Hjelp til Selvhjelp nr. 4 2012

Les om natta Maria ble gatebarn.SIDE 4-21

De er hjemløse, foreldreløse, forlatte, ensomme, voldsut-satte. Og de er fremtiden. SIDE 4-23

RISIKOUTSATTE BARNHISTORIEN OM MARIA HILSEN FRA HJERTEVENNENEVi treffer Victor og Shirley, og ser tilbake på året som har gått.SIDE 30-31

NR. 4 2012, 33.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

TEMA

2 HJELP TIL SELVHJELP 4 2012 | www.strommestiftelsen.no

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Kristine Storsletten Sødal REDAKTØR: Siri L. Thorkildsen JOURNALISTER: Egil Mongstad, Gro J. Kiledal, Asle Stalleland,

Jon Harald Balsnes, Nils Erling Terjesen GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 24.500 ADRESSE: Skippergaten3/5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

NR. 4 2012, 33.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3 Leder

4-5Innblikk: Å investere i fremtiden

6-7Historien om Maria

8-9(U)lykkens rus

10-27Sideblikk: Risikoutsatte barn

18-19Livets skole 20-21Å spare til sine første sko

22-23Verdens barn i tall

24-25Kavlifondet gjør jenter til sjef i eget liv

26-27Stort&Smått

30-31Hilsen fra Shirley og Victor

32-33Vi gir deg oversikten 34Smilet

35Nulltoleranse - eller?

Forsidebildet:Strømmestiftelsen jobber for å hjelpe risikoutsatte barn.Foto: Oddvar Paulsen

SLIK BRUKER VI PENGENE

Administrasjon4,3%

Formål84,1%

Innsamling11,6%

Fadder 30

351022

818

3www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 4 2012

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

Siri Landstad Thorkildsenredaktør

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

Maria skal til byen med mor. Hun er så glad! Vil ta på seg de fineste, røde skoene sine, men mor sier nei. Hun virker streng. Maria tenker det kanskje er fordi hun har kranglet med far igjen. Hun overhørte dem i går kveld og vet at mor er bekymret. For fars drikking, og at han har mistet jobben.

Men nå skal Maria til byen, den spennende byen! Full av butikker og mennesker, biler og bråk. Hun hopper av gårde med mor til bus-sen. Hun prøver å ikke tenke for mye på at mor haster irritert av gårde, og drar henne så hardt i armen at hun egentlig har lyst til å gråte.

Når de endelig kommer fram, blir Maria plas-sert på en benk og bedt om å vente. Om å ikke gå noe sted. Mor forsvinner, men Maria koser seg med å se på alle menneskene som går for-bi, millionbyen La Paz er like hektisk som den er spennende for et lite barn fra landsbygda.

Maria venter. Og venter. Det begynner å bli mørkt og kaldt. Hvor blir det av mor? Maria kan ikke veien hjem, og begynner å bli redd.

Mor kom aldri tilbake. Den kvelden ble Maria et gatebarn.

Møtet med Maria ble en sterk opplevelse for min kollega Gro. Hun har aldri glemt jenta og hennes historie. Maria er grunnen til at hun går på jobb hver dag, og nå har hun skrevet ned hennes historie. Den kan du lese i dette num-meret av Hjelp til Selvhjelp.

Verden er full av barn som Maria. Uskyldige barn, som opplever de grusomste ting.

Det er millioner av dem. Gatebarn. Barn som blir utsatt for vold. Som må gå sultne til sengs hver kveld. Som ikke får gå på skole. Som må jobbe, selge kroppen sin. Som må sniffe lim for å holde varmen, for å glemme det vonde.

Det handler om MariaDe er foreldreløse. De er barn som er tvunget til å stjele for å overleve. Det er millioner av dem. Og de er verdt så uendelig mye, hver eneste en.

«Barn som ikke blir elsket, blir voksne som ikke kan elske.»

Ordtaket skaper et ras av tanker inni meg. Det skremmer meg, med tanke på den verden vi lever i. Det er fordi jeg vet at det er altfor mange barn som ikke blir elsket. Det er fordi jeg vet at det er millioner av barn som lever i nød. I fattigdom, fare, i voldelige relasjoner. Som ikke får det de trenger av omsorg og støt-te til å bli trygge, selvstendige, kjærlige voksne. Som ikke får sjansen til å leve i noe annet enn fattigdom, fordi de mangler muligheter.

Å vokse opp under slike forhold kan gjøre mye skade for et barns framtid. Det er med på å opprettholde den onde sirkelen. Vold avler vold. Fattigdom sender folk ut i fattigdom.

Klarer vi å bedre deres oppvekstvilkår, gi dem trygghet, skolegang, stabile familie-forhold, mulighet til kognitiv utvikling og stimulans, og gi jenter og gutter like mulig-heter, er mye gjort.

Det er mulig å endre verden. Men det starter med barna. Det starter med Maria.

24

6

30

20

HJELP TIL SELVHJELP 3 2012 | www.strommestiftelsen.no4


Tekst: Nils Erling TerjesenIllustrasjonsfoto: Elisabeth Knutsen

Det mener en av landets ledende psykologer, Magne Raundalen. Barnedødeligheten er betydelig redusert de siste 20 årene. Ferske tall fra Unicef viser at den på verdensbasis nesten er halvert. Dermed er det stadig flere barn som vokser opp og som vil sette sitt preg på verden. Selv om det er bra at flere og flere barn overlever, betyr ikke det at de har det godt og er friske, mener Raundalen.

Raundalen er psykolog og jobber ved Senter for krise-psykologi i Bergen. Han har forsket mye på det å være barn i en krisesituasjon.

Mange barn har hatt det forferdelig de første årene av sitt liv, og en kan spørre seg om hvordan de vil få det som ung-dom og voksne. Vil de mentalt være i stand til å ta vare på seg selv og sin familie, fungere godt i sam-funnet? Hva kan og bør gjøres, for å sikre deres fremtid?

GRUNNLEGGENDE BEHOV – Barn som har støttepersoner rundt seg som de er trygge på, har uten tvil større sjanse for å utvikle seg i riktig retning i forhold til de som ikke har det. Om det er en fjern slekting eller en lærer er ikke så viktig, det viktige er å ha en å gå til som man stoler på, mener Raundalen.

Dette danner grunnlaget for hvordan man vil være i stand til å takle problemer som eventuelt kan komme. Fysisk kon-takt og riktig ernæring er to hovedelementer som må være gode for at en person skal fungere godt med seg selv, i utdanningssammenheng og i kontakt med andre. – Har du det godt dine første leveår, ligger alt til rette for at du kan fungere normalt som voksen, mener psykologen.

Underernæring og dårlig helse hos små barn kan stoppe utviklingen på mange måter. Det er vanskelig å konsentrere seg dersom man er sulten, og en vedvarende tilstand vil på ulike vis skade barnet. – Det er ikke mulig å bygge opp alt på nytt på et hvilket som helst tidspunkt i livet, noe må skje i den spede start. Om ikke, er faren stor for at man blir voksen uten mulighet til å nyttiggjøre seg, sier han.

FØRSTE LEVEÅR AVGJØRENDE De første tre leveårene er særdeles viktige for utviklingen av hjernen. Forskning viser

Å investere i fremtiden

Å investere i barn er det mest lønnsomme man kan gjøre for verden.

at negative opplevelser i tidlig barndom kan gi alvorlige helseproblemer senere i livet. Det virker blant annet inn på sentralnervesystemet, og områder som håndterer stress kan bli skadelidende.

– Hvordan voksne behandler barna i sine første leveår former det lille mennesket som vokser opp. Å være i stand til å gi barn den trygghet og omsorg de trenger er derfor helt avgjørende. For å sikre en god kognitiv utvikling må hjernen bli brukt, og da helst på et vis som gagner personen hodet sitter på.

Forskning viser at barn blir født med en hjerne som er avhen-gig av å bli brukt. De første leveårene er derfor helt avgjørende for hvordan livet deres blir når forstanden tar form, og oppfat-telsen av verden blir selvstendig for individet. – Det kan bli svært vanskelig å innrede toppetasjen om ikke de andre rommene først er møblert på riktig måte, sier Raundalen.

SAMFUNNETS ANSVAR Så, hvordan er det å være barn i et land der utfordringene står i kø både på det lokale og sentrale plan?

Det første som må være på plass er fred, mener utviklings-politisk direktør i Utenriksdepartementet, Hege Hertzberg.– Krig ødelegger mulighetene for å kunne se et langsiktig perspektiv. Videre må innbyggerne ha et sted å bo, og det må skapes arbeidsplasser slik at familien kan ha en inntekt. De må vite at de har mat i morgen og at det er trygt der de bor. Politi og rettsvesen må fungere. Ikke minst er tilgang til helsetjenester en avgjørende faktor for at familien skal holde seg frisk og rask, og være i stand til å ta vare på seg selv. Når det er fred, så er det mulig å få en samfunnsutvikling som er god for de som skal leve i landet.

Når det kommer til å investere i barns utvikling er det derfor i hovedsak to ting det må jobbes for. Det ene er bar-net, det andre er systemet dette barnet lever i.

Hva barn opplever i barndommen vil speile nasjonen når de blir voksne. Den mest sårbare – og den viktigste – ressurs for å skape en fremtidig levedyktig stat er barnet. Denne ressursen må vi investere i. For fremtiden.


Maria hoppet og svingte rundt av glede. Til byen, det var moro. Det var ikke så ofte hun

fikk være med ned dit. Maria likte å se på alle menneskene der, det myldret jo av folk i hovedgata, El Prado.

– Kan jeg ikke få lov til å ta på meg de fine røde skoene mine?Maria hadde lyst til å pynte seg, slik de fleste jenter på fem år har når de skal til byen med mor. Men mor var urokkelig. – Se å få på deg det jeg har gitt beskjed om, og det litt kjapt! Vi har ikke hele dagen på oss.

Mor virket sint. Hun dro henne med seg. Nedover gata, gjennom folkemas-sen som også forsøkte å komme seg inn på de overlessede bussene som skulle fra El Alto ned til byen La Paz, Bolivia. Mor holdt hard og bestemt i hånda til Maria. Det gjorde vondt.

EN SKINNENDE FUGL Det var fullt på bussen. Maria så opp på de høye menneskene rundt seg og kikket på en dame som sto med ryggen mot henne. Hun hadde rød, fin genser på seg og flettene var lange. Helt ned på rumpa rakk de. Det var sydd noen små fugler på det bølgende skjørtet, og vingene var belagt med glitrende silkestoff i forskjellige farger.– Jeg har lyst til å være en slik skin-nende fugl som kan være fri og fly over himmelen, tenkte Maria, og sto i

Illustrasjonsfoto: Oddvar Paulsen


Historien om Maria

– Maria. Mariaaa! Det var mor som ropte. Hun hadde høy og sint

stemme. – Vi skal til byen, ta på deg de varme skoene og jakka di.

Tekst: Gro J. Kiledal

egne dagdrømmer. Det var tydelig at hun hadde sagt disse tankene høyt, for plutselig hørte hun moras stemme. – Slutt å tulle. Ingen kan bli en fugl, og i hvert fall ikke en vakker en. Bare se på deg selv! Mor ristet på hodet.

Maria så inn i damas øyne, de var snille og varme. Mor klemte hardt i hånda. Det gjorde skikkelig vondt.

BENKEN Maria og mor kjempet seg av bussen nede i La Paz. Maria var på gråten. Det var så vondt i hånda. Men hun ville ikke gråte. Hun kjempet og svelget. Gikk og gikk, så fort de små beina kunne bære henne. Mor halte og dro. Plutselig stoppet mor opp ved en benk. – Sitt her og vent på meg. Ikke gå noe sted, var beskjeden.Så var hun borte.

Maria satte seg ned. I begynnelsen var det gøy. Det var så mange folk å se på. Voksne og barn. Gateselgere, kontorfolk og skopussere.

Tiden gikk og gikk. Maria ble sulten, men hun turte ikke gå fra benken for å lete etter mat. Mamma hadde jo sagt at hun skulle sitte her og vente på hen-ne, og Maria var vant til å være sulten. Det var ikke alltid de hadde mat.

Maria tenkte på kvelden før. Far hadde

kommet hjem full. Mor hadde kjeftet og grått. De hadde ropt til hverandre med sinte stemmer. Hun skjønte at far hadde mistet jobben. Lillesøster og lille-bror hadde alt lagt seg i senga som hele familien delte. Maria krøp oppi til dem, og sang for dem så det vonde skulle gå vekk.

Det ble mørkt. Maria satt på benken og var redd. Hva skulle hun gjøre? Hun sang og sang, men i kveld hjalp det ikke. Det vonde forsvant ikke, og hun sovnet ikke. Hun kunne ikke veien hjem. Det ble veldig kaldt. Mamma måtte komme. Hun hadde jo sagt det. Hun begynte å rope, men ingen mamma kom.

Den natta ble Maria ei gatejente.

KOM INN I VARMEN Heldigvis fant «englene» fra Alalay den lille jenta som bodde alene på gata. Da jeg traff Maria for en tid tilbake, bodde hun i en av barnelandsbyene hos Alalay. Maria vet ikke hvor lenge hun bodde på gata. Det var mange kalde netter og mye vondt. Ofte var hun sulten.

Hos Alalay fikk Maria en ny start. Et nytt hjem, et lunt herberge. Trygge voksne som ga kjærlighet, drøssevis av kjærlighet.

I dag blomstrer Maria. Og sparer til langt hår. Hun vil ha fletter. Lange

fletter som rekker helt ned til rumpa. Fremdeles lurer hun på hva som skjed-de den natta for lenge siden. Ble mora påkjørt, eller forlot hun femåringen sin med viten og vilje? Det siste er for vondt å tenke på. Maria tenker på småsøsknene sine. Ble de også forlatt, eller fikk de bo hjemme? Maria vet rett og slett ikke.

Ofte spør hun de ansatte som drar ut på gata om de kan lete etter søs-knene hennes. Og når nye gatebarn kommer til barnelandsbyen, er hun en av de første til å spørre om de har møtt hennes lillebror eller lillesøster der ute.

Det Maria vet er at hun nå er et ønsket barn. At ingen vil forlate henne. At de er glad i henne her i Alalay. Hun vet at hun skal få en fin fremtid. Alle rundt henne forteller henne det. Og innimellom drømmer hun om å bli en skinnende fri fugl som svever høyt på himmelen.


Det er flybensin i flaskene til disse unge guttene. Sniffing av bensin gjør at de glemmer det vonde de opplever – en liten stund. Men det finnes håp.


Men det har begynt å prikke i fin-grene i det siste. Hendene føles visne. Han er blitt så trøtt. Klarer

ikke lenger å løpe vekk når politiet kommer og slår ham våken om natta med batongene. Klarer heller ikke si nei når de ber ham gjøre ”det”, mot å la ham være i fred. Det er så ekkelt. Orker ikke tenke. Ikke på ”det”. Heller ikke på mamma som er borte for alltid. Eller pappa som bare forsvant. Ingen skjøn-ner noen ting. Har så vondt i huet. Livet er jo bare noe dritt. Så han løfter flaska opp mot nesa og smiler til fotografen. Tar et dypt åndedrag. Og verden smiler tilbake. En liten stund til.

Flybensin og marihuana. Det er flukten fra en vanskelig hverdag for gatebarna i Uganda. Her råder den sterkestes rett. De minste barna finner fort ut at de bare har å gjøre som de store guttene sier. Eller politiet. Kan du selge kroppen din til en politimann for å slippe å bli banket opp, så gjør du gjerne det.

Nummenhet i lemmene. Vrangforestillinger. Hukommelsestap.

Hodepine. Panikkangst. Disse sympto-mene kan man se på mange gatebarn

(U)lykkens rus

Han ser lykkelig ut. Står sammen med kompisene sine og sniffer flybensin.

Tøff i trynet. Usårbar. Han er en gatas gutt. Og stolt av det.

Tekst og foto: Eseza MulyagonjaOversatt og bearbeidet av: Kirsten Falch

her. De utvikler gradvis en ekstremt anti-sosial adferd. Jenter helt ned i 7-årsalderen ender opp som prostitu-erte. Det er et svært hardt liv, og ikke lett å hjelpe disse sterkt skadede barna tilbake til et normalt liv. Men noen gir dem heldigvis hjelp, omsorg og kjærlighet.

Lydia var en av dem som fikk hjelp. Hun var fem år da hun ble plukket opp av en sosialarbeider og tatt med til CRO (Child Restoration Outreach), som job-ber med å hjelpe gatebarn. Målet er å få dem til å slutte med rus, begynne på skolen igjen, bli gjenforent med fami-lien sin eller få en god fosterfamilie.

Lydias mor var død, faren hadde stuk-ket av med en annen kvinne og store-søsteren klarte ikke ta vare på henne alene.

Den lille jenta var overlatt til seg selv, og levde et liv i sorg og ufattelig fattigdom. – Jeg husker godt den dagen de fant meg, forteller Lydia.

– Venninna mi hadde stjålet den maten jeg hadde klart å få tak i. Jeg

gråt og gråt, var veldig sulten og følte meg totalt fortapt. Heldigvis fant folkene fra CRO meg. De gav meg mat og brydde seg om meg.

I dag er Lydia blitt en vakker tenåring med et liv fullt av muligheter foran seg. Hun fikk hjelp i tide.– Jeg har så lyst til å gå i fin kjole, bo i et hus og kjøre bil. Da må jeg fortsette skolen så jeg kan få meg en jobb et-terpå, sier den unge jenta med et stort smil om munnen.

Kampala

Mbale

Uganda


Sårbare og risikoutsatte barn. Hver gang vi er på reise

møter vi dem. De er hjemløse, foreldreløse, forlatte,

ensomme, voldsutsatt. De er barn som lever hudløst.

Barn med sterke blikk som etser seg inn i hukommelsen

for alltid.

Hvordan forteller vi deres historie til dere givere?

Og samtidig: Hvordan kan vi beskytte disse barna vi

blir så sterkt berørt av? Vi fanger inn små glimt av livet

deres via ei kameralinse eller ei notatblokk. Vi vil

rapportere, dele, fortelle til dere som leser dette.

Samtidig ønsker og plikter vi å beskytte dem og

verne dem.

Derfor er tekstene til bildeserien på de neste sidene

oppdiktede, men inspirert av sanne historier om barn vi

har møtt i vårt arbeid. Barna som er avbildet kan dermed

ikke knyttes direkte til innholdet i tekstene, men hvert

eneste ett av dem har vi likevel på en måte møtt – i alle

deres sterke og mangfoldige livsfortellinger. >>>>

Historier om sårbarhet

Tekst: Kirsten Falch og Siri L. Thorkildsen

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 4 2012 11

Her bor vi. I en steinørken. Stein på stein. Gate på gate. Natt etter natt. Jeg er ti år. Lillebroren min er sju år og lillesøsteren min seks. Jeg er stor. Stor nok til å ta vare på dem. Vi må gå rundt om natta, for ellers kommer politiet eller de store guttene og tar oss. Hvor mamma og pappa er? De er

hjemme. Jeg vil ikke hjem. Mamma drikker hele tiden, og pappa bare slår. Han truer med å drepe mamma. Jeg vet ikke om han allerede har gjort det. Jeg er i hvert fall stor nok til å ta vare på dem nå. Så derfor gjør jeg det. De er jo for små selv.

Storesøster.

Illustrasjonsfoto: Gro J. Kiledal

TEMA | RISIKOUTSATTE BARN


I dag kan jeg smile. Jeg tror det er over. Har ikke trengt å gjemme meg i skogen på lenge. Husker du det, pappa? Du var så annerledes før.

Fikk så rare øyne, og mamma ble redd. Jeg også. Jeg likte ikke at du klemte meg da, det luktet så vondt av munnen din. Plutselig kunne du klype meg i armen, og så skrek du høyt og slo mamma. Da måtte vi rømme. Mamma sa du var full. At du drakk opp alle pengene våre. Jeg visste ikke at penger kunne drikkes, jeg. De er jo helt tørre og harde, jo.Nå sitter jeg ikke lenger i skogen lenger. Jeg har funnet en busk som er litt nærmere. Så kan jeg se når du kommer hjem. Jeg tror ikke du har drukket noen penger i dag, pappa. Ikke i dag, og ikke på lenge. Jeg kan se det på øynene dine når de møter mine.I dag kan jeg smile.

I dag kan jeg smile.

Illustrasjonsfoto: Strømm

estiftelsen


Jeg var 14 da det skjedde. Da de tok meg over grensa. Vekk fra familien min, selv om jeg ikke ville det. «Det er ingen vei ut», sa de. «Du skal jobbe her – dag og natt». Jeg trodde ikke på dem. Ville ikke tro på dem. Jeg nektet, men de slo meg bare. Jeg skalv. Skalv på mitt første møte med den voksne mannen som kledde av meg. Bak forhenget. «Hvis du får mange kunder, vil det gå bra med deg», sa de andre jentene. «Hvis ikke, vil de torturere deg». Så derfor lever jeg som prostituert. Jeg var 14. Nå er jeg ikke liten jente lenger. De hadde rett. Det er visst ingen vei ut.

Ingen vei ut.

TEMA | RISIKOUTSATTE BARN

Illustrasjonsfoto: Oddvar Paulsen


Er den ikke søt? Dette er hundevalpen min. Den heter Rufsen. Jeg tenker på den hele tiden, vil kose med den, leke med den. I dag regnet det, så den ble litt våt. Det ble jeg også. Da fryser jeg veldig, for det blåser så fælt her. Men når Rufsen er i armene mine, glemmer jeg at jeg fryser. Den er bestevennen min. Men nå er vi litt sultne, begge to. Mamma hadde med den

gode kjærligheten til meg! Hun sa det fikk bli kveldsmaten min for i dag. Jeg får kjærlighet til kveldsmat nesten hver dag, jeg! Men hun glemte visst Rufsen. Han er veldig sulten, og piper så fælt. Vi kunne ikke komme hjem i kveld, sa hun, for hun måtte jobbe. Når mamma er på jobb, må vi ut, Rufsen og jeg, for da kommer det menner hjem til henne og jobber sammen med henne. Kanskje du får litt å spise i morra tidlig, Rufsen? Da har sikkert mamma fått penger igjen.

Rufsen og jeg.

Illustrasjonsfoto: Gro J. Kiledal


Se på meg! Jeg er helt meg selv. Et helt lite menneske. Jeg vil leke med hjulet mitt. Løpe av sted og le sammen med de andre barna. Tegne og fargelegge, henge opp-ned i trærne og ha det gøy! Men de andre barna tør ikke leke med meg. De sier jeg har en ond ånd i blodet mitt, for det har de hørt. Blodet mitt er vel ikke farlig, vel? Men de andre sier det er det, for de roper og skriker og blir sint på meg hvis jeg slår meg og begynner å blø. Og jeg får ikke leke sammen med dem. De sier det er mammas skyld. At hun også har en ond ånd som jeg fikk da jeg ble født. Men mamma er jo bare forkjølet hele tiden, hun. Det er derfor hun er syk. Jeg er også bare forkjøla. Pappa er lastebilsjåfør, så han ser jeg ikke så ofte. Han har ikke kommet hjem siden mamma ble syk. Ser du meg? Ser du?

Se meg!


TEMA | RISIKOUTSATTE BARNIllustrasjonsfoto: Ø

ystein Venås Sørensen

Jeg hviler i armene dine. Du synger meg stille sanger. Hvisker gode ord i ørene mine. Holder rundt meg og lytter til meg. Jeg kjenner hjertet ditt banke. Men bare om dagen. Alt dette gode er bare om dagen. Om nat-ten må jeg tilbake. Til mamma i fengselet. Til mørket, ropene og skrikene. Bak murene igjen. Der hviler jeg aldri. Natten er full av uro. Jeg må holde for ørene mine nesten hele tiden, og blir så trøtt, så trøtt. Når morgenen kommer, får jeg komme hit. Her får jeg gå på skolen. Men av og til blir jeg så søvnig. Da kan jeg sove litt på gulvet sammen med de andre fengselsbarna. Men aller best liker jeg meg her hos deg. I et trygt fang.

Et trygt fang.


Illustrasjonsfoto: Egil Mongstad


De vokser opp i slummen i Dhaka, Bangladesh. Et av de fat-tigste, farligste områdene du kan ferdes i. Blant søppelhauger, råtten lukt og bebyggelse bestående av enkle planker, ryesek-ker og pressenninger finner vi dem. Barna. De suger til seg kunnskap som om de var svamper lagt i vann.

- One… two… Three… Four… Five… kommer det unisont fra barna.Glede og kunnskap hånd i hånd. En lærer som viser vei og motiverer. Snart kan de begynne på vanlig skole. Førskolekonseptet har vist seg å være både populært og nødvendig i disse områdene.

Livets skole

Omgitt av søppel, papphus, kriminalitet og åpen kloakk finner vi dem. Disse barna går virkelig på livets skole.

Tekst og foto: Siri L. Thorkildsen

EN ANNEN VEI – Vi begynte med dette for å nå de fattigste av de fattige, forteller den engasjerte læreren Shamima Nasrin.

– Hva gjør man når mamma og pappa må ta flere jobber for å klare å brødfø familien? Når de må jobbe fra tidlig om morgen til sent om kveld, og i tillegg reise i mange timer for å komme seg til og fra jobb? Når de, til tross for all jobbingen, ikke har råd til å sende barnet på skole, og barnet må holde seg hjemme hver eneste dag. Der farer truer – kidnapping, voldtekt, brann og ulykker – og utviklingen stopper opp?

Når barna fra slummen begynte på vanlig skole, lå de langt etter i utviklingen enn de som ikke var derfra. 7 av 10 barn fra slummen sluttet før de nådde tredje klasse. Foreldrene i disse områdene har som regel ikke mulighet til å følge opp barna sine.

Når barna begynte på vanlig skole, så lærerne at de ikke hadde lært å leke og samarbeide med andre. Kunnskap om hygiene var fraværende. De kunne heller ikke lese og skrive, og barnerim og sanger var totalt ukjent for dem.

Barna får en bedre start på livet i slumskolen, og interesserte og vitebegjærlige barn følger ivrig med på lærer Shamimas rim og regler.


– Foreldrene i disse områdene har som regel ikke mulighet til å lære barna noe. På grunn av fattigdom ser de nesten ikke barna sine. Dermed får ikke ungene den oppfølgingen, trygg-heten og oppveksten de bør ha, og mange dropper ut av sko-len. Veien til et liv på gata og ekstrem fattigdom kan dermed være kort, sier Aminul Islam. Han er koordinator for førskoleprosjektet i Bangladesh.

Barn mellom fem og seks år får nå tilbud om å gå ett år på skolen, to timer hver dag. I alt 25 skoler i Dhaka sørger for at barn får en bedre start på livet. Her lærer de alt de trenger å kunne før de begynner i første klasse. De har også en lærer som motiverer dem til å være nysgjerrige og vite-begjærlige.

FØRSTE KLASSE Til neste år begynner skolen for denne klassen, og det jobbes hardt for å sørge for at familiene sen-der ungene til skolen.– Vi jobber mye med en holdningsendring hos foreldrene, og får dem til å forstå hvorfor det er viktig å sende ungene på skole. I tillegg sørger vi for at noen av de som ikke har råd til skolegang, får stipender, sier Islam.

Lærer Shamima Nasrin er tydelig stolt av ungene sine.– Det er utrolig inspirerende å se forandringen hos barna, smiler hun.– Hvis barna ikke møter opp, drar jeg og henter dem. Ingen av de elevene jeg har hatt har sluttet på grunnskolen, og det motiverer meg til å fortsette. Jeg vet at det nytter.

Livets skole, en reise til første klasse.

Dhaka

Bangladesh


Pappa døde i fjor, og Namakula har innsett at livet er mer enn lek for henne.

Ett år er gått. I dag skal hun få lønn for strevet. I ett år har hun spikket og spart på de småpengene hun fikk for små-jobbene. Hun fikk bli med i sparegruppen sammen med mamma. Fordelen med å spare sammen her, er at det også blir litt renter som hun nyter godt av.

Alle de 24 kvinnene, og den lille jenta, har spart sammen. Mange har tatt lån, og da må renter betales. Disse deler de på, og Namakula får også en liten del av potten. Når jeg spør hva hun ønsker seg, er svaret klart: Sko. Hun skal begynne på skolen neste år, og da trenger hun sko. Et smil er ikke å spore, livet er for tungt til det i dag. Men hun vil noe. Hun vil lære. Hun vil begynne på skolen til neste år.

SPARER OG LÅNER CIDE er en av Strømmestiftelsens partnere i Uganda, som setter i gang og lærer opp lokalbe-folkningen til spare- og lånegrupper. CIDE gjennomfører sitt arbeid ca. to timer utenfor Kampala, hovedstaden i Uganda.

Å spare til sine første sko

Liten, men likevel med klare mål i livet. Hun har spart i ett år. Gjort små

ærender for kvinnene i landsbyen. Hentet vann, hentet ved, hjulpet til

der hun trengs. Det er mye for en fireåring, men Namakula vil så gjerne.

Hun vil så gjerne gå på skole.

Tekst og foto: Nina Hillesund

Støtten fra givere går til ansatte som hjelper gruppen i gang, og hjelper dem til å gjennomføre sparingen på en trygg og sikker måte.

Kvinner, menn, ungdom og barn sparer sammen i grupper på 20-25 personer. Medlemmene møtes én dag i uka, og deler på ansvar og plikter. Innsparte midler lånes ut til medlemmene, som betaler renter til grupper. Dermed blir kapitalen høyere enn sparebeløpet.

De innsparte midlene fordeles tilbake til medlemmene etter ett år, som kan investere i en ku, betale skolepenger til barna, fikse huset sitt eller dekke andre behov.

Å SPARE TIL SKO Namakula fikk meg til å tenke på mine egne barn i Norge. Aldri har noen av dem spart til sko!

For en mamma til tre barn i Norge er kontrastene store. All overfloden vår endrer perspektivene våre, og vi mister gleden over å spare til noe viktig, tenker jeg. Mange av våre barn tar alt de har som en selvfølge, og trenger ikke spare til noe som foreldrene vil kjøpe likevel.

Men perspektivene og viljen – hva skjer med dem? Viljen til å jobbe for noe, strekke seg enda lengre for å få en bedre fremtid.

Namakula er et symbol på hvordan vi lengter etter kunnskap og hvordan fattigdom tvinger oss til å prioritere det viktigste av våre behov. Skole, kunnskap og en bedre fremtid er en realitet og selvfølge for noen, men for mange er det bare en lengsel.

UGANDA

Kampala

Uganda

< Namakula trenger nye og bedre sko, og det har hun spart til i ett år!> Ei sjenert, men målbevisst jente.



Hver dag blir ca 1.000 babyer hiv-smittet av mor.

2,5 millioner mennesker er tvunget inn i menneskehandel – Opptil 50 prosent er barn.

20 millioner babyer blir født med for lav fødselsvekt hvert år.

86 prosent av barn i 29 land har opplevd å få fysisk straff i hjemmet sitt.

Over halvparten av fødslene i verden skjer uten profesjonelt helsepersonell.

Mellom 500 millioner og 1,5 milliarder barn har blitt utsatt for vold.

Mer enn 350.000 kvinner dør årlig under graviditeten eller fødselen.


7,6 millioner barn døde før de fylte fem år i 2010. Det tilsvarer en av syv barn. I 1970 var dette tallet 16,6 millioner.

Mer enn 200 millioner barn under fem år når ikke sitt kognitive utviklingspotensiale.

67 millioner barn går ikke på skole, det vil si én av seks barn. 53 prosent av disse er jenter.

Rundt 215 millioner gutter og jenter mellom 5-17 år er tvunget til å jobbe, 115 millioner av disse er i farlig arbeid.

3,4 millioner barn under 15 år lever med hiv.

153 millioner barn er foreldreløse.

En tredjedel av verdens barn lider av underernæring.

Kronisk underernæring tar livet av 1,1 millioner barn hvert år.

340.000 barn dør hvert år av akutt underernæring.

Tuberkulose dreper 130.000 barn hvert år.

Kilder: Unicefs “State of the world’s children report” 2012 og 2009, Leger Uten Grenser, Verdens Helseorganisasjon og Redd Barna.

Verdens barn i tall


BANGLADESH

Nå skal Kavlifondets samarbeid med Strømmestiftelsen gi jenter i Bangladesh mulighet til å bli sjef i eget liv: Over en treårsperiode skal 5.400 jenter delta i Strømmestiftelsens Shonglap-program, finansiert av Kavlifondet.

Her vil jentene i løpet av ett år få opplæring i lesing og skri-ving, helse, hygiene og ernæring. Og, ikke minst, det å sette grenser og bestemme over eget liv. Hvordan man beskytter seg mot å bli røvet og solgt til bordeller står også på timepla-nen.

VIDEREFØRING Utdanning av unge jenter er et viktig virke-middel i arbeidet for å beskytte jenter mot både trafficking og barneekteskap. Derfor har Strømmestiftelsen etablert Shon-glap. Takket være Operasjon Dagsverk i 2008, kunne Shon-glap-konseptet utvides betraktelig. Med Kavlifondets midler kan vi fortsette arbeidet i samme skala nord i Bangladesh.

92.041 jenter har siden starten i 2006 vært gjennom Shonglap-opplegget. Tallet på barnebruder har i løpet av denne tiden gått dramatisk ned. Flere og flere jen-ter som fullfører utdanningen, starter sin egen virksomhet og blir sjef i eget liv.

TUMPA KLARTE DET Hvert eneste år blir flere tusen jenter smuglet ut av Bangladesh og solgt til prostitusjon i India. Sexindustrien skyr ingen me-toder. For 14 år gamle Tumpa tok livet nesten slutt da hun

Kavlifondet gjør jenter til sjef i eget livTall fra UNICEF viser at 75 prosent av jentene i Bangladesh blir giftet bort som barnebrud.

Praksisen er forbudt, men lever fortsatt i beste velgående.

Tekst: Egil Mongstad Foto: Siri L. Thorkildsen

ble dopet og solgt til et bordell i India. Underveis klarte den modige unge jenta å rømme og ta seg hjem til landsbyen.

Tumpa ble senere elev i en Shonglap-klasse. – Jenter som har vært med på Shonglap vet godt hva de skal gjøre for å unngå trafficking, sier hun.

UTDANNING GJØR STOR FORSKJELL Kavlifondet er derfor med på å forandre menneskers liv. Det var Olav Kavli (1872-1958) som grunnla Kavli-konsernet.

Allerede som liten gutt viste Kavli anlegg for både å tjene penger og å spare. Han skjønte også tidlig at utdanning gjør hele forskjellen. 18 år gammel reiste han til Bergen og tok et kveldskurs på en handelskole. Kurset var nødvendig for å ta handelsbrevet, som den gang var obligatorisk for alle som ville drive handel.

KAVLIFONDET ER 50 ÅR Neste år fyller Kavli 120 år, og i år er det 50 år siden Kavlifondet ble stiftet. Olavs sønn, Knut Kavli, overtok bedriften etter sin far, men hadde selv ingen barn. Hans ønske var at Kavli skulle ha en langsiktig og sam-funnsengasjert eier. Derfor stiftet han Kavlifondet.

Knut Kavli bestemte også stiftelsens vedtekter, som slår fast at overskuddet fra driften av Kavli-konsernet skal fordeles til forskning, kultur og humanitære formål.

Utdanning og hjelp til selvhjelp er en fellesnevner for mange av prosjektene som mottar støtte fra Kavlifondet. Fremfor å stelle til en fest i anledning Kavlifondets 50-årsjubileum, ble det bestemt å støtte Strømmestiftelsens utdanningsprosjekt i Bangladesh.

Dhaka

Bangladesh


FAKTAKavlifondetMidlene Kavlifondet deler ut kommer fra overskuddet til Kavli-konsernet.

Hver gang du handler et produkt fra Kavli, Q-Meieriene eller Korni, er du med på å støtte forskning, kultur og humanitær virksomhet.

Knut Kavli stiftet Kavlifondet i 1962. Han bestemte at Kavlifondet skulle være en frem-tidsrettet eier for familiebedrif-ten, og at overskuddet fra driften skulle deles ut til gode formål.

I 2011 delte Kavlifondet ut 20,6 millioner kroner til de tre sat-singsområdene som er humani-tært arbeid, forskning og kultur.

Du kan følge Kavlifondets arbeid på www.kavlifondet.no eller Facebook.

FAKTAShonglapShonglap er en ettårig utdanning for jenter mellom 11 og 19 år som har gått glipp av skolen på grunn av fattigdom.

Jentene får opplæring i lesing og skriving, helse, hygiene og ernæ-ring, sette grenser og bestemme over eget liv.

Målet er å gjøre jentene stolte og selvstendige, gi dem kunnskap om egne rettigheter og mulighe-ten til å tjene egne penger. Slik kan de unngå for tidlig ekteskap, tvangsprostitusjon, overgrep og utnytting.


I 2011 utfordret ut-viklingsminister Erik Solheim den norske offentlighet: Han ønsket større fokus på religionens rolle i bistands- og utviklingsdebatten. Sol-heim etterlyste også en større forståelse av religionens rolle. «Religionens rolle i bistand og utvikling» er en respons på Solheims utfordring.

Tidligere har bistandspolitikken forholdt seg til at god samfunnsut-vikling skulle gjøres på sekulære prem-isser. Norsk utviklingshjelp skulle være verdinøytral. Det har vært en forutset-ning de siste femti årene.

– Det har gått opp for stadig flere i Vesten at vi kan ikke forstå den verden

vi lever i uten å ha med den religiøse dimensjonen, sier Asle Jøssang, en av redaktørene av boken. Jøssang er også medlem i Strømmestiftelsens styre. Boka har han redigert sammen med Arne Olav Øyhus, professor ved Utviklings-studiet på Universitetet i Agder. Øyhus er med i Strømme-stiftelsens råd.Boka er gitt ut på Portal Forlag AS.

STORT&SMÅTT

STRØMME BUSINESS PARTNER

Ønsker du å gjøre en forskjell?Ønsker du at din bedrift skal ta et ansvar?

Les mer på strommestiftelsen.no/csr

Lar du deg engasjere?

TA KONTAKT ALLEREDE I DAG PÅ TLF. 03002.

Bjørn Stian Hellgren (bildet) er ansatt som ny leder i Strømme Mikro-finans AS. Hellgren er utdannet sivil-økonom og har de siste fem årene arbeidet som Business Developer i selskapet Morningstar i Oslo.- Jeg gleder meg til å ta fatt på jobben som leder av Strømmestiftelsens mikro-finansarbeid. Jeg har tro på mikrofinans

som et verktøy i bekjempelsen av fattigdom, og jeg ser frem til å arbeide med dyktige mennesker her i Norge og, ikke minst, i sør.

I tillegg har jeg alltid hatt et ønske om å bruke utdanningen og evnene mine til å bidra til å utjevne forskjeller i verden, sier Hellgren.

13. oktober var verdens brøddag. Det kunne man lett lukte i Markens i Kristiansand.

For første gang var de fleste av Kvadraturens bakere samlet for å markere verdens brøddag i Kristiansand. – Altfor mange barn i verden legger seg sultne om kvelden. Derfor gikk vi sammen om å selge hundrevis av rykende ferske brød til inntekt for verdens utsatte barn, sa initiativtaker og innehaver av Drømmeplassen, Åkki Lidi.

Hun håper at dette kan bli starten på et årlig arrangement i Kristiansand, der bakere i byen kan sette fokus på noe så viktig som barn i fattigdom.

Overskuddet av brødsalget gikk direkte til Strømmestiftelsens arbeid blant barn i den tredje verden. – Vi synes det var fantastisk at bakerne selv tok dette initiativ-et, og er takknemlige for at de valgte å samarbeide med oss. Pengene som kom inn vil være med å gi mange barn en bedre hverdag, sier Kristine Røed Rosseland fra Strømme-stiftelsen.

Bakerne som deltok under årets brøddag var Lille Bageri, Dampbageriet, Geheb, Torgrim Hansen, Drømmeplassen og Søren Kristensens Bakeri.

Ny leder i Strømme Mikrofinans AS

Det er «deig» det kommer an på

Religion og bistand


Bistandsbudsjettet blir på 30,2 milliarder kroner neste år. Det foreslås mer penger til utdanning av barn i katastrofeområder, barne- og mødrehelse, klima og skog, matsikkerhet og ren energi.

Bistandsbudsjettet økes dermed med 2,4 milliarder kroner i forhold til årets budsjett. Totalt vil det da ligge på 30,2 mil-liarder kroner. Under den rødgrønne regjeringen har den offentlige bistanden økt fra 15 milliarder i 2004 til over 30 milliarder neste år, skriver Bistandsaktuelt.

– Det er gledelig at bistandsbudsjettet holder seg på én prosent av BNI, sier generalsekretær i Strømmestiftelsen, Øyvind Aadland (bildet). – For oss som er opptatt av samspillet mellom sivilt samfunn og stat-til-stat bistand er det positivt at regjeringen fortsatt vil satse på sivilt samfunn som en viktig aktør i bistandsarbeidet.

Samtidig er det et stort behov for å styrke sivilt samfunn og frivillige organisasjoners arbeid og rammevilkår i bistan-den. Den prosentvise økningen er i realiteten litt større for de multilaterale støttekanalene – enn hva den reelt er for sivilt samfunn.

– Regjeringens fokus på utdanning er positiv og økningen

- Gledelig bistandsbudsjetti budsjettet på 75 millioner er et viktig signal. Utdanning er et av kjerneområdene til Strømmestiftelsen, og vi har flere ganger etterlyst en økt satsing på dette. Samtidig mener vi at innsatsen er for liten i forhold til behovet. Utdanning er nøkkelen til å nå flere av FNs tusenårsmål, sier Aadland.

Regjeringen sender et dårlig signal når de vil redusere bevilg-ningene til Fredskorpset med over 16 prosent. Vi er samtidig positive til en økning i GAP-midler.

Regjeringens satsing på skog og fornybar energi er frem-deles budsjettets vinner. Det bør være en forutsetning at innsatsen her fører til økt utvikling av lokalsamfunn, samtidig som det sikrer god klimapolitikk og skogforvaltning. Vi vil hevde at det må settes større fokus på menneskene som lever i disse skogsområdene.

Norske folks kunnskap om bistand er liten, og behovet for økt kunnskap om dette temaet er viktig. I årets budsjett velger regjeringen likevel å ikke øke bevilgningene til informasjons-arbeid i Norge. Kunnskapsplattformen om norsk bistand har gjort det mulig å bruke så stor del av skattepengene på dette.– Mister vi denne kunnskapen, kan vi glemme én prosents-BNI-målsettingen i fremtiden, sier Aadland.

1. november jobbet tusenvis av elever på ungdomsskoler og videregående skoler for Strømmestiftelsens arbeid med kasteløse (daliter) i Nepal.

Operasjon Dagsverk er elevenes egen solidaritetsaksjon, og i år skal aksjonen gi 25.000 dalit-ungdommer en ettårig utdanning som gir dem:– kunnskap om egne rettigheter og mot til å sette grenser.– lese- og skriveferdigheter.– yrkesopplæring så de kan tjene egne penger.– verktøy til å organisere seg og påvirke politikere og media.

Daliter – kasteløse i Nepal – er utestengte i eget land og glemt av verden utenfor. De blir behandlet som verdiløse og blir sett på som ”urene” av sitt eget folk. Mange ender opp som slavearbeidere på teppeveverier eller indiske bordeller. Svært få kan lese og skrive.De fleste daliter lever i bunnløs fattigdom og ser ingen vei ut av uføret ettersom samfunnet og kastesystemet holder dem nede. De er rett og slett dømt til et liv i fattigdom og som utstøtte, før de i det hele tatt er født.– Gjennom OD-prosjektet skal kastesystemet få seg en real

Ungdom vil kast(e) systemet

knekk, sier kommunikasjonssjef i Strømmestiftelsen, Kristine Storesletten Sødal.

Vi takker landets ungdom for en flott innsats og for alt engasjementet som har blitt vist for dalitene!

De fleste mennesker trenger bare litt starthjelp.

I Strømmestiftelsen hjelper vi folk i gang. Vi får mennesker i gang med arbeid som dermed sikrer familien stabil inntekt. Barna får flere måltider om dagen og de får muligheten til å gå på skole. Å trygge fremtiden og gi muligheter.

Men alle må gjøre jobben selv. Vi kaller det Hjelp til Selvhjelp.

For mer informasjon om arbeidet, gå til www.strommestiftelsen.no

Vi takker alle våre samarbeidspartnere og støttespillere for all support til vårt arbeid.

Samtidig som vi ønsker en God Jul og et Godt Nytt År, håper vi på et godt samarbeid også i året som kommer.


11-åringen får låne mobiltelefonen min når jeg kommer for å hilse på ham. Det er et helt år siden vi så hverandre sist. Han finner raskt fram til spillet Angry Birds, og for-svinner inn i sin egen verden. Som gutter flest, med andre ord. Det er godt å se.

Vi må likevel bli enige om å legge bort mobilen en stund, og jeg lover at han kan få låne den igjen etterpå og spille videre. Men først må han fortelle hvordan han har hatt det siden forrige gang vi møttes?

BESTEVENNER Etter at Victor ble forlatt av familien sin, ble han gatebarn. Siden har han ikke hørt noe fra dem. Nå har han bodd i landsbyen i snart fire år, og falt til ro hos Alalay. Han har det godt. Men Victor vil ikke snakke noe mer om familien sin.– Her har jeg det fint, sier han bare, og så begynner han å prate om Oliver.

I huset til Victor har det nemlig kommet en ny gutt som heter Oliver. Han og Victor har blitt bestevenner. – Vi liker å spille fotball begge to, og så er det så fint å ha en bestevenn som man kan snakke med når vi lager mat. I helgene er det vårt hus som skal lage middag, og da hjelper vi hverandre. I dag har vi laget grønnsakssuppe sammen.

- Er det rart jeg er glad?

Som gutter flest

Shirley, som bodde på gata før hun kom til Alalay, forteller at hun har det fint i landsbyen. Nå har hun bodd her i syv år, og nylig flyttet hun over til de litt eldre jentenes hus. – Nå er det ingen smårollinger som kommer og roter i ting-ene mine! I huset jeg bor i nå, lærer jeg å lage mat, og så har jeg lært å sy litt. Det er gøy å lære nye ting, sier Shirley.– Ellers har vi vært veldig opptatt i det siste med å øve. Vi har satt opp musikalen Hotell de tusen stjerner, forteller Shirley.

SOLOSANG Tekstforfatter og komponist Tore Thomassen skrev musikalen om Alalay og gatebarna i Bolivia for mange år siden. Flere norske kor har fremført musikalen opp gjen-nom årene. For kort tid siden ble den oversatt til spansk av det tidligere gatebarnet Silvia Cruz, som var utvekslings-student gjennom Strømmestiftelsen i 2010-2011. Da hun kom tilbake til Alalay etter oppholdet i Norge, ville hun sette opp musikalen med de barna som selv har opplevd å bo på gata. Shirley fikk synge solo, var med i koret og danset.– Vi øvde mye, og det var kjempegøy. Det kom mange og så på oss, og så klappet de lenge etterpå. Jeg var ikke noe nervøs, for vi hadde øvd så mye.

Favorittmaten min er kylling, kylling og kylling, smiler Victor.

– Det skal mye suppe til for å mette alle de 80 barna i barnelandsbyen. Vi lager maten i store gryter, sier Victor. Snart skal jeg opp og hjelpe til med å vaske kjøkkenet og grytene. Da er det fint at Oliver er der.

BYTTET SKOLE Alle barna i landsbyen byttet skole i år. Mange foreldre på den gamle skolen likte ikke at deres barn skulle gå i klasse med gatebarn, og til slutt valgte derfor Alalay å flytte alle barna over til en ny skole. Der sier Victor at det er mye hyggeligere.– Foreldrene på den nye skolen sier ikke stygge ting til oss. Vi er bare 18 elever i klassen, så det er roligere enn på den gamle skolen også, sier Victor.

Ellers har Victor knekt en fortann siden sist. – Det skjedde når jeg skulle vaske gulvet etter at vi hadde vært i bakeriet og bakt boller. Jeg skled og falt, og så knakk jeg tanna. Det var vondt med en gang, men nå går det bra. Jeg har ikke lyst til å gå til tannlegen, men de voksne sier at jeg må gjøre det. – Er vi ikke snart ferdig? Victor ser på meg med store, brune øyne. – Jeg har så lyst til å spille videre. Vær så snill?

– Sangen min handler om at alt blir bedre i morgen: At jeg skal få ta på nye klær, at jeg får mat hver dag, og at det er trygt her hos Alalay. I morgen, ja, også i mor-gen får jeg være her. Er det rart at jeg er glad? Og det er jeg jo, jeg er veldig glad for å være her, sier hun.

ET VANSKELIG ÅR Det siste året har imidlertid vært vanskelig for Shirley.– For en stund siden begynte faren min å komme hit til landsbyen. Han sa at han hadde forandret seg, og at han ville at broren min og jeg skulle flytte hjem igjen. Det synes jeg var vanskelig, for jeg har det så bra her. Jeg hadde ikke lyst til å flytte.

For et halvt år siden sluttet plutselig faren å komme til Alalay.– De voksne sier at han begynte å drikke igjen. Det var nok for vanskelig å være edru og ta ansvar, forteller Shirley, som er glad for at hun kan fortsette å være hos Alalay.– I morgen, ja, i morgen, får jeg også være her! Er det rart at jeg er glad?

Tekst: Gro J. Kiledal og Siri L. ThorkildsenFoto: Oddvar Paulsen

BOLIVIA


Hjertevennen Shirley er blitt 11 år, og hverdagene flyr av gårde for den aktive og blide jenta.

Victor har fått en ny bestevenn siden sist vi traff ham, knekt en tann og blitt bitt av Angry Birds-basillen.

Fire steg til frihet

1. På gata. Ute blant gatebarna deler Alalay ut mat, varme klær og gir annen hjelp og omsorg.2. Mottakssenteret. Her lærer barna å leve sammen med andre, ta vare på seg selv og slutte med dop, stjeling og slåssing. 3. Barnelandsbyen. Barnas hjem. Her bor de sammen med sine «søsken», lærer å stelle hjemme og får skolegang.4. Ut i skole og jobb. Ungdommene får yrkesopplæring og arbeidserfaring. Nå skal de ut og ta ansvar for eget liv, men får fortsatt oppfølging fra Alalay.

I over 20 år har Strømmestiftelsens partner Alalay gitt gatebarn i Bolivia fremtid og håp. Gjennom en fire-trinns pedagogisk modell får gatebarna en mulighet til å leve et verdig liv. Barna får en trygg oppvekst og forberedes til et selvstendig liv som voksne.

På gata

Mottaks- senteret

Barne- landsbyen

Ut i skole og jobb

Fadderwww.fadder.no

BLI FADDER I DAG!


– til alle våre givere, samarbeidspartnere og ansatte som gjør det mulig å fortsette arbeidet for en verden uten fattigdom!

- et tilbakeblikkVårt arbeid Takk!

SLIK BRUKER VI PENGENE

Administrasjon4,3%

Formål84,1%

Innsamling11,6%

Vi hjalp vi 628.351 personer gjennom mikrofinans og utdanning i 2011.Det tilsvarer Oslos og Nittedals befolkning til sammen.

Strømmestiftelsen støttet 163 prosjekter og jobbet gjennom 114 partnere i 2011.

Strømmestiftelsen har 14.935 faste givere.Vi har 47 næringslivspartnere og 39 samarbeidsskoler.

– Visste du at

– Visste du at

– Visste du at


Møt oss på nettOver 45.000 besøkte våre nettsider, www.strommestiftelsen.no, i fjor.

Besøk oss gjerne du også!

PERU

MALI NIGER

BURKINA FASOSØR-SUDAN

KENYA

TANZANIA

UGANDASRI LANKA

NEPAL

BANGLADESH

BOLIVIA

Her jobber vi i 2012

Strømmestiftelsens styre 2011Svein Ove Faksvåg – styreformannKarianne Toppe AngelskårAsle JøssangInge LønningOlaf GundersenTrond RandøyAnna MinjGunvor K. Andresen (vara)Hege Wallevik (vara)Anja Elise Ø. Husebø

Strømmestiftelsens råd 2011Kurt Mosvold – rådslederHanne Grete Brommeland LarsenAnsgar GabrielsenArne Olav ØyhusDagrun EriksenOve Gusevik (fram til februar 2011)Eli Beate W. HillesundDag NordbøElbjørg DahlSnorre KjesbuHilde StrømmeGunnleik SeierstadJan Oddvar SkislandRannveig Rivedal NilsenKnut Vollebæk

ValgkomiteenKurt MosvoldAnsgar GabrielsenHilde M. Sæbø Fjeldstad

Ønsker du å vite mer? Vi sender deg gjerne vår engelskspråklige årsrapport for 2011. Ring oss på 03002.

Offentlig støtte 50 046 903

Enkeltgaver 7 678 453

Faste givere 37 148 592

Skoler/artister/events 3 482 063

Andre organisasjoner 10 735 996

Testamentariske gaver 1 713 270

Næringsliv 9 089 170

Nødhjelp 1 143 670

Gaver og tilskudd


Ja – me er like – me lever på same planet. Ja – me er avhengige av einannan.For morgondagen er det ingen av oss som kjenner. Tekst & foto: Egil Mongstad


Ekstremt mange mennesker lever i ekstrem fattigdom. For de fleste av oss nordmenn, vi som bor og lever i vedens rikeste land, representerer ikke seks kronestykker den helt store verdi-en. Slik er ikke virkeligheten for millioner av andre, andre steder i verden. For verdens fattigste er ikke bare disse seks kronene livsnødvendige. De betegner også deres livssituasjon og er den daglige summen mange må klare seg på hver dag. Noen av dem må overleve på langt mindre. Seks kroner utgjør så vidt en kvart melkesjokolade. Dette er den harde realiteten for verdens ekstremt fattige. I følge FN finnes det over en milliard av dem.

FNs tusenårsmål, vedtatt på tusenårstoppmøtet i 2000, står i sterk kontrast til antall fattige mennesker verden over. På topp-møtet ble det entydig slått fast at ekstrem fattigdom og sult skulle utryddes innen 2015. Samtlige nasjoner i FN stilte seg bak dette. Tre år før tidsfristens utløp syntes flere av delmålene urealistiske å nå. Det er leit for FN, men langt tristere for de hun-drevis av millioner som hadde håpet på noe bedre.

Likevel er ikke alt dystert. FNs enhetlige fokus på fattigdoms-bekjempelse, og evnen til å drømme stort, har resultert i frem-skritt. Tusenårsmålene har løftet frem utviklingspolitikk på den internasjonale arenaen og skapt grobunn for forandring. Denne forandringen kan allerede vise til en utvikling som er positiv. Et av delmålene i FNs tusenårserklæring, halvering av den ekstre-me fattigdommen i verden, synes allerede innen rekkevidde. Det gjør også enkelte av de andre målene, som tilgang til rent vann og likestilling mellom kjønnene i skoleverket. Prognosene er positive i så måte, men fattigdommen forsvinner dessverre ikke av den grunn. Selv om den ekstreme fattigdommen halv-eres, vil fremdeles nærmere en milliard mennesker falle inn under denne kategorien også etter 2015. Fire av fem ekstremt fattige vil leve i Afrika sør for Sahara og i Sør-Asia, der befolk-ningsveksten er stor og utfordringene mange. Behovet for en fremtidsrettet utviklingspolitikk strekker seg altså langt utover tusenårsmålene.

Strømmestiftelsen er en utviklingsorganisasjon som deler FNs mål om en verden uten fattigdom. Fokuset på menneskers uendelige verdi må aldri få gjemme seg bak tall og statistikk. Å strekke seg etter noe annet enn en fattigdomsfri verden oppleves umulig.

Utviklingspolitikk handler om langt mer enn ideelle organisa-sjoner som oss. Vårt bidrag er bare ett av mange som er

En verden uten fattigdom?

nødvendige for å løfte mennesker ut av fattigdom. Bistand kanaliseres gjennom ulike kanaler og på ulike måter. Vi tror dette er sunt. Å opprettholde og utvikle et fruktbart samspill mellom stat-til-stat, det multilaterale, næringsliv og sivilsam-funnet er en god strategi. Slik oppnår man ulike tilnærmings-måter, samtidig som en anerkjenner hverandres styrker. Å løfte i flokk er lettere enn å løfte alene. FNs internasjonale dag mot fattigdom minner oss om nettopp det.

Verdens fattige fortjener at land står bak sine forpliktelser. De fortjener at FNs mål om at giverland skal gi 0,7 % av sitt årlige BNP etterstrebes. Norge og fire andre land har tatt ut-fordringen, resten av verdens land lar vente på seg. Blant dem finner man Sveits, Canada, Tyskland og Australia. Dette er bare noen av verdens velrenommerte land som befinner seg langt unna målene de en gang forpliktet seg på. Slikt innbyr ikke til tillit hos verdens fattige. Det gjør heller ikke den delen av pengestrømmen som dessverre havner andre steder enn den var tenkt. Til tross for bedring og økt innsats, er Transparency Internationals årlige korrupsjonsindeks lite hyggelig lesning. Millioner av bistandskroner fyller allerede velfylte bankkontoer, mens den utsatte befolkningen lider. Slikt hindrer utvikling og konkrete resultater. Intensivering i arbeidet mot korrupsjon er et must. Å berike seg på andres fattigdom er umoralsk og forkastelig.

Verdens ekstremt fattige fortjener så mye bedre. De fortje-ner en ekstrem innsats mot deres ekstreme livssituasjon. Utviklingstrenden mot fattigdom er positiv, likevel kan ikke fattigdom bekjempes raskt nok. Derfor handler det ikke bare om FN og dens medlemsland, men også om rike mennesker på grasrotnivå som deg og meg. Seks kroner er lite for de fleste i Norge, men livsviktig for våre medmennesker i andre land. Det utfordrer oss til å tenke over egne prioriteringer i vårt eget liv og hvordan vi disponerer de midler vi er gitt. Spørsmålet er om vi handler på det.

Generalsekretær Strømmestiftelsen

Jule-gavene

Velkommen til vår nettbutikk med gaver som gjør en forandring for mennesker. Gavene bestiller du enkelt på www.strommestiftelsen.no/nettbutikk • Vi sender deg gavebevis og faktura i posten.

www.strommestiftelsen.no/nettbutikk

I år blir det ekstra gode julegaver!

-som gjør verden litt bedre!

GEITVi tror på bærekraftig utvikling! Melk, kjøtt og oppdrett er viktige inntektskilder for en fattig familie.

kr. 200,->LES MER PÅ INTERNETT OG KJØP

GRÜNDER-LÅN

Gi kvinner starthjelp slik at familien får en

tryggere hverdag, og barna skolegang.


KYLLINGLa én � ær bli til mange høns. Egg, kjøtt og reproduksjon skaper inntekter til en fattig familie.


Gi ei jente livet i gave, ved å gjøre henne selvstendig og stolt.

kr. 300,-

SJEF I EGET LIV

>LES MER PÅ INTERNETT OG KJØP

TRYGGHETGi utrygge barn en trygg fremtid. Gatebarn og foreldreløse barn trenger noen som bryr seg.


SKOLEPLASS Gi et barn muligheten til å skrive sin egen fremtid.


GI EN STEMMEDenne gaven gir en kasteløs ungdom

kunnskap og kraft til å kreve sin rett.


Ved å gi et Hjertevenn-fadderskap i gave, hjelper du et gatebarn til et trygt sted å være. Du og den som mottar gaven hjelper dermed barn til å få skolegang og et grunnlag for å klare seg som voksen.

kr. 250,-PR. MÅNED

HJERTEVENNFADDER

>LES MER PÅ INTERNETT OG KJØP

Julegavene handler du enkelt på www.strommestiftelsen.no/nettbutikk Du kan selvsagt også ringe oss på tlf. 03002 og bestille julegavene som gjør verden litt bedre.

Documents

Hjelp til Selvhjelp nr. 4 2012