NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning

Grindbygde hus i Vest-Norge

NIKU-seminar om grindbygde hus Bryggens Museum 23-25.03.98

Helge Schjelderup ogOla Storsletten (red.)

2

niku temahefte 030

Schjelderup, H. og Storsletten, O. (red.) 1999. Grindbygde hus iVest-Norge NIKU-seminar om grindbygde hus, BryggensMuseum 23-25.03.98. NIKU temahefte 030: 1-128.

Oslo, november 1999

ISSN 0807-5948ISBN 82-426-1049-5

Rettighetshaver ©:NINA•NIKU Stiftelsen for naturforskningog kulturminneforskning

Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Forsidebilde: Troskykkje i Øystese, Kvam kommune i HordalandFoto: Helge Schjelderup

Redaksjon:Helge Schjelderup og Ola Storsletten

Grafisk produksjon: Elisabeth MølbachTegnekontoret NINA•NIKUSats: NINA•NIKU

Kopiering: Signatur ASOpplag: 300Trykt på miljøpapir

Kontaktadresse:NINA•NIKUTungasletta 27485 TrondheimTel.: 73 80 14 00Fax: 73 80 14 01

NINA•NIKUs publikasjoner

NINA•NIKU utgir følgende faste publikasjoner:

NINA FagrapportNIKU FagrapportHer publiseres resultater av NINAs og NIKUs eget forskningsar-beid, problemoversikter, kartlegging av kunnskapsnivået innenet emne, og litteraturstudier. Rapporter utgis også som et alter-nativ eller et supplement til internasjonal publisering, der tidsa-spekt, materialets art, målgruppe m.m. gjør dette nødvendig.Opplag: Normalt 300-500

NINA OppdragsmeldingNIKU OppdragsmeldingDette er det minimum av rapportering som NINA og NIKU gir tiloppdragsgiver etter fullført forsknings- eller utredningsprosjekt.I tillegg til de emner som dekkes av fagrapportene, vil oppdrags-meldingene også omfatte befaringsrapporter, seminar- og kon-feranseforedrag, årsrapporter fra overvåkningsprogrammer, o.a.Opplaget er begrenset. (Normalt 50-100)

NINA•NIKU Project-ReportSerien presenter resultater fra begge instituttenes prosjekter nårresultatene må gjøres tilgjengelige på engelsk. Serien omfatteroriginal egenforskning, litteraturstudier, analyser av spesielleproblem eller tema, etc. Opplaget varierer avhengig av behov og målgruppe.

TemahefterDisse behandler spesielle tema og utarbeides etter behov bl.a. forå informere om viktige problemstillinger i samfunnet. Målgrup-pen er "allmenheten" eller særskilte grupper, f.eks. landbruket,fylkesmennenes miljøvernavdelinger, turist- og friluftlivskretsero.l. De gis derfor en mer populærfaglig form og med mer brukav illustrasjoner enn ovennevnte publikasjoner.Opplag: Varierer

Fakta-arkHensikten med disse er å gjøre de viktigste resultatene av NINAog NIKUs faglige virksomhet, og som er publisert andre steder,tilgjengelig for et større publikum (presse, ideelle organisasjoner,naturforvaltningen på ulike nivåer, politikere og interesserte en-keltpersoner).Opplag: 1200-1800

I tillegg publiserer NINA og NIKU-ansatte sine forskningsresulta-ter i internasjonale vitenskapelige journaler, gjennom populær-faglige tidsskrifter og aviser.

Tilgjengelighet:

Prosjekt nr.: 21304

Ansvarlig signatur:

Oppdragsgiver: NIKU

Tre har preget vår byggekunst til alletider og Norge har derfor i kulturmin-nesammenheng et særlig ansvar fortrekonstruksjoner. Dessuten er det ivår europeiske sammenheng enestå-ende at vi fortsatt har mange trebyg-ninger som daterer seg like tilbake tilmiddelalderen. Vår tradisjon i brukenav tre, til alle typer byggeoppgaver, erkontinuerlig - fra middelalderen oglike frem til i dag - og vi kommer til åbygge i tre også i overskuelig fremtid.

Ansvaret kommer til uttrykk i ar-beidet for å bevare denne delen av kul-turminnearven for fremtiden. Oppga-ven ved Norsk institutt for kulturmin-neforskning, NIKU, blir å s¢rge for å¢ke kunnskapene, sikre dokumenta-sjonen og legge et best mulig grunnlagfor bevaring - enten bevaringen finnersted som del av den private eiers dag-lige bruk av bygningen, eller innenforden offentlige forvaltningen.

I NIKU har det vært mulig å gå inni disse oppgavene takket være midlerfra Norges forskningsråd, stilt til rådig-het for det strategiske instituttpro-grammet Hus i Norge, som gjennom-f¢res i femårsperioden 1996-2000. Hus iNorge omfatter blant annet det store ar-beidet Norske t¢mmerhus frå mellomal-deren og videref¢ring av dokumentasjonav stavkirkene. Med seminaret somrapporteres i denne publikasjonen, inn-ledet vi arbeidet med den tredje storegruppen av historiske trekonstruksjo-ner i Norge, grindbyggene. Dette er etprosjekt som i denne omgang skal strek-ke seg over tre år, og har fått tittelenGrindbygde hus i Vest-Norge.

Seminaret, som markerte prosjektetsstart og som ligger til grunn for dennepublikasjonen, ble holdt i Bryggens Mu-seum i Bergen i et samarbeide med mu-seet (hvor også NIKU har sin Bergens-avdeling), Kulturlandskapsenteret iHordaland og Bergen Arkitekt Skole,BAS. Nils Georg Brekke fra Kulturland-skapsenteret og sivilarkitekt MNALHelge Schjelderup fra BAS var sentraleunder forberedelsene og den siste ogsåved gjennomf¢ringen av seminaret. INIKU er det forsker Ola Storsletten somer ansvarlig for ledelsen av prosjektet.

3

Seminaret gikk over tre dager, 23.-25. mars 1998, og tok for seg grindbyg-gene fra tre ulike innfallsvinkler: Stu-dier av bygningene inklusiv reising avet grindbygg, en gjennomgang av detvestnorske materialet og - avslut-ningsvis - grindbyggene i den historis-ke og geografiske kontekst.

Vi var spesielt takknemlige over åha med oss de tre nestorer i norskforskning innenfor denne delen av kul-turminnevernet: Arne Berg og HåkonChristie, begge forskere ved NIKU, ogprofessor Per Gjærder. Blant de 21 bi-dragsyterne bidro våre gjester fra Dan-mark, Tyskland og Skottland til å set-te det norske materialet i perspektiv,både historisk og geografisk. En særligtakk går til Ivar Gravdal og Rune Revheim, som i l¢pet av 45 minutterreiste et komplett grindbygg. Det slofast, uten noen videre diskusjon, hva etgrindbygg er. Samtidig ga den lille,men karakterfulle, konstruksjonen enflott markering av vårt seminar. Bygg-verket sto ved inngangen til museetinntil forsamlingen etter endt dyst tokdet ned ved forente krefter.

Studier av grindbyggene er ikke etnytt felt, men kunnskap må holdesved like og utvikles og det viser segsom kjent ofte at nytt kommer til. I1977 utkom Per Gjærders bok Vest-norske utl¢er i stavverk på Universi-

tetsforlaget og i 1978 ble det holdt etseminar på Utstein kloster med titte-len Vestnordisk byggeskikk gjennom totusen år. Tradisjon og forandring fraromertid til det 19. århundre. Innleg-gene fra seminaret ble senere samletog utgitt i 1982 av Arkeologisk mu-seum i Stavanger.

Vårt seminar i Bergen bekreftet atmye er skjedd innen forskningen om-kring grindbygg i l¢pet av de 20 årenesom er gått. Det gjelder både den his-toriske dybden, der arkeologene giravgj¢rende bidrag, og vår kunnskapom utbredelse og mangfold - og dessu-ten, kjennskapen til lokaliseringen avde mange grindbygde konstruksjoneneder de ennå står i det vestnorske kyst-landskapet.

NIKU vil gjerne takke hver enkeltbidragsyter gjennom denne publika-sjonen og ser frem til det videre sam-arbeidet.

Oslo, juni 1998Elisabeth Seipforskningssjef

Forord

Ivar Gravdal og Rune Revheim reiser et grindbygdhus utenfor Bryggens Museum i forbindelse medseminaret. Opprinnelig ble dette huset laget avbyggmester Kjell Solheim fra Jelsa i Ryfylke forutstillingen Hus i Rogaland gjennom 4000 år, somble vist i Stavanger i 1995. Foto: HS 1998.

From time immemorial, wood has beenthe mainstay of Norway’s building tra-dition, and Norway therefore acknow-ledges a special responsibility for woo-den constructions in the field of culturalheritage conservation. Furthermore,compared with most other Europeancountries, we possess an outstandingassemblage of wooden buildings datingback to the Middle Ages. From crudeprehistoric shelters to ultra-modern edi-fices, Norwegians have relied on woodin almost every aspect of building work,and doubtless will continue to do so inthe forseeable future.

Squaring up to the responsibility,Norway devotes considerable resourcesto preserving this important part of thenation’s cultural heritage for posterity.In this, the newly established Norwe-gian Institute for Cultural HeritageResearch (NIKU) has major contributi-ons to make. The primary tasks of theinstitute’s Buildings department are togather information and conduct rese-arch on all manner of buildings, comb-ined with the development and imple-mentation of modern documentationprocedures, with a view to ensuringthat the heritage management autho-rities have access at all times to cur-rent, objective, high-quality data onwhich to base building-conservationpolicy – and thereby satisfy and recon-cile private and public-sector interestsin the best possible way.

NIKU’s ability to manage thesetasks has been greatly facilitated by thefunding provided by Norway’s ResearchCouncil for the institute’s long-term re-search programme entitled Buildings ofNorway running from 1996 to 2000. Theprogramme comprises, among otherthings, the major monograph series en-titled The medieval profane timber buil-dings of Norway, and the continuingtask of surveying and recording thecountry’s stave churches. The seminarrepresented by this publication signal-led the start of NIKU’s work on yetanother important group of wooden con-structions in Norway: trestle-frame bu-ildings. Headed by Research Officer OlaStorsletten, this project – entitled

4

Trestle-frame buildings in Western Nor-way – is to run for three years in its pre-sent form.

Held at Bryggens Museum in Bergen, the seminar was the result ofcollaboration between the museum(which houses one of NIKU’s districtoffices), the Cultural Landscape Cen-tre in the county of Hordaland, and theBergen School of Architecture. Nils Georg Brekke of the Cultural Land-scape Centre, and architect HelgeSchjelderup, MNAL, of the BergenSchool of Architecture, have given valuable contributions.

The three-day seminar was held atthe end of March, 1998, and consisted ofthree main parts: the presentation ofbuilding studies, supplemented by apractical demonstration of the actualbuilding technique; a survey of the WestNorwegian material; and finally, thetrestle-frame building-type in a widerhistorical and geographical perspective.

We were particularly fortunate tosecure the participation of Norway’sthree nestors within the field of buil-ding history: Arne Berg and HåkonChristie, both senior research officers atNIKU, and Professor Per Gjærder.Among the seminar’s 21 contributorswere guests from Denmark, Germanyand Scotland, whose papers providedthought-provoking discussions of thesubject’s international angles, both his-torical and geographical. A large thank-you goes to Ivar Gravdal and Rune Revheim, who put up a small – but com-plete – trestle-frame building in nomore than 45 minutes. I believe I speakfor us all when I say that this left nodoubt in our minds about what a trest-

Preface

The construction of the trestle-frame buildingthat was raised outside Bryggens Museum as a part of the seminar. Photo: H.Schjelderup

le-frame building is. Furthermore, thelittle – but elegant – construction provi-ded our seminar with a fine landmarkfor all to admire. It stood outside themuseum’s entrance until the end of theseminar, at which time it was respect-fully dismantled by the assembled par-ticipants.

As objects of study, trestle-frame bu-ildings represent by no means an aca-demic terra incognita, but in any field ofscientific endeavour it is axiomatic that,to ensure progress, the body of know-ledge be kept current and, if conditionsallow, augmented. Per Gjærder’s workWest Norwegian stave-built barns waspublished by the University Press in1977, and the following year a seminarentitled Western Nordic building practi-ces through two thousand years. Persi-stence and change from the Early IronAge to the 19th century. was held at Ut-stein monastery near Stavanger. Theseminar papers were published underone cover in 1982 by the Museum of Ar-chaeology, Stavanger.

The Bergen seminar confirmed thatresearch on trestle-frame buildings hasmade substantial advances in the 20years since the seminar at Utstein. Toname but a few: the increasing contri-bution of archaeological excavations hasgiven greater depth to the historical as-pect; our knowledge of the type’s geo-graphical distribution and diversity ofcharacter has been expanded, verymuch due to international collaborati-on; and the scientific dividends accruingfrom the identification and mapping ofthe many trestle-frame buildings thatare still to be found in the coastal lands-cape of Western Norway.

NIKU would like to take the oppor-tunity presented here to thank each ofthe contributors, and looks forward tocontinuing this fruitful collaboration.

Oslo, June 1998Elisabeth SeipHead of Research

5

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3Preface . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4

1 Grindbygde hus i Vest-Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6

2 Grindbygde hus i Rogaland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11

3 Grindbygde hus i Hordaland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20

4 Grindbygde hus i Sogn og Fjordane . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26

5 Grindbygde hus i Møre og Romsdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37

6 Merkesystem i grindbygde hus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46

7 Dendrokronologisk datering av løa på Titland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49

8 The longhouses of Western Norway from the Late Neolithic to the 10th Century AD: representatives of a common Scandinavian building tradition or a local development? . . . . . . . . . . . . . . 52

9 Det forhistoriske langhuset og andre stolpekonstruksjoner i det nordlige Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65

10 Fembøringsnaustet på Stangnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78

11 North Atlantic Stave Constructions . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82

12 Stolper og staver i bygningsteknisk sammenheng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88

13 Bygningsfunn fra utgravningene på Bryggen i Bergen, med tilknytning til diskusjonen om grindverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97

14 Grindbygde hus og stavkirker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108

15 Grindbygg og bindingsverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113

16 Bindingsverk i sjøhus på Sørvestlandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122

Innhold

6

I Vest-Norge, i et område som strekkerseg fra grensen mot Agder i sør og tilRomsdalen i nord, har det langt opp ivårt eget århundre blitt reist stavbygdehus i en tradisjon vi kaller grindbygg.

Ei grind defineres på Vestlandetsom en bukk eller et stavpar bundetsammen øverst med en drager som idialekt kalles bete eller slindre. Grin-dene stilles opp etter hverandre i hu-sets lengderetning i en relativt grovtakt, gjerne 4-5 meter. Grindene bin-des i sin tur sammen øverst i husetslenderetning med en drager som kal-les stavlegje, rafthald eller sperremor,som sperrene i takkonstruksjonen fø-res ned på. Sperreparene ligger meden tettere takt, gjerne ca. 80 cm, somløper uavhengig av hovedtakten igrindverket. Andre takkonstruksjonerenn det rene sperretaket er ogsåbrukt. I grindkonstruksjonen settesstavene i all hovedsak rett på bakken,på flate steiner eller på grunnmur,uten å bruke bunnsvill.

Grindene er det bygningselementsom reises først når et grindhus skalopp å stå. Grindene reises på tvers avhusets lenderetning. Dette er karakte-ristisk for grindverket sammenlignetmed de fleste andre stavbyggingsfor-mer i Norge.

Karakteristisk er også måten detre bygningsdelene stav, bete og stav-

legje er felt sammen på. Staven erøverst splittet i to stavøyrer som griperom beteenden og fortsetter videre oppog danner anlegg og støtte for stavle-gjen. Beten ligger symmetrisk, dvs.midt i staven, mens stavlegjen blir lig-gende assymetrisk; litt til siden forstaven. Dette er også et trekk som skil-

1 Grindbygde hus i Vest-NorgeHelge Schjelderup, siv.arkitekt, prosjektansatt i NIKU

Grindbygd løe på Svantesvoll, Vindafjord kommu-ne. Foto: HS

ler grindbygget fra andre tilsvarendebyggemåter, både i og utenfor Norge.

Grindkonstruksjonen er i kjentebygninger gjennomgående brukt i demange enkle og luftige uthus, der detikke stilles så store krav til vindtettingog varmeisolasjon, men hvor det tvertom kan være et poeng at luften strøm-mer fritt gjennom bygningen for å tør-ke eksempelvis korn og høy, men hvorregn og fukt kan holdes ute.

Grindverket framstår særlig i en delstørre hus helt tydelig som et indre tak-bærende stativ, skilt fra ytterveggene.Disse veggene er da laget som en selv-stendig lettere trekonstruksjon, forsyntmed trepanel eller med flettverk avbjørkeris eller einer, eller ytterveggenekan også være bygget som vernemurerav stein. Mens det indre grindverketbærer taket, gir ytterveggene den nød-vendige klimabeskyttelsen.

Grindverket er med sine parvisoppstilte staver en av de få bevartebygningsformer i Norge med påfal-lende likheter til det arkeologene nåavdekker ved sine gravninger i tufteretter forhistoriske langhus. Likhetengjør seg i særlig grad gjeldende i destore grindbygde løene. Parvis oppstil-te stolper forekommer også i tufter et-ter hus fra vikingetid og tidlig middel-alder. Pr. i dag vet vi med sikkerhetom grindbygde hus som er bygget sålangt tilbake som på 1500-tallet. Dettesamlet gjør at vi muligens kan snakkeom en sammenhengende byggetradi-sjon som har vart i mer enn 3500 år, ogat grindverket dermed kan vise seg åvære bærer av en av de aller eldstebyggetradisjoner i Norge.

Til forskjell fra de forhistoriske hu-sene arkeologene har avdekket, har degrindbygde husene vi kjenner i dag

7

niku temahefte 030

ikke jordgravde staver. Stavene stårtørt og godt på steiner litt hevet oppfra jordgolvet, slik at fukt fra jordaikke skal skade treverket. Hus skalogså være i stand til å tåle vindpress.En fordel ved å grave stolpene ned, varat huset til en viss grad ble fastspent ijorda. Når stolpene ikke er nedgravd,er det nødvendig med avstivning oppei selve konstruksjonen. I grindverketgjør man dette ved å bruke såkalteskråstrevere som forbinder staver ogdragere helt øverst både i lengde- ogtverretningen til et stivt system; der-for sammenligningen med en krakk el-ler et stativ som står med sine frie beinhvilende på jorda. Bygningen er nå påsett og vis definert ovenfra og ned, ogikke omvendt som i hus med bunnsvilleller laftestokker. Til avstivning erogså mye brukt krumvokst virke na-glet fast til staver og dragere.Vi serhvordan det grindbygde huset er lett åtilpasse et ulendt og skrånende ter-reng; stavene kan gis ulik lengde oghver for seg tilpasse seg byggetomta.

Grindverket må sies å være ut-trykk for en uhyre velutviklet og av-klaret konstruktiv tankegang, bådesett som helt byggesystem, men ogsåhva gjelder sammenføyninger og de-taljer. Bemerkelsesverdig er det atgrindverket opptrer så ensartet i helesitt geografiske utbredelsesområde fraAgder i sør til Romsdalen i nord, mensde fleste andre stavbyggingsformer vi-ser et utall variasjoner og overgangs-former seg i mellom. Like bemer-kelsesverdig er det at grindverket ikke

finnes utenfor sitt nåværende utbre-delsesområde.

STAVLINE, SKJELTERVERK OG GAMME-KONSTRUKSJONER: BYGGEMÅTERBESLEKTET MED DET VESTNORSKEGRINDVERKET

Fra Møre og videre nordover Kyst-Nor-ge finner vi i en del uthusbygningerbyggemåter beslektet med det vestnor-ske grindverket, de såkalte stavline-hus. Dette er stavkonstruksjoner hvorlangsgående dragere først binder sta-vene sammen øverst, og ikke de tvers-gående betene som i grindverket. Sær-lig den såkalte Saltenstavlina viserstore likhetstrekk med grindverket.

Vi finner også stavbygde hus hvorstavene står på bunnsviller og inngåri rammekonstruksjoner som minnerom det vi finner i stavkirkene våre, ogi stabbur og loft fra middelalderen.Både stavlinehus og de nordnorskeskjelterverkshus er gjerne bygget pådenne måten.

I de samiske gammene finner vi of-test et indre vegg- og takbærende skje-lett av krumvokste og parvis oppstiltebjørkestaver, et urgammelt konstruk-tivt prinsipp med paralleller i den eng-elske cruck-konstruksjonen.

Både i Nord-Norge og ellers i lan-det utenom Vest-Norge er det i de se-nere år funnet mange spor av langhusfra forhistorisk tid med rader av jord-gravde stolper. Mest framtredende erdet store vikingetidshuset på Borg iLofoten.

8

niku temahefte 030

Stavlinehusene og gammene kanderfor likesåvel som det vestnorskegrindverket representere forbindelserlangt bakover i tid.

En annen bruk av betegnelsengrindverk enn den som er vanlig påVestlandet er kjent både fra Nord-Norge (Troms) og på Island: her bru-kes grind som betegnelse for hele detkonstruktive systemet; skjelettet ellerdet takbærende stativet om man vil.Dette kan muligens gjenspeile en eldreforståelse av begrepet. Begge forkla-ringer, både den vestnorske og dennordnorske gir imidlertid mening,ikke minst sett i forhold til forhistoris-ke byggemåter.

GRINDBYGDE HUS: OVERSYN OVERDOKUMENTASJON OG LITTERATUR TIL NÅ

Nedenfor følger en oversikt over doku-mentasjon og litteratur omkring detvestnorske grindverket. Av særlig be-tydning for bevisstgjøringen av dennebyggemåten må framheves JohanMeyers oppmåling av løa på Lyseklos-ter som var datert 1595, og som blegjengitt og kommentert av N. Nicolay-sen i plansjeverket: Kunst og Haand-verk fra Norges Fortid, utgitt i 1894 avFortidsminneforeningen.

Videre må framheves HalvorVreim, både for sine observasjoner ogoppmålinger på reiser i 1920- og 1930-

årene, og gjennom hans artikkel: Enstavløe fra 1934, etter flytting av eigrindbygd løe fra Jølster til Norsk Fol-kemuseum på Bygdøy.

I 1936 tok Bergens Museum vedRobert Kloster initiativ til et omfat-tende registereringsarbeid under titte-len Kulturgeografisk Registrering påVestlandet. Deler av materialet ble pu-blisert i en rapport i 1943, og grind-bygde hus har sin naturlige plass her.Fortsatt ligger mye verdifullt materia-le ubearbeidet etter disse registrering-ene.

Videre må nevnes lokalhistorike-ren Ola Tveiten med sin viktige artik-kel om byggeskikken i Hosanger påOsterøy fra 1953, hvor grindbyggethar en sentral plass.

Dette ble senere fulgt godt opp avArne Berg gjennom oppmålings- og do-kumentasjonsarbeid allerede fra 1950-tallet. Særlig må nevnes filmen somble laget i 1972 for å dokumentere rei-sningsprosedyren for en grindløe påOsterøy sammen med tradisjonsbære-ren Sjur Hartveit, senere utdypet i ensolid artikkel i 1978.

Per Gjærder må trekkes fram forsin bok Vestnorske utløer i stavverk, ogdet omfattende dokumentasjons- ogoppmålingsarbeidet som skjedde vedBergens Museum også etter RobertKlosters tid. Grindbygde hus har hatten viktig plass i dette arbeidet.

I nyere tid kan trekkes fram forsøkpå å få til et systematisk dokumenta-sjons- og forskningsprogram omkringde grindbygde husene på Vestlandetomkring 1990, noe som resulterte i etprøveprosjekt i regi av mellom andreFylkeskonservatoren i Hordaland.Tilgrunn for dette lå bl.a. omfattende re-gistreringer av grindbygde hus i Kvamkommune i Hardanger.

Til slutt skal nevnes den store van-dreutstillingen Hus på Vestkystengjennom 4000 år i 1997, der de grind-bygde husene var gitt en helt sentralplass, og der det også lå et vesentligdokumentasjons- og utviklingsarbeidtil grunn.

OVERSYN LITTERATUR/DOKUMENTA-SJON. ET UTVALG

Markus Fredrik Irgens: Jæderen.For-søg på en landbrugsbeskri-velse.1872. Med tegninger av Jo-akim Grude.

N. Nicolaysen: Kunst og Haandverkfra Norges Fortid. 2. række. pl. X. 1894.

Johan Meyer: Løa på Lysekloster.Oppmålingstegning. 1889.

Joakim Grude: Jæderen. 1908.Halvor Vreim: Oppmålingstegninger

1920- og 1930-årene.Halvor Vreim: En stavløe. Norsk Fol-

kekultur. 1934. Oppmålingsteg-ning. 1924

Halvor Vreim: Fasgardløer og bra-kekledning.

Valdemar Hansteen: Oppmålingsteg-ninger. 1933.

Robert Kloster / Borghild A. Fri-mannslund: KulturgeografiskRegistrering på Vestlandet.1936-43

Svein Molaug: Tidt eg minnes ein ga-mal gard. Stavanger Museum.1940-41.

Ola Tveiten: Bygningsskikker i Ho-sanger. Norveg III. 1953.

Rigmor Frimannnslund: Grindabygdeuthus omkring Mundheim. 1954.

Arne Berg: Oppmålingstegninger.1950-1970-årene.

Arne Berg: Stavbygging og brakak-ledning. film. 1972. StatensFilmsentral. kat nr. 907.2-Sb.

Arne Berg: Reising av stavkonstruk-sjonar. Sjur Hartveit in memori-am. 1978.

Marta Hoffmann: Gamle fjøstyper be-lyst ved et materiale fra Sørvest-Norge. 1964.

Bjarne Tron Egeland: Uthus på Låg-Jæren 1800-1960. NLH-Ås.1964.

Historisk Museum i Bergen: Oppmå-lingsarbeider gjennom flere årtier.

Per Gjærder: Vestnorske utløer istavverk. 1977.

Per Gjærder m.fl: Vestnordisk byg-geskikk gjennom 2000 år. Omstavverk og lafteverk. 1982.

Håkon Christie: Middelalderen byg-ger i tre. 1974. + Norges kunst-historie. Bind 1. 1981. Om grind-verkets forhold til de norskestavkirkene.

Egill Reimers: Norges kunsthistorie.Bind 1. 1981. Vestnordisk byg-geskikk gjennom 2000 år. 1982.Om grindverkets forhold til ut-gravningsmaterialet fra Bryggeni Bergen.

9

niku temahefte 030

Ragnar Standal: Hus på Brudavollen.Brudavollsløda. Årbok for ØrstaBygdemuseum. 1983.

Fylkeskonservatoren i Hordaland:Troskykkjer og skogaløer iKvam. Utkast til verneplan.1986.

FOK-prosjekt/Prosjekt Vestkyst:Grindbygde hus. Prøveprosjekt.1990.

Jon Godal/Steinar Moldal: Beresy-stem i eldre norske trehus. 1994.

Helge Schjelderup: Grindbygde hus.Eksempelsamling med hoved-vekt på Rogaland. 1994.

Fortidsminneforeningen m.fl: Hus påvestkysten gjennom 4000 år. Ut-stilling/utstillingskatalog. 1997.

SUMMARY: TRESTLE-FRAME BUILDINGSIN WESTERN NORWAY

In the western part of Norway – fromthe border between the counties ofVest-Agder and Rogaland in the southto Romsdalen in the county of More &Romsdal in the north – houses built ina technique called trestle framinghave been constructed right up untilthe first part of the 20th century.

A trestle frame consists of twoposts – staver – whose tops are connec-ted by a transverse beam – bete. Theends of the beam rest in notches – sta-vører – cut in the staves’ crowns. Theframe is made stiff by diagonal braces– skråband – fastened in the cornersbetween the posts and the beam. Theposts’ bases usually rest directly onthe ground. Each trestle frame is con-nected to its neighbour by means oflongitudinal beams – stavlegjer – pla-ced between the notches and thetransverse beams. The rafters are car-ried by the longitudinal beams. On theoutside, planks or other kinds of wal-ling can be fixed to the posts. The con-struction can be widened by addingaisles on either side of the trestle fra-mes; the aisle constructions consist ofposts and beams. The trestle-frameconstruction was used for buildingsthat did not require heating, such asbarns, boat-houses and various kindsof storehouse.

Inscriptions and dendrochronologi-cal results date the oldest known trest-le-frame buildings to the late 16th cen-tury, but the construction method isthought to be considerably older.There seems to be a close connectionbetween trestle-frame buildings andthe remains of prehistoric buildingsfound during archaeological excavati-ons in the same part of Western Nor-way.

Further north along the westerncoast of Norway, one finds similar con-structions known as stavline houses,and the Lapp people’s traditional per-manent buildings – called gammer –display many resemblances to thetrestle-frame building-type. In additi-on, construction types found in othercountries around the North Sea seemto be related to the trestle-frame buil-ding. For instance, the English «cruck»bears a great similarity to the Norwe-gian trestle frame.

10

niku temahefte 030

Reising av ei troskykkjeModell og fotos: Helge Schjelderup 1997

1 2

3 4

5 6

1 -3. Grindene reises en etter en, etter at de er satt sammen på bakken.Stavene står med litt helling innover. Legg merke til de oppstikkende stav-øyrene. På bakken ligger stavlegjer og langsgående skråband klar. Leggher merke til alle hakkene som er tatt ut i stavlegjen. Det er tilpasninger tilstavøyrer, beter, skråband og sperr.4. Den ene stavlegjen er kommet på plass og binder grindene sammen ihusets lengderetning.Legg merke til tollepinnen som er boret ned i hver bete og som holderstavlegjen i posisjon sammen med stavøyrene.5. Den andre stavlegjen og skråbanda på husets langsider er på plass. Sel-ve grindverket er nå komplett og avstivet, og klart for at taksperrene skalkomme på. Legg merke til sperrehakk for hvert sperrepar.

6. Sperrene er på plass. Hakk i hver sperr ligger an mot hakkene i stavle-gja. Sperrene kan i tillegg låses med trenagler. I mønet er sperrene sattsammen ved treblading, eller not og penn om man vil, og med en trena-gle. Oppå sperrene kan så legges solide spikerslag eller lekter for feste avskiferheller som er vanlig for Hardanger. Eller det kan legges horisontaltaktro som underlag for never og torv.Legg også merke til de krumvokste skråstreverne som stiver huset av pålangs og tvers. Krumningen vender nedover, noe som er karakteristisk forde grindbygde husene i Hordaland, og særskilt i Hardanger. Dette gjør atinnføringen på stav, bete og stavlegje skjer mest mulig på tvers av veden,noe som er gunstig for sammenfellingen. Kommer vi til Nordfjord ogMøre vender krumningen på skråbånda oppover, og da nagles de somregel fast på siden av stavene.

TIDLIGERE DOKUMENTASJON

Det kan synes som om forskere i fleregenerasjoner har vært fascinert avlikheten mellom stående grindbygdehus og forestillingene om hvordan deforhistoriske hus kan ha sett ut. Dettegjelder kanskje særlig hus slik de tid-ligere i dette århundre ennå var åfinne på Jæren og i de sørøstlige de-lene av Rogaland. Når en nå på nyskal gi seg i kast med studier av grind-bygde hus, kan det være av stor verdiå trekke fram det som er gjort av do-kumentasjonsarbeid tidligere i detteårhundre. Mange bygninger sto tilnedfalls allerede da og er forlengst bor-te, og det er nå kun marginale resterigjen av de eldste og kanskje mest ta-lende eksemplene.

Denne presentasjonen av grind-bygde hus i Rogaland vil derfor værebåde en rask gjennomgang av tidligeredokumentasjonsmateriale, og et blikkpå grindbygde hus slik de ennå er åfinne i fylket:

Den første kjente dokumentasjonav grindbygde hus i Rogaland finner vii et lite hefte som ble trykket i 1872.

Tittelen var: Jæderen. Forsøg til enLandbrugsbeskrivelse, med Markus

11

Fredrik Irgens, lærer ved landbruks-skolen på Ås som forfatter. Under rei-sen han foretok for å gjøre sine oppteg-nelser kom Irgens i kontakt med sei-nere meieribestyrer Joakim Grudesom kjente byggeskikken på Jærensvært godt, bl.a. ved at han i sine yng-re dager hadde livnært seg som byg-ningshåndverker. Grude var en skarpiakttager og levende opptatt av histo-rie, og skreiv seinere sjøl mange arti-kler og bøker om kulturhistoriske emner. Irgens har i sitt hefte gjengitttegninger utarbeidet av Grude over «eteldre og et nyere gårdstun» på Jæren.Løe og fjøs er vist i tverrsnitt som ty-delig gjør rede for at det dreier seg omgrindbygde hus. Sjøl om Grudes teg-ninger er av en nokså generell karak-ter, er de likevel eksakte og karakte-ristiske nok til at de må regnes somverdifull dokumentasjon av grindbyg-de hus slik de var vanlige på Jæren til-bake i 1. halvdel av forrige århundre.(Figur 2.)

I nasjonal sammenheng var detHalvor Vreim som i sin artikkel Enstavløe i 1934 for alvor gjorde opp-merksom på grindkonstruksjonen ogdens lange tradisjoner på Vestlandet.Vreim var knyttet til Norsk Folkemu-seum. På sine mange og systematiske

reiser gjennom hele landet som bl.a.resulterte i den viktige artikkelenTrekk fra byggeskikkens geografi iNorge, var han også i Rogaland. Det ereksempler på at han målte opp grind-bygde hus og såkalt «primitive» byg-ninger i Rogaland både i 1934 og 1935.Bl. a. målte han opp en løe i Vikedalsom har en del likheter med den storeløa på Lysekloster ved Bergen: påfal-lende skråstilte staver, avfasinger el-ler dekor på staver og skråband; muli-gens alderdommelige trekk som harvakt særskilt interesse hos Vreim. (Fi-gur 3.) Vreim beskjeftiget seg i en ar-tikkel også med den såkalte fasgard-kledningen som var å finne på grind-bygde hus helt sør i fylket.

Rogaland hadde i 1920- og 1930-årene selv et sterkt arkeologisk og byg-ningshistorisk fagmiljø, sentrert rundtStavanger Museum og Fortidsminne-foreningens lokalavdeling som vardannet i 1912. Arkeologen Jan Peter-sen foretok i disse årene en rekke vik-tige utgravninger av forhistoriskelanghus, der det forekom tydelige sporav innvendig takbærende stolper avtre, noe som hadde klare likhetstrekkmed de grindbygde husene som ennåvar å finne ute i landskapet.

Figur 1. Rogaland med kommuner

2 Grindbygde hus i RogalandHelge Schjelderup, siv.arkitekt, prosjektansatt i NIKU

Figur 2

Foruten å være direktør ved Sta-vanger Museum var Jan Petersen pådenne tiden også formann i styret iFortidsminneforeningen i Rogaland.Flere andre medarbeidere ved Sta-vanger Museum satt i dette styret,bl.a. vil vi kjenne igjen bygningsfor-skere som Robert Kloster og HaraldHals fra denne tiden. Også praktise-rende arkitekter gjorde seg gjeldende iforeningen, ikke minst gjaldt detteoppmålingsarbeid. I 1933 målte arki-tekt Valdemar Hansteen i foreningensregi opp en grindbygd løe med den ka-rakteristiske avvalmede sneibe-for-men på Vølstad i Gjesdal. I dennesammenhengen framstår dette som et

12

niku temahefte 030

viktig oppmålingsarbeid. Når en serpå tegningene er det temmelig åpen-bart at denne «primitive» bygningenhar vakt sterke assosiasjoner nettopptil de husene Jan Petersen var i ferdmed å grave ut andre steder i fylket.(Figur 4.)

Robert Kloster var allerede i tidenved Stavanger Museum sterkt enga-sjert i antikvarisk registreringsarbeidute i distriktene, og foretok selv mangereiser med dette for øyet. Han flyttettil Bergen i 1931, men kimen til detsom skulle bli Kulturgeografisk Regis-trering på Vestlandet var sannsynlig-vis allerede lagt i Stavanger-perioden.Initiativet til dette omfattende regis-

treringsarbeidet tok Robert Kloster iBergens Museums regi i 1936. Pro-sjektet framsto som et samarbeidspro-sjekt, i første rekke med StavangerMuseum i sør, men med alle region-museer videre nordover kysten, ogmed Sunnmøre Museum som detnordligste. Gjennom prosjektet får videtaljerte beskrivelser av de tradisjo-nelle byggemåtene, også av de grind-bygde hus eller reisverkshus som deble kalt i undersøkelsen, basert påopplysninger gitt av lokale informan-ter gjennom spørreskjemaer. Vi fårher fram mange nyttige opplysningerom grindverket slik det forekom ulikesteder i Rogaland i tidligere tider.

Et annet navn vi vil kjenne igjen iRogalands-miljøet mot slutten av1930-årene er Svein Molaug. Som ungstudent var han engasjert i ulike for-mer for arbeid ved Stavanger Mu-seum, mellom annet i arkeologiske ogbygningshistoriske undersøkelser.Bl.a. fikk han i en periode ansvar forKulturgeografisk Registrering i Roga-land. Fra denne perioden skriver detseg en viktig artikkel fra Svein Mo-laugs hånd: Tidt eg minnest ein gamalgard. (Stavanger Museums årbok1940-41). I artikkelen tar han også forseg de grindbygde husene. Mye av ar-tikkelen konsentrerer seg om en del avRogaland Molaug kjente spesielt godt:Høgsfjorden og de sørøstlige delene avfjordsystemet i Ryfylke. Vi merker ossomtalen av den store grindbygde løa iØvre Espedalen. Her hadde 10 bru-kere løene sine under ett og sammetak. Løa var 60 meter lang, og avval-met med sneibe i hver ende.

Et spennende tema er også feno-menet lavegger som opptrer i dissestrøkene, spesielt i Espedalen. Laveg-ger forekommer som tette, isolerendevegger i grindbygde hus ved at hori-

Figur 4 Figur 5

Figur 3

sontale plank settes i not mellom sta-vene. (Figur 5.)

Mot slutten av 1930-årene er detogså at Marta Hoffmann tar til med sinviktige magistergradsavhandling om-kring Jærhuset. Hun gjør sine feltstu-dier i 1936 - 38. Oppgaven konsentre-rer seg i all hovedsak om våningshusetpå Jæren: det tømrede Jærhuset slikEilert Sundt hadde beskrevet det i1860-årene. I et kapitel i oppgaven kaltJernalderens hus på Jæren trekkestråder tilbake mot de forhistoriske hus,til materialet som Jan Petersen nylighadde arbeidet med. Her vektleggerMarta Hoffmann også uthusene, ikkeminst de med vegger av stein og inn-vendig takbærende stolper av tre, somi de grindbygde husene. Spesielt foku-serer hun på et sammensatt uthusmed steinvegger på husmannsplassenKongvarden i Varhaug, der løe, fjøs,sauehus og hevdaløe lå på rad i énlengde, og der stolpene i grindverket iløa endatil var jordgravde. (Figur 6.)

Marta Hoffmann arbeidet etterhvert også videre med det materialethun hadde begynt å samle om uthus idisse tidlige årene, og leverte i 1964sin doktoravhandling: Gamle fjøstyperbelyst med et materiale fra Sørvest-Norge. Her utdypes sammenhengermed det forhistoriske materialet, ogher drøftes eksisterende hus med ek-sempler fra bygder i Gjesdal og Da-lane, flere av dem grindbygde.

Arkitekt Arne Berg, dengang til-knyttet Norsk Folkemuseum, arbeidetgjennom hele 1940-, 50- og 60-årenemed et landsdekkende prosjekt somgikk ut på å lage rekonstruksjonsteg-ninger av eldre norske gardstun slikde framsto før de store utskiftningenerundt århundreskiftet. Rekonstruk-sjonsarbeidet var mellom annet basertpå intervju av eldre mennesker somhadde opplevd livet i disse tunene. IRogaland er tre tun rekonstruert: Vøl-stad og Madland i Gjesdal og Horr påVarhaug. Tegningene har stor kilde-verdi også som dokumentasjon avgrindbygde hus. Mellom annet trer degrindbygde løene med sneibeform ty-delig fram på tegningene. (Figur 7.)Arne Berg gjorde også noen mer detal-jerte oppmålinger av grindbygde husog steinfjøs under feltarbeidet i Roga-land, tegninger som Marta Hoffmannsiden gjorde bruk av i sin avhandlingom fjøstyper.

13

niku temahefte 030

Figur 6

Figur 7

I samme åndedrag går det an åtrekke fram eldre fotografier som ver-difull dokumentasjon av grindbygdehus som siden er forsvunnet. Av størrefotosamlinger må nevnes et prosjektsom allerede i årene 1912-13 blegjennomført av Fortidsminneforening-ens Rogalandsavdeling, mensA.W.Brøgger var formann. Den kjentefotografen A.B.Wilse ble sammen medarkitekt J.Z.M.Kielland engasjert til åforeta fotoreiser i Rogaland og doku-mentere byggeskikken. Prosjektet bleutgitt i bokform i 1915 med tittelen Byog Bygd i Stavanger Amt. Tiden da varennå ikke helt moden for å fokusere påde mer «primitive» bygninger. Likevelinneholder dette fotomaterialet en me-get verdifull dokumentasjon av denne

14

niku temahefte 030

kategorien bygninger, også av grind-bygde hus. - Også flere andre fotogra-fer har vært beskjeftiget med å avbildeeldre tiders bygninger, f.eks. utgjørStavanger Turistforenings årbøker etrikt kildemateriale i denne sammen-hengen.

Etter den gryende oppmerksomhe-ten de grindbygde husene ble tildeltfra 1930-årene og framover, er det iårenes løp kommet til flere nye bidragsom hver på sin måte utfyller bildet avdenne byggemåten i Rogaland, om ennnoe tilfeldig og fragmentarisk. Et vik-tig bidrag er Bjarne Tron Egelands ho-vedoppgave ved landbrukshøgskolenpå Ås fra 1964: Uthus på Låg-Jæren et-ter 1800. Egeland griper tilbake i deforholdene Irgens og Grude ga et visst

innblikk i allerede i 1860-årene, ogEgelend klarer gjennom å bruke kon-krete eksempler som ennå var å finnepå Jæren i 1960-årene å beskrive ut-viklingen av driftsbygningene fra tid-lig på 1800-tallet og inn i vårt eget år-hundre. Arbeidet gir et godt innblikk iforholdet mellom ulike konstruksjons-typer og funksjoner i denne kategorienbygninger. En kan mellom annet følgebruken av grindkonstruksjonen, oghvordan denne gradvis blir erstattetav andre byggemåter. (Figur 8.)

Et tilsvarende grundig arbeid ergjort for Karmøy av Stein Jarle Helge-land. Dette ble levert som licentiat-grad ved Ås i 1986, med tittelen:Gardsbebyggelsen på Karmøy de siste100 år. Også her trer grindkonstruk-sjonen tydelig fram i eksemplene frade ulike perioder.

Omkring 1970 ble de landsomfat-tende SEFRAK-registreringene igang-satt. Målet var å registrere samtligebygninger oppført før 1900. For Roga-lands del er disse registreringene nåsluttført, og det omfattende materialeter i ferd med å bli bearbeidet og evalu-ert ved Kulturavdelingen i Rogalandfylkeskommune. Enkelte kommunerhar selv sørget for slik evaluering.Som eksempel kan vi trekke framSandnes kommune hvor det ble lageten grundig rapport allerede i 1988.Tallene viser at det i denne kommu-nen i alt fins 150 grindbygde hus; for-delt på 92 løer, 32 naust og 26 andrebygninger. De grindbygde husene somstår igjen i Sandnes er med noen gan-ske få unntak alle fra 1800- og 1900-tallet. Det er dokumentert at bygge-metoden var i praktisk bruk i kommu-nen helt opp i 1950-årene. Det vil væresvært nyttig for undersøkelsene avgrindverkets utbredelse å få fram til-svarende materiale for hele Rogaland.

Kulturavdelingen ved fylkeskom-munen har gjennom årene også værtinvolvert i konkrete verne- og istand-settingsoppgaver vedrørende grindbyg-de hus, både faglig og økonomisk. Herskal nevnes en stor grindbygd løe iStokkadalen i Vindafjord kommune, oganlegget Øynå i Eigersund kommuneder Dalane Folkemuseum i samarbeidmed fylkeskommunen har sørget foristandsetting av løe og fjøs. (Figur 9.)

Her bør også nevnes at det i denbygningsmassen som forvaltes av re-gionmuséene og de mange mindre byg-

Figur 8

Figur 9

demuséer rundt i fylket, finnes bevartgode eksempler på grindbygde hussom vil kunne ha stor verdi for videreundersøkelser av denne byggemåten.

Vi har sett at Fortidsminnefor-eningen tidlig var en drivkraft i detantikvariske arbeidet i Norge, både pånasjonalt og lokalt nivå. Dette gjaldtbåde konkret vern av bygninger, ogmer vitenskapelig orientert bygnings-dokumentasjon. For Rogalands delfikk systematisk oppmålingsarbeidigjen et oppsving i 1980- og 1990-årene. Studenter fra NTH/NTNU iTrondheim og Bergen Arkitekt Skoleble engasjert årvisst til å måle opphus, ofte på oppdrag fra kommuner,muséer eller private, men også finan-siert av foreningen selv. Flere grind-bygde hus ble målt opp i denne perio-den, både naust og løer; noen gangerknyttet opp til verneprosjekter. (Figur10.)

Denne gradvise dokumentasjons-aktiviteten dannet i sin tur mye avgrunnlaget for utstillingen Hus i Ro-galand gjennom 4000 år som ble vist iStavanger Kulturhus i 1995, og somble til gjennom et spennende tverrfag-lig samarbeid mellom ulike bygnings-historikere og arkeologer, med under-tegnede som prosjektleder. Spesieltmå framheves samarbeidet med TrondLøken, AMS, som har vært ansvarligfor de store arkeologiske utgravning-ene på Forsandmoen. Gjennom dettesamarbeidet fikk utstillingens noe am-bisiøse tittel både mening og form, oggrindverket sin viktige plass i detlange historiske perspektivet på enkonkret og fattbar måte.

I sammenheng med utstillingenmå også trekkes inn et langvarig ogfruktbart samarbeid med byggmesterKjell Solheim og det levende håndver-kermiljøet på Jelsa i Ryfylke. Gjennomflere restaureringsoppgaver på grind-bygde hus har en kommet nær inn pådetaljene, og på det fine byggesyste-met grindbygget er. Den kunnskapensom er hentet opp og bevisstgjortgjennom dette samarbeidet har værtav stor betydning for forståelsen avgrindverket. Til utstillingen i 1995 bleet gammelt grindbygd hus flyttet fraJelsa og bygd opp igjen inne i utstil-lingslokalet. Samtidig ble det reist ethelt ferskt grindbygd hus ute i byensom blikkfang for utstillingen. Til ut-stillingen ble det også produsert in-

15

niku temahefte 030

struktive modeller av grindbygde husi målestokk 1:20: ei stor løe fra Åge-sen-tunet i Hillevåg i Stavanger, og etnaust fra Nord-Varhaug på Jæren.(Figur 11)

Ryfylkemuséet har ut i fra rikehåndverkstradisjoner i sitt distriktetablert Prosjekt bygningsvern.Gjennom samarbeid med Håndverks-registeret utvikles det arbeidsmetoderhvor en søker å holde levende de gam-

le håndverkstradisjonene innen byg-ningsfaget på bygdene. Dette gjøresved at eldre tradisjonsbærere instrue-rer yngre håndverkere på konkretebygningsoppgaver. (Figur 12.) På dengamle fjellgarden Sandsa i Suldal lig-ger det ei grindbygd løe som etter tra-disjonen skal være fra 1500-tallet. Al-deren er ennå ikke slått fast ved år-ringsprøver, men dersom det stemmervil dette være et av de eldste kjente

Figur 10

Figur 11 (over). Modell av løa på Ågesentunet,Hillevåg i Stavanger. Foto:H.S.

Figur 12 (under). Løe. Fjellgarden Sandsa. Suldal kommune. Foto: H.S. 1998

16

niku temahefte 030

grindbygde hus i Norge. Sommeren1998 gjennomgikk denne bygningen etomfattende restaureringsarbeid i regiav prosjektet.

Ettersom bevisstheten om degrindbygde husene gradvis er vakt,blir en gjort oppmerksom på stadigflere interessante eksempler bygd pådenne måten. Det kan være hus medpåstått høg alder, eller som på ulikemåter framviser tydelige alderdomme-lige trekk. Som denne gjennomgangenhar prøvd å vise, er det gjennom årenegjort noen spredte forsøk på dokumen-tasjon av grindbygde hus i Rogaland,men aldri noe systematisk og helhetligarbeid. På grunnlag av det lille som ergjort kan en likevel danne seg et bildeav hva som kan være å finne. Men somså mange har sagt før: det haster:Svein Molaug sa det sterkt i 1942, Ro-bert Kloster likeså; det haster å oppsø-ke og finne ut av disse husene mens deennå står. Det er duket for en interes-sant oppfølging av prosjektet «Kultur-geografisk Registrering i Rogaland», isamarbeid med et godt utbygd nett-verk av dyktige fagfolk og informantersom har sitt daglige virke rundt om ifylket.

NAVN OG NEMNINGER PÅ DE ULIKEBYGNINGSDELENE I GRINDVERKET IROGALAND

Selv om det ikke er arbeidet svært sys-tematisk med grindverket i Rogaland,kan det være nyttig å gjennomgå en delnemninger som knytter seg til bygge-måten. Denne spede oversikten baserespå beskrivelser hos Grude, Molaug ogKloster, samt egne observasjoner gjort

beskrevet på Osterøy. Kolvene var ut-formet med et hull i ene enden til å treet tau igjennom.

Ellers har vi vært inne på nem-ninger som sneibe eller snøibe om denavvalmede endeformen som ofte fore-kommer på eldre grindbygde hus i desørlige og sørøstlige delene av Roga-land. Dessuten veggformer og kled-ning som lavegger og fasgardkledningsom også kjennetegner grindbygdehus i det sørøstlige Rogaland.

NOEN EKSEMPLER

Nedenfor følger et utvalg av grindbyg-de hus slik de ennå er å finne i Roga-land. Ved en slik gjennomgang avteg-ner det seg noen regionale særtrekk.Grindverket finner vi hovedsaklig i el-dre uthusbygninger. Av disse er løenede mest markante.

På Jæren, og i de sørøstlige deleneav Rogaland er de eldre løene lave, oggjerne forsynt med den karakteristis-ke avvalmede sneibeformen i endene.Mye sannsynlig er dette gjort for å taav mot vindkrefter,ved at bygningenefår mindre vindfang (Figur 14). Mensneibeformen kan samtidig være enoverlevning fra tidligere tider, et så-kalt «bygningsmessig relikt». Formenfår oss uvilkårlig til å tenke på forhis-toriske hus, der grindverket opptrersom et innvendig frittstående stativ, igod avstand ikke bare fra sideveggene,men også fra endeveggene. I grindver-ket kan være brukt andre materialerenn furu: både bjørk og osp i litt kro-

Figur 13. Skråbånd. Infelling på stav: A: Felt på halv ved, B: Svalehale, C: Drahogg.Tegning: H.S.

etter samtaler med ulike bygningskyn-dige informanter rundt i fylket:

Nemningen grind og grindebyggser ikke ut til å ha vært brukt i Roga-land om denne spesielle byggemåten, ihvert fall ikke i manns minne ! - I ste-det forekommer nemninger som: rei-sverk, stavhus, stavehus , slinderbyggog slindrebygg; og da som nemningerfor det grindbygde huset som helt byg-gesystem. Grind ser ut til å være ennemning som nå i utgangspunktet hø-rer til lenger nord på Vestlandet, ogsom gjennom litteratur og omtale erblitt «normalisert» til å gjelde bygge-måten i hele dens utbredelsesområde.Dette er verdt å merke seg.

Et reis eller ei reise er nemningenfor et stavpar med slindre (bete) ogskråband, og tilsvarer følgelig grindalenger nord på Vestlandet.

Går vi nærmere inn på de konsti-tuerende enkeltdelene og ulike utførel-sesmåter vil vi finne nemninger som:stav, reising (om én stav), slinder, slin-dre (om beten), kvarkeband, kroband,støtteband, skråband, slindreband,krossband (om skråband), drahogg(endeutforming av skråband med mot-hake for å tåle strekkrefter. NB! ikkedet samme som svalehale, vist i figur13), stavlegje, stavlei, reptehald,sperremor (om stavlegje), sperr, repter(med klau og pinn om sperr), negling-er, neglingrær (for feste, dvs. naglingav bordkledning).

De flate steinene som stavene stårpå kalles handsteiner eller honnsteiner.

Til å reise grindene kunne nyttestlange stenger som ble kalt kolver, til-svarende hempingastenger slik de er Figur 14.

Løe, Grødaland i Hå kommune. Foto: HS

A B C

17

niku temahefte 030

kvokst og lite bearbeidet utgave fore-kommer. Dette gjelder særlig i de in-dre, sørøstlige delene av regionen. PåJæren finner vi også mye vraktømmerfra skip brukt i grindverk. I en del avdisse løene, og kanskje særlig i de påJæren, kan stavene være påfallendeskrått stilte. (Figur 15)

Ute ved havet nord i fylket; påKarmøy, er de grindbygde løene vifinner i dag ofte svært små, sannsyn-ligvis fordi jordbruket gjennom hele1800-tallet spilte en sideordnet rollesammen med det rike sildefisket. Lø-ene har her gjerne underbygninger avstein,enten i form av fjøs eller somhevdakjellere. (Figur 16)

I Vindafjord, også nord i fylket menlenger inne i landet, finner vi store,flotte løer med fine underbygninger avstein. Her har opplysningstidens tan-ker om praktiske driftsformer fått pre-ge utformingen. Løe, laftede fjøskas-ser og hevdakjellere med sauefjøs erplassert logisk og funksjonelt i forholdtil hverandre. I disse store løene kom-mer grindkonstruksjonen til sin fullerett arkitektonisk. Materialene ergjerne stor og rettvokst furu av godkvalitet, og bygningsdelene ofte fintbearbeidet. (Figur 17)

Øst i Suldal kan løene være storeog høgreiste, ofte i to høgder med laf-tede fjøskasser og staller nede og løeover. Stavene er gjerne plassert helt iyttervegg. Grindene står og skreverover fjøskassene som er synlige underløekledningen. Fjøskassene opptrersom isolerte “klimabokser” fritt opp-stilt innenfor det bærende grindver-ket. (Figur 18)

Avfasinger og former for enkel de-kor på staver og skråbånd er observertpå noen løer i Vindafjord-området. (Figur 19)

Et annet trekk som kan observereser at på Jæren kan rotenden av stok-ken i vertikale bygningsdeler værevendt oppover, dette gjelder både sta-ver og sperr, mens det forholder segmotsatt i de indre skogrike strøk nordog øst i fylke, der rotenden vender ned-over. (Figur 20)

Utenom løene er det naustene somtallmessig viser igjen blant de grind-bygde hustypene. I Rogaland er detmange fine eksempler på rene grind-bygde naust. De fleste finner vi i fjord-ene og på øyene i Ryfylke. På Jæren erde fleste naust bygd med bærendesteinvegger. På Nord-Varhaug i Håfinner vi en interessant variant, derdet innenfor steinveggene står en

Figur 15. Løe. Ytre Bø, Randaberg kommune.Foto: HS

Figur 16. Vistnes-tunet på Karmøy. Lita grind-bygd løe øverst til venstre. Maleri fra ca. 1890.Foto: HS

Figur 17. Løe. Svantesvoll, Vindafjord kommune.Foto: HS

Figur 18. Løe. Suldalsvatnet. Suldal kommune.Foto: HS

Figur 19. Grind fra løe i Stokkadalen, Vindafjordkommune. Foto: Rogaland fylkeskommune.

18

niku temahefte 030

grind-konstruksjon. Vi befinner oss påen rullesteinstrand, og rullestein eg-ner seg logisk nok ikke til å lø bærendesteinvegger med. Steinveggene opp-trer som værhud, mens grindverketbærer taket; et prinsipp som kjenne-tegner grindbygde hus også mange an-dre steder på Vestlandet. (Figur 21-22)

På øya Utsira, i havet vest avKarmøy står det grindbygde sjøhus i tohøgder, der overetasjen er lagt inn påen blanding av ribord og mellomstavermellom hovedstavene i grindverket. Ien del av disse grindbygde sjøhuseneer stavene tappet ned i underste golv-bjelkelag i et strengt modulært system.

Grindverk forekommer også i kom-binasjon med laft i en del bygninger.Vi har sett hvordan laftede fjøskasseropptrer som frie volumer i grindbygdeløer. Det er heller ikke uvanlig atgrindbygde uthusfunksjoner er bygdinntil eller sammen med våningshustil én sammenhengende lengde. I en-

kelte våningshus kan også lafteverkog grindverk være mer direkte inte-grert i hverandre, på den måten atstavlegjen i grindverket framstår somen direkte fortsettelse av øverste lafte-stokk, forøvrig også kalt stavlegje, itømmerveggen. (Figur 23-25)

Figur 25. Løe under riving i Bratlandsdalen,Suldal kommune. Foto: HS

Figur 20. Løe. Austvoll, Sandnes kommune.Bygd 1886. Foto: HS

FIgur 21-22. Naust, Nord-Varhaug i Hå kommune. Foto: HS

Figur 23. Husmannsplass. Træet, Time kommu-ne. Foto: HS

Figur 24. Husmannsplass. Træet, Time kommu-ne. Plan oppmålt av F. Pedersen 1991.

19

niku temahefte 030

GRINDBYGDE HUS I ROGALAND. RELEVANT LITTERATUR, I OMTRENTLIGKRONOLOGISK ORDEN

Eilert Sundt: OM BYGNINGS-SKIK-KEN PÅ LANDET I NORGE.Folkevennen 1863-65. Oslo 1976.Om Jærhuset s.163.

M. Irgens: JÆDEREN. Artikler i Folkevennen. Gitt ut som egenbok. Christiania 1872.

Joakim Grude: JÆDEREN.Kulturhistoriske Skildringer fradet 19de Aarhundrede. Del 1.Jæderske Gaarde. Bygninger.Stavanger 1908. Ny utgave. Stabenfeldt. 1976.

Joakim Grude: DET GAMLE JÆDERHUS. Stavanger Museums Årbok 1910.

J.Z.M. Kielland/A.B.Wilse: BY OGBYGD I STAVANGER AMT.Fortidsminneforeningen. Stvgr. avd. 1915

Fortidsminneforeningen, årbok 1926:INDBERETNING FRA DENANTIKVARISKE BYGNINGS-NEMD. Rogaland. s. 106 - 148.

Fortidsminneforeningen, årbøker1926-35: ÅRSBERETNINGERSTAVANGER AVD.

Stavanger Museum, årbøker 1929-43: ÅRSBERETNINGER

Stavanger Turistforening:ÅRBØKER 1933/36

Jan Petersen: GAMLE GÅRDSAN-LEGG I ROGALAND. Bind I:1933. Bind II: 1936. Institutt forsammenlignende kulturforsk-ning. Oslo 1933/36.

Jan Petersen: DE GAMLE ØYDE-GÅRDENE I ROGALAND. Stavanger Museums årbok 1942-43.

Jan Petersen: EN GÅRD FRA 1500-ÅRENE PÅ FJØLØYNÅ. Stavanger Museums årbok 1942-43.

Halvor Vreim: FASGARDLØER OGBRAKEKLEDNING. Universitetets Oldsaksamlingsårbok 1935-36.

Robert Kloster / Borghild A. Frimannslund: KULTURGEO-GRAFISK REGISTRERING PÅVESTLANDET. Bergens Museums årbok 1943. Rogaland. s. 68-81.

Svein Molaug: TIDT EG MINNESTEIN GAMAL GARD. StavangerMuseums årbok 1940-41.

Svein Molaug: VÅR GAMLE KYST-KULTUR. Dreyer. Oslo 1985.Bind 1 s. 217: Brukshusene vedsjøen. Bind 2 s. 7: Gården, gren-da og arbeidslivet.

Thv. Krohn-Hansen:JORD- OG STEINHUS PÅ JÆ-REN. Stavanger Museums årbok. 1942-43.

Marta Hoffmann: JÆRHUSET. By ogBygd. Norsk Folkemuseums år-bok. Oslo 1944. Opptrykk 1977.

Marta Hoffmann: GAMLE FJØS-TYPER BELYST MED ET MATERIALE FRA SØRVEST-NORGE. By og Bygd. Norsk Fol-kemuseums årbok. Oslo 1965.

Marta Hoffmann: JÆRHUSET. Artikkel i JÆRBOKA. Bind 3.Kulturhistoria. 1980

Arne Berg: NORSKE GARDSTUN.Oslo 1968.

Per Gjærder: VESTNORSKE UTLØ-ER I STAVVERK. Oslo 1977.

Bjarne Tron Egeland: UTHUS PÅLÅG-JÆREN ETTER 1800. Omskifte og omforming. Hovud-oppgåve ved NLH. Ås 1964.Gjengitt som artikkel i Årbok forJærmuseet 1997.

Stein Jarle Helgeland: GARDSBE-BYGGELSEN PÅ KARMØY DESISTE 100 ÅR. IBT-rapport nr.232. Institutt for bygningstek-nikk - NLH. Ås 1986. Gjengittsom artikkel i Årbok for Karm-sund Folkemuseum 1993-94.

Unni Broe og Solrun Skogstad: KULTURMINNER I SANDNES.Oppsummeringsrapport etterSEFRAK-registreringer. Sandnes kommune 1988.

Unni Broe og Solrun Skogstad: BYGGESKIKK I SANDNES. Artikkel i SJÅ JÆREN, Årbok for Jærmuseet 1989.

Roy Høibo: FOLK OG HUS I SUL-DAL. Ryfylkemuseet 1984

Helge Schjelderup: BRUKSHUSENEVED SJØEN. Byggemåter forsjøhus og naust i Rogaland. Artikkel i Stavanger Museumsårbok 1991.

Helge Schjelderup: GRINDBYGDEHUS PÅ VESTLANDET. Eksempelsamling med hoved-vekt på Rogaland. Kopierbart hefte i egen regi. Stavanger 1994.

Helge Schjelderup: FRA FORHISTO-RISKE BYGGEMÅTER TILHUSBYGGING I VÅR TID. Artikkel i Sølvberget Magasinnr. 1/1995. Laget til utstillingen:Hus i Rogaland gjennom 4000 år.

Helge Schjelderup: DET VESTNOR-SKE GRINDVERKET og beslek-tede byggemåter. Artikkel i bokaHus på Vestkysten gjennom4000 år, laget til vandreutstil-lingen av samme navn. 1997.

SUMMARY: TRESTLE-FRAME BUILDINGSIN THE COUNTY OF ROGALAND

The county of Rogaland represents oneof the areas in Norway where trestleframing was used most extensively,and scientific research on this type ofbuilding has a long history in the regi-on, with the earliest known documen-tation of a trestle-frame building carri-ed out in 1872. Subsequently, buildinghistorians like Halvor Vreim, RobertKloster and Marta Hoffman have madeimportant contributions through theirinvestigations of some of the area’strestle-frame buildings. In spite of this,no systematic survey and investigationof the remaining structures has yetbeen carried out. However, we do knowthat Rogaland’s trestle-frame buildingshave some stylistic features not foundin other parts of Norway – for example,the characteristic hip-roofed ends, cal-led sneibe in the local dialect.

UTBREIING AV GRINDBYGG I HORDALAND

Grindbygg finn vi over det aller mesteav fylket, men utbreiinga varierarnoko mellom ulike bygningstypar. Einbygningstype som naust finn vi bygdbåde i stein, lafteverk og grindverkover heile fylket, og det er ikkje nokonklår samanheng mellom materialbes-parande konstruksjonar og tilgang påtrevirke. Eit døme på dette er at vifinn relativt sett fleire lafta naust påskogfattige Radøy enn vi finn i skogri-ke område kring Varaldsøy.

Eg går meir i detalj når eg viser ut-breiinga av grindkonstruksjonar i løe-bygningene. Det er i løene vi finn deistørste grindkonstruksjonane med deimest forseggjorte detaljane. Byggingav løer i grindverk har difor ha voreden største byggetekniske utfordringa,og det kan vera her vi finn grunnlagetfor utviklinga av detaljane.

På Voss er løene på gardane i rege-len lafta. Dei eldste løene hadde 3 rom,høybrot og kornbrot på kvar side av lå-vegolvet; ein velkjend type også påAustlandet. Området med lafta løer påVoss breier seg vidare inn i delar avIndre Sogn.

I utkantane av Voss finn vi områdeder både lafta løer og grindbygde løerer vanleg. I Granvin ser det ut til atlafta løer var vanlegast i riktig gamaltid og at grindverket overtok som løe-konstruksjon omkring år 1800. Tilsva-rande utvikling kan sporast i Evanger.I desse områda vart grindverket heiltdominerande på 1800-talet, men egkan ikkje påstå at lafteverket var til-svarande dominerande før dette.

Eit anna unnatak frå hovudregelenfinn vi i Røldal. Her er det ofte eit ellerto lafta brot i løebygningane, menkombinasjon av grindverk og lafteverki same bygning er svært vanleg. I Røl-dal er det svært snøtungt og ikkje fu-ruskog. Lafteverk av bjørk gir størrestyrke enn grindverk i bjørk. I tilleggkan vi nok rekna med ei kulturpå-verknad frå Telemark.

I resten av Hordaland er løenegrindbygde, og denne konstruksjonenvar vanleg ved nybygg heilt inn i vårteige hundreår; på Osterøy heilt til et-

20

ter siste krig. Løene er av 2 typar, einmed flor i kjellaren og ein med laftaflor ståande mellom stavane medflorsinngang gjennom eit florsskot.

OMFANG AV GRINDBYGG

Grindverk vart nytta til alle bygning-ar der det ikkje var trong for oppvar-ming eller klimaregulering. Difor finnvi grindverk nytta til løer, skykkjer,eldhus, naust osb. Til og med kvern-hus kan vera grindbygde, men dette ersjeldne unnatak fordi vibrasjonane fråkvernsteinane best vert tekne opp avlafteverk.

Kor mange grindbygg vi finn i Hor-daland er vanskeleg å seia. I Austr-heim kommune viser SEFRAK-mate-rialet at det er 245 objekt av ialt ca.1250 som heilt eller delvis er grind-bygde. Dette gir ein grindbyggingsan-del på ca. 20%. Reknar vi denne ande-len som typisk for resten av fylket ogtrekk frå ruinar og hus rivne etter re-gistreringa, vil dette seia at vi vil fin-na omlag 10000 heilt eller delvisgrindbygde hus i Hordaland. (Ei sei-nare gjennomgang av nær 50000 re-gistrerte objekt i Hordaland der 9950var med grindverk stadfestar dennevurderinga)

I delar av fylket er andelen høgare.Kvam herad har t.d. ei mengd tros-kykkjer og utløer i grindverk som stårutan ytterkledning. Med sin gode ognaturlege plassering i kulturlandska-pet, sine små dimensjonar, enkle ogtydelege utforming er desse troskyk-kjene på mange måter vorte eit sym-bol for grindbyga.

DEI ELDSTE GRINDBYGGA – TO KLOSTERLØER OG TO GARDSLØER

Den eldste antikvariske dokumenta-sjonen av grindbygg vi kjenner til er J.Meyers oppmåling av ei løe på Lyse-kloster, utgjeve i N. Nicolaysens plan-severk Kunst og Haandverk i NorgesFortid, og som seinare vart riven (Fi-gur 1). Som så ofte ellers ser det ut tilå vera eit tilfeldig samantreff som liggbak; Nicolaysen var i nær slekt med ei-garen av Lysekloster og var mykje påbesøk der på slutten av 1800-talet.

Løa var større enn vanlege løer,heile 11 x 18 m med 7,5 m mellomstavlegjene.Den store breidda gjordedet naudsynt med ekstra avstiving avsperrene. Difor var det montert tolangsgåande bukker oppå betene, mensidan løa no er riven kan vi ikkje vitaom desse var opphavelege.

Figur 1

3 Grindbygde hus i HordalandKjell Andresen, overarkitekt, Kulturlandskapssenteret, Hordaland fylkeskommune

Vi legg særleg merke til dei grovedimensjonane og dei skråstilte sta-vane, ikkje berre i tverretninga menog i lengderetninga på grindane i kvarende. Dette alderdomelege trekketsom vi finn att mange stader i grind-verksområdet, kan ha med vindavsti-ving å gjera, men kan og vera ei etter-levning frå ei tid før avstivingssyste-met var ferdig utvikla.

21

niku temahefte 030

Dei langsgåande ytterveggane erteikna som bindingsverk (noko skje-matisk?) og vi legg merke til treplug-gane i sperrene som hindrar langveg-gen i å bli pressa inn av trykket fråsperrene.

Vi ser og at løa er dekorert, bådemed avfasing på staver og snedbandog ved trekanta hakk oppe på stavanemed krossar ut frå kvart hjørne. Løavar og datert med årstalet 1595 og sig-

nert av byggherren, den danske fog-den Strangi Iørgensøn. Dekoren og be-arbeidinga kan indikera ein tradisjonfor at slike løer var nytta til meir ennoppbevaring av korn og høy. Sagaeneskildrar at store gjestebod vart haldnei løene.

TITLAND PÅ LINDÅS

Garden Søre Titland ligg oppe på høg-da mellom Seimsfjorden og Alver-straumen omlag 5 km. sør for Lygra.

Løa ligg langsetter ein åsrygg medgavlar mot søraust og nordvest. Lang-veggen mot nordaust har trekledning,dei øvrige veggane er bygde av stein.Floren (fjøset) ligg i ein kjellar (Figur2).

Løa har idag 5 grinder, mellom-grinda i høybrotet mot nordvest ser uttil å vera yngre. Stavane skrår inn motmidten både i tverretninga og lengde-retninga. I 1998 vart grindverket år-ringsdatert til hogst vinteren 1585-86.

Grindverket har eit trekanthakkpå austre stav nord for låvegolvet medinnskorne krossar ut frå kvart hjørne.I motsetnad til Lysekloster vender herdet spissaste hjørnet opp. Til høgre forinngangen frå vest er det ein enkel ro-settliknande figur på staven og ei bu-merke(?) på snedbandet. Stavane ogsnedbanda er avfasa. Midt på kvarlangvegg er det dør inn til låvegolvetmellom dei 2 brota. Det er ikkje trappopp til døra på austre langvegg. Floreni kjellaren ser ut til å vera utgravd sei-nare slik at døra vart ståande att oppepå veggen.

Austveggen består av botnsvill,stolpar i omlag 2 m. avstand og topp-svill som er lagt ned i ei kløft på top-pen av stolpane. Veggen er avstiva tilnokre av stavane med korte bind. (sjåtverrsnitt) Kledninga på den sammeveggen består av tjukke bord opptil 45cm. breie, kløyvd ut av stokken ogøksa. Også nedre kant er øksa, trulegfor å fjerna den råteutsette geitveden.Når vi veit at det i næraste tømme-roppland, Osterfjorden, var oppgangs-sager frå midten av 1600-talet, er detikkje usannsynleg at kledninga er likegamal som grindverket.

Tidlegare eigar, no avdøydde Si-gurd Titland fortalde meg at løa framtil jordskiftet var delt mellom 2 bruk,sørbruket hadde inngang frå vest medlåvegolvet, det sørlege brotet og densørlegaste delen av floren. Nordbruket

Figur 2

hadde inngang i nordgavlen, nordbro-tet og den nordlegaste floren. Dei todelane hadde ulik taktekking, skifer isør, bølgjeblekk i nord. Den nyaremellomgrinda i nord er temmeleg sik-kert eit resultat av ei takvøla der nord-legaste grind vart flytta ut til gavlveg-gen og ny mellomgrind oppsett.

Steinveggane kan vera nyare. Sør-gavlen er murt heilt til mønet, medannordgavlen berre er murt opp til beten.

Ein parallell til løa på Titland finnvi i ei løe på Nottveit i Modalen. Hervar det opphaveleg sidesvalar, menved ei ombygging er betane utskøytteog sperreopplegga utflytte. Også den-ne løa har trekanthakk med spissenopp og krossar ut frå hjørna på einstav ved låvegolvet. Denne staven harog bumerke og årstalet 1766. Sned-banda har omlag same lengd og vinkelsom på Titland. Før fjerninga av sides-valane, ser det ut til at stavane stoskrådde.

YTRE HÅVIK PÅ BØMLO

Går vi til Sunnhordland, finn vi eisvært interessant løe på Ytre Håvik,

22

niku temahefte 030

sør på Bømlo. Løa ligg med mønetaust-vest. Den vestre delen inneheldlafta flor og sauehus og er tydeleg eitnoko yngre tilbygg (Figur 3).

Austre delen har 4 grindar med lå-vegolv i midten, kornbrot mot aust oghøybrot inn mot floren. Låvegolvet harintakt treskegolv og dør både mot nordog sør. Stavane skrår inn mot midtenbegge vegar, men ikkje så mykje sompå Titland. 7 av dei 8 stavane har tre-kanthakk, 4 av dei på begge sider ogein stav har 2 hakk på eine sida. Alletrekanthakka har flatsida opp og spis-saste vinkel ned. Det er ikkje dekor isamband med desse hakka.

Grindverket er bygd av litt meirkrokvokst virke enn det vi finn andreplassar, grovt tiløksa og utan skikke-leg avfasing. Snedbanda på grindaneved låvegolvet er boga, medan sned-banda på yttergrindene er rette. Sned-banda på langs av huset er sværtlange, meir som diagonalstrevarar.

Langs begge langveggane er det si-desvalar med relativt grove, låge stol-par på stein og toppsvill felt ned i top-pen av stolpane som på Titland. Motnord var det svært gamal kledning.

På eit av snedbanda mot låvegolveter det innskore 1581, truleg som års-tal, men plasseringa gjer det usikkertom dette er opphaveleg byggeår. Storemitskadar i ytveden på stavane gjerdet vanskeleg å foreta årringsdate-ring, men eg vil ikkje bli overraska omgrindverket er frå mellomalderen.

Då løa vart oppdaga som verne-objekt, var det helletak, men takvin-kelen tyder på at det opphaveleg harvore torvtak. Suppleringssperrer tyderpå minst ein omfattande takrepara-sjon.Ved reparasjon på 1980-talet varttaket reparert utan større utskiftingav originale konstruksjonsdelar. Taketfekk ved denne omlegginga litt meirrastehellepreg enn den tidlegare helle-tekkinga.

Bearbeidingsnivået og snedbandaer den største skilnaden mellom Håvi-kløa og Titland/Lysekloster, men ulik-skapen kan vera geografisk. Løer fråVikedal i Rogaland og frå Halsnøykloster i Sunnhordland har langesnedband i møneretninga.

4 grinder av ei løe frå Halsnøy klos-ter vart flytta til Sunde i Kvinnheradved hundreårsskiftet, og dette skal hautgjort omlag halvparten av den opp-havelege bygningen. Løa vart oppmåltfør ho vart demontert for nokre år si-dan. Grindverket skal vera årringsda-tert til mellomalderen.

Som Lyseklosterløa er og denne løastørre enn vanlege gardsløer; grind-verket i Halsnøyløa er litt smalare oglitt høgare enn Lyseklosterløa. Før de-monteringa var det att ei rest av einrelativt brei sidesval. Stavane har sporav at sidesvalen har vore avstiva påsamme måte som på Titland. Dei tre-kanta hakka øvst på stavane finn viog, med flatsida opp og spissaste vin-kel ned utan dekor som på løa i Håvik.Snedbanda på langs av mønet varlange og stemt opp i eit hakk på under-sida av stavlegjen utan plugg. Dennedelen av konstruksjonen tok difor ber-re trykkrefter.

EIN ÅLMEN BYGNINGSTYPE? Vi finn så klåre fellestrekk mellomdesse bygningane at det neppe kanvera tilfeldig. Alle har sidesvalar,skrådde stavar i begge retningar, likkonstruksjon i dei ytre langveggane ogkorkje drahogg eller svalehaler påsnedbanda. Med unnatak av Halsnøy-

Figur 3

løa har alle (og fleire som ikkje ernemd her) 4 grinder, gjennomgangmed låvegolv i eit smalare midtrom ogkorn- og høybrot på kvar side. Alle serut til opphaveleg å ha stått direkte påbakken utan kjeller eller med husdyr-rom.

Dei 2 sunnhordlandsløene skil segnoko frå dei andre i detaljering ved av-fasing og dekor. I Nordhordland finnvi andre gamle, lokale variasjonarmed relativt svakt skrådde snedband(ca. 35 grader mot hor.plan), likeins attrekanthakka er snudd med den spis-saste vinkelen opp.

Trass i dei lokale variasjonane erfellestrekka så klåre at vi truleg er påsporet av ein ålmen bygningstype forVestlandet.

I tillegg til desse har H.-E. Liden ogH. Christie dokumentert løer medmellomalderstaver i Ulvik og Kvamsom har hatt ein annan samanføyingmellom vertikale og horisontale byg-ningsledd. Eg viser til deira vurderingav desse bygningane.

23

niku temahefte 030

Figur 4

Figur 5. Troskykkje, Kvamskogen i Kvamkommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 6. Løe på Titland, Lindås kommune.Foto: H.Schjelderup

24

niku temahefte 030

Figur 7. Troskykkje, Kvamskogen i Kvamkommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 8. Troskykkje, Steinsdalen i Kvamkommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 9. Troskjykkje, Steinsdalen i Kvamkommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 10. Brakekledd løe. OsterøyFoto: H.SchjelderupFigur 11. Skykkje, Agatunet i Ullensvangkommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 12. Troskykkje, Norheimsund i Kvam kommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 13. Sjøbu, Siggjarvåg i Bømlo kommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 14. Stolpebod i «stavlinekonstruksjon», Bryggen i Bergen. Foto: A.Steindal

25

niku temahefte 030

GRINDBYGG I HORDALAND, VIKTIGE DØME

Løe, Ebne i Etne, staver i yttervegg,lafta flor

Løe, Aukland i Litledalen, Etne, side-svalar, gavl ut mot dalen, flor ikjellar

Løe, Fravdal på Sande i Kvinherrad,skråstilte stavar (Figur 4).

Sjøbu, Kyrping i Etne, ca. 1840, på-bygd og tilbygd butikk

Løe og fjøsbygning, Sæbø i Etne, mu-seum

Løe, Nerheim i Ølen, museumLøe, Haugsbø i Sveio, gavl mot fjor-

den, sidesvalar, lafta florLøe, Hovda i Sveio, sidesvalar, tre-

kanthakk, lafta flor i vinkeltil-bygg

Løe, Ytre Håvik, Bømlo, årstal 1581,skråstilte stavar med trekan-thakk, sidesvalar, lafta flor i til-bygg

Naust, Mosterhamn, Bømlo, avfasastavar og snedband

Saltebu, Nedrevåge, Tysnes, høg medinnlagd bjelkelag, sval på baksida

Longabuo, Nedrevåge, Tysnes, lågtgrindverk med mellomstavar, på-bygd mot nord og sør

Løe frå Halsnøy kloster, snedbandinnstemt opp i stavlegje, trekanthakk med spiss ned, nå demontert.

Løe, Rabbe i Røldal, Odda, lafta brot i kvar ende, grindverk i langtmidtparti

Løer og damhus i Agatunet, Ullensvang

Naustmiljø, Bu i Ullensvang, nokrenaust har båtplass i kjellar ogoppbevaring i grindbygd over-bygg

Løe, Oppheim i Ulvik, sprettelgjamellomalderstavar sekundærtnytta i nyare grindverk

Utløer i Myrkdalen, Voss, enkle «pri-mitive» grindbygg

4 naust på Tysso, Bolstadfjorden,Voss. Opne grindkonstruksjonar,«vedanaust»

Naust for tømmeflåte, Bolstadøyri,Voss. Nybygd naust (1998) med 4breie grinder

2 løer på Brunborg, Teigdalen i Voss.Grindverksløer utan husdyrrom,trekanthakk

Troskykkjer og utløer i Kvam, enkleog tildels svært smale grind-

verkshus, stort antal (Figurane 6-9 og 12)

Naust ved Steinstø, Kvam, grindverkmed berande mellomstavar

Løe Norheim og Sandven i Kvam, no-kre av stavene er frå «grind-verksliknande» mellomalderbygg

Løe, Nes i Mundheim, Kvam. Storgrindverksløe med kubbefjøs

Eldhus, Engevik i Fusa, hol i betene,stavøyra som enkel tapp

Nothus ved Engevikhavn i Fusa, stortgrindbygg, opphaveleg notbu

Løe, Mjånes i Fusa, gavl mot fjorden,sidesvalar, tilbygg med lafta stallnedriven

Notbu, Holmefjord i Fusa, lite grind-bygg for turking av garn

Eldhus, Søvik i Os, Enkelt, vanleggrindverk, grue inntil gavlvegg

Stort jektenaust, Trellevik i Sund,grindverkstavane innmurt iveggmurane

Torvhus, Golten i Sund. Liten, enkelgrindverkskonstruksjon bak ver-nemur i gavl

Kvernhus ved Møvik i Fjell, einastekjente(?) døme på kvernhus igrindverk

Løe, Sture i Øygarden, skråstilte sta-var med sidesvalar, lafta flormellom stavane, vernemur

Sjøhus, Hjellestad i Fana, overgangs-type mot bindingsverk, 3. kvarstav i grind, mellomkrigstida

Løer på Havrå, Osterøy. Mange harsmale sidesvalar på ei eller beggesider, mykje brakekledning

Eldhus, Havrå, Osterøy, enkelt grind-verk med avfasa stavar og sned-band, seinmellomalder

Løe, Gjerstad, Osterøy, Løe, Litun, Osterøy, brakekledd løe

med svak helling (30 gr.) påsnedbanda

Naust, Furnestræet i Bolstadfjorden,Vaksdal. Laftebygg med 2 romoppå, ope grindverk nede.

4 naust på Straume i Vaksdal. Opengrindkonstruksjon, eit naustmed lafteverk i gavltrekant

Løe på Dale, Vaksdal. Grindverk medskrå stavar, sidesvalar og tre-kanthakk

Løe, Nottveit i Modalen. Opphavelegmed kortare beter og sidesvalar,trekanthakk og bumerke

Løe, Øvre Tveiten, Radøy. 4 (opph.) +2 (nye) grinder, skrå stavar, side-svalar, vernemur på 2 sider

Løe, Titland på Lindås (Figur 5)Naust, Urdal, Lindås, grindverk med

lafteverk oppå, ope grindverknede

Løer, Romarheim (og Nipo), Lindås,opphaveleg med kortare beter ogsidesvalar, trekanthakk

Naust, Kræmmerholmen, Fedje.Langt og lågt naust med mangegrinder

Sjøbu, Kræmmerholmen Fedje. Vin-kelbygg med grindverk, lafteverkog bindingsverk, lokalmuseum

Nothengje, Sandnes i Masfjorden

SUMMARY:TRESTLE-FRAME BUILDINGS IN THECOUNTY OF HORDALAND

It has been calculated that there arestill about 10 000 trestle-frame buil-dings left in the county of Hordaland.The construction method was used forall kinds of unheated buildings, an ex-ception being the water-mills, whichwere built of logs, since the vibrationscaused by the millstones necessitateda stronger construction. It is in Horda-land that we find the oldest knowntrestle-frame buildings. An inscriptionon a former three-aisled barn at Lyse-kloster told that the building was rai-sed in 1595, and tree-ring dating ofsamples taken during the investigati-on of an existing barn on the farm ofTitland showed that the timbers camefrom trees felled in 1585-86.

GENERELT

Grindabygget er eit trebygg utvikla ieit landskap, over lang tid. Det finstside om side med andre spesialisertebyggemåtar. Skal ein forstå grindver-ket, må det settast inn i sin kontekst.

Sogn og Fjordane er eit kystfylke.Lange fjordar knyter også indre delarav fylket til kysten. Ein vesentleg delav busetnaden ligg ved fjord og kystder livsgrunnlaget er best.

Fylket har ein byggeskikk med dju-pe røter i kulturhistoria, og i største-delen av fylket er også i dag kultur-miljøet prega av den regionale tradi-sjonen. Byggeskikken er funksjonell,knapp og direkte. Materialbruken ernøye tilmålt, likeins tilvirkningsgra-den. Omsynet til klima har påverkabåde hovudform, konstruksjon og de-talj.

Resultatet av dette er ein bygges-kikk eller standardtype som nærmastveks ut av landskapet, og framhevarlandskapskarakteren.

Den historisk utvikla standardeneller idealet, er kjenneteikna av varia-sjonar over følgjande tema:1. Sperretak over rammeverk av tre2. Sperretak over boks av stein / tre3. Utskiftbar værhud av stein / tre4. Teknisk prega, knappe detaljar5. Konstruksjon følgjer funksjon

BOKSEN OG RAMMEVERKET

Grindverket er ein type rammeverks-konstruksjon i tre, med sine klare for-delar, og klåre grenser.

Kvardagslivet i vårt landskap stil-ler grunnleggande brukskrav som harført til at vi i dag har to spesialisertebyggemåtar, rammeverk og boks.

26

Vi har eit rikt utval av hus medkombinasjonar i bruken av boks ogrammeverk. Grovt sett er rom til opp-hald for dyr eller menneske alltid einboks av tre eller stein. Rammeverkettilhøyrer rom til arbeid og lagring.

Rom bygd som rammeverk og somboks finn ein ofte brukt i same huset,vanlegvis skild i hus for dyr og hus formenneske.

Boks og rammeverk kan ligge pårekke og rad som på Hålandstølen iHolmedal eller Juvik i Gulen, boks påramme slik ein t.d. finn det på stølar iVik, ramme over boks slik ein t.d finndet på Gimmestad i Nordfjord, boksinne i rammeverket, på grunnplanetsom i skotlada på Lødemel i Hornin-dal, eller plassert på beten slik ein finndet i havstover i Struen, Bremanger ogi Torskangerpollen i Vågsøy. Boks istein, murt rundt rammeverket finnein fine døme på, dei fleste i Gulen.

På lensmannsgarden i Askvoll liggein husmannsplass med gang, stove oghøyløe på rekke over fjøsen under eitsamanhengande tak, altså på rekke ograd over boks i stein for både mennes-ke, dyr, reidskap og forråd.

I strendene langs den bratte nord-sida av Nordfjorden i Stryn, ligg nau-strekker i to høgder med båten på bak-keplanet og rom for opphald og lager

over, i blanda byggemåte med boks ogrammeverk i tre og stein.

Takberande boks av tre eller steinmed sperretak eller åstak over, blirbrukt i alle delar av fylket, langs fjor-dane, i dalstrøk og til fjells, til alle ty-par funksjonar.

Rammeverk med sperretak tilhøy-rer hovudsakleg kystkulturen og skog-fattige bygder og er nytta til rom foralle praktiske føremål utanom busta-den.

På kysten, der begge byggemåtaneer vanlege, kan ein såleis konkluderemed at bustaden / rom for opphald all-tid er ein boks og at rammekonstruk-sjonen tilhøyrer bruksbygga.

FORM OG FUNKSJON –HEILSKAPEN OG DELANE

Hus med mange funksjonar sett sa-man av både boks og rammeverk pårekke og rad, finn ein i dag nokre få av,forma som samankjeda ferdig formaledd.

Døme er Juvik i Gulen, Hålandstø-len og Tveitgarden i Holmedal. Slikekombinasjonar har ein svakhet, deirotnar i samanføyningane og er av dengrunn fåtallige. Husmannsplassen pålensmannsgarden i Askvoll er ogsåsett saman av fleire funksjonar, boksog rammeverk under eit felles tak.

4 Grindbygde hus i Sogn og Fjordane

Tre tusen år i bakkar og på berg ved havet?

Arild Wåge, Overarkitekt, Sogn og Fjordane fylkeskommune

Dette er etter mitt syn nærare opp-til idealet i byggetradisjonen.

Kombinasjonar der boksen er bygdinni, under eller over rammeverketkjem oftast til uttrykk som ei heilform, eit frittliggande hus med rek-tangelforma plan under eit saltak.

Dette er ei optimal husform i eithardt klima og i vår kultur, for storehus så vel som for små hus. Breidda påhusa er gitt av treet sin dimensjon,men lengda kan varierast etter korleisterrenget er på byggeplassen.

Landskapet i Sogn og Fjordane in-viterer til ei inndeling av byggepro-grammet i fleire einingar. Truleg hardette alltid prega kulturlandskapet.Tre tusen år gamle tufter funne påHornnes i Førde i 1996 stadfester einslik tanke. Der fann ein langhus og»korthus» i klynger med ei eller to re-gelmessige takberande stolperekker.

27

niku temahefte 030

Husbreidene har vore på omlag 5-6meter.

Ytterveggene har vore vanskeleg ådokumentere, både når det gjeld plas-sering og oppbygging.

Hus på Hornnes hadde fleire funk-sjonar under same tak, truleg med en-kle romskille. Ulike funksjonar påver-kar truleg ikkje hovudforma generertfrå strukturen for eit rektangulærthus med saltak.

Innhaldet i kvart hus på Hornneshar slik det ser ut, vore organisert et-ter krav til klima, altså bustad for folkog dyr ilag under same tak. Lagrings-funksjonar er under andre tak, trulegmed prinsippielt ulikt oppbygde ytter-veggar for bustadhus og uthus.

Truleg møtest då dei to spesialiser-te konstruksjonane, boks og ramme-verk som vi finn i Sogn og Fjordane idag i bustadhusa på Hornnes.

Samstundes kan hus på Hornnes,bygde for arbeid og lagring ha voretemmeleg like dagens skotlader, medomsyn til hovudform, oppbygging avyttervegg, yttertak og rammeverk.

Det frittliggande rektangulære hu-set med samanhengande saltak er ho-vudlina i tradisjonen i vårt fylke.

Rammeverket er eit takberandesystem, på Hornnes brukt i alle husuavhengig av funksjon. Rammeverks-hus har hatt ulik oppbygging av ytter-veggen. Den kan ha vore vernande /ikkjeberande av bord, ris, brake, torv,stein.

I dagens kulturlandskap er det iuthuset ein finn den tydelegaste ut-viklingsline tilbake til Hornnes.

Boksen, hovudsakleg som takbe-rande tømmerkjerne, har overflødig-gjord rammesystemet i bustaden overheile fylket, truleg i løpet av mellomal-deren.

BINDINGSVERK OG GRINDVERK

Sogn og Fjordane har to tradisjonar irammeverksbygga.

Bindingsverk i tre finn ein i salte-buer eller sjøhus på meir enn ei høgd.

Saltebuene er byggde som ein-spenns, tospenns og nokre trespennsrammeverk i tre. Dei eldste er frå1700- talet, dei fleste er frå 18- og1900-talet. Desse buene er ikkje kon-struerte med grindar, dei har eit søyle-svill-system vertikalt og har bjelkelagpå svillene horisontalt. Saltebuer medto og trespennsbreidde har hovud ogsekundærbjelkar.

Sjøbuene er oftast avstiva medskråband / losholtar, men ein finn og ieinskilde sjøbuer bruk av kne. Til dø-mes i Steinsetbua i hamna i Florø, ogJensbua på Leite i Dalsfjorden. Kne erneppe sterkare enn skråband, dei ermeir tidkrevjande å tilvirke, men deitek mindre plass.

Saltebuene finn ein på handels /gjestgjevarstadane til dømes på Vågs-berget og i Rugsund, og i dei gode fis-karhamnene som til dømes Kalvåg ogRognaldsvåg.

Denne byggemåten har ei annaoppbygging enn grindverket, og hartruleg komme hit på 1700-talet frå Eu-ropa via Bergen, og er utvikla frå deneuropeiske pakkhustradisjonen.

Grindverket er eit byggesystemmed klare konstruksjonsmessige gren-

ser. Det kjem til sin rett, er utvikla,dimensjonert og detaljert for rektang-elforma bygg med saltak og inntil 9meters breide. Grindverket tilhøyrerbygg i ei høgd direkte på bakken, ellerei høgd over ein boks av tre eller stein.

Det er i vårt fylke to variantar avgrindverksbygg der grindane er prin-sippielt likt bygde, men sperrene stikki det eine tilfelle så vidt utom stavleiet,og i det andre tilfellet såpass langt utat det blir ein treskipa plan, eit skotunder taket utanfor grindane.

I det første tilfelle ligg all bering avbåde taket og ytterveggen i grindver-ket. I skottypen er langveggane sjølv-berande, og dei avlastar grinda fortyngde frå takutstikka over skota. Deisiste skotladene på Jølster er bygdeom lag i 1850. Det står att fire skotla-der i Jølster, og det er svært få att el-les i fylket. Skottypen er best når dettrengs stor husbreidde med minimalmaterialbruk.

Grindverksbygg med ytterveggenog takutstikket i flukt med grindaneer best for smalare hus, men har ut-over frå 1850 til om lag 1950 vore nyt-ta til bygging av alle grindabygg medbreidde opptil om lag 9 meter, løer ut-løer, naust og havstover.

28

niku temahefte 030

Skottypen slik ein finn han til dø-mes på Segestad i Stryn, Lødemel iHornindal, på Nordfjord Folkemu-seum, på Bendiktunet og Sandals-strand i Jølster, minner om tuftene påHornnes når det gjeld planløysing,men med den viktige skilnaden at hei-le konstruksjonen står oppå bakken.Det er liten tvil om at dagens grind-verk har opphavet i dei eldste bygge-måtane ein finn spor etter i Sogn ogFjordane.

JORDGRAVE STOLPESYSTEMOG FRITTSTÅANDE GRINDABYGG

To spesialiserte bygningskulturar, einfor sandterrassen, ein for bakkar ogberg utmed havet.

Det er arkeologien som kan gje osshaldepunkt for korleis dagens grind-verk har vorte utvikla, og korleis forlø-parar kan ha vore bygde. Arkeologiskeundersøkingar kan påvise mykje ombyggemåtar på byggegrunnar av laus-massar, men bygging på fjellgrunn erdet metodiske vanskar med å finnehaldepunkt for, i alle fall når det gjeldbygg av tre på fjellgrunn.

Dei arkeologiske funna av inntil3000 år gamle tufter på Hornnes i Før-de i 1996, viser at i om lag 1500 år var

det i bruk ein treskipa hustype medjordgravne takberande trestolpar, par-vis plasserte i langstrakte hus.

Husa har hovudsakleg vore treski-pa med god avstand frå stolpehola tilytterveggen. Det finns også døme påein toskipa hustype med ei stolperad.Einskipa hus ser det ikkje ut til å havore, i alle fall ikkje med jordgravnestolpar.

Stolpehola er stort sett grunnareenn 35 cm, pluss eit overliggande yng-re dyrkingslag. Stolpane har vore kilafast med stein i grunnen, steinane eromlagde med sand. Steinsettinga ogsanden har då også ein drenerandefunksjon som medverkar til at stolpenikkje rotnar. Ytterveggen har truleghatt dreneringsgrøft, men det er van-skeleg å beskrive byggemåten ut fråfunna.

Truleg kan eit slikt stolpeverk varei fleire hundre år under føresetnad avat taket blir halde tett. På Loftesnes iSogndal tok vi i 1997 opp eit tregolv ieit freda hus der golvbjelkane haddelege nede i den sandhaldige jorda inn-afor grunnmuren frå midten av 1700-talet. Det var ikkje antydning til råte-angrep på dette treverket.

Eit jordgravd stolpeverk i eit husutan skot ville fort bli nedfukta og rot-ne »på rot», difor finn ein ikkje jord-grave stolpeverk utført slik på Horn-nes. Stolpeverk med einskipa plan,med stolpane i ytterveggen, har difortruleg i all hovudsak alltid vore bruktslik vi kjenner det i dag, som grinda-bygg med stolpane plassert over ter-renget, på underlag av stein.

Det treskipa langhuset med jord-gravne stolpar har som føresetnad fla-te tomter med jordgrunn, eller allerhelst sandgrunn. Det er på desse byg-gegrunnane ein i vårt fylke har funnedenne bygningskulturen utvikla ogbrukt uendra som på Hornnes i meirenn 1500 år. Dette må difor ha vore eitsvært vellukka »terrassehus».

Hovudgrunnen til at den jordgrav-ne stolpekonstruksjonen blei avløystav det frittståande grindverket er tru-leg ekspansjonen i åkerbruket frå deilettdrevne sandterrassane til dei meirkrevjande liene og knausane. Jord-gravne stolpar var ikkje egnelege, ellermoglege, på dei skrånande og steinetebyggegrunnane. Utvida busetting,særleg langs kysten, gjorde det naud-

synt med tilpasningar av konstruksjo-nen.

Truleg er ikkje spranget stort fråeit jordgrave stolpesystem til eit fritt-ståande grindverk slik vi kjenner det idag. Dei etter måten grunne stolpeho-la funne i samband med utgravnelanghus tyder på at innspenninga avstolpane i bakken neppe har hatt av-gjerande innverknad på avstivinga idet ferdige bygget. Det ferdige byggetmå ha vore stiva av på anna vis, trulegmed skråband som i dag.

Innspenning av stolpane i grunnenhar truleg hatt med sjølve bygginga ågjere. Truleg har beten ikkje voretrangt nok innfelt i stolpen til at stol-pepar og bete kunne reisast som eisamanhengande ramme.

Det er nærliggande å tenkje seg atutvalde trestammar med naturleg Y-forgreining kan ha vore nytta til stol-par, og at beten har vore løfta på plassi Y-en etter at stolpane har vore reistog innspent i stolpehola. Dernest harstavleie og skråband avstiva systemettil eit takberande rammeverk med denstyrken som bygget måtte ha.

Variasjonen i djupna på stolpeholatyder på at dei har lagt vekt på at stav-leiet måtte vere mest mogleg snor-beint for at mønet ikkje skulle bli «sal-rygga». Dette er ei kjend problemstil-ling i husbygging i dag, og ser ut til åha vore det også den gongen. På sand-grunn kunne dette ordnast på denneenkle måten. I vår tids grindabyggkan ein rette inn stavleiet ved å regu-lere steinen under stolpen etter atgrinda er reist.

Ein kan anta at naturlege greinerkan ha tent som skråband uten at deiførst blei hogde av frå stammen. I såfall vil også det tilseie at det var prak-tisk at søylene, eller «trea» måtte rei-sast først.

Ein byggemåte der naturlege søyle-emne blir reist og lausleg innspent igrunnen, deretter avstiva mot bete ogstavleie, er og sannsynleg med tankepå enkel tilvirking, god utnytting avtreet sin natur og sterk samanfellingav eit rammeverk i slekt med grind-verket.

Døme på søyler av naturlege em-ner med Y-forgreining mot bjelke, finnein brukt som stolpar og støtter i støls-hus og marginale bygg i dag.

Det er truleg også slik at den tre-skipa jordgravne byggemåten gradvis

29

niku temahefte 030

har blitt avløyst av einskipa grinda-bygg etter at ytterveggen teknisk settkunne rykke inntil stolpane uten atdesse blei nedfukta og rotna.

Den einskipa byggemåten forenk-lar ytterveggskonstruksjonen, og gjerat denne blir sterkare. På Jølsterseiest det at ytterveggen i skotladenekunne blåse av. Det einskipa grinda-bygget har funksjonelle fordelar ved atsøylene ikkje står i vegen. Samstundeser det einskipa grindabygget enklare åbygge på små og skrå tomter som vihar rikeleg av. Dette er og ein utmer-ka konstruksjon for flatene og terras-sane, og den må etter kvart ha utkon-kurrert det jordgravne treskipa byg-get.

Den kulturelle ekspansjonen fråbuplassen på sandterrassane til einkultur med tilhald på skrinn og bratt-lendt grunn, har truleg vore drivkraf-ta bak, og nødvendiggjort, utviklingaav det frittståande grindverket. Detfrittståande grindverket er eit «nytt»byggesystem utvikla for ein ny typebyggegrunn.

Det jordgravne treskipa byggesy-stemet må ha vore sinnrikt innretta ogutvikla over årtusen for livet på sand-terrassane. Dette var neppe ei mindre-verdig utgåve av det frittståandegrindverket slik det vanlegvis blirframstilt.

At jordgravne stolpar skal ha «rot-na på rot» og drive endringane fram,er ei forklaring vi ofte møter. Truleghar vi heller to sett veltilpassa bygge-system truleg brukt samstundes, ut-vikla i to naturtypar.

SKOTLADA SIN SISTE FASE

På Jølster var skotlada den vanlegsteløa på gardane før utskiftingane avjorda i andre halvdel av 1800-talet.

Dei siste skotladene vart bygde om-kring 1850. Etter denne tid har bøn-dene i Jølster og mange andre staderfått det for seg at det var praktisk ellerrasjonelt i det daglege å samle dyr ogfor i eitt bygg. Ein bygning med breid-de på ca 7-9 meter med solid grunn-mur med fjøs inni, og med eit grinda-bygg for høyet oppå, blei den vanlegas-te løysinga på kravet i tida. På kort tidendra brukskrava seg slik at den van-leg brukte skotlada med sine tre skip,bygd rett på bakken gjekk ut av bruk,eller blei transformert til ein ny type.

30

niku temahefte 030

Skotlada med tre skip let seg ikkjeforeine med grunnmuren på ein godmåte. Grunnmuren er ein knapp me-ter tjukk, og når ikkje inn til skotladasi stolperekke. Konsekvensen blei te-ken av dette på den måten at grindablei forstørra og stolpane blei flytta utog plassert på grunnmuren. På betaneblei det montert ein bukk med storleiksom halve breidda av taket, på bukkento åsar som avlastar sperrene slikstavlegjene gjorde det i skotlada. Skrå-banda overfører lastene frå bukken tilstolpen og grunnmuren.

Løer vart vanlegvis bygde slik påJølster heilt fram til 1960. Grindverkog taksperr vart bygd av to mann på 2-3 veker med øks, hoggjarn, kubein,spett, navar og handsag. Grindanevart bygde ferdig på grunnmuren ogreiste av dugnadsgjengar.

Dette er etter mitt syn ei elegantvidareføring av skotlada sitt konstruk-sjonsprinsipp med nye føresetnader ogbrukskrav.

Dermed lever skotlada vidare i des-se bygga på den måten at det store vo-lumet er intakt, og sperrene borne påskotladevis.

GRINDVERK OG VERN

Mellom alle freda bygg i Sogn og Fjor-dane er det berre 2-3 grindabygg, og itillegg nokre få på museum. Dessutener det 2 freda sjøbuer i bindingsverk.

Det er denne typen bygg det harminka mest på i dette århundret, ogilag med Fylkesmannen / landbruks-avdelinga prioriterer vi forvalting avdenne bygningsarven gjennom faglegog økonomisk hjelp og folkeopplysing.

Det er ingen tvil om at lafta bygghar hatt større status, og at eigarane

lettare ser verneverdien i desse, mendette er no i ferd med å bli retta opp.

AKTUELL LITERATUR FORUTAN REFE-RANSANE I SEMINARPROGRAMMET:AmS-skrifter nr7, 1982,

Myre, Stoklund, Gjærder, Vest-nordisk byggeskikk gjennom totusen år.

Hornnesprosjektet, Diinhoff 1996.Universitetet i Bergen

Årbøker frå Nordfjord folkemuseum.Etnologisk feltarbeid i Loen, Univer-

sitetet i Oslo 1973Etnologisk feltarbeid i Mørkrisdalen,

Universitetet i Oslo 1971.Stølar i Stølsheimen, Fylkeskons i

Hordaland, registreringsrapportnr.5

SUMMARY:TRESTLE-FRAME BUILDINGS IN THECOUNTY OF SOGN & FJORDANE

On the typical farm in the county ofSogn & Fjordane, trestle-frame con-struction was used for all kinds of un-heated buildings. Greater barns usual-ly had three aisles. An aisle is calledskot in the local dialect. The latest barnsof this type – known as skotløe – werebuilt in the district of Jølster around1850. From this time another kind ofbuilding came into use, combining abarn built in trestle-frame techniquewith a cowshed built of logs or stone.There are still many trestle-frame buil-dings in Sogn & Fjordane, but they re-present a seriously threatened class ofcultural monument. Outside of theopen-air museums, only two or threetrestle-frame buildings are to be foundamong the county’s listed buildings.

Naust, Selje kommune. Foto: Helge Schjelderup

31

niku temahefte 030

Torskangerpollen. Målarstykke av Petter Eide

TEMA OG VARIASJON

Dagens byggemåte er kjen-neteikna av variasjonar overfølgjande tema:

1. Sperretak over ramme-verk av tre

2. Sperretak over boks avstein / tre

3. Utskiftbar værhud avstein / tre

4. Teknisk prega, knappedetaljar.

5. Konstruksjon følgjerfunksjon

BOKSEN OG RAMMEVERKET

Vi har to takberande sys-tem. Sogn og Fjordane hareit rikt utval av hus medkombinasjonar i bruken avboks og rammeverk. Grovtsett er rom til opphald fordyr eller menneske alltid einboks av tre eller stein. Ram-meverket tilhøyrer rom tilreidskap og for.

Rom bygd som ramme-verk og som boks finn einofte brukt i same huset, van-legvis skild i hus for dyr oghus for menneske.

Havstove, Torskangrerpollen, Vågsøy, oppmålt av Knut Eldholm

Småbruket Juvik i Gulen , oppmålt av Johan Lindstrøm

Gardfjøs på Gimmestad i Gloppen, oppmålt av Schjelderup / Stenseth

32

niku temahefte 030

Nordfjord. Målarstykke av Anders Orheim

FORM OG FUNKSJONHEILSKAPEN OG DELANE

Hus med mange funksjonarsett saman av både boks ogrammeverk på rekke og radfinn ein i dag nokre få av,forma som samankjeda fer-dig forma ledd.

Døme er Juvik i Gulen,Hålandstølen og Tveitgar-den i Holmedal. Slike kom-binasjonar har ein svakhet,dei rotnar i samanføyning-ane og er av den grunn fåtal-lige.

HOVUDREGELEN

Det er det frittliggande rek-tangulære huset medsamanhengande saltak somer hovudlina i tradisjonen ivårt fylke.

Rammeverket, struktu-ren, gjev huset form og di-mensjon.

Ulike funksjonar finnrom i same / felles struktur.

Klyngetunet Åsmundnes i Gloppen, oppmålt av Hundvebakke

Naust og havstover i Torskangerpollen, oppmålt av arkitektstudentar NTH

Hornnes, felt 5, hus 2, sein førromersk jernalder, år –75

Gudmundsås i Lavik, oppmålt av Johan Lindstrøm

33

niku temahefte 030

Struen, Bremanger. Saltebuer, havstover og naust,kring hamna. Bindingsverk oggrindverk side om side.

BINDINGSVERK OG GRINDVERK

Sogn og Fjordane har to tra-disjonar i rammeverksbyg-ga.

Bindingsverk i tre finnein i saltebuer eller sjøhuspå meir enn ei høgd.

Saltebuene er bygde someinspenns tospenns og nokretrespenns rammeverk i tre.Dei eldste er frå 1700- talet,dei fleste er frå 18- og 1900-talet, og er utvikla frå denEuropeiske pakkhustradi-sjonen.

Grindverket er eit bygge-system i tre med klåre kon-struksjonsmessige grenserog reglar.

Det kjem til sin rett, erutvikla, dimensjonert og de-taljert for rektangelformabygg med saltak og inntil 9meters breide.

Grindverket tilhøyrerbygg i ei høgd direkte påbakken, eller ei høgd overein boks av tre eller stein.

Vi har einskipa og treski-pa grindabygg med prinsip-pielt like grindar.

Studier av Olemannaustet, Sande i Gloppen, Petter Eide

Båtnaust. Lote, Eid kommune. Foto: Helge Schjelderup

34

niku temahefte 030

JORDGRAVNE STOLPARFRITTSTÅANDE GRINDABYGG

To spesialiserte bygnings-kulturar, ein for sandterras-sen, ein for bakkar og bergutmed havet.

Det treskipa langhusetmed jordgravne stolpar harsom føresetnad flate tomtermed jordgrunn, eller allerhelst sandgrunn. Det er pådesse byggegrunnane ein ivårt fylke har funne dennebygningskulturen utvikla ogbrukt i meir enn 1500 år.Dette må difor ha vore eitsvært vellukka »terrasse-hus».

Dette var neppe ei min-dreverdig utgåve av detfrittståande grindverket.

At jordgravne stolparskal ha «rotna på rot» og dri-ve endringane fram, er eiforklaring vi ofte møter.

Truleg har vi heller tosett veltilpassa byggesystemtruleg brukt samstundes,utvikla i to naturtypar.

Den kulturelle ekspan-sjonen frå buplassen påsandterrassane til ein kul-tur med tilhald på skrinn ogbrattlendt grunn har trulegvore drivkrafta bak, og nød-vendiggjort, utviklinga avdet frittståande grindverket.Det frittståande grindverketer eit «nytt» byggesystemutvikla for ein ny type byg-gegrunn.

Stav i sand, Skisse AW

Hornnes, felt 6, hus 1. Omlag 2,5 meter mellom stolpane

Sel Mørkrisdalen

Stolpehola indikerer ei tilleggsavstiving av det ferdige husetEi smal tolking av funna antyder den skisserte byggemåten.

Grunntypen for grindabygget på bakkar og berg ved havet.

Stav på stein

35

niku temahefte 030

SKOTLADA SIN SISTE FASE

På Jølster var skotlada denvanlegste løa på gardane førutskiftingane av jorda i an-dre halvdel av 1800-talet.

Dei siste skotladene vartbygde omkring 1850. Etterdenne tid har bøndene i Jøl-ster og mange andre staderfunne det praktisk i det dag-lege å samle dyr og for i eittbygg. Ein bygning medbreidde på ca 7-9 meter medsolid grunnmur med fjøsinni, og med eit grindabyggfor høyet oppå, blei den van-legaste løysinga på kravet itida.

På kort tid endra bruks-krava seg slik at den vanlegbrukte skotlada gjekk ut avbruk, eller blei transformerttil ein ny type med grunn-mur.

Skotlada med tre skip letseg ikkje foreine med grunn-muren på ein god måte.Grunnmuren er ein knappmeter tjukk, og når ikkje inntil skotlada si stolperekkemed den konsekvend atgrindane blei breiare og eintakberande bukk blei plas-sert oppå beten.

Denne typen finn einmange av enno.

Dermed lever skotladavidare i desse bygga på denmåten at det store volumeter intakt, og sperrene bornepå skotladevis.

Skotlade frå Sandal, Jølster, oppmålt av Vreim 1933

Skotlada på Lødemel i Hornindal, A.W. 98, ei mellomløysing.

Den ferdig utvikla «nye skotlada» vanleg i dagens kulturlandskap.

36

niku temahefte 030

Naust. Barmen i Selje kommune. Foto: H.Schjelderup

Utløe. Nordfjord folkemuseum. Foto: H.Schjelderup

Naustrekke på Selje, Selje kommune. Foto: H.Schjelderup

Naust/sjøbuer. Lote, Eid kommune. Foto: H.Schjelderup.

Løe. Skei, Jølster kommune. Foto: H.Schjelderup

Naust. Flatraket, Selje kommune. Foto: H.Schjelderup

Båtskykkje. Kystmuseet, Flora kommune.Foto: H.Schjelderup

Møre og Romsdal er hva angår bygges-kikk et spennende fylke, med interes-sante vekslinger mellom vestnorsk ogtrøndersk byggeskikk. Det er også sto-re variasjoner når det gjelder fore-komst av stavkonstruksjoner i dettefylket. Vi finner 3 ulike varianter; detmest kjente vestnorske grindverk påSunnmøre, bukkehuskonstruksjonen iRomsdal, mens man på Nordmørefinner stavlinekonstruksjonen brukt iulike sammenhenger, blant annet ikombinasjon med laftet tømmer.

Det dreier seg om 3 konstruksjons-element; et vertikal bærende element(staven), et element som binder sam-men i husets tverrretning (beten, ellersamhaldstokken) og et som bindersammen i lengderetningen (raftallen,stavlægja eller stavlina). I de 3 nevntevarianter av stavverk er disse elemen-tene innbyrdes ordnet og sammenføydpå forskjellig måte. Vi finner også uli-ke løsninger når det gjelder avstiving,kledningstype, takkonstruksjon ogfundament. I dette innlegget skal jegforsøke å vise ulike eksempler på hvor-dan stavverket er utformet i de 3 fog-deriene i Møre og Romsdal.

GRINDVERK PÅ SUNNMØRE

Vi skal først ta en kikk på prinsipp-skisse for grindverk på Sunnmøre, hvorvi finner igjen de nevnte elementenestav, bete, raftall og skråband. (Figur1) Eksemplet viser ei utløe i Vollsæter-dalen i Sunnylven på Sunnmøre, denminste løetypen, uten skytje.

Den gamle løa på Hovednakken iØrsta kommune er utformet som så-kalt skytjeløe (Figur 2). Dette er denstørste varianten av løe med 4 radermed stolper; en grindkonstruksjontrukket inn i huset, og en ekstra radmed stolper i hver av ytterveggene.Skytje var navnet på romsonenmellom ytre og indre staver. Hovde-nakkløa er hele 9 meter brei, medgrindbredde på omtrent 6 meter. Av-standen mellom grindene varierermellom 3,5 meter og nesten 5 meter,og er sikkert noe av forklaringen påhvorfor raftallen er hele 50-60 cm høy.

37

Kledningen var festet til horisonta-le lekter, kalt «saumslæ» felt inn i deytre stavene. Man skilte som nevntmellom indre og ytre staver. De indrestavene hadde ofte en dimensjon på30x30 cm, mens de ytre stavene somikke skulle bære særlig tyngde var be-traktelig smekrere; 15-25 cm. Indre-stavene (grinda) ofte satt opp med ulikavstand. Indrestavene hadde ofte li-kesidet, firkantet tverrsnitt med avfa-sa hjørner. Der det var fjøs av laftettømmer i underetasjen, var hovedeta-

sjens staver ofte ført ned til bakkenutenpå den lafta tømmerveggen. Grin-den bestod av stavpar, bete og avsti-vende band som ofte var felt inn i sta-vene og festet med trenagler. På eldregrindbygde hus er skråbandet innfes-tet i trekantformet spor nede (utennagling), og bare naglet fast øverst.En slik eldre løsning tok bare av fortrykk, ikke strekk. Beten var ofte feltned i et hakk i toppen av staven såman fikk oppstikkende klauver eller

5 Grindbygde hus i Møre og Romsdal

Grindverk og stavline - to sider av samme sak?

Christ Allan Sylthe, bygningsantikvar, Fylkeskonservatoren, Møre og Romsdal fylkeskommune

Figur 2. (under) Prinsippskisse av skytjeløe påHovdenakken, Ørsta kommune. Illustrasjon:CAS, Fylkeskonservatoren i Møre og Romsdal.

Figur 1. (over) Prinsippskisse av høyløe i Vollsæterdalen i Sunnylven på Sunnmøre, eteksempel på den minste stavløetype, uten skytje. Illustrasjon: Dag Rosseland, Vestnorske utløer i stavverk.

stavøyrer på hver side av beten. Enlangsgående stokk eller «raftall» (raft-hald eller raftlægje) bandt grindenesammen i lengderetningen. Raftallenvar ofte en stor rundtstokk som varkløyvd i to, og var tredd over stav ogbete. Ofte sammenføyd i form av hjert-ning (hogd litt ut av hver av desammenføyde delene). Stavøyrenestakk ofte opp over beten og støttetraftallen mot press utover. I lengde-retningen var de store sunnmørsløeneofte avstivet med kryssband.

Det var også raftall på på toppenav de ytre stavene. Man snakket ominnerraftall/storeraftall og ytterraftall.Storeraftallen hadde som nevnt ofteen dimensjon på 50-60 cm, og kunneha en lengde på ca 12 meter (som løapå brudvoldtunet i Ørsta kommune) .Løene hadde sperretak. Sperrene var itoppen festet sammen ved hjelp av etsåkalt hogg (klauv i den ene sperren,og tilsvarende smal tapp i andre sper-ren, uten nagle. Taktrodet ble nagletfast til sperrene.

Større grindbygde hus på Sunnmø-re kan ofte også ha ekstra understøt-telse for taksperrene i form av trånna-bukk og sideåser i likhet med bukke-husene i Romsdal. (Figur 3). Stavene itrånnabukkene var i disse tilfelleneofte skråstilte slik at vekten fra trån-nabukken ble ført ned på beten vedskråbandets øvre feste. På den måtenreduserte man belastningen på de en-kle betene. Det er også vanlig med doble skråband, som ofte også var av-bøyd oppe.

I løa på Ålesund museum finner vien helt annen konstruksjon (Figur 4).Den stokken som bindre sammen ilengderetningen ligger rett på sta-vene. Denne er dobbel, og beten ellersamhaldstokken er «laftet» inn mellom

38

niku temahefte 030

disse to stokkene. Dette er en kon-struksjon som er mer beslektet medden nordmørske stavlinekonstruksjo-nen. Er dette et tilfeldig eksempel påbyggeskikkimport gjennom en tilflyt-tet håndverker, eller har vi å gjøremed skille mellom by og land? Vardenne stavlinelignende konstruksjo-nen vanlig i Ålesund by?

I naustrekka på Ulla finner vi ty-pisk eksempel på grindverk anvendtpå naust (Figur 5). Vi har igjen å gjø-re med den tradisjonelle grindkon-struksjonen. Stavene står plassert rettned med steinblokker på bakken, noesom gjorde at man kunne justere stav-lengden slik at den på en fleksibelmåte kunne følge terrengformasjonen.

I et av naustene har stavene en karak-teristsk kantavfasing. Betene er utfor-met med smekrere betehals og krafti-gere betehode på utsiden av staven.På grunn av de store vindbelastning-ene er grindene i gavlene avstivet meddobbelt skråband, og naustet er i leng-deretningen avstivet med kryssband.På vanlig maner er konstruksjoneneføyd sammen med trenagler, noe somga konstruksjonen den nødvendigeelastisitet, og i verste fall knakk na-glen, ikke hele beten. Ved en storstormpå 1970-tallet knakk mange av trena-glene og elementene falt delvis frahverandre, men var uskadde. Vedistandsettingen brukte man jernbolterog muttere i stedet for trenagler i håpom at dette skulle berge naustene

Figur 3. Grindbygd løe på Sunnmøre. Etter J.B.Godal og S. Modal: Beresystem i eldre norske hus

Figur 4. Fra interiøret på løa på ÅlesundMuseum. Et atypisk eksempel på nordmørskstavlinekonstruksjon på Sunnmøre. Et resultatav innvandret håndverker? Foto: Ragnar Albertsen, Fylkesfotoarkivet.

Figur 5. Konstruksjonstegninger av Ullanausta iHaram kommune. Illustrasjon: Bleken, Chris-tensen, Sætre og Sætre: Vestnorsk byggeskikkgjennom 2000 år.

uskadde gjennom nye stormangrep.Ved neste storm holdt boltene, menflere av betene knakk. Konstruksjo-nen var blitt for stiv.

I det grindbygde Nilsnaustet, påSætre på vestsiden av Voldsfjorden iVolda kommune, bygd ca 1840 ellertidlegere, finner vi en annen variantnår det gjelder avstiving av grinda(Figur 6). I stedet for skråstav er detbrukt knær. Dette tok langt mindreplass enn skråband, og ble brukt derdet var mye om å gjøre å nytte plassenpå en best mulig måte. Takkonstruk-sjonen er understøttet av «trånna-bukk» med skråstilte staver, noe som ifølge Per Gjerder er karakteristisk fordenne regionen: «På Søre Sunnmørefinner en i noen stavbygde uthus takmed sperre og to åser som bæres av toskråstilte støtter. Disse er avbladet iendene og festet til bete med naglegjennom hvert blad. For hvert støtte-par er det bjelke som ligger ovenpååsene med et blad i hver ende og meden trenagle gjennom hvert blad.Åsene er gjerne kanthugne og festet tilsperrene med trenagler» Denne spesi-elle formen for trånnbukk med skrå-stilte staver tok spesielt hensyn til den«svake» enkle beten ved at den førtevekten rett ned i skråbandene. Dessu-ten ser vi et spennede eksempel på se-kundær bruk av båtbord som bord-kledning. Bordene er hentet fra ensunnmørsottring. Taket er tekket medskifer/villskifer fra et lokalt brudd,festet til taktroa med hjemmesmiddspiker.

ROMSDALEN

I det romsdalske grindhuset har tak-konstruksjonen ofte åser som hviler påtrånnåbukk eller åsstaver, (Figur 7).Grindverket forekom i Romsdal fogde-

39

niku temahefte 030

ri til sørsiden av Romsdalsfjorden,samt noen få steder på nordsiden avfjorden, blant annet i ytre Fræna.

Andre eksempler på grindbygdehus i Romsdalen viser takåser somhviler på sperrebukk.

Ved siden av den tradisjonellegrindkonstruksjonen finner man iRomsdal også noe som kan tolkes somen romsdalsk avart av grindkonstruk-sjonen, nemlig det romsdalske bukke-huset (Figur 8). I likhet med de grind-bygde husene går staven opp i beten,men til forskjell fra grindverket er sta-ven tappet opp i beten, og raftallen erplassert oppå beten, sentrisk over sta-ven. Dessuten skiller bukkehuskon-struksjonen seg fra grindverket ved atbåde beten og raftallen ofte er dobbel,og raftall og bete er laftet sammen. Påsett og vis har vi noen omfar av laft-verk som hviler på stavene. Når detgjelder «prosedyren» (rekkefølgjen isammenkoblingen av stav, bete og raf-tall), er det romsdalske bukkehusetbeslektet med grindverket. På den an-

nen side skaper den doble beten og dendoble raftallen, som vi om litt skalkomme nærmere inn på, et visst slekt-skap med stavlinekonstruksjonen somvi finner på Nordmøre. Det vanligsteer nok at stavene hviler på steinputer,men det finnes også eksempler på atstavene er ført ned på langsgåendesvill. Bukkehuskonstruksjonen ervanlig i indre Romsdal, men finnesogså på nordre side av Romsdalsfjor-den, blant annet i Molde kommune

Løa på Grønnes i Molde kommune,Romsdal fogderi er et interessant ek-sempel på stor bygning med bukke-huskonstruksjon, (Figur 9). Huset erbygd ca 1860. Her er det også flere va-rianter av takkonstruksjon; åssperre-tak med både trånnabukk og åsstav.Ved siden av vanlig bukkehusveggmed bete som er lagt rett på stavenfinner vi i denne romsdalsløa også ek-sempel på stavlinekonstruksjon derstaven er ført opp i nedre rafthall, ogder staven nedentil hviler på en svill-stokk. (Figur 10). Vi har således å gjø-re med et spennende eksempel på atbukkehuskonstruksjonen og stavline-konstruksjonen ble brukt side om side.

Båtskjåen på Grønnes i Molde kom-mune er et eksempel på et lite bukke-hus, (Figur 11). Som understøttelse fortaksperrene finner vi åser og åsstavsom nedentil er festet i rekspon-spor ibeten. Sammenkoblingen mellom stavog bete er løst på en mer alderdommer-lig måte ved at beten er felt ned i kløft(klauv) i toppen av staven. Dette ersamme form for sammenkobling mel-lom stav og bete som på de grindbygdehusene på Sunnmøre (Figur 12). I føl-ge Jon Godal var inntapping av staveni beten en løsning som for alvor vant

Figur 6. Tverrsnitt gjennom Nilsnaustet, Volds-fjorden, Volda kommune. Illustrasjon: Arild Sætre.

Figur 7. Prinsippskisse av romsdalsk grindkon-struksjon, med taksperrer understøttet av trån-nabukk og mønestav. Illustrasjon: J. Godal ogS. Moldal: Beresystem i eldre norske hus.

Figur 8. Prinsippskisse av romsdalsk bukkehus,en romsdalsk variant av grindverk med dobbelraftlægje, dobbel bete, og med raftlægja lagtsentrisk over staven. Illustrasjon: J. Godal og S. Moldal: Beresystem i eldre norske hus.

Figur 9. Perspektivskisse av eldre løe på Grøn-nes i Molde kommune. Vi finner her eksempelpå både bukkehus og nordmørsk stavline i etog samme hus. Illustrasjon: J. Godal og S. Moldal: Beresystem i eldre norske hus.

40

niku temahefte 030

fram da man etter 1800 begynte å nyt-te langt grannere trevirke som følge avmer liberal lovgivning innen skogbru-ket. Med smekrere dimensjon på sta-vene ble de oppstikkendee ørene (pågrindverkmaner) sannsynligvis forspinkle og skjøre, og man valgte istedetløsningen med inntapping. Det gjen-står å undersøke hvorvidt det var van-

lig med klauvsammenkobling mellomstav og bete på de eldste bukkehusene.I såfall er det typologiske slektskapetmellom grindverket og bukkehusetenda klarere.

NORDMØRE

På Nordmøre finnes en tredje variantav stavverk, den såkalte stavlinekon-struksjonen. I likhet med den romsdal-ske bukkehuskonstruksjonen har stav-verket dobbel raftall (på Nordmøre be-nevnt som raftlægje) og ofte dobbelbete/samhald. (Figur 13) Stavlinekon-struksjonen skiller seg imidlertid bådefra bukkehus og grindverk ved at ne-dre raftlægje hviler rett på staven. Enannen vesensforskjell mellom stavline-konstruksjonen på Nordmøre og de toandre varianter av stavverk er at sta-vene i stavlinekonstruksjonen ofte hvi-ler på en langsgående svill. Utrykketstavlinehus blir anvendt både på Nord-møre og lenger nord i landet. Både påNordmøre og i Lofoten blir stavlinebe-grepet brukt om hele byggesystemet. ITrøndelag og i Salten blir stavlinebe-grepet i tillegg brukt om den nederstestokken i den doble raftlægjen.

Som nevnt hviler stavene i stavli-nehuset på en langsgående svill. Ogdette medfører at også selve reisnings-prosedyren er forskjellig fra grindver-ket. Mens grindhuset gjennom monte-ring av hver enkelt grind ble reist påtvers, ble stavlinehuset reist på langs.

Figur 10. Detalj av bukkehus-konstruksjonen iløa på Grønnes, med dobbel bete og dobbelraftlægje, og med raftlægja plassert sentriskover staven. Foto: CAS

Figur 11. Båtskjå på Grønnes i Molde kommu-ne. Bukkehus-konstruksjon, der taksperrene erunderstøttet av mønsås, sideåser og åsstaverfestet i rekspontspor i den doble beten. Foto; CAS

Figur 12. Båtskjåa på Grønnes, med beten fes-tet i klauv i toppen av staven, en mer alder-dommerlig sammenkobling av stav og betesom slekter på grindverkets sammenføynings-detaljer. Foto: CAS

Figur 13. Prinsippskisse av stavlinekonstruk-sjon, med dobbel raftlægje, enkel bete samtsperrepute, og undre raftlægje lagt rett på sta-ven. I den nordmørske stavlinekonstruksjonenvar det vanlige med dobbel bete. Illustrasjon: J. Godal og S. Moldal: Berekonstruksjoner i eldre norske hus.

Man satte først stavene ned på svillen.Langveggens og kortveggens svill erofte laftet i hverandere, og det er oftedobbel svill. Fremgangsmåten har nokderfor mest sannsynlig vært at manførst har etablert et nedre ramverk avtversgående og langsgående svill somman så har plassert stavene oppå.Stavene hviler på den øvre svill, avsti-vet med stikkband fra øvre svill til sta-ven (til forskjell fra grindhusene somhar skråband fra stav til raftall og frastav til bete). Deretter la man undreraftlægje ned på stavene, med staven-den tappet inn i raftlægjen. Det bleogså montert såkalte skråstrevere frasvillen til ovenforliggende langtømmer(raftlægjen) Deretter la man betenoppå raftallen. Det er uvisst om veg-grammesystemet bestående av svill,stav, raftlægje, stikkband og skråstre-verene først ble montert sammen nedpå bakken og så vippet på plass, ellerom man bygget seg oppover i høyden,stav for stav, bit for bit. I følge Jon Bo-jer Godal var «det vanlege å reise kvarstav for seg».

På Nordmøre har man, som viallerede har vært inne på, egne dialek-tuttrykk for «raftall»-systemet. Man

41

niku temahefte 030

bruker utrykket raftlægje, og øvre- ogundre raftlægje dersom det er snakkom dobbel raftall. Et annet nordmørskuttrykk for øvre raftlægje er raftstokkeller overraft, mens undre raftlægjeogså blir kalt raftline eller underraft.

Vi nevnte innledningsvis at stavli-nehusene på Nordmøre hadde dobbelraftlægje og dobbel bete. Det finnesimidlertid også andre varianter. Min-dre hus kan ha enkel raftlægje og en-kel bete. Noen hus kan også ha dobbelbete i gavlveggene og enkel bete inne ihuset. Noen hus har i stedet for dob-bel bete en sperrepute (stokk som lig-ger ovenpå en enkel bete) til under-støttelse for sperrebukken.

Enkelte stavlinehus mangler skrå-band mellom stavene og beten, menhar i stedet avstiving i husets tverr-retning ved hjelp av tømra røst.

Stavlinehusene har ofte et kombi-nert åssperretak. På større hus er detmønsås (på nordmørsk mønestang) ogen sideås (nordmørsk; leås) på hverside. På mindre hus er det bare møn-sås, unntaksvis 2 sideåser og ingenmønsås. Åsene kan være båret oppeav røstbukk/sperrebukk (på nord-mørsk trånnå, det vil si bukk av et par

storsperrer) som står på en bete somofte er dobbel. Åsene kan også (ofte iytre strøk) være understøttet av trån-nabukk (en bukke som står oppå be-ten). Røstet er ofte avstivet med røst-strevar (nordmørsk; vindfell) som gårfra beten i gavlen til mønsåsen (nord-mørsk; mønestanga). I værharde strøker sperrene, åsene, sperrebukken ograftlægjene solid festet sammen vedhjelp av nagler. I denne variant erstavlina en av de sterkeste konstruk-sjonsprinsipp.

Den utvendige kledningen på denordmørske stavlinehusene er ofte fes-tet til utsiden av stavverket. Det fin-nes imidlertid bevart eldre utgaver avstavlinehus hvor kledningen er utfor-met som veggtiler, festet i vertikalespor i svill og raftall, samme kled-ningstype som i stavkirkene (Figur 14).

Naustet i Sjurvika på Innlandet iKristiansund, bygd 1750 er bygd inordmørsk stavlinekonstruksjon. Veg-gene er av stavverk med avstivende

Figur 14. Naust i Sjursvika i Kristiansund, bygdi stavlinekonstruksjon, med dobbel bete, dob-bel raftlægje og dobbel svill, og med veggtiler.Illustrasjon: CAS og S.J. Svendsen 1997.

skråband fra svill til stav. Veggkon-struksjonen er oppad avsluttet meddobbel langsgående stokk (raftlægje)som hviler rett ned på stavene (inn-tappet). Nedentil er langveggene av-sluttet med dobbbel svill, hvorav dennederste er fjernet på nordveggen.Gavlveggene har nedentil enkel svill.Nord- og østveggen har en meget al-derdommerlig «kledning» i form avveggtiler festet i spor i nedre raftlægje,På sørveggen er det på utsiden avstavverket festet utvendig bredt tøm-mermannspanel med brei skråkant.På østveggen er også spor etter tidli-gere breiere portåpning hvor det harvært to-fløyet port med løs midtstangog med rundholthengsel.

Taket er utformet som åstak, igavlveggen understøttet av tømretgavltrekant, midt i naustet er åsene

42

niku temahefte 030

båret oppe av trånnbukk. Mønsåsener avstivet av skråstilt stang (vindfell)Taktroa har form av tømmermannspa-nel med grov dimensjon, og meddrensspor. Takrenna er utformet somvinkelformet trerenne, uthulet av enstokk. Taket er tekket med rød enkelt-krum pannestein.

De doble raftlægjer og beter som er«laftet» sammen samt tømmerrøstetgjør at øvre del av naustet består avlaftverk som hviler på staver som ertappet opp i dette «laftverket». Detteer en kombinasjonsløsning som ogsåer vanlig fra Romsdalsfjorden og nord-over.

Brygga på Ulfsnes i Aure kommu-ne på Nordmøre, er et av mange ek-sempler på mindre svalgangsbryggersom man finner spesielt mange bevar-

te eksempler på i nordre del av Nord-møre (Figur 15).

Planløsningen består av 2 laftedeboder med gang i mellom, samt gavls-val og åpen langveggsval i stavkon-struksjon. Brygga hviler på et funda-ment av tømret bolverk i samme bred-de som den laftede boden. Gulvbjel-kene, som krager ut fra bolverket, erbåret av langsgående hoveddragere. Ibodene består gulvbordene av halv-kløyvinger, festet med trenagler. Bo-dene har laftede gavler helt opp til mø-net, bortsett fra den innvendige gavl-vegg i den nordre boden. I svalens ytrelangvegg er det enkel raftlægje ogsvill, mens det i gavlveggen er doblesamhald. Som vi ser, er stavene førtrett opp i nedre samhaldstokk, noesom er mer utypisk for stavlinekon-struksjonen (forholdet mellom stav ogsamhaldstokk/bete er mer som i grind-verket). De to øverste stokker i lafte-bodens langvegger er forlenget ut tilsjøgavlen hvor de er laftet inn i gavls-villen. Samtlige vegger, bortsett frasvalens langvegg er utvendig bord-kledd. Mellom sjå og sval er det veggav stående halvkløyvinger, en løsningsom og blir brukt i Nord-Norge . Taketer utformet som sperretak med møn-sås, understøttet av «trånn» (sperre-bukk). Samtlige sammenføyninger ogdetaljer, bortsett fra feste av panel motsørvest og nordvest er gjort med tre-nagler.

Den såkalte Futebrygga i Aresvikapå Nordmøre, er i følge skriftlige kil-der muligens bygd på 1600-tallet.Også denne brygga er svalgangsbryg-ge i kombinasjonen av stav og laft.Andreetasjens laftekasse er kraget utover førsteetasjens svalgang av stav-verk. Utenpå den indre svalgang erdet mot øst i senere tid føyd til en eks-tra, mer provisorisk svalgang i stav-konstruksjon. Den opprinnelige sval-gangen har veggtiler festet i spor oppeog nede, med forseggjorte utskjæring-er. (Figur 16) Bryggas utformingminner litt om stabbur, og det kankanskje være på sin plass å omtalebrygga som kystkulturens stabbur,brukt til lagring av både mat og diver-se utstyr.

Figur 15. Mindre svalgangsbrygge på Ulfsnes i Aure kommune. Illustrasjon: Lars Fasting,Den nordmørske svalgangsbrygga.

KONKLUSJON

Som vi ser, har elementene stav, beteog raftall vært satt sammen på ulikmåte rundt om i Møre og Romsdal,med noen karakteristiske forskjellermellom de 3 fogderiene, men også mednoen sammenfallende trekk. Tidligerehar man snakket om Romsdalsfjordensom nordre grense for stavverkets ut-bredelse. Dette har vært med utgangs-punkt i grindverket som mange harsett på som den gjeveste og mest al-derdommerlige variant av stavverket.For å provosere kan det være fristendeå si at hele Møre og Romsdal hørermed under stavverkets utbredelses-område, men med lokale varianter avden samme gamle stavtradisjonen. PåSunnmøre har man praktisert grind-verket, mens man på Nordmøre harfunnet stavlinen mer tjenelig. I Roms-dalsregionen har man bukkehusetsom egen lokal variant med typologiskslektskap både i retning grindverketog stavlinekonstruksjonen. Det er gli-dende overganger mellom grindverket,bukkehuset og stavlinekonstruksjo-nen når det gjelder detaljløsningene.Det er imidlertid avgjørende forskjellmellom nord og sør i fylket når detgjelder prosedyren i byggearbeidet.Grindhuset ble reist på tvers, mensstavlinehuset ble reist på langs. Stav-linekonstruksjonen på Nordmøre medsin karakteristiske rammekonstruk-sjon (bygd opp av svill, stav og raftlæ-gje) og med de karakteristiske veggti-lene minner oss om stavkirkenes vegg-konstruksjon. Stavlina kan således ty-pologisk sett være like gammel somgrindverket. Kan det være at bådestavlinekonstruksjonen og grindver-ket helt siden middelalderen har værtanvendt i Møre og Romsdal, samtidig,

43

niku temahefte 030

men i hvert sitt fogderi? Det bør væreen utfordring for den videre forskningå finne nærmere ut av alder, utbredel-sesområde og formgivende premisserbak disse to ulike varianter av vårgamle stavtradisjon.

KILDER

Brekke, Nils Georg/Schjelderup, Helge: HUS PÅ VESTKYSTENGJENNOM 4000 ÅRBergen/Stavanger 1997

Gjærder, Per: OM STAVVERK OGLAFTEVERK. Vestnorsk bygges-kikk gjennom 2000 år. AMSskrifter nr. 7, Arkeologisk Mu-seum, Stavanger 1982

Gjærder, Per: VESTNORSKE UTLØ-ER I STAVVERK. Universitets-forlaget, Oslo 1977

Godal, Jon Bojer/Moldal, Steinar: BERESYSTEM I ELDRE NORSKE HUS. Teknologisk Institutt 1994

Standal, Ragnar: HUS PÅ BRUDA-VOLLEN. Årsskrift frå ØrstaBygdemuseum 1983

Sætre, Arild: Upublisert notat omNilsnaustet, Voldsfjorden. 1998

Sylthe, Christ Allan: DEN NORD-MØRSKE SVALGANGS-BRYGGA. Årbok for Nordmøre,1992

REGISTRERING AV GRINDBYGDE HUS PÅSUNNMØRE, SOMMEREN 1998Som ledd i det pågående forsknings-programmet omkring de grindbygdehusene i Vest-Norge, ble det somme-ren 1998 gjort registrerings- og doku-mentasjonsarbeid der slike hus finnesi Møre og Romsdal fylke, dvs. på Sunn-møre. Arbeidet ble utført av HansOlav Hesseberg og Geir Ausland Cock,begge sivilarkitekter med tilknytningtil Bergen Arkitekt Skole. Arbeidetskjedde i regi av NIKU, og i kontaktmed Kulturseksjonen i Møre og Roms-dal Fylkeskommune, Sunnmøre Mu-seum og lokale informanter. Fagan-svarlig var Helge Schjelderup. Hensik-ten var å finne et representativt utvalggrindbygde hus, mht. type, alder ogevt. geografiske variasjoner. I alt erdet ved fotografering, enkle oppmå-lingsskisser og innsamling av bak-grunnsinformasjon dokumentert ca.65 grindbygde hus, i hovedsak løer,

naust, notheng og utløer. Blant dissebygningene vil en i det videre gjøre etutvalg for mer detaljerte studier og do-kumentasjon. I februar 1999 ble detholdt et seminar på Sunnmøre Mu-seum hvor materialet fra registre-ringsarbeidet ble lagt fram for fagfolkog interesserte i fylket, med tanke påsuppleringer og korreksjoner.

Fotografiene på de følgende sideneskriver seg fra registreringsarbeidetsommeren 1998. Arbeidet fortsetter iSogn og Fjordane fylke og i Rogalandsommeren 1999 med studenter fraBergen Arkitekt Skole.

SUMMARY:TRESTLE-FRAME BUILDINGS IN THECOUNTY OF MØRE & ROMSDAL

From the point of view of building his-tory, the county of Møre & Romsdal isa very interesting area, where the bu-ilding traditions of the west coast andthe Trøndelag district meet. Similarly,Møre & Romsdal is of great interestconcerning the tradition of stave con-struction, which displays several regi-onal variants.

In the literature we find Romsdals-fjorden, in the central part of Møre &Romsdal, described as the northernborder of Norway’s stave-constructionregion. This is correct if one is refer-ring to grindverk (trestle-frame con-struction), till now the most prominenttype of stave construction. However,one also finds many examples of staveconstruction in the districts of Roms-dal and Nordmøre, which comprise thecentral and northern parts of the coun-ty respectively. The main elements instave construction are the post (calledstav in Norwegian), the upper trans-verse beam (bete), and the longitudinalbeam (called raftall in some districts).These three components have beenput together in different ways in thethree districts of Møre & Romsdal.

In the southern district, Sunnmø-re, one finds many examples of thewell-known trestle-frame constructi-on, grindverk, where two posts and atransverse beam are put together toform a transverse trestle, with longi-tudinal beams connecting each trestleto its immediate neighbours. In thiscase the most typical detail is that thetransverse beam is placed directly ontop of the post, resting in a notch cut in

Figur 16. Den såkalte Futebrygga i Aresvika,Aure kommune, svalgangsbrygge med laftedeboder og rikt utskårne veggtiler i svalgangene.Foto: CAS

44

niku temahefte 030

the post’s crown. The trestle frame isstabilised by means of diagonal woo-den braces between the posts and thetransverse beam. The longitudinal be-ams, which also carry the rafters, areplaced just inside the tops of the posts.

In the central district, Romsdal, wefind the variant known as bukkehus-konstruksjonen. In this method theconstruction elements are placed inthe same sequence as in the grindverktype, but both the transverse and thelongitudinal beams are double, thepaired beams being usually pegged to-gether. In addition, the longitudinalbeams are centrally positioned overthe posts.

In the northern district, Nordmøre,is found the third variant, called stavli-nekonstruksjonen, which was alsomuch used in the northern part of Nor-way. This differs from the grindverkand bukkehus types in that the longi-tudinal beam rests directly on the topof the post, and the beam and the postare fastened together by wedges, inste-ad of using notches. This means thatstavline constructions are built longi-tudinally. Another characteristic detailis that the posts stand on ground sills,which together with the posts and theupper longitudinal beams create a ver-tical framework. In a number of casesthe infill consists of vertical planks –veggtiler – whose ends are held by gro-oves in the ground sill and the upperlongitudinal beam. Such walls withvertical planks – tiler – have a certaintypological relationship with stave-church walls. In Nordmøre there arealso several examples of coastal store-houses built using a combination ofstave construction and log constructi-on. Consisting of log-built store-roomsand external galleries of stave con-struction, these coastal storehouses re-sulted from medieval traditions thatwere practised till the mid-19th centu-ry in the Nordmøre district.

As regards the pure form of theconstruction details, it is difficult toobserve any clear break between thegrindverk, bukkehus and stavline tra-ditions. When it comes to the buildingprocess itself, however, there is a gre-at difference between the grindverkand bukkehus types, both of which arebuilt in a transverse fashion, and thestavline type, which is built longitudi-nally. Furthermore, the stavline con-

struction has many old-fashioned fea-tures. It would therefore be interestingto find out for certain whether grind-verk/bukkehus and stavline representtwo equally old stave-construction va-riants that were kept in use, though indifferent districts, from medieval ti-mes and down to the last century.

Løe i Røsvik, Giske kommune. Foto: H.O.Hesseberg/G.Cock

Naust ved Tomrefjorden, Vestnes kommune.Foto: H.O.Hesseberg/G.Cock

45

niku temahefte 030

Over: Løe på Mork, Ørsta kommune.

Lengst til venstre: Løe i Bjørkedal, Volda kommune.

Til venstre: Løe i Trandal, Ørsta kommune.

Under: Løe på Krogsæther, Haram kommune.

Underst: Garnheng på Honningdalsnes, Skodjekommune.

Alle foto: H.O.Hesseberg/G.CockNaust i Austefjorden, Volda kommune.

Ein sommardag ved Bjørnefjorden for20 år sidan gjorde eg ein interessantobservasjon. Framme på eit svaberg utmot fjorden stod restane etter ei grind-bygd garnhengje. Denne bygningen,som stod på embetsgardens Molde-gårds grunn, høyrde til bøndene pågrannegarden Bjånes og var ei fellesgarnhengje til bruk i laksefisket iBjørnefjorden; ein etterspurd økono-misk ressurs heilt sidan mellomalde-ren. Det gamle grindbygget stod forfall og var delvis nedbrotna, men mes-teparten av grindkonstruksjonen varintakt. (Figur 1)

Ei nærare gransking av stavar, be-tar og skråband viste at konstruksjo-nen inneheldt eit komplett merkesy-stem for alle samanføyingsledd somskulle passa i hop. Jamvel om nokreav skråbanda hadde byrja å forvitra,var det tydeleg eit system samansettav geometriske figurar og bokstavlik-nande teikn tilpassa det verktøyet sommå ha vore brukt ved merkinga; eithoggjern. Einskilde av desse figuranegav assosiasjonar til gamle bumerke,men slik dei var plasserte på grind-konstruksjonen, var det openberrt atdet ikkje dreia seg om eigarsignaturar,men om «flyttemerke»eller konstruk-sjonsmerke. (Figur 2)

I og for seg er det ikkje unaturlegmed slike konstruksjonsmerke net-topp i ein bygning som nok ikkje harvore bygd på staden, men som må havore gjort ferdig av Bjånesbøndene pådeira eigen gard, for så å bli frakta uttil neset og sett opp på Moldegårdsgrunn. Avtalen med grunneigaren varslik at dersom garnhengja fall ned,måtte ho reisast opp att innan 48 ti-mar, ellers tapte Bjånesbøndene den-ne retten som dei truleg har hatt hevdpå gjennom mange hundre år, i sam-band med laksefisket i fjorden. Og islutten av 1970-åra var heile grind-bygget i forfall og måtte fjernast avtryggleiksomsyn, ettersom dåverandeeigar av Moldegaard ikkje ville ta påseg vedlikehaldet for Bjånesbøndene.

Dette merkesystemet på garnheng-ja ved Bjørnefjorden viser ei samlingbokstavliknande og geometriske figu-

46

6 Merkesystem i grindbygde husNils Georg Brekke, direktør, Kulturlandskapssenteret, Hordaland fylkeskommune

Figur 2. (Under) Skisse av flyttemerke på grind-bygd garnhengje frå Moldegård i Os. Oppmålt av N.G.B. i 1974.

Figur 1. (Over) Den grindbygde garnhengja på Moldegårds grunn tilhøyrde bøndene pågrannegarden Bjånes. Foto: N.G.B.

rar, prega av verktøyets tekniske re-pertoar og truleg med så mange figur-variasjonar som systemet tillet. Beho-vet for eintydig merking i ei stor stav-løe med mange grindar har sjølvsagtvore større enn i eit lite stavbygg. Korstort dette visuelle «programmet» av

47

niku temahefte 030

piktogram har vore, er det for tidleg åha ei sikker meining om. Kanskje erdet for seint å finna ytterelegare doku-mentasjon på det som det kan vera allgrunn til å tru er ein del av ein fastmerketradisjon, der produksjonen harskjedd eit stykke unna byggeplassen,og der det då har vore nødvendig å leg-gja ekstra arbeid og omtanke i mer-kinga av dei einskilde bygningsdelene.(Figur 3)

Kva merketradisjon det her er taleom, blir lett eit spekulativt spørsmål.At det kan vera ein tradisjon som harsamanheng med figurrepertoaret i bu-merka, er ein nærliggjande tanke.Samstundes er det eit spørsmål omdenne kan gje ei fullgod forklaring.Den dristigaste hypotesen må vera atein i dette visuelle formrepertoaretser ein utløpar av ein stor internasjo-nal handverkstradisjon knytt til mer-king av steinkomponentane i mellom-alderens bygging; merketradisjonarvel forvarte hjå dei store byggmeis-trane, «the master masons» - frimura-rane. Det vil likevel kanskje vera åstrekkja jamføringa unødvendig langtå leita etter parallellar i steinbyggeri-et, for på dette tidspunktet har ogsåstavbyggingstradisjonen og grindver-

ket ein årtusenlang tradisjon bak segog det må ha vore utvikla eit vel eta-blert system for merking av dei ein-skilde bygningsdelane. Det er ein nær-liggjande tanke å sjå eventuelle mer-ketradisjonar innanfor steinbyggingaog stavbygginga som parallelltradisjo-nar i eit større system, og det er na-turleg å tenkja seg at bumerketradi-sjonen kan vera forankra i samegrunnrepertoar som «leverandørsigna-turar» hjå steinmurarane.

Det er også interessant å sjå desseformene i relasjon til ein type merkesom vi finn på stavane i grindbyg-gingstradisjonen og som sannsynleg-vis har samanheng med tekniske mer-ke etter reising av grindane; dei djupe,trekanta merka som vi ser på stavanelike under beten. Vi finn slike merkepå løa frå Lyse kloster frå 1595, doku-mentert gjennom Johan Meyers opp-målingsteikning (Figur 4), og på løenefrå Titland i Lindås datert til 1585/86(Figurane 5-7) og Nottveit i Masfjor-den, som har årstalet 1766 innskorepå ein av stavane. Ved kvar spiss pådette trekantmotivet er det skore inneit kors, som eit ekstra dekorativt ele-ment. Her ligg det eit viktig moment idiskusjonen om dette er eit teknisk el-ler eit symbolberande motiv. På løenefrå Titland og Nottveit vender spisseni trekanten opp, og merket finst berre

Figur 3. Garnhengje frå Moldegård. Detalj. Foto: N.G.B.

Figur 4. Merke på stav og skråband på løefrå Lysekloster, datert 1595. Oppmålt avJohan Meyer. Etter N. Nicolaysen 1881-91.

Figur 5. Løe frå Titland i Lindås, datert1585/86. Ståande trekant med krossar. Foto: Kjell Andresen.

på ein stav i bygningen. Dette gjer atteorien om at dette er eit merke for åpassa inn dei store stengene som harvore nytta ved reising av grindane, blirlite sannsynleg. Ein trekant med spis-sen opp vil måtta gje dårlegare festefor stengene eller skorene i høve til eintrekant med spissen ned. Denne sisteforma, den omvende trekanten, verkardet logisk å setja i samband med av-skoring av grindane under reising avstavkonstruksjonen.

Målet for ei undersøking av merke-systemet i grindbygde hus må i allehøve vera å kartleggja det som kan fin-nast av spor etter slike tradisjonar, i

48

niku temahefte 030

ståande bygningar og i anna kjent ma-teriale. Det vil vera interessant å fore-ta ei jamføring av flyttemerke og bu-merke, og det vil likeins vera aktuelt åforeta komparative kartleggingar avslike merketradisjonar i andre land iEuropa, t.d. i reisverksområda i Jyl-land og Nord-Tyskland og i steinbyg-gingstradisjonane i Spania og Portu-gal. Det som synest å vera heva overtvil, er at eit relativt rikhaldig merke-system må ha vore i bruk, for å sikratilpassing og presisjon i prefabrikasjo-nen av delene til grindverkskonstruk-sjonen, eller stavkonstruksjonen, der-som vi skulle velja ein litt opnare ter-minologi som fangar inn større delerav det nordatlantiske området.

Å utforska eit eventuelt symbolinn-hald i motiv som den ståande eller om-vende trekanten, er eit tema der det ervanskeleg å finna grunnlag for sikreslutningar. På den eine sida er det na-turleg å sjå dette spørsmålet i lys avdet vi kjenner til av såkalla profylak-tiske, førebyggjande motiv i dei folke-lege dekortradisjonane, slik vi finn deii karveskurden og risseskurden; motivsom pentagram, tjørekrossar, valknu-tar og solhjul. I tømra stover frå 1600-

talet kjenner vi også motiv som harsamanheng med kristne symboltradi-sjonar - Kristusmonogram og dåps-symbol. Gjennomgåande uttrykkjerdesse motiva eit element av vern. Påden andre sida er det sannsynleg, somvi har vore inne på, at når vi finn denomvende trekanten på grindbygdekonstruksjonar, har dette merket rela-sjon til tekniske tilhøve ved reising avgrindverket. Det vil ikkje utelata atslike tekniske motiv eller merke i til-legg kan få ei utforming som også gjevdei eit symbolinnhald. Slike motiv måi utgangspunktet oppfattast som einannan kategori enn flyttemerka, ogtruleg er det i den eldste karveskur-dens motivrepertoar ein bør leita etterparallellar.

LITTERATUR

Nicolaysen, N.: «Kunst og Haandverkfra Norges Fortid». Kristiania1881-91.

Shetelig, Haakon: Karveskur paaVestlandet. Bergen MuseumsAarbok 1916.

Østmoe, Kostveit Åsta: Kors i kake,skurd i tre. Oslo 1997.

SUMMARY:MARKING SYSTEMSIN TRESTLE-FRAME BUILDINGS

There are only a very few known caseswhere marking occurs in trestle-frameconstructions. On the estate Molde-gaard at Bjørnefjorden in the county ofHordaland, a trestle-frame buildingused for storing fishing nets was mar-ked with signs that looked like lettersand geometrical figures. The signswere cut into the various elements, de-noting their position in the structure.Considering that the trestle-frameconstruction was a widely used buil-ding technique, it is surprising thatmarking is not more common. In thecase of the building at Moldegaard, itmay be that the marking was also as-sociated with the family marks of thebuilding’s owners. A second kind ofmarking is found in some of the oldesttrestle-frame buildings. The marks aretriangular in shape, and were cut intothe posts. Again, the meaning of thesemarks is uncertain; they may haveboth a technical purpose and a symbo-lic significance.

Figur 6. (Til venstre) Løe frå Titland i Lindås.Krossmerke. Flyttemerke eller symbolmotiv?

Figur 7: (Under) Løe frå Titland i Lindås. Merkeav same type som på garnhengja frå Molde-gård i Os. Flyttemerke eller bumerke? Begge foto: Kjell Andresen.

Grindkonstruksjonen har røtter somgår langt bakover i tida. På den bak-grunn var det i sin tid mulig for ArneBerg å rekonstruere en løe på Kvåle iSogndal som er nevnt i et diplom fra1314. (Figur 1) I diplomet heter det atavstanden mellom «hornstaffane» er13 1/2 alen eller ca. 8.5 m, mens bred-den med med svaler og takskjegg var17 1/2 alen eller ca. 11 m. Jeg tror ikkeat det er noen som er uenige i tolk-ningen av dette som et grindbygglig-nende konstruksjon, men de er jo enteoretisk mulighet for at detaljer veddenne kan ha vært løst på en noe an-nen måte enn det vi er vant med.F.eks så sier diplomet ingen ting omhvordan forbindelsen mellom staverog bete var utformet. Det kan ha værtbrukt selvvokste knær på dette punk-tet, på samme måte som i stavkirkene.

Den hittil eldste daterte regulæregrindkonstruksjon er løa fra Lyseklos-ter som Johan Meyer målte opp i slut-ten av forrige århundre, og der årstal-let 1595 var skåret inn. (Figur 2)

Årstallet kan vanskelig tolkes somannet enn en slags datering av kon-struksjonen. Dessverre er løa for

49

lengst revet, og de enkelte deler er for-svunnet. Det er mange grunner for åbeklage dette. Blant annet har vi i dagen metode som gjør det mulig å daterefellingsåret for trematerialer. Dermedkunne man også ha sagt noe om hvorlenge materialene eventuelt hadde lig-get lagret før løa ble satt opp.

Årringsanalyser - eller dendrokro-nologi - er en dateringsmetode for tre-verk som baserer seg på at ulike vekst-vilkår i de ulike år gir ulik bredde påårringene. Ved å starte med ståendetrær og bevege seg bakover er det mu-lig å bygge opp daterte referansekur-ver som går langt tilbake i tid. (Figur3) Opprinnelig er dette en metode somble utviklet for eik i Sentral-Europa.Da arbeidet med dendrokronologistartet opp i Norge, var det naturlig åutvikle referansekurver for furu, etter-som dette var det vanligste byggema-terialet i eldre tid.

En fordel ved å bruke metoden iSentral-Europa er topografien som girrelativt like vekstbetingelser for storeområder. En innvending mot å innføremetoden i Norge, var at det ville værenødvendig å bygge opp daterte refe-ransekurver for hver smådal. Også heri landet viste det seg imidlertid muligå dekke relativt store områder medsamme referansekurve. Meget grovt

er Norge dekket av 4 kurver: En forØstlandet, en for Vestlandet, en forTrøndelag og en for Nord-Norge. Av-hengig av det materialet som man hartil rådighet, har kurvene fått ulik leng-de bakover i tid. Lengst er kurven forTrøndelag som går tilbake til 500-tal-let. Deretter kommer Vestlands-kur-ven som går tilbake til 700-tallet, Øst-lands-kurven som går tilbake til 900-tallet og Nord-Norge-kurven som gårtilbake til 1100-tallet.

Å bygge opp kurvene er et stort ogmøysommelig arbeide. Den som harhovedæren for de norske referanse-kurvene for furu slik de foreligger idag, er Terje Thun ved Botanisk insti-tutt på NTNU. Det er også Thun somstår for så godt som samtlige analyserav de dendrokronologiske prøver som idag blir utført i dag her i landet.

Tidligere var sammenligningenmellom prøvene og den daterte refe-ransekurven en komplisert og tidkre-vende prosess. I dag blir brukes egnedata-programmer, som har gjort meto-den betydelig enklere og raskere å be-nytte, men den er likevel ikke fullt såuproblematisk som man skulle tro.Selv om de daterte referansekurvenedekker store områder, hender det rettsom det er av man kommer borti ma-terialer fra trær som av ulike årsakeravviker i forhold til referansekurven.Vanligvis regner man derfor med atdet er nødvendig med prøver fra 10 uli-ke deler av samme konstruksjon.

7 Dendrokronologisk datering av løa på TitlandOla Storsletten, forsker, NIKU

Figur 1. Tverrsnitt av løe på Kvåle i Sogndal1314. Tegnet av Arne Berg på grunnlag avopplysninger i DN VI nr. 84.

Figur 3. Prinsipp for oppbygging av datert refe-ransekurve. Tegning av Leif Hammelev og Niels Bonde.

Figur 2. Inskripsjon på bete i løe på Lyse. Oppmåling av Johan Meyer 1889.

Når man arbeider med bygnings-konstruksjoner, består disse som regelav bearbeidete materialer. Som oftester de enkelte deler firkanthoggete medskarpe hjørner, slik at de ytterste år-ringene er gått tapt. I eik er ikke detteet uløselig problem ettersom de ca. 20ytterste årringene skiller seg klart ut.Dermed er det mulig å fastslå fellings-året med rimelig sikkerhet, selv omnoen årringer mangler. I furumateria-ler er det ikke noe slikt skille, og år-ringene kan i enkelte tilfeller værebare noen hundredels millimeter bre-de. Derfor er det av stor betydning åfinne fram til prøvesteder der bark-kanten eller i det minste den naturligeoverflaten innenfor - vankanten - erbevart.

De dendrokronologiske prøver kantas på ulike måter. Det beste er åskjære en skive av materialdelen ogmåle årringbrddene direkte på denne.Problemet er at man som regel ikke vilskade en historisk konstruksjon på enslik måte. Det vanlige er derfor at mantar ut en blyanttykk boreprøve vedhjelp av et spesialbor (Figur 4). Selvdette representerer imidlertid et al-vorlig etisk problem. Boret er 16 mmbredt, og som regel er det som nevntnødvendig med 10 prøver. I konstruk-sjoner fra middelalderen blir tillatelsetil å ta dendrokronologiske prøver gittav Riksantikvaren. For etterreforma-torisk materiale kan eieren gi tilla-telse. Prøvene blir sendt til Botaniskinstitutt på NTNU for analyse. Denendelige oppbevaringen av prøveneskjer i et eget lager i den gamle u-båt-bunkeren Dora i Trondheim. De den-drokronologiske prøver er et viktig historisk kildemateriale, og det er nød-

50

niku temahefte 030

Figur 6. Plan av løe på Titland med avmerketeborepunkter. Etter oppmåling av Ida Nordanger 1996.

Figur 4. Dendrokronologisk boreprøve. Foto: A.Winterthun

Figur 5. Tverrsnitt av løe på Titaland. Oppmå-ling av Ida Nordanger 1996.

vendig at andre forskere kan kommetil og etterprøve tidligere analyser.

I arbeidet med historiske bygnings-konstruksjoner av tre - som stavkirkerog tømmerhus - inngår bruk av den-drokronologi som en selvfølgelig del avundersøkelsene. Også de antatt eldstegrindbyggene vil det være naturlig åforsøke å datere på denne måten. Forå illustrere metoden ble det i forbin-delse med forberedelsene til seminarettatt dendrokronologiske prøver fra dengrindbygde løa på Titland i Lindåskommune, utenfor Bergen (Figur 5 og6). Når man valgte akkurat dennebygningen, hadde det sammenhengmed at den hadde visse alderdommeli-ge trekk, som skrånende staver og vis-se innskårete merker.

Løa på Titland består av i alt 5grinder som alle er av furu (Figur 7).På tre sider er konstruksjonen omgittav steinmurer, på den fjerde siden erdet en enkel bindingsverksvegg somer kledd med sulagte bord. Tilsynela-tende er løa blitt utvidet ved at det ersatt inn en ekstra grind. De dendro-kronologiske prøvene ble tatt fra an-tatt opprinnelige deler med størst mu-lig dimensjoner og om mulig med van-kant. Ingen av de aktuelle prøveste-dene hadde barkkant. I alt ble det tatt10 prøver, 8 fra staver og 2 fra beter.En prøve i beten i den tilføyete grindenble tatt ved en feiltagelse

51

niku temahefte 030

Analysen av prøvene ble gjort avThun. 5 av prøvene lot seg datere. 3 avdisse hadde vankant, og fellingen had-de skjedd vinteren 1585/86. De ytter-ste årringene i de 2 andre prøvene bledatert til henholdsvis 1583 og 1506.Begge er fra staver med samme utfor-ming som de som prøvene som ble da-tert til vinteren 1585/86 ble tatt fra. Ifeltnotatene heter det riktignok atogså disse stavene «tilsynelatende»har vankant, men det er fullt mulig atnoen årringer er blitt fjernet. Selv sta-ven der prøven viste 1506 kan væretatt fra et tre som er felt vinteren1585/86. En annen mulighet er at net-topp denne staven er fra en stokk somer eldre enn de øvrige. Prøven fra dentilføyete grinden lot seg ikke datere.

I sin analyse av prøvene la Thun tilat «Byggeåret må være etter 1585,sannsynligvis sommeren 1586.» Oggodt mulig er det slik, men det ergrunn til å understreke at en dendro-kronolgisk datering ikke sier annetenn at tømmeret er felt i et visst år.Når det gjelder oppføringen av selvebygningen, vet man - strengt tatt -ikke annet enn at det må ha skjedd engang etter at tømmeret ble felt. Detkan være at tømmeret som er brukt iløa på Titland har vært lagret i langtid før byggingen skjedde. I mangel avnoe bedre vil man likevel anta at løable reist relativt kort tid etter - i slut-ten av 1580-åra.

Dermed er vi tilbake ved Bergs re-konstruksjon av den grindbygde løa påKvåle, som er nevnt i diplomet fra1314. Ettersom de kjente grindbygg er

såpass like over et så stort område, erdet grunn til å anta at dette er en kon-struksjon som går langt tilbake i tid.Når man brukte et fullt utviklet grind-verk på Titland i 1580-åra, virker detdermed ikke urimelig at det også harvært i bruk i Sogn i begynnelsen av1300-tallet. Noe mer usikker er denviste bruken av svalehaler i rekon-struksjonen. I andre sammenhengerer den eldste daterte bruk av tilsva-rende forbindelser her i landet fra ca.1400. Et svar på dette og en rekke an-dre spørsmål som er knyttet til devest-norske grindbyggene, vil forhå-pentligvis gi seg av det videre arbeidmed materialet.

LITTERATUR

Arne Berg: Stavbygning I:Kulturhis-torisk leksikon for nordiskmiddelalder. Bd. XVII. Oslo1972, sp. 84 f.

Dendrochronology and the Investiga-tions of Buildings. Riksantikva-rens rapporter 22 1993.

SUMMARY:MARKING SYSTEMS IN NORWEGIANTRESTLE-FRAME BUILDINGS

Grindbygg is a trestle-frame buildingconstruction that is found in the wes-tern part of Norway and is believed tobe a very old. How old is still uncertain- however. The oldest grindbygg thathas been dated so far was a barn thatvanished a long time ago, with an in-scription connected to the raising ofthe building from 1595. Aa a part of aNIKU-project about the Norweigiangrindbygg a dendrochronological testwas made on one of the oldest excis-ting grindbygg-construction that areknown, a barn on a farm not far fromBergen. The analysis showed that thematerials come from pine-trees thathave been felled in 1585/86.

Figur 7. Detalj av grind i løa på Titland. Foto: H. Schjelderup.

This paper will necessarily include alot of house plans. Because most of thenew houses excavated during the1990’ies still are not published, the il-lustrations to the text are to a large ex-tent taken from Rogaland, and especi-ally the Forsand site. All plans withineach figure are presented in the samescale.

RESEARCH HISTORY.The first longhouses were excavated inNorway by Shetelig (1909) at Æve-stad, Jæren, Rogaland in 1908. Exca-vations of Iron Age settlements beca-me more usual, when the NorwegianArchaeological Meeting put the sub-ject on the research programme in thelate 1920’ies (Brøgger 1927:104f). Theinvestigation objects were longhousesvisible on the surface caused by the re-mains of the protecting outer stonewalls. In south-western Norway (Figu-re 1), including West-Agder, Rogaland,Hordaland, Sogn and Møre 195 such

52

longhouses were excavated until thistype of investigation came to an end inthe late 1960’ies (Myhre 1980: tablesat pp. 100, 118, 122, 125, 131). BjørnMyhre’s research excavation at Ul-landhaug (1967-68) was the last one ofthese kinds (Myhre 1980). This waspartly because of the large costs ofsuch a modern interdisciplinary exca-vation project, and partly because theauthorities of cultural heritage mana-gement became more eager to protectthem.

The main contributor to this earlyphase of house-investigations was Dr.Jan Petersen, also well known for hisexcellent Viking Age studies (1920,1928, 1951). He excavated 100 long-houses in Rogaland during 25 years(Myhre 1980:100ff). 350 prehistoricfarms with visible remains of housesare recorded in Rogaland (Regionplan-rådet 1975, 1977a, 1977b, 1978). Inthe Høyland area the prehistoricfarms in mean comprise 2.5 houses(Myhre 1972a:106, table III), so a totalamount of house remains in Rogalandprobably exceeds 800. Because of Pe-tersens activity, and many other exca-vations of houses in Rogaland duringthe 40 years between 1928 and 1968, itis not surprising that 75 % (146 hou-ses) of the material originate from thatcounty. It is therefore inevitably thatRogaland will play a major role in thispaper.

In 1981 a new investigation phasebegan after 10 years without nearlyany investigations of longhouses (Lø-ken, Pilø & Hemdorff 1996). Norwe-gian archaeologists had been aware ofthe new technology carried out by Da-nish colleagues, using a mechanicaldigger to remove the cultivated topsoilabove the settlement traces (Becker1965, 1968, 1971, Hvass 1979). There-fore, a few attempts of implementingthe method had been made during the1970’ies (Farbregd 1980, Myhre1972b, 1973, Rolfsen 1976, 1980). But

it was the 11 campaigns between 1981and 1994 at Forsand in Rogaland,where more than 250 houses were dis-covered that opened a new investigati-on wave of longhouses (Løken 1995:24,Løken 1998a:169f).

The method was first implementedelsewhere in Rogaland from 1985(Hemdorff 1985). During the last deca-de the method has been spread all overNorway (Løken 1995:24). Since we arein the beginning of a new era in thesettlement site research, it is still verylittle of this material published, andhardly anything in foreign languages.In this paper I will therefore give a bri-ef survey of the results, concentratingon the new ones, concerning the West-Norwegian Iron Age longhouses. AsRogaland is the focus concerning thematerial from the first investigationphase, the material from Forsandmust necessarily be the focus from thesecond phase.

THE ORIGIN OF THE IRON AGELONGHOUSES

The «stone-built» houses from the LateRoman Iron Age and Migration Periodin Rogaland can be described as athree-aisled wooden building with aprotecting outer stone wall (Figure 2).The houses are divided into 2-3 livingrooms with different functions and astable of approximately 1/4-1/2 of thetotal length (Myhre 1982:203). Suchhouses are excavated from the outer-most islands to mountain valleys (Pe-tersen 1933, 1936, Myhre 1980).

At the end of the first investigationphase, Myhre (1980:474) concludedthat the Late Roman Iron Age and Mi-gration Period farmhouses were com-parable with the houses in south-Scandinavia, North Germany and theNetherlands concerning the trestle-construction and division and functi-ons of the rooms. Some finds indicated

8 The longhouses of Western Norway from the Late Neolithic to the 10th Century AD: representatives of a common Scandinavian building tradition or a local development?

Trond Løken, Avdelingsleder FoU, Arkeologisk Museum i Stavanger

Figure 1. Map of Norway where the differentcounties of Western Norway are marked.

a Pre-Roman Iron Age origin of theNorwegian houses (Myhre 1980:473).

Due to the new material (Figure 3)we can conclude that as early as in thelate Neolithic two aisled houses in Ro-galand (Høgestøl 1995, Hemdorff1993, 1997, Hult 1997), Møre (Johnson& Prescott 1993) and Østfold (Berg1997, Løken 1998c) are similar to con-temporary Danish and Swedish hou-ses (Göthberg et al. 1995, Nielsen1998). In fact these houses are parts ofa rapid scattering of this house-typefrom Southern Scandinavia to thewhole Scandinavian area in the LateNeolithic (Nielsen 1998). So far is 10such houses known from 6 sites in Ro-galand, and at least on one of the sitesthree houses are built in a sequencecovering a habitation period of morethan 200 years, judged form the largeamount of 14C-dates (Hemdorff inprep).

When the construction is changedto three-aisled trestle construction (Figure 4) during the Bronze Age peri-

53

niku temahefte 030

od I in Southern Jutland (Ethelberg1993:152), in other Danish areas fur-ther to the north (Boas 1993:134, Bech1997:6, Simonsen 1996:95) and Swe-dish areas (Göthberg et al. 1995, Ni-elsen 1998) in the beginning of BronzeAge period II, we also find this changein Rogaland, both at Forsand and at Austbø near Stavanger (Løken1998b:108ff, Løken et al. 1996:76f).There is no countable delay of intro-duction of new house types betweenMiddle and Northern Jutland and Ro-galand. This clearly shows that thewestern part of Norway is an integra-ted part of the south ScandinavianBronze Age culture as the materialfrom the grave-finds also strongly in-dicates (Løken 1989:141f, Møllerop1963:28f, 42).

How shall this rapid spread of thetwo-aisled house in the Late Neolithicand the synchronous change to thethree-aisled house in the Early BronzeAge be explained? Is it caused by simi-lar subsistence strategy, migration ofpeople or diffusion of ideas of how to bu-ild a house to different times if one

Figure 2. Migration period houses from diffe-rent areas of Rogaland, excavated during thefirst investigation period. After Myhre 1980 (a,b) and Petersen 1936 (c).

Figure 3. Late Neolithic two-aisled houses fromTalgje, Rogaland and Stokkset, Møre, compa-red with similar houses from Jutland and Swe-den. After Løken et al. 1996 (a), Johnson & Pre-scott 1993 (b), Michaelsen 1989 (c), Göthberget al. 1995 (d-e).

Figure 4. A Early Bronze Age three-aisled hou-se from Stavanger, Rogaland compared withsimilar houses from Jutland and South-Sweden.After Løken et al. 1996 (a), Boysen & Andersen1983 (b), Göthberg et al. 1995 (c).

A

B

C

A B

C

D

E

A

B

C

0 5m

want to express a specific cultural affi-nity? Because of the clearly differentnatural conditions it is most probablethat the subsistence strategy musthave differed between Southern Scand-inavia and for instance the islands inRogaland and the coastal districts ofMøre, so a functional explanation is notlikely. The rapid growth of materialconnected to agriculture or agriculturalsocieties, as simple shaft-hole axes,flint sickles and daggers, have not beeninterpreted earlier as the results of mi-grations, so I cannot see any reasons todo so when south-Scandinavian housetypes occur in the same areas. So I findit most likely that a major reason to bu-ild the same type of houses, and also toexplain the synchronous change tothree aisled houses over such large are-as must be sought on the symbolic le-vel. It was important to the inhabitantsto signalise their connection to theSouth-Scandinavian agricultural socie-ty of the Bronze Age not only by havingthe prestige objects made by flint, cop-per or bronze, but also by building si-milar houses, which probably also im-plied spesific types of social behaviour.It is worth mentioning that the two-ais-led houses of Norway, from the LateNeolithic and the Bronze Age period Iis much smaller than those found insouthern Scandinavia at that time, andthat the large size of those houses com-pared to the earlier ones, have been ex-plained (Nielsen 1998:26) by a newstratification in the society caused bythe introduction of the metal-technolo-gy. In western Norway a widespreadmetal-technology, use of bronze and astratified society seem to be common inthe Bronze Age period II, at the sametime as the first large houses occur.

There are two main longhouse ty-pes in the SW-Norwegian Bronze Age(Løken 1998a:171f, 1998b:108ff). Thelarge hall, measuring 20-25 by 8 m(Figure 5a), is more rare than thesmaller house with two opposite andrecessed doors in the middle of thehouse, dividing the house into areasfor people and cattle. As in Denmarkthis small longhouse was the normaltype of house in the Pre-Roman IronAge. In addition to these types thereare different smaller houses, construc-ted with 2-5 pairs of posts, mainly in-tended for storage purposes (Løken1998b:111ff).

54

niku temahefte 030

THE DEVELOPMENTOF THE IRON AGE LONGHOUSE

Concerning the Pre-Roman and EarlyRoman Period we are almost totallydependent upon the results from thesecond investigation phase, especiallythe Forsand site, but there are also afew finds further north of the westerncoast.

The Pre-Roman Iron Age housenormally consists of six pairs of circu-lar roof-carrying posts (Figure 5b). Thetwo entrances in the middle of thehouse are normally recessed 0.5-0.75m from the wall-course.

The walls consist of small (0.1-0.15m) circular posts placed at a distanceof 0.5-0.6 m. The longitudinal wallsare slightly curved towards the gables,which are either semicircular orstraight with rounded corners. Burntclay with imprints of twigs in the wall-posts, and the small distances betweenthe posts are strong indications onwattle and daub constructed walls.

In the holes for the roof-carryingposts there are normally only clay inone half of the house, obviously sho-wing the area with clay-floor intendedfor people. There are no traces of fire-places in these houses, so the firepla-ces must have been situated on theclay floor, as is often proved in Den-mark, for instance at Nørre Fjand(Hatt 1957) and Heltborg in Thy (Bech1985:135).

This type of house is built until theEarly Roman Iron Age (Figure 5c), asthe most frequent type of longhouse.The type has also been found a fewplaces along the western coast, for in-

stance at Aure, Sykkylven, Møre(Ringstad 1994:403), Hornnes, Førde,Sogn and Fjordane (Diinhoff1996:27ff) and Hovde, Ørlandet, Trøn-delag (Grønnesby 1998:42ff). In themiddle of the Pre-Roman Iron Age theshape of the roof-carrying posts at For-sand are changed from circular to rec-tangular (compare Figure 5b - 5c), pro-bably due to introduction in the area ofiron tool-technology at that time.

When this change takes place, anew and quite different house type(Figure 6) are introduced at Forsand(Løken 1998a:175f): A longhouse, va-rying between 22 and 50 metres, withtwo slightly curved rows of rectangu-lar posts, among whom one pair ofposts are placed nearer to the longitu-dinal walls than the others. The househas 1-2 entrances for people in thewestern end and an entrance for thecattle in the eastern. A fireplace, dugdown in the gravel, is situated in themiddle of the house. Remains of a clayfloor disappear. The longitudinal wallsconsist of larger posts than in the oldertype of house, and now without tracesof clay in the postholes. The distancesbetween the wallposts are increased to1.2-1.5 m. This must probably be inter-preted as a wall made by wooden plan-king between the wallposts.

The gables do not any longer con-sist of the normal wallposts. Insteadtwo large posts are placed as cornerposts at the end of the longitudinalwalls. There are no traces of any wallbetween these two posts. The most li-kely interpretation must also here bewooden planking. Examination of ol-der houseplans show that one of thelargest excavated longhouses in Roga-land, house 3 from Ullandhaug, mea-suring 47 m (Myhre 1980:67), havehad the same wider spaced trestlenear the middle of the house. In 1995a 47 m long house very similar to Fi-gure 6b was found in Eastern Norway(Gustafson 1998). Also in a few largehouses from NE-Sweden we find suchwide trestles, for instance the longesthouse in Hälsingland, measuring 46.5m (Liedgren 1992:45), and house A atTrogsta, Forsa parish, measuring 38m (op. cit:55).

This type of house is quite differentfrom the normal type of house in Den-mark (Jutland) and Skåne in southernSweden, where the older relatively

A

B

C

Figure 5. A possible hall-house from the LateBronze Age (a) and houses for people and catt-le from the Pre-Roman (b) and Roman Iron Age(c). Forsand in Rogaland.

0 5m

small house is used until the middle ofthe Roman Iron Age (Hvass 1988:60ff,Lund 1976:148, Kaul 1985:175, Tesch1993:174ff). It is worth mentioning thedifferent organising principles of theentrances and the location of the fire-place. Also the sizes of the houses, upto 50 metres in the 1.st century AD(Figure 6b), are far larger than in Jut-land, where the 28 metres long chief-tain house at Hodde (Hvass 1988:56)is the largest known house in the cen-turies around the birth of Christ. Thecurved walls, as in the Forsand houseXXXIV from the 1st century AD (Figu-re 6a) with a width-difference of one m(6.5 - 5.5 metres) between the middleand the gables, are not found in Jut-land until three hundred years later.

At Forsand the type of house (Figu-re 6) is rare compared with the num-ber of the old, small type of house (Fi-gure 5b-c), showing that these houseswere connected to one or two wealthi-er farms out of the 6-10 contemporaryfarms in the period. The large room inthe middle of these houses (Figure 6)might be interpreted as the hall forspecial purposes connected to the we-althy farm (Løken 1998a:179).

From the middle of the Early Ro-man Iron Age the two types of dwel-ling-houses are gradually replaced bythe type that become the only long-house type for people and cattle in theLate Roman Iron Age and the Migrati-on Period. Thirty-seven houses of thistype (Figure 7) have been excavated at

55

niku temahefte 030

Forsand, and it is very small differen-ces between them: The house is builtof two slightly curved rows of rectang-ular posts. From the west there is alarge distance, 4.5-5.5 m to the nextpair, and here two opposite and reces-sed entrances are situated. The dis-tance between the second and thirdpair is even larger, 5.5-6.5 metres. Inthis part a fireplace and often also acooking pit is placed in the axis of thehouse. Further to the east the pair ofposts are normally placed with a dis-tance of 2.5, 2.8 or 3.1 metres. One ortwo entrances for the cattle are situa-

ted in the eastern end of this area.Houses longer than 33 metres haveanother living area with a separate en-trance and a fireplace between twopairs of posts placed with a lager dis-tance than in the middle of the house.The gable walls are marked with largecorner posts and in some cases witheither one smaller post in the longitu-dinal axis of the house or a wall foun-dation ditch between the two cornerposts. Traces of the longitudinal wallsare nearly always missing. The houseat Figure 7a is quite special with thegreat width of 9.1 m, strongly curvedlongitudinal walls, the wall foundationditches and the lack of entrances inthe eastern part of the house, whichindicates that there have not been anystable in this house.

The exact same type of house as Fi-gure 7b has been excavated in thesouthernmost part of Rogaland in1995 (Steen 1995:127), showing thatthis type of house is present underne-ath the topsoil in different parts of Ro-galand.

I interpret this house-type as a de-velopment of the large former typeconcerning the room- and entrance or-ganisation. Lack of traces from the

A

B

Figure 6. Large three-aisled longhouses fromForsand with a new organising principle fromthe period around the Birth of Christ.

Figure 7. Late Roman and Migration Periodhouses from Forsand.

A

B

0 5m

0 5m

walls must be a result of lifting the wo-oden wall construction upon a sillbe-am. The existence of such a wall-con-struction is proved at the MigrationPeriod farm at Ullandhaug, near Sta-vanger (Myhre 1980:141ff). Due to thedifferent traces of the gable walls thehouse type must have been construc-ted with either a saddle roof or a hip-ped roof.

If we compare the latest describedhouse type, for instance Figure 8afrom Forsand, and in this examplewithout traces from the walls, with thecontemporary house material from theearly investigation phase (Ulland-haug, Figure 8b), it is easy to provethat the houses with outer protectingstone walls are of the same type: Thelocation of entrances, posts, fireplaces,the room-division and the curved wallsare features the two types of houseshare. Many of the longhouses exca-vated by Petersen during the 1930’iesalso show the same features (Løken1983:89)

Some places in Sogn, southern Møreand Trøndelag buildings of this typehave also been found, for instance atHornnes in Førde, Aure in Sykkylvenand Hovde in Trøndelag. Since thenumber of the new type of excavationsstill is restricted, this must be taken asa strong support of the hypothesis thatthe type of house in question is common

56

niku temahefte 030

in western Norway. If we look to thenorthern Norway, we will also findmany traces of this type of house in thefirst settlement phase at the chieftain’sfarm at Borg in Lofoten (Mikkelsen &Hershend, in press 1999). The house,measuring 60 m, has been built in thelast years of the Migration period, (ac-cording to both 14C-dates and the findmaterial, which includes shards of buc-ket shaped pottery).

I will emphasise that this housetype is quite similar to houses found inthe interior of the eastern Norway (Fi-gure 8c) (Helliksen 1997:142, Figur59/7, Pilø 1993:68), in Gene (Ramqvist1983:81) and 3-4 other sites in northernand eastern Sweden (Tesch 1972, Ben-net 1985, Liedgren 1992:22, 31, 55, andErikson 1995:68). On the other handthey show differences to what is foundin many Jutish villages, for instanceVorbasse (Hvass 1979:68ff), Nørre Sne-de (Hansen 1983:54ff), Skonager (Sie-men 1985:72ff), Foulum (Jensen & Wil-lemoes 1982:23ff) and Bellingegård(Tornbjerg 1985:149) at this time. Atthose sites common entrances for peopleand cattle in the middle of the housesare still the pattern, even if the verylong houses have the same division in 1-2 living rooms in the west, a byre in themiddle and another living area and/orstorage room in the eastern part (Hvass1988:70). The location of the separateentrances near the gables is not intro-duced in Denmark before the 8th centu-ry (Hansen et. al. 1991:18f). My opinionis that the buildings from the Jutish vil-

lages constitute a building tradition forJutland and may be larger parts of sout-hernmost Scandinavia, which at leastin some important respects are differentfrom that of Rogaland and the middleScandinavian areas.

One of the dissimilarities betweenthe West-Norwegian and South-Scand-inavian houses is the house-width. TheBronze Age houses in the two regionshave a mean width of at least 6,5 m(Mikkelsen 1996:39f, Løken 1998a:171f,Tesch 1993:162ff, Carlie 1992:19f, Björ-hem & Säfvestad 1993:84ff). But alrea-dy in the Pre-Roman Iron Age there aregreat differences. In the hole Early IronAge the mean width in western Den-mark is approximately 5.0 - 5.2 m (Bec-ker 1965, 1968, 1971, Hvass 1982:135,1985:100, 1988:70), while in westernNorway the mean width is still 6.5 - 7.0m (Løken 1998a:172). The exceptionhere is the 5,1 m mean width of the sto-ne built houses (Myhre 1980:265-318).

Why are the entrances and firepla-ces located differently in West-Norwayin the Iron Age, than in Denmark? Theanswer is probably to be found by stu-dying the material from the single si-tuated farms with stone built houses.It has been proved since 1930-s thatstone fences, to protect the infieldsfrom the grazing animals, surroundedthese farms. The fence was combinedwith a cattle-track, which lead to a se-parate entrance for the animals intothe stable (Petersen 1933:106, Myhre1982:206f). This is a quite natural wayto differentiate between the two mostimportant parts of the farm economy.This is for instance also documented indifferent parts of Sweden: Östergöt-land (Widgren 1983:116f), Öland(Stenberger 1933:90ff) and Gotland(Lindquist 1974:30f, Carlsson 1979),especially when the farms are locatedseparately, and with the infieldsaround the farmhouses. In most partsof Rogaland, both at Jæren as well asin the valleys and hillsides, single si-tuated farms are the only efficient wayof settlement, because of the scatteredareas suitable for agriculture.

But where the farms are usually lo-cated in villages, as in South Scandin-avia, it is impossible to have cattle-tracks leading to each farmhouse insi-de the village. The consequence mightbe that there is no need for a separateentrance for the animals, and the en-

Figure 8. A Migration Period house from For-sand compared with a house with stone builtouter walls from Ullandhaug, Stavanger andhouse from Vidarshov, Hedemarken, EasternNorway. After Pilø 1993 (c), Myhre 1980 (b).

A

B

C

0 5m

trances will therefore be located in themiddle of the house, as a division bet-ween living area and stable.

The use of separate entrances forthe animals in the Migration Periodvillage at Forsand must be regardedas an employment of the building tra-dition in Rogaland, as showed by thestone-built houses. This is in spite ofno cattle-track could lead to that en-trance inside the village-area and the-refore no absolute need of a separateentrance. The location of the entrancesmight therefore be regarded as an ex-pression of the organisation of both ou-ter and inner space.

This is a functionalistic explanati-on to the differences in the house ma-terial. A more symbolic way to regardthe change is that people, from the be-ginning within the most powerful fa-milies around the birth of Christ, wan-ted to express distance to the animalswhen they changed the houseplan toseparate entrances for people and catt-le. But why should such a change takeplace much earlier in the Middle-Scandinavian area than in the muchdenser habitated and powerful areasof southern Scandinavia, where for in-stance the Vorbasse-investigations(Hansen et al. 1991:18) seems to indi-cate that this change takes place inthe 8.th Century. It is not sufficientspace in this paper to examine all pos-sible arguments concerning this mat-ter. But it shall be pointed out that al-ready in the Early Roman Iron Agemagnate farms are situated separatefrom the villages in southern Jutlandand on those farms there are built anadditional building probably only in-tended for people (Ethelberg1995:114ff, 120ff, 133). So, what wesee in the middle Scandinavian areasis the less powerful chieftain’s at-tempts in one house to do what theircolleagues can afford to do in separatehouses. Still I believe that the separa-te entrances on the normal farms ofthe Roman and Migration periodsmust have a functional component inthe explanation.

The Late Roman and Migration Pe-riod house type at Forsand is very re-gularly build. Herschend (1987:29) hasdemonstrated in the house materialfrom Eketorp on Öland and Vorbassein Jutland that the golden section hasbeen used in the construction of the

57

niku temahefte 030

houses. Initial investigations suggestthat this be also the case at Forsand. Italso seems at Forsand that the car-penters have used a fixed measureunit, in fact the Greek foot of 30.9 cm,when all the longitudinal distanceshave been marked out. This seemsvery surprising, but Herschend(1989:141) argues strongly in favour ofthe view that the main gateway to theringfort at Eketorp at Öland has beenbuilt in accordance with late East-Ro-man/Byzantine fortification knowled-ge, implying rather near cultural con-nections to areas where this specificfoot was used. Also at Borg the distan-ces fits very well with the Greek foot.In addition it also seems that the totallength of the houses corresponds verywell with a system with 12 as the basicunit, which was also the case at Eke-torp (op.cit:140).

My conclusion is that the buildingcustom of the later part of the EarlyIron Age at Forsand show that skilledcarpenters are constructing houseswhich in another way than beforemust be regarded as architecture.

I think also that the society in Ro-galand in the later half of the Pre-Ro-man Iron Age becomes more indepen-dent upon influences from the societi-es south of the North Sea. Instead, Ro-galand becomes a part of a Middle-Scandinavian development in buildingtradition based upon for instance dif-ferent natural conditions and agricul-tural practise.

Another point to be made is that inthe settlement history until the 1-2.Century AD different old and new ty-pes of main farmhouses are used si-multaneously. From at latest the turn

to the Late Roman Iron Age only onetype occurs in Rogaland, but further tothe north this might not be the case.At Modvo in Sogn the 40 m long and10 m wide house has been interpretedas there was a longitudinal divisionbetween the living area and barn(Bakka et al. 1993:147ff). Also atHornnes, Sogn and Fjordane (Diinhoff1996:48ff, 57ff), Aure, Møre (Ringstad1994:403) and in Bertnem, Trøndelag(Farbregd 1980:62ff, Løken1992a:26ff) we find houses with diffe-rent construction and division of therooms (Figure 9).

Also concerning the additional hou-ses belonging to each farm, we can seethat the building custom becomes uni-form. During the Bronze Age and thePre-Roman Iron Age there are at For-sand documented eight different typesof such houses, and only two in theLate Roman and Migration Periods.Smaller long houses are often connec-ted to the farmhouses with stone-builtouter walls (Figure 10a-b). They shownever traces of barns, but there havebeen smithies in some of them (Myhre1980:276-304). They are regarded ashouses for different workshop activiti-es and as living quarters. The smallerlonghouses at Forsand in this period(Figure 10c-d), where traces of a smit-hy also are found in some cases, musttherefore be regarded in the sameway.

There are of course several possiblefunctional as well as symbolic inter-pretations of this change to an Early

Figure 9. Two large Migration Period housesfrom Bertnem, Trøndelag, showing a differentlayout than normally found in Rogaland. After Løken 1992.

Roman Iron Age uniform building cus-tom. In this paper I will only mentionthat in the emerging stratified societyof the Early Roman Iron Age, a uni-form building custom will underlinethat all the farms belong to the speci-fic society/village. On the other handthe different size of the houses withinthis type will express the farm’s econo-mic position in the relations with theleadership of the society.

THE VIKING AGE LONGHOUSES

Very little new material has come tolight from this period in the second inve-stigation phase. Only a few badly pre-served longhouses from Rogaland andSogn show that houses with no visibleremains still have been built. But if wetalk about the western coast of Norwayinstead of Western Norway we can con-sider the most impressive building fromthe Norwegian prehistory. The 83 mlong and 8 m wide second phase of thechieftain’s house at Borg in Lofoten(Stamsø Munch 1991:47) (Figure 11a)show that still around 800 AD the weal-thiest part of the population build«old-fashioned» longhouses where peo-ple and cattle live under one roof, andthat they uses such houses at least untilthe middle of the 10.th century. We cancompare this house with the large Vor-basse house (Figure 11b) where the in-habitants also lived under the same roof

58

niku temahefte 030

as their cattle. So maybe the Borg chief-tain, on the outer fringe of the Norsesettlement in Norway, was not as old-fashioned in their architecture as somecolleagues have claimed.

There is a lot of evidence from Roga-land, both in central agricultural areas asOma, Time, Jæren (Petersen1933:66f)(Figure 12a), as well as in mar-ginal agricultural areas as Rapstad, Ei-gersund (Petersen 1933:21, 1936)(Figure12b), that the normal farmhouse with ou-ter curved stone walls has been builtthroughout the Viking Age. These housesare so much shorter (12-15 m, but a fewexceeding 20 m) than the Roman and Mi-gration Period houses (normally 30 - 35m), that their functions must have beenchanged. There are seldom traces of by-

res (Myhre 1980:358), but in some casesseparate houses are interpreted as such(Figure 12c). Some late Viking Age hou-ses and all Early Medieval houses lacktraces from trestle-posts (op. cit:360) (Fi-gure 12b). From this I must conclude thatthe West-Norwegian longhouses from theLate Iron Age show changes according tothe development in southern and easternparts of Scandinavia.

THE LONGHOUSES WITH ENTRANCE ATTHE GABLE

Already in the late Bronze Age andPre-Roman Iron Age there are smallerhouses with 2-3 trestles where the en-trance has been at one gable (Løken1989:143, 1998b:111) (Figure 13). Theyhave stone walls, wall foundation ditchor wallposts. So far very few similarhouses dated to these periods are foundelsewhere in Scandinavia, for instancetwo houses interpreted as a cult-hou-ses, one at Fosie IV, Scania (Björhem &Säfvestad 1993:101) and one at Ringe-by, Östergötland (Kaliff 1997:6). It canbe debated weather or not these rathershort houses are longhouses. Sincetheir lengths are more than twice thewidth, and they are built in a trestle-construction, I include them in thelonghouse building tradition.

I find it reasonable that these earlyhouses are the predecessors of the 10 -

Figure 10. Additional workshop houses to theMigration Period farms in Rogaland, a-b fromthe first investigation phase (after Myhre 1980)and c-d from Forsand.

A

B

C

D

Figure 11. The 83 m long chieftains house atBorg, Lofoten, northern-Norway comparedwith a Viking Age house from Jutland. AfterStamsø Munch 1991 (a), Hvass 1980 (b).

A

B

59

niku temahefte 030

16 m long similar houses of the so-cal-led ringshaped courtyards. They aremostly distributed in Rogaland (Løken1992b:55) and northern Norway (Jo-hansen & Søbstad 1978:10, Berglund1995:336), but with a few examples inSogn (Randers 1991:12ff) and Trønde-lag (Farbregd 1980:57ff, Stenvik1988:49, Berglund 1995:340f). Thesehouses (Figure 14a) have 3-4 trestlesand always one or more fireplace in theinner part of the house, showing thatthey are living quarters for people.

The ringshaped courtyards have inthe last decades often been interpretedas strongholds for local chieftain war-riors (Johansen & Søbstad 1978:52,Wik 1983:277f, Løken 1992b:55), butearlier these courtyards in Rogaland

were mainly interpreted as villages foragricultural communities (Petersen1936:70, Møllerop 1971:166, Myhre1974:73). Also recently have Berglund(1995:69) interpreted some of theyards in Northern Norway, based onan analysis of the yard at Tjøtta, Nord-land, as living quarters for all peoplein connection with the local chieftainsmain settlement. These courtyards aremainly dated to Roman and MigrationPeriods in Rogaland and from the LateRoman Age to the Late Viking Age inNorthern Norway.

In the 1980’s similar houses havebeen excavated in the mountain regi-ons as high as nearly 1000 m abovesea level in Western Norway (Figure14b-c). They are interpreted as housesfor alpine dairy farming activities oroccasionally connected to marginalfarms. The oldest are dated to the LateRoman Iron Age, but most of them be-long to the Viking Age (Bjørgo et. al.1992:305ff). At the Migration Periodfarm at Vaula, Rennesøy, Rogalandtwo such houses (Figure 14d) havebeen built in close connection to eachof two main longhouses (Myhre1980:303ff). A close parallel to this si-tuation is documented at Vallhagar(Göthberg et al. 1995:146). Also atYtre Moa in lowland Sogn (Figure 14e)two out of six similar houses from theViking Age have been excavated (Bak-ka 1965:125, Lillehammer 1971:20f).This farm is interpreted as consistingof smaller trestle-built houses whereeach house served different functions,and regarded as a possible proof forthe change to special purpose farm-houses already in the Viking Period.

Due to the new material we canconclude that such houses exist inwestern Norway trough the whole IronAge in addition to the normal longhou-se. Dependent on their location, theyprobably represent a type of house forquite different functions in this area ofScandinavia (Løken 1997:12f).

BOATHOUSES

Boathouses must be regarded as a spe-cial type of longhouse (Figure 15).They have normally curved longitudi-nal stone or earthen outer walls to pro-tect the wooden planking (Rolfsen1974:98ff, Myhre 1976:33ff, 50f, Myh-re 1985:37f). Posts are placed in two

Figure 13. (Below) Short longhouses withentrance at the gable dated to the Late BronzeAge and Pre-Roman Iron Age. From Rogaland.After Bårdsgård 1982 (a), Skjølsvold 1970b (b),Løken 1998b (c), Løken 1989 (d), Skjølsvold1970a (e).

Figure 12. (Over) Two Viking Age longhouseswithout a barn (a-b). Viking age farm with aseparate building as a barn (c). After Myhre 1980.

A

B

C

A

B

C

D

E

rows in the interior, but they have pro-bably not been connected with a trest-le-construction. Their inner length sel-dom exceeds 35 m. The width in theEarly Iron Age is normally 5 m, in theLate Iron Age up to 7 m and in the Me-

60

niku temahefte 030

dieval Period as much as 16 m (Myhre1985:44).

Their main distribution area is Ro-galand and Hordaland, from where re-spectively 96 and 44 boathouses arerecorded (Rolfsen 1974:41, Myhre1985:37). They are quite often foundalong the remaining western coast allthe way up to Troms and in the sout-hernmost coastal areas, but for these

areas distribution maps or lists havenever been published. In total morethan 200 prehistoric and medieval bo-athouses are recorded in Norway.From the eastern Norway only two bo-athouses are known, in Sweden noneand from the Limfjord area in Jutlandthere are two boathouses with a pro-bable Viking Age date. Boathouses arefound at the Orkneys, Hebrides, theFaeroe Islands, Iceland, Greenlandand as far to the west as the Norsesettlement at L’Anse aux Meadows onNew Foundland. Everywhere they re-flect the great importance in commu-nications by ship in the Northwest-Nordic society.

The earliest West-Norwegian boat-houses are probably built at Jæren inthe 2nd-3rd century (Myhre 1985:37).No other places are boathouses datedas early as this. Most boathouses deri-ve from the Late Roman and Migrati-on period (op.cit:46), and Myhre(1985:54f) has calculated that 800-1000 men were required to man the 40ships from contemporary boathousesin the southern part of Rogaland. Theboathouses have therefore been an im-portant part of the political organisati-on in the area.

The reason why I include the boat-houses in this paper is because theview has been put forward that the bo-athouses with their curved walls,which are necessary if one will securespace around the ship inside the boat-house, have been the origin of the cur-ved longhouses for people and cattle.As the situation in western-Norway isnow, the boathouses are several (3-4)centuries younger than the appearan-ce of the curved longhouses. Thesehouses in Western Norway are not de-pendent upon a development elsew-here. On the contrary I find it reaso-nable that both boathouses and long-houses with curved walls have beendeveloped there.

CONCLUSIONS

My answer of the initial question ofthis paper is that beyond doubt theWest Norwegian longhouses are partof a common Scandinavian buildingtradition that originates at least backto the Late Neolithic. During the Bron-ze Age and Pre-Roman Iron Age thereare no important differences to other

Figure 14. Short longhouses with entrance atthe gable from different areas of Western Nor-way. After Petersen 1936 (a), Bjørgo et. al.1992 (b, c), Myhre 1980 (d), Bakka 1965 (e).

A

B C

DE

parts of Scandinavia. During the Ro-man and Migration Periods the long-houses are different from southernScandinavia, and Western Norway isprobably a part of a middle Scandina-vian building tradition area, where wealso find other types of longhousesthan the most frequent one in WesternNorway. Concerning the Late Iron Agethe material is scarce, but tendenciesin more southern areas seem to be pre-sent also in Western Norway. Duringthe whole period in question the quitesmall longhouse with entrance in onegable occurs as a building unknown inremaining Scandinavia. Also the boat-houses are unknown elsewhere untilthe Viking expansion into the Atlantictakes place in the Late Iron Age.

61

niku temahefte 030

What is the explanation of the dif-ferences in building traditions emer-ging in the Early Roman Iron Age andpresent in Western Norway until thetransition to the Late Iron Age? Onepart of the explanation might be func-tional, and in connection with differentnatural conditions, climate or agricul-tural practises.

But we also know that from theturn to the Roman Iron Age there is apolitical formation process going on inScandinavia. Smaller political units(petty chiefdoms) are established alre-ady in the Early Roman Iron Age inJutland (Ethelberg 1995:131ff, Fabech& Ringtvedt 1991, Hedeager & Kristi-ansen 1982:133, Mikkelsen 1991:191,),and may be also an early state forma-tion process is going on in Jutland du-ring the Late Roman Iron Age (Hedea-ger 1992:173ff). In Western Norwaythe ring shaped court yards, the rich

burials from Roman and Migration pe-riods, the hillforts and the boathouses(Myhre 1985, 1987) and many largebarrows (Ringstad 1991:146ff) displaythis organising process. All the richgraves are interpreted as the result ofstruggle for political power. It is there-fore possible to regard the West Nor-wegian quite independent buildingtraditions in this period as expressionsof attitudes to distinguish oneself to ot-her political units.

REFERENCES

Bakka, Egil 1965: Ytre Moa. Viking, bd.XXIX. Oslo, p. 121-145.

Bakka, Egil, Kristoffersen, Siv, Straume,Eldrid & Lie, Rolf 1993: Modvo - etgårdsanlegg fra eldre jernalder iHafslo, Indre Sogn. I Solberg, Berg-ljot (red.): Minneskrift Egil Bakka.Arkeologiske Skrifter, Historisk Mu-

Figure 15. Two examples of Iron Age boathou-ses from Western Norway. After Myhre 1985(a), Høgestøl 1995 (b).

A B

seum, Universitetet i Bergen, No. 7 -1993, p. 139-247.

Bech, Jens Henrik 1985: The Iron AgeVillage Mound at Heltborg, Thy.Journal of Danish Archaeology vol.4,1989, p. 129-136.

Bech, Jens Henrik 1997: Bronze Age sett-lement on raised sea-beds at Bjerre,Thy, NW-Jutland. I Assendorp, JanJoost (red.): Forshungen zur bronze-zeitlichen Besiedlung in Nord- undMitteleuropa. Internationale Sympo-sium vom 9.-11. Mai 1996 in Hitza-ker, p. 3-15.

Becker, Carl Joachim 1965: Ein frühei-senzeitliches Dorf bei Grøntoft,Westjütland. Vorbericht über dieAusgrabungen 1961-63. Acta Archa-eologica vol. XXXVI, p. 209-222.

Becker, Carl Joachim 1968: Das zweiteFrüheisenzeitliche Dorf bei Grøntoft,Westjütland. 2. Vorbericht. Acta Ar-chaeologica vol. XXXIX, p. 235-255.

Becker, Carl Joachim 1971: Früheisen-zeitliche Dörfer bei Grøntoft, West-jütland. 3. Vorbericht: Die Ausgrab-ungen 1967-68. Acta Archaeologicavol. XLII, p. 79-110.

Bennett, Agneta 1985: Karleby och Gär-tuna. Bebyggelse och gravar frånbronseålder och järnålder i Östertäl-je socken i Södermanland. Riksan-tikvarieämbetet, Rapport UV1984:29.

Berg, Evy 1997: Gård og grav på Rør iRygge, Østfold. Universitetets Old-saksamling Varia 47, 76 pp.

Berglund, I. Birgitta 1995: Tjøtta-riket.En arkeologisk undersøkelse avmaktforhold og sentrumsdannelserpå Helgelandskysten fra Kr.f. til1700 e.Kr. Dr. philos.avhandling.Fakultetet for arkeologi og kultur-historie/avh, Universitetet i Trond-heim, 619 pp.

Bjørgo, Tore, Kristofersen, Siv & Prescott,Christopher 1992: Arkeologiskeundersøkelser i Nyset-Steggjevass-dragene 1981-1987. Arkeologiskerapporter 16, Historisk museum,Universitetet i Bergen, 327 pp.

Björhem, Nils & Säfvestad, Ulf 1993: Fo-sie IV. Bebyggelsen under brons- ochjärnålder. Malmöfynd 6. Malmö, 408 pp.

Boas, Niels Axel 1993: Late Neolitic andBronze Age Settlements at HemmedChurch and Hemmed Plantation,East Jutland. Journal of Danish Ar-chaeology vol.10, p. 119-135.

62

niku temahefte 030

Boysen, Aa. og Andersen, W. 1983: Trap-pendal: Barrow and House from theEarly Bronze Age. Journal of DanishArchaeology, vol 2, p. 118-126.

Brøgger, Anton Wilhelm 1927: Norsk ar-keologmøte, Oslo, 9.-10. desember1927. Universitetets OldsaksamlingÅrbok, Første Årgang 1927, p. 90-108.

Bårdsgard, Inger Johanne 1982: Boligsi-tuasjonen i Rogaland i bronsealderog førromersk jernalder. Nicolay No.38, 1982/2. Oslo, p. 23-32.

Carlie, Lennart 1992: Brogård - ett brons-och järnålderskompleks i södra Hal-land. Dess kronologi och struktur.Hallands länsmuseers skriftserie No6, 84 pp.

Carlsson, Dan 1979: Kulturlandskapetsutveckling på Gotland. En studie avjordbruks- och bebyggelseförän-dringar under järnåldern. Kultur-geografiska Institutionen, Stock-holms Universitet, Meddelanden B 49. Stockholm, 167 pp.

Diinhoff, Søren 1996: Hornnes-prosjektet.De arkeologiske bopladsudgravning-er på Hornnes, gnbr. 20/7, Førde k,Sogn og Fjordane. Rapport, Histo-risk museum, Universitetet i Ber-gen, 65 pp.

Eriksson, Thomas, 1995: Hus och gravar iGörla. Riksantikvarieämbetet, UV-Stockholm, Rapport 1995:29, 196 pp.

Ethelberg, Per 1993: Two more HouseGroups with Three-aisled Long-hou-ses from the Early Bronze Age atHøjgård, South Jutland. Journal ofDanish Archaeology vol.10, 1991, p.136-156.

Ethelberg, Per 1995: The Chieftains’Farms of the Over Jerstal Group.Journal of Danish Archaeology vol.11, 1992-93, p. 111-135.

Fabech, Charlotte & Ringtvedt, Jytte(red.) 1991: Samfundsorganisationog regional variation. Norden i ro-mersk jernalder og folkevandrings-tid. Jysk arkæologisk SelskabsSkrifter XXVII. Højbjerg, 352 pp.

Farbregd, Oddmunn 1980: Perspektiv påNamdalens jernalder. Undersøking-ar på Veiem, Sem, Værem og Bert-nem. Viking bd. XLIII - 1979, p. 20-80.

Grønnesby, Geir 1998: Jernalderhus påHovde - spennende kunnskap omgårder i eldre jernalder. Spor 2,1998, p. 41-43.

Gustafson, Lil 1998: Langhuset på Veien.«Veien kulturminnepark», Bråten48/1, Ringerike kommune, Buske-rud. Rapport om utgravning av husI. Universitetets Oldsaksamling,top. ark.

Göthberg, Hans, Kyhlberg, Ola & Vin-berg, Ann 1995: Hus och Gård. Husoch Gård i det förurbana samhället.Rapport från ett sektorforsknings-prosjekt vid Riksantikvarieämbetet.Katalogdel. Riksantikvarieämbetet,Arkeologiska Undersökningar Skrif-ter 13, 329 pp.

Göthberg, Hans, Kyhlberg, Ola & Vin-berg, Ann 1995: Hus och Gård. Husoch Gård i det förurbana samhället.Rapport från ett sektorforsknings-prosjekt vid Riksantikvarieämbetet.Artikeldel. Riksantikvarieämbetet,Arkeologiska Undersökningar Skrif-ter 14, 197 pp.

Hansen, Torben Egeberg 1983: En lands-by fra guldhornenes tid. Vejle AmtsÅrbog 1982. Vejle, p. 47-62.

Hansen, Torben Egeberg 1983: NørreSnede - en samling gårde fra over-gangen mellom ældre og yngre jern-alder. I Thrane, Henrik & Grøn-gaard Jeppesen, Torben (red.): Går-dens utvikling fra jernalder til nyeretid. Beretning fra 7. Odense-sympo-sium. Odense, p. 48-60.

Hansen, Torben Egeberg, Hvass, Steen &Mikkelsen, Dorthe Kaldal 1991:Landbebyggelserne i 7. århundrede.I Mortensen, Peder & Rasmussen,Birgit M. (red.): Høvdingesamfundog Kongemakt. Fra Stamme til Stat2. Jysk Arkæologisk Selskabs Skrif-ter XXII:2, p. 17-28.

Hatt, Gudmund 1957: Nørre Fjand. AnEarly Iron Age village site in WestJütland. Arkæol. Kunsthist. Skr.Dan. Vid. Selsk. 2, no.2 (1957). Kø-benhavn, 382 pp.

Hedeager, Lotte 1992: Iron Age Societies.From Tribe to State in Northern Eu-rope, 500 BC to AD 700. Blackwell,274 pp.

Hedeager, Lotte & Kristiansen, Kristian1982: Bendstrup - en fyrstegrav fraældre romersk jernalder, dens socia-le og historiske miljø. Kuml 1981, p.81-164.

Helliksen, Wenche 1997: Gård og utmarkpå Romerike 1100 f.Kr.-1400 e.Kr.Universitetets Oldsaksamling Varia45, 176 pp.

Hemdorff, Olle H. 1985: Barkavika - bo-plads fra ældre og yngre jernalder.Frá haug ok heidni 1985/3, p. 258-260.

Hemdorff, Olle H. 1993: Hus fra eldstebronsealder funnet på Talgje. Fráhaug ok heidni, 1993/4, p. 23-26.

Hemdorff, Olle H. et al. 1997: IVAR-pro-sjektet, Årsrapport 1996. Arkeolo-gisk museum i Stavanger, 43 pp.

Hemdorff, Olle H. In prep: IVAR-prosjek-tet 1995-98. Avslutningsrapport.AmS-Varia.

Herschend, Frands 1987: Uppbygglighe-ter - kring husrekonstruksjonensproblem. Forntida Teknik nr.15, p.22-33.

Herschend, Frands 1989: Fornborgar ochBysans. I Pilts, Elisabet (red.): Nor-den och Bysans. Uppsala, p. 133-143.

Hult, Helena 1997: Jåttå och Røyneberg -förhistoriska boplatser längs nya hu-vudvattenledningen. Fra haug okheidni 1997/4, p. 21-27.

Hvass, Steen 1979: Die Völkervander-ungszeitliche Siedlung Vorbasse,Mitteljutland. Acta Archaeologica,vol. 49, 1978. København, p. 61-111.

Hvass, Steen 1980: Vorbasse. The VikingAge Settlement at Vorbasse, CentralJutland. Acta Archaeologica, vol 50,1979. København, p. 137-172.

Hvass, Steen 1982: Huse fra romersk oggermansk jernalder i Danmark. IMyhre, Bjørn, Stoklund, Bjarne &Gjærder, Per (red.): Vestnordisk byg-geskikk gjennom 2000 år. Tradisjonog forandring fra romertid til det 19.århundre. Arkeologisk museum iStavanger - Skrifter 7, p. 130-145.

Hvass, Steen 1985: Hodde. Et vestjysklandsbysamfund fra ældre jernalder.Arkæologiske Studier, vol. VII. Kø-benhavn, 367 pp.

Hvass, Steen 1988: Jernalderens bebyg-gelse. I Mortensen, Peder & Ras-mussen, Birgit M. (red.): Jernalde-rens stammesamfund. Fra Stammetil Stat i Danmark 1. Jysk Arkæolo-gisk Selskabs Skrifter XXII, p. 53-92.

Høgestøl, Mari 1995: Arkeologiske under-søkelser i Rennesøy kommune, Ro-galand, Sørvest-Norge. Arkeologiskmuseum i Stavanger, Varia 23, 269pp.

Jensen, Anne-Elisabeth & Willemoes,Anette 1982: Foulum - en boplads

63

niku temahefte 030

fra ældre germansk jernalder. MIV11. Viborg, p. 20-47.

Johansen, Olav Sverre & Søbstad, Tom1978: De nordnorske tunanleggenefra jernalderen. Viking bd. XLI-1977. Oslo, p. 9-56.

Johnson, Trine & Prescott, Christopher1993: Late Neolithic houses atStokkset, Sande in Sunnmøre. I Sol-berg, Bergljot (red.): MinneskriftEgil Bakka. Arkeologiske Skrifterfra Historisk Museum, Universiteteti Bergen, No. 7 - 1993, p. 70-89.

Kaliff, Anders 1997: Gravbyggnader ochaltare. Arkeologiska spår av bronsål-derns eskatologiska föreställningar.Fornvännen 92, p. 1-18.

Kaul, Flemming 1985: Priorsløkke - enbefæstet jernalderlandsby fra ældreromersk jernalder. NationalmuseetsArbejdsmark 1985, p. 172-183.

Liedgren, Lars 1992: Hus och gård i Häl-singland. Studia Archaeologica Uni-versitas Umensis 2. Umeå. 266 pp.

Lillehammer, Arnvid 1971: Ytremoa i År-dal, ein mangebølt gard frå vikingti-da? Arkeo 1971/1, p. 20-21.

Lindquist, Sven Olof 1974: The Develop-ment of the Agrarian Landscape onGotland during the Early Iron Age.Norw. Arch. Review, vol 7, no 1.Oslo, p. 5-32.

Lund, Jørgen 1976: Overbygård - en jern-alderlandsby med nedgravede huse.Kuml 1976, p. 129-150.

Løken, Trond 1983: En ny type gårdsan-legg på Forsand i Rogaland. I Ólafs-son, Gudmundur (red.): Hus, gårdoch bebyggelse. Föredrag från detXVI nordiska arkeologmøtet, Island1982 (Reykjavik), p. 81-93.

Løken, Trond 1989: Rogalands bronseal-derboplasser - sett i lys av områdetskulturelle kontakter. Rapport fra 5.Nordiske Bronsealdersymposium. IPoulsen, Jens (red.): Regionale for-hold i Nordisk Bronsealder. Jysk ar-keologisk Selskabs Skrifter, bd. 24.Århus, p. 141-148.

Løken, Trond 1992a: En folkevandrings-tidsgård - langhus og grophus påBertnem i Overhalla. Spor, nr.21992, p. 26-28.

Løken, Trond 1992b: Forsand og jernalde-rens landsbyanlegg i Rogaland - res-sursbakgrunn og struktur. I Myr-voll, Siri et al. (red.): Gård - Tettsted- Kaupang - By. Nytt fra Utgrav-ningskontoret i Bergen (NUB) nr 3,p. 53-69.

Løken, Trond 1995: Romertid i Norge -boliger og bosetningsstruktur. I Sør-heim, Helge (red.): Foredrag ved detNorske Arkeologmøtet i Ålesund1993. Ålesund, p. 24-41.

Løken, Trond 1997: Det forhistoriske hu-set. I Schjelderup, Helge & Brekke,Nils Georg (red.): Hus på Vestkystengjennom 4000 år. Fortidsminnefor-eningen/Norsk Kulturråd. Stavang-er, p. 6-17.

Løken, Trond 1998a: Det forhistoriskehuset i Rogaland - belyst ved flateav-dekkende utgravninger. Bebyggelse-historisk Tidskrift 33 - 1997, p. 169-184.

Løken, Trond 1998b: Hustyper og sosial-stuktur gjennom bronsealder påForsandmoen, Rogaland, Sørvest-Norge. I Løken, Trond (red.): Bron-sealder i Norden - Regioner og inter-aksjon. AmS-Varia 33, p. 107-122.

Løken, Trond 1998c: Bofaste bønder ellerjordbrukere på flyttefot. I Østmo, Ei-nar (red.): Østfolds arkeologi. Uni-versitetets Oldsaksamlings Skrifter,Ny rekke Nr. 21, p. 173-195.

Løken, Trond, Pilø, Lars & Hemdorff,Olle 1996: Maskinell flateavdekkingog utgravning av forhistoriske jord-bruksboplasser - en metodisk innfø-ring. AmS-Varia 26, 104 pp.

Michaelsen, Karsten Kjer 1989: En seneo-litisk hustomt fra Vendsyssel. Kuml1987, p. 77-86.

Mikkelsen, Dorthe Kaldal 1991: To ryt-tergrave fra ældre romersk jernalder- den ene med tilhørende bebyggelse.Kuml 1988-89, p. 143-199.

Mikkelsen, Dorthe Kaldal & Hershend,Frands in press (1999?): The mainhouse at Borg I. Borg-publication.

Myhre, Bjørn 1972a: Funn, fornminner ogødegårder. Jernalderens bosetning iHøyland fjellbygd. Stavanger mu-seums skrifter, Bd 7. Stavanger, 202 pp.

Myhre, Bjørn 1972b: Bronsealders jord-hauger i Etne i Sunnhordland. Ar-keo 1972, p. 12-17.

Myhre, Bjørn 1973: I en åker på Gjerland.ARKEO 1973 nr. 1. Bergen, p. 15-18.

Myhre, Bjørn 1974: Iron Age Farms inSouthwest Norway - The Develop-ment of the Agrarian Landscape onJæren. Reply to the Comments. Nor-wegian Archaeological Review vol.7,No.1, p. 63-83.

Myhre, Bjørn 1976: Nausttuft fra eldrejernalder på Stend i Fana. Nausttuf-

tene som kilde til kunnskap om byg-ningskonstruksjon, bosetning ogsamfunnsforhold. Viking, bd. XL, p.29-78.

Myhre, Bjørn 1980: Gårdsanlegget på Ul-landhaug I. Arkeologisk museum iStavanger, Skrifter 4, 540 pp.

Myhre, Bjørn 1982: Settlements of South-west Norway during the Roman andMigration Periods. Offa, bd 39. Neu-münster, p. 197-215.

Myhre, Bjørn 1985: Boathouses as Indica-tors of Political Organization. Nor-wegian Archaeological Review, Vol.18, Nos 1-2. Oslo, p. 36-60.

Myhre, Bjørn 1987: Chieftains’ gravesand chiefdom territories in SouthNorway in the Migration Period.Studien zur Sachenforschung vol. 6,p. 169-188.

Møllerop, Odmund 1963: Fra Rogalandseldre bronsealder. Stavanger Mu-seum Årbok 72, 1962, p. 5-58.

Møllerop, Odmund 1971. De ringformetetunanlegg i Rogaland. Fra haug okheidni 1971/3, Stavanger, p. 151-166.

Nielsen, Poul Otto 1998: De ældste lang-huse. Fra toskibede til treskibedehuse i Norden. I Kyhlberg, Ola(red.): Hus och tomt i Norden underförhistorisk tid. Bebyggelsehistorisktidskrift 33, 1997, p. 9-30.

Petersen, Jan 1920: De norske vikinges-verd. En typologisk-kronologisk stu-die over vikingetidens vaaben. Vi-denskapsselskabes Skrifter, II.Hist.-filos. Klasse 1919:1. Kristiania,228 pp.

Petersen, Jan 1928: Vikingetidens smyk-ker i Norge. Stavanger. 222 pp.

Petersen, Jan 1933: Gamle gårdsanlegg iRogaland. Inst.for sammenlign. kul-turforskning, Serie B, Skrifter XXI-II. Oslo, 135 pp, 62 plates.

Petersen, Jan 1936: Gamle gårdsanlegg iRogaland. Inst. for sammenlign. kul-turforskning, Serie B, Skrifter XXXI.Oslo, 99 pp, 65 plates.

Petersen, Jan 1951: Vikingetidens red-skaper. Skrifter utgitt av Det norskeVidenskaps-Akademi i Oslo, II Hist.-filos. Klasse 1951:4. Oslo, 536 pp.

Pilø, Lars, 1993: Jernalderens bosetnings-historie på Hedemarken - Noenhypoteser i forbindelse med Åker-prosjektets forskningsresultater. Vi-king bd. LVI - 1993, p. 65-79.

Ramqvist, Per H. 1983: Gene. On the ori-gin, function and development of se-

64

niku temahefte 030

dentary Iron Age settlement in Nor-thern Sweden. Archaeology and En-vironment 1. Umeå, 220 pp.

Randers, Kjersti 1991: Et ringformet tun?På Gjerland. Arkeo, nr.1 1991. Ber-gen, p. 12-15.

Regionplanrådet 1975: Verneverdige om-råder i Dalane 1975. Regionplanrå-det for Dalane. Fagutvalget for fri-luftsliv, natur- og kulturvern, Ar-beidsdokument Nr. 3/75, 113 pp.

Regionplanrådet 1977a: Verneverdigeområder i Jærregionen. Registeringog vurdering av verneverdige områ-der/objekter av verdi for friluftsliv,natur- og kulturvern. Regionplanrå-det for Jæren 1977, 118 pp.

Regionplanrådet 1977b: Verneverdigeområder i Nord-Rogaland. Registe-ring og vurdering av verneverdigeområder og forekomster av verdi forfriluftsliv, natur- og kulturvern. Re-gionplanrådet for Nord-Rogaland1977, 94 pp.

Regionplanrådet 1978: Verneverdige om-råder i Ryfylke. Registering og vur-dering av verneverdige områder/ob-jekter av verdi for friluftsliv, natur-og kulturvern. Regionplanrådet forRyfylke 1978, 94 pp.

Ringstad, Bjørn 1994: På jakt etter deneldste gården. I Larsen, S. O. & Su-lebust, J. (red.): Sunnmøres eldstehistorie ca 800 - 1660, p. 402-407.

Ringstad, Bjørn 1991: Graver og ideologi.Implikasjoner fra vestnorsk folke-vandringstid. I Fabech, Charlotte &Ringtvedt, Jytte (red.) 1991: Sam-fundsorganisation og regional varia-tion. Norden i romersk jernalder ogfolkevandringstid. Jysk arkæologiskSelskabs Skrifter XXVII. Højbjerg,p. 141-152.

Rolfsen, Perry 1974: Båtnaust på Jærkys-ten. Stavanger museum Skrifter 8.Stavanger, 156 pp.

Rolfsen, Perry 1976: Hustufter, grophusog groper fra eldre jernalder ved Od-dernes kirke, Vest-Agder. Univer-sitetets Oldsaksamling Årbok1972-74, p. 65-82.

Rolfsen, Perry 1980: Et pottemakerverk-sted fra romertiden. UniversitetetsOldsaksamling Skrifter, Ny rekke,nr. 3. Festskrift til Sverre Marstran-der på 70-års dagen, p. 15-20.

Shetelig, Haakon 1909: En ældre jernal-ders gaard på Jæderen. BergensMuseum Årbok 1909, p. 1-18.

Siemen, Palle 1985: Skonager - en jernal-derslandsby fra 5-7 årh. efter Kris-tus. Mark og Montre 1985. Esbjerg,p. 69-77.

Simonsen, John 1996: Bebyggelsen påGlattrupnæset i ældre bronzealder. IBertelsen, John Brinch et al. (red.):Bronzealderens bopladser i Midt- ogNordvestjylland. Skive museum, p.90-103.

Skjølsvold, Arne 1970a: En bronsealdersboplass med hustuft fra Ogna i Ro-galand. Viking bd. XXXIV. Oslo, p.25-46.

Skjølsvold, Arne 1970b: To keltertids hus-tufter fra Ogna i Rogaland. Vikingbd. XXXIV. Oslo, p. 47-72.

Steen, Bo 1995: Høgevollen. En bopladsfra ældre jernalder ved Egersund.Fra haug ok heidni, 1995/4, p. 7-16.

Stamsø Munch, Gerd, 1991: Høvdinggår-den «Borg i Lofoten». Ottar nr. 186,4-1991, p. 43-48.

Stenberger, Mårten 1933: Øland underäldre jarnålder. En bebyggelsehisto-risk undersökning. KVHAA. Stock-holm, 306 pp.

Stenvik, Lars F. 1988: Flere overras-kelser på Skei. Spor nr. 2 1988, p.49.

Tesch, Sten 1972: Kring en järnålders-gård i Turinge socken, Söderman-land. Upublisert C-upsats, UppsalaUniversitet.

Tesch, Sten 1993: Houses, Farmsteads,and Long-term Change. A RegionalStudy of Prehistoric Settlements inthe Köpinge area, in Scania, Sout-hern Sweden, 232 pp.

Tornbjerg, Svend Åge 1985: Bellingegård,a Late Iron Age Settlement Site atKøge, East Zealand. Journal of Da-nish Archaeology, vol. 4, p. 146-156.

Widgren, Mats 1983: Settlement and far-ming systems in the early Iron Age.Acta Universitatis Stockholmensis,Stockholm Studies in Human Geo-graphy 3, 132 pp.

Wik, Birgitta 1983: Den ringformade tun-anläggningen på Tjøtta. Referat aven ekonomisk och demografisk mil-jöstudie. I Ólafsson, Gudmundur(red.): Hus, gård och bebyggelse. Fö-redrag från det XVI nordiska arkeo-logmøtet, Island 1982 (Reykjavik), p.271-280.

PRESENTASJON/INNLEDNING

Det er ikke enkelt for meg å presente-re «det nordlige Norge» med utgangs-punkt i det forhistoriske materiale.Jeg er ikke arkeolog. Jeg er arkitekt oghar tilnærmet meg materialet via ar-beide med dagens bygninger og dennære historie. Men nu altså et forsøkpå sammenstilling av det forhistoriskemateriale, for hus med stolper sombæresystem. - Jeg skal altså ikke be-grense meg til langhuset, men se påstolpehus generelt.

«Det nordlige Norge» er ikke klartdefinert. På mange måter kan mansnakke om Nord-Norge og Vest-Norgemed skille ved Romsdalsfjorden/Nord-Møre. Jeg tror dette kan være et rikti-gere kulturelt skille enn å bringe innMidt-Norge. Jeg har imidlertid herprimært sett på det tradisjonelle Nord-Norge: Finnmark, Troms og Nordland,men også tatt noe med fra Nord-Trøn-delag.

Denne presentasjonen tar utgangs-punkt i Trond Løkens artikkel i utstil-lingskatalogen for Hus på vestkystengjennom 4000 år. (Løken 1997) Forden arkeologiske delen har jeg stortsett måttet begrense meg til publisert

65

materiale. Det er idag et sterkt behovfor å samle det forskjellige materialefra utgravningene i «det nordlige Nor-ge» for en analytisk gjennomgang medtanke på de bygningsmessige elemen-tene.

Jeg vil først presentere eksemplerpå stolpekonstruksjoner/bygninger franyere tid.

EKSEMPLER PÅ STOLPEKONSTRUKSJONERFRA NYERE TID I NORD-NORGE

SaltenstavlineBåtskytja fra Evengård i Saltdalen(fra 1870), nu på Rognan bygdetun, ernesten prototypen på hva Jon Godalbetegner Saltenstavlina. Stolper påsyllsteiner, overliggende stavline, der-på beter. Det er sperrer som dels stårpå beten, dels står på stavlina. Detteer et rent sperretak. Annenhver sper-re står på beten og annenhver på stav-lina. Jon Godal peker på at dette min-ner om litt om stavgammen (Figur 1).

Det finnes flere varianter på Sal-tenstavlina. På større hus kan detogså være åser.

Kombinert ås- og sperretakNaustet på Slåttvik i Efjorden, Bal-langen kommune, er et stavlinehus(Figur 2-4). Her er taket oppbygget

9 Det forhistoriske langhuset og andre stolpekonstruksjoner i det nordlige Norge

Gisle Jakhelln, siv.arkitekt

Figur 1. Båtskytje fra Evengård, Saltdal. Nu påRognan bygdetun. Sett fra nord. Foto: GJ

Figur 2. Naust Slåttvik, Efjorden, Ballangenkommune. Eksteriør. Foto: GJ

Figur 3. Naust Efjorden. Overgang vegg/tak. Foto: GJ

Figur 4. Naust Efjorden. Taket innvendig. Foto: GJ

med tynne bjerkestammer på dengamle måten, derpå never og så torv.Stolpene i yttervegg står på syllstei-ner, med skråavstivere. Stavlinen lig-ger oppå stolpene, derpå beter, og såsperrer med åser. På Myklebostad iRana kommune har vi et eksempel påen mindre brygge. Her er den sammetakkonstruksjonen. I 1. etg. er avstiv-ningen gjort med bueknær (Figur 5).

Fjøset på Kjerringøy handelssted,Bodø kommune, er bygget i 1892. Herer det også en variant på stavlinekon-struksjonen, en mutant type, «Inne-rjamvegg», slik Jon Godal kategorise-rer den (Figur 6 og 7).

66

niku temahefte 030

SkjelterSkjelterkonstruksjonen her er fra Sjøn-stå, Fauske kommune, en liten fjell-gård. Denne låven er bygget ca. 1770.Det er to omfar laftet nede og tilsvaren-de oppe. Dette bæres av stolper som rirover laftestokkene. Veggtiler står i spormellom øvre og nedre felt, helt tilsva-rende som i stavkirkene (Figur 9).

Fra Misvær, Skjerstad kommune,har vi et tradisjonelt stabbur med detfremre, mindre rommet i skjelter og detstørre oppbevaringsrommet i laft (Fi-gur 10). Gavltrekanten er gjerne laftet.Dette naustet i Saksenvik, Saltdal kom-mune, har også skjelter. Det gir god luf-ting. Tilene kan lett tas ut dersom manskal arbeide på båten (Figur 8).

Figur 5. Brygge Myklebostad. Overgangvegg/tak. Foto: GJ

Figur 6. «Zahlfjøsen». Innerjamvegg. Foto GJ

Figur 7. «Zahlfjøsen», Kjerringøy, Bodø kommune. Foto GJ

Figur 10. Stabbur, Akselgården, Misvær, Skjer-stad kommune. Foto: GJ

Figur 9. Sjønstå gård, Fauske kommune. Låvefra 1700-tallet. Foto: GJ

Figur 8. Naust, Saksenvik, Saltdal kommune.Foto: GJ

67

niku temahefte 030

GammerDen tradisjonelle gammen er buesper-regammen, her en nylig reparert gam-me i Beiarn, noe syd for Bodø (Figur11). Vegger og tak går i ett ved at sper-rene er naturlig krokvokst. Det leggesinn «åser» et stykke oppe på veggen,som overgang til taket. Som kled-ning/tro benyttes tynne bjerkestam-mer. Derpå legges never og så torv.

Den enkle gammen kan utvides til enstørre bygning, fellesgamme (Figur 12).

Stavgamme (her rekonstruert påMortensnes, Finnmark) er en kombi-nasjon av rette vegger og buesperrereller rette sperrer, valmet til taket (Fi-gur 13).

Naustgamme finnes også. Denne erfra Birtavarre, Kåfjorden, Troms. Kon-struksjonen kan minne om den engel-ske cruck-konstruksjonen (Figur 14).

Figur 12. Fellesgamme. Tegning: Iver Jåks(Vorren 1982:62)

Figur 14. Naustgamme, Birtavarre, Kåfjorden.Foto: Tore Haug. (Hage u.å.:7)

Figur 13. Rekonstruert stavgamme på Mor-tensnes. Foto: Arvid Sveen. (Schanche A.:21)

Figur 11. Jonasgammen i Beiarn, Beiarn kommune. Foto: GJ

68

niku temahefte 030

FORHISTORISK TID

De første bygningene (Jegernes hus - 10.000 - 2.000 før nutid)Eldre steinalder: Nord-Norge ca. 8.000 - 4.500 f.Kr.De første menneskene som bosatte segpå den norske atlanterhavkysten komsørfra over den islagte Norskerenna ogvidere oppover langs kysten. Samtidigkom de fra nordøst til kysten på Finn-mark og Troms (Figur 15). (Nyere kart-legging og datering utført av russiskeforskere om isens tilbaketrekking.(Møller 1996).) Vi har en praktisk taltsamtidig bosetting langs hele kysten. Iøyeblikket er den eldste bosettingen iNorge registrert i Finnmark. (10.300før nutid på Sarnes, Magerøya. 9.200før nutid på Simavik, Ringvassøy uten-for Tromsø (Sandmo 1996:16)) VedSaltstraumen nær Bodø er den eldstebosettingen datert til mellom 9.500 og10.000 år før nutid (14C-metode).

De eldste bosettingsformene tolkessom teltkonstruksjoner (Figur 16).

De noe yngre tuftene er mer ned-gravde og har lave voller i ytterkant.Det kan tyde på at det var torvvegger.Vi finner også forhøyet soveplattform.(Træna i Nordland, fra omkring 7.500f.Kr. og tilsvarende fra Vega i Nord-land. Figur 17.) På Mortensnes i Nes-seby i Finnmark er huset ca. 6 x 4 mmed oval form. Stolpehull langs ytter-veggene og ildsted i midten. Det tolkessom om veggene var av torv, støttetopp av krumme stolper som samtidighar båret taket.

Vi har også eksempel på et «stein-aldervær» på ca. 20 tufter i Sværsvika,Offersøy, Vestvågøy kommune, daterttil 3.000 f.Kr. (Johansen 1975:29)

Yngre steinalder4.500 - 1.000 f.Kr. i Nord-NorgeI Varangerområdet er det registrert enrekke hustufter fra yngre steinalder.Typen er registrert fra Sørøya i vest tilDrostovka på Kolahalvøya i øst. Mangeav disse ligger i større felt. Omkring ca.4.500 f.Kr. opptrer de første firkantedehusene. Husenes størrelse øker, opptil70 m2 innvendig, mens de tidligere varrundt 15-20 m2. (Bredde fra 4-6 m oglengde fra 6-10 m innv. mål.)

Nærmere år 1.000 f.Kr. blir husenemere nedgravd, noe som kan tolkes

Figur 15. Isens utbredelse Nord-Norge (Møller 1996:5)

Figur 17. Plan og snitt av hustguft ved Langhå-gan, Træna. Etter Guttorm Gjessing 1943.(Reimers 1981:358)

Figur16: Teltskjelett på Finnmarksvidda, 1955.

Figur 18. Gressbakkentufter, Bergebyelva, Nes-seby. Oversiktsbilde, foto K. Schanche. (Schanche, K 1989:44)

69

niku temahefte 030

som en endring til mere solide kont-struksjoner for lengre bruksperioder.

«Gressbakkentuftene», oppkalt et-ter funnstedet Gressbakken/Rissebav-te i Nesseby kommune, dateres til ca.2.000 f.Kr (Figur 18 og 19). Husenehar flere utganger. Det er flere ildste-der langs midtaksen. Stolpehullenesynes å være plassert langs ytterveg-gene. Det er også stolpehull inn mot sentrum av bygningene. KjerstiSchanche, i samarbeide med IngolfSchanche, har laget forslag til hvordandisse husene kunne vært konstruert.

Jeg er usikker på tolkningen avstolpehullene. Stolpehull nær ildstedetbehøver ikke å være bygningselement,men kan være stolpehull etter arran-gement for koking, cfr. Knud Leem’stegning fra 1767 (Figur 20). Mulighe-ten er til stede for at det bare har værtstolper langs ytterveggene.

Konstruksjonen kan da tolkes somde stavgammer vi kjenner idag. Detteer vertikale stolper med øvre parti avbuede taksperrer/åser. Eller det kanvære en ren buesperregamme medvertikale nedre partier.

Fra Hønsebyvik på Sørøya i Finn-mark er det et hus som er ca. 50 cmnedgravet, innvendig mål ca. 5 x 3 mog med 3 + 3 stolper langs de to lang-veggene. Stolpehullene er ikke parvise(Figur 21).

Reidun Laura Andreassen, i sam-arbeide med Olga Kvalheim, har fore-slått to varianter for bærekonstruk-sjon, én med skråstilte, rette stolper ogén med buede stolper, mere lik dagensbuesperregamme. Utenpå skjelettethar det vært stablet torv med gressfla-ten ned. Det har vært satt tverrliggeremellom stolpene og oppreiste skifer-heller som en indre vegg. Det kan ogsåha vært lagt heller utenpå torven for åholde denne på plass i uvær.

Tidlig metalltid ca. 1800 f.Kr. - Kr.fPå Slettnes i Finnmark er det på etområde med 16 hustufter et tidsspennfra ca. 7.000 f.Kr. til 7-800 e.Kr. Deeldste husene tilsvarer hva som ergjennomgått tidligere, rektangulærtgulvplan på mellom 20 og 40 m2 medkraftig nedgravet gulv, og med tykke

Figur 20 (Under).. Interiør i gammen med stok-ker rundt ildstedet for bæring av kokekar, fraKnut Leem 1767.

Figur 21. Plantegning av hustuft fra yngresteinalder i Hønsebyvik, Sørøy. Tegning: OlgaKvalheim. (Andreassen 1983:22)

Figur 19 (Over). Rekonstruksjon av gressbak-kenhus av Ingolf Schanche. (Schanche, K 1994:203)

70

niku temahefte 030

veggvoller. Sentralt er det to ildstederi husets lengdeakse.

I løpet av 2. årtusen f.Kr. endresutviklingen og det blir mindre og lette-re konstruksjoner på Finnmarkskys-ten. Huset blir mindre nedgravd ogveggene blir noe avrundet.

Omkring Kr.f. får vi en ny hustypepå Finnmarkskysten. Vi finner en til-nærmet rund gulvplan, diameter ca.4,5 m og med gulvnivå nærmest i planmed det omliggende terrenget. Det erbare ett ildsted, i sentrum. Dessutenfår vi nu en klar inndeling i gulvflatenmed to rekker av stein fra yttervegg

til sentrum. Likheten i gulvplanetmellom disse tuftene og den samiskerundgammen er påfallende. Her kantenkes et innvendig reisverk tilsvaren-de buesperreene i en rundgamme,eventuelt en lettere teltkonstruksjon(Figur 22).

Eldre jernalder: Romertid (Kr.f. - 400 e.Kr.) og folkevandringstid(400 - 600 e.Kr.)I eldre jernalder følger utviklingen avlanghuset mønsteret i Syd-Norge. PåBertnem i Namdalen er det funnet etstort og bredt hus fra eldre jernalder(Figur 23). Det er 60 m langt og 9 mbredt. Ildstedet er omtrent midt i hu-set. Det er ikke spor etter langveggerog innganger, så disse antas å ha ståttpå kraftige grunnstokker. Stolpenehar vært ca. 15x45 cm. På Borg påVestvågøy i Lofoten ble det i slutten avfolkevandringstid bygget et tilsvaren-de hus, 60 m langt. Jeg skal kommetilbake til dette langhuset på Borg.

Langhus av denne skandinavisketypen er ikke funnet lengre nord ennKvaløy, såvidt jeg kjenner til.

Små langhus med veggvoller og inngang i gavlenRingformede tunanlegg er spesielt.Nær 20 slike anlegg kjennes langs kys-ten fra Jæren i syd til Vesterålen i nord:Værem i Namdalen, Mo i Brønnøy,Tjøtta, osv. Det er nylig funnet et ring-tun også på Skeid, Sparbo i Steinkjerkommune (opplysning fra Kolbein Dah-le.) De største anleggene er på Bjarkøyog Steigen, begge med 16 hus ordnet ito buede rader rundt et tun (Figur 24).

Husene på Vollmoen på Engeløya,Steigen, har en gulvflate på mellom 3-4 x 9-13 m, omtrent samme varia-sjonsbredde som på Bjarkøy-anlegget.Tuftene har to rader indre takbæren-de stolper, med diameter 10-15 cm ogavstand melom stolperadene på 1,5-2m. Én tuft har en sammenhengendestolperekke langs den ene langveggen.Ildsted ligger i midten av gulvet. Tuf-tene mangler gavlvoller i begge enderher på Vollmoen (Figur 25). Andre an-legg, f.eks. Bjarkøy, er åpne bare mottunet. Det antas at gavlveggene harvært bygget av tre, men det er ikkefunnet sikre spor.

De aller fleste av tunanleggene harvært i bruk over lang tid, fra ca. 500e.Kr. til omkring 900 e.Kr. De fleste er

Figur 22. Skematisk modell av husformensendring fra slutte av yngre steinalder til jernal-der på kysten av Finnmark. Plan og snitt. (Olsen 1993:40)

Figur 23. Grunnplan for hus på Bertnem iNamdalen. (Løken 1997:11)

idag enige om at de nord-norske tun-anleggene har vært forlegningsanleggfor hirden/leidangsbåtene for den nær-liggende høvdinggården. Vi har noenfå tilfeller av slike små hus i gårdsan-legg fra samme tid, bl.a. på Greipstad,Kvaløya i Troms.

Grophus på jernaldergårdeneVi har eksempler på grophus fra Finn-mark fra tidligere tid, slik jeg har gåttigjennom. Ellers har vi bare ett ek-

71

niku temahefte 030

sempel fra Bertnem i Namdalen på etrundt grophus, fra folkevandringstid,og så har vi et spesielt grophus nyligutgravd på Hunstad like øst for Bodø(Figur 26). Grophuset er på ca. 3,5 x 4m og datert til ca. år 1000. Huset låmellom langhus, på en gård med lang-varig bosetning, fra slutten av eldrejernalder til 1200-tallet. (I vikingtidflere faser bestående av langhus medbuete veggrøfter med stolpehull i.)Grophuset er nedgravd ca. 30 cm. Deter stolper i de fire hjørnene og midt påhver langside. Stolpene står i en smalveggrøft. Hjørnestolpene har en diam-ter på ca. 10 cm og er nedgravd ca. 76cm, mens midtveggstolpene har en di-

ameter på ca. 20 cm og er nedgravd ca.10 cm. I det sydvestre hjørne er ildste-det, og ut fra dette har huset vært tol-ket som badstue. Dette er den eldstedateringen i Nord-Norge av hus medhjørneildsted.

For å kunne tolke stolpehullene ogtenke seg en bærekonstruksjon har jegsøkt å bringe inn de samiske gamme-konstruksjonene, som jeg har vist tid-ligere (Figur 27). Enten som en ren bu-esperrekonstruksjon eller som stav-gamme. Det var et nært samvær mel-lom samer og nordmenn i Salten fragammelt av. Konstruksjonen er noeusikker fordi det ikke ble registertrester etter veggvoll.Figur 25. Ringtunet på Vollmoen, Engeløy i

Steigen. Tegning: H.E. Lund. (Bjerck 1995:5)

Figur 27. Hus A, Hunstad, Bodø. Rekonstruksjons-forslag av GJ.

Figur 24 (Til venstre). Nord-norske tunanlegg. (Storli 1995:13)

Figur 26. Grophus på Hunstad øst for Bodø fraår 1.000 e.Kr. Hus A, foto fra utgravingen.Foto: GJ

Naust i jernalder og middelalderKlinkbygde båter var vanlige fra 300e.Kr. Naust er brukt - og brukes -langs hele kysten opp til Vest-Finn-mark. Det er praktisk talt ikke regis-trert naust i Øst-Finnmark. Nausttuf-ter er funnet i et stort antall fra perio-den 500 - 1000 e.Kr. Det er relativt fånausttufter som er utgravd i Nord-Norge.

I eldre jernalder er naustene rela-tivt lange og smale. De vanlige gårds-naustene er 10-15 m lange og 3-4 mbrede. Men det er også større naust.Naustveggene har gjerne buet form,dels to rader med stolper som bærer ta-ket, dels uten indre stolper. Vegger avstående plank og halvkløvninger sattrett ned i grøft i jorden uten bunnsvill.Jord- og steinvoller utvendig.

I yngre jernalder øker bredden til6-7 m og det blir større lengde.

I Altevågen, Trondenes, er det ennausttuft fra omkring 850 e.Kr. på30x6,5 m med innvendige stolperekker.Netto bredde mellom stolpene er 4,3 m.Utvendige voller har kjerne av stein,grus og skjellsand. Det har vært torvtakog sansynligvis tro av båtbord. MagneBolstad og Susan Matland beskrivervollene slik: På utsida av vollen ligg einmindre voll som kan ha vore mothaldfor taksperrane. (Bolstad 1996:39) Det-te minner om mitt rekonstruksjonsfors-lag for naust fra Rennesøy, Rogaland,bygget på Borg, bortsett fra at detteikke har en indre stolperekke (Figur 28

72

niku temahefte 030

og 29). Rekonstruksjonen er naust forkopi av Gokstadskipet. Konstruksjonener enkel. Sperrene fører lasten direkteover til skråstrevere via stavlina, og fø-res ned i bakken. (Skråstreverne har envifteform som gir god vindavstivning.)(Se Jakhelln, G. 1995.)

Langhuset i yngre jernalder og tidligmiddelalder (600-1200 e.Kr.)Langhusene følger den skandinaviskebygningstypen. Utviklingen ligger kan-skje noe etter i tid her i Nord-Norge.

Høvdinggården på Borg på Vest-vågøy er opprinnelig bygget i sluttenav eldre jernalder som et 60 m lang-hus. På slutten av 700-tallet bygges etstørre hus på samme tuften, 83 x 9 m.Dette er det største hus som er funneti Norden. Huset er oppdelt i mangerom: daglig boligdel, høvdingens gilde-hall sentralt i bygget, lagerrom og fjøs-del. Dette er en tre-skipet bygningmed svakt buede vegger, og med et

krumt gulv for å gi en fin bue til mø-nekammen. Stolpene er parvis plas-sert. Det antas at ytterveggene harstått på en bunnsvill, og det har værtutvendig torvvegg (Figur 30 og 31).

Jeg har søkt å gjøre bygningen såhøy som mulig, ut fra antatt realistiskvegghøyde. Mye tyder på at takvinke-len kunne vært gjort ennu brattere.Den er her 45°, men kunne nok værtca. 53°, nær stavkirkenes takvinkel.Dette tar jeg ut fra en beskrivelse iLandnámabok hvor det sies at byg-ningens høyde var den samme sombygningens bredde. (Landnàmabok1843:74) Bruk av stavlinekonstruksjo-nen gav den nødvedige tilpasningensom den ujevne stolpeplasseringenkrevde. Deler av bygningen blåste nedunder en orkan høsten 1996, men kon-struksjonen er nu pånytt beregnet avByggcon AS v/Ernst Eberg. Ved min-dre, men vesentlige justeringer i av-stivningen ville bygningen kunne ståmed den formen den har fått (se forøv-rig Jakhelln, G. 1994).

Variasjonene i konstruksjonen il-lustreres av et hus fra Tussøy utenforKvaløy i Troms, hvor taket i et husrompå 18x5 m bæres av én sentral radmed 4 stolper. Huset er fra omkring700 e.Kr.(Figur32) Veggene var kon-struert av torv og stein lagt vekslende,antagelig mere torv i de indre og lave-re deler og mere steiner øverst og yt-terst. Kari Støren Binns har tegnetforslag til hvordan konstruksjonenkan ha vært. På Greipstad på Kvaløyaer det også funnet et slikt treskipethus. (Munch, J.S 1965)

I Kvikstadvika i Skjerstad er etgårdsanlegg med 5 langhus, kanskjedet best bevarte anlegget i Nord-Norgefra vikingtid og tidlig middelalder. Herer det et uvanlig vinkelhus, slik tuftentolkes. (Det er ikke foretatt utgrav-ning.)

På Sand, Storfjellet, Røst kommu-ne, har Povl Simonsen registrert enhusgruppe som han tidfester til 12-1300-årene. Hovedbygningen er 17x11m. Inntil denne er det forrådshus avforskjellige slag rundt et gårdstun.Nordenfor er det tre fjøsbygningermed gavlene på rekke ut mot sjøen.Lengre bort er det sauefjøs, dessutento frittliggende uthus lengre fra går-den. Naust og båtstø hører også med,pluss avfallsdynge. Dette minnersterkt om islandsk byggeskikk.

Figur 28. Rekonststruert naust, Borg. Foto: GJ

Figur 29. Rekonstruert naust, Borg. Tegning: Gisle Jakhelln.

73

niku temahefte 030

Figur 30. (Øverst) Høvdinggården på Borg.Rekonstruksjon av arkitektkontoret BOARCH.Foto: GJ

Figur 31. (Over) Høvdinggården på Borg.Rekonstruksjon. Tegning: GJ

Figur 32. Tussøy i Troms. Forslag til rekonstruk-sjon. Tegning: Karen Støren Binns. (Urbanczyk 1992:83)

I Nord-Norge som i landet sønnen-for blir altså langhusene mindre om-kring år 900/1000, trolig fordi forskjel-lige funksjoner som bolig, fjøs og lagerblir plassert i forskjellige bygninger påtunet.

De tidligste byhusene (1000 - 1200 e.Kr.)I Nord-Norge har vi lite av bydannel-ser. Unntaket er Vágar/Vågan påAustvågøy i Lofoten.

Jeg vil først se på Mjelvik på Sand-øy (utenfor Ringsvassøy) i Troms. Herble det i 1952-53 utgravd et fiskeværfra 1200-1300-tallet med lignende be-byggelse som i Vågan (Figur 33-35). Et

74

niku temahefte 030

Figur 33. (Over) Plan over Mjelvik kirkevær,Tromsø kommune. Oppmålt 1952 av P. Simon-sen. (Simonsen 1980)

Figur 34. (Til høyre) Mjelvik kirkevær, Rekon-struksjon hus 1 - 4. Tegning: Kenn Ole Moen. (Simonsen 1980:103)

75

niku temahefte 030

lite kirkebygg er også registrert blandtbygningene. (Simonsen 1980) I deneldste bosetningsperioden var de en-kelte bygningene gruppert i gårdstun,opp til ca. år1500. Deretter var byg-ningene plassert tett sammen, og deter vanskelig å skille tuftene fra hver-andre, bortsett fra naustene som stoseparat.

Gårdshusene hadde steinmurersom vegger med lite jord og torv i mu-rene. Taket var torvtak, valmtak, hvortrevirket lå direkte på murene. For vå-ningshus og stabbur kunne det væreindre trevegg/panel. Senere kom stav-konstruksjoner, bl.a. i gavler. Fra ca.1400 kom den rene trekonstruksjonenmed laft eller skjelter.

Kirken er på 4,8 x 6,7 m pluss bi-slag på 1,9 x 2,2 m. Klokken var mon-tert i bislaget. Det var tre kirker oppgjennom årene: ca. 1465, 1540 og 1600.Povl Simonsen regner med at kirkenhadde stavbygde langvegger, muligensogså vestgavl. Østgavlen var steinbyg-get, med glassvindu over alteret. Detvar tregulv inne. Den tredje kirkenhadde saltak uten valm, med mønsås,antagelig torvtak. Dette ligner sværtpå de islandske torvkirkene vi kjenneridag.

Vågan ble beskrevet som den eneav tre byer i Norge omkring år 1200.De eldste beretningene fra Vågan erfra år 1012. (Bertelsen 1994:116) To-talt har det vært ca. 150 - 250 hus, bo-lighus, lagerbygninger og verksteder.Det har vært noen småbruk og ellerbuer for tilreisende fiskere. I tillegghar det til tider vært små salgsbodermellom de permanente husene. Be-byggelsen var dominert av 10-20 mlange og 5-6 m brede stavbygningermed isolerende langvegger av torvblandet med stein. Kortveggene ogkanskje det indre av langveggene kanha hatt stående trepanel eller skjelter-verk. Mellom torven og innvendig pa-nel har det vært isolerende lag avmose og /eller gjødsel. (Dette er ogsåfunnet i Haug, Hadsel kommune.) (Ur-banczyk 1992:96) Husene har hattjordgulv og paller til å sitte og sove pålangs veggene. Ildstedet var midt irommet. Tak har hatt never, og anta-gelig vært torvtekket. Bruk av båt-bord, og også utrangerte båtskrog harvært brukt sammen med lave gress-torvvegger.

Figur 35. Mjelvik kirkevær. Utgravningsplan hus 1. (Simonsen 1980:21)

LITTERATUR

Andreassen, Reidun Laura 1983. Husfra yngre steinalder på Sørøy - etrekonstruksjonsforslag. Ottar 2/83,nr. 141, s 20-25. Tromsø.

Berglund, Birgitta 1994. Saga, sentra ogkystbosetning. Helgelands historie.Bind 2. Mosjøen. s. 27-90.

Bertelsen, Reidar 1994. Helgelendingeneog Vågan i Lofoten. Helgelands his-torie. Bind 2. Mosjøen. s. 113-132.

Binns, Kari Støren 1983. Et jernaldersgårdsanlegg på Tussøy i Troms.Bygningsmessige og bosetningshis-toriske aspekter. Ólafsson, G (red.):Hus, gård og bebyggelse. Reykjavik.s. 43-50

Bjerck, Hein Bjartmann 1995. I jernal-derhøvdingens innerste rike. Stei-gen Fortidspark. Fotefar motnord.Bodø

Bjerck, Hein Bjartmann u.å. Spor vedSaltstraumen gjennom 10.000 år.Bodø

Bolstad, Magne og Susan Matland 1996.Stornaustet på Trondenes. Ottar4/96, nr. 212, s 38-41. Tromsø.

Cruickshank, Marit 1997. Jern-og mid-delalderbosetninga på Hunstad,Bodø kommune. Upublisert manu-skript.

Damas, D. 1984. Copper Eskimo. I D.Damas (red.): Arctic. Handbook ofNorth American Indians 5. Washin-ton. (Illustrasjonen her er tatt fraOlsen 1994:37)

Hage, Ingebjørg u.å. Sjøsamiske buer ognaust. Fjærbuene i Birtavarre. Fo-tefar mot nord. Tromsø.

Jakhelln, Gisle 1994: Rekonstruksjons-forslag til Høvdinggården på Borg,Vestvågøy i Lofoten. Teknisk Rap-port 1/94. Historisk-ArkæologiskForsøgscenter, Lejre: «Kongehallenfra Lejre - et rekonstruksjonspro-sjekt», Lejre, s. 57-73.

Jakhelln, Gisle 1995: Rekonstruksjons-forslag til naust for langskip, Vi-kingmuseet på Borg, Vestvågøy iLofoten. AmS-Varia nr. 23: Arkeo-logiske undersøkelser i Rennesøykommune, Rogaland, Sørvest-Nor-ge. Arkeologisk museum i Stavang-er, s. 245-250.

Johansen, Olav Sverre 1975. Den tidlig-ste historie. Lofoten, igår, idag,imorgen.Bodø. s. 9-37.

Johansen, Olav Sverre 1976. Tidlignordnorsk båthistorie. Ottar, nr.89, s 33-37. Tromsø.

76

niku temahefte 030

Johansen, Olav Sverre 1982. Den eldstebosetninga i Borge og Valberg. Bor-ge og Valberg bygdebok, bind I.Bodø. s. 95-172.

Landnàmabok 1843. Landnàmabok i Ísl.I, København.

Leem, Knud 1767. Beskrivelse av Fin-markens Lapper. København.

Løken, Trond 1997. Det forhistoriske hu-set. Hus på vestkysten gjennom4000 år. Katalog til vandreutstil-ling. Red: Helge Schjelderup og NilsGeorg Brekke. Stavanger. s. 6-17.

Munch, Jens Storm 1965. Jernaldergår-den. Ottar, nr. 46, s 18-26. Tromsø.

Møller, Jakob J. 1996. Issmelting ogstrandforskyving. Ottar 4/96, nr.212, s 4-13. Tromsø.

Olsen, Bjørnar 1993. Hus mellom stein-alder og historisk tid. Ottar 1/93,nr. 194, s 36-46. Tromsø.

Olsen, Bjørnar 1994. Bosetning og sam-funn i Finnmarks forhistorie. Oslo

Reimers, Egil og Peter Anker 1981. Tre-arkitektur i bygd og by. Norgeskunsthistorie, bind 1. Oslo, s 356-427.

Sandmo, Anne Karin 1996. En gang forlenge, lenge siden i Simavik. Ottar4/96, nr. 212, s 14-17. Tromsø.

Schanche, Audhild udatert. Mortensnes.En kulturhistorisk vandring gjen-nom 10.000 år. Varanger SamiskeMuseum. Varangerbotn.

Schanche, Kjersti 1989. Hus og samfunni steinalderen. Ottar 4/89, nr. 177,s. 39-47. Tromsø

Schanche, Kjersti 1994. Gressbakkentuf-tene i Varanger. Boliger og sosialstruktur rundt 2000 f.Kr. Universi-tetet i Tromsø, Tromsø.

Simonsen, Povl 1970. Fortidsminnernord for Polarsirkelen. Tromsø

Simonsen, Povl 1980. Fiskerbonden iNord-Troms 1300-1700 belyst vedtuftegravinger. Publikasjon nr. 1fra Helgøyprosjektet. Tromsø.

Simonsen, Povl 1988. Husgraver. Ottar1/88, nr. 169, s. 26-29. Tromsø

Storli, Inger 1995. På sporet av håløyg-høvdingen. Ottar 5/95, nr. 208, s. 5-13. Tromsø

Urbanczyk, Przemyslaw 1992. MedievalArctic Norway. Warszawa.

Vorren, Ørnulv 1982. Kystsamenes hus-former. Ottar Ottar 4/82, nr. 137, s.59-68. Tromsø

SUMMARY:THE PREHISTORIC LONGHOUSEAND OTHER POST CONSTRUCTIONSIN NORTHERN NORWAY

This paper summaries the various ty-pes of buildings in the northern Nor-way from neolitic times untill last cen-tury.

Posts-constructions of recent timeThe basic type of posts-constructions isthe Saltenstavlina, as can be studied inRognan, east of Bodø. Posts standingon stones, longitudinal beams thereu-pon (stavlina) and transversal tie-be-ams spanning the with of the buildingon top of the stavlina. Bracing mem-bers are inserted between posts andstavlina/tie-beam. Principal raftersrest partly on the tie-beam, partly onthe stavlina. Larger buildings mighthave added purlins as well. Saltenstav-lina reminds slightly of the stave-gam-me-structure of the Sámi people.

Bracing with the use of naturallygrown root-knees are commonly used,in store-houses too.

The skjelter-construction is similarto the stave-construction as used inthe stave-churches. This is widelyused in the Salten area for storage-bu-ildings and boat-sheds as it gives goodventilation and easy access.

The traditional Sámi house is thegoahti (Norwegian: gamme), a timberstructure covered with birch-bark andturf. The most common is the beallje-goahti (Norwegian: buesperre-gamme)where naturally grown curved birch-trunks are used as wall-posts conver-ging as rafters up to the top of the roof.A «purlin» is placed half-way up thewall and thin branches are used ascladding, placed vertically for the walland horisontally for the roof. There isalso a combination of vertical postswith a horisontal beam/wall plate andcurved rafters thereupon, called spar-rogoahti (Norwegian: stavgamme/-sperregamme). In Birtavarre, Tromscounty, a boatshed is built with thestructure very reminescent of the Bri-tish crucks.

PrehistortyThe earliest dwellings were tent-likestructures, the oldest settlementsfound at Sarnes, Finnmark county,8.300 BC. Later there are rectangularshaped sunken buildings with posts-

holes from 7.500 BC in the north aswell as in the southern part of Nor-thern Norway.

From around 0 AD the buildings onthe coast of Finnmark are quite diffe-rent, of circular floor-plan with a dia-meter of 4,5 m and the floor-levelequal with the surrounding terrain.The divisions by stones in the floor andlocation of the hearth together withthe circular floor-shape shows very clo-se relationship to the Sámi goahti.

The evolution of the longhouse fol-lows the pattern of Southern Norway.Longhouses have not been found northof Kvaløy, Troms county, to my know-ledge.

Small «longhouses» with turf-wallsand entrance through the gable-wall isknown in Northern Norway mostly asin the «court-sites» of which there arenearly 20 along the coast-line. The lar-gest court-sites are at Bjarkøy and atEngeløya, Steigen, both containing 16houses on an eliptical lay-out. Thehouses have two rows of free-standinginside posts, with gable wall probablyof timber-construction. Most siteshave been in use from around 500 ADto 1000 AD. The court-sites in Northern Norway are considered tohave formed part of the centres of chi-eftains, beeing accomodations for themobilized forces.

In Nortern Norway there areknown only two sunken buildings fromthe Iron Age. At Bertnem, Namdalen,there is a round site, and at Hunstadnear Bodø there recently has been ex-caveted a rectangular sunken house,3,5 x 4 m, dated to around 1000 AD.The floor of the Hunstad house is 30cm below ground level. There are deepposts-holes in each corner and shallowposts-holes in the middle of each wall.There is a hearth near one of the cor-ners. This is the earliest dating of ahouse with corner-hearth in NorthernNorway. Introducing the cruck-con-struction as in the Sámi beallje-goahtiit is possible to explain the differentdepths of the posts-holes, and presen-ting a possible reconstruction.

Boat-sheds are common all alongthe coast up to West-Finnmark. Manysites have been located from the perio-de 500 - 1000 AD. During the EarlyIron Age the normal boat-sheds are 3-4 x 10-15 m, with slightly curvedwalls, some with two rows of roof-car-

77

niku temahefte 030

rying posts, some without free-stan-ding inside posts. Walls are of stavesdug into the ground and external wallsof turf and stone. During the Late IronAge the boat-sheds becomes larger,widths of 6-7 m and longer. At Alter-vågen, Trondenes, the boat-shed from850 AD is 6,5x30 m with internal rowsof posts. My reconstruction at Borg,Vestvågøy, Lofoten islands, based onthe excavation at Rennesøy, Rogaland,shows a simple A-shaped structuralsection: rafters carrying the roof-weights continuing through the topwall beam (stavlina) down through ex-ternal buttresses, i.e. sloping posts setinto the ground.

The chieftain’s longhouse at Borg,Lofoten islands, is the largest knownlonghouse from the Viking periode,meassuring 9x83 m. It had two rows offree-standing internal posts, curvedwalls at the ends, and a curved floor togive the curved shape of the ridge.Posts were in pairs and the walls hada wooden sill. Externally there was afree-standing turf-wall. In my recon-struction of the house in 1994 I gavethe roof a pitch of 45°. As I later foundthe roof might have been given a pitchof around 53° as described in the Bookof Settlement (Landnàmabok) whereone house is described as having thesame hight as its width. My recon-struction is based on the stavlina forthe main structure.

Differences in construction of thelonghouse is illustrated with the hou-se from Tussøy, Troms, dated to 700AD, meassuring 5x18 m and having

one single, central row of internalposts. Walls are of turf and stone inlayers.

From around 900/1000 AD thelonghouses in Northern Norway getssmaller, as the different functions mo-ves out to separate smaller houses,placed around the farm-yard.

The Middle AgesThere are few towns in Northern Nor-way from the Middle Ages, the excep-tion beeing Vágar, Lofoten islands. Atotal of 150-250 buildings: living-hou-ses, sheds, work-shops and houses forfishermen during the fishing seasons.The houses are mainly 5-6 x 10-20 m,stave-constructions with insulatingwalls of turf mixed with stone. The ga-ble walls and possibly the internal pa-nelling was of wooden boards or madeof skjelter. The roof was probably co-vered with turf. The use of old boar-ding from boats was common. Muchthe same cluster of houses has beenexcavated at Mjelvik, Sandøy, Troms,1200-1300 AD. The walls are mostly ofstone and turf-covered roofs. Here asmall church has been found, meassu-ring 4,8x6,7 m.

Figure 36. The town of Vågar, Lofoten. Recon-struction drawing by Kari Støren Binns, 1990

Bakgrunnen for arbeidet med naustetpå Stangnes, Tranøy Kommune, varønskje om eit naust i gammal stil tilein ny fembøring i Kabelvåg. Naustetskal plasserast på Lofotmuseet. Aveksisterande naust som vi kjende tilsyntest naustet på Stangnes å vera in-teressant. Det var tydeleg eit fembø-ringsnaust av rett storleik og det had-de eit alderdomleg preg. Konstruksjo-nen var stavline med omgripande sta-var. Veggen hadde skjelterfylling.

Handverksregisteret tok byggingaav naustet som eit dokumentasjons-prosjekt. Vi var klar over at delar avhuset var bygd etter metodar som ereldre enn det vi kunne finne informan-tar til, medan andre delar av byggje-måten kunne knytast til tradisjon someldre tømmermenn var kjende med.

Når det skal byggjast ei etterlik-ning av eldre byggverk dukkar det all-tid opp spørsmål som vi ikkje var bud-de på ved oppstarten av prosjektet.Det vart også tilfellet her. Vi laut ana-lysere bygget ganske nøye og fannmange interessante detaljar. Ein delav dei vil bli presentert her.

Først vil gjera eit lynkjapt snitt inordnorsk stavhusbygging. Vi reknar

78

med at dei runde kroksperregammenehøyrer til dei eldre delane av byggjes-kikken i landsdelen. Den primære be-rande konstruksjonen er fire kroketebjørker som parvis er stilt opp mot einannan. Mellom kroksperrene ligg detåsar. Utanpå der er konstruksjonendekt med bjørkeråter som blir tektmed never og torv.

Båtskjul, naust har ein liknandekonstruksjon, men med spisst møna.Det tek til å likne ganske mykje på eitsperrebore åstak (Figur 1).

Det var to slags gammer. Dei så-kalla nordmannsgammene var firkan-ta. Vi reknar med at dei hadde einkonstruksjon som liknar stavline/sper-reverk. Ordet nordmannsgamme for-tel at så vel norsktalande som samisk-talande budde i gammer. Med gammelyt vi då forstå eit hus som har torv-dekte veggar, medan (hus i snever for-stand) ikkje er dekte med torv. Etterhistorikaren Johan Borgos er det ikkjemeir enn ca 200 år sidan at hus utantorvdekte veggar slo gjennom som bu-stadhus så langt sør som i Vesterålen.Gamle (frittståande) bustadhus i Ves-terålen er då å rekne som førstegene-rasjons hus i området.

Vi kan ikkje dra vidtgåande kon-klusjonar ut frå likskapen i logikkenmellom gamme og stavline/sperreverk.

Det er likevel påfallande at denne byg-gjemåten har si utbreiing frå Finn-mark i Nord til Nordmøre i sør. Er lo-gikken i huset inspirert av gammen?Vi finn konstruksjonen så vel i smånaust bygde av bjørk som i stor sjøhus,slik som Brodkorbsjåen i Vardø.

Innan dette området er det bådesperreborne åstak, sperrer som beråsar som ber sperrer og reine sperre-tak, men der annakvart sperrepar fø-ter på beten. Vi finn frittståande sta-var, slik som i Salten, men dei flestestavane står på syll. Unntaksvis liggsamhaldet på staven, men dei allerfleste husa er i stavlinekonstruksjon.

Til dømes i Lofoten og på Nordmø-re er det byggjesystemet som i nyaretradisjon har namn. Det heiter om hu-set at det er ei stavline. Til dømes iTrøndelag er det den stokken som liggpå staven som heiter stavline.

Prosedyren med bygging av slikehus er at dei såkalla «ringane» (det lig-gjande tømmeret) blir lafta i hop først(Figur 2). Deretter blir raftet retta

10 Fembøringsnaustet på StangnesJon Bojer Godal, spesialrådgiver, Håndverksregisteret på Maihaugen

Figur 1. Båtskjul med kroksperrer som beråstak, har stor logisk slektskap med sperrever-ket, det sperreborne åstaket som er ein domi-nerande byggjemåte nordafjells. Foto: JBG

Figur 2. Ei etterlikning av naustet på Stangnesblir bygd til ein ny storfembøring ved Lofotmu-seet i Kabelvåg. Vi nyttar bygginga til aktiv tradi-sjonsoverføring. Her ser vi Roald Haugli i gangmed eit laft som han har praktisert. Det er eitflatlaft (sekskanta hals) med (loddrett) midtstilttapp. Laft med tapp er vanlege i vest og nord,men dei er svært lite omtala i litteraturen. Foto: JBG

med kilar mellom syll og stavline/un-derraft. Så blir lengda på stavane måltog sperrebukkane kan prøvereisast.

Som prinsipp tyder dette at husetblir felt ned på bakken. Lengda avstavane blir tilpassa etter kor langtdet er ned. Huset blir ikkje tenkt ned-anfrå og opp, men ovanfrå og ned.Dette gjeld så vel form som konstruk-sjon. Vi ser tydeleg at ny taktekkingdreg nye konstruksjonar med seg utanat vi vil gå nærare inn på dette.

Stavane blir reist ein for ein ogskorda innover i tufta. Skordene tenersom sleipar for stavlina.

Eit markert drag i nordnorsk byg-gjeskikk er skjelterveggen. Han finstbåde i stavbygg og som fylling i tøm-mervegger (Figur 3). I dei nyare skjel-terhusa står stavane utan å gripe omdet liggjande tømmeret, men på dei el-dre grip staven over sylla, Dei omgri-pande stavane er i nord som i sør nokosom ser ut til å vera ein eldre konstruk-sjon enn stavar med tapp. Har over-gang med opphevinga av dimensjons-kravet til tømmer som kom i 1795?

Eit typisk drag i stavbygg i Tromser ein eller to lafta ringar i botn. Deter snedband/stikkband opp til staven.På staven ligg det ei stavline/under-raft. Så kjem bete/samhald, overraftog tømra gavlrøst. Veggen er fylt medskjelter av ulik utforming. Dei kanvera av lauvtre eller bartre, av halv-kløyvningar eller saga bord. Svært

79

niku temahefte 030

ofte står skjeltrene i ein sleppvegg somer felt inn i «sett i» staven.

Vi skal sjå nærare på naustet påStangnes (Figur 4, neste side). Det erhøveleg stort til ein vanleg fembøringav den nyare typen. Naustet er 14, 5m langt og ca 6 m breitt. Det er stav-reist og er fire rom langt, Det fremrerøstet er tømra. Stavane grip om eienkel syll. Mellom stavane er det feltinn ein sleppstokk som skjelteret ståri. Skjelteret er til å ta ut. Det er sporfor uttaket av lengste skjeltre. Jamvelsomme av sleppstokkane, stokkanesom er «sette i stav», er til å ta ut.

Det er ein stavlinekonstruksjon ogvi ser at samhaldstokken klemmerstaven mot raftstokken (Figur 5).Samhaldstokkane er fint boga opp. Vitolkar dette som tilpassing til den høg-stemnde Nordlandsbåten. Kanskje erdet slik at ein eldre versjon har hattdobbelt syll og beine samhaldstokkar(slik det elles er vanleg), medan dennye har enkel syll og boga samhald.

På samhaldstokkane står det i dagsperrebukkar som ber to sideåsar påkvar side, men dei er tydeleg av nyarekarakter enn bitane (samhaldstokka-ne). Ein åsstav fortel om tidlegare ver-sjon av åsbering. Spor etter åsstavanesyner at det då berre var ein sideås påkvar side og dette er synleg også i detfremre tømra røstet. Då har det voresperrer på åsane og liggjande tro.

Stavane er stødde av snedbandsom går frå sylla og opp på staven.Den eldre generasjonen av snedbander nagla fast. Ein nyare generasjon av

snedband går frå sylla til raftstokken.Desse er spikra fast. Snedbanda fråstav til bete står i hol midt i stavaneutan nagling (slik som broddebandapå Vestlandet), medan dei er spikra tilsamhaldet. Dei står altså for trykk ogkan ikkje ta strekk. Mesteparten avskjelter er av oppgangssaga bord.

Vi ser på nokre detaljar. Øverraftaer skøytt med rygg. På framsida er ik-kje underlagstokken for skjelteret setti staven, men lagt framom. Opp erskjelteret spikra på utsida av røstet. Ipraksis tyder det at huset er 9’’ korta-re oppe enn nede. Dette går opp medfestemåten for døra og er altså uttrykkfor ei gjennomreflektert utforming.

Mesteparten av tømmeret er flat-hogge på sidene, men syllstokken errund eller oval. Han har eit eldre pregenn det liggjande tømmeret lenger opp.Taket er vindskeivt ved at det er flata-re røsta i framenden enn i øverenden.

Den indre delen er tydeleg på-skøytt. Samhaldstokken i skøyten harnyare karakter enn hine. Samhald-stokken i øverenden har spor etterskjelter og ser ut som om han er bruktannan stad tidlegare, truleg i den tid-legare enden (ved øverenden av tredjerom). Stavparet i skøyten ser ut somom det er gjenbrukt. Også stavpar nr3 er gjenbrukt. Vi ser det på at det erspor etter eit snedband som ikkje leng-er er der og som heller ikkje har korre-sponderande hakk i biten..

Figur 3. Skjelter (skjæltæl, skjaldtile) finst iNord-Noreg både som fylling i tømmervegg ogsom fylling mellom stavar i skjåar og stavreistenaust. Foto: JBG.

Figur 5. Det er fellinga av staven mot underraft(stavline) og samhald (bete) som er særskilt. Viser at samhaldstokken klemmer staven motunderrafta. Sjå nærare om desse detaljane påFigur 4. Foto: JBG.

80

niku temahefte 030Fi

gu

r 4.

Opp

mål

ing

av F

embø

rings

naus

tet

på S

tang

nes.

Tei

knin

g: B

jørn

Ska

uge.

Etter kvart har vi fått grep om his-toria til naustet. Eigaren KristofferStangnes kan fortelje at det noverandetaket vart lagt på i 1930. Fotografi sy-ner at åsstavane vart erstatta avsperrebukkar ved den ombygginga.Av fotografiet ser det likevel ut til å havore sperrebukkar i det inste rommetfør den tid (Figur 6).

Dendrokronologi syner at tilbyggetkom i 1861. Det stemmer godt med båt-historia. Den nye fembøringen vart ut-vikla frå ca 1840 og framover. I ca 1860var denne omforminga ferdig. Frå då avvar det den «nye nordlandsbåten» sliksom vi dag kjenner han den heilt domi-nerande. Den «klassiske» nordlandsbå-ten er ein temmeleg moderne farkost ogsom har si mest aktive periode frå 1860til 1910. Den eldre nordlandsfembø-ringen var 11,5 m lang. Det stemmermed lengda av naustet før forlenginga.

Resten av topptømmeret er frå 1840.Vi reknar med naustet vart sett opp iden noverande tufta det året. Vi ser påteikninga at naustet er lågare på rafta iinnerenden enn i framenden. Difor er ta-ket vindskeivt. Vi sluttar at det har ståtti brattare tuft tidlegare. KristofferStangnes fortel at det etter tradisjonenpå garden kom frå nabogrenda Lekang.

Sylla og to av stavpara er frå ca1700. Når vi seier ca, er det av di det ervanskeleg å vera viss på at vi er i ytsteårring. Likevel er det vanskeleg å tøyealderen til å vera yngre enn frå 1725,men ikkje eldre enn frå 1698 for denne

81

niku temahefte 030

delen av bygget. Vi har to stavpar somsyner spor etter gjenbruk. Det paretsom står i skøyten er dendrokronolo-gisk datert til 1744. Vi er ikkje visse påå vera i ytste årring, men det er ikkjelangt unna. Vi rundar av til ca 1750.

Stavpar nr 3, som også syner sporav gjenbruk, er datert til 1569, menprøva er ikkje frå ytste årring. Vi kanvanskeleg forsvare å leggje på meirenn 50 år og trur altså at stavparetneppe er yngre enn frå 1620. Det er ut-forma på akkurat same måten somstavane frå ca 1700, men dei er littsmekrare.

Ser vi på naustet som byggjeskikkog held det saman med kva vi elles veit,kan vi dra ein del interessante konklu-sjonar og grunngjevne spørsmål:1 Det stavreiste skjelternaustet med

stavline representerer ein langbyggjetradisjon som vi førebels ik-kje ser enden på attover i tida, menvi kan følgje han til første helvt av1600 åra.

2. Når vi ser bort frå gammene ogstavlina i Saltdal, har dei nordnor-ske stavhusa enkel eller dobbeltsyll.

3 Til den eldre delen av stavlinetra-disjonen i Troms høyrer at stavengrip om sylla og han blir klemt fasttil stavlina av samhaldstokken somgrip over båe. Omgripande stavser ut til å vera den dominerandebyggjemåten fram til kring år1800. Det står att å få ei nøyaretidfesting av denne detaljen.

4. Åsstavar er det få av i Nord-Noregi dag. Var han meir vanleg tidlega-re? Det er grunn til å leite etterspor av slike.

5. Det flathogne tømmeret er eit nya-re drag i nord som i sør. Kjem detflathogne tømmeret også i Nord-Noreg i laupet av 1700 åra?

I gjenbygginga legg vi vekt på mate-rialkvalitet og framstillingsteknikk. Vihar sanka gammalt tømmer med høgutmalming av rett dimensjon i Divida-len og alt tømmeret blir rydd med øks.Vi nyttar informantane til å få ut detsom dei kan om slikt. Såleis får det nyenaustet fleire slags laft og fleire slagsskøytar enn originalen. Eitt av laftasom vi lagar er laft som informant Ro-ald Hauglid er kjent med. Det er eitkinna flatlaft med (ståande) tapp i mid-ten. Skjelteret kjem frå oppgangssagai Aursfjord som er den einaste i Noregmed aktiv levande overført tradisjon forsaging på oppgangssag.

Viktig informant for røyinga avtømmeret er Konrad Stenvold frå Fri-hetsli. Johan Stenvold er informantnår det gjeld prosedyre for reising.Som fagpersonar, personar som lærerav dei eldre, er vaktmeister Per Jo-hansen ved Lofotmuseet og Roald Ren-mælmo frå Målselv.

SUMMARY: THE BOAT-HOUSE AT STANGNES

When a new boat-house for a fembøring– a traditional boat with five or six pairsof oars – was to be built at the Museumof Lofoten in the county of Nordland, itwas modelled on an existing boat-houseat Stangnes on the island of Tranøy inthe county of Troms. This is built in skjel-ter technique, where the ground sills aremade in log construction. Upon theground sills are placed posts, which inturn carry longitudinal beams – stavline.Onto this framework of ground sills,posts and top sills, vertical wall planksare fastened. The roof construction con-sists of rafters and purlins. The boat-house’s age is uncertain, but we knowthat the building was extended by threemetres in 1861. This corresponds with achange in the area’s boatbuilding met-hods. The copying of the Stangnes boat-house served an additional purpose, na-mely to acquaint a new generation ofcraftsmen with the skjelter technique.

Figur 6. Fotografi frå omtekkinga av naustet påStangnes i 1930 syner at det var åsstavar sombar den fremre delen av taket inntil då. Foto: Ukjent.

Let me start this presentation withsome linquistic or semantic remarks.When Norwegians speak of stavkirker(stave churches) or stavløer (stavebarns), they are stressing the con-structive details - the roof-supportingvertical posts, staver - which makethese buildings different from thedominating log-constructed houses.In the terminology of Scandinavianarchitectural history, however, staveconstruction has acquired a more spe-cific meaning. In southern Scandi-navia where all buildings are halftim-bered or representing other construc-tions with vertical posts, the histori-ans of architecture who were dealingwith wooden churches paid attentionto another element in the construc-tion, namely the vertical boards thatform the walls of the church. Suchwalls were called «stave walls»-although tile and not stav is the oldword for such a board -, and theyhave become the main criterion for astave construction in Scandinavianand in international terminology.

This is the meaning, in which Ishall use the concepts stave construc-tions and stave houses. What I amgoing to deal with might be called the«secular relatives of the stave church-es». I shall be looking at stave con-structed dwelling houses that havebeen in use in Shetland, in Icelandand in the Faroe Islands, but to a verydifferent degree. From Shetland - orexactly the three most northerlyislands - we only have a debatableoral tradition and a few traces in theolder source material about suchhouses. In Iceland there are a fewremnants of stave buildings, but inthe Faroe Islands the stave buildingtradition was continued until the endof the 19th century. My lecture willtherefore focus on the traditionalFaroese houses.

I will take my point of departurein a small house that in 1961 wasmoved to the Open Air Museum inSorgenfri north of Copenhagen, as arepresentative of traditional Faroesebuilding culture. In fact, my own

82

interest in the North Atlantic housesstarted with the task to find and totransfer such a house to Denmark.

The house comes from the beauti-ful and dramatic setting on the north-ernmost end of Bor oy, one of thesocalled Northern Isles (Figure 1). ltwas built in the small village of Múliin 1866, which means that it was notyet 100 years old, when it was takendown and transported to Denmark.

11 North Atlantic Stave ConstructionsBjarne Stoklund, professor, Københavns Universitet

Figure 1. The tiny village of Múli in Bor(d)oy issurrounded by high mountains. The house from1866 may be discerned to the left. To the rightrepresentations of the two-storeyed type thatsucceeded the traditional house. Photo from1959.

Figure 2. Plan and elevation of the house fromMúli, that has now been reerected in the OpenAir Museum in Sorgenfri north of Copenhagen.

The house was, however, very tradi-tionally built. lts layout and construc-tion correspond in all essentials with ageneral description of the Faroesehouse given by a vicar in 1800, butolder source material reveals that thishouse type had got its main featuresalready a century earlier.

The house from Múli was - and is -built on a hillside with the gables tothe north and the south. The west sideis dug into the slope so that the turfroof nearly reaches the ground. In theexterior the house falls into two sec-tions: To the north is an outer wail ofstone and turf, to the south a woodenwall of vertical boards. The northernpart of the house consists of adwelling-room, roykstova, and a byre,fjós. In the southern part is the best-room, glasstova, with some smallerrooms: a chamber, a tiny kitchen, anda pantry. The finer entrance to thehouse is to an attic between the twosections, the more humble onethrough the byre (Figure 2).

83

niku temahefte 030

Both parts of the house have aninner wooden construction, a frame-work consisting of vertical posts andhorisontal beams. The openingsbetween these pieces of timber arefilled out with vertical matchedboards, fixed in grooves in the headand the sillbeam. Such inner wallsare called bróst (breast) in oppositionto the outer wall of stone and turf,called veggur. Instead of veggur, thesouthern part of the house has an

outer boarding, making it possible toput in windows.

The best-room gets its light throughwindows in the wall, while the royksto-va only has a louvre in the ridge (Fig-ure 3). Here the room is open to theridge, while the best-room has a hori-zontal ceiling. Other differencesbetween the two main rooms are thatthe roykstova has an open fireplace andan earthen floor (Figure 4), while thebest-room is heated by an iron stoveand has a wooden floor (Figure 5). Thetwo main rooms of the Faroese housecan be seen as representatives of twoperiods in the development of thedwelling-house. In the roykstovamedieval traditions are carried on,while the first glasstovas appear in the17th century, simultaneously with thesame phenomenon in Western Norway.

The three most important buildingmaterials used in the Faroese housewere stone (grót), turf (flag) and wood(vi ur). While the two first were avail-able in abundance, timber for buildingpurposes has always been in shortsupply. It is the stone and turf usedfor outer walls and roof covering thathave put their mark on the olderFaroese houses, to such a degree thatthey often seem to form part of thenatural surroundings.

Timber for houses was either drift-wood - which in some places wasrather abundant - or merchant wood,bought through the monopoly trade orsmuggled. One might imagine thatbecause of the shortage of timber theFaroe people would have adapted tothe ecological conditions by deliminat-

Figure 3. The louvre in the roof is the onlysource of light in the roykstova of the housefrom Múli.

Figure 5. The glasstova has a horizontal ceilingand is heated by an iron stove, fired from asmall kitchen.

Figure 4. In the roykstova there is an open fire-place and an earthen floor. Behind the wail tothe right is an alcove bed.

ing the use of wood to a minimum, asis known from similar environments.This is not the case, however. But theuse varies according to the function ofthe houses. In humble outhouses thereis no other timber than the rafters car-rying the roof, while, as a matter offact, the dwelling houses may be char-acterized as a timber building with asurrounding protection wall of stoneand turf (Figure 6).

Another astonishing fact is thehigh quality of the Faroese carpenter

84

niku temahefte 030

craft. For many years the traditionalFaroese house was considered a localphenomenon, the result of a slowdevelopment from a stone house to awooden house. This is surprising, forin fact you don’t have to concernyourself much with the constructionof the Faroese house to observe thatit is not primarily a specific Faroesedevelopment but instead - like boatbuilding - the continuation of oldWest Norwegian traditions. What isfascinating about the Faroese houseis that the main principles and manyof the constructive or decorativedetails are the same as in the Norwe-gian stave churches from the MiddleAges. When the house from Múli wasbuilt in 1866 it was done according to

a 1000 year old craftmanship, whichhad been abandoned elsewhere.

lf you are looking for the relativesof the Faroese house you don’t haveto go to the highly developed stavechurches as f.i. Borgund, but ratherto the more humble representativessuch as Vangnes at this old drawingof the constructions of the stavechurches (Figure 7). But there is onefeature in nearly all of them that youwill recognize from the Faroese house(Figure 8): The «St. Andrew crosses»that are supporting or stabilizing theframework of the churches.

But you may also go to the onlysecular stave building in western Nor-way: the fascinating Finnesloft inVoss. Arne Berg, who has dealt indetail with this building, consider it aunique phenomenon, maybe a guildhall that has been influenced by thestave churches in the area. It is obvi-ous that the Finnesloft today is aunique building, but was that also thecase when it was built around 1200? Iam not so sure, in view of the manysecular parallels in the North Atlanticand the results of the archaeologicalexcavations in Bryggen in Bergen.They revealed that in the high middleages the stave constructions dominat-ed over log built houses.

The Finnesloft has a log-construct-ed first floor and af stave-built secondfloor (Figure 9). If you consider thissecond floor separately, it shows greatsimilarity to the Faroese house. It isthe same main construction principlesand the same old carpenter tradition.It is typical that in halftimbered hous-

Figure 7. Plans and sections of a selection ofNorwegian stave churches. From: Nordisk Kul-tur XXIII. Kirkebygninger (1934).

Figure 8 (Right). «St. Andrew’s cross» suppor-ting the constructive framework of the housefrom Múli. Photo from the removal 1961.

Figure 6. The construction of the traditionalFaroese house: Two horizontal frames, consis-ting of head and sill beams, are connected byvertical corner posts. The walls consist of verti-cal boards, fixed in grooves in head and sill.There may be alcoves in both sides and outerwalls of turf and stone.

85

niku temahefte 030

es posts, beams and rafters are con-nected in what we in Danish callbindinger, and these bindinger areplaced with regular intervals. In thestave buildings, on the other hand,posts, beams and rafters are treatedas individual elements, that can beplaced independent of each other.

In the Finnesloft the fine craft-manship is revealed by the decorativeplaned mouldings along the edges ofposts and beams. Exactly the samedetails can be seen in the glasstova ofthe house from Múli (Figure 10).

There are, however, also construc-tive features that are unknown in themajority of the Faroese houses, but canbe seen in some of the oldest houses.The most interesting are the corner-joints, here in a very old house fromMi vágur on Vágár. These details arenormally hidden, but here they havebeen photoed when the house wasunder repair (Figure 11). The principleis the following: In the ends of the cor-ner posts (normally more solid thanthe rest of the posts) there are cross-formed notches, and in these notchesthe crossing sill and head beams areplaced. The beams are connected withnotches, that show similarity to thecorner-joints in log-constructions.

l have noticed a similar corner-jointin an old (and now disappeared) hjal-lur, the typical Faroese wind dryinghouse for meat and fish. The sill beamswere connected, and the corner postwas riding over this connection, with across formed notch in the bottom end.The same type of corner-joints areknown from Norwegian stave churches(Figure 12) and from timber finds fromthe Bryggen excavations.

Figure 9. Sections through the Finnesloft inVoss. Rafters, crossbeams and posts are inde-pendent elements like in the Faroese house (cf Figure 6). Note the decorative mouldings onseveral of the constructive elements.

Figure 10. Decorative mouldings on beamsand posts in the glasstova of the house fromMúli.

Figure 11. Corner-joint (of head beams andpost) in an old house in Mi(d)vágur, photoed bySverri Dahl 1952 when the house was underrepair.

Figure 12. Two types of corner joints in Norwe-gian stave churches. Drawing by Håkon Christie.

This old type of sill and headframework in the fully developed stavebuilding makes me raise the question,if this solution is the result of theencounter between the new log-con-struction technique and the older stavebuildings which had their posts duginto the earth? Has the idea to use aframework of beams or logs on stonesas foundation for the house been takenover from the log-construction?

I want to dwell a little on anotherinteresting feature in the Faroesehouse, although it has nothing to dowith stave churches or with stave con-structions in general. That is the factthat while on part of the house theouter walls are located just outside themain wail with the roof-carrying postsand the «breast», it has in other partsbeen moved out about one metre, inorder to create a low addition or out-shot, called kovi. This is where thealcove-beds, the pantry and similarsmall rooms are established. It iscalled that the house is built withkovareising (Figure 2 and 3).

Such outshots for secondary pur-poses are also found in two other areasaround the North Sea: in South-West-ern Norway (especially in the land-

86

niku temahefte 030

scape of Jæren (Figure 13)) and in thenorthern part of Jutland (Figure 14).In all three areas the house buildingtraditions are different. In the FaroeIslands we have the stave construc-tions behind walls of stone and turf, inJæren the houses consist of log-builtelements behind stone walls and inJutland the houses have a socalledhøjrem-construction, a parallel to theNorwegian grind-construction, buthere used in as well outhouses asdwelling-houses.

There are similarities - but alsodifferences - with regard to the func-tions of these narrow side aisles, andin the terminology concepts as kove,skut and svol seem to connect thewidespread areas. It is obvious thatoutshots as these are practicalarrangements in a harsh and stormyclimate, but that does not give a fullexplanation of these parallel phenom-ena. They are only fully understood ifwe include cultural relations betweenthe areas, and such relations must goback to the Middle Ages.

Let us return to the stave construc-tion and have a short look at thetraces of such buildings in other partsof the North Atlantic. Let it be men-tioned first that also Iceland and theFaroe Islands had their stave church-es, although in forms that were deviat-ing from the common Norwegian. In

the Faroe Islands such churches canstill be seen. They are not very old,from 1830’s and 40’s, but they are latedescendants of the older churches,that used to be surrounded by turf andstone walls. In Iceland only a few verysmall and rather late churches existtoday, but in the Middle Ages andeven later all Islandic churches werestave buildings with outer turf walls.They were often three aisled and someof them very big, especially the cathe-drals in Hólar and Skálholt.

Also the number of secular stavebuildings must have been considerablein Iceland in the Middle Ages but onlya few remnants have survived. Bestkept is the skáli at the farmstead ofKeldur. In it the attic posts and stave-walls are intact, and in the dwelling-room a groove in the beam shows thatthere has been another stave wall(Figure 15). In a drawing Hõr urÁgustsson has tried to reconstruct theskáli of Keldur and has compared itwith the small Norwegian stavechurch of Haltdalen (Figure 16).

A third area where stave buildingsmay have been used is Shetland. Tillnow no remnants of such woodenhouses have been found. All existingold Shetland houses are pure stonebuildings where timber is used onlyfor the rafters. We know, however,from customs accounts and othersources that Unst and Yell and maybea few other islands kept a vivid con-tact by sea with Sunnhordland inWest Norway in the 16th and 17thcenturies, and that boats as well as

Figure 13. Plans of traditional houses in thelandscape of Jæren, South West Norway. Intwo of the houses a log-built stova is surroun-ded by outshots and the outer walls on threesides are of turf and stone.

Figure 14. Cross sections through a dwellinghouse and a barn in the village of Agger, NorthJutland. Both buildings are constructed withinner posts and outshots.

Figure 15. Post, cross beam and head beam inthe dwelling room of the farm Keldur in Ice-land. Note the groove from a stave wail andthe decorative mouldings on the beams.

«timber for houses, ready framed»were imported.

In the local tradition such «pre-fab-ricated» houses from Norway arecalled «stock-stoves». The word is thesame as Faroese stokkastova, whichmeans a log-timbered house. In factsome of these house may well havebeen log-houses. We know that a fewsuch ready made log-houses have beenexported to the Faroe Islands and alsoto northern Jutland. But not all theseShetland houses have been construct-ed in that way.

A description of a stock-stovehouse that was written down by theFaroese linguist Jakob Jakobsen whenin the 1890’s he was collecting materi-al to his dictionary of the old «Norn»language, points to the fact that suchhouses may have been stave-con-structed.

In his dictionary he writes that«stokkstov» properly means «log-room», (log-house), having walls con-structed of logs laid horizontally, =Faroese: stokkastova. And he contin-ues: «Also a) a house (room) with atimber framework, b) framework of ahouse, esp. logs laid horizontally,forming ground-sill and tie-beam;these logs connect the corner-postsand are provided with grooves intowhich the wallboards fit».

87

niku temahefte 030

This is quite obviously a descrip-tion of a genuine stave-constructionlike the Faroese. It is interesting thathe remarks, that these logs are partlycalled «pieces o’ stokkstovs» and theframework or the logs partly «part o’ astokkstov». It is obvious from suchphrases to be reminded of the oldFaroese framework construction thatwe have compared with the corner-joints in log-houses.

That such houses could be stave-constructed can be supported by aninteresting court case from 1776 thatwas recently discovered by thearchivist in Lerwick, Brian Smith. Thecase is about a man who has torndown a house of which he was not theproprietor and has built a new one inthe same place. This man had «notonly appropriated to himself theground upon which the said newhouse was built, but also has torndown, destroyed and demolished thefarm-house – and – destroyed or away-taken and appropriated to his own useand profit the whole timber boxingwithin the said house – which boxingis commonly called a stockstove, andwas originally brought from Norway».That this «timber boxing» was made ofboards, not logs, can be concludedfrom the fact that he has used the«wood which surrounded the inside of

the house and applyed some towardslofts and partitions in his own house».

l have elsewhere argued that theintroduction of stove as a new culturalphenomenon in Scandinavia wasaccompanied by the log-timbering.The content of this new concept seemsto have been «a wooden closed box-likeroom», and it was realized either as alog or a stave construction. Againstthis backgrund it is interesting that«stock» (log) and «stove» is closely con-nected in this Shetland tradition.

«Stove» appears for the first timein a Shetland document in Papa Stourin 1299, and Barbara Crawford thinksshe has found remains of this room byher excavations. The concept appearsa few times in the court books fromthe 16th century, but after that it dis-appears in Shetland, apart from the«stock-stoves».

l hope in the near future to be ableto study this fascinating phenomenonin details, but let me give you my pre-liminary hypothesis: In Shetland thenew house element, the «stove», wasintroduced in the Middle Ages fromScandinavia as a prestigious innova-tion for the wealthy few. To be a real«stove» such a room had to be con-structed with wooden walls, in log-timbering or stave-construction. Suchelements were imported ready madefrom Norway.

In the 16th century the «stove» wasalso assumed by the wealthy«udallers» - odelsbønder - in the threenorthernmost islands, where the farm-ers at that time had ships of their own,making the contact with Sunnhord-land possible. The wooden «stove»seems to have had a high cultural posi-tion among these «udallers», but it dis-appeared totally during the process ofscottifization and the transformationof the old rural society into what istoday known as the crofter-society.

NOTE

This lecture is based on my book Detfærøske hus i kulturhistorisk belys-ning, which has a summary in Eng-lish and references to relevant litera-ture. The book is published by Sel-skabet til Udgivelse af færøskeKildeskrifter og Studier, C.A.Reitzels Forlag, København 1996.

Figure 16. Reconstruction by Hör(d)ur Águsts-son of the skáli of Keldur, compared with themain part of Haltdalen stave church, Norway.

Bygningsforskere har helt tilbake tilEilert Sundts tid registrert de lokalenavn på de enkelte bygningsledd i dennorske trearkitekturen. Det folkeligeordforråd, når det gjelder denne arki-tekturen, er rik, - likevel er det ikkenok å holde seg til dette alene om en tarsikte på å utarbeide en vitenskapeligterminologi. Derfor har en kjent detsom en nødvendighet å lage et begreps-apparat logisk og systematisk ut fravår tids språkbruk og uten forandringav ordbruken i eldre tider. Det doku-mentasjonsarbeid som har vært utførtved håndverksregisteret på Lilleham-mer og som har resultert i publikasjo-nen «Beresystem i eldre norske hus»,inngår på en forbilledlig måte i funda-mentet for videre metodisk forskning.

De etymologiske studier og ordgeo-grafiske registreringer viser at den fol-kelige terminologien i mange tilfelle ervaklende og at bygningstekniske ter-mer som i noen bygder er brukt syno-nymt, i andre bygder kan betegne for-skjellige bygningsdeler. Den bruk jegfor min del har gjort av den folkeligeterminologi er først og fremst praktiskbestemt, men jeg har så langt som jeghar funnet det hensiktsmessig, bruktde navn som de forskjellige husarterog deres bygningselement bærer i sinemest typiske utbredelsesområder.

Mange betegnelser synes å røpehvor visse husarter har sin opprinnelseog i hvilke retninger disse har spredtseg. Blant de betegnelser som har byddpå problemer av særlig interesse, erstav og stolpe. I slutten av 1890-talletfant det sted mellom skandinaviskebygningsforskere en meningsutveks-ling om den rette betydning av ordetstavkirke. Ordet er ukjent i gammel-norsk, noe som angivelig skyldtes at eninntil slutten av middelalderen ikkehadde andre slags trekirker. Først i ny-ere tid da kirkene ble oppført i laft, opp-sto det et behov for et eget ord for de el-dre trekirkene. Av samme grunn harordene stavløe og stavnaust kommet ibruk fra den tid da den slags hus be-gynte å bli oppført i laft.

Ordet stafkirkja relaterer seg tildet bygningsledd som kalles stafar el-

88

ler hornstafar (hjørnestaver) og til sta-flægjur. Stavlægjene ligger på staveneog forbinder disse med hverandre. Or-det stav som er både norsk og svensk,betyr noe som er oppreist, som for ek-sempel gjerdestolper, tønnestaver ogsvalstolper.

Lorentz Dietrichsons bok «De nor-ske stavkirker» inneholder ganske ut-førlige utdrag av besiktigelsesproto-koller og innberetninger fra 1600- og1700-tallet angående kirkene. Her fin-ner en mange forskjellige uttrykk forkirkenes bygningsmåte, deriblantstav, hvor en mente veggtilet. Detteforhold bidro til at Emil Eckhoff i sinbok «Svenska stavkyrkor» valgte å tamed svenske reisverkskirker utenstolper. Holder vi oss til de middelal-derske skriftkilder i Norge, deriblant«Gammel norsk Homiliebok» som an-tas å ha vært forfattet på 1100-tallet,framgår det klart at når det gjelder denorske stavkirkene skjelnes det mel-lom stafr og ili og således også mel-lom hornstafr og væg ili. Det er stafr iegenskap av det viktigste bærendeledd, som gjør det rimelig å kalle demiddelalderske reisverkskirker i Nor-ge stavkirker.

I de vestnorske og nordnorske rei-sverkshus hvor vertikale ledd inngår idet konstruktive system, er ordet stavbrukt om stolper som er relativt høyeog tynne. I uthusa er stavene nestenalltid firkanthogne. I andre landsdelerer ordet stav sjelden brukt som byg-ningsteknisk term i profane bygninger.

Det rike samspillet som det er mel-lom lafteverket og reisverket i norsk,profan trearkitektur arter seg slik atdet første danner selve huskjernen,mens det andre er anvendt til forromog svalganger, noe som i særlig gradkarakteriserer den profane middelal-derarkitekturen i Norge. Ofte omslut-ter stavverket det meste av den laftetehuskjernen slik at den i hovedtrekk ogdetaljer dominerer hele eksteriøret.(Figur 1)

Konstruksjonen av svalgangene ivåre middelalderlige stover og loft er iprinsippet den samme som i våre stav-kirker, men i noen tilfelle er de vertika-

12 Stolper og staver i bygningsteknisk sammenhengPer Gjærder, professor, Universitetet i Bergen

Figur 1. Lopte’ i Systog Åmli, Valle i Aust-Agder. Foto: Birger Lindstad.

Figur 2. Grindbygd løe, Vollseterdalen i Møreog Romsdal. Tegning: Dag Rosseland.

Figur 3. Grindbygd løe, Dalane i Rogaland. Tegning: Dag Rosseland.

le støttene så stutte og tjukke at detikke virker treffende å betegne dem somstaver. Såvidt jeg kan huske, har jeg påØstlandet ikke hørt ordet stav bruktsom betegnelse på et vertikalt, bærendeledd i svalgangene i norske gardshus.

I Vest-Norge har det vært mestalminnelig å reise et stavhus ved hjelpav såkalte grinder. (Figur 2) Disse erså viktige og elementære deler av kon-struksjonen i huset at dette i de midtredeler av Vestlandet blir kalt grinda-hus. Grindene er plassert på tvers avmøneretningen i huset. Hver grind be-står hovedsakelig av to staver somoventil er forbundet med en bjelke, be-ten. Den mest alminnelige måten det-te er gjort på, er at beten er nedfelt i eikløft mellom to ører i toppen av sta-vendene. På begge sider av beteendeneer det økset til et fortynnet halspartisom passer ned i kløfta, og utenfordenne er betehodet. I hvert hjørnemellom stavene og beten er grinda av-stivet med et skråband eller et natur-formet kne. Grindene bindes sammenmed to langsgående bjelker, stavle-gjer. Bortsett fra de distriktene påVestlandet som ligger nærmest andrelandsdeler er stavlegjene som regelplassert i vinkelen mellom beten ogstavørene og støtter seg mot disse. Forat hverken staver, stavlegjer eller be-ter skulle bli for sterkt svekket, ble dethogd ut noe av hver. På Sunnmøre kal-les dette for hjerting.1 Stavlegjene erfelt ned på beten med et uttak på un-dersiden. Stavørene går helt oppundertaket og er sneiet slik at de skråner

89

niku temahefte 030

likt med takvinkelen. På denne måtenskulle en låse stavlegjene fast og for-hindre at de vred seg utover underpresset fra taket.

I Rogaland og Vest-Agder er detvanlig at stavene kalles steger og be-ten slindr. I Dalane kalles beten krok-stokk . Stavlegjene ligger på beteende-ne og ofte rett over stavene. For atstavlegjene ikke skal presses ut avstilling av taktrykket, holdes de somregel på plass av trekroker eller skrå-biter som de kalles i Dalane. Skråbite-ne er festet til beten med to solide tre-nagler gjennom leggen, mens selvekroken griper over stavlegja. (Figur 3)Bruken av skråbit ser en da også i an-dre deler av Vestlandet. I Vossetrakte-ne ble skråbitene kalt bandakrok .

Stavhusa på Vestlandet er for detmeste oppført uten sviller. Ellers stårstavene som regel på steiner, og disseskulle helst være flate og vide slak atflere kunne bli lagt oppå hverandre nåren skulle ha hushjørnene jevnhøye. PåJæren har en funnet eksempler på atløestavene kunne være jordfaste.2 Detarkeologiske materialet tyder på atskikken med jordgravne staver er typo-logisk sett eldre enn den med staver påsteiner i eller over markplanet. Brukenav jordfaste staver har vært alminneligi forhistoriske hus, men allerede i ro-mertid kunne steinheller bli brukt somunderlag for takbærende stolper og sta-ver.3 At stavene heller ikke i middelal-deren alltid var jordgravne men kunnestå på steiner, synes å framgå av et stedi Ragnar Lodbroks saga, der det fortel-

les om stolper i ei byggløe på Spange-reid i Vest-Agder at de skridde ut – «un-dan gengir sulur».4

I de fleste distrikter på Vestlandeter den stavbygde heimeløa det størstehuset på garden. Den er et treskipetanlegg med et stort midtrom mellomto langsmale siderom som kalles sval,skytje eller skot. Skotstavene kan i lik-het med de store, frittstående grind-stavene stå på en flat stein og gripeover stavlegja i skotet med en klauv,eller de kan være tappet ned i en svillog opp i stavlegja (Figur 4). Grindhusasine grunnplaner og rominndelingerer gjennomgående enkle, men de stav-bygde heimeløene skiller seg ut fraden store mengden ved sin størrelse ogsine arkitektoniske kvaliteter. Medsine to parallelle stavrader har de enromvirkning som en kirke med et ho-vedskip og to sideskip.

Mens betene i de vestnorske stav-husa alltid ligger under stavlegjene,viser stavhusa i de øvrige landsdeler etmotsatt prinsipp idet stavlegjene ellerstokkene som forbinder de langsgåen-de stavradene, ligger under den neder-ste stokken i røstet. Stavlegjene ogsamhaldstokkene er for det meste laf-tet sammen og danner ofte det under-ste av to stokkeomfar i en takramme.Stavene står som regel på en sville-ramme hvor svillene enten er laftetsammen eller skåret sammen på halvved. De er vanligvis tappet ned i svil-lene og opp i overliggerne.

I Trøndelag kalles beter og stavle-gjer stavliner. Når en vil skjelne mel-lom dem, kalles betene tverrstavlinerog stavlegjene langstavliner. I storesjøhus og løer er veggrammene ofte av-stivet langs midten med en mestavlin.Stavene blir kalt stolper, men brukenav ordet stavlin tyder vel på at også iTrøndelag ble stolpene i stavhusa opp-rinnelig kalt staver. På Nordmøre erordet stavlin brukt om hele det kon-struktive skjelett, og huset kalles dastavlinhus.

I Nord-Norge fins det en gruppestavhus som er særegen for den delenav landet. De har en bunnramme sam-mensatt at to eller tre laftete omfar ogen takramme bestående av raftestok-

Figur 4. Stavløe i Osdal, Austefjorden på Sunn-møre. Foto: PG.

kene og samhaldsstokkene. I hverthjørne er det reist en stav som vanlig-vis er kløftet i begge ender. Stavene ergjerne reist rett over kryssene i sville-grimen og rett oppunder kryssene i ta-krammen, men ikke sjelden er de plas-sert på langsvillen like inntil lafte-krysset. Denne løsningen forekommerhelst på utløer og andre små utmarks-hus hvor tømmeret er så småvokst atstavene kanskje ville tape for mye avsin soliditet om de ble dobbeltkløftet(Figur 5). Veggfyllingen, eller skjelte-ret som er den nordnorske navnet påden, kan være laget av fjøler, bord,halvkløyvninger og av og til også avrund ved. Skjelterets enkelte deler erstående og innfelt i spor langs innersi-dene av veggrammen. De øverste hjør-nene i veggrammen kan være avstivet

90

niku temahefte 030

med knær eller skråband slik som i devestnorske stavhusa, men ofte har deskråband som forbinder stavene medsvilene. Skråband som de sistnevntefins knapt i vestnorske grindhus franyere tid, ettersom disse ikke har svil-ler, men det er interessant å notere atdet på Bryggen i Bergen er funnetrester av et middelaldersk stavhushvor det har vært festet skråband mel-lom sviller og staver (Figur 6).

Som nevnt består takrammen istavlinhusa ofte av to laftete stokke-omfar. En betraktning av dette forholdkan kanskje tjene til å klargjøre begre-pene rafthald og stavlegje som mangesteder blir brukt om hverandre omsamme sak. I takrammen på to omfarbærer den øverste langveggstokkensperrene eller raftene og kan derforbetegnes som rafthald, mens stokkenunder som forbinder stavene, kan sies

å være den egentlige stavlegje (Figur7). I flere av våre stavkirker hvor detåsbærende sperreverket bæres av enfast takramme bestående av to omfar,kan en se en tilsvarende funksjonsfor-deling mellom de to øverste langveggs-plankene.

Som vi har sett, er stavhusa bygd påto motsatte konstruktive prinsipper.Det ene og mest utbredte går ut på enlengdebetoning av konstruksjonen slikat stavene er direkte forbundet medraftestokkene før betene eller sam-haldsstokkene legges på. Det andreprinsippet er å forbinde stavene parvispå tvers, før stavlegjene legges på.Lengdebetoningen av konstruksjonenmedfører altså at raftestokkene liggerunder tverrbjelkene, mens det omvend-te er tilfelle ved terrbetoningen.

De to konstruksjonsprinsippenefinner vi igjen i flere nord- og vest-eu-ropeiske land, det førstnevnte som enmer alminnelig foreteelse, og det an-dre som en sjeldnere og mer regionaltavgrenset. I jyske og syd-svenske reis-verkshus hvor de langsgående rafte-stokkene, remmene, ligger på toppenav stolpene, er tverrbjelkene vanligvistappet gjennom stavene et stykke ne-denfor remmene (Figur 8).

I engelsk bygningsforskning er kon-struksjonen hvor de langsgående rafte-bjelker, «plates», ligger direkte oppåstavene under tverrbjelkene, blitt kalt«normal assembly». Konstruksjonen derstolpene er parvis forbundet med tverr-bjelker mens de langsgående rafte-bjelker ligger over disse, kalles «reverseassembly». Den sistnevnte konstruksjo-nen er sjelden å se i England, men denhar vært brukt der i store bygninger alti middelalderen og har senere vært tatt

Figur 5. Høyskykkje. Rognan, Saltdal i Nord-land. Foto: PG.

Figur 6. Rekonstruksjonsforslag av stavbygg påBryggen i Bergen, antatt oppført etter brann i1332. Tegning: H. Christie.

Figur 7. Snitt av naust, Kvenvær på Hitra iNord-Trøndelag. Tegning: L. Tangedal.

Figur 8. Konstruksjonstegning av høyremshus.Tegning: fra Henrik Vensild 1982.

i bruk i små, enkle strukturer. Den reg-nes som et reliktfenomen og som typolo-gisk sett eldre enn «normal assembly» 5

(Figur 9).Et trekk som en ofte kan se i det ar-

keologiske stavbygningsmaterialet ide nordlige og vestlige deler av Euro-pa, er at jordfaste stavpar har værtplassert nokså ujevnt i systemet av av-delinger, -bolker eller golv. Det vil si atstavene i hver rekke ikke er plassert ihelt like avstander fra hverandre. Hel-ler ikke korresponderer mellomrom-mene i den ene rekken helt med mel-lomrommene i den andre rekken. Det-te tyder på at det konstruktive systemikke krever den grad av presisjon somen ser i mange reisverksbygg der deter brukt sviller og der alle komponen-ter ble gjort ferdige før oppsettingen avhuset begynte.6

De grindbygde husa i Norge repre-senterer sannsynligvis regionale vari-anter av de europeiske reisverkshushvor tverrgrupperingen av bjelkene erforbundet med stolper i grinder sommå reises før de langsgående bjelkenekan føres inn i systemet. Plasseringenav stavlegja i vinkelen mellom staveneog beten slik at hvert av de tre kon-struksjonsleddene er i direkte kontaktmed hverandre, er et trekk som jegikke har sett utenfor Vest-Norge.

På nesten alle garder i eldre tid stodet et hus hvor en oppbevarte mat somkorn, mel og flatbrød. For å verne for-rådet mot mus, rotter og andre skade-dyr ble huset satt på stolper av tre eller

91

niku temahefte 030

stein. Slike hus kaltes i alminnelighetstabbur eller stabbud, men i Setesdal,Telemark og Buskerud oftere stolpehuseller stolpebud. Skikken å sette hus påstolper gir inntrykk av å være urgam-mel, idet den fins over store deler avEuropa og verden forøvrig. Blant be-varte husurner som ofte kan gi en over-raskende forestilling om forhistoriskehustyper, fins det noen som forestillerforrådshus båret av vertikale støtter.

I Norge ble de fleste stabbur og an-dre forrådshus både fra middelalderog nyere tid satt opp på stabber ellerstolper (Figur 10). Imidlertid er detikke funnet et eneste stabbur ellerstolpebu hvor stolpeverket er fra mid-delalderen og samtidig med selve hus-kroppen. Det samme gjelder de sven-ske forrådshus. Ordene stabbur, stab-bud, og stolpebu eller stolpehus finnesvisstnok ikke i de middelalderskeskriftkildene. I den norske diplomata-rium treffer en på ordet stabbur forførste gang i et brev fra 1539, hvor dethandler om noen bestemmelser somDet Trondhjemske Kapitel treffer an-gående bestyrelsen av Communetsgods og inntekter. Her nevnes et hussom «quam stabur vocant». Imidlertider det ved arkeologiske utgravninger iBergen og Trondheim gjort funn somviser at forrådshus på stolper har værtgodt kjent i Norge i middelalderen.

Det har rådet tvil om ordene stab-bur og stabbud er avledet henholdsvisav stabbe-bur og stabbebud eller avstavbur og stavbud. Ivar Aasen sier føl-gende om stabbud: «Vel egentlig stab-bebud og stabbebur, men kunde ogsaaopfattes som stavbud og stavbur.» Deter vel mest sannsynlig at buret og

buda er blitt kalt stabbur og stabbud,fordi de i alminnelighet sto på stabbereller korte støtter. Vi kan likevel ikkese helt bort fra den mulighet at ordenestabbur og stabbud er avledet av stav-bur og stavbud og brukt i betydningenhus på staver - analogt med at stolpe-hus og stolpebu betegner hus på stol-per. Ordet stavbur er brukt av topo-grafiske forfattere på 1700-tallet. Detkan være en litterær form av ordet,men sorenskriver Hans Arentz brukeruttrykket «smaa Staver eller Stolperom staplene under stabburet».7

Stolpene under forrådshusa kaninndeles i to hovedgrupper. I den enegruppen er stolpene forbundet med ensvillegrime som som oftest består avfire eller seks bunnstokker. I den an-dre gruppen står stolpene hver for segubundet av noen grime med bunnstok-ker. Den siste løsningen er sannsyn-ligvis den eldste (Figur 11).

Det fins her og der spredt utoverlandet forrrådshus og løer hvor støtte-ne under huset har karakteren av «høg-stolper» (Figur 12). Stolpene er ofte såhøye at rommet under huset gjerne blirbrukt som skjul for vogner og andreslags gjenstander. Ikke sjelden er rom-met helt eller delvis lukket med liggen-de stokker, stående bord eller tiler inn-felt mellom stolpene (Figur 13).

I samiske områder fins det særeg-ne forrådshus som kalles njaller. Disseer små utmarkshus med en funksjonsom er betinget av nomadisk levemåteog gjør tjeneste som depoter for rein-

Figur 9. Konstruksjonstegning av senmiddel-aldersk løe. Belchamp St. Paul, Essex i England.Tegning: fra J.T.Smith 1974

Figur 10. Stabbur. Lofthus, Tinn i Telemark. Foto: ukjent.

Figur 11. Stabbe under forrådshus. Sirdal iVest-Agder. Tegning: fra Phleps 1942

driftssamene under flyttingen fra ettbeiteområde til et annet (Figur 14). Destår på en eller flere stolper. Disse kanvære opptil 3 m høye da de skal be-skytte forrådet ikke bare mot mus ogrotter, men også rev og jerv. Ofte harstolpene beholdt mye av trestammensnaturlige form med en fot dannet avfire sprikende rotgreiner. Slike stolperkan en stundom komme over også iforrådshus på norske gardsbruk.

Ute i Europa har bindingsverkshu-sa for det meste vært oppført med etrammeverk hvor mellomrommene erutfylt med murstein eller leire. I Nor-ge har slike hus spilt en helt under-ordnet rolle. Her har bindingsverkshu-sa stort sett vært oppført helt i tre en-ten som fylling eller kledning. De sto-re sjøhusa landet over er, når de ikkeer laftet, mest oppført i bindingsverk.

92

niku temahefte 030

Her er stolper og lange skråstivereinntappet mellom sole (svill) - og rem(stavlegje). Stolpene står som regel tet-tere enn i stavverket, og omtrent halv-veis mellom sole og rem er de som re-gel avstivet med vannrette bjelker, så-kalte losholt (Figur 15). I sine mest ut-viklede former består bindingsverketav kanthogd materiale med kvadra-tisk tverrsnitt, og over og under los-holtene kan det være satt inn mindrestolper, såkalte dokker. I det egentligebindingsverket er remmene likesomsolene bladet sammen på halv ved,slik at de ligger helt i samme plan.

Bindingsverket kalles også sten-derverk, - et ord som en ofte møter i1700- og 1800-talls dokumenter i Ber-gen. Verken ordet bindingsverk, sten-derverk eller tilhørende fagtermersom stender, sprøys, losholt, dokker og

andre, fins i litterære kilder fra norskmiddelalder. Disse termene tyder påat i nyere tid har tømmermennene ogbygningssnekkerne i byer vært mer el-ler mindre påvirket av danske og tys-ke håndverkstradisjoner. I Norge harbindingsverkshusa viktige trekk tilfelles med konstruksjonene i grinda-huset og i andre slags stavhus. Det eråpenbart at noen av disse er fremme-de impulser som er blitt integrert i denorske stavverkstradisjonene. Vi sersåledes at grindløene i Hordaland kanha veggene oppført i et slags bindings-verk der svillene kalles soler og stolpe-ne standarer (Figur 16).

Figur 12 (over). Linbu fra Fåberg i Gudbrands-dalen, 1800-tallet. Tegning: fra A. Sandvig 1928.

Figur 13 (under). Loft. Ose, Bygland i Setesdal. Foto: PG

Figur 14. Njalla (samisk stabbur). Fra Karasjok iFinnmark. Foto: PG.

Figur 15. Bindingsverk. Tegning: fra H. Christie 1974

stander

skråbånd

losholt

En konstruksjon som har vært be-traktet som en overgangsform mellomlafteverket og stavverket kalles slep-verk, og veggene i en slik konstruksjonkalles slepvegger. Slepverket bestårav liggende trevirke, - stokker, plan-ker eller bord -, som er felt inn i et spori stolper eller staver. Konstruksjonenhar i sine mer utviklete former veg-grammer bestående av stolper, svillerog rem eller stavlegje (Figur 17).

Slepverket har vært brukt i de fles-te land i Europa og har tradisjoner til-bake til forhistorisk tid. I dag er det

93

niku temahefte 030

kanskje mest kjent i Danmark, Syd-Sverige og i Balkanlandene. Det finsforskjellige måter å reise slepveggerpå, og de synes i stor utstrekning åvære av regional karakter. I de østlige,barskogrike områder av Europa erslepveggene ofte mer tilpasset lafte-verket, i det de består av rundtømmer-stokker som er avbladet i endene. I devestlige, og mer skogfattige områderbestår de av bord eller planker, oftestinnfelt i en ramme med stolper, over-liggere og underliggere.

Selv om veggfyllingene i norskeslepverkshus kan bestå av rundtøm-mer og minne om laftehus i formen, erde i prinsippet stavhus, og noen stederhar det vært vanlig å bygge løer og fjøsder det konstruktive skjelett var detsamme som i grindhusa. Da kan slep-verkshus primært bli klassifisert somgrindhus (Figur 18).

Ordet slepverk har trolig sammen-heng med verbet sleppe i det en vedoppføringen av veggene «slapp» de en-kelte delene ned i stolpenotene. PåSør-Vestlandet brukte en ordene la-vegg og laveggshus om konstruksjo-nen. Forstavelsen la henger sammenmed verbet å la eller lø og betyr i den-ne sammenheng at en la den ene stokkeller planke systematisk oppå den an-dre. Å oppføre en slepverksvegg het iSkåne å ladføre, et gammelt dansk ordsom betyr å legge vannrett,- å føre ilad.8 I Sverige kalles slepverket skif-tesverk. I Danmark kalles slepverks-hus bulhuse. Det kalles de også i Skå-ne, men i Sverige for øvrig kalles deskiftesverkshus eller bål(a)hus. Den

primære av det svenske bål og detdanske bul er en trestamme og de kantyde på at veggmaterialet opprinneligbesto av grove stokker.

I Norge har vi ikke full oversiktover bruken av slepverk, men såvidt vikan se er det som hovedkonstruksjonmest brukt som løer, fjøs og naust, inoen utstrekning også som forråds-hus, små stover og seterbuer. Slep-verkshus finner vi mest i de øvre trak-tene av Vest-Agder og i Ryfylke, særligi egenskap av løer og fjøs. På Sunnmø-re er det funnet noen stabbur og etkvernhus med slepvegger, men ikkeløer. Konservator Harald Hals har for-talt at han har sett hus med slepveg-ger i Vestfold, og arkitekt HalvorVreim har opplyst at i Nordland blenausta flere steder bygd med slepveg-ger i flere lag bortetter.9

Det fins i den tradisjonelle byg-ningskultur i Norden en vertikal stol-pe som kalles sule og som har en kløfti toppen av den ene enden og ikke sjel-den også i den andre. Ordet sule bru-kes ellers om forskjellige redskapersom i den ene enden er formet som enkløft, kunstig eller naturlig. Ordet erbeslektet med det tyske Säule.

I gammelnorsk er både sule og stavbrukt om de konstruktive stolper i for-skjellige stavbygninger, men det ervanskelig på grunnlag av de litterærekildene å trekke et klart skille mellomdem. I betydningen stolpe synes ordet

Figur 16. Skjematisk tegning av stavløe. Tegning: fra O. Tveiten 1953.

Figur 18. Konstruksjonsdetaljer i slepverkshus iMæle. Forsand i Ryfylke. Ulike måter å festeplanke til stav. Tegning: fra Molaug 1942.

Figur 17. Utløe med slepverksvegger «laveg-ger». Espedal, Forsand i Ryfylke. Foto: G. Mikkelson.

sule å ha hatt en mer spesiell funksjonenn ordet stav. Antakelig har sulenerepresentert et tidligere bygningshis-torisk stadium, og vært nyttet i åsta-ket som sannsynligvis er eldre ennsperretaket. I sin beskrivelse av åsta-ket i islandske hus i sagatiden, uttryk-ker Valt r Gu mundsson den oppfat-ning at ordet sule bare ble brukt om destolpene som gikk fra grunnen og heltopp til selve takåsene.10 I sin beskri-velse av den indre oppbygningen i detislandske torvhuset regner HördurÁgústsson det som meget sannsynligat stolpene som støtter åsene, opprin-nelig ble kalt sulur. Han framholder ati de eldste synsforretninger fra 1600-tallet forekommer ordet sule ganskeofte, men at det på den tiden var i ferdmed å bukke under for betegnelsenestafur og sto .11

Det kan være grunn til å anta atogså i Norge ble ordet sule først ogfremst brukt om åsbærende stolper ogat det gikk mere av bruk ettersom detrene sperretaket fortrengte åstaket ihus med stavverkskonstruksjoner. Ide sydsvenske skiftesverkshus og avdanske bulhus, hvor en hele tiden haropprettholdt bruken av åser og åsbæ-rende stolper, kalles disse fremdelessuler. I følge «Ordbog over det danskeSprog» blir sule brukt «især om søjleeller stolpe i en bygning, spesielt omloddrette træstolper (bjælker) der i el-dre bygninger (bøndergaarde) var an-bragt i række fra gulv til takrygg ogmed den øverste (ofte kløftede) endebar aasen.» Det eldste litterære vit-

94

niku temahefte 030

nesbyrd i Norge om åsbærende sulerhar en i Hymeskvadet der det fortellesom Tor og Ty som skjuler seg bak eisule ved gavlen til jotnen Hymes sal,salar gafli. Jotnen så dit og sundsprang sula. Åsen (ass) som bar denbrotna.

Midtsøyler som bærer mønsåsen erav spesiell interesse og har i Danmarkog Sverige vært betegnet som midt-stolpe, mesula (Figur 19). Suler somrekker fra golvet og helt opp til mønethar jeg i norsk bygningskultur baresett i vestnorske steinfjøs (Figur 20),men denne konstruksjonen fins i for-skjellige primitive trehus i Europa, ek-sempelvis i de jyske «sulehus». Kon-struksjonen med mesuler som rekkerfra golv til mønsås, er brukt i mangeland også utenfor Europa. Det ergrunn til å anta at den går tilbake tilforhistorisk tid. I Sverige, Danmark ogSyd-Norge kan en i jernaldertufter sehull etter slike midtsuler.

Ellers ser en ofte både i norske,danske og svenske løer og andre slags

uthus at mønsåsen bæres av stolpersom er reist på en bindebjelke, en beteeller røstmor. I laftete utløer og andreprimitive uthus kan en komme overmønsåsbærende suler som med enkløft nedentil rir over flere stokkeom-far slik at de virker stabiliserende pålafteveggen (Figur 21). En sulekon-struksjon som synes å ha den tettesteutbredelse på Nordmøre og tilgrensen-de områder, viser en mønsås og to si-deåser som understøttes av suler. Dis-se er kløftet i begge ender slik at de rirover beten og griper over åsen.

Hustak med åser som bæres avloddrette suler, står i prinsipiell mot-setning til det rene sperretaket medsine skråstilte sperrepar og fravær avvertikale ledd. Mellom sperretaket og

Figur 20. Steinfjøs med åsbærende midtstolpe.Sandvik, Selje i Fjordane. Foto: PG.

Figur 21. Høybu. Fiskårdalen, Åseral i Vest-Agder. Tegning: fra G. Midttun 1927

Figur 19. Snitt av løe med midtstolpe (mesula).Nergården, Västergötland. Tegning: fra S. Erixon 1949

95

niku temahefte 030

åstaket er det mange overgangsfor-mer. I de store løene og nausta fore-kommer det at sperreparene i gavlveg-gen er avstivet med kryssende stre-besperrer (Figur 22). Slike tak er tyd-ligvis beslektet med saksesperretaketsom er den mest karakteristiske tak-stoltype i de norske stavkirkene.

I de værharde strøk langs kystener det i stavkonstruksjonene oftebrukt lange kryssband til forsterkningav strukturen. I sideveggene strekkerhvert band seg fra foten av én stav,krysser den neste stav på halv ved ogstrekker seg opp til en sammenføyningmed stavlegja. Banda krysser hveran-dre i et kors som mest likner Andreas-korset (Figur 23). I gavlveggene strek-ker kryssbanda seg fra et punkt nedepå stavene og forbi beten som den ernaglefestet til for så å krysse hveran-

dre oppunder mønet der de er forbun-det med sperrene.

Denne og liknende typer av skrå-band er brukt for å hindre de andrekonstruktive ledd i å bevege seg i side-retningen. Vi finner dem også i Eng-land og på Kontinentet (Figur 24). IEngland kalles disse skråstiverne«passing braces». J. T. Smith tenkerseg at slike skråstivere har utvikletseg innen et system av takkonstruk-sjoner som var i bruk på 1100-tallet og1200-tallet, - en tid da raske foran-dringer i kirkearkitekturen hadde sto-re følger for tømmermannskunsten. 12

NOTER

1 Standal, 1983, s. 652 Hoffmann, 1943, s. 109. Idem.

1966, s. 1173 Myhre, 1982, s. 104, 106, 1164 Volsunga saga ok Ragnars saga

Lo brokar, 1906-08, s. 1145 Smith, J.T. 1974, s. 2396 ibid. 7 Hans Arentz, 1800-01, s. 1428 Clemmenesn, 1937, I, s. 1089 Molaug 1944, s. 13410 Gu mundsson, 1889, s. 11811 Ágústsson 1982, s. 17612 Smith , J.T: 1974, s. 246

Figur 22. Gavlvegg i løe. Melheim, Eid i Nord-fjord. Foto: PG.

Figur 23. Naust. Ulla, Haram på Sunnmøre. Oppmåling av Bleken, Christensen, Sætre ogSætre. 1973

Figur 24. Old Count. Cottage. Limpsfield, Surrey i England. Konstruksjon fra senmiddel-alderen med «passing braces». Tegning: fra J.T. Smith 1974.

LITTERATUR

Aasen, Ivar, 1918: Norsk Ordbog.Kra.

Ágústsson, Hör ur, 1982: Den indreopbygning af det islandske tørve-huse. - AmS Skrifter 7. Stavang-er

Arentz, Hans, 1800-01: Beskrivelseover Søndfjord i Det Nordre Ber-genhusiske Amt. - TopographiskJournal for Norge. Hft. 26-28.Chra.

Berg, Arne, 1965: Byggjeskikken iTrysil. Særprent av Trysilboka.Bd.IV, 2. halvbind

Berg, Arne, 1972: Stavbygning.- Kul-turhistorisk leksikon for nordiskmiddelalder XVII. Oslo

Berg, Arne, 1989: Norske tømmerhusfrå mellomalderen. Bd. 1. Oslo

Christie, Håkon, 1974: Middelalderenbygger i tre. Oslo-Bergen-Tromsø

Clemmensen, Mogens, 1937: Bulhuse.Kbh.

Dietrichson, Lorentz, 1892: De norskestavkirker. Kra.

Eckhoff, Emil, 1914-16: Svenska stav-kyrkor. Sth.

Erixon, Sigurd, 1947: Svensk bygg-nadskultur. Sth.

Frimannslund, Rigmor, 1954: Grind-bygde uthus omkring Mund-heim.- By og Bygd IX. Oslo

Gjærder, Per, 1977: Vestnorske utløeri stavverk. Oslo

Gjærder, Per, 1982: Om stavverk oglafteverk. - AmS-Skrifter nr. 7.Stavanger

Godal, Jon B. og Steinar Moldal,1994: Beresystem i eldre norskehus. Oslo

Gu mundsson, Valt r, 1889: Privat-boligen på Island i sagatiden.Kbh.

Hoffmann, Marta, 1943: Jærhuset. -By og Bygd II. Oslo

Midttun, Gisle, 1921: Gardar, hus oghusbunad. - Norske bygder 2.Vest-Agder 2. Bergen

Molaug, Svein, 1944: Laveggshus. -Foreningen til norske fortidsmin-nesmerkers bevaring. Årsberet-ning for 1942. Oslo

Munch, Jens Storm: 1972: Skjelter-hus i Nord-Norge. - Byggekunst72. Nr. 2, 54. årgang. Oslo

96

niku temahefte 030

Myhre, Bjørn, 1982: Synspunkter påhuskonstruksjon i sørvest-norskegårdshus fra jernalder og mid-delalder. - AmS-Skrifter 7. Sta-vanger

Nicolaysen, Nicolai, 1881-91, 1894:Kunst og Haandverk fra NorgesFortid. R. 1-2. Kra.

Phleps, Hermann, 1942: Der Block-bau. Karlsruhe

Reimers, Egill, 1982: Synspunkter påbruk av stavverk og lafteverk imiddelalderen, basert på arkeo-logisk materiale fra Bryggen iBergen. - AmS-Skrifter 7. Sta-vanger

Sandvig, Anders, 1928: De Sandvig-ske samlinger i tekst og billeder.Fra ættegården til husmanns-plassen. Oslo

Schjelderup, Helge, 1991: Brukshuse-ne ved sjøen. - Stavanger Mu-seums årbok

Seland, Per, 1980: SirdalSmith, J.T., 1974: The Early Develop-

ment of Timber Buildings : thepassing-brace and reversed as-sembly.- Reprinted from The Ar-chaeological Journal. Vol. 131

Standal, Ragnar, 1983: Ørsta Bygde-tun. Husa på brudavollen. Volda

Sylthe, Christ Allan, 1992: Den nord-mørske svalgangsbrygga. - Årbokfor Nordmøre. Kristiansund

Tveiten, Ola, 1953: Om hus og byg-ningsskikker i Hosanger. - Nor-veg 3. Oslo

Vensild, Henrik, 1982: Höjremshuse iNord- og Nordvest-Jylland i his-torisk tid. - AmS-Skrifter 7. Sta-vanger

Volsunga saga ok Ragnars sagalo brókar, 1906-08: Udg. VedMagnus Olsen. Kbh.

Vreim, Halvor, 1933: En stavløe. Etbidrag til belysning av våre gam-le stavhus.- Norsk Folkekultur.Skien

Vreim, Halvor, 1937: The ancientSettlement in Finmark. - Folkliv.Sth.

SUMMARY:POST AND STAVE CONSTRUCTIONS INTRADITIONAL BUILDINGS

The term «stave church» – stavkirke –is unknown in Old Norse, apparentlybecause other kinds of wooden chur-ches were unusual in Norway beforethe end of the Middle Ages. However,the various parts of the stave con-struction, such as staves – staver – andtop sills – stavlegjer, are well known inthe Old Norse sources. In traditionaltimber buildings in the western andnorthern parts of Norway, the termstav is still used – as in the trestle-fra-me construction. In the northern partof Norway, where the stavline con-struction is found, the staves in theside walls are connected by longitudi-nal beams placed directly on top of thestaves. The use of transverse or longi-tudinal beams connecting posts isfound in many Northwest Europeancountries. In England the constructiontype comprising longitudinal beamsplaced directly upon the posts is called«normal assembly», while the use oftransverse beams to connect the posts– as in the trestle-frame construction –is called «reversed assembly». Sule isanother word for «post» in Old Norse,and apparently denotes a post thatrose from the ground and carried aroof purlin. In trestle-frame buildingsin the county of Møre & Romsdal,short posts carrying purlins were pla-ced on transverse beams. In Denmarkthe term sule is used in its – presuma-bly – original meaning. Similar con-structions are also found in traditionalbuildings in other European countries.And buildings in the wind-batteredMøre district provide examples ofanother structural detail, the crossingtimbers used to connect posts and raf-ters, like the passing braces in traditi-onal English architecture.

I omtale av grindbyggets historie blirdet bl.a. referert til arkeologisk materia-le, i første rekke til forhistorisk arkeolo-gi. Spor i undergrunnen etter parvisoppstilte stolper bringer tankene hen påen sammenhengende grindbygg-tradi-sjon gjennom 3 1/2 tusen år.

Fra de arkeologiske utgravninger påBryggen i tiden 1955-1979 foreligger detet omfattende bygningshistorisk materi-ale som i tid dekker det aller meste avBergen bys historie, med dateringer til-bake til første halvdel av 1100-årene, -med andre ord i kontakt med tidlig kris-ten middelalder i Norge.

De middelalder-arkeologiske vitnes-byrd om bygninger er noe mer konkreteenn de forhistoriske. Det gjelder de be-varte rester av bygninger slik de en gangble reist, og det gjelder de løse bygnings-funn, dvs sekundært brukte bygnings-deler som blir gravet frem i mange ulikekonstruksjonssammenhenger.

Til tross for et rikt og variert funntil-fang, må våre fremstillinger i bygnings-historisk perspektiv likevel bygge påtolkninger av fragmentariske rester,både med hensyn til situasjoner og til deenkelte bygningsdeler. Og la det væresagt med en gang: Den helt entydige ogkarakteristiske grindverks-detaljen somvi alle kjenner så godt i knutepunktetmellom stav, bete og stavlegje - er ikkedokumentert for Bergen i middelalde-ren. Jeg er derfor mer forsiktig enn an-dre i spørsmålet om årtuseners kontinu-itet når det gjelder bruken av grindverki den konstruktive betydning vi i daglegger i begrepet. Men for all del - mu-ligheter er her mange av, også i vårt ma-teriale, med antydninger og antagelserog eksempler på konstruksjoner somhar meget til felles med grindverket.

I fremtiden vil ulike forskere, somtar på seg oppgaver innen middelalde-rens kulturhistorie, fortsatt søke grunn-lag i det arkeologiske funnmaterialet fraBryggen, bl.a. i bygnings-funnene.

Mange av disse funn er blitt tatt varepå gjennom lang tid. En stor gruppe avde viktigste forsvant riktignok ved en tra-gisk magasinbrann så sent som i 1996,men fortsatt ligger flere hundre «byg-ningsfunn» bevart på ulike lagre. Foru-

97

ten til bygninger, er funnene relatert tilkonstruksjoner som brønner, kaier, fun-damenter, og ikke minst til skip og min-dre båter. I løpet av 1999 vil forhåpent-ligvis et nytt, samlet og forskningsrettetmagasin endelig være etablert.

De aller fleste bygningsfunn er blittbehørig dokumentert, både hva gjelderfunnkontekst med datering (in situ ellersom sekundært brukte løsfunn), detalj-oppmåling, og til en viss grad også somdetaljfoto. All dokumentasjon ligger ar-kivert ved Arkeologisk institutts Mid-delaldersamling i Bergen, med alle sinedata, - åpent for videre tolkning av demsom føler seg kallet.

Materialet på Bryggen er megetkomplekst og åpner for mange proble-mer. Meget er omtalt tidligere. I det føl-gende må jeg konsentrerer meg om endel eksempler som kan ha interesse idiskusjonen omkring grindverkets his-torie, - noen enkeltfunn og noen situa-sjoner. Illustrasjonene kan være noe for-enklet, uten at alle naglehull, mindrestein, stipling av underliggende kon-struksjoner etc. er inntegnet. Tekst ogillustrasjoner refererer til N-Ø-S-V-ret-ninger som ble brukt i feltet («felt-nord»tilsvarer ca. geografisk nordvest).

Jeg kan i denne sammenheng ikkegå nærmere inn på spørsmål som gjel-der bygningenes sosiale funksjon i detlokale bygningsmiljø, heller ikke begre-per som inovasjon, tradisjon og impuls,bearbeiding, redskap eller materialfor-ståelse. Likevel bør jeg minne om atfunn og situasjoner som her blir omtaltmå sees i lys av funnområdets tilknyt-ning til en relativt grov bebyggelse nærhavnen og strandbeltet. Det er imidler-tid av betydning at området ligger i sen-trum av en storby - etter den tids måle-stokk - med god kontakt til kystdistrik-tene omkring, og til utlandet gjennomden utstrakte utenrikshandel.

De funn jeg viser til, skifter i valør ogtyngde. Det dreier seg om mange ulikeformer for stavbygninger, - det jeg selvvelger å samle i begrepet reisverks-bygninger. Her er mer å reflektere overenn det er mulig å ta med ved denne an-ledning. Bruken av stav, stolper, stabberetc. varierer, også om de er fundamen-

tert på svill, på stein eller er gravd ned idybden. Verken kronologi eller evolu-sjon vil være retningsgivende for frem-stillingen. Likevel kan det i store trekkvære naturlig å følge selve utgravninge-nes forløp, og å trekke frem eksemplerslik de ulike løsfunn og situasjoner etterhvert dukket opp, fra restene etter denbrente 1702-bebyggelsen, og videre ned-over i bygrunnen, bakover i tid. Date-ring av materialet forholder seg til denverifiserte stratigrafi (Herteig 1990-91)som først og fremst har sitt grunnlag itydelige brannlag etter historisk kjentebybranner. Den store gjenoppbygging avBryggen forut for 1702-brannen, kom et-ter en brann i 1476, som på sin side øde-la en bebyggelse fra 1413. Fra før den tidkjenner vi til bybranner i 1393, 1332,1248, 1198, vinteren 1170/71, forutenminst en eldre brann.

En del enkle takoverbygg og «tas-ker», og ulike former for stolpebygning-er som inntil siste århundreskifte stosom kaiskur langs hele Vågens østside,er kjente representanter for «reiste» byg-ningskonstruksjoner på Bryggen. Ellershar bebyggelsen på Bryggen - slik vi idag kjenner husrekkene som de blegjenoppbygget etter bybrannen i 1702 -vært dominert av laftebygg.

De seneste århundrers bruk avgrindverk over hele Vestlandet har etterhva vi vet ikke nedfelt seg på Bryggen -byens eldste og på mange måter viktig-ste havneområde. Av praktiske og tildels holdningsmessige årsaker mågrindbygg-konstruksjonen ha vært opp-fattet som lite tjenlig i dette miljø. Dettetil tross for at de aller fleste byggeopp-gaver i byen sansynligvis må ha værtoverlatt til lokale bygningsmenn fra dis-triktene omkring. Man må kunne antaat valget av bygninger på Bryggen harvært styrt av sterkt konservative og ur-bant orienterte byggherrer som på dentid ikke har latt seg påvirke i vesentliggrad av byggeskikken utenfor selve by-området. Selv om enkle former for stol-pebygg har vært oppført sammen medlaftebygg i denne senere periode avBryggens historie, har de etterlatt seg fåspor. Følger vi de arkeologiske utgrav-ninger tilbake i tid, er det først på 1400-

13 Bygningsfunn fra utgravningene på Bryggen i Bergen, med tilknytning til diskusjonen om grindverk

Egill Reimers, konservator, Middelaldersamlingen, Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen

98

niku temahefte 030

tallet vi møter rester av reisverks-kon-struksjoner, og da i et meget beskjedentomfang. Dette mønster endret seg radi-kalt etter hvert som utgravningene gikki dybden.

Etter brannen i 1332, ble det sattopp en ca 7 m bred bygning i Engelgår-den (Bygn.172), der takverket uten tvilhar vært båret av kraftige stolper, bådei langveggene og langs bygningens midt-akse (Figur 1 og foto 1 og 2). Vestgavlener klart dokumentert, mens bygningensøstre avslutning var blitt forstyrret avmaskingravning i dette området. Megettaler for at lengden kan ha vært ca 8 me-ter med tilsammen 12 (3x4) hovedstol-per, i tillegg til en del ekstra støttestol-per. Ingen av stolpene var bevart, mendet er tydelig hvor de fleste har stått ogat de har hvilt på flate steiner. Gulvetsom lå tilbake relativt uskadd medglattkant og naglet til «flytende» tverr-bjelker, viste en god tilpassing til stolpe-ne som må ha vært reist før gulvet blelagt. Både i langvegger og i midtrekkenvarierer stolpeavstandene. Vi vet ingen-ting om hvorledes stolper, stavlegjer, be-ter og takkonstruksjon kan ha vært for-bundet med hverandre, men en regulærgrindverkskonstruksjon kan det ikke havært. Noen usikre detaljer i feltsituasjo-nen kan oppfattes som rest av en svillmed not for veggplanker. Mer sansynliger det at noen bord med naglehull som låpå kant langs bygningens utside kanvære nedfalne rester av horisontale

Foto 1. Bygning 172 in situ, sett fra vest. Foto: Ark. inst., UiB

Foto 2. Bygning 172 in situ, gulvbord tilpassetstolpe på stein. Foto: Ark. inst., UiB

Figur 1. Bygning 172 fra EN, byggefase 6.1,oppført etter brann i 1332, med gulv tilpassetstaver som har stått på flate fundamentstein.Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

kledningsbord. Men bygningen kan ogsåha vært helt åpen.

På samme tid ble der i Bugårdenoppført en reisverksbygning der de be-varte konstruksjonsdetaljene ga oss merå bygge våre tolkninger på. (Bygn.331,Figur 2 og 3) (Christie 1974, 50 og Rei-mers 1982,82) De to runde, langsgående

99

niku temahefte 030

grunnsviller var lagt over tverrgåendegulvbjelker, og med enkelt vagenov ogsåover den runde kortveggsvill mot vest.Langsvillene hadde not for veggplankerog innvendige uttak for skråbånd somhar vært reist opp mot hjørnestaver,dessuten tapphull for staver og beitski-er. Nordøstre del av bygningen var me-get dårlig bevart. Den runde kortveggs-vill mot vest hadde ingen not, men had-de utvendige uttak for lange skråbåndsom må ha gått fra svillens midtpunktopp til øvre del av hver av hjørnestave-ne. Over denne grunnsvill, og oppå defremstikkende ender av langsgåendegulvplanker, lå en firskåren svill mednot for veggplanker. Den var lagt nedmellom de runde langsvillene, men utenfast konstruktiv forbindelse.

Vi hadde tidligere gravet frem torunde staver (90147/148) som var

brukt sekundært som fundamentbjelkeri byggefasen etter at bygn.331 var revet(Figur 3). Disse to staver må uten tvil hatilhørt denne bygning. Foruten uttak forskråbånd, og vertikal not for veggplan-ker, hadde de tapp nederst og en konkavavslutning øverst som tolkes som pri-mær. Alt tyder på at det over stavene,sentralt plassert, har ligget kraftige run-de stavlegjer.

Heller ikke denne bygning 331 eroppført med grinder. Den har mer til fel-les med en stavlinekonstruksjon. Stave-ne er reist med tapp i svill og avstivetmed skråbånd nedenfra, før den langs-gående stavlegjen er blitt lagt over sta-vens konkave nedfelling. En tverrgåen-de stavlegje eller bete, og flere tverrbjel-ker lenger bak, kan ha vært fellt ned i delangsgående stavlegjere, og har bunnetdisse sammen. Hvorledes taket har værtkonstruert, kjenner vi ingenting til. Byg-ningen må kunne tolkes som en en-eta-sjes lagerbod med tette stavvegger ogmed to dører ut mot Bugårdens passa-sje, kanskje fra to adskilte rom. Delangsgående gulvplanker som var lagtover de grove tverrbjelker var sterktskadet, og var blitt reparert og lappet påi den senere del av bruksperioden. Leng-er bak i husrekken ble det funnet resterav en bygning som i hovedtrekk harvært oppført etter samme konstruk-sjonsprinsipp (Bygn.329).

Fire runde staver ble funnet i Gull-skogården, sekundært brukt som drage-re i den brede fellespassasje («Kirke-veien») (90329/330/331/332). De må hatilhørt en bygning som primært harvært i bruk i perioden 1332-1413 (Figur4). De reflekterer en bygningstype somhar hatt meget til felles med annen eta-sje på Finnesloftet på Voss, men uten til-svarende kvalitet. De fire stavene harnot for veggplanker mot flere sider,grovt utførte baseprofiler og forøvrigmed særtrekk som tydelig forteller hvori konstruksjonen stavene har vært plas-sert i forhold til sviller, stavlegjer, tverr-bjelker og veggplanker. En av dem harnot for veggplanke langs alle fire sider.Spørsmål reiser seg om disse staver hartilhørt et sakralt eller profant byggverk,om det har vært bygget i byen, eller erflyttet til byen fra en gård i nærheten,slik vi må kunne anta har vært tilfellemed noen av våre andre løsfunn.

Rester av nordvestre hjørne av enbygning (Bygn.177) ble avdekket i Gull-skogården, oppført etter brannen i 1332

Figur 2. Bygning 331 fra BN, byggefase 6.1,oppført etter brann i 1332, med sviller med notog nedfellinger for skråbånd og for tapp i sta-venes nedre ende. Stavene har konkav nedfel-ling i øvre ende som for en stavlinekonstruk-sjon. Tegning: fra Christie 1974 og ER.

Figur 3. Løsfunn fra BN, sekundær fase 6.2,stav til bygning 331. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER

100

niku temahefte 030

(Figur 5 og foto 3). To sviller i kryss ertydelig bearbeidet med kinning og inn-fellinger fra siden og med hvileflate forhjørnestav som har ridd over krysset. Etuttak for skråbånd i kortsvillens innsidetyder på at hjørnestaven først er reistfritt over svillkrysset, før skråbånd, beteog stavlegje er montert. Sansynligvisingen grindverkskonstruksjon. En litennedfelling innenfor kortsvillens not kanha gitt støtte og feste for et skråbånd(opp mot nærmeste tverrbjelke?) til av-stivning av konstruksjonen i lengderet-ning. Langsvillen langs passasjen haringen uttak for skråbånd, og har hellerikke not for veggplanker.

I det grove fundament, som ble an-lagt i Bugården under bebyggelsen sombrente i 1413, lå restene av en hjørnes-tav (90162), som har interesse for grind-verk-diskusjonen (Figur 6).

Staven har opprinnelig tilhørt enbygning som brente i 1393, eller som blebygget like etter 1393 og revet i god tidfør 1413. I begge tilfeller en bygning somvar i bruk i siste halvdel av 1300-årene.

Hjørnestaven må ha ridd med sinkløft over langsvillens endestykke. Motstavens utside finner vi et uttak for entverrsvill som kan ha fortsatt under ogut forbi langsvillen. I øvre del er stavenavsluttet med en - sansynligvis gjen-nomgående - kløft for tverrbete, og medet noe høyereliggende uttak langs sta-vens innside, passende for en stavlegje iet grindbygg. Gavlveggens veggplankerkan ha gått opp i en not i betens under-side. For langveggens veggplanker er no-ten langs staven dokumentert helt opptil topps, utenfor uttaket for stavlegjen.Det er mulig at denne veggnoten kan hakorrespondert med en not langs undersi-de av en stavlegje som kan ha ligget i enstavkløft høyere oppe, i akse med lang-svillen. Er dette riktig, må uttaket påstavens innside ha fungert som en se-kundær støtte-bjelke, og idéen om en rengrindkonstruksjonen blir mer usikker.

Figur 4. Løsfunn fra «Kirkevegen» nord for SNsammen med tre tilsvarende (90329/331/332),sekundær fase 7.0, antatt primær bruksfase 6.0(ca 1332-1413). Staven har kløft og baseprofi-ler nederst og uttak for kryssende stavlegje ogbete øverst, med not for veggplank. Har lik-hetstrekk med 2.etasjes staver på Finnesloftetpå Voss. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Figur 5. Bygning 177, fra G5, byggefase 6.1,oppført etter brann 1332, svillkryss med spor avridende stav, skråbånd og veggplank. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Foto 3. Bygn.177 in situ, NV-hjørne sett fra SØFoto: Ark. inst., UiB

Figur 6. Løsfunn fra BN, sekundær fase 6.3,antatt primær fase 6.2 eller 6.3, før eller likeetter brann 1393, hjørnestav med firskårenttverrsnitt. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

101

niku temahefte 030

En del løsfunn av sekundært bruktebygningsdeler (90316/91668/ 93442) måopprinnelig ha vært anvendt som stav-legjer eller beter i ulike former for stav-konstruksjoner på 12-1300-tallet (Figur7). Noen er særlig fint tilhugget for åpasse ned i stavenes kløfter, og er ut-styrt med et «låsehode» ytterst som hin-drer veggene i å bli presset utover avsperretrykket. Dette er eksempler frastavbygninger, uten at det behøver å gidirekte indikasjoner på grindverk.

En bygning (Bygn.260) i Bugårdenfra før brannen i 1332 var fundamentertpå en måte som kan bringe tanken henpå grindverk (Figur 8). Ca 90 cm høyefundamentstabber sto på flate steiner ogvar avsluttet øverst med en dyp nedfel-ling for tverrsgående gulvbjelker og meden høyereliggende hvileflate for denlangsgående svill, med en tunge stik-

Figur 7. 93442 løsfunn fra ES, sekundær fase4.0, antatt primær bruksfase 3.2 før 1198,bete, halvkløvning. 91668 løsfunn fra G3/G4, sekundær fase 5.2,antatt primær bruksfase 5.1, etter brann 1248.90316 løsfunn fra G3, sekundær fase 7.0,antatt primær bruksfase 6.2 før 1413. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Figur 8. Bygning 260, fra BS, byggefase 5.2,brent ved brann 1332, fundamentstabber påstein, bærer gulvbjelker og svill. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Figur 9. Bygning 221, fra G3, byggefase 5.2,brent ved brann 1332, kombinasjon av laft ibakvegg og sleppvegg mot passasjen. Antattombygget ca 1300. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Foto 4. Bygning 221 in situ, NØ-hjørne sett fraSØ. Foto: Ark. inst., UiB.

kende opp langs svillens utside. Stabbe,bjelke og svill ligger i posisjon som i etgrindverk, men gulvbjelkene er ikkegjennomgående med låsepinn eller låse-hode på utsiden. Alt tyder på at byg-ningen forøvrig har vært laftet.

Fra samme periode, før brannen1332, ble det i Gullskogården gravetfrem de nederste stokkene av en bygning(Bygn.221) som det ikke er så lett å gi enendelig tolkning av (Figur 9 og foto 4). Tohjørner - mot SØ og SV - har vært laftet,mens de to hjørnene langs passasjen harvært oppført i sleppveggs-konstruksjon,noe som bringer bygn.221 inn i gruppenav reisverksbygninger, om enn noe tilside for grindverk-diskusjonen. De firegrunnsviller har vært laftet sammen ialle hjørner, til en ramme ca 4x5 m.(nordsvillen var nå fjernet og vestsvillenvar seget noe mot vest). Øst-, syd- ogvestvegg har fulgt svillenes veggflukt,men nordveggen er bygget opp ca 30 cminnenfor, der den underste stokk frem-deles lå bevart, avbladet i begge ender.Østveggens andre stokk, som også varbevart in situ, var avbladet i nordreende. Dette gir oss grunn til å tro at allestokkene i øst- og vestvegg har vært av-bladet mot nord for å passe inn i de tosleppveggstavene som tydeligvis harridd over nedfellinger som er registrertnær sidesvillenes nordender. Da harogså alle stokkene i nordveggen vært av-bladet mot de to hjørnestaver. Stavenevar ikke bevart, her er heller ingen sporetter døråpninger, eller noe som tyder påen skjelterkonstruksjon. Muligens harman valgt en sleppvegg ut mot passasjenfordi det har vært spesielt hensiktsmes-sig. Men mer sansynlig er det å oppfattesleppveggen som sekundær, til avløs-ning for en opprinnelig laftet nordvegg(Herteig 1991,44). Kan vi forklare en slikombygging - med en konstruksjon somvirker mer påtvungen enn rimelig? Ettrappefundament som ble gravet fremlike utenfor den nye nordveggens østredel skulle kunne gi et spor.

Utviklingen kan ha vært følgende:1) En enkelt 1-etasjes laftebygning

ble oppført i gårdens søndre hus-rekke etter brannen i 1248, meddør ut mot passasjen.

2) Etter en mannsalder eller to erplassbehovet øket og man har øn-sket å bygge på til 2 etasjer, medden nødvendige svalgang ut motpassasjen og med tilkomst via entrapp.

102

niku temahefte 030

3) Byloven som ble vedtatt januar1276 forbød smalere passasjer(«veiter») enn 3 alen (en gammel-norsk alen = 55,3cm, 3 alen =166cm). Bortsett fra forholdeneute ved bryggene, gjaldt dennebyggegrense tydeligvis også ut-stikkende svalganger over 1.eta-sjes plan. Den fremgravde lokalesituasjon viser en passasjebreddeutenfor det opprinnelige laftehuset= 210cm = 3,8 alen. Skulle detbygges en svalgang ut fra den ek-sisterende veggflukt, var det bare0,8 alen = 44cm som sto til rådig-het. Veggen i 2.etasje mot lofts-rommet kunne naturligvis byggesinnenfor 1.etasjes veggflukt. Menverre var det med tilkomstforhol-dene; en trappebredde på 35-40cmnetto må ha blitt vurdert somubrukbart.

4) Laftebyggets nordvegg i 1.etasjemåtte derfor forskyves mot syduten å forstyrre resten av kon-struksjonen. Å lafte inn en ny vegginnenfor den eksisterende ville blivanskelig, og stabiliteten kunne blifor dårlig med tanke på den nyeetasjen som skulle settes oppå. Deto laftehjørnene mot nordøst ognordvest ble derfor hugget ned tilgrunnsvillen, stokkene ble avbla-det, og sleppvegg-staver reist ogbundet øverst med beter og stavle-gjer som dannet grunnlaget forbygningens nye 2.etasje med ut-kraget svalgang. Om denne øvredel av bygningen ble bygget i lafteller stav, vet vi ingenting om. Re-sultatet ble imidlertid et langloft,riktignok med en noe uvanlig vegg-konstruksjon i 1.etasje. Og bylo-vens bestemmelser var blitt over-holdt. I 1332 brendte bygningen ogetterlot seg bare de nederste vegg-stokker og et trappefundament.

To fragmenter av en og samme stav(90169/170) ble funnet som sekundærtbrukte fundamentbjelker i Bugårdensnordre husrekke (Figur 10). Staven vi-ser en meget pen utførelse og har vært ibruk som mellomstav i en 2-etasjes byg-ning av betydelig status. Bygningen harvært i bruk i tiden etter brannen i 1248,sansynligvis i et annet miljø enn i hav-nebebyggelsen på Bryggen. Staven errund, men langs siden er det hugget enbred fas som øverst er avsluttet med et

tungemotiv som dekor. Langs begge si-der finner vi not for veggplanker. Seksflate strykprofiler løper langs not- ogfaskantene i hele stavens høyde. Øversthar staven en stordimensjonert fals forstavlegje, og nedenfor er hugget gjen-nomgående hull for firskårne sviller,både for grunnsvill nederst og for enmellomsvill mellom 1. og 2. etases vegg-partier. Her er ingen spor av uttak fortverrbjelker, heller ikke spor etter skrå-avstivning. Nederst er staven avsluttetmed en rund tapp.

Et spørsmål er om fas, tungemotivog profiler har vendt inn mot rommet el-ler ut i fasaden. Staven kan ha stått som

Figur 10. 90169/170, løsfunn fra BN, sekun-dær fase 5.2, antatt primær bruksfase 5.1, etterbrann 1248, fra 2-etasjes bygning, høy status,fint teljet, strykprofiler. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

mellomstav i gavl eller langvegg. Der-som den har båret bete eller stavlegje påutsiden, har den dekorerte side vendtinnover, muligens mot et høyreist rom.Dersom bygningen har hatt et etasje-skille båret av et bjelkelag, har dettehvilt på langveggenes mellomsviller(Christie 1974,61).

Vi har funnet flere eksempler på attilsvarende staver er avsluttet med entapp nederst. Dette må bety at stavenehar vært montert godt forankret på fla-te bjelker som har ligget som funda-mentsåler på undergrunnen, noe ned-gravd i forhold til veggsvill, døråpningog gulvet innenfor. En slik fundamente-ring har gitt konstruksjonen en svært

103

niku temahefte 030

god stabilitet, uten spesielle krav til ensterk forbindelse mellom stav og svill, oguten fare for at nedre del av staven skul-le miste taket på svillen og «skli ut» tilsiden. Her er klare paralleller som bi-drar til diskusjonen om hvorvidt stav-kirkers store veggfelt med sine sentral-romstaver er blitt montert på bakken ogreist opp og tappet ned i passende ned-fellinger i grunnstokken. For øvrig mådenne staven ha inngått i et veggfeltsom det er vanskelig å sammenlignemed noe tilsvarende i en grindverks-konstruksjon.

Samme sted ble gravet frem en stav(90172) fra en 2-etasjes bygning som har

hatt meget til felles med den foregående(Figur 11). Uttakene for lang- og kort-veggsviller er ikke gjennomgående, hvil-ket tyder på at dette må være en hjør-nestav. Den har også uttak for mellom-sviller for både langvegg og kortvegg.Øverst finner vi nedfellinger for stavle-gje og bete, foruten et uttak med skråbunn som kan representere en hvilefla-te for sperr, altså en løsning der stavparog sperrepar ligger «i akse» i samme ver-tikale plan. Også denne stav har flatestrykprofiler langs hele stavens høyde.

De to sistnevnte staver kan ha værtbrukt i samme bygning. Det er en fris-tende tanke, om enn den tekniske kvali-teten synes å være noe ulik. Tanken blirlikevel bestyrket ved å sammenligne ut-takenes dimensjoner og avstandenemellom dem. Den ene staven må da somnevnt ha vært mellomstav, og den andreen hjørnestav der den langsgående mel-lomsvill har fortsatt ut forbi vegglivet ogkan ha båret en svalgang i gavlen. Kan-skje kan også noen spor på hjørnesta-vens utside tolkes som anslag for entrapp som har gått opp til denne sval-gangen.

Et sekundært benyttet løsfunn(93406) fra Engelgården, brukt som fyll-bjelke i en kaikonstruksjon som er an-lagt i årene før brannen i 1198, gir oss ethåndfast eksempel på en hjørnestav fraen bygning med spesiell dyp fundamen-tering, eller med åpent rom under byg-ningens gulvbjelkelag (Figur 12). En slikstav passer meget godt inn som hjørnes-tav i en såkalt «kjellerbygning», en byg-ningstype vi har avdekket rester av i fle-re gårdsrekker på Bryggen (Herteig,1994), (Jfr bygn.44 på Figur 15 ogbygn.130 på foto 5). Disse har vært i pri-mær bruk i tiden før, muligens også i ti-den etter, brannen i 1170/71.

Figur 11. 90172, løsfunn fra BN, sekundærfase 5.2, antatt primær bruksfase 5.1, etterbrann 1248, fra 2-etasjes bygning. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Figur 12. 93406, løsfunn fra kai i ES/BN,sekundær fase 3.2, antatt primær bruksfase2.0/3.1 (før eller like etter brann i 1170/71).Spesielt høyt fundamentparti, øvre del meduttak til sviller, stavlegje, tverrbete og vegg-plank. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Foto 5. Bygn.130 in situ, bevarte rester av en«kjellerbygning» sammen med fundamenter ogstolper fra andre bygninger og byggefaser.Foto: Ark. inst., UiB.

Slik staven er avsluttet øverst kanden i første omgang tolkes som tilhø-rende en grindkonstruksjon. Men deter tydelig at stavlegjen her har liggetunder tverrbeten, og - etter min me-ning - på utsiden av stavøyret. Dettemotsier en løsning der bygningen erreist med ferdige sammensatte grin-der, men holder mulighetene åpne foren tilsvarende reisning av langvegger.I beskrivelser av islandske bygningerser vi stavlegjen lagt i fals på stavensutside, slik vi mener også er tilfellemed den tidligere nevnte stav(90169/170) fra Bryggen (Ágústsson

104

niku temahefte 030

1978). På Island gir riktignok de ytretorvvegger støtte; her er liten fare forat sperretrykket skal presse stav ogstavlegje ut av stilling. Men i alle trenevnte tilfeller må en tverrbete habunnet langveggene sammen ved ågripe fast over stavlegjen.

Når våre kjellerbygninger på Bryg-gen tydeligvis ikke har vært avstivetsom i en grindverkskonstruksjon, hardet da vært nødvendig å stabiliseredem på annen måte ? Staven har ing-en spor av skråbånd, og den har san-synligvis heller ikke vært dypt ned-gravd i sin primære situasjon. En mu-lighet er at stavene, og derved helebygningen, har vært støttet opp uten-fra ved hjelp av skorder. Et lite tre-kanthakk på stavens utside høyt opp-under stavlegjen kan ha fungert somanslag for en slik skorde (Figur13).

Mange bygningsfunn som viserhøyt utviklet konstruktive trekk, er li-kevel meget grove i utførelsen. Noenfunn skiller seg ut med meget god kva-litet, bl.a. 3 lange bjelker med høyreistrektangulært snitt (90681/682/683, Fi-gur 14). To er naglet sammen og er be-vart i tilsammen 7 meters lengde oghar stavlegjens klare trekk, den tredjeer en svill som er bevart i vel 5 meterslengde. De ble funnet i sekundær bruksom fyllbjelker i kaifundamenter opp-ført en gang før brannen i 1198. Her ermeget å lese av de inngrep som ergjort: Svillen har not med drenshull,nedfelling for døråpning, og et partiuten not som markerer den del av svil-len som har ligget innenfor stavenshull eller innfelling. Stavlegjen har notlangs underside, og uttak for beter ogsperr. Alle må ha vært i primær bruk isamme bygning før eller i tiden like et-ter brannen i 1170/71, i en ganske såavansert stavkonstruksjon. Man kanla tankene fly og prøve å plassere svil-

len og stavlegjen i ulike former for byg-ninger; kirke, gildehall, bolig, lager-bod. I Norge kan vi besøke Finneslof-tet på Voss, stavkirker og svalganger,og se detaljer som gir assosiasjoner.Ellers finner vi nære paralleller i for-mat og utførelse i bevarte kirker og bo-lighus på Færøyene (Stoklund 1996),der vi aner en kontinuitet tilbake tilden tid da kontakten med Vest-Norgevar ekstra sterk. 5-600 år er imidlertidgått mellom den gang da vår bygning iBergen ble oppført og til de eldste gjen-levende stavbygninger på Færøyene.Uansett - de tre funn fra Bryggen vit-ner om godt kvalitetsarbeid med rela-tivt tidlig datering.

En bygning i Gullskogården (Bygn.41) med tilnærmet kvadratisk plan(ca4x4 m) er ofte nevnt som «bygning-en med de åpne hjørner» (Figur 15 og16). Den brente ved den historisk kjen-te brann vinteren 1170/71. Nettop for-di denne bygning er så klart karakte-risert ved at de fire vegger ikke møtesi felles hjørnestaver, kan den tanke slåned, at dette er fire grinder som erreist opp mot hverandre, for så å blibundet sammen av fire stavlegjer somhar krysset hverandre i hjørnene (Rei-mers 1982,87). Hver vegg består imid-lertid av tre jordgravde staver, noenpå stein, alle med ulike bunnnivåer, ogbyggetomten er til dels gravet inn ibakken. Alt tyder på at stavene erreist enkeltvis og først stabilisert etterat stavlegjene er lagt på plass, sann-synligvis krysset i hjørnene, og sann-

Figur 13. Rekonstruksjonsforslag, slik en «kjel-lerbygning» kan ha vært satt opp på strandfla-ten, og slik den senere kan ha fungert med detåpne rommet under, brukt som «kjeller». Tegning: Per Bækken etter ER.

Figur 14. 90681/90682/90683, løsfunn fraG1/G2, sekundær fase 3.2, antatt primær bruklike før eller etter brann 1170/71, tidlig eksem-pel på svill og stavlegje i en avansert reisverks-bygning. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

synligvis med skråbånd mellom staverog stavlegjer.

Den meget interessante diskusjo-nen om hvorfor bygningen har åpnehjørner, er ikke avsluttet. Har valgetvært gjort av konstruktive eller avfunksjonelle grunner ? Dessuten, hartaket vært et saltak, eller kanskje mersansynlig et pyramidetak som gir etriktigere spennforhold ut mot de krys-sende stavlegjene i hjørnene, uten be-hov for tverrbeter midt i rommet ?Har hele bygningen vært åpen fraførst av, eller er de åtte svillene som erlagt ned på bakken mellom staveneopprinnelige ? Disse svillene har notfor stående veggplanker, som det for-øvrig ble funnet rester av in situ.

Den østenfor liggende bygning(Bygn.66) har også åpne hjørner oghar forøvrig mange andre likhetstrekkmed bygn.41. Ettersom bygn.66’s kort-

105

niku temahefte 030

vegg mot passasjen mangler midtstav,ligger forholdene her bedre til rette foren grindverkstolkning, men tomtefor-holdene tatt i betraktning er det en litesannsynlig løsning.

Den eldste bygning (Bygn.45) somskal omtales ved denne anledning eren sjøbod som lå i Gullskoområdet påstrandflaten ned mot Vågen (Figur 15,17 og 18). Ifølge den lokale stratigrafimå bygningen være oppført i førstehalvdel av 1100-årene og er herjet aven brann forut for 1170, av en brannsom tidligere ikke har vært kjent. Debygningsrester som her ble gravetfrem in situ, gir holdepunkter for entolkning i retning av en grindverks-konstruksjon, uten at noen kan garan-tere for at tolkningen er riktig.

Figur 15. Bygning 41, 44, 45, 46, 66. Feltover-sikt . Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Figur 16. Bygning 41, fra G5, byggefase 2.2,brent ved brann 1170/71, tilnærmet kvadratiskplan, først og fremst karakterisert ved de åpnehjørnene. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Figur17. Bygning 45, fra G4, byggefase 1.0,brent i en tidligere ukjent brann i første halvdelav 1100-årene (dendrodatering av NV-stav viserfelningsår 1108/1109), sjøbod, kan være opp-ført i grindverkskonstruksjon som vist på detterekonstruksjonsforslag. Bare nedre partier varbevart. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Jordgravde staver er stillet parvisoverfor hverandre, tilsammen fire parhvorav de to fremste par var bevart ien høyde som varierte mellom 70 og120 cm over naturbakken. Sviller erlagt direkte på bakken med løs til-knytning til stavene, og ligger noe for-skjøvet innenfor stavenes midtakse.Halvkløyvninger som er tilhugget ne-derst har vært montert som veggplan-ker i svillenes not. Dersom disse vegg-planker har gått opp i en tilsvarendenot i en stavlegje, må også stavlegjenha ligget noe forskjøvet innenfor sta-venes midtakse, oppå en eventuelltverrbete - som i et grindverk (Rei-mers 1982,89).

106

niku temahefte 030

Dersom stavene derimot er reist enetter en, og stavlegjen er lagt direkteoppå stavene som i en stavlinekon-struksjon, kan veggplankene ha værtfestet på innsiden av stavlegjen mednagler, og både sperr og tverrbjelkerkan ha hvilt på stavlegjen. Et annetforhold som gjør grindverksteorien noeusikker, er at de parvis sammenstiltestaver er jordgravet. Dette kan hagjort arbeidet med å reise grinden noekomplisert. Men vi vet at en grind medstaver i ulike lengder kan reises i stil-ling oppå steiner i ulike nivåer. Medsamme resonnement kan en grindvære reist og samtidig være stukketned i to hull som var blitt gravet ut -om nødvendig i ulik dybde. På bakkeni bakre del av bygningen lå bl.a. reste-ne av en bjelke (92709), sekundærtplassert uten egentlig funksjon (Figur18). Den ene enden var tilhugget meden form som et «hode», slik som beter ien grindverkskonstruksjon gjerne erutformet. Kan denne bjelken ha værtbrukt i sjøboden ?

Den dybde stavene er gravet ned i(20-50 cm), kan i seg selv ikke ha gittbygningen tilstrekkelig stabilitet motsidekrefter. Konstruksjonen har san-

synligvis vært avstivet med skråbåndfra stav opp mot bete og stavlegje, ellermed skorder. Ettersom det bare er denedre deler av stavene som har over-levd brannen, kan dette ikke undersø-kes og dokumenteres. Det er lite san-synlig, men vi kan ikke se helt bort i fraden mulighet at denne sjøboden repre-senterer en form for «kjeller», underden egentlige bruksbygning som det nåikke finnes spor etter. De avbrente sta-vene kan med andre ord ha vært ve-sentlig høyere, og har båret taket overen ekstra etasje, på tilsvarende måtesom ovenfor beskrevet for stav 93406.

Ifølge nylig innhentet dendrokro-nologisk datering av sjøbodens nord-vestre hjørnestav, viser felningsår1108/1109, hvilket kan stemme godtoverens med den stratigrafiske analy-se, kanskje en noe tidligere dateringenn ventet (Hansen & Reimers inprep).

Tilslutt vil jeg vise til en gangbro-konstruksjon som ble satt opp etterbrannen i 1170/71 på strandflaten idet området vi idag kaller Gullskogår-den (Figur 19 og foto 6). Konstruktivthar gangbroen meget til felles med etgrindbygg. Tverrbjelker er lagt i gjen-nomgående hull i parstilte stolper ognaglet fast. Over tverrbjelkene, i kro-ken ut mot stolpen, er lagt langsgåen-de dragere med fals for gangdekket,foruten en midtdrager. De relativt kor-te stolper har være gravet noe ned.Antakelig har dette gitt gangbroenden nødvendige stabilitet. Noen formfor skråbånd er ikke blitt observert.

Ved denne gjennomgang av mid-delalderarkeologiske bygningsfunnhar vi sett mange eksempler på kon-struksjoner som hører til reisverks-gruppen, dvs der de vertikale bære-ledd spiller hovedrollen, som frittstå-ende staver eller stolper, eller i sam-spill med andre konstruktive ledd i

Figur 18. 92709, løsfunn fra G4, sekundærfase 1.2, antatt primær bruksfase før denukjente brann i første halvdel av 1100-årene,kan ha vært brukt som bete i bygn.45.Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Figur19. Gangbro mellom G3 og G4, byggefa-se 3.1, etter brannen i 1170/71, konstruktivthar gangbroen meget til felles med en grind-verkskonstruksjon.Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

ulike former for rammeverk. Det ermulig at grindverkskonstruksjonen,slik vi idag kjenner den, har vært ivanlig bruk på Vestlandet også i deførste 5-600 år av Bergen bys historie.Men da er det ganske underlig at det-te ikke i sterkere grad har hatt betyd-ning for valg av enkle bruksbygningeri byens sentrale område, - at vi medandre ord ikke har funnet flere og ty-deligere spor etter grindverk i det mid-delalderarkeologiske bygningsfunn-materiale på Bryggen.

LITTERATURHENVISNINGER

Ágústsson, Hör ur : Den indre opbyg-ning af det islandske tørvehus, iVestnordisk byggeskikk gjennomto tusen år, fra Utsteinseminar1978, AmS skrifter nr.7, Stavanger 1982

Christie, Håkon : Middelalderen byg-ger i tre, Universitetsforlaget,Oslo 1974

Hansen, Gitte & Reimers, Egill : Den-droprosjektet 1997/98, Arkeolo-gisk institutt, Universitetet iBergen, in prep.

Herteig, Asbjørn E. : The Buildings atBryggen, Their Topographicaland Chronologicla Development,The Bryggen Papers Main SeriesVol.3, part 1-2, UiB, Bergen1990-91

107

niku temahefte 030

Herteig, Asbjørn E. : The «cellar buil-dings» and privies at Bryggen,The Bryggen Papers Supplemen-tary Series No 5, UiB, Bergen1994

Reimers, Egill : Synspunkter på brukav stavverk og lafteverk i middel-alderen, basert på arkeologiskmateriale fra Bryggen i Bergen, iVestnordisk byggeskikk gjennomto tusen år. AmS skrifter nr.7,Stavanger 1982

Reimers, Egill : Tre som bygningsma-teriale i middelalderen, Mu-seumsnytt 1/1996

Stoklund, Bjarne : Det Færøske hus ikulturhistorisk belysning, Køben-havn 1996

SUMMARY:ARCHAEOLOGICAL REMAINS FROM THEEXCAVATIONS AT BRYGGEN IN BERGEN

The archaeological excavations carriedout at Bryggen in Bergen from 1955 to1979 produced an impressive assem-blage of well-preserved structural tim-bers. Dating from the early 12th cen-tury and the following 5-600 years,this material is of inestimable valuefor the purposes of research on buil-ding history. The question in the pre-sent context is whether any of thesetimbers derive from «trestle-frameconstructions» similar to the well-known West Norwegian type of thepast few centuries, a type whose exi-stence is historically documented asfar back as the second half of the 16thcentury. This article presents a num-ber of results from the investigation ofnot only the building remains found insitu, but also the various timbers thatwere lying in secondary contexts in bu-ildings, foundations and other con-structions. None of the recovered tim-bers could be identified as genuineexamples of the trestle-frame buil-ding-type. Nevertheless, examinationbrought to light many elements of si-milarity, and the material clearly hasgreat potential for the study of framebuildings in general. Most of the illu-strations speak for themselves; thechronological framework is based onstratigraphic analyses correlating theentire Bryggen site.

Foto 6. Utsnitt av gangbro in situ, sett fra NV.Foto: Ark. inst., UiB.

Et bygningshistorisk seminar omgrindbygde hus kunne ikke vært holdtfor 50 år siden, - simpelthen fordigrindbygde hus ikke var et kjent be-grep for bygningsforskere. Årsakenvar ikke at det ikke fantes grindbygg,- det var mange flere av dem da enn nå- men man hadde ikke fått øynene oppfor at de er utløpere av en eldgammelbyggetradisjon, kanskje den eldstesom er bevart her i landet.

Heller ikke i dag er dette blitt enalmen erkjennelse, ikke en gang i fag-miljøet. Det bør være en bekymringfor oss at bare noen ganske få grind-bygde hus er fredet - og at disse få ikkeer blitt fredet fordi de er grindbygg,men fordi de står på et fredet tun. Servi etter på museer og bygdetun, vil vifinne enkelte grindbygde hus, mensom regel er de der fordi de hører medi bygdens gamle tun. De grindbygdehus er ikke blitt tilkjent synderlig ver-

108

di i norsk kulturminnevern. Vi haransvaret for å rette på disse forhold.

Paradoksalt nok er altså vår eldstebygningstype blitt vår yngste forsk-ningsgren. Vi har vel alle en følelse avat vi har vært med på oppdagelsen avgrindbyggene og de første famlendesteg i utforskningen av dem. Det ermange faser i utforskningsprosessen,men ett viktig steg er nylig tatt, nem-lig utstillingen Hus på Vestkystengjennom 4000 år. Denne utstillingen,- og ikke minst den utmerkede utstil-lingskatalogen, - har vist den interes-serte allmennhet hva et grindbyggethus er og hvilket bygningsmiljø de ervokset frem i.

Utstillingskatalogen kan leses somet program for en ny norsk arkitektur-historie med basis i lokal byggetradi-sjon. Samlet gir artsmangfoldet denfarverike helhet som det må være byg-ningsforskningens mål å legge frem.

Det kan være fristende i dennesammenheng å trekke frem noe av detsom tidligere bygningsforskere harskrevet om de grindbygde hus. Enkel-te har omtalt dem, men tiden har ty-deligvis ikke vært moden for at de bletrukket inn i forskningens lys.

Ikke uventet er Nic. Nicolaysen,med sitt store overblikk over Norgesgamle bygningsmasse, den første sompubliserte et grindbygget hus. Hanhar sikkert vært fortrolig med dennebygningstypen fra sine mange reiserrundt på Vestlandet, men da han varbeskjeftiget med en arkeologisk ut-gravning av Lysekloster i 1880-årene,ble han klar over at Lysekloster godshadde en stor og usedvanlig omhygge-lig utført grindbygget løe. Da hansendte sin unge assistent, den dyktigearkitekt og oppmåler Johan Meyer, forå måle opp klosterruinen, sto ogsåoppmåling av stavløa på programmet.

Klosteroppmålingene kom i enegen publikasjon om Lysekloster,mens oppmålingen av løa ble tatt innsom Pl. X i Fortidsminneforeningenspublikasjonsserie Kunst og Haand-verk fra Norges Fortid, som utkom i1894 (Figur 1). Johan Meyers oppmå-lingstegninger, som er datert 1889, giret godt inntrykk av byggverkets kvali-teter. Den gjengir også innskriften påen av betene som forteller at «StrangiJørgensøn lod giøre denne Lade Ano1595».

I sin kommenterende tekst skriverNicolaysen: «I det hele kan man faa enklar forestilling om stavladens beskaf-fenhed af den paa Lysekloster, der ud-mærker sig baade ved størrelse, møn-stergyldigt arbeide og høi alder, daden som indskriften viser, blev oppførti 1595 og saaledes nu sandsynligvis erden ældste i landet.»

Antikvarens anerkjennende omta-le til tross, løa ble omgående revet.

Det skulle gå en mannsalder før etgrindbygget hus for sin egen dyds

14 Grindbygde hus og stavkirker

Håkon Christie, forsker NIKU

Figur 1. Den grindbygde løa på Lysekloster. Oppmåling av J. Meyer 1889

skyld ble vist den oppmerksomhet å fåplass på et museum. Denne gang hetantikvaren Halvor Vreim og arbeidetpå Norsk Folkemuseum, og husetgjaldt stavløa på Sandnes i Jølster (Fi-gur 2). I 1924 målte han opp løa, og i1928 sørget han for at den ble flyttettil Norsk Folkemuseum. I artikkelenEn stavløe fra 1933 gir han en beskri-

109

niku temahefte 030

velse av stavløa på Sandnes og et godtoversyn over grindbyggeteknikken.Her heter det bl.a.: «Det indre kon-struktive skjelett bestaar (...) av firepar staver forbundet med beter, somligger i en klauv, som er dannet i deresøvre ende. Stavlegiene, eller sperre-stokkene som de også kalles, ligger påinnsiden av stavene, noget forsenket ibetene. Stavene, som av hensyn tilhusets stabilitet, er gitt en skraastil-ling innover med toppen, stod paa flat-

aktige kampesten uten nogen indre,nedre forbindelse og uten noget spesi-elt feste i stenene. Stav og bete, ogstav og stavlegje var forbunnet medskraastivere, «braaddeband». Et stav-par med bete og to slike band kalles en«grind».»

Som vi ser bringer han inn de loka-le betegnelser som senere forfatterehar tatt opp. Dessuten setter han degrindbygde hus i Vest-Norge inn i sinhistoriske sammenheng ved å påpekederes slektskap med gamle trehusty-per i Danmark og Sverige, Færøyeneog Island foruten at han også trekkerinn arkeologisk utgravde hustuftermed jordgravne stavpar som grindbyg-genes forløpere.

I sin artikkel Trekk fra byggeskik-kens geografi i Norge fra 1937 gårVreim videre i sin fremstilling av degrindbygde hus i Norge. Her skriverhan: «En av de konstruksjons- og byg-gemåter som nylig er kommet sterkt iforgrunnen, er den som tilhører vårgamle stavbygning. En finner den igårdsløer, utløer, troskot, naust, som-merfjøs, skjul, eldhus og seterhus,hvor den opptrer med en frisk, opprin-nelig og primitiv frodighet (...)Forutenpå Vestlandet er stavkonstruksjonenkjent i Saltdal og i Nord-Norge, hvorden har vært brukt i hus for båtbyg-ging, båtskykjer, som er av en litt an-nen konstruksjon enn stavhusene påVestlandet.»

Så setter han opp et kart over dethan i artikkelen kaller stavbygninge-nes utbredelse i Syd-Norge. Med min-dre avvik er det identisk med det kartover de grindbygde hus’ utbredelsesom vi bruker i dag.

Med sine studier over de grindbyg-de hus hadde Vreim gitt oppslaget tilderes utforskning. Hans optimistiskebemerkning om den nyvakte interessefor stavbygninger kan tyde på at hanhar sett muligheter for at den forsøm-te bygningstype omsider skulle bli tattopp til vitenskapelig behandling, mentiden var tydeligvis ikke moden for detdenne gang heller.

Den nyvakte interesse for stavbyg-ninger i Norden i 1920- og 30 årene,som Vreim nevner, ble etter hvertsvært teoretisk. Det vil de ha fått etinntrykk av som har støtt på de megetvidløftige diskusjoner om hvordan ho-vet i Uppsala har sett ut. Det var ing-en som tok opp det møysommelige ar-

Figur 2. Den stavbygde løa på Sandnes i Jølster.Oppmålt av H. Vreim 1924

110

niku temahefte 030

beide med å dokumentere grindbygdehus med oppmålingstegninger, foto-grafier og beskrivelser. Uten et sliktgrunnlagsmateriale kommer vi ingenvei i utforskningen av denne del av vårbygningsarv. Hensikten med dette se-minar må være å sette dette arbeidet isystem.

En av årsakene til at debatten i 20-og 30-årene løp løpsk var at begrepetstavbygning kom til å omfatte alleslags hus med reiste stolper. For osssom ønsker å arbeide med grindbygdehus er det nødvendig å fastholde dendefinisjon som danner overskriftenover dette seminar.

La meg kort karakterisere detgrindbygde hus’ konstruksjonssystem(Figur 3). Hustypen har sitt navn et-ter grindene som står med jevne mel-lomrom på tvers av rommet og utgjørhusets bæresystem. En grind bestårav to staver forbundet med en bete. Etstavpar og den tilhørende bete er inn-byrdes avstivet med skråbånd, slik athver grind danner en stiv bukk. Påhver ende av betene hviler stavlegje-ne. De er avstivet mot stavene medskråbånd, slik at huset blir stabilt ilengderetningen også.

Staven bærer beten i en kløft, ogstavlegjen er felt ned over beten påinnsiden av stavørene. Sammenføy-ningen blir låst av takvekten. Takenebæres nemlig av sperrer som ikke hvi-ler på betene, men spenner mot stav-legjene. Veggene har ikke bærefunk-sjon og kan plasseres uavhengig avgrindene.

Mens de grindbygde hus altså erskjelettbygg hvor grindene utgjør skje-lettet, har stavkirkene rammekon-struksjon (Figur 4). Veggene har somfunksjon både å bære taket og å om-slutte rommet. Hver vegg utgjør enveggramme som er satt sammen av ensvill, to hjørnestaver og en stavlegje.Rammen er fylt med stående plankersom er pløyet sammen innbyrdes ogmed rammen. På denne måten dan-

Figur 3. Det grindbygde hus´ konstruksjons-system. Tegning: HC

Figur 4. Det stavbygde hus´ konstruksjons-system. Tegning: HC

ner hver veggramme en stiv skive sombåde bærer taket og omslutter rom-met. De minste og enkleste stavkirke-ne har et skip med fire veggskiver oget mindre kor med samme konstruk-sjon.

Som vi vet ble det bygget en størreog mer komplisert stavkirketype, Bor-gund-typen (Figur 5). Her består bådeskip og kor av en lavere omgang somomgir et høyt midtrom på alle fire si-der. Omgangen har regulære veg-grammer av stavverk, mens midtrom-mets vegger bæres av rekker av staversom går fra gulv til tak. Midtromsveg-gene består også av rammer, men herdeler midtromstavene hver veggram-me i flere felter; de nedre er åpne ut

111

niku temahefte 030

mot omgangen, men over omgangen erveggfeltene mellom stavene lukketmed stående planker.

For å anskueliggjøre Borgund-ty-pens kirker kan man si at den bestårav to bygninger som er bygget inn ihverandre slik at de er sentrert omsamme aksepar. Den ene bygningen,omgangen, er lav og bred, mens midt-rommet er høyt og smalt og rager oppover omgangen. Begge bygninger harstavvegger med rammekonstruksjon.Midtrommets staver hviler på de så-kalte grunnstokker som svarer til om-gangens sviller. Grunnstokkene er la-get så lange at de går ut under om-gangsveggenes sviller, som er felt nedi dem med en solid lås. Dermed ermidtrommets og omgangens bunn-rammer bundet sammen, slik at bygg-verket får en solid og stabil dobbeltbunnramme.

Enhver trebygning vil, på grunn avtreverkets natur, ha en viss elastisitet.En grindbygning må bygges med tem-melig stor toleranse for å kunne opptade bevegelser som nødvendigvis viloppstår, fordi hver enkelt stav vil bliindividuelt påvirket av telehiv og an-dre påkjenninger. I en stavkirke ersom kjent hver enkelt veggramme bæ-rende, under forutsetning av at hjør-neforbindelsene er solide nok til å hol-de rammene sammen og at veggplan-kene er så omhyggelig felt sammen atveggene kan fungere som stive skiver.Stavkirkene stiller altså store krav tilfundamentet, og det sier seg selv atden dobbelte bunnramme er et genialtgrep for å sikre stavkirkens stabilitet.

Det grindbygde hus og stavkirkenhar altså forskjellige egenskaper.Grindbygget er spesielt tjenlig til ut-hus, og fordi det har vært brukt tilløer, naust og andre uthus i alle år,har de tilpasset seg denne bruken ogfått en rustikk form. De kan bygges ihellende terreng, fordi stavenes lengdekan tilpasses etter terrenget. De kantilpasses vekslende bruk, fordi vegge-ne kan reises uavhengig av det bæren-de skjelett. Dessuten er de lette å for-lenge og enkle å flytte.

Stavkirkene fungerte som kirkergjennom hele middelalderen og er blittpreget av at de har tjent som menighe-tenes kultbygninger som det er blittstillet høye kvalitetskrav til. Byggesy-stemet krever presisjon i utførelsen avde enkelte materialenheter og deresinnbyrdes sammenføyninger. Vi be-undrer veggrammenes gjennomtenkteog gjennomprøvde konstruksjoner ogavstivningssystemer og veggplanke-nes omhyggelige innfelling i sine veg-grammer. Det ville ikke være lett åarbeide med slike plankevegger hvisman ikke hadde stabile rammer å set-te dem i. Det soignerte trearbeidet til-lot treskjærere og malere å utfolde sinkunst og gi stavkirkene deres spesiel-le glans.

Vi må tro at det er blitt bygget bådestavkirker og grindbygde hus i de fles-te bygder på Vestlandet i middelalde-ren. Da skulle man vente at de to byg-gemåter har påvirket hverandre og atdet har oppstått blandingsformer.Spørsmålet er blitt reist om det er blittbygget grindbygde kirker i senere delav middelalderen og om de stavkirkersom Dietrichson kaller Møretypens

Figur 5. Interiørperspektiv av Borgund stavkirke. Tegning: HC

112

niku temahefte 030

kirker er oppstått som en blandings-form mellom grindbygde hus og klas-siske stavkirker. Vi må ha grunn til åtro at den videre utforskning av grind-byggings-tradisjonen vil kaste lys overdisse spørsmål.

I første del av middelalderen vok-ste byene frem her i landet, og i byenemå man regne med at det ble behov fornye bygningsformer. Her ble landsensbyggeskikk stillet overfor nye oppga-ver, og her kan vel også møtet mellomhjemlig og fremmed håndverkstradi-sjon ha dannet grobunn for bearbei-delse av tilvante former. De store ar-keologiske utgravninger i Bergen,Trondheim og Oslo har lagt i dagen etoverveldende stort og variert materia-le som kan belyse middelalderens byg-ningskultur. Vi må bare beklage at ut-forskningen av dette unike materialetikke er blitt gitt prioritet.

Når jeg til slutt vil trekke fremnoen rester av et hus som har stått påBryggen i Bergen og som ble funnet iden tid da jeg deltok i utgravningene,er hensikten å peke på det arkeologis-ke materialets verdi i den videre ut-forskning av vår bygningshistorie.Det dreier seg om et ydmykt byggverksom gir et inntrykk av de konstruktiveblandingsformer som har forekommeti middelalderbyenes trehus (Figur 6).

Bunnrammen ble funnet in situ,mens hjørnestavene lå løse ved sidenav. Bunnrammen utgjøres av rund-tømmerstokker som er hugget sam-men i hjørnene omtrent som de neder-ste omfar i et tømmerhus. Stokkeneunder langveggene tjener som svillerog har not for veggplanker. Veggenehar altså hatt reiste plankevegger somi stavkirkene, men hjørneløsningenhar vært en annen enn den vi kjennerfra stavkirkene. I svillene er det tattut kraftige tapphull, og hjørnestave-nes fotender har tapp som har hvilt itapphullene. Gavlveggenes plankerhar stått på firhugne sviller som harhvilt på bunnrammens rundtømmer.Både hjørnestavene og bunnrammensrundtømmerstokker har innhugneslisser for skråbånd som har gått dia-gonalt over veggen. Hjørnestavene erikke bevart i full høyde, så deres ogveggenes utforming oventil er ukjent.

Dette tilfeldige dykk ned i Brygge-materialet gir et innblikk i et bygge-miljø hvor man kombinerte elementerfra laftebygg, stavkirker og grindbyg-

de hus på en selvstendig og fordomsfrimåte. I et slikt materiale kan vi venteå finne løsningen på mange av de gå-ter som knytter seg til middelalderenstrearkitektur. Har vi råd til å unnlateå utforske det store materialet som dethar kostet mye penger og mye slit ågrave frem?

SUMMARY:TRESTLE-FRAME CONSTRUCTIONAND STAVE CHURCHES

In the field of Norwegian building his-tory, the trestle-frame construction isthe latest of the traditional buildingtypes to be treated in a scientific way.The first documentation of a trestle-frame building took place in the 1870s,and even today very few trestle-frameconstructions outside of the open-airmuseums are protected by law. This isa paradoxical omission, since the trest-le-frame construction has undoubtedlythe closest ties with the remains ofprehistoric buildings in Norway. Thetrestle-frame construction is characte-rised by paired staves – staver – joinedat the top by a transverse beam – bete.The longitudinal beams – stavlegjer –placed between the staves made iteasy to extend the construction. Ha-ving no ground sills, the constructionis also easily adjusted to a rough foun-dation. The stave construction, on theother hand, is based on closed framesconsisting of ground sill, staves, topsill and wall planks, the latter beingfastened to the frame. The stave con-struction is less flexible than thetrestle-frame construction, but wasbetter suited to the erection of moreadvanced buildings. In the westernpart of Norway, the two constructiontypes supplemented each other in theMiddle Ages.

Figur 6. Øverst: Rester av bygning funnet ved utgrav-ning på Bryggen i Bergen. A Perspektiv av hjørnestav der toppen mangler. B Vertikalsnitt i langveggsvill. C Vertikalsnitt i gavlveggsvill. Gavlveggene har en løs svill med not over bunn-rammens stokk, mens langvegenes stokker harnot for stavvegg og tapphull for hjørnestav. Hjørnestavene har tilsvarende tapper i enden.

Nederst: Forsøk på rekonstruksjon av bygning-en. Huset har vært vesentlig lenger enn vist pårekonstruksjonen. Ettersom hjørnestavene ikkeer bevart i full høyde, er deres og veggenesutforming oventil ukjent. Tegning: HC

I forbindelse med prosjektet Christia-nia-borgerens bolig har jeg måttet senærmere på en byggemåte som i sintid var utbredt i Christiania, men somdet nå finnes svært få eksempler på:det utmurte bindingsverket.

«Stavhus» var i Norge den vanlig-ste samlebetegnelsen for hus med bæ-rende vegger av reist virke – «staver»,«stolper» eller «stendere» – mellom«syll» og «raftlegje», «rem», «stavline»eller «toppsvill». Ordet «bindingsverk»er importert sammen med en beslektetkonstruksjon som fikk en marginal ut-bredelse i offentlig og bymessig bygge-virksomhet, men må ha gitt mangeimpulser til hjemlige stavhus. Detkjennetegnes av relativt jevnstore ma-terialdimensjoner bundet sammen tilstive rammer. I bindingsverkets hjem-land var mellomrommene, «fagene»,fylt med leirklint flettverk eller liggen-de treplanker, senere også med tegl.Hos oss ble denne konstruksjonen, en-ten den ble kalt «stavverk», «reisverk»eller «bindingsverk», som regel ståen-de uten utfylling mellom leddene, menmed bord eller kledning på én ellerbegge sider. Utmuring av bindings-verket forekom i større omfang bare iChristiania og de nærmeste omgivel-

113

ser, og bare der fikk det fotfeste i fol-kelig byggeskikk (Figur 1).

Bakgrunnen er vel kjent: Etter enaltutslettende bybrann i Oslo i 1624lyktes det for Christian IV å få flyttetbyen til et militært mer fordelaktigterreng ved Akershus. Samtidig kun-ne han realisere en lenge ønsket inn-skjerping i kravene til bebyggelsensutforming, dels estetisk motivert, menførst og fremst med sikte på å begren-se fremtidige branner. Murtvang bleinnført ved kongelig dekret av 4. okto-ber 1624 for adelige og formuende bor-gere, mens det for andre ble åpnet forbygging «på dansk maneer, imellemstænger muret».1

Murtvangen ble i stor grad sabotertav borgerne, og omgåelser ble til enviss grad tolerert. Det kom en ny inn-skjerpelse i 1638, men så ble mur-tvangen i praksis opphevet igjen i1657, da det ble tilrettelagt for utbyg-ging i strandsonen mot Bjørvika, og et-ter storbrannen i 1686 ble byens vestreog nordre kvarterer for en stor delgjenreist med laftehus. Endelig forbudmot rene trehus kom i 1708 etter noken stor brann i utvidelseskvartalenelangs stranden.

En noe halvhjertet håndhevelse avmurtvangen gjennom de første hundre

år forhindret ikke at utmurt bindings-verk ble den dominerende byggemå-ten. Viktig å merke er det også at bin-dingsverket etablerte seg som folkeligbyggeskikk, noe som ikke skjedde an-dre steder i Norge. Naturaliseringenbekreftes av at det fikk vid utbredelseogså utenfor murtvangssonen i denegentlige byen. Det er særlig i de gam-le forstedene vi nå finner de siste min-nesmerkene om denne lokale byggmå-ten – inne i selve byen er de nestenfullstendig utradert av 150 års byfor-nyelse. Likevel rakk byggemåten åsette sitt sterke preg på bybildet. I1766 var 50 % av forhusene oppført avbindingsverk, mens 30 % var laftet ogbare 20 % var av «grundmur».2

Dette gjorde Christiania til et sær-tilfelle blant norske byer – en øy avmur og bindingsverk i et hav av laf-ting. Hvordan gikk det til at byenklarte å assimilere en fremmed bygge-måte? Hvem lærte opp håndverkerne?Hva ble resultatet av møtet mellomhjemlig tradisjon og fremmed påvirk-ning? Dette er noen problemstillingersom melder seg når Christiania-be-byggelsen skal granskes, og for å kun-ne antyde noen svar er det nødvendigå sammenligne med forholdene i byg-gemiljøer som kan ha levert forbildene– Danmark og Nord-Tyskland.

BINDINGSVERK - ET KONSTRUKTIVTSYSTEM FOR HELE HUS, ELLER ENBYGGETEKNIKK FOR VEGGER?Betegnelsen bindingsverk brukes medto ulike betydninger i hjemlandet Dan-mark. Den ene synes å springe ut aven forståelse av bindingsverket som etkonstruktivt system for hele bygninger,den andre betegner en byggemåte forvegger.3 En nordmann oppfatter bin-dingsverket to-dimensjonalt, som envegg. Det gjør nok også dansker flest,

15 Grindbygg og bindingsverkLars Roede, førstekonservator, Norsk Folkemuseum

Figur 1. Christiania i 1648, tegnet av Isaac vanGeelkerck. På dette tidspunkt var byen langt påvei fullt utbygget innenfor den kvartalsplan somChristian IV trakk opp i 1624. Bygningsmassenbesto for en stor del av bindingsverkshus, menneppe i så stort antall som mot slutten av1700-tallet.

114

niku temahefte 030

men bygningshistorikerne vil i tilleggse det som et tredimensjonal byggesy-stem. De stiller bindingsverkshuset ien egen kategori, adskilt fra «højrems-huset» og «sulehuset». (Men alle trehar som regel vegger av bindingsverk).De danske «bulhuse» har også vært be-handlet som en egen kategori, til trossfor at de kan betraktes som prinsipieltidentiske med bindingsverkshusene,bare med et annet materiale til utfyl-ling mellom stolpene.4

Alle disse danske byggemåtene hø-rer hjemme i folkelig byggeskikk og erutløpere av tradisjoner som kan gå til-bake til forhistorisk tid. De er lette åoppfatte som produkter av en tredi-mensjonal systemtenkning. Særligbindingsverkshusene ser ut til å væreplanlagt «på tvers» med det gjennom-gående stolpefaget som enhet, og medhuset som en addisjon av stolpefag el-ler bindinger i forholdsvis regelmessigtakt (Figur 2).

Det danske bybindingsverket i re-nessansetiden bærer også preg av enstreng systemtenkning, noe det er nær-liggende å forklare som følge av innfly-telsen fra de inngrodde tradisjonene påbygdene. Byhusene var riktignoksterkt påvirket av forbilder i tyskebyer, men også disse var utløpere avlandlige og folkelige tradisjoner meddype historiske røtter. De eldre byhu-sene med højstolper på baksiden gjen-nom to etasjer, hvor bjelkene i etasje-skillet er bundet til stolpene med gjen-nomgående tapper, er konstruktivt inær slekt med landsens hus i bindings-verk, og like systembundne. I begge erbjelke og stolpe bokstavelig talt uløseligforbundet. De knektbygde fasadenemed utkragende overetasje har densamme uadskillelige forbindelsen mel-lom alle deler i samme stolpefag. Sam-menhengen mellom stolper og bjelkervar så innarbeidet at den fulgte med daman i senere bymessig bindingsverkforlot både «højstolper» og knektbåretutkragning og gikk over til «Stockwerk-bau» med slette fasader og bjelkene lig-gende ovenpå remmen. Når dansketømrere holdt fast ved korrespondan-sen mellom stolper, bjelker og sperrer ihusets tverr-retning også når det ikkelenger fantes noen tvingende grunn, in-dikerer det en mental forestilling omsystemet som ubrytelig (Figur 3).5

Det tyske ord «Fachwerk» synessom regel å betegne byggemåten for

Figur 2. Dansk bindingsverkshus slik det kanopptre på Bornholm. Dette analytiske perspek-tivet viser klar den systematiske oppbyggingbasert på «bindinger» eller «bindt» i jevnavstand på tvers av huset. Bindingene gjøresferdig på underlaget og bindes sammen før dereises på «fodremme». Etter Larsen, Niels-Holger: Bornholmsk bygeskikpå landet. Bornholms Museum 1993.

Figur 3. Østergade 4 i Ålborg har knektbåretutkraging og gjennomgående «højstolper» påbaksiden. Oppmåling av Mogens Clemmens.Etter Jensen, 1933.

115

niku temahefte 030

vegger, selv om de fleste hus av bin-dingsverk kan oppvise vel så systema-tiske trekk som de danske. Phleps de-finerer det rent to-dimensjonalt som«ein Wandgefüge aus senkrecht ste-henden Kanthölzern (...) die auf derwaagerecht liegenden «Schwelle» auf-sitzen und oben vom ebenfalls waage-rechten «Rähm» oder «Rahmen» ge-bunden werden.»6 Tyskerne interesse-rer seg likevel i høy grad for «Gefüge-forschung» og bruker i denne sammen-heng «Ständerbau» som samlebegrepfor en rekke konstruksjonstyper, ogsåalle de omtalte danske. Underkatego-rien «Innenständerbau» fanger oppalle slags konstruksjoner med indrestolpereisning (Figur 4).7

I Nord-Tyskland dominerer additi-ve systemer med små moduler i det«niedersächsiche Fachwerk». Her erfaginndelingen like streng som i Dan-mark, og det henger vel sammen medat bygdevariantene må være nær be-slektet, og at det danske bybindings-verket dessuten ble sterkt påvirket franordtyske byer. «Alemannisk» bin-dingsverk i Syd-Tyskland har storemoduler og lang stolpeavstand, og me-nes å ha opphav i en form for «Stän-derbohlenbau» eller «bulhuskonstruk-sjon», men har like fullt sterk karakterav byggesystem. Det «frankiske bin-dingsverket» ser derimot ut til å havært mindre systembundet og mer for-met ut fra en oppfatning av teknikkensom en byggemåte for vegger.8

Også i England er eldre bindings-verkshus gjennomført systematiske,men de engelske «Box frames» skillerseg fra det additive danske og nordtys-ke system ved å sammenstille størreenheter eller «bays». Bredden i en bayer mer variabel enn faget i Danmark.I England kunne den reguleres etterrommets arealbehov, mens ulike rom-størrelser i Danmark ble oppnådd vedå addere flere like fag. I det engelskesystemet ble sidene i hver bay imidler-tid underdelt med sekundære stolpereller «studs», slik at veggen kunne fåen overfladisk likhet med den danskeveggen hvor stolpefagene sto tettere.9

Figur 4. Tyske bindingsverkstyper. Øverst: «ale-mannisk», i midten: «nedersaksisk» og nederst:«frankisk» bindingsverk med tilhørende termer.Etter Phleps, 1951.

Nord-europeisk bindingsverk opp-trer i mange varianter, men de flestehar det til felles at de inngår i tredi-mensjonale byggesystemer for helehus. Fag (Gefache, bays) og bindinger(Gebinden, cross frames) er essensiel-le elementer for den strukturelle orga-niseringen i disse systemene.

CHRISTIANIA-BINDINGSVERKET

Sett på nord-europeisk bakgrunn erChristiania-bindingsverket oppsikts-vekkende usystematisk. Stolpeav-standen kan variere sterkt, og stolperog bjelker korresponderer sjelden.Ideen om faget ser ut til å ha vært litefremme i tømrernes bevissthet, og deter vanskelig å spore en overordnetkonstruktiv logikk for huset som hel-het. Et spørsmål som da melder seg,er om et systemuavhengig bindings-verk er typisk for områder der teknik-ken er en nykommer som har fortrengteller infiltrert eldre byggemåter. Detvi sikkert vet, er at Christiania var enisolert enklave der bindingsverket bleinnført ved maktbud i et byggemiljøhvor hverken tømrere eller byggherrerflest var fortrolige med det (Figur 5).

Dette bindingsverket uten tilknyt-ning til et overordnet byggesystem kanmed god grunn oppfattes som en blottog bar teknikk for å reise en vegg. Slikser det også ut til at tømrerne i Christi-ania har betraktet bindingsverket, ogbare om vi forutsetter en slik betrakt-ningsmåte blir det mulig å forklare depåfallende særtrekkene ved denne be-byggelsen. Som et tankeeksperimentkan man godt erstatte et bindingsverkav Christiania-typen med murverk el-ler lafteverk (eller omvendt), uten atdette ville få konsekvenser for kon-struksjonen som et velfungerende ogsamvirkende hele. Dermed kan vi kan-skje også oppfatte et lokalt bindings-verkshus som en «oversettelse» av dethjemlige laftehuset til et fremmed«språk». Kanskje er det slik at mangenorske tømrere mentalt har konsipertet laftehus, for så å realisere konsepteti en tillært fremmed teknikk.

I Christiania var faget (eller fakket)en varierende størrelse, beroende påtømrerens skjønn og plasseringen avvinduer og dører. Men når det ikke varåpninger å ta hensyn til, ble stolpenenaturligvis anbrakt med regelmessigavstand. Fag som skulle utstyres med

116

niku temahefte 030

skråbånd fikk da en større bredde,mens resten av veggen ble delt inn i ethelt antall jevnbrede fag. Veiledendestandard for senteravstand har værtomkring 1 1/2 alen eller 90 cm.

«Standardfaget» på 1 1/2 alen varogså en normal bjelkeavstand, og detgjaldt for hus i alle slags teknikker.Dette var også en variabel størrelse,men innen ett og samme rom la tøm-rerne bjelkene med jevn avstand. Daskulle vi vente å finne en sammenkob-ling mellom bjelker og stolper, sidenbegge vises så tydelig i fasaden. Kor-respondansen finnes nok under ideelleforhold, men var absolutt ingen selv-følge. Det ser ut til at tømrerne iChristiania fravek alle matematiskeordensprinsipper så snart andre behovmeldte seg. Fasaden ble antageligplanlagt med åpningene som gittestørrelser, og stolpene måtte tilpasse

seg denne situasjonen. «Normalvindu-ets» bredde dikterte dermed breddenpå alle vindusfag, mens mellomliggen-de partier kunne variere betydelig ibredde. Bjelkelaget ble derimot regel-messig oppdelt, og dermed oppsto etfasadeuttrykk preget av bjelkehoder iutakt med stolpene (Figur 6).

Slik er det ikke i dansk bybin-dingsverk, hvor det er størst grunn tilå tro at forbildene kom fra. Etter nav-nene å dømme har mange tyske tøm-rere arbeidet i Christiania, slik detogså var tilfelle i danske byer. Tysk

Figur 5. Skippergata 17 i Christiania, oppførtetter bybrannen i 1708. Fasaden er typisk forChristiania-bindingsverket ved at stolpene harvarierende avstand og sjelden korresponderermed bjelkene i etasjeskillet. Disse og taketssperrebind er de eneste bygningsdelene medregelmessig avstand. Rekonstruksjon av ArnoBerg etter oppmåling 1939

innflytelse skulle man derfor vente åfinne i tillegg, og de nordtyske byenepeker seg ut som sannsynlige impuls-givere. Men der er bindingsverket velså systembundet som det danske, oghelt ulikt det vi kjenner fra Christia-nia. «Frankisk bindingsverk» lengersør i Tyskland kan derimot oppvisenoen av de samme trekkene, som min-dre regelmessig faginndeling og bjel-ker ute av takt med stolpene. Men omdisse likhetene er tilfeldige eller skyl-des innflytelser fra tyske håndverkere,er det neppe mulig å fastslå.

MER OM FAG OG BINDINGER

Danske bindingsverkshus etterlaterinntrykket av at tømrerne der nødigbrøt med regelen om ensartet fagbred-de. I København lå fagbredden vanlig-vis mellom 2 og 3 alen, eller fra 120 til160 cm.10 Dette var også en «variabel

117

niku temahefte 030

standard» som måtte rette seg ettergitte mål på tomter og hus. Men nården var valgt, ble den gjennomførtmed nær ufravikelig presisjon. Sam-men med denne taktfaste oppmarsjvar det også full korrespondanse mel-lom stolper, bjelker og sperrer. Fagetsbredde passet godt til vanlige vinduerog dører, slik at det ikke var behov foravvik fra systemet. I mange danskebyhus ble det satt vinduer i alle gate-

sidens fag for å få mest mulig lys til in-teriøret.

Faget lå så tett opptil en universellmodul at det i dansk språk ble innar-beidet som måleenhet for størrelsen påbygninger. I eldre takster og beskrivel-ser ble lengder og bredder oppgitt i an-tall fag, og dette formidlet en felles ogentydig forståelse fra skriver til leser.11

«Faget» som måleenhet er selvføl-gelig nokså meningsløs for annet ennbindingsverkshus. Likevel ble uttryk-ket også overført til rene murhus iDanmark, og da betegnet det antalletav de stadig vanligvis tettstilte vindue-ne med den smalest mulige «pille»imellom. Interessant nok fikk uttryk-ket også gjennomslag i norske proto-kollskriveres bygningsterminologi, selvnår det var laftehus som ble beskrevet.Antallet vinduer ble gjerne oppgitt itakstene, og da alltid etter formelen «xfag vinduer». En dansk språklig kon-vensjon som der gir god mening, månokså ureflektert ha blitt overført tilNorge, hvor vinduene som regel opp-trer i laftevegger, og de lar seg ikkekvantifisere med faget som enhet. Denenklere formelen «x vinduer» ville hagitt nøyaktig like uttømmende infor-masjon og ville ha spart norske byrå-krater for mye papir og blekk.

I dansk bygningsterminologi bru-kes ordet «fag» på to måter. Når detopptrer alene, betyr det som på norsk«mellomrommet mellom to stolper».Men sammensetningen stolpefag vil

Figur 6. Dronningens gate 10 i Christiania.Også dette huset ble reist i begynnelsen av1700-årene i samme strøk som Figur 5. Fasa-den har de samme lokale særtrekk; stolpenestår i suveren utakt med de jevnt fordelte bjel-kene. Rekonstruksjon av Arno Berg etter opp-måling 1938.

Figur 7. «Mestertegning» av fasaden til enbryggergård i København, 1735. Fasaden svarertil idealet i København: jevn faginndeling ogkorrespondanse mellom alle konstruktive ledd,og vinduer i alle fag. Fra Akademiets tegnings-arkiv, København.

danske bygningshistorikere forståsom: «rammen av stolper, bjelker ogsperrer i et plan i husets tverr-ret-ning».12 I denne betydningen er «stol-pefaget» noe nær et synonym for «bin-ding», som vel har utspring i tømrer-nes ordforråd og betegner «et par mot-stående stolper og den forbindendebjelke på tvers av bygningen»13 Denneenheten, gjerne avstivet med skrå-bånd, er husets konstruktive grunn-element. Bindingene bindes sammeni lengderetningen av «fodremmer»(hvis slike finnes) og «remmer» eller«tagremmer». Bindingsverkshusetkan oppfattes som en addisjon av slikebindinger eller stolpefag, tilhugget ogsamlet separat på grunnen under «af-bindingen», og så reist på «fodremme-ne» eller «stensylden». Bjelken vartradisjonelt tappet gjennom stolpene,og derfor var disse leddene bokstaveligtalt uadskillelige. Som vi allerede harbemerket, var samhørigheten så inn-arbeidet at man holdt fast ved denogså etter at tappforbindelsen ble for-latt i nyere bymessig bindingsverk.

118

niku temahefte 030

BINDINGSVERK OG ANDRE KONSTRUK-SJONER MED STOLPER OG STAVER

Danske forskere har vært noe uenigeom bindingsverkets historie. Chr.Axel Jensen mente at det typiskelandsbybindingsverket bygger på eld-gammel tradisjon14, mens Henrik Ven-sild i 1982 skrev at konstruksjonenkom fra Tyskland og via byene ble«spredt over landet og kom til at afløsehøjremskonstruktionen i dele af detnordjyske område».15 Det er vel grunntil å tvile på dette utsagnet, men tilgjengjeld har Vensild pekt på et for-hold som danske forskere ellers ikkehar vært tilbøyelige til å oppdage: at«højremshuset» og «bindingsværkshu-set» egentlig er påfallende like. Særligblir det tydelig i nyere højremshus,hvor «udskuddene» blir redusert ogstolper og sperrer begynner å marsjerei takt, med fagdeling på tvers som re-sultat. «Det bliver herved svært atskelne mellem et højremshus og etbindingsværkshus. Egentlig bliverder vel ingen forskel tilbage» (Figur 8).

Den prinsipielle likheten mellomde to byggesystemene er kanskje lette-re å se for en utenforstående. Den er ihvert fall påfallende om man sammen-ligner to ofte publiserte analytiskeperspektivtegninger.16 Det som harvært sett som en essensiell forskjell,nemlig de takbærende stolpenes plas-sering henholdsvis integrert i ytter-veggene eller frittstående inne i byg-ningskroppen, kan like gjerne oppfat-

tes kun som to varianter av sammesak – med eller uten «udskud». Vi børi denne sammenheng kunne se bortfra andre ulikheter som høyremshu-sets manglende «fodrem» (den finnesheller ikke i alle bindingsverkshus) ogstørre avstand mellom bindingene. Enprinsipielt viktigere forskjell – og kan-skje den eneste – er at taksperreneikke korresponderer med høyremsbin-dingene.

Jeg er fristet til å mene at det vir-kelig betydningsfulle element i beggebyggesystemer er bindingen av to stol-per og én bjelke. Og da kunne de velplasseres i én kategori like selvfølgeligsom vi setter alle grindbygde hus i énog samme kategori, uansett om deopptrer med grindene frittstående el-ler integrert i ytterveggen.

Disse betraktningene leder opp tildet som alle forlengst har oppdaget:Bindingene i eldre danske hus har storlikhet med «grindene» i stavløer og an-dre grindbygde hus i Vest-Norge, bådeform-messig og i måten de lages, reisesog adderes. «Fagene» i danske stolpe-hus har også paralleller i de norskestavhusene «rom» eller «golv»17. Det erogså lett å se likhetstrekk med danske«bulhuse»18, svenske «skiftesverks-hus», norske «laveggshus»19 og mangeandre konstruksjoner med bærendereist virke (Figur 9). I alle disse byg-geteknikkene har det vært reist husmed parstilte stolper, bundet sammenav bjelker på tvers. Da arkeologer i

Figur 8. «Bindingsverkshus» fra True og «høj-remshus» fra Agger sammenstilt i analytisk per-spektiv med de vanligste betegnelsene på dekonstruktive ledd. Felles for begge disse bygge-systemene er «bindingene» som de primærebærende ledd, og likheten med «grindene» iVest-Norge er påfallende. Etter Stoklund, 1980.

119

niku temahefte 030

alle nordiske land i dette århundre be-gynte å finne hustufter med rekker avparstilte stolpehull, ble det derforraskt dannet teorier om et slektskapmellom alle disse bygningstypene og etfelles opphav i en nordisk byggeskikk iforhistorisk tid. Rekonstruksjoneneav forhistoriske hus mange steder iNorden vitner om disse teorienes gjen-nomslagskraft og levedyktighet.

BUNDET OG UBUNDET SYSTEM

Som nevnt foran, kan bindingsverks-konstruksjonen forstås på to måter:som tredimensjonalt system, eller somtodimensjonal byggemåte for vegg.Om vi velger å se videre på bindings-

verk og stavverk som systemer, kandet være fruktbart å prøve en innde-ling etter systemenes art.

Med bundet system mener jeg enkonstruksjon med klar faginndeling ihusets lengderetning, og med korre-spondanse mellom primære bærendeledd for både tak og vegg i et plan påtvers av lengderetningen. Det mesttypiske eksempel på et bundet systemer det danske eller nordtyske lands-bybindingsverk med sin addisjon avlike bindinger eller stolpefag. Jeg vilogså henføre de fleste danske bulhusetil denne kategorien, idet de kan opp-vise alle de samme kjennetegn. Derfinner vi dessuten stavkirker med he-vet midtrom og korrepondanse mellomstavverk og takverk.

I et gjennomført ubundet systemmangler den klare faginndelingen ogkorrespondansen mellom bærendeledd i tak og vegg (Figur 10). Tradisjo-nelle færøyiske hus er formet i et ubun-det system. De har ingen faginndeling,mellomstaver og bjelker er fullstendiguavhengige av hverandre, og disseigjen uavhengige av taksperrene.20

Det mest typiske ubundne systemfinner vi i hus av massive konstruksjo-ner som murverk og lafteverk, mendisse faller helt utenfor vårt tema her,som er rene skjelettkonstruksjoner.Men det spørs om ikke lafting likevelskal ofres litt oppmerksomhet for denmulige påvirkning som denne teknik-ken kan ha hatt på stavbyggingen.Som Stoklund antyder, kan selve idé-en om å bruke en ramme av syllstok-ker istedenfor jordgravde stolper væreovertatt fra laftehusene.21

Figur 9. Danske «bulhuse» er i prinsippet iden-tiske med bindingsverkshusene; bare utfylling-en av fagene er annerledes. «Fag» og «binding-er» er også her bestemmende for arkitekturen.Oppmåling 1910, etter Clemmensen, 1937.

Figur 10. Bygninger med rammen som det pri-mære konstruktive element. Alle kan betraktessom ubundne byggsystemer. A Én-skipet stavkirke, prinsippskisse.

Etter Bugge, 1983. B Rekonstruksjon av middelalderlig stavbygg

fra Bryggen i Bergen. Etter Christie, 1974. C Laveggshus fra Mæle. Forsand i Ryfylke. 2.

Etter Molaug 1944.

A B C

Denne teorien kan kanskje forkla-re noen fellestrekk ved svært mangestavkonstruksjoner med ubundet sys-tem. De kan oppfattes som sammen-satt av rammer i alle veggplan; ram-mer bestående av hjørnestaver bundetsammen av syll og rem (eller «topp-svill», «stavlegje», «stavline» osv.),eventuelt supplert med mellomstaverog skråavstivning. Syller under lang-veggene kan ha vært en «frigjørende»faktor som åpnet for å tenke husetbokstavelig talt uten «bindinger». Utfra denne betraktningsmåten blir detlettere å se det strukturelle slektska-pet mellom en lang rekke forskjelligekonstruksjoner med stor spredning itid og rom. Verd å nevne er bl.a. de en-kle en-roms stavkirkene, HåkonChristies rekonstruksjonsforslag foren bygning fra 1332 på Bryggen i Ber-gen,22 og en del enkle uthus som PerGjærder har gjort oppmerksom på.23

For alle er likheten med færøyiske husiøynefallende. Men denne listen overrammekonstruksjoner bør også kunneutvides med skiftesverket i Skånelan-dene, på Gotland og Øland, der vegge-nes «bålar» ofte spenner mellom hjør-nestolpene i hele veggens lengde, utenfaginndelingen som preger danske«bulhuse» (Figur 11). Det er viktig åinnskyte at fellestrekk hos stavhusmed rammer ikke nødvendigvis inne-bærer noe genetisk slektskap.

Tankene går lett videre til det eng-elske bindingsverket, bokstavelig kalt

120

niku temahefte 030

«timber framing». Engelske «box fra-mes» har et bundet primærsystem istor modul, men sekundære elementersom gulvbjelker, mellomstolper ogsperrer er i prinsippet ubundne. Detsamme er tilfellet for «alemannisk»bindingsverk i Tyskland, som påvise-lig har opphav i en laveggskonstruk-sjon. Igjen må det understrekes at detneppe kan tenkes direkte sammen-heng mellom disse innbyrdes og medde nordiske rammekonstruksjonene,kun at de er resultater av beslektetstrukturell tenkning.

Grindbyggene på Vestlandet skillerseg sterkt fra de ovenfor nevnte ram-mekonstruksjonene ved at stavene stårfritt på bakken og mangler «binding»nede. Men i motsetning til det bundnebindingsverket (og «bulhuset») har derelativt store avstander mellom de pri-mære grindene. I dette ligner de ram-mekonstruksjonene, og som i disse ersperrene helt uavhengige av staver ogbeter (tverrbjelker). De inntar derfor en mellomstilling mellom bundet ogubundet. Mange andre eldre former forstavhus i Norge er i samme kategori.«Fotingsrøstet» og «sveitserrøstet» harderimot preg av å være ubundne syste-mer, siden sperrene vanligvis ikke føl-ger veggstavene.24 Det er kanskje ikkeunderlig, siden de har hatt hovedutbre-delse i deler av Norge hvor massivkon-struksjonen lafting har vært den domi-nerende byggemåten.

Med denne observasjonen er vi til-bake ved utgangspunktet: Christia-nia-husene av utmurt bindingsverk. Imøtet mellom hjemlig tradisjon ogfremmede impulser ser det ut til å haforegått en «kreolisering». Byggemil-jøene som leverte forbildene haddebindingsverk med systematisk og

«bundet» preg. Når «bindingene» hergikk i oppløsning, kan noe av forkla-ringen være at både lafting og lokalevarianter av stavhuset var ubundnebyggesystemer.

NOTER

1 Norske Rigs-Registranter, Christiania 1874, V s. 433.

2 Bull, Edvard: Kristianias histo-rie, Oslo 1926, II s. 27.

3 Schjelderup, Helge: Bindings-verket. I: Brekke, Nils Georg ogHelge Schjelderup: Hus på vest-kysten gjennom 4000 år, Stavanger 1997, s. 36.

4 Clemmensen, Mogens: Bulhuse. København 1937, s. 2-4. Clem-mensen påpeker den prinsipiellelikheten og den glidende over-gang mellom de to byggemåter,men hans fremstilling preges avat han i utgangspunktet oppfat-ter bulkonstruksjonen som ve-sensforskjellig fra bindingsver-ket, «der kun delvis kan kaldesen egentlig trækonstruktion».Også Axel Steensberg fastholderi sine artikler om Bindingsværkog Bulhuse i Kulturhistorisk lek-sikon for nordisk middelalder atde to byggemåtene er vesensfor-skjellige.

5 Jensen, Chr. Axel: Dansk bin-dingsværk fra renæssancetiden. København 1933, s. 8.

6 Phleps, Hermann: DeutscheFachwerkbauten. Königstein1951, s. 4.

7 Bedal, Konrad: Ländliche Stän-derbauten des 15. bis 17. Jahr-hunderts in Holstein und im süd-lichen Schleswig. Neumünster1977, s. 15-23.

8 Binding, Günther, Udo Mainzerog Anita Wiedenau: KleineKunstgeschichte des deutschenFachwerkbaus. Darmstadt 1975, s. 50-146.

9 Harris, Richard: The Grammar of Carpentry. Vernacular Architecture, 1989, s. 1-8.

10 Strømsted, Poul (red.): Ilde-brandshuse. København 1966.

11 Lindberg, Kirsten: Sirenernesstad København. København1996. Verket inneholder utalligereferanser til bygningsbeskrivel-ser med målangivelse i antall fag.

Figur 11. «Skiftesverkshus» fra Halland. Defleste svenske skiftesverkshus skiller seg struk-turelt fra de vanlige danske «bulhuse» ved atveggene kan utgjøre hele rammer uten klarfaginndeling. I dette ligner de norske stavhus iubundet system. Oppmåling 1930, etter Clem-mensen, 1937.

12 Langberg, Harald: Danmarksbygningskultur. København1955.

13 Lerche, Grith: Bøndergårde i Danmark 1789-90. København1987, s.205.

14 Jensen, Chr. Axel: Stolper og su-ler I: Fortid og nutid, 1914-16, s. 60-77. Axel Steensberg menerdet samme i sin artikkel Bin-dingsværk i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder,Bd.1, sp. 547.

15 Vensild, Henrik: Højremshuse iNord- og Nordvest-Jylland i his-torisk tid I: Gjærder, Myhre ogStoklund: Vestnordisk bygges-kikk gjennom to tusen år. Stavanger 1982, s. 124.

16 Her hentet fra Stoklund, Bjarne:Bondegård og byggeskik. København 1980, s. 29 og 42.

17 Godal, Jon Bojer og Steinar Mol-dal: Beresystem i eldre norskehus. Dovre/Rissa 1994, s. 42-44.

18 Clemmensen, Mogens: Bulhuse.København 1937, s. 4.

19 Gjærder, Per: Om stavverk oglafteverk. I: Gjærder, Myhre ogStoklund, op.cit. s. 33.

20 Thorsteinsson, Arne: Færøskehuskonstruktioner fra vikingetidtil 1800-årene. Ibid, s. 156.

21 Stoklund, Bjarne: Det færøskehus i kulturhistorisk belysning, København 1996, s. 128.

22 Christie, Håkon: Middelalderenbygger i tre. Oslo 1974, s. 51.

23 Gjærder, Per: op.cit. s. 31-64.24 Godal og Moldal, op.cit. s. 90-93

og 98-105.

SUMMARY:TRESTLE-FRAME BUILDINGSAND EUROPEAN TIMBER FRAMING

After a devastating fire in 1624, themedieval town of Oslo was by Royaldecree rebuilt at a new site and namedChristiania after the Monarch. To pre-vent future conflagrations, new houseswere to be constructed with brickwalls or with timber framing and brickinfilling “in the Danish manner”. Thenative tradition of log building wassuppressed, but continued undistur-bed everywhere else in Norway, townsincluded. The foreign ways of buildingwas eventually firmly established inthe Christiania vernacular; in 1766

121

niku temahefte 030

50% of the houses were timber framed.Practically all of them have later dis-appeared because of urban renewal.

In the study of this now largely lostlocal building tradition, the Europeanbackground must be considered. Tim-ber-framed town houses in Denmarkand Northern Germany were the mostlikely models for Christiania.

In Denmark, the term “bindings-verk” denotes a technique for con-structing a wall, as well as a three-di-mensional building system. A charac-teristic feature of rural Danish timberframing is the additive system of inse-parable cross frames or “bindinger”made up of two posts and a through-tenoned anchor beam, with a corres-ponding pair of rafters. These crossframes divide the house into bays ofuniform length. Town houses showthe same systematic approach, withposts, beams and rafters strictly alig-ned, also in houses with jettied upperfloors. The idea of the bay was so in-grained that posts and beams continu-ed to stay in step even after it was nolonger structually required. Germanand English timber framing may alsobe perceived as systems.

Christiania carpenters seem tohave considered timber framing justanother way of building a wall, essen-tially not much different from a logwall. Local frame houses are conspi-cuous for their lack of system, usuallywith no correspondence between postsand beams, and with uneven spacingof posts, dictated by the placing of win-dows. This indicates a mode of thin-king influenced by native log buil-dings, in which openings may be pla-ced anywhere, except near corners.The idea of the bay, so evident in mosttimber framing elsewhere, is strange-ly absent.

In addition to the numerous “bin-dingsverk” houses, Denmark has buil-dings of three aisles with pairs of in-ternal roof-bearing posts. Danishscholars have tended to place these ty-pes in separate categories, but the aut-hor proposes that they be seen as vari-ations of the same system, whose dis-tinguishing feature is the transversalpost-and-beam unit. This seems justi-fied in view of the fact that Norwegian“trestle-frame” buildings are conside-red as one group, whether they haveside aisles and free-standing internal

posts, or posts integrated in the outerwalls. The similarity between thesebuilding systems are striking, andtheir relationship with each other andwith other building systems in Nor-thern Europe has often been proposed.The archaeological evidence has indi-cated a common prehistoric ancestry.

Post-and-beam structural systemsmay be classified as “restricted” or“free”, according to their respective ri-gidity with regard to spacing of postsand correspondence between principalload-bearing members. Danish andNorth-German framing systems wererestricted, as were the Norwegian sta-ve churches with raised naves. Massi-ve masonry and log construction be-long to free systems, as well as buil-ding types based on wall frames asstructural units. They include the tra-ditional Faroese buildings, the smallbox-like stave churches, the large frame houses with horizontal plank in-fill of Southern Sweden, and variousother types of simple rural structures.In all of these examples, there are noseparate bays and no alignment ofposts, beams and rafters.

England and Southern Germanyused “two-level” systems, transmittingloads from secondary to primary mem-bers. Main members followed restric-ted systems, but smaller memberscould be treated more freely. The Nor-wegian “trestle-frame” house with itslarge-scale bays and its rafters inde-pendent of the primary structure isanother intermediate system. Ruralframe houses of Eastern Norway showthe characteristics of open systems,possibly because they were built in aregion where massive log walls werepredominant. This is certainly truealso of the Christiania frame house. Itmay be viewed as the result of a mee-ting between two different systems. Ina process of “creolization”, the distinc-tive cross-frames and bays of the Con-tinental models dissolved in contactwith the native tradition.

Flere av foredragsholderne påseminaret om grindbygde hushar berørt byggemåter beslektetmed grindverket. I særlig gradgjelder dette bindingsverk iChristiania (Roede) og Kristian-sund (Sylthe). Seminarrapportener derfor supplert med et avsnittom en type bindingsverk somopptrer innenfor grindverkets ut-bredelsesområde, nemlig det sør-vestnorske bindingsverket slik vifinner det i sjøhus. (Red.)

BINDINGSVERKET I STAVANGERPÅ 17- OG 1800-TALLET

Noen byggemåter har fått utvikle seggradvis og har funnet sin form over langtid, slik det synes å være tilfellet bådemed grindverket og med lafteverket.

Andre ganger kan nye byggemåterintroduseres og spres i løpet av påfal-lende kort tid. Slik var det f.eks. dabindingsverket ble tatt i bruk i Sta-vanger en gang på midten av 1700-tal-let1 , for så å bli den helt dominerendebyggemåten for sjøhus i løpet av 1800-tallet (Figur 1). Tidligere ser det ut forat sjøhus i Stavanger har vært laftet,trolig etter samme mønster som påBryggen i Bergen. Bindingsverk had-de før 1700-tallet bare vært i bruk vednoen få tilfeller i landet vårt, som vedbyggingen av det gamle Christiania på1600-tallet2. Det forekommer også spo-radisk brukt i enkelte hus på Sørlan-det3.

Det var de rike sildefiskeriene somsatte inn i 1808 og som varte ved helttil 1870 som nå førte til en enorm byg-geaktivitet: man hadde behov for sto-re, enkle og luftige sjøboder hvor silde-saltingen kunne foregå på en hen-siktsmessig måte, før sildetønnene bletatt ombord i skuter og ført til landrundt Nordsjøen og Østersjøen som ek-sportvare. Her var det altså opp-blomstringen i en bestemt næring; sil-defisket og sildeeksporten som på rela-tivt kort tid påvirket og utviklet enhelt særskilt byggemåte og resulterte ien bygningsmasse av enormt omfang.Dette er bygninger som i ettertid har

122

satt sitt klare preg på kystlandskapet:i dette tilfellet fra Flekkefjord i sør tilBømlo i nord.

BINDINGSVERKSVEGGEN

Betegnelsen bindingsverk gjelder idenne sammenhengen først og framstmåten ytterveggene er bygd på i sjø-husene, og ikke husene som helt kon-struktivt system (Figur 2). Bindings-verksveggen skiller seg fra den laftedeveggen ved at tømmeret er reist påhøykant som stolper eller stenderemed en relativt tett innbyrdes av-stand, vanligvis ca. 80 cm. Stolpenestår på en horisontal svill i bunn, og erogså forbundet i toppen med en tilsva-rende svill. Stolpene er tappet innbåde oppe og nede. En slik etasjehøgveggskive er avstivet i lengderetningmed kraftige skråbånd. I tillegg erveggskiven gjerne forsterket medkrumvokste knær i hjørnene. Bunns-villen er lagt direkte på bjelkelaget ogtoppsvillen danner igjen opplegg forneste bjelkelag. Hver etasje er på denmåten en avsluttet konstruktiv enhet.I større hus som går over flere bjelke-spenn understøttes golvene dessutenav indre frittstående stolperader (Fi-gur 3).

Denne typen bindingsverk som vifinner på sørvestlandet, der hver eta-

sje avsluttes for seg kalles på tyskStockwerkbau4 . Det er interessant åse at de bygningene som minner mestom de stavangerske bindingsverks-sjø-husene, er pakkboder i gamle Hansa-byer som Kønigsberg og Gdansk. Ogdette er jo byer Stavanger og sørvest-landet må ha hatt gode forbindelsermed over lang tid, ikke minst gjennomden omfattende sildehandelen på Øs-tersjøen på 1800-tallet5 . Det er trolig

16 Bindingsverk i sjøhus på SørvestlandetHelge Schjelderup, siv.arkitekt, prosjektansatt i NIKU

Figur 2. Prinsippskisse av sjøhus i bindingsverk. Tegning: HS

Figur 1. Bindingsverkssjøhus på Enghøyholmeni Stavanger, ca. 1840. Foto HS

kulturpåvirkning fra disse landenesom har ført til utviklingen av bin-dingsverkssjøhusene våre. Om påvirk-ningen har vært så direkte at danskeeller tyske håndverkere har deltatt ibyggeriet vet vi ikke.

STOLPE/DRAGER-SYSTEM

I de minste sjøhusene spenner bjelke-laget fra yttervegg til yttervegg: visnakker om én-spennere. Blir sjøhuse-ne så store at det blir nødvendig medmidtbæring, skjer dette ved at golv-bjelkelaget får mellombæring på storehoveddragere båret oppe av innvendi-ge frittstående stolper i en mye grove-re modul enn i ytterveggen, vanligvisca. 240-320 cm. Vanlige sjøhus i Sta-vanger har hatt bredder fra 2 til 4spenn, og 2 - 6 bruksetasjer, loftetmedregnet (Figur 4).

På vanlige vestlandske sperretak,som i de grindbygde husene føres sper-rene mer eller mindre vilkårlig ned påen langsgående stavlegje ved ytter-vegg. Med vilkårlig menes da at sper-rene ikke er i takt med underliggendestendere eller staver. I de seine og fulltutviklede bindingsverksjøhusene ertaksperrene derimot tappet ned i bjel-keendene i det øverste golvbjelkelaget,slik det kan finnes i tyske og danskebindingsverkshus, eller i borgerhus iBergen og Christiania, og som på øst-landet fikk betegnelsen fotingsrøst6.Golvbjelker og sperr danner på dennemåten en tversgående takstol ellertakbind som gjerne også er forsterketmed hanebjelke øverst ved mønet. Isjøhusene blir modulen i sperretaketnå den samme som i golvbjelkelaget ogi bindingsverket i ytterveggene, og allelaster blir ført nedover på en gunstigog logisk måte. Plassering av frittstå-ende stolper skjer også strengt modu-lært inne i huset, og vi ser at disse bin-dingsverkssjøhusene likevel ikke bareer et todimensjonalt fenomen som gjel-der ytterveggene, men et fullt utviklet3-dimensjonalt konstruktivt systemsom omfatter hele bygget. Dette til for-skjell fra de bindingsverkshusene sometter hvert ble utviklet i Christiania,og som Lars Roede har beskrevet i sittinnlegg på seminaret om Grindbygdehus7.

Én grunn for at vi fikk utviklet etselvstendig bindingsverkssystem i sør-vest-Norge kan være at vi befinner oss

123

niku temahefte 030

i en del av landet der man hadde langeog levende tradisjoner for det å bygge istavverk, og tenke strengt i stavverks-logikk. Slik kan også grindverket medsin logikk ha hatt en viss innflytelsepå denne utviklingen.

KRUMVOKSTE KNÆR, ROTKNÆR

Noe som må sies å være et helt karak-teristisk trekk ved de vestnorske sjø-husene og i særdeleshet på sørvestlan-det, er den utstrakte bruken av krum-vokste knær som innvendig avstivningog forsterkning (Figur 5). Knærne ertatt fra treets rot, dvs. overgangenmellom stamme og rot, og danner enstiv rett vinkel. Fibrene i treverket ergjennomgående som i en moderne la-minert trekonstruksjon, og knærne erderfor svært sterke. De er forbundetvertikalt med stolpene og horisontaltmed hoveddragere eller golvbjelkermed solide trenagler. De frittståendestolpene får som regel festet slikeknær både på langs og tvers i 4 ret-ninger, og stolpene får da nærmest ka-rakter av trær med greiner som brerseg ut, et flott og karakterfullt arki-tektonisk trekk ved sjøhusinteriørene.Forøvrig er dette i seg selv et interes-sant avstivningsprinsipp: omtrent somforholdet mellom skaft og spiler i enparaply. Dette fører til at sjøhuseneogså får en indre stivhet samlet om defrittstående søylene, i tillegg til denavstivning ytterveggene gir, og under-streker den konstruktive helheten idisse husene.

Sammenligner vi sjøhusene i sør-vest-Norge med tilsvarende hus på

Figur 4. Plan, sjøhus i Tananger, Sola kommu-ne. Oppmåling av Anne Lise Berland og AnneKarin Tjørhom.

Figur 3. Bindingsverksvegg, ca. 1880.Vibrandsøy i Haugesund. Foto: HS

Figur 5. Avstivning med krumvokste knær.Vibrandsøy i Haugesund. Foto: HS

kontinentet, f.eks. de store pakkbode-ne i København, vil vi se at skråav-stivningen inne i husene der er utførtmed rette skråstrevere og ikke medkrumvokste knær som hos oss.

124

niku temahefte 030

HUSBYGGERTRADISJONOG BÅTBYGGERTRADISJON

Det kan være flere grunner til at bru-ken av krumvokst virke ble så omfat-tende her hos oss. Vi har sett at slikeknær har vært mye brukt i de grind-bygde husene, - og i enda større og merutviklet grad innen stavkirkebygging-en. Båtbyggertradisjonene er også

nevnt. Her kan vi forøvrig tenke på atsjøhusbyggeriet nådde sitt høyde-punkt i siste halvdel av forrige århun-dre, samtidig med at skipsbyggingen iStavanger og mange andre stederhadde sin gullalder. Vi vet at det til-dels ble brukt de samme håndverker-ne for å bygge både skip og hus i den-ne tiden.

Vi kan si at de sørvestnorske bin-dingsverkssjøhusene representerer eninteressant forening av sentraleuro-peiske byggemåter og eldgamle norskekonstruksjonsprinsipper.

Bruken av krumvokst virke holdtseg forøvrig lenge på Vestlandet. PåSalhus fabrikker like nord for Bergener det brukt store, etasjehøye knær ien stor fabrikkhall som ble bygget i1910.

SJØHUSBYEN STAVANGER

Når en tar for seg de sørvestnorskebindingsverkssjøhusene, kommer enikke utenom Stavanger by, fordi detvar her at denne byggemåten for alvorfikk utvikle seg fra litt tilfeldig ogpragmatisk enkeltbyggeri, til en byg-gemåte som i logisk struktur og hånd-verksmessig konsekvens var gjennom-ført fra de minste til de største hus.

I løpet av forrige århundre ble detbygget svært mange sjøhus i Stavang-er. Byen framsto i 1870-årene med ensammenhengende sjøhusrekke fraSandvigå i vest til Strømsteinen i øst.I alt var det da ca. 240 små og storesjøhus i byen og dens nære omgivelser(Figur 6).

Bindingsverkskonstruksjonen bleetter hvert tøyd til sine yttergrenser.Det største sjøhuset vi kjenner til iStavanger-området hørte til Køhler-eiendommen i Hillevåg. Det var opp-rinnelig på 4 store spenn og hadde 6bruksetasjer. Grunnflaten var på hele665 m2, og samlet golvflate var 3300m2. Køhler-sjøhuset ble revet så seintsom i 1982. Også sentralt i Stavangerlå det flere slike store sjøhus (Figur 7).

Figur 6. A Sjøhus i Kalhammaren, Stavanger. B Sjøhus i Nedre Strandgate, Stavanger

(Stavanger Sjøfartsmuseum) C Køhler-sjøhuset, Hillevåg i Stavanger

(revet 1982) . Tegning: HS

B

C

A

ANDRE NORSKE SJØHUSBYER.Regnet i antall sjøhus rangerer nokBergen som Norges desidert størstesjøhusby gjennom tidene, men medStavanger som en klar nummer to. Avandre større norske kystbyer som hareller har hatt sjøhus som et vesentligtrekk i sitt bybilde kan nevnes Åle-sund (før brannen i 1904), Kristian-sund, Trondheim, Bodø og Tromsø. Idet ytre kan sjøhus fortone seg noksålike fra sted til sted. Ser vi nærmerepå hvordan disse husene er byggetrent konstruktivt, og også hvordan dehar vært i bruk, vil det komme framat hver by har sine særtrekk. Det erstort sett bare Ålesund og enkelte ste-der i Nord-Norge som kan vise til bin-dingsverkssjøhus av noe omfang, menfaktisk av en annen, seinere og mer«europeisk» karakter enn de vi finner iStavanger. Både i Bergen, Kristian-sund og Trondheim er det i all hoved-sak snakk om laftede boder, enten somsvalgangsbrygger eller med midtgang.

Derfor er det all grunn til å påpekeegenarten ved sjøhusene i Stavanger. Iall sin enkelhet og konstruktive logikkframstår de fullt utviklede bindings-verkssjøhusene på Sørvestlandet somet sjølstendig og verdifullt bidrag tilden norske trebyggekunsten.

125

niku temahefte 030

NOTER

1 Bindingsverk nevnt som egenbyggemåte for sjøhus i Stavangeri branntakstprotokoller fra 1766.

2 Roede 1975: Litt om utmurt bindingsverk i Oslo.Fortidsvern2/75.

3 Rønningen 1993: Byggverk i tre.1100-1700. FOK-skrift nr. 10.

4 Sage/Phleps 1976: DeutscheFachwekbauten.

5 Hamre 1992: Med havets sølv på Planke-Kina. Stavanger Museums årbok.

6 Godal/Moldal 1994: Beresystem i eldre norske hus.

7 Roede 1998: Grindverk og bindingsverk. Niku-seminar:Grindbygde hus i Vest-Norge.

ANNEN LITTERATUR

Schjelderup 1991: Brukshusene vedsjøen. Stavanger Museums årbok.

Schjelderup 1995: Sjøhus og naust.Museumsnettverket 5. NorgesForskningsråd.

SUMMARY:TIMBER FRAME CONSTRUCTION

Whereas in the trestle and log con-structions we can see ancient buildingmethods which have slowly evolved inNorway, the timber frame is a techni-que that first found favour in Stavang-er and the South West during the 18thcentury for the construction of sea-front warehouses. Timber frames hadalready seen sporadic use elsewhere inour country, for instance in Christia-nia (now Oslo) a century earlier.

The design was intended to produ-ce a simple, well ventilated warehousewhere herring could be salted in bar-rels at the time of the flourishing fis-heries then common. In only a fewyears these warehouses sprang upeverywhere, eventually defining theseafront character of many communi-ties.

Earlier warehouses in Stavangerwere of log construction, similar to thecloisters construction still seen atBryggen in Bergen.

The name timber frame describesthe outer walls of these buildings, andthe structure is fundamentally diffe-rent from log panels since the timbersstand vertically at fairly close quarters(80 cm apart).

Timber frames are probably the re-sult of cultural influence from our tra-ding partners of the day in Denmark,Germany and the Baltic states. Theirold Hanseatic towns were identicalwith the export destinations for Wes-tern Norway’s herring.

Figur 7. Sjøhus med utmurt bindingsverk sombrannbeskyttelse, ca. 1860. Verksgaten i Sta-vanger. Foto: HS

1. NIKU Fagrapporter

001 Malte 1500-talls bonader i Rygnestadloftet, Valle i Setesdal. Presentasjon av et konserveringsprosjekt. Gundhus, G., Gjertsen, R. & Andersson, G. 1995

002 Haug på Hadseløya: en gravplass fra kristningstiden. Antropologiskeundersøkelser av skjelettmaterialet. Sellevold, B.J. 1996

003 Historiske kart og kulturminnevern. En metode for landskapsanalyse.Jerpåsen, G., Sollund, M.- L.B. & Widgren, M. 1997

004 Klima i stavkirker: Lokal klimatisering av menigheten i Kaupangerstavkirke, Sogndal kommune. Olstad, T.M. & Haugen, A. 1997

005 Begrensing av skader på kulturlag i middelalderbyene. Reed, I.W. 1997

006 Skjelettfunnene fra Ytr e Elgsnes. Antropologiske undersøkelser.Sellevold, B.J. 1998

007 Konserveringsarbeider i Olavsklosteret i Oslo 1989-1997. En kilde tiløkt kunnskap om klosterets bygningshistorie. Hauglid, L. 1998

008 Trondenes kirkes tidligste bygningshistorie. Storsletten, O. 1998

009 Storøya - Hamarbiskopens ladegård i middelalderen?Seminarrapport Brendalsmo, A.J. (Red.) 1998

010 Picts and Vikings at Westness. Anthropological investigations of the skeletalmaterial from the cemetery at Westness, Rousay, Orkney Islands. Sellevold, B.J 1999

2. NIKU Oppdragsmeldinger

001 Utstein kloster - planlagte vedlikeholdstiltak: utredning av konsekvensene for kulturminnet. Dunlop, A.R. 1995

002 Utstein kloster: resultatene fra de arkeologiske forundersøkelsenemars 1995 og innstillinger til det videre arbeidet i 1995.Dunlop, A.R. 1995

003 Ommundgård gnr 134 bnr 1 Viggja, Skaun k, Sør-Trøndelag: Antropologisk undersøkelse av skjelettmateriale. Sellevold. B.J. 1995

004 Innberetningen om arkeologiske forundersøkelser i Skagen 18, Stavanger. Dunlop, A.R. 1995

005 Clemenskirkeruinen 1994. Saxegaardsgate 11, Gamlebyen, Oslo:Antropologisk undersøkelse av skjelettmateriale. Sellevold. B.J. 1995

006 Konserveringsarbeid i Lyngdal kirke, Numedal. Olstad, T.M. 1995

007 Registrering av nasjonale kulturminner. Delprosjekt: Forslag til oppbyg-ging av en database til registrering av bevaringstilstanden for kirkekunst ogveggfast dekor i kirker og fredede bygninger. Sommer-Larsen, A. 1995

008 NSB. Nytt dobbeltspor fra Skøyen - Asker. Kulturminner ogkulturmiljø, KU-fase 2. Skar, B., Hov, K. & Tønnesen, T. L. 1995

009 Ny E18 Melleby - Askim, Østfold fylke. Fagrapport Kulturminner ogkulturmiljø. Skar, B., Sollund, M.-L. B. ,Tønnesen, T. L. & Bergstøl, J. 1995

010 Vegetasjonshistorisk undersøkelse av felt med rydningsrøyser på Forsand gnr. 41 bnr. 6, Forsand i Rogaland. Prøsch-Danielsen, L. 1996

011 Befaring og rådgiving for kulturetaten i Hedmark Fylkeskommune etter flommen i Østerdalen, juni 1995. Brænne, J. 1995

126

niku temahefte 000

012 Lydvaloftet, Voss kommune i Hordaland. Undersøkelser og konservering av malt dekor fra middelalderen. Gundhus, G. 1996

013 Domkirkegården i Trondheim. En evaluering av arkeologiske interesser i området. Reed, I.W. 1995

014 Archaeological excavation at 3-5 Bersvendveita, Trondheim, 1995-1996. Towle, B., Booth, A.H. & Sandvik, P.U. 1996

015 Arkeologiske forundersøkelser i BRM 480 Nonneseterkvartalet 1995 & 1996. Dunlop, A.R. 1996

016 Bf 85 Agerup Gård, Nøtterøy kommune i Vestfold. Befaring og fargeundersøkelser 1995-96. Konservering av et 1700 talls papirtapet1997. Brænne, J. & Heggenhougen, B. 1998

017 Jernbanetunnel under Gamlebyen, Oslo. Konsekvensutredning. Kvalitetssikring tema Kulturmiljø. Skar, B., Molaug, P.B. & Tønnesen, T. L. 1995

018 E6 Tysfjord, Nordland fylke. Fagrapport Kulturminner og kulturmiljø.Skar, B., Hauglid, M. & Steinlien, O. 1996

019 Arkeologiske forundersøkelser i BRM 487 Nonneseterkvartalet, 1996.Dunlop, A.R. 1997

020 Krusifiks fra Vågå kirke, Vågå kommune i Oppland. Konservering.Hauglid, L.K. 1996

021 E18 mellom Ekebergtunnelen og Oslotunnelen. Utredning av kultur-minner og kulturmiljø. Konsekvensutredning. Skar, B., Molaug, P.B. & Tønnesen, T. L. 1996

022 A 335 Grip Stavkirke, Grip, Kristiansund kommune. Tilstandsbeskri-velse og forslag til konserveringstiltak 1993. Olstad, T.M. 1996

023 Den middelalderske Kristusfiguren fra Otterøy kirke, Namsos kom-mune i Nord-Trøndelag. Et konserveringsprosjekt. Frøysaker, T. 1996

024 Trykte 1500-talls tekstiler i Rygnestadloftet. Undersøkelser, konserve-ring og restaurering. Gundhus, G. 1996

025 Orgelprospektet i Oslo Domkirke - Undersøkelser. Norsted, T. 1996

026 Kaupanger stavkirke / De Heibergske Samlinger: Kristi Oppstandelsemalt av A. Askevold 1865. Konservering og restaurering.Andresen, J. & Gundhus, G. 1996

027 Madonna med barnet. Konservering og restaurering av en polykromtreskulptur fra 1200 tallet i Vallset kirke, Stange i Hedmark. Olstad, T.M. 1996

028 Rapport fra seminar om Norges kirker 21.november 1996.Fikkan, A. 1996

029 Videreføring av konserveringsarbeidene i Lyngdal kirke, Numedal.Konservering av limfargedekor i kor og skip. Olstad, T.M. 1996

030 Damsgård. Fargeundersøkelser 1985-1988-1993. Systematisering ogtolking av funn samt restaureringsforslag. Frøysaker, T. & Solberg, K. 1996

031 Arkeologisk sjaktovervåking og undersøkelser i Nedre Langgate, Tjømegaten og Pelagoskvartalet, Tønsberg. Gansum, T 1997.

032 Arkeologiske undersøkelser og overvåking i Nedre Langgate 30E,Tønsberg. Problematikk omkring typer og bruk av kvistnagler. Gansum, T. 1997

NIKU publikasjonsliste1. Fagrapporter2. Oppdragsmeldinger3. Temahefter4. Faktaark

Fakta-ark er gratis. Øvrige publikasjoner koster fra kr.50 til kr.150.Det tas forbehold om at enkelte rapporter kan være utsolgt.Kontaktadresse: NINA•NIKUTungasletta 2, 7005 TrondheimTlf: 73 58 05 00 Faks: 73 91 54 33

Forts. NIKU Oppdragsmeldinger

033 Mindre arkeologiske undersøkelser i Vestfold 1996. Edvardsen, G., Gansum, T., Sønsterud, K.E. & Ulriksen, E. 1997

034 Mindre arkeologiske undersøkelser i Telemark 1996. Gansum, T. & Sønsterud, K.E. 1997

035 Sørkorridoren E6 og E18. Kulturminner og kulturmiljøer. Skar, B., Grimsrud, O., Hov, K. & Tønnesen, T.L. 1997

036 Diverse arkeologiske oppdrag i og omkring Bergen 1995-96.Dunlop, A.R. 1997

037 Krusifiks fra ca 1500 i Granvin kirke, Hordaland. Undersøkelser, konservering og restaurering. Bratlie, E. 1997

038 Innberetningen om de arkeologiske undersøkelsene ved Utstein Kloster 1995. Dunlop, A.R. 1997

039 Konsekvensutredning for ny Rv-2, Kløfta-Kongsvinger. Kulturminnerog kulturmiljø. Skar, B., Sollund, M.-L.B., Tønnessen, T.L. & Rui, L.M. 1997

040 Konservering av limfargedekor i Nore stavkirke. Solberg, K. 1997

041 Decorations and wall-paintings in vernacular buildings, burial sites,monasteries and temples. Mission for NORAD and the Norwegian Directo-rate for Cultural Heritage to The Peoples Republic of China and Tibet Autonomous Region. Brænne, J. 1997

042 Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredetekulturminner i Skien kommune, Telemark 1997. Sollund, M.-L.B. 1997

043 Utstein Kloster: resultatene fra de arkeologiske forundersøkelsene26-30.05.97. Dunlop, A.R. 1997

044 Arkeologiske forundersøkelser ved BRM 528 Nonneseter/ Bystasjonen, 1997. Dunlop, A.R. 1997

045 Bygninger - Samlerapport 1994-1996. Gundhus, G.(red.) 1997

046 Arkeologiske undersøkelser langs Strandpromenaden, Hamar, 1996.Nondal, N.T., Roll-Lund, E., Sæther, T. & Wiberg, T. 1997

047 Gården Berg Vestre i Furnes, Ringsaker kommune. Behandling av to dekorerte rom. Olstad, T.M. 1997

048 Objekter - samlerapport 1994-1996. Gundhus, G.(red.) 1997

049 Vevelstad kirke, Vevelstad kommune. Et 1700-talls monumentalt oljemaleri på papir. Konservering og restaurering. Norsted, T. 1997

050 Tydal kirke, Tydal kommune. Undersøkelser, konservering og restau-rering av dekorert kortak fra ca 1700. Bratlie, E., Kusch, H. J., Sommer-Larsen, A. & Gundhus, G.(red.) 1997

051 Konservering av den middelalderske Kristusfigur fra Leksvik kirke,Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. Frøysaker, T. 1997

052 Museumsbygninger i Hedmark fylke. Undersøkelser og evalueringer.Brænne, J. 1997

053 300 kV-I Øyberget-Vågåmo Konsekvensutredning for kulturminnerog kulturmiljø. Justerte alternativer. Helliksen, W. 1997

054 Mindre arkeologiske overvåkinger og undersøkelser i middelalder-byene Tønsberg og Skien 1997. Edvardsen, G. & Sønsterud, K.E. 1997

055 Utgravningene ved vestfronten av Nidaros domkirke. Del I og II.Reed, I., Kockum, J., Hughes, K. & Sandvik, P.U. 1997

056 Diverse arkeologiske oppdrag i Bergen og på Vestlandet 1996-97.Dunlop, A.R., Gellein, K. & Hommedal, A.T. 1997

057 Arkeologiske undersøkelser ved Vincens Lunges gate 19/21, Nonneseterkvartalet i Bergen, 1997. Dunlop, A.R. 1998

058 Bredsgården, Bryggen i Bergen. Konservering av 1700-talls limfarge-dekor. Olstad, T.M. 1997

127

niku temahefte 002

059 Arkeologisk undersøking på Klosteret, Bergen 1997-98. Vevatne, K. 1998

060 Tradisjonell fargebruk på bygårder, Grünerløkka i Oslo. Hvinden-Haug, L,J., Torp, I. & Olstad, T.M. 1998

061 (in prep. 1999) Arkeologiske undersøkelser i og omkring Kjøttbasa-ren, Vetrlidsalmenning 2, Bergen 1996-97. Dunlop, A.R.

062 Bf 93 Yttersø gård, Larvik kommune i Vestfold. Innvendig farge-undersøkelse. Heggenhougen, B. 1998

063 Konservering av predellan til altartavlan i Rödenes kyrka, Markerkommune i Østfold. Gjertsen, R. 1997

064 Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredetekulturminner i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag, 1997.Binns, K.S. 1998

065 Rock Art Safeguarding in Zimbabwe. Norsted, T. 1998

066 Miljøopparbeiding av Nedre Langgate, riksveg 308, Tønsberg kommune. Edvardsen, G. 1998

067 Altertavlen i Førde kirke, Sogn og Fjordane. Konservering og restaurering 1996-1998. Gundhus, G. 1998

068 Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredetekulturminner i Tromsø kommune, Troms, 1997. Holm-Olsen, I.M. 1998

069 Mindre arkeologiske overvåkninger og undersøkelser i tilknytning tilmiddelalderkirker og -kirkegårder i Agder, Telemark og Vestfold, 1997 Edvardsen, G., Helliksen, W. & Sønsterud, K. 1998

070 Rehabilitering av Tønsberg torv. Arkeologisk overvåking og undersø-kelser 1996-1997. Edvardsen, G., Gansum, T. 1998

071 To båtvrak fra 1600-tallet. Arkeologiske utgravinger på Sørenga iOslo. Molaug, P.B. 1998

072 Oppussing og vedlikehold av eldre murfasader 1997. Samlerapport.Hauglid, L., & Gundhus, G. (red.). 1998

073 Bygningshistoriske undersøkelser. Samlerapport 1997. Christie, H.,Hauglid, L., Norsted, T. & Storsletten, O. (Gundhus, G. red.) 1998

074 Snøhvitutbyggingen. LNG-anlegg på Melkøya, Hammerfest kommu-ne. Konsekvenser for samiske kulturminner. Johnskareng, A. & Holm-Olsen, I.M. 1998

075 Fargeundersøkelser i Kiøsterudgården, Åsgårdstrand, 1998. Olstad, T.M. 1999

076 Konservering av bemalte veggplanker fra Ål stavkirke, Buskerud. Olstad, T.M. 1999

077 Avslutning av konserveringsarbeidene i Lyngdal kirke, Numedal. Olstad, T.M. 1999

078 Fortidsminne i dagens landskap. Status for automatisk freda kultur-minne i Voss kommune, Hordaland i 1998. Fasteland, A. 1999

079 Baroniet Rosendal i Kvinnherad kommune, Hordaland. Delprosjekt 1: Undersøkelser og forslag til tiltak i 24 utvalgte rom i slottet.Brænne, J. 1999

080 Stiftsgården i Trondheim. Fargeundersøkelser og konserverings-arbeider 1996-1998. Solberg, K. 1999

082 Samiske kulturminner og kulturlandskap i Mauken-Blåtind øvings-og skytefelt. Utvikling av en GIS- og fjernmålingsbasert metode. Holm-Olsen, I. M., Grydeland, S. E. & Tømmervik, H. 1999.

083 Flathammar gård, Luster kommune i Sogn og Fjordane. Konserveringav panelen till två 1700-tals dekorationsmålade rum. Gjertsen, R. 1999.

085 Bamble kirke, Telemark. Fargeundersøkelse av interiøret, 1998. Solberg, K. 1999.

3. NIKU Temahefter

001 Fornminnevern og forvaltning. En teoretisk og metodisk tilnærmingtil planlegging og praksis i fornminnevernet. Hygen, A.-S. 1996

002 Saving art by saving energy. Olstad, T.M. & Stein, M. 1996

003 ”Utkantens håndverkere og arbeidere”. En aktivitetsanalyse av ”Nor-dre bydel” i middelalderens Tønsberg. Avhandling til magistergrad i nor-disk arkeologi ved Universitetet i Oslo, høsten 1995. Ulriksen, E. 1996

004 Landskapet som historie.Brendalsmo, J., Jones, J., Olwig, K. & Widgren, M. 1997

005 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic Analysis;Area C. Revised stratigraphic Analysis: Areas A, B and K. McLees, C. 1998

006 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analyse:Delfelt D. Petersén, A. 1997

007 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analyse:Delfelt E. Saunders, T. 1997

008 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic analysis:Area F. Saunders, T. 1997

009 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analys:Delfält G. Olsson, A. & Pettersén, A. 1997

010 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic Analysis:Area H. McLees, C. 1998

011 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analyse:Delfelt M og I. Tegltypologi Larsson, S., Hommedal, A.T., & Nordeide, S.W. 1999

012 (In print) Excavations in the Archbishop’s Palace: Methods, Chronolo-gy and Site Development. Nordeide, S.W. (ed)

013 (In print) Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Aktivitet ogplantebruk belyst ved botaniske analysar. Sandvik, P.U.

014 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Arbeidsstyrke oglønnsforhold ved erkebispesetet i 1530-årene. Nissen, H.A. 1998

015 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Parasittologisk undersøkelse av latriner. Hartvigsen, R. 1997

016 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Erkebiskopens armbrøstproduksjon. Booth, A. H. 1998

017 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Kosthold og erverv iErkebispegården. En osteologisk analyse. Hufthammer, A.K. 1999

018 –

019 –

020 –

021 –

022 –

023 –

024 (ledig nummer)

025 Registrering av fornminner for Det økonomiske kartverket 1963-1994. Skjelsvik, E. 1998

026 Dendrokronologi og bygningsforskning. Christie, H., Stornes J.M. & Storsletten, O. 1998

027 NIKU strategisk instituttprogram Norske Middelalderbyer Forskningom norske middelalderbyer. Seminar april 1998. Molaug, P.B. (red.)1998

128

niku temahefte 000

028 NIKU strategisk instituttprogram Norske Middelalderbyer 1996-2000.Registre ved bygravninger. Red. Molaug, P.B. og Nordeide, S.W. 1998

029 Bergverksbyens omland. Om ressursbruk, kultur og natur i Røros-området. Daugstad, K. (red.) 1999

030 Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus,Bryggens Museum 23-25.03.98. Schjelderup, H. og Storsletten, O. (red.) 1999

031 NIKU 1994 - 1999. Kulturminneforskningens mangfold.Gundhus, G., Seip, E. og Ulriksen, E. (red.) 1999

4. NIKU Fakta-ark

1995-25 Om 1500-talls bonader i Setesdal.

1996-6 Om utgravinger i Domkirkegården i Trondheim.

1996-8 Om gravfunn på Hadseløya i Vesterålen.

1996-13 Om Lydvaloftet på Voss.

1996-20 Om kulturminner og E18 gjennom Oslo.

1997-6 Om kvistnagler fra Tønsberg.

1997-7 Om kristusfigur fra Otterøy kirke.

1997-13 Om konservering i Nore stavkirke.

1997-19 Om ødeleggelse av kulturminner i Skien kommune.

1997-22 Om historiske vandringer i Trondheim.

1998-2 Om konservering og restaurering av 1700-talls maleri i Vevelstad kirke.

1998-4 Om skader på kulturlag i middelalderbyer.

1998-12 Om utgravingene i Erkebispegården.

1998-15 Om ødeleggelse av kulturminner i Trondheim.

1998-16 Om Fuglefrisen i Olavsklosteret i Oslo.

1998-17 Om konservering og restaurering av altertavlen i Førde kirke.

1998-20 Om to båtvrak fra 1600-tallet funnet på Sørenga i Oslo.

1998-22 Om arkeologiske utgravinger av Vestfrontplassen i Trondheim.

1998-24 Om armbrøstproduksjon i Trondheim.

1999-2 Om utgravninger på Tønsberg torv.

1999-6 Om konserveringen av 19 bemalte veggplanker i Ål stavkirke.

1999-8 Om kosthold og erverv i Erkebispegården i Trondheim.