5

Arnfinn Malme

Forbundsmakt mot LO-maktOrganisasjonsdebatten i privat sektor etter 1966

Da LOs sekretariat 21. november 1966 satte ned en ny komité for å utrede organisasjonsforholdene i privat sektor, innledet det en maratondebatt om organisasjonsformer i LO som fort­satt pågår. Komité har fulgt komité, utredning har fulgt utred­ning. Temaet har stort sett vært det samme: Hvordan oppnå bedre samarbeid og koordinering i LO, for på den maten å effektivisere og styrke organisasjonen, ikke minst i kampen om nye medlemmer. Færre forbund i fagorganisasjonen har hele tida vært et mål for mange, men strategien og til en viss grad også motivene for å fremme en slik utvikling, har endret seg underveis. Komitéenes engasjement begrenset seg etter hvert ikke til privat sektor, men dreide seg om organisasjons­forhold for hele fagbevegelsen. LO er stadig blitt sterkere utfordret som landets suverene lønnstakerorganisasjon, og behovet for en mer tidsmessig organisasjonsform er ikke blitt mindre siden 1966.

Fag eller industri?Etter mange års strid om fagbevegelsens organisasjonsformer samlet Landsorganisasjonen seg i 1923 om et prinsippvedtak der industriforbundsformen ble fastslått som grunnleggende organisasjonsenhet. Martin Tranmæls og Fagopposisjonens gamle krav om at fagorganisasjonen skulle bygge på de lo­kale samorganisasjonene, var basert på det syn at veien fram til et sosialistisk samfunn først og fremst gikk gjennom den faglige kampen på arbeidsplassene. Denne strategien mistet sin tyngde i takt med medlemsfrafall, tapte arbeidskamper og økt press på lønns- og arbeidsvilkår i kjølvannet av den økonomiske krisa etter 1. verdenskrig. Allikevel var vedtaket Kongressen gjorde i 1923 grunnleggende offensivt motivert og begrunnet. Industriforbundsformen skulle bryte ned slik fagbevissthet som sto i veien for a utvikle klassebevisstheten, og den skulle tjene både makterobringen og den sosialistiske oppbygning - i tråd med bedriftsråd og sosialisering.1

6

L eif Haraldseth som ble valgt til førstesekretær på LO-kongressen i 1969over­tok høsten samme år som leder fo r organisasjons­komiteen. I 1977 ble han nestformann i LO og fra 1987 til 1989 var han LO- leder. Han var kommunal­minister 1986-87 og ble fy l­kesmann i Buskerud i 1989.

Den lokale samorganisasjonen varde første åra den viktig­ste fellesinstansen i norsk fagbevegelse. Landsomfattende fagforbund vokste fram på 1890-tallet, og ble den ledende organisasjonsenheten i den nystartede Landsorganisasjonen etter århundreskiftet. Framveksten av en moderne storindustri skapte imidlertid et stadig sterkere behov for organisering etter industrielle skillelinjer - i motsetning til de gamle sam­organisasjonene og fagforbunda. Siden 1923 har organisa­sjonsdebatten i fagbevegelsen hovedsakelig dreid seg om hvorvidt organisering av lønnstakere i de enkelte fag og bran­sjer skal skje på faglig eller industriell basis. Kongressved- taket i 1923 satte på ingen måte stopper for ri vningene mellom fagene og industrien. Riktignok ble det i tråd med vedtaket dannet fire nye industriforbund innen utgangen av 1924, men den videre gjennomføringa gikk langsomt. Mange fagforbund vegret seg mot å gå inn i større, industrielle enheter. LO valgte nesten konsekvent kompromisser framfor splittelse, og indu­striforbundsformen ble aldri fullt ut gjennomført.

Organisasjonsdebatten ved et vendepunktFor første gang siden tidlig på 1920-tallet satte LO i 1966 ned en organisasjonskomité som prinsipielt skulle vurdere fagbe­vegelsens organisasjonsformer. Behandlingen av løpende tviste- saker var ei opplagt arbeidsoppgave, men sekretariatets be­grunnelse for å opprette en ny organisasjonskomité pekte videre: «... dette (bør) gjøres bl.a. fordi organisasjonsproblemet som er under utvikling ikke stanser opp ...».2 Mandatet fastslo at komitéen skulle arbeide for å finne fram til de mest effek­tive organisasjonsformer, og samtidig slik at disse organisa­sjonsformene kunne skape størst mulig oppslutning om orga­nisasjonen.

Komitéen ble satt sammen av 13 forbund i privat sektor, seinere kom også Kommuneforbundet og Statstjenestemanns­kartellet med. Medlemmene var alle blant de fremste lederne i sine forbund. Hovedkasserer Einar Strand i LO ledet komi­téen de første åra. Høsten 1969 overtok Leif Haraldseth, som da var sekretær i Landsorganisasjonen.

Årsakene til at LO nå satte ned en «tung» komité med et vidtrekkende mandat, er å finne dels i den allmenne samfunns­utviklinga og dels i organisasjonen sjøl. Fra midten av 1950- tallet skjedde viktige forandringer i norsk nærings- og sam­funnsstruktur, særlig i forholdet mellom hovednæringene og også innen de enkelte bransjer. Antall sysselsatte i tradisjonell vareproduksjon gikk tilbake, mens tjenesteytende næringer

7

vokste i antall ansatte og i andel av BNP både i privat og offentlig sektor. Samtidig skjedde tekniske endringer innen industrien som krevde mer spesialisert og utdannet arbeids­kraft. Hovedtyngden av LOs medlemmer kom fra tradisjo­nelle arbeideryrker, hvor tilbakegangen var størst. LO rekrut­terte dårligst blant de lønnstakergruppene som hadde sterkest vekst, såvel innen vareproduserende som tjenesteytende nær- inger. Resultatet var at organisasjonen, jevnt økende med­lemstall til tross, hadde relativ tilbakegang i forhold til land­ets totale antall lønnstakere. Uorganiserte og arbeidstakere organisert i konkurrerende lønnstakerorganisasjoner utgjorde en stadig større andel av landets totale antall arbeidstakere. Dersom denne utviklinga fortsatte, kunne konsekvensene bli at LOs enerådende stilling blant lønnstakerorganisasjonene ble truet.

LOs breie engasjement i allmenne samfunnspørsmål økte sterkt i etterkrigstida. Med bakgrunn i krisepolitikken på 1930-tallet hadde det vokst fram et omfattende samarbeid mellom staten og næringslivsorganisasjonene. Ved siden av den parlamentariske kanalen, utviklet det seg et omfattende korporativt samarbeid der LO var en av de viktigste aktørene. Fagorganisasjonens representanter i ulike offentlige komi­teer og utvalg økte fra 49 i 1930 til 697 i 19577 Denne ut­viklinga fortsatte på 60-tallet. Da LOs første handlingspro­gram ble behandlet på Kongressen i 1969, hevdet Tor Aspen- gren at det ikke bare var programbehandlingen som rep­resenterte noe nytt: «... også i innholdet vil man finne signaler som markerer at fagbevegelsen er i ferd med å sprenge rammen fra å være tradisjonell lønnstakerorganisasjon til å bli moderne folkeorganisasjon med medlemmenes totale livs­situasjon som arbeidsfelt.»4 Behovet for flere ansatte og større egenkompetanse på ulike områder økte både i de enkelte forbunda og i Landsorganisasjonen. Effektivisering av arbei­det innen fagorganisasjonen ble stadig viktigere.

Mens LO sentralt økte bredden i sitt virkefelt, skjedde det motsatte i fagbevegelsens grunnorganisasjoner. På 1950-tal- let og tidlig i 60-åra sank medlemsaktiviteten i klubber og fagforeninger. Dette skyldtes delvis omorganisering og om­fordeling av ansvar og innflytelse innad i fagbevegelsen. Den gamle ordningen med medlemsbøker og merkesalg ble avløst av kontingenttrekk ved lønnsutbetaling. Fagforeningenes hjelpekasser mistet sin betydning etter hvert som offentlige trygdeordninger ble bygd ut. Tariffoppgjørene ble mer og mer samordnet allerede fra 1956. Færre problemer og konflikter

Einar Strand ledet orga­nisasjonskomiteen fra 1966 til 1969. Fra 1969 til 1977 var han hovedkasserer i LO. Strand har vært med­lem av bystyre og formann­skap i Stavanger og Oslo. Han er i dag leder fo r Norsk pensjonistforbund.

8

ble tatt hånd om på lokalt nivå.5 Omkring 1960 skjedde også viktige endringer i folks levevis og omgangsformer som skulle få store konsekvenser for det lokale organisasjonslivet, ikke minst for fagbevegelsen. Fra 1960 ble restriksjonene på bilsalget opphevet. Året etter tok fjernsynet til med faste sendinger. Folk fikk bedre økonomi og mer fritid, og tilbrakte mer tid sammen privat enn før. Mange foretrakk fjernsyns- kvelder hjemme sammen med familien og helgeutflukter i nyinnkjøpt privatbil framfor fagforeningsarbeid. Dette førte til at organisasjonsaktiviteten sank. Arbeidsmandsforbundet møtte denne utviklinga med å opprette storavdelinger mot slutten av 1950-åra. På midten av 60-tallet foretok Jern og Metall en lignende reorganisering.

Nederlaget ved stortingsvalget i 1965 var etter 30 års nesten sammenhengende arbeiderstyre et hardt slag for Ar­beiderpartiet såvel som Landsorganisasjonen. Valganalysene viste klart at det var i de tjenesteytende næringene at oppslut­ningen hadde sviktet. Haakon Lie drøftet dette eksplisitt i et foredrag i Oslo Arbeidersamfunn kort tid etter valget.6 Det er rimelig å tro at det bl.a. var denne tendensen sekretariatet hadde i tankene da det i mandatet begrunnet opprettelsen av komitéen med «organisasjonsproblemet som er under utvik­ling».

1966-77: Den ideelle organisasjonsform

Komitéen av 1966 ble opprettet etter initiativ fra sentralt hold. Medlemmene så neppe noen grunn til omfattende endringer i LOs organisasjonsformer. Dette er forøvrig et trekk som er gjennomgående i organisasjonsdebattene i fagbevegelsen et­ter 1923. Alle initiativ til forandring har kommet fra den sentrale ledelsen i LO eller de enkelte forbunda. Også i debatten som førte fram til vedtaket om industriforbunds­formen i 1923, spilte lederne helt vesentlige roller. Men den gang sprang striden ut av en politisk og ideologisk kamp av særegen karakter. I siste halvdel av 1960-tallet opplevde imidlertid de fleste fagorganiserte en sterk reallønnsvekst. Vekst var det også i sysselsettingen, og fram til 1970 var konfliktene i arbeidslivet få. Trass i mørke skyer i horisonten hadde medlemmene mange gode grunner til å være fornøyde med tingenes tilstand.

For å motvirke stagnasjonen i medlemstilveksten gjen­nomførte LO i 1968 en større verve- og agitasjonskampanje rettet spesielt mot funksjonærgruppene og ansatte i de tjenes-

9

teytende næringer. Kampanjen førte imidlertid ikke til de resultater man hadde håpet på. Året etter - for første gang i etterkrigstida - gikk LOs medlemstall tilbake.

Organisasjonskomitéen viste i sitt forslag til debattopp­legg som ble lagt fram for Kongressen i 1969, at den forsto den utfordringa næringsutviklinga representerte for fagbevegel­sen. Debattopplegget fastslo at forskyvningene næringene imellom ville bli betydelige: «... det er neppe noen overdriv­else å si at vi står foran en ny industriell revolusjon.» Komitéen anslo at i løpet av 30-40 år ville bare 10-20 prosent være sysselsatt i sekundærnæringene, mens 70-80 prosent ble å finne i tjenesteytende næringer. De resterende 5-10 prosen­tene ville ha sitt arbeid i primærnæringene.7

Var så LOs struktur i tråd med kravene til en moderne fagorganisasjon? Komitéen la lire målsettinger til grunn for organisasjonsdebatten: Aktivitet, organisasjonsdemokrati, ser­viceytelser og effektivitet. Medlemmenes aktive virksomhet ble framhevet som det som skulle gjøre fagbevegelsen funk­sjonsdyktig, mens de sentrale organer ble betegnet som ar­beidsredskap for fagforeningen, «grunnorganisasjonenes forlengede arm». Et styrket organisasjonsdemokrati ville i følge komitéen gi et bedre utgangspunkt for å gjennomføre en av fagorganisasjonens viktigste programposter, bedriftsde­mokratiet. Kravet til serviceytelser avspeilte kanskje mer enn noe annet LOs brede engasjement. Service overfor medlem­mene skulle dekke det enkelte medlems og dets families behov for rådgivning og hjelp på en rekke områder, spesielt hva sosiale og juridiske spørsmål angikk. Komitéen understreket at effektivitet ikke var et mål i seg sjøl, men et nødvendig middel for at organisasjonen skulle kunne løse sine opp­gaver.

Fire alternativerDebattopplegget skisserte fire alternative organisasjonsmo­deller, uten at komitéen tok stilling til noen av dem. Alternativ I varden eksisterende organisasjonsformen. Komitéen slo fast at prinsippet om industriforbundsformen aldri var blitt gjen­nomført, og drøftet problemene som oppsto med flere fagfo­reninger på samme arbeidsplass.»Solidariteten mellom alle ansatte på en bedrift slår ikke igjennom, ofte fordi gruppenes spesielle interesser ikke faller sammen, men ofte også fordi oppdelingen i de forskjellige grupper skaper et kunstig kon­kurranseforhold», het det i debattopplegget. Mangel på koor­dinering både i det reint faglige og i det administrative arbeidet

10

ble framhevet som et gjennomgående trekk ved den eksister­ende modellen.

Komitéens alternativ II tok utgangspunkt i den eksiste­rende organisasjonsformen, men med sammenslutning av flere forbund, slik at det totale antall forbund i organisasjonen ble sterkt redusert. Dette innebar at tendensen til forbunds- sammenslutninger i etterkrigstida skulle videreføres og styr­kes. Siden 1957 hadde 13 forbund i privat sektor sluttet seg sammen til 5. Slik mente komitéen at en rekke organisa- sjonstvister kunne fjernes, antall fagforeninger ville bli redu­sert, og samholdet og solidariteten kunne utvides og styrkes. Det ble enklere å bygge ut det lokale serviceapparatet. Sentralt ville koordineringen kunne bedres, administrasjonen ville bli enklere og mer elfektiv, og flere fagblad kunne slåes sammen og dermed bli bedre. Den gjennomgående tanken var at en større konsentrasjon av ressursene ville kunne høyne kvalite­ten på det meste av det fagorganisasjonen foretok seg.

Jern og Metall vedtok på sitt landsmøte våren 1966 å henstille til LOs sekreta­riat om å utrede industri­

forbundsformen. Her er jern­arbeidere i 1. mai-demon- strasjonen i Oslo samme år.

Industriforbundsformen var alternativ III, men da ikke med nøyaktig det samme innholdet som ble lagt i denne modellen i 1923. Den gang var LO kommet ganske kort i arbeidet for å organisere funksjonærer, og vedtaket av 1923 innebar neppe at arbeidere og funksjonærer på en og samme arbeidsplass skulle organiseres i samme forbund. På dette området var organisasjonskomitéen av 1966 tilsynelatende helt klar. Industriforbundsformen skulle gjøre det mulig å samle samtlige arbeidstakere på en og samme arbeidsplass i étt forbund. Jern og Metall vedtok pa sitt landsmøte våren 1966 å henstille til LOs sekretariat om å utrede denne modellen. Begrunnelsen for forslaget var nettopp at en måtte finne fram til mer hensiktsmessige organisasjons­former for å fange opp de stadig økende funksjonærgrup- pene: «Den tekniske utvikling framtvinger en stadig stigende prosent funksjonærer, og en stor del av disse rekrutteres fra våre rekker til jobber som f. eks. planlegging, arbeids­ledelse og rasjonalisering eller tidsstudier. Slik som forholdet er i dag, mister vi kontakten når de går over i funksjonær- staben.»8

Alternativ IV var det mest radikale av dem alle: Opphe­velse av forbunda og organisering av hvert enkelt medlem direkte i LO, som administrativt skulle deles i fagseksjoner. Begrunnelsen for dette forslaget tok også utgangspunkt i den raske tekniske utviklinga, og spesielt de stadige endringene i yrkes- og arbeidsområder innen næringslivet. Det var ikke lenger slik at en arbeidstaker gikk inn i et yrke for så å forbli der resten av sitt arbeidsliv. Komitéen så for seg en stadig bevegelse i fagorganisasjonens medlemsmasse, overføringer forbunda imellom, overgang til andre yrker og endring i status på bedriftsplanet. Lokalt ville en få én stor fagforening med tilslutning fra alle fagorganiserte i et avgrenset geografisk distrikt. En forutsetning var at fagforeningen fikk ressurser nok til å ha fastlønnet personale. Klubben, organisasjons­enheten for alle arbeidere på de enkelte bedriftene, ville bli grunnelementet i en slik organisasjonsmodell. På bedriftene ble det da klubben som hadde avgjørelsen i de fleste saker som angikk dens egen arbeidsplass. Komitéen så også for seg at en slik struktur kunne gi store muligheter i utbygginga av et serviceapparat for medlemmene.

Laber interesse på Kongressen og i grunnorganisasjoneneEinar Strand presenterte organisasjonskomiteens debattopp­legg på sin saklige og nøkterne måte for Kongressen 1969.

12

L eif Skau fra Jern og Me­tall var blant de få som klart tok til orde fo r indu­striforbundsformen på Kon­gressen i 1969. Skaug ble året etter valgt til formann i Jern og Metall. Han satt som forbundsformann til 1976 da han gikk av for aldersgrensen.

Debatten gikk imidlertid i liten grad inn på de mest vesentlige problemstillingene som debattopplegget reiste. To represen­tanter ga klart uttrykk for hvilken organisasjonsform de mente LO var best tjent med i framtida. Begge tok til orde for industriforbundsformen. Jens Torp la hovedvekta på at dette ville øke rekrutteringsmulighetene for Kommuneforbundet. Slik dagens situasjon var, hevdet han at enkelte grupper ikke meldte seg inn i fagorganisasjonen fordi organisasjons­formen ikke lot dem få komme inn i Kommuneforbundet. «Vi har tusenvis av potensielle medlemmer å hente hvis vi nå bare kan skape klare og fornuftige linjer», avsluttet han.9 Den som klarest hevdet alvoret i situasjonen var Leif Skau fra Jern og Metall: «Jeg hadde trodd at Kongressen hadde villet beskjef­tige seg med framtidsperspektivene. I stedet følges den livs­farlige linje å snakke om problemer som hører 30-åra til. Og vi sloss om hvem som skal ha de og de sjeler. En ny form for bedriftsliv er forlengst under utvikling. Der snakker en om de ansatte, ikke om arbeidere og funksjonærer. En har samme lønnsavtale, sosiale goder osv. Debattopplegget må tas ytterst alvorlig. Den løsning vi skal fram til, når vi ikke i gamle tankebaner. Vi må bryte ned forbundsgrensene, bygge opp en organisasjon for alle i moderne former.»10

Debattopplegget ble en fiasko, trass i at LO brukte atskil­lige midler for å vekke interessen. I fagbladene satte man i gang en moderne, profesjonelt utformet reklamekampanje, og fulgte opp med informasjon om komitéens arbeid. Debatt­opplegget ble sendt ut til 150 000 fagorganiserte. Av om lag 5000 avdelinger sendte bare 220 fra 24 forbund inn svar, i tillegg til 4 samorganisasjoner. Svarene fordelte seg noen­lunde jevnt på de forskjellige alternativene, og var lite å bygge på for komitéen i det videre arbeidet. Det viktigste signalet var at medlemmene interesserte seg lite for fagbevegelsens organisasjonsformer.

Motstridende forbundsinteresserHeller ikke i forbunda framkalte behandlingen av saken det store engasjementet, mer en nølende, avventende holdning. Bare sju forbund fattet vedtak i organisasjonspørsmålet før Kongressen i 1973, derav tre fra offentlig sektor. Forbundet for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer (NFATF), Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Transportarbei- derforbundet ønsket å beholde den eksisterende organisa­sjonsstrukturen. Jernbaneforbundet og Teletjenesteforbundet foretrakk alternativ II. Jern og Metall holdt fast på industri-

13

forbundsformen, mens Tjenestemannslaget gikk inn for et forbundsløst LO.

Jern og Metall så industriforbundsformen som en naturlig forlengelse av forbundets overgang til storavdelinger." En var også helt klar på at arbeidere og funksjonærer skulle stå i samme fagforening. Seinere konkretiserte forbundet sitt syn til at industrien skulle dekkes av fra tre til ett forbund. Jern og Metall var det suverent største forbundet innafor industrien, og hadde lite eller ingenting å tape på eventuelle sammenslut­ninger. Lønns- og avtaleforhold var godt ivaretatt. Hoved­argumentet for Jem og Metall var imidlertid at dette ville legge forholda bedre til rette for rekruttering, og samtidig styrke organisasjonen i arbeidet med å utnytte og utvikle ordning­ene for bedriftsdemokrati.

NFATF var Jern og Metalls motpol i denne diskusjonen. Forbundet var et av de mindre i LO, og organiserte hoved­sakelig funksjonærer. Dersom industriforbundsformen ble

Plakat fra LOs agitasjons- kampanje i 1969.

gjennomført, ville storparten av medlemmene forsvinne inn i et storforbund dominert av Jern og Metall. Mange av forbun­dets medlemmer var nettopp tidligere Jern og Metall-med- lemmer som hadde avansert til arbeidsledere, de var blitt bedriftens menn. På NFATFs landsmøte i 1970 uttrykte for­bundets representant i organisasjonskomitéen sin skepsis slik: «Når det gjelder alternativet om industriforbundsformen, tror jeg den vil bli uheldig for oss. Vi er jo alltid i mindretall på disse store bedriftene. Vi tror ikke vi vil få fremmet våre interesser på samme måte som gjennom vårt forbund. Mitt syn er at vi vil drukne i en haug.»12 NFATF ble stiftet i 1951 nett­opp for å organisere dem som etter den tids holdninger ikke passet inn verken i Handel og Kontor eller Jern og Metall. Forbundet ble også stiftet som LOs alternativ til det «frittstå­ende» Arbeidslederforbundet. Kampen om medlemmer var hard, og i motsetning til Jern og Metall så NFATF for seg at konkurransen om lønnstakerne på forbundets område ville bli enda hardere dersom forbundet ble en del av et stort arbeider­forbund. Dessuten hadde NFATF utviklinga med seg. Tek­niske funksjonærer var ei yrkesgruppe i tallmessig framgang.

Hotell og Restaurant var i likhet med NFATF et av de mindre forbunda i LO, og fryktet dermed «å forsvinne» inn i et stort industriforbund. Men i motsetning til NFATF var lønnsnivået i bransjen lavt og arbeidsforholda uryddige. For­bundet hadde derfor klare særinteresser å ivareta - ikke i form av «privilegier» som NFATF - men som lavtlønnsforbund. Organisasjonsprosenten var ikke særskilt høy i forbundets organisasjonsområde, og en fryktet at konkurransen ville bli enda hardere med utgangspunkt i et stort industriforbund.

Transportarbeiderforbundet sto i større grad i en særstil­ling. Forbundet hørte hjemme blant de mellomstore LO- forbunda, men ved en sammenslutning ville forbundet som organisasjonsenhet stå særlig utsatt til. Dette hadde sammen­heng med bransjens sammensatte karakter. Forbundet or­ganiserte transportarbeidere innafor industri, reine transport­bedrifter og i tjenesteytende næringer. Medlemmene ville derfor etter all sannsynlighet gå til ulike forbund.

De tre forbunda fra offentlig sektor ga ingen klare begrun­nelser for sine standpunkter. Tjenestemannslaget mente alter­nativ IV var det mest framtidsrettede. Jernbaneforbundet og Teletjenesteforbundet, begge typiske etatsforbund, gikk inn for sammenslutninger av flere forbund som foreløpig stand­punkt. Teletjenesteforbundet understreket at det endelige og konkrete vedtak i saken først ville bli fattet etter at Kartellets

15

organisasjonsutvalg hadde si innstilling ferdig. Kommune­forbundet behandlet også spørsmålet om organisasjonsformer på sitt landsmøte i 1970. Ønsket om forandring var klart, og tendensen gikk i retning av industriforbundsformen, slik land- styret hadde lagt opp til. Et forbundsløst LO ble heller ikke avvist, men denne modellen ansa man enna ikke tilstrekkelig utredet.

Det er vanskelig å tegne et klart mønster for de ulike forbundas standpunkter i organisasjonsdebatten. Noen felles­trekk er det imidlertid mulig å identifisere. Store forbund som Jern og Metall og Kommuneforbundet var tunge og mektige nok til at de kunne gå inn i nesten en hvilken som helst sammenslutning uten å tape makt. Små forbund virket mer skeptiske til endringer i retning av større enheter. Forbund med klare særinteresser, enten av yrkesmessige, som NFATF, eller med hensyn til lønns- og arbeidsforhold, som Hotell og Restaurant, så også ut til å holde igjen. Videre betydde det enkelte forbunds posisjon på sitt organisasjonsområde mye. Det kan se ut til at forbund som hadde sterk konkurranse om medlemmene, fryktet at forbundets rekrutteringsevne ville bli svekket dersom det gikk inn i en større enhet. Dette hang igjen sammen med hvordan forbundet vurderte muligheten til å profilere eget særpreg innen en større organisasjon, og hvor viktig man mente at denne profilen ville være i konkurransen om lønnstakerne. Det kunne også virke som forbund som ved inntreden i en større organisasjonsenhet tilsynelatende ville bli oppsplittet for å forsvinne helt som organisasjon, også var særlig skeptiske til forandring. Ønsket om i størst mulig grad å beholde egen organisasjon inntakt, var en gjennomgående faktor. Transportarbeiderforbundet syntes å være preget av dette. Og enhver forandring innebar forandring i retning av større enheter.

Uenighet om innholdet i industriforbundsprinsippetI sitt forberedende arbeid til LO-kongressen 1973 konsen­trerte komitéen seg den første tida i stor grad om alternativ IV. Denne modellen syntes å stå sterkt i forhold til kravene om bedre service og større effektivitet. En slik løsning ville også løse det meget vanskelige arbeidet å gå opp grensene mellom forbunda. Fleksibilitet overfor nye grupper av lønnstakere som ønsket å gå inn i LO, var også en av fortrinnene denneløsningen syntes å ha.

Spørsmålet om rekruttering ble inngående drøftet. Komi­téen var åpenbart villig til å strekke seg svært langt for å oppnå

16

Transportarbeiderforbundet var blant de mellomstore LO-forbundene som ville stå særlig utsatt til ved en sammenslutning. Dette bild­et viser transportarbeidere i Østfold som blokkerer tran­sport av bensin fra Sverige under transportstreiken i 1982. (Foto: Jarl M. An­dersen ).

tilslutning fra de nye, framvoksende lønnstakergruppene. Men ikke alle ville ha medlemmer til fagorganisasjonen for enhver pris. Det var enighet om industriforbundsprinsippet, men fortsatt uklarhet om hva dette skulle innebære. Kaare Hansen fra Handel og Kontor framhevet at synet på nettopp dette spørsmålet dannet et viktig skille i komitéen fram mot Kongressen i 1973.13 Han trakk fram Lars Skytøen, som ennå ikke var formelt medlem av komiteén, og seg sjøl, som de største skeptikerne til å åpne organisasjonen for alle grupper av lønnstakere. Deres standpunkt var at forankringen i sosial­demokratiet i en viss forstand var viktigere enn økt rekrutte­ring fra lønnstakergrupper som underminerte fagbevegelsens politiske grunnlag. Men Hansen la samtidig vekt på at det skjedde en proletarisering av funksjonærgruppene, mens den tradisjonelle arbeiderklassen ble mindre proletær. Dette ville føre til at de ulike lønnstakergruppene kunne møtes på midten; og der var sosialdemokratiet.

Til LO-kongressen forelå det to innstillinger fra komitéen. Riktignok var det enighet om at en eventuell omlegging av organisasjonsformen måtte skje raskt - innen 1985. Men tempoet fram til det endelige vedtaket i LO var det uenighet om. Flertallet mente at tida ennå ikke var moden for å sette fram forslag til et prinsipielt vedtak. Konsekvensene av en omlegging var etter deres mening ikke tilstrekkelig utredet.

Dersom Kongressen fattet et vedtak i 1977, var det ifølge flertallet ennå tid til å gjennomføre reformen innen 1985. Flertallet fryktet at dersom et vedtak om industriforbunds­formen ble presset igjennom, ville det kunne føre til avskallin­ger, og samtidig redusere mulighetene til å trekke med grup­per av lønnstakere utafor LO. Man mente at det i første omgang var riktigere å legge tilrette prøveordninger for de interesserte forbunda og LO i fellesskap. Flertallet foreslo derfor at det ble utarbeidet et nytt debattopplegg med bare to alternativer; Et organisasjonsmønster som bygde på direkte medlemskap i LO samt etablering av seksjoner, og et mønster som bygde på medlemskap i LO gjennom færre forbund. Underveis skulle samarbeidet mellom de forskjellige for­bunda bygges videre ut, der det var naturlig. Grupper utafor LO skulle få tilbud om organisatorisk tilknytning som kunne godtas. Også serviceorganene skulle bygges videre ut. Man ønsket tydelig å gå meget forsiktig fram. Samtidig gikk hensynet til økt oppslutning som en rød tråd gjennom innstil­linga. Flertallet på 12 av komiteéns medlemmer besto bl.a. av begge LOs representanter, og ellers folk fra svært ulike for­bund. Synspunktene i flertallsfraksjonen på hva det endelige vedtaket burde være, var svært forskjellige. NFATFs repre­sentant ønsket å beholde den eksisterende ordningen, mens Arbeidsmandsforbundets representant var svært lenge en av de ivrigste talsmennene for et forbundsløst LO. Debatten på Kongressen understreket enda sterkere hvor lite flertallet var enig om. Dette avspeilet sjølsagt hvor ulike interesser de forskjellige forbunda hadde i denne saken. Det de kunne enes om, var å gå forsiktig fram, men ut fra høyst ulike motiver.

Mindretallet besto av representantene fra fire store for­bund, Handel og Kontor, Jern og Metall, Kjemisk og Kom­muneforbundet. De fire mente at komitéen hadde hatt til­strekkelig tid til rådighet, og at Kongressen derfor burde fatte et vedtak. Dette vedtaket skulle imidlertid ikke være bind­ende for den videre debatten. I motsetning til flertallet hadde mindretallet en klar oppfatning av hvilken organisasjonsform LO burde bygge på: industriforbundsformen. Mindretallet utelukket i sitt forslag et forbundsløst LO, noe som også ble påpekt i debatten på Kongressen. Også mindretallet ønsket å utarbeide et nytt debattopplegg for medlemmene, og den endelige beslutningen skulle fattes av Kongressen i 1977.

Flertallsforslaget var for de svake, de usikre, for dem som ikke ønsket forandring eller for dem som ønsket å gå i retning av et forbundsløst LO. Mindretallet besto av store og innfly-

18

telsesrike forbund som var utålmodige etter å få gjennomført en ideell organisasjonsform. Kongressen sluttet seg til min­dretallets forslag med 143 stemmer, mens 128 gikk inn for flertallets linje. Organisasjonskomitéen ble gjenoppnevnt for kongressperioden 1973-77. Samtidig kom Lars Skytøen med. den gang nestformann i Jern og Metall.

Målsettinga for det videre arbeidet var klar. Komitéens innstilling til Kongressen 1977 skulle legge grunnlaget for et endelig vedtak om organsasjonsformene, som igjen skulle være endelig gjennomført i organisasjonen fra 1985 av. I tråd med kongressvedtaket i 1973 utarbeidet komitéen et nytt debattopplegg basert på færre forbund, en kombinasjon av alternativene II og III. Prinsippet om at arbeidere og funksjo­nærer skulle organiseres i samme forbund ble lagt til grunn. I den nye strukturen skulle klubben være grunnenheten. Der flere enn 25 arbeidstakere var ansatt, var medlemmene plik­tige til å opprette en klubb. Fagseksjoner kunne opprettes etter behov i tilknytning til den enkelte klubb. Fagforeningene var tenkt å være organisasjonsenheter på mellomnivå. De skulle dekke sine industrier innafor et geografisk avgrenset område. Likhetstrekkene med storavdelingene i Jern og Metall var sterke, den viktigste forskjellen var det gjennomførte industri- forbundsprinsippet.

Forbunda skulle over tid gå sammen slik at de ble fra sju

Lars Skytøen kom med i organisasjonskomiteen som ble gjenoppnevnt på Kon­gressen i 1973. Han varda nestformann i Jern og Me­tall og rykket opp somfor- bundsformann i 1976. Han satt i dette vervet til 1987. Skytøen var industriminis­ter 1979-1981. Bildet viser Jern og Metall-formannen på besøk på Rosenborg verft i 1977.

19

til ti i tallet. Komitéen tenkte seg fra ett til tre forbund for industrien. Bygg, anlegg, jord- og skogbruk var ment å ut­gjøre ett forbund, sjø- og landtransport ett, handel, turisme og annen servicevirksomhet ett, kommune- og fylkeskommune- ansatte ett, statsansatte ett, og til sist ett forbund for kultur og utdanning. De enkelte forbund ville få anledning til å opprette spesielle, landsomfattende seksjoner for å ivareta enkelte gruppers spesielle interesser. Dette siste var en vesentlig inn­rømmelse til utsatte småforbund som f. eks. NFATF.

Nok en gang måtte komitéen konstatere at interessen for organisasjonsspørsmålet var minimal blant medlemmene på grunnplanet. Men sju nye forbund fattet vedtak i saken, slik at tilsammen 14 av LOs 35 forbund pa det tidspunktet hadde tatt standpunkt. Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund (NEKF), Norsk Grafisk Forbund, Norsk Sosionomforbund og Det Norske Postmannslag gikk inn for å beholde det eksisterende organsisasjonsmønsteret. Industriforbundsformen fikk tilslutning fra Bygning, Kjemisk og Gullsmedarbeider- forbundet. Mønsteret for de enkelte forbundas holdning til spørsmålet syntes å være det samme som i den foregående kongressperioden. Unntaket var Gullsmedarbeiderforbundet, som imidlertid gikk inn i Jern og Metall i 1984. Komitéens forsikring om at små forbund med særinteresser kunne opp­rettholde organisasjonen som landsomfattende seksjon, later ikke til å ha gjort særlig inntrykk.

Debatten hadde så langt dreid seg om fagorganisasjonens taktikk og strategi, og enda mer om de enkelte forbundas spesielle behov og særinteresser. Faglig-politiske eller mer allmenne politiske skillelinjer hadde i liten eller ingen grad kommet til uttrykk, som i mange andre stridsspørsmål der det ofte utkrystaliserte seg en opposisjon til venstre for hoved­strømmen og lederskapet i fagorganisasjonen, ofte med poli­tisk basis i SV, NKP eller AKP(m-l). Den mest framtredende enkeltperson i det vi kan kalle venstreopposisjonen var Rag­nar Kalheim. Han gikk inn for overgangen til storavdelinger i Jern og Metall i 1966. På Kongressen i 1973 fremmet han et eget forslag der han ga industriforbundsformen sin prinsipi­elle støtte, samtidig som han understreket at sammenslutnin­ger måtte skje på frivillig basis. Etter Kalheims død i 1974 kritiserte seinere andre venstreopposisjonelle målsettinga om å redusere antall forbund. Dette ville skape større avstand mellom medlemmer og ledelse i fagorganisasjonen, og der­med i realiteten innebære en avdemokratisering, ble det hev­det.14 Opposisjonen mente at større organisasjonsenheter

20

medførte sentralisering, og dermed konsentrasjon av makt innen fagorganisasjonen. Men det ble fra opposisjonens side aldri ført noen detaljert argumentasjon mot organisasjons- komitéens innstillinger, og noe alternativ til den eksisterende organisasjonsformen ble heller aldri fremmet. Opposisjonen la vekt på innholdet i den faglige politikken, og ønsket å beholde LO som en kamporganisasjon framfor at den skulle utvikle seg til en serviceorganisasjon. Problemene med hen­syn til endringer i nærings- og yrkesstrukturen og dermed påfølgende rekrutteringsproblemer, var opposisjonen ikke særlig opptatt av.

Det mulige framfor det ideelleDersom tilhengerne av industriforbundsprinsippet i komitéen hadde håpet at en modningsprosess i de enkelte forbunda skulle føre fram, måtte de nok etter hvert innse at her var det ikke snakk om noen bråmodning. Komitéen la helt om kursen med hensyn til framdriftsplanen: «Sammenslutninger av for­bund kan heller ikke skje ved diktat ovenfra, men må vokse seg fram gjennom en naturlig prosess i de enkelte forbund som er aktuelle», het det i innstillinga.15 Videre gjorde man oppmerksom på at det i svarene fra enkelte forbund var signalisert fare for avskalling dersom Kongressen påla radi­kale endringer. Dette forklarer langt på vei komitéens retrett i denne saken, men det var også en annen viktig årsak som lå til grunn for den. Konkurransen om arbeidstakerne, i første rekke funksjonærer både i statlig og privat sektor, hadde hardnet til. Ikke minst stiftelsen av Yrkesorganisasjonens Sentralforbund (YS) i januar 1977 gjorde sitt til dette. YS var hovedorganisasjon for en rekke funksjonærorganisasjoner både i privat og offentlig virksomhet, og representerte en større trusel overfor LO enn Akademikernes Fellesorganisa­sjon (AF) fra 1974. I denne situasjonen ville LO være altfor utsatt, dersom organisasjonsspørsmålet førte til strid og splittelse.

Men komitéen førte allikevel en brei argumentasjonen for industriforbundsformen, der man trakk inn et bredt spekter av faktorer. Rekrutteringsspørsmålet ble fortsatt tillagt stor vekt. Nyvinninger som fagbevegelsens handlingsprogram og ut­viklinga av bedriftsdemokratiet krevde i følge komitéen en bedre samordning innen fagorganisasjonen enn den man hadde hatt så langt. Man understreket at en gjennomføring av industriforbundsformen i 1970- og 80-åra måtte bli mer om­fattende enn hva vedtaket i 1923 hadde lagt opp til. Større

forbundsenheter anså komitéen som en nødvendig konse­kvens. De store enheters fordeler med hensyn til effektivitet og service ble framhevet, og man hevdet at erfaringene som var gjort med de sammenslutningene som hadde funnet sted på 1960- og 70-tallet var svært gode i så måte. Det gamle alternativ IV avviste komiteén som uaktuelt, akkurat slik mange av dem som hadde tatt ordet på LO-kongressen i 1973 hadde fryktet. Samorganisasjonene gikk man inn for å be­holde, men mente at disse burde vurderes på nytt av neste organisasjonskomité.

I sin innstilling sto altså komitéen fast på det prinsipielle syn som hadde kommet til uttrykk i vedtaket på LO-kongres­sen 1973 - nemlig industriforbundsformen. Men den konkrete gjennomføringa av dette prinsippvedtaket sto ganske åpent. En ny komité ble foreslått oppnevnt for å utarbeide konkrete forslag om mulige sammenslutninger, for så å legge disse fram for de aktuelle forbunda innen 1980. Videre foreslo komitéen at man for å utnytte ressursene best mulig, skulle bygge ut felles servicekontorer. På de enkelte arbeidsplassene skulle medlemmene pålegges å innlede forpliktende samar­beid, fortrinnsvis om avtaleforhold og organisatoriske for­hold.

Mange av de lønnstakerorganisasjonene som kunne tenkes å tilslutte seg LO, ville trolig ha et sterkt ønske om å opprett­holde egen organisasjon i størst mulig utstrekning også inna­for LO. Dette kunne føre til enda flere forbund, og dermed en ytterligere oppsplitting. På dette punktet ga derfor også inn­stillingen rom for åpenhet og ulike tolkninger: «Landsomfat­tende organisasjoner som står utenfor LO, og som ikke har naturlig tilknytning til bestående LO-forbund, gis tilbud om organisasjonsmessig tilknytning som kan godtas. Tilbudet bør omfatte flere alternativer.»16 Sekretariat skulle gis full­makt til å behandle slike saker.

Denne gangen møtte komitéen Kongressen med ei enstem­mig innstilling. Leif Haraldseth ga i sitt innledningsforedrag klart uttrykk for at det var viktigere å holde organisasjonen samlet, enn å presse igjennom en ny organisasjonsmodell: «Ut fra den erkjennelse at vi ikke vil makte å innfri prinsippene i industriforbundsformen med det aller første, har komitéen forsøkt å finne løsninger som kan bidra til de samme fordeler som hele komiteén mener ligger i industriforbundsformen.»17 Haraldseth mente at med et økende samarbeid mellom LO- organiserte på hver arbeidsplass, ville fagorganisasjonen etter hvert nærme seg industriforbundsformen.

22

LO-sekretær Ole Knapp som ledet organisasjonskomi- teenfra 1977-1981, lafram komiteens innstilling på Kongressen i 1981. Knapp kom fra Bygningsarbeid- erforbundet og hadde tid­ligere bl. a. vært LOs dis­triktssekretær på Gjøvik. Han var nestleder i LO 1988-1989 og nærings­minister 1990-1992.

Innstillinga ble vedtatt av Kongressen mot 11 stemmer. Blant dem som stemte i mot var representanter fra NFATF og Sosionomforbundet, som sterkt ønsket å opprettholde sine forbund, og Arbeidsmandsforbundet som understreket at de ville ha et forbundsløst LO. Flere venstreopposisjonelle gikk mot innstillinga, først og fremst fordi de fryktet sentralisering av makt og at en utbygging av servicetilbudene ville gå på bekostning av lokal faglig aktivitet.

Komitéens offensive linje i organisasjonsspørsmålet hadde ført til sterke reaksjoner i fagbevegelsen. Reaksjonen var særlig sterk blant små og spesialiserte forbund som NFATF og NEKF. Stilt overfor truselen om avskalling, valgte komitéen å gi avkall på den ideelle organisasjonsformen, men heller legge seg på en forsiktig og samlende linje. Kongressen samlet seg i 1977 om runde og tilslipte formuleringer. Alle fikk del i utforminga, alle fikk noe, og dermed kunne også de aller fleste akseptere resultatet. Men komitéen fravek ikke den prinsipi­elle og langsiktige målsettinga om å redusere antall forbund i fagorganisasjonen.

1977-89: Den mulige organisasjonsform

Foran LO-kongressen i 1977 la altså organisasjonskomitéen i vesentlig grad om kursen i sitt arbeide for å endre organisa­sjonsformene i LO. Den nye komitéen med LO-sekretær Ole Knapp som leder, videreførte denne mjuke linja i saken. Heller ikke til Kongressen i 1981 trakk man fram radikale endringsforslag, men la fram ei innstilling som bar preg av en langsiktig og tålmodig strategi fram mot en reduksjon av antall forbund i LO.

I sin innledning på Kongressen kunne Ole Knapp fastslå at det ikke hadde vært mulig å oppnå resultater i retning av sammenslutninger til større forbundsvise enheter i kongress- perioden.18 Han sa like ut at det for tiden ikke var noen interesse - med unntak av et par områder - for forbunds- sammenslutninger. Han understreket videre forbundene som sjølstendige og sjølstyrte organisasjoner, noe komitéen bare måtte rette seg etter. Men han hevdet også at forbundenes vurdering var at endringer i arbeidsmarked, oppdragsstruktur for bedriftene og ny teknologi tilsa et nærmere samarbeid på disse områdene, for bedre å kunne ivareta medlemmenes interesser: «Komitéen konstaterer at det ikke er sammenslut­ninger som er forbundenes behov, men et samarbeid over forbundsgrensene».19

23

I dette lå også komitéens strategi for videre utvikling av organisasjonsformene i fagorganisasjonen. Framfor en kon­frontasjonslinje som uvegerlig ville føre til store indre kon­flikter og sannsynligvis avskallinger fra LO, satset man i stedet på å fremme samarbeide forbundene imellom. På kort sikt håpet komiteén på denne måten å oppnå bedre koordine­ring og eliminere konflikter forbundene imellom. Den lang­siktige målsettinga var at gjennom konkrete og forpliktende samarbeidsordninger, skulle også behovet og forståelsen for forbundssammenslutninger vokse fram innen de enkelte for­bunda.

Det viktigste konkrete samarbeidstiltaket komitéen hadde fått gjennomført i kongressperioden, var LOs sammarbeids- organer i fylkene. Ole Knapp mente dette hadde stimulert den faglige aktiviteten på fylkesplan. Komitéen hadde også arbei­det fram et eget oljekartell innen LO for å styrke koordineringa av fellesinteressene i oljesektoren. Her hadde LO nettopp på grunn av rivalisering, manglende samarbeid og koordinering mellom de involverte forbunda, kommet svært dårlig ut i konkurransen om de nye lønnstakergruppene i den raskt framvoksende oljebransjen. For nettopp å kunne fange opp nye grupper arbeidstakere som søkte til LO, innstilte komitéen på at landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner som søkte medlemskap i LO fortsatt kunne tas opp som medlemmer, sjøl om det kunne føre til at antall forbund i organisasjonen, intensjonene til tross, ble flere.

Debatten som fulgte Ole Knapps innledning understreket nok en gang mangfoldet i interessene omkring organisasjons­formene. Representanter fra de tunge industriforbundene øn­sket fortgang i arbeidet mot industriforbundsformen, mens andre debattanter var mer opptatt av å sikre egne forbunds sjølstendige status. Nytt var at flere av forslagene fra foren­ingene tok sikte på å gi ungdom et organisasjonstilbud i LO. Men det skulle en observatør til, Lise Grette fra Barnevem- pedagogforbundet, opptatt i LO så seint som i 1980, for å påpeke en tendens som var blitt sterkere gjennom hele 70- tallet. Kvinnene kom i stadig større grad ut på arbeidsmarke­det, og i mange av de arbeidstakergruppene hvor oppslutnin­gen om LO var begrenset, utgjorde nettopp kvinner en økende andel. LO hadde ennå i liten grad drøftet hva organisasjonen kunne gjøre for nettopp å trekke disse nye lønnstakerne til organisasjonen.

24

«Så samles vi på valen»Behovet for ny kunnskap om fagorganisasjonens rekrutterings­grunnlag ble stadig viktigere for det videre arbeidet i komitéen. Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumen­tasjon, FAFO, ble derfor engasjert. Høsten 1984 gjennomførte FAFO en omfattende opinionsundersøkelse for å kartlegge folks holdninger til fagorganisering. Den første rapporten forelå til LO-kongressen året etter, med den fengende tittel «Så samles vi på valen.»20 Undersøkelsen var den mest omfat­tende i sitt slag som noen gang var blitt gjennomført, og har sammen med seinere rapporter gitt et vesentlig kunnskaps­grunnlag for LOs behandling av organisasjonsspørsmål og andre spørsmål av mer faglig-politisk karakter.

Rapporten bekreftet til fulle de tendenser med hensyn til yrkesutvikling og rekruttering komitéen hadde lagt til grunn for organisasjonsdebatten så tidlig som i 1969.21 Fra 1958 til 1983 sank LOs tilslutning fra det totale antall lønnstakere fra 47,5 prosent til 35,8. Konkurrerende lønnstakerorganisasjoner hadde derimot hatt en framgang i samme tidsrommet fra 8,6 til 20 prosent. Antall uorganiserte lønnstakere hadde vært ganske stabilt, 43,8 prosent i 1958 mot 44,2 i 1983. Under­søkelsen viste at yngre lønnstakere hadde mindre positiv stil­ling til LO enn eldre.

På samme måte som i 1968-70 hadde LO en reell nedgang i medlemstallet fra 1982 til 1983. FAFO-undersøkelsen be­kreftet hvordan strukturendringene i næringslivet endret ar­beidsmarkedene, og dermed også grunnlaget som fagorgani­sasjonen bygde på. Forutsetningene for innsikt i LOs proble­mer og utfordringer som ledende lønnstakerorganisasjon var bedre enn noensinne.

Det var derfor ikke uten grunn at Ole Knapp på LO- kongressen i 1985 brukte det meste av sin taletid til å drøfte rapporten fra FAFO. Utgangspunktet hans var imidlertid en vurdering av de siste par tiårs organisasjonsdebatt: «I ettertid ma en vel kunne konstatere at dette høye ambisjonsnivået i retning av en ideell organisasjonsmodell, på mange måter har bidratt til å fryse organisasjonsmønsteret mer fast enn ønske­lig. For mens en har arbeidet i retning av en ideell organisasjons­oppbygging, så går tiden. Forandringene i det omgivende samfunn, forandringene i yrkesbefolkningen, i bedriftsmønst­eret, anvendelsen av ny teknologi osv. har gått sin gang uavhengig av vår organisasjonsdebatt.»22 Tilbakegangen i medlemstall i 1982-83 knyttet han til den økonomiske krisa i industrien, med permitteringer, oppsigelser og bedriftsned-

25

leggelser. Dette rammet LO sterkere enn konkurrentene, fordi det nettopp var på dette området at LO var den dominerende organisasjonen. Denne «skriften på veggen» gjorde nok sitt til at sekretariatet besluttet å gi FAFO oppdraget.

LOs sviktende oppslutning blant unge lønnstakere var på dette tidspunktet et akseptert problem. Men Ole Knapp tok også spesielt for seg kvinnene. På 1970-tallet ble det skapt 320 000 arbeidsplasser. En kvart million av disse gikk til kvinner, og da særlig gifte kvinner, mange i deltidsarbeid og flest i offentlig sektor. Arbeidet for å framskaffe organisa- sjonstilbud som passet for kvinnene, var derfor viktig. Knapp drøftet også framveksten av nye yrker, profesjoner, som ofte hadde trekk som minnet om de gamle fagene. Han stilte spørsmål om hvorvidt det var mulig i framtida å organisere LO i en industriforbundsdel og en profesjonsforbundsdel for å løse den vanskelige avveiningen mellom industriforbund og yrkesforbund.

Det moderne næringslivs krav til fleksibilitet i fagorgani­sasjonen, var et annet viktig spørsmål Knapp tok opp. FAFOs undersøkelse viste at hver tredje lønnstaker oppga rett og slett praktiske problemer som grunn for ikke å organisere seg. Enten fantes det ikke organisasjonstilbud på arbeidsplassen, eller så passet ikke tilbudet som var. At stadig flere skiftet arbeidsplass oftere, krevde ytterligere tilpasningsdyktighet i organisasjonen. Skifte av arbeidsplass eller yrke var blant de hyppigste årsaker til at lønnstakere forlot organisasjonen.

I organisasjonenskomitéens innstilling til Kongressen, var vekten i enda sterkere grad enn før lagt på tiltak som kunne øke tilslutningen til LO. Den nye komitéen fikk i oppdrag å utrede

Fellesforbundet ble dan­net i 1988. I debatten før sammenslutningen ble det argumentertmedaten trengte å bygge opp et stort og sterkt forbund, både fo r å gi bedre gjennomslag utad i samfunnet og innad i LO.

26

organisasjonsmessige endringer for å øke tilslutningen og foreslå styrking av verve- og agitasjonsvirksomhet overfor uorganiserte lønnstakere - for nettopp å styrke organisasjo­nens suverene stilling.

Fellesforbundet dannesDet viktigste i utviklinga av LOs organisasjonsformer på 1970-og 80-tallet utspilte seg utafor organisasjonskomitéens rammer. 8. mai 1988 fant det konstituerende landsmøte i Fellesforbundet sted i Oslo. Jern og Metall, Bygning, Papir, Bekledning og Skog og Land gikk sammen i et nytt stor- forbund.23 Fellesforbundet (FF) var rimelig nok ikke et fullt utviklet forbund ved stiftelsen. Det var de sentrale forbunds- enhetene som sluttet seg sammen. De gamle forbunda ut­gjorde hver sin fagseksjon i den nye organisasjonen, og samlingen av de lokale organisasjonsleddene skulle skje over tid. Landsmøtet var slik sett vel så mye starten på en ny fase i sammenslutningsprosessen, en prosess som fortsatt varer ved.

Forløpet startet med fagbladene, i tråd med organisasjons­komitéens innstilling til Kongressen i 1973. Etter et initiativ fra Bygning i 1976, kom fagbladsamarbeidet med Jern og Metall i gang året etter, og fra 1978 ble også Bekledning og Papir med. I utgangspunktet var dette først og fremst et praktisk tiltak. Jern og Metalls historiker, Terje Halvorsen, skriver at det er tvilsomt om noen av de impliserte tenkte så langt som til en ny forbundsdannelse på dette stadiet.24 Men felles fagblad styrket kontakten mellom forbunda, og ble starten på et stadig mer omfattende fellesskap.

Landsmøtet i Papir drøftet sammenslutninger eksplisitt i 1979, og vedtok enstemmig å utvikle samarbeidet videre. Vedtaket var imidlertid ikke uten forbehold: «Det er ikke ment fra forbundsstyrets side å framprovosere en diskusjon som går i retning av en sammenslåing med andre forbund», sto det i uttalelsen.25 Men siste avsnittet så samarbeidet fra en annen vinkel: «Det er erfaringer fra et slikt samarbeid som senere bør kunne danne grunnlaget for en diskusjon om sammenslutninger av forbundsenheter.» På dette tidspunktet var altså tanken om at samarbeidet kunne lede fram til nye forbundsdannelser i LO et åpent omdiskutert tema. Og lands­møtet kunne berolige tvilerne, og samtidig åpne for fram­tidige muligheter. Ingar Kaldal legger i sin beskrivelse av utviklingen vekt på at det var nettopp dette siste åpne avsnittet formannen Rolf Hauge grep fatt i, da han fire år seinere

27

begrunnet hvorfor forbundsstyret i landsmøteperioden had­de inngått en omfattende samarbeidsavtale med Jern og Me­tall, Bekledning og Bygning. På landsmøtet i 1983 sikret forbundsledelsen seg fullmakter til å utvikle samarbeidet videre, noe som også innbefattet muligheten til å forhandle med andre forbund om sammenslutning.

Forbundsledelsen i Jern og Metall hadde allerede på lands­møtet året før sikret seg de nødvendige fullmakter til «å søke sammenslutninger med andre industriforbund» såvel som å igangsette «prøveordninger for å gjennomføre industrifor­bundsformen».26 I Bekledning og Bygning skjedde en tilsva­rende utvikling, fra forsiktige, åpne vedtak til forpliktende samarbeid.

Fagbladsamarbeidet lå hele tida fremst i løypa. 1 1983 la de fire fagbladredaktørene fram ei innstilling om felles fagblad, med et opplag på 200 000. «Magasinet for fagorganiserte» kom med sitt første nummer i januar 1986, og satte en ny standard for fagorganisasjonens publikasjoner. Et formelt samarbeidsråd mellom de fire forbunda kom for alvor i virk­somhet fra januar 1984. Samarbeidet skulle omfatte industri­politikk og sysselsettingsspørsmål, presse og informasjon, opplysningsvirksomhet og fagopplæring og arbeidsmiljø. Ar­beidsutvalget besto av de fire forbundsformennene, med Lars Skytøen som formann. De kastet ikke bort tida. I mars 1985 la

På det konstituerende lands­møtet i mai 1988 ble det også stemt over hvilket navn det nye forbundet skulle ha. Med et overveldende fle r­tall vedtok møtet at det nye navnet skulle være Felles­forbundet.

28

ei arbeidsgruppe fram skisse til organisatorisk oppbygning av det nye forbundet. Jern og Metalls landsmøte vedtok sammen­slutningen mot 32 stemmer i oktober 1986. De andre forbunda fulgte etter med tilsvarende vedtak. Motstanden var liten. Skog og Land kom med i samarbeidsrådet så seint som våren 1986, og ble Fellesforbundets femte part.

Fellesforbundet var en historisk forbundsdannelse i fagor­ganisasjonen. Men det nye forbundet dekket ikke industrifor- bundsprinsippet, verken i gammel eller moderne forstand. Primærnæringene var representert gjennom Skog og Land, mens et viktig funksjonærforbund som NFATF fortsatt sto utafor. Allikevel var Jern og Metalls streben etter å gjennom­føre industriforbundsformen en hoveddrivkraft bak den nye forbundsdannelsen.

Industriforbundsformen slik prinsippet ble utformet fram mot LOs vedtak i 1923, var et produkt av ei tid da arbeiderklas­sen var i vekst. Fellesforbundet var derimot et svar på nedgan­gen i sysselsettingen i tradisjonelle industrier.27 Funksjonær- organisering var åpenbart en av målsettingene med forbundet, men dette var fortsatt omstridt i LO. Yrkesutviklinga og hensynet til en tallmessig størst mulig oppslutning om et forbund med basis i industrien veide imidlertid tyngre enn gamle klassegrenser. Slik fikk Fellesforbundet tyngde som det Kal dal betegner som et næringspolitisk forsvarsverk. Med unntak av Bygning organiserte alle forbunda arbeidere i bransjer som var i rask tilbakegang. Papir hadde f. eks. fått sitt medlemstall halvert fra 1960-tallet til 1988. Kommunefor­bundet hadde forlengst passert Jern og Metall i medlems- tilslutning, og var LOs suverent største forbund. De gamle arbeiderforbunda var i ferd med å komme i skyggen av tjenesteytende næringer og offentlig sektor. Fellesforbundet skulle øke slagkraften overfor politiske myndigheter og opi­nionen, men kanskje i like stor grad styrke kjeledressfolket innad i fagorganisasjonen. Med sine 200 000 medlemmer passerte det nye forbundet Kommuneforbundet som LOs største forbund. Både medlemstallet og utredningskapasiteten ville veie tungt innad i LO. Skytøen drøftet sjøl uenighetene i «LO-familien» i sin tale til landsmøte i 1986, og påpekte a t«... tyngdepunktet i LO rent tallmessig er i ferd med å svinge fra de tradisjonelle arbeidergrupper og over til funksjonærgrup- pene».

Det kan i stor grad ha vært tilfeldigheter som førte nettopp disse fem forbunda sammen. Bekledning slet med sitt fagblad, og Papir manglet redaktør. De organisasjonspolitiske argu-

29

mentene var imidlertid åpenbare. Samlingsprosessen ble dre­vet gjennom fra toppen. Nedover i rekkene var interessen for organisatoriske endringer liten. Lederne nærmet seg alle pen­sjonsalderen, og forholdet dem imellom syntes godt. De mer personavhengige forutsetningene var der. I den lange proses­sen som i 1960 førte Støperiarbeiderforbundet inn i Jern og Metall, er det lett å se hvordan dette først ble mulig etter at de to gamle forbundskongene Emil Nyhus og Josef Larsson hadde gått fra borde. Men i organisasjonsdebatten fram til 1977 forfektet forbunda ulike synspunkter, og tariffpolitisk hadde Bekledning stått på motsatt fløy i forhold til Jern og Metall og Papir. Men andre forbund, som Treindustriarbeider- forbundet og Kjemisk ble ikke med. Kjemisk sto imidlertid i en særstilling på dette tidspunktet, i og med at bransjen fortsatt hadde gode vilkår.

Jern og Metall og spesielt Lars Skytøen var en drivkraft i prosessen. Utålmodigheten med arbeidet i LOs organisasjons­komité må ha vært stor. Jern og Metall-arbeideren skrev da også på lederplass i 1981 at «Organisasjonsdebatten innenfor LO er det mest trøstesløse en kan oppleve. Det er ingen inspirasjon å hente der.» På det tidspunktet hadde både Lars Skytøen og Papirs formann Rolf Hauge gått ut av organisa- sjonskomitéen. De hadde viktigere ting å gjøre for å utvikle LO-organisasjonen.

Skriften på veggen?Kongressen i 1989 representerte et nytt vendepunkt i LOs organisasjonsdebatt. Komitéen fremmet riktignok forslag om et nytt utredningsarbeid, men denne gangen var retningen klarere. Organisasjonsstrukturen skulle endres. Forslaget un­derstreket at hensikten med å endre organisasjonsstruktur var å styrke Landsorganisasjonen. Flere modeller skulle utredes, men en av modellene var et forbundsløst LO med seksjoner.

Evy Buverud Pedersen la i sin begrunnelse for forslaget sterkere vekt på rekrutteringssituasjonen enn komitéen hadde gjort på tidligere kongresser. Nye FAFO-rapporter viste at LO fortsatt tapte terreng: «I år 2006 kan, og jeg understreker kan, organisasjoner utenfor LO samlet ha like mange medlemmer som LO. Samtidig kan det være 40 til 45 % uorganiserte som i dag. Men kan betyr ikke skal eller vil. Et mulig framtidsbilde er ingen sannhet, med mindre vi lar det bli det.»28 Den kunnskapen som allerede den første organisasjonskomitéen i stor grad hadde, viste nå med all mulig tydelighet «skriften på veggen». Tiden var for lengst inne til å legge press på forbundas

30

særinteresser: «LO-identiteten må styrkes -forbundsidentiteten må tones ned gjennom at vi uansett aktivitetsområde demon­strerer at det er gjennom felleskapet vi har vår styrke.»29

Tre forhold kan gi et godt grunnlag til å forstå denne nye utviklinga i utformingen av LOs organisasjon. FAFO-rappor- ten fra 1984 understreket det mange visste fra før. LO er på vei til å bli én lønnstakerorganisasjon blant mange - dersom organisasjonen ikke greier å rekruttere bedre blant ungdom, kvinner, lønnstakere i nye yrker i privat sektor og også langt breiere i offentlig sektor. Den andre faktoren som sterkt har bidratt til at presset på forandringer øker, er dannelsen av Fellesforbundet. Det er ennå tidlig å si noe om hvilken resul­tater dette nye forbundet kan oppnå. Fellesforbundet er fort­satt inne i en sammenslutningsprosess. Men denne organisa­toriske nyskapningen har vist at det er mulig å gjøre vesentlige forandringer i LOs organisasjonsstruktur. Det tredje forholdet ligger utafor fagorganisasjonen sjøl, og er en del av den all­menne samfunnsutviklinga. De siste års næringsmessige, øko­nomiske og etter hvert også sosiale krise har heller ikke unn­latt å gjøre sin virkning i fagorganisasjonen. Arbeidsløsheten skaper økonomiske problemer i en fagorganisasjon som ikke har manglet penger. Fellesforbundet er paradoksalt nok ram­met sterkest av alle. I dag er effektivisering og rasjonalisering innen fagbevegelsen ikke bare ei målsetting - det er en nød­vendighet.

Noter

1 Per Maurseth: Gjennom kriser til makt. Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bd. 3, Oslo 1987, s. 360.

2 Debattopplegg om LOs organisasjonsmessige oppbygning og struktur, Oslo 1969, s. 3.

3 Eirik A. Steinnes: Litt om interesseorganisasjoner og moderne stats­liv. I: Politisk aktivitet og struktur, Oslo 1972, s. 55. Sitert etter

4 Arnfinn Malme: Fagbevegelsens organisasjonsformer. Organisa­sjonsdebatten i 1960- og 70-åra i tilknytning til organisasjons­komiteen i den private sektor av 1966. Utrykt hovedoppgave i historie, høsten 1979, s. 75.

5 LO-kongressen 1969, Protokoll s. 133.6 Arnfinn Malme: Fra vern i nød til kamp fo r velferd. Oslo Støperi-

arbeiderforening 100 år. Oslo 1984, s. 79f.7 Etter Jostein Nyhamar: Nye utfordringer. Arbeiderbevegelsens his­

torie i Norge, bd. 6, Oslo 1990, s. 31.8 Debattopplegg om Landsorganisasjonens organisasjonsmessige opp-

bygning og struktur. Utarbeidet av LOs organisasjonskomite av 1966, s. 10.

9101 1121314

15

16

17181920

212223

24252 6

272829

31

Samme sted s. 24.LO-kongressen 1969, Protokoll s. 196.Samme sted s. 198.Se Malme 1979, s. 122.NFATFs landsmøte 1970, Protokoll s. 40.Se Malme 1979, s. 131.Ove Larsen, Jern og Metall, i intervju med Arbeiderbladet 14.07.1976. Se forøvrig Malme 1979, s. 159.Organisasjonskomiteens innstilling til Kongressen 1977, s. 22. Samme sted s. 24.LO-Kongressen 1977, Protokoll s. 165f.LO-kongressen 1981, Protokoll s. 156ff.Samme sted s. 160Tom Colbjørnsen, Arvid Fennefoss og Gudmund Hernes: Så samles vi på valen, Oslo 1985.Se note 6.LO-kongressen 1985, Protokoll s. 273.Utviklingen av Fellesforbundet er beskrevet i Terje Halvorsen -.Jern og Metall 100 år, bd. 21940-1991, Oslo 1990, s. 522 ff.; Ingar Kaldal: Papirarbeidernes historie 1913-1988, Oslo 1989, s. 519ff; John L. Kamsvåg: Med nål og tråd gjennom 100 år. Bekledningsarbeider- forbundet 1890-1990, Oslo 1990, s. 167 ff.Se Halvorsen 1990, s. 526.Sitert etter Kaldal 1989, s. 525.Se Halvorsen 1990, s. 526f.Se Kaldal 1989, s. 533.LO-kongressen 1989, Protokoll s. 230.Samme sted s. 233.