Gita» ble reddet. Hun fikk utdanning, og mulighet til å bygge opp et nytt liv.

Operasjon Dagsverk kan forebygge og forhindre at jenter må gjennom slike ydmykelser, som vi aldri helt kan fatte rekkevidden av.



Sahat måtte jobbe allerede som barn.

Er det arbeid å få, jobber han til langt på kvelden for en luselønn. Så ofte han har mulighet, står han utenfor klasserommet og hører på hva jentene lærer. Han bryr seg ikke om blikkene, dette vil han ha med seg. Han nekter å tro at slavearbeid er alt livet har å by på.

Med støtte fra Operasjon Dagsverk kan det startes over tusen utdanningssentre, for både gutter og jenter.


De har vært utestengt lenge. Andre har tråkket på verdigheten deres, og holdt dem nede i fattigdom. De vil ikke lenger stå utenfor og slave for andre. De er blitt fratatt stoltheten, æren og kunnskapen. Nå er de klare til å ta tilbake det som er rettmessig deres.

Det står en hær av talentfulle unge, klar til å gripe sjansen.

De har viljen, kraften og drømmen.

Utdanning er verktøyet. Elever over hele Norge gir én dag, ungdommene i Nepal gir alt.



Det finnes helter og rollemodeller som går foran. Ungdommer som griper denne muligheten med begge hendene. De ser hva som trengs, og kan skape et nytt Nepal.

Kasteløs, men kampklar. De er klare til å ta utfordringen.



Det er fredag kveld og det begynner å mørkne når vi ankommer landsbyen Simara Bhawanipur i Rautahat-distriktet i Nepal. Den vinterlige nattekulden begynner

å bre om seg idet de unge kvinnene kledd i tynne sarier høf-lig, men forsiktig, tar imot oss og fører oss inn i det enkle lille murhuset der vi skal snakke med dem.

De fniser sjenert på ungpikevis. Når de snakker holder de sjalene sine foran munnen. Det samme når de ler eller smiler. Hele kroppspråket forteller det de har lært siden de var bitte små: De er lavest på rangstigen i samfunnet sitt, og de som er høyere opp har ingen interesse av at de skal klatre oppover et eneste trinn.

STARTER KLATRINGEN Men det er akkurat å klatre disse ungdommene skal. Gjennom vårt program Samvad, som be-tyr dialog på nepali, skal de skal få troen på seg selv, lære å lese og skrive, lære om viktige forhold i lokalsamfunnet og få opplæring i et yrke, slik at de kan tjene egne penger.

Veien virker imidlertid svært lang og full av hindre for disse forsiktige jentene, som nettopp har begynt i Samvad-gruppa. Idet vi kjører bort fra landsbyen gjennom den nepalske natten spør jeg meg selv: Er det virkelig mulig å gjøre dem stolte og selvstendige, slik vi hevder vi skal?

TIDLIGE EKTESKAP Neste morgens opplevelser skal fjerne tvilen, like effektivt som solen fjerner duggen fra de kalde nattetimene i fjell-landet Nepal.

Landsbyen vi besøker er noen kilometer unna og har hatt en Samvad-gruppe i tre måneder. Men forskjellen mellom jentene her og de i landsbyen vi besøkte kvelden før, er som om vi hadde reist til et annet solsystem.

Vi tas imot av en gjeng ivrige jenter, som med smil og lat-ter drar oss med inn i det trange murhuset der Samvad-undervisningen foregår. I rommet er det allerede fullt av plan-sjer jentene selv har laget som en del av undervisningsproses-


Lavest på rangstigen, klar til å klatre.

sen. Ressurskart over landsbyen, illustrasjoner av endringene som skjer med jenter i puberteten, plakater med illustrasjoner og analyser om medgift, menneskehandel og diskriminering av jenter i hjemmet.

En plansje med mye nepalsk skrift skiller seg ut og vi spør hva det står. Det viser seg at vi har stoppet opp ved det som kanskje er Samvad-gruppas aller største triumf så langt:– Her har alle skrevet under på at de ikke vil gifte seg før de er 18, forteller gruppas veileder, Umentri Paswan (24).

FORANDRING – Men hvordan er dette mulig etter bare tre måneder, spør jeg, som nesten ikke kan tro at endringene skjer så raskt.– Tidlige ekteskap har vært en selvfølge for alle som vokser opp her. Men vi har hatt mange samtaler om tidlige ekteskap og ulempene med dette i gruppa, forklarer Umentri.

Flere av deltakerne i gruppa hiver seg på:– Vi hadde aldri lært noe om dette før, og gjennom diskusjo-nene ble vi enige om at vi alle ønsket å kjempe mot tidlige ekteskap. Sammen med veilederen vår har vi også hatt flere samtaler med foreldrene våre om dette. Etter disse disku-sjonene har også foreldrene våre endret syn, og støtter oss nå i å vente med ekteskap, forteller de fulle av glede.

SELVTILLIT OG ABC De første seks månedene av Samvad-kurset er satt av til opplæring om rettigheter, hygiene, tidlig ekteskap, medgift, menneskehandel og andre viktige forhold i deres lokalsamfunn. Ikke minst skal ungdommene lære å tro på seg selv, at de er like mye verdt som folk fra de høyere kastene. At et mer rettferdig samfunn er mulig og at de selv kan bidra til forandringen.

KathmanduRautahat

Nepal


Dalitene har vært undertrykt og tråkket på lenge. Nå er de klare til å ta

tilbake det som er rettmessig deres. Kasteløs, men kampklar. Utdanning

er løsningen.

Lavest på rangstigen, klar til å klatre.Tekst: Asle StallelandFoto: Oddvar Paulsen


Den neste bolken på tre måneder er satt av til lese- og skri-veopplæring. Åtte av de 20 jentene i gruppa har aldri gått på skole. Det lengste noen av dem har kommet i vanlig skole er til 4. klasse, og ingen i gruppa kunne lese og skrive da de begynte på kurset.

Ønsket om å lære å lese og skrive er enormt, og mange var utålmodige etter å komme i gang med denne undervisningen. Derfor ble Umentri og Strømmestiftelsen raskt enige om at opplegget måtte endres. Umentri startet en time tidligere hver morgen for å undervise ungdommene i lesing og skriving allerede de første seks månedene. Resultatene er på ingen måte uteblitt: – Nå kan jeg endelig skrive navnet mitt, og etter Samvad-kurset ønsker jeg å gå videre på skolen, forteller en smilende Samvad-jente.

VEILEDER Som veileder for gruppa er Umentri en svært viktig brikke i arbeidet med å gi jentene selvtillit, mot, kunn-skap og ferdigheter som hjelper dem videre i livet. Samvad-gruppene har en deltakende undervisning, bygget på teorien til den brasilianske pedagogen Paulo Freire. Her er det ingen fasit, men jentene skal selv sammen med veilederen analysere viktige problemstillinger i sin egen hverdag. Deretter skal de sammen diskutere seg til hvordan man best håndterer utfor-dringer – som for eksempel tidlige ekteskap.

Umentri er selv fra landsbyen, men har mot alle odds klart å få 12 års skolegang, etter at internasjonale hjelpearbeidere så potensialet i henne og gav henne et utdanningsstipend. Etter grundige intervjuer av 20 kandidater ble Umentri valgt til oppgaven, som hun stortrives i.

– Jeg brenner for å skape endring for ungdommene her. Daliter er utsatt for sterk diskriminering og mangelen på utdanning holder oss nede. Når så mange ikke kan lese og skrive er det lettere for de høyere kastene å holde oss utenfor, sier hun. Nå ser hun store endringer. – Både ungdommene og foreldrene har fått nytt mot. Samvadundervisningen gjør ungdommene i stand til å stå opp for sine rettigheter, sier Umentri engasjert.

STØTTE En mann kommer bort til oss, nikker ivrig og kaster seg inn i samtalen. Rahmjodhi Paswan er en av de toneangi-vende skikkelsene i landsbyen og leder i Samvads støttegruppe, som legger til rette for veilederen og gruppa hennes i det viktige arbeidet.

– Jeg er veldig fornøyd med det som har skjedd, sier han og sender Umentri et anerkjennende blikk.

– Utdanning er veldig viktig for at vi daliter skal kunne stå opp for rettighetene våre. I landsbyen vår er behovet enormt. 20 jenter er med i gruppa, men over 200 venter på plass.

– Også guttene her ønsker et slikt tilbud, sier han, med en klar oppfordring til den frammøtte delegasjonen fra Strømmestiftelsen.

1. november jobber norsk skoleungdom for å gi dalitene i Nepal utdanning. Nå kan Rahmjodhis drømmer for landsbyen endelig bli oppfylt, og dalitene ta fatt på første klatreetappe opp rangstigen.

Umentri Paswan midt i blant sine ivrige og smilende elever i Samvadgruppen i Rautahat.


I Nepal finner vi mennesker fra forskjellige stammer og med forskjellig etnisk bak-

grunn. Folk blir satt i system ved hjelp av merking eller kaster. Innenfor dette rangeringssystemet er det mange grup-peringer, og en av dem er dalitene. Å være dalit er gjennom nepalske øyne det samme som å være uten særlig stor menneskelig verdi. De er forfulgt, ut-støtte og svært fattige. Folk som er av høyere rang behandler dem på ubeha-gelig og deprimerende vis. Hvis du for eksempel ser en dalit om morgenen, må du snu deg rundt og dekke til an-siktet. For det betyr stor ulykke å se en dalit om morgenen.

Selv om de fleste daliter praktiserer hinduismen som religion, har de ingen tilgang til templene. Prester og folk av høyere kaster mener at Gud vil bli sint og at templene vil bli urene om dalitene slipper inn. De er dermed isolerte, diskriminerte og utestengt fra å be i templene. Den harde realitet er at folk selv har satt opp vegger, uten nødven-digvis Guds visdom.

I fattige dalitsamfunn blir jentene ofte giftet bort i svært ung alder. Når en mann av høyere rang ønsker å gifte seg med ei jente fra dalitsamfunnet, så blir det slik. Når et ekteskap kommer så tidlig i ei jentes liv, får dette store kon-sekvenser for jentas familie. Ikke minst vil det bli en økonomisk krise i dem. Det er nemlig brudens familie som må stå for alle omkostningene rundt ek-teskapet. Dermed er det ingen penger igjen til andre formål. Resultatet er at jenta slutter på skolen og ikke får noen utdanning i det hele tatt. Grunnlaget for en trygghet i fremtiden er borte som følge av ekteskapet.

Når ungdom lever under så dårlige kår som daltitene gjør er mulighetene for

Guddu Kari er dalit og kasteløs. Her forteller han om diskrimineringen dalitene opplever daglig:

Diskriminering av de aller fattigste

et verdig og godt liv borte. Det livet som venter dem er å bli brukt som en gjenstand. For om man ikke kan noe, og ikke har sjansen til å lære seg noe, ender man opp som dagarbeider i land-bruket, hushjelp eller barnearbeider på et hotell. Slike yrker bringer de unge menneskene inn i nye tragedier og sårbare situasjoner. Disse arbeidsplas-sene har en svært mørk bakside: Vold, voldtekt, overarbeid og altfor lange vak-ter. Barn og unge får mindre lønn enn andre og maten de får er ikke tilstrek-kelig for et ungt menneske som må yte så mye. Hvis du er fra en dalitfamilie og trenger øyeblikkelig helsehjelp ved sykdom, må du betale mer for denne hjelpen enn det andre må. Slik er det for alle offentlige tjenester om du er født inn blant de aller fattigste.

I tillegg brukes statlige midler på rela-tivt korrupt vis. Pengene er på ingen måte tilgjengelige for alle som lever i Nepal, og spesielt ikke for dem som trenger dem mest. Budsjetter, prosjekter og ressurser som myndighetene øremer-ker går til samfunnsborgere av høyere rang enn dalitene. Også et stipend som gir plass på barnetrinnet i skolen deles i størst mulig grad ut til dem fra en så-kalt høyere kaste eller spesielt flinke og smarte barn.

Dette er hverdagen og eksempler fra samfunnet jeg lever i. Slik blir dalitene diskriminert i alle mulige former og på alle plan.”

Tekst: Guddu Kari Oversatt av: Nils Erling Terjesen

Navn: Guddu KuriFra: Kapilbastu-distriktet i NepalAlder: 19 år

Guddu Kuri er dalit og kasteløs. I landsbyen han bor i er han en av to kasteløse som får lov til å ta høyere utdanning. Guddu tar bachelorgrad i utdanning og arbeider samtidig som lærer på en kostskole for å finansiere studiene. Om ettermiddagene og kveldene er han i tillegg med i et prosjekt som skal få menn til å se viktigheten av likestilling.




Tekst: Elisabeth KnutsenFoto: Oddvar Paulsen

et høres en sang over engen, en trøstesløs, trist melodi.Den rommer all sorg og all smertetil dem som er uten verdi.

Fra landsbyens mørkeste hjørnetil brønnens bedervede vannleves livet på nåde som slaveruten rett til å eie sitt land.

Og mens solmodne sennepsfrø vaier,maler landskapet gult i sin prakt,synes barna med griser på åkern,hvor deres fremtid er lagt.

Nådeløst tildeler livet,deres plass ble den laveste rang,og når nattens kulde brer om seg,blandes frostrøyk med klagesang.

To lys står iherdig og blafrer,men bak jordhyttens halvåpne dør,kveles skrik og grufulle minnerfra bålets knitrende glør.

Blant et folk så uverdig, så stille.Tynget av avmakt og skam,finnes en kraft til å ville,til å endre og kjempe seg fram.

Deres sjanse er unge som lærersom blir oppmuntret, trodd på og sett.Som vet hvilket ansvar de bærer,og er klar til å hevde sin rett.

Det høres en sang over engen,en stolt og bestemt melodi.i takt går den kampklare gjengensom kjemper for å bli fri.

Med toner av ydmyk glede,klare stemmer og faste blikk,vil de sammen forandre, og ledekreve sjansen de aldri fikk.

Som sennepsfrø farger sangen,bringer grøde og perspektiv.Er håpet at nerven i klangen,baner vei for verdige liv.

D



UGANDA

Fotball for livet: Publikum på Starts hjemmebane, Sør Arena, og ansatte i entreprenørbedriften Kaspar Strømme har samlet inn penger til egen fotballbuss til gatebarn i Uganda. Rett før sommerferien var de i Uganda for å overlevere gaven.

SKYTTELTRAFIKK Start Life Support, Starts humanitære satsing, støtter Strømmestiftelsens prosjekt Child Restoration Outreach (CRO). Sammen med Kaspar Strømme og flere andre sponsorer har de støttet prosjektet siden 2007, og siden den gang har store ting skjedd i Mbale, Uganda. Det er takket være ideen om at fotball er mer enn bare lek og moro.

Start Life Support har allerede bygget et fotballanlegg for vanskeligstilte barn og unge i byen Mbale. Mange av barna lever et hardt og ensomt liv på gata, men på fotballbanen opplever de verdi. Det blir et lyspunkt i livet, mener medie-sjef i Start, Roy Emanuelsen.– For Start er dette en fin måte å vise samfunnsansvar på, og å skape gode holdninger. Vi synes det er fantastisk å se at fotballen er med på å hjelpe svært vanskeligstilte barn og unge tilbake til livet. Vi ser levende bevis på at dette prosjektet fungerer, sier han.

ÅRLIG TUR På forsommeren dro representanter fra Start og Kaspar Strømme på sin årlige tur til Uganda. Her overrakte de en buss som skal gå i skytteltrafikk mellom bysentrum og fotballbanen, som ligger utenfor bykjernen. Tidligere brukte de lastebiler til å frakte barna. – Nå blir det mer orden på det, sier Emanuelsen.

Start hadde også med seg masse brukt fotballutstyr som de ga til barna. Like etter at bussen og gavene offisielt var over-levert, gikk den hvite doningen i gang med å kjøre mellom dagsenteret til CRO og banen.– Det er godt å se hvor glade de blir når de spiller fotball – og at de greier det når de har det så tøft ellers. Vi har blant annet sett hvordan barna rehabiliteres når de kommer inn til et dagsenter, sier Erlend Buckner til IkStart.no. Buckner spiller på guttelaget til Start, og fikk se med egne

Buss gir gatebarn ny Start

Selv om fotballaget Start har opplevd mange utfordringer de siste årene, har spillerne

og supporterne mye å være stolte av. Nå også utenfor banen.

Tekst: Siri L. Thorkildsen • Foto: Roy Emanuelsen og Lars Saaghus

øyne hva Start Life Support har bidratt til da han var med til Uganda.

Lagkamerat Markus Skraastad er enig.– Det var bare glede da de fikk den bussen, sier Markus Skraastad til IkStart.no.Turen gjorde sterkt inntrykk på den unge fotballspilleren.– Det har vært mange sterke øyeblikk, og de har det verre enn jeg hadde forestilt meg. Onsdag gikk vi rundt og så alle barna som lå på gata, sier Skraastad.

OVERLEVERTE NØKKELEN Sammen med de jevnaldrende, lokale fotballspillerne Fred og Joshua fikk Buckner og Skraa-stad æren av å overlevere nøkkelen til bussen, skriver avisen Fædrelandsvennen.– Dette er et veldig, veldig stolt øyeblikk for oss. Vi er så glade for både Start Life Support og bussen, sier Fred og Arthur fra Mbale.16-åringene har vokst opp som gatebarn, men har kommet seg tilbake til livet – blant annet takket være fotballen. Over 600 barn og unge var tilstede og jublet da bussen ble overrekt.– Det er rart å se hvor glade de blir, sier en litt paff Markus Skraastad til Fædrelandsvennen.Så fortsetter han:– Det er sykt å tenke på at vi kommer fra et så rikt land og har det bare bra, mens disse barna har hatt det tøft gjennom mesteparten av livet. Heldigvis har de fått hjelp, men vi vet ikke hvordan det ville vært uten daghjemmet og fotballen, sier Markus til avisen.Så dersom du er blant dem som har gitt penger på kamp – eller kanskje deltatt på amerikansk auksjon hos Kaspar Strømme – så ser du hva bidraget ditt har ført til.– Lov oss at du hilser til giverne i Norge. Dette er en flott gave, sier Fred og Joshua til IkStart.no.

Vi i Strømmestiftelsen bringer mer enn gjerne beskjeden videre. Tusen takk!


Erlend Buckner og Markus Skraastad overleverer nøkkelen til bussen, som hovedsakelig er finansiert av ansatte fra Kaspar Strømme og publikum på Sør Arena. Barna er klare for avgang!

FAKTAChild Restoration Outreach (CRO)CRO er et dagsenter i Uganda som hjelper gatebarn bort fra gata, gir dem rehabilitering fra rusmisbruk og jobber for at de skal komme tilbake til skolen. CRO arbeider også for å gjenforene barn med foreldrene eller skaffe egne-de fosterforeldre, driver informasjons-arbeid om hiv/aids og hjelper ungdom i gang med yrkesopplæring.

Start Life SupportStart Life Support er Idrettsklubben Starts humanitære satsning. Sammen med entreprenørbedriften Kaspar Strømme og Strømmestiftelsen har de bygget et fotballanlegg for gatebarn utenfor byen Mbale i Uganda. Nå har tilskuere på Starts hjemmebane og ansatte i Kaspar Strømme også samlet inn penger til en buss, så gatebarna kan komme seg til banen trygt og enkelt.

Kampala

Mbale

Uganda

Fra venstre nede: Lars Saaghus, Markus Skraastad, Charlotte Strømme,Roy Emanuelsen.Bakre rekke:Edward MWESIGYE, Moses Bwayo , Erlend Buckner, Ole Petter Opsahl, Helge Tønnessen.


VEST-AFRIKA

Løper for drømmen sin

Emmanuel på elleve år har en drøm: Å bli president. Hver dag løper han 16 kilometer

frem og tilbake til skolen for å nå målet sitt. For hvis han jobber hardt, kan han en dag

støtte familien sin, som er veldig fattig.

Tekst: Kirsten FalchFoto: Nina Hillesund

Han heter Emmanuel Tiendrebeogo og begynte på Speed School i Burkina Faso i oktober i fjor.

Han har aldri gått på skole tidligerere, så Speed School var hans siste sjanse til å få en utdanning. Mer enn 3 millioner barn i alderen seks til tolv år går ikke på skolen i det hele tatt i Mali, Burkina Faso og Niger, tre av verdens aller fattigste land. Årsakene er ofte at arbeidskraften deres trengs hjemme, at foreldrene er fattige eller har liten forståelse for de mulighe-tene utdanning kan gi barna. Det kan også skyldes geografisk lange avstander mellom hjem og offentlig skole.

I løpet av ni måneder har Emmanuel lært seg tre års pensum på et helt nytt språk, så nå kan han både forstå og svare oss på fransk, selv om han er nokså sky og snakker med svært lav stemme. Men når kameraet kommer frem, er imidlertid blygheten som blåst bort.

Når vi spør om det er noe han misliker på skolen, tar han en tenkepause. Men kan egentlig ikke finne noe. Emmanuel liker alle fagene og sier at læreren er flink. Han sier han vil arbeide hardt for å bli neste president i Burkina Faso, slik at han kan støtte familien sin, som er veldig fattige. Barn som får begynne på Speed School er ofte veldig motivert og

tørste på kunnskap, for de vet at dette blir deres siste sjanse. Alternativet er et liv som analfabet.Når vi treffer Emmanuel, skjønner vi raskt at det er noe spesielt med denne gutten.– Jeg løper så fort jeg kan til skolen. Det er fire kilometer én vei, og jeg bruker ca. 20 minutter. Så løper jeg hjem igjen og spiser litt ris klokka tolv. Klokka halv tre løper jeg tilbake til skolen, og løper hjem igjen klokka fem når den slutter. Om kvelden vasker og rydder jeg hjemme, gjør lekser og leker med vennene mine før jeg stuper i seng klokka ni, sier Emmanuel.

Mange av vennene går ikke på skolen, og misunner ham det. Mens Emmanuel lærer å lese, skrive og regne, må de gjøre husarbeid, gjete dyr og jobbe på åkeren hjemme.

Fra 2004 til 2010 har 52.172 barn gått på Speed Schools i Vest-Afrika. 75 % av disse ble i etterkant overført til offentlig skole. Det er en stor seier for hvert av disse barna, som har jobbet kjempehardt og tatt igjen tre års tapt skolegang på bare ni måneder!

I oktober begynner ca. 11.000 nye elever på Speed School, mens mange flere venter på ledig plass.

NigerMali

Burkina Faso


FAKTASpeed School - er en intensiv utdanning på ni måneder for barn fra åtte til tolv år, som har droppet ut av grunnskolen eller aldri fått mu-ligheten til å begynne. De første to månedene undervises det på barnas eget morsmål og deretter på fransk. Skolene opprettes der det ikke finnes skoler fra før. Etter bestått eksamen kan elevene starte i vanlig 3. eller 4. klasse. Strømmestiftelsen har Speed Schools i Niger, Mali og Burkina Faso, tre av verdens aller fattigste land.

Vil du vite mer? Les på strommestiftelsen/speedschool eller scan QR-koden med din smart-telefon og se film om Speed School.


STORT&SMÅTT

I mai var en gruppe studenter fra Strømmestiftelsens utvekslingsprogram, Act Now, på skolebesøk på Samkom skole i Vennesla. Målet var å bevisstgjøre elevene om urett-ferdigheten i verden, og vise at det er mange ting de kan gjøre for at verden skal bli et bedre sted for alle.

Studentene fra Peru, Uganda, Sør-Sudan, Tanzania og Uganda tok opp fem skoleelever som skulle representere landene alle i rommet kom fra, inkludert Norge. Fem kjær-ligheter på pinne, som representerte sosiale og teknologiske goder, ble delt ut mellom de fem elevene – slik fordelingen er i virkelighetens verden. Det ble fire kjærligheter på eleven som representerte Norge, mens de andre fire måtte dele den siste.- Er dette rettferdig? spurte de skoleklassene.- Nei! lød det fra salen. Dermed var isen brutt, og studentene kunne komme med budskapet sitt til lyttende ører og øyne.

En av studentene fortalte om sine utfordringer med å klare å fullføre skolen på grunn av fattigdom og pengemangel. Hans budskap til elevene var: Gå på skolen nå mens dere kan. Den er gratis, så vær takknemlig for det og ikke klag!

Strømmestiftelsen ønsker å takke alle dere studenter som var ute denne dagen og delte erfaringene deres med norske skoleelever!

Barbujentene Helena Lauvdal Myhren, Hedda Aftret Tufte, Anne Gundersen, Naomi Frigstad, Johanne Mjøs Bertelsen og Sofie Beck Lunde har hatt kiosk i gata og solgt kaffe, saft, frukt og kaker. Pengene bestemte de at skulle gå til Strøm-mestiftelsen, så de kunne hjelpe fattige barn. Jentene fikk i alt inn 300 kroner!Tusen takk, jenter, vi setter stor pris på dette!

Vi i Strømmestiftelsen er heldige med å ha mange, gode venner som hjelper. Noen er ekstra hjelpsomme, og har dannet sin egen klubb! 9 år gamle Synne Helland startet klubben ”Hjelpsomme venner”, fordi hun øns-ket å samle inn penger til barn i Bolivia som ikke har det så godt. Synne og vennene hennes har laget kort, perlet smykker, bygd fuglekasser, pyntet fyrstikkesker, samlet inn tomflasker og bakt. Totalt har 15 venner vært innom og hjul-pet til, og i juni solgte de alt det flotte de hadde laget. Totalen ble på 2.625 kroner!

Pengene går til vårt arbeid for gatebarn og andre risikoutsatte barn i Alalay, Bolivia. Hos Alalay får barna et trygt og godt sted å være, hjelp til å behandle traumer, skolegang og en familie som tar seg av dem. Synne og gjengen har all grunn til å være stolte, pengene vil gjøre en stor forskjell!

Tusen takk til våre ekstra hjelpsomme venner!

Skolebesøk med mening

Kiosken med det gode i

Hjelpsomme vennerFoto: Privat

Foto: PrivatFo

to: O

ddva

r Pau

lsen

Foto

: Odd

var P

aulse

n


ÅTTE OM DAGEN - SOM FADDER GIR DU ET BARN EN NY START!

I sommer ble det holdt en stille, men svært virkningsfull markering i travle Markens gate i Kristiansand. Verdens urett-ferdighet var tema.

Et 40-talls ungdommer fra Hald Internasjonale Senter i Mandal var arrangører for markeringen, som i noen hektiske ettermiddagstimer satte sitt preg på Markens.Langs hele gågata sto ungdommer parvis, sminket og ut-kledd, med en plakat i hånden. To var utkledd som prostituert og kjøper, som barnesoldat og bakmann, to som gravide, den ene fattig og den andre rik. Hos det ene paret var budskapet:Overgriperen: Jeg slår. Jeg har det vondt. Jeg er en overgriper. SE MEG. BRY DEG.Voldsofferet: Jeg blir slått. Jeg er redd. Jeg er et voldsoffer. SE MEG. BRY DEG.På en annen plakat stod det: Jeg ble plassert i en lastebil. Jeg er langt hjemmefra. Jeg er et traficking-offer. SE MEG. BRY DEG. Og på partnerens plakat stod det: Jeg organiserer. Jeg er usynlig. Bakmannen. SE MEG. BRY DEG.

Over to flotte julidager ble en hage på Flekkerøy blitt fylt med mennesker, musikk og sommeridyll. Strømmestiftelsen fikk være med på festen.

Nærmere 400 mennesker fylte opp hagen den siste kvelden av Sommer på Øya, for å høre artister som blant annet Thea Stapnes fra Birkeland, Kristiania fra Sandes og Paul Colman fra Australia.

Ole Håkon Reiersølmoen og Kim André Reinhartsen, som er initiativtakerne til Sommer på Øya, er meget fornøyde med arrangementet. – Dette var magisk! Det er utrolig gøy å se at så mange tok turen hit og fikk med seg dette, sier en engasjert Ole Håkon. – Vi hadde aldri klart dette uten våre flotte samarbeidspart-nere, Strømmestiftelsen, Sparebank1 og mange flere, påpeker Kim André.

I følge Ole Håkon har Strømmestiftelsen hatt en viktig brikke i Sommer på Øya.

Stille rop om rettferdighet

Sommer på øya

– Ikke bare fordi de er samarbeidspartner, men fordi de job-ber for å gjøre en forskjell i verden. Det har vi også lyst å gjøre, derfor har vi samarbeidet med dem. Sammen kan vi gjøre små ting som kan bety store ting for andre, og sammen kan vi gjøre en forskjell og være med på å bekjempe fattigdom.

Foto: Somm

er på Øya

Foto: Egil Mongstad

Markeringen skapte ulike reaksjoner. Alt fra å sjekke opp den som spilte prostituert, til å stryke den som er utsatt for traf-ficking på kinnet og trøste med å si at det går nok bra.Meningen var å belyse noen av de problemstillingene verden var står overfor i dag. Sannheten er ofte både tung og vanskelig å ta inn over seg, og vi skyver lett unna slike store spørsmål. Men like fullt så er spørsmålene der. SE DEM. BRY DEG.


BOLIVIA

– Sånn ser vi ut når vi er på jobb som esel og sebra. Dette er vår identitet på gata. I Bolivia er det er vanligvis ikke lov å avsløre sin identitet, å avsløre hvem som skjuler seg bak maskene, fordi vi av og til må fortelle politiet om bilister som bryter loven, forteller en sebra oss.

– Masken beskytter oss fra å bli gjenkjent av den sinte bil-eieren, men siden dere bor i Norge er det ikke så farlig å vise ansiktet, smiler Rosario og tar av seg masken.

Eselet og sebraen er nå et vanlig syn i gatene i La Paz. Hensikten er å skape bevissthet rundt trafikk-sikkerhet. Holdningsskapende arbeid ikledd humor.

– Jeg jobber som sebra. Min jobb er å lære folk hvordan de skal krysse gata. Vi holder kurs for barn og lærer dem hvordan de skal oppføre seg for å være trygge i trafikken. Det er som et slags gateteater. Eselet gjør dumme ting og sebraen viser hvordan det egentlig skal gjøres. I tillegg er vi med og rydder søppel i gatene, forteller Jessica.

Det er fremdeles like mange folk og biler i La Paz, men folk tenker seg om før de dummer seg ut med rågjengeri og parkering på fotgjenger-sebra-stripen. Hvis ikke, blir de gjort til latter av et esel og en sebra.

Og det synes alle er greit.

Jessica og Rosario er begge tidligere gatebarn. De valgte å gi framtida en sjanse, og gikk inn døra hos Alalay. Her fikk de en trygg oppvekst, og nå jobber de som trygg-trafikk-konstabler i pels. De er populære i gatebildet.

Kontrasten til livet som gatebarn er som sebra-sort-og-hvit. De opplever seg selv som betydningsfulle og tør å tro på at de kan greie seg selv når de blir litt eldre.

Millionbyen La Paz hadde tett trafikk og tidvis hasardiøs kjøring. I tillegg var det altfor mange fotgjengere

som valgte sin egen måte å krysse gata på. Byen trengte et tiltak for å få ned ulykkestallene.

Løsningen hadde pels.

Tekst: Jon Harald Balsnes • Bilder: Gro Justnæs Kiledal/Jon Harald Balsnes

Trafikkpoliti med fartsstriper

Fire steg til frihet

1. På gata. Ute blant gatebarna deler Alalay ut mat, varme klær og gir annen hjelp og omsorg.2. Mottakssenteret. Her lærer barna å leve sammen med andre, ta vare på seg selv og slutte med dop, stjeling og slåssing. 3. Barnelandsbyen. Barnas hjem. Her bor de sammen med sine «søsken», lærer å stelle hjemme og får skolegang.4. Ut i skole og jobb. Ungdommene får yrkesopplæring og arbeidserfaring. Nå skal de ut og ta ansvar for eget liv, men får fortsatt oppfølging fra Alalay.

I over 20 år har Strømmestiftelsens partner Alalay gitt gatebarn i Bolivia fremtid og håp. Gjennom en fire-trinns pedagogisk modell får gatebarna en mulighet til å leve et verdig liv. Barna får en trygg oppvekst og forberedes til et selvstendig liv som voksne.

På gata

Mottaks- senteret

Barne- landsbyen

Ut i skole og jobb

Fadderwww.fadder.no

BLI FADDER I DAG!


Se film med Jessica og Rosario som trafikkpoliti!

Sergio lever på gata!


www.fadder.no


Sergio lever på gata!

Vær med å gi en ny start og en ny mulighet for barn som Sergio.

Gatebarna i La Paz i Bolivia lever i total uverdighet, men du kan være forskjellen.

Fadderwww.fadder.no

Bli Hjertevennfadder i dag!


UGANDA

Under et rustent bølgeblikk-tak sitter et 40-talls kvinner i en kirke og vever. Kurver og vesker, boller og kar i vakre møn-stre og farger har skapt ny optimisme i den vesle landsbyen Karagoa, utenfor Kabale sørvest i Uganda.

Et stort antall kvinner har skapt fremtidshåp ved å kombi-nere gammel og tradisjonell håndsverktradisjon med ny og moderne mikrofinans. Resultatet er familier som har sikrere økonomi, som kan sende barna på skole, har bedre helse og ernæring og et tryggere sosialt liv.

NY TRO PÅ FREMTIDEN Det er Strømmestiftelsens samar-beidspartner i Uganda, mikrofinansorganisasjonen Drucilla, som er organisatoren og inspiratoren for medlemmene. I flere år har de arbeidet for at kvinner skal få det bedre, og gjennom å hjelpe dem med å utvikle vevekunsten har det gitt kvinnene ny tro på fremtiden. Viktig har det også vært å gi kvinnene en større kundegruppe for varene, og nå eksporterer de til en kjøper i USA.

– Vår viktigste oppgave er å lære opp og inspirere kvinnene. Vi har ukentlige møter der vi blant annet har fokus på sparing og lån. En viktig oppgave er å gi transport av varene til byen, holde kontakt med oppkjøper og se etter nye kjøpere. Men viktigst er å lære kvinnene om mikrofinans og hvordan de kan spare og låne. Samtidig lærer de om helse og ernæring, og de som ikke kan lese og skrive lærer det. I tillegg lærer de å utvikle produktene sine, sier prosjektkoordinator Phoebe Wanjire.

– Nå ser vi at det som har vært en tradisjon gjennom gene-rasjoner er blitt en mulighet for å tjene penger, sier Sylvia og Eunice. – Flere av oss har ikke sett på kurvveving som en mulig-het. Vi lagde bare enkle ting som vi brukte hjemme, men vi trodde ikke vi kunne tjene penger på det før Drucilla kom. Gjennom prosjektet har vi lært å spare kollektivt, og noe av fortjenesten går inn i en felles kasse som alle i gruppa kan låne fra. Vi setter selv betingelsene, bestemmer rentene og låner selv til nye investeringer. Resultatet er en bedre øko-nomi, forutsigbarhet og større trivsel. Vi får det rett og slett bedre, sier damene.

Håndverkstradisjon ble blomstrendeøkonomi for fattige i Uganda

Sylivia Mwangisa (40) og Eunice Beyaka (38) vever kurver og vesker, boller og kar.

Og de tjener penger på det. Pengene sikrer barna utdanning, klær og medisiner, og

de bidrar til et bedre forhold mellom mann og kone.Tekst og foto: Egil Mongstad, Kabale, Uganda

– Nå har jeg egne penger. Jeg slipper å gå til mannen min for å få skolepenger og penger til husholdningen. Det var ikke alltid like lett å få det jeg trengte, og det kunne bli både krangel og ufred av det. Nå er ting lettere. Mannen min ser at jeg bidrar med mine penger og at vi har en bedre øko-nomi. Nå har vi for eksempel klart å kjøpe husdyr og vi kan investere i frø til å så. Det vi tjener på kurvarbeidet hjelper oss med å spare og låne. Det gir det oss nye muligheter, sier Eunice stolt.

NYTT LIVPå en god måned kan hun tjene 80.000 shilling (ca 200 kroner). Hver uke sparer hun 1000 shilling (ca. 2,50 kroner), og fra felleskassa kan hun låne maksimum 50.000 shilling (ca. 128 kroner).

– Vi har fått et helt nytt liv. Før kunne jeg som løsarbeider på gårdene i landsbyen tjene 50 kroner i måneden. Nå vil barna mine få bedre utdanning, og jeg kan bidra med penger til det mannen min også trenger. Han driver gården og er, selv om han var skeptisk da jeg startet med dette, svært glad for det jeg kan bidra med, sier firebarnsmoren.

– Prosjektet har gjort mye for oss, sier Sylvia.– Mannen min driver gården. Vi har seks barn og alle er på skolen. Dette har gitt oss nye muligheter. Vi var fattige, og det var ikke hver dag vi kunne spise mer enn et måltid om dagen. Nå spiser vi både lunsj og middag, og har fått det så mye bedre, sier Sylvia.

Utenfor begynner tungt, varmt regn å hamre ned på taket. Det er ikke lenger mulig å snakke sammen. Men under taket arbeider kvinnene. Kurver og vesker, krukker og fat tar form. Nye mønstre og gamle tradisjonsrike mønstre blir til nye varer som skal selges. Råmaterialene finner de fra sumpene – papyrus – et fleksibelt og solid materiell med historisk klang skal på nytt sette spor etter seg. Veskene får nye eiere og finner veien til USA. Kanskje er det noen der ute som vil importere til Norge?

Sylvia Mwangisa (t.v.) og Eunice Beyaka forteller at kurvveving har snudd opp-ned på hverdagen deres. Nå har de fått bedre økonomi og et bedre liv.


FAKTAMikrofinans- mer enn lånMikrofinans omfatter en rekke ulike tjenester som tilbys folk med lav inntekt. Det kan være lån (mikrokreditt), sparing og forsik-ring, men også ikke-finansielle tjenester som for eksempel opp-læring i administrasjon, ledelse og markedsføring.Strømmestiftelsen er engasjert i nærmere 80 mikrofinansprosjek-ter i Asia, Vest-Afrika, Øst-Afrika og Sør-Amerika, og vi arbeider kun gjennom lokale partnere. De kjenner de lokale forholdene best og vet hvor hjelpen trengs mest. Noen av disse partnerne er større mikrofinansinstitusjoner, mens andre er små, lokalbaserte grupper i landsbyene.


Eit smil – eit augeblikk av delt glede.Tekst: Egil Mongstad • Foto: Naomi Curwen


Takk til alle som skal arbeide for at Operasjon Dagsverk går til daliter, de kasteløse i Nepal!

Resignasjonen har rammet mange voksne daliter, men ung-dommen vet de kan skape et rettferdig samfunn. Vi satser nå på å gi en utstrakt hånd til de som er lavest på rangstigen. Vi ønsker å gi dem muligheter til å klatre. De er kasteløse, men klare til å kreve sin rett.

Økonomibladet The Economist hadde en sammenligning av utviklingspotensialet i India og Kina, og viste til at kastesyste-met i India marginaliserte store menneskeressurser til å leve ut sin rett og sine muligheter, noe som var en klar ”hemsko” for utvikling i India.

Forskning fra India viser også at kastesystemet spiller en vesent-lig rolle i styresammensetningen i næringslivsforetakene. I 1000 forretningsforetak, som administrerer over 80 prosent av den børsnoterte kapitalen, er de kasteløse overhodet ikke represen-tert i styresammensetningen.

Kastesystemet er også et stort problem i Nepal. De har urett-messig havnet lavest på rangstigen, og vi i Strømmestiftelsen ønsker å gi dem verdighet og muligheter.

Operasjon Dagsverk i 2008 bidro sterkt til at 80.000 jenter ble ”sjef i eget liv” i Bangladesh gjennom Shonglap-programmet. Nå vil vi igjen, ved hjelp av Operasjon Dagsverk, forsøke det samme gjennom Samvad-programmet i Nepal. Programmene er bygget på samme lest, og vi tar derfor med oss erfaringene fra Shonglap til Nepal.

Ungdommene er selv med på å forme opplegget på Samvad. De skal analysere og reflektere over hva de kan gjøre for å bedre sine egne liv. Det er et viktig mål å få ungdom, som ikke har fullført grunnskolen, tilbake i den offentlige skolen. Nesten 80 prosent av dalitene i områdene Strømmestiftelsen arbeider i har aldri gått på skole og kan verken lese eller skrive.

Vi vil også bygge opp et lokalt støtteteam for ungdommene, så de kan og diskutere viktige saker for lokalsamfunnet.

Kunnskap om egne rettigheterog mot til å sette grenser

Dermed når programmene en større målgruppe over lengre tid, og ungdommene blir viktige endringsagenter i sine egne – og andres – liv. De oppfordres til sammen å kjempe for sine rettigheter og jobbe mot menneskehandel, som er et stort pro-blem i grenseområdet mot India hvor mange av dalitene bor. De oppfordres til å utfordre politikerne, og tilegne seg mer inn-flytelse i lokalsamfunnet. Vi ønsker å gjøre dem til rollemodeller i det samfunnet de er utstøtt fra.

Når vi snakker om rettighetsholdere, så er det faktisk slik at kastesystemet ble offisielt avskaffet i 1963. Dessverre er det ikke samsvar mellom lov og praksis. Derfor kommer bevisstgjøring av rettigheter inn som en viktig faktor i kampen mot fattig-dom. På fagspråket innenfor bistand snakker vi om ”advocacy”, som ganske enkelt er å hevde sin rett i henhold til klare ret-tigheter. Det er ikke tillatt å inngå ekteskap i Bangladesh før fylte 18 år. En av de store utfordringene unge jenter i Nepal og Bangladesh opplever, er å bli giftet bort som barn. Her, og i mange undertrykkende tradisjoner, må ungdommene gis bevissthet. Dermed skapes samhold, og de kan kreve sin rett sammen.

Selv om dalitene utgjør rundt 13 prosent av Nepals befolkning, er 80 prosent av dem blant de aller fattigste. Samvad skaper selvbevisste jenter og gutter som i utgangspunktet står maktesløse alene, men som sammen kan utgjøre en revolusjonerende forskjell. De tar fatt på å bekjempe selve grunnstrukturene til fattigdom.

God jobb til alle dere som skal gjøre en jobb for dalitene på aksjonsdagen til Operasjon Dagsverk 2012!

Generalsekretær Strømmestiftelsen

Fatoumata er over 12 år og har enda ikke begynt på skolen. Hun bor i Mali,

og håper å kunne begynne i et av Strømmestiftelsens Speed-School-prosjekt som vil komme til hennes landsby.Utdanning er helt avgjørende i kampen mot fattigdom. Blir du Hjertevennfadder, er du med slik at et barn som Fatoumata kan sette seg på skolebenken.

INH

OU

SE

ST

RØ

MM

ES

TIF

TE

LS

EN

HUSKER DU FØLELSEN AV NY SKOLESEKK PÅ RYGGEN?

FATOUMATA HAR INGEN BØKER Å BÆRE.

FadderRING 03002 ELLER GÅ INN PÅ www.fadder.no OG BLI HJERTEVENN I DAG!

FOR DEG BETYR DET LITT HVERT DAG. FOR HENNE BETYR DET ALT.

Documents

Hts nr. 3 2012