HTS 2 2010

NR. 2 2010, 31.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

>>>DET SOM IKKE BLIR SAGT

>>>OM Å FINNE MENINGEN MED LIVET

>>>90 % I ADMINISTRASJON!

Fattigdom:

Anita Skorgan:

Leder:

Virker det?Tema: Bistandsarbeid:

2 HJELP TIL SELVHJELP 2 2010 | www.strommestiftelsen.no

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Trond M. Backer REDAKTØR: Siri Landstad Guttormsen JOURNALISTER: Egil Mongstad, Asle Stalleland

GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 26.500 ADRESSE: Skippergaten3, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

innholdNR. 2 2010, 31.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3 Leder

4-5Innblikk

6-7Det som ikke blir sagt

8-9Hjertevenn

10-15TEMA: Virker det?

16 Fra terror til ressurs

17 Bloggen

18-19Verden rundt

20-23Skulen og gjetarguten

24-25Norge Rundt

26Kommentar: Virker det?

277,5 millioner til Haiti

28Synspunkt: Det som ikke kan måles

29Smilet

30-33Storhet & Støv – FriFinneren

35Hvordan bekjempe fattigdom der uro råder?

Forsidebildet:Bistand: Virker det?Foto: Per Fronth

14

34

1220

6

3www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 2 2010

Magasinet kommer med fem nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til hts (Hjelp til Selvhjelp) som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

For noen måneder siden fikk jeg et brev i posten fra en av våre mange trofaste givere. Brevskriveren var forvirret, og ikke så rent lite fortvilet. Hun hadde nemlig hørt fra ”sikre” kilder at vi i Strømmestiftelsen tok 90 % admi-nistrasjonsgebyr på penger vi samler inn til de fattige. Kunne dette stemme?

I så tilfelle var det ingen tvil om at vår til nå så trofaste giver var klar for å bryte ut av for-holdet. Jeg svarte raskt på brevet, og kunne berolige vår kjære giver med at våre adminis-trasjonskostnader var på 7,1 %, våre innsam-lingskostnader 11,6 %, og at 81,3 % gikk til vårt formål (det kan du lese mer om i vår årsrapport for 2008). Brevskriveren er fortsatt en trofast giver til Strømmestiftelsen.

Men hvorfor denne forvirringen? Selv har jeg fått spørsmålene mange ganger; kommer pengene frem? Virker det? Vi hører jo stadig historier om feilslått bistand. Hvorfor skal jeg stole på nettopp dere?

Det er både viktig og riktig å stille disse spørs-målene. For bare slik kan utviklingsarbeidet bli bedre, og enda flere mennesker komme ut av fattigdom.

I Strømmestiftelsen har vi tre kjerneverdier. Vi skal være utfordrende. Det betyr at vi stiller krav til de fattige, våre partnere og ikke minst til oss selv. Vi skal være inkluderende – ved å møte alle mennesker med åpenhet, respekt og verdighet. Og ikke minst skal vi være resul-tatfokusert – ved stadig å overvåke, måle og rapportere resultatene av vårt arbeid.

90 % administrasjonsgebyr!

Mitt aller første regionsbesøk som kommuni-kasjonssjef gikk til Sri Lanka. Vår regiondirektør for Asia, Nimal Martinus hadde bestemt at jeg skulle kjøres direkte til Negombo, en liten fiskelandsby nord for flyplassen i Colombo. Jeg så frem til å se vårt arbeid ”live”, og ble derfor noe skuffet da jeg fikk vite at det var hele 15 år siden Strømmestiftelsen arbeidet i dette området.

Skuffelsen ble snart snudd til glede og håp. Jeg ble nemlig møtt av stolte landsby-boere som kunne fortelle en historie om hvordan Strømmestiftelsen 20 år tidligere hadde hjulpet dem i gang. I dag var det de selv som var i førersetet, barna gikk på skole og fikk tre måltider om dagen. Stråhyttene var byttet ut med små murhus, og lands-byens kvinner drev den lokale banken. Flere internasjonale mikrofinansinstitusjoner hadde prøvd å etablere seg i området, men raskt blitt avvist; ”Takk for tilbudet, men vi klarer oss fint på egenhånd!”. Dette holder lenge for meg!

Jeg har sett at det nytter. Likevel ber jeg deg fortsette å stille spørsmål. Vi vil uansett gjøre alt vi kan for at pengene vi samler inn skal bli brukt der de skal på en kostnadseffektiv måte, og at vårt utviklingsarbeid skal gi mål-bare og varige resultater.

Trond M. Backer Kommunikasjonssjef8

30

4

Hvis prosjektene til Strømmestiftelsen og andre utviklings-organisasjoner ikke oppnår gode resultater, er det bortkastet tid, penger og arbeid. Derfor må resultatene måles.

Norad, Utenriksdepartementets direktorat for utviklingssam-arbeid, har sammen med utviklingsorganisasjonene et spesielt ansvar for å sikre at norsk bistand er effektiv og resultatorien-tert. De har derfor et stort fokus på at norsk utviklingsarbeid skaper positive endringer.- Å måle resultater er helt avgjørende, sier Erik Aakre, senior-rådgiver i NORAD.

- RESULTATER ER JO selve årsaken til at man gjør noe. Hvis man ikke vet om man lykkes eller ikke, gir tiltaket liten mening. Graden av presisjon vil variere. Som regel er det svært liten innsats som skal til for å kunne si noe om resultat-ene, så det er aldri akseptabelt at man ikke måler i det hele tatt, sier han.

Strømmestiftelsens programsjef Titus Tenga har selv tidligere evaluert en rekke prosjekter for Norad. Han mener det er positivt med fokuset norske myndigheter nå setter på måling av resultater. Han ser likevel en fare med resultatfokuset. - Utviklingsarbeid er ofte komplisert. Det er ikke alltid så lett å vite på forhånd om man lykkes med et tiltak eller ikke. Hvis man ikke også kan akseptere at et tiltak kan slå feil, er det en fare for at utviklingsorganisasjonene blir redde for nytenkning og holder seg til velprøvde virkemidler som er lette å måle. På den måten står vi også i fare for å gå glipp av innovasjon som kan utvikle og forbedre arbeidet vårt, sier Tenga.

Utviklingsarbeid kan være svært mye forskjellig – alt fra poli-tisk beslutningspåvirkning, til vaksiner, hjelp til å kjøpe såkorn, hjelp til å begynne på skolen, eller hjelp til å få et lite lån. Er det virkelig mulig å måle resultatene av all slags utviklingsarbeid? - Ja, mener Erik Aakre.

- ALT KAN I UTGANGSPUNKTET MÅLES, men graden av presisjon vil variere noe. Den enkeltfaktoren som kanskje betyr mest for om noe kan måles, er om man klart nok har ut-

Det er resultatet som teller

trykt hva man vil oppnå – med andre ord: målformuleringen. Hvis denne er på plass vil resten gå nesten av seg selv. Man må planlegge for måling av resultater, og ikke vente til et tiltak nærmer seg slutten, sier han. Utdanning og mikrofinans er som kjent Strømmestiftelsens verktøy for å bekjempe fattigdom. Er det noen spesielle utfordringer i å måle resultatene av slike tiltak?- I utgangspunktet gjelder de samme resultatprinsippene for alle områder, forteller Aakre. - Først spør vi: Hva er utgangspunktet, situasjonen vi ønsker å gjøre noe med. Deretter ser vi på hva vi ønsker å oppnå. Til slutt vurderer vi hvordan vi vil avgjøre i hvilken grad vi når målet, og her handler det om måling og indikatorer.

- INNENFOR MIKROFINANS er utfordringene oftest å påvise sammenhengen mellom hjelp av individer – personlig økonomi eller små samfunn – og de større samfunnsmessige effektene, som økonomisk vekst og redusert fattigdom. Like-vel er mikrofinanstiltak ofte rike på fakta, som for eksempel tilbakebetalingsrater.

- Når det gjelder utdanning er den største utfordringen igjen måling av samfunnseffektene. Man må hele tiden stille spørs-målet ”hva skal dette føre til?” og ikke bli blendet av vellykkede leveranser langt nede i kjeden. Hva er effekten av at 1000 nye studenter fullfører skolen? Får de jobb? Får de og deres nærmeste bedre levekår? Bidrar de til vekst i økonomien? Utdanning har betydning for menneskeverdet, men de store samfunnseffektene er enda viktigere, sier Erik Aakre.

Titus Tenga er enig: - Det er utvilsomt en stor utfordring å måle sluttresultatet. Samtidig må vi ikke glemme prosessen som fører fram til disse resultatene. For å forstå hvordan vi skaper utvikling er vi nødt til å se nøye på sammenhengen mellom prosessene vi setter i gang og de endelige resultatene i prosjektet. I tillegg er det helt sentralt å være bevisst på hvilket ståsted vi ser resultatet fra. Det er ikke alltid kvinnene i en landsby i Tanzania og en norsk evaluator har samme syn på hva som er et godt resultat, understreker Tenga.

Av Asle Stalleland

HJELP TIL SELVHJELP 2 2010 | www.strommestiftelsen.no4

www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 2 2010 5

Illustrasjonsfoto: Oddvar Paulsen


Det som ikke blir sagt

Tekst og foto: Asle Stalleland

SRI LANKA


Det er noe som ikke stemmer hjemme hos Nilani.De står der ved siden av hverandre ved inngangen til det lille leirhuset sitt, Nilani og ektemannen. Det er ikke noe spesielt

som sies, men det ligger noe ubehagelig i luften, noe vi som besøker dem ikke helt klarer å få tak i. Noe jeg ikke får vite før vi har forlatt den lille familien.

Nilani begynner å fortelle, fast og konsentrert med en lav, hes stemme. Det ser ut som hun anstrenger seg, og jeg legger snart merke til hevelsen på halsen. Hun bekrefter snart det jeg har fått mistanke om: - Jeg har struma. Legen sier jeg burde operere, men jeg har ikke råd. Jeg klarer å holde det i sjakk med medisiner, men de koster også penger, sier hun oppgitt.

NILANI OG EKTEMANNEN kommer begge fra fattige familier. De ble forelsket i hverandre, men foreldrene deres ville ikke godta ekteskap. Da de likevel giftet seg med hverandre i 2003, var det vel vitende om at de ikke ville få noen form for støtte hjemmefra. Ektemannens bror var soldat i Sri Lankas hær og døde i krigen. De fikk etter hvert bygge et lite leirhus på hans eiendom.

– Vi har ingen fast inntekt. Han tilbyr sin arbeidskraft hver dag; veiarbeid, søppeltømming eller lignende. Nilani nikker mot man-nen. Han sier ingenting og ser ned. Hun fortsetter: - Men det er dårlig betalt, og det er slett ikke hver dag han får noe å gjøre i det hele tatt. Vanligvis spiser vi to måltider om dagen, med ris, curry, dall og potet. Men på dager uten inntekt kan jeg ikke tenke så mye på meg selv. Nilani smiler oppgitt: - Vi må bare sørge for at datteren vår får den maten hun trenger.

Nå er det imidlertid kommet håp inn i Nilanis tilværelse. For kort tid siden ble hun med i en selvhjelpsgruppe sammen med andre kvinner i landsbyen. De diskuterer utfordringer for medlemmene og landsbyen, og klarer til og med å spare penger til et lite krisefond.– Om jeg mangler penger til medisiner en gang, kan jeg låne av dette fondet, forteller Nilani.

– SELVHJELPSGRUPPA BETYR MYE allerede. Før trodde jeg aldri jeg hadde mulighet til å komme ut av den vanskelige situa-sjonen vi er i. Jeg levde fra dag til dag, og orket aldri planlegge

framover, knapt å tenke på de neste dagene. Nå ser jeg håp om en bedre framtid, og har til og med laget en familieplan. Hun viser fram papiret som har fått en sentral plass på veggen hjemme.

– Her har jeg skrevet opp målene mine. Jeg ønsker å få en liten tehage, slik at jeg kan tjene penger på dette. Jeg har allerede begynt å dyrke grønnsaker og har solgt litt chili. Med hjelp fra de andre medlemmene i gruppa ser jeg at det går framover i livet mitt. Et skritt av gangen, forteller Nilani, med en glød i øynene vi ikke har sett tidligere i vår lille samtale.

FØR VI GÅR viser Nilani og ektemannen oss rundt i huset. Ekte-mannen fortsatt taus, Nilani peker og forklarer. Når vi takker for oss og setter oss i bilen, har ektemannen fortsatt ikke sagt et ord.

Jeg trenger ikke å spørre, representantene for Strømmestiftelsens samarbeidspartner, Self Help Group Resource Centre, forteller det nesten med en gang bilen har satt seg i bevegelse. – Vi hadde ikke ventet å treffe ektemannen her i dag. Han har et stort alkoholproblem og blir ofte voldelig når han har drukket. For kort tid siden jagde han Nilani og datteren bort fra huset, og hun bodde flere dager hos en av de ansatte i prosjektet som følger opp dette området. Dessverre er dette ikke så uvanlig her, og rusproble-mene er noe av det vi jobber mot. For menn blir av og til byrden av å føle ansvar for familien i en desperat situasjon for mye, og de tyr til rusen. Dette skyver hele ansvaret for barna over på kvinnen.

NILANI HAR GITT TILVÆRELSEN med ektemannen enda en sjanse. Hvor mange ganger hun vil bli slått og jaget i tida framover vet verken hun eller jeg. Forskjellen fra tidligere er at hun har et sted å gå, og noen som hjelper henne og datteren når mannens alkohol-misbruk gjør livet hjemme uutholdelig.

Før vi kjører inn til neste familie vi skal besøke, gir representantene for selvhjelpsgruppa meg en forsikring om at de følger med. Nilani skal få det bedre: - Nilani er blant de aller fattigste i dette området, og får et spesielt fokus i DREAM-prosjektet. Vi vil hjelpe henne slik at hun skal få operasjonen hun trenger, og gjennom vår oppfølging og med hjelp fra de andre kvinnene i selvhjelpsgruppa skal også Nilani få muligheter til å klatre ut av fattigdommen som i dag holder henne og familien nede.

2010

Smakfull billett t il fremtiden

Sjokoladefabrikken på skolen til Hjertevennen Irene lager ikke bare delikate søtsaker, den gir ungdommene en innføring i hva som må til for å lykkes når de selv en gang skal forsøke å skaffe seg et levebrød.

Hjertevennene Irene og Jhoan i Peru

Fremtidig bedriftsleder: Snart er det min tur til å være produksjonsleder, og siden bli leder for hele fabrikken vår. Vi har også tenkt på å lage karameller eller kjeks med sjokolade. Vi prøver nemlig hele tiden å tenke på hvordan vi kan ut-vikle bedriften vår, sier Edith.

Pruting ikke tillatt: Det er alltid populært når sjokoladepatruljen kommer på besøk i klasserommene. Her tulles det ikke med betalingen. Tallene skal stemme i regn-skapet!


9www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 2 2010www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 1 2009

Smakfull billett t il fremtiden

Sjokoladefabrikken på skolen til Hjertevennen Irene lager ikke bare delikate søtsaker, den gir ungdommene en innføring i hva som må til for å lykkes når de selv en gang skal forsøke å skaffe seg et levebrød.

En gjeng ungdommer venter spente og stolte ved arbeidsbenken. I dag skal de få vise fram sine smak-fulle kunstverk, laget i elevbedriften «Choco Pacha». Her er sjokolade i alle varianter, størrelser og smaker – laget fra bunnen, av ungdommene selv. Med moroa har også kunnskap om hygiene, selvdisiplin, tålmodighet, kreativitet, utvikling av ideer og kokkekunster blitt med på lasset. Sjokoladen blir solgt i nærmiljøet og klas-serommene, og elevene utvikler dermed forretnings-talent – en kunnskap de kan ta med seg videre i livet.

- Vi lager ikke bare sjokolade fordi vi liker det, og fordi det er lett å selge, men for å lære hvordan vi skal drive en bedrift og selge det vi lager. Vi er veldig glade for at skolen gir oss muligheten til det, smiler jentene rundt produksjonsbordet.

- Her lærer ungdommene å bli ledere, ta initiativ, drive forretning, og tenke på hva de vil bruke livet til. De får store drømmer om framtiden og samtidig mulighet til å virkeliggjøre dem, sier kontaktlæreren for elevbedriften. På sjokoladefabrikken ser ungdommene at drømmer kan bli virkelige. I et samfunn der arbeidsløshet, fattigdom og krimi-nalitet er en del av hverdagen, er slike steder viktige for å gi dem troen på seg selv og sin egen framtid. En mer smakfull billett til fremtiden skal du lete lenge etter.

Filmen «Sjokoladefabrikken» har première på

www.hjertevenn.no.

PS: Husk kinogodt.

Hjertevenn er Strømme-stiftelsens fadderordning.

Hjertevenner i Norge bidrar til at alle barn i våre prosjekter får hjelp, og håp om en fremtid uten fattigdom. I 2010 fortset-ter vi å følge Hjertevennene Irene og Jhoan som bor i Pachacutec, en forstad til Lima i Peru.

Strømmestiftelsens samar-beidspartner, Tierra de Niños, jobber med å skape varige endringer for men-nesker i dette området. Fokusområdene er kvalitet i skolen, helseforebyggende arbeid, deltakelse og lokalt lederskap, kultursatsning og yrkesopplæring.

Sjokoladefabrikken er et synlig resultat av sats-ingen på yrkesopplæring for ungdom.


Bydelen Huaycan like utenfor Lima er grunnlagt av dem som flyktet i hopetall fra terroren til geriljabevegelsen Lysende Sti (Sendero Luminoso) og borgerkrigen i Andesfjellene på 1980- og 90-tallet.- Selv om det var karrig og tørt, så var det ledig land her, og de slo seg ned. Her var det enkelt å være, og det var nærmest lovløse tilstander. Da mange av dem som bor her i dag kom hit, var det ikke politi, og kriminaliteten fikk blomstre fritt. Det sier daglig leder i organisasjonen Agape, Mauricio Calderón Carrauza.

- DE FLYKTET FRA VOLDEN, men begynte å utøve vold selv. Gjenger ble etablert, og vold avler vold. Etter hvert kom også Lysende Sti. Først og fremst fordi det ikke var noen som kunne stoppe dem, for uten politi var det fritt fram å etablere seg, forteller Carrauza. I dag finnes det lommer i slummen her i Huaycan og andre steder rundt Lima som er definert som Røde soner (Sona Roha). Det er i disse sonene Lysende Sti har fått rotfeste, og i de siste årene på nytt fått utvikle seg. I små områder av Amazonas, der geriljabevegelsen kan eksistere i fred, uten frykt for politi og militære, øker også ter-roraktiviteten.

Trygghet i lovløshetens paradis

Tekst&foto: Egil Mongstad, Huaycan, Peru

Vold. Drap. Ran. Narkotika. Våpenbruk. Seksuelle overgrep mot barn.

Prostitusjon. Barneprostitusjon. Ukontrollert lovløshet. I dette området

vil organisasjonen Agape skape forandring.

Her i Huyancan, i lovløshetens paradis, arbeider altså Agape med å bevisstgjøre lokalsamfunnet på at de kan og bør gjøre noe med byen og området de bor i. - Vi arbeider spesielt med barn og unge gjennom å etablere grupper som fokuserer på hvordan vi har det her i dag, og hva vi kan gjøre for å endre samfunnet vårt. Dette gjør vi for ungdommen, samtidig som vi må ha fokus på foreldrene og de voksne, sier Carrauza.

- AGAPE BETYR SVÆRT MYE for denne bydelen. Folk her lever i en ekstrem fattigdom. De voksne bruker mye tid på å arbeide. Noen må reise langt for å finne arbeid, og barna blir overlatt mye til seg selv. Dermed blir Agape et viktig tilbud for de unge, i tillegg til å være en bevisstgjører for oss voksne til å se, passe på og være oppmerksomme på de farene barna våre utsettes for. Det sier pastor Raul Velasques i en av kirkene som samarbeider med Agape.

- Svært mange barn er alene store deler av dagen, og mange til langt ut på kvelden. De føler seg sviktet og forlatt av foreldrene. Vår målgruppe er derfor disse barna fra 6 til 16 år. Det er en utfordring å bygge opp igjen tilliten og evnen til å stole på voksne, når de føler

TEMA VIRKER DET?


Dette har vært en av de verste bydelene og slummene utenfor Lima. Men nå ser vi spor av endringer i samfunnet på grunn av det arbeidet vi gjør, sier daglig leder i Agape, Mauricio Calderón Carrauza i midten, flankert av psykolog Karim Talledo til venstre, og rådgiver for nye saker, Yolanda Carhuachin.

seg så sviktet som de gjør, sier prosjektets psykolog, Karim Talledo. Derfor er et av målene med prosjektet å hjelpe barna hvordan de kan beskytte seg selv, utvikle et godt selvbilde og ha tro på seg selv.- Vi har også et sterkt fokus på å gi dem hjelp til å tolke risikositua-sjoner og hvilke situasjoner de skal holde seg langt borte fra, sier Talledo.

FOR Å OPPNÅ DETTE arbeider Agape med å utvikle unge ledere og rollemodeller, og har etablert såkalte redningsgrupper. Hver gruppe har 50 medlemmer, alle er unge ledere. Disse skal utvikle og lære opp nye ledere. Alle skal arbeide med holdnings-endringer og opplysningsarbeid, og de arbeider også politisk for å endre lovverket.

En mediegruppe, med en ung redaksjon og unge programledere, har sitt eget radioprogram som hver lørdag tar opp viktige proble-mer. Programmene utfordrer de voksne, og setter fokus på viktige temaer som angår barn og unge. Det kan være vold i hjemmet, miljø, forurensing, kriminalitet og mye mer. De tar alltid opp temaer som er valgt ut fra barnas situasjon, og som de selv føler er viktig

blir tatt opp. Nå arbeider redaksjonen med en sak om medias holdninger i forhold å identifisere barn, som er utsatt for vold og overgrep, med navn og bilde. Dette er en negativ utvikling de ønsker å stanse.- Dette er et problem og er svært vanskelig for den som blir utsatt for vold. De blir utsatt for et nytt overgrep av media, sier daglig leder i Agape, Calderón Carrauza.

- Det er svært effektivt å kommunisere gjennom radio og TV. Selv om folkene som bor i denne bydelen er fattige, har de fleste radioer eller TV, så vi når faktisk ut med det vi ønsker å si. Vi har klart å skape mer åpenhet rundt flere av de vanskelige spørsmålene vi har tatt opp. Vi erfarer at unge som er med hos oss, og som er utsatt for vold, ikke lenger opplever å bli utsatt for overgrep, forteller Carrauza.

> FAKTA

AgapeStrømmestiftelsens samarbeids-partner Agape arbeider i den fat-tige bydelen Huaycan, noen få mil utenfor hovedstaden Lima i Peru. Målgruppen er risikoutsatte, sårbare barn og ungdom og deres familier. Agapa har et sterkt fokus på hvordan barna og ungdommene kan lære å beskytte seg selv, holde seg borte fra risikosituasjoner og stoppe den arve-lige voldsspiralen mange vokser opp med. Aktiv involvering av foreldre og lokalsamfunn er også et viktig ele-ment for å skape en trygg tilværelse å vokse opp i.

PERU

Lima

HJELP TIL SELVHJELP 2 2010 | www.strommestiftelsen.no

TEMA VIRKER DET?

12


- Det er ikke godt for noen å vokse opp her i denne bydelen, som er preget av fattigdom og likegyldighet. Folk tenker ikke. De ødeleg-ger for oss, seg selv og miljøet. De forstår ikke at de har en rekke andre valg de kan ta, at de faktisk kan gjøre ting på en annen måte. En måte som ikke skader kvinner og barn, og som gjør at vi kan leve og utvikle dette samfunnet uten frykt – og i fred med hverandre, sier Chatia.

- JEG HAR LÆRT OG UTVIKLET MEG mye siden jeg ble med i Agape for snart tre år siden. Før var jeg redd for å si hva jeg følte og mente. Nå har jeg lært å være glad i meg selv, og at livet er det vakreste vi har, sier Chatia og smiler bredt.

Emerson har vært med i snart to år og er enig. - Før kunne jeg ikke utrykke meg slik jeg kan nå. Nå kan jeg, med tyngde, si hva jeg mener.Både han og Chatia er reportere på radiosendingene. De ser at det de rapporterer er med på å skape endringer. - For ikke lenge siden kjørte vi en kampanje for å bevisstgjøre folk om hvor de kaster fra seg søppel. Det er blitt mindre søppel i gatene her nå. I et annet program tok vi opp det med vold og overgrep mot barn.

OGSÅ DET HAR VI KLART å skape bevissthet rundt, og vi får tilbakemeldinger på at det faktisk er færre som slår barna sine. Men det å slå er samtidig en kultur som det vil ta lang tid å få bort. Her snakker vi om vold som har gått fra generasjon til generasjon;

Chatia Uantoy Lozano (14)og Emerson Enriques Ramos (14) vil forandre samfunnet. De vil gi de unge i bydelen tro på at det er mulig å gjøre noe for å forandre fremtiden.

Endrings-agentene

- Det er ikke godt for noen å vokse opp her i denne bydelen, sier Chatia Uantoy Lozano (14).

Hun og Emerson Enriques Ramos (14) er to av flere unge ledere i Agapes såkalte redningsgrupper.

De har lært hva de kan gjøre for å endre det samfunnet de er en del av.

når mor er vant med å bli slått av sine foreldre, slår mor også sine barn. Det er denne onde sirkelen vi skal stoppe, sier de to unge lederne og programskaperne.

SIDEN OPPSTARTEN AV PROSJEKTET har Agape samlet data til en grunnstudie om hvordan situasjonen er i området. Denne skal de unge lederne bruke for å måle om det de gjør, skaper endringer i samfunnet.

- JEG HAR DET BEDRE NÅ enn hva jeg hadde før, sier Emerson. Han er sikker på at hans ungdomstid er bedre enn det hans foreldre opplevde. - Vi har lært at vi ikke skal være voldelige i hjemmet. Det er en hold-ning vi skal overføre videre til våre barn. Vi skal hjelpe våre naboer slik at heller ikke de slår, slik at også deres barn kan være med på å endre samfunnet. På den måten er vi med og sprer gode holdninger, slår han fast.

- En av de store utfordringene våre, sier Chatia, er å få andre ung-dommer til å tro på dette og til å bli med i bevegelsen vår. Mange mener det vi gjør er bortkastet, og at de ikke vil bruke tid på noe som ikke har noen verdi. De tenker at de må gjøre det samme som foreldrene gjorde. Men vi ønsker å motbevise det. Vi skal vise at vi kan klare å endre vårt eget lokalsamfunn, endre tradisjoner som det ikke er viktig at vi tar med oss videre. Vi skal skape positive holdninger, sier Chatia.

Tekst&foto: Egil Mongstad, Huaycan, Peru


TEMA VIRKER DET?

14


Med tro på fremtidenTekst&foto: Egil Mongstad, Huaycan, Peru

Agape har gitt meg troen tilbake på meg selv. Jeg har fått en ny sjanse og vil bruke den til å bygge meg en fremtid utenfor fattigdom, sier Elisabeth Clemente Ccente.

En stolt mamma sammen med barna. Bak fra venstre: Miriam (19) med yngste broren Isai 1 1/2, Yuel (14), Frank (16). Daniel (11) og Markos (8) var på skolen da bildet ble tatt.

Nå lever Elisabeth sammen med sine seks barn i den fattige bydelen Huaycan, noen få mil utenfor Perus hovedstad Lima. I flere år overlevde hun og mannen på hans salgsjobb, noe som gjorde at de klarte seg fra dag til dag. Men nå er hun alene.

For tre år siden ble hun utsatt for en trafikk-ulykke. En dag kom mannen på sykehuset og fortalte at han hadde funnet en annen og at hun kunne ta en pause. Elisabeth ville ikke – hun ville ha hjelp og søke familierådgiving. Men han nektet. Den første tiden savnet hun ham veldig. - Jeg gråt mye. Jeg gikk ikke ut, og naboene ble nesten litt irriterte på meg. De sa jeg måtte finne en ny mann, men jeg er ikke skilt, sier den middelaldrende kvinnen med de milde øynene.

GJENNOM BARNA sine kom hun i kontakt med organisasjonen Agape. De tilbød henne hjelp til å starte en liten virksomhet, så hun kunne forsørge seg selv og barna. Elisabeth åpnet et lite utsalg med frukt og godterier. Med noen få hundre soles fikk hun den hjelpen hun trengte for å komme i gang. Noe ble gitt som lån og noe som gave. - Agape har hjulpet meg svært mye. Da tingene var som verst, hjalp de også med litt mat. De har vært mine rådgivere, og jeg har kunnet snakke med dem om det som har vært vanskelig. Nå har jeg betalt tilbake alt jeg har lånt. De følger meg tett for å se hvordan fremgangen min er, og at jeg ikke bruker opp den summen jeg fikk som gave.

Da geriljebevegelsen Lysende Sti herjet i hjemtraktene hennes i Andesfjellene på 1980-tallet, klarte

Elisabeth Clemente Ccente å flykte fra terroren sammen med mannen. Takket være Strømmestiftelsen

ser fremtiden lysere ut enn på lenge.

- Jeg har alltid drømt om å selge. Da jeg fikk denne muligheten, ble drømmen virke-lig for meg. Kanskje jeg en dag har et litt større utsalg til varene mine nede i sentrum av Huaycan? sier hun drømmende med et stort smil.

Elisabeth sper på inntekten med å strikke sjal – et håndarbeid hun har tatt med seg fra hjemtraktene. Der lærte hun å strikke da hun var liten. Hun og Miriam, den eldste datteren på 19 år, kan tjene 50 – 60 kroner i uka på å strikke sjal. Det kommer godt med for å dekke utgiftene til familien, der fire av barna går på skolen.

- Jeg savner ofte fjellene og det vi hadde der. I fjellene kunne vi spise det vi dyrket og vi hadde stort sett det vi hadde behov for. Her handler alt om å tjene penger og om å overleve, sier hun. Hun tenker ofte på å flytte tilbake til Huan-cavelita, der foreldrene hennes fortsatt bor. Men det koster penger, og det har hun ikke.

Situasjonen med mannen er heller ikke gjort opp. - Jeg kan i alle fall ikke reise hjem til fjellene før det er avklart. Nå velger jeg å se fremover. For meg har det vært avgjørende at noen viste meg tillit og hadde tro på meg da jeg hadde det vanskelig. Det har gitt meg selvtillit og lært meg mye. Ikke minst tro på meg selv, at jeg faktisk kan. Så nå må må jeg velge å se fremover, det er det jeg må gjøre nå, gjentar Elisabeth Clemente.


Auntie Betty, take this!

Etter to måneder i Uganda er

jeg midt i det man kaller kul-

tursjokk og nesten alt er bedre i i

Norge. Jeg irriterer meg over hvor-

dan folk plasserer seg i bussene, at

folk aldri kommer på tiden og at folk

snakker luganda og ikke norsk. Helt

unødvendig, men slik er det altså.

Jeg har ofte lyst å bare skrike ut at

hvis dere bare hadde gjort slik som

vi gjør i Norge ville alt vært bedre!

Men en ting har virkelig imponert

meg med Uganda og folkene her.

Gjestfriheten og delekulturen er

unik. Jeg bor i en av de fattigste

bydelene i Kampala, det er få hvite

her og slumområdet er stort. Jeg

er blant de rikeste i området og helt

sikkert den rikeste barna på dag-

senteret kjenner. Når det er utde-

ling av mat er det sjelden nok til at

alle får spise seg mett, men likevel vil de så gjerne dele maten med meg.

Jeg ser for meg unger i Norge som hyler når de må dele godteriet sitt med en bror

eller søster, mens barna her gledelig deler det lille de har. Finner de et popcorn på

bakken spiser de halve og prøver forgjeves å presse andre halvdel inn i munnen min.

Foreldrene til barna som sliter med å avse en krone om dagen for å ha barna i barne-

hagen, men likevel inviterer meg hjem og gir av det lille de har.

På dette feltet har vi så utrolig mye å lære av afrikanerne. Europeere utnytter Afrikas

situasjon slik at vi kan leve et luksusliv i nord. Her i Afrika blir hvite tatt imot som hel-

ter. ”Thank you for visiting us!”, ” Thank you for loving Uganda!” og ”Thank you for your

work!”. Dette er daglige hilsener. Så tenker jeg tilbake til Norge og hvordan vi tar imot

våre innvandrere.

Afrika har mye å lære av Europa, men vi har sannelig mye å lære

av afrikanerne også.

Blogginnlegget: Beate Nesje er utvekslingsstudent gjennom

Strømmestiftelsens Act Now-program. Beate jobber i prosjektet

Miles2Smiles i Uganda. Hun blogger om sine opplevelser fra

oppholdet.

http://beateiuganda.blogspot.com/

16


Selvakumari er eneste tamil i landsbyen hun bor i, sør på Sri Lanka. Alle andre er singhalesere. På grunn av den langvarige konflikten mellom tamiltigrene og regjeringsstyrkene ble hun mistenkeliggjort av naboene. Bare mannen og barna snakket med henne. Det gikk så langt at noen av naboene tipset Sri Lankas hemmelige politi om at Selvakumari kunne være aktiv i LTTE, den tamilske separatistbeve-gelsen. - Jeg ble livredd da det hemmelige politiet kom hjem hit og skulle forhøre meg. Heldigvis oppførte de seg bra og forstod at jeg ikke var noen terrorist, forteller hun.

DET VAR TØFT å være så sosialt isolert og mistenkeliggjort. I tillegg ble hun frustrert av at hun ikke tjente penger, og familien slet med å få mannens lønn til å strekke til for de mest grunnleggende behov. Selvakumaris liv skulle imidlertid snart ta en ny vending. Da hun ble med i en selvhjelpsgruppe gjennom Strømmestiftelsens samarbeids-partner Women’s Development Federation (WDF), forandret livet hennes seg radikalt.

- Jeg fikk et lån og kjøpte tøystykker som jeg lagde putevar av. Etter hvert begynte jeg å lage kjoler på bestilling. Nå har jeg nesten flere oppdrag enn jeg klarer å ta unna, og tjener bra. Dessuten har rådgi-verne i WDF lært meg å holde husholdningsregnskap. Dette gir stor hjelp i økonomien i hverdagen, forteller hun.

Bilder i Photostation: 2009 Sri Lanka terror 1-3

Fra terrormistenkt til venninne

Selvakumari (25) var ensom og uten jobb. Gjennom Strømmestiftelsens

selvhjelpsgruppe fikk hun venner og arbeid.

Tekst og foto: Asle Stalleland

- OG VIKTIGST AV ALT; nå er jeg ikke lenger redd og isolert fra de andre. Selvakumari stråler. Nå er hun venn med alle naboene. Da vi ankom, stod hun midt i en munter venninnegjeng. De andre har også sett at Selvakumari har store ressurser og kan bidra i lokalsamfunnet.

En av dem som setter pris på Selvakumari og hennes evner, er Kanthi (48), nærmeste nabo. Hun er blitt en god venn, og søn-nen Hasinta (12) får viktig hjelp av Selvakumari. Hasinta er funksjonshemmet, og blir derfor ofte sittende mye hjemme. Da Kanthi fant ut at Selvakumari kunne snakke engelsk, spurte hun om hun kunne undervise sønnen. Det ville Selvakumari. I dag er engelskundervisningen noe Hasinta virkelig setter pris på.

For Selvakumari er det godt å endelig få vist hva hun duger til, bli inkludert av de andre i landsbyen og tjene penger slik at sønnen Na-teera (1 ½) kan få en best mulig oppvekst. Nå ser hun også framover, og håper å kunne komme enda lenger med syvirksomheten sin.

Et smil brer seg i Selvakumaris ansikt når hun forteller om sin store drøm: - Jeg ønsker å starte en kjolebutikk. Kanskje også denne drømmen en dag kan bli oppfylt?

Funksjonshemmede Hasinta (12) setter stor pris på engelskunder-visningen han får av Selvakumari.


verden rundt

Det kenyanske fotball-landslaget blir populært kalt ”Harambee Stars”.

Som mange andre fotball-lag har de ikke vunnet så mange kamper i det siste.

Nylig tapte de for Zambia i cupen. Samme dag ble den følgende historien

publisert i avisen ”Daily Nation” i Kenya:

I en skilsmissesak spør dommeren den lille gutten i familien:

- Vil du bo sammen med pappaen din?

- Nei, svarer gutten.

- Hvorfor ikke? Spør dommeren.

- Han slår meg, sier gutten.

- Så da vil du vel bo med mammaen din?

- Nei.

- Hvorfor ikke? Spør dommeren.

- Hun slår meg.

- Så hvem vil du bo med da?

- Harambee Stars!

- Hvorfor det? Spør dommeren.

- Fordi de slår aldri noen, svarer gutten.

Jordens middeltempe-

ratur er i dag omlag 15

grader. Skyer og såkalte

klimagasser (som metan og

karbondioksid) skaper en barriere

i atmosfæren, som isolerer jorda mot

det kalde verdensrommet. Uten denne na-

turlige drivhuseffekten ville middeltemperturen vært minus

19 grader.

Jordens klima har endret seg til alle tider av naturlige årsaker,

som at solen skinner sterkere eller at vulkanutbrudd kjøler

ned atmosfæren. Den globale middeltemperaturen har økt

med rundt 0,7 grader siden verden ble industrialisert.

Enkelte steder i verden har temperaturen steget med hele

10 grader. I Norge har middeltemperaturen økt med én grad

de siste hundre årene. Nedbørsmengden har økt 20 %.

Kilde: Flyktninghjelpen

Nordmenn flyr tre ganger så ofte innenriks som spanjolene, og fire ganger så ofte som svenske-

ne, og er blant Europas mestflyvende nasjoner, melder Framtiden i våre hender. Hver nordmann

reiste 2,8 ganger med fly i 2008, ifølge de nyeste tallene fra Eurostat, EUs statistikkbyrå. Til tross

for alle advarsler om klimaendringer har nordmenns enorme flyreiseaktivitet gjort Gardermoen til

Europas 19. største flyplass. Resultatene fra 2009 er ennå ikke tilgjengelige. Leder Arild Hermstad

i Framtiden i våre hender mener at bygging av høyhastighetsbaner kunne gitt en nedgang fra

dagens 18-19 millioner flypassasjerer til rundt 12 millioner. Ute i Europa så man dramatiske fall i

antall flypassasjerer når høyhastighetsbaner åpnet rundt strekningene London, Paris og Madrid

og Barcelona.

Verdens rikeste 500 millioner mennesker

(ca 7 prosent av verdens befolkning),

er ansvarlig for 50 prosent av verdens

karbondioksid-utslipp. De fattigste 3 mil-

liardene er ansvarlige for kun 6 prosent.

Klimaet vårt - Ikke slå

Flyr høyt

En studie av britiske barn viste at de

kunne identifisere flere Pokémonfigurer

enn vanlige dyrearter, i følge World-

watch. En undersøkelse av amerikanske

toåringer viste at selv om de ikke kunne

identifisere bokstaven ”M”, kunne mange

identifisere m-logoen til McDonald’s.

”M” som i Big Mac

De rikes utslipp

Alle illustrasjoner: Clipart/MS-Corel


• 2,3 millioner barn under 15 år er hivpositive, 2 millioner av dem bor i Afrika sør for Sahara.

• Hver eneste dag blir 1500 barn under 15 år smittet. De fleste får smitten fra moren sin.

• Over 40 % av alle nye infeksjoner blant mennesker over 15 år,

forekommer blant unge mellom 15 og 24 år.

• Halvparten av alle barn som er født hivpositive dør før de fyller 2 år.

• I mange land med svært mange smittede er forekomsten

av hiv to-tre ganger høyere blant jenter enn blant unge gutter.

• Antall foreldreløse barn grunnet aids har økt fra

11,5 millioner til 15,2 millioner på bare to år.

• Stigmatisering av hivpositive rammer barna dobbelt

så hardt. De lider fordi foreldrene blir utstøtt og fratatt

inntekt og husvære. De blir selv tatt ut av skolen, utstøtt

og trakassert . Familiens fattigdom gjør at de blir

underernært og får dårligere helsetilbud. I tillegg er det

høyere risiko for at de aidsrammede barna blir utsatt for

alvorlige overgrep.

Kilde: Unicef

Endelig er det

klart at forbudet

mot klaseammu-

nisjon trer i kraft,

melder utenriks-

departementet.

- Med denne konvensjonen har vi

bidratt til å gjøre verden tryggere.

Vi har styrket humanitærretten og

ikke minst vil rammede få hjelp, sier

utenriksminister Jonas Gahr Støre.

104 stater har til nå sluttet seg til det

internasjonale forbudet mot klase-

ammunisjon. Konvensjonen forbyr

all bruk, lagring, produksjon, kjøp

og salg av klaseammunisjon. Den

forplikter også stater til ødelegge

sine lagre og til å bistå rammede

land i å rydde livsfarlig, ueksplodert

klaseammunisjon som ligger igjen

på bakken. Konvensjonen gir også

ofre rett til hjelp.

I februar ble Nigers president Mamadou

Tandja og regjeringen hans arrestert etter et

statskupp.

- Statskuppet i går vil ikke påvirke arbeidet

vårt i Niger, sier Strømmestiftelsens region-

direktør i Vest-Afrika, Zakariya Abdou.

Strømmestiftelsen har flere samarbeids-

partnere i Niger og jobber spesielt med så-

kalte hurtigskoler - Speed Schools. Skolene

er en sjanse for barn som av ulike grunner

har droppet ut av skolen eller aldri fått

begynne. Det er også planlagt oppstart av

spare- og lånegrupper.

- Speed School er et prosjekt som er godt

forankret i administrasjonen. At dagens

utdanningsminister er avsatt vil ikke ha

noen avgjørende betydning for det videre

samarbeidet, sier Abdou.

Det har over tid utviklet seg stor misnøye

med Mamadou Tandja, den 71 år gamle

presidenten. Misnøyen med den sittende

presidenten toppet seg like før jul da han

forandret konstitusjonen og gjorde det mu-

lig for seg selv å fortsette som president.

Rwandas hovedstad Kigali blir Afrikas første trådløse by,

etter en bredbåndavtale til en verdi av 44 millioner kroner.

Det trådløse nettet blir etablert av den sørkoreanske telefon-

giganten Korea Telecom.

Nettverket er basert på den såkalte WiBro-teknologien. Dette

er første gang WiBro-teknologien brukes i Afrika, melder

Bistandsaktuelt. Analytikere sier Rwanda i stadig større grad

er blitt en teknologisk rollemodell for Øst-Afrika. WiBro gir

tilgang til internett i bredbåndhastighet, selv om brukeren er

i bevegelse. Allerede nå har 46 departementer og andre insti-

tusjoner høyhastighets internettforbindelse.

Rwanda har som mål å fremme og

tilrettelegge en moderne infrastruktur

innen 2020, sier John Gara i Rwandas

utviklingsråd.

Statskupp i Niger Visste du at...

Les mer om arbeidet vårt på www.strommesiftelsen.no

Kigali blir trådløs

Verden blir tryggere

Illus

tras

jons

foto

: Str

ømm

estif

telse

n

Foto: Egil Mongstad


Skulen og gjetarguten- Det er dette som er fattigdom. Det må eg

forholda meg til, seier den gamle kvinna. Blikket

er framleis skarpt, men det er også trøytt - trøytt

av slit, svelt og år med motbør.

Tekst og foto: Egil Mongstad, Umoja, Tanzania

TANZANIA

Det er hennar ansvar å ta seg av barnebarna no, men det er ikkje lett. Mor til barna er sjuk, og faren deira er borte. Han har berre reist. Att sit den gamle kvinna, som seier ho er 90 år, med ansvaret for ein barneflokk på fire. - Det skulle vore fem, men den eine kom aldri heim att og me veit ikkje kvar han er, fortel bestemor Nosina Sandamo.

NABOER, KYRKJA og nokre få mål med jord er det som gjer at me kan klare oss. Det er ikkje nok – men me klare oss. Dessutan har me nokre kyr og geiter. Det me har kan gje oss to, og stundom tre, måltid om dagen, fortel Nosina. Tre av barna går på skule. Den eine av dei er 11 år gamle Simon Sandamo.- Eg sender barna på skule fordi resten av verda gjer det same. Men det er også mi bør, at eg må ta den kostnaden det fører med seg. Det er mitt ansvar å sjå til at barnebarna mine får ein så god oppvekst som mogeleg, seier den gamle kvinna.

DET ER FRYKTELIG TØRT i dette området av Tanzania. Bak skyene nokre få mil unna kan ein skimte konturane av Kilimanjaro. Den mektige fjelltoppen er omkransa av mystikk og turisme. Her smeltar også snøen og isen som har ligge der i tusenar av år. Klimaet er endra også her på slettene ved foten av Kilimanjaro. Masaiene må reise lenger og lenger bort med kyrne sine for å finne gode vasskjel-der og beiteområde. I einskilde område her har det ikkje regna dei siste tre åra.

DET ER HER Strømmestiftelsen arbeidar gjennom den lokale orga-nisasjonen Kamamma. Vi er på veg for å møte rektor Jacob L. Mol-lel og landsbyens leiar Fannel Sandamu. Den fine sanden virvlar


Simon Sandamo elskar å gjete dyra sine. Og han drøymer om å bli leiar – kanskje kan han ein dag bli lækjar og på den måten leie og hjelpe sitt folk og land.


Eg blir glad og stolt når dei seier at han gjer det godt på skulen. Framtida vår ligg hos denne guten.

Bestemor Nosina Sandamo

Naomi Jackson drøymer om å bli lærar og dele med andre den kunnskapen ho sjølv har fått del i.

Foto: Oddvar Paulsen

opp og legg seg som ei mørk sky etter oss, og vitnar om tørken i området når me kjører inn på skuleplassen.

Umoja grunnskule, som ligg nokre få mil utanfor byen Arusha, har 481 elevar. 223 av dei er gutar og 258 er jenter.- Om lag alle barna i denne skulekrinsen har skrive seg inn i skulen, fortel ein stolt rektor.

Men han har ikkje nok lærarar. Han slit òg med å finne plass til alle elevane, og med å tilby lærarane ein stad å bu, for Jacob har rett og slett for liten skule. Han treng fleire klasserom, fleire lærarar, han må ha vatn, fleire latriner og så må han ha ni nye lærarbustader.

- No må seks lærarar bu saman i to hus. Det er heller ikkje nok vatn til elevane, og då hjelper det lite med ein ny vasstank som rommar 10 000 liter. Det er funne godt med vatn i eit borehol nokre kilometer unna, men dei manglar midlar til å få vatn fram til skulen. Dessutan er det ei utfordring for rektor Jacob at det er mykje sjukdom blant elevane. Han møter tyfoidfeber, diaré og malaria nærast dagleg, og ofte må rektoren være både lege og sjukepleiar.

SAMAN MED STRØMMESTIFTELSEN har Kamamma sytt føre at skulen nyleg har fått tre nye klasserom, 12 latriner, to lærarbygg og skulemateriell til barn frå fattige familiar, som ikkje har råd å kjøpe dette sjølv. Arbeidet med å bygge har skjedd i nært samarbeid med den lokale skulekomiteen. Dei fleste i komiteen er verken lese- eller skrivekunnige, og i starten var det ikkje alle som skjøna meininga med å sende barna på skule.

- Men no ser dei samanhengen, og dei forstår kor viktig det er med skulegong, fortel landsbysjef Fannel Sandamu. Det er stor skilnad på det dei no har og det dei hadde. - På den gamle skulen var det berre plass til 60 elevar. Dei som ikkje hadde plass her gjekk til skular som låg lenger unna, men flest var dei som vart heime. Så me måtte gjere noko. Det blei satt ned ein komité for å sjå kva muligheiter me hadde for å få ein ny skule. Folk var skeptiske – for kva skulle dei med skule? Dei hadde klart seg lenge utan, men etter fleire møter og mykje arbeid med å motivere foreldre, blei det sett i gang arbeid med å bygge skulen, seier Sandamu.

HAN ER IKKJE I TVIL om at det som er gjort har ført mykje positivt med seg til heile distriktet. Det var mange barn som lurte seg av til dei mange gruvene i området der dei vinn ut edelsteinen Tanzanite. Der blei barna funne med alkohol og narkotika i staden for å være på skulen.

- Med den nye skulen vår har me ikkje lenger dette problemet, seier landsbysjefen. Ein gong i månaden har dei møte. Vi har fått eit betre miljø i landsbyen, foreldre tek ansvar for skulen sin med pengar til drift og utstyr, og med materiell og arbeidskraft til vedlikehald og utviding når me treng det. Og me har ein komité til å hente vatn til vasstårnet. Alt dette har skapt samhald, og no treng me å utvide skulen ytterlegare. Etter det drøymer me om å bygge ungdomsskule også her, seier Sandamu med eit stort smil.

I EIT AV KLASSEROMMA har skulekomiteen teke plass. Dei fleste er eldre menn. Nokre kvinner og yngre menn er også med. - Me ville ha skule fordi det var for langt til næraste skule. Kamam-ma motiverte oss til det, men det har ikkje vore lett. Dei siste tre åra har me opplevd tørke. Folk svelt – dei må slakte dyra sine – og dyr døyr av mangel på vatn og mat. Fleire familiar har ikkje mat til tre måltid om dagen, og barn går ofte på skulen med tom mage. Det var vanskeleg å få dette til, men med mange møter og mykje arbeid klarte me å endre folks tankegang. - For aller første gong kunne me i år sende 40 barn vidare til ung-domsskulen – det har aldri skjedd her før, fortel ein av dei som er med i skulekomiteen.

Ein annan legg til at barna skal være ei støtte for familien, og utan utdanning vil den støtta være dårlegare. Utdanning er eit våpen som kan utfordre eit lokalmiljø, og – ikkje minst – ein metode der ein kan utvikle eit heilt lokalsamfunn. Det er det me vil, og det er det denne skulen i ferd med å gjere her, seier fleire.

11 ÅR GAMLE NAOMI Jackson går i fjerde klasse. Ho er glad i skulen sin. Skulen tek til klokka halv åtte om morgonen. Men før det har ho vore oppe og gjort reint på gardsplassen og vaska opp. Når ho er heime om ettermiddagen – etter at leksearbeidet er gjort på skulen – må ho hente vatn og ved og vaske opp. Det er kveld før Naomi kan ta fri, og då er det ofte for mørkt til å leike.


Før Naomi går på skulen må ho vaske opp og rydde gardsplassen. Det same må ho gjere når ho er heime om ettermiddagen.

Simon Sandamo utenfor huset der han bor.

TANZANIA

Dar-Es-Salaam

Arusha

Ho drøymer om å bli lærar og kunne dele med andre av den kunnskapen ho sjølv har fått ta del i. Men dersom ho hadde fått sjansen til det, så skulle ho kjøpt såpe til å vaske seg med, nye sokkar til seg sjølv, kanskje eit par nye sko og litt nye klede og skrivebøker og pennar.

- Mamma har ikkje pengar til å kjøpe dette – og kunne eg så skulle eg gjort det for mamma. Pappa døde for eit år sidan. Eg blir trist når eg tenkjer på det, seier Naomi, den tøffe jenta i fjerde klasse.

HO GÅR I KLASSE MED SIMON – barnebarnet til Nosina.- Eg blir glad og stolt når dei seier at han gjer det godt på skulen. Framtida vår ligg hos denne guten. Han er av dei beste i klassen, seier bestemor stolt. Dei trøytte augo gnistrar av von og tru på barnebarnet.

- Eg likar å gå på skulen, og aller best likar eg engelsk og matte. For meg er skulen viktig, for eg trur at kunnskap kan hjelpe oss til å bli rike, seier Simon, gjetarguten som etter skuletid elskar å gjete dyra.

Dagen hans byrjar kokka seks om morgonen – med å lage te. Men det er ikkje alltid dei har nok å ete, og då får han ikkje mat før seinare på dagen. - Kunne eg, ville eg kjøpt meg ein radio eg kunne lytte til når eg var ute og gjette geitene. Og så ville eg hatt ei lommelykt og ein kalkulator, seier Simon. Han drøymer om å være leiar og hjelpe land og folk fram til eit mål, og han vonar han kanskje ein dag kan bli lækjar og hjelpe på den måten. Men no, om litt, skal han ut å hjelpe syster si med å ta heim geitene.


Norge rundtOECD-landene økte støtten til utviklings-

hjelp i 2008. Totalt ga landene ca. 121,5

millioner amerikanske dollar, en økning

på 12 prosent. Det er likevel langt fra FNs

mål for de rikeste landene. Her er de fem

største bidragsyterne, pluss skandinaviske

land (i millioner dollar):

USA: 26 842

Tyskland: 13 981

Storbritannia: 11 500

Frankrike: 10 908

Japan: 9579

Sverige: 4732

Norge: 3963

Danmark: 2803

Kilde: ssb/oecd/Dagbladet

Noen barn sparer til lørdagsgodt, andre til

ny sykkel. Helene Bechmann-Hansen (9 år)

er som de fleste barn, og er flink til å spare.

Men målet for sparingen er litt annerledes

enn for mange andre. Hun har nemlig gitt

alle sparepengene til Strømmestiftelsen!

Hele 328 kroner og 50 øre hadde Helene

på sparebøssa si. Et flott kort med personlig

hilsen og tegninger fulgte med:

- Kjære Strømmestiftelsen. Jeg har ventet

lenge for å gi disse pengene. Håper de kom-

mer godt til nytte. Vennelig hilsen Helene.

Tusen takk for gaven, Helene!

Strømmestiftelsen er medlem av Integral, en

global allianse som redder liv. Integral Alliance

består av 14 kristne bistands- og utviklings-

organisasjoner. Disse jobber sammen for å

sørge for et mer effektivt arbeid mot fattigdom

på verdensbasis. Integrals mål er å se en helhetlig

bedring i flere fattige menneskers liv gjennom

å sørge for gode samarbeidsmuligheter for

medlemmene sine i kriseområder.

Strømmestiftelsens arbeid for Haiti er et godt

eksempel på hva Integral-medlemsskapet har

gjort mulig.

… Visste du at en person

som går over til å spise en

vegetarrett i uka, reduserer

sine CO2-utslipp med 170

kilo i året? Hvis alle nordmenn

gjør dette, tilsvarer det utslippene

til 360.000 biler, i følge

etiskforbruk.no.

Direktør Jan Egeland ved Norsk Utenrikspolitisk

Institutt (NUPI) mener den norske regjeringen

er mer solidarisk overfor NATO enn FN, melder

NTB.

Den tidligere visegeneralsekretæren i FN mener

Norge svikter FN ved å trekke seg ut av Tsjad.

Norge trekker seg ut av FNs fredsbevarende

operasjon i Tsjad i mai. FN-styrkene i landet kan

da bli stående uten feltsykehus og brønnborere,

noe som har fått flere land til å signalisere at

også de vil trekke ut.

- Vår medmenneskelighet settes på prøve nå.

I Tsjad drepes kvinner og barn hver dag. Vi

kjemper for våre interesser i Afghanistan og

våre idealer i Tsjad. Da vinner interessene når

det prioriteres, sier Egeland.

Helenes gave

Kjøtt på beinet

Visste du at…

Kritisk til norsk tilbaketrekking

Øker støtten

Les mer om arbeidet vårt på

w w w. s t r o m m e s t i f t e l s e n . n o


Strømmestiftelsen har fått nye nettsider! Besøk oss på www.strommestiftelsen.no. Her finner

du informasjon om vårt arbeid, historier om folk vi har hjulpet i gang, og mye mer. Velkommen!

Nye nettsider

De ulike fadderorganisasjonene har i dag om lag 348 000 fadderskap til sammen, noe som gav

inntekter på rundt 920 millioner kroner i fjor. Organisasjonene mener veksten kan fortsette, skriver

Bistandsaktuelt.

Norske fadderskap:

Plan Norge: 120 000

SOS-barnebyer: 95 000

Redd Barna: 84 000

Misjonsalliansen: 14 500

Strømmestiftelsen: 14 000

Misjon uten grenser: 6 500

Fadderbarnas Fremtid: 4 500

Verdens Barn: 3 000

Norsk Luthersk Misjonssamband: 2 100

Normisjon: 2 000

Håpets stjerne: 1 700

Marys Venner: 1 400

Sammen med Vest-Agder fylkeskom-

mune har Strømmestiftelsen etablert

selskapet Mimeta - senter for Kultur

og Utvikling. Mimeta skal arbeide med

kultur innenfor internasjonalt utviklings-

samarbeid. Kulturelle ytringer engasjerer

sivilsamfunnet, og er en sterk bidragsyter

til demokratibygging. Mimeta har sitt

kontor i Strømmestiftelsens lokaler i

Kristiansand. Senteret skal arbeide for

kulturprosjekter i utviklingsland, og legge

til rette for internasjonalt samarbeid om

produksjon, utveksling, kunnskapsdeling

og formidling. Les mer om Mimeta på

www.mimeta.org

Strømmestiftelsen har tidligere fortalt om vår

fanside på Facebook, Strømme Foundation,

med drøye 10 000 medlemmer. Er du på Twit-

ter, kan du også finne oss! Her får du jevnlige,

korte oppdateringer om nyheter, solskinns-

historier og mye mer. Gå inn på www.twitter.

com, søk på ”Povertybuster” og du kan følge

kvitringen vår. En enkel og interessant måte

å holde deg oppdatert på om fattigdom,

mikrofinans og utdanning. Velkommen til

redet vårt!

Populært med fadderskap

Fuglesang fra verdensweben

Senteret for kultur og utvikling

Illustrasjonsfoto: Strømm

estiftelsen

- Hvor høy er administrasjonsprosenten? Spørsmålet har de fleste av oss som jobber i utviklingsbransjen hørt mange ganger. Veldig mange. Det er et uttrykk for at folk er kritisk tenkende og opptatt av om vi gjør arbeidet vårt på en god måte. Selvfølgelig svarer vi ær-lig og åpent på dette spørsmålet. Likevel vil jeg hevde: Det er feil spørsmål.

Jeg kan tenke meg en måte å drive bistand på, der administrasjonsprosenten blir uslåelig lav: Samle

alle pengene fra giverne våre i sekker og kaste dem ut fra et fly. Eller forresten, heller et tog,

det er både billigere og mer miljøvennlig. Hvis dette var Strømmestiftelsens forstå-else av utviklingsarbeid tror jeg heldigvis at våre støttespillere i Norge ville fore-trukket andre alternativer. Selv med en administrasjonsprosent på 0,0001.

NÅR FOLK TREKKER FRAM admi-nistrasjonsprosenten, tror jeg de fleste mener å spørre om pengene de gir blir brukt effektivt til å bekjempe fat-tigdom. Da er det imidlertid langt mer enn administrasjonsprosenten som teller. Har vi gode virkemidler? Når vi riktig målgruppe? Har vi dyktige og motiverte medarbeidere på alle ni-

våer til å gjennomføre arbeidet? Fører vårt arbeid til at folk har det bedre 5, 10 og 50 år etter at vi har trukket oss ut av området? Å få til alt dette krever faktisk også en del mer administrasjon

Virker det?Kommentar av Asle Stalleland

enn det nevnte penger-ut-av-togvindu-prosjektet. En veldig lav administrasjonsprosent kan også føre med seg en høy korrupsjonsprosent.

FOR NÆRINGSLIVET er det en selvfølge å rap-portere om resultater. Om ikke resultatene står i fokus vil neppe bedriften overleve. Vi er glade for at også Norad nå stiller stadig økende krav til dokumenterte resultater av bistanden. Det er viktig med slike krav for organisasjonen – og aller mest for de fattige.

I utviklingsbransjen måler vi imidlertid ikke resultater kun i kroner og øre. Det er mer komplisert, og mange forhold spiller inn, som enkeltmennesker får frihet fra et liv i fattigdom. At de får styrket sine muligheter, sine rettigheter, sin selvrespekt og deltakelse. Strømme-stiftelsens jobb er å bruke pengene vi er blitt betrodd mest mulig effektivt – slik at flest mulig mennesker får et bedre liv. Og at det varer.

For hvis ikke mennesker blir mindre fattige og un-dertrykte, hjelper det lite hvor fine planer vi har, hvor flott det ser ut på prosjektet når evalueringsteamet er på besøk, eller hvor lav administrasjonsprosenten er. Pengene enkeltgivere, bedrifter og andre støttespillere betror oss må brukes effektivt til å skape en positiv utvikling for individ og samfunn. I likhet med bedrifter må vi levere resultater.

Så enkelt, så vanskelig. Dermed blir det eksistensielle spørsmålet for vår virksomhet rett og slett: Virker det?

Illus

tras

jons

bild

e/gr

afikk

: Str

ømm

estif

telse

n

HJELP TIL SELVHJELP 2 2010 | www.strommestiftelsen.no26


Strømmestiftelsen arbeider hovedsaklig med to partnerorganisasjo-ner på Haiti. Den ene av dem, Geneva Global har samarbeid med tre lokale organisasjoner. Vår andre partner, World Relief, arbeider på Haiti med ulike partnere i det internasjonale nettverket Integral. - De kanaliserer hjelpearbeidet gjennom et nettverk av lokale kirker. På denne måten når de ut til store deler av befolkningen, forteller rådgiver i Strømmestiftelsens programavdeling, Lars Saaghus.

Rundt 217 000 mennesker er fryktet omkommet, 300 000 er skadet og rundt tre millioner mennesker er påvirket av katastrofen. Behovet for langsiktig bistand og hjelp er enormt. Fortsatt lever én million mennesker på gata, og det vil ta mange år før de 250 000 hjem og boliger som ble ødelagt i jordskjelvet er bygget opp igjen.

HAITI ER DET FATTIGSTE LANDET på den vestlige halvkule. 55 prosent levde for 1,25 dollar om dagen før jordskjelvet før jordskjel-vet. Det tilsvarer om lag 8 norske kroner. Nå har flere titalls tusen av disse menneskene også mistet hjem og levebrød.

- Gjennom Geneva Global får flere tusen mennesker nødhjelp, me-disinsk hjelp, mat og vann. Det er blant annet opprettet en klinikk for å ta hånd om 2000 mennesker, og det er organisert transport av mennesker ut fra katastrofeområdene til ledige klinikker i andre byer, forteller Saaghus.

World Relief har 15 års erfaring fra arbeid i Haiti, og var raskt i gang med distribusjon av nødhjelp og medisinsk hjelp. Medisinsk per-sonell ble mobilisert fra USA til å gjennomføre operasjoner. Siden jordskjelvet har flere tusen personer fått medisinsk hjelp ved ved King’s Hospital, der leger og sykepleiere har arbeidet fortløpende med operasjoner og pleie.

World Relief ga de første ukene mat til mellom 7 500 og over 10 000 personer hver dag. Totalt er 250 000 måltider delt ut. 16 000 mennesker fikk daglig vann fra tankvogner, og mange borehull er klargjort. 2000 telt for om lag 10 000 personer er på plass for å gi midlertidig husly. Medisinsk hjelp og sanitæranlegg er også svært viktige deler av arbeidet. 27 år gamle Penel er ansvarlig for World Releifs distribusjon av vann i dette området. - Det er spesielt viktig at det er de som virkelig trenger vann som får det, og da tenker jeg på de som er syke og mest utsatt. Hver eneste dag her er en kamp for oss, en kamp for vann og mat. Vannet vi får

7,5 millioner til HaitiResponsen lot ikke vente på seg etter at vi den 12. januar våknet til et av de mest ødeleggende jord-

skjelvene Haiti har sett på over 200 år. Til nå har Strømmestiftelsen samlet inn i overkant av 7,5 millioner

kroner til hjelpearbeidet i et av verdens fattigste land.

Tekst: Egil Mongstad og Siri L. Guttormsen • Foto: World Relief

er livet for oss, og vi forsøker å dele med hverandre det vi har, sier Penel.

SELV OM MÅNEDER HAR GÅTT etter skjelvet, fortsetter arbeidet for fullt i et land med dårlig infrastruktur når det gjelder veier, trans-port, økonomi og helse. - Strømforsyningen er fortsatt en stor utfordring i hovedstaden, og det samme gjelder rent drikkevann. Kombinasjonen av mangel på rent drikkevann, teltleire med tusenvis av mennesker og vanskelige sanitære forhold, skaper store helsemessige utfordringer og fare for vannbårne sykdommer, sier Saaghus.

Den første nødhjelpsfasen er nå over, og organisasjoner jobber mer med langsiktige tiltak. FN er valgt til å organisere arbeidet sammen med EU og amerikanske/canadiske styrker. Jobben med å skaffe nye boliger, arbeid og levebrød til personer som har mistet inntektene sine er svært viktig i den videre fasen. Store områder skal ryddes, og mange vil få arbeid med gjenoppbyggingen.

Fra mars/april og utover er det regntid. Det betyr at folk må få tak over hodet, og store teltleirer er satt opp. Folk får også såfrø og utstyr slik at de kan begynne å livberge seg selv i større grad. Tusenvis har amputert armer eller bein, og mange vil også bli syke på grunn av vanskelige leveforhold. - Dette er en svært stor utfordring. Strømmestiftelsen vil fremover jobbe med mer langsiktige tiltak for å gi menneskene en ny start. En vil forsøke å få barna på skole for å «normalisere» hverdagen, forteller Saaghus.

Foto

: Wor

ld R

elie

f


synspunkt Synspunkt er spalten der HTS utfordrer samfunnsdebattanter til å dele sine meninger om aktuelle temaer innen utvikling og menneskerettigheter. Synspunkt gjenspeiler ikke nødvendigvis Strømmestiftelsens mening.

Eva Dønnestad,

journalist og skribent,

Øye for ord

Skal du bli tatt seriøst i kunnskapsrike Norge, må alt du gjør i inn- og utland være evidensbasert og ha dokumentert effekt. Du må bruke erfaringsbaserte metoder som er utprøvd – ofte i USA først.

Selvfølgelig skal det være kvalitet i alt vi gjør. Men med så stort fokus på det målbare, kan lett det ikke-målbare bli skjøvet ut på sidelinjen. Vi kan havne i den situasjon at vi lettere verdsetter de prosjektene der det er lett å måle resultater og forandring. Men livet har vel vist oss at det like ofte er det som ikke like lett lar seg måle – indre forandringer – som kanskje betyr mest for et menneske.

Det er noe ukomplisert og lettvint med det mål-bare. Pengene kommer fram. Motoren går. Ja, vi kan til og med måle at hjertet slår. Men hvordan måler vi styrken et menneske har brukt for å reise seg fra krenkelser? Hvordan måler vi god selvfølelse, eller økt livsmot?Vi har nok flere måleinstrumenter på det kvantitative enn det kvalitative.At 400 får hjelp i et prosjekt, kan noen ganger være mer stas å flagge med enn at fire fikk forandret livet sitt totalt.

Vi er kanskje fortsatt bedre på kvantitetssikring enn kvalitetssikring? For å nå to viktige mål i alt utviklings-arbeid – verdighet og likeverd for alle – må vi hele tiden utfordre hverandre til å stille nye spørsmål.

Det som ikke lar seg måle…

Her, som i alt annet arbeid med mennesker, er det fort å hoppe over det viktigste leddet – å spørre dem det gjelder. Å forsøke å sette oss inn i deres sted.

Det er fristende å justere arbeidet inn mot det vi kan måle. Ikke minst for å få penger til utviklings-arbeid. For også i søknader skal det oppgis hvordan en vil måle den ønskede forandringen. Det er på mange måter lettere å måle hvor mange mager som får mat, hvor mange hjerter som fortsetter å slå, enn det er å måle hvordan mennesker får verdige liv over tid.

For noen år siden var jeg med i et prosjekt mot mobbing. Jeg var på en av skolene der evidens-baserte metoder hadde vært brukt, og resultatet var at forekomsten av mobbing hadde gått noe ned. Rektor skrøt, lærerne var stolte inntil en av «mobbeofrene» som ikke ble mobbet lenger fikk ordet: «Jeg blir ikke mobbet lenger, men jeg har heller ingen å være sammen med og er like alene som jeg alltid har vært.» Dette hadde de evidensbaserte metodene ikke fått fram eller klart å måle.

I stedet for å justere arbeidet inn til for snevre måleinstrumenter og metoder, bør vi heller stemme måleinstrumentene inn til hjertene på dem vi skal hjelpe.


Det heiter ikkje eg lenger - det heiter vi. Oss alle saman i ei verd under den same sola og dei same stjernene. No heiter det vi. Det er vi som kan endre verda. Foto: Egil Mongstad


Fri FinnerenTekst: Eva Dønnestad

> FAKTA

Født i 1958 i Gøteborg av nor-ske foreldre, og er en folkekjær norsk artist. Hun har reist i Peru og Bolivia for Strømmestiftelsen. Skorgan er klaverpedagog fra Barratt Due, hun er sang-stemmen bak Pocahontas og Anastasia i tegnefilmene med samme navn. Hun debuterte som plateartist i 1973, og har siden da gitt ut elleve soloalbum i tillegg til flere utgivelser sammen med andre artister. Singel. Mor til tre barn. Snart aktuell med TV-program sammen med Ingrid Bjørnov og juleplateutgivelse i England.

Anita Skorgan


I denne artikkelserien ønsker vi å lete etter noe felles menneskelig, tross ulike livsforhold. Noen av de samme spørsmålene om livet blir stilt til men-nesker i Norge og mennesker i noen av de andre landene Strømmestiftelsen arbeider i. Kanskje vi har noe å lære av dem vi gir støtte til? Det finnes storhet og støv i alle mennesker. Styrke og svakhet. Det finnes en storhet og støv i dem som hjelper. Det finnes storhet og støv i dem som mottar hjelp. Det er lettere å motta noe fra dem som også ser storheten i deg. Kanskje vi skulle begynne å bruke ordet dele i stedet for hjelpe? STORHET&STØV lar mennesker dele tanker og erfaringer fra livet. Ved å tåle støvet og lete etter storheten i hveran-dre, kan vi dele verdighet, på tvers av grenser og livssituasjon.

Når vi tror vi har funnet svar, går vi ofte imot hverandre og krangler. Se bare på politikerne våre. Men når vi stiller spørs-mål og søker, finner vi lettere sammen, understreker Anita

Skorgan.

Hun flytter fort samtalen til en annen banehalvdel enn å snakke om ”vi rike som hjelper de fattige.” Anita snakker om å finne mening, og om å lære sine gode og dårlige sider å kjenne. - Når vi blir litt friere fra hva andre mener om oss, kan vi finne noe felles som forener oss i stedet. Og selv om vi leter innover, er målet at pila skal peke utover til andre, til å tenke vi i stedet for jeg.

EGOBALLONGER Det er nesten som om gjestene på Bibliotek-kafeen på Bristol hotell i Oslo må venne seg til tanken om at Anita Skorgan, hele Norges sangstjerne i over 30 år, sitter her og snakker. Det virker som om de venter på at hun hvert øyeblikk skal gå bort til en eller annen mikrofon, så skal Jan Teigen komme inn, og så skal de synge: ”Si meg, hva betyr adjø?” Det virker som om de tror hun alltid har TV-stemme, lavmælt og behersket. For hvorfor skulle ellers både øyne og gebiss nesten falle ut på de fine fruene, når Anita ler høyt. For Anita Skorgan ler. Mye. Hun rister i stolen, gestikulerer, lager fakter, og fabulerer. - Vi er så oppblåste her i rike vesten. Vi er stooore, oppblåste ego-ballonger som svever over alle andre, forteller hun ved å la armene lage store oppblåste ballonger som hun kaster mot Bristoltaket. - Og inni er vi tomme. For vi søker å leve opp til falske idealer, skapt av tunge markedskrefter som vil ha oss dinglende på kroken.

Fri FinnerenMennesker på hele kloden kan

forenes i letingen etter mening,

tror artisten Anita Skorgan (51).

Anita Skorgan er full av livslyst. - Jeg savner ingenting, sier hun. (Foto: Sara Skorgan Teigen)

Foto: Sara S. Teigen


DESEMBERKVINNEN Trebarnsmoren Anita Skorgan gjør ikke som bjørnen, sover om vinteren. Anita blomstrer om vinteren. Før jul gav hun ut boken ”Desember”, illustrert av datteren som hun og Jahn Teigen har sammen. Ingen jul uten Anita. Desemberkvinnen som sammen med tre andre har sunget oss inn i julen i 22 år med konserten ”Stille natt, hellige natt,” der overskuddet går til Strømme-stiftelsens arbeid.

- Føler du deg litt snillere når du gir bort penger? - Det er jo bedre å gi enn ikke å gi. Det finnes mennesker i verden som trenger å få de helt basale behovene dekket, og da er dette en av mange måter å hjelpe dem på. Vi er alle en liten del av det store, vi henger sammen på kloden, smiler Anita. Hun forklarer at det hele begynte med at juleartistene gjerne ville støtte en organisasjon som jobbet bra, som ikke hadde for store administrasjonsutgifter. Valget falt på Strømmestiftelsen. - Dessuten liker jeg måten de jobber på. De setter folk i sving, og stil-ler krav til dem som skal motta noe. Jeg tror menneskene er slik laget at vi vil yte, vi vil være etterspurt, vi vil jobbe for noe. Når mennesker blir gitt en grunn til å slåss, så slåss de.

VELSTANDEN, EN BEDØVELSE Anita har også besøkt Strøm-mestiftelsens arbeid i Peru og Bolivia. - Det jeg så sitter i for livet. Mennesker blir gitt mulighet for et løft i livet, og de tar ikke dette som noen selvfølge. Jeg møtte kvinner som hadde fått livene sine fullstendig forandret til det bedre for seg og barna sine etter å ha blitt gitt muligheter gjennom Strømmestiftel-sens arbeid. Jeg så at arbeidet gav mennesker selvrespekt, sier Anita begeistret. - Det er en uting som hindrer mennesker i å oppleve takknemlighet i vår kultur; vi tar det meste som en selvfølge. Ingenting er en selvfølge. Det er ikke en selvfølge at vi har mat og tak over hodet - eller at vi overhodet lever, for den saks skyld. Det er som vi kjenner at det både i oss og rundt oss finnes haugevis av bevis på at utakknemligheten råder.

Anita mener vi her til lands er hjernevasket til å tro at forbruk gjør oss lykkelige. - Vi går rett i fella gang på gang. ”Bare jeg kjøper meg den buksa, føler jeg meg litt bedre.” Den gleden er så kortvarig, og tomheten etterpå enda større. Velstanden ligger som en bedøvelse rundt oss. Jo større velstand, jo lenger inn til meningen, virker det som. Vi visner på rot i Vesten, bryter hun ut og ler av sitt eget postulat. For vårt innerste vesen er det fullstendig meningsløst å søke lykke i ting og selvhev-delse. Vi ser galskapen i det, men klarer ikke å gjøre noe med det. I det hele tatt, det aller vanskeligste er å gjøre det man aller helst vil. Et paradoks.

- Hva kunne vi ha gjort, da? - Flere må begynne å fortelle om den gleden som også har smerte i seg. Ved lukten av smerte eller anstrengelse, snur vi, og går glipp av alt sammen. - Trenger vi motstand, en katastrofe? - Det kan virke sånn. Når vi mennesker møter motstand, våkner vi litt opp. Da stiller vi opp for hverandre. Men ellers lever vi langt unna døden, og dermed langt unna livets realiteter. For det at vi skal dø, er en del av det vi burde forholde oss til. Sett i det lyset, forandrer alt seg.

SØKER MENING DAGLIG - Jeg tror vi har et høyere potensial enn å bare fungere som arbeidere og forbrukere i rutine. Det finnes en mulighet til å komme videre som menneske. Ikke er jeg fornøyd med tingenes tilstand. Jeg er nysgjerrig på hva det å bli bedre kjent med indre rom vil føre med seg. Jeg vil sette navn på fordommene mine, slik at jeg ser dem i all sin skrekk og gru. Så kan jeg kanskje gjennom dette begynne å kvitte meg med uønsket ballast. Jeg ønsker å fri meg fra sammenligningen og det å gjøre alt for å «please» andre. Jeg har funnet ”rota mi” som jeg sier. Jeg har mer kontakt med eget hjerte nå, smiler hun stille. Og legger til: - Det ligger mye frihet i å skrelle av lag på lag med skuespill og liksom-liv. Det blir fort begrensende å sette ord på det jeg tror på, men Jesus som revolusjonær i Det nye testamentet, spiller en stor rolle her. Jesus som fordomsfritt møter alle og snur tidsriktige verdier på hodet og minner menneskene om hva kjærlighet er. De eneste han ikke har

Det er mye som blir forandret i verden ved at ett menneske forandrer seg.

Anita Skorgan på tur til Sør-Amerika med Strømmestiftelsen i 2002.


noe til overs for, er de som krever eller mottar penger for «ingenting.” Man må bidra med noe, nærmest roper hun ut.

LYKKE I KAMPEN Anita liker også troslivet hun så i Peru og Bolivia. - Troen er en naturlig del av livet til mange av menneskene jeg møtte. De kjemper, lever og finner en slags lykke i kampen. En lykke vi tilba-kelente nytere ikke finner inn til. Tro synes for noen her i landet, å bli en type selvtrøsting eller en solid kollisjonspute som skal beskytte oss fra smerte.

Noe av det hun mener vi burde lære mer av andre kulturer, er måten de tenker fellesskap i stedet for å ha det som en dyd å skulle klare alt selv. - Vi mister kontakten med familien, og bor i hver vår lille firkant her til lands. Livet blir for stort for den enkelte å bære, det blir for mye. I Peru tenker de mer fellesskap, både med familie og med dem som bor i nærheten.

AUTOFOKUS PÅ DET NEGATIVE Anita Skorgan tar en slurk kaffe og røper at hun rett før jeg kom, var fristet til å skjelle ut et par voksne kvinner på bordet ved siden av. - De satt i tjue minutter i strekk og snakket om alle de bitte små tin-gene i livene sine som var galt, mat de ikke greide å spise osv, stønner Anita. - Autofokus er visst å tenke negativt, det må visst jobbes hardt med å finne løsninger. Det er få som er interessert i løsninger. Anita slår om seg med armene i oppgitthet.- Sammenligner vi oss med andre, kommer misunnelsen og konkur-ransen, og det er jo det vellykkethetsidealene i landet vårt legger opp til. Anita innrømmer at hun i flere år gikk med blikket ned.

- Jeg la i mange år altfor mye vekt på hva andre syntes om meg og alt jeg gjorde. Det blir man usikker av. Da jeg klarte å frigjøre meg fra sammenligningen, frigjøre meg litt mer fra hva andre mener og synes og tenker, kunne jeg begynne å leve igjen. For henne er et godt blikk det som ser andre uten å måle opp og ned. - Det er vanskelig, men når du blir klar over at dette faktisk foregår inni oss hele tiden, at vi ser kritisk på hverandre, så slipper det lettere taket. Når vi møter andre med et godt, åpent blikk, får vi jo mye mer tilbake også, understreker Anita Skorgan.

BACH OG HUNDERUMPER Anita snakker litt i hauger og komma, og plutselig hever hun stemmen når hun skal si noe viktig. Hun leter etter riktige, faste uttrykk men blander det hele litt. ”En kompleks mann” blir en ”perpleks mann”, men noen ganger blir det nyskaping av det. Anita er nemlig kreditert med to sitater på ordtak.no. Hun snakker som hun lever – med rom for feilgrep.

Og plutselig kommer en liten setning fykende ut av henne over kafébordet, som en søknad til ordtak.no: ”Kloke hoder kan legge seg i bløt, men de drukner i idealene systemet har skapt.” - Jeg er ikke det spøtt bedre selv, men jeg prøver det lille jeg kan. - Hva gir deg livslyst? - Bach løfter meg til de store høyder! Sprudler Anita - Og, legger hun ivrig til, så ivrig at ørene til damene på nabobordet begynner å logre i iver etter å høre mer. - En eventyrblanding av en hund som ikke dømmer eller bedømmer noen. Som alltid tar i mot meg med glede! Når jeg ser den lille rumpa hennes der hun spretter rundt som en liten hjort innover i skogen, forklarer Anita med hele kroppen – da blir jeg glad. - Hva savner du i livet ditt? - Jeg savner ingenting, akkurat nå, sier hun og ser nærmest litt forundret ut selv. - Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette som 51 åring, ler hun hjertelig.

- Hver og en av oss kan gjøre noe, vi må være tro i det lille, tenke at det er her alt starter. Store forandringer i historien er ofte knyttet til hva ett eneste menneske begynte å gjøre mot andre. I flokk kan vi fort bli farlige, ansvarsfraskrivelsen setter inn. Det er mye som blir foran-dret i verden ved at ett menneske forandrer seg. Det er inspirerende. Å leve sitt eget liv i stedet for det livet andre vil du skal leve, er en del av målet for å bli et ekte helt individ, sier Anita og går videre. For å fortsette sin vei mot frihet.

Kloke hoder kan legge seg i bløt, men de drukner i idealene systemet har skapt.

Foto: Strømm

estiftelsen

34 HJELP TIL SELVHJELP 2 2010 | www.strommestiftelsen.no34 HJELP TIL SELVHJELP 1 2010 | www.strommestiftelsen.no

Et fruktfat er kilden til mye godt, og har ofte et spennende, variert innhold.

Ikke så ulikt mikrofinans, med andre ord. Mikrofinansrådgiver i Strømmestiftelsen, Anja Elise

Øijordsbakken Husebø forklarer:- Mikrofinans blir beskrevet som finansielle tjenester til fattige mennesker. Når man ser nærmere etter, vil man oppdage at en slik definisjon er akkurat så presis som det er å betegne frukt som ”epler og appelsiner”. Korrekt, men likevel en litt mangelfull definisjon.

Epler likner på pærer. Eplepære er det også noe som heter. Epler og appelsiner er ganske forskjellige. Mango er igjen noe helt annet. Et fruktfat fylles opp av ulik frukt på lik linje som betegnelsen ”mikrofinans” inneholder ulike variasjoner over temaet ”finansielle tjenester til fattige mennesker”, forteller Husebø.

MIKROFINANS KAN DELES INN i to fruktfat: insti-tusjonell og deltakerstyrt mikrofinans. Det første går ut på å låne ut penger til lokale organisasjoner som driver mikrofinans. Disse låner pengene videre til de fattige, som får mulighet til å skaffe seg et levebrød. I tillegg til dette støtter også Strømmestiftelsen opplæring av kvinner og menn som danner spare- og lånegrupper, også kalt deltakerstyrt mikrofinans.

”Mikrofinans-fatene” tilbyr flere typer tjenester: Sparing, lån, forsikring, opplæring i ledelse, admi-

nistrasjon og markedsføring, for å nevne noen. Her finner du alt fra epler og pærer til papaya og ananas. Og alt er like godt, brukes det på riktig måte og i riktig situasjon.

Å SPARE ER Å SIKRE FREMTIDEN. For fattige, som gjerne har liten og ujevn inntekt,

er sparing ekstra viktig. Men de fleste som er fattige mangler et trygt sted å spare

pengene sine. Gjennom mikrofinans får fattige mennesker muligheten til sikker sparing. Som å ha et eple med

Det store fruktfatetEpler, pærer, bananer og mikrofinans. Jo da, du leste riktig.

Men hva har egentlig mikrofinans med frukt å gjøre?

Tekst: Siri L. Guttormsen

i tursekken i tilfelle du blir sulten, med andre ord.

Å ta opp lån for fattige mennesker i det globale Sør kan være en nærmest umulig oppgave. På landsbygda finnes det ofte ikke noe banktilbud, dessuten regnes ikke fattige som kredittverdige. Mikrofinans gir fattige anledningen til å ta opp et lån. Med disse midlene kan de gjøre investeringer som sikrer dem en jevn inntekt, noe som kan forandre livene deres.

DESSVERRE ER DET SÅNN at det finnes gode og dårlige tilbud av mikrofinanstjenester. På lik linje som at det av og til dukker opp en råtten frukt i fruktfatet. Dette er beklagelig, og det eneste man kan gjøre er å forebygge, satse på det som er sunt og luke ut det dår-lige slik at det ikke smitter, foreller Husebø.

Hun forklarer at det finnes kunder som ikke får god nok opplæring, og at det finnes noen som får større lån enn de kan håndtere. - Dette er dessverre ikke et unikt problem for mikrofi-nans. Det finnes gjeldsslaver og mange som har kjent på betalingsproblemer også i Norge. Det gjelder å gi sunn og riktig opplæring, forebygge og støtte der man kan for å unngå dette, sier hun.

Uansett tilnærming og type mikrofinans er målet alltid en verden uten fattigdom. - Vi har valgt å legge ulike frukter, altså finansielle tjenester, på fatet vårt. Formålet er alltid at vi skal hjelpe folk i gang. Den fattige gjør jobben selv, og det fungerer for de aller fleste. For mødre og fedre som ser at de har fått en bedre hverdag, har en drøm blitt virkelighet.

Ingen frukt i hele verden smaker så godt som den drømmen.

MIKROFINANS


Generalsekretær Strømmestiftelsen

Hvordan bekjempe fattigdom der uro råder?

Hvordan kan vi på best mulig måte bekjempe fattigdom i land hvor myndighetene ønsker å begrense internasjonalt samarbeid med lokalsamfunnet for å skjule et ubehagelig innsyn i brudd på menneskerettigheter – og en derav følgende internasjonal debatt om politiske- og menneskerettighetsspørsmål?

Strømmestiftelsen har en svært ambisiøs visjon: En verden fri fra fattigdom. Vi ønsker å sette mennesker i stand til selv å komme seg ut av fattigdom, ved også å gjøre noe med årsakene til den.

Når årsakene kan være strukturelle og politiske, vil det være ”strut-sepolitikk” å ikke forholde seg til det. Samtidig må bistands- og nødhjelpsorganisasjoner ikke unødig politiseres, men likevel kunne arbeide med integritet og et klart verdisyn.

De større politiske strukturene har avgjørende betydning for fattigdomsbekjempelse. Det enkelte menneskes mulighet til å komme seg ut av fattigdom er sterkt avhengig av samfunns-struktur og frihet.

I flere av de landene hvor Strømmestiftelsen sammen med sine partnere har et vellykket bistandsprogram, der man ”legger stein på stein” og utvikler bærekraftige løsninger sammen med lokalbefolkningen, opplever vi at politisk uro og overgrep i løpet av kort tid kan legge framtidshåp i grus.

På Sri Lanka ser vi at den politiske situasjonen er svært labil, og det er alltid en avveining om hvor tydelig en skal være inn i en situasjon der grunnleggende menneskerettigheter synes krenket. I Kenya opplevde vi for vel to år siden at politisk valgfusk og un-dertrykkelse nærmest skapte borgerkrig. Vi vet også at hvis det ikke skjer radikale politiske endringer i Kenya i forbindelse med det neste valget, så står landet muligens overfor alvorlig uro med alle de konsekvensene det vil få, ikke minst økonomisk.

Situasjonen i Bangladesh er også labil, tross et valg som gav mer moderate krefter mer makt i forhold til et mer radikalt religiøst politisk scenario. Bare for noen uker siden var det militærkupp i verdens fattigste land, Niger. Her forsøker vi å etablere et utdan-ningsprogram sammen med myndigheter og lokalsamfunn for å fange opp alle de som ”hopper av” skolesystemet. I Sør-Sudan er sikkerhetssituasjonen så vanskelig at det hindrer arbeidet vårt, og i Northern Upper Nile-området hvor det er enorm fattigdom har vi måttet legge ned arbeidet pga. sikkerhet og utilgjengelighet.

Strømmestiftelsen må legge vekt på bistandsporteføljen og fattigdomsbekjempelse, men samtidig være med på å skape holdninger i forhold til menneskerettigheter og verdier i sivilsam-funnet. Vi ønsker derfor å integrere våre tversgående målsettinger om bevissthet i forhold til kjønnsdiskriminering, vern om miljø og kulturell frihet i alt vi gjør.

Samtidig må vi også bidra til at grunnleggende samfunns-strukturer som er årsak til økt fattigdom utfordres, og politisk undertrykking adresseres som en del av fattigdomsbekjempelse. Strømmestiftelsen er ikke, og skal heller ikke være, en menneske-rettighets- og politisk organisasjon, men bør bidra med bevisst-gjøring i å kjempe mot de overordnede strukturene som er en vesentlig årsak til fattigdomsproblemet.

I 2009 støttet vi derfor et initiativ fra Oslosenteret for Fred og Menneskerettigheter om å lage en rapport og en dokumentar om menneskerettighetssituasjonen i Eritrea. Strømmestiftelsen er ikke aktiv i Eritrea, men dessverre har Eritrea utviklet seg til å bli en av ”verstingene” i menneskerettighets- og demokratispørsmål. Videre rammer sultkatastrofer om og om igjen, og hvor man spør seg om det bare er mangel på regn som skaper denne fatale fattigdoms-syklusen. Vi mener at grunnleggende brudd på menneskeret-tigheter og overgrep mot sivilsamfunnet er en hovedutfordring i kampen mot årsakene til fattigdom. Der det sivile samfunn blir ødelagt, er det ingen mulighet til sammen med lokalbefolkningen å skape bærekraftige levevilkår. Rapporten har blitt et viktig instru-ment for å sette menneskerettighetssituasjonen i Eritrea på den internasjonale dagsorden.

Strømmestiftelsen skal være en katalysator som sørger for at fat-tige får tilgang til grunnleggende behov, ressurser og besluttende organer, og gjennom dette selv bidrar til å fremme rettferdige samfunn. Det ene må gjøres og det andre ikke utelates. Vi må derfor samarbeide med strategiske partnere som for eksempel Oslosenteret, for å målbære de «tauses røst” inn i fora der under-trykkende strukturer over tid kan nedkjempes. Vi vil i sterkere grad enn før, fokusere på og måle om vi lykkes med dette.

Å komme ut av fattigdom handler om å få muligheten

www.strommestiftelsen.no

Documents

HTS 2 2010