Click here to load reader

FONOLOGI for forprøvestucienter

  • View
    221

  • Download
    1

Embed Size (px)

Text of FONOLOGI for forprøvestucienter

  • ivin Andersen:

    FONOLOGIfor forprvestucienter

    Universitetet i BergenInstitutt for fonetikk og lingvistikk

    Skriftserie

    Mr. 40

    Bergen 1991ISBN 82-90381-48-4

    ISSN 0800-1995

  • FORORD

    Dette heftet inngr som del av pensum i forprven i fonetikk oglingvistikk ved Universitetet i Bergen. Den erstatter kapittel 2 "Fonologi" igrunnboken Sprkvitenskap. En elementr innfring av Simonsen H.G. et al(red). Universitetsforlaget (3. utgave 1988).

    Under bearbeidelsen av dette kapittelet vil jeg srlig takke professorMarianne Haslev, som utrettelig har bidratt med gode forslag tilomdisponeringer, formuleringer og gode eksempler p fonologiske fenomener

    , N o e n a v eksemplene i heftet er egenproduserte, andre er utarbeidet iI samrd med ansatte p de forskjellige sprkinstituttene ved Universitetet ij Bergen. En del eksempler er hentet fra flgende kilder;

    Haslev, M. : Lorang eller den forbudte fonologi.Skriftserien 18. 1985. Institutt for fonetikk og lingvistikk.Universitetet i Bergen.

    Kloster-Jensen, M, : Sprklydlre. Universitetsforlaget 1988.Lewis, J.W. : A Guide to English Pronunciation, Universitetsforlaget 1969.Simonsen, H.G. et al.: Sprkvitenskap. Universitetsforlaget 1988.

    [Sivertsen, E. : Fonologi. Universitetsforlaget 1967.

    Jeg vil ogs takke amanuensis Kolbjrn Slethei for hans kommentarer til[manus. Han har ogs utarbeidet transkripsjonseksempelet i FONO 8.

    Denne utgaven er bearbeidet i forhold til frsteutgaven. Nvrendeutgave har innholdsfortegnelse over FONO-kapitlene. Dessuten er alle termersom er understreket i teksten definert i vedlegget bak i heftet med referanse tildet kapittelet hvor termen er behandlet. I foreliggende versjon er ytterligere feilog unyaktigheter rettet opp etter kommentarer fra amanuensis Victoria Rosen.

    Bergen 02.12.93ivin Andersen

  • INNHOLDSFORTEGNELSE

    FONOl Skrift og tale s i d e 1

    FON02 Syntagme og paradigme ; 2

    FON03 Hva vet vi om sprklydene? 3

    FONO4 De tre fasene i talen 5

    FONO 5 Minimale par, segmentering, fonemer og f oner 6

    FONO 6 Allofoner 8

    PONO 7 Distinktive trekk og fonetisk likhet 10

    FONO 8 Fonetisk og fonemisk skrift 12

    FONO 9 Suprasegmetal fonologi 14

    FONO 10 Fonotaks 21

    FONO 11 Nytralisering 23

    VEDLEGG: DEFINISJONSLISTE AV GRUNNLEGGENDE BEGREPER 24

  • og begg

    bokstavmens di

    Dett.beskriv*

    det flg

    systems

    FONOlSkrift og tale

    Som det ble sltt fast i kapittel 1.7 i lreboken er det et klart skillemellom skrift og tale. Dette er det srlig viktig holde klart for seg ifonologien. Vi vil derfor belyse skillet ytterligere.

    De viktigste forskjellene mellom skrift og tale kan sammenfattes i trepunkter:

    Det fins ikke noe naturlig avbildningsforhold mellom skrift og tale.Skrift ei en avbildning av tale, og i den forstand sekundr, uansett omdet er lydlige elementer eller betydningselementer (ord o.l.) somavbildes.Forholdet mellom skriftsymboler og sprklyd er resultat av sosialesprklige konvensjoner.

    I.2.

    3,

    FONC

    Synt;For gjre skillet klarere m vi innfre en markering som klart visernr vi har med sprklyder gjre. Vi anvender i mange tilfeller det vikaller fonetiske klammer: [ ]. For eksempel vil skrivemten [s] angi at visnakker om s i tale, og ikke i skrift.

    Man kan si at det fra et logisk synspunkt er en tilfeldighet at sprklyden[s] representeres som s i ortografi. Relasjonen er et resultat avsprkhistoriske forhold som gr langt tilbake i tid. Poenget er her at [s] logisksett like gjerne kunne ha vrt representert av et annet skriftsymbol [jfr 1.7om de ulike skriftssymbolene for lyden [sl).

    Men selv i de tilfeller hvor ulike sprk anvender samme skriftsystem vilforholdet mellom skriftsymbol p den ene siden og sprklyd p den andresiden vre forskjellige. For eksempel bruker bde norsk og vietnamesisksamme skriftsystem, nemlig det latinske alfabet. Begge sprkene har d iskrift. Men i norsk representerer en klusil; dvs den uttales med lukkemellom tungespiss og alveoli, i i vietnamesisk uttales derimot som enhalvvokal [j]. Vietnamesisk har ogs sprklyden [d], men den skrives medstangen d: it. Dette er et resultat av ulike skriftkonvensjoner i norsk ogvietnamesisk.

    Skrift og tale er alts to ulike realisasjonsformer av sprket. Vi kan prve tydeliggjre forskjellen ved stille flgende sprsml:

    1. Hva er forskjellen p skriftssymbolene p og b ?2. Hva er forskjellen p lydene [p] og [b] ?3. Hva er felles for skriftssymbolene p og b ?4. Hva er felles for lydene [p] og [b] ?

    Svaret p 1. er at p har halvrunding p verste halvdel av den loddrettestreken i bokstaven, mens b har halvrunding p den nederste delen av denloddrette streken.

    Svaret p 2. er at [p] har en mer spent artikulasjon enn [b] og alltid erustemt, mens [b] har en slappere artikulasjon og kan vre stemt.

    I l;

    "Morfoibrukes

    Syni(fonoloelemensegnerlydsegiforhold

    Paiikan sul[r], hvil

  • Svaret p 3. er at bde p og b har en loddrett strek som del av bokstaven,og begge har halvrunding til hyre for streken som del av bokstaven. Herkan vi for vrig merke oss at forholdet blir anderledes hvis vi har med storebokstaver gjre: ved P og B er det antallet halvrundinger som skiller,mens det ved p og b er halvrundingenes plassering som skiller.

    Svaret p 4. er at begge er klusiler, og begge er leppelyder (labialer).

    Dette skulle illustrere at skrift og tale er to forskjellige systemer, ogbeskrivelsen av det ene er svrt forskjellig fra beskrivelsen av det andre.Selv om vi ogs ndvendigvis m bruke skriftsymboler nr vi skriver omlyder, er det viktig at vi hele tiden husker hvilket system det dreier seg om. Idet flgende skal vi konsentrere oss om tale og bekrivelse av sprklyder.Lren om sprklydene kalles fonetikk og lren om hvordan de dannersystemer i forskjellige sprk kalles fonologi.

    Je

    * tale,nsett omm

    FONO 2

    Syntagme og paradigme

    klyden

    : [s] logisk1 (jfr 1.7

    system viln andremesisk

    'es medikog

    can prve

    I lreboken introduseres termen syntagme frst i kapittel 4, "Syntaks",og er begrenset til syntaksen. Termen paradigme introduseres i kapittel 3,"Morfologi", og er begrenset til byningssett. Men disse to termene kanbrukes i en annen og videre betydning, som vi skal anvende i fonologien.

    Syntagme i vid forstand refererer til alle typer sprklige enheter(fonologiske, morfologiske, syntaktiske eller semantiske) som bestr avelementer som flger etter hverandre i tid. Et slikt element kalles etsegment. For eksempel er ordet [hest] et syntagme som bestr avlydsegmentene [h-e-s-t]. I syntagmet sier vi at enhetene str i et svntagmatiskforhold til hverandre.

    Paradigme, i vid forstand refererer til alle typer sprklige enheter somkan substitueres for hverandre. I syntagmet [hest] kan [h] substitueres medW, hvilket gir [rest], med [1], som gir [lest], med [f], som gir [fest] etc:

    syntagme

    paradigme

    oddrettei av den

    Vi sier at [h], [r], [1] og [f] str i et paradigmatisk forhold til hverandre.

  • FONO 3Hva vet vi om sprklydene?

    I kapittel 1 i lreboken ble det sagt at vr sprklige kompetanse erubevisst kunnskap, og at vi i en viss utstrekning kan anvende vr egenintuisjon nr vi analyserer sprklig materiale fra vrt morsml. Dettegjelder ogs ved studiet av sprklydene.

    Vr intuisjon sier oss at for eksempel Nydene i norsk i ord som [kelner]og [kan:] egentlig er den samme lyden [k]. Men ved nrmere ettertanke vilvi finne at dette slett ikke er tilfelle rent fonetisk. Sprklyder som oppfattessom samme type lyd kan i virkeligheten uttales forskjellig i forskjelligesyntagmer: [k] i [kelner] uttales med berringsstedet mellom tungen ogganen mye lengre fremme enn pc] i [kan:].

    berringsstedet for[k] i kelner

    berringsstedet for[k]iJbn

    Et annet eksempel er at en [s]-lyd i fremlyd foran en rundet vokal, som inorsk [syd], uttales anderledes enn en [sj-lyd foran en urundet voka], som i[si:l]. Nr vi uttaler en sprklyd har vi allerede innstilt taleorganene p denneste lyden. I ordet syl er alle tre lydene faktisk uttalt med lepperunding:i%T-il Slike variasjoner skyldes tilpasning av taleorganene i et syntagme, oger langt p vei fysipjogipk Wngpf. Dette kalles koartikulasjon. og eksemplerfins i hopetall i alle sprk. Vi kan si at ulike sprklyder uttales ulikt iforskjellige syntagmer fordi de har forskjellige syntaematiske relasjoner tiltilsttende lyder. ^ }

    Men det fins i realiteten enda flere varianter av en sprklyd enn de somer en ndvendig flge av koartikulasjon. Slike varianter er sprkligbetinget dvs de varierer fra sprk til sprk (til forskjell fra de rent fysiologiskbetingede). Et eksempel er at [k] i [kal:] uttales med pustelyd, skaltaspirasjon: [kal:], mens [k] i [skal:] uttales uten aspirasjon. Det er ingenfysiologisk ndvendighet at [k] i [kal:] skal uttales med pustelyd. I andresprk, som for eksempel italiensk, vil [k] uttales uten pustelyd i samme typeomgivelser.

    Andxe sprklig, ikke fysiologisk betingede varianter er betinget avgeografisk og/eller sosial tilhrighet. Disse variantene er ikke styrt avtilsttende sprklyder i syntagmet. En r-lyd i oslodialekten er ganske ulik enr-lyd i bergensdialekten. En osloenser uttaler [r] med rungespissen, mens enbergenser bruker rungeryggen: [V]. Likevel snakker man om en og samme r-

  • lyd i norsk. Hvis vi sammenlikner disse to r-Iydene med [t] og [k] finner viomtrent de samme forskjellene i uttale som ved de to r-Iydene: [t] uttalesmed tungespissen, mens [k] uttales med tungeryggen. Men nr det gjelder [t]og [k] snakker vi aldri om dem som samme lyd i norsk. Hvorfor er det slik?Rent uttalemessig eller artikulatorisk er forskjellen mellom Myden og *-lyden omtrent like stor som forskjellen mellom de to variantene av r-lyden.

    Forskjellen mellom [t] og [k] m da tydeligvis vre av et annet slag ennforskjellen mellom de to r-ene. Vrt ml er kunne forklare og skillemellom disse to slags forskjeller, I frste omgang skal vi innfre et skillemellom ty^e og eksemplar. Ordet [r:rj kan for eksempel sies best av trelyder: [r], [:] og [t]. Men vi kan ogs si at ordet bestr av to lyder: [r] og [:]. 1det frste tilfellet teller vi opp antall konkrete lydforekomster, eksemplarer.I det andre tilfelle grupperer vi de to eksemplarene av [ri i typer. Avgrunner som vi skal komme inn p etter hvert sies [t] og [k] vreeksemplarer av ulike typer, mens de to r-lydene er eksemplarer av sammetype. [r] og [H\ er alts eksemplarer av samme type.

    Avhengig av hvor trent vrt re er til hre lyddistinksjoner, og hvortrent vi er til kjenne etter i hvor stor grad vi uttaler lyder ulikt, kan viskille ut en mengde forskjellige k-lyder, for eksempel i ord som [kelner],[kal:], [skal:], [ark] og [kttlde]. Ingen av ir-ene i disse ordene uttales helt likt,men alle er likevel klart og tydelig skilt fra f.eks [t], [p] eller [n].

    Selv om vi oppfatter to lyder som klart forskjellige, er det ikke alltid atgrensen mellom dem er klar. Dette har vi konstatert i forbindelse medsyntagmatisk koartikulasjon. Men det er like vanskelig sette grensermellom lydene i et paradigme p fonetisk grunnlag. Det ser vi spesielttydelig ved vokalene. I norsk skiller vi uten problemer mellom Myden, e-lyden, -Iyden og -lyden. Men hvis vi undersker litt nrmere, ser visnart at det er umulig sette skarpe grenser mellom disse lydeneartikulatorisk.

    Dette kan vi underske selv: Start med uttale [i]. Da vil tungeryggenbefinne seg nr den fremre delen av ganen, palatum. Hvis vi senkertungen gradvis, glir vi gradvis over i [e], og videre til [] og ned til [a].Vokalfirkanten er rett og slett et bilde av det omrdet i munnen der vi ved endre tungeposisjon kan gli fra vokal til vokal. Det synes klart at dette er enkontinuerlig prosess rent uttalemessig.

    Med moderne apparatur har man ftt bekreftet at det artikulatorisk ikkeer noen faste grenser mellom de ulike sprklydene, verken syntagmatiskeller paradigmatisk. I ytterste konsekvens er lydene engangsfenomener(eksemplarer), og de kommer aldri tilbake i nyaktig samme skikkelse.

  • Bruker vi avansert nok apparatur oppdager vi at faktisk ingenting er heltlikt noe annet.

    Tale bde fra et syntagmatisk og fra et paradigmatisk synspunkt siesderfor best av et fonetisk kontinuum.

    Hvordan kan vi si at vi har en [i]-lyd, n [e]-lyd, en []-lyd og en [a]-lyd pnorsk nr det faktisk ikke fins noen klar grense mellom disse lydene? Oghvordan kan vi segmentere (analysere i segmenter) ordet hest og si at detbestr av lydene [h], [e], [s] og [t], nr nabolyder i et syntagme alltid tar fargeav hverandre og dermed glir gradvis over i hverandre?

    Et frste svar er at vi kan analysere en ytring i vrt morsml i avgrensedelyder og lydtyper fordi vrt re (egentlig: den delen av hjernen som tolkerlydinntrykkene fra ret) er innstilt p lytte til og fange opp spesielle trekk idet fonetiske kontinuum, mens andre gr oss hus forbi. Selv om talenartikulatorisk sett er en kontinuerlig strm av glidende overganger hvorintet er helt identisk med noe vi har uttalt fr, oppfatter vi talestrmmensom en kjede av bestemte lydtyper, som er avgrenset mot hverandre i tid ogdermed flger pent etter hverandre. Det virker som om ret har fttinnstallert en "auditiv sil" som gjr at vi lettere registrerer visselydforskjeller enn andre, som for eksempel forskjellen p [t] og [k], som vihar lettere for registrere enn [s] og [s].

    Sprsmlet vi da m stille oss er hvordan vi har ftt denne auditivesilen. Da vil det vise seg at det som setter oss i stand til identifiserelydeksemplarer som medlemmer av bestemte typer (paradigme-enheter) tiltross for at ingenting er likt noe annet, er sammenvevd med hvordan visetter grenser mellom lyder i syntagmer.

    FONO 4De tre fasene i talen

    Bde fonetikken og fonologien kan deles i tre med utgangspunkt italesituasjonens tre faser:

    den artikulatoriske fasen: artikulasjonen av lyd i taleorganene;den akustiske fasen: spredning av lydblgene gjennom luften til

    mottakeren;og den auditive fasen:_oppfanging, omforming og fortolkning av

    lydsignalene i mottakerens hjerne.I det akustiske studiet sker vi fange opp og beskrive lydblgene som

    dannes nr en sprkbruker snakker. Disse lydblgene kan registreres medmleinstrumenter og fremstilles grafisk. Lydene kan beskrives og studeressystematisk p grunnlag av slike gjengivelser, men dette forutsetterspesialapparatur, og tildels kompliserte tolkninger av det apparatene viser.

    Det auditive studiet betrakter sprklydene fra mottakerens synspunkt.Den er imidlertid vanskelig tilgjengelig, fordi man per i dag vet for lite omhva som skjer nr lydblgene som treffer ret, blir prosessert i hjernen.

  • Vi str da tilbake med det artikulatoriske studiet, dvs studiet avsprklydene fra avsenderens synspunkt: hvordan sprklydene uttales. Viskal anvende artikulatorisk terminologi i denne fremstillingen, fordi den erlettest tilgjengelig og mest konkret. Det skyldes at vi har umiddelbar tilgangtil underskelse av vre egne taleorganer.

    Det er selvsagt uheldig bruke artikulatorisk terminologi nr vibeskriver operasjoner som utfres i den auditive fasen, slike operasjonersom segmentering av lydkontinuumet i enkeltlyder og identifiseringen avvisse lyder som samme eller ulik type. Men i mangelen av en utvikletauditiv fonologi har vi ingen andre muligheter.

    Selv om vi bruker en artikulatorisk beskrivelse, m vi imidlertid holdefast p at det er den auditive fasen som fonologien er basert p. Et viktigpoeng i denne forbindelse er at den auditive fase er den eneste somavsender og mottaker har felles i talesituasjonen, fordi avsender kan hrehva han selv sier til mottaker. Den artikulatoriske fasen er avsenderbasertog er ikke tilgjengelig for mottakeren. Mottakeren kan ikke flge med ihvilke artikulatoriske bevegelser senderen utfrer, bortsett framunnavlesing for dve, basert p leppebevegelser. Slike synligetalemanifestasjoner er imidlertid ikke en ndvendig del av naturligsprkoppfattelse. Nr vi snakker i telefon eller lytter p radio, har vi ikketilgang p slike visuelle stimuli.

    Nr det gjelder den akustiske fasen er den ikke direkte observerbarverken for avsender eller mottaker: lydblgene oppfattes bde av avsenderog mottaker, men bare som auditive inndata.

    Fonetikkens hovedoppgave er kartlegge og systematisere de mulighetermennesker har til frembringe og oppfatte lyder som brukes i naturligesprk. Fonologiens hovedoppgave er derimot studere hvilke funksjonerlydene i et sprk har. Det grunnleggende i fonologien er kunne tenke iform av forskjeller mellom sprklyder. Den viktigste typen forskjeller ifonologien er slike som kalles distinktive, som vi straks skal komme tilbaketil. For kunne avgjre hva som er en distinktiv forskjell mellomsprklyder, m vi bde kunne hre forskjeller mellom sprklydene ogkunne avgjre hva slags funksjon en forskjell har. Dette leder oss til kunne samle sprklyder i klasser eller typer (jf FONO 3).

    FONO 5

    Minimale par, segmentering, fonemer og foner

    Grunnlaget for at to lyder hres ulike ut, er at de er i stand til alene skille to ord fra hverandre. Ordparet [syn:] og [tyte] er ikke tilstrekkelig for vise hvorfor [s] og [t] oppfattes av oss som forskjellige. Derimot er [syn:] og[tyn:] et avgjrende eksempel. Dette ordparet viser samtidig hvorfor vrintuisjon sier oss at det gr en segmentgrense foran det som er likt i de to

  • ordene, [yrt]. Tilsvarende kan [syn:] og [tyk] ikke vise hvorfor [n] og [k]oppfattes som forskjellige lydtyper, men [tyn:I og [tyk:] kan det. Detteordparet gir oss samtidig en grense etter [ty].

    To forskjellige ord som skiller seg fra hverandre ved bare ett lydsegmentkaller vi et minimalt par. At de er forskjellige ord vil si at de har forskjelligbetydning. P side 4 stilte vi sprsmlet hvorfor nordmenn oppfatter [t] og[k] som forskjellige lydtyper, men [r] og [p] som samme lydtype. Vi kan n slfast at rsaken er at det er mulig danne minimale par med [t] og [k], somfor eksempel i [tan:] og [kan:], mens det ikke er mulig finne minimale parmed [r] og fifl.

    Hvis man i ordet [ta:W skifter ut - substituerer - siste segment [K] med [r],er kravet om fonetisk forskjell i bare ett segment oppfylt, men ikke kravettil betydningsforskjell: [ta:K] og [ta:r] betyr det samme, skjnt de signalisererat sprkbrukerne har forskjellig geografisk tilhrighet.

    De to lydene som er ulike i et minimalt par, er nettopp det som skiller deto ordene fra hverandre lydlig sett, og som dermed er ansvarlig for atordene kan ha ulik betydning. Den fonetiske forskjellen mellom to slikelyder er alts betydningsskillende. Den tekniske termen for"betydningsskillende" er distinktiv. Vi sier derfor at forskjellen mellom delydene som er ulike i et minimalt par har distinktiv funksjon, at de tolydene er distinktivt forskjellige, og ogs at de str i opposisjon tilhverandre. Det at to lyder er distinktivt forskjellige i et sprk, betyr nettoppat de kan distingvere, eller skille, mellom ord med forskjellig betydning.Forskjellen mellom [t] og [k] i norsk er da av en annen type enn forskjellenmellom [K] og [r]; den frste er distinktiv, mens den andre ikke er det. [K] og|r] er fonetisk forskjellige, men ikke distinktivt forskjellige.

    Vi sa ovenfor at det som er forskjellig i lydmassen i et minimalt par, skalvre begrenset til ett lydsegment (det er derfor det kalles minimalt par).Ordpar som [straks] - [laks] eller [hals] - [harm] viser forsvidt ogsdistinktive forskjeller, nemlig mellom [str] og [1], [Is] og [rm]. Men disseordparene kan ikke fortelle oss at det faktisk er flere distinktive segmenter i[str], [Is] og [rm]. For f tak i lydsystemet i et sprk er vi interessert i finnefrem til mmstesegmenter som har distinktiv funksjon. Et slikt minimaltlydsegment som str i opposisjon til andre, kalles en fon. Foner er de minstesegmentene vi oppfatter i talestrmmen nr vi hrer noen snakke. De er degrunnleggende enhetene vi beskriver i fonetikken.

    Det er alts distinktivitet som er grunnlaget for segmentering. I heldigetilfeller kan vi segmentere en ytring i deler ved lytte etter pauser. Menoftest er det ingen pauser mellom ordene i naturlig tale, og enda mindremellom fonene i et ord. En segmenteringsprosedyre som er generell, slik atden kan begrunne alle segmentgrenser sprkbrukerne fler, m alts hvilep et annet grunnlag enn pauser.

    De fonene som ikke har distinktiv funksjon innbyrdes samler vi i enklasse av foner som vi kaller et fonem. Dermed kan vi si at [%] og [r] er tofoner som tilhrer samme fonem, mens [t] og [k] er foner som tilhrerforskjellige fonemer i norsk. Som vi beskrev p side 4 kan [K] og [r] sies &vre eksemplarer av samme type, mens [t] og [k] er eksemplarer av

  • forskjellige typer. Dermed er fonem en typebetegnelse, mens fon er eneksemplarbetegnelse.

    Fonemer angir vi med skrklammer, som for eksempel / p / . / p / str foralle foner som er medlem av typen eller klassen / p / . Fonemet / p / er enfunksjonell enhet som representerer alle de fonene som har sammedistinktive funksjon, fordi fonemet str for det som alle disse fonene harfelles. Fordi fonemet / p / str for en hel klasse av foner har vi foretatt enabstraksjon. Fonemet er en abstrakt enhet, og mens vi stadig uttaler enuendelighet av forskjellige foner, har alle sprk i verden et begrenset antallfonemer, vanligvis mellom 20 og 40, selv om det fins sprk som har frre,og sprk som har flere.

    Det er viktig legge merke til at de klassene av foner som utgjr etfonem er forskjellige fra sprk til sprk. P engelsk kan man danneminimale par hvor forskjellen mellom [s] og [i] er det distinktive: [si:l] sedmed betydningen "segl, forsegling" vs [zi:l] zeal, med betydningen "iver".Norsk har normalt bare [s], og selv hvis vi uttaler lyden [z] er tilsvarendeminimale par utenkelig. Ved vokalene [i] og [y] er forholdet mellom norskog engelsk motsatt. P norsk tilhrer disse fonene to forskjellige fonemer,fordi de kan danne minimale par: [sy:l] vs [si:l]. P engelsk er ikke dettemulig, og fonene [i] og [y] tilhrer samme fonem.

    I mange sprk, som norsk, er [] og [t] medlemmer av samme fonem.Men i noen sprk tilhrer disse to fonene forskjellige fonemer, og kandanne minimale par, som for eksempel i det vietnamesiske minimale paret[t oi], som betyr " stoppe" vs [toi], som er det personlige pronomen "jeg".

    Vi skal belyse fonemet i mer detalj etter hvert, men vi kan allerede hersette opp en definisjon: Et fonem er en type foner som har distinktivfunksjon til (kan danne minimale par med) andre typer av foner, men hvorfonene innen en type ikke har distinktiv funksjon i forhold Hl hverandre.

    Foner kan vi definere som de minste segmentene vi finner vedsubstitusjon av distinktivt forskjellige enheter.

    FONO 6Allofoner

    Vi konstaterte nettopp at [t*1] og [t] ikke kan danne minimale par pnorsk, og dermed tilhrer samme fonem. To eller flere foner som oppfrerseg som [t ] og [t] kan ikke forekomme i samme omgivelser fordi de erbundet til forskjellige kontekster. I fonologien sier vi at de komplementererhverandre. Det betyr at de utfyller hverandre p omtrent samme mte somto eller flere arbeidere som gr p ulike skift: en om formiddagen og en omettermiddagen. De vil da ikke vre samtidig p jobb, men utfyllehverandre, komplementere hverandre. P samme mte er det medsprklydene. For at foner skal kunne ha distinkiv funksjon, og dermedtilhre forskjellige fonemer, m de vre "samtidig p jobb", dvs de m

    8

  • kunne st i de samme fonologiske omgivelsene: Fonene [m] og [g] i ordparet[ma:I] og [ga:l] str i de samme fonologiske omgivelsene: begge str ifremlyd, og begge str foran fonemet /a:/.

    Foner som ikke kan st i samme omgivelser kan derfor ikke danneminimale par. De kan alts ikke vre distinktivt forskjellige og ikke tilhreforskjellige fonemer. Et annet eksempel er [s] og [s] p norsk, f.eks i ordparetIgya] og [si:I]. Her star [s] og [s] i ulike omgivelser og komplementererhverandre. Vi sier at de str i komplement distribusjon Vi kan si at detfonem som disse to fonene tilhrer, representeres ved ulike foner i ulikeomgivelser. De fonene som er medlem av samme fonem kalles allofonerav samme fonem.

    Hittil har vi lrt at nr vi omtaler foner skal disse angis i fonetiskeklammer, som for eksempel [p]. Dette gjelder ogs for allofoner. [p] betyr daenten fonen [p] eller allofonen [p]. Foner snakker vi om generelt, mens"allofon" brukes hvis vi snakker om fonen som medlem av et fonem.

    Distribusjonen av allofoner som er i komplementr distribusjon, somnorsk [r] og [t], kan angis ved hjelp av en allofonisk rep*-.

    [t ] str blant annet i fremlyd i trykksterk stavelse (hvor man aldri finnerW), [t] str blant annet erter [s] i fremlyd (hvor man aldri finner [&]).

    En allofonisk regel inneholder allofonenes betingenriP nmgiveisw. somfor eksempel posisjon i stavelsen, type stavelse (som trvkksvak ellertrykksterk), eller tilsttende fonemer.

    De allofonene av samme fonem som str i komplementr distribusjontil hverandre kalles kombinatoriske aliofnnpr

    De allofonene av samme fonem som ikke str i komplementrdistribusjon til hverandre, men som kan forekomme i samme omgivelserkalles fakultativ? pliofonpr (valgfrie allofoner). Som eksempel p sistnevntehar vi gitt forskjellen mellom [*] og [r] p norsk. Disse to fonene kan aldridanne minimale par, som vi har konstatert, men de kan likevel opptre i desamme omgivelsene, i fremlyd, innlyd eller utlyd, og i naboskap av desamme fonemene. Valg av den ene eller den andre er ikke styrt av defonologiske omgivelsene, men av ulike dialekter.

    Eksempler p kombinatoriske allofoner fins i mengdevis i alle sprk Vihar nevnt [s] og [s] p norsk. P engelsk er velarisert (eller "mrk") [+1 oeikke-velarisert (eller "lys") [1] kombinatoriske allofoner av samme fonem.Den allofoniske regelen kan formuleres som flger; Ikke-velarisert [1]opptrer foran stavelseskjerne, som i [lair] life, og foran {j], som i [feilj]failure, mens velarisert [+] opptrer etter stavelseskjerne, som i [h**l hall oei stavelseskjerne, som i [britf] brittle. 6

    P tysk kan fcfc-lyden t og-ae/i-lyden [x] analyseres som kombinatoriskeallofoner av samme fonem: [x] opptrer umiddelbart etter [a], [o] og [u] isamme stavelse, som i [laxen] lachen "le11, [bu:x] Buck "bok" og [loxj Lochhull". I alle andre omgivelser opptrer [e], som i [taic] Teich "dam", [mile]

    Milch "melk" og [du* c] dutch "gjennom".

    Vi kan n gi flgende definisjon av allofoner: To foner er allofoner avsamme fonem hvis de ikke kan danne minimale par. De kan ikke danneminimale par enten fordi de str i komplementr distribusjon, og derforikke kan substituere for hverandre i samme syntagme (kombinatoriske

    9

  • allofoner), eller fordi en substitusjon i samme syntagme aldri frer tilbetydningsendring (fakultative allofoner).

    FONO 7

    Distinktive trekk og fonetisk likhet

    Ved hjelp av serier av minimale par kan vi vise at [t]. Eg], [k], [ni, [m], [p],[d], [n], og [b] alle er distinktivt forskjellige fra hverandre i norsk. Derfor harnorsk bl.a. disse konsonantfonemene: / t g k n m p d n b / ,

    Ved sammenlikne disse 9 fonemene finner vi at noen likner mer phverandre enn andre, dvs noen har flere fonetiske trekk felles. Vi kansamle alle fonemene som har samme artikulasjonssted i en gruppe, foreksempel alle labialene i fonemrekken ovenfor: / p / , / b / og /mf. P sammemte kan vi samle alle alveolarene: /t/ / d / og / n / r og alle dorsale ellervelars fonemer: /k / , / g / og /%/, Noen av lydene uttales med luftstrmmengjennom nesen (med ganeseglet senket), som / m / , / n / og / n / . De kallesnasaler. De andre uttales med luftstrmmen gjennom munnen. De kallesorale lyder. Orale lyder som har artikulasjonslukke ett eller annet sted imunnen kalles klusiler. Fonemene kan ogs skilles fra hverandre medhensyn til grad av muskelspenning: / p / , / t / og / k / er spente konsonanter,mens / b / , I l og / g / er slappe konsonanter.

    For lett kunne se hvilke fonetiske trekk som skiller mellom fonemenesettes de opp i en oversikt basert p disse egenskapene. Vre 9 fonemer kansettes opp slik:

    klusiler

    nasaler

    labialer

    P

    b

    m

    alveolarer

    t

    d

    *

    doisaler

    k

    S

    9

    Disse fonetiske trekkene kalles distinktive h-ekk. Grunnen er at det er dissetrekkene som er de fonetiske brerne av fonemenes distinktive evne. Vikan lese ut fra denne systematiske oppstillingen at for eksempel / p / er enspent, labial klusil, mens / b / er en slapp, labial klusil. Vi legger merke til atskillet mellom slapp og spent er angitt ved klusilene, mens distinksjonen erirrelevant ved nasalene.

    I FONO 5 anga vi som viktig egenskap ved fonemet at klassen av fonersom tilhrer samme fonem ikke mtte ha distinktiv funksjon i forhold tilhverandre. Vi trenger imidlertid et kriterium til: foner som tilhrer sammefonem m ha en viss grad av fonetisk likhet.

    Hvis vi ikke stiller krav til at allofoner av samme fonem m lignehverandre mye, vil begrepet "komplementr distribusjon" bli lite

    10

  • hensiktsmessig og kan komme i konflikt med vr intuisjon. Hvorfor er foreksempel ikke rundet [s] og urundet [1] allofoner av samme fonem - de erjo i komplementr distribusjon? Grunnen er at de ikke har tilstrekkeliggrad av fonetisk likhet.

    fe] og [1] har det felles at begge er konsonanter og begge er alveolarer. [sj og[s] derimot, har ikke bare egenskapene konsonant og alveolar felles, men deer ogs begge frikativer. Den viktige forskjellen mellom [s] og [1] er at [1] erlateral, mens [sj er frikativ. Forskjellen mellom lateral og frikativ erdistinktiv i norsk, som vi ser av ordpar som [so:ve] - \\p:ve\. Fordi (I) og [1]har alle distinkt!ve fonetiske trekk felles, klassifiseres de som allofoner avsamme fonem, mens rundet [s] og urundet [I] har et distinktivt trekk somskiller dem; frikativitet versus lateralitet

    Vi har derfor ftt presisert vrt noe diffuse krav om at fonene m ha enviss grad av fonetisk likhet. Det betyr at de m ha alle distinctive fonetisketrekk felles.

    Dette er ogs grunnen til at [h] og [n] ikke regnes som allofoner avsamme fonem. De oppfyller riktignok kravet om komplementrdistribusjon: [h] forekommer kun i stavesesfremlyd, som i [han:], mens [n]kun forekommer i stavelsesutlyd, som i [sag:]. Men [h] og [n] har ikke noeannet felles enn at begge er konsonanter.

    Gjennom analyse og klassifikasjon av distinktive trekk kan vi p sammemte etablere vokalsystemer. Bergensk har ni lange vokalfonemer: / i : e: :a: o: y: : u : / . Vi sammenlikner vokalene for se hvilke trekk som skillerdem fra hverandre, og flgende system fremtrer:

    Vi kan n beskrive vokalfonemene ved hjelp av deres distinktive trekk:En / i : / betegnes for eksempel som en trang, fremre, urundet vokal.

    Bde antall og typer distinktive trekk er forskjellige fra sprk til sprk.Det er alts ikke bare antallet fonemer som varierer (jf ss 7-8), men ogs desystemene Tde-danneH-nlike sprk. Vokaler i norsk kan for eksempel vrenasalert (uttalt med luftstrmmen delvis gjennom nesehulen) i naboskapav nasaler, som i [sn:] "sann". Men dette er et allofonisk trekk p norsk. Ifransk, derimot, skiller man distinktivt mellom nasalerte og ikke-nasalerte(orale) vokaler, som i [p] pin "furu" og [pf ] paix "fred". I norsk skiller vidistinktivt mellom urundete og rundete fremre vokaler, som det fremgrav vokaloppsettet ovenfor. Dette skillet er ogs distinktivt i tysk og fransk, imotsetning til sprk som engelsk, italiensk og spansk, hvor skillet er ikke-distinkHvt. I de tre sistnevnte sprkene er skillet mellom fremre og bakrevokaler distinktivt, og runding er automatisk for de bakre.

    11

  • Vokalsystemene er forskjellige fra sprk til sprk ogs med hensyn tilhvor mange apnmgsgrader som utnyttes distinktivt. I bergensvarianten avnoisk har vi operert med tre pningsgrader trang, halvtrang og Apen. Iitaliensk opererer man med Gre pniagsgrader: bang, halvtrang, halvpenog apen, mens klassisk arabisk bare har to: trang og pen

    FONO 8Fonetisk og fonemisk skrift

    I FONO 1 sa vi at skrift og tale er to ulike realisasjonsformer av sprketog innfrte klammer for markere at vi omtalte lyder. I dette avsnittet skalvi se rere p forskjellene p to typer lydskrift som vi m kunne brukeog skille mellom: fonetisk og fonemisk skrift

    Begge lYdskhfttypene kim **, & gjengi aspekter ved tale; men mensfonetisk skrift kan vre mer eller mindre finmasket, vil fonemisk skriftgfngi akkorat de forholdene ved det lydlig,, ttiykk mm erdistinkttve ellertonemiske. Det avgjrende er alts distinktivitet. Det betyr at fonemiskskrift kun inneholder distinktive enheter.

    I fonetisk skrift sker vi gjengi de aspektene ved sprklydene som vinsker a fokusere oppmerksomheten mot. Hvis vi nsker fokusere plepperunding (labialisering), m den fonetiske skriften vre eksakt nr detgjelder akkurat dette aspektet. Samtidig kan det vre hensiktmessie neglisjere andre detaljer i samme transkripsjon. Fonetisk skrift er ikkendvendigvis mest mulig detaljert nr det gjelder angivelse av alle muligearnkulatonske detaljer. Sklei fonetisk sprklig materiale er et kontinuumer dette under ingen omstendigheter mulig. Den eneste mulighet for gjengi tale 1 all dens fonetiske detalj er p et lydbnd.

    En annen viktig forskjell mellom fonemisk og fonetisk skrift er at mensfonemisk skrift m utformes p basis av fonernsystemet i ett bestemt sprkav gangen, kan fonetisk skrift vre internasjonal. Det mest kjenteinternasjonale lydskriftssystemet er konstruert av The InternationalPhonetic Association

  • Eksempler:

    0. Hun sang og spilte piano samtidig.

    z/hun 'jag o 6p}/tc p/amu ^m '6^ /3. [hon '50.0 0 spilte p^ana -Sam'i^cK]

    4. [Ilan 'Say 0 Sfsllth p\'a-no iamtV-Ji]

    5. l^QnjdQjJp'il^C^i'o/^nQ^ Samp%.-duJ*'*'

    1-5 ovenfor er transkribert p 5 ulike mter. 1 viser bare fordelingen avkonsonanter og vokaler i stavelsen (og i ord). 2 viser fonemisktranskripsjon, mens 3 er spesialisert med henblikk p markering avkoartikulatorisk nasalitet ved vokaler. Den angir for eksempel ikkeaspirasjon, som 4 og 5 gjr. 4 er spesialisert med henblikk paspirasjonsforhold, mens 5 er en detaljert variant som angir mangedistinksjoner.

    Man kunne ogs tenke seg ulike kombinasjoner av de 5 variantene(bortsett fra 2, som er fastlagt p fonemniv). 1 kan for eksempel ogs vrespesialisert med henblikk p aspirasjon og/eller nasaleiing hvis formletskulle tilsi en slik variant. Til eksamen i forprven i fonetikk vil enkonsekvent gjennomfrt variant (av typen 3 eller 4, men ikke 1) som erspesialisert med henblikk p ett eller et par fonetiske fenomener (somlepperunding, aspirasjon eller nasalering) bli godtatt til eksamen. En slikvariant vil kunne gi strre uttelling enn en 5-va riant som ikke er korrektog/eller som ikke er konsekvent gjennomfrt, uansett hvor mange detaljerden mtte inneholde.

    Det blir klart for oss at fonemisk skrift ikke str i motsetning til fonetisk,men er en egen type fonetisk skrift. Vi kan si det slik: Ved hjelp av fonetiskskrift sker man gjengi konkret tale s nyaktig som man har behov for.Fordi det ikke er mulig registrere talens kontinuum fullt ut, m fonetiskskrift bygge p en abstraksjon. Men graden av abstraksjon er ganskeubestemt. Det eneste abstraksjonsniv som er skilt ut som en egenundertype, er fonemisk skrift, som alts m ta med alle lyddistinksjonersom er distinktive, men sile vekk alle som ikke er det. 1 fonetisk skriftgenerelt kan bde distinktive og ikke-distinktive enheter bli markert somforskjellige eller like. Legg merke til de to forskjellige klammetypene.

    I mange tilfeller er det ndvendig a bruke hjelpetegn i lydskrift, skaltediakritiske tegn, i tillegg til segmenttegnene. I den forbindelse er det viktig ppeke at diakritiske tegn ikke har noe med valg av lydskrifttype gjre; dekan brukes bde i fonemisk og i andre typer fonetisk skrift.

    13

  • Vi har alt understreket at skillet mellom fonetisk og fonemisk skrift kanbegrunnes lingvistisk. Men hva kan disse skriftsystemene brukes til?

    Nr en sprkforsker str overfor et ukjent sprk, vil han ha stor nytte avfonetisk skrift. Forskeren vil da arbeide ut fra et sett av hypoteser om hvilkelydforskjeller som man med stor grad av sannsynlighet kan anta hardistmktiv funksjon. For eksempel vil forskjellen mellom [p] og [m]sannsynligvis vre distinktiv i mange sprk. Om dette er tilfelle i detsprket som skal beskrives, kan testes ved hjelp av informanter gjennomtentative minimale par. Sprkforskeren finner hypotetisk-deduktivt 02gradvis ut hvilke enheter som er distinktive ved underske om fonerdaruier minimale par eller er i komplementr distribusjon. Man begynnermed store og grove brskjeller, og. dem fonetiske skriften vil ogs vre grovEtter hvert som de fonologiske forholdene trer klarere frem vil ogsbehovet for en mer finmasket fonetisk skrift kunne oppst

    Nr man har identifisert et finitt sett av fonemer i sprket, kan manbruke fonemisk skrift, som ofte kan brukes som ortografi i dette sprkethvis sprket ikke har skriftssystem fra fr.

    Mange sprk har i vrt rhundre ftt sitt skriftssprk p denne mtenDet a kunne skrive sitt nasjonalsprk er som kjent en vesentlig forutsetningfor samfunnsmessig utvikling. &

    Ved undervisning i fremmede sprk er fonetisk skrift et nyttighjelpemiddel. Frst og fremst m eleven mestre de fonemiske forskjellene isprket. Men det er ogs hensiktsmessig ta med de viktigste allofonene forat eleven skal kunne tilegne seg korrekt uttale, srlig hvis allofoneneskiller seg fra elevens morsml, som for eksempel nr norske elever skallre seg forskjellen mellom velarisert og ikke-velarisert variant av / ! / iengelsk.. I mange norske dialekter har man kun en variant som likner denikke-velanserte varianten i engelsk. Dette skillet m vi beherske hvis vi viluttale engelsk uten forstyrrende feil, s skillet er viktig selv om de to fonene1 engelsk er allofoner av samme fonem.

    Lydskrift er ekstra nyttig som pedagogisk hjelpemiddel nr man skal lresprk hvor avstanden mellom skrift og tale er stor, som i engelsk og franskDette gjelder 1 enda strre grad for sprk som anvender billedskrift (jf 1 7side 22), som i kinesisk. I billedskrift gir skriften ofte ikke noenholdepunkter for hvordan ordene skal uttales.

    FONO 9

    Suprasegmental fonologi

    Hittil har vi beskrevet enkeltsegmenter - fonemer. I dette avsnittet skalvi omtale enheter som ikke uten videre lar seg analysere som segmenter.Tale inneholder nemlig lydelementer som strekker seg over flere segmenterog som kan sies st over segmentene. Disse kalles suprasegmenrale ellerprosodiske trekk bde i fonetikken og fonologien. Suprasegmentale trekk

    14

  • kalles p det fonetiske niv: tonegang, trykk, og lengde (kvantitet).Fonologisk kan disse utnyttes p forskjellig mte.

    Forholdet mellom det fonetiske og det fonemiske er svrt komplisertved suprasegmentale trekk, og det hersker stor usikkerhet og uenighet blantforskerne om hvordan man skal identifisere enheter som stavelse, trykk,tonegang og lengde. Dessuten er begrepene sterkt innvevd i hverandre.Stavelsen (jf FONO 10) er et uunnvrlig begrep for kunne behandlesuprasegmentale trekk. Som vi skal se kan forskjeller bde i trykkplassering,tonegang og lengde ha distinktiv funksjon i mange sprk.

    Trykk

    Ved legge trykk p enkelte ord blir ordene fremhevet fremfor andre.Dette gir signa! om at disse ordene inneholder viktig informasjon. Trykkbrukt p denne mten har derfor betydning i seg selv, skjnt betydningen ersvrt generell ("dette ordet er viktig") og er et aspekt ved hele ytringensbetydning. Trykk i slik funksjon kalles morfemisk trykk ellersetningstrykk/ytrings trykk. Bruk av morfemisk trykk er en normalforeteelse i hver eneste ytring og fins i alle sprk. I setningen Han var ikkesyk, men simulerte, kan han, var, ikke, syk, eller simulerte utenvanskelighet fremheves p denne mten (men sjelden alle p n gang).Ogs ytringer som bare bestr av ett ord, f .eks Hei!, har ndvendigvismorfemisk trykk, ellers ville det ikke vre viktig nok til bli uttalt i dethele tatt. Emfatisk trykk eller kontrasttrykk er en spesielt fremtredendevariant av morfemisk trykk.

    At morfemisk trykk er en viktig del av ytringens totalbetydning, kan vikonstatere nr vi sammenligner ytringer med forskjellig trykkfordeling,

    Han var ikke syk. (men han var noe annet)Han var ikke syk. (men en annen var syk)

    Forskjellen mellom ord med og uten morfemisk trykk har ingendistinktiv funksjon i noe sprk, fordi et ordpar med og uten slikt trykk harsamme leksikalske betydning, og sledes ikke oppfyller kravene tilminimale par.

    Derimot vil ulik -plassering av morfemisk trykk p forskjellige stavelser iflerstavelsesord kunne ha distinktiv funksjon. Det forutsetter imidlertid attrykket i angjeldende sprk ikke er fastlagt p en bestemt stavelse, som ifransk (siste stavelse) eller finsk (frste stavelse).

    I engelsk kan trykket falle p ulike stavelser i ulike ord, som i ['transport](substantiv) og [trns'p3:t] (verb), begge skrevet transport. Selv ombetydningen av disse ordene er beslektet, er de likevel forskjellige. Deteneste som skiller dem p uttrykkssiden er trykkplasseringen. De oppfyllerderfor kravet til et minimalt par. P tysk har man liknende eksempler:iibersetzen med trykk p nest siste stavelse betyr "oversette", som i denBrief iibersetzen, mens ordet med trykk p den frste stavelsen betyr "setteeller kjre over" som i die Briicke ubersetzen. Russisk utnytter varierendetrykkplassering distinktivt i betydelig grad, ogs i helt ubeslektede ord, f.eks.

    15

  • /muku/ "pine (akkusativ)" og /mu'ku/ "mel (akkusativ)'; /'stran(:)i/strannyj "rar" og /stra'ni/ strany "land (genitiv)".

    Lengde

    Det fenomenet at segmenter oppfattes som forskjellige med hensyn tiltidsvarighet kalles lengde (eller kvantitet). For eksempel oppfattes [e] i norski ordet [le:k] som lengre enn [e] i ordet [lek:] (jf Kloster Jensen Sprklvdlre1969, side 90f).

    Lengde utnytter vi morfemisk nr vi tvrer ut ytringen eller deler avden. Dette har generelt den betydning uttrykke at den talende stiller segnlende eller usikker til innholdet av sin egen ytring.

    Fonemisk utnyttet lengde kan betraktes som et segmentalt eller etsuprasegmentalt fenomen. 1 et sprk som finsk kan man si at lengde erknyttet til ett segment, fordi lengde kan knyttes til en konsonant eller envokal, uavhengig av hverandre, som i tuli, "ild", tuuli, "troll", og tuulla,"blse". Lengde er angitt i ortografien i finsk ved dublering av bokstaver.'

    I norsk, derimot, er det mer vanlig betrakte lengde som etsuprasegmentalt fenomen, fordi lengde er knyttet til stavelsen snarere enntil segmenter. Trykk, tonem og lengde opptrer ofte sammen i stavelser inorsk, og kalles derfor solidariske. 1 de fleste dialekter av norsk vil entrykksterk stavelse enten inneholde en lang vokal pluss en kort konsonant,eller en kort vokal pluss en lang konsonant, som i [s:t] og [st:]. Forskjellengjelder ogs stavelser med bitrykk, som i ['sukrer sat] og ['sukrer st:]. Langevokaler kan ogs forekomme i helt trykklse stavelser, men i slike tilfellervil forskjellen i lengde ikke kunne ha distinktiv funksjon (dvs ikke kunnedanne minimale par) i norsk.

    Tonegang

    Tonegang er et fenomen som kan strekke seg over og ledsage heleytringer. Ogs tonegang kan ha to funksjoner i sprk: morfemisk funksjonog fonemisk funksjon. Morfemisk tonegang kalles intonasjon, mensfonemisk tonegang danner et system av det vi kaller tonemer.

    Alle sprk i verden utnytter tonegang morfemisk, mens bare enkeltesprk, som norsk og svensk, i likhet med flere afrikanske og stasiatiskesprk, utnytter tonegang ogs fonemisk.

    Morfemisk tonegang, intonasjon, har egen betydning. En av dets mestsentrale funksjoner i alle naturlige sprk er gi informasjon omavsenderens holdning til ytringen, og/eller avsenderens holdning tilmottakeren eller situasjonen (som f.eks Iivlighet, avslurtethet ogemosjonalitet). Disse generelle betydningene uttrykkes ved manipuleremed serningsmelodien, dvs utnytte (kombinasjoner av) stigning, fall ogforskjeller i tonehyde (pitch). Sammen med ytringenes betydning,plasseringen av morfemisk trykk, stemmekvalitet, og kontekst, girtonegangen sitt bidrag til mer spesifikke ekspressive betydninger somvennlighet, sympati, irritasjon, overraskelse, bitterhet, avstandtagen, osv.

    16

  • Eksempler (eks, 1 -11 alle med bergensk tonegang):

    1.

    konstatering

    Han kommer

    2,

    \ * vennlighet

    Han kommer

    3.

    , \ overraskelse

    Han kommer

    Intonasjon har vi ogs i ett-ords ytringer. 5e p tonegangsforskjellenmellom eksempel 4 og 5, og p forskjellen i siste stavelse mellom eksempel60g7:

    4.

    v/Mat?

    __\_Mat.

    overraskelse

    konstatering

    5.

    17

  • overraskelse

    Bnner? ( = Mener du bnner? )

    7.

    "" konstatering

    Bnner. (= j a , bnner.)

    Intonasjon spiller alts en sentral rolle i sprkhandlinger (jf kapittel1.6.3). Ved utnyttelse av tonegangen i 1,2, og 3 ovenfor har man formet treforskjellige ytringer, med litt forskjellig totalbetydning, av samme setningNoe tilsvarende gjelder for ytring 4 og 5, og for 6 og 7.

    I tillegg til bruke tonegang morfemisk, utnytter norsk ogs tonegangendistinktivt. Slik utnyttelse kalles tonelag eller tonemmr Et eksempel erUerne] ("jernet") og [jerne] ("hjerne"). En nrmere fonetisk beskrivelse avdette med eksempler fins i Kloster Jensen (1969), kapittel 4 "Aksentlre".

    I eksempelparet 6 og 7 ovenfor er tonegangen i siste stavelse bruktmorfemisk. Tonegangen i frste stavelse, derimot, viser seg ha fonemiskfunksjon:

    6. 7

    __X / "B n n e r ? Bnner.

    8- 9___

    B n d e r ? " BnderT

    Vi ser at den ulike tonegangen i frste stavelse skiller mellom leksemer,helt tilsvarende det fonemer gjr. / W e r / - / W : e r / er alts et minimaltpar, p samme mte som /pi:l/ - /bi:l/.

    18

  • Tonem-motsetningen realiseres bare i en trykksterk stavelse Menmotsetningen mellom tonem 1 og tonem 2 forutsetter at denne trykksterkestavelsen er fulgt av minst n trykksvak stavelse. Hvis den trykksterkestavelsen for eksempel er siste stavelse i en ytring, faller derfor mulighetenfor motsetning bort, som i Kom 'hit! P samme mte faller tonemet borthvis ordet ikke har morfemisk trykk. Eksempel:

    10.

    (Tonem begynner i/ \ ordet ikkje.)

    /han va *ig:e~s"ylk7 Han var ikkje syk.

    11.

    (Intet tonem som\ \ begynner i ordet ikkje.)

    /han Va:-i?e 'sy:k/ Han var ikkje syk.

    Tonem i norsk impliserer derfor morfemisk trykk. Nr vi noterer tonem ien transkripsjon, har vi dermed ogs sagt ifra at stavelsen er brer avmorfemisk trykk. Da er det strengt tatt overfldig notere trykket i tilleggslik vi har gjort i eksempel 10 og 11. Trykket i nstavelser ligner fonetisktonem 1, og vi noterer det derfor vanligvis med samme tegn som vi brukertor tonem 1.

    Tonemforskjeller kan ogs ha syntaktiske oppgaver i norsk. Ved ensekvens av verb-preposisjon-substantiv kan det ofte oppst tvil ompreposisjonen hrer sammen med verbet eller substantivet. I oslodialektenvil bruk ay tonemmotsetning kunne lse opp denne tvetydigheten ienkelte tilfeller: 6

    12. Han'tok p frakken.13. Han4ok p frakken.

    tonTf 12 b r U k e S t O n e m *' S tOk b 6 t y r " b e r r t e" ' 1 *tning 13 brukeskorresponderer med forskjeller i den syntaktiskfLlyTen I v % ! e ^ serningene.^tsetning42-er.^-verbalfrase, mens -p frakken er en

    19

  • Det er viktig vre klar over at tonemmotsetningene er ganskeforskjellige fra dialekt til dialekt. Jf eksemplene 7 og 9 fra bergensk medtilsvarende fra Oslo-dialekten:

    Bergen

    7.

    Oslo

    14.

    15- _

    bnner

    /bnner

    9.

    _ \ _ . _bnder bnder"

    Ogs de minimale parene man finner med tonemmotserning varierersterkt fra dialekt til dialekt. Ordparet Jaren (bestemt form av far) og2faren,(bestemt form av fare), er et minimalt par i bergensdialekten, men vil ikkendvendigvis vre det i andre dialekter.

    Fordi tonemene i norsk er avhengige av trykkplassering, og fordidialektforskjellene er s markante, kan vi si at tonemmotsetningene er etforholdsvis perifert fenomen i norsk, sammenliknet medtonemmotsetninger i mange andre sprk, srlig de st- og srstasiatiskesprkene, som kinesisk og vietnamesisk. I disse sprkene kan man ha opptil 6 forskjellige tonemmotsetninger som skiller ellers like ord. Eksemplerfra srvietnamesisk, som skiller mellom 5 ulike tonemer:

    /

    ma ma m ma"nd" "kinn" grav" "risspire'

    Alle ord i kinesisk og i vietnamesisk har sitt eget tonem, som heller ikkefaller bort ved trykklshet. Samtidig bestr et stort antall ord av bare nstavelse. Tonemer er flgelig et sentralt fenomen for disse sprkene. Pvietnamesisk er det svrt vanskelig gjre seg forsttt hvis man ikkebruker fonemene riktig. Det er ikke tilfelle p norsk. Blant annet er flerenorske dialekter tonemlse. Dette er en viktig grunn til at fonemene erangitt i ortografien i vietnamesisk, i motsetning til i norsk.

    20

  • FONO 10Fonotaks

    Fonotaks er lren om hvordan fonemene i et sprk inngr ikombinasjoner med hverandre innenfor forskjellige rammer som stavelser

    La oss derfor frst ta for oss begrepet stavelse. Stavelsen er eniynefallende og sentral enhet i et hvilket som helst sprk. Likevel er detsvrt vanskelig finne et utvetydig fonetisk grunnlag definere enhetenpa Men ved hjelp av ulike fonetiske og lingvistiske begreper kan vi i allefall nrme oss en definisjon. Det auditive begrepet sonoritet er nyttigStavelsen bestr av en kjerne som vi oppfatter som mer hrbar - mer sonor-jrm resten. Sonoritet korrelerer grovt sett med det artikulatoriske begrepetapmngsgrad". Foner med strst pningsgrad har en tendens til utgjre

    stavelsens kjerne, mens foner med mindre pningsgrad har en tendens til utgjre stavelsens periferi. Dette faller i stor grad sammen med skilletmellom vokaler og konsonanter.

    Som grunnleggende beskrivelsesramme for fonotaks kan vi si atstavelsen er en distribusjonen enhet. Vi regner med 3 grunnleggendeposisjoner i stavelsen: foranstilt periferi, kjerne, og etterstilt periferi I

    Str fette/stilf7 S t r / S t / * f r a n S t i I t periferi' / u : / u tSir Wemen, mens /!/Ved underske hvilke fonemer som kan kombineres med hverandre i

    stavelsen finner man frem til viktige fonotaktiske regler i sprket Dissereglene varierer fra sprk til sprk. For eksempel kan de slaviske sprkeneha konsonantforbindelser i foranstilt periferi som ikke finnes i germanskesprk, som /zd/ og /ks/, mens de polynesiske sprkene ikke tillaterkonsonantforbindelser i det hele tatt. Norsk tillater maksimalt trekonsonanter i foranstilt periferi, som i /%kri:ve/. Men da er det sterkefonotakuske begrensninger p hvilke konsonanter som kan forekomme-/ s / er eneste mulighet som frste segment, og kan ikke skiftes ut. Det andresegmentet m vre en spent klusil, enten / p / , / t / eller /k/, som inspn:ke/, / stre:ve/ og / skr -bie/. I norsk forekommer fonemet / n / bare ietterstilt periferi, som i /san:er/..Ivietnamesisk kan det ogs opptre iforanstilt periferi, som i den vietnamesiske betegnelsen for Russland- /na-/Nga. Fonotaks er alts et meget fremtredende trekk som skiller typobeiskmellom sprk. ' r

    Det er vanlig skille mellom rjen og lukket stavrisp. En pen stavelse eren stavelse som ender p vokal; en lukket stavelse er en stavelse som enderoa konsonant. En viktig fonotaktisk regel i norsk, engelsk og tysk erflgende: I en pen, trykksterk stavelse kan det bare st lang vokal ellerdiftong, ikke kort vokal. Stavelser som / ' t i / eller / l a / er alts ikke mulige

    En fonotaktisk regel i svrt mange sprk er at t] ikke forekommer itrykksterk stavelse.

    21