Ekte hverdag

12 steg til et litt bedre liv

EktehverdagSølvi Foss

sølvi foss er utdannet cand.polit. og familieterapeut, og jobber som HR/informasjonsdirektør. Hun er forfatter av boken Lappeteppefamilier som utkom i 2013.

www.ektehverdag.no

Halvveis i livet, passe fornøyd. På tide med en fot i bakken?

Mange av oss kaver gjennom hverdagen på vei mot helg og ferie – det er da livet skal leves. Men hvorfor holder vi på sånn? Det er jo hverdagene det er flest av! Hvorfor ikke bruke en vanlig tirsdag eller en travel torsdag til å få det litt bedre? Etter utallige nyttårsforsetter og leting etter det perfekte liv bestemmer Sølvi Foss seg for å prøve noe nytt. Hva med å plukke hverdagen helt fra hverandre? Hva er bra? Hva mangler? Sølvi Foss viser hvordan vi kan finne tilbake gleden over den vanlige dagen, over ansvaret vi har påtatt oss i familieliv og på jobb, og over å være tilfreds med det som er godt nok.

Ekte hverdagSølvi Foss

12 månederUten å bli fantastiskOmfavne hverdagslivet Finne det som skaper et litt bedre liv

Et lettlest, ærlig og tankevekkende hverdagsdykk inn i en generasjon som har alt, men som likevel lurer på om dette virkelig er alt.

foto

: to

nje

gu

lbæ

k

«Rent statistisk er vi godt voksne, men leter fortsatt. Vi har levd noen tiår nå, og hverdagen har gått litt opp og litt ned. Det har vært bra år, det har vært kreven-de år, men det aller meste har vært på det jevne. Vi kan se tilbake på at mye i livet vårt har gått ganske så greit. Vi er mange som har vært forskånet for de aller von-deste hendelsene, livskrisene, katastrofe-ne. Alt dette urovekkende som kan skake opp en tilværelse.

Foreldrene mine ble født i etterkrigs-tiden og kan fortelle om den gang da de virkelig manglet mye. De startet sitt familieprosjekt da mamma var nitten år og pappa var to år eldre. Storebroren min ble født drøye seks måneder etter bryl-lupet. Sammen bygget mamma og pappa voksenlivet litt etter litt. De sier at de er fornøyd med livet akkurat sånn som det ble, og at de gleder seg til hver dag. Hva har de gjort for å få til det?»

omslag: blæst • terese moe leiner & katarina caspersen illustrasjoner: katarina caspersen

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015www.gyldendal.no

Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT, LitauenSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8Boken er satt med 11/15 pkt. Minion Pro

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner | Blæst design

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

ISBN 978-82-05-49260-8

Sølvi Foss

Ekte hverdag12 steg til et litt bedre liv

Innhold

et lite regnestykke

Vi har alt – men er dette alt? 12Hva nå? 17

oversikt: januar, februar og marsjanuar: Tilbakeblikk 27februar: Nå 39mars: En plan 51

mindre: april, mai og juniapril: Mindre i fokus 69mai: Eie mindre 83juni: Mindre stress 97

mer: juli, august og septemberjuli: Mer tid sammen 111august: Mer struktur 123september: Mer utvikling 131

bedre: oktober, november og desemberoktober: Bedre kommunikasjon 147november: Bedre fokus 157desember: Bedre hverdag 167

ET LITE REGNESTYKKE

Mamma flyttet hjemmefra i 1967. Hun var sytten år,

og hadde fem yngre brødre, den yngste var bare fire

år. Barndomshjemmet lå i en slak skråning, rett før sentrum,

i en liten bygd i Romsdal. Når jeg nå kjører bil forbi, er alt

tilbakelagt på under ett minutt. Det er en riksvei med farts-

grense 50 km/t. Kirken og kirkegården ligger i enden av

sentrum, og der er mormor og bestefar gravlagt. Mormor

ble syk første gang da mamma var 13 år gammel. Mamma

passet på de yngre brødrene, selv om hun egentlig ikke var

så mye eldre enn dem. Jeg har ofte tenkt at det var tøft gjort

av henne å flytte så langt hjemmefra. Det var 502 kilometer

sørover, til postskolen utenfor Oslo. Hun hadde bare med

seg noen få eiendeler, og visste at det var langt hjem.

* * *

9

Det er en søndag kveld. Jeg sitter ved kjøkkenbordet og leser påmobilen. Uken skal planlegges. På kjøleskapdøren er det flerelapper. En invitasjon til barnebursdag og en påminnelse omreflekskveld på skolen. En huskelapp fra en tenåring om hvilkefotballsko han trenger nå, to regninger som ikke er betalt, og engul post-it-lapp med liste over det vi mangler i kjøleskapet. Laks,Bremykt, to liter melk.

Jeg blar formålsløst gjennom alle apper på mobilen, og stopperpå en kalkulator. Jeg er førtitre år, og etter noen tastetrykk regnerkalkulatoren ut at jeg har levd i godt over 15 000 dager. Jeg harvært mamma i om lag 5500 av disse dagene. I denne perioden harjeg fått tre barn, jeg har hatt ett samlivsbrudd, jeg har møtt en nymann, jeg har flyttet fem ganger og jeg har skiftet arbeidsgiverseks ganger.

Statistikk over forventet levealder tilsier at jeg er ca. halv-veis i livet. Gjennomsnittlig levealder har økt med 30 år siden1800-tallet,1 og folk i min generasjon vil i snitt leve til vi er nær-mere 80 år. Sånn sett kan jeg ha mye bra i vente. Det trekker ipositiv retning at jeg trener, spiser ganske sunt, ikke røyker, ogdrikker lite alkohol. I pappas familie har flere blitt over 90 år,

10

med god helse livet ut. Sånn drømmer jeg om å bli! I mammasfamilie har det vært mye sykdom. Selv fikk hun kreft første gangfør fylte 50 år, og storebroren min fikk også kreft. Han var 37 år.Flere har dødd altfor tidlig. Hvem ligner jeg egentlig på? Har jeg50 strålende år igjen, eller kommer jeg til å bli alvorlig syk tidlig?

På syttitallet hadde min tante og onkel et telefonbord ute igangen. Ved siden av den grå telefonen sto det et timeglass for åminne oss om at telefonsamtaler ikke måtte bli for lange. Time-glasset var fylt med finkornet sand i den ene enden, og kunnevippes over, slik at sanden sakte begynte å renne over til motsattside. Jeg husker at jeg ofte sto alene ute i den avlange gangen ogvippet beholderen stille frem og tilbake. Når all sanden hadderent gjennom, snudde jeg glasset på nytt slik at all sanden ranttilbake.

De siste årene har jeg stadig tenkt tilbake på dette timeglasset,som lydløst markerte en begynnelse og en slutt. Jeg vet jo at jegskal dø en gang. Hvordan er mitt eget timeglass nå? Er bare noensandkorn igjen? Eller er det utallige bra dager som venter på meg?

11

ET L ITE REGNESTYK KE

Vi har alt – men er dette alt?

Det er 1968, fire år før jeg blir født. Pappa er snart tjue

år, og bor fortsatt sammen med moren sin i en liten

by i Vestfold. De deler hus med hennes voksne søsken, et

enkelt trehus i to etasjer. På lørdager kjøper de ferskt brød

hos bakeren, og spiser formiddagsmat sammen med onk-

ler og tanter. Jeg har sett bilder fra kjøkkenet der de satt

tett i tett. En hadde gitar, noen røykte. Fortsatt spiller pappa

kassegitar og røyker rullings. Farmor ble enke da pappa var

baby, og jeg vet at hun hadde dårlig råd. Hun hadde flere

vaskejobber, og en periode bodde hun i en naboby for å

stelle for en slektning. Pappa var igjen hjemme hos store-

broren sin. Farmor elsker å pynte seg, og holdt av dyrere

varer i butikk, og betalte inn i mindre porsjoner. Pappa

hadde ikke eget soverom, men delte rom med henne. Han

møter mamma sommeren 1968, og det første han ønsker å

kjøpe til kjæresten sin er et vaffeljern. Nå skal de kose seg.

* * *

12

Desember måned, aviser og ukeblad flommer over med forslagtil den beste starten på det nye året. Jeg leser, og vet at jeg kankomme i mitt livs form. Jeg kan finne balansen og samtidig bliharmonisk hvis jeg bare følger de gode rådene. Det finnes ingenhindre. Jeg får vite at det er viktig å realisere seg selv, vi kan joikke stå stille i dagens samfunn. Det er bare ett problem: jeg hargjort akkurat dette i mange år allerede. Lagt store planer, satt oppgode nyttårsforsetter, laget avtaler med venner om å bli en bedreutgave av meg selv. Men jeg har ikke blitt mer fornøyd.

«Meg og mine mål». Ord som er blitt så viktige for vår gene-rasjon. Vi som ønsker oss fremover. Vi som skal se bra ut, væreblant de beste og selvfølgelig være lykkelige. Det er drømmen omden neste helgen, ferien, den neste jobben, den neste milepælen,det neste spennende som kanskje kan skje i livet. Selv lurer jegofte på om gresset er grønnere på den andre siden, og om det ikkeer noe bedre som venter rundt neste sving?

Rent statistisk er vi godt voksne, men leter fortsatt. Vi har levdnoen tiår nå, og hverdagen har gått litt opp og litt ned. Det harvært bra år, det har vært krevende år, men det aller meste har værtpå det jevne. Vi kan se tilbake på at mye i livet vårt har gått ganske

13

så greit. Vi er mange som har vært forskånet for de aller vondestehendelsene, livskrisene, katastrofene. Alt dette urovekkende somkan skake opp en tilværelse.

Foreldrene mine ble født i etterkrigstiden og kan fortelle omden gang da de virkelig manglet mye. De startet sitt familie-prosjekt da mamma var nitten år og pappa var to år eldre.Storebroren min ble født drøye seks måneder etter bryllupet.Sammen bygget mamma og pappa voksenlivet litt etter litt. Desier at de er fornøyd med livet akkurat sånn som det ble, og at degleder seg til hver dag. Hva har de gjort for å få til det?

Jeg vet også mye om hverdagen til besteforeldrene mine. Beste-far og bestemor levde et nøkternt liv sammen. Seks barn, sykdomog mange hverdager. Likevel en synlig takknemlighet over hverdag de fikk være sammen. De som alltid ville ha oss innom påbesøk, de som ofte ønsket å gi oss noe. En pengeseddel, noe åspise, en armkrok, mye tid. På en annen kant av landet levde far-mor. Eneforsørger, to barn og en strevsom tilværelse. Når jeg nåi voksen alder innser hvor lite hun egentlig hadde å rutte med,fatter jeg ikke hvordan hun greide å få det til. Men jeg hørte aldriat hun klaget over hverdagen, eller ønsket seg et annet sted. Hungjorde det beste hun kunne med det lille hun hadde. – En kan joikke sette seg ned heller, sa farmor mens hun stelte for alle andre.Damen med den rakeste ryggen, og de raske og effektive skrit-tene. Hun som ikke visste hva godt hun kunne gjøre for oss. Hunutdypet aldri hvordan hun egentlig hadde det. Hva hun lengtetetter, eller hvem og hva som kanskje manglet i livet. Det viktigevar bare å få hverdagen til å gå rundt på sitt vis. Hun klarte det.

14

EKTE HVERDAG

Velge fritt

Jeg, og mange med meg, tilhører en generasjon hvor så mye harvært på plass. Vi har ikke hatt noe stort å klage over. Vi har levdi noen tiår hvor mye har skjedd. Vi har hatt økonomiske støtte-ordninger i ryggen, og ingen reell frykt for å stå på helt bar bakke.En teknisk og teknologisk utvikling har i tillegg gjort hverdagenenklere. Vi er en generasjon som har kunnet velge fritt:• Vi har studert, stort sett etter eget ønske. Likevel har tvilen

gnaget underveis. Er dette rett, skulle jeg valgt noe annet?• Jobb kom, uten det store strevet. Men er jobben bra nok?

Trives jeg, er jeg motivert? Har jeg det bra nok? Fortjenerjeg ikke bedre lønn?

• Vi har tid til å dyrke oss selv, hobbyer og interesser. Menprioriterer vi riktig? Burde vi ikke vært bedre trent?

• Vi fikk kjøpt egen leilighet. Underveis har vi byttet til noesom stadig er bedre, større, dyrere. Pusset opp, pusset opp,og pusset opp. Er det bra nok nå? Matcher alt? Hva medhytte?

• Familie er etablert. Vi har fått de barna vi ønsker oss. Er allelykkelige? Har vi det bra nok sammen?

En privilegert generasjon. Eller? Er det noe som skurrer? Hardenne problemfrie hverdagen kanskje blitt vårt hovedproblem?

Når livet egentlig er bekymringsløst, blir det plass til så mye.Alt vi drømmer om, alt vi vil ha, alt vi mener vi kan bli. Vi somkan nå så langt vi vil hvis vi bare har tid og fokus på oss selv. Visom fyller på hverdagen og håper på å finne lykken og meningenmed livet.

15


Hva skjedde med det å ta ansvar? Kjenne glede over å havanlige hverdager, gjøre en skikkelig innsats for å få til livet. For-eldrene mine tok dette ansvaret fordi de måtte. I situasjoner derjeg tenker på hverdagen som noe slitsomt, vet jeg at mamma ogpappa heller ville vært takknemlige over at de opplevde dettesammen. De har et annet fokus enn meg.

Jeg skjemmes over mitt eget sneversyn. Over alle de forslittefrasene om at alt er mulig, og at det bare handler om innstillingog vilje til å strekke seg. Jeg skammer meg når jeg innrømmer atjeg ikke er fornøyd. Men blir vi noen gang fornøyd? Og hvem erdet egentlig som fortjener oss?

16

EKTE HVERDAG

Hva nå?

Det er romjul, og vi er samlet i et familieselskap. Det er oss, for-eldre, brødre, svigerinner og massevis av barn. Vi snakker omdet nye året som snart er der, og om vi skal ha noen nyttårsfor-setter. Som vanlig er det mange forslag om forbedringsområdersom sendes over bordet.

Jeg ønsker å bli blidere, slankere, lykkeligere, mer effektiv ogmer impulsiv, oppleve mer, klage mindre og utvikle meg på enrekke områder. Jeg ønsker å ta tak i alt som er forfalt. Listen erlang over alt som bør bli bedre.

– Du kan skylde på deg selv, sier lillebroren min og gliser. Hanhar ofte hørt at jeg klager over hverdagen og alt jeg skulle ønskejeg kunne gjøre. – Du har jo en haug med unger, jobb, og alt muligannet. Det er jo ikke tid til overs hos sånne som deg! Han rister påhodet og legger seg godt bakover i sofaen. Selv er han i begynnel-sen av trettiårene, barnløs, fersk samboer og bruker tid på alt hanbrenner for. Han kjører motorsykkel, treffer kompiser og spiserden maten han liker aller best. Han reiser på spontane turer ogsover så lenge han vil. Han ville aldri drømt om å ha mange nytt-årsforsetter, og ler av slankekurer, forbedringsprosjekter og allenye planer. – Vi dør snart uansett. Nyt livet, sier han, og går utpå trappa for å røyke.

Selvfølgelig har han et poeng. Vi er bare så mange som ønskerså mye. Derfor forsøker vi å presse stadig nye forbedringspro-sjekter inn i en hverdag som allerede er ganske fullpakket.

17

Hverdagen vår består av alle de ukene, dagene og timene somegentlig bare inneholder alt vi har ivret etter å få. Tiden fylles avfamilie, arbeid, bekjente, venner, skole, fritid. Det aller meste erfrivillige valg som vi har tatt underveis, muligheter som vi hartakket ja til. Når ble alt dette fine snudd til å være et problem?

I dagligtalen snakker vi ofte om hverdagen som en utfordringsom skal løses. Media flommer over av gode tips om hvordan vibest mulig kan takle hverdagen vår og hvordan vi kan klare å fåtil en best mulig hverdag for oss selv. Hverdagslige plikter kanlett oppleves som et hinder for å nå våre mål om frihet og selv-utvikling. Så da drømmer vi oss heller bort, over til noe som ermindre forpliktende, mer spennende, morsommere og bedre enndet livet vi har. Alle våre gode forsetter skal hjelpe oss litt nær-mere målet om å få et perfekt liv. Vi fortjener jo å ha det bra?Hvorfor er vi likevel ikke spesielt lykkelige?

Samme kveld leser jeg avisen. En anerkjent psykiater2 har skre-vet en kronikk hvor han spør om hva som egentlig skjedde meddet sosiale i samfunnet. Han mener at vi med vårt fokus på selv-utvikling kanskje har bommet på forståelsen av hva det er å væreet menneske. For hvor ble det av alle de andre? Har alt fokuset på«jeg» kommet i veien for det viktige «vi»? Vi ser at stadig flere avoss oppsøker profesjonell samtalehjelp for å få råd og veiledning.Blir dette sterke fokuset på oss selv for mye for oss?

Årets siste dag

Det er blitt nyttårsaften. Jeg står ute sammen med den nærmestefamilien og naboer. Vi ønsker hverandre et godt nytt år og skå-ler i champagne. Luften er full av gode forsetter, og jeg kjenner

18

EKTE HVERDAG

igjen de fleste fra mitt eget liv. Alt er utprøvd. Flere skal slankeseg, en venninne skal bli mer effektiv, mannen hennes skal bestigedet fjellet han alltid har snakket om, en nabo skal finne drøm-mejobben. Alle skal videre, bli noe bedre. Det er oss selv og våreprestasjoner. En generasjon full av gode forsetter, men med littfor dårlig tid til å rekke alt.

Jeg har også bestemt meg. Kvinne, passe gammel, passe for-nøyd. Er det på tide med en fot i bakken?

En tanke er sådd. Jeg skal stoppe opp nå. Det er på tide å skrelleløken lag for lag. Finne ut hvorfor jeg litt for ofte er misfornøydog utilpass. Prøve å skape en litt bedre tilværelse for de nesteårene. Alternativet er jo å fortsette som før, lete etter noe ube-stemmelig, kjenne på tomheten og fylle på med stadig nye godenyttårsforsetter som faller i grus etter kort tid.

Jeg skal bare være vanlig, ikke gjøre så store grep. Finne ut hvasom er viktig for meg. Det å komme videre skal være mindreviktig enn å bli bedre kjent med min egen hverdag.

Tolv måneder:• Uten å bli fantastisk• Leve helt vanlig• Finne ut hva som virkelig betyr noe

Forhåpentligvis er jeg under halvveis i livet. Umulig å snu, menalle muligheter for å gjøre det jeg kan for at hverdagen skal bliriktig så bra. Det er ingen gode grunner til å la være.

Det er midnatt. Jeg sier til sidemannen at jeg ønsker et riktiggodt nytt år for oss begge, og denne gangen har jeg tro på akkuratdet.

19


HVERDAGSGLIMT: «Vi som venter»

Et nytt år: Himmelen lyses opp av mengder av raketter. Etensomt stjerneskudd er i ferd med å slukne i hånden min. Jegskåler med sidemannen og ønsker et riktig godt nytt år. Detteskal bli et fint år! I år skal vi få bedre tid, et lykkeligere liv og enenklere hverdag.

Fjoråret forsvant jo bare, men nå er det nye året her og altkan skje. Dette er vårt år!

En ny måned: Januar forsvinner så altfor fort. Dette skulle væreen bra måned, tid for å trene litt ekstra, le mer, kjefte mindre.Men den store forandringen kommer ikke.

Hverdagen i januar ble akkurat like oppjaget som desember-dagene. Så er det februar, og vi venter fortsatt på at magisketing skal skje. Men vi er tilpasningsdyktige og tenker at februarogså er en god måned. Nyttårsforsetter er jo egentlig bare tull?

En ny uke: Søndag kveld og en ny uke planlegges. Vi ønsker åfå plass til alt denne uken. Tid til å følge opp fritidsaktiviteter,foreldremøter, karneval og bursdager. Tid til morgenstund medgull i munn, god jobb, spennende middag, lese aviser og alt påstell. Kontroll over lekser og skitne klær. Tålmodighet nok til ålese på sengen for små troll, og ro nok til å synge alle godnatt-sanger som de deretter ber om. Alt er vel mulig for den somstarter planleggingen i tide? Noen dager senere sier lillebror at

20

mamma må være verdens sureste dame. I sofaen rister en opp-gitt mann på hodet, og sier at han er enig med lillebror. Hvor bledet av den gode stemningen? Romantikken?

En ny helg: Endelig helg, sier vi. Dette skal bli en deilig helg! Viskal endelig få tid til å være sammen, spise god mat og væresosiale. Vi elsker jo helger, ikke sant? Da skal vi bare trekkepusten og nyte at vi kan drive med hyggelige aktiviteter. Sentsøndag kveld innser vi det; denne helgen forsvant bare. Hvemsovnet egentlig først på sofaen? Og hvorfor krangler vi når viskal ha fri?

Vi som venter: Mange er som oss. Vi mimrer om fine som-merferier og gode opplevelser. Snakker om spennende turer oglengter tilbake til fine, ukompliserte kvelder.

Vi fortsetter derfor å drømme: om det gode året, den innholds-rike uken eller den beste helgen. Da skal vi kjenne på den deiligefølelsen av harmoni, ro, kjærlighet og lykke. For én ting er sik-kert: vi som venter er optimistiske, og vi gir aldri opp. Det siesjo at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves?

Akkurat nå har vi forresten begynt å drømme om sommeren.Den skal visstnok bli fantastisk fin, den beste noensinne – foralle oss som venter.


12 steg til et litt bedre liv

EktehverdagSølvi Foss

sølvi foss er utdannet cand.polit. og familieterapeut, og jobber som HR/informasjonsdirektør. Hun er forfatter av boken Lappeteppefamilier som utkom i 2013.

www.ektehverdag.no

Halvveis i livet, passe fornøyd. På tide med en fot i bakken?

Mange av oss kaver gjennom hverdagen på vei mot helg og ferie – det er da livet skal leves. Men hvorfor holder vi på sånn? Det er jo hverdagene det er flest av! Hvorfor ikke bruke en vanlig tirsdag eller en travel torsdag til å få det litt bedre? Etter utallige nyttårsforsetter og leting etter det perfekte liv bestemmer Sølvi Foss seg for å prøve noe nytt. Hva med å plukke hverdagen helt fra hverandre? Hva er bra? Hva mangler? Sølvi Foss viser hvordan vi kan finne tilbake gleden over den vanlige dagen, over ansvaret vi har påtatt oss i familieliv og på jobb, og over å være tilfreds med det som er godt nok.

Ekte hverdagSølvi Foss

12 månederUten å bli fantastiskOmfavne hverdagslivet Finne det som skaper et litt bedre liv

Et lettlest, ærlig og tankevekkende hverdagsdykk inn i en generasjon som har alt, men som likevel lurer på om dette virkelig er alt.

foto

: to

nje

gu

lbæ

k

«Rent statistisk er vi godt voksne, men leter fortsatt. Vi har levd noen tiår nå, og hverdagen har gått litt opp og litt ned. Det har vært bra år, det har vært kreven-de år, men det aller meste har vært på det jevne. Vi kan se tilbake på at mye i livet vårt har gått ganske så greit. Vi er mange som har vært forskånet for de aller von-deste hendelsene, livskrisene, katastrofe-ne. Alt dette urovekkende som kan skake opp en tilværelse.

Foreldrene mine ble født i etterkrigs-tiden og kan fortelle om den gang da de virkelig manglet mye. De startet sitt familieprosjekt da mamma var nitten år og pappa var to år eldre. Storebroren min ble født drøye seks måneder etter bryl-lupet. Sammen bygget mamma og pappa voksenlivet litt etter litt. De sier at de er fornøyd med livet akkurat sånn som det ble, og at de gleder seg til hver dag. Hva har de gjort for å få til det?»

omslag: blæst • terese moe leiner & katarina caspersen illustrasjoner: katarina caspersen

Documents

Ekte hverdag