HTS nr. 3 2010

NR. 3 2010, 31.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

>>>SULTKATASTROFE

>>>ØMME TÆR OG SLITNE KJEPPHESTER

>>>LYSTIG LEK, BLODIG ALVOR

Niger:

Thomas Hylland Eriksen om:

Bloggen:

Prisen for å vaere kvinneTema:

2 HJELP TIL SELVHJELP 3 2010 | www.strommestiftelsen.no

22

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Trond M. Backer REDAKTØR: Siri Landstad Guttormsen JOURNALISTER: Egil Mongstad, Asle Stalleland

GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 26.500 ADRESSE: Skippergaten3, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

innholdNR. 3 2010, 31.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3 Leder

4-5Innblikk

6-7Barna ligger visne i armene til mamma

8-9Hjertevenn

10-11Verden Rundt

12-19Tema: Prisen for å være kvinne

20-21Tema: Seks om likestilling

22En høne til besvær

23Hurra for kaviar på tube

24-25Tema: Bestemme selv. Eie seg selv.

26-27Norge Rundt

28Synspunkt: Ømme tær og slitne kjepphester

29Smilet

30-33Storhet & Støv – Gründerpiloten

34Bloggen

35 Bærekraftig befolkningsvekst?

Forsidebildet:Prisen for å være kvinne.Foto: Per Fronth

4

12

23

6

3www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 3 2010

Magasinet kommer med fem nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til hts (Hjelp til Selvhjelp) som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

Skal vi lære noe mer om likestilling, må vi høre på dem som har kjent på kroppen hvordan det er å ikke få like muligheter eller bli like verdsatt som andre på grunn av sitt kjønn.

13 år gammel sto Jahanur brud, og som 15-åring fikk hun datteren Papia. Jahanurs ektemann har et voldelig temperament, og hun sliter i dag med hørselsskader på grunn av mishandling. Jahanur flyktet hjem til moren, men tross alt hun har opplevd er hun innstilt på å flytte tilbake til ektemannen hvis han vil ha henne tilbake: - Jeg er redd for fremtiden til datteren min, Papia. For hennes skyld tror jeg det beste er at jeg får komme tilbake til faren hennes, forteller Jahanur.

Bare dem som er blitt tvunget til taushet på grunn av sitt kjønn, vet hvor mye det betyr å kunne si hva en mener og bli tatt på alvor.

Bare dem som ikke har fått mulighet til å jobbe fordi de er kvinner, vet hvor mye det betyr å bli vist tillit, få et lån og kunne tjene til livets opphold.

Bare dem som er nektet adgang til skoler og ble analfabeter fordi de er jenter, vet hvor mye det betyr å kunne lære seg å skrive og lese.

Forskjellsbehandling skaper følelse av avmakt hos dem det rammer, og avmakten kan skape resignasjon. Å møte mennesker med verdig-het, er å ta utgangspunkt i deres ukrenkelige likeverd.

Strømmestiftelsen arbeider for å ivareta men-neskeverdet og likeverdet. I våre prosjekter tar vi utgangspunkt i at alle mennesker, uansett kjønn, rase og religiøs tilknytning, er like verdi-fulle. Vi ønsker å gi mennesker like muligheter, til å velge fritt. Dette kan det bli et stort mang-fold av.

Likestilling gir mangfold, ikke likhet

Likestilling er på mange måter det motsatte av likhet. Likestilling er ikke uniformering, eller at mennesker går likt kledd, mener likt og handler likt. Likestilling er et forsvar for det som forener oss – menneskeverdet. Likeverd er kanskje et bedre ord å bruke enn likestilling. Der menn og kvinner utfolder seg, blir det mangfold. For når mennesker velger fritt, blir det mange slags uttrykk og former.

Full likestilling er ikke noe annet enn ivaretakel-se av menneskeverdet og likeverdet. Og vi kan likeså godt bruke disse ordene. Likeverd.

Tanzila er en av de mange unge jentene i Bangladesh som går på Strømmestiftelsens utdanningsprogram Shonglap. I dag går hun på skole, og i tillegg får hun yrkesopplæring og hjelp til å starte egen bedrift.- Flere har fridd, men jeg vil ikke gifte meg ennå. Og jeg godtar ikke medgift. Jeg vil tjene penger og bli selvstendig. Når jeg kan forsørge familien min selv, kan jeg gifte meg, forteller Tanzila.

Kanskje vi kan lære noe av kvinner og menn i landene vi driver utviklingsprosjekter. Der myl-drer mangfoldet. Eller for å si som en mer kjent revolusjonær sa det for mange år siden: ”Her er ikke kvinne eller mann, jøde eller greker.” Han snakket om frihet og like muligheter for alle.

Det er visst den samme kampen som pågår fortsatt.

Les mer om Jahanur og Tanzila på side 12.

Trond M. Backer Kommunikasjonssjef

8

24

20

35


Skal et samfunn oppleve varig positiv utvikling, er det viktig at kvinner og menn får like muligheter. Derfor skal alle Strømme-stiftelsens prosjekter forsøke å bidra til økt likestilling.

- Det handler først og fremst om vårt verdigrunnlag – at alle mennesker er like mye verdt. En naturlig konsekvens av dette er at vi i alt vårt arbeid ønsker å gi mennesker – uavhengig av kjønn – de samme mulighetene, sier rådgiver i Strømmestiftelsens programavdeling, Wenche Fladen. Hun har ledet arbeidet med å skape verktøy som måler hvordan Strøm-mestiftelsens tre tversgående temaer likestilling, miljø og kulturell frihet blir ivaretatt i alle prosjekter. - Historisk sett har ofte prosjekter vært tilrettelagt mest på menns premisser. Ikke nødvendigvis bevisst, men fordi menn er de som har deltatt i planleggingen av dem, eller fordi kulturelle eller praktiske utfordringer har hindret kvinner å delta på like fot, fortsetter Fladen. Hun mener det er svært viktig at Strømme-stiftelsen jobber bevisst med likestilling.

- Når vi skal bekjempe fattigdom, er dette helt sentralt. I dag ser vi at kvinner utgjør omkring to tredeler av verdens fattige. Når vi arbeider for å utrydde fattigdom, handler det blant annet om å finne ut hvilke mennesker som er fratatt mulighetene for å få dekket grunnleggende behov og rettigheter, og hvem som faller utenom systemene – enten det gjelder skolesystemet eller muligheten for å ta opp lån. Ofte gjelder dette kvinner i større grad enn menn.

Utfordrende kamp for likhetTekst: Asle Stalleland

Det er ingen tvil om at arbeidet for økt likestilling er utfordrende. Wenche Fladen peker på at menn ofte har mye mer makt enn kvinner der Strømmestiftelsen arbeider. - Ofte er disse forskjellene begrunnet i kultur og tradisjon. Endring av holdninger og strukturer er vanskelig, og krever langsiktige og kloke tilnærminger. Dessuten kan det å styrke kvinners deltakelse og medbestemmelse, i noen tilfeller bety at menn opplever at deres posisjon trues.

I mikrofinans satses det ofte mer på kvinner enn menn. Strømme-stiftelsen er blant mange organisasjoner som legger størst vekt på kvinner innen mikrofinans. Er det ikke da en fare for at menn blir diskriminert? - Et relevant og forståelig spørsmål, sier Fladen. - Dette handler igjen mest om fattigdomsorientering. I de fleste samfunnene hvor vi jobber, representerer kvinner de fattigste. Prosjekter spesielt innrettet i forhold til kvinner har vist seg nød-vendig for å rette opp de store skjevhetene som allerede eksisterer – både økonomisk og sosialt. Vi er imidlertid veldig bevisste på denne problematikken, og diskuterer mye hvordan vi kan unngå at dette oppleves diskriminerende. Det er dessuten helt avgjørende at vi også finner gode måter å nå menn på. For å skape en varig forandring, der også holdninger endres, er vi nødt til å ha både kvinner og menn med på laget. Så må det også sies at det sjelden er slik at det bare går til henne selv når en kvinne får ta opp lån. Lånet vil som regel tjene så vel ektemann som barn i familien, sier Fladen.

5www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 3 2010 5

I dag ser vi at kvinner utgjør omkring to tredeler av verdens fattige

Illustrasjonsfoto: Oddvar Paulsen


Barna ligger visne i armene til mamma

tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastrofe i ta

tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatasto

16. mai kom jeg hjem fra Niger i Vest Afrika, og reiste rett på fest med vel-

foreningen – dagen før den store dagen. 17. mai-festen kom også med bunader,

gassballonger, leker, latter, flagg og hurrarop. I dag er det 18. mai

– og jeg har ”hangover”.

> FAKTAStrømmestiftelsen arbeider i Niger med Speed School og spare- og lånegrupper. Speed School er en intensiv utdan-ning på åtte måneder for barn fra åtte til tolv år, som har drop-pet ut av grunnskolen eller aldri fått muligheten til å be-gynne. Spare- og lånegrupper for kvinner er mikrofinans, der ti til tjue medlemmer sparer midlene sine i en felles pott. Kvinnene kan ta opp lån fra potten til for eksempel å starte en forretningsvirksomhet. Slik kan de skape seg et levebrød og få en inntekt.

Foto: Egil Mongstad


Dette er vanligvis fester jeg gleder meg over, for så vidt også i år, men en time før velfesten landet jeg med fly fra Niger, der jeg hadde møtt mammaer og pappaer som ikke hadde mat til barna sine.

Niger opplever en matmangel de fleste ikke kan huske at de har opplevd tidligere. Avlingen i fjor ble ødelagt da regntiden ikke ble som den skulle. I april var matkamrene tomme. Får de sådd, og regnet kommer som ”normalt”, så har de ny avling i oktober. Om 5 måneder. Det er lenge uten mat!

DE SPISER SÅKORNET SITT for å overleve, de selger dyrene sine for å overleve, de lager suppe på blader fra trær for å overleve. De roper om hjelp. Ikke om penger, men mat.

Flere jeg snakket med ga barna sine bare ett måltid om dagen – bla-der og sure frukter uten næring. Dette resulterer i diaré, oppkast og underernæring. Jeg har bildene på netthinnen; visne barn i armene til mamma, som blomster uten vann. Fluene surrer rundt, og selv om en prøver, er det ikke mulig å få barna til å smile. Vi ønsker ikke å vise bilder av barn med fluer i ansiktet – men av barn som smiler og har verdigheten i behold. Her har vi ikke noe valg. Dette er virke-ligheten en liten flyreise unna.

Jeg ser for meg pappaen som ser alvorlig på meg og sier at ”dette er ikke noe liv…”. Jeg ser suppen av blader som våre kjæledyr hadde snudd ryggen til. Jeg ser utmagrede dyr på store lastebiler som er kjøpt opp av rikfolk fra nabolandet. Jeg kjenner varmen fra 45 grader som brenner på jorden der barna løper barbeint på vei for å plukke blader fra de få trærne som finnes i området – de er tatt ut av skolen for å lete etter mat.

JEG FRYKTER VI IKKE KLARER Å «SELGE» DETTE HJEMME. Det har ikke vært nok i media – det er ikke mange nok som er døde – ”I Niger er det alltid sult…”. Det internasjonale samfunnet, det vil si deg og meg, har så mange andre utfordringer.

Barn sulter – en pappa kan ikke se på det uten å bli berørt. Jeg klarer ikke å være politisk korrekt – jeg klarer ikke å glemme lukten, varmen, bønnene, fluene og barna i ett av verdens aller fattigste land. Jeg vet at dette blir følelsesladet, men jeg kan ikke la være å fortelle om det jeg har sett og hørt.

I KRISTIANSAND REGNER DET når jeg kommer hjem. Jeg ser at plenen trengs å klippes mens jeg henter mine barn for å gå på velfest der vi bor. ”Pappa, jeg vil ikke ha pølse – men hamburger!” Gratis pølse, is og brus til alle – spis så mye du vil. De voksne har gode samtaler om hage og interiør – ”…ble det nytt kjøkken?” Det eneste som ødelegger idyllen er lett yr fra himmelen. ”Håper det blir bedre i morgen!”

17. mai kommer. Været var ”dårlig”, men det hindret ikke meter-lange køer til sukkerspinnet. Sønnen min vant en konkurranse som handlet om hvor mye is du kan spise på to minutter.

ALT BLIR UMULIG når man ikke har mat. I Niger klarer ikke barna å konsentrere seg på skolen fordi de er sultne. Mennesker forlater landsbyene på leting etter mat andre steder, til liten nytte. Derfor skal vi nå via våre lokale partnere tilrettelegge for et ekstra nærings-rikt måltid om dagen. I første omgang snakker vi om å samle inn en million kroner. Det er ikke mye penger, og jeg blir fortvilet når vi er usikre på om vi vil få givere til dette. Hvordan skal vi klare å formidle smerten over en tom mage – uten å bli tabloid, uten å spille for mye på følelser og dårlig samvittighet? Jeg vet ikke, men jeg vet at i dette øyeblikket er det barn som sulter og pappaer som fortvilet ser på. Tårene mine hjelper ikke.

tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastrofe i ta

tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatastofe i Niger tørkekatasto

Tekst: Ole Kristian Lauvland, administrasjonssjef i Strømmestiftelsen

Støtt Niger nå!Eller gi til kontonummer 6319.07.62000

Ring 820 44 050 og gi 200 kr. Beløpet belastes din telefonregning.

Niger rammes nå av en sultkatastrofe. FN har anslått at nærmere 60 prosent av befolkningen på 15 millio-ner er utsatt for matmangel. Etter at regnet uteble sist sommer og avlingene slo feil i oktober, er matvare-lagrene tomme, og det er stort behov for hjelp. Strømmestiftelsen skal hjelpe 3300 familier gjennom våre lokale partnere, RAEDD og VIE, og har bevilget 300 000 kroner som skal gå til mat. I tillegg er det behov for å samle inn 700 000 kroner for å møte behovet for mat i disse prosjektene.

Aksjon for Niger

HJELP TIL SELVHJELP 3 2010 | www.strommestiftelsen.no

2010

Takk for at du ser meg!

En fargerik gjeng med unger går på stylter inne i Lima sentrum. Etter å ha trent i lang tid, har de blitt trygge på seg selv og sine ferdigheter. Nå deltar de i en parade for å for telle at alle mennesker er like verdifulle.

Hjertevennene Irene og Jhoan i Peru

Full kontroll på styltene: Hjertevennen Irene har god oversikt fra toppen av styltene.

Jeg er utrolig stolt av disse ungene! De har blitt så mye tryggere på seg selv, sier Natalia Medina, sosialar-beider i Tierra de Niños.Barnevandreren: Det

kan bli trangt om plas-sen, så Jhoan må kon-sentrere seg for ikke å trå feil.

8

9www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 3 2010www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 1 2009

Takk for at du ser meg!

En fargerik gjeng med unger går på stylter inne i Lima sentrum. Etter å ha trent i lang tid, har de blitt trygge på seg selv og sine ferdigheter. Nå deltar de i en parade for å for telle at alle mennesker er like verdifulle.

Irene, Jhoan og de andre barna har reist i to timer med bussen full av stylter, kostymer og instrumenter. For noen av dem er dette første gang de er utenfor bydelen sin.

Barna fra Tierra de Niños er innslag i en festival for psykisk utviklingshemmede. En av mødrene som har et utviklingshemmet barn på festivalen, forteller: - Jeg er lykkelig over at datteren min får denne muligheten, hun er en av de mest entusiastiske i hele gruppen. Jeg håper at denne festivalen kan bidra til at lokalsamfunnet vårt møter disse barna med større aksept.

- Når barna deltar i denne paraden, glemmer de det vonde i hverdagen for noen timer, sier Natalia Medina, sosialarbeider i Tierra de Niños. - Samtidig er vi glade for å delta på en festival som har soli-daritet og menneskeverd som tema, avlutter hun smilende.

Hjertevenn er Strømme-stiftelsens fadderordning.

Hjertevenner i Norge bidrar til at alle barn i våre prosjekter får hjelp, og håp om en fremtid uten fattigdom. I 2010 fortset-ter vi å følge Hjertevennene Irene og Jhoan som bor i Pachacutec, en forstad til Lima i Peru.

Strømmestiftelsens samar-beidspartner, Tierra de Niños, jobber med å skape varige endringer for men-nesker i dette området. Fokusområdene er kvalitet i skolen, helseforebyggende arbeid, deltakelse og lokalt lederskap, kultursatsning og yrkesopplæring.

Styltegåing, sjonglering og musikk brukes for å styrke barnas mestringsopplevelse og livsglede.

Takk! Irene hviler ut sammen med gode venner etter flere timer på stylter. De er slitne, men stolte av hva de har fått være med på.

Bli med barna på bytur!

Se filmen på hjertevenn.no

Alle er like verdifulle: Festivalen skal bidra til at funksjonshemmede blir akseptert på lik linje med andre.


verden rundtMer enn en milliard mennesker lever fortsatt uten vannklosett. 80 prosent

av disse er fordelt på 10 land, ifølge en ny drikkevanns- og sanitærrapport

fra UNICEF og WHO. Rapporten viser også at 884 millioner mennesker

drikker fra ubeskyttede, usikre vannkilder og selvgravde brønner.

Sørøst-Asia har den høyeste prosentdelen av folk som har

forbedret sanitære forhold

mellom 1990 og 2008. Av de

1,1 milliardene som må gå på

do utendørs, bor 638 millio-

ner av disse i India, 58 millioner i

Indonesia og 50 millioner i Kina.

Ikke alt går i dass...

• Amerikanerejobbergjennoms-

nittlig 200-300 timer mer hvert år,

enn en gjennomsnittlig europeer?

• Vesteuropeereleverlengerenn

amerikanere. Det er også halvparten

så sannsynlig at de får kroniske

lidelser som hjertesykdom,

diabetes og høyt blodtrykk etter

fylte 50 år.

• Amerikanskeforskereharfunnet

ut at for hver prosent økning i

arbeidsløsheten, sank dødelig-

heten med en halv prosent.

w w w . s t r o m m e s t i f t e l s e n . n o Les og lær mer om Strømmestiftelsens arbeid på vår nettside.

På dette bildet ser vi en stor gjeng unge, sterke kvinner, som utdanner seg til å bli Shonglap-lærere.

Snart skal de lære tusenvis av unge jenter på landsbygda i Bangladesh å lese og skrive, bli kjent med

sine rettigheter og lære om hygiene. Målet er å gjøre jentene sjef i eget liv, unngå for tidlig ekte-

skap, og gi dem

en mulighet til

å skaffe seg et

yrke. I løpet av

fem år skal 100

000 jenter ha

gått gjennom

programmet.

Morgendagens ledere

De utdanner seg til å bli Shonglap-lærere.

Foto: Siri Landstad Guttorm

sen

Bli Hjertevenn-fadder og gi barn

muligheten


I mars 2010 gikk det et stort jordskred i Bududa,

øst i Uganda. Byen ligger ca 275 km nordøst for

hovedstaden Kampala, ved foten av Mount Elgon.

90 mennesker er funnet døde, og 280 er fortsatt

savnet under jordmassene. Opptil 5000 mennesker

er hjemløse etter skredet.

Hvis vi fortsetter

som før, vil verdens

gjennomsnittlige

temperatur øke 4,5

grader innen 2100,

melder Worldwatch.

Selv om alle land

hadde holdt seg til sine mest ambisiøse forslag

om å redusere utslippene av drivhusgasser, ville

temperaturen fortsatt øke med 3,5 grader.

HIV og Aids er nå den vanligste årsaken til

sykdom og død blant kvinner i fruktbar

alder på verdensbasis. Det viser en FN-

rapport som ble offentliggjort under en

konferanse i New York.

Tallene fra FN-organet UNAIDS viser at

andelen smittede kvinner i alderen 15-49

år stadig øker. Smittefaren er desidert

størst i det sørlige Afrika. Her løper kvin-

ner tre ganger så stor risiko for å få HIV og

Aids som menn. 60 prosent av alle kvinner

i dette området er smittet av HIV.

I Sør-Afrika begås det i gjennomsnitt én vold-

tekt hvert minutt.

5,5 millioner av befolkningen på 48 millioner

er smittet av aids – den høyeste andelen i noe

land. I 2008 døde rundt to millioner men-

nesker av aids. Samme år ble 2,7 millioner

mennesker smittet - en halv million av dem

var barn og ungdom under 18 år.

Ved utgangen av 2008 levde

over 33 millioner mennesker

i verden med hiv-smitte

eller aids. To tredeler av

disse bor i det sørlige

Afrika. I 1990 var dette

tallet åtte millioner.

Totalt anslår FN at 25

millioner mennesker

har dødd av aids

siden 1981.

Mennesker som lever med hiv/aids:

33,4 millioner.

Voksne som lever med hiv/aids:

31,3 millioner.

Kvinner som lever med hiv/aids:

15,7 millioner.

Barn som lever med hiv/aids:

2,1 millioner.

Smittet av hiv i 2008:

2,7 millioner.

Av disse barn under 18 år:

0,43 millioner.

Døde av aids i 2008:

2,0 millioner.

Av disse barn under 18 år:

0,28 millioner.

Kvinner og AidsJordskred i Uganda

Snart kommer sommeren…

Aids anno 2009

En voldtekt hvert minutt

Les og lær mer om Strømmestiftelsens arbeid på vår nettside.

Illustrasjonsfoto: Clipart

Illus

tras

jons

foto

: Str

ømm

estif

telse

n

Illustrasjonsfoto: Oddvar Paulsen

Hver tredje innbygger her i Norge mener at tortur er

en god idé for å avsløre planer om terrorisme, viser en

undersøkelse. Halvparten av de spurte er imidlertid sikre

på at de ikke vil godta tortur for å få fram informasjon om

terrorplaner, mens 20 prosent er usikre, melder NTB.

52 prosent av Frp-velgerne sier ja til tortur, mens det i SV

er 75 prosent som er imot tortur. Undersøkelsen er utført

av Respons analyse på oppdrag for tankesmia Civita i

forbindelse med konferansen Oslo Freedom Forum.

Over 90 prosent svarer samtidig at det er viktig at menneskerettighetene er universelle. 87 prosent av de

spurte svarer at menneskerettighetene er viktige for dem. 52 prosent mener at fokus på menneskerettig-

hetsbrudd bør veie tyngre i norsk utenrikspolitikk enn å ivareta Norges økonomiske interesser.

Godtar tortur

HJELP TIL SELVHJELP 3 2010 | www.strommestiftelsen.no12

TEMA PRISEN FOR Å VÆRE KVINNE


8500 kroner, nye møbler, et gullkjede, en gullring – og en mobiltelefon var prisen Jahanurs foreldre måtte betale svigerfami-lien for å ta henne inn i familien. Likevel var de ikke fornøyde. Prisen for å være kvinne kan være svært høy.

I Bangladesh blir jenter regnet som en øko-nomisk byrde av foreldrene, blant annet fordi de sjelden får muligheten til å tjene egne penger. Dette er en viktig grunn til at medgift er en skikk som lever i beste velgående. Ikke minst blant fattige, som blir enda fattigere av å betale medgift for døtrene. Jahanurs far var alvorlig syk, og visste han snart skulle dø da datteren gikk inn i tenår-ene. For å sikre Jahanurs fremtid, ville han gifte henne bort før han døde. Da solgte de en åker familien eide for å betale med-giften. Dermed mistet de muligheten til inntekter av denne i fremtiden. 13 år gammel sto Jahanur brud. Da hun femten år gammel fikk datteren Papia, sendte ektemannen og svigerforeldrene Jahanur hjem til familien for å be om mer medgift. Faren hennes var da død. Familien hadde ingen annen inntekt enn den de fikk for utleie av åkrene de ikke hadde solgt. De kunne ikke betale det svigerfamilien for-langte. Ektemannen begynte å slå henne, og hun sliter i dag med hørselsskader på grunn av mishandlingen. Til slutt flyttet hun hjem til moren. Familien kjemper i rettsystemet for å få medgiften tilbake, men det virker vanskelig. På tross av alt Jahanur har opp-levd, er hun innstilt på å flytte tilbake til ek-temannen hvis han vil ha henne. Datteren hennes har nemlig svært få muligheter i livet hvis hun skal vokse opp uten en far som tar ansvar for henne:

- Jeg er redd for fremtiden til datteren min, Papia. For hennes skyld tror jeg det beste tross alt er at jeg får komme tilbake til faren hennes.

Prisen for å være kvinne

Foto: Per Fronth

Tekst: Asle StallelandFoto: Per Fronth

Tanzila sluttet skolen etter niende klasse. Hun gikk hjemme og kjedet seg, mens for-eldrene planla ekteskap for henne. Da hun begynte på Shonglap ble alt forandret.

Tanzilas nye vei



Foto: Per Fronth


Tanzila er 18 år og fortsatt ikke gift. Hun har gått Shonglap – den ettårige utdannin-gen Strømmestiftelsen tilbyr unge jenter i Bangladesh for å gjøre dem til sjef i eget liv. Hun har lært om landsbyen og samfun-net rundt seg. Hun har lært om seg selv, om hvilke evner og muligheter hun har, og hun har lært om loven – som blant annet forbyr ekteskap før man er 18. På Shonglap har hun også fått opplæring i å lese og skri-ve. Til slutt har hun lært flere måter å tjene egne penger på. Tanzila, som før Shonglap bare gikk hjemme og kjedet seg, er nå så aktiv at døgnet nesten ikke har nok timer.

Hjemme dyrker hun grønnsaker, hun driver med høner og har bikuber – kjærkomne ekstrainntekter for familien. I tillegg tjener hun egne penger på arbeid utenfor hjem-met. Hun får syoppdrag, og hun er instruk-tør for voksne damer som skal lære å sy gjennom et offentlig prosjekt. Her er flere Shonglap-jenter hyret inn som lærere.

For Tanzila er Shonglap blitt en dør til frihet. Fra å ikke få lov til å gå utenfor hjemmet, er det nå dagligdags å bevege seg fritt i og utenfor landsbyen. Nå hører folk på henne, og behandler henne med respekt.Tanzilas pappa er landsbyens imam – den religiøse lederen. Da Shonglap ble introdu-sert i landsbyen, var han meget skeptisk. I dag er han lykkelig over endringene som har skjedd med datteren.

- Shonglap har løftet henne til å klare alt på egenhånd. Nå kan Tanzila mer enn de andre i familien, og gjør utrolig mye for oss alle. Alle familier skulle tillate jentene å ta utdanning, slik at de kan tjene penger og forsørge seg selv.

Som imam har Tanzilas pappa stor autori-tet i landsbyen. Folk lytter til ham. Når han nå forteller om datteren og hva han selv synes om det nye livet hennes, kan det hjelpe andre jenter.

Shonglap-jenter setter i gang forandring i familien – og i hele landsbyen. Ofte begyn-ner det med at jenta snakker med moren. Hun hører på datteren, og snakker så med faren. Når mange foreldre endrer syn, skjer det noe i hele landsbyen. En viktig for-andring som har skjedd i Tanzilas landsby – og alle andre landsbyer der det har vært Shonglap-grupper – er at foreldrene nå nesten aldri gifter bort barna sine før de er 18 år.

En dør til frihet



Fotos: Per Fronth


Den største forandringen Shonglap skaper er likevel den som skjer med hver enkelt jente som tar utdanningen. Hvordan de ser på seg selv, sine evner og muligheter i livet. Før Shonglap hadde Tanzila ingen framtidsdrømmer. Hun skulle følge forel-drenes planer om å gifte henne bort da hun sluttet skolen etter niende klasse. I dag er hun full av ideer, pågangsmot og planer for fremtiden:

Flere har fridd, men jeg vil ikke gifte meg ennå. Og jeg godtar ikke medgift. Jeg vil tjene penger og bli selvstendig. Når jeg kan forsørge familien min selv, kan jeg gifte meg. Jeg ønsker å åpne en butikk, der andre jenter kan få jobb, slik at jeg kan lære dem det jeg kan. Selv om jeg møter motstand, skal jeg ta-kle det. Det er ingen andre som kan ta vare på meg enn meg selv. Jeg må selv ta ansvar for mitt liv og mine mål, sier Tanzila.

Frie fremtidsdrømmer



Foto: Per Fronth


I Norge har alle rett til å få de samme mulighetene til å utvikle seg, utnytte sine evner og leve sitt liv,

uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn, religion, seksuell orientering, funksjonshemming eller etnisk tilhørighet.

Men hva synes egentlig ”folk flest” om likestilling?

Navn: Dua Azimeh /Alder: 19

1) Det er viktig fordi alle er likeverdige. Det skal

ikke ha noe å si hvilket kjønn du er. Kvinner

og menn skal behandles likt både på jobb og

hjemme.

2) Jeg tror det er veldig stor forskjell. Det er

mye bedre i Norge. Jeg er ganske fornøyd med

hvordan vi har det her.

3) Jeg tror det ville vært veldig ille. Det ville

føles som om jeg var i fengsel, om det bare var

mannen som bestemte alt som skulle skje.

Navn: Siri Torsland /Alder: 43

1) Det må være viktig. Det er for dumt at kvin-

ner skal behandles annerledes enn menn fordi

de er kvinner. Det er ikke noe de kan gjøre noe

med. Det skal være likeverd mellom kjønnene,

og like verdier.

2) Norge har kommet mye lenger. Vi ligger flere

år foran. Sånn som det er i mange andre land

nå, var Norge for flere år siden. Men det går

fremover.

3) Det har jeg kjent på selv. Der jeg vokste opp

var det ganske konservativt. Jeg unner ikke

noen den følelsen der.

Navn: Charlotte Bjørnarå /Alder: 30

1) Samfunnet forandrer seg. Kvinnen skal ikke

lenger bare være hjemme. Derfor er det også

viktig at man deler på arbeidsoppgaver i hjem-

met.

2) Den tror jeg er stor. Det er mye verre i

utviklingsland. Men det er forskjeller mellom

kvinner og menn i Norge også. Bare ikke like

stor som i andre land.

3) Jeg har bodd her hele livet, så hvis det hadde

skjedd nå, tror jeg, jeg hadde fått sjokk. Jeg tror

det ville vært virkelig ille ikke å få bestemme

over seg selv.

LikestillingTekst og foto: Helene og Kristin Mongstad



Navn: Per Andor Vangen /Alder: 50

1) Det skal ikke ha noen betydning hvilket kjønn

du er – på hva du får lov til å gjøre og ikke gjøre,

så det er veldig viktig. Men det er ikke noe jeg

tenker så veldig mye over til daglig.

2) Jeg tror det er mye verre i utviklingsland enn

i Norge.

3) Jeg tror det hadde vært veldig ille. Helt

forferdelig.

Navn: Kim Andre Lindborg/Alder: 25

1) Det er viktig fordi alle er likeverdige. Kvinner

og menn har rett på lik jobb og samme lønn.

2) Jeg tror den er bedre i Norge enn i land

sørover. Men lønnsmessing er det ikke bra i det

hele tatt.

3) Jeg hadde ikke likt det i det hele tatt! Det

kunne jeg aldri ha tenkt meg.

Navn: Even Wirsching /Alder: 16

1) Likestilling er noe veldig viktig som vi nord-

menn tar altfor lett på. Alle mennesker er like

mye verdt i hele verden. Det mener de fleste.

Da er det veldig rart at vi i lille Norge ikke klarer

å likestille kvinner og menn!

2) Jeg tror faktisk Norge ligger ganske bra når

det gjelder likestilling, men mange land er

bedre, og det er mange elementære ting som

man lett kunne gjort noe med.

3) Det hadde vært helt forferdelig. Da er det jo

på en måte ingen mening med livet.

Tre spørsmål:1) Hvorfor er likestilling viktig? 2) Hvordan tror du likestilling er i Norge i forhold til utviklingsland? 3) Hvordan hadde du følt deg hvis du ikke fikk bestemme over deg selv?


Ein mann kjem med ei god og velfødd høne. - Denne skal du ha. Takk for ditt besøk, takk for at de er her og takk for det som de gjer for oss her. Spare- og lånegruppene som me har fått her til landsbyen vår gjer storverk. Me får det betre, borna våre får gå på skule. No kan me ha te og sukker til frukost, og me har tre måltid om dagen. Det er rett og slett blitt litt enklare å leve no, seier denne mannen og smiler bredt.

Me har reist frå Kampala til Moroto by i Karamoja fylke og vidare til Abim, 180 mil frå Kampala, for å lage ein reportasje frå dette arbeidet.

Eg tek imot høna. Kvinnene klappar, dansar og syng, og høna gjev meg nokre skremde hakk med nebbet til stor begeistring for ungane som ser på. Det er ei fin høne – og eg gjev ho vidare til ein av dei som er med oss. Så ser eg ikkje meir til høna – men vonar at ho framleis trippar rundt på jordene utanfor hyttene i Abim.

For kva kunne eg gjere med ho? Eg kunne ikkje ta ho med meg, og me skulle heller ikkje overnatte i landsbyen. Hadde me gjort det, hadde ho kanskje enda opp i ei gryte utpå kvelden. Men vi tok ho ikkje med, og kanskje det berga høna – ikkje veit eg. Men kva med det vanskelege med denne høna. Kan eg, som er vel-

Dei fleste bistandsarbeidarar som er ute og besøker prosjekt har opplevd det. Å få ein gåve det er vanskeleg å ta imot. Les kva Egil Mongstad gjorde då han fikk ein sprell levande gåve i Uganda.

Høne til bryReisebrev frå informasjonsleiar Egil Mongstad, i Abim, Uganda.

Kva skal me gjere med høna? Korleis skal me unngå å bli oppfatta uhøflege? For me kan ikkje la være

å ta imot ho, men me kan vel heller ikkje ta ho med?

fødd nordmann, ta i mot ho? Vel vitande om at dersom eg gjer det, så er det ei høne mindre å dele på for dei som er att? Om eg ikkje tek i mot høna, står eg fram som uhøfleg og er ikkje takksam? Og kvifor trur eg at eg er betre enn dei og ikkje tar imot ei gåve? Nei det beste er å ta imot – og la dei lokale ordne opp. Som den gongen eg var i Mali. Då var det ikkje ei høne det handla om, men ei heil geit. Geita hamna på takgrinda på bilen – der ho blei surra og bunde etter alle kunstens reglar og dyrevennlege vis, før ho la ut på sitt livs reise. Men ho fekk ikkje reise lenger enn til næraste landsby. Der blei ho satt av og festa i band til ein påle. Der kunne den heldige geita lukkeleg fortsetje med å leve til ho enda sine dagar seinare ei gong. Ikkje veit eg kvar og heller ikkje når – og lukkeleg er eg over at eg ikkje treng å bry meg. For dette ordnar mine vener opp i.

Som reporter og journalist er eg ofte på reise til våre samarbeids-partnarar og prosjekt me er med og støttar. Det har hendt at hønene og ei og anna gås har enda i grytene når kveldsmørket senker seg, og opnar for ein stjernehimmel som står fram i all si overveldande prakt – slik eg hugsar den frå mine barneår i ei lita bygd på vestlan-det. Og då – under stjernene – då kan det være godt å dele ei høne eller ei gås med dei lokale – med våre vener – dele historier og forteljingar og kjenne at livet er godt å leve.

Foto fra video: Oddvar Paulsen



3 millioner kroner fra Kavlifondet vil få 4000 barn fra det vestafrikanske landet Burkina Faso tilbake til skolebenken.

Penger fra eieren av det verdensomspennende næringsmiddelkonsernet Kavli skal hjelpe Burkina Faso til å nå et av tusenårsmålene om utdanning til alle innen 2015.

Speed School er et lite stykke skoleeventyr som sprer seg i Vest Afrika. Eventyret startet i 2004, og gir barn i alderen fra 8 til 12 år i Burkina Faso, Mali og Niger en mulighet til å gå på skole. Siden starten har nærmere 40 000 barn i regionen gjennomgått Speed School, og målet for årene frem til 2013 er at ytterligere 79 100 barn i Vest Afrika får en ny sjanse til å sikre seg en utdanning.

- Det er fantastisk når store aktører som Kavlifondet vil være med å støtte dette prosjektet. For tusenvis av

Hurra for kaviar på tube!

Tekst: Egil Mongstad

barn i Burkina Faso vil pengene fra Kavlifon-det bety en sjanse til skolegang, sier Rune Mørland i Strømmestiftelsen.

Kavlifondet eier Kavli og Q-Meieriene. Det er dette eierskapet som muliggjør Kavlifon-dets allmennyttige virksomhet. Noe av over-skuddet i selskapet blir reinvestert for å styrke og utvikle konsernet, mens resten anvendes til allmennyttige formål innenfor forskning, kultur og humanitært arbeid.

- Strømmestiftelsens idé om ”hjelp til selvhjelp” går til kjernen av det som er viktig, og internt i Kavlikonser-net er verdiskaping til gode formål en viktig motiva-sjonsfaktor. Speed School gjør at vi kan bidra til å gi flere tusen barn muligheten til en bedre fremtid. Det kaller vi virkelig et godt formål. Dessuten liker vi stiftel-sens mål om å samarbeide med lokale organisasjoner, sier Kavlifondets daglige leder Harald Schjelderup.

> FAKTASpeed SchoolSpeed School er en intensiv ut-danning for barn i alderen åtte til tolv år, som har gått glipp av skolegang i Mali, Burkina Faso og Niger. Målet med Speed School er å hjelpe barna tilbake til skolebenken.Noen av barna har vært tvun-get til å slutte i grunnskolen, mens andre aldri har fått mu-ligheten til å begynne i det hele tatt. Årsaken er alltid den samme: Fattigdom. Etter åtte måneder med opp-læring tar elevene ved Speed School en test. Dersom de be-står den, kan de starte i vanlig 3. eller 4. klasse. Satsingen på Speed School i Vest-Afrika vil sterkt redusere antall barn som blir utsatt for tvangsarbeid og barnearbeid.Speed School er gratis for foreldrene. Skolene opprettes i landsbyer der det er mange barn som ikke går på skolen, og forflytter seg til en ny lands-by neste år.

Foto

: Egi

l Mon

gsta

d

De så rart på meg. Kvinnene som satt på plaststoler foran meg. De smilte, lo nesten litt overbærende da spørsmålet mitt var blitt oversatt: Hvem bestemmer over pengene dere tjener? - VI! JEG, sa de.

Når jeg besøker kvinner eller menn som har fått lån gjen-nom mikrofinans, har jeg gjort det til en vane å forsøke å finne ut hvem og hva pengene går til. Jeg lurer på om det er sånn at kvinnen låner, men at det faktisk er mannen som bruker pengene.

To-tredjedeler av verdens fattige er kvinner. Dette gjelder uansett definisjon. For å utrydde fattigdom må man jobbe med de fattigste, og man må arbeide med kvinner slik at de også er med og løfter sin egen – og familiens – hverdag. Men det hjelper ikke med målretting mot fattige kvinner dersom de faktisk ikke får benytte seg av mulighetene de får og pengene de låner. Da forblir de fattige. Og de forblir under mannens kontroll.

Ledere, fødselspermisjon, lønn. Det finnes fortsatt aktu-elle tema for oss i Norge. Likestilling handler om kvinner OG menn. Enkelt sett handler det om hvem som bestem-mer. Hvem som har kontroll over hva jeg er og hva jeg gjør. For konklusjonen er at jeg vil eie min tid og meg selv.

Det er langt igjen for mange av de kvinnene jeg møter i det globale Sør. De kjemper for å bestemme over seg selv og ha samme rettigheter som mannen. I mange land kan ikke kvinner eie jord, og dersom mannen dør, arver en av hans brødre henne som kone. Barna tilhører mannen, og han kan ta dem med seg hvor han vil uten å spørre henne. Barn har bare rett til statsborgerskap dersom far er statsborger i det aktuelle landet. Fortsatt praktiseres medgift. Kvinnen giftes

Bestemme selv. Eie seg selv.

Klare selv. Ja. Men bestemme selv, det er noe helt annet.

Av: Anja Elise Øijordsbakken Husebømikrofinansrådgiver i Strømmestiftelsen

bort mot en sum penger, ofte så ung som mulig, og lenge før barneskolen er fullført. Hennes oppgave blir å tjene mannen og hans behov for barn. Kvinnens status avhenger av mannens.

I Norge ble det kalt frigjøring. Mikrofinans kan være en mulighet til frigjøring og økt fokus på rettigheter for kvin-ner i Sør. Vi har alle langt igjen. Vi bor i ulike samfunn og hverdager, men det dreier seg faktisk om samme tema: bestemmer kvinner egentlig selv. Eier de seg selv?

Når mannen ikke kan være hjemme med barna fordi han tjener mer og familien vil tape penger – bestemmer kvin-nen egentlig over sin egen tid da?

Når kvinnen ikke kan ta arbeid utenfor hjemmet fordi hun må passe på barna så de ikke blir voldtatt av naboen – bestemmer kvinnen egentlig over sin egen tid da?

Når mannens status avhenger av antall barn, og kvinnens status avhenger av mannen – bestemmer kvinnen egentlig over sin egen kropp da?

Når kvinner får beskjed om å ikke kle seg utfordrende fordi hun da vil være medskyldig i en eventuell voldtekt – bestemmer kvinnen egentlig over sin egen kropp da?

Når alle pengene kvinnen tjener går til betaling av skole, mat og klær til barn i tillegg til andre huslige utgifter – bestemmer kvinnen over sin egen inntekt da?

Når valgene kvinnen tar er påvirket indirekte av mannen – bestemmer hun egentlig selv?

Eier hun seg selv og sitt liv?



www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 3 2010 25


Norge rundt

Strømmestiftelsen reiser Norge

rundt i sommer, og blir å finne på

diverse festivaler og arrangemen-

ter. Vi skal informere, engasjere

og verve nye Fattigdomsbe-

kjempere. Vi stiller med egen

Fattigdomsbekjemperbil, og på

stand organiserer vi spennende

konkurranser og leker.

Vi sees!

Nesten to av tre nordmenn tror klimaendringene

vil påvirke folk i fattige land negativt de kom-

mende årene, melder Bistandsaktuelt. En under-

søkelse utført av Respons Analyse for WWF Norge

viser at:

64,1 prosent mener at folk og natur i utviklingsland

vil påvirkes i noe eller svært negativ retning av

klimaendringene.

Kun 11,5 prosent av de spurte tror klimaendringene

vil kunne medføre positive endringer i u-landene i

det kommende tiåret.

Nær halvparten er redd for hvordan klima-

endringene vil slå ut her hjemme.

Undersøkelsen viser også at kvinner er mer

bekymret for konsekvensene av klimaendringene

enn menn, og at den yngste aldersgruppen i

undersøkelsen (16 til 24 år) er den gruppen som

er minst bekymret. Trøndelag er landsdelen der

færrest er bekymret for klimaendringene. Til

sammen nesten 1100 mennesker deltok i under-

søkelsen, som ble gjennomført høsten 2009.

Vi drar på sommerturné!

Klimaendinger vil ramme fattige

Her finner du oss i sommer:

26. – 27. juni: Hove-festivalen, Arendal

1. – 2. juli: Ekstremsportveko, Voss

3. – 4. juli: Bergen

5. – 6. juli: Stavanger

7. – 8. juli: Norway Rock Festival, Kvinesdal

9. – 11. juli: Skjærgårds, Risør

13. – 14. juli: Skalldyrsfestivalen, Mandal

16. – 17. juli: Grand Prix Offshore, Arendal

18. – 19. juli: Grimstad

20. – 21. juli: Lillesand

23. – 24. juli: Palmesus, Kristiansand

29. – 30. juli: Tall Ships’ Races, Kristiansand

1. – 3. august: Norway Cup, Oslo

5. – 6. august: Eikerapen Roots Festival

9. august: Otera Open, Kristiansand

10. – 13. august: KRIK Arena, Kristiansand

Strømmestiftelsen og Kaspar Strømme Eiendom AS (KSE) skal utvikle

Lunteviksletta i Lillesand, og levere nøkkelferdige hus. Eiendommen,

som ble testamentert fra Oskar Salemonsen i 2002, har ligget og

ventet på ferdigregistrering av kommunen.

- Denne eiendommen ble sjenerøst gitt til oss av Oskar Salemonsen.

Hans ønske var å gi en gave der overskuddet ved salg av eiendommen

skulle gå til Strømmestiftelsen. Vi tror at ved å utvikle eiendommen på

denne måten vil vi kunne hjelpe mange flere fattige i Sør, sier general-

sekretær Øyvind Aadland,

Det tas sikte på en kombinasjon av leilighetskompleks og eneboliger,

med parkeringsanlegg i grunnen.

- Med sin sentrale beliggenhet, gangavstand til sjøen og gode områ-

der for lek og opphold vil Lunteviksletta, eller ”Oskar Salemonsens

område”, bli et attraktivt boligområde, sier styreleder i Luntevika

Eiendom og KSE, Torgny Strømme.

Løsning for Lunteviksletta

Det er vi! Du kan bli tilhenger av

Strømmestiftelsen på Facebook. Alt du

trenger å gjøre, er å skrive inn ”Strømme

Foundation” i søkefeltet, og bli vår venn.

Her får du oppdateringer og solskinns-

historier fra vårt arbeid.

Er du på Facebook?

Illus

tras

jons

foto

: Str

ømm

estif

telse

n


I april etterlyste Strømmestiftel-

sen legoklosser i lokalpressen.

Responsen lot ikke vente på seg,

og lego hopet seg opp i Skip-

pergaten 3. En dag stakk en hel

skoleklasse innom!

Trinn 3 fra Kringsjå skole hadde

nemlig samlet inn en hel haug

legoklosser. Klossene skal brukes

til en vervekampanje Strømme-

stiftelsen setter i gang i sommer.

- Vet dere hvorfor vi trenger

legoklossene? Spør Lars Olav

Kragholm fra Strømmestiftelsen.

- For å hjelpe barn!! Roper barna.

Og det er jo helt sant. Ved å verve nye givere, kan Strømmestif-

telsen hjelpe mange flere barn i Sør til å få en utdanning, og

også gi mange fattige voksne en mulighet til å ta opp

et mikrofinanslån. Etter at vervekampanjen er

avsluttet, skal legoen doneres vekk til

sykehusets barneavdeling,

barnehager eller asyl-

mottak.

Tusen takk til Kringsjå skole

og alle andre som har donert

legoklosser!

Legoklassen

En milliard i utviklingsinvesteringerDet statlige investeringsfondet Norfund plasserte nesten en milliard

kroner i bedrifter i utviklingsland i fjor. Afrika sør for Sahara får en

stadig større del av investeringene, melder Bistandsaktuelt.

- Det er et stort vekstpotensial, og området har et skrikende behov

for kapital, uttaler administrerende direktør Kjell Roland.

Totalt investerte Norfund for 944 millioner kroner i løpet av fjoråret. Mens 43 prosent av fondets

investeringer ble foretatt i Afrika sør for Sahara i 2007, økte tallet til 78 prosent i 2009. Norfunds strategi

tilsier at alle direkte investeringer utenom energi og finans skal gjøres i Afrika, og at regionen skal

prioriteres innenfor alle forretningsområder.

Norfund skal fremme næringsutvikling i fattige land gjennom å investere og låne penger til bedrifter

i land med liten tilgang til kommersiell finansiering. Målet er både å bidra til å utvikle lønnsomme

bedrifter og til sosial utvikling.

Vi ønsker alle våre støttespillere

og partnere en god sommer.

MarIa Wessman, 6 1/2 år mistet for en

tid siden en tann. Som vanlig la hun

den i et glass med vann, og ventet

på at tannfeen skulle ta den og legge

igjen noen mynter som erstatning. Men

denne gangen kom ikke tannfeen (hun

har vært forsinka tidligere også, det må

sies). Så lang tid gikk det at Maria mista

enda ei tann. Den ble lagt i samme

glasset – og plutselig, etter bare noen

dager, kom belønningen: hele kr. 60,50

lå igjen i glasset.

Maria bestemte seg for at disse pen-

gene trengte hun ikke selv, hun ville

heller gi dem til de fattige. Så pengene

ble levert i resepsjonen på Strøm-

mestiftelsen, og Maria oppfordrer alle

som mister tenner til å gi pengene fra

tannfeen til de fattige.

Tusen takk, Maria!

Den gode tannfeenFoto: Privat

Foto: Strømm

estiftelsen

Foto

: Str

ømm

estif

telse

n


synspunkt Synspunkt er spalten der HTS utfordrer samfunnsdebattanter til å dele sine meninger om aktuelle temaer innen utvikling og menneskerettigheter. Synspunkt gjenspeiler ikke nødvendigvis Strømmestiftelsens mening.

Det er per definisjon de andre som er eksotiske. Bare folk som lever av kulturell turisme, ville finne på å omtale seg selv som eksotiske. De andre, derimot, de gjør ting annerledes, de tror på usynlige krefter som ikke finnes, og prioriterer på underlige og ikke så rent lite irrasjonelle måter i livene sine. Burde vi ikke se det som en plikt å hjelpe dem å bli mindre eksotiske?

Når nordeuropeere kommer til Afrika for første gang, er det mye som virker eksotisk. Noe er først og fremst fargerikt og spennende – klær, mat, lukter og lyder. Den berømte afrikanske latteren. Den behagelige temperaturen. Andre trekk ved de afrikanske sam-funnene virker mer urovekkende. Får barna nok omsorg, der de plasker omkring i brunt vann mens fluene surrer rundt dem, pluk-ker seg ubekymret i nesen og sykler rundt uten hjelm? Høyere oppe i samfunnet oppdager den besøkende raskt at afrikanske byråkratier, politi og skolevesen ikke nødvendigvis fungerer på samme måte som i Europa. Slektskap er fremdeles viktig, også i sin utvidede betydning, altså etnisitet. Og så er det likestillingen, da. Afrikanske kvinner kan nok gjøre karriere både på markedet og i politikken, men som regel er det en mann eller et eldsteråd av menn som får det siste ordet. I afrikansk jordbruk er det gjerne slik at menn forvalter jorden, mens kvinnene dyrker den.

En relasjon har imidlertid to sider, og når europeere besøker Afrika, er det ikke bare afrikanerne som blir eksotiske. Europeernes dype seriøsitet, nevrotiske punktlighet og bekymrede målrettet-het blir daglig gjenstand for både latter og hoderisting i Afrika. Deres totale mangel på religiøsitet er også gåtefull for mange afrikanere. Selv om mange europeere regner seg som kristne, er de ikke på noen måte religiøse på samme måte som afrikanere. I en typisk afrikansk virkelighet ligger det alltid noe under overfla-ten; det er Guds vilje eller forfedrenes, det kan være hekseri eller beskyttende amuletter som forklarer tilsynelatende tilfeldige hen-delser. Å slå seg til ro med at noe bare er tilfeldig, slik europeere gjerne gjør, blir oppfattet som uttrykk for åndelig kapitulasjon.

Under slike kulturmøter, særlig hvis de varer en stund, er det en reell risiko for langvarige slitasjeskader. Både i og utenfor miljøene er det nok av historier om ømme tær og slitne kjepphester som til slutt bare så vidt orker å slepe seg av sted. Slike situasjoner kan neppe helt unngås. Når ulike verdener møtes, oppstår friksjon i grenseflatene. Men problemene kan håndteres konstruktivt.

En av de sentrale grenseflatene mellom nordeuropeisk og afri-kansk tenkemåte, om jeg kan tillate meg en slik overforenkling, dreier seg om kjønnsroller. I Europa, og særlig i Skandinavia, er vi for tiden besatt av prinsippet om likestilling mellom kjønnene. Afrikanske kjønnsroller stemmer sjelden overens med idealene herfra. Dermed står norske bistandsarbeidere overfor en serie

Geir Thomas Hylland

Eriksen (født 6. februar

1962) er professor, sosial-

antropolog, forfatter og

samfunnsdebattant, ansatt

ved Universitetet i Oslo.

Han har blant annet vært

engasjert i kritikk av norsk

nasjonalisme, og regnes

som spesialist på identitet,

etnisitet, globalisering,

kreolisering og

glokalisering.

Ømme tær og slitne kjepphesterdilemmaer i møtet med en afrikansk virkelighet. De er politisk og moralsk forpliktet til å forsøke å bidra til likestilling mellom kjøn-nene i det afrikanske samfunnet, men de er samtidig avhengige av å samarbeide med lokalbefolkningen og respektere dem for sin kultur og væremåte. Dilemmaet kan synes å være uløselig.

Å respektere andre betyr imidlertid ikke det samme som å være enig med dem. Tvert imot går det an å si at det først er når man kan tillate seg uenighet, at man ha respekt for den andre. Men å være uenig i for eksempel det lokale synet på kjønnsrelasjoner er ikke nok, hvis man har ambisjoner om å gjøre verden til et litt bedre sted og noen tanker om hva det ville innebære. Her har man i hovedsak to muligheter. (Et tredje alternativ er naturligvis å la ting være som de er, i tillit til at lokalbefolkningen selv vet hva som er best for dem – problemet er i så fall at én del av lokalbe-folkningen, nemlig mennene, da trolig vil ta beslutningen på alles vegne.) Disse to alternativene er godt illustrert av de to hovedstra-tegiene for å fremme innvandrerkvinners rettigheter i Norge.

Enkelte tror på tvang og trusler – vil de ikke, så skal de. Forbud mot søskenbarnekteskap har vært foreslått både i og utenfor partiene, og det har vært foreslått å konfiskere passene til somaliske innvandrere i Norge, for å redusere omfanget av kvinnelig omskjæring. Premisset er her at det er umulig å finne en felles plattform å kommunisere på uansett. I bistands-sammenheng råder ikke utenlandske organisasjoner over press-midler av denne typen, men man kan alltids true med å trekke bevilgingen tilbake og avvikle prosjektene hvis lokalbefolkningen ikke vet å oppføre seg.

Det andre alternativet, som også har mange tilhengere i den nor-ske konteksten, består i å alliere seg med de ‘på den andre siden’ som deler noen av ens egne verdier. Muslimske feminister har nok større resultater å vise til, med hensyn til å flytte grensene mellom menn og kvinner, enn kvinnene på Arbeiderpartiets høyreside, for å si det slik.

Problemet med den siste løsningen, sett fra et nordeuropeisk ståsted, er at den er så tidkrevende. Man må jo lære hverandre å kjenne, lytte, vente, la prosessene gå sin gang innad i målgrup-pen, gå flere runder, oppleve skuffelser og tilbakeslag underveis. Likevel er det eneste som beviselig virker i bistandsverdenen, å ta utgangspunkt i ressurser folk allerede har. Ingen liker å bli behand-let som om de var født i går; ingen liker å høre at alt de har lært er verdiløst. Så enkelt, og så vanskelig, er det. Bistand ligner slik sett mer på sosialantropologi enn på politikk: Det trenger ikke å være veldig kapitalintensivt, men det er i sin natur tidsintensivt. Det kre-ver tålmodighet. Og på dette punktet har vi eksotiske nordboere iallfall noe å lære av de mer normale afrikanerne.


”Mennesket er det eneste vesen på jorden som kan smile. Det er et lys i vårt ansikts vindu, som hjertet bruker til å vise at det er hjemme.” Henry Ward BeecherFoto: Egil Mongstad

HJELP TIL SELVHJELP 3 2010 | www.strommestiftelsen.no

Gründeren Hanna Aase (26) ble kastet alene ut i livet tidligere enn mange andre. Hun vet noe om å gå mot

strømmen, stake ut nye veier og bli tvunget til å tenke muligheter når ting ser håpløst ut.

> FAKTA

Utdannet innen entrepre-nørskap, innovasjon, jus, veiledningsmetodikk, perso-nalledelse og kompetanseut-vikling. Hun har vært ansatt på Universitetet i Agder og ved Senter for Entreprenørskap. Driver nå enkeltmannsforeta-ket Toveis Media, som driver rådgivning for bedrifter om sosiale medier.Deltaker i NHOs lederopplæ-ringsprogram ”Female Future”, prosjektleder og grunnlegger av KvinneGründerDagen i Agder. Sivil status: singel.

Hanna Aase (26)

30


I denne artikkelserien ønsker vi å lete etter noe felles menneskelig, tross ulike livsforhold. Noen av de samme spørsmålene om livet blir stilt til men-nesker i Norge og mennesker i noen av de andre landene Strømmestiftelsen arbeider i. Kanskje vi har noe å lære av dem vi gir støtte til? Det finnes storhet og støv i alle mennesker. Styrke og svakhet. Det finnes en storhet og støv i dem som hjelper. Det finnes storhet og støv i dem som mottar hjelp. Det er lettere å motta noe fra dem som også ser storheten i deg. Kanskje vi skulle begynne å bruke ordet dele i stedet for hjelpe? STORHET&STØV lar mennesker dele tanker og erfaringer fra livet. Ved å tåle støvet og lete etter storheten i hveran-dre, kan vi dele verdighet, på tvers av grenser og livssituasjon.

Fra hun ble boende alene som 14-åring, har Hanna Aase manøvrert seg gjennom motstand og måpende blikk – til studier, entrepre-nørskapsjobb, lederopplæring i NHO og oppstart av eget firma. Likesom en pilot er hun ikke redd for prosjekter som tar henne til nye høyder. Hun er opptatt av like muligheter for alle, og engasjerer seg derfor i likestillingsarbeid – både i Norge og resten av verden. Hun har reist mye, og ser viktigheten av å bedre kvinners kår for å få til god utvikling.

- Jeg følger ikke janteloven, det har jeg bare bestemt meg for, slår Hanna fast, og legger til at hun har fått det inn i oppdragelsen. Bestefaren hennes var direktør på Agder Distriktshøyskole i mange år. Det var mange besøk fra inn- og utland, og bestefaren hilste like hjertelig på dem som vasket, som på lederne. - Han sa alltid til meg: ”Alle mennesker er gode, Hanna. Du kan bli hva du ønsker i livet.” Jeg har bevart de ordene i meg, og forsøker å leve etter dem, sier Hanna kraftfullt.

- Norge har jo kommet langt i forhold til mange andre land når det gjelder likestilling , har vi ikke?- Jo, det er flott å bo i et land der kvinners stemmer blir hørt. Men fortsatt kan kvinner kjenne på krav om å være ekstra flinke, eller ikke fremstå for kvinnelige, om de skal bli tatt seriøst.

GründerpilotenTekst: Eva DønnestadFoto:Studio LL


- Har du kjent dette på kroppen?- Ja, jeg har blant annet fått hint om å klippe håret og kle meg anner-ledes, sier hun mens det lange mørke håret faller nedover skuldrene, som en stille protest på det forslaget.

BRÅMODEN For utenforstående kan det nok være vanskelig å se hvem som skal intervjue hvem, for idet Hanna setter seg, legger hun en liten notatblokk og en penn på bordet mellom oss. Men det er visst bare et lite vitnesbyrd som røper at hun også er flink pike, og noterer stikkord på ting hun vil huske å si når jeg stiller spørsmål.- Hva trenger du for å ha et godt liv? - Relasjoner med mennesker som lever livet, gjerne mennesker som har levd lenger enn meg. En blir jo litt bråmoden når en må klare seg selv fra en er 14, smiler hun. - Hvordan liker du at andre møter deg? - Ojsann, det har jeg ikke tenkt på. Med toleranse og åpenhet, i hvert fall. Som en ressurs. - Hvordan kan det være vondt å bli møtt? - Med nedlatenhet. Det å bli bedømt, uten å bli akseptert, er vanskelig. Jeg tåler kritikk, men mennesker som bare mener mye og slenger rundt seg uten å kjenne meg, det liker jeg ikke. Å bli sett ned på er det verste jeg vet. Det er noe uverdig i det.

VELDEDIGHETSTURISME Under et besøk i et afrikansk land, gikk det opp for Hanna hvor ubehagelig det kan være å bli plassert etter hudfarge. - Fordi jeg var hvit, stemplet de meg som en de trodde så ned på dem. Det var ubehagelig å gå omkring som en slags vandrende

synliggjøring av rikdom. Det lærte meg noe om at vi skal være forsiktige å plassere folk som noe de ikke er. Når vi gjør andre til fremmede, øker vi avstanden, og det blir lettere å glemme å be-handle hverandre likeverdig. Vi må se på alle, uansett livssituasjon, som en ressurs, sier hun.

Oppdagelsen av at ”det kunne ha vært meg”, gjør at Hanna gjerne bidrar i utviklingsprosjekter. Hun har vært med å skrive kokebok der inntektene går til brønner i Rwanda. En klok onkel var så klok at han sendte henne til Kenya på ferie som 22-åring. Her fikk hun se noen av de store forskjellene i landet, og oppleve alt fra ambas-sadelivets luksus til besøk i slummen.- Om jeg hadde vokst opp i et fattig land og fikk mikrofinanslån av Strømmestiftelsen, ville jeg ha startet veldedighetsturisme; tatt i mot mennesker fra Vesten og gitt dem opplevelser som kunne utvide forståelsen deres av hvordan de ser på livet i et fattig land. Mennes-ker i dag liker å reise, og da kan vi lære dem å reise med nytt blikk, ved å kombinere turisme med det å lære noe og bidra for andre.

- Kunne disse ”veldedighetsreisene” gått den andre veien også?- Ja, absolutt. Mennesker fra utviklingsland kunne sikkert hatt glede av å lære noe om hvordan for eksempel likestilling er realisert i Norge. Men det hadde nesten vært litt pinlig å la dem få innblikk i hva som er nordmenns store frustrasjoner, og hva vi klager over i Norge for tiden. Gratis tannlegebehandling, været, eller forsinkede tog.

MOT AV MOTGANG Hanna har gått sine egne veier når det gjelder sammensetning av fag i utdanningen innen entreprenør-skap, homoforskning og juss. - Livet er for kort til å bruke det på å studere fag som ikke gir meg noe, selv om noen mener det er lurt, sier hun bestemt. Homofors-kningsstudiet var det som gav henne mest. - Hvorfor det?- Jeg fikk ny kunnskap, og det gjør meg rausere. Det var sterkt å ha en foreleser på over 80 år som satt i rullestol og fortalte om kampen for verdighet og aksept for legningen sin. - Hva må gjøres for å bli kvitt fordommene?- Vi må jobbe med holdningene våre, og det gjør vi best ved å bli kjent.- Hva har gitt deg mot til å starte eget firma, til å stå fram med det du mener?- Å stå alene, og å bo alene siden jeg var 14 år, har gitt meg mot. Når en har opplevd noe som er veldig vanskelig tidlig i livet, og


kommer igjennom det, blir en mindre redd. Hva skal jeg være redd for? Når jeg klarte dette, kan jeg klare det meste, tenker jeg. Det hjelper også å tenke at jeg ikke er så viktig, jeg er bare en del av en stor helhet. Det er ikke så farlig om jeg trår feil. Vi tror ofte at det bare er de gode opplevelsene som gir mot, men vonde opplevelser og motstand kan også gi det. Derfor kan mennesker også i fattige land, som har hatt tøffe tak, ha lært mer om mot enn dem som har fått alt oppi hendene.

Hanna vil ikke si mer om oppveksten sin annet enn at den har gjort henne selvstendig, og hjulpet henne å se verdien av stor- familien. Tanter, onkler og besteforeldre har stilt opp for henne. Dette tror hun også er en av de tingene hun gjenkjenner i andre kulturer – det er flere enn de helt nærmeste som kan stille opp i vanskelige situasjoner.

ALLE ER EN RESSURS - Hva annet har du til felles med mennesker i de utviklingslandene du har besøkt? - Vi kan dele drømmer. Alle mennesker har drømmer, de kan bare ha ulike navn, avhengig av livssituasjon. Alle mennesker liker å få til noe – vi vil mestre. Gir du mennesker anledning til å mestre noe, blomstrer de. Hanna beskriver seg som et storbymenneske, men tror det er viktig at det lages stille steder i en storby, slik at menneskene kan takle alt livet som også er der.- Hvorfor trenger du stillhet? - Jeg er utadvendt, men har nok det til felles med flere andre utad-vendte mennesker at jeg lader batteriene i stillheten. Vi trenger den indre dialogen, snakke med oss selv, fordøye, tenke igjennom. Den som går glipp av stillheten, mister mye læring. Så lar hun et latterutbrudd bryte stillheten, og dukker ned i veska si for å plukke opp et kort som hun gir meg. - Jeg har til og med en tante som er ekspert på stillhet, ler hun. Hun driver et retreatsenter og arrangerer blant annet stille uker.

MÅ FORTELLE - Hva kan gjøre vondt i livet? Det blir stille. Hanna kan snakke mye, og hun kan være stille så lenge at jeg lurer på om jeg må stille spørsmålet om igjen. Hva som gjør vondt, sier hun ikke mye om. Hun svarer i stedet på hvordan hun kommer igjennom det vonde: - Jeg overlever og lever meg igjennom det vonde fordi jeg klarer å fortelle det til noen når jeg har det vondt. Om ikke vi lærer å fortelle til noen at vi har det vondt, kan vi heller ikke klage over at de ikke møter oss.

Hun kan frustreres over at det i Norge er en kultur for at vi ikke skal være private. Vi skal ikke tråkke inn og spørre for mye. - Med noen må vi være private, hvis vi ikke skal bære alt det vonde alene, mener Hanna.

ALLE OPPLEVER TAP Hanna har funnet ro i seg selv. - Jeg leter ikke etter mening, jeg bare lever. - Men hva gir deg mening? - Da må jeg til det helt nære, det er ikke det store som gir mening. Familie og gode venner, det gir mening.- Er det noe du er redd for? - Det som sikkert mennesker verden over er redde for – å bli sviktet, å bli forlatt. Og det rare er at det er uunngåelig i de fleste liv, vi møter før eller siden det vi er mest redde for. Jeg møtte det tidlig, og har opplevd det flere ganger siden. Men vi får heller fokusere på hva vi kan lære av det.- Og hva kan vi lære?- At vi som regel kommer videre, styrket og mer modige. Jeg har det bedre enn noen gang nå, og det er først da jeg er i stand til å se rundt meg, og også gi av meg selv, smiler piloten og gjør seg klar for å ta av til neste oppdrag. Det er ingenting som tyder på at hun går inn for landing ennå.

til kvinnelige gründere verden over:Finn noe du kan trives med å gjøre, følg lyst og lidenskap. La deg ikke stoppe – følg drømmen din og ha tro på at du duger.Ta nedturene som kommer og tenk hva du kan lære av feilene dine, i stedet for å la dem knekke deg.Ha en indre dialog og si til deg selv at dette skal du klare, når noen prøver å ta motet fra deg.Finn eget selvverd, du er god nok selv om du ikke får til alt i jobb. Du har verdi utenom produksjonen.Sørg for å ha noen gode venner eller familiemedlemmer som tar deg som du er, uansett.Bruk det du tjener til åndelig påfyll og opplevelser hva enn det er for deg.

HANNAS RÅD

Vi må jobbe med holdningene våre, og det gjør vi best ved å bli kjent



Blogginnlegget: Siril Aartun har vært utvekslingsstudent gjennom

Strømmestiftelsens Act Now-program skoleåret 2009/2010. Siril jobbet

i prosjektet Ágape. Hun blogget om sine opplevelser fra oppholdet.

Følg Act Now-bloggene på www.fattigdomsbekjemper.no

I går møtte jeg en herlig, liten jente. Mens jeg holdt på med å lage (enda en)

plakat til (enda en) event, så dukket det opp et lite ansikt i døråpningen. «Hola!

Cómo te llamas?», spurte jeg (altså hei, hva heter du?), men hun var sjenert og

kikket med store øyne på denne hvitingen.

Ikke før jeg fant fram Fattigdomsbekjemper-sauen (maskoten til

Strømmestiftelsen), livnet hun til. Det viste seg at i hennes hender kunne

sauen både danse, snakke og spise. Aller viktigst for henne var det å passe

på at kosedyr-sauen hele tiden drakk nok rent vann. Hun var også veldig

opptatt av å kysse og kose med den. Det var morsomt og rørende å se hvor

gøy hun hadde det!

Plutselig skjedde det noe interessant. Hun begynte å slå og skrike til sauen.

Jeg ble overrasket over at den lille kroppen kunne rope så høyt og være så brutal

mot sauen! Vi prøvde å spørre forsiktig hvorfor hun gjorde det, men

fikk ikke noe ordentlig svar.

Denne tilsynelatende lystige leken fikk plutselig et snev av alvor over seg.

Kanskje er det sånn hun selv blir behandlet når hun har gjort noe galt?

Kanskje er det daglig kost at hun blir skreket til av de som er eldre?

Kanskje så hun muligheten til å selv sitte med makten for en gangs skyld,

og dette var det hun var blitt oppdratt til...

Anti-vold-budskapet til Ágape er fortsatt 100 % aktuelt.

Siril Aartun, Act Now Lima, Peru

FAKTA \\ Ágape

Strømmestiftelsens sam-

arbeidspartner Ágape ar-

beider i den fattige bydelen

Huaycan, noen få mil utenfor

hovedstaden Lima i Peru.

Målgruppen er risikoutsatte,

sårbare barn og ungdom og

deres familier. Ágape har et

sterkt fokus på hvordan bar-

na og ungdommene kan lære

å beskytte seg selv, holde

seg borte fra risikosituasjo-

ner og stoppe den arvelige

voldsspiralen mange vokser

opp med. Aktiv involvering av

foreldre og lokalsamfunn er

også et viktig element for å

skape en trygg tilværelse å

vokse opp i.

Lystig lek - blodig alvor?


Generalsekretær Strømmestiftelsen

Siden jeg kom til Etiopia som liten gutt i 1963, har landet gjennomgått revolusjonerende politiske eksperimenter, og forandringen er stor. I følge Verdensbanken var det inntil finanskrisen et tosifret prosenttall i økonomisk vekst.

Det jeg husker best fra de første dagene i Addis Abeba, var at dette var en stor landsby med eukalyptuslunder mellom forretningsbygg, palasser og landsbylignende hyttesamfunn. Det var ingen påfallende befolkningstetthet. Den gang var folketallet i Etiopia på om lag 35 millioner, og befolkningen i og rundt Addis Abeba på rundt 500 000 innbyggere.

I dag er befolkningen i Etiopia på nærmere 85 millioner mennesker. Overalt ser du at jordbrukslappene deles mellom stadig flere av de 85 prosent som bor på landsbygda. Hva hjelper det med økonomisk vekst når befolkningsveksten er tilsvarende større?

Etter å ha reist en del i Bangladesh synes utfordringene enda større når jeg ser folketettheten i dette flomtruede landet, der folk må ta i bruk steder der ”ingen kunne tru at nokon kunne bu”.

I bistandsrapporter vises det til millioner av mennesker som på en eller annen måte er berørt av våre prosjekter. Men når det blir født flere enn det bistandsorganisasjonene og de respektive landenes tiltak bidrar med, blir jeg motløs. Er det livsgrunnlag for denne veksten? Mange faktorer tatt i betraktning, så er svaret mitt nei.

Jeg har også gjennom årene sett mange preventive initiativ for å begrense befolkningsvekst. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett store, moderne biler kjøre rundt på markedsplassene i avsidesliggende landsbyer med ropert på taket, med informasjon om gratis eller billige prevensjonsmidler på den lokale helse-stasjonen. I samfunn der store barneflokker er knyttet til status og sosial investering blir dette for endimensjonalt.

Men hva kan vi gjøre for å bidra til et bærekraftig samfunn der det økologiske, økonomiske og sosiologiske grunnlag skaper mulighet for et liv uten fattigdom? Jeg mener vi må gjøre noe med den enorme befolkningsveksten. Det vil være strutsepolitikk, og i strid med Strømmestiftelsens målsetting, bare å gjøre noe for dem som allerede er i ekstrem fattigdom - uten også å gå til roten på fattigdomsproblematikken. Denne er selvsagt mang-

Bærekraftig befolkningsvekst?

foldig, men i høy grad knyttet til en for sterk befolkningsvekst i store deler av verden.

Det viktigste bidraget til en mer begrenset befolkningsvekst er å gi kvinner mulighet til utdanning, og til et selvstendig liv uten tvungen avhengighet av mannssamfunnet. Der en kvinne gis mulighet til å bli sjef i eget liv, vil hun også mer aktivt kunne bidra til en sunn barnebegrensning.

Vi i Strømmestiftelsen må derfor arbeide hardt for å skape en reell sjanse for kvinner til å kunne ta selvstendige og opplyste valg i et likeverdig samspill med menn. Derfor ser vi betydningen av å drive kunnskaps- og utdanningsmotivert arbeid for og med unge kvinner, samtidig som vi også skaper gjensidig forståelse og like muligheter også for unge gutter.

Shonglap-programmet i Bangladesh (som du kan lese om i hovedsaken i dette nummeret), er et tilbud om livsmestring og økonomisk grunnlag for unge jenter mellom 12 og 19 år. Vi forsøker nå også ut et liknende pilotprosjekt for unge gutter, slik at det kan bli et samspill i holdningsendringer.

Speed School-programmet i Mali, Burkina Faso og Niger forsøker å fange opp dem som av forskjellige grunner har falt ut av sko-lesystemet, og få dem tilbake gjennom et intensivt utdannings-opplegg, med opptak i 4. klasse. Dette programmet viser seg i særlig grad å fange opp unge jenter. Save for Change, spare/ låneprogrammet på landsbygda i Vest Afrika – og mesteparten av vårt mikrofinansarbeid både i Sør-Amerika, Øst-Afrika og i Asia – har kvinner som målgruppe.

Ved å bevisstgjøre mennene, og få dem også på banen, tror vi at vi kan gi et bidrag til sunn barnebegrensning. Ikke med en ”quick fix”, men både ved å bidra til at kvinner gjennom utdanning og økonomiske motivasjon kan bli ”sjef i eget liv”, og samtidig legge vekt på holdningsskapende og likeverdig arbeid for og med menn.

Å komme ut av fattigdom handler om å få muligheten

www.strommestiftelsen.no

Foto: Oddvar Paulsen

Documents

HTS nr. 3 2010