Fortiden er ikke død; den er ikke engang fortid.Christa Wolf

Ingrid Brekke

DA ØSTBLE VEST

Livet i Europa etter kommunismens fall

© 2014 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Bengt Olsson / Concorde DesignOmslagsfoto: Scanpix

Kart: TypelineSats: Dag Brekke / akzidenz as

Papir: Holmen Book Cream 80 gBoka er satt med Garamond 3 11/14

Trykk og innbinding: ScandBook

ISBN: 978-82-489-1494-5

Kagge Forlag ASStortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Willy Brandt-stiftelsen.

INNHOLD

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

Kapittel 1: Muren og jernteppet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .27Berlin 1989

Kapittel 2: Blåne bortenfor blåne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48Det nye Tyskland

Kapittel 3: Europas lysende stjerne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68Polen

Kapittel 4: Blodlandene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93Andre verdenskrigs ettervirkninger

Kapittel 5: Grensetrakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113Innenfor og utenfor EU

Kapittel 6: Teksten og musikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134Bitterhet i Budapest

Kapittel 7: En overraskende reise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157Fra Budapest via Transylvania til Bukarest

Kapittel 8: De virkelige taperne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 186Europas romfolk

Kapittel 9: Elven og friheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206Fra Passau til Donaudeltaet og tilbake

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .226

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .235

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237

POLEN

TYSKLAND

TSJEKKIA

UNGARN

SLOVAKIA

UKRAINA

HVITERUSSLAND

ROMANIA

BULGARIA

SERBIABOSNIA-

HERCEGOVINA

KROATIA

SLOVENIA

RUSSLAND

KOSOVO

MOLDOVA

MACEDONIA

ALBANIA

TYRKIAHELLAS

ITALIA

ØSTERRIKE

Kiev

Warszawa

Berlin

München

Dresden Wroclaw

Krakow

Miskolc

Oradea

Lublin

Poznan

Lviv

Gdansk

Szczecin

Leipzig

Passau

ZwickauJena

OpoleKoperniki

Michniow

Jedwabne

Bytom

Kielce

Wielun

Slubice

Czestochowa

Halle (Saale)

Stralsund

Rostock

Wandlitz

Plauen

Frankfurt an der OderEisenhüttenstadt

Praha

BratislavaWien

Budapest

Bukarest

Chisinau

Sofia

Beograd

Sarajevo

Zagreb

Athen

S v a r t e h a v e t

D e t t y r r e n s k e h a vD e t

j o n i s k eh a v

A d r i a t e r h a v e tRoma

Minsk

Cluj-Napoca

Timisoara

Tîrgu Mures

Oder

Donau

Donau

Donau

Wisla

Swinoujsce

Ozd NagycsécsGyöngyöspata

ToplitaHuedin

Macau

MiercureaNirajului

Kartet viser stedene som er omtalt i boka.

POLEN

TYSKLAND

TSJEKKIA

UNGARN

RO

SLOVAKIA

BU

SERBIABOSNIA-

HERCEGOVINA

KROATIA

SLOVENIA

KOSOVO

MACEDONIA

ALBANIA

ITALIA

ØSTERRIKE

Warszawa

Berlin

München

Dresden Wroclaw

Krakow

Miskolc

Oradea

Lublin

Poznan

Lv

Gdansk

Szczecin

Leipzig

Praha

BratislavaWien

Budapest

Sofia

Beograd

Sarajevo

Zagreb

A d r i a t e r h a v e tRoma

Cluj-Napoca

Oder

DonauDonau

Donau

D

Wisla

Kartet viser grensene for jernteppet (mørk stripe) og dagens EU-land (mørkere felt).

UKRAINA

HVITERUSSLAND

ROMANIA

BULGARIA

RUSSLAND

MOLDOVA

TYRKIA

Kiev

a

Lviv

Bukarest

Chisinau

fia

S v a r t e h a v e t

Minsk

oca

Donau

13

INNLEDNING– Hvordan virker den? Bruker du den til bøker? Jeg ser opp fra iPaden og inn i det åpne ansiktet til den eldre

kvinnen i nabosetet. Vi sitter på flyet fra Warszawa til Berlin en tidlig morgen, og samtalen blir snart personlig. I løpet av den korte reisen får jeg et innblikk i Karin Tomalas liv: Hun er professor eme-ritus i kinesisk ved Universitetet i Warszawa, men ble født tysk i 1940, i det som het Königsberg og som nå er den russiske enkla-ven Kaliningrad. Da andre verdenskrig sluttet og nye grenser ble trukket, havnet hun og familien i det som ble DDR. Hun studerte russisk og kinesisk, og fikk arbeid i den østtyske utenrikstjenesten. Under kulturrevolusjonen jobbet hun ved ambassaden i Beijing (og fikk øynene opp for kommunismens sanne ansikt, som hun sier). Som student forelsket hun seg i sin professor, en polsk germanist, de giftet seg og flyttet til Warszawa. Dette var på en tid da tyskerhatet fortsatt var sterkt til stede i Polen, og det var ikke lett, verken for henne eller ektemannen.

Karin Tomala er for øvrig på vei til en landsby litt utenfor Berlin for å besøke sin drøyt 100 år gamle mor. Moren mener fortsatt at den tyske gjenforeningen i 1990 er det største som har skjedd i historien, og er full av takknemlighet, forteller datteren meg.

14

Jeg sitter himmelfallen og lytter til denne fremmede kvinnens livshistorie, og det er så jeg knapt kan tro det da Karin Tomala for-teller hvem mannen hennes er: den tidligere tyske kansleren Willy Brandts tolk under den berømte Polen-reisen i 1970. Da gjorde Willy Brandt det ikoniske, forsonende knefallet i Warszawa som en unnskyldning for tyskernes forbrytelser under andre verdenskrig. Gesten ble stående som et symbol på Brandts nye østpolitikk, en politikk som ga ham Nobels fredspris. Flysamtalen ender med en invitasjon hjem til ekteparet, slik at jeg også kan få møte ekteman-nen, Mieczyslaw Tomala.

Dette korte, tilfeldige møtet representerer Øst-Europa for meg: en gullgruve for en journalist, et område med en dramatisk fortid der nesten alle menneskers liv er blitt påvirket av den store histo-rien. Og det beste av alt: Folk forteller gjerne.

I dag er begrepet Øst-Europa oftest brukt som en geografisk defini-sjon, altså landene lengst øst i Europa. Tidligere, før Murens fall i 1989, var begrepet snarere politisk. Øst-Europa betydde den delen av vår verdensdel som var kommunistisk og kontrollert av Sovjet-unionen. For nordmenn føltes området fjernt og fremmed, assosiert med noe grått, trist og undertrykt, der toalettpapiret var like hardt som vårt matpapir og ingen snakket engelsk.

Winston Churchill, britisk statsminister under krigen, gjorde begrepet jernteppe kjent i en tale i 1946: Fra Stettin ved Østersjøen til

Trieste ved Adriaterhavet har et «jernteppe» senket seg tvers over kontinentet.

Bak den linjen ligger alle hovedstedene til de eldgamle statene i Sentral- og

Øst-Europa. Warszawa, Berlin, Praha, Wien, Budapest, Beograd, Buka-

rest og Sofia; alle disse berømte byene og befolkningene rundt dem ligger i det

jeg må kalle Sovjet-sfæren. (Churchill nevner Wien fordi Østerrike den gang var delt opp mellom seierherrene i andre verdenskrig på samme måte som Tyskland. Wien lå inne i den sovjetiske sonen.)

15

Ettersom tiårene gikk, føltes menneskene på den andre siden av jernteppet mer fremmede, og de fleste av oss i Vesten hadde bare vage forestillinger om livet der. Det gikk stort sett an å reise dit (med visum), og noen eventyrlystne tok da også en tur til Praha, reiste på sommerferie til Svartehavet eller dro på interrail på kryss og tvers. På enhver grense i Europa, ikke bare i øst, kom grensevakter gjennom togene; man måtte vise passet og kanskje svare på bryske spørsmål med dertilhørende språkproblemer.

I dag kan man ta nattoget fra Budapest i Ungarn til Berlin i Tyskland gjennom Tsjekkia og Polen, i et tog sammensatt av vogner fra tre land, og samtidig få en natts sammenhengende søvn.

Før kom alltid norske turister hjem med historier om hvor van-vittig billig det var i øst, øl for en brøkdel av prisen hjemme, mid-dag for småpenger og lokalbefolkning som ville kjøpe Levis-buksene du hadde på deg. For det var knapphet på mye i de kommunistiske regimene, kanskje køer for å skaffe seg dagligvarer («Nei, dette er ikke køen til butikken der de ikke har egg, men til butikken der de ikke har kjøtt» var en vits som ble fortalt), og vestlige produkter var eksotisk og ofte forbudt luksus. Elever kunne bli sendt hjem fra skolen hvis de hadde en plastpose med vestlig reklame på.

Og selv om vi kunne besøke dem, kunne de knapt besøke oss. Reiserestriksjonene var strenge, og de som fikk lov til å reise – som jugoslaver – slet med at pengene deres var så lite verdt. I Norge had-de vi mest kontakt med østeuropeere gjennom flyktninger: Ungarere kom i kjølvannet av oppstanden i 1956. Motstanden mot Sovjetregi-met startet med en studentdemonstrasjon, håpefulle protester fort-satte, så kollapset den ungarske regjeringen. En ny regjering lovte frie valg, og det så en kort stund ut til at Sovjet ville la landet finne sin egen vei. Men nei – tanksene rullet inn, og motstanden varte en uke. 2500 ungarere ble drept, og 200 000 flyktet. Senere kom blant annet polakker engasjert i frigjøringsbevegelsen Solidaritet til Nor-ge; de flyktet fra den militære unntakstilstanden tidlig på 80-tallet.

16

Andre kom for å plukke jordbær, noen intense sommeruker i Norge, som ga inntekter de kunne leve lenge av hjemme.

I 1989 ble alt annerledes. Sovjetunionen kollapset, den kalde kri-gen var over, Muren i Berlin falt, jernteppet mellom Øst- og Vest-Europa smuldret opp. Landene som i praksis var styrt fra Moskva i flere tiår, fikk sin selvstendighet og skulle etablere seg som nasjoner i den nye tid. Demokrati og institusjoner skulle bygges fra grun-nen, og millioner av enkeltmennesker opplevde at hverdagslivet ble snudd på hodet fra den ene dagen til den neste. Mange mistet job-ben og tryggheten, og livet ble dyrere og mer uforutsigbart, men en fremtid fylt av frihet og velstand ble brått en realistisk mulighet.

I 2004, mange år før de fleste hadde trodd var mulig, ble åtte eks-kommunistiske land EU-medlemmer: Tsjekkia og Slovakia (som for øvrig hadde vært ett land, Tsjekkoslovakia, frem til 1992), Litauen, Estland og Latvia (som hadde status som sovjetrepublikker i kom-munisttiden), Slovenia (som var en republikk i Jugoslavia), Polen og Ungarn. I 2007 kom også Bulgaria og Romania med i unionen. Ferskeste medlem av EU-familien er Kroatia, også en tidligere Jugo-slavia-republikk, som ble tatt opp sommeren 2013.

EUs ønske om å knytte bånd til andre tidligere sovjetrepublikker gjennom det såkalte østlig partnerskap-programmet endte i krise i Ukraina da president Viktor Janukovitsj avslo å undertegne en asso-sieringsavtale høsten 2013. Skuffelsen og frustrasjonen over det kor-rupte regimet hans og den manglende muligheten til økt samarbeid med Europa ble uttrykt gjennom store demonstrasjoner på Majdan-plassen i Kiev. Senere akselererte krisen til en voldelig konflikt som også kan sees på som en slags kamp mellom EU og Russland. Pre-sident Vladimir Putins annektering av Krim-halvøya var en type handling man ikke har sett i Europa siden andre verdenskrig, og EU er satt på en hard prøve. Ukrainernes rett til selvbestemmelse må ivaretas, men ingen ønsker en akselererende militær konflikt.

17

En historie om fremgangEU-medlemskap var – og er – så forlokkende for postkommunistiske land fordi det betyr å inkluderes i Europa og i den vestlige verden. Det er også vesentlig som en konkret målestokk på fremskritt: For å bli medlem av EU, må landene nemlig oppfylle en rekke kriterier som handler om demokrati, menneskerettigheter, institusjoner og økonomisk styring. Hvor raskt dette gikk an å bygge opp for land som i flere tiår hadde vært diktaturer med et helt annet økonomisk system, og med en befolkning som (med noen få unntak) aldri hadde levd i demokratier, er imponerende. For å bruke den tidligere Solida-ritet-aktivisten Adam Michniks bilde: Sosialismen lagde fiskesuppe av et akvarium. Å gå den andre veien er adskillig vanskeligere.

At så mange land i Øst-Europa faktisk har klart å få liv i akvariet igjen, ofte også både mangfoldig og livskraftig, trenger vi å minne hverandre på. Det lille vi hører i det norske nyhetsbildet, er nega-tivt: høyreekstremismen i Ungarn, korrupsjonen i Bulgaria, romfol-kets situasjon i Romania, nasjonalisme, arbeidsledighet, fattigdom og skuffelse. Men når vi hever blikket og ser på de lange linjene, er fremgangen formidabel. Friheten er blitt en selvfølge, livene til mange er blitt mye bedre og mulighetene adskillig større.

Derfor er denne boken mest av alt en positiv fortelling, en fortel-ling om hvor utrolig raskt endring kan skje og om det fantastiske, mangfoldige og interessante Europa. Ikke fordi jeg ignorerer eller dekker over skyggesidene, de dukker opp igjen og igjen, i alle kapit-ler, men fordi tragedien, mørket og dysterheten taper i det store perspektivet: Historien om Europa siden 1989 er historien om frem-gang. Ytringsfriheten er vel etablert, demokratiene fungerer. Infra-strukturen er bedre, vareutvalget enormt. Og det viktigste for folk som en gang var innesperret er kanskje at de kan reise når de vil. Som en ungarer sa til meg: «Mitt land var et møkkaland, og er det fort-satt. Men nå kan jeg i det minste flytte til utlandet og arbeide der.»

18

Med oppsmuldringen av jernteppet kom ikke bare muligheter for folk som bodde i landene på østsiden, men vi vesteuropeere fikk også en helt annen tilgang til våre naboer, nye reisemål og nye muligheter for forretninger eller politiske og personlige forbindelser. Men vi har kanskje ikke vært så veldig interesserte. For mange høres fortsatt «Øst-Europa» ut som en grå og utilgjengelig sone, heller enn det livlige og varierte området det faktisk er – delt inn i helt ulike land, fullt av vakre byer, spennende historie, sterk kultur og god mat.

Den ungarske filosofen Mihály Vajda sa under en Europa-debatt i Berlin i 2013 at han i 1989–90 hadde håpet at ikke bare Ungarn kunne lære noe av sin egen historie, men at kanskje Europa også kunne lære av den. Kanskje kunne de kulturelle ulikhetene brukes til noe, i stedet for at «den andre» betraktes som mistenkelig. Slik gikk det ikke, og spesielt gikk det ikke slik i Sentral-Europa, påpe-ker han.

Hvor mye vi egentlig kan lære av historien, er et filosofisk spørs-mål, og selv om jeg skulle ønske at svaret er «ganske mye», er det nok heller «temmelig lite». Men det vi kan gjøre, er å tenke på de post-kommunistiske landene som en selvsagt del av Europa, som våre naboer, som noen vi er interessert i utover billig arbeidskraft. Og da må vi også vite noe om dem, som blant annet at andre ver-denskrig fortsatt helt essensielt er til stede i dagens politikk og debatt – dette var land som var adskillig hardere rammet enn Norge, og dessuten knapt kunne snakke om krigen mellom 1945 og 1989, utover å hylle russerne for seieren mot nazismen. Hendelsene rundt 1989 og hvilken betydning kommunisttiden fortsatt har, er et annet vesentlig aspekt for å forstå dagens virkelighet, i likhet med forhol-det til EU og Europa.

Livet i USA og Vest-Europa var en drøm for folket som befant seg øst for jernteppet, et fargesprakende, lokkende fata morgana der alle slags matvarer og alle verdens bøker og plater fantes i butikkene, der vi fråtset i dyre klær, hadde elektriske apparater til alt mulig