MICHAEL GRANT

P E S T E N

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Originalens tittel: GONE Plague© 2011 Michael Grant

Published by arrangement with HarperCollins Children's Books,a division of HarperCollins Publishers, and Ia Atterholm Agency

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2011Omslagsdesign: RenessanseMedia AS

Omslagsfoto © 2011 Amber Gray PhotographyOversatt av: Torleif Sjøgren-Erichsen

Repro: RenessanseMedia AS, OsloOmbrekking: Type-it AS, Trondheim

Satt med: Minion 11/16Trykk og innbinding: Scandbook AB, Falun

ISBN: 978-82-516-6170-6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtalerom kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov elleravtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og straffes med bøter

eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

PETE

HAN BALANSERTE på kanten av en glassplate. Barføtt. Helt

støtt, uten å vakle. Med den ene foten foran den andre. Armene

ned langs siden. Slik var spillet nå.

Glassplaten strakte seg nedover og nedover i det uendelige.

Som en skinnende, halvt gjennomsiktig gardin.

Kanten på glassplaten var smal, så smal at han kunne skjære

seg hvis han gled og falt eller tok et forhastet skritt. Kanten var et

smalt regnbuebånd som speilte kraftige røde og grønne og gule

nyanser.

På den ene siden av glasset var det mørke. På den andre siden

skrikende, plagsomme farger.

Han kunne se ting der nede på høyre side, nedenfor sin høyre

hånd, utenfor fingrenes rekkevidde. Der nede var moren og

faren og søsteren hans. Der nede var skarpe kanter og sking-

rende lyder som ga ham lyst til å holde seg for ørene. Når han

så ned på disse tingene, disse menneskene, de dirrende, uklare

husene, møblene med skarpe kanter, klohendene og de krumme

nesene og de stirrende, stirrende, stirrende øynene og skrikende

munnene, fikk han trang til å lukke øynene.

Men det hjalp ikke. Selv gjennom lukkede øyne så han dem.

Og han hørte dem. Men han forsto ikke de ville, pulserende far-

gene. Av og til var ikke ordene deres ord i det hele tatt, men

strålende, papegøyefargede spyd som skjøt ut av munnen på

dem.

Mor far søster lærer andre. I det siste bare søster og andre.

Som sa ting. Noen ord oppfattet han. Pete. Petey. Lille-Pete.

De ordene kjente han. Og av og til var ordene myke, som katt-

unger eller puter, og når de drev opp fra søsteren, følte han fred

en stund til den neste skramlende, skingrende lyden, det neste

angrepet fra stikkende farger.

Til venstre, langt der nede under den uendelige glassplaten,

var en helt annerledes verden. Stille, spøkelsesaktige ting drev

taust omkring som grå skygger. Ingen harde kanter, ingen høye

lyder. Ingen grusomme farger som fikk ham til å begynne å

skrike. Det var mørkt og fryktelig, fryktelig stille.

Der nede var en glødende kule som lyste dempet, som en

lysegrønn sol. Den strakte seg ut mot ham iblant. En slyng-

tråd. Et tåkeslør. Det berørte ham mens han sto der og balan-

serte med den ene foten foran den andre og hendene ned langs

siden.

Fred. Ro. Intethet. Slike tanker hvisket den til ham.

Av og til ville den spille et spill.

Pete likte spill. Bare den venstre siden ville spille slik han øns-

ket; slik måtte spillene være, alltid på samme måte, uforander-

lige. Men den siste runden Pete hadde spilt mot mørket, ble grell

10 G O N E

og altfor lys. Mørket hadde plutselig sendt piler inn i hjernen på

Pete. Det hadde ødelagt spillet.

Glassplaten var blitt knust. Men nå var den hel igjen, og han

balanserte på toppen av den, og den duse, grønne solen sa med

sin hviskende stemme, som om den var lei seg: Kom ned hit og

spill.

På den andre siden – den oppkavede, skramlende, harde siden

– sto søsteren med ansiktet som en stram maske under gyllent

hår, med en glitrende hvit og lyserød munn, og skrek og dyttet

på ham med hender som hammere.

«Rull deg rundt. Jeg må ta av lakenet du ligger på. Det er

klissvått.»

Pete forsto noen av ordene. Han følte at de var harde og vonde.

Men Pete følte noe annet enda sterkere. Noe ukjent. Noe

fremmed. Noe galt – en dyp, dunkende basslinje, en bue som

ble dratt over strenger, og som flyttet fokuset bort fra venstre og

høyre, til og med bort fra glassplaten han balanserte på.

Lyden kom fra et sted han aldri så: inne i seg selv.

Nå kikket Pete forundret ned på seg selv, som om han

svevde utenfor sin egen kropp. Jo: Det var den nye stemmen,

den insisterende tonen, den kravstore stemmen som var enda

mer bydende enn Mørkets mumling eller søsterens skingrende

ord. Kroppen hans krevde oppmerksomhet og distraherte ham

i spillet og balansegangen på glassplaten.

«Du svetter,» sa søsteren hans. «Du er brennvarm. Jeg skal ta

temperaturen din.»

11M I C H A E L G R A N T

KAPITTEL 172 TIMER, 7 MINUTTER

SAM TEMPLE VAR FULL.Det var en ny opplevelse for ham. Han var femten og hadde

lurt til seg en slurk av morens vinglass en gang eller to. Han

hadde drukket en halv øl da han var tretten. Bare for å prøve.

Han hadde ikke likt det noe særlig, det smakte bittert.

Han hadde tatt ett drag av en joint før REBUS. Da hadde han

praktisk talt hostet opp en lunge og følt seg slapp og rar og til

slutt søvnig.

Det hadde aldri vært hans greie. Han hadde aldri vært noen

festløve.

Men i kveld hadde han gått for å se til monsteret i buret, som

både var Brittney og Drake, og hadde hørt Drakes ekle, slibrige

trusler og hylende, morderiske raseri. Og det som var mye verre:

Han hadde hørt Brittneys bønner om å få dø.

«Sam, jeg vet at du kan høre meg,» hadde hun sagt gjen-

nom den barrikaderte døren. «Jeg vet at du er der ute, jeg hørte

stemmen din. Jeg orker ikke mer, Sam, gjør slutt på det. Vær

så snill, jeg bønnfaller deg, la meg få slippe, la meg få dra til

himmelen.»

Sam hadde vært og besøkt Astrid tidligere på kvelden. Det

hadde ikke gått særlig bra. Astrid hadde forsøkt og han hadde

forsøkt, men det var for mye som var galt mellom dem. De hadde

for mye bagasje å drasse på.

Han hadde kysset henne. En stund hadde hun gjengjeldt kys-

set hans. Og så hadde han gått lenger. Hendene hans strei-

fet der han ville de skulle streife. Og så hadde hun dyttet ham

vekk.

«Du vet at jeg kommer til å si nei, Sam,» sa hun.

«Ja, jeg har vel i grunnen skjønt det nå,» sa han, og følte seg

både sint og frustrert, samtidig som han prøvde å holde en kul

og uberørt fasade.

«Hvis vi først begynner, hvor lang tid tror du det tar før alle

vet om det?»

«Det er ikke derfor du ikke vil ligge med meg,» sa Sam. «Du

vil ikke ligge med meg fordi du tror du kommer til å miste kon-

trollen. Og er det én ting du er opptatt av, så er det kontroll,

Astrid.»

Det var sant. Det trodde i hvert fall Sam.

Men hvis han skulle være ærlig, og ikke bare sint, måtte han

innrømme at Astrid hadde sine egne problemer. At hun var

full av skyldfølelse og ikke trengte enda en grunn til å få dårlig

samvittighet.

Lille-Pete lå i koma. Astrid klandret seg selv, til tross for at det

var dumt, og Astrid var alt annet enn dum.

Men Lille-Pete var broren hennes. Han var hennes ansvar.

13M I C H A E L G R A N T

Hennes byrde.

Etter å ha blitt avvist, sto Sam for seg selv og følte seg dum,

mens Astrid lirket artisjokker og fiskesuppe inn mellom Lille-

Petes nerveløse lepper. Lille-Pete kunne svelge. Han kunne gå

hvis hun leide ham. Han kunne bruke hullet i bakhagen som

fungerte som do, men Astrid måtte tørke ham.

Dette var Astrids liv nå. Hun var sykepleier for en autistisk

gutt med kraften til hele deres verden sperret inne i seg. Han var

ikke engang autist lenger – Lille-Pete var borte. Det var umulig

å vite hvor han befant seg i sitt underlige sinn.

Astrid hadde ikke gitt Sam en klem da han sa at han ville gå.

Hadde ikke rørt ham.

Slik hadde altså Sams kveld vært. Astrid og Lille-Pete. Og det

vandøde tvillinguhyret som Orc og Howard holdt vakt over.

Hvis Drake skulle klare å flykte, var det antagelig bare to per-

soner som hadde noen sjanse til å nedkjempe ham: Sam selv,

og Orc. Sam hadde bruk for Orc som Drakes fangevokter. Der-

for hadde han sett gjennom fingrene med flaskene ved siden av

Orcs sofa og bare «konfiskert» den ene som sto fullt synlig på

kjøkkenbenken.

«Denne hiver jeg,» hadde Sam sagt til Howard. «Du vet at det

er ulovlige saker.»

Howard trakk på skuldrene og hånflirte. Som om han visste

det utmerket godt. Som om han hadde sett glimtet av lengsel og

trang i Sams blikk. Men Sam selv var helt uvitende. Han hadde

tenkt å knuse flasken eller helle innholdet ut på gaten.

I stedet hadde han tatt den med seg. Gjennom de mørke

gatene. Forbi utbrente hus og gjenferdene som holdt til der.

14 G O N E

Forbi kirkegården.

Ned til stranden. Han hadde brutt forseglingen, klar til å helle

innholdet ut i sanden. I stedet hadde han tatt en slurk.

Det brant som ild.

Han tok en slurk til. Denne gangen sved det ikke like sterkt.

Han gikk av sted langs stranden. Innerst inne visste han hvor

han skulle nå. Han visste at føttene hans ledet ham mot klippen.

Nå, mange slurker senere, sto han og svaiet på kanten av klip-

pen. Virkningen av spriten var ikke til å ta feil av. Sam visste at

han var full.

Han kikket ned på den krumme lille stranden ved foten av

klippen. Den svake brenningen malte selvlysende buer over den

mørke sanden.

Nøyaktig der hvor han sto nå, hadde Maria tatt førskolebarna

med seg i et selvmordssprang. Bare Dekkas heroiske innsats

hadde reddet dem fra en sikker død.

Nå var Maria borte.

«Skål for deg, Maria,» sa Sam. Han holdt flasken med bunnen

i været og drakk en stor slurk.

Han hadde sviktet Maria. Helt fra dag én hadde hun tatt

ansvar for de små og drevet barnehagen. Den byrden hadde hun

båret nesten alene.

Sam hadde sett virkningene av anoreksien og bulimien hen-

nes. Men han hadde ikke forstått hva som var i ferd med å skje

med henne, eller han hadde ikke ønsket å forstå det.

Han hadde hørt spredte rykter om at Maria tok alle slags

medisiner hun fant, hva som helst som kunne lindre depresjo-

nen hennes.

15M I C H A E L G R A N T

Han hadde ikke ønsket å vite om det heller.

Men først og fremst burde han ha forstått hva Nerezza pøn-

sket på – han burde ha stilt spørsmål, gravd og undersøkt.

Burde ha.

Burde ha.

Burde ha …

En ny stor slurk av flytende ild. Svien fikk ham til å le. Han

lo ned mot stranden hvor Orsay, den falske profeten, hadde

dødd.

«Farvel, Maria,» snøvlet han og hevet flasken i en tilgjort skål.

«Du kom deg i hvert fall ut herfra.»

I brøkdelen av et sekund den dagen da Maria tok det store

spranget, hadde muren vært gjennomsiktig. De hadde sett ver-

den utenfor: utkikksplattformen, TV-bilene, hurtigmatstedene

og de billige hotellene som var under oppføring.

Det hadde sett veldig, veldig virkelig ut.

Men hadde det vært det? Astrid sa nei, det var bare enda en

illusjon. Men Astrid hadde heller ikke monopol på sannheten.

Sam sto og svaiet på kanten av klippen. Han lengtet etter

Astrid, spriten hadde ikke kvalt den følelsen. Han lengtet etter

lyden av stemmen hennes, varmen fra pusten hennes i nakken,

leppene hennes. Hun var alt som hadde hindret ham i å gå fra

forstanden. Men nå var hun selve kilden til besettelsen, fordi

kroppen hans krevde noe hun ikke ville gi. Nå følte han bare

smerte og hulhet og trang når han var sammen med henne.

Muren var der, bare noen få meter unna. Ugjennomtren-

gelig. Svakt gjennomskinnelig. Vond å ta på. Den skimrende,

grå kuppelen som omsluttet tre mil av det sørlige Californias

16 G O N E

kystlinje som et gigantisk terrarium. Eller zoologisk hage. Eller

univers.

Eller fengsel.

Sam prøvde å fokusere på den, men øynene hans lystret ham

ikke.

Med en beruset persons overdrevne forsiktighet satte han

flasken fra seg.

Han rettet seg opp. Han så på håndflatene sine. Så strakte han

armene ut med håndflatene mot muren.

«Jeg hater deg,» sa han til muren.

To grønne lysstråler skjøt ut av håndflatene hans. En kaskade

av målrettet lys.

«Aaaaaahhhh!» ropte Sam mens han siktet og fyrte av.

Han bannet høyt. Igjen og igjen mens han fyrte av og fyrte

av.

Lyset traff muren uten å gjøre skade. Ingenting brant opp eller

ble forkullet. Ikke så mye som en røykstrime steg opp.

«Brenn!» hylte Sam. «Brenn!»

Han rettet strålene oppover og fulgte murens bue. Han raste

og hylte og fyrte av.

Til ingen nytte.

Sam satte seg brått. Det skarpe lyset dødde ut. Han famlet

omkring seg etter flasken.

«Jeg har den,» sa en stemme.

Sam vred seg sidelengs og så etter personen som hadde snak-

ket. Han fant henne ikke. Det var en jente, det var han ganske

sikker på, stemmen til en jente.

Hun kom frem så han kunne se henne. Taylor.

17M I C H A E L G R A N T

Taylor var en pen asiatisk jente som aldri hadde lagt skjul på

at hun var tiltrukket av Sam. Hun var dessuten en mutant, en

trestriper med evne til å teleportere. Hun kunne på et øyeblikk

dra til et hvilket som helst sted hun hadde sett eller vært på

tidligere. Hun kalte det «å sprette».

Hun gikk i T-skjorte og shorts. Joggesko. Uten knyttede lisser

og uten strømper. Ingen kledde seg ordentlig lenger. Folk gikk i

alt som var halvveis rent.

Og ingen beveget seg rundt uten våpen. Taylor hadde en stor

kniv i en elegant skinnslire.

Hun var ikke vakker, sånn som Astrid. Men hun var heller

ikke fjern og kald eller så på ham med bebreidende øyne. Når

han så på Taylor, ble ikke hjernen hans oversvømt av minner om

kjærlighet og raseri.

Hun var ikke jenta som hadde vært midtpunktet i livet hans

i alle disse månedene. Ikke jenta som hadde gjort ham frustrert

og ydmyket, og fått ham til å føle seg som en tosk. Mer ensom

enn noensinne.

«Hei, Taylor. Gamle, spretne Taylor. Hva skjer?»

«Jeg så lyset,» sa Taylor.

«Ja, jeg er bare en stor lyspære,» snøvlet Sam.

Hun rakte ham flasken prøvende, usikker på hva hun skulle

gjøre med den.

«Niks.» Han viftet den bort. «Jeg tror jeg har fått mer enn nok.

Tror ikke du også?» Han snakket uhyre langsomt og forsiktig for

ikke å snøvle. Uten å lykkes.

«Kom og sitt hos meg, gamle, spretne Taylor.»

Hun nølte.

18 G O N E

«Kom da. Jeg biter ikke. Det er fint å snakke med … et

normalt menneske.»

Taylor belønnet ham med et kort smil. «Jeg vet ikke om jeg

er så normal, akkurat.»

«Mer normal enn mange. Jeg var nettopp og sjekket Brittney,»

sa Sam. «Har du et monster inni deg, Taylor? Må du låses inne

i en kjeller fordi du har en gærning med en piskearm inni deg?

Nei? Skjønner du? Du er bare så normal, Taylor.»

Han glodde på muren, den uberørte, uforstyrrelige muren.

«Hender det at du trygler om å bli brent til aske, sånn at du blir

fri til å dra til Jesus, Taylor? Niks. Du skjønner, det gjør Brittney.

Nei, du er helt normal, spretne Taylor.»

Taylor satte seg ved siden av ham. Ikke for nær. Vennenært,

snakkenært.

Sam sa ingenting. To motstridende behov raste i hodet hans.

Kroppen hans sa ja. Og hjernen hans … tja, den var forvirret

og hadde ikke helt styringen.

Han strakte ut armen og grep Taylors hånd. Hun trakk den

ikke til seg.

Han flyttet hånden sin oppover armen hennes. Hun stivnet

litt og så seg raskt omkring for å forsikre seg om at ingen så dem.

Eller kanskje i håp om at noen skulle se dem.

Hånden hans nådde halsen hennes. Han bøyde seg mot henne

og dro henne til seg.

Han kysset henne.

Hun gjengjeldte kysset hans.

Han kysset henne hardere. Og så stakk hun hånden under

skjorten hans og strøk ham over huden.

19M I C H A E L G R A N T

Så trakk han seg raskt tilbake.

«Unnskyld, jeg …» Han nølte, mens den uklare hjernen hans

irettesatte en kropp som plutselig var i fyr og flamme.

Sam reiste seg brått og gikk sin vei.

Taylor lo ertende etter ham. «Kom og besøk meg når du er lei

av å sture over isprinsessen din, Sam.»

Plutselig begynte det å blåse rundt ham. Og på ethvert annet

tidspunkt, i en hvilken som helst annen tilstand, ville det anta-

gelig ha slått ham at det aldri blåste i REBUS.

20 G O N E